-nytt. Motstand mot bistand påstand mot påstand Side 4 NYTT FRA GAMBIA FORUT PARTNER SIERRA LEONE NYTT NR NYTT NR

Transkript

1 -nytt NYTT FRA Nr GAMBIA FORUT PARTNER SIERRA LEONE PARTNER SIERRA LEONE FORUT NYTT NR NYTT NR Motstand mot bistand påstand mot påstand Side 4 8 Suntalis historie 12 Barndom en fjern drøm 17 Tett på barna

2 Bistand er også utviklingspolitikk Av Morten Lønstad, generalsekretær Det har vært usedvanlig mye fokus på norsk bistandspolitikk den siste tida. NRK-serien «Den gode viljen» skal ha mye av æren for det. Norges internasjonale engasjement for og solidaritet med verdens fattige ble satt under lupen, og serien ga både et historisk tilbakeblikk og et kritisk blikk på norsk bistand på godt og vondt. Bistand er en del av utviklingspolitikken, selv om noen vil påstå at bistand ikke er utviklingspolitikk. Kritiske røster mener bistanden ikke gir resultater når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Ja noen hevder, også stemmer fra sør, at såkalt tradisjonell bistand snarere gjør skade og hindrer utvikling. Som bistandsorganisasjon skal vi selvsagt ta denne debatten på det største alvor. Vi må være åpne for kritikk, lære av våre feil og søke ny kunnskap og læring. Samtidig provoserer det at de mest fanatiske bistandsmotstanderne bruker så upresise beskrivelser av hva bistand er i sin argumentasjon. «Tradisjonell» bistand er et slikt begrep. Hva menes med «tradisjonell» bistand? Begrepet brukes som om norsk bistand ikke har forandret seg siden India-hjelpen ble igangsatt på begynnelsen av femtitallet. Bistand er ikke noe statisk og uforanderlig, og det fins ulike typer bistand. Det er ganske stor forskjell på bilateral (stat-til stat) bistand, multilateral (gjennom FN-organer) bistand og bistand gjennom norske organisasjoner. Tradisjonell bistand kan derfor ikke brukes som et samlebegrep, og når det likevel gjøres, blir det en type stråmannsargumentasjon som det er vanskelig å forholde seg til. FORUT har drevet sin virksomhet siden slutten av 60-tallet og opplevd 40 år med skiftende strategier og prioriteringer. Bistandspolitikken har gjennomgått store endringer, og det har også premissene og motivasjonen for å drive bistand. Vi drives fortsatt av tanken om solidaritet, men vi har hverken ambisjoner eller ønske om at de vi samarbeider med skal bli kopier av oss. Bistanden preges av stor sensitivitet overfor lokal kultur og kontekst. Bistandskronene som kanaliseres gjennom norske organisasjoner settes i stor grad inn i prosjekter der fokus er på forbedring av folks rettigheter og folks evne til å kjempe for demokrati, likeverd og sosiale og økonomiske rettigheter selv. India er et av landene i verden med størst økonomisk vekst. Likevel er det et av landene med flest mennesker under fattigdomsgrensen. Kina, India, Sør-Afrika, Mexico og Indonesia blir rikere, men bruker lite av denne veksten på å avskaffe fattigdom. Gevinsten av den økonomiske veksten går hovedsakelig til de rikeste. På tross av at disse landene er store land med høy økonomisk vekst, øker altså ulikhetene. Økonomisk vekst er ingen garanti for en fornuftig fordelingspolitikk i det enkelte land. Vi vet fra egen historie at folks rettigheter og en rettferdig økonomisk fordeling kjempes fram gjennom folks evne til å organisere seg og være et sterkt korrektiv til maktapparatet. Dette krever blant annet kunnskap (utdanning) og at kvinner får mulighet til å engasjere seg (likestilling). Dette er eksempler på områder der bistandsorganisasjoner fortsatt har en viktig funksjon, som en del av utviklingspolitikken. Forut-nytt Internt og eksternt informasjonsorgan for FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling. ISSN: X Postadresse: FORUT, Postboks 300, 2803 Gjøvik Besøksadresse: Roald Amundsens vei 1B, 2816 Gjøvik Telefon: , Telefaks: E-post: forut@forut.no, Internett: Eierorganisasjoner: IOGT, Juvente og Juba. Trykk: Grøset Forsidefoto: Paul Håvard Østbye. Redaksjonen avsluttet 22. mars Utgitt med støtte av Norad. Ønsker du å støtte FORUT med et engangsbeløp, kan du betale inn på: I redaksjonen: Ellen Bjølseth (redaktør), Øystein Bakke, Dag Endal og Ingvar Midthun. Produksjon: Gry Thorleifsen, FORUT. 2 forut nytt

3 Nord/sør-møte Politikk er å ville Hva vil vi med utviklingspolitikken? Hva er bistandens plass i utviklingspolitikken? Hva er organisasjonenes plass i bistanden? Åpent møte med Erik Solheim Tirsdag 30. april kl på Mølla, Brenneriveien 1, Gjøvik Foto: Bjørn H Stuedal. Tiden er mer enn moden for et politisk prosjekt der miljø og utviklingsspørsmål settes på dagsorden, mener Solheim. Brundtland-rapporten om miljø og utvikling kom for over 25 år siden. Der ble begrepet «bærekraft» lansert. Hvor langt er vi egentlig kommet? Velkommen til en lærerik kveld med en interessant verdensborger! Arrangementet er gratis. Arrangør: Tidligere utviklings- og miljøvernminister Erik Solheim kom igjen i rampelyset i vår da han utga sin memoarbok «Politikk er å ville». Solheim var internasjonalt en svært respektert politiker da han ble tvunget til å gå av i fjor. Fra 2013 leder han OECDs samarbeidsforum for bistand, Development Assistance Committee. Tjeneste til rimelig pris? Som leser av FORUT-nytt har du sikkert lagt merke til at bladet denne gangen har et mindre format enn tidligere. Til gjengjeld er sidetallet økt fra 24 til 32. Noen har dessuten mottatt bladet sammen med morgenavisen i stedet for at postbudet har levert det i postkassen. Av Ellen Bjølseth Omleggingen skyldes Postens portotakster som er blitt så tyngende at vi en stund har vurdert å slutte med papirutgave av bladet og heller gå over til utelukkende digital informasjonsformidling. Vi har valgt en annen løsning: Redusert format gir en noe lavere portotakst hos Posten. Samtidig går ca halvparten av opplaget ut med en privat operatør som prismessig ligger betydelig lavere enn det statseide postombringerselskapet. Postens konsesjon Posten Norge AS er tildelt konsesjon for å tilby leverings pliktige tjenester innenfor enerettsområdet. Formålet med konsesjonen er å sikre et landsdekkende tilbud med formidling av leveringspliktige tjenester til rimelig pris og til god kvalitet (vår utheving). I likhet med andre organisasjoner påstår vi at prisen for utsending på ingen måte kan karakteriseres som rimelig! I 2012 betalte FORUT tre ganger så mye i porto som det produksjonen av FORUT-nytt kostet. På Postens nettside kan vi lese: Postenkonsernet fikk et driftsresultat før engangseffekter og nedskrivinger på millioner kroner i Det er 65 millioner kroner bedre enn Vedtektene sier at 50 % av utbyttet skal utbetales til eier, som altså er Staten. Ville det være urimelig om fortjenesten kom postkundene til gode, som til syvende og sist er medeiere av Posten gjennom skatteseddelen? Hva mener du? Vi hører gjerne dine synspunkter både når det gjelder portopriser, papirutgivelse kontra digital publisering og det nye formatet. Send en kommentar til forut@forut.no eller ta en telefon til forut nytt

