Utradisjonell dame i et tradisjonelt samfunn

Transkript

1 september årgang aktuelt om misjon og kirke Aissata Siise: Utradisjonell dame i et tradisjonelt samfunn

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: S. 6 Spenning i lufta på LINK: Eks-muslim Paul Johansen og leder for Islamsk Råd i Norge, Shoaib Sultan, var tydelig uenige i tolkningen av Koranen og forståelsen av hadithene. Her viser Johansen Sultan kopier av hadither som omtaler dødsstraff ved trosskifte fra islam. Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Silje Kaldestad Maudal (80%) (skm@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) Abonnement: Tlf infosenter@nms.no faste spalter Kjære lesar Min vei til Jesus Utgangspunkt 4 6 i dette nummer Historiefortelleren forteller sin historie Trosskifte må godtas begge veier Årsabonnement kr 340,- Studenter kr 170,- Utlandet utenom Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: Nistepakken Bokomtaler Misjonærkontakten Rundturen Et verdig liv også for blinde Pilegrimer går litt lenger Storsamling i Bergen til sommeren Annonser: PromarkNorge 32 Nytt 15 Doktormisjonæren tlf / Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og Nettverk Sprell 18 GodhetsFestivalen 2007 Godt gjort! 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. forside: aissata siise fra mali foto: stina m. aa. neergård

3 S. 10 Som å vinne i lotto: Mamitiana (10) er blind og fattig. Men takket være stipend kan hun likevel gå på blindeskole i Antsirabe. Det gir henne muligheten til et verdig liv til tross for sitt handikapp. S. 12 Utrustet med ryggsekk, gode, inngåtte tursko, gnagsårplaster og en Bibel: Turid Ølberg har vært på pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Et tv-program satte meg på tanken, jeg inviterte med noen venner og så la vi i vei, forteller Ølberg som fortsetter turen neste år S. 18 Bare godhet: 19 nymalte hus, 56 fikseoppdrag, 953 nyvaska biler og fem større oppussingsprosjekt. Årets GodhetsFestival var større en noen gang. Nå håper arrangørene på en landsdekkende fortsettelse. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Eg skriv dette på sjølvaste valdagen, den 10. september. Eg er glad for å leve i eit demokratisk samfunn med rettar og pliktar, og i dag eg har brukt retten til å stemme på dei som eg meiner best kan styre og stelle, og ta vare på grunnleggande verdiar i landet vårt. Vi har i dette bladet ein fyldig reportasje frå Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) sin årlege LINKkonferanse der temaet i år var forfylging og skifte av tru. Paragraf 18 i FNs Verdserklæring om Menneskerettar er sitert på side sju i dette bladet: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne retten gjeld ikkje berre rett til val av religion, men også rett til å skifte religion. Vi veit at dessverre er det slik at denne retten er fråverande i mange land. Det er tankevekkande og uforståeleg at vaksne menneskje kan ta livet av eigne slektningar, ja til og med sine eigne born i religionens namn. Eg kan vanskeleg tenkje meg at dei gjer det med eit lett hjarta. Det må vere pliktføling og redsel for dei religiøse leiarane som får dei til å utføre slike handlingar. I historia finn vi mange døme på at grasrotrørsler har oppnådd mykje. Når det gjeld den grunnleggande retten som har å gjere med tanke- og trusfridom, trur eg vi må høgare opp. Religiøse leiarar må stå fram og seie tydeleg og klart i frå. Det er difor svært gledeleg at samtalar mellom Mellomkyrkjeleg Råd i Den norske kyrkja og Islamsk Råd i Noreg har ført fram til ei felles erklæring der det står svart på kvitt at alle skal ha rett til å velje kva religion ein vil tilhøyre. I erklæringa heiter det m.a.: Vi tek avstand frå og ønskjer å motvirke vald, diskriminering og trakassering som følgje av at menneskje ønskjer å konvertere eller har konvertert frå ein religion til ein annen, enten det skjer i Noreg eller i utlandet. Her er eit svært godt døme på at leiarar tek ansvar. Tenk viss dette kunne bli ein eksportartikkel frå landet vårt! misjonstidende

4 mali: Historiefortelleren forteller sin historie Aissata Siise er adelig ordførerfrue med sekretærjobb. Jeg har hatt et godt liv, og for det kan jeg takke bestemor, forteller Aissata. T& F tekst & foto: stina neergård Aissata Siise er sekretær og kasserer i landsbyutviklingsprosjektet som MELM driver. Hun har vært ansatt helt fra prosjektets spede begynnelse i 1990, da hun var med på å gjennomføre spørreundersøkelsene som ble utgangspunktet for den første søknaden til NORAD. I tillegg har hun vært språkhjelper og samtalepartner for flere generasjoner av kvinnelige misjonærer i Douentza. Også jeg har sittet mange ettermiddager sammen med Aissata og pratet om løst og fast. Hun er en enestående historieforteller, proppende full av fortellinger, minner og anekdoter - om familieliv, slekt og forfedre, om fulanikultur før og nå, og om hennes egen opplevelse av den vestlige kulturs inntog i generasjonen barna hennes tilhører. Velutdannet ramp Aissatas historier er både forunderlige og fascinerende. I Douentza var hun den eneste jenta i sitt kull som bestod ungdomsskoleeksamen, og den andre jenta i hele Douentza og Houmbori fylke som fikk BAC (fransk artium). Hun vokste opp hos en eldre kvinnelig slektning som hadde mistet alle de fem barna sine og derfor fikk tildelt noen ekstra blant de andre i storfamilien. Denne bestemoren elsket meg, sier Aissata. Jeg fikk ikke lov til å gjøre noe tungt og slitsomt arbeid. Faktisk hadde Aissata aldri kokt sin egen hirsestappe før hun kom som 18-årig student til Bamako. Hun ante ikke hvordan det skulle gjøres, og kusinene som hun skulle bo sammen med, var grovt sjokkerte. Aissatas foreldre bodde rett i nærheten av bestemoren, og Aissata var også sin fars yndling. Han hadde selv gått på skole, og ønsket sterkt at hun skulle få en utdanning. I min familie har faktisk jentene gått mer på skole enn guttene, konstaterer Aissata med et glimt i øyet, vel vitende om at en slik situasjon er særs uvanlig. Som liten fikk hun bestandig komme og spise av samme matfat som faren - sammen med de

