innhold TORIL AALBERG 100 Kritiske kvinner og medievridde menn. En empirisk studie av stortingsmedlemmers forhold til norske medier Bokanmeldelser

Transkript

1 innhold LARS NYRE 98 LEDER: Medievitskap, naturlegvis TORIL AALBERG 100 Kritiske kvinner og medievridde menn. En empirisk studie av stortingsmedlemmers forhold til norske medier SVEIN BRURÅS 120 «Media Accountability Systems»: Regulerende krefter mellom marked og lov ROLF WERENSKJOLD OG ERLING SIVERTSEN 140 Det globale 1986-opprøret i pressefoto BARBARA GENTIKOW 167 KOMMENTAR: Offentlighet(er) som fenomen og begrep ASBJØRN GRØNSTAD 177 DEBATT: Publisering og språk, revisited NANNA BALDERSHEIM 180 DEBATT: Er nettdebatten så ille som sitt rykte? Et forsvar av debatten på Dagbladet.no Bokanmeldelser LISBETH WORSØE-SCHMIDT 187 Aina Nøding Vittige kameleoner. Litterære tekster i norske adresseaviser, ERLEND LAVIK 189 Eva Bakøy og Jo Sondre Moseng (red.) Filmanalytiske tradisjoner MARQUARD SMITH 192 Øyvind Vågnes Zaprudered: The Journey of Zapruder s Images JESPER TÆKKE 194 Terje Rasmussen Nettverksformelen Hvordan det sosiale livet henger sammen IB BONDEBJERG 197 Espen Ytreberg Hva er medievitenskap universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 16 nr

2 [leder] Medievitskap, naturlegvis Det kan virka som faget vårt enno ikkje torer å slappa av med identiteten sin. Sjølv om medieforskarane eigentleg ikkje lurer på kva dei driv med, har faget så lang tradisjon for å diskutera sin eigen identitet at usikkerheita har blitt ein vane. Dette inntrykket festa seg etter ein serie debattar knytt til Espen Ytreberg si bok «Hva er medievitenskap» (Universitetsforlaget). I løpet av vinteren vart det fyrst arrangert debattmøte på Litteraturhuset i Oslo, og deretter på Institutt for informasjons- og medievitskap ved UiB. «Hva er medievitenskap»-debatten i Bergen skapte inntrykk av at tilhøyrarane hadde omtrent same forståing av kva medievitskap er, men at dei var ueinige om i kva grad Espen Ytreberg hadde greidd å formidla dette i boka. Likevel er debatten framleis prega av at seniorekspertar er litt indignerte fordi deira før-medievitskaplege tradisjonar blir ignorert, til dømes semiotikk, British cultural studies eller Habermas. Yngre medievitarar har ein mindre komplisert identitet fordi dei har vakse opp i eit fag som allereie hadde ein nokolunde stabil identitet. Etter tjue år bør me vera ferdige med den disiplinskapande grunnlagsdebatten, og sleppa å jobba i eit slags akademisk limbo av postmoderne ansvarsfråskrivande tverrfaglegheit. Debatten bør heller tenkjast på som ein terapeutisk aktivitet der verdien av å problematisera sitt eige virke er viktig, men der det ikkje lenger er slik at faget genuint lurer på kva det dreier seg om. Det finst ein enkel og inkluderande definisjon på medievitskap, nemleg at me studerer alt som har med medier å gjera. Psykologi studerer jo det som har med psyken å gjera, og sosiologi studerer sosiale krefter mellom menneske. Kvifor kan ikkje medievitskap enkelt og greit studera medier? Norsk medietidsskrift har ei rolle å spela i dette forenklingsarbeidet. Det finst no ein tydeleg meny av metodar og teoriar, og dei stammar frå 20 års forsking på norsk om norske og internasjonale medieforhold. Desse tradisjonane vil me dyrka vidare i våre spalter. I dette nummeret trykker me tre vitskaplege artiklar som diskuterer media i sosiologisk, etisk og historisk perspektiv. Som lesarane vil merka har forfattarane den same grunnleggande forståinga av kva medier er, utan at det eingong vert problematisert. Dette er eit sunnheitsteikn. Toril Aalberg ved NTNU er ein empirisk samfunnsforskar som studerer media si rolle samband med stortingspolitikk, og ho gjer det med kirurgisk nøyaktigheit. Artikkelen «Kritiske kvinner og medievridde menn. En empirisk studie av Stortingsmedlemmers forhold til norske medier» undersøker korleis Stortingsrepresentantane oppfattar sitt forhold til nyheitsmediene. Ho fann ut at det er vesentlege forskjellar mellom korleis mannlege og kvinnelege politikarar ter seg. Mann- universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 16 nr

3 leder lege stortingsrepresentantar har hyppigare kontakt med journalistar enn sine kvinnelige kollegaer, og dei mannlege stortingsmedlemmene har i større grad tilpassa seg media sin logikk. Kvinnene synest å vera meir kritiske til krava som vert stilt for å få merksemd i media. Hmm. Dei to andre artiklane i nr. 2/2009 er skrivne av medieforskarar ved Høgskulen i Volda. Djupast sett er det sjølvsagt tilfeldig, men likevel er det eit godt teikn for høgskulane si rolle i norsk medieforsking. Her byrjar eit lite lam å kle seg i ulveklær. Svein Brurås er ute etter å laga orden på eit begrep knytt til etikk i journalistikken. «Media Accountability Systems: Regulerende krefter mellom marked og lov» diskuterer ei lang rekkje instrument for å betra kommunikasjonen mellom presse og publikum, slik at redaksjonsarbeidet vert meir transparent og i siste instans gjer at journalistikken vert av høgare kvalitet. Konseptet om Media Accountability Systems er normativt ved at det insisterer på at pressa skal tena samfunnet, og ikkje berre eigarane sine. Det ivaretek ein tradisjonell ansvarlighetsideologi som koblar mediesystem og samfunnssystem, der medias kvalitet heng saman med demokratiets kvalitet. Brurås ynskjer å bidra til ei presisering av begrepet «ansvar» i den presseetiske og mediepolitiske diskursen, og argumenterer for at breidda av MASinstrument inneber eit potensial for kvalitetsforbetring i pressa. Den siste artikkelen i dette nummeret dreier seg om mediehistorie, og er dessutan ei svært visuelt orientert undersøking. «Det globale 1968-opprøret i pressefoto» av Rolf Werenskjold og Erling Sivertsen er ikkje berre ei empirisk undersøking av pressefoto, det er også ei aktiv framsyning av dei bileta som vert analysert. Fotografane spelte ei viktig rolle i presentasjonen og tolkinga av de mange protestane i Fotoa har blitt en del av det kollektive minnet om konfliktane mellom demonstrantar og myndigheiter, og NMT viser dei fram i lekker svart/kvitt. Werenskjold og Sivertsen utfører ei kvantitativ analyse av alle foto om protestfenomenet i dei tre største norske avisene i 1968, og viser korleis aviser med ulike partipolitiske bindingar gav uttrykk for sine politiske haldningar til protestane gjennom framing i pressefotoa. Det var innlysande gjennom heile redaksjonsprosessen at desse tre artiklane tilhøyrer sjangeren medievitskap. NMT behandlar dusinvis av manuskript kvart år, og det er svært sjeldan at forfattarane er forvirra i forhold til kva disiplin dei skriv i. Avslutt grunnlagsdebatten, vér sjølvtrygge når de forskar på media, og publisér resultata i Norsk medietidsskrift! Redaktør Lars Nyre norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 99 ]

4 Abstract This is a study of how members of the Norwegian Parliament perceive their relationship with the media. The main research question is whether or not there are significant gender differences in how male and female members of parliament relate to and perceive their contact with the Norwegian media. Based on a quantitative survey among members of the Norwegian Storting during the spring of 2007, we find that male parliamentarians have a more frequent, although less formal, relationship with the media and political journalists than their female counterparts do. The results suggest that male members of parliament are more likely to accept the media logic than are female representatives. The women who answered our survey seem more critical of the requirements put on politicians who want media exposure. Keywords: members of parliament media relations gender political communication Toril Aalberg Kritiske kvinner og medievridde menn En empirisk studie av stortingsmedlemmers forhold til norske medier Denne artikkelen studerer hvordan stortingsrepresentantene oppfatter sitt forhold til media. Den overordnede problemstillingen er hvorvidt det eksisterer vesentlige forskjeller mellom hvordan mannlige og kvinnelige politikere forholder seg til og oppfatter sin kontakt med mediene. Basert på en kvantitativ spørreundersøkelse gjennomført blant medlemmer av det norske Storting våren 2007, finner vi at mannlige stortingsrepresentanter har hyppigere kontakt med journalister enn hva gjelder deres kvinnelige kolleger, og at menn i noe større grad har en mer uformell kontakt med mediene enn det Stortingets kvinner har. Funnene i denne studien antyder også at de mannlige stortingsmedlemmene i større grad har tilpasset seg medienes logikk. Kvinnene synes mer kritisk til kravene som ofte stilles for å få oppmerksomhet i mediene. 1 På forbløffende kort tid har vi vent oss til at mediene, særlig fjernsynet, har blitt landets viktigste politiske arena. Før kunne en uten forbehold hevde at Stortingets talerstol var den viktigste i landet. Det er i dag en sannhet med modifikasjoner. Politikeren som prioriterer Stortingets talerstol, taler ofte for tom sal. Politikeren som velger TV-studioet som arena, kan nå ut til mange hundre tusen.(anders Todal Jenssen, 2007:9) Det er ingen tvil om at mediene spiller en stadig viktigere rolle for politikeres kontakt med velgere. For dagens parlamentarikere er det helt avgjørende å være synlig i mediene. I Storbritannia opplever flere parlamentarikere at velgerne deres kun universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 16 nr

5 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn tror de arbeider for valgkretsens interesser dersom de er aktive og synlige i mediene (Ross og Sreberny 2000:86). Samtidig har medieforskere og statsvitere i en årrekke dokumentert at journalistenes kilder ofte er middelaldrende menn med makt (Olsen 1980; Allern 2001a). Kvinner er typisk underrepresentert som kilde, både generelt, men og i forhold til den politiske dekningen spesielt (Eide 1991, 2000, 2001; Høidahl 2004). Tilnærmet full likestilling har imidlertid vært et uttalt mål i politiske organisasjoner over lang tid, og mediedekningen av politikk må derfor sies å være mer kjønnsnøytral enn mediedekningen av andre områder i samfunnet, i alle fall i norsk sammenheng. Ifølge Høidahl (2006) ligger bruken av kvinnelige politikere som kilder i NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene de siste årene på gjennomsnittlig 33 prosent. På andre områder er det typiske mønsteret at 80 prosent av kildene er menn og kun 20 prosent kvinner. Dette mønsteret har holdt seg relativt stabilt de siste årene. Når journalister skal forklare hvorfor kvinner er underrepresentert som kilder, viser de ofte til at kvinner i større grad vegrer seg for å eksponere seg i mediene (Eide 1991, 2001). Dette kan henge sammen med måten kvinnene blir behandlet på i de samme mediene. Flere studier har antydet at kvinner i større grad blir konfrontert med spørsmål og kommentarer som ikke handler om saken, men som går på mer personlige forhold (Ross og Sreberny 2000:87; Eide 2001:339). Men det kan også være utslag av perfeksjonisme, beskjedenhet eller generell frykt blant de kvinnelige kildene for å bli eksponert. Det er imidlertid grunn til å tro at frykt for å bli eksponert vil avta med erfaring. For med økt erfaring bedres også kunnskapen om hvilke nyhetskriterier som gjelder, hvilke journalister man samarbeider godt med og hvilke knapper man bør trykke på for å få et godt medieoppslag. Formålet med denne artikkelen er å studere hvordan stortingsrepresentantene oppfatter sitt forhold til media. Er det vesentlige forskjeller mellom mannlige og kvinnelige politikere? Denne overordnede problemstillingen følges opp av to underspørsmål. For det første, hvor ofte og hvordan har stortingsmedlemmer personlig kontakt med norske journalister? Har de mannlige stortingsrepresentantene mer hyppig og uformell kontakt med mediene enn hva gjelder deres kvinnelige kolleger? For det andre, i hvor stor grad har stortingsmedlemmene tilpasset seg medienes logikk? Er de mannlige stortingsrepresentantene mer medievennlige enn deres kvinnelige kolleger? Er kvinnene gjennomgående mer kritisk til mediedekningen og kriteriene som må oppfylles for å bli eksponert? Dette skal undersøkes ved å analysere data fra en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant medlemmer av det norske Storting våren Men før jeg vender tilbake til datamaterialet og de empiriske analysene, starter denne artikkelen med å gi en oversikt over hva som kan påvirke forholdet mellom media og deres politiske kilder generelt, og mannlige og kvinnelige kilder spesielt. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 101 ]

6 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Politikkens medieavhengighet Flere har beskrevet hvordan maktforholdene mellom politikk og medier har forandret seg i Norge de siste tiårene (Bjørklund 1991; Østbye 1997; Jenssen og Aalberg 2007; Waldahl 2007). Kort fortalt har vi gått fra en situasjon hvor redaktører og journalister i stor grad fungerte som politiske budbringere for sine respektive partier til en fase hvor mediene tar over som «regissør». Partiene har i dag liten innflytelse over hvilke saker mediene vil fokusere på, hvilke partier som får slippe til i mediene og ei heller kontroll over hvilke kandidater som skal få lov til å representere partiet i fjernsynsdebatter eller nyhetsinnslag. Aller helst vil redaksjonene ha partilederen i tale, så lenge han eller hun har et godt medietekke. Mediene innehar altså en viktig regimakt, og de politiske kildene svarer med å tilpasse seg medienes logikk for å få lov til å bli synlige i offentligheten. Det er liten tvil om at det er utbredt frustrasjon over medieavhengigheten rundt omkring i det politiske miljø, både i den politiske eliten og blant de menige partimedlemmene (Heidar og Saglie 2002). Etter stortingsvalget i 2001 ga flere av partiene uttrykk for at de hadde blitt dårlig behandlet av mediene (Valen og Narud 2004:77). I kvalitative intervjuer med partiledere etter valgkampen i 2001 kom det frem at flere var spesielt kritiske til fjernsynsredaksjonene, som kun var ute etter å kjøre sitt eget løp. Én mente at det var som om redaksjonene stilte til valg selv, en annen etterlyste uavhengige institusjoner som kunne sette et kritisk søkelys på medienes aktivitet (Karlsen og Narud 2004: ). Narud og Valen (2007:354) bekrefter at medienes makt er ett av de forhold politiske ledere frykter mest. I boken Demokrati og ansvar viser de hvilket syn stortingsrepresentantene har på fremtidige utfordringer. I 2005 oppga 76 prosent at de var bekymret for voksende makt til journalistene. De eneste utfordringene som ble ansett som mer bekymringsfullt var tiltagende populisme, synkende valgdeltakelse og politisk likegyldighet. Når Narud og Valen sammenligner disse svarene med resultatene fra en tilsvarende undersøkelse gjennomført i 1996, er det imidlertid kun bekymringen for mediemakten som har økt. Det er altså stadig flere som er bekymret for journalistenes voksende makt, mens færre bekymrer seg for lav valgdeltakelse, populisme, politikerforakt og politisk likegyldighet. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, synes det som om de aller fleste politiske aktører og institusjoner raskt har tilpasset seg den moderne medielogikken. Tilsynelatende uten motstand har de akseptert medienes nye rolle som regissør. En av årsakene til dette kan føres tilbake til samfunnsmessige og politiske endringer. Med færre partimedlemmer, mindre direkte velgerkontakt og mindre trofaste velgere blir alternative informasjonskanaler stadig viktigere. Det er derfor grunn til å tro at partiene i stor grad tilpasser seg den nye situasjonen i frykt for medias opinionsmakt (Valen og Narud 2004; Jenssen og Aalberg 2007). De som er synlige i media blir tatt mer hensyn til enn de som ikke er det, for synlighet i mediene viser hvem det er verdt å lytte til. De som er synlige kan være med å påvirke dagsordenen eller publikums oppfatning av ansvarsforhold, årsaksforhold eller mulige løs- [ 102 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

7 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn ninger. Om man klager på eller boikotter media, kan man risikere å heve terskelen for å nå frem med budskapet sitt ytterligere. En av partitoppene i Karlsen og Narud sin studie uttrykte det slik: «Jeg liker dårlig når vi politikere blir sutrete i forhold til media. Vi er avhengig av oppmerksomhet»: en annen sa at «man må akseptere at de er som de er og spille med dem» (Karlsen og Narud 2004: ). Det kan dermed se ut som om politikere er noe delt i synet på hvordan man skal forholde seg til mediene. Mens en gruppe spiller med og tåler det meste i synlighetens navn, er andre mer kritiske og ønsker seg uavhengige institusjoner som kan ansvarliggjøre mediene. Forholdet mellom media og kvinnelige politikere I mars 2005 meldte Dagsavisen at tre av fire arbeiderpartirepresentanter i Dagsrevyen og TV 2-nyhetene var menn (Storvik 2005). Det ble understreket at det var rart at partiet ikke hadde et mer bevisst forhold til å fronte sine kvinnelige politikere i de viktige TV-nyhetene, spesielt når man tar partiets bredde og syn på kvinnerepresentasjon i betraktning. I avisartikkelen lover Arbeiderpartiets kvinnepolitiske sekretær at AP-kvinnene skal bli mer synlige, men ber samtidig media om å ta et ansvar. Er det kvinnene som vegrer seg, eller er det mediene som behandler kvinner annerledes enn menn? Både norsk og internasjonal forskning har vist at kvinner er underrepresentert som nyhetskilder (Gallagher 2006; Eide 2001; Allern 2001a). I Norge er politikk riktignok ett av de «tunge» stoffområdene der kvinnelige kilder er mest brukt. Når om lag 33 prosent av de politiske kildene er kvinner, er det betraktelig høyere enn det generelle nivået som har ligget på ca. 20 prosent de siste 25 årene (Høidahl 2006). Internasjonal forskning har videre vist at kvinnelige politikere blir behandlet på en annen måte enn deres mannlige kolleger av nyhetsmediene (Kahn 1992, 1993, 1994a, 1994b, 1996; Gidengil og Everitt 2000, 2003; Larson 2001). Ikke bare får de mindre dekning, men dekningen har ofte vist seg å være mer kritisk og negativ. Videre er det et gjennomgående trekk at kvinner først og fremst blir koblet opp imot «mykere» saker som velferd, miljø, barne- og familiepolitikk. Gidengil og Everitt, som har studert fjernsynsdekningen av kvinnelige topp-politikere i Canada, mener at de kvinnelige kandidatene lider under en «kjønnsstereotyp formidlingsform» (2003). Dette gjør at kvinner blir omtalt, vurdert og vinklet på andre og mer negative måter enn menn. Også i Europa er det funnet klare tendenser til at mannlige og kvinnelige kandidater blir behandlet ulikt. I Tyskland fant Semetko og Boomgaarden (2007) at det var betydelige kjønnsforskjeller i måten nyhetsmediene vinklet stoffet om Angela Merkel og hennes mannlige motstander Gerhard Schröder. Selv om de to kandidatene var omtrent like synlige i mediedekningen, ble Schröder beskrevet mer positivt enn hva Merkel ble. Den mannlige kanslerkandidaten ble i betydelig større grad omtalt som en vinnende ledertype som er både sympatisk, energisk og norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 103 ]

8 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn empatisk, og som er «som alle oss andre». Kjønn var aldri et poeng i nyhetsoppslag som kun omhandlet Gerhard Schröder, mens mange av oppslagene om Angela Merkel hadde en klar kjønnsrelatert tolkningsramme. Flere har påpekt at det er mer selvfølgelig å legge vekt på utseende og privatliv (gjerne i form av omsorgsforpliktelser eller mangel på slike) når kvinner blir presentert i mediene (Ross og Sreberny 2000; Eide 2001). Men det vi kan omtale som kjendispolitikken har også ført til et økt fokus på de mannlige topp-politikernes privatliv. Van Zoonen mener likevel at personifisering og oppmerksomhet rettet mot utseende og privatliv er mer problematisk for kvinnelige enn mannlige politikere. For menn bidrar fokuset på personlige forhold til at de i større grad fremstår som hele mennesker. Den sterke polariseringen som eksisterer mellom feminitet og politikk er imidlertid et problem når personlige forhold fremheves ved kvinnelige politikere. Svært ofte bidrar slike tolkningsrammer til å understreke kvinnenes utradisjonelle valg og private offer (van Zoonen 2006:299). Det virker videre som om det er en tendens til at kvinners familieliv i større grad blir gjort til et problem enn hva tilfellet er blant mannlige politikere. En typisk fremstilling er at kvinnenes familier lider under deres politiske ambisjoner, mens menns familier (som ser like lite av sitt familiemedlem) aktivt støtter opp om mannens politiske karriere (van Zoonen 2005:91). I intervjuer med kvinnelige medlemmer av det britiske parlamentet finner Sreberny-Mohammadi og Ross (1996) andre faktorer som også oppleves som en ekstra belastning for de kvinnelige parlamentsmedlemmene. Mange viser til at det eksisterer et uformelt nettverk bestående av eldre mannlige parlamentarikere og journalister. [ ] the media is largely driven by a small coterie of London-based media folks who meet an equally small group of predominantly male politicians at various functions. The exclusion of women s political voice is thus a function of privileged connections [ ] There is a group of a few hundred men and lots of them went to Oxford and Cambridge together [ ] it s a sort of brotherhood, very informal, with a few outsiders mixed in, but who take on this ethos, and they think that people like them are rather good. And they don t know they re doing it, it s such a strong bias. (Hentet fra Sreberny-Mohammadi og Ross 1996: ). Terskelen for kontakt med journalister oppleves altså som høy blant kvinnene i denne studien. De kvinnelige parlamentarikerne var også gjennomgående svært kritiske til medienes dekning av britisk politikk. Samtidig innså de at deres mannlige kolleger sannsynligvis var minst like kritiske til det økte fokuset på skandaler, personlige forhold og underholdning. Det er også lite som tyder på at det er forskjell på hvordan mannlige og kvinnelige politikere vil fremstille seg selv i media dersom de selv fikk velge. I en studie av politisk reklame i Finland og USA finner Carlson at det ikke er signifikante forskjeller i måten de mannlige og kvinnelige [ 104 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