4 Ytring Møte i en landsby i Sri Lanka der tema er vold i hjemmet, for like rettigheter i arbeids- og samfunnsliv og endret mannsrolle. Motstand mot bistand påstand mot påstand? Av Trond K. Botnen Jeg har fulgt den siste tids bistandsdebatt fra mitt hjem i La Paz, Bolivia, og selv om jeg ikke har sett serien «Den gode viljen» har jeg undret meg over mange av påstandene som har kommet i dens kjølvann. Vi har sett alt fra professorale utspill på et nivå min norsklærer på gymnaset glatt hadde gitt strykkarakter på (BI-professor Welle-Strand) via relativt forutsigbare svarinnlegg fra NGO-miljøet og klare utspill fra Høyres Peter Gitmark om hvordan en ny regjering vil endre bistanden, til påstander (gjentatt til det kjedsommelig) om at det ikke er rom for bistandskritikk i norsk debatt. I stedet for å diskutere om bistand virker eller ikke virker, og for eller mot bistand, ville det være mer konstruktivt 4 forut nytt Jeg har ikke noe behov for å gå i skytterå se på bistandens rolle i den totale utenrikspolitikken. Regjeringen skal ha ros for å ha prøvd å gjøre dette med sin Stortingsmelding «Klima, konflikt og kapital». Imidlertid har vi ikke sett de store endringene i politikken, så gjennomføringen må så langt best kunne karakteriseres som «tilløp uten hopp». Mitt poeng er at når det slenges ut påstander om at så og så mange milliarder kroner er blitt brukt de siste tiårene på bistand uten at det har gitt resultater, så gir det et feil bilde av virkeligheten, og det på opptil flere nivåer: 30,2 milliarder er foreslått på bistandsbudsjettet for Det høres fryktelig mye ut, men når man sammenligner med hva de samme landene har tapt grunnet handelsrestriksjoner, innvandringsrestriksjoner og (ulovlig) kapitalflukt, samt sammenlignet med private og offentlige investeringer (f.eks. «Oljefondet») så blir det fryktelig lite. Å slå fast med skråsikkerhet at denne lille delen av norsk utenrikspolitikk «virker» eller «ikke virker», basert på makroøkonomiske utviklingstall for et land, region eller kontinent, blir en intellektuell øvelse på linje med å prøve å bevise eller motbevise Guds eksistens. Man faller ned på tro (eller tvil). Det er nesten fristende å psykologisere denne trangen til å skille ut bistandspolitikken som et område der man skal konkludere med at den «virker» eller «ikke virker», og at den bør nedlegges hvis den «ikke virker». Jeg er like fristet til å stille spørsmål som «Virker Forsvaret»? «Virker kulturpolitikken»? «Virker Kongehuset»?

5 gravene for å forsvare bistanden, eller frivillige organisasjoners rolle i denne. Som på et hvert annet politikkområde er det behov for endringer, rom for forbedringer, og hvordan vi kan få til dette må diskuteres på en måte som er kunnskapsbasert, men også offensiv og uredd, der organisasjonene må finne nye løsninger og ta på seg nye roller når virkeligheten endres. Kanskje noe av årsaken til at debatten har sporet av er av målet om fattigdomsbekjempelse i lang tid har vært overordnet nærmest alt annet? For hvis dette er målet over alle mål, så er det klart at man får et forklaringsproblem når fattigdommen reduseres mest i de land som mottar minst bistand, som f.eks. Kina. Jeg mener at mange av kritikerne har rett på dette punkt, fattigdom bekjempes først og fremst gjennom en kombinasjon av økonomisk vekst og fordeling, og dette fremmes nok bedre på andre måter enn gjennom «tradisjonell» bistand, og bedre gjennom andre kanaler enn bistands-ngoer, som ofte mangler samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk kompetanse. Men bistand-ngoer kan gjøre en jobb på andre områder som er like viktige som fattigdomsbekjempelse, der resultater ikke måles som vekst i BNP eller reduksjon i antallet som lever i fattigdom. Det kanskje viktigste er kamp for kvinners rettigheter: mot kjønnslemlestelse, mot voldtekt og seksuell utnyttelse, mot vold i hjemmet, for like rettigheter i arbeids- og samfunnsliv. På lang sikt vil dette også gi økonomisk vekst og mindre fattigdom, men på kort og mellomlang sikt må resultatene måles på et annet nivå, nemlig de individene og gruppene som får tilgang på rettigheter de før ikke hadde. Og hvis mange nok av disse får et bedre liv, så «virker» faktisk bistanden selv om fattigdommen på makronivå ikke er målbart redusert. Og jeg vil også våge meg på følgende påstand: når fattigdommen i mange land ikke er blitt vesentlig redusert på tross av at de har mottatt bistand, skyldes dette at bistanden ikke virker, eller skyldes dette faktorer som ikke har noe med bistand å gjøre i det hele tatt. Tilbake til samstemthet: hva med handelshindringer, migrasjonshindringer og manglende investeringer? Eller forhold i det enkelte land: korrupsjon, manglende demokrati, manglende sivilsamfunn, manglende tilrettelegging for investeringer? Sannsynligheten taler for at hvis man skal liste opp de viktigste hindre for utvikling, så er det ikke eksistensen av bistand som kommer på Topp 5. Når det er sagt, er det hevet over en hver tvil at bistand også har gjort, og vil komme til å gjøre, skade. Konfliktsensitivitet, bistandsavhengighet, bistandskorrupsjon og så videre har ikke kommet på dagsorden uten grunn. Jeg tror imidlertid ikke det finnes et eneste politikkområde der det ikke gjøres skade så vel som nytte. Det er nettoeffekten (nytte minus skade) vi må være opptatt av å maksimere. «Do No Harm» er en illusjon. «Do More Good» og «Do Less Harm» er mulig å få til. For å få til det må vi senke debatten ned fra tåkeheimen «virker/virker ikke» og ned på bakken, der resultater faktisk kan måles. Da må vi være ærlige og si at bistanden aldri vil utrydde fattigdommen, fordi kreftene som skaper fattigdom er for sterke til at bistand alene skal kunne motvirke dem og samtidig være konkrete på resultater som faktisk oppnås på lavere nivå, f.eks. i forhold til rettigheter. Ytring Til slutt: jeg ønsker velkommen Høyres og Peter Gitmarks ønske om sterkere fokus på demokrati, rettigheter og godt styresett. Etter demokratiseringsbølgen på 80- og 90-tallet har vi de siste ti årene sett en demokratisk tilbakegang i verden som helhet, noe som har fått alt for lite oppmerksomhet. Regionen jeg bor i er et eksempel på dette, der venstreorienterte regimer (Venezuela, Ecuador, Bolivia, Nicaragua) gradvis undergraver sivile og politiske rettigheter. Globalt sett har vi en viktig diskusjon om «shrinking space» for sivilsamfunnet. Jeg oppfatter Høyres utspill som et ønske om å tilpasse seg denne nye virkeligheten, for å forsvare demokratiske normer og systemer, og snu demokratisk tilbakegang til ny framgang. Det er klart at dette skaper dilemmaer for organisasjoner som er avhengige av et godt forhold til autokratiske myndigheter for å utføre sitt daglige arbeid, men vi kommer til et punkt der vi må spørre oss hva som er viktigst på sikt: å forsvare demokrati og menneskerettigheter, eller å la ting gå sin skjeve gang mens disse rettighetene gradvis undergraves. Og hvem andre enn våre sivilsamfunnsorganisasjoner skal kunne ha en sentral rolle i hjelpe våre partnere i å forsvare rommet for det sivile samfunn i våre samarbeidsland? Hvis vi, sammen med våre partnere, klarer å snu den faretruende avdemokratiseringstrenden vi er inne i, vil dette være bistand som virker på et virkelig viktig område, selv om det på kort sikt ikke blir færre fattige av den grunn. forut nytt