5 Aissata Siise sammen med barnebarna Def (gutten) og Lobbo (jenta). voksne mennene - til tross for at de unge jentene i familien hadde sitt eget matfat, slik skikken blant fulaniene i Mali er. Hun var en litt rampete jentunge med tjukke bollekinn, men faren ville ikke høre snakk om at hun burde oppdras annerledes. I storfamilien hadde det fram til Aissata kom til verden, blitt født nesten bare jenter, men etter Aissatas fødsel begynte guttene å strømme på. Faren mente at det var Aissata som hadde brakt dem denne velsignelsen. Til tross for denne uvanlige oppveksten tilhører Aissata landsbysjefens familie og er av ekte adelig fulaniherkomst. En av hennes forfedre kom som muslimsk misjonær til Douentza på 1800-tallet og var med på å bygge byens første moské i Hans sønnesønn ble senere landsbysjef, og siden har embetet blitt i deres familie. Fra morgen til kveld Aissata hadde en svært lykkelig barndom hos bestemoren. Om morgenen vekket bestemoren henne klokka fire når hun selv skulle be morgenbønnen, slik at Aissata kunne lese over leksene. Bestemoren visste at det var farens ønske at Aissata skulle gå på skole, og ville gjerne hjelpe henne fram. Klokka halv seks gikk hun på koranskole for å lære koranvers, kom hjem igjen til frokost og gikk så på den offentlige franske skolen. Om ettermiddagen gjemte hun seg vekk for å lese lekser, hun var en pugghest og elsket å lære. Men om kveldene var det fri, da samlet barna og de unge seg ute i gata, spilte trommer og sang til langt på natt. På ferie- og fridager møttes de unge jentene fra hele nabolaget. I regntida flettet de stråmatter, og i tørketida spant de bomullstråd, fra morgen til kveld! Aissata forteller at hun knapt tok seg tid til å spise, bestemoren kom med mat til henne og puttet den inn i munnen hennes mens hun flettet. Når kvelden kom hadde de nemlig full opptelling, og den som hadde produsert minst i løpet av dagen, ble presset ned på en stein som hadde ligget i sola hele dagen og dermed blitt glohet. Når de helte litt vann på, kjentes den enda mer brennende, så det sved godt å måtte sette seg på den! Aissata forteller at hun heldigvis aldri opplevde å være den som hadde flettet eller spunnet minst. Kone nr. 2 Som ung studerte Aissata i Bamako. Det var der hun gikk på videregående skole, og etterpå studerte hun regnskap og økonomi. Hennes beste fag fra grunnskoletida var matematikk, engelsk og geografi, så det passet henne fint. 18 år gammel ble hun forlovet, og fire år seinere var de gift. Hun hadde kjent mannen sin lenge og visste at han likte henne, allikevel ga hun ham klar beskjed om at hun ikke ville ha ham da han giftet seg med en annen. Mannen ba faren hennes om å få gifte seg med henne likevel, faren sa ja, og slik ble Aissata andrekone, selv om det var noe hun hadde bestemt seg for at hun aldri ville bli. Aissata forteller at også bestemoren ønsket veldig sterkt at hun skulle gifte seg med denne mannen. Han var ikke særlig rik og bare lærer av yrke, men han nedstammet fra tre forskjellige landsbysjef-familier og var derfor et godt parti. I tillegg var han valgt inn i Malis nasjonalforsamling. Aissata prøvde å gjennomføre en høyere utdannelse parallelt med barnefødsler og koneplikter. Hun hadde flaks og fødte alltid i sommerferien. Det første barnet var dødfødt, siden ble det en gutt og to jenter. Da hun skulle ha avsluttende eksamen, var hun høygravid med nummer tre, og strøk. Ektemannen ville at hun skulle gi opp studiene og komme for å bo sammen med ham i Douentza. Jeg lot meg overtale, men det angrer jeg på enda, sier Aissata. De første årene skaffet mannen henne jobb i en humanitær organisasjon, så var hun arbeidsløs noen år før hun ble headhuntet til å jobbe for vårt landsbyutviklingsprosjekt. Muslim Jeg spør Aissata om hun har opplevd det problematisk å jobbe for en kristen organisasjon, hun er jo en from muslim, som holder bønnetidene sine og er veldig bevisst på at hun nedstammer fra dem som islamiserte Douentza. Det har aldri vært et problem, sier Aissata. Jeg har bestandig samarbeidet godt med de norske misjonærene. Og for prosjektets arbeid vil jeg si at det har vært en fordel. Når befolkningen i landsbyene der vi jobber, ser at adelige fulanier som er av landsbyhøvdingslekt kan jobbe for dette prosjektet, blir terskelen for å samarbeide med en kristen organisasjon lavere også for dem! Aissatas mann er blitt ordfører i Douentza på sjuende året, og det er nok ingen tvil om at kontaktene vi har inn i den familien via Aissata er en stor fordel for MELM! Aissata har i dag seks barn som lever og fem barnebarn. Tre av barna hennes studerer i Bamako. De to eldste jentene er gift og prøver, som forts. u misjonstidende

6 t fortsettelse fra forrige side Aissata en gang gjorde, å avlegge eksamener innimellom barnefødsler. Barna deres er foreløpig fordelt i storfamilien, to bor fast hos Aissata. Den eldste sønnen går på en privat høgskole som koster kr i året. Jeg bruker hele lønna mi på ham, sier Aissata og smiler skjevt. Giftermålene til de to jentene er også finansiert med Aissatas lønn. Jeg er veldig takknemlig for at jobben i MELM gjør det mulig for meg å hjelpe barna mine, sier Aissata. Vi er ikke en veldig rik familie i utgangspunktet! Aissata mener at barnas utdannelse er den største og viktigste utfordringen en mor har. Ikke bare rent skolefaglig, men også moralsk. Hvis barna begynner å gå i trange og utfordrende klær slik de unge gjør i Vesten, da er det mors ansvar å snakke dem til rette, sier Aissata. Hun forteller også at hun snakker med barna sine om hvordan de skal beskytte seg mot aids. Bestemors omsorg Til tross for alle utfordringene Mali strever med knyttet til tørke, dårlig skolesystem, dårlig helsevesen, fattigdom og arbeidsløshet, er Aissata optimist med tanke på Malis framtid. Mali har en ung befolkning som er beredt til å gjøre en innsats, sier hun. En viktig bestanddel av livet er dessuten gratis og finnes i like rikt monn i Mali som i hvilket som helst annet land: Det som har gjort at jeg har lykkes i livet, avslutter Aissata, er at jeg var elsket av bestemora mi og faren min! Vi kjemper for at muslimer fritt og problemløst skal kunne skifte religion, men denne retten må gå begge veier og gjelde alle religioner. Har vi like stor takhøyde for at kristne blir muslimer? T& F Trosskifte må godtas begge veier tekst & foto: silje k. maudal Dette spørsmålet stilte Vegard Horsfjord fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Han deltok i paneldebatten med tema Kan vi snakke om fred? Trusler, vold og religionsdialog i Norge på årets LINK-konferanse. Rett til å velge Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME) arrangerer årlige LINK-konferanser for sine medlemmer og andre interesserte. LINK 07 som i år ble holdt på Fjellhaug skoler september, hadde Når det koster å bli kristen. Om trosbytte og forfølgelse, som hovedtema, og den ovenfor nevnte paneldebatten var en av programpostene. Trosbytte er både vanskelig og alvorlig. Det er så mange parter som berøres, og det er derfor viktig å samtale om temaet. Å komme fram til en felles uttalelse i fra Mellomkirkelig råd i Den norske kirke og Islamsk Råd Norge om at det i Norge skal være frihet til å velge om en vil være muslim eller kristen, har vært en tidkrevende prosess, uttalte Horsfjord og refererte til felleserklæringen fra disse to rådene som i slutten av august ble offentliggjort i pressen og som har vekket oppmerksomhet ikke bare i Norge, men også i andre land. Det er ikke bare i islamske miljøer hvor religionsskifte fra islam til kristendom tradisjonelt har vært uakseptabelt, at denne uttalelsen er oppsiktsvekkende, også for oss utfordrer den til toleranse, sa Horsfjord. Min bror ville drepe Leder for Islamsk Råd i Norge, Shoaib Sultan, var eneste muslim på Fjellhaug 5. sept, og han var opptatt av at slike erklæringer som felleserklæringen, bare kan bli til i et rom av tillit og troverdighet. Vi må lære å stole på hverandre. Uten at folk tror på felleserklæringen, er den verdiløs, sa han og framholdt at erklæringen ikke var slutten på et arbeid, men begynnelsen. Det er nå det virkelig begynner. Vi må gjøre våre ord til handling og vise at vi virkelig mener det vi sier. Med på konferansen skulle det vært to konvertitter. En som hadde gått 6 misjonstidende

