SULDALSLÅGEN MILJØRAPPORT NR. 10

Transkript

1 SULDALSLÅGEN MILJØRAPPORT NR. 1 TITTEL: ÅRSRAPPORTER 2 BIOLOGISKE FORHOLD SAMMENDRAG: Denne rapporten består av årsrapporter for 2: Sægrov, H., Hellen, B.A., og Kålås, S. 21. Gytebestand av laks i Suldalslågen i 1995/96-2/1. 28 s. Rådgivende Biologer AS. Saltveit, S.J., Bremnes, T. og Heggenes, J. 21. Suldalslågen. Fiskeribiologiske undersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement. Årsrapport for s. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske, Universitetets naturhistoriske museer og botanisk hage, Universitetet i Oslo. Johansen, S.W. og Lindstrøm, E.-A. 21. Suldalslågen. Begroingsundersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement og kalkingsovervåkning i perioden -23. Årsrapport s. Norsk institutt for vannforskning. Jensen, C.S., Schjolden, J. og Poléo, A.B.S. 21. Fisketetthet og vannkvalitet i sidebekker til Suldalslågen. Årsrapport for 2 (med data fra og 1999). 25 s. Statkraft Grøner og Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. ABSTRACT: This report consists of annual reports for 2 in Norwegian, about biological conditions: Hellen, B.A., Kålås, S. & Sægrov, H. 21. The spawning stock of Atlantic salmon in Suldalslågen 1995/96-2/1. [English abstract]. 28 pp. Rådgivende Biologer AS. Saltveit, S.J., Bremnes, T. & Heggenes, J. 21. Suldalslågen. Fish biology studies in connection with a new trial flow regime. Annual report pp. Freshwater Ecology & Inland Fisheries Laboratory, Natural History Museums and Botanical Garden, University of Oslo. Johansen, S.W. & Lindstrøm, E.-A. 21. Suldalslågen. Studies of moss and algae growth in connection with a new trial flow regime and monitoring of liming during the period Annual report pp. Norwegian Institute for Water Research. Jensen, C.S., Schjolden, J. & Poléo, A.B.S. 21. Juvenile fish density and water quality in tributaries to Suldalslågen. Annual report 2 (with data from and 1999). 25 pp. Statkraft Grøner and Department of Biology, University of Oslo. EMNEORD: Laks, gytebestand, ungfisk, smolt, bunndyr, begroing, Suldalslågen, Ulla-Førre OPPDRAGSGIVER: Statkraft SF ÅR: 21 ISBN ISSN

2 Gytebestand av laks i Suldalslågen, 1995/96-2/1 Harald Sægrov, Bjart Are Hellen og Steinar Kålås Rådgivende Biologer AS

3 TITTEL: GYTEBESTAND AV LAKS I SULDALSLÅGEN, 1995/96 2/1 FORFATTARAR: HARALD SÆGROV, BJART ARE HELLEN OG STEINAR KÅLÅS INSTITUSJON: RÅDGIVENDE BIOLOGER AS. EKSTRAKT: Gytebestanden av laks i Suldalslågen er blitt talt ved observasjon frå overflata midt i gyteperioden i januar i åra 1996 til 21. Desse seks åra vart det observert høvesvis 156, 9, 236, 75, 178 og 153 laks. Eggpotensialet for observert gytebestand var.53,.34,.76,,2,,31 og.35 egg per m². Redusert sikt kan ha ført til at estimatet av eggtettleik var for lågt i /99. I 2 vart det teke ut 414 laks i fiskesesongen og 29 under stamfisket, samla innsig dette året var dermed 596 laks, og estimert beskatning i elva var 74 % totalt. I gytesesongen vart det observert ein tettleik på 7,3 laks pr. km elv, og utrekna eggtettleik var,35 pr. m². Til samanlikning vart det observert ein gjennomsnittleg tettleik på 64 gytelaks pr. km elv og eggtettleik på 7,4 pr m² i åtte elvar i Sogn og Fjordane hausten 2. I seks av desse elvane var det ordinært fiske, og gjennomsnittleg beskatning var 55 %. Antalet gytelaks som vart observert i Suldalslågen i januar 21 var lågare enn forventa ut frå fangstane i fiskesesongen. Færre gytelaks enn forventa ut frå fangst, og eit høgt innslag av feittfinneklypt laks under stamfisket, kan indikere at det går ein del framand fisk opp i Suldalslågen, og at mange av desse har forlate elva når gytefiskteljingane blir gjennomførte i januar. Dei seks siste åra har det vore for låg eggtettleik og naturleg rekruttering til å nå berenivået for produksjon av vill laksesmolt i Suldalslågen. ABSTRACT: The spawning population of Atlantic salmon in the River Suldalslågen was counted to 156, 9, 236, 75, 178 and 153 individuals in January 1996, 1997,, 1999, 2 and 21, respectively, by snorkelling downstream during the spawning period. Corresponding densities of spawned eggs were.53,.34,.76,,2,,31 and.35 egg per m² in the respective years. The production of wild salmon smolts is presumably below carrying capacity due to the restricted number of adult spawners. During the fishing season in 2 a number of 414 salmon were removed, and later 29 salmon were fished to serve as parent stock for stocking purposes and smolt production. The total number of ascending salmon was thereby 596, of which 74 % were removed. Adult salmon spawners constituted 7.3 pr. km in January 21, and the corresponding egg density was.35 egg pr. m². When using the same methods, density of adult spawners was at average 64 pr. km in eight salmon rivers in the county of Sogn and Fjordane during the autumn of 2, and corresponding egg density was 7,4 egg pr. m². In six of these rivers where fishing was allowed, 55 % of the salmon was removed through fishing. There are indications that escaped farmed salmon and wild salmon originating from other rivers enter River Suldalslågen during the summer, but some of these fish leave the river during late autumn. EMNEORD: Suldalslågen Gytebestand Laks Beskatning Rekruttering 2

4 INNHALD SAMANDRAG...4 INNLEIING...5 METODAR...6 Observasjonar av gytelaks i gyteperioden... 6 Fangstandelar... 7 Total gytebestand av laksehoer og eggtettleik... 7 RESULTAT...1 Fangst av laks i Suldalslågen... 1 Smoltårgang Antal gytelaks registrert ved drivteljingar i gyteperioden i januar Antal gytelaks registrert ved drivteljingar i gyteperioden sidan 1995/ Fordeling av laks i gyteperioden Fangst, totalbestand og fangstandelar Gytebestand og eggtettleik Oppgang av laks i laksetrappa i Sandsfossen Storleiksavhengig oppgang i Sandsfossen Sjøaure; registreringar i trappa, fangst og observasjon i januar Temperatur ved første fødeopptak, laks... 2 DISKUSJON...22 LITTERATUR

5 SAMANDRAG Sægrov, H., B.A. Hellen og S. Kålås 21. Gytebestand av laks i Suldalslågen i 1995/96-2/1. Gytebestanden av laks i Suldalslågen er registrert ved observasjon under drivteljingar i januar kvart år i perioden Antal gytelaks observert og antal fanga under sportsfiske og stamfiske gjev minimumsestimat for det samla innsiget av laks kvart år. På grunnlag av estimatet for totalbestanden er det rekna ut kor stor andel av smålaks, mellomlaks og storlaks som blir fanga i fiskesesongen og kor stor andel av dei respektive gruppene som passerer Sandsfossen nedst i elva via laksetrappa på nordsida eller fossen. Sidan uskadd villaks > 75 cm blir sett ut att i elva, er beskatninga (uttaket) lågare enn fangstandelane. I åra vart det observert 156, 9, 236, 75, 178 og 153 gytelaks, gjennomsnittet for dei tre siste åra ( ) var 135. I fiskesesongen i 2 vart det fanga 53 laks (89 vart sette tilbake), likevel vart det berre observert 153 gytelaks i januar 21, dvs. 7,3 laks pr. km anadrom elvestrekning. I åtte elvar i Sogn og Fjordane var gjennomsnittleg tettleik av gytelaks 64 pr. km (min-maks: ) hausten 2, og i seks av desse elvane hadde det vore ordinært fiske i fiskesesongen. Tettleiken av gytelaks i Suldalslågen var dermed svært låg samanlikna med andre elvar, og relativt sett endå lågare dersom ein reknar antal pr. areal. I Suldalslågen vart det rekna ein tettleik av lakseegg på,35/m², gjennomsnittet for dei åtte elvane i Sogn og Fjordane var 7,4 egg/m² (min-maks: 1,4-22,5). Det vart brukt dei same metodane i alle elvane, og observasjonstilhøva (sikt, vassføring) var minst like gode i Suldalslågen som i dei andre elvane. Ut frå tal for fangst og gytefiskregistreringar var det ei beskatning av laks på 69 % i fiskesesongen i Suldalslågen i 2, inkludert uttak av stamfisk var beskatninga 74 %. I dei seks elvane i Sogn og Fjordane med ordinært fiske var gjennomsnittleg beskatning på 55 % i fiskesesongen (min-maks: 36 %-74 %). Ved beskatninga i Suldalslågen vart bestandsfekunditeten meir enn halvert. Av dei 48 laksane som passerte laksetrappa på nordsida av Sandsfossen i 2 var det berre,6 % som var feittfinneklypt. I fiskesesongen var det 3,5 % feittfinneklypt fisk, men under stamfisket i november-desember hadde andelen auka til heile 15, %. Denne auken i andel feittfinneklypt fisk indikerer at det vandrar ein del framand laks opp i Suldalslågen, og at mange av dei som ikkje blir fanga går ut att før midt i november. I gjennomsnitt har det dei tre siste åra vore eit innslag på 22 % feittfinneklypt laks i fangstane under stamfisket, medan innslaget i laksetrappa og fangsten har vore langt lågare. Det er sannsynleg at laks av Suldalsstamme dominerer under stamfisket, men dei fleste år blir det fanga utgytte laksehoer i siste halvdel av november, og det er usikkert om desse er av Suldalsstamme. Det har alle år vore høgast tettleik av laks på områda ovanfor Juvet. Totalt sett har likevel mellom- og storlaks vore nokolunde jamt fordelt frå Suldalsosen til Sandsfossen, medan det største antalet smålaks alle år har vore observert nedanfor Juvet. Det er ingen klare skilnader i fordelinga av gytelaks desse seks åra, men det er berre gjort undersøkingar i år med låg tettleik av gytelaks. I fangstane i fiskesesongen har det vore ein dominans av hoer av mellomlaks og storlaks, gjennomsnittleg 78 % hoer i åra 1993 til Når ein korrigerer for skeiv kjønnsfordeling, har det vore færre enn 15 laksehoer i denne storleikskategorien som har gytt i elva kvart år sidan gytesesongen 1993/94. I 2/1 var det 6 mellom- og storlakshoer i gytebestanden, og i tillegg 26 smålakshoer, totalt 86. Dersom ein set eit gytebestandsmål på 2,5 lakseegg/m² for Suldalslågen, må det gyte 28 laksehoer med ei gjennomsnittsvekt på 7,8 kg. Dette målet har ikkje vore nådd sidan gytesesongen 1992/93. 4

6 INNLEIING Etter Ulla-Førre reguleringa har det vore prøvereglement for vassføringa i Suldalslågen i perioden Prøvereglementet vart deretter utvida i 6 år til med to treårs periodar, den første for -2 og den siste for I 21 startar den andre perioden i det nye prøvereglementet, og samanlikna med perioden -2, blir det lågare vassføring i perioden april til juli, og ein større flaum i oktober. I desse seks åra blir det gjennomført ei rekkje undersøkingar i Suldalslågen, med siktemål å finne kva for vassføringssregime som høver best, og fortrinnsvis for laksen. Ved gytefiskteljingane i 2/21 vart det observert gytelaks som gjekk ut av elva som smolt i perioden , men det er berre av smoltårgangen frå 1997 at det meste av laksen så langt har nådd og kome attende til elva. Det er difor for tidleg å vurdere om og eventuelt korleis vassføringsreglementet i perioden - 2 har påverka tilbakevandringa av vaksen laks frå smoltårgangane som gjekk ut av elva i den første perioden av det nye reglementet. Utanom endringane i vassføring, har det skjedd andre endringar som kan ha betydning for laksebestanden i elva. På heile 199-talet har det føregått utsettingar av fora setjefisk og smolt i elva, og smol på ulike lokalitetar i sjøen utanfor elva, men antalet har variert mellom år. I 1997 vart fiskereglane endra, med eit generelt påbod om å setje ut att uskadd villaks som var større enn 75 cm, men all laks som var merka kunne avlivast. For fangst av sjøaure, rømd oppdrettslaks, og laks < 75 cm vart det ikkje endringar. I vart det starta opp omfattande kalking av sure sideelvar til Suldalslågen. Tidlegare på 199-talet, og spesielt i 1997, var det sannsynlegvis store påslag av lakselus på utvandrande laksesmolt frå Ryfylke, inkludert smolt frå Suldalslågen. I og 1999 var påslaga av lakselus mindre enn tidlegare, noko som burde gje betre overleving i sjøfasen (Sægrov mfl. 1997a, Kålås mfl. 2). Frå og med 1997 vart det betydelege innskrenkingar i fangstinnsatsen under sjølaksefisket, og dette har sannsynlegvis ført til redusert beskatning av villaks i sjøen. Temperaturen i fjorden og havet har sannsynlegvis stor verknad på overlevinga til postsmolt av laks. Temperaturtilhøva har variert relativt mykje på 199-talet (Friedland mfl. ), og det er indikasjonar på at temperaturen har vore relativt høg sidan, noko som tilseier høgare overleving på dei siste smoltårgangane i høve til denne faktoren. Redusert rekruttering på grunn av fåtallige gytebestandar frå og med gytesesongen 1993/94 medførte også reduksjon i antal utvandrande villsmolt frå og med våren 1997 (Saltveit 2). Dei mange endringane som har skjedd samtidig gjer det problematisk å talfeste påverknaden frå kvar einskild faktor, men både reduserte påslag av lakselus, høgare sjøtempertur og redusert sjøbeskatning tilseier ein auke i innsiget av laks frå smoltårgangane som gjekk ut av elva i og 1999 samanlikna med dei føregåande. Tilstrekkeleg tettleik av vaksen gytefisk er ein grunnleggjande føresetnad for ein sjølvrekrutterande laksebestand. Dersom ein veit antal og storleik på gytehoene, kan ein rekne ut ein gjennomsnittleg tettleik av egg som blir gytte per elveareal. Leif Magnus Sættem gjennomførte ei omfattande registrering av gytebestandane av laks og sjøaure i Sogn og Fjordane på slutten av 198- talet (Sættem 1995). Registreringane viste at ein høgare andel av smålaksen vart fanga under sportsfisket enn fleir-sjøvinter laks, høvesvis 83 % og 5 % i gjennomsnitt for dei 1 elvane han undersøkte. Tilsvarande undersøkingar i Suldalslågen i har vist fangstandelar på same nivå som i Sogneelvane (Hellen mfl. 2, Sættem 1995). Endringar i fiskereglane frå 1997 innebar ein reduksjon i fisket på større laks, og medførte også at fangststatistikken vart eit dårlegare hjelpemiddel til å rekne ut den attverande gytebestanden. I tillegg til fisket blir det kvart år teke ut stamlaks for produksjon av settefisk. I 1987 vart det opna ei ny laksetrapp i Sandsfossen nedst i Suldalslågen, der det blir registrert antal, art og storleik på oppvandrande fisk. Registreringane har vist at det fortrinnsvis er smålaks og sjøaure som går opp laksetrappa, medan mellomlaks og storlaks i større, men ukjent grad går opp fossen (ANON 1994). Det er dei store laksane som 5