6 Nepal barn Kreativitet og kulturell utfoldelse som terapi Et besøk på CWIN Balika Peace Home i Pasthali, en times kjøring utenfor Katmandu, skaper både undring og beundring og ikke minst settes sterke følelser i sving. Her bor nemlig 50 unge jenter for tida, jenter som har vært utsatt for de mest groteske overgrep og har opplevd svik, nedverdigelse og ydmykelse så det holder i sine unge liv. Av Morten Lønstad Vel vitende om dette bakteppet møtes vi av blide, utadvendte og tillitsfulle jenter. Den minste er bare fire år og de eldste seksten, sytten. Måten vi tas imot på skaper følelsen av undring. Hvordan kan jenter som har slike erfaringer være så oppegående, livsglade og tilsyne- 6 forut nytt latende fungere så godt? Her møter vi jenter som har blitt voldtatt av egne familiemedlemmer, som har blitt overlatt til fremmede under påskudd av å få utdanning, men som i stedet har blitt utnyttet i slavearbeid, og som har måttet tåle livets harde realitet alene på gata. På ulike måter har de blitt reddet ut av en slik tilværelse, takket være at de selv greide å ringe CWINs krisetelefon eller fordi bekymrede naboer gjorde det. Noen av jentene har vært på Balikahjemmet i flere år, mens andre er relativt nye her. Det er tydelig at CWIN bokstavelig talt spiller på de rette strengene i behandlingen av disse jentene. En kan ikke annet enn vise stor beundring og ydmykhet for metodikken, oppofrelsen og idealismen til dem som jobber ved CWIN Balika Peace Home. Sentralt i opplegget er at jentene skal bearbeide sine traumer gjennom kreativ utfoldelse. Ulike kulturuttrykk blir brukt, spesielt sang, musikk og dans, men jentene får også utløp for følelser gjennom diktskriving og bildekunst. Jentene får også regelmessig samtaleterapi, men det er den kreative utfoldelsen som er den røde tråden i opplegget. Vi får utviklet og brukt talent vi ikke visste vi hadde, sier Mehaki Thapa, som er 14 år gammel og har bodd på senteret i et knapt år. Hun forteller om en enorm personlig utvikling i løpet av dette året, der hun har forandret seg fra å være en innesluttet og engstelig person til å tørre å ta ordet i forsamlinger og opptre foran et publikum og således vise fram sitt talent. Her på Balika lærer vi mye og får lov til å utfolde oss, sier hun. Beundringen over hva disse jentene får til blir ikke mindre av å høre hvor bevisste og kunnskapsrike de er om barnerettigheter, og da spesielt jenters situasjon. Jentene er engasjerte og opptatt av å formidle til utenomverdenen at

7 man skal respektere barns rettigheter og ikke tillate overgrep mot eller trakassering av jenter. Jentene går på skolen i lokalsamfunnet utenfor senteret, sammen med barn og unge som bor i dette området. Dermed kan de knytte kontakter med omverdenen og påvirke denne. Anita, som er 15 år, er ei aktiv og ansvarsbevisst jente. Hun har vært på Balika i tre år og er med i bibliotekgruppa og i barnerettighetsgruppa ved senteret. På skolen har hun og tre andre Balikajenter dannet ei jentegruppe sammen med sju klassevenninner. Gruppa diskuterer jenters situasjon og bevisstgjør seg selv og andre om hvilke farer som jenter utsettes for. Før jeg kom til Balika var jeg beskjeden og taus, og jeg kunne ingen ting om barnerettigheter, forteller Anita og fortsetter: Nå er jeg blitt modig og ønsker å jobbe for jenters Anita, 15 år. rettigheter. Vi er aktivister som handler når det trengs, sier hun. For ikke lenge siden grep jentegruppa inn da ei ungjente ved skolen skulle giftes bort. Vi aksjonerte og reddet Nepal barn jenta fra å bli barnebrud. Vi kontaktet foreldrene til jenta og fortalte dem at det var galt at jentebarn må gifte seg. Vi mobiliserte nettverket vårt på skolen, og lyktes å overbevise foreldrene, sier hun stolt. Nå har en ny sak rullet opp på skolen, og Anita og venninnene hennes er igjen klar til handling. Ei anna jente har blitt holdt borte fra skolen. Anita sier at det er et faresignal, og målet er å finne ut hvorfor og å få jenta tilbake til skolen. Jentene på Balika får ikke bare bukt med sine egne problemer og sin egen fortid. De blir også samfunnsbevisste medmennesker som tar ansvar i sine nærmiljø. Når de er klare for et liv på egenhånd, opptrer de både som folkeopplysere og som aksjonister i sine lokalsamfunn. Alene i verden som fireåring Under et besøk på CWINs krisesenter i Katmandu traff jeg 22 år gamle Nanu Shresta, som er ansatt som nattevakt ved senteret. Krisesenteret gir akutthjelp til barn som har ringt krisetelefonen 1098 og som må reddes ut av en tilværelse preget av overgrep og undertrykking. Av Morten Lønstad Det som er spesielt med Nanu er at hun selv ble alene i verden allerede som fireåring. Nanu var en av de første jentene som CWIN tok seg av på Balika Home, sier CWINs leder, Sumnima Tuladar. Hun forteller at Nanu levde på gata sammen med sin far, men da han døde, var hun helt alene i verden. Politiet plukket henne opp og overleverte henne til CWIN. Siden den dagen for 18 år siden har Nanu blitt tatt vare på av CWIN, og hun er et ekte produkt av organisasjonens omsorg og profesjonelle arbeid. Nanu var en oppvakt unge som var flink på skolen og hadde klare mål i livet. Hun tok sine eksamener med glans og er nå i gang med sin bachelor i ledelse. Hun møter imidlertid fortsatt hindringer på veien mot et selvstendig liv med jobb og familie. Da Nanu ble funnet, hadde hun ingen identifikasjonspapirer på seg, og identiteten kan derfor ikke dokumenteres. Konsekvensen er at nepalske myndigheter ikke vil gi henne statsborgerskap. Uten statsborgerskap kan hun ikke få jobb ute i samfunnet, forteller SumnimaTuladar. Derfor har hun fått jobb her foreløpig, men vi jobber fortsatt hardt for å overbevise myndighetene om at Nanu har rett til å få sitt statsborgerskap, avslutter hun. forut nytt

