Denne pdf-filen er lastet ned fra Histories hjemmeside ( og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person.

Transkript

1 Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Histories hjemmeside ( og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen

2 Store bedrifter Livsfarlig kappløp på I 1865 er det bare én av Alpenes høyeste tinder som fortsatt ikke er beseiret, nemlig den skremmende og antatt umulige Matterhorn. Nå kjemper to menn seg opp på hver sin side av det 4500 meter høye fjellet i håp om å bli den første til å plante flagget på toppen. Alpene/1865 Cervinia Italia Romantikkens dikt og malerier av den ville naturen gjør Alpene til et populært turistmål, særlig blant den britiske overklassen. Stadig flere av dem begynner å måle krefter med fjellet. POLFOTO For Whymper var Matterhorn en besettelse. Først nå ble han klar over at han delte ambisjonen med andre. Da Whymper senere raste rundt i fjellbyen Cervinia, gikk omfanget av sviket raskt opp ham: Alle guidene og fjellklatrerne i byen var borte. Den formiddagen tok Whymper en desperat beslutning. Matterhorn var uinntagelig fra den sveitsiske siden med sine nærmest loddrette nord- og østvegger, det visste alle eksperter. Likevel tok Whymper den livsfarlige beslutningen om å bestige fjellet fra nordøst. Carrel hadde naturligvis et forav Jesper Rovsing Olsen I kikkerten kunne den 25 år gamle britiske fjellklatreren Edward Whymper tydelig se at han akkurat var blitt sviktet og det av en alliert. Det var tidlig om morgenen 12. juli Langt der borte kjempet en stor ekspedisjon seg mot foten av det 4478 meter høye Matterhorn. I spissen for følget kunne Whymper se den italienske fjellklatreren Jean-Antoine Carrel. Han hadde i utgangspunktet lovet å være guide for Whymper, men nå hadde italieneren tydeligvis bestemt seg for at det var han og ikke Whymper som skulle bli førstemann på toppen av Matterhorn. sprang. Men italienerens ekspedisjon var så omfattende at alt utstyret deres ville forsinke transporten over dalen i Cervinia og opp til Matterhorn. Whymper fikk i all hast rasket sammen sin egen lille gruppe i den sveitsiske byen Zermatt, i håp om at han fortsatt hadde en mulighet for å bli først. Neste dag forlot sju mann Zermatt og ga seg i vei mot den utilnærmelige fjellsiden. Med seg hadde 48 Historie

3 juni 1865: Whympers ekspedisjon blir den første som slår opp telt ved Hörnlihütte i 3200 meters høyde på Matterhorns nordøstlige side. Herfra kan gruppen se at ruten opp er overraskende lett juni 1865, kl : Matterhorn er endelig beseiret. 1 Mary evans Mary Evans juni 1865, kl : Under nedstigningen styrter fire menn i døden og lander på isbreen 1500 meter under dem. Jean-Antoine Carrel Edward Whymper Den 25 år gamle Whymper satte alt inn på å bestige den umulige nordøstlige siden av Matterhorn. polfoto/topfoto ( ) Italieneren fulgte den sikre ruten på den sørvestlige siden av Matterhorn. University of Toronto ColleCTion Historie