7 representerer det avgjerande reproduksjonspotensialet, men antalet av store gytelaks var ukjent fordi ein ikkje visste kor stor andel av dei store laksane som gjekk opp utanom trappa. For å kartleggje antal gytelaks og rekrutteringspotensialet i Suldalslågen vart det gjennomført drivteljingar frå Stråpa øvst i elva til Sandsfossen nedst i elva i januar 21, på same måte som dei fem føregåande åra (Hellen mfl. 2). Rekruttering av laks kan vere påverka av temperaturen dei første dagane etter at yngelen kjem opp av grusen. Eggutviklinga er temperaturavhengig (Crisp 1981), og det er anteke at gytetidspunktet i den enkelte laksebestand er tilpassa temperturtilhøva i elva. Laksen i Suldalslågen gyt uvanleg seint, og dette er truleg ei tilpassing til relativt høg temperatur i elva tidleg på vinteren i kombinasjon med låg temperatur tidleg på sommaren (Heggberget 1988, Jensen mfl. 1991). Ei undersøking frå 1 norske lakseelvar viste at lakseungane ikkje kom opp av grusen og starta fødeopptaket før vasstemperaturen var over 9 C i ni av elvane, og over 8 C i ei (Jensen mfl. 1991). Også erfaring frå oppdrettsnæringa tilseier at lakseyngelen ikkje bør startforast før temperaturen er høgare enn 8 C (Refstie 1979). Etter undersøkingar i Aurlandselva vart det konkludert med at temperaturen når yngelen kjem opp av grusen er avgjerende for overlevinga. I perioden 1989 til 1999 vart det bare registrert god overleving på lakseyngelen i 1991, og dette er det einaste året då temperaturen ved første fødeopptak var over 9 C (Sægrov mfl., 2) I Suldalslågen er det tidleg på vinteren lågare temperatur i nedre del enn i øvre del på grunn av nedkjøling, men tidleg på sommaren er elva varmast i nedre del på grunn av oppvarming. Dette betyr at eggutviklinga vil vere ulik i ulike deler av elva, men dette treng likevel ikkje å medføre at temperaturen ved swimp-up er ulik. Med utgangspunkt i temperaturmålingar er det rekna ut kva skilnadene i temperaturregimet i elvevatnet oppe (Suldalsosen) og nede (Tjelmane) i Suldalslågen kan ha å seie for forventa gytetidspunkt i høve til temperaturen ved første fødeopptak. METODAR Observasjonar av gytelaks i gyteperioden Registreringane av fisk og gyteområde i Suldalslågen vart utført ved observasjonar frå elveoverflata av to personar, som iført dykkardrakter, snorkel og maske dreiv nedover elva. Ein tredje person, som gjekk/køyrde langs elva, noterte etter jamlege konsultasjonar observasjonane og teikna dei inn på kart. Total observasjonsstrekning var ca 21 km frå Suldalsosen til Sandsfossen, Juvet er unnateke (figur 1). Den stadeigne laksebestanden gyt seint i Suldalslågen, og gytetoppen, dvs. når 5 % av hoene som blir nytta som stamfisk har gytt eller er gyteklare, er januar (Heggberget 1988). Den 11. januar i 1999 var berre tre av totalt 15 stamlakshoer gyteklare, medan gytetoppen var 3. januar i 2 (Øyvind Vårvik, pers. medd.). I gytesesongen 1999/2 vart det gjennomført teljingar januar. Dette er om lag ti dagar seinare enn i perioden 1995/96 /99, og årsaka til dette var mykje nedbør og høg vassføring tidleg i januar, noko som gjorde det vanskeleg å telje gytefisk i Suldalslågen ved den aktuelle metoden på grunn av redusert sikt i delar av elva. Under gytefiskregistreringane den 4. og 5. januar i 21 var sikta 1-11 meter, som i 2. Vassføringa var 13 m 3 /s ved Stråpa og vassføringa var låg også vidare nedover. Ved Sandsfossen var vassføringa mellom 15 og 16 m³/s. God sikt og låg vassføring gjorde at to personar til saman kunne sjå botnen i hele elvas breidde der ho var smalare enn ca. 4 meter, i 6

8 praksis mest alle stader. Under observasjonane vart laksen skild i kategoriane smålaks (<3,5 kg), mellomlaks (3,5-8 kg) og storlaks (>8 kg) etter den normale vektfordelinga i høve til sjøalder i bestanden. Aure over eit kilo vart også registrert. Fangstandelar Fangsten av laks i fiskesesongen, fangst av stamfisk og antal gytelaks som vart observert under drivteljingane utgjer til saman det totale innsiget av laks. Vi reknar det totale antalet som innsig av villaks, men her inngår ein del rømd oppdrettslaks som ikkje let seg skilje frå villaks ut frå ytre kjenneteikn som finneslitasje og gjellelokforkorting, og som difor under sortering og fiske blir bestemt som villaks. Rømd oppdrettslaks gyt normalt i oktober november (Lura og Sægrov 1993, Thorstad m.fl. 1996, Sægrov m.fl. 1997b). Også feilvandra villaks gyt tidlegare enn Suldalslaksen og kan ha gytt og forlate elva før drivteljingane i januar, slik at dei ikkje blir talde med i gytebestanden. Lakseinnsiget til Suldalslågen kjem relativt seint, og det meste av laksen blir fanga i august og september (ANON 1994). Sandsfossen er eit temporært vandringshinder der laksen normalt ikkje går opp før temperaturen i elva når over 8-9 C. Laksen som kjem inn til Suldalslågen står normalt ei stund under Sandsfossen, der han er svært fangbar, før han vandrar opp fossen eller trappene (ANON 1994, Johnsen m.fl. 1997). I utstrekning er området under fossen lite i høve til det totale elvearealet, men ein høg andel av den totale elvefangsten blir likevel fanga nedanfor Sandsfossen. Ved utrekning av fangstandelar er det skilt mellom fangst nedanfor og ovanfor fossen, fordi fangstandelane representerer to estimat og dermed er meir detaljert enn fangstandelane for heile elva samla. Det er rekna at det ikkje skjer gyting nedanfor Sandsfossen, slik at fiskane som bli observert ovanfor Sandsfossen i gyteperioden, er restbestanden etter fangst og uttak av stamlaks. Fiskesesongen varer frå 15. juli til 15. september, men frå og med 1997 skulle all uskadd villaks som var større enn 75 cm (mellom- og storlaks) setjast ut att i elva, med unntak av merka fisk og dei som vart brukte som stamlaks. I utrekning av fangstandelar sidan 1997 er det anteke at fisket etter større laks føregjekk som tidlegare år, og at fiskane som vart sette ut att ikkje vart fanga ein gong til. I, 1999 og 2 vart mesteparten av stamfisken fanga etter at fiskesesongen var avslutta, men i 1997 vart dei fleste stamlaksane fanga rett før og i fiskesesongen. Totalbestanden av laks ovanfor Sandsfossen består av fangsten i fiskesesongen og ved stamfiske, og gytebestanden registrert ved drivteljingar. I laksetrappa på nordsida av Sandsfossen er det registrert kor mange i kvar storleiksgruppe som passerte kvart år. Ein kan dermed rekne ut det totale antalet og andel i kvar gruppe som gjekk opp denne trappa samanlikna med antalet som gjekk opp fossen og den andre laksetrappa. Total gytebestand av laksehoer og eggtettleik Dersom rekrutteringa av ungfisk er for låg til at produksjonspotensialet blir fullt utnytta, er det normalt antal hoer og antal gytte egg som er den avgrensande faktoren. Andel hoer i dei ulike storleiksgruppene er difor vesentleg. I bestandar der det vanlegvis er eit stort innslag av fleir-sjøvinterfisk, er det normalt ein låg andel hoer mellom smålaksane (1-sjøvinter) og flest hoer av fleir-sjøvinterfisk. Høg fangstandel for smålaks, fleirtal av hannar i smålaksgruppa og lågt antal egg per ho gjer at bidraget til den totale eggmengda frå smålaks-hoer er lite. I 1993, 1994, 1995 og 1996 var innslaget av hoer i fangstane av fleir-sjøvinter villaks høvesvis 8 %, 77 %, 82 % og 73 %. Gjennomsnittet for desse åra var 78 %, og gjennomsnittvekta på hoene var 7,8 kg (Svein Jakob Saltveit, pers. medd.). Desse tala er nytta ved utrekning av gytebestand og eggtettleik frå 1957 til

9 Eggtettleiken er sidan 1995 utrekna på grunnlag av antal fisk i gytebestanden talt ved drivteljingar og korrigert for skeiv kjønnsfordeling, med foresetnad om ein andel av hoer på høvesvis 7, 8 og 2 % for stor-, mellom- og smålaks. Det er rekna med 13 egg per kilo hofisk (Sættem 1995). Tettleik av egg per m² elvebotn er utrekna for arealet ved låg vassføring i gyteperioden (12 m 3 /s), som er rekna til m 2 for Suldalslågen mellom Sandsfossen og Suldalsosen (Torill Skaugen, Statkraft Engineering, pers. medd.). Temperatur ved første fødeopptak Det er målt temperatur i Suldalslågen ved utløpet av Suldalsvatnet (Suldalsosen) og nede i Suldalslågen, ved Tjelmane bru. Der det manglar data for kortare periodar, er temperaturen simulert. Tida frå befruktning til når 5 % av yngelen (D) har klekt er utrekna etter likning (1b) i Crisp (1981) log D = b log (T - ) + log a. (1b) der b, og a er artsspesifikke konstantar og T er gjennomsnittleg døgntemperatur i C. for laks gjev dette formelen: log D = -2,6562 log(t 11,) + 5,198 Dagleg prosentvis eggutvikling er utrekna som 1/D, og klekketidspunkt er når summen av dagleg eggutvikling kjem opp i 1 %. Tidspunktet for første fødeopptak (swim-up) er utrekna etter same likning som fram til klekking, og skjer når summen av utviklinga er 17 % (Crisp 1988). 8

10 Suldalsvatnet Suldalsosen 21 2 Stråpa km observasjons sone 13 Vegbru over elva 3 Nr. på observasjons sone N 3 km Juvet Sandsfossen SANDSFJORDEN FIGUR 1. Suldalslågen med inndeling i kilometersoner. 9

11 RESULTAT Fangst av laks i Suldalslågen I 2 vart det fanga 248 smålaks, 149 mellomlaks og 27 storlaks, totalt 414. I tillegg vart det fanga 24 mellomlaks og 65 storlaks som vart sett ut att levande i elva, medrekna desse vart totalfangsten 53 laks. Andelen smålaks var 49 %. I antal er dette den største fangsten av laks sidan 1995, og målt i kilo er fangsten den største sidan Under stamfisket om hausten vart det teke ut 29 laks. I perioden 1957 til 2 (43 år) er det tre periodar med relativt gode fangstar, og toppåra i dei respektive periodane er 1964, 1973 og Størst fangst var 981 laks i 1989 (658 laks, 323 smålaks) og lågast fangst i 1996 med 141 (76 laks, 65 smålaks) og i 1959 med 134 laks totalt (figur 2). I desse fangstane er klare oppdrettslaks ikkje medrekna, men fangstane inkluderer rømd oppdrettslaks som ikkje har tydeleg ytre teikn på oppdrettsbakgrunn. Skjellanalysar frå perioden 1979 til 1989 viser ein andel av rømd oppdrettsfisk i fangsten på om lag 3 % frå 1989 og ingen av desse var registrert som oppdrettsfisk av fiskarane (Sægrov & Urdal, upublisert). Dersom ein reknar med eit innslag av rømd oppdrettslaks utan ytre skader, var dei absolutte botnåra for fangst av villaks i 1996 og Laks Smålaks % smålaks FIGUR 2. Fangst av laks (mellomlaks + storlaks) og smålaks i Suldalslågen i perioden 1957 til 2. Andel smålaks i prosent av totalfangsten er innteikna (heiltrekt linje). Antal fanga Andel smålaks (%) Andelen smålaks har auka jamt i heile perioden, frå mest ingen i åra før 1967 til mellom 37 % og 69 % dei siste åtte åra ( ). Det er ingen samanhang mellom fangst av smålaks eit år og fangst av mellomlaks det neste året eller fangst av storlaks 2 år seinare (figur 2). Resultata peikar i retning av at ein større andel av smolten no kjem tilbake etter ein vinter i sjøen i høve til tidlegare. Fangstane av fleir-sjøvinter laks vart sterkt reduserte frå 1989 til 1993, har vore jamt låge dei etterfølgjande åra og nådde eit lågmål i 1999 med 67 laks. I 2 auka fangsten av fleirsjøvinterfisk markert opp mot gjennomsnittsnivået for perioden etter 1953 (figur 2). Sjøfisket etter laks har vore redusert i Ryfylke sidan 1997, og bestandssituasjonen kan difor ha vore verre i og 1999 enn det statistikken gjer inntrykk av, dette gjer også at dei brukbare fangstane i 2 ikkje utan vidare kan samanliknast med åra før reduksjonen i sjøfisket. Det har sidan 1997 vore pålegg om å setje ut att umerka villaks større enn 75 cm, samstundes har ein søkt å endre fiskestrategien og fiskeutstyr mot eit meir selektiv fiske av smålaks og sjøaure (Øyvind Vårvik, pers. medd.). 1