9 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn kandidatene omtaler seg selv på, verken når det gjelder hvilke saker de fokuserer på eller hvilke personlige egenskaper som vektlegges (Carlson 2001). I Norge er det ikke gjort mye forskning på hvorvidt kvinnelige politikere behandles eller fremstår annerledes enn mannlige politikere i media. 2 Ett av unntakene er Anne Krogstads studie Image i politikken. Krogstad finner i likhet med Gidengil og Everitt (2000, 2003) at politikere som deltar i fjernsynsdebatter bør forankre seg i et tradisjonelt mannlig maktspråk hvis de skal unngå å bli overhørt. Videre kom det tydelig frem at de kvinnelige politikerne måtte forholde seg til betydelig flere forstyrrelser enn mannlige kolleger. Krogstad fant med andre ord en klar kjønnsforskjell når det gjaldt intervjubetingelsene som ble gitt til menn og kvinner (1999:200). En tilsvarende skandinavisk studie har også vist at mannlige politikere generelt fikk mer taletid i fjernsynsdebattene enn de kvinnelige debattantene, men med unntak av godt etablerte kvinnelige politikere i Norge (Krogstad og Gomard 2003). Årsaken til dette er at de kvinnelige norske topp-politikerne var svært flinke til å tilpasse seg de mest effektive og gunstige kommunikasjonsstilene i bestemte situasjoner. Sammenlignet med sine skandinaviske kolleger virket de norske kvinnene for eksempel mye mer kamplystne enn samarbeidsorienterte. Slik skaffet de seg verdifull taletid og viktige innlegg i debattene (Krogstad 1999:187). Kvinnenes tilpasning til et mannlig maktspråk innebærer imidlertid visse fallgruver. Krogstad advarer blant annet mot at aggressive og angrepsorienterte kvinner lett kan bli for mye (1999:256). Det er heller ikke sikkert at en tilpasning til det mannlige maktspråket er tilstrekkelig for at kvinnelige kandidater skal virke troverdige og overbevisende. I et eksperiment gjennomført før stortingsvalget i 2001 viste det seg at en mannlig og en kvinnelig politiker som holdt nøyaktig den samme talen ble vurdert svært forskjellig (Aalberg og Jenssen 2007). Førstegangsvelgerne som deltok i eksperimentet lot seg i mye større grad begeistre dersom talen ble fremført av en mannlig politiker enn om den samme talen ble fremført av en kvinne. Den mannlige politikeren ble oppfattet som mer tillitvekkende, kunnskapsrik, inspirerende og overbevisende enn den kvinnelige politikeren. Sympatien for partiet som sådan ble også høyere når talen hadde blitt fremført av en mann. På bakgrunn av tidligere forskning er det altså grunn til å anta at det vil være signifikante forskjeller på mannlige og kvinnelige stortingsrepresentanters forhold til media. For det første er det grunn til å tro at de mannlige medlemmene av Stortinget har en hyppigere og tettere kontakt med journalister enn hva gjelder deres kvinnelige kolleger. Dette kan skyldes at de kvinnelige representantene i mindre grad benytter de anledningene som byr seg. Men det kan også skyldes at menn i større grad har tilgang til et slikt uformelt nettverk som de britiske parlamentarikerkvinnene beskrev. For det andre er det grunn til å tro at de kvinnelige stortingsrepresentantene har et mer anstrengt forhold til media, og at de vil være mer kritiske til medienes politiske makt, politikkens medietilpasning og den politiske mediedekningen enn hva de mannlige stortingsrepresentantene vil være. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 105 ]

10 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Hvis det er slik at kvinnene blir dårligere behandlet, har de kanskje grunn til å være mer kritisk, mens menn i større grad godtar spillereglene og får et avslappet forhold til media. Data Denne studien bygger på en spørreundersøkelse som har blitt gjennomført blant norske stortingsrepresentanter. Undersøkelsen ble gjennomført som en webundersøkelse hvor alle medlemmer av det norske Storting ble kontaktet per e-post 13. februar 2007 med en invitasjon til å delta i undersøkelsen. Her ble de bedt om å følge en link til en internettside og fylle ut et webbasert spørreskjema. Hver deltaker fikk en unik personlig kode som skulle sikre at hver deltaker kun svarte én gang på undersøkelsen. Samtidig gjorde denne fremgangsmåten oss i stand til å følge med på hvilke personer som hadde svart, og hvilke vi burde sende en ny påminnelse til. To påminnelser ble sendt ut, en i februar og en i april. Datainnsamlingen ble avsluttet 30. april Undersøkelsen ble gjennomført i forståelse med Stortingets presidentskap, og av de 169 stortingsmedlemmene valgte 87 å svare på spørreskjemaet. Dette innebærer en svarprosent på 51,5 prosent. Det kan betraktes som tilfredsstillende tatt i betraktning våre respondenters svært travle arbeidsdager, men også sammenlignet med tilsvarende spørreundersøkelser blant befolkningen for øvrig. Det er ikke store og systematiske skjevheter i respondentenes bakgrunn sammenlignet med populasjonen. Alle partier er representert, og prosentfordelingen blant respondentene gjenspeiler i all hovedsak partiets størrelse i Stortinget. Blant respondentene fordeler partitilknytningen seg slik: Sosialistisk Venstreparti 10 prosent, Arbeiderpartiet 32 prosent, Senterpartiet 6,9 prosent, Kristelig Folkeparti 4,5 prosent, Venstre 4,6 prosent, Høyre 14,9 prosent og Fremskrittspartiet 26,4 prosent. Dette betyr at Frp og SV er svakt overrepresentert, mens KrF til en viss grad er underrepresentert, sammenlignet med den faktiske fordelingen på Stortinget i Respondentenes fordeling etter geografisk tilhørighet avviker ikke i særlig grad fra populasjonen for øvrig. Når det gjelder kjønn, er det blant respondentene 65 prosent menn og 35 prosent kvinner. På Stortinget er prosentfordelingen 62 prosent menn mot 38 prosent kvinner. 46 prosent av respondentene er under 40 år, 54 prosent er 41 år eller eldre. På Stortinget var kun 34 prosent under 40 år, mens 66 prosent var 41 år eller eldre. Eldre stortingspolitikere er altså noe underrepresentert blant undersøkelsens respondenter. Gjennomsnittsalderen blant respondentene er 41 år, mens gjennomsnittsalderen for populasjonen var 45 år. Dette er relativt vanlig ved bruk av webbaserte spørreundersøkelser fordi bruk av «ny teknologi» som internett og e-post er mindre utbredt blant eldre mennesker. Det er likevel grunn til å understreke at flere av de aller eldste stortingsrepresen- [ 106 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

11 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn tantene har deltatt i denne undersøkelsen. For ytterligere dokumentasjon om bakgrunn og gjennomføring av denne studien, se Aalberg og Jamtøy (2008). 3 Stortingsrepresentantenes personlig kontakt med og initiativ overfor journalister Medieforskerne har dokumentert at kvinner er underrepresentert som kilder i media. Journalistene og kommunikasjonsrådgiverne mener ofte at kvinner må bli flinkere til å ta initiativ overfor media, og til å gripe sjansen når den byr seg. Har de mannlige medlemmene av Stortinget hyppigere kontakt? Og er det en forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder hvem som tar initiativet til denne kontakten? Basert på svarene stortingsrepresentantene ga i denne undersøkelsen, må svaret på det første spørsmålet bli et klart ja. Svaret på det andre er mer uklart. I tabell 1 fremgår det at de mannlige medlemmene har personlig kontakt med journalister mye oftere enn hva de kvinnelige stortingsmedlemmene har. Mens halvparten av de mannlige representantene sier at de har personlig kontakt med media nesten hver dag, er det kun 33 prosent av de kvinnelige representantene som oppgir at de har en slik daglig personlig kontakt. Blant gruppen av kvinnelige parlamentarikere er det faktisk flest (40 prosent) som kun har kontakt noen ganger i måneden eller sjeldnere. Blant mennene er denne gruppen i klart mindretall. Kun 19 prosent av de mannlige representantene har personlig kontakt noen ganger i måneden eller sjeldnere. Bakgrunnstallene gir ingen grunn til å anta at det først og fremst er de etablerte og eldre mannlige politikerne som har hyppigst kontakt. 4 Kjønnsforskjellene bunner heller ikke i partipolitiske forskjeller. Det samme mønsteret er like tydelig både blant representanter fra de rødgrønne regjeringspartiene (SV, SP og AP) som blant de borgerlige opposisjonspartiene (KrF, V, H og Frp). Det er ikke like systematiske og store kjønnsforskjeller når det gjelder hvem som vanligvis tar initiativet til personlig kontakt. For de fleste representantene fordeler det seg jevnt mellom at de selv tar kontakt og at journalistene tar kontakt. Det er imidlertid flere kvinner enn menn som opplyser at det stort sett er de som blir kontaktet av journalistene. 37 prosent av de kvinnelige parlamentarikerne i vår undersøkelse sier at det stort sett er journalistene som tar initiativ til personlig kontakt; kun 26 prosent at de mannlige sier det samme. Selv om denne kjønnsforskjellen lett kan tolkes dit hen at det er en større andel kvinner enn menn som ikke tar initiativ til personlig kontakt, kan vi ikke utelukke en alternativ forklaring. Kanskje skyldes dette at journalistene i større grad jakter på kvinnelige kilder, og at flere kvinnelige representanter dermed ikke rekker å ta initiativ selv. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 107 ]

12 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Tabell 1. Hvor ofte har representantene personlig kontakt med en politisk journalist, og hvem tar vanligvis initiativ til denne kontakten? Prosent Hvor ofte har representantene hatt kontakt? Menn Kvinner Hvem tar vanligvis initiativet til personlig kontakt? Menn Kvinner Nesten hver dag Stort sett politikeren Noen ganger i uka Fordeler seg jevnt Noen ganger i måneden eller Stort sett journalisten mindre Totalt Totalt N N Studien til Sreberny-Mohammadi og Ross (1996) antydet at det var flere av de mannlige parlamentarikerne som tok del i uformelle nettverk sammen med andre mannlige parlamentarikere og politiske journalister. I vår undersøkelse ble stortingsrepresentantene spurt om på hvilken måte de har personlig kontakt med politiske journalister, og hvor ofte de har en slik kontakt. Faktoranalyser av svarene de ga på disse spørsmålene bekrefter at vi kan skille mellom formelle former for kontakt på den ene siden (intervju, i korridorene eller i vandrehallen på Stortinget, telefon) og mer uformelle former for kontakt (mottakelser, lunsj og uformelle møter på kveldstid). Figur 1 viser en oversikt over gjennomsnittsverdien blant kvinner og menn i forhold til de ulike formene for kontakt. De mer formelle formene for kontakt er mest vanlig blant norske parlamentarikere, og her er det heller ingen forskjell blant kvinnelige og mannlige stortingsrepresentanter. Når det gjelder de mer uformelle formene for kontakt, finner vi visse kjønnsforskjeller. Det er for eksempel flere menn enn kvinner som treffer politiske journalister på uformelle møter på kveldstid. Det skjer riktignok ikke ofte, men blant våre respondenter oppga 19 prosent av mennene at de møtes slik en gang i måneden eller oftere. Til sammenligning var det kun en tredjedel av de mannlige representantene som opplyser at de aldri møtes på denne måten, mens over halvparten av de kvinnelige representantene sier at de aldri har slik uformell kontakt på kveldstid. Vi ser også en viss forskjell når det gjelder hvor ofte man møter journalister til lunsj, men disse forskjellene er ikke spesielt store. 32 prosent av de mannlige representantene opplyser at de har lunsj med journalister en gang i måneden eller oftere, mens kun 24 prosent av kvinnene har personlig kontakt med journalister på denne måten. 40 prosent av kvinnene opplyser at de aldri møtes på denne måten, mens dette kun gjelder for en fjerdedel av de mannlige stortingsrepresentantene. De mannlige medlemmene av Stortinget opplyser også i større grad enn kvinnene at de møtes på ulike mottakelser, men her er forskjellene mindre. [ 108 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

13 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Figur 1. På hvilken måte har stortingsrepresentantene kontakt med journalister? Gjennomsnitt Uformell kontakt mellom journalister og stortingsrepresentantene kan ikke sies å være veldig utbredt eller vanlig. Det er likevel et tydelig mønster at de kvinnelige representantene i mindre grad benytter seg av slike møter sammenlignet med sine mannlige kolleger. Betyr dette at de mannlige stortingsrepresentantene også har flere personlige venner blant journalistene, og at de aktivt rådfører seg med journalistene i sitt arbeid som politiker? I tabell 2 ser vi en svak tendens til at menn i større grad oppfatter journalister som personlige venner, men forskjellen er svært liten. Det er imidlertid et ganske tydelig mønster som dukker opp når representantene blir bedt om å opplyse om de noen gang spør journalister om råd i sitt arbeid som politiker. Et klart flertall av kvinnene på Stortinget (67 prosent) har aldri spurt en journalist om råd i sitt arbeid som politiker, mens kun et mindretall av de mannlige representantene (39) opplyser at de aldri har spurt om råd. Det er altså langt flere mannlige politikere som ber om råd fra politiske journalister. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 109 ]

14 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Tabell 2. Stortingsrepresentantenes vennskap med og karriereråd fra journalister. Prosent Er det noen journalister de betrakter som venner? Menn Kvinner Spør de noen gang journalister om råd i forhold til sitt arbeid som politiker? Menn Kvinner Nei Av og til 13 4 Ja, en eller to Sjelden Ja, tre eller flere 15 4 Aldri Totalt Totalt N N Funnene så langt tyder altså på at de mannlige representantene har oftere og til en viss grad mer uformell kontakt med journalistene enn hva de kvinnelige kollegene har. Det er også langt flere menn som benytter seg av muligheten til å spørre journalister om råd og tilegne seg ny kunnskap som kan være nyttig for deres arbeid som politiker. Er det også slik at de mannlige medlemmene av Stortinget er mer aktive enn kvinnene til å ta initiativ overfor media, og til å gripe sjansen når den byr seg? Respondentene i denne undersøkelsen ble bedt om å anslå hvor mange parlamentariske initiativ (lovforslag, interpellasjoner, skriftlige eller muntlige spørsmål) de hadde tatt siden åpningen av Stortinget høsten Videre ble de bedt om å anslå hvor mange av disse initiativene de hadde informert pressen om og hvor mange av initiativene som hadde hatt sin opprinnelse i medieoppslag. På bakgrunn av disse spørsmålene ble det konstruert en variabel som måler i prosent hvor stor andel av kandidatens initiativer pressen ble informert om, og hvor stor andel av kandidatens initiativer som ble tatt på grunn av oppslag man hadde sett, lest eller hørt om i mediene. Figur 2 viser den gjennomsnittlige prosentandelen blant kvinner og menn. De mannlige stortingsmedlemmene har i noe større grad informert pressen om sine parlamentariske initiativ. I gjennomsnitt orienterte de mannlige representantene pressen om 67 prosent av sine initiativ, mens kvinnene orienterte pressen om sine initiativ i gjennomsnittlig 57 prosent av tilfellene. Enda større kjønnsforskjell er det når det gjelder i hvor stor grad stortingsrepresentantene lar seg inspirere av medieoppslag i sitt parlamentariske arbeid. Blant de mannlige parlamentsmedlemmene ble i gjennomsnitt 43 prosent av initiativene tatt på bakgrunn av noe de hadde lest, sett eller hørt om i media. Blant kvinnene lå dette gjennomsnittet på 29 prosent. [ 110 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

15 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Figur 2. Parlamentariske initiativ som stortingsrepresentantene har orientert media om og som har hatt sin opprinnelse i medieoppslag. Gjennomsnittlig prosentandel blant kvinner og menn Foreløpig kan vi altså konkludere med at det er kjønnsforskjeller blant norske stortingsmedlemmer når det gjelder hvor ofte og hvordan de har kontakt med norske journalister. Mennene på Stortinget har først og fremst oftere kontakt med media enn hva som er tilfellet med de kvinnelige kollegene. Men funnene tyder også på at menn i større grad enn kvinner benytter seg av mer uformelle former for kontakt. De spør journalister om råd, og de er mer pågående enn sine kvinnelige kolleger når det gjelder å ta initiativ overfor media og til å gripe sjansen når den byr seg, blant annet ved å følge opp saker som mediene har tatt opp i Stortinget. Det kan med andre ord virke som de mannlige stortingsmedlemmene i større grad har tilpasset seg medienes logikk. Politikernes tilpasning til medienes makt Den tidligere forskningen har antydet at politikere er noe delt i synet på hvordan man skal forholde seg til mediene. Mens noen spiller med og tåler det meste i synlighetens navn, er det andre som ønsker å få bedre betingelser og mediedekning. Dersom det er kjønnsforskjeller i hvordan representantene forholder seg til dette spørsmålet, er det grunn til å tro at det først og fremst er kvinnene som er kritiske, mens menn i større grad har tilpasset seg medienes spilleregler. De kvinnelige parlamentarikerne som Sreberny-Mohammadi og Ross (1996) intervjuet i Storbritannia var svært kritiske til medienes makt og måten politikk ble dekket på, men innså norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 111 ]

16 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn samtidig at de mannlige kollegene sannsynligvis var like kritiske, selv om de hadde et tettere og ofte mer personlig forhold til representanter for mediene. De norske stortingspolitikerne ble også bedt om å svare på en rekke spørsmål som omhandlet medienes makt over politikken og politikernes medieavhengighet. Generelt ser det ut til at det er stor enighet blant Stortingets kvinner og menn om at mediene har for mye politisk makt. Figur 3 presenterer gjennomsnittsskårene blant kvinner og menn på fire spørsmål om medias innflytelse på politikk. Representantene ble bedt om å angi hvor enig eller uenig de var i påstandene. På tre av fire spørsmål er kvinnene mer enig enn mennene i at mediene har for mye makt, men forskjellene er små. Vi må derfor slå fast at det ikke er betydelige kjønnsforskjeller når det gjelder representantenes oppfatning av mediemakt. De fleste er enig i at mediene har for mye makt og at den er større i forkant av valg. Kun et mindretall sier seg enig i at en politisk journalist har mer makt enn et medlem av Stortinget. Det er likevel et tankekors at så mye som 14 prosent av de mannlige representantene og 20 prosent av kvinnene er enig i at en politisk journalist har mer makt enn hva et stortingsmedlem har. 5 Figur 3. Stortingsrepresentantenes oppfatning av mediemakt. Gjennomsnitt Det er grunn til å tro at de mannlige stortingsmedlemmene er flinkere til å tilpasse seg mediesamfunnet, i alle fall hvis vi tar i betraktning at de i større grad spør journalistene om råd, oftere informerer pressen om ulike politiske initiativ eller relaterer initiativene til stoff mediene allerede er opptatt av. For å undersøke hvordan stortingspolitikerne oppfatter graden av medietilpasning eller medieavhengighet, ble de bedt om å angi hvor enig eller uenig de var i følgende fire påstander: 1) Politikere bruker ofte journalister til å lekke informasjon, 2) Politikere gjør hva som [ 112 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

17 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn helst for å få oppmerksomhet fra media, 3) Det er viktigere for en politiker å få mediedekning enn å arbeide hardt, og 4) Politikere blir mest populære ved å delta i underholdningsprogrammer på TV. Gjennomsnittsskårene blant kvinner og menn er presentert i figur 4. Figur 4. Stortingsrepresentantenes oppfatning av politikkens medietilpasning. Gjennomsnitt Resultatene presentert i figur 4 avdekker et gjennomgående mønster: De mannlige representantene erkjenner at politikere har tilpasset seg medielogikken i større grad enn hva kvinnene har. I alle fall er det signifikant flere menn enn kvinner som er enig i at politikere gjør hva som helst for å få oppmerksomhet i media, at det er viktigere for en politiker å få mediedekning enn å arbeide hardt, og at politikere blir mest populære ved å delta i underholdningsprogrammer på TV. Det er også noen flere menn som sier seg enig i at politikere ofte bruker journalister til å lekke informasjon, men denne forskjellen er imidlertid mindre. Internasjonal forskning har antydet at kvinner blir omtalt, vurdert og vinklet på andre og mer negative måter enn menn. I Norge fant Krogstad også en klar kjønnsforskjell når det gjaldt intervjubetingelsene som ble gitt til menn og kvinner (1999). Vi har ikke funnet noen omfattende norsk studie av hvorvidt kvinnelige politikere blir omtalt og vinklet mer negativt enn mannlige politikere. Krogstad viser imidlertid i en analyse av tabloidavisenes «terningkast» foran stortingsvalget 2001 at kvinner i snitt kommer dårligere ut enn menn (Krogstad 2004:213). Med tanke på den generelle kvinnelige tilbakeholdenheten vist i tidligere tabeller og figurer i denne studien, er det også grunn til å anta at kvinner ikke bare vil være norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 113 ]

18 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn mer kritiske til mediedekningen av politikk generelt, men også av måten de selv blir fremstilt på av media. To av spørsmålene stortingsmedlemmene ble bedt om å svare på kan gi oss en indikasjon på om dette stemmer. Figur 5. Oppfatninger av medienes fremstilling av politikk og seg selv. Prosent Figur 5 viser gjennomsnittsskårer blant kvinner og menn på spørsmålet om hvor fornøyde de er med måten media presenterer politikk på og måten de selv ble fremstilt på sist gang de var i media. Vi finner som forventet at kvinner er mest skeptiske til fremstillingen av politikk generelt. Menn er mindre kritiske enn kvinner. Ser vi på stortingsmedlemmenes vurdering av sitt siste medieoppslag, er det imidlertid kvinnene som er klart mest fornøyd. 28 prosent av de kvinnelige parlamentarikerne opplyser at de var svært fornøyd med sitt siste oppslag. Kun 4 prosent av de mannlige politikerne var like begeistret. Få er direkte misfornøyd, men noen flere menn enn kvinner. Flere menn gir også uttrykk for at de verken var fornøyd eller misfornøyd. Dette mønsteret kan tolkes på flere måter. På den ene side kan dette være et uttrykk for at menn har et mer likegyldig og avslappet forhold til sin egen fremstilling i media, mens kvinnene blir lykkelige over et godt medieoppslag fordi de hadde fryktet at det skulle bli dårlig. Det kan selvfølgelig også hende at kvinner i større grad enn menn har grunn til å være fornøyd, fordi de kun stiller opp på saker de føler seg bekvemme med. Resultatet kan også tolkes på en tredje måte. Kanskje er det kun en myte at kvinner er misfornøyd og ekstremt selvkritiske til egen mediedeltakelse. Eller kanskje denne myten ikke stemmer for de kvinnelige medlemmene av Stortinget, fordi dette dreier seg om topp-politikere som alle har en viss erfaring med hvordan de skal håndtere mediene. [ 114 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