8 Nepal Suntalis historie Jeg heter Suntali Bishwakarma og bor i Dolakha, Nepal. Jeg er 25 år gammel og er eldste barn i familien. Både mor og far er live. Jeg tilhører dalit-kasten de som ikke kan berøres - og som står aller nederst på rangstigen i kastesystemet. På grunn av uvitenhet og akutt fattigdom fikk jeg ikke utdannelse hjemme i landsbyen, men onkelen min hjalp meg med å lære det nepalske alfabetet. I 1990 flyttet vi til et litt større sted i Dolakha-distriktet. Her var forholdene litt annerledes, og jeg så en mulighet for å gå på skolen. Jeg klarte på egenhånd å få overta noen skolebøker fra en nabojente og ville så gjerne begynne. Det var umulig å overtale foreldrene mine, for de var overbevist om at det var bortkastet å gi en datter utdannelse. Jenter flyttet jo bare til en annen husholdning når de giftet seg. På skolen Året etter at vi flyttet dro far og jeg på besøk til mors gamle hjem, der onkelen min bodde. Han visste hva jeg ønsket meg og ba faren min om å la meg få bo der så jeg kunne begynne på skolen. Far fikk ikke til å si «nei», selv om han helst ville ha meg hjemme så jeg kunne ta meg av søsknene mine. Dette ble den største forandringen i livet mitt, men det var flere utfordringer i vente. Jeg begynte på skolen. Skolen var gratis, men familien måtte sørge for skrivesaker. Da begynte jeg å plukke amla (stikkelsbærfrukt) i skogen på vei til skolen om morgenen. Det ga jeg til andre elever, og i bytte fikk jeg noen ark jeg kunne skrive på. Tanten min ga meg blyantstubber som hun selv hadde brukt på skrivekurs. Slik klarte jeg meg, men så måtte jeg reise hjem fordi den ene søsteren min var alvorlig syk. Hun døde i 1992, et nytt slag for familien min. 8 forut nytt Likevel var trangen til utdannelse fortsatt like sterk hos meg, og nå begynte familien min å støtte meg. Jeg fikk plass på en ny skole, var flittig og var alltid blant de tre beste i klassen. Fra andre klasse fikk jeg et stipend, som jeg hadde til jeg var ferdig med femte klasse. Etter det begynte jeg på High School, og nå var det igjen mangel på alt. Ofte kunne jeg ikke gå på skolen fordi jeg ikke hadde bøker eller blyanter. Selv om jeg nesten bare møtte opp til eksamen, klarte jeg å få ståkarakter. Så fikk jeg deltidsarbeid som hushjelp, og da klarte jeg å fortsette skolen også. Heldigvis fikk jeg et stipend på 500 rupier i måneden fra åttende klasse. Da gikk det lettere, og jeg fikk tid til å lese. Jeg fikk også en liten hybel så jeg slapp den lange skoleveien. Eksamen i tiende klasse gir deg avgangsvitnesbyrd. Jeg sto svakt i matematikk og hadde desperat behov for ekstraundervisning, så jeg spurte mattelæreren om han kunne gi meg noen privattimer. Det var frustrerende at han måtte si nei fordi husverten ikke tillot at jeg kom inn i huset hans. Denne diskrimineringen skyldtes at jeg var dalit. Faren min snakket med huseieren og læreren, og til slutt ble de enige om at jeg kunne komme grytidlig om morgenen før noen andre var stått opp og kunne se at jeg gikk inn i huset. Jeg er takknemlig for at læreren orket å stå opp så tidlig og undervise meg. Dette var mens konflikten mellom maoistene og regjeringen var på det sterkeste. Hver dag hørte vi om husransakinger, arrestasjoner, skyting og drap. Bare dagen før jeg skulle hente eksamensidentifikasjonsbeviset mitt ble jeg arrestert av politiet som mistenkte meg for å være maoisttilhenger. Jeg var skremt og redd for ikke å rekke eksamen. Far fikk vite hva som var hendt og klarte å overtale dem til å slippe meg fri om kvelden etter at de hadde ransaket hybelen min. Jeg var i sjokk, og rektor kom for å trøste meg. Dette var veldig snilt gjort, men jeg klarte ikke å riste av meg det mentale sjokket og den psykologiske torturen jeg var blitt utsatt for. Likevel fikk han meg til å hente identifikasjonskortet mitt. Jeg var så rystet at da jeg møtte en politimann på vei til eksamenslokalet, fikk jeg helt panikk. Dermed gikk det elendig på eksamen, og jeg strøk. Jeg gikk opp til ny eksamen året etter, men strøk da også. Dette fikk meg til å gi opp drømmen om en utdannelse, men jeg meldte meg på et sykurs. Etter fullført kurs åpnet en venninne og jeg en liten systue i Charikot. Nye muligheter Men skjebnen ville det annerledes. Jeg traff en person om hjalp meg med å få støtte av en sveitsisk organisasjon til å ta ett års landbruksutdannelse. Lærlingetiden fikk jeg hos organisasjonen Tuki, og jeg fikk en god eksamen. I desember 2006 fikk jeg jobb som agrotekniker hos Tuki, og nå jobber jeg i et Tuki/CWINprosjekt som er støttet av FORUT. Langsomt klarte jeg å gjenvinne troen på meg selv. Ved siden av jobben begynte jeg å studere. Først tok jeg grunnskoleeksamen, så videregående, og nå holder jeg på med bachelorstudier. Det går fint å kombinere jobb og selvstudium, og det er ikke lenge til eksamen. Når jeg tenker på livet mitt hittil, innser jeg at alt strevet og kampen opp igjennom barndommen har lært meg å jobbe hardt og målbevisst. Jeg har også truffet på mange gode mennesker. Jeg er glad for at samfunnet nå endrer seg når det gjelder kastespørsmålet og likestilling mellom kjønnene. Det skjer på grunn av at sivilsamfunnet har presset på og at politikken forandrer seg. Jeg håper at diskriminering på grunn av kaste og kjønn forsvinner en dag og at alle kan vokse opp og leve med selvrespekt.

9 Nepal Suntali, feltarbeider hos Tuki/CWIN forut nytt

10 Nepal CWIN-ungdom organiserer seg CWIN, FORUTs partnerorganisasjon i Nepal, har gjennom mange år gitt ungdom som har falt utenom vanlig skolegang mulighet for yrkesopplæring. Disse ungdommene har også fått opplæring av CWIN i det som kalles «life skills», som er kunnskap om egne rettigheter, konfliktløsning og fred, kropp, helse og seksualitet. Dette gir dem ferdigheter til å takle livets mange utfordringer. Av Morten Lønstad Mange av disse ungdommene har dannet en ungdomsorganisasjon, som nå er formelt registrert. Organisasjonen heter Youth Safe og har foreløpig 200 medlemmer. De har møter siste lørdag i måneden. Organisasjonens visjon er å endre samfunnet slik at ungdommer i 10 forut nytt Kabita Raj Nepal skal kunne leve i trygghet og uten fare for overgrep. Ungdommene som er med i Youth Safe har ulik bakgrunn, sier Kabita Raj, som er en utadvendt og engasjert talsperson for organisasjonen. Hun kan fortelle at organisasjonen er medlem av Youth Federation i Nepal. Mange av medlemmene våre har gode kunnskaper om ulike temaer etter å ha blitt kurset av CWIN, forteller hun. Medlemmene våre deltar som ressurspersoner når andre ungdomsorganisasjoner holder kurs om barnerettigheter, life skills, fred og forsoning eller alkohol- og narkotikaspørsmål. Medlemmer av organisasjonen har til og med deltatt på konferanser i utlandet, sier hun stolt. Hun forteller også at organisasjonen formidler ulike budskap gjennom bruk av gateteater. Youth Safe har sterke bånd til CWIN, som fortsatt bidrar med viktig støtte og hjelp. De har blant annet fått kontorlokaler i CWINs ressurssenter på det gamle Balika-hjemmet i utkanten av Katmandu.