12 Smoltårgang Om ein forutset ein fangstandel på 4 % for mellom- og storlaksen og ein fangstandel på 8 % for smålaksen, og at 7 % av fleir-sjøvinter laksane er tosjøvinterfisk og dei resterande 3 % er tresjøvinterfisk, kan ein rekne ut det total innsiget for kvar smoltårgang frå perioden 1957 til Dei tre periodane med god smoltoverleving blir då tydelegare enn det fangststatistikken viser. Det var størst tilbakevending til elva av smoltårgangen frå 1962 med heile laks, fylgt av 1987 og 1988 årgangane med høvesvis og laks (figur 3) FIGUR 3. Estimert antal laks som kjem attende til Suldalslågen frå dei einskilde smoltårgangane som gjekk ut i perioden Lakseinnsig (antal) Smoltårgang Det var lågast tilbakevending av 1976 årgangen med 376 laks, fylgt av 1957-årgangen med 381 laks og 1997-årgangen med 416 laks. Tilbakevendinga av dei fire siste årgangane ( ) er lågare enn estimatet indikerer samanlikna med dei føregåande årgangane, fordi fangsten av laks i sjøen var redusert frå og med I andre bestandar t.d. på Jæren har det vore relativt høg tilbakevending av smoltårgangane frå 1997, og I mange av laksebestandane på Vestlandet, inkludert dei i Ryfylke, var det svært låg tilbakevandring av smoltårgangen frå 1997, sannsynlegvis på grunn av påslag av lakselus, medan smolten frå årgangane frå og 1999 med nokre unnatak har overlevd betre. 11

13 Antal gytelaks registrert ved drivteljingar i gyteperioden i januar 21 Det blei i januar 21 registrert totalt 153 laks, fordelt på 17 storlaks, 61 mellomlaks og 75 smålaks (tabell 1), det blei også registrert 67 aure. Av storlaksane vart 82 % registrert ovanfor Juvet, også av mellomlaksane var det flest ovanfor Juvet (67 %). Sidan strekninga ovanfor Juvet er dobbelt så lang som nedanfor, blir tettleiken per km elv høgast av smålaks nedanfor Juvet, medan det var høgast tettleik av storlaks ovanfor Juvet. Av mellomlaks var det like høg tettleik ovanfor og nedanfor juvet (tabell 1). TABELL 1. Observasjonar av laks og aure under drivteljingar i Suldalslågen 4. og 5. januar 21. Kvar strekning er ein km lang, og namna som er nytta er ved nedre enden av kvar strekning. Vassføringa var 13 m 3 /sekund ved Stråpa (minstevassføring) og auka lite nedover elva. Sikta var 1-11 meter, tilsvarande ei samla observasjonsbreidde på maksimum 4 meter for to observatørar. Dei daude laksane inngår i estimatet av gytebestanden. Strekning Laks Aure Anna Nr Nam (til) Stor Mellom Små Totalt 1 Sandsfossen Tjelmane daude STL 3 Helland Gamal bru (Mo) Lahammar- Neset ML med knekt kjeve 6 Hanakam daud ML 7 Resmohamrane Sum Juvet Sandsfossen Antal / km Juvet Sandsfossen,4 2,9 4,9 8,1,3 Prosent Juvet Sandsfossen 5,3 35,1 59,6 1, 8 Juvet Kvamsøyno Litlaneshølen Flotto Carlinmerka, daud. 1 Daud, aure 12 Duøy (Gardvoll) 13 Herabakkahølen (bakkant) ML, Carlinmerka 14 Ritland Bakkahølen Steinsholmen (Notto) Steinshølen sjøsommeraure 18 Tjøstheimroren Lunde bru Presthølen Notahølen regnboge Sum ovanfor Juvet Antal / km ovanfor Juvet 1, 2,9 2,9 6,9 4,8 Prosent ovanfor Juvet 14,6 42,7 42,7 1, 69,1 Total sum Totalt antal / km,8 2,9 3,6 7,3 3,3 Prosent 11,1 39,9 49, 1, 12

14 Antal gytelaks registrert ved drivteljingar i gyteperioden sidan 1995/96 Observasjonane av gytelaks er berre gjennomført i ein periode med låge fangstar av laks i Suldalslågen, med unntak av i 2/1. I den siste 6-års perioden vart høgast tettleik observert i januar med 11,2 laks/km elvestrekning (236 laks), og lågast tettleik i januar 1999 med 3,6 per km (75 laks). I januar 21 vart det på tross av gode fangstar berre registrert 7,3 laks per km (153 laks). Fordelinga av smålaks, mellomlaks og storlaks har vore om lag den same i perioden frå 1995/96 /99, men andelen smålaks var dobbelt så høg i 1999/ samanlikna med dei føregåande åra. I 2/1 var fordelinga mellom dei ulike storleiksgruppene meir på nivå med observasjonane frå tidlegare år, men framleis med relativt høg andel av smålaks (tabell 2). TABELL 2. Antal, frekvensfordeling og gjennomsnittleg tettleik (antal/km) av smålaks, mellomlaks og storlaks som vart observerte i Suldalslågen i gyteperioden frå 1996 til 21. Smålaks Mellomlaks Storlaks Totalt N % N/km N % N/km N % N/km N % N/km 1995/ ,4 1, ,8 4, ,9 1, ,1 1996/ ,, ,2 2, ,8, ,3 1997/ ,8 2, ,5 6, ,6 2, ,2 /99 3 4, 1, ,3 1,8 8 1,7, ,6 1999/ ,6 6, ,2 1,3 2 11,2 1, ,5 2/ , 3, ,9 2, ,1, ,3 Fordeling av laks i gyteperioden Med unntak av at det var svært låg tettleik av laks i øvre halvdel av elva i 1996/97, er det ingen klare tendensar til at fordelinga er påverka av total tettleik. Juvet representerer heller ikkje noko skilje som har vesentleg betydning for fordelingsmønsteret. Alle åra var det låg tettleik av gytelaks, og det er uråd å seie noko om korleis fordelinga ville ha vore dersom antalet laks i elva var høgare. Det var alle seks åra høgast tettleik av større laks i området ovanfor Juvet, 8-9 kilometer frå sjøen, og høgare tettleik av smålaks i nedre del av elva samanlikna med øvre del. I januar vart det observert laks på heile elvestrekninga frå Larvika til Stråpa, men i januar 1997 vart det berre observert 9 laks i øvre halvdel av elva. Fordelinga i januar 1997, januar 1999 og januar 2 kan vere påverka av eit relativt stort uttak av stamfisk i øvre del av elva før gytesesongen. I gytesesongen 1999/2 og 2/1 vart høvesvis 9 % og 8 % av stamfisken som vart fanga ovanfor Sandsfossen teken på dei øvste 9 km av elva (figur 4). 13

15 Ant./km Ant./km Antal observert/km Ant./km Ant./km Storlaks Mellomlaks Smålaks 1995/96 (N=156) Storlaks Mellomlaks Smålaks 1996/97 (N=9) Storlaks Mellomlaks Smålaks 1997/98 (N=236) /99 (N=75) Storlaks Mellomlaks Smålaks 1999/2 (N=178) Ant./km /1 (N=153) Avstand frå sjøen (km) FIGUR 4. Tettleik (antal/km) av storlaks ( 3-sjøvinter), mellomlaks (2-sjøvinter) og smålaks (1-sjøvinter) som vart observert under drivteljingar i Suldalslågen i gyteperioden i åra 1996, 1997,, 1999, 2 og 21. Juvet ligg på strekninga mellom 7 og 8 kilometer frå sjøen. 14

16 Fangst, totalbestand og fangstandelar Det estimerte innsiget av villaks til Suldalslågen i fem års- perioden 1995 til 1999, var størst i 1997 og minst i. I 1997 var det totale innsiget utrekna til 651 villaks og dette er nær fire gonger fleire enn estimatet på 171 i. I 2 var total innsiget 596 laks, og i antal det nest største innsiget dei siste seks åra. Antal rømd oppdrettslaks som er teke ut av laksetrappa i Sandsfossen er dei siste fire åra var 144 i 1997, 32 i, 18 i 1999 og 47 i 2 (Øyvind Vårvik, pers. medd.). TABELL 3. Fangst av smålaks, mellomlaks og storlaks nedanfor og ovanfor Sandsfossen og totalt i perioden , uttak av stamfisk, antal observerte i gytesesongen og totalbestand i Suldalslågen. Ved utrekning av andel fanga i fiskesesongen er det rekna at heile bestanden er fangbar nedanfor Sandsfossen og fangbar bestand ovanfor Sandsfossen er totalbestanden minus fangst nedanfor fossen. Klare oppdrettslaks er ikkje medrekna. I 1997 vart det fanga og sett ut att 7 mellomlaks og 16 storlaks, i vart det sett ut att 26 mellomlaks og 24 storlaks, i 1999 var det fanga og sett ut att høvesvis 3 og 22 mellom- og storlaks og i 2 var det fanga og sett ut att høvesvis 24 og 65 mellom- og storlaks. Dette er korrigert for i utrekninga av totalbestand og fangstandelar. Fangstandelane er maksimum fordi dei er utrekna under føresetnad av at vi ser alle fiskane under drivregistreringane og at kvar fisk berre blir fanga ein gong. Det er også korrigert for stamfisk tatt ut før fiskesesongen. År/ Sesong 1995/ / / / / 2 2/ 21 Antal laks (%) Storleiks Kategori Fangst, sportsfiske Stam- Fiske Observert Total - Bestand (%) Fangstandel (%) Nede Oppe Totalt Nede Oppe Totalt Smålaks (43,8) 35, 66,4 78,2 Mellomlaks (35,9) 11,8 26,8 35,4 Storlaks (2,3) 15,4 31,2 41,8 Sum (1,) 22,7 42,4 55,5 Smålaks (35,3) 51,8 55, 79,8 Mellomlaks (44,3) 29,8 21,9 39,6 Storlaks (2,4) 33,3 4,6 6,4 Sum (1,) 38,3 35,2 58,2 Smålaks (52,4) 38,4 77,9 81,8 Mellomlaks ? (4,1) 29,8 32,2 52,5 Storlaks ? ( 7,5) 2, 4,8 42,9 Sum ? (1,) 32,3 53,5 67,1 Smålaks (46,2) 19, 46,9 57, Mellomlaks (38,) 35,4 57,1 72,3 Storlaks (15,8) 51,9 >1, >1, Sum (1,) 3,4 57,1 7,2 Smålaks (72,7) 25,1 35,4 51,6 Mellomlaks (18,5) 23,9 49,1 62, Storlaks (8,9) 22,6 51,6 74,2 Sum (1,) 24,7 39,5 55,3 Smålaks (53,4) 34, 61,9 74,8 Mellomlaks (37,9) 38,9 56,7 76,5 Storlaks (8,7) 56,3 >1, >1, Sum (1,) 37,7 7, 85, 15

17 Av det totale estimerte innsiget, varierte innslaget av smålaks mellom 73 % i 1999 og 35 % i Storlaksen utgjorde 2 % av innsiget i 1995 og 1996, men berre 8 % i 1997 og I 2 utgjorde storlaksen 9 % av det totale innsiget (tabell 3). Av vill smålaks som gjekk opp i Suldalslågen, vart ein stabilt høg andel frå 78 % til 82 % fanga under sportsfiske i I og 1999 var fangstandelen lågare med høvesvis 57 % og 52 %, men auka til over 7 % i 2. Fangstinnsatsen for heile perioden er ikkje kjent, men var ca 85 fiskedøgn i og omlag 11 døgn i Smålaks utgjorde i perioden 1995 til 1997 ein relativt låg andel av den totale gytebestanden (2-26 %), men i januar 1999 utgjorde smålaksen 4 %, i 2 heile 74 % og i 21 var andelen smålaks 49 % (tabell 2). Andelen mellomlaks av lakseinnsiget varierte mellom 18 % i 1999 og 44 % i Fangstandelen for denne gruppa var minst i 1995 med 35 % og størst i med 72 %. Innsiget av storlaks var størst i 1995 med 91 stk., som er nær tre gonger fleire enn i då det totale innsiget av storlaks vart utrekna til 27 individ. Fangstandelen av storlaks varierte mellom 42 % og 6 % dei tre første åra i perioden, var 74 % i 1999 og vart estimert til 1 % i og i 2. Denne fangstandelen er sjølvsagt for høg, og den høge fangstandelen også i 1999, indikerer at storlaks som blir sett ut att kan bli fanga igjen. Dette er det uråd å korrigere for i utrekningane. Under gytefiskteljingane i januar 1999 og i 21 vart det observert mellomlaks med laus underkjeve, og under stamfiske hausten vart det fanga ein storlaks med same type skade (Øyvind Vårvik, pers.medd.). I januar observerte vi tre storlaksar med skadd underkjeve. I januar 2 blei det berre observert ein aure med slik skade. Slike observasjonar har vi ikkje gjort før i 1999 i Suldalslågen, og i andre elvar har vi berre sett få tilsvarande tilfelle. Det er sannsynleg at denne typen skade oppstår under fangst og desse fiskane vil ha redusert konkurranseevne under gytinga. I januar 21 registrerte vi to daude mellomlaks (ein med carlinmerke), to daude storlakser (ein med carlinmerke), og ein daud aure. I januar 2, då teljingane blei gjennomført seint i gyteperioden, observerte vi tre daude mellomlaks og to daude storlaks, tidlegare er det berre observert tre daude laksar, ein mellom og ein storlaks i 1996, og ein storlaks i Gytebestand og eggtettleik Med utgangspunkt i ein gjennomsnittleg fangstandel på 4 % for fleir-sjøvinter laks og 8 % for smålaks, og korrigert for uttak under stamfisk, er det rekna ut estimat for årleg antal gytehoer i Suldalslågen i perioden 1957 til 2. For åra 1995, 1996 og 1997 var det ei klar overvekt av hoer mellom fleirsjøvinter laks i fiskesesongen, med eit gjennomsnitt på 78 % desse åra (Svein Jakob Saltveit, pers. medd.), og dette talet er brukt ved utrekning av gytebestanden. Det er samstundes rekna at innslaget av hoer i gruppa av smålaks var 2 %. Gjennomsnittsvekta er sett til 7,8 kg for fleirsjøvinterfisken og 2,5 kg for einsjøvinterfisken. For åra er den aktuelle gytebestanden observert, og bestandsfekunditeten er også estimert på bakgrunn av observasjonane, med føresetnad om høvesvis 7 %, 8 % og 2 % hoer mellom stor-, mellom og smålaksane, og lik gjennomsnittleg vekt for gytefisken som for fiskane som blei fanga. For dei åra då begge metodane er brukt, var bestandsfekunditeten lågare med utgangspunkt i den observerte gytebestanden, samanlikna med når gytebestanden er utrekna på bakgrunn av fangsttala. I 2 var eggtettleiken basert på gytefiskregistreringane langt lågare enn tettleiken basert på fangsttala frå fiskesesongen, med høvesvis,35/m² og 2,22/m² (figur 6). Antal fleir-sjøvinter laksehoer varierte frå maksimum 938 i 1964 til minimum 35 i, men så seint som i 1989 var det estimerte antalet 739 (figur 5). Dei siste ti åra har antalet dermed 16