19 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Konklusjon Er kvinnene for naive, mens de mannlige stortingsrepresentantene har et mer realistisk forhold til hvordan medierelasjoner fungerer? Virker kvinnenes kritikk forebyggende mot en ytterligere medialisering av politikken? Er de mannlige stortingsrepresentantene blitt for medievridd? Dette er delvis normative spørsmål som denne artikkelen ikke kan gi noe endelig svar på. Men det er åpenbart at de mannlige stortingsrepresentantenes forhold til norske medier er mer tilpasset mediene enn det kvinners medierelasjoner kan sies å være. Når 35 prosent av de mannlige stortingsrepresentantene sier seg enig i påstanden «Det er viktigere for en politiker å få mediedekning enn å arbeide hardt», mens bare 8 prosent av de kvinnelige representantene sier seg enig i dette, tyder det på at det er betydelige kjønnsforskjeller i måten norske parlamentarikere forholder seg til media på. Vi finner med andre ord at det er vesentlige forskjeller mellom mannlige og kvinnelige stortingsrepresentanters forhold til media. Er dette overraskende? Nei, ikke hvis vi legger til grunn tidligere studier av måten kvinnelige politikere blir representert og behandlet på av mediene. Mye av denne forskningen har imidlertid funnet sted i land hvor kvinnelige politikere er langt sjeldnere enn hva tilfellet er i Norge. I Storbritannia, USA og Canada er andelen kvinnelige parlamentarikere fremdeles rundt 20 prosent (Inter-Parliamentary Union 2008). I Norge og de nordiske landene er kvinnelige politikere langt mer utbredt, og vi burde kanskje forventet at kjønnsforskjellene i stor grad var visket ut. Det er altså ikke tilfellet. Generelt har de mannlige stortingsrepresentantene hyppigere personlig kontakt med politiske journalister enn det Stortingets kvinner har. Selv om det meste av denne kontakten skjer i formelle former både blant mannlige og kvinnelige medlemmer av Stortinget, har menn mer uformell mediekontakt enn det kvinnene har. Menn benytter seg også i større grad enn kvinner av de mulighetene disse kontaktene gir, og de orienterer seg i større grad mot mediene i sitt daglige parlamentariske arbeid. Dette betyr imidlertid ikke at kvinnene gjennomgående er mer kritiske til medienes makt. Et overveldende flertall av Stortingets kvinner og menn mener at mediene har for mye politisk makt, men det kan se ut som om at måten de forholder seg til denne makten på er noe ulik. Denne studien tyder på at de mannlige stortingsmedlemmene i langt større grad har tilpasset seg medienes logikk. Langt flere menn enn kvinner sier seg enig i at politikere gjør hva som helst for å få oppmerksomhet i media, og at en slik mediedekning er viktigere enn hardt politisk arbeid. De mannlige representantene ser også ut til å ha erkjent at det å delta i underholdningsprogrammer på TV er viktig for politikeres allmenne popularitet. Det er selvfølgelig viktig å understreke at det naturligvis er forskjeller innad i gruppene. Noen av de mannlige representantene er mer beskjedne og i større grad frakoblet mediene enn andre. På samme måte finnes det også kvinnelige representanter som er vel så medievennlige som sine mannlige kolleger. Generelt er det norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 115 ]

20 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn imidlertid grunn til å hevde at Stortingets kvinner og menn bør kunne lære av hverandre når det gjelder hvilket forhold de har til norske medier. For å bli mer synlig, slik at man i større grad kan være med å påvirke dagsordenen og publikums oppfatning av ansvarsforhold, årsaksforhold eller mulige løsninger, kan Stortingets kvinner bli mer aktive når det gjelder å ta initiativ og opprettholde en mer regelmessig kontakt med media. I denne prosessen kan de også i større grad tillate seg å rådføre seg med journalister, slik flere menn allerede gjør. Det er imidlertid en fare for at politikere kan gå for langt i jakten på synlighet. Selv om man kan tillate seg litt show, bør ikke underholdning og mediepopulisme overskygge det viktige politiske arbeidet representantene er satt til å gjøre. Medieredaksjonene uttrykker gjerne at de har problemer med å få tak i kvinner som «trår til litt» og som tilpasser sin argumentasjon til de gjeldende formatkrav. Men er det riktig å legge skylden på kvinnene for at de ønsker mer enn 30 sekunder for å fullføre et argument eller resonnement? Bør det ikke også være plass til de stemmene som først og fremst ønsker å snakke om politikk, men som ønsker å unngå fokus på spill og personen bak de politiske argumentene? Bør det ikke også være plass i medieoffentligheten for de som er skeptiske til økende personfokus og den stadige koblingen av politikk og underholdning? Politikere er riktignok avhengige av mediene, men mediene er også avhengige av representantene for å få tilgang på politisk stoff. Det er derfor grunn til å tro at man ikke blindt må akseptere medielogikkens spilleregler eller være fast gjest i fjernsynskanalenes mange underholdningsprogrammer for å nå ut til velgerne og oppnå tilstrekkelig popularitet. Toril Aalberg, førsteamanuensis Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU E-post: toril.aalberg@svt.ntnu.no Noter 1 Takk til Eiri Elvestad, tidsskriftets konsulenter og deltakerne på arbeidsgruppen om velgere, partier og politiske institusjoner ved den nasjonale fagkonferansen i statsvitenskap, Klækken Hotell, januar 2009 for gode og konstruktive kommentarer. 2 Det finnes riktignok flere studier av hvordan mediene forholder seg til stortingspolitikere generelt eller hvordan stortingspolitikere generelt forholder seg til mediene (se blant andre Sivertsen 1987; Eide 1991; Hernes 1977 og Nordby 1995 gjengitt i Samuelsen 1997; Allern 2001b, kap. 7; Aardal, Krogstad og Narud 2004). 3 Analysene som blir presentert i denne artikkelen baserer seg på enkel prosentregning og gjennomsnittsskårer. Resultatet fra signifikanstester av disse analysene vil ikke bli presentert her fordi utvalget består av hele populasjonen. Derfor er også behovet for statistisk generering mindre enn i studier med tilfeldig trukne utvalg. 4 Blant stortingsrepresentantene er det først og fremst de yngste medlemmene som har hyppigst kontakt med journalistene. Men forskjellene er ikke spesielt store. [ 116 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

21 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn 5 Hvilken medieinstitusjon journalisten jobber for, vil ha betydning for styrke og maktforhold. Her ble representantene bedt om å ta stilling til en generell påstand om politiske journalister. I dette spørsmålet ble det altså ikke gjort noe forsøk på å skille mellom journalister fra store politiske redaksjoner og politiske journalister i mindre mediebedrifter. Det kan likevel ikke utelukkes at noen av representantene kun har tenkt på journalister fra spesielle redaksjoner når de besvarte dette spørsmålet. Referanser Allern, Sigurd (2001a): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget. Allern, Sigurd (2001b): Flokkdyr på Løvebakken? Søkelys på Stortingets presselosje og politikkens medierammer. Oslo: Pax. Bjørklund, Tor (1991): «Election Campaigns in Postwar Norway ( ): From Party Controlled to Media-Driven Campaigns» i Scandinavian Political Studies 14, s Carlson, Tom (2001): «Gender and political advertising across cultures A comparison of male and female political advertising in Finland and the US» i European Journal of Communication 16, s Eide, Elisabeth (1991): «Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990 tallet». Forskningsrapport. Oslo: Høgskolen i Oslo. Eide, Elisabeth (2001): «Mannsbastioner med iboende treghet. Medier, kjønn og makt» i Martin Eide (red.) Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal Akademisk. Eide, Elisabeth (red.) (2000): Narrespeil. Kjønn, sex og medier. Kristiansand: Høgskoleforlaget. Eide, Martin (1991): Medievalgkamp. Oslo: Tano. Gallagher, Margaret (2006): Who makes the news? Global Media Monitoring Project London: WACC. Gidengil, Elisabeth og Joanna Everitt (2000): «Filtering the Female. Television News Coverage of the 1993 Canadian Leaders Debates» i Women & Politics 21, s Gidengil, Elisabeth og Joanna Everitt (2003): «Talking Tough: Gender and Reported Speech in Campaign News Coverage» i Political Communication 20, s Heidar, Knut og Jo Saglie (2002): Hva skjer med partiene?. Oslo: Gyldendal. Høidahl, Henrik (2004): «Norsk politikk i mediene. Kjønn & politikk. NRK 1 Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene ». Medieanalyse fra Observer Norge. Oslo: Observer Norge AS. Høidahl, Henrik (2006): «Hva står det i mediene?» Presentasjon på Synovate MMI fagdag, 31. august Inter-Parliamentary Union (2008): «Percentage of Women in National Parliaments». Lastet ned fra Jenssen, Anders Todal (2007): «Den medialiserte politikken» i Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.) Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 117 ]

22 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Jenssen, Anders Todal og Toril Aalberg (red.) (2007): Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget. Kahn, Kim Fridkin (1992): «Does Being Male Help? An Investigation of the Effects of Candidate Gender and Campaign Coverage on Evaluations of United States Senate Candidates» i Journal of Politics 54, s Kahn, Kim Fridkin (1993): «Gender Differences in Campaign Messages: The Political Advertisements of Men and Women Candidates for U.S. Senate» i Political Research Quarterly 46, s Kahn, Kim Fridkin (1994a): «Does Gender Make a Difference? An Experimental Examination of Sex Stereotypes and Press Patterns in Statewide Campaigns» i American Political Science Review 38, s Kahn, Kim Fridkin (1994b): «The Distorted Mirror. Press Coverage of Women Candidates for Statewide Office» i Journal of Politics 56, s Kahn, Kim Fridkin (1996): The Political Consequences of Being a Woman: How Stereotypes Influence the Conduct and Consequences of Political Campaigns. New York: Columbia University Press. Kahn, Kim Fridkin og Ann Gordon (1997): «How Women Campaign for the U.S. Senate» i Pippa Norris (ed.) Women, Media and Politics. Oxford: Oxford University Press. Karlsen, Rune og Hanne Marthe Narud (2004): «Organisering av valgkampen tradisjonell eller moderne?» i Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.) I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget. Krogstad, Anne (1999): Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler. Oslo: Pax. Krogstad, Anne (2004): «En joggedress og en gråpapirpose over hodet, takk. Valgkamp og terningkast» i Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.) I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Krogstad, Anne og Kirsten Gomard (2003): «Doing Politics, Doing Gender, Doing Power» i Fredrik Engelstad (red.) Comparative Studies of Culture and Power. Comparative Social Research 21. Oxford: Elsevier Science. Larson, Stephanie Greco (2001): «American Women and Politics in the Media: A Review Essay» i PS: Political Science and Politics 34, s Narud, Hanne Marthe og Henry Valen (2007): Demokrati og ansvar. Politisk representasjon i et flerpartisystem. Oslo: Damm. Olsen, Johan P. (1980): Meninger og makt. Oslo: Universitetsforlaget. Ross, Karen og Annabelle Sreberny (2000): «Women in the House: Media Representation of British Politicians» i Annabelle Sreberny og Liesbet van Zoonen (red.) Gender, Politics and Communication. Cresskill, NJ: Hampton Press. Samuelsen, Reidun J. (1997): Presse vs. politiker. En studie av bytteforholdet mellom avisjournalister og stortingsrepresentanter. Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Semetko, Holli A. og Hajo G. Boomgaarden (2007): «Reporting Germany s 2005 Bundestag election campaign: Was gender an issue?» i Harvard International Journal of Press Politics 12, s [ 118 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

23 toril aalberg kritiske kvinner og medievridde menn Sivertsen, Erling (1987): Mer enn nyheter: En sosiologisk analyse av forholdet mellom massemedia og spørrevirksomheten i Stortinget. Bergen: Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen. Rapport nr. 3. Sreberny-Mohammadi, Annabelle og Karen Ross (1996): «Women MPs and the Media: Representing the Body Politic» i Parliamentary Affairs 49, s Storvik, Kaia (2005): «Ap gjemmer bort alle sine kvinner» i Dagsavisen 6. mars 2005, side 4. Valen, Henry og Hanne Marthe Narud (2004): «Strategi og politikk: Ledernes vurdering av valgkampen» i Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.) I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget. Van Zoonen, Liesbet (2005): Entertaining the citizen: When politics and popular culture converge. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. Van Zoonen, Liesbet (2006): «The personal, the political, and the popular. A woman s guide to celebrity politics» i European Journal of Cultural Studies 9, s Waldahl, Ragnar (2007): Opinion og demokrati. Oslo: Universitetsforlaget. Østbye, Helge (1997): «Media in Politics: Channels, Arenas, Actors, Themes» i Kaare Strøm og Lars Svåsand (red.) Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor, MI: University of Michigan Press. Aalberg, Toril og Anders Todal Jenssen (2007): «Gender stereotyping of political candidates: An experimental study of political communication» i Nordicom Review 28 s Aalberg, Toril og Ann Iren Jamtøy (2008): «Politisk kommunikasjon i Norge. En undersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i Norge i Prosjektbeskrivelse, spørreskjema og kodebok». ISS-rapport nr. 73. Trondheim: NTNU, Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Aardal, Bernt, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (2004): I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 119 ]

24 Abstract Media Accountability Systems (MAS) can be considered as a «third force» of media regulation between the law and the market. The concept encompasses a number of instruments characterized for the purpose of creating interaction between the media and the public and of improving transparency and quality in journalism. But what is meant by «media accountability»? The article discusses the concept and the term in relation to media responsibility, media control and media freedom. Keywords: media ethics journalism accountability self-regulation Svein Brurås «Media Accountability Systems»: Regulerende krefter mellom marked og lov «Media Accountability Systems» omfatter en lang rekke instrumenter for å bedre kommunikasjonen mellom presse og publikum, gjøre redaksjonsarbeidet mer transparent og i siste instans forbedre journalistikkens kvalitet. Konseptet er normativt ved at det insisterer på at pressen skal tjene samfunnet, ikke bare sine eiere. Det ivaretar en tradisjonell ansvarlighetsideologi som kobler mediesystem og samfunnssystem, der medienes kvalitet henger sammen med demokratiets kvalitet. Samtidig er det utfordringer knyttet til konseptets innhold og klarhet, og til dets normative substans og begrunnelse. Artikkelen søker å bidra til en presisering av begrepet «ansvar» i den presseetiske og mediepolitiske diskurs, og den argumenterer for at bredden av MAS-instrumenter innebærer et potensial for kvalitetsforbedring i pressen. Quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokteren? Spørsmålet er et evig tema i samfunnsdebatten, 1 og ble aktualisert da kulturminister Trond Giske sist høst blåste støv av ideen om et medieombud. Pressens egen holdning til forslaget er forutsigbar: Ethvert offentlig tiltak for pressekontroll er uønsket. 2 Motstanden er prinsipiell og ideologisk, men den skjer også med henvisning til pressens selvjustis og et velfungerende «presseetisk system». Ikke alle mener dette er tilstrekkelig til å ivareta journalistikkens kvalitet. Samtidig som pressen nok en gang fraber seg et medieombud, ser vi imidlertid en rekke initiativer rundt om i redaksjoner og mediehus som har til hensikt å imøtekomme kritikk fra publikum, gjøre journalistikken mer ansvarlig og redaksjonsarbeidet mer transparent og i siste instans forbedre journalistikkens kvalitet. Eksempler på dette kan være Bergens universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 16 nr

25 svein brurås «media accountability systems» Tidendes etablering av Norges første leserombud; forsøkene i flere redaksjoner med «redaksjonelt årsregnskap»; Rogalands Avis sin publisering av sine daglige internevalueringer av avisa; og Aftenpostens foreløpig ufullendte idé om å åpne redaksjonsmøtene ved direkteoverføring på nett. Disse initiativene er av forskjellig karakter, men de omfattes alle av begrepet «Media Accountability Systems» forkortet MAS. I denne artikkelen skal jeg ikke dvele ved de konkrete MAS-eksemplers kjennetegn, funksjoner eller effekter. Fokuset er på konsept, ikke empiri. Artikkelen består av tre hoveddeler: Etter en kort introduksjon av MAS-begrepets innhold vil jeg i artikkelens første del peke på begrepets historiske og teoretiske forankring i 1900-tallets såkalt normative presseteori, ikke minst representert ved den amerikanske Hutchins-rapporten fra Deretter vil jeg med en diskursanalytisk tilnærming drøfte begrepet «ansvarlighet» og vise hvordan ulike forståelser av dette begrepet preger aktørers ståsted og holdning i spørsmål om medieregulering. I artikkelens siste del vil jeg med støtte i empirisk presseetikkforskning argumentere for verdien av «en tredje regulerende kraft» mellom marked og jus, og for betydningen av en økt oppmerksomhet mot bredden av MAS-instrumenter. De omfatter nemlig langt mer enn den tradisjonelle og velkjente presseetiske selvdømmeordningen. Claude-Jean Bertrand og de mange MAS Media Accountability Systems er et vidt begrep og et vagt konsept. Det er i første rekke den franske medieforskeren Claude-Jean Bertrand som har utviklet begrepet, og han plasserer seg i en klar normativ tradisjon: Pressen slik vi kjenner den i dag er for dårlig, vi fortjener bedre. Og hvordan kan pressen bli bedre? Jo, ved at den holdes ansvarlig. Til dette formål finnes det en lang rekke «Media Accountability Systems», en betegnelse som i henhold til Bertrand omfatter ethvert ikkestatlig virkemiddel for å bedre kvaliteten i de journalistiske mediene. 3 Claude-Jean Bertrand begynte sitt forskningsarbeid på dette feltet med å studere det som kalles «Press Councils» råd, utvalg, klagenemnder ; så ombudsmenn i pressen, og deretter andre tilgrensende fenomener som han etter hvert samlet i konseptet «Media Accountability Systems». Tidlig på 1990-tallet hadde han identifisert 40 ulike varianter av MAS, en liste som han etter hvert har utvidet til 110 punkter. 4 Samtlige har vært i bruk «somewhere at some time». Listen er ikke ment å være utfyllende. For å illustrere hva vi snakker om: Her er noen eksempler i stikkords form på eksisterende Media Accountability Systems: Interne MAS: 5 Rettelser og beklagelser i spaltene Kritikk i leserbrevspalter o.l. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 121 ]

26 svein brurås «media accountability systems» Mediekritisk journalistikk Redaktørens spalte (begrunnelser, forklaringer) Redaksjonelt «årsregnskap» Interne evalueringer og granskninger Husregler Redaksjonell coaching Priser, æresbevisninger Ombudsmann (i amerikansk betydning av ordet, altså bedriftsintern) Transparente redaksjoner, åpne redaksjonsmøter Eksterne MAS: Alternative medier Mediekritiske blogger («watchblogs») 6 Kildenes egne blogger Protestaksjoner Mediekritiske organisasjoner, «watchdog institutes» Mediekritisk forskning, litteratur, film, teater, kunst Kooperative MAS: Ombudsmann (etter svensk modell, altså ekstern, gjerne på nasjonalt nivå) Klageorgan Lokale, regionale og nasjonale utvalg Leserpanel Surveys Publikumsmøter (nettmøter eller i RL) Nettdebatt og -kritikk etter artikler og programmer Brukergenererte sider og programmer. Citizen journalism Offentlige høringer MAS-konseptet er som vi ser bredt; det favner mange og svært ulike instrumenter. De kan forekomme på lokalt, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt nivå. Fellestrekket for de ulike MAS-instrumenter er formålet, nemlig ansvarliggjøring av pressen. Det er blitt hevdet at i det øyeblikk noen ber en nyhetsredaksjon begrunne og forklare ett av sine valg, er ansvarliggjøringsprosessen satt i gang. 7 Historisk og teoretisk forankring For å finne røttene til og et teoretisk ankerfeste for MAS-tenkningen, må vi kikke i retning av det som i medieforskningen kalles «normativ teori». Dette er en sekkebetegnelse på ulike tenkemåter om hvordan medienes rolle i samfunnet bør være. Normative teorier kan favne alt fra sosiologiske funksjonalistiske perspektiver på mediene (holde samfunnet sammen, tilfredsstille behovet for informasjon, [ 122 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

27 svein brurås «media accountability systems» utøve makt), demokratiteorier (f.eks. om «den fjerde statsmakt»), offentlighetsteori, kontraktualistiske perspektiver (privilegier i bytte mot å levere «public service») til filosofiske frihetsbegrunnelser i tradisjoner fra Milton og Mills (McQuail 2003). Et felles kjennetegn på normativ teori er at den inneholder målsettinger som ikke kan utledes av eksisterende praksis. Av særlig betydning i vår del av verden har den såkalt sosiale ansvarlighetsteorien hatt, derfor noen ord spesielt om denne: Den akademiske presseetikken vokste fram i USA i løpet av 1920-årene og brakte etter hvert med seg en pressekritikk som i historisk lys har hatt stor tyngde. Et grunnleggende trekk ved denne kritikken var en underliggende forventning om en «ansvarlig» presse, det vil si en presse som ivaretar visse samfunnsoppgaver som er av stor betydning i et demokrati. I den kjente Hutchins-kommisjonens rapport fra 1947 er samfunnets forventninger til pressen formulert som for eksempel forventningen om «A truthful, comprehensive and intelligent account of the day s events in a context which gives them meaning». 8 Dette blir utdypet og konkretisert: Et hovedkrav er at pressen skal være nøyaktig. Den skal ikke lyve. Første ledd i ansvarskjeden er reporteren ved nyhetens kilde. Reporteren må vurdere hvilke kilder som er best. Han må legge vekt på førstehånds observasjon fremfor rykter. Like viktig er det å skille mellom fakta og egne kommentarer. 9 Formuleringene ligger ikke langt unna det vi finner i dagens presseetiske kodekser. Kommisjonen stiller også andre generelle og overordnede krav til pressen: Den skal blant annet være «et forum for utveksling av kommentarer og kritikk». Ansvarlige medier (kommisjonens råd er rettet til alle typer medier) skal også gi «et representativt bilde av de ulike grupper som konstituerer samfunnet». Bakgrunnen for Hutchins-kommisjonens arbeid var en misnøye med journalistikkens og mediebransjens utvikling. Dette gjaldt både innhold og struktur. Er pressefriheten i fare? spør kommisjonen i første setning i sin rapport, og svarer selv med ett ord: Ja. Begrunnelsen er at mediemakten (i USA) var i ferd med å samles på få hender, og «the few who are able to use machinery of the press as an instrument of mass communication have not provided a service adequate to the needs of the society». 10 Trusselen mot pressens frihet kommer altså ikke fra staten. Trusselen er dels en konsekvens av den økonomiske strukturen, og dels et resultat av medieledernes manglende evne til å forstå og akseptere sitt samfunnsansvar. Når pressen ikke klarer å fylle sin viktige rolle i et demokrati, men i stedet gjennom maktkonsentrasjon og uansvarlig journalistikk blir en trussel mot det samme demokratiet, da må enten myndighetene gripe inn eller mediene må kontrollere seg selv. Det første er ikke ønskelig; det vil være et skritt mot totalitarianisme. 11 Underforstått: Selvjustis er påkrevd. Hutchins-kommisjonens rapport må forstås som et uttrykk for den såkalte ansvarlighetsideologien, og som en kritikk av en liberalistisk medieideologi. 12 I USA ble Hutchins-kommisjonen møtt av «en sperreild av kritikk» (Raaum 2003:32, jfr. også McQuail 2003:54), ikke minst fra pressen selv. Kravet om ansvarlighet og selvregulering ble oppfattet som en trussel mot de gjengse frihetsidealer. Rappor- norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 123 ]