7 Artikkel 18. Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Noen lurer på om det virkelig er mulig å samtale seg til fred? La meg si det slik: Hva er alternativet? vegard horsfjord fra islam til kristendom og en som hadde gått fra kristendom til islam. Dessverre kom bare en av dem. Men Sultan fortalte: Jeg skulle hatt med meg en 18 år gammel norsk gutt i dag. Han er blitt muslim, men blir forfulgt av sin familie. Moren truer han med tvangsdåp, han er utstøtt fra hjemmet og opplever å bli mobbet og trakassert. Å komme hit i dag ble for skummelt, og han trakk seg. Paul Johansen, leder for Kristent Arbeid Blant Arabere (KABA) representerte trosskifte den andre veien. Jeg er født muslim, men ble kristen mens jeg bodde i mitt hjemland Egypt i Det innebærer at muslimer etter islamsk tro, har rett til å drepe meg, og jeg har flere ganger vært utsatt for mordforsøk. En gang av min egen bror, fortalte Johansen som synes det er flott med en felleserklæring til tross for at han har lite tro på den i praksis. Sultan hevder at Koranen ikke omtaler dødsstraff for religionsskifte, men det er ikke godt nok. Det finnes en rekkes hadither, hellige skrifter om Muhammeds gjerninger, som pålegger muslimer å drepe de som vender seg bort fra troen, sa han og la til: Det er ikke sånn å forstå at jeg ikke synes dette er et godt tiltak, men jeg tror ikke at muslimer flest vil støtte opp under den, sa Johansen, og hans uttalelser utløste en lengre religionsdebatt mellom han og Sultan som forsvarte felleserklæringen med at: Det er ikke slik at Islamsk Råd i Norge står alene om dette synet, vi har diskutert det med mange høyerestående muslimer, og ingen har vært negative. Tvert imot er jeg blitt overrasket over hvor positivt dette er blitt mottatt. Forfølgelse Hwa Yung, metodistbiskop fra Malaysia, var hovedtaler og gjest under hele LINK-konferansen, og han uttalte stor forbauselse da han hørte om felleserklæringen. Noe slikt har jeg aldri hørt om før. Det er nokså oppsiktsvekkende, men hvis det kan fungere, er det jo helt fantastisk, sa han til Misjonstidende. I Yungs hjemland er om lag 60 prosent av befolkningen muslimer, og i de seinere årene har de kristne og andre minoriteter opplevd økende grad av forfølgelse spesielt personer som konverterer fra islam. Jeg vet om muslimer som er blitt drept for sin nysgjerrighet og interesse for den kristne tro. Det blir interessant å se hvordan felleserklæringen vil bli praktisert her i Norge, sa Yung. p p Tydelig uenighet om skriftene: Jeg tror ikke det er mulig å forandre islam. Flere hadith-skrifter om Muhammeds lære og handlinger forteller at muslimer som konverterer til en annen religion, skal drepes, uttalte leder for Kristen arbeid blant arabere (KABA), Paul Johansen, på LINK 07. Leder for Muslimsk Råd i Norge, Shoaib Sultan (t.v.), mener at det i en moderne verden må være mulig å tolke skriftene annerledes. p Splitter familier: I Østen innebærer trosskifte ofte større konsekvenser både åndelig, sosialt, kulturelt og økonomisk enn i Vesten. Derfor blir også ofte motstanden mot skifte stor. MIn far reagerte ikke da jeg ble en kristen. Det var greit. Men da jeg sa at jeg som kristen ikke kunne delta i ofringene, brøt ragnarok løs, for hvem skulle ofre for ham i det neste livet, sier Hwa Yung. misjonstidende

8 Kommentarer fra salen under paneldebatten: Det er nokså anerkjent at alle de fire hovedlovskolene innenfor islam hevder dødsstraff for konvertering fra islam. Desto mer gledelig er felleserklæringen. Samtidig må vi være klar over at denne friheten ikke bare gir oss en rett til å misjonere, men til også å selv bli misjonert. (Tormod Engelviken) Jeg er stolt av erklæringen og imponert over Islamsk Råd som har blitt med på dette. (Tore Laugerud) Jeg har i egen organisasjon opplevd hvor viktig det er med religionsdialog; å møtes for å skape økt forståelse og oppklare feilbilder. Jeg synes denne felleserklæringen er et flott dokument og utfordrer dem som har jobbet med det til å gjøre det kjent også internasjonalt. (Kjetil Aano) t Pekefinger til forsamlingen på Fjellhaug: Det er ikke bare staten som kan forgripe seg i forhold til religionsfriheten, men også enkeltmennesker og lokalsamfunn. Dette er spesielt viktig å være klar over når man er en del av en majoritetsreligion som kristne er i Norge, sa advokat Thom Arne Hellerslia, og mente at en i Norge er flinkere til å sloss for egne religiøse rettigheter enn religionsfriheten. Viktig rettighet Retten til å skifte religion er den mest grunnleggende retten i retten til religionsfrihet. Den er selve forutsetningen for retten til å be, delta i religiøse ritualer og utøve misjonsvirksomhet. Dette sa menneskerettighetsadvokat Thom Arne Hellerslia. Han var invitert til LINK for å snakke om Fritt vilt? Om trosskifte og menneskerettigheter, og han påpekte at den universelle retten til å velge sin egen tro uttrykkes for første gang i FNs Menneskerettighetserklæring fra Men det er neppe den mest populære rettigheten, la Hellerslia til med et lite ironisk smil. Og han trakk fram en rekke saker hvor den har blitt utsatt for overtramp enten av staten eller av enkeltpersoner og grupper. Mange opplever religionsfriheten som en farlig frihet, sa Hellerslia og fortalte om en bulgarsk kvinne, Ivanova, som var ansatt for å se til svømmebassenget på en høyskole. Men da det viste seg at hun var blitt med i Livets Ord, som i Bulgaria anses som en sekt, ble hun av skoleledelsen bedt om å slutte i jobben eller i menigheten. Kvinnen gjorde ingen av delene, og ledelsen endret dermed skolens regelverk. Også svømmebassengets oppsynsmenn skulle ha universitetsutdannelse! Det hadde ikke Ivanova, og hun ble dermed oppsagt. Heldigvis ble hennes sak brakt inn for den internasjonale domstolen i Lausanne, hvor hun vant og ble idømt oppreisning. Altfor mange brudd på retten til religionsfrihet blir aldri brakt inn i rettssystemet. Det virker som om det er lite tradisjon blant religiøse til å bruke juridiske virkemidler, sa Hellerslia og påpekte at det ofte er nyttig å bruke rettsapparatet for å presse gjennom endringer. Felleserklæringen fra Mellomkirkelig råd i Den norske kirke og Islamsk Råd Norge. Vi understreker i fellesskap at alle fritt skal kunne velge sin tro. Vi tar avstand fra og ønsker å motvirke vold, diskriminering og trakassering som følge av at mennesker ønsker å konvertere eller har konvertert fra en religion til en annen, enten det skjer i Norge eller i utlandet. Vi tolker våre ulike religiøse tradisjoner slik at enhver må få velge sin egen tro og religiøse tilhørighet på fritt grunnlag, samt få utøve sin tro både privat og offentlig. Når vi misjonerer og informerer om vår egen tro, må dette skje innenfor etisk akseptable rammer, det vil si uten noen form for maktbruk eller manipulasjon. Skal trosfriheten ivaretas, er det viktig at all konvertering skjer på fritt grunnlag. Som religiøse fellesskap opplever vi, hver på vår side, at det er gledelig når noen ønsker å dele vår tro og bli del av vårt trosfellesskap. Derfor vil vi også, hver på vår side, respektere en persons rett til å konvertere til en annen religion enn vår egen. Oslo, 22. august 2007 Olav Fykse Tveit, Mellomkirkelig råd, Den norske kirke Shoaib M. Sultan, Islamsk Råd Norge 8 misjonstidende