18 variert med ein faktor på 21. Dei seks siste åra har det vore færre enn 15 laksehoer som gytte i elva kvart år, og dermed færre enn i nokon femårs periode tidlegare. FIGUR 5. Estimert antal gytehoer av fleir-sjøvinter laks og smålaks i Suldalslågen i perioden 1957 til 1994, og observert antal gytehoer i perioden Det er rekna at 4 % av fleir-sjøvinter laks og 8 % av smålaksen blir fanga i fiskesesongen i åra før Antal laksehoer Fleirsjøvinter Smålaks FIGUR 6 Gjennomsnittleg estimert eggtettleik ut frå fangst (grå søyle) i Suldalslågen i perioden For åra 1995 til 2 er det også vist estimert eggtettleik uterekna på grunnlag av den observerte gytebestanden (svarte punkt). Dei to heiltrekte linjene representerer ulike nedre grenser for tettleik for å sikre full smoltproduksjon (sjå Jonsson mfl. ). Egg per m² Trass i at andelen smålaks i bestanden har auka jamt i heile perioden frå 1957, er det først dei siste åra at eggbidraget frå denne storleiksgruppa har vorte nemneverdig. Fram til 1994 utgjorde den estimerte andelen egg gytte av smålaks, berekna på bakgrunn av fangstandelar, aldri meir enn 3 % av total eggmengde. Gjennomsnittleg bidrag i perioden frå 1957 til 1994 var,5 %. Med tilsvarande metode har det gjennomsnittlege bidraget dei siste seks åra vore 2,6 %. 1% Antdel egg per m² (%) 8% 6% 4% 2% Storlaks Mellomlaks Smålaks FIGUR 7. Andel egg gytt av stor-, mellom- og smålaks i perioden 1995/96 til 2/1, basert på drivteljingar. % 1995/ / /98 / / 2/1 Gytesesong Drivteljingane gjev ein betre oversikt over samansettinga i gytebestanden, og ut frå anteken kjønnsfordeling på 7 %, 8 % og 2 % hoer mellom stor-, mellom og smålaksen, blir bidraget frå smålaksen dei siste seks åra 6,5 %, med eit maksimum i 1999/2 med 13,6 % (figur 5 og 7). 17

19 Oppgang av laks i laksetrappa i Sandsfossen I 2 vart det registrert 33 storlaks, 151 mellomlaks og 34 smålaks i laksetrappa, totalt er dette den nest største oppgangen av laks som er registrert sidan Antalet registrerte smålaks har variert gjennom perioden. Det lågaste antalet vart registrert i 1996 med berre 46 smålaks, medan det desidert høgaste antalet vart registrert i 1997 med 663 smålaks, 14 gonger fleire enn året før og meir enn 2 gonger fleire enn noko anna år sidan 1987 (figur 8). FIGUR 8. Antal storlaks, mellom-laks og smålaks som er registrert årleg i laksetrappa i Sandsfossen. Klare oppdrettslaks er ikkje medrekna, i 2 var dette 47 smålaks (Suldal Elveigarlag). Antal laks registrerte i laksetrappa Storlaks Mellomlaks Smålaks I 2 vart det fanga 18 vill smålaks nedanfor Sandsfossen og registrert 34 i trappa. I 1999 vart det fanga 72 vill smålaks nedanfor Sandsfossen og registrert 224 i trappa. Dette tilseier eit minimum innsig på 412 smålaks, altså nesten 1 meir enn estimatet på 318 i tabell 3. Tala indikerer at det også i 2 gjekk opp fisk som seinare gjekk ut att i sjøen, tala frå 1997 indikerer det same dette året. Storleiksavhengig oppgang i Sandsfossen Av smålaks er det alle seks åra registrert fleire i laksetrappa enn estimatet basert på fangst og drivteljingar ovanfor (tabell 4). Det er difor uråd å anslå andel som går opp fossen. Fangst av Carlin-merka smålaks ovanfor Sandsfossen, som ikkje er registrerte i trappa, dokumenterer at også ein god del smålaks går opp fossen eller i den nye trappa frå Av mellomlaks gjekk det fleire opp trappa enn fossen i 1995, medan meir enn 5 % gjekk opp fossen i 1996 og 1997, dei to siste åra har igjen ein høg andel av mellomlaksen gått opp trappa. Av storlaksen har dei fleste gått opp fossen alle åra, med variasjon frå 74 % (1999) til 96 % (1997) (tabell 4). 18

20 TABELL 4. Estimert bestand av smålaks, mellomlaks og storlaks ovanfor laksetrappa i Suldalslågen (tal frå tabell 3) og antal i same storleiksgruppe som vart registrert i laksetrappa ( ) i perioden 1995 til 2. Andelen (%) som gjekk opp trappa er maksimumsestimat medan andelen som gjekk opp fossen ( ) er minimumsestimat fordi estimata baserer seg på at vi registerer alle fiskane under drivteljingane. Rømd laks med tydelege teikn på oppdrettsbakgrunn er ikkje medrekna. For smålaks er andelen som er registrert i trappa alle år høgare enn det estimerte antalet ovanfor basert på fangst og drivteljingar. Dette kan skuldast at same laksen blir registrert i trappa meir enn ein gong, og/eller at ein del av smålaksane er feilvandrarar som forlet elva etter kort tid eller at dei ikkje blir registrert i elva. Bestand ovanfor og (antal i trappa) Andel, %, i trappa og (fossen) Små- Mellom- Stor- Små- Mellom- Stor (141) 142 (92) 77 (1) 347 (243) <11 (>) 65 (35) 13 (87) ( 46) 73 (32) 32 ( 4) 145 ( 82) <115 (>) 44 (56) 13 (88) (663) 183 (6) 48 ( 2) 441 (725) <3 (>) 33 (67) 4 (96) 64 (111) 56 (62) 24 ( 6) 144 (179) <17 (>) <11 (>) 25 (75) (224) 55 (54) 31 (8) 31 (286) <14 (>) 98 (2) 26 (74) 2 21 (34) 138(151) 25 (33) 373 (48) <145 (>) <19 (>) <132 (>) Sjøaure; registreringar i trappa, fangst og observasjon i januar Det blir årleg registrert eit stort antal sjøaure i laksetrappa i Sandsfossen. I 2 var antalet 3481, men det høgaste antalet som er registrert var 361 i 199 (ANON 1994). Det er ein svak tendens til avtakande fangst av sjøaure i Suldalslågen i perioden (figur 9). Det er berre ein låg andel av sjøauren som blir fanga under sportsfiske, gjennomsnittleg 22 % i perioden , med variasjon frå 12 % til 41 % mellom år i høve til antalet registrerte i trappa. Den låge fangstandelen kan indikere at ein del av sjøaurane går opp trappa meir enn ein gong i sesongen frå juni til oktober. Dei siste seks åra har det vore stabil fangst av sjøaure i elva med færrast fanga i 1996 med 361 stk. og flest fanga i 1999 med 454 stk. Det er heller ikkje nokon samanhang mellom fangst av sjøaure ovanfor Sandsfossen og antal registrerte i laksetrappa. FIGUR 9. Antal sjøaurar som er registrerte i laksetrappa i Sandsfossen i perioden (søyler) og totalfangst (antal) av sjøaure i Suldalslågen i perioden (linje). Merk ulik y-akse. Antal sjøaure i laksetrappa I trapp Fangst Fangst av sjøaure (antal) Av dei sjøaurane som passerte trappa og unngjekk fangst, registrerte vi berre eit lågt antal under drivteljingane i januar, færre enn 2 % kvart år og berre 2 % i 2/1 (tabell 5). Sjøaurane som går opp trappa spreier seg sannsynlegvis i større deler av vassdraget enn laksen. Dei gyt i sideelvar til Suldalslågen og i innlaupselvane til Suldalsvatnet (ANON 19

21 1994). Etter gytinga i oktober-november kan sjøaurane vandre ut att i sjøen, dei kan overvintre i sideelvene, i hovudelva eller i Suldalsvatnet. TABELL 5. Antal sjøaure som vart registrert i laksetrappa i Sandsfossen, total fangst av sjøaure og antal observerte under drivteljingar i Suldalslågen sesongane 1995/96 til 2/1. Ved utrekning av restbestand er det anteke at alle sjøaurane går opp laksetrappa. Dei som går opp fossen kjem i tillegg til restbestanden. Sesong 1995/ / /98 / / 2/1 Antal registrerte i trappa Antal fanga i fiskesesongen Restbestand Antal observerte i januar % observerte av restbestanden 16,2 13,3 11,6 3,5 4, 2,2 Temperatur ved første fødeopptak, laks Vasstemperaturen i Suldalslågen ved Tjelmane langt nede i elva er lågare i november, desember, januar og februar samanlikna med øvst i elva ved Suldalsosen. Dette skuldast nedkjøling av elvevatnet frå Suldalsosen og nedover til Tjelmane på grunn av låge lufttemperaturar og/eller tilførslar av kaldt vatn frå tilløpsbekker. Frå april til september er temperaturane normalt høgare nede i elva samanlikna med i utløpet frå Suldalsosen på grunn av luftoppvarming (figur 1) Tjelmane (nede) Suldalsosen (oppe) FIGUR 1. Gjennomsnittlig månadstemperatur ( C) ± 95 % konfidensintervall ved Suldalsosen og Tjelmane i Suldalslågen fra 1979 til 2. Temperatur ( C) Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Ved gyting før 15. desember vil vasstemperaturen dei sju første dagane etter swim-up for lakseyngel sjeldan vere over 8 C i den øvre del av elva, i nedre del av elva vil temperaturen ved swim-up normalt vere over 8 C dersom gytinga skjer etter 15. desember, men vil også vere over 8 C dei fleste år dersom gytinga skjer etter 1. desember. For at temperaturen skal vere over 9 C ved første fødeopptak bør ikkje gytinga skje før 1. januar i øvre del av elva, og ikkje før 15. desember i nedre del av Suldalslågen (figur 11). Det er relativt stor variasjon i vasstemperaturen gjennom året frå år til år. Kalde vintrar med påfølgjande høge sommartemperatur kan føre til at første fødeopptak kjem relativt seint ved høge temperaturar (som i 1985,1986, 1988 og i 1994). Høg vintertemperatur med påfølgjande låg sommartemperatur fører til at første fødeopptak skjer tidlig ved låg temperatur. I perioden 198 til 2 er det utrekna at gyting 1. januar i nedre del av elva medførte første fødeopptak tidlegast den 26. juni i 1989 og seinast den 29. juli i Ved gyting 1. januar ville 2

22 temperaturen den første veka etter første fødeopptak vere lågast i 1995 med 7,1 C og høgast i 1988 med 13,1 C (figur 11 og 12, vedleggstabell A og B). Temperatur ( C) Gjennomsnitt ± 95 % Lågaste Høgaste Suldalsosen (oppe) Okt Nov Des Jan Gytedato Temperatur ( C) Gjennomsnitt ± 95 % Lågaste Høgaste Gytedato Tjelmane (nede) Okt Nov Des Jan FIGUR 11. Gjennomsnittlig vasstemperatur sju dagar etter swim-up for lakseyngel i høve til ulike gytetidspunkt for laks oppe og nede Suldalslågen. Gjennomsnittet er utrekna for perioden 198 til 2. Temperatur ( C) nov 1.des 15.des 1.jan 15.jan Suldalsosen (oppe) Temperatur ( C) nov 1.des 15.des 1.jan 15.jan Tjelmane (nede) År År FIGUR 12. Utrekna gjennomsnittsemperatur dei første sju døgna etter swim-up av lakseyngel dersom gytinga skjedde 15. nov., 1. og 15. des. og 1. og 15. jan. ved Suldalsosen og ved Tjelmane i Suldalslågen i perioden frå 198 til 2. Låg temperatur ved første fødeopptak er anteke å føre til låg overleving på lakseyngelen. Dersom laksen gyt den 15. november ved Suldalsosen vil temperaturen ved swim-up variere mellom 5 og 7 C, ved gyting den 15. desember rundt 8 C, og ved gyting den 15. januar vil temperaturen i swim-up perioden normalt vere over 9 C (figur 12). Laksen kan gyte litt tidlegare ved Tjelmane for at yngelen skal få den same swim-up temperaturen som ved Suldalsosen, men skilnaden er relativt liten for gyting i desember og første halvdel av januar (figur 12). I enkeltår kan tidlig gyting likevel medføre relativt høg swim-up temperatur. I 1988 var det ein spesielt varm sommar, og sjølv gyting så tidlig som 15. november gav swimup temperatur på 8,5 C i nedre del av elva. I 199 måtte laksen derimot gyte etter 15. januar i nedre del av elva for at lakseyngelen skulle få swim-up temperatur over 8 C (figur 12). Avkom etter laks som gytte i øvre del av Suldalslågen den 15. januar 2 ville kome opp av grusen den 21. juli ved ein temperatur på 9,3 C, men ved Tjelmane ville lakseungane kome opp av grusen den 1. juli ved ein temperatur på 8,5 C. Gyting den 15. desember 1999 ville gje swim-up temperaturar på 6,9 C i Suldalsosen (5. juli), og 8,2 C ved Tjelmane (2. juli). 21