28 svein brurås «media accountability systems» ten fikk i hvert fall på kort sikt heller ingen stor effekt på praktisk pressepolitikk og journalistikk. Dog fikk den en viss innflytelse på presseetiske regelsett (som i USA har en lavere status enn hos oss), og på lengre sikt også i mediedebatt og forskning. Større gehør for Hutchins-kommisjonens ideer har det vært i Europa, hvor tankene om pressens ansvarlighet og selvregulering ble oppfattet som mindre radikale. 13 Ifølge Clifford Christians (2000), som har ført i pennen «An Intellectual History of Media Ethics», skjedde det i perioden lite utvikling av betydning innenfor den akademiske og teoretiske medieetikken. Rundt 1980 oppstod imidlertid en interesse for sammenhengen mellom verdens fattigdomsproblemer, mediepolitikk og journalistisk praksis. Den såkalte MacBride-rapporten (1978) og UNESCOs arbeid med «Ny internasjonal informasjonsorden» bidro til en medieetisk internasjonalisering. På dette tidspunkt var de globale mediekonglomerater i ferd med å bli dominerende. Samtidig ble mediepolitikken gjenstand for internasjonalt samarbeid, særlig i Europa. I denne perioden ble også medieetikk satt på dagsordenen på internasjonale faglige konferanser, både blant forskere og pressefolk. Den finske medieforskeren Kaarle Nordenstreng initierte på og 90-tallet komparative studier av selvjustis-systemer i ulike land, særlig av de presseetiske kodekser som på denne tiden ble utformet i mange land. Nordenstrengs (1984) omfattende bokverk om UNESCO-rapporten, et prosjekt han for øvrig selv var sterkt involvert i, var ifølge Christians «a pathbreaker in international codes of ethics». Parallelt med dette vokste det fram en mer filosofisk orientert interesse for «universal communications ethics». Finnes det universelt gyldige prinsipper for medieetikken? 14 Dette er fortsatt «work in progress», men medieetikken er ugjenkallelig blitt et felles internasjonalt anliggende. Oppsummerende kan vi si at ideen om det sosialt ansvarlige pressesystem insisterer på at mediene skal tjene samfunnet, ikke bare sine eiere, heller ikke en statsmakt. Begrunnelsen er at pressen forvalter informasjonsstrømmer som er livsnødvendige i et demokrati. Derfor må det kunne forventes en ansvarlighet, også av kommersielle medier, i forhold til visse gitte kvalitetskrav til journalistikken. Det er denne tenkemåten som revitaliseres hos Bertrand og i de senere års faglige diskurs om MAS. Det er utfordringer knyttet til MAS-konseptets innhold og klarhet, og til dets normative substans og begrunnelse. Vi har ovenfor henvist til normativ teori men er dette egentlig noen teori? Er det ikke bare beskrivelser av politiske ideologier og tenkemåter? Hvor ligger den normative begrunnelsen for dem? Den må nødvendigvis være av moralfilosofisk art, altså noe annet enn samfunnsvitenskapelige analyser og beskrivelser. Christians (2000:24 25) kommenterer for øvrig at Hutchins Commission slett ikke gav noe løft til den teoretiske medieetikken. Det kommisjonen bidro med, var et policy-orientert knippe med anbefalinger. Kommisjonen maktet ikke å etablere et klart normativt fundament for pressen i et demokratisk samfunn. 15 [ 124 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

29 svein brurås «media accountability systems» Dermed gjenstår spørsmålet om begrunnelsen for medienes normative samfunnsoppdrag. Hvordan har dette eventuelt oppstått, hvordan begrunnes det og hva inneholder det? MAS har ikke svar på dette. «Systemet»-begrepet i «Media Accountability Systems» er i utgangspunktet uten noen etisk substans overhodet. Det sier intet om verdier eller om hva som er godt og vondt; det handler om rammer innenfor hvilke mediekulturen og håndteringen av de etiske spørsmålene utspiller seg. Trenger vi egentlig normative teorier om media? spør Hallin og Mancini (2004:13). De peker på at studier av journalistikken tradisjonelt har vært preget av normative tilnærminger; man har vært mer opptatt av hvordan journalistikken burde være istedenfor hvordan den er. Ofte har dette skjedd nettopp med enten det såkalt liberale eller det sosialt ansvarlige pressesystemet som målestokk og norm, altså et amerikansk eller vesteuropeisk kulturelt ståsted. Hallin og Mancini velger andre målestokker enn normative idealer i sin komparative analyse av mediesystemer. Claude-Jean Bertrand vil svare at ja, vi trenger normative teorier. Han spør selv i innledningen til en av sine bøker (2003:vii): Kan menneskeheten overleve uten kvalitetsmedier? Kan menneskeheten overleve uten demokrati? Intet demokrati kan eksistere uten fri formidling av informasjon, debatt og kritikk og da menes kvalitetsinformasjon: relevant, vesentlig og troverdig. Denis McQuail argumenterer mindre høystemt og mer nyansert, men likevel i samme retning når han konstaterer at medienes rolle i den demokratiske politiske prosess nødvendigvis utløser normative forventninger til hvordan de opptrer. De er uunnværlige mellomledd mellom borgerne og de valgte myndigheter, og hele den demokratiske prosess er avhengig av velinformerte velgere. Likeså på det juridiske felt: Samfunnets maktbruk og de rettslige prosesser er avhengig av åpenhet og innsyn, slik at folket gjennom media ser rettferdighet skje. Mediene er altså «expected to provide a constant flow of factual information, analysis and comment on essential matters» (McQuail 2003:6 7). Vi kan legge til at dette normative fundamentet faktisk også er pressens eget; det er selve kjernen i dens uttrykte selvforståelse og selvpresentasjon. «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk», heter det i den norske Vær Varsom-plakatens første kapittel. Resten av kodeksen er en utdyping av hvordan man vil ivareta disse oppgavene. Begreper og distinksjoner Media Accountability Systems handler som ordet antyder om en ansvarlig presse. Men hva innebærer egentlig det? Uttrykket «å være ansvarlig» kan ha ulike betydninger: norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 125 ]

30 svein brurås «media accountability systems» 1 Det kan innebære en kausalitet. Noen har forårsaket at noe skjedde. Sjåføren er ansvarlig for uhellet fordi han kjørte for fort på det glatte føret. Journalisten hadde ikke kunnskap om temaet for reportasjen, derfor ble artikkelen feilaktig. 2 Det kan innebære et formelt ansvar, som følger en posisjon. Statsråden har ansvaret for trafikksikkerheten. Redaktøren er ansvarlig for innholdet i avisen, også på sine fridager. I jussen kalles dette «objektivt ansvar». 3 Det kan innebære en egenskap, en holdning, en dyd. Å være ansvarlig er å opptre i henhold til visse standarder eller forventninger, gjerne slik at konsekvensene blir gode. Motsatsen er en uansvarlig, umoden og lettsindig holdning eller adferd. 4 Det kan innebære en plikt til å utføre bestemte handlinger. Plikten kan være pålagt eller selvvalgt. Pressen vil gjerne være ansvarlig ved å påta seg negative forpliktelser (unngå unødige skadevirkninger av publisering), men er uvillig til å påta seg positive forpliktelser (f.eks. å referere ordførerens tale). Ansvar, ansvarlighet, ansvarliggjøring. I vår sammenheng trenger begrepene definisjon og presisering. Norsk terminologi er ikke godt egnet til å uttrykke nyanser av stor prinsipiell og analytisk betydning. Det er viktige distinksjoner mellom de engelske ordene responsibility, accountability, answerability og liability som ikke er så lett å uttrykke i norsk språkdrakt. Responsibility oversettes med ansvar, ansvarlighet, ansvarsforhold, ansvarsfølelse, ansvarsområde. Det kan også bety plikt eller forpliktelse. Accountability oversettes med ansvar, ansvarlighet, ansvarsfølelse, tilregnelighet. 16 De to substantivene ligger altså nær hverandre. Går vi til adjektivene, blir forskjellen noe tydeligere: Responsible oversettes med ansvarlig. Det kan også bety ansvarsfull, ansvarsbevisst, pålitelig. Accountable oversettes med å være ansvarlig for/overfor noe. I det siste tilfellet er det kommet inn et eksternt element, adjektivet blir så å si transitivt. Å være accountable betyr at du kan bli trukket til ansvar, du må forklare og begrunne dine valg overfor andre, du må kort sagt stå til regnskap overfor noen. Jfr. ordet «account» som også kan bety regnskap, utregning, avregning, konto. Den amerikanske presseetikeren Lou Hodges legger stor vekt på nettopp denne distinksjonen og begrepsforståelsen når han drøfter journalistikkens ansvarlighet. De to begrepene besvarer i denne sammenhengen to ulike problemstillinger: Responsibility handler om hvem som har ansvaret for å utføre nødvendige (samfunns)oppgaver, for eksempel å formidle vesentlig informasjon, debatt og samfunnskritikk. Accountability handler om hvordan vi som samfunn kan sikre oss at disse oppgavene blir godt utført. Hodges skriver: The issue of responsibility is: To what social needs should we expect journalists to respond ably? The issue of accountability is: How might society call on journalists to explain and justify the ways they perform the responsibilities given them? Responsibility has to do with defining proper conduct, accountability with compelling it (Lou Hodges i Newton, Hodges og Keith 2004:172). [ 126 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

31 svein brurås «media accountability systems» Det er ifølge Hodges viktig å holde disse to forståelsene av ansvarsbegrepet adskilt: Å være ansvarlig for noe, og å være ansvarlig overfor noen. Han mener at nettopp sammenblandingen av responsibility og accountability var årsaken til at pressen reagerte så sterkt negativt på Hutchins-kommisjonens rapport i Mens kommisjonen utfordret pressens responsibility, oppfattet pressen selv det som accountability og mediene betakket seg for å stå til regnskap for en gjeng intellektuelle kontrollører. 17 Det er fristende å dra parallellen til den norske Verdikommisjonen, som i 1998 utfordret pressen til å gjennomføre en undersøkelse av hvordan den selv oppfylte sin samfunnsrolle. Verdikommisjonen var nedsatt av regjeringen Bondevik, og prosjektet ble gjennomført av pressens eget Institutt for Journalistikk under ledelse av daværende IJ-forsker Sigurd Allern. Allerede før det var kommet i gang, ble prosjektet møtt med sterke mishagsytringer fra sentrale deler av pressen. Dagbladet karakteriserte på lederplass prosjektet som «en etisk veiestasjon i statlig regi», mens Aftenpostens redaktør uttrykte skepsis til «statsoppnevnte utvalg som skal sette seg til doms over pressen». 18 De noe angstbiterske reaksjonene kan forstås som at pressen ikke oppfattet Verdikommisjonens initiativ som et spørsmål om responsibility, men derimot som et krav om accountability fremsatt av statlige og politiske maktorganer. Answerability betyr det samme som accountability, men understreker det interpersonlige: Å være answerable to er å svare overfor noen, å være ansvarlig overfor noen. Jeg svarer overfor mine overordnede om hva jeg bruker arbeidstiden til og om reiseregningen er innenfor regelverket. Ifølge Patrick Lee Plaisance (2000) er det nettopp den dynamiske interaksjonen mellom et presseorgan og dets publikum som er det sentrale kjennetegnet ved Media Accountability. Det er vel og bra å ha rutiner for rettelser, regler for god yrkesetisk adferd og interne evalueringer av produktet, men «ansvarlighet» må i denne sammenheng først og fremst forstås som en respons på publikums forventninger og spørsmål, altså som answerability. «Accountability must be understood as a fluid dynamic of interaction» (Plaisance 2000:258). 19 I dette ligger også at de økte muligheter for respons som nye medier gir, faktisk legger til rette for en styrking og vitalisering av «media accountability». Lisa Newton (2004) understreker på sin side det hierarkiske aspektet ved begrepet «accountability». De som sitter i maktposisjoner kan avkreve regnskap fra personer som de har myndighet over, de kan avkreve forklaringer og begrunnelser for sine underordnedes handlinger og valg. Skulle den overordnede kreve endringer, må den underordnede adlyde. Implisitt er også muligheten for konsekvenser dersom «regnskapet» er utilfredsstillende (Newton et al. 2004:167). På denne måten er arbeidstakeren ansvarlig oppover, overfor sin sjef. Politikeren er ansvarlig «nedover», overfor sine velgere. Og profesjonsutøveren? Every which way, sier Lisa Newton, både hit og dit. Nettopp her ligger nemlig den profesjonelle ansvarlighetens dilemma. Yrkesutøveren har på den ene side en profesjonell autonomi, basert på ekspertise og eksklusiv kunnskap som klienter og publikum norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 127 ]

32 svein brurås «media accountability systems» ikke har. Men på den annen side må brukere og publikum ha tilstrekkelig innsyn i profesjonistens virke til at de kan avgjøre om de vil vise ham tillit. Skjønt ofte skal det ikke så mye til før folk flest viser profesjonisten tillit. Vi hengir oss til vår nye fastlege eller advokat uten å kjenne noe særlig til dem på forhånd. Vi vet jo at det finnes offentlige autorisasjonsordninger og tilsynsmyndigheter som gjør at vi kan føle oss rimelig trygge på profesjonistens kvalitetsnivå. Ikke så med journalistene. Her finnes intet offentlig tilsyn eller kvalitetssikring. Desto viktigere blir de uformelle mekanismene. For også journalisten er «accountable» overfor sitt publikum og må kunne svare for sine valg. Liability er uttrykket som brukes om det juridiske ansvaret. Begrepet kan bety straffansvar (criminal liablity), men også erstatningsansvar, økonomiske forpliktelser, gjeld. For mediene er dette et ansvar som per definisjon er negativt; det vil si at det handler om hva man ikke kan gjøre. Pressen kan bare trekkes til ansvar for krenkelser og skader den har forvoldt; den kan ikke holdes rettslig ansvarlig for manglende oppfyllelse av sin samfunnsoppgave; for «unnlatelsessynder» eller for dårlig journalistisk kvalitet. I aktuell mediedebatt kan vi få inntrykk av at mange oppfatter medieansvar som nærmest identisk med et juridisk ansvar. Skillet mellom etikk og jus har lett for å forsvinne. Fremstillingen av ansvarsbegrepets ulike sider og betydningsnyanser bør vise at det juridiske ansvar kun er ett blant flere elementer og kanskje slett ikke det mest interessante. 20 MAS, makter og myndigheter Når diskusjonen om ansvarliggjøring av pressen dukker opp i aktuell mediedebatt, er det ett spørsmål som alltid ligger og dirrer i luften: Er myndighetene involvert? Innebærer de ulike tiltak og ansvarlighetsinstrumenter noen statlig kontroll, direkte eller indirekte? Dette oppfattes av mange som selv testspørsmålet på pressefrihet. I vårt eget land kjenner vi problemstillingen fra diskusjonen rundt sammensetningen av Pressens Faglige Utvalg. Lenge bestod dette utvalget kun av pressefolk. Men etter hvert ble kritikken av typen «bukken og havresekken» så pass sterk at presseorganisasjonene åpnet for såkalte «allmennhetens representanter» i utvalget først to, senere tre av PFUs i alt sju medlemmer, og det har vært forslag om enda flere. Men og dette er viktig for pressen samtlige medlemmer oppnevnes av Norsk Presseforbund. I det øyeblikk allmennhetens representanter blir oppnevnt f.eks. av Stortinget eller av Kulturdepartementet, blir demarkasjonslinjen mellom det frivillige selvdømmesystemet og myndighetene brutt. Av samme grunn har det politisk oppnevnte Kringkastingsrådet aldri fått samme status og anerkjennelse innad i pressen som PFU. Medienes uavhengighet i forhold til stat og myndigheter er i praksis ikke et spørsmål om enten eller, det er alltid snakk om mer eller mindre. Nyhetsmediene [ 128 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

33 svein brurås «media accountability systems» lever som kjent ikke totalt løsrevet fra den politiske og juridiske verden. Det finnes lovgivning som gjelder for mediepublisering; selv den mest ihuga liberalist vil erkjenne at slik må det i noen grad være. Staten fastsetter dessuten økonomiske og mediepolitiske rammevilkår ofte med en målsetting om å fremme «media accountability». I MAS-konseptet slik Bertrand definerer det er enhver statlig medvirkning til journalistikkens forbedring utelukket. Andre fremstillinger inkluderer også statlige reguleringsmekanismer. 21 En kategorisk avskjæring av ethvert offentlig bidrag synes å være nokså firkantet og vil innebære at mange interessante varianter vil falle ut av skjemaet. 22, 23 Viktig i denne sammenhengen er at et høyest mulig fravær av offentlig medieregulering altså et liberalistisk system i praksis fører til andre typer bindinger og trusler mot pressens frihet. Nettopp dette er bakteppet for Hutchins-kommisjonens anbefalinger: Trusselen mot medienes frihet kom etter deres mening ikke fra staten, men fra mediene selv. Mediebedriftene ble samlet på få hender, og mektige medieeiere mistet av syne de samfunnsoppgavene som pressen bør og må ivareta i et moderne demokratisk samfunn. Forventningene til pressen ble ikke lenger oppfylt, kvaliteten sank. Og nettopp dette, sier Hutchins-kommisjonen, er den største trusselen mot pressefriheten. «The Commission believes that this failure of the press is the greatest danger to its freedom» (Leigh 1947:68). Hvorfor beskytte en presse som ikke tar verken samfunnsansvar eller ansvar for sin egen kvalitet? Også det sosialt ansvarlige pressesystem setter pressens frihet i høysetet. Men det er ikke bare snakk om en negativ frihet som i liberalismen, altså frihet fra inngrep. Det er en positiv frihet: den skal gjelde alle, den skal innebære rettferdighet, og den må derfor sikres ved målrettede virkemidler. Lovgivning kan være ett slikt virkemiddel; krav om etisk ansvarlighet et annet. Satt på spissen: «Friheten må begrenses for frihetens skyld». 24 Formålet med Media Accountability Systems er å bidra til at journalister og redaktører bevarer sin profesjonelle uavhengighet ikke bare i forhold til myndigheter, men også i forhold til eiere, annonsører, sponsorer og økonomiske samarbeidspartnere noe som er en forutsetning for at pressen skal fylle sin klassiske samfunnsrolle. MAS vil styrke pressens autonomi og journalisters profesjonalisering. MAS «help journalists feel solidarity among themselves, and form a true independent profession around a common creed, that is to say a code of ethics» (Bertrand 2008:39). Frihet og ansvar oppsummert Denis McQuail (2003:203) har fremstilt forholdet mellom pressefrihet og ansvarlighet i form av et skjema som fanger opp flere av de innholdsnyanser og presiseringer av ansvarsbegrepet som vi så langt har drøftet: norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 129 ]

34 svein brurås «media accountability systems» Figur 1. Skjemaet er utviklet av Denis McQuail og viser forholdet mellom pressefrihet og ansvarlighet Skjemaet innledes med å koble medienes frihet sammen med ansvar, i tradisjonen fra Hutchins-kommisjonen som sterkt understreket at pressen må være ansvarlig for å forbli fri. Ansvaret innebærer visse forpliktelser, som kan være av tre slag: En forpliktelse kan for det første være pålagt, det vil si foreskrevet av myndigheter i form av lovgivning, reguleringer, lisenser etc. Forpliktelsen kan for det andre være kontraktuell, det vil si at den følger av en uttrykt eller stilltiende gjensidig enighet mellom to parter, her mellom pressen og samfunnet. Forpliktelsen er i dette tilfellet uformell, den kan være lite mer enn en forventning, og sanksjonsmulighetene er langt svakere enn i det første tilfellet. For det tredje kan forpliktelsen være selvvalgt, og innebærer da en rent moralsk forpliktelse til for eksempel å følge en etisk kodeks. Det siste alternativet kan av ulike grunner innebære en sterkere ansvars- og pliktfølelse enn de to første (Hodges 1986:18). På disse tre måtene kan altså pressen holdes ansvarlig, og må svare for seg overfor enkeltmennesker og samfunnet. Ansvaret blir da av henholdsvis juridisk, sosial eller moralsk karakter. Juridisk kan pressen holdes ansvarlig for forvoldt skade; sosialt og moralsk kan den holdes ansvarlig for sitt kvalitetsnivå. «En tredje kraft» mellom marked og lov I praksis reguleres mediene ved hjelp av tre prinsipielt ulike mekanismer: ved hjelp av markedet, ved hjelp av lovgivning, eller ved hjelp av selvdømme, etikk og MAS. [ 130 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

35 svein brurås «media accountability systems» Figur 2. Figuren viser de tre «regulerende krefter». Modellen er brukt av både Nordenstreng (2000) og Bertrand (2003) I de fleste land finner vi i dag alle disse tre mekanismene eksisterende side ved side. Alle tre anses som nødvendige men vektleggingen er ulik, og det en viss omvendt proporsjonalitet mellom dem. En høy grad av markedsstyring betyr et begrenset omfang på de to andre elementene og omvendt. En velutbygd selvjustis henger gjerne sammen med en begrenset lovgivning og motsatt. Erfaring har vist at ingen av de tre elementene kan gjøres overflødig. Lovgivning er nødvendig for å verne ytringers frihet og en åpenhet i samfunnets prosesser som er livsnødvendig i et demokrati, men også for å beskytte borgere mot skadelig og truende publisering og for å hindre ekstrem maktkonsentrasjon på eiersiden. Lovforbud på ytringsfrihetens felt er imidlertid alltid prinsipielt problematisk, og bør derfor begrenses. Lovpåbud kan heller aldri gi oss kvalitetsmedier. Men det kan kanskje markedet? Ja, i hvert fall i noen grad. TV 2s etablering gjorde NRK bedre. Konkurransen og det frie marked tvinger mediene til en viss lydhørhet overfor publikums preferanser og valg. Men også her er baksiden iøynefallende: Erfaring har vist at kommersielle medier ofte i noen tidsepoker mer enn i andre, alt etter tidens kulturelle klima tjener eiernes interesser fremfor publikums; de vil generere høyest mulig profitt med minst mulig innsats. Men den mest lønnsomme journalistikken er ikke alltid den grundige, kritiske og gode. Det er altså behov for «en tredje kraft» (Bertrand 2003:15). MAS-konseptets hovedanliggende er at det er gunstig å styrke det tredje hjørnet i trekanten på bekostning av de to andre. Det tredje hjørnet representerer den mest verdifulle reguleringsmekanismen overfor media, selv om den alltid vil måtte eksistere ved siden av de to øvrige (Nordenstreng 2000:77). Og denne «tredje kraft» er altså et betydelig mer innholdsrikt, mangfoldig, fleksibelt og åpent konsept enn den relativt smale selvjustisen som i vårt land er representert av PFU-systemet. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 131 ]