9 min vei til jesus Avgudsdyrkelse, hor og alkohol ødela ekteskapet Francisco ble kristen som 16-åring, men livets fristelser skilte ham fra Gud. I dag har han en kirke i huset sitt. tekst: oversatt og bearbeidet av evy torunn nyvoll Mitt navn er Francisco Eugênio Soares, jeg ble nådd av evangeliet gjennom ett av Missão Zeros misjonsprosjekt nordøst i Brasil. Jeg har alltid tørstet etter Guds ord, men visste ikke hvordan jeg kunne bli kjent med det. Derfor hørte jeg på hva folk som var eldre enn meg sa, og med dette hørte jeg også mange løgner. Frelse på tv Da jeg var 16 år gammel, så jeg et tv-program hvor det ble snakket om Jesus og gitt invitasjon til å ta et bibelkurs. Jeg skrev inn og mottok første leksjon i kurset. Jeg besvarte denne og ba en overgivelsesbønn. Men jeg hadde ikke krefter til å fortsette, fordi noe av det jeg lærte ikke stemte med det jeg var blitt fortalt (særlig når det gjelder avgudsdyrkelse). I løpet av en periode følte jeg Guds nærvær, men siden jeg ikke hadde noen som kunne følge meg opp, vendte jeg meg etterhvert mer og mer bort fra Gud. Jeg søkte inn i overtro, horoskop, avgudsdyrkelse og spiritisme (spå framtiden med glass, bokstaver og stearinlys). Noe av dette fortsatte jeg med etter at jeg giftet meg. Jeg husker at jeg etter omtrent to års ekteskap begynte å spå fremtiden med leken med glasset. Vi fikk mange problemer i ekteskapet og kranglet mye. Jeg begynte å gå på fester, drikke og søke prostituerte. Jeg deltok også alltid på festen Pau da Bandeira, flaggstangfesten, som er en katolsk fest innviet til helgenen St. Antonio. Når en går ut for å finne flaggstangen, har en med seg en vogn med vann og en annen vogn med brennevin. Alle folk drikker seg fulle, også tenåringer. Resultatet er prostitusjon, slagsmål og til og med dødsfall. Jeg husket sjelden på illustrasjonen fra bibelkurset om den breie og smale vei. Av og til ble jeg redd av å tenke på at jeg var på den breie ødeleggelsens vei, men jeg fortsatte med avgudsdyrkelse og lot meg føre vill. To ganger ble jeg advart gjennom drømmer, og når jeg våknet ba jeg Jesus om tilgivelse. Men to eller tre dager etterpå fortsatte jeg enda verre enn før. Ekteskapet mitt ble totalt ruinert, jeg så ikke lenger noen utvei og fortsatte å feste og drikke mye. Kona mi hadde også falt for alkoholismen og mistet selvkontrollen. Ekteskapet vårt var ødelagt. Ekteparet Francisco og Luciana. Francisco deltar også på bibelskolen i Nordøst. (Et nytt prosjekt i år som NMS støtter). Deltakerne samles en helg i måneden til felles undervisning, ellers leses det på egenhånd og en har praktiske oppgaver i de respektive menigheter. Alle har dessuten en person som følger dem opp ukentlig. Den bortkomne Da misjonsprosjektet begynte her i Juazeiro do Norte, deltok kona mi hver dag. Etter gjentatte invitasjoner fra henne ble jeg til slutt med en gang. Jeg husker personen som talte, men jeg husker ikke selve talen. Noen visste at jeg var interessert i å selge huset mitt og flytte til en annen bydel. Jeg ble fortalt at misjonsprosjektet ønsket å kjøpe huset mitt, og kona mi gikk for å forhøre seg. Da jeg så en kvinne komme gående sammen med kona mi med et forslag om å leie garasjen, kjente jeg at det var fra Gud: En kirke i mitt hus! Så mange hus å velge mellom, - og Gud valgte mitt! Første dag vi hadde bibelstudie snakket presten om mannens ansvar overfor familien sin og overfor Gud. Da innså jeg hvorhen jeg ledet min familie. Det som gjorde størst inntrykk på meg, skjedde på søndagsgudstjenesten. Da hadde Cláudia Palm (misjonær) et teaterstykke med barna som handlet om den bortkomne sauen. Ennå idag, når jeg snakker om dette, blir jeg følelsesladet, for i det øyeblikket kom Gud meg i møte. Jeg var den bortkomne sauen som ble funnet. Restaurert Etter min omvendelse hadde vi fortsatt mange kamper. Jeg falt på ny i ekteskapsbrudd og flyttet fra kona mi i en måned. Men Gud gav meg ikke opp. Med Hans hjelp og støtte fra søsken i troen, klarte jeg å reise meg opp. I dag står jeg støtt i Herren, sammen med kona mi og våre tre døtre. Stødige og glade fordi vi vandrer sammen med Jesus. Kona mi og jeg er med i ledelsen i kirken, og dette er ikke fordi vi må, men fordi vi elsker Jesus. Kristus restaurerte livet mitt og familien min, og Gud har valgt oss til å snakke om Hans kjærlighet til de som ennå ikke kjenner sannheten, slik at disse også kan bli forvandlet. misjonstidende

10 Et verdig liv - også for blinde Det er ikke lett å leve som blind uansett hvor i verden du bor. Men i noen land får blinde bedre hjelp til å mestre livet sitt på en mer verdig måte enn i andre. Er du så uheldig og lever i et land med mye fattigdom og fordommer, kan livet som blind være svært vanskelig. T& F tekst & foto: sonja a. küspert Heldigvis har norske misjonærer tidlig sett problemene som blinde i fattige land kan slite med, og de har gjort noe med dem. Allerede i 1924 startet misjonærene med undervisning for blinde og svaksynte, da ble blindeskolen på Loharano, et sted omtrent 25 km nordøst fra Antsirabe, åpnet. I dag finnes det fire blindeskoler på øya, eid og drevet av Den gassiske lutherske kirke på Madagaskar (FLM). Hovedskolen ligger i Antsirabe, og de tre andre er ved kysten: Toamasina og Farafangana i øst og Toliara i vest. I 1980-åra ble det gitt betydelig hjelp fra utlandet til arbeidet med blinde på Madagaskar, og det kunne bygges en helt ny skole i Antsirabe. I 1985 flyttet selve grunnskolen og administrasjonen inn i det nye skolebygget, mens skolen på Loharano blir brukt til å gi blinde ungdommer en grunnutdanning i håndverk og jordbruk. Den nye skolen ligger flott til på en åsrygg nord i byen. Klasserommene er lyse og moderne, det finnes et eget bygg til trykkeri og verksted og et administrasjonsbygg. Gutter og jenter har hvert sitt internat med firemannsrom, og solcellepaneler sørger for varmt vann til alle. Slikt er aldeles ikke selvfølgelig her på Madagaskar! Det finnes mange husstander også i hovedstaden hvor folk må hente vann fra en brønn eller pumpe ved veien, og de som har innlagt vann har vanligvis bare kaldt vann. Skoledriften Skoledagene på grunnskolen starter alltid med en andakt, med bønn og sang, og så leser ett av barna fra Bibelen. Sangene blir akkompagnert av bibliotekaren, en blind mann som selv har vært elev ved blindeskolen. Elevene er i alderen 6-15 år. De blir undervist i blindeskrift Braille, men følger ellers den statlige læreplanen for den 5-årige grunnskolen. I avgangsklassen lærer de også å skrive på skrivemaskin. Skrivemaskiner brukes blant annet til eksamenbesvarelser, fordi besvarelsene blir rettet av vanlige sensorer som ikke kan blindeskrift. Siden det tar mer tid å lære å lese blindeskrift og tilegne seg kunnskaper som seende barn lærer av seg selv, bruker elevene ofte fem til sju år før de kan gå opp til eksamen. Ungene blir undervist i små klasser og med tilrettelagte hjelpemidler. Opplæringen krever mye tålmodighet både av lærer og elev. I 2006 besto alle elevene som gikk opp til grunnskoleeksamen ved de fire blindeskolene på Madagaskar! Internatet Alle elevene bor på internat, selv om de er små når de begynner på skolen. Dette er de nødt til fordi barna kommer fra hele øya. Da sier det seg selv at noen har veldig lang vei. I tillegg er de fleste veiene fremdeles dårlige, og det er mange veiløse områder. Ikke en gang til jul eller påske kommer alle seg hjem, selv om ferien varer i tre til fire uker. Jeg har et veldig godt inntrykk av internatet hvor jeg jobber hver onsdag ettermiddag. Ungene har det rent og ryddig, har gode sanitære forhold, kan spise seg mette tre ganger om dagen og har internatsbestyrere som er glade i dem. Ungene vasker klærne og rommene sine selv, men de minste får hjelp til å begynne med. Slik blir de også selvstendige når de senere flytter tilbake til hjemstedet sitt. På skolen får de venner som er i samme situasjon som dem selv, og det er ingen som mobber. Om ettermiddagen får elevene opp- 10 misjonstidende