11 Kvinnerettigheter Vold mot kvinner Slutterklæring vedtatt i FN I midten av mars hadde FNs kvinnekommisjon sin årlige sammenkomst i New York. Igjen var det vold mot kvinner som var tema for forhandlingene. Motstanden kom i særlig grad fra Iran, Vatikanet og Russland, men på overtid ble det enighet om en erklæring. I 104 land har man ingen lover som forbyr vold i hjemmet, og i 53 land kan man ikke rettsforfølge personer som begår voldtekt innenfor ekteskapet. Det muslimske brorskapet i Egypt hevder at dokumentet strider mot prinsippene i islam, og at det ødelegger familielivet og samfunnet generelt. Brorskapet, som landets regjeringsparti og president Mohamed Mursi springer ut av, oppfordret muslimske land til å avvise og fordømme erklæringen. Også kristenfundamentalistiske grupper i USA var skeptiske. Etter lange og svært vanskelige forhandlinger kom FNs kvinnekommisjon i land med et sluttdokument. Den egyptiske delegasjonen endte også opp med å godta dokumentet. Diplomater fryktet lenge at det to uker lange møtet kunne ende uten en felles erklæring som kan bidra til å bekjempe vold mot kvinner. Over 6000 frivillige organisasjoner var til stede på møtet, som er at de største arrangementene som holdes i FN-hovedkvarteret. Erklæringen slår fast at kvinnelige menneskerettighetsforkjempere skal beskyttes mot vold, en referanse blant andre Iran og Russland ønsket bort. Dystert bakteppe Årets kvinnekonferanse i New York kom i kjølvannet av to angrep som rystet verden: I Pakistan ble 14 år gamle Malala Yousufzai skutt i hodet fordi hun tok til orde for bedre skolegang for jenter, og i India døde en 23 år gammel student etter at hun var blitt voldtatt av seks menn på en buss. Ifølge en rapport fra Verdensbanken løper kvinner mellom 15 og 44 år større risiko for å bli voldtatt eller banket opp i hjemmet enn for å bli rammet av kreft, bilulykker, krig og malaria - til sammen. Ifølge FN og andre organisasjoner bor 600 millioner kvinner i land der vold i hjemmet er utbredt, mens mer enn tre millioner jenter står i fare for å bli omskåret. På Fokus nettside skriver Fokus-leder Gro Lindstad: «Støttespillerne for en slutterklæring som ville bringe oss fremover og styrket inn i fremtiden tapte også i år på mange områder. Alle referanser til seksuell orientering og kjønnsidentitet ble strøket, opplisting av marginaliserte grupper og kobling til interseksjonalitet i forhold til kvinner med funksjonshemninger, kvinner i prostitusjon, eldre, urbefolkning, jenter osv forsvant også ut. Opplisting av ulike vedtatte konvensjoner som har relevans til kvinner og likestilling og vold mot kvinner ble slettet, og kun FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon står igjen.» Årets forhandlinger ble mer en kamp om å beholde allerede vedtatte formuleringer enn å drive fram nye momenter. Prisbelønt dokumentarfilm på Gjøvik kino Filmen GULABI GANG inviterer publikum inn i kvinnenes kamp for rettferdighet og respekt. Filmen er et vitnesbyrd på kvinnekamp som pågår i dagens India, og tilbyr et norsk publikum et nytt perspektiv på vår samtid. FORUT og Gjøvik soroptimistklubb arrangerte visning av den norsk/indiske dokumentarfilmen Gulabi Gang tirsdag 22. januar. Kinosalen var stappfull, og mange hadde iført seg noe rosa. Etter filmen var det samtale mellom regissøren Nishtha Jain, Fokus-leder Gro Lindstad og FORUTs programkoordinator Dag Endal under ledelse av NRK-journalist Jorun Vang. Publikum ble mottatt med musikk og sarikledde damer i foajéen. Stor stas! forut nytt

12 India barn Barnearbeidere i slummen i Bangalore bruker gule hodebånd for å vise at de er med i barnas fagforening. Barndom en fjern drøm Til tross for at forbud mot barnearbeid er nedfelt i loven, er virkeligheten at mange barn ikke får noen god barndom. Av Ellen Bjølseth Det pågår en kamp for å få bukt med barnearbeid i India, og i delstaten Karnataka deltar både myndigheter og 12 forut nytt frivillige organisasjoner i denne kampen. FORUTs to partnerorganisasjoner i Bangalore, CWC og APSA, er målbevisste, resultatorienterte bidragsytere i denne sammenhengen. De både spiller på lag med myndighetene og har rollen som vaktbikkjer der den offentlige innsatsen ikke strekker til eller går i gal retning. I en artikkel i den indiske avisen The New Indian Express skriver journalist Prajwala Hegde om sitasjonen for barn i India spesielt og delstaten Karnataka spesielt. Hun viser til noe hun kaller «en skamfull omstendighet», nemlig at i 2001 hadde India 12,6 millioner barnearbeidere ifølge offentlig statistikk. Dette gjør India til det land i verden som har flest barnearbeidere under 14 år. Riktignok har situasjonen bedret seg

13 noe. Et vedtak i Karnataka hadde som mål å gjøre delstaten barnearbeidsfri innen år Fristen ble deretter forlenget til 2012, så inneværende år blir viktig for regjeringen. Det er fortsatt hundretusener av barn som daglig sliter på byggeplasser, serveringssteder, som hushjelper, i bilverksteder, fabrikker og andre risikofylte arbeidsplasser. På nettsiden til Statens ressurssenter for barnearbeid ( in/karnatakachildlabour/home.aspx) kan man lese at nesten 85 % av Indias barnearbeidere er usynlige og utestengte ettersom de primært jobber i den uorganiserte sektoren, både i by og bygd, innen familien eller husholdninger, som ligger utenfor lovens bestemmelsesområder. Det ble dessuten anslått i fjor at 2700 barn arbeidet i ulike industribedrifter i delstaten. Da APSAs direktør, P. Lakshapathy, ble spurt om myndighetenes innsats var god nok, svarte han: «Ca 80 prosent av barn som tas hånd om i Bangalore utnyttes i husarbeid. Det myndighetene gjør, er derfor ikke nok. Antall barnearbeidere øker i den «usynlige sektoren» på grunn av den store mengden tilflyttede familier til storbyen. I tillegg jobber hundrevis av barn i byggesteinsindustrien i Karnataka. For to år siden reddet vi 53 barn som opprinnelig kom fra Bolangir-distriktet i Orissa. I Bolangir fikk vi opplyst at rundt personer fra dette distriktet er ansatt i byggesteinsindustrien i Karnataka, blant dem mange barn. Rettsvesenet her er ikke særlig aktivt, og det finnes ingen hurtigdomstol for saker som handler om barnearbeid.» APSA sørger for at saker som gjelder overgrep mot barn blir ført i retten. Slik blir både enkeltindivider og myndighetene ansvarliggjort, og det er viktig at åpenbare lovbrudd straffes. Barnearbeidsprosjektet i Karnataka, som tilbyr inntil seks års internatskole for befridde barnearbeidere, klarer ikke å sikre skolegang for barn som fortsetter å arbeide. For mange barn og familier vil det være en løsning at barna både går på skolen og har lønnet arbeid. Bangalore har over 100 rehabiliteringssentre for barnearbeidere, og i de siste ti årene er det bevilget større pengebeløp for å bekjempe barnearbeid. Barnearbeid defineres som arbeid som frarøver barn en barndom, deres potensial og verdighet og som er skadelig for deres fysiske og mentale utvikling, samt fratar dem muligheten for skolegang og utdannelse. Hodeplagg for bæring av tunge bører. Arbeid for barn under 14 år er forbudt i India Takk til våre støttespillere: India barn Anonym, DNT Engers Lefsebakeri Enoro Consulting AS Geirr Lystrup Grete Sandberg og Are Helseth Gjøvik kommune IOGT Juvente Juba Læringsverkstedet MediaPed Maj Britt Andersen Pia Skjelstad Revygruppa Urbane Totninger Stein Erik Hørland Anthonsen Toten Transport Thermo-Floor Åsane Folkehøgskole, Bergen Sandnes Sparebank med følgende kunder: Bjørnson, organisasjonspsykologene Bjerkreim Trelast AS Det Stavangerske Investeringsselskap AS Jærentreprenør AS Miglia AS Miljøgartneriet AS Naboen Utleie AS Rott Regnskap og Rådgivning Sig Halvorsen Holding AS Stolt Bolig AS Sumergo DA Skagenkaien Eiendom AS Vinkel Bygg AS...og kanskje aller viktigst: Over 1500 barnehager og 100 skoler i Norge som årlig deltar i våre kampanjer! forut nytt