23 DISKUSJON I dei seks gytesesongane frå 1995/96 til 2/1 vart det observert høvesvis 156, 9, 236, 75 og 178 og 153 gytelaks i Suldalslågen. Dette svarar til ein gjennomsnittleg tettleik på 7.4, 4.3, 11.2, 3.6, 8.5 og 7.3 laks per kilometer elvestrekning. For 3-års perioden frå til 2 var det ein gjennomsnittleg tettleik av gytelaks på 6,5 pr. kilometer, i den føregåande 3-års perioden var gjennomsnittet 7,6 pr. kilometer, det var altså stabilt låg tettleik dei siste seks åra. I 2 vart det fanga 53 laks i Suldalslågen, av desse vart 24 mellomlaks og 65 storlaks sette tilbake i elva, uttaket i fiskesesongen var dermed 414 laks. Under stamfisket vart det teke opp 29 laks, totalt uttak var dermed 443 laks av eit estimert innsig på 596 laks. Beskatninga under sportsfisket var dermed 69 % og total beskatning på 74 %, inkludert stamfisket. I gytesesongen 2/21 vart det observert færre laks enn det som var forventa, både utifrå antalet som vart registrert i laksetroppa og fangsten i fiskesesongen, og spesielt for mellomlaks og storlaks. Veksten i sjøen er godt korrelert til temperaturtilhøva (Friedland mfl. 2), og skjellprøver frå fleire bestandar viser at laksen voks betre i havet i 1999 enn dei føregåande åra. Dette medførte at ein del av 1-sjøvinterlaksane var større enn 3 kg og vart registrert som mellomlaks, og tilsvarande var ein del av 2-sjøvinterlaksane større enn 7 kg og vart registrert som storlaks. Under gytefiskregistreringane vart det teke skjellprøver av ein Carlinmerka laks som vart funnen daud i elva. Denne laksen hadde vore 2 vintrar i sjøen, men var 1 cm lang og hadde vore ca. 1 kg ved oppvandring. Ved gytefiskregistreringane blir laksane først og fremst registrert i høve til sjøalder fordi dette gjev klarare skilje mellom grupper enn vektgrenser. Slik kan det oppstå ein skilnad i fordeling av sjøaldergrupper i fangsten og ved gytefiskregistreringane. Det er sannsynleg at ein betydeleg andel av dei laksane som vart fanga og ført inn i fangststatistikken som mellomlaks i realiteten var 1-sjøvinterfisk med lengde opp mot 75 cm og vekt på over 3 kg. Frå kilenotfisket i 2 i ulike deler i Sogn og Fjordane er det analysert skjellprøver frå 73 villaks. Av dei 379 einsjøvinterlaksane var 43 stk (11 %) større enn tre kg, og tilsvarande var 25 av 31 tosjøvinterlaks større enn 7 kg (8 %) (Kurt Urdal, pers. medd.). Det er sannsynleg at storleiksfordelinga for laks som vart fanga i Suldal i 2 liknar på den som vart registrert i kilenotfangstane i Sogn og Fjordane, og dette tilseier at ein del av storlaksane som vart sette tilbake i fiskesesongen var 2-sjøvinterlaks. Den høge beskatninga av laks i Suldalslågen i 2 kan indikere at det er ein del laks som ikkje blir registrert ved gytefiskteljingane. I januar 21 var det gode observasjonstilhøve, det var midt i den antekne gyteperioden for Suldalslaksen og dei same personane som tidlegare gjorde undersøkingane, samla sett kan difor registreringane direkte samanliknast med resultata frå dei føregåande åra. Rådgivende Biologer AS gjennomførte gytefiskregistreringar i ei rekkje vassdrag i Sogn og Fjordane hausten 2, og som i Suldalslågen i gyteperioden for den lokale laksebestanden. I Oldenelva og Loenelva skulle all uskadd villaks som vart fanga i fiskesesongen setjast ut att i elva, men i dei andre elvane var det ordinært fiske etter laks. I Gaula var beskatninga i fiskesesongen høgast med 74 %, i Gloppenelva og Nausta ca. 65 % og i dei andre elvane med ordinært fiske låg beskatninga mellom 36 % og 45 %. Ved bruk av dei same metodane for registrering, var beskatninga i Suldalslågen 69 %, inkludert uttak av stamfisk var beskatninga 74 % (Tabell 6). Tettleiken av gytelaks var med 7,3 pr. km langt lågare i Suldalslågen enn i dei fleste elvane i Sogn og Fjordane, der gjennomsnittleg tettleik for dei åtte elvane var 62, laks pr. km, og i dei to elvane som var stengde for fiske var tettleiken 21,2 laks pr. km. I Suldalslågen vart det rekna ein tettleik av lakseegg på,35/m², gjennomsnittet for dei åtte elvane i Sogn og Fjordane var 7,4 egg/m² (min-maks: 1,4-22,5). 22

24 Resultata frå gytefiskteljingane i dei fleste elvane i Sogn og Fjordane kan samanliknast med resultata frå Suldalslågen i høve til det å oppdage fisken. Sikta var dårlegare enn i Suldalslågen i nokre av elvane og vassføringa om lag like høg. Det kan også nemnast at vi har gjennomført gytefiskregistreringar ved vassføring mellom 2 og 25 m³/s i Gloppenelva i fleire år, utan at dette har vore vurdert som problematisk. Resultata frå Sogn og Fjordane viser også at vi ser mykje laks når det er mykje laks i elva (tabell 6). Vi konkluderer difor med at registreringane av gytelaks i Suldalslågen gav eit realistisk uttrykk for totalt antal og tettleik av gytelaks i Suldalslågen tidleg i januar 21. TABELL 6. Tettleik av gytelaks (antal/km) registrert i gyteperioden i 2/21 og eggtettleik i Suldalslågen og i åtte elvar i Sogn og Fjordane. Vassdrag Sikt, Vassf. Ant. laks Ant. laks Egg/ Beskatn. Bestandstype meter m³/s observert pr. km m² i 2 Suldal ,3,4 74 % Mest mellomlaks Olden 4, ,6 3,8 24 % Mest mellomlaks Loen ,7 2,6 % Mest mellomlaks Eid 12 ca ,5 6,5 45 % Mest mellomlaks Gloppen 7 ca ,7 5, 66 % Mest mellomlaks Ommedal/Aa ,3 1,9 44 % Mest mellomlaks Årøy , 22,5 36 % Mest mellomlaks Gaula , 1,4 74 % Mest smålaks Nausta ,2 6,7 64 % Mest smålaks Vi kan ikkje utelate at ein del laks allereie hadde gytt og forlate elva under gytefiskregistreringane i Suldalslågen i januar 21, men spørsmålet er om desse eventuelt er av Suldalsstammen, eller er feilvandra villaks og/eller rømd oppdrettslaks. Under stamfisket frå tidleg i november og fram til 12. desember 2 vart det fanga 32 laksar, av desse var 7 (22 %) utgytte, og den første utgytte laksen vart fanga 16. november (Øyvind Vårvik. pers. medd.). Det er altså ein del laks som gyt tidleg i Suldalslågen, og like tidleg som normalt i andre elvar i regionen. Avkom etter laks som gyt midt i november vil kome opp av grusen ved temperaturar på 6 7 C, og dette er normalt rekna for å vere for kaldt til lakseungane skal kunne overleve (Jensen mfl. 1991, Sægrov mfl. 2). Det er ikkje usannsynleg at eit innsig av framand laks delvis kan forklare diskrepansen mellom antalet laks som vart registrert i laksetroppa i Sandsfossen og fangsten i fiskesesongen på den ein sida, og det låge antalet gytelaks som vart registrert i januar på den andre sida. Det føreligg andre resultat som styrkjer denne hypotesa. I 1997 vart det registrert eit svært høgt antal smålaks i troppa i Sandsfossen, men få i gytesesongen. Det vart konkludert med at mange av desse smålaksane var feilvandra fisk, og/eller at same fisken vart registrert i troppa fleire gonger. Innsiget av mellomlaks og storlaks av den same smoltårgangen (frå 1996) var fåtallig, noko som styrkte hypotesa om mange feilvandrande smålaks i I 2 var det eit større lakseinnsig, inkludert mellomlaks, til elvane i Ryfylke enn på lenge, og det er sannsynleg at feilvandringa til Suldalslågen aukar når lakseinnsiget til regionen aukar. Av dei 48 laksane som passerte laksetrappa på nordsida av Sandsfossen i 2 var det berre,6 % som var feittfinneklypt. I fiskesesongen var det 3,5 % feittfinneklypt fisk, men under stamfisket i november-desember hadde andelen auka til 15, %. Denne auken i andel feittfinneklypt fisk indikerer at det vandrar ein del framand laks opp i Suldalslågen, og at mange av dei som ikkje blir fanga går ut att før midt i november, dvs. før stamfisket starta. Denne forklaringa føreset sikker identifikasjon av laksane i troppa. I gjennomsnitt har det dei 23

25 tre siste åra vore eit innslag på 22 % feittfinneklypt laks i fangsten under stamfisket, medan innslaget i laksetrappa og fangsten har vore langt lågare. Det er sannsynleg at laks av Suldalsstamme dominerer under stamfisket, men dei fleste år blir det fanga utgytte laksehoer i siste halvdel av november, og det er usikkert om desse er av Suldalsstamme. I åra -2 har det blitt fanga ein høgare andel av mellom- og storlaks enn i den forrige treårs perioden. Dette kan indikere at fisk som blir sett ut att etter fangst, t.d. nedanfor Sandsfossen, kan inngå i fangsten lenger oppe i elva, både i fiskesesongen og under stamfiske. Det har alle år vore høgast tettleik av laks på områda ovanfor Juvet. Totalt sett har likevel mellom- og storlaks vore nokolunde jamt fordelt frå Suldalsosen til Sandsfossen, medan det største antalet smålaks alle år har vore observert nedanfor Juvet. Fordelinga av laks i elva har vore mykje den same alle seks åra, men det er berre gjort undersøkingar i år med låg tettleik av gytelaks. I fangstane i fiskesesongen har det vore ein dominans av hoer av mellomlaks og storlaks, gjennomsnittleg 78 % hoer i åra 1993 til Når ein korrigerer for skeiv kjønnsfordeling, har det vore færre enn 15 laksehoer i denne storleikskategorien som har gytt i elva kvart år sidan gytesesongen 1993/94. I 2/1 var det 6 mellom- og storlakshoer i gytebestanden, og i tillegg 26 smålakshoer, totalt 86. Dersom ein set eit gytebestandsmål på 2,5 lakseegg/m² for Suldalslågen, må det gyte 28 laksehoer med ei gjennomsnittsvekt på 7,8 kg. Dette målet har ikkje vore nådd sidan gytesesongen 1992/93. Gytebestanden av hoer har vore fåtalig og på historisk lågmål dei siste åra, frå gytesesongen 1993/94 og fram til og med gytesesongen 2/1. Tettleiken av årsyngel av laks har vore låg alle åra i perioden 1994 til 1999, men noko høgare i og 1999 enn dei tre føregåande åra. Fåtallige gytebestandar har dermed vore etterfølgd av låg tettleik av årsyngel og seinare også tettleiken av eittåringar. Det er sannsynleg at antal gytelaks har vore avgrensande for rekrutteringa i denne perioden, og i neste omgang produksjonen av vill laksesmolt (Saltveit 2). Tettleiken av årsyngel av laks var i 1996, 1997 og godt korrelert til utrekna eggtettleik etter observasjon av gytefisk føregåande gytesesong. I 1999 og 2 var det høgare tettleik av årsyngel enn det som var forventa utifrå estimert eggtettleik etter gytefiskteljing (Saltveit 2, Saltveit pers.medd). Desse åra var det også større skilnad mellom antal gytelaks som vart observert og det antalet som var forventa utifrå fangsten i elva. Denne skilnaden er vanskeleg og forklare, for observasjonstilhøva og tidspunktet for observasjonar var ikkje ulikt tidlegare år, men noko seint i Det er heller ikkje vore endringar i temperaturtilhøva som tilseier høgare overleving på årsyngel. Det kom inn få 1-sjøvinter til Suldalslågen i, få 2-sjøvinter i 1999 og sannsynlegvis relativt få 3-sjøvinter i 2. Dette indikerer at smoltårgangen som gjekk ut i 1997 har hatt spesielt stor dødelegheit. Treårsmolten i denne smoltårgangen var gytte som egg i 1993/94 som var det første året med spesielt lite gytelaks og etterfølgjande svak rekruttering. Den høge tettleiken av lakselus i oppdrettsanlegga i 1997 førte sannsynlegvis til eit høgt smittepress på smolten som gjekk ut dette året. Det er dermed sannsynleg at smoltårgangen frå 1997 var fåtallig allereie ved utvandring og vart i neste omgang utsett for høg dødelegheit på grunn av lakselus. Det var låg tilbakevandring av denne smoltårgangen til dei fleste elvane på Vestlandet. I var smittepresset frå lakselus langt lågare enn i 1997 over heile Vestlandet, og denne årgangen gav eit betydeleg innsig av smålaks i 1999 og mellomlaks i 2 til mange elvar. Det er likevel viktig å merkje seg at fisketrykket i sjøen vart redusert desse åra slik at ein høgare andel av innsiget nådde fram til elvane. For 1999 vart det estimert ein smoltutgang på 83 villsmolt, men Saltveit (2) kommenterer at dette estimatet sannsynlegvis er for lågt. Carlinmerka og feittfinneklypt, utsett laks har utgjort ein liten andel av den vaksne laksen som er blitt fanga i Suldalslågen i fiskesesongen dei siste åra, trass i at utsett fisk har utgjort nær 5 % av utvandrande laksesmolt, og i tillegg betydelege utsettingar av vandringsklar smolt dei siste åra. Det er dermed overlevinga på villsmolten som er avgjerande for kor mykje vaksen laks det kjem 24