11 Dette prosjektet kan du støtte som Vennskap Over Grenser-giver. I løpet av høsten vil prosjektet også bli en del av NMS sin fadderordning. Vil du bli prosjektgiver eller fadder? Ta kontakt med NMS infosenter: eller infosenter@nms.no t Mamitiana (10) er en av elevene ved skolen. t t Jentene lærer å strikke. p Meme sammen med elever som lærer å tenne på fatapera. p Mme. Louise på kjøkkenet. Mr. Meme Mme. Velo læring i praktiske ferdigheter. Jentene holder for øyeblikket på med å lære seg å strikke, og Mr Meme, lederen for gutteinternatet, tar guttene med seg ut og trener deres sanseorganer. De lærer f.eks. å kjenne planter ved å føle og lukte på dem. Mme Velo, lederen for jenteinternatet, forteller at de aller fleste ungene lengter etter å komme tilbake til skolen og internatet etter ferien. Når de er hjemme, blir noen av dem låst inne alene på rommet eller i hytta, noen blir mobbet av ungene rundt seg og slett ikke alle kan spise seg mette, forteller hun. Velutstyrt På kjøkkenet styrer og steller Mme Louise, en myndig og energisk dame. Hun lager mat til alle ungene, litt over 70 personer tre ganger om dagen, sju dager i uka. Til tross for den enorme arbeidsbelastningen er hun alltid i godt humør. På søndager går hun i kirken og likevel klarer hun å lage både frokost og middag til alle. Kostholdet er både rikelig og varierende. Ungene får ris, manjokk, mais, egg, frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk. Skolen har et eget bibliotek med både kristne bøker og skjønnlitteratur i blindeskrift. De fleste er på fransk eller gassisk. Elevene kan også låne bøker med seg hjem i ferien. Blindeskolen har dessuten et eget trykkeri for bøker i blindeskrift. Her trykkes det bl.a. bibelske tekster og skolemateriell. Veiledere Skolen har fem veiledere som reiser rundt til hjemstedene til barna. Etter endt skolegang bor de en uke sammen med hver elev og legger forholdene til rette for at de kan klare seg. På disse reisene rekrutterer veilederne også nye elever. Det er ikke alltid lett å overbevise foreldrene om at det er bryet verdt å sende et blindt barn på skolen, og at de har lik rett på skolegang. For å kunne sende barna sine på blindeskolen må foreldrene betale en egenandel og stille med klær og utstyr. Selv om blindeskolen er subsidiert, egenandelen er forholdsvis liten og kan betales litt etter litt, klarer ikke alle foreldrene å betale hver måned. Da er det bra at det finnes et stipendfond for de fattigste. Mamitiana, en 10 år gammel jente, er en av elevene som er avhengig av stipend. Hun er morløs, og faren, en tidligere pousse-pousse-kjører, er ikke lenger i stand til å ta seg av henne. Heldig- vis har Mamitiana både en storesøster og en storebror som er glade i henne. Men de er begge gift og har egne familier som de skal forsørge, derfor har de ikke råd til å betale utdannelsen på blindeskolen for søsteren uten stipendstøtte. Framtida Etter endt skoletilbud på blindeskolen har elevene flere valg. Noen går til Loharano og lærer seg et håndverk, noen flytter tilbake til hjemstedet, og noen få fortsetter på en vanlig ungdomsskole. Det å fortsette etter grunnskolen er unntaket, selv om den gradvise integreringen i vanlige klasser skulle vært regelen. Gjennomsnittlig er det omtrent 55 elever i en vanlig klasse, og mange lærere og skolebyråkratiet har fremdeles et negativt syn på barn med funksjonshemminger. Det samme gjelder mange foreldre som verken ser verdien av skolegang for en blind ungdom, eller har ressurser til det. Det grønne undervisningsprogrammet (ProVert) som blindeskolene er del av fra i år, jobber bl.a. med denne saken, og prøver å gi barn og ungdommer med funksjonshemminger flere muligheter å bli integrert og til å få videre utdanning etter grunnskolen. Blindeskolen hjelper til så godt den kan ved å veilede lærere ved vanlige skoler og oversette skolebøker til blindeskrift. I 2006 klarte to av seks blinde ungdomskoleelever på blindeskolen eksamen etter 9. klasse, og én blind elev klarte artium. Det er fantastisk! misjonstidende

12 Pilegrimer går litt lenger Hvert år går omtrent mennesker pilegrimsferd til Santiago de Compostela i Spania. I april i år la Turid Ølberg (t.h.) i vei. Det anbefaler hun flere å gjøre. T& F tekst: henrik s. grydeland foto: anne marie fredriksen For ti år siden var det ikke mange i Norge som hadde hørt navnet Santiago de Compostela. Men i de senere år har interessen rundt byen nordvest i Spania økt betraktelig. I middelalderen var den ett av Europas viktigste pilegrimsmål. Etter sigende skal apostelen Jakob ligge begravet i byens katedral. En av alle dem som har fått øynene opp for en litt alternativ ferie er Turid Ølberg, personalkonsulent i Det Norske Misjonsselskap. Jeg så et fjernsynsprogram i påsken i fjor der blant andre Sigurd Osberg og Elin Tvedt gikk pilegrimsleden, og jeg tenkte at det var noe jeg også hadde lyst til. Jeg ringte en venninne og hørte om hun ville være med på noen ukers tur. Vi ble til slutt fire norske som dro. Utsendelsessmesse Det finnes mange veier til Santiago de Compostela. Man kan for eksempel starte i Paris, og det finnes folk som går hele veien fra Tyskland og Belgia. Men den ruten som de fleste nå forbinder med pilegrimsleden, starter i byen Le Puy i Frankrike. Etter noen dager tenker man ikke på at man går. Går man hele veien til Santiago snakker vi om nesten km, og det var litt i overkant av hva Ølberg ville gå. Men hun ville starte i Le Puy, selv om det betydde at hun ikke ville komme til Santiago: Vi kom på en søndag og registrerte oss på et pilegrimskontor. Neste morgen klokken var det utsendelsesmesse, der vi som skulle gå reiste oss og ble bedt for. Vi fikk også med oss et lite smykke av skjell. Det var et tegn på at vi er pilegrimer. Vi var tolv nasjonaliteter og drøyt 30 personer som gikk den dagen, forteller hun. Vakker natur Planen var å gå i 13 dager til en liten by som heter Figeac, som også ligger i den franske delen av leden. Avstanden var 260 km hvilket gir et gjennomsnitt på 20 km om dagen. 12 misjonstidende