36 svein brurås «media accountability systems» Pressens forhold til MAS Virker MAS? Eller er det bare lov og straff som duger for å disiplinere journalistene, slik mange jurister og andre pressekritikere vil hevde? Effektene av de ulike Media Accountability Systems vet vi foreløpig lite om. Vi vet imidlertid at norske journalister slutter opp om dagens nasjonale selvjustis-system, det vil si Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Det etiske regelverket anses som viktig og nyttig, og PFU nyter stor respekt. 25 Derimot har bedriftsinterne etiske husregler relativt lav status. 26 For øvrig er her upløyd mark for medieforskning. Enkelte spredte erfaringer er gjort med «redaksjonelt årsregnskap» og måling av redaksjonell kvalitet. I vårt land burde også etableringen av landets første leserombud i Bergens Tidende være et aktuelt forskningstema. Hvordan arbeider dette ombudet? Har det noen påvirkningskraft? Hvordan forholder kolleger i bedriften seg til leserombudet? Er de skeptiske, av prinsipielle eller andre grunner? Hvordan skiller det norske forsøket seg fra tilsvarende i andre land? Torbjörn von Krogh har gjennomført en undersøkelse i Sverige om hvordan MAS blir oppfattet og vurdert innenfor og utenfor pressen. Respondentene i hans spørreundersøkelse var henholdsvis redaktører fra større aviser og informasjonsledere fra arbeidslivets organisasjoner. Redaktørene mener at det presseetiske regelverket, det nasjonale presseombudet (PO) og Pressens Opinionsnämnd (PON) er viktige og velfungerende redskaper. Respondentene utenfor pressen har litt mindre tiltro til selvjustis-systemet, og savner blant annet effektive sanksjoner ved brudd på retningslinjene. Begge informantgruppene har tro på verdien av bedriftsinterne leserombud, som det finnes en håndfull av i Sverige. De skiller imidlertid lag i synet på hvordan pressen håndterer klager og kritikk fra leserne og krav om rettelser. Mens redaktørene selv mener at de er lydhøre og har gode rutiner på dette, mener informatørene det er vanskelig å nå fram med korrigeringer. For øvrig har redaktørene sansen for både leserpaneler, faste rutiner for sitatsjekk, og dessuten for forslaget om å utpeke en erfaren journalist som en intern «djevelens advokat» når store personfokuserte saker bryter løs (von Krogh 2008). Fra USA gjengir Susan Keith undersøkelser som viser at journalister ikke aksepterer etiske retningslinjer som de ikke har vært med på å utforme selv. De legger heller ikke særlig vekt på kodekser som ikke blir diskutert i redaksjonsrommene. Leserombud har ikke slått veldig godt an om vi ser det amerikanske avisbildet under ett: Av vel 1400 dagsaviser er det om lag 40 som holder seg med et leserombud (Keith i Newton et al. 2004:183). Susan Keith bemerker også journalistenes mistillit til et annet MAS-instrument, nemlig journalistikkforskningen. Weaver og Wilhoit har i sine store journalist-surveys blant annet påvist at journalister i stadig mindre grad leser akademisk kritikk av egen virksomhet. «Det er liten tvil om at en majoritet (av journalistene, min anm.) ignorerer viktig litteratur som kunne gitt næring til mye intelligent tenkning og betimelige spørsmål til journalistisk praksis». På den annen side har journalistisk dekning av mediene og deres virksomhet økt i amerikansk journalistikk (Weaver og Wilhoit 1996). [ 132 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

37 svein brurås «media accountability systems» Alt tyder på at pressen også i fremtiden vil ha et ambivalent forhold til Media Accountability Systems. Mediebedrifter og -organisasjoner vil selv både forbedre de eksisterende instrumenter og utvikle nye virkemidler for innsyn og kvalitetsheving i samarbeid med publikum. Samtidig vil de se med skepsis på initiativer som springer ut fra andre miljøer enn pressen selv, enten det er akademia, publikumsgrupper, politikere eller myndigheter. Denne skepsisen er som vi har sett dels prinsipielt begrunnet. Selv om samtlige MAS-instrumenter er kjennetegnet ved at pressen må svare for seg i etterkant ingen av dem kan på noen måte forhindre publisering i forkant så har pressen lett for å forveksle krav om ansvarlighet med ekstern kontroll. Men skepsisen kan også ha andre begrunnelser: MAS kan være brysomt, arbeidskrevende og koster i noen tilfeller en del penger. Gevinster Hvilke fordeler vil et sterkere fokus på Media Accountability Systems innebære i forhold til det tradisjonelle selvdømmesystemet? Det kan tenkes flere mulige gevinster; jeg vil kort peke på fire: For det første: Media Accountability Systems vektlegger journalistikkens kvalitet på en sterkere og bredere måte enn dagens selvjustis-system har maktet å gjøre. Pressens Faglige Utvalg er et klageorgan som opp gjennom årene er blitt stadig mer «jussifisert» (Røssland 1999; Brurås 2009). Det betyr blant annet at utvalget i dag arbeider etter et legalitetsprinsipp som krever at en fellende uttalelse skal være hjemlet i en konkret regelformulering. Utvalget slår ned på regelbrudd og «overtramp», men avstår fra å berøre kvalitetsspørsmål i bredere forstand. Pressens Faglige Utvalg vil drive etisk kontroll, men ikke kvalitetskontroll. Utvalget kan gjerne ha oppfatninger om at en nyhetsreportasje ikke holder kvalitetsmessig mål, men hvis den ikke samtidig bryter med en formulert regel i Vær Varsom-plakaten, blir den ikke felt. Det ligger utenfor PFUs mandat å uttale seg om kvaliteten på det journalistiske arbeidet. Man prøver altså å opprettholde et skille mellom etikk og kvalitet. Derfor får vi disse tilfellene der et høyst mangelfullt journalistisk arbeid blir bedømt til å være «i samsvar med god presseskikk» fordi det ikke bryter noen regel i kodeksen. Samtidig kan et i de fleste henseender strålende journalistisk arbeid felles som «brudd på god presseskikk» fordi det på ett punkt bryter med regelverket. Av samme grunn får vi også en situasjon der de tannløse, varsomme og engstelige redaksjoner fremstår som plettfrie og rene i PFU-systemet, mens de dristige, kritiske og pågående nyhetsmedier stadig pådrar seg klager og fellelser. Bytt ut ordet «etikk» med kvalitetskontroll, oppfordrer Claude-Jean Bertrand (1993:vii, 2003:390). Da inkluderes ikke bare journalistenes «små synder», men også mediebedriftenes «store synder». Det er selvsagt flott at reporteren sørger for korrekte sitater, at hun takker nei til smøring og at hun respekterer folks privatliv. Men langt viktigere er det at mediene ikke bare presenterer kjendiser og kuriosa, og at de ikke lar annonsørene prege det redaksjonelle innholdet (Bertrand 2003:390). norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 133 ]

38 svein brurås «media accountability systems» For ordens skyld: Her er det ikke snakk om å bytte ut ett MAS-instrument med noe annet. Det er snakk om å supplere. Pressens Faglige Utvalg har opp gjennom årene vunnet en posisjon som et innflytelsesrikt og anerkjent «Media Accountability System» i Norge. Men for å ivareta journalistikkens kvalitet i bred forstand, er det nødvendig å rette oppmerksomheten også mot andre MAS-instrumenter, i tillegg til det nasjonale klageutvalget. For det andre: Media Accountability Systems utfordrer nyhetsmedienes tradisjonelle lukkethet med hensyn til å redegjøre for sine vurderinger, valg og metoder. MAS trekker publikum med i pressens kvalitetsutvikling på en helt annen måte enn et internt selvjustis-arbeid gjør. Dette er ønskelig i lys av pressens samfunnsrolle og av at publikum også ifølge pressens egen selvforståelse er dens «oppdragsgiver». Nå finnes det selvsagt allerede et stort engasjement blant publikum omkring medienes innhold og journalistenes prestasjoner, noe som kommer til uttrykk i den daglige og kontinuerlige mediedebatt. Poenget her er å integrere dette i et konsept om kvalitetsutvikling og medienes ansvarlighet. Dette impliserer også et aspekt om publikums ansvarlighet. Ansvarlige samfunnsborgere holder seg orientert og oppdatert ved hjelp av kvalitetsmedier. Den nederlandske medieforskeren Cees Hamelink (2000) har tatt til orde for at også publikum har et etisk ansvar, både for å rettferdiggjøre sin mediebruk og for å engasjere seg kvalitetsdebatten. Når publikum stiller seg likegyldighet til medienes kvalitet, så kan de faktisk kritiseres for dette, hevder Hamelink. Som et eksempel viser han til undersøkelser om hvor lett det amerikanske publikum aksepterer mediesensur i en krigssituasjon. 27 Publikums engasjement kan på den annen side også true den redaksjonelle frihet. Dette forekommer når visse grupper kjennetegnet av sterke preferanser i et bestemt spørsmål, gjerne av moralsk eller lokalpolitisk art truer med aksjoner dersom redaksjonen ikke etterkommer deres ønsker. For det tredje: Et sterkere fokus på bredden av Media Accountability Systems vil styrke pressens troverdighet. Dagens presseetiske system, som først og fremst er et system for håndtering av klager, blir beskyldt for å primært ha et taktisk formål, nemlig å demonstrere at pressen kan holde orden i eget hus. Hensikten er å forhindre en strengere lovregulering som begrenser medienes frihet. Odd Raaum hevder at selvdømmeordningen foruten å være en form for kollektiv disiplinering av yrkesutøverne best kan karakteriseres som «public relation». Dens effekt «ligger i at omverdenen kan bli overbevist om at profesjonen har vilje og evne til intern disiplinering, og derfor trygt kan overlates til seg selv i så måte» (Raaum 1999:35 36). Det er vanskeligere å beskylde MAS i all dets mangfoldighet for å være kun taktisk egeninteresse. MAS omfatter en lang rekke svært ulike mekanismer som alle kan bidra til at publikum blir hørt, og til at journalister og redaktører involverer seg i reell diskusjon med sine brukere. Pressen utfordres til å komme opp med gjennomtenkte begrunnelser for sine journalistiske metoder og sine mer eller mindre rutiniserte redaksjonelle valg. En større lydhørhet overfor kritikk [ 134 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

39 svein brurås «media accountability systems» vil øke tilliten mellom pressen og publikum, og slik styrke journalistikkens troverdighet. For det fjerde: MAS representerer et felt for komparativ forskning. Konseptet er globalt; nettopp derfor er det vagt, påpeker Bertrand (2000:107). Det inkluderer hele bredden av tilnærminger til journalistisk kvalitet og ansvarlighet som vi finner i ulike land, preget av svært forskjellige ideologiske, kulturelle og mediepolitiske tradisjoner. Representanter for norske presseorganisasjoner fremhever stadig at det norske presseetiske systemet er «verdens beste». 28 Svenskene hevder det samme om sitt. Synspunktet er ikke helt urimelig; også Claude-Jean Bertrand finner grunn til å gi pressen i «Sverige og de nordiske land» (sic) en spesiell karakteristikk som «highly developed and remarkably responsible media» (Bertrand 2003:xi). Men selv om systemet har vist seg å fungere godt i de nordiske «demokratisk-korporative pressemodellene» (Hallin og Mancini), kan det i land med en annen kulturell kontekst og pressetradisjon være andre varianter som faller naturlig. Heller ikke den norske selvdømmeordningen er perfekt og uangripelig. Den kan diskuteres, kritiseres og angripes fra mange ulike perspektiver. Den er ikke uten svake sider. Derfor ser vi også at pressen selv utprøver en rekke andre ideer og mekanismer for å bedre publikumskontakten, øke transparensen i redaksjonsarbeidet og håndtere kritikk. Lignende instrumenter er i virksomhet i andre land. Forskning vil kunne gi svar på hvilke effekter som oppnås under hvilke omstendigheter. Konklusjon MAS representerer en bredere og mer relevant tilnærming til spørsmålet om journalistisk ansvarlighet og kvalitet enn det tradisjonelle selvjustis-systemet som i vårt land har fått det meste av oppmerksomheten. Konseptet åpner opp for nye analytiske tilnærminger til forståelse av pressens samfunnsrolle, og for komparative studier av medieutvikling og medieetikk i en tid preget av endring og internasjonalisering. Det har i tillegg et potensial for «anvendt etikk» ved at det utfordrer pressen til å forklare sine prioriteringer, begrunne sine valg og svare for sine prestasjoner på grunnlag av en normativitet som også er pressens egen. Media Accountability Systems minner pressen om dens egen selvpresentasjon, og spør om den lykkes i å ivareta sine oppgaver og oppfylle sitt ansvar. MAS er uttrykk for publikums legitime rett til etter enhver journalistisk publisering, eller mangel på publisering å spørre redaksjonen: Hvorfor? Svein Brurås, førsteamanuensis Journalistutdanningen, Høgskulen i Volda E-post: sb@hivolda.no norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 135 ]

40 svein brurås «media accountability systems» Noter 1 Det latinske sitatet er fra den romerske dikteren og satirikeren Juvenal (ca e.kr.). 2 For eksempel uttalte generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund i en kommentar til kulturministerens forslag: «En statlig kontroll med mediene er stikk i strid med alt vi lærer. Er det noen som skal styre mediene, er det i hvert fall ikke staten» ( 3 «A media accountability system is any, let me stress ANY, non-state instrument (a person, a group, a text, a broadcast, a process, whatever) whose main purpose is to improve news media service, directly or indirectly» (Bertrand 2008:30, jfr. Bertrand 2003:17). 4 Bertrand 2008:30 31, (Bertrand bruker for øvrig skrivemåten M*A*S, inspirert av tv-serien M*A*S*H som var populær på 1990-tallet.) 5 Bertrand deler inn MAS i henholdsvis interne, eksterne og kooperative. Punktene som gjengis i de tre listene her er delvis hentet fra Bertrand, men er også inspirert av von Krogh 2008, Susan Keith i Newton et al samt egne observasjoner. 6 Den tyske medieforskeren Susanne Fengler har laget en «typologi» over ulike medieblogger (Fengler 2008:64). 7 Neil Nemeth, gjengitt i von Krogh 2008:12. 8 Leigh 1947:21. 9 Ibid: Ibid:1. 11 Ibid:5. 12 Begrepene refererer til den innflytelsesrike boka Four Theories of the Press (Siebert et al. 1956/1977) som presenterer en typologi over fire ulike normative «presseteorier»: den autoritære, den liberalistiske, den sosialt ansvarlige og den sovjet-kommunistiske. Den autoritære er kjennetegnet av statens eller andre makthaveres kontroll over medieinnholdet. Den liberalistiske er det motsatte ytterpunktet; her er statens ansvar kun å sikre at intet hindrer ytringsfrihet, fri etablering og fri konkurranse. Ansvarlighetsideologien søker gjennom visse reguleringer å bøte på noen av svakhetene ved liberalismen ved å bidra til bredde i medieutbudet og til at kvalitetsmedier overlever i konkurransen. Den sovjet-kommunistiske er kjennetegnet ved sensur og statlig kontroll, men skiller seg fra den autoritære ved forestillingen om arbeiderklassens maktovertakelse. Siebert et al. sin fremstilling er omdiskutert. I norsk faglitteratur har blant andre Eli Skogerbø påpekt en analytisk og begrepsmessig problematisk sammenblanding av empiriske observasjoner, historiske generaliseringer, teori og ideologi (Skogerbø 1999:42). Rune Ottosen bemerker at boka bærer preg av å være skrevet under den kalde krigen, med et idealisert bilde av pressens plass i et demokratisk system (Ottosen 2004:70). En nyere og grundigere komparativ analyse av «mediesystemer» er gjort av Hallin og Mancini (2004). Selv om Hallin og Mancini erkjenner at Siebert et al. sitt arbeid «remains remarkably influential around the world», mener de på grunnlag av delvis samme argumenter som hos Skogerbø og Ottosen at tiden er inne for å gi den gamle boka «a decent burial» (Hallin og Mancini 2004:7 10). [ 136 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

41 svein brurås «media accountability systems» 13 Christians 2000; Raaum Clifford Christians (2000:26) peker på Hutchins-kommisjonens innflytelse på EUs «Protokoll om allmennkringkasting» som ble vedtatt i Jfr. for eksempel antologien Communication Ethics and Universal Values (Christians og Traber 1997), som presenterer bearbeidede papers fra en rekke internasjonale konferanser om temaet. 15 Jfr. også Plaisance (2000:257) som skriver at Hutchins-kommisjonen «failed to make a significant contribution to our understanding of media accountability». 16 Kilde: Ordnett og Gyldendals ordbøker. 17 Newton et al. 2004: Allern 2001: Plaisance understreker også det interaktive element når han formulerer en slags definisjon: «Media accountability encompasses any of a number of mechanisms that allow for interaction between the journalistic apparatus of a medium and the impressions, rooted in receiver s set of values, created by messages» (Plaisance 2000:258). 20 Det ville selvsagt vært gunstig om vi her kunne funnet norske ord og uttrykk som ivaretar de ulike engelske begrepers betydningsnyanser. Jeg kan foreløpig ikke se at det finnes slike som er fullt ut dekkende. Å oversette «accountability» med f.eks. «regnskapsplikt» er en mulighet, men kanskje ikke helt treffende gitt de konnotasjoner i retning av «duty» som det norske termen «plikt» bærer med seg. 21 Et eksempel er Susan Keith, som i sin liste nevner Federal Communications Commission, et organ som har visse likhetstrekk med det norske medietilsynet (Keith i Newton et al. 2004:182). 22 I Danmark er for eksempel Pressenævnet, som tilsvarer vårt Pressens Faglige Utvalg, et lovbestemt organ som får sine medlemmer oppnevnt av Justisdepartementet. Jfr. Medieansvarsloven (DK) kap. 7, samt Raaum 2003:39 og Nordenstreng 2000:82. I en rekke land er for øvrig «Press Councils» delvis statsfinansiert. 23 Med utgangspunkt i Hallin og Mancinis fremstilling av forskjellene mellom en nordeuropeisk demokratisk-korporativ pressemodell og en søreuropeisk «polarized-pluralist»- modell, spekulerer Torbjörn von Krogh: Vil de nasjonale selvjustis-systemene i Nord- Europa i fremtiden bli supplert av lokal og regionale web-baserte systemer, mens Sør- Europa etablerer nasjonal regulering støttet og ledet av myndighetene? (von Krogh 2008:22). 24 Sitatet skal stamme fra William Ernest Hocking ( ), filosof ved Harvard og medlem av Hutchins Commission, her gjengitt fra Christians 2003: Brurås 2001, Dahlstrøm 2008; Brurås Hamelink 2000: Odd Raaum (2003:145) siterer flere sentrale personer i det norske selvjustis-systemet som alle har uttrykt dette. Jfr. også redaktørforeningens leder Stein Gauslaa og generalsekretær Nils E. Øy som i en kronikk i Aftenposten høsten 2008 fremhever den norske selvjustisen i journalistiske medier som «blant de beste i verden». norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 137 ]

42 svein brurås «media accountability systems» Referanser Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. IJ-forlaget, Kristiansand. Bertrand, Claude-Jean (1993): «Foreword», s. v viii i Christians, Clifford G., John Ferré og Mark Fackler: Good News. Social Ethics and the Press. Oxford University Press, New York. Bertrand, Claude-Jean (2000/2002): Media Ethics and Accountability Systems. Transaction Publishers, New Brunswick NJ. Bertrand, Claude-Jean (2008): «M*A*S in the Present World. An Overview of Media Accountability Systems», i Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg. Bertrand, Claude-Jean (ed.) (2003): An Arsenal for Democracy. Media Accountability Systems. Hampton Press, Cresskill NJ. Brurås, Svein (2001): Vår ære og vår autonomi. Journalisters syn på yrkesrolle og etikk. Forskningsrapport nr. 44, Høgskulen i Volda. Brurås, Svein (2006): Pressefolk har respekt for PFU. Paper til Norsk Medieforskerlags 12. nasjonale konferanse, Bergen Brurås, Svein (2009): Kriminaljournalistikkens etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner. Dr.avhandling, Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Christians, Clifford G. (2000): «An Intellectual History of Media Ethics», i Pattyn, Bart (ed.): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven. Christians, Clifford G. (2003): «Social Responsibility, Corporate Morality, and Codes of Ethics», i Bertrand, Claude-Jean (ed.): An Arsenal for Democracy. Media Accountability Systems. Hampton Press, Cresskill NJ. Christians, Clifford G. og Michael Traber (ed.) (1997): Communication Ethics and Universal Values. Sage, London. Dahlstrøm, Hilde Kristin (2008): «Nøkler til troverdighet? Etiske husregler i norske nyhetsmedier», s i Norsk medietidsskrift nr. 3. Elliott, Deni (ed.) (1986): Responsible Journalism. Sage Publications, Beverly Hills. Fengler, Susanne (2008): «Media Journalism and the Power of Blogging Citizens», i Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg. Gauslaa, Stein og Nils E. Øy (2008): «Unødvendig ombud». Kronikk i Aftenposten Hallin, Daniel C. og Paolo Mancini (2004): Comparing Media Systems. Three Models of Media and Politics. Cambridge University Press, Cambridge. Hamelink, Cees J. (2000): «Ethics for Media Users», i Pattyn, Bart (ed.): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven. Hodges, Louis W. (1986): «Defining Press Responsibility. A Functional Approach», i Elliott, Deni (ed.): Responsible Journalism. Sage Publications, Beverly Hills. Krogh, Torbjörn von (ed.) (2008): Media Accountability Today and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg. [ 138 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

43 svein brurås «media accountability systems» Leigh, Robert D. (ed.) (1947): A Free and Responsible Press (Hutchins-kommisjonens rapport.) The University of Chicago Press, Chicago. McQuail, Denis (2003): Media Accountability and Freedom of Publication. Oxford University Press, Oxford. Newton, Lisa H., Louis Hodges og Susan Keith (2004): «Accountability in the Professions: Accountability in Journalism», s i Journal of Mass Media Ethics, 19:3. Nordenstreng, Kaarle (1984): The Mass Media Declaration of UNESCO. Ablex, Norwood NJ. Nordenstreng, Kaarle (2000): «The Structural Context of Media Ethics. How Media are Regulated in Democratic Society», i Pattyn, Bart (ed.): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven. Ottosen, Rune (2004): I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. IJ-forlaget, Kristiansand. Pattyn, Bart (ed.) (2000): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven. Plaisance, Patrick Lee (2000): «The Concept of Media Accountability Reconsidered», s i Journal of Mass Media Ethics, 15:4. Røssland, Lars Arve (1999): Presseskikkens samtale. Samtaleposisjonar for Norsk Presseforbund sitt faglege utval Fagbokforlaget, Bergen. Raaum, Odd (1999): Pressen er løs. Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Pax Forlag, Oslo. Raaum, Odd (2003): Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Universitetsforlaget, Oslo. Siebert, Fred S., Theodore Peterson og Wilbur Schramm (1977): De fire pressesystemer. Overs. John Solheim. Institutt for journalistikk, Fredrikstad. Skogerbø, Eli (1999): «Normativ teori, medier og demokrati», i Larsen, Peter og Liv Hausken (red.): Medievitenskap. Bind 1: Medier institusjoner og historie. Fagbokforlaget, Bergen. Weaver, David H. og G. Cleveland Wilhoit (1996): The American Journalist in the 1990s. U.S. News People at the End of an Era. Lawrence Erlbaum, Mahwah NJ. Øvrebø, Olav Anders (2008): «Journalism After the Monopoly of Publishing Has Been Broken», i Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 139 ]

44 Abstract In 1968, photographers played an important role in presenting and interpreting the many revolts at the time. Their work constitutes an important part of the collective memory of the conflicts between demonstrators and authorities. Based on quantitative analysis of the total photographic coverage in the three largest Norwegian daily newspapers in 1968, this article discusses whether and, if so, how news photography in dailies with different political leaning framed the protest phenomenon in a particular way. Keywords: 1968 protest media framing press photo Rolf Werenskjold og Erling Sivertsen Det globale 1968-opprøret i pressefoto Fotografene spilte en viktig rolle i presentasjon og tolkning av de mange protestene i Fotoene har blitt en del av det kollektive minnet om konfliktene mellom demonstranter og myndigheter. Med utgangspunkt i en kvantitativ analyse av samtlige foto om protestfenomenet i de tre største norske avisene i 1968, drøfter artikkelen i hvilken grad og hvordan aviser med ulik partipolitisk tilhørighet bidro til å gi uttrykk for bestemte holdninger til protestbegivenhetene som fenomen gjennom framingene i pressefotoene. Innledning Pressefotografene spilte en viktig rolle i framstillingen og fortolkningen av de mange protestene i Fotografiene er blitt en del av den kollektive hukommelsen om kampen mellom aksjonister og det som mange oppfattet som undertrykkende autoriteter. Aksjonistene hevdet at fotodekningen i media bidro til å manipulere virkeligheten ved å fokusere mest på de voldelige aspektene ved demonstrasjonene, selv når de i hovedsak foregikk i fredelige former. Andre har hevdet at fotoene mobiliserte folkelig sympati og engasjement (Ritchin 2003:324). Enkelte av fotoene skapte en alternativ diskurs som var vanskelig å angripe, fordi leserne oppfattet at de gjenga virkeligheten og ikke pseudohendinger slik mange oppfatter fotografiets rolle i dagens presse (Becker 2003). Hvilken rolle spilte fotografiene i nyhetsdekningen av demonstrasjoner, streiker og opptøyer som den norske pressen formidlet i 1968? Én ting var at nyhetsstoffet om protestene fra universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 16 nr