26 attende til Suldalslågen, sjølv om laks utsett som setjefisk og smolt utgjer ein større del av gytebestanden enn av fangsten i fiskesesongen. Låg temperatur ved første fødeopptak (dvs. under 8 C) er anteke å medføre låg overleving på lakseyngelen (Jensen mfl. 1991, Sægrov mfl. 2). Dersom laksen gyt den 15. november ved Suldalsosen vil temperaturen ved swim-up variere mellom 5 og 7 C, ved gyting den 15. desember rundt 8 C, og ved gyting den 15. januar vil temperaturen i swim-up perioden normalt vere over 9 C. Laksen kan gyte litt tidlegare ved Tjelmane for at yngelen skal få den same swim-up temperaturen som ved Suldalsosen, men skilnaden er relativt liten for gyting i desember og første halvdel av januar. I enkeltår kan tidlig gyting likevel medføre relativt høg swim-up temperatur. For sesongen 1999/2 ville gyting den 15. januar gje swim-up temperatur på 9,3 ved Suldalsosen den 21. juli, og 9, C ved Tjelmane den 13. juli. I perioden 1991 til 2 var tidspunktet for 5 % swim-up i perioden 15. juli til 1. august ved Suldalsosen og juli ved Tjelmane. Lakseungane får dermed ein svært kort vekstsesong det først året, og kombinasjonen sein swim-up og låg temperatur i perioden etterpå medfører liten tilvekst det første året. Gjennomsnittelg lengde på årsyngelen har variert mellom 38 mm og 47 mm sidan 1976 og 1999 (Saltveit 2). Dette illustrerer liten tilvekst den første sesongen, for lakseyngelen er om lag 3 mm lang når han kjem opp av grusen. Dersom ein reknar at swim-up temperturen bør vere over 9 C for å sikre god overleving på lakseyngelen, bør laksen i Suldalslågen ikkje gyte før 1. januar. Gjennomsnittleg stryketidspunkt for stamlaks er dei fleste år i første halvdel av januar (Heggberget 1988, Øyvind Vårvik, pers. medd.), det ser dermed ut til å vere godt samsvar mellom forventa og reelt gytetidspunkt ut frå temperaturtilhøva i Suldalslågen og gytetidspunkt og temperatur ved swim-up i andre laksebestandar (Jensen mfl. 1991). Det er fleire år fanga utgytte hoer under stamfisket rundt 15. november (Øyvind Vårvik, pers. medd). Dersom ein set 15. november som gytedato for desse tidlege gytarane, vil swim-up temperaturen i gjennomsnitt vere 5,8 C ved Suldalsosen og 6,7 C ved Tjelmane. Såpass låg temperatur vil sannsynlegvis medføre stor dødelegheit på lakseyngelen. I Imsa er gytetoppen for laks i månadsskiftet november-desember (Heggberget 1988), og mange av laksebestandane i regionen gyt sannsynlegvis i november, det same er sannsynlegvis tilfelle for rømd oppdrettslaks (Lura og Sægrov 1993). Det er dermed sannsynleg at framand laks gyt tidlegare i Suldalslågen enn den lokale stammen. Avkom etter framand laks vil dermed kome opp av grusen ved tidlegare og ved lågare temperatur enn avkom etter Suldalslaks. I høve til den antekne samanhangen mellom swim-up temperatur og overleving, kan ein forvente at framand laks, inkludert rømd oppdrettslaks, vil ha lågare gytesuksess enn den stadeigne bestanden. I åra 1991, 1992 og 1993 vart driv av aure- og lakseungar undersøkt ved Tjelmane i Suldalslågen frå seint i april til midt i juni, då innsamlinga vart avslutta på grunn av høg vassføring. Tidleg i mai vart det fanga aureyngel i drivet (Saltveit mfl. 1995), og swim-up i denne perioden svarar til gyting i andre halvdel av oktober, noko som er vanleg gytetidspunkt for aure (Lura og Sægrov 1993). Frå slutten av mai og tidleg i juni vart det fanga lakseyngel i drivet, og mengda var korrelert til stigande vassføring (Saltveit mfl. 1995). Lakseyngel som kom av grusen ved Tjelmane tidleg i juni, skal i høve til generell teori (Crisp 1981, 1988) vere gytt som egg i perioden november, altså to månader tidlegare enn det som er anteke å vere gytetoppen for den stadeigne laksestammen i Suldalslågen (Heggberget 1988), men på eit tidspunkt som er meir typisk for rømd oppdrettslaks og/eller feilvandra laks frå andre stammar enn for Suldalslaks. Vasstemperaturen låg mellom 5 og 6 C tidleg i juni desse åra (Saltveit mfl. 1995), og det kalde vatnet kan også ha redusert evna til å motstå straumen under høg vassføring. 25

27 LITTERATUR ANON Ulla-Førrereguleringen. Rapport fra rådgivende arbeidsgruppe for vurdering av undersøkelser og tiltak. NINA - Utredning 64: Friedland, K.D., L.P. Hansen & D.A. Dunkley. Marine temperatures experienced by postsmolts and the survival of Atlantic salmon, Salmo salar L., in the North Sea area. Fisheries Oceanograpy 7:1, Friedland, K.D., L.P. Hansen, D.A. Dunkley & J.C.Maclean 2. Linkage between ocean climate, post-smolt growth, and survival of Atlantic salmon (Salmo salar L.) in the North Sea area. ICES Journal of Marine science 57 : Heggberget, T.G Timing of spawning i Norwegian Atlantic Salmon (Salmo salar). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 45: Hellen, B.A., S. Kålås, S. og Sægrov, H. 2. Gytebestand av laks i Suldalslågen i , 22 sider. Suldalslågen Miljørapport nr. 4. Jensen, A.J., B.O. Johnsen & T.G. Heggberget Initial feeding time of Atlantic salmon, Salmo salar, alevins compared to river flow and water temperature in Norwegian streams. Environmental Biology of Fishes 3: Johnsen, B.O., F. Økland, A. Lamberg, E.B. Thorstad & A.J. Jensen Undersøkelser av laksens vandringer i Sandsfjordsystemet og i Suldalslågen i 1995 ved hjelp av radiometri. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen Fase II. Rapport nr. 28, 46 sider. Jonsson, N., Jonsson, B. & Hansen, L.P.. The relative role of density-dependent and density-independent survival in the life cycle of Atlantic salmon Salmo salar. Journal of Animal Ecology 67: Kålås, S., Birkeland, K. & Elnan, S.D. 2. Overvaking av lakselusinfeksjonar på tilbakevandra sjøaure i Rogaland og Hordaland sommaren Rådgivende Biologer AS, rapport nr 43, 37 sider. Lura, H. and Sægrov, H Timing of spawning in cultured and wild Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) in the River Vosso, Norway. Ecology of Freshwater Fish 2: Refstie, T Produksjon av smolt og settefisk. s i T. Gjedrem (ed.) Oppdrett av laks og aure. Landbruksforlaget, Oslo. 328 s. Saltveit, S.J. 2. Suldalslågen. Fiskeribiologiske undersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement. Årsrapport for 1999, 48 sider. Suldalslågen Miljørapport nr. 4 Saltveit, S.J., Bremnes, T. & Lindås, O.R Effect of sudden increases in discharge in a large river on newly emerged Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) fry. Ecology of Freshwater Fish 4: Sægrov, H., B.A. Hellen, G.H. Johnsen & S. Kålås 1997a. Utvikling i laksebestandane på Vestlandet. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldal, Fase II. Rapport nr. 34: Sægrov, H., K. Hindar, S. Kålås & H. Lura 1997b. Escaped farmed Atlantic salmon replace the original salmon stock in the River Vosso, western Norway. ICES Journal of Marine Science 54: Sægrov, H., B.A. Hellen, A.J. Jensen, B. Barlaup & G.H. Johnsen. 2. Fiskebiologiske undersøkelser i Aurlandsvassdraget Oppsummering av resultater og evaluering av tiltak. Rådgivende Biologer AS, rapport nr. 45, 73 sider. Sættem, L.M Gytebestandar av laks og sjøaure. En sammenstilling av registreringer fra ti vassdrag i Sogn og Fjordane fra Utredning for DN. Nr sider. Thorstad, E. B, Heggberget, T. G. og Økland, F Gytevandring og gyteatferd hos villaks og rømt oppdrettslaks (Salmo salar) i Namsen og Altaelva.- NINA Fagrapport 17:

28 VEDLEGGSTABELL A. Teoretisk utrekna dato for klekking og første fødeopptak (swim-up) for laks i høve til ulike gytedatoar i Suldalslågen ved Suldalsosen i perioden 198 til 2. Gjennomsnittleg temperatur for dei sju første dagane frå og med utrekna swim-up dato er også gjeve i tabellen (T ( C)). 15. oktober 1. november 15. november 1. desember 15. desember 1. januar 15. januar ÅR T ( C) T ( C) T ( C) jan. 13. mai. 4,2 8. mar. 8. jun. 5,6 3. apr. 2. jun. 7,1 26. apr. 1. jul. 8,5 11. mai. 8. jul. 1,3 25. mai. 14. jul. 1,2 4. jun. 18. jul. 1, jan. 15. mai. 4,4 16. mar. 1. jun. 4,9 11. apr. 25. jun. 6,8 3. apr. 6. jul. 8,1 12. mai. 12. jul. 7,8 25. mai. 2. jul. 9,2 3. jun. 25. jul. 9, jan. 2. mai. 4,3 4. mar. 3. mai. 5,2 2. apr. 15. jun. 6,8 24. apr. 27. jun. 8,7 7. mai. 4. jul. 7,6 2. mai. 12. jul. 9,6 3. mai. 17. jul. 9, jan. 29. apr. 4,8 1. mar. 27. mai. 4,8 29. mar. 14. jun. 5,1 2. apr. 29. jun. 6,5 3. mai. 8. jul. 8,5 16. mai. 15. jul. 7,7 27. mai. 22. jul. 9, feb. 17. mai. 4,4 14. mar. 1. jun. 4,7 8. apr. 26. jun. 5,6 29. apr. 8. jul. 9,6 12. mai. 13. jul. 9,8 26. mai. 19. jul. 9,7 4. jun. 24. jul mai. 14. jul. 1, 3. jun. 19. jul. 1, jan. 13. mai. 3,7 9. mar. 12. jun. 4,4 8. apr. 1. jul. 6,6 1. mai. 12. jul. 8,9 15. mai. 18. jul. 9,5 29. mai. 24. jul. 1,2 9. jun. 29. jul. 1, jan. 2. apr. 3,6 18. feb. 2. mai. 4,6 19. mar. 7. jun. 6,6 13. apr. 19. jun. 9,2 29. apr. 26. jun. 1,6 14. mai. 2. jul. 12,9 26. mai. 5. jul. 13, jan. 16. apr. 4,4 2. feb. 18. mai. 4,6 18. mar. 6. jun. 5, 11. apr. 21. jun. 7,3 25. apr. 3. jun. 6,8 9. mai. 9. jul. 7,4 2. mai. 16. jul. 8, jan. 2. apr. 4,7 2. feb. 15. mai. 4,7 17. mar. 2. jun. 5,2 9. apr. 18. jun. 6,8 24. apr. 28. jun. 7,1 7. mai. 7. jul. 7,4 17. mai. 14. jul. 7, feb. 24. mai. 5,2 24. mar. 9. jun. 6,3 15. apr. 23. jun. 6,3 3. apr. 3. jul. 8,1 15. mai. 11. jul. 9, 26. mai. 16. jul. 9, jan. 6. mai. 4,1 5. mar. 1. jun. 4,5 3. mar. 18. jun. 4,8 21. apr. 2. jul. 6,2 4. mai. 11. jul. 7,8 18. mai. 19. jul. 8, 29. mai. 26. jul. 9, feb. 27. mai. 5, 25. mar. 17. jun. 4,2 18. apr. 3. jul. 5,4 6. mai. 15. jul. 7, 16. mai. 22. jul. 8,7 28. mai. 28. jul. 1,3 6. jun. 1. aug. 11, jan. 24. apr. 4,6 19. feb. 18. mai. 4,6 17. mar. 5. jun. 5,8 11. apr. 18. jun. 7,1 28. apr. 29. jun. 6,3 13. mai. 1. jul. 8,7 24. mai. 15. jul. 9, jan. 4. mai. 3,4 1. mar. 7. jun. 4, 3. mar. 27. jun. 4,9 24. apr. 13. jul. 5,3 1. mai. 24. jul. 8,2 27. mai. 1. aug. 9, 8. jun. 3. aug. 9, jan. 29. apr. 4,5 2. mar. 27. mai. 5,1 29. mar. 11. jun. 6,3 19. apr. 23. jun. 7,7 2. mai. 1. jul. 8,4 16. mai. 9. jul. 9, 26. mai. 14. jul. 11,2 13. jan. 22. apr. 4,4 2. feb. 18. mai. 4,7 18. mar. 5. jun. 5,4 12. apr. 21. jun. 6,8 27. apr. 3. jun. 8,4 11. mai. 8. jul. 8,2 22. mai. 15. jul. 9, feb. 9. mai. 4,1 9. mar. 2. jun. 5,4 1. apr. 15. jun. 6,1 2. apr. 28. jun. 7, 4. mai. 6. jul. 7,1 18. mai. 15. jul. 8,2 28. mai. 21. jul. 9, 2 8. jan. 17. apr. 4, 15. feb. 17. mai. 5, 18. mar. 7. jun. 5, 14. apr. 24. jun. 6, 29. apr. 5. jul. 6,9 13. mai. 14. jul. 8, 24. mai. 21. jul. 9,3 Snitt 3. mai 4,3 29. mai 4,8 17. juni 5,8 1. juli 7,4 7. juli 8,2 15. juli 9,1 2. juli 9,8 95 %,2,18,35,56,57,6,6 Antal Min 8. jan. 16. apr. 3,4 15. feb. 15. mai 4, 17. mar. 2. jun. 4,8 9. apr. 18. jun 5,3 24. apr. 26. jun. 6,3 7. mai. 2. jul. 7,4 17. mai. 5. jul. 7,2 Max 15. feb. 27. mai. 5, 25. mar. 17. jun. 5,6 18. apr. 3. jul. 7,1 6. mai. 15. jul. 9,6 16. mai. 24. jul. 1,6 29. mai. 1. aug. 12,9 9. jun. 3. aug. 13, T ( C) T ( C) T ( C) Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup T ( C) 27