13 t Til venstre ser du byen Sauges. u Høyre: På dette korset står det: Hver har sitt kors. Min Gud, jeg gir deg mitt.. qq Nederst: Chapelle de Madelein fra 17. århundre. Det var en tur på gangstier med lite asfalt og med svært vakker natur i et variert terreng. Det var mye skog, nesten meter på det høyeste og med flotte utsiktsplasser. Vi så nesten ikke en bil, og vi følte vi ble ett med naturen. Løypen var forøvrig veldig godt merket. Langs hele pilegrimsleden kan man ta inn på herberge for overnatting, men det er også mulig å ligge på vanlige hoteller. Turid Ølberg og hennes venner la seg inn på herberge. Noen steder var det tomannsrom, andre steder 16-mannsrom og ellers alt i mellom. De fleste hadde frokost, og mange steder kunne man bestille middag. En enkel standard, men også relativt rimelig, forteller hun: Vi kom i veldig god kontakt med andre mennesker. Vi spiste sammen ved langbord, og vi foretrakk disse spesielle stedene. Man kan selvsagt ligge på hotell, men det hadde vært annerledes. På herbergene kunne man snakke med alle. Det syntes vi var mye av sjarmen. Og alle var innstilt på enkel standard. Hva slags folk gikk dere sammen med? Den yngste var halvannet år. Det var en familie som skulle gå hele strekningen. De hadde med seg en hest i starten, men det ble for meget mas, så den sendte de hjem. Ellers var det en del ungdommer, men de fleste var fra 40 år og de eldste var mellom 70 og 80 år. Opplegget er godt organisert, og det er for eksempel mulig å sende bagasjen med bil. Det koster sju euro per dag. Mosjon Før turen hadde Ølberg gått seg litt i form. Eventuelle gnagsår ble forebygget ved bruk at et spesielt gnagsår-plaster. Men er man uheldig og ikke kan gå en dag, kan man bestille skyss for en billig penge: Jeg er glad i å gå. Etter noen dager tenker man ikke på at man går. Da er du bare en del av naturen. Det eneste du hører er fuglesang. Fikk du noe åndelig utbytte av turen? En pilegrimstur er hva du gjør den til selv. Å gå i den mektige naturen er noe som innbyr til kontakt med Gud. For mitt vedkommende ønsket jeg en kombinasjon av et møte med Gud samt at jeg ville gå inn i meg selv, gjenoppleve livet fra barndommen, og møte meg selv. Jeg var bevisst på å gå en del alene, samtidig som det også var kjekt å gå sammen. De fleste som går denne turen gjør det for å komme i kontakt med det dypeste i seg selv, så blir det naturlig å snakke om slike ting. I hver eneste landsby som vi passerte var det kirker man kunne gå inn i og ha en stille stund. Mersmak Dette ble den beste typen ferie jeg har hatt, fortsetter Ølberg. Det fantes ikke stress, og det var en flott natur. Å være i den samme settingen dag etter dag, uten aviser og tv, gjør at du kommer på siden av det normale pulserende livet. Jeg har et mål om å gå en ny etappe neste sommer. Vil du anbefale det til andre? Ja, hvis du er glad i å gå, setter pris på stillhet og aksepterer enkle forhold. Det er ikke veldig dyrt. Jeg brukte kroner inkludert reise til og fra Norge, og da levde vi godt. Har livet endret seg etter turen? Nei, tror ikke det, men det har gjort livet rikere. Dette var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Men neste gang vil jeg gå i tre uker. Vi følte vi skulle hatt en uke til, og det er målet for neste vandring, avslutter Turid Ølberg. Fra det 10. århundre frem til vår egen tid har pilegrimer tatt seg frem til Santiago, langs fire ruter; fra Paris, Vézelay, Le Puy eller Arles. I Nord-Spania møttes disse veiene i det som blir kalt Camino Francés. Pilegrimsrutene går gjennom vakre landskap i Frankrike og Spania, rike på klostre, katedraler, godt bevarte middelalderbyer, borger og gamle stenbroer. I middelalderen var Santiago de Compostela i det nordlige Spania ett av Europas viktigste pilegrimsmål. Hit til apostelen Jakobs grav kom besøkende fra hele den kristne verden, inkludert Norge. I kirkekunsten finner vi gjerne pilegrimen fremstilt som apostelen Jakob. Som pilegrimens beskytter er han utstyrt med vandrestav, en vidbremmet hatt, kappe, reiseveske og sitt helt spesielle kjennemerke, kamskjellet.

14 Storsamling i Bergen til sommaren T& F tekst og foto: audun mosevoll Vi ønskjer at store og små som kjem til Bergen juli 2008, skal få møta Guds gode draum for deira liv gjennom forkynning, song og musikk, fellesskap, kunst og kreativitet. Dette seier leiaren i hovudkomiteen for neste års storsamling i Bergen, Kari Sørheim, og ho tilføyer: Vi ønskjer ei generalforsamling (GF) der det gode og vakre skal vera ramme rundt eit møte med Jesus og kvarandre. To kvinner står sentralt når det gjeld å styra og ha oversikt over førebuingsarbeidet for GF Ved sidan av Sørheim, er det Ingfrid Mulen som er GF-sekretær. Vi er kome godt i gang med arbeidet. Vi fekk god hjelp av evalueringar som vart overleverte til oss frå Trondheim. Temaet Guds draum er både spennande og rikhaldig. Med 12 komitear som arbeider jamt og trutt, er vi eit stort lag som dreg saman, uttaler Ingfrid Mulen som synes ho er heldig som får vere med på laget. Det manglar ikkje på oppgåver. Mi utfordring er derfor at misjonsfolket må vera med å be for GF i 2008, seier ho. God plass i Bergen Kor mange reknar de med vil koma til arrangementet? Vi satsar på deltakarar. Kan Bergen ta imot ei slik storsamling midt i ein travel turistsesong? Vi har vore tidleg ute og sikra oss både stemnehall, hotell og andre overnattingsstader i Bergen og næraste omland. Bergen er jo Noregs nest største by, så det skulle berre mangla om den ikkje kunne ta imot NMS-folket. Det er god plass i byen mellom dei sju fjell, svarar Kari. Kva er så hovudoppgåvene for deg som GF-sekretær, Ingfrid? Eg skal følgja opp hovudkomiteen med saksførebuingar og iverksetting av vedtak. Eg skal også hjelpa alle dei tolv underkomiteane. Utanom dei reint administrative oppgåvene er det og meininga at eg skal vera til disposisjon for dei ulike regionane med informasjon. GF er, og må vera heile organisasjonen sitt storstemne. Det er ei viktig hending for alle. Dei uløna medarbeidarane og dei som har sin arbeidsplass rundt om i regionane trengs når ein skal staka ut kursen vidare for organisasjonen, svarar ho. Storfamiliesamling Vi spør dei to damene om dei kan rekna opp nokre gode grunnar for å I ALL SLAGS VÊR: Bergen er ein vakker og spanande by, sjølv i regnvêr! Men her er Ingfrid Mulen og Kari Sørheim på bryggekanten ein solskinsdag. Biletet er frå Strandkaien med Bryggen og Mariakyrkja i bakgrunnen. koma til Bergen på generalforsamling til sommaren, og dei manglar ikkje svar: Bergen er ein vakker og spanande by sjølv i regnvêr! Ein skal få oppleva at Byen er Bergen og laget er NMS. GF er ei storfamiliesamling i NMS, ho gir oss fornying, fellesskap og styrke. Eit spanande program og tema. Både NMS og NMS U kan freista med mange godbitar! Møte med representantar frå den verdsvide kyrkja og opplevinga av det håpet dette gir ein misjonsorganisasjon. Det å kunne delta i NMS sitt høgste organ som GF er. Misjonsfolket må ta ansvar for utviklinga av organisasjon og misjonsstrategi. Velkomen til Bergen, sluttar Kari Sørheim og Ingfrid Mulen. 14 misjonstidende