14 Sri Lanka Landsbyen som ble ny I landsbyen Ambewella i Sri Lanka var forholdene uholdbare på grunn av fyll og kriminalitet. Radikal innsats var nødvendig. Av Ståle Stavrum Politimannen Priyantha Athula forteller at Ambewella tidligere var viden kjent som en problemlandsby. Alkoholbruken var omfattende, med bråk, vold og familietragedier. Politiet hadde lite å stille opp med. Ingen andre offentlige etater kom noen vei med å hjelpe landsbybefolkningen ut av uføret, og stedet var i praksis avskrevet som et håpløst tilfelle. I dag ser en resultatene av det som nesten kan kalles en helomvending i folks holdninger, og landsbyen er blitt et godt oppvekststed. Hvorfor Ambewella? Med utgangspunkt i FORUTs spisskompetanse på rusforebygging ble det i 2009 innledet et samarbeid mellom det offentlige fattigdomsbekjempelsesprogrammet Samurdhi og FORUT. Samurdhi hadde ikke lyktes med sine forsøk på å endre forholdene i Ambewella. De ville gi FORUT et særlig krevende tilfelle å bryne seg på. Om FORUT kunne utrette noe der, kunne de lykkes hvor som helst. 14 forut nytt Bygge stein på stein FORUT tok utfordringen. Først ble folk i Ambewella invitert til å delta i små grupper - en ungdomsgruppe, en kvinnegruppe og en barneklubb. Ved siden av aktivisering og fellesskap i gruppene, var målet at deltakerne skulle bli initiativtakere til forbedring av forholdene i landsbyen. Diskusjon og bevisstgjøring om hvilke utfordringer de faktisk sto overfor, inkludert hvilken rolle alkoholbruken spilte, var nødvendige skritt på veien fram mot å finne muligheter og løsninger. Til å begynne med var det liten deltakelse, men medlemskapet og aktivitetene i gruppene økte stadig. Kvinnene fulgte barna til barneklubben og fikk dermed et påskudd for å delta i kvinnegruppen, som hadde møte samtidig. Både barna, kvinnene og ungdommen pønsket ut egne tiltak og aksjoner for å sette problemene på dagsorden, og for å begynne å snu situasjonen. Dialog og konfrontasjon Ungdommene kartla hvor elendig det sto til og hvor mye penger som ble brukt på fyll. De inviterte til dialog om etablerte sannheter: Er alkohol akseptabel unnskyldning for dårlig framferd? Blir du karslig av å drikke? Er det rettferdig at far bruker opptil 40 eller 50 % av familieinntekten på alkohol? De tok for seg det buddhistiske begrepet «universell lidelse», og satte alkoholbruk i sammenheng med lidelse for den som drikker, for familien og for samfunnet. Tradisjonen med utstrakt skjenking i forbindelse med større anledninger som bryllup og overgangsritualer (konfirmasjon) ble belyst og konfrontert. Utstyrt med plakater, brosjyrer og klistremerker produsert av FORUT (og senere av FORUTs partnerorganisasjon HLAD) fikk både kvinnene, ungdommene og barna satt negative tradisjoner under debatt, hver på sin måte. Samtidig var de løsningsorienterte og holdt fram alternativer. Etterhvert spredte det seg en mer kritisk holdning til alkoholbruken i landsbyen. «Happy Family»-metoden Innsatsen i barneklubben og kvinnegruppa tok utgangspunkt i at alkoholbruk, vold og uhensiktsmessige kjønnsroller henger sammen og fører til fattigdom og dårlige familieforhold. Dette går i særlig grad ut over kvinner og barn. «Happy Family»-tilnærmingen, et metodeverk utviklet i FORUT Sri Lanka og som nå brukes av partnerorganisasjonene, har vist seg å være en kulturelt

15 sett velegnet måte å eksponere disse sammenhengene på. Metoden gjør det mulig å ta opp temaer som i srilankisk kultur tradisjonelt har vært for sensitive til å røre ved. Metoden leder fram til endring av normer for akseptabel atferd, og til faktisk endring av folks atferd på en rekke områder. Kvinnegruppa etablerte «Happy Family»-familiegrupper i landsbyen, hvilket ga rom for å diskutere kjønnsroller og hva som forårsaker ulykkelige ekteskap og vold, samt hva som må til for å oppnå positive relasjoner i ekteskapet. Tidligere var vold i nære relasjoner et ikke-tema. Det tilhørte den private sfæren, og man innrømmet normalt ikke at det fant sted. I utgangspunktet fantes det få muligheter for å melde fra om slike voldstilfeller. I Ambewella og alle de andre stedene hvor dette programmet pågår, er det nå etablert kontaktpunkter hvor man kan melde fra, og folk er blitt gjort kjent med at de finnes. En generell erfaring er at antall varslinger og anmeldelser om familievold har økt i løpet av hele prosjektperioden. Det er først og fremst et tegn på en positiv endring i normer og i folks forståelse av hvor grensene går, men også på at man nå har tro på at det kan være hjelp å få, og på at dette tabubelagte temaet bør bli løftet fram i offentlighetens lys. «Happy Family»-metoden innebærer et systematisk arbeid for å bevisstgjøre og oppnå holdningsendringer blant både kvinner og menn, i offentlige institusjoner (politi og helsevesen), på politiske arenaer (landsbyråd, distriktspolitiske råd), i landsbybefolkningen generelt og innad i hver enkelt familie. Når folk blir seg bevisste hvor tett de største problemene de står overfor er vevd sammen med hverandre, og får hjelp til å organisere mottiltak, så viser det seg at de mer enn gjerne stiller til konkret innsats innad i familiene og i lokalmiljøet. En folkelig mobilisering blir mulig. Det mest særpregede ved metoden er kanskje at den klarer å gjøre menns ønske om å være gode ektemenn og fedre til en reell motivasjonsfaktor og endringskraft. Det er først når dét skjer at atferden begynner å endres. Offentlige instanser må med FORUTs partnerorganisasjoner arbeider ikke bare med å mobilisere barn, kvinner og menn i lokalsamfunnene, men også alle offentlige instanser og ansatte med relevante ansvarsområder det være seg politi, helsevesen, sosialtjenester, eller det offentlige fattigdomsbekjempelsesprogrammet Samurdhi. Samurdhi, som har ansatte og feltarbeidere overalt på landsbygda i Sri Lanka, har i sine sirkulærer slått fast at FORUT og partnerorganisasjonene FISD og HLAD er deres foretrukne samarbeidspartnere i spørsmål om rus og barns oppvekstvilkår. Partnerorganisasjonene bistår de offentlige systemene med opplæring og Sri Lanka faglig veiledning, og med samarbeid om koordinert innsats. Samurdhi samarbeider med FISD og HLAD om innsatsen i 120 landsbyer, og betrakter dette som et viktig pilotprosjekt. Ingen andre sivilsamfunnsorganisasjoner, internasjonale eller nasjonale, er i tilsvarende posisjon. Samordnet innsats Erfaringene i 2012 viser at FORUTs partnere lykkes i å mobilisere både sivilbefolkning og offentlige instanser til samordnet innsats for å endre normer og atferd, og denne mobiliseringen er de fleste steder stor nok og autoritativ nok til at positive endringer faktisk finner sted mindre drikking, mindre utagerende atferd etter drikking, mindre vold mot kvinner og barn, bedre familieøkonomi, større trygghet og harmoni innad i familien og i lokalsamfunnene som helhet. I Ambewella er gruppene i ferd med å bli til sivilsamfunnsorganisasjoner som snart vil klare seg på egenhånd. Barna, kvinnene og ungdommene er meget stolte over at det er deres egen innsats som har gjort utslaget. Mange av Ambewellas fedre og ektemenn er stolte over at de har klart å komme seg på rett kjøl. Uten bruk av harde virkemidler, men gjennom bevisstgjøring og folkelig mobilisering, og med politi, helsevesen og skoleverk som medspillere, har landsbyen blitt et trygt og godt oppvekststed. forut nytt