4 Store bedrifter Whymper skrev dagbok under ekspedisjonen. Corbis/Topfoto Whymper et par garvede engelske fjellklatrere og guider. De hadde uten å nøle takket ja til å bestige Matterhorn. Men i farten ble også den 19 år gamle uerfarne fjellklatreren Douglas Hadow godkjent til det livsfarlige forsøket. Det skulle vise seg å bli fatalt. Whympers gruppe forserte snart den lave fjellkammen som førte opp mot selve fjellmassivet. Og i 3200 meters høyde sto de endelig ved foten av selve fjellveggen. Her oppdaget de hemmeligheten som fjellet hittil hadde holdt skjult: En overraskende lett rute til toppen av Matterhorn på den tilsynelatende umulige siden av fjellet. «Vi var euforiske da vi slo opp teltene og la oss til å sove», fortalte Whymper senere. På motsatt side av fjellet var Carrel også i ferd med å gå til ro for kvelden. Leiren hans var i omtrent samme høyde som Whympers. 14. juli bega begge gruppene seg av gårde. Carrels fordel var at opp til rundt 4000 meters høyde hadde han etter hvert klatret ruten flere ganger og kjente alle hindringene. Men de siste 500 meterne opp til toppen ville bli uhyre tunge, det visste han. Whympers gruppe tok seg jevnt og trutt opp det nordøstlige massivet. De første par timene besteg de fjellet overraskende lett. Et stykke fra toppen møtte de den eneste virkelige hindringen et nesten loddrett fjellmassiv. Teknisk sett var det ikke den loddrette hindringen som var problemet det var Douglas Hadow, som nærmest måtte dras opp. Umulige Matterhorn beseires Det eneste som gjensto for de sju mennene, var å forsere det delvis snødekte platået som førte opp mot toppen. Rundt dem lå alle de høyeste tidene i Alpene synlig fra Mont Blanc til Jungfrau. Klokken nådde de toppen. Matterhorn var beseiret. Men Whymper følte seg ikke sikker på seieren. Han løp mot den italienske siden. Knappe 500 meter lenger nede så han Carrel. Whymper ropte, og selv på denne avstanden kunne han se italienerens skuffelse. Taperen snudde tvert og begynte å begi seg ned igjen, med et sviende nederlag i bagasjen. På toppen gikk den første tiden med til å nyte triumfens øyeblikk og utsikten. Croz tok av seg jakken og satte den på en teltstang som et provisorisk flagg. Nå ventet bare nedstigningen. Whymper sørget for at de sju var bundet sammen med tau. Alle var utmattet og derfor ekstra påpasselige på de glatte fjellsidene som de for et par timer siden nærmest hadde løpt opp. Trettest av alle var unge Douglas, som den erfarne guiden, Michel Croz, dirigerte nedover. Katastrofe nær toppen Rundt klokken inntraff katastrofen: «Sikten var dekket av en stor vegg», forklarte Whymper senere. «Jeg går ut ifra at Croz hadde plassert Hadow i en trygg posisjon og deretter snudd seg for å plukke opp isøksen. Akkurat da må den utkjørte Hadow ha sklidd og spent bein under den uoppmerksomme Croz i fallet». Fallet ned den bratte veggen ga et voldsomt rykk i tauet, og to andre ellers erfarne klatrere ble dratt med. «Jeg og de to guidene merker også det voldsomme rykket, men vi har et par sekunders varsel og rekker akkurat å stemme imot med beina av all kraft. Da tauet strammer seg, ryker det med et smell», fortalte Edward Whymper. De fire mennene raste nedover fjellsiden mens de fektet desperat med armer og bein. Ferden fortsatte ut over skrenten med ingenting annet enn 1500 meter med luft mellom dem og matterhornbreen langt under dem. Da en gruppe guider et par dager senere nådde frem til breen, fant de bare tre av de fire døde fjellklatrerne. Fjellklatring fordømmes Det tok flere dager før nyheten om triumfen og tragedien fant veien til verdenspressens avisspalter. I dagspressen blir selve fjellklatringens vesen fordømt på lederplass. Det vrimlet av briter i Alpene fjellklatringens gullalder mellom I 1855 og 1865 ble flere tinder i Alpene imponerende ofte besteget av medlemmer fra The Alpine Club verdens første fjellklatrerklubb. Klubben ble grunnlagt i London i 1857 og var den gang blant de mest prestisjefylte medlemskapene en engelsk gentleman kunne ha. Edward Whymper, som beseiret Matterhorn, var naturligvis også medlem av den eksklusive klubben. På den tiden så Storbritannia det som sin oppgave å utforske klodens mest utilgjengelige strøk. Oppdagelsesreisende søkte blant annet etter fjerne steder som Nilens utspring i Afrika og Nordvestpassasjen i Arktis. Men for eventyrlystne gentlemen som ikke hadde tid til årelange ekspedisjoner, kunne en relativt kort reise fra London til de ville og uutforskede Alpene tilfredsstille ambisjonene. The Alpine Club eksisterer fortsatt og har hatt flere prominente medlemmer blant dem flere britiske parlamentsmedlemmer og fremtredende adelige. Medlemmene i The Alpine Club var svært aktive i Alpene. The Alpine club photo album 50 Historie

5 «Er det fornuftig? Er det lovlig? Er det ikke helt feil?» spurte London Times. Kjente personer som Charles Dickens uttalte seg med forakt om de britiske gentlemennene som hadde ledet an i fjellklatringens gullalder. Og The Alpine Club verdens første fjellklatrerklubb opplevde plutselig et brått fall i antall nye eventyrlystne medlemmer. For de overlevende kom Matterhorn også til å prege dem for resten av livet. «Jeg er ferdig med Alpene nå», betrodde Edward Whymper seg senere til en annen fjellklatrer. «Som du kanskje skjønner så har jeg ikke den samme appetitten på den slags som jeg hadde før». Les mer Edward Whymper: Scrambles Amongst the Alps in the Years , Dover Publications, 1996 Edward Whymper: The Ascent of the Matterhorn, J. Murray Publication, 1880 Bare tre kom hjem Edward Whymper hadde samlet en erfaren gruppe fjellklatrere til kappløpet opp langs sidene av Matterhorn. Men en novise blant dem ble skjebnesvanger. Edward Whymper ( ) Engelskmannen var medlem av verdens første fjellklatrerklubb. Senere skrev han bok om opplevelsene sine på Matterhorn. Douglas Hadow ( ) 19 år gamle Douglas Hadow var egentlig bare på ferie da han ble innlemmet i Whympers ekspedisjon. Hadow manglet til dels klatreerfaring, og det er derfor sannsynlig at han forårsaket dødsulykken. Charles Hudson ( ) Den engelske presten gikk god for unge Hadows evner som fjellklatrer. Det ble sannsynligvis fatalt og kostet Hudson livet. Michel A. Croz ( ) Den franske guiden hadde besteget flere alpetopper blant dem Mont Blanc, som er det høyeste fjellet i Alpene. Under nedstigningen fra Matterhorn guidet han den uerfarne Douglas Hadow, som trakk ham med i døden. Da liket av Croz ble funnet, kunne han bare identifiseres ut fra skjegget. Halve hodet var borte. Peter Taugwalder Som den ene av ekspedisjonens to lokale guider fra Zermatt sto Taugwalder i sikkerhet med Whymper og overlevde dermed den dramatiske nedstigningen fra Matterhorn. Lord F. Douglas ( ) På tross av sine bare 19 år var skotten en erfaren fjellklatrer. Liket av ham ble aldri funnet. Peter Taugwalder Også Peter Taugwalders far var med som guide. Sammen med sin sønn og Edward Whymper opplevde han ulykken på nært hold men i sikkerhet. Polfoto Fire menn falt i døden nesten fra toppen. En uerfaren fjellklatrer på Matterhorn ble fatalt. POLfoto/Topfoto