29 VEDLEGGSTABELL B. Teoretisk utrekna dato for klekking og første fødeopptak (swim-up) for laks i høve til ulike gytedatoar i Suldalslågen ved Tjelmane i perioden 1981 til 2. Gjennomsnittleg temperatur for dei sju første dagane frå og med utrekna swim-up dato er også gjeve i tabellen (T ( C)). 15. oktober 1. november 15. november 1. desember 15. desember 1. januar 15. januar ÅR T ( C) T ( C) T ( C) mar. 31. mai. 6,2 14. apr. 19. jun. 6,4 29. apr. 29. jun. 7,5 11. mai. 7. jul. 9,1 2. mai. 11. jul. 8,4 29. mai. 18. jul. 9,6 2. jun. 21. jul. 1, mar. 25. mai. 5,5 9. apr. 13. jun. 7,4 26. apr. 23. jun. 8,4 9. mai. 3. jun. 8,8 16. mai. 5. jul. 8,1 23. mai. 1. jul. 9,5 29. mai. 13. jul. 1, feb. 14. mai. 5,2 27. mar. 6. jun. 5,5 16. apr. 2. jun. 6,7 3. apr. 1. jul. 7,7 1. mai. 8. jul. 9,3 2. mai. 13. jul. 8,5 28. mai. 18. jul. 8, mai. 7. jul. 1, 19. mai. 12. jul. 1,8 28. mai. 16. jul. 1,7 3. jun. 19. jul. 1, feb. 16. mai. 5,2 27. mar. 8. jun. 5,3 21. apr. 22. jun. 7,7 7. mai. 2. jul. 9,4 19. mai. 8. jul. 1,7 28. mai. 13. jul. 1,5 3. jun. 16. jul. 1, feb. 18. mai. 6,3 27. mar. 6. jun. 5,9 18. apr. 21. jun. 5,2 5. mai. 6. jul. 6,9 19. mai. 15. jul. 1,1 26. mai. 19. jul. 1,6 31. mai. 22. jul. 1, jan. 7. mai. 5,2 13. mar. 31. mai. 6,2 8. apr. 13. jun. 8,5 28. apr. 22. jun. 1,8 9. mai. 26. jun. 11,6 2. mai. 1. jul. 13,1 28. mai. 4. jul. 13, jan. 23. apr. 5,5 4. mar. 17. mai. 5,7 26. mar. 31. mai. 5,6 13. apr. 13. jun. 7,6 21. apr. 19. jun. 8,8 1. mai. 26. jun. 7,5 11. mai. 3. jul. 9, jan. 26. apr. 5,9 6. mar. 16. mai. 5,8 3. mar. 2. jun. 5,9 15. apr. 14. jun. 6,6 25. apr. 22. jun. 7,8 3. mai. 28. jun. 7,6 11. mai. 4. jul. 8, feb. 12. mai. 5,2 28. mar. 1. jun. 5,3 12. apr. 15. jun. 5,5 25. apr. 26. jun. 6,6 3. mai. 3. jul. 9,2 13. mai. 9. jul. 1, 21. mai. 13. jul. 1, feb. 7. mai. 4,7 13. mar. 25. mai. 6,6 4. apr. 6. jun. 6,9 19. apr. 16. jun. 6,2 29. apr. 25. jun. 7,4 9. mai. 3. jul. 9, 18. mai. 8. jul. 9, feb. 17. mai. 5,9 27. mar. 5. jun. 5,4 14. apr. 18. jun. 5,4 28. apr. 3. jun. 7,1 8. mai. 7. jul. 7,3 17. mai. 14. jul. 8,7 24. mai. 19. jul. 8, mar. 2. jun. 7,2 18. apr. 18. jun. 5,1 4. mai. 1. jul. 6,2 13. mai. 1. jul. 7,7 2. mai. 15. jul. 9,6 26. mai. 19. jul. 8,6 1. jun. 23. jul. 1, jan. 4. mai. 5,5 11. mar. 26. mai. 6,8 6. apr. 7. jun. 7,7 24. apr. 17. jun. 8,5 5. mai. 24. jun. 8,4 16. mai. 2. jul. 7,1 23. mai. 7. jul. 8, feb. 3. mai. 4,9 9. apr. 25. jun. 6, 28. apr. 8. jul. 6,6 14. mai. 19. jul. 7,8 27. mai. 25. jul. 9, 3. jun. 29. jul. 9,4 11. jun. 2. aug. 1, feb. 14. mai. 5,7 31. mar. 5. jun. 7,1 19. apr. 17. jun. 7,7 1. mai. 25. jun. 9, 12. mai. 3. jun. 9,6 19. mai. 5. jul. 9,4 24. mai. 8. jul. 1, 6. feb. 3. mai. 6,7 15. mar. 22. mai. 4,9 6. apr. 5. jun. 6,9 22. apr. 16. jun. 7,1 29. apr. 23. jun. 8,8 8. mai. 29. jun. 9,8 16. mai. 4. jul. 8, feb. 19. mai. 5,9 3. mar. 7. jun. 7,1 16. apr. 16. jun. 7,2 28. apr. 25. jun. 7,5 8. mai. 2. jul. 8,2 19. mai. 8. jul. 8,9 26. mai. 13. jul. 9, jan. 29. apr. 5,3 9. mar. 23. mai. 6,1 5. apr. 8. jun. 6,7 23. apr. 2. jun. 7,6 3. mai. 27. jun. 7,5 12. mai. 4. jul. 8,2 21. mai. 1. jul. 8,5 Snitt 13. mai 5, 7 3. juni 6, 16. juni 6,8 27. juni 8, 3. juli 9, 9. juli 9,3 14. juli 9,7 95 %,3,3,5,6,5,6,6 Antal Min 23. jan. 23. apr. 4,7 4. mar. 16. mai. 4,9 26. mar. 31. mai. 5,2 13. apr. 13. jun. 6,2 21. apr. 19. jun. 7,3 1. mai. 26. jun. 7,1 11. mai. 3. jul. 8,1 Max 23. mar. 2. jun. 7,2 18. apr. 25. jun. 7,4 4. mai. 8. jul. 8,5 14. mai. 19. jul. 1,8 27. mai. 25. jul. 11,6 3. jun. 29. jul. 13,1 11. jun. 2. aug. 13,5 T ( C) T ( C) T ( C) Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup Klekking Swimup T ( C) 28

30 SULDALSLÅGEN FISKERIBIOLOGISKE UNDERSØKELSER I FORBINDELSE MED NYTT PRØVEREGLEMENT. ÅRSRAPPORT FOR 2. Svein Jakob Saltveit, Trond Bremnes og Jan Heggenes Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI), Universitetet naturhistoriske museer og botanisk hage, Boks 1172 Blindern, 318 Oslo

31 2 INNHOLD INNLEDNING... 3 OMRÅDEBESKRIVELSE... 4 BUNNDYR... 6 Innledning... 6 Metodikk... 7 Resultater og kommentarer... 7 SULDALSLÅGEN... 7 BEKKENE Konklusjon OVERVÅKNING AV UNGFISKBESTANDEN Innledning Materiale og metoder Resultater og kommentarer... 2 Lengdefordeling... 2 Vekst hos laks- og ørretunger Tetthet av laks- og ørretunger EFFEKT AV FISKEUTSETTING Innledning Sammensetning av voksen laks i fangst... 3 Fangst... 3 Skjellprøver... 3 SMOLTUTVANDRING Innledning Metodikk Resultater Alderssammensetning og vekst Smoltmengde Merking - gjenfangst estimat Kommentarer EFFEKT AV VANNFØRINGSØKNING PÅ FISK OG BUNNDYR... 4 Innledning... 4 Metodikk... 4 Resultater og kommentarer Driv av fiskeunger HABITAT TILBUD OG- BRUK Innledning Metodikk Habitattilbud Habitatbruk hos fisk og bunndyr Resultater og kommentarer Substrat Vanndyp Konklusjon... 5 RAPPORTER OG PUBLIKASJONER I LITTERATUR... 51

32 3 INNLEDNING Suldalslågen i Rogaland ble første gang regulert i ved utbygging av nedbørfeltet ovenfor Suldalsvatn (Røldal-Suldal). Virkningene av denne reguleringen på Suldalslågen var en økt vintervannføring og redusert sommervannføring, i forhold til uregulert tilstand. Gjennomsnittlig årlig vannføring i Suldalslågen i uregulert tilstand var 9 m 3 /s, men med store årlige og sesongmessige variasjoner. I naturlig tilstand hadde Suldalslågen en meget lav vintervannføring (< 2 m 3 /s) i perioden november-april. Sommervannføringen var høy og varierte meget sterkt. Konsesjon for Ulla-Førre utbyggingen ble gitt i Utbyggingen omfatter en rekke reguleringer og overføringer i fjellområdene sør for Suldalsvatn. Vannet herfra føres til Kvilldal kraftstasjon med avløp til Suldalsvatn. Fra Suldalsvatn føres vannet videre gjennom Hylen kraftstasjon til Hylsfjorden. Suldalsvatn har en reguleringshøyde på 1.5 m og avløpet til Suldalslågen er regulert med en dam. Den nye reguleringen av Suldalslågen som ble iverksatt i 198 medførte generelt til en reduksjon i vannføringen i elva både vinter og sommer, både i forhold til uregulert tilstand og Røldal-Suldal. Vannføringen om vinteren er imidlertid nå aldri lavere enn 12 m 3 /s, noe den kunne være i uregulert tilstand. I perioden 198 til 1985 ble minstevannføringen målt ved Tjelmane bru (nederst i elva), men vann ble sluppet fra dammen i Suldalslvatn. Til tider kunne restfeltet nedstrøms dammen gi denne vannføringen. Det var således stadig behov for justeringer, noe som medførte hurtige reduksjoner i vannføringen fra Suldalsvatn. Absolutt minstevannføring fra dammen i tidsrommet 15. oktober til 3. april var i denne perioden 1 m 3 /s. Minstevannføringen slippes og måles nå ved dammen. Temperaturendringene i Suldalslågen etter Ulla-Førre antas ikke å være store. Røldal-Suldal utbyggingen medførte en liten temperaturøkning i Suldalslågen, men ifølge NVE skyldes denne i hovedsak endring i værforhold. Økningen var størst nederst i vassdraget og om sommeren og midt på vinteren. Etter Ulla-Førre utbyggingen er temperaturen igjen redusert. På årsbasis er reduksjonene størst nederst i vassdraget, der døgngradantallet er redusert med ca. 25 døgngrader eller 14% i forhold til døgngradantallet under Røldal/Suldal reguleringen. Temperaturnedgangen har vært størst i vintermånedene og i juni-juli (Tvede 1995). I sommersesongen er reduksjonen 115 døgngrader i forhold til Røldal-Suldal. Det foreligger noe informasjon om fiskeribiologiske forhold i uregulert tilstand (Lillehammer 1964, 1966, 1973a, b, 1974, 1984), men opplysningene om tetthet av laks- og ørretunger i Suldalslågen i uregulert tilstand er begrenset og ikke sammenlignbare (Lillehammer 1973a), noe som skyldes endret og forbedret metodikk. Siden 1976 er det gjennomført undersøkelser på ungfiskbestanden av laks og ørret. Fram til 199 ble undersøkelser utført i forbindelse med Røldal-Suldal reguleringen og Ulla-Førre utbyggingen. Etter 199 er undersøkelsene utført i regi av LFS-programmet (Fase I og II). Dette for å sikre kontinuitet i de fiskeribiologiske

33 4 data som referanse for effekt av endret manøvreringsreglement, og andre tiltak på fiskebestanden og som referanse for de øvrige undersøkelsene. I en prøveperiode på seks år (2 ganger 3 år) fra, skal to typer vannføringsforhold testes i Suldalslågen for å komme fram til et endelig manøvreringsreglemet for vassdraget. I de tre første årene testes høy vannføring i overgangen april/mai og normal vannføringen resten av året. De siste tre årene testes lav vannføring på våren (april/mai) og en større høstflom. Hensikten er å komme fram til et reglement som gir den mest gunstige vannføringen for laks og ørret. Det vil si en manøvrering som øker overlevelsen av presmolt og avkastningen av voksen laks på elv, samtidig som dette ikke får konsekvenser for smoltutvandring og oppgang av voksen fisk. Videre skal manøvreringen ivareta et variert oppvekstområde for fiskeunger på elv ved å begrense begroing og sedimentering. OMRÅDEBESKRIVELSE Suldalslågen er en 22 km lang elv mellom Suldalsvatn (68 m o.h. og 29 km 2 ) og de indre deler av Ryfylkefjord i Rogaland (Fig. 1). Nedbørfeltet er km 2. Fig. 1. Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for overvåkning av ungfiskbestanden; 1-16, bunndyr på elv; I-V og bekker; A-H. Suldalslågen produserer anadrom fisk på hele elvestrekningen. Dominerende fiskearter er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), mens ål (Anguilla anguilla), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og årsunger av røye (Salvelinus alpinus) blir funnet sporadisk. For sistnevnte art er dette fisk som slipper seg ut fra Suldalsvatn. Vannføring og vanntemperatur i Suldalslågen i 2 er vist på Fig. 2.

34 STRÅPA LAVIKA 14 VANNFØRING M TJELMANE SULDALSOSEN 1 TEMPERATUR Fig. 2. Døgnmiddelvannføring (øverst) og døgnmiddeltemperatur i Suldalslågen for 2 målt ved Suldalsosen/Stråpa (øverst i elva) og Tjelmane bru /Lavika (nederst i elva).