45 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto en hel verden fra Berkeley i vest til Beijing i øst havnet på medienes dagsorden. En annen ting var hvilke holdninger mediene formidlet til leserne om fenomenet. Medieforskeren Bernhard Cohen har tidlig hevdet at mediene er ganske gode til å få publikum til å tenke på bestemte ting, men ikke hva de skal ha meninger om. Påstanden om at mediene ikke bidrar til hva folk flest skal tenke eller mene om ulike saker og fenomener, er imøtegått av nyere medieforskning som tvert om hevder at mediene gjennom frames og framinger gir uttrykk for bestemte holdninger til de enkelte sakene som blir dekket. Historikeren Todd Gitlin har framholdt at framing omfatter prinsippene for utvalg, vektlegging og presentasjon av underforståtte forestillinger om hva som eksisterer, hva som skjer og hva som betyr noe. Frames og framing gjør det mulig for journalistene og redaksjonene å håndtere store mengder av informasjon rutinemessig, plassere dem i gjenkjennbare kategorier og formidle det til leserne både i form av tekst og bilder (Gitlin 2003:6f). Her er vekten lagt på senderperspektivet og de redaksjonelle prosessene. Spørsmålet blir derfor: Hvilke framinger ga de norske dagsavisene av det globale opprøret som fenomen gjennom fotoene det året da protestene var på sitt mest intense internasjonalt? Samtlige foto i de norske avisene i 1968 var i svart og hvitt. I hvilken grad var dette også det dominerende i de tolkningsrammene som fotoene etablerte? Var bruken av pressefotoene av opprøret som fenomen i de største norske avisene avhengig av partipolitisk eller ideologisk forankring? Er det noen grunn til å tro at de mest kritiske holdningene til det globale opprøret fantes i den partipolitisk mest konservative avisen, slik studier av fotodekningen i vesttyske og italienske aviser har vist? Artikkelen inngår i et større forskningsprosjekt om hvordan norske medier dekket det globale opprøret i opprørets norske historiske kontekst Norge tilhørte ikke kjerneområdet for protestene i Europa i Det var ingen voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter i norske byer. Det var likevel en lang rekke begivenheter i Norge i 1968 som kunne minne om tilsvarende begivenheter i utlandet, selv om både omfanget og intensiteten var en helt annen (Werenskjold 2008b:428). Utenriksnyhetene var viktigste kilde til kunnskap om protestbegivenhetene verden rundt. Medienes dagsorden var ett av flere elementer som gjorde at de globale protestene til en del av den norske offentlige dagsordenen allerede før protestfenomenet for alvor gjorde seg gjeldende i Norge. Starten på det norske studentopprøret har gjerne blitt knyttet til filosofistudentenes aksjonsuke ved Universitetet i Oslo vinteren 1969 og protestene mot utdanningsreformene som ble presentert av Ottesen-komiteen (Vold, Christiansen et al. 1969). Etterdønningene fra det globale 1968-opprøret kom senere i Norge, spesielt tidlig på 1970-tallet. Radikaliseringen i det norske politiske miljøet var likevel tydelig på den politiske venstresiden allerede fra 1958, og da knyttet til NATO-motstanden i Arbeiderpartiet. Partiet hadde regjeringsmakten fra 1945 til 1965, men i 1968 hadde en borgerlig koalisjonsregjering makten. I studentmiljøene var radika- norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 141 ]

46 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto liseringen på venstresiden etter 1967 knyttet til motstanden mot den amerikanske krigen i Vietnam, og til framveksten av et sterkt maoistisk parti som bidro til å splitte venstresiden. Sosialetikken og ansvaret for utviklingen i den tredje verden var viktige faktorer for radikaliseringen innenfor det kirkelige miljøet. Den sterkeste polariseringen skjedde blant studentene selv, hvor radikaliseringen på høyresiden var så sterk at det ble valgt konservative formenn i studentersamfunnene i både Oslo og Bergen i Mobiliseringen av den politiske høyresiden var også en del av 1968-fenomenet, både i Norge og andre steder. Det vil antakelig være vanskelig å forstå både høyrebølgen i Norge, Thatcher-perioden i England og Reagan i USA i 1980-årene uten denne dimensjonen. I motsetning til mange andre land, ble ikke Norge preget av store voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politi. Langt på vei ble radikaliseringen fanget opp av andre strømninger, og disse ble kanalisert inn i tradisjonelle sosiale bevegelser. Radikaliseringen ble knyttet til økte spenninger mellom sentrum og periferi i debatten om norsk EF-medlemskap fram til folkeavstemningen i EF-kampen åpnet for samarbeid på tvers av tradisjonelle skillelinjer i norsk politikk. Veksten i offentlig sektor i 1970-årene og relativt lave studie- og etableringskostnader reduserte studentenes usikkerhet knyttet til framtidig livssituasjon opprøret i mediene De norske historikerne Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik har hevdet at 1968 er en tenkemåte og hvor innholdet av begrepene ble formet av begivenheter som både gikk forut for og i etterkant av selve året 1968 (Førland, Korsvik et al. 2008:20). Året 1968 peker seg likevel ut som et høydepunkt i den rekke av konkrete protestbegivenheter som preget den siste halvdelen av 1960-årene, og som for enkelte land fortsatte utover i den første delen av 1970-årene. Protestbegivenhetene toppet seg i året 1968, og det gjenspeilet seg også i medienes nyhetsdekning. Protestfenomenet var imidlertid ikke begrenset til en håndfull nordeuropeiske land og USA, men det gjorde seg gjeldende i både den andre og den tredje verden. Nettopp fordi fenomenet var globalt, var det også sammensatt og fikk forskjellige rekontekstualiseringer i det enkelte land. Historikeren Carole Fink har hevdet at mediene bidro med nyhetsdekningen til å gjøre fenomenet globalt, og ga aktivistene i protestene en følelse av å tilhøre en global bevegelse. Mediene spilte derfor en viktig rolle i de diffusjonsprosessene som skapte de ulike «tenkemåtene» som er knyttet til 1968-begrepet i positiv eller negativ forstand. Oppfatningene av medienes rolle i disse diffusjonsprosessene i tilknytning til spredningen av 1968-opprøret i de enkelte land og regioner er imidlertid kun i liten grad utforsket. Dieter Rucht og Willi Paul McAdams har i sine studier av den internasjonale studentbevegelsen i 1960-årene påvist tre ulike faser i den transnasjonale kommunikasjonsprosessen mellom USA og Vest-Tyskland. I den første fasen var det det personlige nettverket som var den viktigste formen for kommunikasjon. I den andre fasen begynte mediene å skrive om fenomenet. I den tredje [ 142 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

47 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto fasen, som i USA startet rundt 1965 og i Vest-Tyskland i 1967, fikk fenomenet omfattende medieoppmerksomhet. I den siste fasen var fenomenet blitt til en massebevegelse som strategisk kunne opprettholdes og utvides ved innsiktsfull utnytting av massemediene (McAdam og Rucht 1993:58). Den tyske historikeren Philipp Gassert har i sine studier av det tyske opprøret også lagt vekten på de interpersonale kontaktene mellom det amerikanske og det vesttyske SDS. Gasserts artikkel er likevel en kritikk av en for ensidig forståelse av diffusjonsprosessene som en «sender mottaker-modell». Gassert har i stedet fokusert på at mottakerne av nye tanker og ideer er utvelgende og tilpasser disse til sine egne nasjonale kulturelle, ideologiske og historiske kontekster (Gassert 2003:137ff). Det finnes også lite eller ingen forskning på foto av protestfenomenet i pressen i I samtiden var aktivistene sterkt kritiske mot «main stream media». Aktivistene hevdet at nyhetsdekningen bevisst fokuserte på vold, og at mediene gjennom negativ framing forsøkte å diskreditere protestbevegelsen. Eksempler på negativ framing er også trukket fram i en rekke studier av forholdet mellom mediene og protestbevegelsene i flere land. Blant andre har Todd Gitlin vist hvordan bildene av politiets brutale opptreden overfor Civil Rights-aksjonistene i den tidlige fasen skapte en større forståelse i det etablerte samfunn for afroamerikanernes rettferdige reformkrav (Gitlin 1980). Så lenge aksjonene ikke truet status quo, ble aksjonistene framet positivt i dominerende medier. Framingen ble endret da aksjonene ble mer voldspreget, og mediene bidro da til å svekke protestbevegelsens legitimitet i opinionen. I Europa har James D. Hallorans studie av det britiske fjernsynets dekning av den store antikrigsdemonstrasjonen i London 27. oktober 1968, fokusert på mye av det samme. Halloran viste hvordan medier gjennom framing har en tendens til å predikere hvordan begivenheter i framtiden frames på grunnlag av tidligere framinger (Halloran, Elliott et al. 1970). Historikeren Stuart J. Hilwig er antakelig den eneste som har gjort komparative studier av media og protestbevegelser i flere land. Han har vist hvordan studentene og politiet i Vest-Tyskland og Italia ble framstilt i viktige medier. I tekst, foto og karikaturer ga tyske Die Welt og italienske La Stampa en positiv framstilling av politiet og negative karakteristikker av studentdemonstrantene (Hilwig 1998). Det er uklart hvor representative eksemplene er for framingen i bildedekningen av protestene i main stream media. Hilwig analyserte i første rekke konfrontasjonene mellom politi og studenter, og har brukt enkeltbilder til å analysere og dokumentere dette. Den helhetlige fotodekningen i de samme avisene ligger urørt. Noe av det samme kan også sies om Kari Andén- Papadopoulos studier av fotoframingen av Vietnamkrigen i svenske aviser. Hennes studie omfatter imidlertid ikke protestene mot den (Andén-Papadopoulos 2000). Gitlin, Halloran og Hilwig har alle bygd videre på grunnposisjonene i Antioni Gramscis syn på medienes samfunnetsrolle. Gramsci så mediene som forsvarere av hegemoniet til de kulturelle, sosiale og økonomiske elitene. Men den tyske og den italienske konteksten i 1968 var spesiell. I begge land ble mediene et hovedmål for protestene. Selv om det var enkelte protester mot nyhetsdekningen til de norske avisene, var de et blekt ekko av demonstrasjonene på kontinentet. 1 norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 143 ]

48 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Framing i mediene Framingteori har det siste tiåret fått en stadig mer dominerende posisjon innenfor medievitenskapen, både internasjonalt og i Norge. Den er blitt definert som mer relevant i forhold til studier av sosiale bevegelser, politikk, journalistikk og meningsdanning enn dagsordens- og kultivasjonsteori som dominerte medieforskningen fra slutten av 1960-årene til 1990-tallet (Werenskjold 2008a). Framingbegrepet er imidlertid ikke et ektefødt medieforskningsbegrep. Allerede i 1920-årene brukte Walter Lippmann et liknende begrep da han understreket at journalistene gjennom»the pictures in their heads» hadde en tendens til å generalisere ut fra bestemte framinger (Lippmann 1922:1, 148). Begrepet har sitt utgangspunkt i gestalt og kognitiv psykologi og sosialantropologi, og det ble etter hvert en del av en rekke ulike fagområder. Den fortolkende sosiologi reiste lignende spørsmål som Lippman om hvordan mennesket erfarer og forstår virkeligheten. Sosiologen Erving Goffman brukte framinger for å forklare de organisasjonsprinsipper som styrer handlinger og den enkeltes deltakelse i dem (Goffman 1974). Rammene er de ledetrådene som øker forståelsen av hendinger og som ordner våre inntrykk slik at verden blir forståelig. I nyere framingteori innenfor media- og kommunikasjonsforskningen har arbeidene til S.D. Reese (Reese, Gandy et al. 2001; Reese 2007) og Robert Entman stått sentralt for å forklare hvordan sosiale fenomen blir konstruert av mediene og som i neste omgang påvirker publikums oppfatninger (Ensink og Sauer 2003; Entman 2007). Entman hevdet at alle framinger vil være med på å: 1) definere og avgrense problemet, 2) identifisere årsaken til problemet, 3) gi grunnlag for moralske vurderinger, og 4) antyde løsninger og tiltak. Det som blir framet og framhevet kan endre tolkningsrammene i nyhetsoppslaget (Entman 1993). Entman har oppsummert mange av de tidligere definisjonene av framingbegrepet: «Selecting and highlighting some facets of events or issues, and making connections among them so as to promote a particular interpretation, evaluation, and/or solution» (Entman 2003:5). Bruken av framingteori innenfor svært mange ulike fagdisipliner over tid vitner om at den er vurdert som fruktbar for å oppnå kunnskap om forskjellige samfunnsmessige prosesser. Etter hvert som både teori og begreper ble brukt innenfor flere fagfelt, har det opprinnelige meningsinnholdet i framingbegrepet blitt utvidet og gradvis endret. Som i mange andre vestlige land var det i Norge i 1970-årene debatt om hvorvidt media var ideologisk «venstrevridd» eller «høyrevridd». Debatten fokuserte mot hvilke politiske interesser NRK fremmet, og den foregikk innenfor rammene av det norske partiavissystemet hvor kringkastingsmonopolet ivaretok allmennkringkastingens funksjoner og i prinsippet skulle være partipolitisk uavhengig. I 1960-årene var det spesielt borgerlige aviser som kritiserte «venstrevri» i NRK, mens Arbeiderbladet inntok rollen som NRKs fremste forsvarer (Bastiansen 2006). Flere norske medieforskere har gjort bruk av framingteori på norske medier. Gudmund Hernes teori om medievridning utfordret tidlig grunnposisjonene i den [ 144 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

49 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto norske debatten om medienes samfunnsrolle. Han hevdet at mediene hverken var spesielt «venstrevridde» eller «høyrevridde», og at de i første rekke var «medievridde». Med dette mente han at journalistikken mer og mer handlet ut fra egne selvstendige forutsetninger og logikk og derfor ikke var et speilbilde av ideologiske posisjoner (Hernes 1977). Langt på vei viste Hernes her at han var påvirket av Marshall McLuhans mediumteorier (McLuhan og Fiore 1967) og av de medielogiske teoriene til David Altheite og Robert Snow (Altheide og Snow 1979). Erling Sivertsen har i tråd med dette brukt en mediedramaturgisk framing i sine analyser av pressefotografene og av pressefotoet (Sivertsen 1987; Sivertsen 1988; Sivertsen 1990). Interesser for framingteori har gått i bølger i norsk medieforskning. Alle disse analysene trekker veksler på koblingen mellom framing og ideologi på forskjellige måter. De norske analysene er kjennetegnet av nedtoning av politisk ideologi til fordel for en analyse av en egen framvoksende journalistisk ideologi, også kalt journalisme (Altheide 1976; Petersson og Carlberg 1990; Eide 1992). Foto 1. Dette fotoet viser en negativ framing av politibrutalitet under en demonstrasjon i Roma vinteren Fotoet viser to politimenn som har lagt en ung kvinnelig demonstrant i bakken. Fotoet ble brukt som illustrasjon i mai. Publisert i Aftenposten , s. 10. (Foto: AP) norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 145 ]

50 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Framing i pressefotoene I 1960-årene ble en stadig større del av virkeligheten erfart indirekte gjennom medienes bilder. Det gjaldt ikke minst begivenhetene som foregikk i utlandet, hvor utenriksjournalistikken ble vanlige folks vindu mot verden. Utenriksmedarbeiderne ble ekspertene som gjorde en komplisert verden forståelig med de framinger de benyttet. Slik ble hverdagslivets mange begivenheter ordnet av journalistene gjennom en kontinuerlig, aktivt meningsskapende operasjon og formidlet til publikum. Framingene i nyhetsoppslagene ble hentet fra det både journalistene og publikum kjente til fra før. Nyhetene framsto dermed både som gjenkjennelige og nye på en gang (van Gorp 2007). Også pressefotografene brukte framinger. En historisk analyse av pressefoto kan gi innsikt i hva pressefotografene la vekt på, hva de så etter og hvilke grep de brukte for å legge til rette for valg av den ene eller den andre nyhetsframing. Sivertsens framinganalyse av regisserte politikerfotografier vitnet om hvordan fotografene reflekterte og etablerte en ramme som ble dominerende noen år. Fotografenes fortolkningsramme falt både sammen med og bidro til en mer generell teori om mediedramaturgiske rammer (Sivertsen 2006). Det som kjennetegnet pressefotoene i nyhetskonteksten i 1968 var at de var først og fremst var offentlige. Dette er et viktig skille i Goffmans eneste drøfting av framing i foto. Goffman mente at offentlige foto var vesentlig forskjellige fra private foto. De førstnevnte er ment for et bredt publikum, mens de sistnevnte er ment for et smalt publikum (Goffman 1979:10ff). Det er imidlertid ikke uvanlig at private foto i ettertid ble brukt i massemediene. Samtlige foto i denne studien er da også hentet fra det offentlige rom og ikke fra de lukkede rom som protestbevegelsene også opererte i. De var mangetydige som foto alltid er, men ble mer entydige i nyhetskonteksten (Hall 1972:53 87). Gjennom nyhetsformidlingens representasjon av virkeligheten i fotoform ble noe manipulert, forandret eller fordreid, og på den andre side ble noen forhold framhevet og skygget for andre. Men fotografene var bare én av aktørene i framingprosessen. De sørget for å ta pressefotoene. Andre i redaksjonen sto for utvalget, bearbeidingen, plasseringen, organiseringen, konteksten og henvendelsesformen i layouten på sidene. Alle som deltok i den redaksjonelle prosessen la noe til fotografienes innhold og uttrykk. Fotoene ble gjennom denne prosessen utstyrt med en redaksjonell framing som kunne øke eller redusere fotoets påvirkningskraft. Framingen av fotoene kunne signalisere både verdier og det ideologiske ståstedet som partiavisene var målbærere av. Framingen i 1968 kunne også bære bud om at et ideologisk ståsted var i endring, og i ferd med å bli erstattet av en journalistisk fundert ideologi basert på andre verdier enn de rent partipolitiske. Fotografiets forhold til virkeligheten har alltid vært komplisert og avhengig av de kontekstene det til enhver tid inngår i (Wells 2003:9 64). I den journalistiske konteksten er nyhetsfotoet forpliktet overfor virkeligheten, men er avhengig av en ytre legitimering. Pressefotografiet er som dokumentarfotografiet situasjonsbe- [ 146 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

51 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto stemt, formålsbestemt, tidsbundet og indeksikalsk. Men selv om pressefotografene generelt sett var forpliktet, var de likevel ikke fastlåst. Den grunnleggende forutsetning i artikkelen er at fotografier og framinger er knyttet til ulike nivåer. En rekke tolkningsrammer var i sving i nyhetsmediene generelt og i avisene spesielt. Pressefotoene som ble sendt til redaksjonene eller til nyhetsbyråene, representerer fotografens framing. Men straks pressefotoene var tatt og sendt, var framingen utenfor fotografens kontroll. Fotoet kunne bli brukt i tråd med den rammen fotografen brukte i møtet med hendelsen, men fotografiet kunne på vei til leserne bli en del av nye rammer. Journalisten som skrev artikkelen fotografiet ble brukt sammen med, kan ha anvendt en framing som liknet fotografens. Men journalisten kunne også bruke framinger som var ulik fotografens. I den redaksjonelle prosessen kan nye framinger komme i tillegg, som kan være forskjellige fra både fotograf og journalist. Dersom et fotografi, en artikkel og en formgivning spiller på den samme framingen, øker det effekten av framingens gjennomslagskraft overfor leserne. Dess mer entydig en framing er, jo mindre rom har publikum for motforestillinger. Jo mer flertydig en framing er, jo større rom for motforestillinger hos leserne (Hall 1973). Derfor blir framingene til journalistene og redigererne sentrale for å forstå protestene i 1968, og selvsagt for å forstå fotografiene. Med andre ord må fotografiene tolkes i den historiske konteksten de ble til og brukt i. Avisene i 1968 manglet ofte den nære koblingen mellom foto og den omliggende tekst som er vanlig i den moderne pressen. En god del av fotoene fungerte derfor mer som illustrasjoner enn som dokumentasjon av aktuelle nyhetssaker. Foto ble ofte brukt om igjen, eller man brukte upubliserte fotoer til illustrasjoner i senere saker. De redaksjonelle prosessene, organiseringen og arbeidsdelingen i redaksjonene hadde også betydning for fotobruken i avisene. Ingen av de norske utenrikskorrespondentene leverte foto til sine nyhetsrapporter eller kommentarer, og i de hjemlige redaksjonene var det et relativt skarpt skille mellom journalistene og fotografene. De fleste av fotoene i de norske avisene stammet fra de internasjonale nyhetsbyråenes nyhetsfototjenester, NTB og tilfeldige fotografer som sendte foto til redaksjonene. De fleste fotoene som den norske pressen brukte var adskilt fra nyhetstekstene når de ankom til redaksjonene. Fotografene valgte ikke fotoene som skulle brukes, heller ikke journalistene bak nyhetsoppslagene valgte. Fotoene til utenriksnyhetssakene ble utvalgt av utenriksredaksjonen. Det var i 1968 tette skott mellom de ulike redaksjonene i avisen (Werenskjold 2008c:125). Mange av de redaksjonelle prosessene gikk på rutine (Hall og Jefferson 1976:61; Tversky og Kahneman 1981). Mange av fotoene til avisenes egne fotografer ble aldri brukt, men inngikk i avisenes fotoarkiv. Enkelte arkivfoto ble ikonbilder i senere litteratur om fenomenet. Fotoene ble da brukt for å framstille den såkalte «kollektive hukommelsen» om begivenhetene selv om de aldri ble trykt som nyhetsoppslag da begivenhetene fant sted. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 147 ]

