Dette er en sann historie. Men mange navn er endret av hensyn til dem som er med.

Transkript

1 Dette er en sann historie. Men mange navn er endret av hensyn til dem som er med.

2 Takk Takk til Yvonne Iragahoraho for støtten hele veien. Takk også til hennes og min familie, institusjonen Fritt Ord, mine venner i hele verden, FNs høykommissær for flyktninger og Utlendingsdirektoratet, til frivillige organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Tanganyika Christian Refugee Services og Dutch Refugee Agency, til Norsk Fredssenter, Piraya Film og deres ansatte og til Jostein Holmedahl og Lunde Forlag. En særskilt takk til min datters spesielle venner: Marie Rose Nahimana (hennes mormor), Silvie Niyonsaba og Jolselyn Ilumva.

3 Dedikasjon Boken tilegnes Arose-Dilaine Ngendakuriyo og alle som arbeider for å bedre situasjonen for flyktninger og asylsøkere. May God keep up using you as his instruments! John Bosco Ngendakurio

4 Innhold Brev til foreldrene mine FØR KATASTROFEN Fakta Burundi og konflikten : Kjærlighet over grensen : Født : En kryssild av hat KATASTROFEN Fakta Hat, vold og hevn : En helt uvanlig dag : Blod : Levende blant de døde : Å vente på døden : Søstrenes skjebne : Mareritt : Maktesløs : Rykteflom : Fred, min viktigste rikdom : Massegrav : I dødens skygge : Jungelens lov : Tanzania!

5 17: Engler og banditter : Fra asken til ilden : Håp og håpløshet : Takk og lov! ETTER KATASTROFEN Fakta Drap og flukt : Et åpent fengsel : Fremtiden i våre egne hender? : Ingen manns land : «Da blir jeg drept!» : Arrestert : 35 års fengsel? : Ut av Tanzania? : En lykkelig slutt Brev til foreldrene mine Tillegg Hjelp til barn i Burundi Dikt Fakta Burundis historie Johns siste ord Takk

6 Kjære mor og far Jeg fikk ikke sagt adjø til dere. Derfor skriver jeg dette brevet. Jeg var ikke store karen da dere ble borte. Det ga meg en stor sorg en sorg jeg har båret på siden. Da dere forsvant, mistet jeg mye kunnskap om meg selv. Når ble jeg født? Alt jeg vet, er at det var en gang i Jeg kunne jo ha funnet på en dato og feiret den som bursdagen min, slik mange afrikanske ungdommer gjør. Men jeg gjør ikke det. For meg ville det være falskt. Til slutt slo jeg meg til ro med dette: Jeg lever, og da må jeg jo ha blitt født en gang. I 2000 fullførte jeg ungdomsskolen. Da trengte de fødselsdatoen min til vitnemålet. 10

7 Jeg fikk noen venner til å undersøke det i Burundi. Svaret ble: John Bosco Ngendakurio skulle være født 9. oktober Men jeg er ikke helt sikker på at det er riktig dato. Derfor feirer jeg fortsatt ikke bursdagen min. Det har vært vanskelig å feire noe som helst. Jeg har båret på denne sorgen, selv om jeg har prøvd å skjule den. Jeg lot som om jeg var glad. Jeg fant på tull og tøys, spøkte og lo. Men det har alltid vært to av meg: den glade og den sorgfulle. Dét syntes ingen å forstå. Jeg følte meg som en taper. Som den uheldige. Jeg var han som mistet barndommen sin. Beste hilsen deres sønn John 11

8

9 Før katastrofen

10 Fakta Burundi og konflikten Burundi er en liten republikk omtrent midt i Afrika. Det bor drøyt seks millioner mennesker der. Landet har tre folkegrupper: Twa eller batwa De opprinnelige innbyggerne i Burundi. Én prosent av landets befolkning. Hutuene 85 prosent av Burundis befolkning. Tutsiene 14 prosent av befolkningen. Den store konflikten i Burundi har vært mellom hutuene og tutsiene. Twa-folket har ikke tatt del i denne striden. I stedet har de vekslet på å støtte de to hovedgruppene, alt etter hvem det har vært lurt å ta parti med. 14