15 Doktor- misjonæren I Mali samarbeider NMS med Den evangelisk-lutherske frikyrkje under namnet Den Evangelisk Lutherske Misjon i Mali (MELM). Forent kristen tjeneste i Vest-Afrika (MICCAO) er ein nettverksorganisasjon for kristne fulaniarar i Vest-Afrika. Etablert i T& F tekst og foto: eivind hauglid Moses Audi har fått misjon inn med morsmelka. Saman med kona Denise, og fire born i alderen tre til tolv år blir dei den fjerde misjonæreininga frå Afrika i eit spanande arbeid blant fulaniar i Mali. Moses er født i Nigeria, men vaks opp i Benin, der foreldra var blant dei fyrste misjonærane blant fulaniar i Vest-Afrika. På slutten av 60- talet arbeidde faren eit par år ved radiostasjonen Sawtu Linjila i Ngaoundèrè, Kamerun. Foreldra mine har betydd svært mykje for meg. Sjølv opplevde eg Guds kall i 1987 og søkte då om opptak på baptistane sitt teologiske seminar i Ogbomosa i Nigeria, fortel Moses. Det vart både bachelorgrad og mastergrad i teologi før han i 2004 vart ferdig med doktorgraden. Men Moses er ingen skrivebordsteolog. Heile tida har han vore oppteken av å dele evangeliet med andre. Særleg er det fulaniarane som ligg han tungt på hjarta. I periodar har han vore tilsett som lærar ved det same seminaret. Han har også skreve fleire bøker, bl.a. om å nå ut med evangeliet til fulanarar. Doktorgradsarbeidet handla om ikkje-kristne sine reaksjonar på at kristendommen hevdar at det er berre ein veg til Gud, og korleis ein teologisk skal møte desse innvendingane. Kvifor misjonær? Med doktorgraden på plass og med god undervisningsstilling ligg likevel spørsmålet nær, kvifor reise til Mali som misjonær? Heile livet har eg vore oppteken av å nå ut med evangeliet. Eg hugsar ei påske då eg las lidingshistoria frå Lukas-evangeliet om Jesu veg til korset. Det virka sterkt på meg, og eg opplevde at dette gjorde han for meg. Også kona mi har denne trongen om å nå ut med evangeliet. Mellom bacheloreksamen og før eg byrja på mastergraden i 1995 arbeidde vi to år som misjonærar. Og då eg byrja på mastergraden var eg fast bestemt på å ikkje bli verande på seminaret. MELM Moses høyrde fyrste gongen om arbeidet i Mali i 1998 gjennom Forent kristen tjeneste i Vest- Afrika (MICCAO). På eit møte i MICCAO møtte han Per Ivar Johansen som var NMS sin utsending. I dag er Moses sjølv styreleiar i MICCAO. Eg syntes arbeidet i Mali høyrdes svært interessant ut, ikkje minst sidan både eg sjølv og kona mi er fulani. Det er viktig å nå fulaniane med evangeliet, og eg syntes profilen på arbeidet i MELM var bra. Med fire afrikanske misjonæreiningar med baptistbakgrunn og lutherske misjonærar frå Noreg, seier det seg sjølv at spørsmål om t.d. dåpspraksis blir viktig. Eg er einig i at spørsmålet om dåp er viktig, men vårt mål må vere å hjelpe folk til Gud og til kyrkja. Vi må ikkje fokusere på det som skil, men på det som sameinar. I studietida lærte eg å respektere og bli glad i ulike kyrkjesamfunn. Også blant oss baptistar er det usemje om kor tid ein kan bli døypt. Nokre grupper meiner at det kan skje når ein er 12 år, andre at ein må vere vaksen. Dersom ein vel barnedåp tenkje eg at konfirmasjonen blir desto viktigare. Arbeidet i Mali er så viktig at vi må ikkje la spørsmålet om dåp øydelegge det, avsluttar Moses, som er på vitjing i Noreg før han tek fatt i Mali. misjonstidende

16 kjetil aano, generalsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. utgangspunkt Misjonærbarn og internat, erkjenning og orsaking Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca. 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: Det Norske Misjonsselskap lyser i desse dagar ut ei treårig prosjekt-stilling med oppgåve å følgje opp misjonærbarn med oppvekst på internat. Bakgrunnen for dette arbeidet er ei auka erkjenning av at internatoppvekst gir negative langtidseffektar hos mange. Dette har vi arbeidd med ei tid. Alt i 1989 hadde vi ein runde der vi drøfta ulike tiltak. Det førte til at vi først la om måten vi dreiv internata på, og til slutt har vi lagt dei ned. NMS driv ikkje lenger internat for misjonærbarn. Dei siste åra har vi retta fokuset også mot den store gruppa tidlegare internatbarn, dei som for lengst er vaksne. Vi har etter kvart forstått at det systematiske skiljet frå foreldra som internatsystemet medførte, har hatt store negative konsekvensar for mange. Vi har som organisasjon behov for å møta desse, og meddela denne erkjenninga og å be om orsaking for eit system som har påført dei store belastningar. Det er dei som var barn ved internata våre, som vil vera vårt hovudfokus. Men også andre grupper er sterkt berørt. Foreldra spelar ei viktig rolle. Tilsette ved internata er påverka av det som skjer. Vi vil også ha eit blikk på desse gruppene. Når eg presenterer dette arbeidet, får eg to typar reaksjonar. Nokon er spørjande til om dette kan vera naudsynt. Det er jo slett ikkje alle som har opplevd dette så gale, og i alle samanhengar er det nokre som får vanskar seinare i livet. Til dei svarer eg følgjande: Vi har klar dokumentasjon som viser at internatoppvekst gir reaksjonar hos ei stor gruppe av dei som opplevde det. Det tek vi på alvor. Og derfor vil vi også ta ansvaret som følgjer med systemet. Det gjer vi ved å oppsøka, møta og be om orsaking for den smerta mange er blitt påført. Dei andre spør: Korfor skjer det ikkje før? Dette har de visst i snart 20 år. Til det svarar eg at vi skulle gjort det før. NMS er ikkje aleine om dette. Eit parallelt arbeid skjer andre stader. Normisjon er i ferd med å gjennomføra eit stort kartleggingsarbeid. NORME (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering), inviterte i august i år sine medlemar til eit møte der vi drøfta dette. Vi har også god kontakt med NORUT, (Norsk organisasjon for barn med oppvekst i utlandet) som har støtta initiativet vårt. Samstundes har NORUT heile tida fokusert på den positive sida ved tverrkulturell oppvekst: Den særeigne erfaringa som ligg her, og som for mange også kan bli ein ressurs som kan brukast til noko positivt. Vårt prosjekt er inga underkjenning av dei positive element som vi veit er der. At oppvekst i utlandet også kan vera ein ressurs, kan ikkje brukast som eit argument for å la vera å gjera eit seriøst oppfølgingsarbeid i forhold til dei problema vi veit internatoppvekst medfører. Norsk misjon har bidratt til å endre den kristne kyrkja sin profil. Kristendomen er ikkje lenger ein vestleg religion, men ein global religion. I dette arbeidet har misjonærar gitt mykje av seg sjølv. Men også mange av barna har betalt ein høg pris. Sjølv om dei dette gjeld, for lengst er vaksne, dreier dette seg likevel om å ta på alvor det dei opplevde då dei var barn. Det dreier seg om å ta på alvor, trur eg, det Jesus sa om også å bry seg om desse hans minste små. 16 misjonstidende