52 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Materialet Avisene Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet utgjorde sammen med NRK (Dahl og Bastiansen 1999; Nakken 2007; Werenskjold 2009 (kommer)) og NTB (Giverholt 1967; Lomheim 2001; Milde 2007) tyngdepunktet i norsk utenriksjournalistikk i slutten av 1960-årene. Til sammen representerte disse fem medieinstitusjonene kjernen i det norske utenriksjournalistiske systemet i perioden fra den andre verdenskrig og fram til i dag. Samtlige hadde egne faste korrespondenter i utlandet. Denne artikkelen retter fokus mot de tre store hovedstadsavisene Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet, som var knyttet til tre forskjellige partier. Norges største avis, Aftenposten, var knyttet til Høyre, Arbeiderbladet til Arbeiderpartiet, mens Dagbladet støttet Venstre. Både Høyre og Venstre var i 1968 en del av den borgerlige koalisjonsregjeringen. Felles for alle de tre avisene var at de var dominerende innenfor hver sine avisgrupperinger i det norske mediesystemet (Bastiansen 2006). Avisene i utvalget var talsmenn for det norske politiske etablissementet, og dermed representerte de et stort antall holdninger til protestene i Aftenposten kom ut med en morgen- og en ettermiddagsutgave, og hadde det største opplaget. I denne sammenheng er de to utgavene behandlet samlet fordi de kom fra den samme redaksjonen. Det betyr at Aftenposten hadde langt mer plass enn Arbeiderbladet og Dagbladet, som begge kom med én utgave. Dagbladet var den gang landets nest største avis. Avisens påstått kulturradikale profil appellerte til radikale studenter på 1960-tallet, og den var kritisk til NATO og motstandere av den amerikanske krigen i Vietnam. Arbeiderbladet var i 1968 den tredje viktigste avisen i hovedstaden, men som et organ for den politiske opposisjonen og som tidligere regjeringsavis var dens politiske innflytelse langt større enn opplaget skulle tilsi (Werenskjold 2008b). Fra slutten på den andre verdenskrigen og fram til slutten av 1960-årene fikk pressefotoene gradvis en viktigere plass i de norske avisene. Da rasjoneringene etter den andre verdenskrig ble avviklet, fikk avisene flere sider til rådighet og dermed bedre plass til flere foto. Pressefotoet fikk etter hvert en mer selvstendig rolle i avisene, noe som også hang sammen med mulighetene den teknologiske utviklingen ga da pressen fikk klisjémaskiner for fotoframstilling. Nyhetsbildet fikk etter hvert en langt mer framtredende plass på førstesidene. Førstesidene i 1968 kan imidlertid ikke sammenlignes med dagens salgsplakat. Avisene kunne ha opptil forskjellige saker på førstesiden, som hadde til hensikt å appellere til mange ulike lesergrupper. Det meste var tekst. Fotoet tiltrakk seg derfor oppmerksomhet og utdypet gjerne nyhetsoppslaget som dokumentasjon. Pressefoto fra nasjonale og internasjonale nyhetsbyråer gjennom egne telefotoanlegg økte også tilgangen til og bruken av foto i de daglige nyhetsoppslagene i norsk presse. Omleggingen til offset bidro til opplagsøkning i 1960-årene og ga samtidig bedre vilkår for foto i avisene, som i stadig sterke grad måtte konkurrere med strømmen av levende bilder i fjernsynsnyhetene. Det er ikke gjennomført noen kvantitative undersøkelser av fotobruken i norsk presse på 1960-tallet, men sam- [ 148 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

53 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto menlignet med og 80-årene var avisene i 1960-årene dominert av tekst. Selv om langtidstendensen gikk i retning av flere foto og en sterkere integrering mellom foto, overskrifter og ingress, ble nyhetsfotoene på sekstitallet relativt sjelden knyttet direkte til nyhetsopplagene (Sivertsen 1995). Metode En historisk analyse av den totale framingen av det globale 1968-opprøret i avisene er en omfattende og komplisert oppgave. Avisene er svært sammensatt med mange delelementer og genrer. Norske historikere har hatt en tendens til å legge vekten på analyser av holdningene i utvalgte lederartikler og av og til av redaksjonelle kommentarer. Avisene er imidlertid langt mer sammensatt enn det, i form av fotografier og karikaturtegninger knyttet til nyhetsartikler, featureartikler, kronikker og notiser som i sum bidrar til framingen. Disse elementene har i liten grad blitt gjort til gjenstand for historisk forskning. Framingen i avisene kan gi seg uttrykk på mange måter og kan bl.a. identifiseres i overskrifter, ingresser, foto, bildetekster, karikaturtegninger, illustrasjoner og kildereferanser (Tankard 2003:101). Denne artikkelen om foto kan dermed betraktes som en delstudie av den samlede analysen av framingen av de globale protestene i 1968 i de toneangivende norske avisene. Denne artikkelen er basert på en kvantitativ analyse av framingen i samtlige 508 nyhetsfoto i til sammen 417 nyhetsoppslag om de mange protestene verden rundt i de tre avisene i Den kvantitative tilnærmingen er forankret i en lang internasjonal forskningstradisjon (Pool 1959; Høyer 1966; Berelson 1971; Westerståhl 1973). Flere av nyhetsoppslagene inneholdt mer enn ett foto. Samtlige foto og nyhetsartiklene har blitt scannet elektronisk og koblet til en Filemaker database som jpg-filer. På grunn av det store volumet er det lagt vekten på å få fram hovedtendenser i materialet, og for å kunne sammenligne de tre avisene er materialet behandlet som andeler fordelt på de tre verdener. 2 Fotoene ble skrevet ut fra databasen og sortert i ulike kategorier, basert på innholdet i det enkelte foto. Utskriftene ble gjort for å være sikker på at de fotoene som havnet i samme kategori var av lik karakter. Forfatterne har hver for seg foretatt selvstendige vurderinger av innholdet i fotoene, og vurderingene har vært sammenfallende. Vi har kommet til at kategoriseringene ser ut til å være en adekvat måte å analysere den totale fotoframstillingen av protestene i avisene i Først da grovsorteringen var gjennomført, ble kategoriene definert. Basert på den sammenfallende dramaturgien de gir uttrykk for, har fotoene i denne studien derfor blitt delt inn i seks hovedkategorier. Den første gruppen omfatter foto av elitepersoner og som tilhørte det politiske eller kulturelle establishment. Dette er ofte portretter av statsledere og politikere. Felles for denne typen fotografier er at det gjerne er arkivfoto som illustrerer de omtalte saker. Den andre gruppen omfatter foto som er relatert til situasjoner før eller etter demonstrasjoner. Fotografiene viser de synlige konsekvensene for det sivile samfunn i kjølvannet av sammenstøtene i gatene. Den tredje gruppen av foto norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 149 ]

54 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto viser demonstrasjonene i gatene. Denne gruppen omfatter foto av demonstranter og demonstrasjoner i sin alminnelighet, og de er uten direkte konfrontasjoner med politi eller militære. Disse fotoene framstår i første rekke som uttrykk for «makt i antall»: de kan også omfatte enkeltpersoner eller mindre grupper av demonstranter. Den fjerde gruppen består av fotografier med fokus mot aksjonistledere. Den femte typen foto omfatter konfliktbegivenheter, som involverte voldelige sammenstøt mellom politi/militære og demonstranter. Den sjette typen rommer en rest uspesifiserte bilder i nyhetsoppslagene, som bl.a. kart og tegninger. Etter å ha analysert fototypene, analyserte vi hvordan framingen i det enkelte foto som ble brukt i nyhetsoppslagene inngikk i en helhet. For å kunne gi svar på det som er denne studiens anliggende hvordan avisene gjennom fotografiene fremmet en bestemt måte å forstå protestene på har samtlige fotografier i de seks forskjellige gruppene i tillegg blitt delt inn i to hovedkategorier, avhengig av om de fokuserte på det etablerte samfunnet eller på protestene. Hvordan framingen i pressefotografiene skal bli klassifisert, er metodisk utfordrende. Enkelte ganger må man velge mellom mange variabler og få analyseenheter, eller omvendt få variabler og mange analyseenheter. I denne studien er det siste valgt, fordi hensikten ikke er å beskrive enkeltfoto, men å gi en analyse av helheten i fotodekningen av et fenomen som hadde et stort kvantitativt omfang i norsk presse i Det essensielle i bruken av et historisk fotomateriale er å prøve å finne fram til hvordan fotoene ble brukt og hvordan de formidlet meninger om selve protestfenomenet da de ble publisert. Tidligere studier av pressefoto knyttet til protestene i 1968 har lagt vekten på analyse av enkeltfoto (Hilwig 1998: ). Studiene har ikke kunnet dokumentere hvor representative de analyserte fotoene var i forhold til totaldekningen. I denne analysen er det lagt vekt på hvordan avisene gjennom de seks ulike fototyper framstilte den etablerte orden eller protestene. Kategoriene er derfor gjort enkle og kvantifiserbare for å få fram hovedtendensene i materialet og skiller kun mellom en positiv, nøytral og en negativ framing. Metoden har tidligere blitt anvendt i Westerståhls analyse av dekningen av EEC-debatten i NRK før folkeavstemmingen i 1972 (Westerståhl 1973:6 11). Kodingene er blitt gjort entydige og utelukkende, slik at det enkelte foto har fått kun én klassifisering selv om flere klassifiseringer var mulig. Et foto av politivold kunne både være et eksempel på en negativ framing av det etablerte og en negativ framing av protestene der vold inngår. I analysen og klassifiseringen har vurderinger av hvem som var den mest aktive part i selve fotoet blitt lagt til grunn. I teorien bidrar både overskrifter og bildetekst til forståelsen av hvordan fotoene skal oppfattes i en nyhetskonstruksjon. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet. Hva slags framing brukte de utvalgte avisene i foto som ble benyttet i nyhetsoppslagene om de mange ulike protestene i 1968? I hvilken grad var fotoframingen positiv, nøytral eller negativ til demonstrasjonene som fenomen? Framingen av protestene hang også sammen med hvordan avisene framet det etablerte samfunnets svar på de utfordringene det ble stilt overfor. [ 150 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

55 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto I utgangspunktet er protester og demonstrasjoner en del av ytringsfriheten i de fleste demokratier, og foto av demonstranter er ikke noe negativt. Framstillingen av demonstrantene vil også henge sammen med hvordan myndigheter og politiet blir framstilt. I Hilwigs analyser er politiet i de tyske og italienske avisene framstilt som forsvarere av den offentlige orden, og demonstrantene som en trussel mot den samme orden. Hvis politiet derimot i fotoene blir framstilt som den offensive part, og det blir anvendt mer vold enn nødvendig, vil også det ha betydning for oppfatningen av framingen av demonstrantene. Myndighetenes bruk av maktmidler er ofte sett i sammenheng med i hvilken grad maktbruken er vurdert som legitim og hensiktsmessig, og i hvilken grad den bidro til å løse det opprinnelige problemet. En negativ framing av fotoene av demonstrantene er i denne sammenheng i første rekke knyttet til om de ble framstilt som et ordensproblem eller en trussel mot den bestående orden. Det avgjørende i vurderingen av framing i fotoene er i hvilken grad avisredaksjonene vurderte om demonstrantene hadde en rettferdig sak eller ikke. Avisene ga ofte selv konteksten til en slik tolkning gjennom bruk av fototekst og overskrifter (Hall 1972:64). En positiv framing av protestene framsto også ofte som en negasjon til den negative framingen, i form av foto som framstilte protesten som fredelig, og hvor aktivistene framsto som bærere av ungdommelig engasjement og energi. Foto 2. Dette fotoet viser en positiv framing av den franske studentlederen Daniel Cohn-Bendit ruslende med hendene i bukselommene foran politiet etter at han var inne til høring i disiplinærkomiteen ved universitetet i Nanterre. Fotografiet ble brukt som illustrasjon. Publisert i Aftenposten , s. 19 norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 151 ]

56 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Analyse av pressefotoene I 1968 hadde de ulike stoffområdene fast plassering og omfang i avisene. Nyhetsfotoene konkurrerte derfor med teksten om plassen. Jo flere foto, jo mindre tekst. Den høye andelen pressefoto i Dagbladet gikk derfor på bekostning av tekst, og kan oppfattes som en del av en redaksjonell policy. I Arbeiderbladets utenriksredaksjon hadde man den motsatte policy. 3 Man vet lite om tilsvarende policy i andre norske aviser dette året. Det samme gjelder også for hvordan nyhetsfotoet ble brukt i aviser internasjonalt. Tilsvarende analyser av bruken av nyhetsfoto er ennå ikke gjort. I snitt utgjorde nyhetsoppslagene som hadde minst ett fotografi 22 % av samtlige oppslag om protestfenomenet i de tre avisene. Det betyr at Aftenposten lå noe under, mens Dagbladet lå godt over snittet. Mange av fotoene var imidlertid rene illustrasjoner uten noen direkte nyhetsverdi. Aftenposten hadde totalt 167 nyhetsoppslag med ett eller flere foto fra i alt 17 forskjellige land, slik tabell 1 viser. Nyhetsoppslagene med foto utgjorde 16 % av de samlede oppslagene om fenomenet demonstrasjoner, streiker eller opptøyer. Selv om Aftenposten hadde den største nyhetsdekningen av avisene i utvalget, hadde avisen den laveste andelen av bilder relativt sett. Arbeiderbladet dekket 19 forskjellige land, og avisen hadde med sine 19 % en noe høyere andel nyhetsfoto enn Aftenposten. Dagbladet, med færrest nyhetsoppslag om fenomenet, brukte flest bilder i sin dekning relativt sett. Dagbladet hadde nyhetsfoto fra 20 forskjellige land, og dobbelt så stor andel som Aftenposten (Werenskjold 2008b). Tabell 1. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totalt antall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestene i 1968 Nyhetsoppslag med foto Nyhetsoppslag uten foto Totalt antall nyhetsoppslag Aftenposten Arbeiderbladet Dagbladet Antall Prosent Antall Prosent Antall Prosent % % % % % % [ 152 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

57 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Tabell 2. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totalt antall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestene fra den første verden i 1968 Den første verden Aftenposten Arbeiderbladet Dagbladet Antall Prosent Antall Prosent Antall Prosent Nyhetsoppslag med minst et foto % % % Nyhetsoppslag uten foto % % % Totalt antall nyhetsoppslag På samme måte som i den generelle nyhetsdekningen av de globale protestene i 1968, fokuserte også bildedekningen i de norske avisene på begivenhetene i elitelandene i Nord-Europa og USA. De land som hadde den mest omfattende nyhetsdekning av fenomenet, hadde også flest foto og sterk variasjon av ulike typer foto som ble brukt i artiklene. I Aftenposten stammet 70 % (117 av 167) av alle nyhetsoppslagene med foto fra 11 forskjellige land i den første verden. I Arbeiderbladet var tilsvarende tall 77 % (90 av 117), og i Dagbladet 79 % (105 av 133). Begge avisene dekket også 11 forskjellige land i regionen. Dagbladet hadde en langt større andel nyhetsoppslag med foto i forhold til de totale nyhetsoppslagene fra den første verden enn de øvrige avisene. 32 % av Dagbladets nyhetsoppslag fra den første verden hadde ett eller flere bilder. Arbeiderbladet hadde 22 % og Aftenposten hadde 17 %. Bortsett fra de største landene dekket de tre avisene noe forskjellige land i regionen. Tallene kan derfor ikke alltid sammenlignes på detaljnivå fra det enkelte land. Hovedtyngden av fotooppslagene var fra Europa, med en hovedvekt på Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og Italia. I tillegg kom fotodekningen fra USA. Det var et betydelig antall oppslag med foto fra Norge, hvor den norske fotodekningen fra demonstrasjoner mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia trakk opp statistikken. Oppslag med foto fra Sverige og Danmark utgjorde kun en liten andel. Den marginale bildedekningen av begivenhetene i de øvrige skandinaviske landene falt sammen med den generelle nyhetsdekningen av protestfenomenet i nabolandene (Werenskjold 2008b). norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 153 ]

58 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Tabell 3. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totalt antall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestene i den andre verden i 1968 Den andre verden Aftenposten Arbeiderbladet Dagbladet Antall Prosent Antall Prosent Antall Prosent Nyhetsoppslag med minst et foto % % % Nyhetsoppslag uten foto % % % Totalt antall nyhetsoppslag Som tabell 3 viser, utgjorde nyhetsoppslagene med foto 20 % av samtlige oppslag fra den andre verden i Aftenposten. Fotoene var konsentrert om to land Tsjekkoslovakia og Polen, med en hovedvekt på Tsjekkoslovakia. Arbeiderbladet hadde langt færre oppslag med foto fra regionen. Oppslagene var fordelt på fire land Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia og Sovjet. Også i Arbeiderbladet dominerte fotoene fra Tsjekkoslovakia. Dagbladet hadde færrest foto fra den andre verden, men i forhold til de totale nyhetsoppslagene utgjorde fotodekningen en langt høyere andel. Tabell 4. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totalt antall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestene i den tredje verden i 1968 Den tredje verden Aftenposten Arbeiderbladet Dagbladet Antall Prosent Antall Prosent Antall Prosent Nyhetsoppslag med minst ett foto 11 7 % 7 8 % % Nyhetsoppslag uten foto % % % Totalt antall nyhetsoppslag Aftenposten hadde flest nyhetsoppslag om protester i den tredje verden blant de tre avisene, men andelen av oppslagene med foto var liten. Heller ikke Arbeiderbladet prioriterte fotooppslag fra den tredje verden høyt. Selv om Dagbladet hadde den dårligste nyhetsdekningen av den tredje verden av de tre, viser tabell 4 at de likevel hadde den største andelen oppslag med foto fra denne regionen. [ 154 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

59 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Type foto i nyhetsoppslagene Alle de tre norske avisene hadde nyhetsfoto i samtlige kategorier. I samtlige aviser dominerte elitepersoner, demonstrasjoner samt sammenstøt mellom politi og demonstranter fotodramaturgien av protestene. Avisene hadde i prinsippet tilgang på nøyaktig de samme fotoene, fordi de abonnerte på de samme internasjonale byråene. Men det betydde ikke at de prioriterte likt. Figur 1. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Andel pressefoto av protester i 1968 fordelt på hovedkategorier Dagbladet og Arbeiderbladet hadde flere nyhetsfoto av personer som kan bli oppfattet som elitepersoner enn Aftenposten, slik figur 1 viser. Aftenposten hadde flest foto av protestaksjoner og demonstrasjoner sammenlignet med Dagbladet og Arbeiderbladet. Arbeiderbladet hadde den største andelen foto av voldelige sammenstøt mellom politi, soldater og demonstranter, mens de andre to avisene hadde en lavere andel. Dagbladet hadde minst fokus på de voldelige sammenstøtene. Samtlige aviser hadde foto av personer som kunne defineres som aksjonistledere, men også der var det forskjeller i dekningen til avisene. Det var flest i Dagbladet, noe mindre i Arbeiderbladet og minst i Aftenposten. Alle avisene i utvalget brukte også fotografier som viste ulike konsekvenser av gatedemonstrasjonene i nyhetsoppslagene. Aftenposten og Dagbladet hadde det sterkeste fokuset på dette aspektet, mens Arbeiderbladet hadde minst. Dagbladet hadde den største andelen uspesifikke bilder som ikke uten videre kunne plasseres innenfor de øvrige fotokategoriene, mens andelen var liten i de to andre avisene. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 155 ]

60 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Tabell 5. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Prosentvis fordeling av ulike type foto i dekningen av protestene i den første, andre og den tredje verden i 1968 Den første verden Den andre verden Den tredje verden Aftenposten N=126 Arbeiderbladet N=113 Dagbladet N=144 Elitepersoner 25 % 9 % 27 % 27 % 14 % 71 % 25 % 24 % 57 % Effekter av demonstrasjoner 9 % 5 % 9 % 4 % 10 % Demonstrasjoner 35 % 55 % 27 % 26 % 38 % 27 % 33 % 19 % Protestledere 11 % 13 % 5 % 10 % 5 % Sammenstøt mellom politi og 20 % 23 % 36 % 26 % 43 % 29 % 13 % 24 % 10 % demonstranter Uspesifisert 1 % 9 % 4 % 12 % 10 % 10 % Aftenposten N=44 Arbeiderbladet N=21 Dagbladet N=21 Aftenposten N=11 Arbeiderbladet N=7 Dagbladet N=21 Samtlige aviser i utvalget fokuserte mest på den første verden, og hadde den bredeste og mest varierte fotobruken fra begivenhetene i denne regionen. Aftenposten var avisen med den mest varierte dekningen i samtlige tre regioner, mens Dagbladet hadde flest foto fra den tredje verden. Hovedtyngden av Dagbladets foto fra den tredje verden var imidlertid foto av myndighetspersoner hentet fra avisens arkiv, og de fungerte mest som illustrasjoner til teksten. Dagbladet hadde i prosent langt færre foto av demonstrasjoner, protestledere og sammenstøt mellom politi og demonstranter enn de øvrige avisene fra den tredje verden. Avisen hadde imidlertid størst andel foto fra sammenstøt mellom politi og demonstranter i den første verden. Arbeiderbladet skilte seg i sammenhengen ut med den største andelen foto fra demonstrasjonene i alle de tre verdener, med en spesielt stor andel fra den første (55 %) og den andre verden (38 %). Avisen hadde også den høyeste andelen av foto fra sammenstøt mellom politi og demonstranter i både den andre og den tredje verden, og nest størst andel foto fra den første verden. [ 156 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

61 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Foto 3. Dette fotoet viser en negativ framing av politibrutalitet. Bildet er fra studentopptøyene i Mexico City i juli måned i 1968, og viser politiets overdrevne maktbruk. Publisert i Aftenpostens aftenutgave , s. 1 Framingen av fotoene i nyhetsoppslagene Både Roland Barthes (Barthes 1991) og Stuart Hall (Hall 1972) har framhevet at nyhetsfotografiet bidrar med nye meningsdimensjoner til teksten når det blir brukt: «Pictures... are more imperative than writing; they impose meaning at one stroke, without analysing or diluting it» (Hall og Jefferson 1976:53). De er med andre ord positive til nyhetsfotografiet, og med dette utgangspunktet kan det hevdes at foto er viktige for å få fram flere meningsdimensjoner i en sak eller sakskompleks. Utsagnet er vel bastant med hensyn til påståtte virkninger. Hall har nyansert synspunktet ved å lage en distinksjon mellom ulike lesemåter: den foretrukne lesemåte (positiv); den forhandlende (nøytral); og den opposisjonelle (kritiske) (Hall 1973). Det som skiller vår modell fra Halls, er at vi bruker den på avsendersiden snarere enn på mottakersiden. Spørsmålene blir derfor: Hvilken framing preget de fotoene som ble brukt i nyhetsoppslagene? Var det noen forskjell på hvordan de ulike avisene framet begivenhetene med fotoene, og hvor entydig ble establishment og protester framet? norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 157 ]

62 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Figur 2. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Framing i nyhetsfotoene av establishment og av protestene i 1968 i prosent av totalt antall i den enkelte avis Figur 2 viser at de norske avisene samlet hadde en sammensatt fotoframing av protestbegivenhetene i Ingen av avisene i utvalget hadde noen omfattende positiv framing av elitepersoner i tilknytning til protestfenomenet i de bildene som er analysert. Dette hadde en viss sammenheng med at de fleste fotoene i denne kategorien var portretter av elitepersoner som i hovedsak ga et nøytralt inntrykk. Mange av disse fotoene var arkivbilder av politikere uten noen spesiell nyhetsverdi og som fungerte mest som illustrasjoner til teksten de var en del av. Dagbladet hadde langt flere av foto med en slik framing enn de øvrige avisene. Den politisk konservative avisen Aftenposten hadde den største andelen foto med negativ framing av politiet og ordensmakten i sammenstøtene med demonstrantene, slik tabell 5 viser. Tilsvarende hadde Arbeiderbladet og Dagbladet en noe lavere andel. Denne framingkategorien omfattet foto som viste politivold og som kunne tolkes som overdrevet maktbruk fra ordensmaktens side. Her pekte Aftenposten seg ut. Aftenposten var også den avisen som hadde flest nyhetsfoto som framet protestbegivenhetene positivt, langt høyere andel enn Arbeiderbladet og Dagbladet. Alle de tre avisene i utvalget hadde en viss andel foto som framet protestene på en nøytral måte, som ikke innebar at demonstrantene ble oppfattet som et ordensproblem eller en trussel mot status quo. Dagbladet hadde størst andel av denne framingtypen, mens Aftenposten hadde færrest. [ 158 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