11 1 Kjærlighet over grensen Det skulle gå galt. Forferdelig galt. Men det ante ikke jeg. Det var det ingen som visste, selv om det var en kald front mellom hutuene og tutsiene i Burundi. Kulden og hatet hadde vært der i mange, mange år. Det fikk mor og far tidlig oppleve. De sto på hver sin side av fronten. * Far ble født inn i et fattig tutsi-hjem. Alle i landsbyen Kiremba og i Gitaramuka kommune var fattige på den tiden. Som barn fikk far mange plikter. Livet var et slit. Som ung ville far bidra med penger hjemme. Han begynte å selge tørket småfisk. Det gjorde livet lettere for familien. 15

12 Men etter hvert gikk det dårlig med handelen. Da ville far prøve lykken i Uganda. Det var langt dit, men han og noen kamerater tok beina fatt. De gikk hele veien fra Burundi til Uganda. Der fikk de seg heldigvis arbeid. På den måten klarte far å spare seg litt penger. Mange av kameratene hans slo seg ned i Uganda for godt. Far falt derimot aldri til ro der. Etter noen år kom han hjem igjen til Burundi. * På slutten av 1950-tallet ville far, tutsien, gifte seg. Han hadde et godt øye til ei 14 år gammel hutu-jente. Hun skulle senere bli min mor. Problemet var forholdet mellom de to familiene. Begge sider var sterkt imot at far og den unge jenta skulle gifte seg. «Gifte deg med en tutsi? Du er dum, du!» sa jentas familie til henne. «Den hutu-jenta har gjort deg blind!» sa fars slekt til ham. 16

13 Tutsier skulle ikke gifte seg med hutuer. Sånn var det bare. «Hutuene er skitne og dumme,» syntes tutsiene. «Tutsiene er farlige,» mente hutuene. «Tutsier er som slanger,» sa de også, «og slanger må man passe seg for.» Men faren min, tutsien, giftet seg med hutu-jenta si. Og mor var stolt av far. Det var hun hele livet. * De nygifte flyttet inn hos fars familie i Kiremba i Muyinga-provinsen. Det skulle ha vært en lykkelig tid. Men mor ble ikke gravid. Dét kunne ikke svigermoren hennes godta. I Burundi skal nygifte få barn så fort som mulig. Så skal det første barnet helst være en gutt. Hvis ikke, kan mannens familie bli ufin mot svigerdatteren. Får hun bare jenter, kan det bli like ille eller verre. Til slutt flykter hun kanskje tilbake til sin familie. Mannens familie kan også kaste henne på dør, uten at hun har noen å gå til. 17

14 For en slik kvinne er det vanskelig å livnære seg. En siste utvei blir ofte å selge sex. Mor ble ikke gravid. Likevel holdt hun ut. Hun var tapper og tålmodig, hun håpte og ba om å bli med barn. Og til slutt skjedde det. Hun og far fikk en gutt, Charles. Gleden var stor. Endelig ble mor godtatt. Det var en stor seier for henne. Nå kunne hun fortsette å leve sammen med «tutsi-slangen». * Charles fikk en tøff barndom. Mor hadde dårlig helse, og far var som de fleste afrikanske menn: Han gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Dermed måtte Charles trå til. Allerede som liten var han nødt til å hente vann og ved, lage mat og jobbe i åkeren. Det ble ikke tid til gå på skolen. Men Charles brydde seg ikke om skolen. Som eldste gutt i familien var han viktig, uansett. Det visste han godt. 18

15 Han levde også etter et typisk burundisk ordtak: «Med lite mat er det dumt med stor matlyst.» Charles ble flink med handel. Etter hvert dro han til hovedstaden og drev forretninger der. Noen av pengene han tjente i Bujumbura, sendte han hjem. Litt etter litt ble familien min ganske rik. Far fikk bygd et nytt hus til seg og sine. Huset var av teglstein og taket av bølgeblikk. Huset hadde ei stue, et lagerrom og tre soverom: ett til mor og far, ett til sønner og ett til. Kjøkken og bad, do og fjøs lå for seg selv på familiens eiendom. * Far var en typisk afrikansk mann. Mor var som de fleste afrikanske kvinner: Hun ville ha mange barn. Problemet var at hun ikke ble gravid igjen. Men omsider vokste det et nytt liv i henne. Denne gangen fødte hun en datter, Louise. 19

16 Like etter fikk mor magesår. Hun havnet på sykehus og ble operert. Så gikk det flere år uten at hun fødte et tredje barn. Magesåret og operasjonen kan ha bidratt til det. Likevel hadde familien min det godt. Charles bidro til at det var nok penger hjemme. Dermed fikk Louise være barn og gå på skolen. Der var hun alltid best i klassen. Johns mor 20