17 vidar mæland bakke menighetskonsulent i nms nistepakken Tekstiler, vin & skinnsekker Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker! Mark 2, Og Jesus la til: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.» v.27 Som personlighetstype ønsker jeg helst å være tro mot autoriteter. Jeg liker dårlig å tråkke noen på tærne. Dessuten er det slitsomt når alt skal gjøres på nye og annerledes måter hele tiden. Plutselig fant jeg meg selv for seks år siden i Brasil som misjonær og menighetsplanter innenfor den unge vågale bevegelsen Missão Zero. Bevegelsen eksperimenterer med nye menighetsformer som kan nå ut til folk og steder hvor den lutherske kirka tradisjonelt har stått svakt. Utsendt fra NMS, hva var min rolle? Skulle jeg prøve å gjøre Missão Zeros arbeidsformer mer lutherske? Eller skulle vi være med på å gi dette nybrottsarbeidet mer gjennomslag og legitimitet innenfor den større kirka? Vi har famlet oss fram og i gode øyeblikk gjort litt av begge deler. Den konservative siden i meg forstår godt fariseerne i teksten fra Markus 2. De var urolige overfor den nye tilbedelsespraksisen til Jesus og disiplene. Fasten og sabbaten var da for viktige ting til å ta så lett på? Akkurat der disiplene er nå er ikke fasten relevant, sier Jesus. Og han fastslår at sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Ritualer og gudstjenesteformer er fremdeles til for å styrke mennesker, og ikke omvendt. Jesu frodige billedbruk om tekstiler, vin og skinnsekker lyder midt i denne sammenhengen. Den nye lappen og den nye vinen er evangeliet, de gode, grensesprengende nyhetene. Det gamle plagget og skinnsekkene henviser til det gamle mennesket før møtet med Kristus. Alt blir forandret, også selve rammeverket for tilbedelsen. Å sammenligne dette gamle med tradisjonelt menighetsliv i Brasil eller Norge, blir selvfølgelig upresist. Mange mennesker får jo et levende møte med Jesus der de deltar i sine tradisjonelle sammenhenger. ill.foto: imagelibrary Sammenligningen passer likevel for en god del mennesker, særlig mange unge som vi ikke klarer å nå fram til før rom, rammeverk og fellesskapsformer ser annerledes ut. Det skjer i Brasil. Det skjer i Norge. Den nye vinen sprenger seg fram og trenger nye skinnsekker. La oss glede oss over at det skjer også i vår nærhet. be for: menighetsplanting i norge og på misjonsfeltene landstyremøtet, kirkelederkonferansen og rådsmøtet i oktober u crew (ettåringer), u turn og hald-studenter misjonstidende

18 T& F tekst & foto: eivind hauglid Godt gjort! - var motto for årets GodhetsFestival i Stavanger. Festivalen vart arrangert for fyrste gong i 2006 av IMI-kyrkja. I år stod også frikyrkjelydar og lokale kyrkjelydar i Den norske kyrkja som arrangørar. Festivalleiar Brynjar Foss er godt nøgd med årets festival. I ein heller regnvåt sommar var det til og med fint ver i godhets-veka. GodhetsFestivalen handlar om å bry seg om våre medmenneske og å vise det i handling. Då festivalen starta hadde vi ca. 500 personar som var klare til innsats, men eg trur kanskje det var nærare 600 som var med, for fleire stadar kom t.d. naboar og hjelpte til. Oppgåvene som skulle løysast var også mange. Foss fortel at 19 hus vart måla, 56 ulike fikseoppdrag i hus utført, 953 bilar vart vaska og fem større prosjekt med oppussing av uteareal på skular og barnehagar vart gjennomført. Nå tenkjer vi framover mot neste år. Vi håpar at festivalen kan spreie seg til andre byar i Noreg, seier Foss. Dugnadsånd Rektor ved Kvernevik skule, Sveinung Solberg, fortel at han vart invitert til møte med diakon Tor Arne Hartvigsen i Sunde kyrkjelyd. Diakonen lurte på om det var noko vi trengte hjelp til her ved skulen, og det spørsmålet svarte eg fort ja på. Kva for oppgåver har blitt utført desse dagane? Vi har fått ny sand i alle leikeområda, ein del område som skulle hatt plen, men som meir har sett ut som gjørmeområde har blitt erstatta med t Rektor Sveinung Solberg saman med Sandra Tornes, Steffen Tornes og Lars Jørgen Hollevik. ww

19 duk, singel og sand. Søppel på heile området har blitt fjerna og gjerder har blitt fiksa. Kva med kommunens ansvar? Alle oppgåvene er eigentleg det offentlege sitt ansvar, men det er ein del type oppgåver som det ikkje alltid er så lett å få utført. I dette tilfelle betalar det offentlege for utstyr og materiale som vi brukar. Kva synes du om samarbeid mellom skulen og kyrkja? Slikt samarbeid i bydelen er flott. Dugnadsånd som dette tek eg imot med takk! På det meste har vi vore over 60 personar i sving, seier ein godt nøgd rektor som også gjerne poserer saman med nokre av elevane. Det var kjekt at rektor spurte om vi ville vere med på dette. Eg synes det er ein god ting å halde på med, sa Steffen Tornes. Lars Jørgen Hollevik sa det slik: Eg vil at skulen vår skal vere fin. Det er kjekt å vere med. Ulike oppgåver Diakonen i Sunde kyrkje, Tor Arne Hartvigsen, er sjølv på plass ved Kvernevik skule. Han held på med å reparere gjerdet mot fotballbanen. Da Sunde sokneråd vedtok å vere ein del av GodhetsFestivalen fekk eg i oppdrag å finne oppgåver og friviljuge lokalt i bydelen, fortel han. Korleis gjorde du det? Vi utfordra folk på gudstenester og i kyrkjelydens ulike grupper. Så tok eg kontakt med Kvernevik skule og vi fekk til eit godt samarbeid. Saman sende vi brev til alle heimane før sommaren og fekk lærarane til å minne om festivalen nå ved skulestart. Og då byrja sms-ane med namn på friviljuge å strøyme inn. Har de hatt andre oppgåver enn her ved Kvernevik skule? Ja, vi starta med å rydde rundt kyrkja og ved eit nedlagt kjøpesenter i bydelen. Vi har også hatt andre oppgåver som å male huset til eit eldre ektepar, avsluttar Hartvigsen. w.godhet.no p Dorthe Lærke kjem frå Danmark, men har budd i Stavanger sidan oktober Eg høyrde om GodhetsFestivalen og syntes det var eit flott arrangement. Folk er kjempepositive. Mange veit ikkje heilt kva dei skal sei når dei får både gratis bilvask, vaflar og kaffe, men mange spør kvifor vi gjer dette. Då svarar eg at vi kjem frå kyrkja og har lyst til å vise godleik og vere snille. p Randi Myklebust skal sele bilen og nytta høve til å få den vaska. Ho fortel at ho fekk informasjon i posten, i tillegg til at ho hugsa tiltaket frå i fjor, då ho også fekk vaska bilen. Det er fantastisk flott tiltak, heilt utruleg. Vi kunne godt betalt litt til ei god sak, seier ho. q Else Grete Kolnes fortel at ho er med på Godhets- Festivalen fordi ho synes det er viktig å vise i handling at Gud er raus og kjærleg, og vil oss bare godt. Folk blir overraska, forundra, glade og tek imot med takk. På denne måten treff vi folk som ein normalt ikkje får kontakt med, og det er kanskje det mest spennande, seier ho. Gode vi ønsker være gode mot våre medmennesker Oppmerksomme vi ønsker at alle vi treffer skal oppleve å bli sett Dyktige vi vil gjøre en god jobb (Det vi ikke klarer i dyktighet tar vi igjen i entusiasme...) Humoristiske vi ønsker å ha det gøy Ekte vi vil være oss selv Troverdige vi vil være med fordi vi har lyst til å vise andre godhet Arrangørar: Frikyrkjelydane i Stavanger Stavanger Bispedømmeråd Kyrkjelydar i Den norske kyrkja i Stavanger Lokalt næringsliv i samarbeid med IMI-Kyrkja

20 20 misjonstidende