63 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Arbeiderbladet var den avisen som framet protestene mest negativt. Denne framingtypen var mindre utbredt i Dagbladet, og minst i Aftenposten. Arbeiderbladet brukte denne framingen på en måte som skilte avisen fra de to andre. Tabell 6. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Prosentvis fordeling av ulike kategorier framing i fotodekningen av establishment og av protestene i den første, andre og den tredje verden i 1968 Den første verden Den andre verden Den tredje verden Positiv framing av establishment Nøytral framing av establishment Negativ framing av establishment Positiv framing av protest Nøytral framing av protest Negativ framing av protest Aftenposten 100=126 Arbeiderbladet 100=113 Dagbladet 100=144 Aftenposten 100=44 Arbeiderbladet 100=21 6 % 1 % 6 % 2 % 5 % Dagbladet 100=21 Aftenposten 100=11 Arbeiderbladet 100=7 Dagbladet 100=21 15 % 23 % 24 % 14 % 5 % 24 % 18 % 57 % 62 % 13 % 8 % 12 % 9 % 14 % 5 % 45 % 43 % 14 % 29 % 19 % 19 % 75 % 76 % 62 % 27 % 10 % 7 % 11 % 13 % 10 % 9 % 5 % 29 % 38 % 27 % 10 % Felles for nyhetsoppslagene med foto fra begivenhetene i den første verden i samtlige aviser var konkurrerende framinger, dvs. foto som ga både et positivt og et negativt inntrykk av establishment og av protestbegivenhetene. Samtlige aviser brakte foto som viste politiets maktbruk og som satte ordensmakten i et dårlig lys. Ingen av framingene var imidlertid enerådende bortsett fra framingen av fotoene fra de norske protestene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 159 ]

64 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Foto 4 5. Disse fotoene viser et eksempel på konkurrerende framinger av raseopptøyene i USA. Det første fotoet viser en positiv framing av Civil Rights-lederen Ralph Albernathy og Fattigmarsjen til Washington. Publisert i Aftenposten , s. 6. (Foto: AP.) Det andre fotoet gir en negativ framing av en afroamerikaner som stjeler en skjorte i en forretning han har brutt seg inn i under raseopptøyene. Publisert i Aftenposten , s. 13. (Foto: AP) Tabell 5 dokumenterer at Aftenposten hadde den høyeste andelen positive framinger i fotoene fra protestbegivenhetene i den første verden, men den hadde samtidig en like stor andel negative framinger. Dessuten hadde Aftenposten også størst andel negativ framing av establisment dvs. foto som bl.a. viste bruk av makt, politivold eller som satte eliten eller ordensmakten i et dårlig lys. Den brakte mange positive framinger av protestene i Frankrike, USA, Norge og Vest-Tyskland, samt mange negative framinger fra de samme land. Det kunne imidlertid variere hva slags framing som dominerte i fotoene fra det enkelte land. Størst andel negative framinger av establishment var det i fotoene fra Frankrike, USA og Italia. I fotoene fra Norge var det spesielt den positive framingen av protestdemonstrasjonene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia som trakk opp andelene. Fotoene i Aftenposten fra den andre verden var dominert av den positive framingen av protestene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i august og oktober måned. Ikke overraskende hadde ingen av fotoene fra protestene i Tsjekkoslovakia en nøytral eller negativ framing. Aftenpostens foto fra den tredje verden hadde en langt større andel negativ framing av establishment enn fra de andre regionene. Spesielt satte fotoene fra Mexico og Kina establishment i et dårlig lys mens avisen ga en positiv framing av protestene både i Mexico og Vietnam. [ 160 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

65 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Foto 6 7. Begge disse fotoene viser en positiv og veldig følelsesladet framing av protestene i Tsjekkoslovakia mot den sovjetiske invasjonen. Foto 6 er fra stedet hvor en ung tsjekker ble skutt ned og drept av sovjetiske soldater. Stedet er markert med kors og blomster. Foto 7 viser en brennende sovjetisk stridsvogn som er malt med hakekorset. Foto 6 publisert i Aftenposten , s. 1. (Foto: Jan A. Martinsen, Aftenposten.) Foto 7 publisert i Aftenpostens aftenutgave , s. 1. (Foto: AP) Dagbladet hadde en noe større andel negative framinger i fotoene av protestene i den første verden, men den hadde en langt mindre andel positive enn Aftenposten. Avisen hadde også en mye lavere andel negativ framing av ordensmakten. Den hadde en svært høy andel positiv framing av protestene i den andre verden, men ikke så høy som Aftenposten og Arbeiderbladet. På samme måte som i de øvrige avisene, dominerte den positive framingen av protestene i Tsjekkoslovakia. Dagbladet hadde likevel en rekke foto med nøytral framing. Dagbladet hadde dobbelt så mange foto fra den tredje verden som de to andre avisene. De fleste fotoene fra regionen hadde en nøytral framing av establishment, noe som hang sammen med at avisen ofte brukte arkivbilder av elitepersoner. Dagbladet hadde like stor andel av positiv som negativ framing av protestene, var den eneste med en negativ framing av protestene i den tredje verden, og den hadde en langt mindre andel negativ framing av establishment i regionen. Den negative framingen av establishment var dominert av fotoene fra opptøyene i Mexico. Arbeiderbladet pekte seg ut som den avisen som hadde den største andelen negative framinger av protestene i den første verden. Avisen hadde også den minste andelen positive framinger av protestene og den minste andelen negative framinger av ordensmakten. Størst andel negative framinger var det i fotoene fra Vest- Tyskland, Frankrike, USA, Italia, Storbritannia og Japan. Den store andelen negativ framing av protestene i Arbeiderbladet kan ha en viss sammenheng med hva norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 161 ]

66 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto slags type foto som ble prioritert. Avisen hadde en større andel konfliktfoto enn de øvrige avisene. Norge var det eneste landet hvor Arbeiderbladet hadde langt større andel foto med positive enn negative framing av protestene, men disre var da i all hovedsak knyttet til demonstrasjonene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. Fotoene i Arbeiderbladet fra den andre verden hadde et langt mindre omfang og var fordelt på flere land enn tilsvarende i Aftenposten. Tendensen var likevel den samme: en høy andel foto med positive framinger av protestene, hvor andelen fra Tsjekkoslovakia dominerte. Framingen i fotoene fra den tredje verden var i Arbeiderbladet enten nøytral overfor det etablerte eller ga et negativt inntrykk av hvordan den bestående orden håndterte protestene. Fotoene med negativ framing av det etablerte var knyttet til opptøyene i Mexico og Panama. Noen oppsummerende kommentarer Vi har i artikkelen argumentert for at pressefotoene spilte en viktig rolle i tolkningen av protestene i Dette til tross for at de globale protestene i hovedsak ble formidlet med tekst og ikke så ofte med foto. Fotoene som avisene publiserte var i svart og hvitt, men tolkningsrammene de formidlet var ikke av samme karakter. Tidligere studier har vist at det globale opprøret fikk stor oppmerksomhet både i fjernsynsnyhetene og i dagsavisene i 1968 (Werenskjold 2008b; Werenskjold 2009 (kommer)). De har påvist at de nyhetsledende avisene satte dagsordenen. Samtlige medier fokuserte på opprøret i de vestlige elitelandene i Nord-Europa og USA. Funnene viser at fotoene forsterket denne dekningstendensen. Både i nyhetsoppslagene generelt og i oppslagene med foto, ble protestene i den tredje verden dårligst dekket. I de tre avisene ble bare hvert femte nyhetsoppslag utstyrt med ett eller flere foto. Brorparten av fotoene av protestene kom fra de internasjonale nyhetsfotobyråene. De norske fotografene dekket i liten grad protestene med egne foto. Det er vanskelig å vurdere om omfanget var representativt for den norske og internasjonale pressen på slutten av 1960-tallet. Det finnes ingen andre studier å sammenligne med. I utgangspunktet var det forventet at Aftenposten, med en konservativ ideologisk forankring, ville bruke langt flere negativt framete foto enn Arbeiderbladet og Dagbladet. Det er lite i analysen som støtter til en slik forestilling. Aftenpostens foto kan forklares med at avisen gikk foran i endringene av det norske partiavissystemet, med en svekket politisk og ideologisk forankring. Profesjonaliseringen av nyhetsjournalistikken i Aftenposten var kommet lengre enn i de to andre avisene. Den store andelen negativ framing i fotografiene i Arbeiderbladet kan dels forklares med at avisen var mer partikontrollert enn de øvrige avisene, og dels ved at Arbeiderpartiet hadde mest å frykte politisk fra protestbevegelsene på venstresiden i norsk politikk. Disse var knyttet til opposisjonen mot norsk utenrikspolitikk og spesielt norsk NATO-medlemskap. [ 162 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

67 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Fotografiene i avisene var av forskjellig karakter, og denne analysen framhever seks forskjellige kategorier. Dramaturgien som kategoriene rommer kan tyde på at dette er en forholdsvis vanlig måte å framstille protestfortellingene i foto også i forhold til demonstrasjoner og protester i vår egen tid. Variasjonene var størst fra den første verden og minst fra den tredje verden. Forholdsvis mange foto ble tolket som negative til politiets maktbruk mot demonstrantene. Aftenposten skilte seg fra de andre ved at den hadde like mange positive og negative framinger av protestene i Både Arbeiderbladet og Dagbladet hadde flere negative enn positive framinger av protestene. De norske avisene hadde likevel en langt mer differensiert framing av foto enn tilsvarende studier fra Vest-Tyskland og Italia har vist. Det kan lede fram til en konklusjon om at protestfenomenet og mediedekningen må forstås i en nasjonal kontekst. Mediesystemene i det enkelte land er også historisk og kulturelt betinget. Det kan bety at flere komparative analyser må til for å kunne si noe generelt om hvordan media dekket protestene. Dagbladet publiserte langt flere foto enn de andre, men den publiserte samtidig færrest nyhetsoppslag om fenomenet. Mange av fotografiene var arkivfoto brukt som illustrasjoner snarere enn som dokumentasjon. De norske avisene brukte foto som fokuserte på studenter og ungdom langt oftere enn på andre sosiale grupper som var involvert. Fotoene bidro dermed til å styrke forestillingene i offentligheten om at protestfenomenet var et studentopprør. Det var kun i fotoene fra Frankrike, Tsjekkoslovakia og i en viss grad fra USA og Norge som indikerte at også andre grupper deltok. Det var få foto av norske demonstrasjoner, noe som kan tyde på at avisene tonet ned betydningen av de som forekom. Flertallet av fotoene fra norske demonstrasjoner var fra protestene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. Demonstrasjonene mot denne mobiliserte langt flere og fikk oppslutning fra bredere politisk spekter enn demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, som fikk få foto i pressen. Avisene hadde en stor andel fotografier av elitepersoner, spesielt gjaldt det Dagbladet. Én forklaring er at avisene la stor vekt på de politiske konsekvensene av opprøret for det etablerte samfunn, og en annen var økonomien i den enkelte avis. Avisene kunne spare penger på å bruke fotomatriser om igjen. Pressefotoene fra Tsjekkoslovakia var spesielle. Fotografiene fokuserte på den individuelle protesten mot den sovjetiske militære overmakten i en kald krigskontekst. Samtlige foto var entydig positive til protestene. Framingen understreket at disse ble definert som legitime. Skillet mellom det legitime og det illegitime var viktig i avisene når protester ble dekket, vurdert og kommentert med både tekst og ikke minst foto. Norske aviser tok alle avstand fra vold, enten den skyldtes demonstrantene eller politiets overdrevne bruk av makt. Holdningene var antakelig både preget av tradisjonell norsk reformisme og av den franske opplysningsfilosofiens forestillinger om maktens grunnlag i den sosiale kontrakten mellom folket og staten. Ble kontrakten brutt, ble opprøret betraktet som legitimt og rettferdig. Framingen i fotoene av protestene i Øst-Europa fulgte dette mønsteret. Det samme gjaldt også foto fra autoritære diktaturstater, både i Sør-Europa og i den tredje verden. Redak- norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 163 ]

68 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto sjonene unngikk ikke å lage konkurrerende framinger i nyhetsoppslagene som ledere og kommentarartikler hadde en ideologisk fundert mening om. Fotoene av protestbegivenhetene i elitelandene i Nord-Europa og USA var ofte preget av konkurrerende framinger som både ga et positivt og negativt inntrykk av protestene. Rolf Werenskjold, førstelektor Avdeling for mediefag, Høgskolen i Volda E-post: rof@hivolda.no Erling Sivertsen, førsteamanuensis Avdeling for mediefag, Høgskolen i Volda E-post: erlingsi@hivolda.no Noter 1 Se demonstrasjonene mot Adresseavisa i Trondheim 19. april 1968, og mot Aftenposten i Oslo 23. april Denne analysen er basert på forestillingen om at 1968-protestene ikke var begrenset til noen få vestlige land. Inndelingen av de tre verdener er inngående drøftet i Werenskjold 2008b: «The Dailies in Revolts: The Global 1968 Revolts in Major Norwegian Newspapers», Scandinavian Journal of History, 33 (4): s Se telefonintervju med tidligere utenriksredaktør Erik Loe i Arbeiderbladet. Det som i dagens terminologi kalles desken, ble i 1968 kalt for sekretariatet. Sekretariatet ble som regel ledet av en redaksjonssekretær. Litteratur Altheide, D.L. (1976): Creating Reality. Beverly Hills, CA: Sage. Altheide, D.L. og R.P. Snow (1979): Media Logic. London: Sage. Andén-Papadopoulos, K. (2000): Kameran i krig: Den fotografiska iscensättningen av Vietnamkriget i svensk press. Stockholm/Stehag: Brutus Österlings bokförlag Symposion. Barthes, R. (1991): The Responsibility of Forms: Critical Essays on Music, Art, and Representation. Berkeley, CA: University of California Press. Bastiansen, H.G. (2006): Da avisene møtte TV. Partipressen, politikken og fjernsynet Avhandling for dr.art.-graden. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. Becker, K. (2003): «Photojournalism and the Tabloid Press», i L. Wells (ed.) The Photograph Reader. London: Routledge, s Berelson, B. (1971): Content Analysis in Communication Research. New York: Hafner. Dahl, H.F. og H.G. Bastiansen (1999): Over til Oslo: NRK som monopol Oslo: Cappelen. Eide, M. (1992): Nyhetens interesse: Nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst. Oslo: Universitetsforlaget. [ 164 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

69 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Ensink, T. og C. Sauer (2003): Framing and perspectivising in discourse. Amsterdam & Philadelphia, PA: John Benjamins Pub. Entman, R.M. (1993): «Framing. Towards Clarification of a Fractured Paradigm», i Journal of Communication (43), s Entman, R.M. (2003): Projections of Power: Framing News, Public Opinion, and U.S. Foreign Policy. Chicago: University of Chicago Press. Entman, R.M. (2007): «Framing Bias: Media in the Distribution of Power» i Journal of Communication 57, s Førland, T.E., T.R. Korsvik et al. (2008): Ekte sekstiåttere. Oslo: Gyldendal Akademisk. Gassert, P. (2003): Atlantic Alliances. Cross-Cultural Communication and the 1960s Student Revolution. Culture and International History. J. C. E. Gienow-Hecht and F. Schumacher. New York/Oxford: Berghahn Books, s Gitlin, T. (1980): The whole world is watching: Mass media in the making & unmaking of the New Left. Berkeley, CA: University of California Press. Gitlin, T. (2003): The whole world is watching. Berkeley, CA: University of California Press. Giverholt, H. (1967): Nyhetsformidling i Norge: Norsk telegrambyrå Oslo. Goffman, E. (1974): Frame Analysis: An Essay on The Organization of Experience. New York: Harper & Row. Goffman, E. (1979): Gender Advertisements. London: Macmillan. Hall, S. (1972): «The Determinations of News Photographs. Working Papers», i Cultural Studies 3, s Hall, S. (1973): Encoding and Decoding in the Television Discourse. Birmingham: Centre for Contemporary Cultural Studies. Hall, S. og T. Jefferson (1976): Resistance Through Rituals: Youth Subcultures in Post-War Britain. London: Hutchinson. Halloran, J.D., P.R.C. Elliott et al. (1970): Demonstrations and Communication: A Case Study. Harmondsworth: Penguin. Hernes, G. (1977): «Det mediavridde samfunn», i Samtiden, nr. 1, s Hilwig, S.J. (1998): «The Revolt Against the Establishment. Students Versus the Press in West Germany and Italy» i C. Fink, P. Gassert og D. Junker (red) 1968: The World Transformed. Cambridge/New York: Cambridge University Press, s Høyer, S. (1966): Samfunnsvitenskapelig tekstanalyse. Oslo: Universitetsforlaget. Lippmann, W. (1922): Public Opinion. New York: Harcourt Brace. Lomheim, S. (2001): NTB utanriks: kunsten å gjenfortelja? Kristiansand: Avdeling for humanistiske fag, Høgskolen i Agder. McAdam, D. og D. Rucht (1993): «The Cross National Diffusion of Movement Ideas», i Annals of the American Association of Political Science 528, s McLuhan, M. og Q. Fiore (1967): The Medium is the Message: An Inventory of Effects. New York: Random House. Milde, S.H. (2007): De forsømte nyhetene. Bruken av NTB-meldinger i norsk presse. Hovedoppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo. Nakken, M. (2007): Å bringe verden hjem. En studie av NRKs utenrikskorrespondentnett Masteroppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo. norsk medietidsskrift 2009 årg.16 nr.2 [ 165 ]

70 rolf werenskjold og erling sivertsen det globale 1968-opprøret i pressefoto Petersson, O. og I. Carlberg (1990): Makten över tanken. En bok om det svenska massmediesamhället. Stockholm: Carlsson. Pool, I. d. S. (1959): Trends in Content Analysis. Urbana: University of Illinois Press. Reese, S.D. (2007): «The Framing Project: A Bridging Model for Media Research Revisited», i Journal of Communication, 57: Reese, S.D., O.H. Gandy et al. (2001): Framing Public Life: Perspectives on Media and our Understanding of the Social World. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates. Ritchin, F. (2003): «1968. The Unbearable Relevance of Photography», i Aperture (171). Sivertsen, E. (1987): Det spissformulerte pressebildet: En studie av regisserte og iscenesatte pressefotografier av politikere. Arbeidsrapport, Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen. Sivertsen, E. (1988): «Regisserte og retoriske pressebilete», i Syn & Segn 94: Sivertsen, E. (1990). Symbolitikkens illustratører. Regisserte bilder i politisk journalistikk. Pressens Årbok Fredrikstad: Institutt for Journalistikk. Sivertsen, E. (1995): Norske pressefotos: En kort historikk. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk. Sivertsen, E. (2006): «Sceneskifter og linseskifter. Veksten og fallet til en fortolkningsramme for politikerportretter», i Norsk medietidsskrift 13(4): Tankard, J.W.J. (2003): «The Empirical Approach to the Study of Media Framing» i S.D. Reese, O.H.J. Gandy og A.E. Grant (red.) Perspectives on Media and our Understanding of the Social World. Framing Public Life. Mahwah, NJ og London: Lawrence Erlbaum Associates, Publishers, s Tversky, A. og D. Kahneman (1981): «The Framing of Decisions and the Psychology of Choice» i Science 211, s Van Gorp, B. (2007): «The Constructionist Approach to Framing: Bringing Culture Back in», i Journal of Communication 57, s Vold, H., P.F. Christiansen et al. (1969): Kampen om universitetet. Oslo: Pax. Wells, L. (2003): The Photography Reader. London: Routledge. Werenskjold, R. (2008a): «Opprør på Dagsorden! Effektene av den norske nyhetsdekningen av de globale protestene i 1968» i Tekniikan Waiheita. Finnish Quarterly for the History of Technology 2, s Werenskjold, R. (2008b): «The Dailies in Revolts: The Global 1968 Revolts in Major Norwegian Newspapers», i Scandinavian Journal of History 33 (4), s Werenskjold, R. (2008c): «Erik Loe og utenriksavdelingen i Arbeiderbladet, », Pressehistoriske skrifter (10): Werenskjold, R. (2009 (kommer)): «The Revolution will be Televised: The Global 1968 Revolts on Norwegian Television News», i M. Klimke, Jacco Pekelder og Joachim Scharlot (red.) Between Prague Spring and French May: Opposition and Revolt in Europe, New York/Oxford: Berghahn Books. Westerståhl, J. (1973): EF i Norsk Rikskringkasting: En studie av radio- och tv-sändningarna inför folkomröstningen Göteborg: Statsvetenskapliga institutionen, Göteborgs Universitet. [ 166 ] norsk medietidsskrift 2009 årg. 16 nr. 2

71 [kommentar] Barbara Gentikow Offentlighet(er) som fenomen og begrep Foto: Randi Heimvik Årets kommentar i dette tidsskriftet har form av en føljetong av tekster om et samlet tema i en periodisk publikasjon. Føljetongen hører til mine tidligste medieerfaringer: Den lokale avisen som familien abonnerte på, i et så godt som bokløst hjem, presenterte biter av en fortsettelsesroman i hvert nummer. Jeg klippet dem ut og samlet dem i permer. Det er ikke meningen at leserne av Norsk medietidsskrift skal gjøre det samme med denne føljetongrekken. Men eksemplet er relevant for min diskusjon av offentlighet og offentligheter i dette nummer. Overordnet handler denne føljetongen om medienes og medieviteres rolle som bidragsytere til offentlig meningsdannelse. I siste nummer presenterte jeg en liten kasusstudie om Habermas og Internettet. I dette nummer skal jeg se nærmere på «offentlighet» som fenomen og begrep. Jeg skal, igjen, ta utgangspunkt i Habermas offentlighetsbegrep, presentere sentrale tanker fra to andre, men mindre kjente offentlighetsteoretikere (Oskar Negt og Alexander Kluge), og til slutt se på den britiske Cultural Studies-tradisjonens konsept av hegemonisk kultur og delkulturer i et offentlighetsperspektiv. Kjernen i denne presentasjonen er en debatt om politisk ganske forskjellige forestillinger om «offentlighet»: Hvorvidt er offentlighet et begrep i entall, og hvorvidt er det tale om offentligheter, i flertall? Tekstutvalget prøver å fastholde tre historiske øyeblikk: omkring 1960, 1970 og Med dette kan tekstene noe nedlatende betegnes som «gamle» alle sammen, men de kan gi innspill også til vår tids debatt, blant annet om nett-offentlighet(er). Habermas Borgerlig offentlighet ([1962] 1971) Boken som er den sentrale kilde for debatten om offentlighet i vår tid, er Jürgen Habermas Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft (Habermas 1962). Den er en både historisk og systemteoretisk fremstilling av den borgerlige offentlighetens karakter og utvikling. Jeg skal her bare fremheve fire av dens argumenter, i sterkt forenklet form: universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 16 nr