16 India Barn i India Førti prosent av Indias over 1 milliard innbyggere er under 18 år. Det gjør India til det landet i verden som har den største unge befolkningen. India har underskrevet FNs konvensjon om barns rettigheter, men likevel finnes det omfattende brudd på barns rett til beskyttelse, mat og deltakelse i samfunnet. Menneskehandel med barn er også et alvorlig problem i India som i flere andre land. Det er samtidig viktig å understreke at mange millioner barn i India lever gode og trygge liv. Uløst sak: Rødt bånd rundt treet. Barns borgerrettigheter og retten til å delta Vest i delstaten Karnataka har CWC (The Concerned for Working Children) opprettet en modell for demokratisk deltakelse for barn gjennom barnas egne kommunestyrer på landsbynivå, parallelt med det eksisterende lokaldemokratiet på landsbygda. Både barn og voksne lærer om barns rettigheter og om hvordan de kan skape oppmerksomhet rundt dette for å presse frem reelle endringer i barns situasjon. Siste år deltok barn fra 56 barnelandsbyråd aktivt i de voksnes stormøter (der flere landsbyråd samles), og barnerepresentanter fra seks landsbyer deltok på møter om en ny nasjonal motorvei som ville berøre nærområdene og skoleveien. Den lokale representanten har forsikret at han vil ta opp spørsmålet om en bro for å kunne krysse den nye motorveien trygt etter møter med barna. Etter at 12 barn druknet i umerkede vannreservoarer under regnsesongen, startet barn undersøkelser om hvilke steder i nærom- rådene som er farlige for barn. Etter dette ble det sendt et rundskriv til tre distrikter, og sikkerhetsforanstaltninger ble satt i verk på 137 farlige steder barn deltok i barns stormøter i 27 landsbyer. Rødt varsko om uløste oppgaver CWC tror på positiv diskriminering av underprivilegerte barn. Det er viktig at informasjon er offentlig tilgjengelig for alle barn. De oppfordrer barn til å skaffe seg god kunnskap om saker de vil fremme, for eksempel kartlegging av farlige skoleveier: Hva er det som gjør dem farlige? Hvor mange barn er berørt? Hva kan gjøre skoleveien tryggere? Hvem kan gjøre jobben? I fem landsbyer tok barn initiativ til et system for å gjøre det enkelt for folk å se om vedtak har blitt gjennomført ved å henge opp røde bånd på et tre i landsbyen. Båndene blir hengende til problemet er løst. 16 forut nytt

17 India Tett på barna I 2012 ble FORUTs årlige partnersamling lagt til London. Møtet samlet FORUTs utenlandsavdeling og representanter for alle FORUTs partnerorganisasjoner. En tett agenda til tross, samlingen åpnet opp for mange interessante diskusjoner og meningsutvekslinger over en kopp te i pausene. Av Tord Steiro I en slik pause satt jeg meg ned med Roshni Nuggehalli og Anitha Sampath fra CWC i India. CWC ble nominert til Nobels fredspris i 2012, og jeg var nysgjerrig på hvordan det påvirket dem og deres arbeid. I forlengelsen av samtalen snakket vi mye om CWC også, som driver et fantastisk spennende arbeid! CWC ble nominert til Nobels fredspris i Nå ble dere ikke tildelt prisen, men hvordan opplevde dere nominasjonen? Roshni: Det var en spennende tid, og vi fikk en ekstra dytt til å ta tak i ting vi ikke har fokusert så mye på før, sånn som informasjonsmateriell og informasjonsstrategi. Og så åpnet det opp hele diskusjonen om barns rett til deltagelse. Det var veldig artig å se hvordan det utviklet seg. Anitha: Det var, eller egentlig er det fort- satt, veldig motiverende å se hvordan vårt arbeid ble satt inn i en internasjonal kontekst. Jeg ble i hvert fall mer bevisst på den internasjonale arena, og jeg tror hele CWC nå er enda mer bevisst på internasjonalt politisk arbeid enn det vi var før. Og så er det jo alltids 2013, og nye muligheter for å bli nominert! (Og de er nominert igjen. Red. anm) Dere sier at fredsprisnominasjonen har økt bevisstheten om det globale aspektet, men hvordan jobber dere egentlig lokalt? Anitha: Noe av det jeg synes har vært interessant å jobbe med er det vi kaller Forts. neste side forut nytt

18 India barnevennlige «panchayats» (kommunestyrer). Det handler om at voksne må tenke over at det er barn i landsbyene, og at de ikke alltid har de samme forutsetningene som voksne når de møter hindringer. For eksempel, i juni og juli Anitha og Roshni. hadde vi en lang periode med veldig tørt vær. Da monsunen kom, kom det veldig mye vann på en gang. Landsbyboere pleier å grave hull, grøfter, og andre innretninger for å samle opp og lagre monsunregnet, og det som skjedde i år var at, fordi det kom så mye regn på en gang, så var det mange som gravde ekstra strukturer for å samle opp vannet. Det var ingen retningslinjer eller noe system for graving av slike ekstra strukturer, og de ble heller ikke merket. Problemer var at mange barn druknet i slike hull og grøfter, fordi de ikke så dem, og fordi de ikke kunne svømme. I barnekommunestyret så vi at barna selv bidro til at problemet ble satt på dagsorden, og at tiltak som merking og måling av dybde ble gjennomført. For meg som er ganske ny i CWC var det fantastisk å se hvordan dette fungerte i praksis. I barnekommunestyret kom det løsninger på plass veldig tidlig og de voksne forsto problemet når barna sa i fra. Det var ikke alltid tilfelle andre steder. Roshni: Dette dreier seg om mye mer enn oppsamling av regnvann. Barna 18 forut nytt sier fra om lignende problemer knyttet til brønngraving, konstruksjon av steinbrudd og motorveier. Det dreier seg om at barn deltar i beslutningsprosesser. Når man jobber i CWC kan man ikke unngå å bli imponert over hvor store ressurser barn egentlig har. De lærer veldig fort og er kreative. Et eksempel, som nå har blitt en klassiker i CWCs arbeid, er da barna gikk sammen for å rydde opp i landsbyen. De samlet sammen alt søppel og skrot, og de voksne var såre fornøyd. Men den egentlige hensikten var å skape et slags nullpunkt for tilstanden i landsbyen. Etter en måned foretok de en ny opprydning, og så telte de all tomemballasjen de fant rundt om i landsbyen og regnet ut hvor mye penger de voksne hadde brukt på alkohol den siste måneden. Det er fantastisk artig å jobbe med barn når de får utfolde seg slik! Kan dere fortelle litt om hvordan det er å jobbe i CWC? Anitha: CWC skiller seg nok ganske sterkt ut. For eksempel er det veldig artig å kunne jobbe med politikk uten å måtte forholde seg til partifloraen. Og så unngår vi hele debatten om mottakerne i vårt arbeid. Vi jobber utelukkende med rettigheter man skal kreve de rettighetene loven gir. De fleste partier, og også mange andre sosiale organisasjoner, jobber på et annet nivå. De jobber med å dele ut ditt og datt til passive mottakere. Det er en innfallsvinkel som kun er egnet til å sementere forskjeller, og i CWC ser vi ikke på det som nyttig. Roshni: Vi jobber ganske tett på barna, og de holder oss ansvarlige for at vi gjør jobben vår på en skikkelig måte. De spør alltid hva vi driver med, og de kommer med innspill om hvordan vi burde endre oss. Det blir to-veis kommunikasjon. I tillegg lager barna en årlig programgjennomgang, og de kan være ganske kritiske! Anitha: Vi som jobber i CWC kommer veldig tett på de barna vi jobber med, så deres oppfatninger er kanskje de viktigste i mange sammenhenger. For eksempel ansetter vi kun folk som er godkjent av de barna de skal jobbe med. Så barna arrangerer egne intervjurunder når CWC ansetter? Anitha: Ja, og de legger merke til ting som vi ikke ser så lett. Særlig er barna veldig sensitive på kandidatens oppfatning om kaste og sosial status. Et typisk trekk er at barna gir kandidaten et glass vann, og følger med for å se om kandidaten drikker av det. Mange indere vil ikke drikke av et glass de har fått fra barn eller folk av lavere kaste enn dem selv, fordi det er «urent». Kandidatens holdning til dette sier mye om hvordan han eller hun vil prestere sammen med barna. Dere har også jobbet mye med lokaldemokrati. Hvordan passer dette inn i arbeidet med barnerettigheter? Roshni: Lokaldemokrati er veldig viktig. Gjennom organisering av barn klarer vi å holde lokale styringsinstitusjoner ansvarlige. For eksempel kan barna komme frem til egne prioriteringer om hva som må utbedres i landsbyen, lage en liste. Lokaldemokratiets institusjoner er nære, og barna kan komme med sine forslag og sine lister dit. Sentraliserer man, så

19 flytter man beslutningsorganene for langt vekk, og da er det mye vanskeligere for barna å komme igjennom. Man kan nesten si at sentralisering av beslutningsorganer fører til at de blir skjermet fra barnas kritiske blikk? Roshni: I hvert fall nesten. De blir ikke kvitt barnas kritiske blikk, men de slipper å høre om det. De blir mer skjermet for kritikken. En artig metode barna har kommet opp med er å henge opp røde bånd rundt et tre. De henger opp ett bånd for hver sak de ønsker at kommunestyret skal løse. Det kan være bygging av en bro, sikring av en brønn eller helt andre ting. Anitha: Når landsbyrådet har tatt tak i problemet, byttes det røde båndet ut med et hvitt bånd. Metoden er veldig enkel, men også ganske effektiv. Hele landsbyen kan se, hver dag, at kommunestyret ikke har foretatt seg noe på barnas liste. Og så plutselig skjer det noe, og det blir en fjær i hatten for dem. Det er egentlig ganske artig å se hvordan dette fungerer. India Roshni: Det understreker hele poenget med lokaldemokrati. Dette fungerer godt så lenge de som har innflytelse til å ta i et tak befinner seg i nærmiljøet, og møtes lokalt. Men flyttes myndigheten vekk, så blir det fort umulig. Du kan si at vi klarer å ha effektive kanaler for kommunikasjon og ansvarliggjøring overfor lokale myndigheter, og de får en følelse av tilhørighet og ansvar overfor lokale problemstillinger. Sentraliserer man, blir det hele mer passivt på det lokale plan. Det er derfor CWC har jobbet såpass mye med lokaldemokrati og med å styrke lokale styringsstrukturer. CWC nominert på nytt til Nobels fredspris Stortingsrepresentantene Linda Hofstad Helleland (H) og Gunn Karin Gjul (AP) har igjen nominert barnerettighetsorganisasjonen CWC, Redd Barna og UNICEF til Nobels fredspris. Fjorårets nominasjon ble tatt i mot med stor glede av de tre organisasjonene. Spesielt i CWC var gleden stor. Den indiske barnerettighetsorganisasjonen er langt mindre enn de to andre nominerte, men samtidig en spydspiss i det internasjonale arbeidet for at barn skal bli hørt, uttaler forslagsstillerne. I årets nominasjonsbrev legges det sterk vekt på barnets rett til selvbestemmelse og deltakelse. Om CWC sies det: «The Concerned for Working Children er nasjonalt i India og internasjonalt anerkjent som en ledende barnerettsorganisasjon med et spesielt fokus på barns medvirkning og styring. Få, om noen, andre nasjonale organisasjoner andre steder har bidratt så mye til arbeidet med barns rett til deltakelse i en ideologisk ramme som opprettholder likestilling, fred, ikke vold, rettferdighet og deltakende demokrati.» Begeistring hos FORUT Nominasjonen har også skapt glede og begeistring hos FORUT, der CWC har en høy stjerne som en meget kompetent partnerorganisasjon. CWC er en organisasjon som tar barn og barns evne til refleksjon på høyeste alvor og er en ener på sitt kompetansefelt, sier Jorid Almås, FORUTs programansvarlige for programområdet barnerettigheter. Slik avsluttes nominasjonsbrevet: Barnets rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet er ennå ikke gitt tilstrekkelig oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet. Siden ratifiseringen av UNCRC (FNs barnekonvensjon) har organisasjoner over hele verden kjempet med denne oppgaven med liten eller moderat suksess. Bortsett fra noen få bemerkelsesverdige eksempler, hvorav tre er nevnt her, har organisasjoner som arbeider med barns problemer holdt seg innenfor sine tradisjonelle arbeidsområder og spiller rollen som beskyttere og tilbydere. Slik forsterkes et velgjører-mottaker modus. Alle unntatt to av FNs medlemsland har ratifisert konvensjonen om barns rettigheter. En pris til disse tre organisasjonene vil i stor grad bidra til en sårt tiltrengt økning i det globale fokus og oppmerksomhet på barnets rett til deltakelse og å skape et internasjonalt miljø som ikke bare snakker pent om barns medvirkning men genuint bekrefter vår forpliktelse til realisering av barns rettigheter, verden over. FNs barnekonvensjon - artikkel Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett. forut nytt

20 Barneaksjonen Barneaksjonen 2013: Gjensyn med landsbybarna i Bawatele I februar i år var teamet som produserer barneaksjonen tilbake i landsbyen Bawatele i Malawi. Ett år etter første besøk kan Maj Britt og FORUT slå fast at skolebygget som finansieres av barneaksjonen er under bygging, og at Lines har blitt stor skolejente! 20 forut nytt Maj Britt Andersen er på utenlandsoppdrag med FORUT for fjerde gang. Først laget hun musikken til barneaksjonen fra India, og nå er hun altså i gang med konserter rundt barneaksjonen fra den lille landsbyen et par mil utenfor hovedstaden Lilongwe i Malawi. Det er både morsomt og følelsesladet fordi jeg denne gangen kom tilbake til barn og voksne jeg ble godt kjent med i januar i fjor. Det gjør inntrykk når lille Lines på fem år tar hånda mi og smiler forsiktig, og det gjør inntrykk når de voksne samler seg og ønsker velkommen tilbake. Jeg ser at Lines har mistet en tann og får høre at hun har begynt på skolen og trives med det. Samtidig ser jeg jo at Bawatele handler om et ekstremt sårbart samfunn der livet er kritisk avhengig av at regntida kommer som normalt slik at det blir gode avlinger og mat nok til alle pluss noe ekstra som kan selges på markedet.