35 6 BUNNDYR Innledning Vannføring, temperatur, vannkvalitet, substrat og begroing er alle faktorer som er funnet å påvirke bunnfaunaen. Av begroingingen synes spesielt levermoser å påvirke bunndyrsamfunnene (Bremnes og Saltveit 1997). Endringer i vannkvalitet har skjedd som følge av overføring av surt vann fra andre nedbørsfelt og ved at det har funnet sted en generell forsuring (Blakar 1996). Suldalslågen og en rekke bekker er derfor blitt kalket. Undersøkelsen på bunndyr skal søke å fange opp eventuelle forskjeller av ulik manøvrering og kalkingseffekter. Målsetting: Gir redusert vannføring på våren et bedre næringstilbud for laks og ørretunger, og gir høy vannføring et redusert tilbud i form av bunndyr. Gir kalking økt antall bunndyr og større artsdiversitet. Bunndyr er viktig som næring for fisk, i tillegg til at de er svært gode indikatorer på miljøendringer i et vassdrag (organisk forurensning, surt vann etc.). Bunndyr er jevnlig undersøkt i Suldalslågen siden 1978 (Bremnes og Saltveit 1996), og det foreligger derfor et godt grunnlag for vurdering av endringer over tid. De viktigste gruppene i Suldalslågen er fjærmygg, døgnfluer, steinfluer, vårfluer og fåbørstemark. De største tetthetene av bunndyr ble funnet om våren, mens tettheten var lavest om sommeren. I 2 er det i selve Suldalslågen gjennomført en innsamling av bunndyr over seks perioder, mars, april, juli august, september og november. Siden 1999 er det også gjennomført en innsamling av bunndyr fra til sammen 8 bekker (se Fig. 1), med innsamlinger over to perioder, vår (mars) og høst (september). Lokalitetene ligger i bekker som kalkes, i bekker der innsjøer eller nedbørsfeltet er kalket, i bekk med naturlig god vannkvalitet og i bekk med dårlig vannkvalitet og som ikke er kalket. Ved bekkekalking er det samlet prøver fra to lokaliteter, en ovenfor kalkdoserer, ellers er lokalitetene lagt nær utløp i Suldalslågen, men ikke slik at de er påvirket av Lågen. Lokaliteter, tilstand og antall: STRÅPAÅNI INNSJØKALKING 1 PRESTBEKKEN GOD VANNKVALITET 1 TJØSTHEIMSÅNA KALKET 2 MOSÅNA KALKET 2 RITLANDSÅNA INNSJØKALKING 1 FOSSÅNA REFERANSE LOKALITET 2 1) BROMMELANDSBEKKEN TERRENGKALKET 1 GROVBEKKEN REFERANSELOKALITET 1 1) Det er her lagt en lokalitet ovenfor planlagt kalkdoserer.

36 7 Metodikk Til innsamlingen er sparkemetoden benyttet (Hynes 1961, Frost et al. 1971). Innsamlingen skjer på tid og innsamlingstiden i Suldalslågen er ett minutt pr. prøve, og det er tatt tre parallelle prøver fra hver stasjon. Håvens maskevidde var,45 mm. De samme fem lokaliteter som tidligere, ble undersøkt (Bremnes og Saltveit 1996). Prøvene ble fiksert med etanol i felt og sortert på laboratoriet. Stasjonene er vist på Fig. 1. Forsuringsnivået i Suldalslågen er beregnet ut fra en forsuringsindeks beskrevet i Kroglund et al. (1994), som er basert på tilstedeværelse eller fravær av mer eller mindre sensitive arter av bunndyr. For vassdrag med lite tolerante arter tilstede blir formelen.5 + D/S benyttet. D = antall individer av forsuringsfølsomme døgnfluer (på en lokalitet), S = antall individer forsuringstolerante steinfluer. De anvendte artene fra Suldalslågen er valgt ut etter Raddum og Fjellheim (1984), Fjellheim og Raddum (199) og Larsen et al. (1995). Maksimumsverdien for indeksen blir satt til 1, som indikerer liten eller ingen forsuring (Kroglund et al. 1994). Resultater og kommentarer SULDALSLÅGEN Bare resultatene fra mars, september og november er tatt med og diskutert i forhold til vannkvalitet og kalking. Dominerende bunndyr i Suldalslågen i slutten av mars 2 var fjærmygglarver (Fig. 3). Med unntak av på stasjon 1, Suldalsosen, utgjorde denne gruppen mer enn 5 % av faunaen på lokalitetene (Fig. 3). På stasjon 1 utgjorde vårfluelarver en nesten like stor andel av faunaen. På de andre lokalitetene var nymfer av både steinfluer og døgnfluer viktige grupper. Døgnfluenymfer hadde størst innslag på stasjon 2 og stasjon 5, og utgjorde i mars mer enn 2 % av faunaen her. I september utgjør fjærmygglarver en langt mindre del av bunndyrene. Fåbørstemark dominerer på stasjon 4, mens steinfluer utgjør en betydelig andel både på stasjon 2 og 5. Døgnfluer er sparsomt representert i september. I november er innslaget av døgnfluer større. Spesielt gjelder dette stasjon 3, der døgnfluene utgjorde mer enn 6 % av faunaen. På stasjon 1 er imidlertid vårfluer sammen med fjærmygglarver dominerende faunaelement i november. Stasjon 2 har den mest varierte sammensetningen, og ingen grupper er spesielt dominerende. Stasjon 4 og 5 har en svært lik faunasammensetning i november, med størst innslag av fjærmygglarver og fåbørstemark (Fig. 3). Artssammensetning. Påviste arter i 2 er vist i Tabell 1. Døgnfluefaunaen besto av bare to arter der Baëtis rhodani var fullstendig dominerende i mars og i juli, og ble da funnet på alle stasjonene. I september ble arten påvist i et svært lite antall, og ikke på alle stasjoner. Den andre arten, Ephemerella aurivillii, ble bare sporadisk påvist (Tabell 1). Steinfluene besto av til sammen 13 arter. Flest ble påvist i mars, færrest i juli.

37 8 1 % MARS 75 % 5 % 25 % ANDRE FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % 1 % SEPTEMBER 75 % 5 % 25 % ANDRE FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % 1 % NOVEMBER 75 % 5 % 25 % ANDRE FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % STASJON Fig. 3. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Suldalslågen i mars, september og november 2.

38 9 Tabell. 1. Arter og gjennomsnittsantall av disse av bunndyr påvist på ulike lokaliteter i Suldalslågen i april, juli og september 2. + = < 1. MARS JULI SEPTEMBER St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 DØGNFLUER Baëtis rhodani Ephemerella aurivillii STEINFLUER Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Amphinemura standfussi Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa VÅRFLUER Apatania sp Chaeopteryx sp Halesus sp Hydropsyche pellucidula Hydropsyche siltalai Lepidostoma hirtum Limnephilidae ubest Oxyethira sp Plectrocnemia conspersa Polycentropus flavomaculatus Potamophylax latipennis Potamophylax sp Rhyacophila nubila Sericostoma personatum Ubestemte, husbygg. (små) SNEGL Lymnaea peregra Dominerende arter var Amphinemura sulcicollis i mars, mens A.standfussi og Leuctra fusca var den mest tallrike i juli. I september var steinfluene generelt lite tallrike, og vanligste art var D. nanseni og Leuctra hippopus. Vårfluene er også en artsrik gruppe, men bare få arter er spesielt tallrike. Det gjelder spesielt arten Polycentropus flavomaculatus i den øverste delen av elva. Denne arten er nettspinnende og ernærer seg av driv fra Suldalsvatn. Sneglearten Lymnaea peregra påvises både i mars og september, men antallet er svært lite.

39 1 Forsuringsindeks Forsuringsnivået i Suldalslågen basert på bunndyr er beregnet ut fra en forsuringsindeks beskrevet i Kroglund et al. (1994). Følgende døgnfluer ble regnet som forsuringsfølsomme: Baëtis rhodani og Ephemerella aurivillii. Følgende steinfluer ble regnet som forsuringstolerante: Amphinemura borealis, A. sulcicollis, Protonemura meyeri, Nemoura cinerea, Taeniopteryx nebulosa, Brachyptera risi, Leuctra hippopus og L. niger. 1,75 INDEXVERDI,5,25 TOTAL ST 1 ST 2 ST 3 ST 4 ST 5 MARS SEPTEMBER NOVEMBER Fig. 4. Forsuringsindeks for fem stasjoner i Suldalslågen og for hele Suldalslågen (total) i mars, september og november 2. Indeksen indikerer ingen forsuringsskader i Suldalslågen i mars (Fig.4). I september indikerer indeksen ingen forsuring av elva sett under ett. Det er en moderat forsuring av stasjon 2 og 4, mens stasjon 5 må karakteriseres som forsuret. På stasjon 1 og 3 er det ingen forsuring. Antall døgnfluer er lavt på samtlige lokaliteter i september, med unntak av stasjon 3 (se Tabell 1). Dette kan skyldes at individene av døgnfluer er små og ikke fanges i håven. Varierende indeksverdi i elvas lengderetning kan derfor være tilfeldig. For september er indeksen derfor usikker. To måneder senere, i november, fanges et langt høyere antall individer av både døgnfluer og steinfluer, noe som gir indeks 1. for elva totalt og for samtlige lokaliteter (Fig. 4). Legges derfor mars og november til grunn for vurderingen, påvises det ikke forsuringsskader i Suldalslågen i 2. For hele den første tre-års perioden sett under ett, viser indeksen at Suldalslågen om vinteren og tidlig vår ikke har vært utsatt for forsuring. Samtlige år er det forsuringsømfintlige døgnfluer tilstede på våren og indeksverdien er 1, (Fig. 5). På

40 11 høsten (september) varierer indeksverdiene for de ulike lokalitetene, og kan skyldes lokale påvirkninger. Stasjon 3 har alltid verdi 1,, mens stasjon 5 alltid har lave verdier på høsten. Årsaken til et lite antall døgnfluer i september må imidlertid tilskrives artens livssyklus. Vintergenerasjonen har nettopp klekket fra egg og er fremdeles små. 1 VÅR ,75 INDEXVERDI,5,25 1 TOTAL ST 1 ST 2 ST 3 ST 4 ST 5 HØST,75 INDEKSVERDI,5,25 TOTAL ST1 ST 2 ST 3 ST 4 ST 5 Fig. 5. Forsuringsindeks for fem stasjoner i Suldalslågen og for hele Suldalslågen (total) om våren (mars/april) og høsten (september ) for årene, 1999 og 2. BEKKENE STRÅPAÅNI På våren var bunnfaunaen dominert av steinfluer (8 arter) og døgnfluer (en art), mens en annen viktig gruppe var knott (Fig. 6). På høsten er døgn- og steinfluer mer dominerende og utgjør sammen ca. 8% av faunaen. Antall arter innen disse to gruppene er det samme som på våren, men med en annen sammensetning (Tabell 2). Baetis rhodani er eneste døgnflueart, men den er tilstede i et relativt høyt antall både vår og høst. Vannkvaliteten er god og det beregnes en forsuringsindeks lik,9 (vår) og 1, (høst) (Fig. 14).

41 12 STRÅPÅNA 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % VÅR HØST Fig. 6. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Stråpaåna i Suldal i 2. PRESTABEKKEN Sammensetningen av bunndyrene er her dominert av fjærmygglarver, steinflue- og døgnfluenymfer på våren (Fig. 7). På høsten er steinfluer og døgnfluer langt viktigere, og utgjør sammen nærmere 9% av faunaen. Til sammen påvises henholdvis 7 og 6 arter av steinfluer vår og høst, mens eneste døgnflueart var B. rhodani (Tabell 2). Denne hadde et høyt individantall både vår og høst. Dette gir en høy ideksverdi både vår og høst (Fig. 14), og bekken må karakteriseres som lite påvirket av surt vann. PRESTABEKKEN 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % VÅR HØST Fig. 7. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Prestabekken i Suldal i 2.

42 13 TJØSTHEIMSÅNA Det er her en kalkdoserer og bunnprøver er tatt ovenfor og nedenfor denne (Fig. 8). Både vår og høst er faunasammensetningen ovenfor og nedenfor dosereren svært lik. På våren dominerer steinfluer fullstendig og det ble funnet 7 arter ovenfor og 1 arter nedenfor dosereren (Tabell 2). Den mest tallrike arter var Brachyptera risi. På våren påvises ingen døgnfluer, verken ovenfor eller nedenfor dosereren, og bekken bærer derfor preg av å være forsuret, selv nedenfor doserer (Fig. 14). Forholdene i bekken synes noe bedre på høsten, selv om indeksverdiene indikerer at faunaen er påvirket av surt vann (Fig. 14). Steinfluer er viktigste gruppe. Døgnfluer av arten B. rhodani påvises, men i et relativt lite antall (Tabell 2). Det er heller ikke på høsten forskjell i indeksverdi ovenfor og nedenfor doserer. TJØSTHEIMSÅNA 1 % VÅR HØST 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % C1 C 2 C 1 C 2 Fig. 8. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Tjøstheimsåna i Suldal i 2 ovenfor (C 1) og nedenfor (C 2). MOSÅNA I Mosåna er det også plassert en kalkdoserer og bunnprøver er tatt ovenfor og nedenfor denne (Fig. 9). Ovenfor kalkdoserer er steinfluer dominerende faunaelement både på våren og om høsten. På våren påvises 7 arter, mens 8 arter påvises i høstprøvene (Tabell 2). Ved begge anledninger er B. risi sammen med Amphinemura sulcicollis de to mest tallrike arter. Døgnfluer påvises ikke ovenfor doserer og bekken må her karakteriseres som sterkt forsuret (Fig. 14). Nedenfor kalkdoserer er forholdene bedre, spesielt på høsten (Fig. 14). Steinfluer dominerer faunaen på våren sammen med fjærmygglarver, men innslaget av døgnfuer er relativt høyt (Fig. 9). På høsten er imidlertid døgnfluene svært tallrike og dominerer fullstendig. Døgnfluen som påvises nedenfor dosereren er B. rhodani. Ett større antall individer døgnfluer og færre steinfluer nedenfor dosereren (Tabell 2)

43 14 gjør at vannkvaliteten her er bedre, med indeksverdier vår og høst på henholdsvis.85 og 1. (Fig. 14). Ovenfor må bekken karakteriseres som sur. MOSÅNA 1 % 9 % 8 % 7 % 6 % 5 % 4 % 3 % 2 % 1 % % VÅR HØST D 1 D 2 D 1 D 2 ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG Fig. 9. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Mosåna i Suldal i 2 ovenfor (D 1) og nedenfor (D 2). RITLANDSÅNA Ritlandsåna er kalket gjennom innsjøkalking av Ritlandsvatn. Imidlertid må bekken på våren karakteriseres som moderat forsuret, mens den på høsten ikke bærer preg av forsuring (Fig. 14). Lav indeksverdi på våren,.64, skyldes et høyere individantall av til sammen fem arter steinfluer og et lite antall av døgnfluer (Tabell 2). Imidlertid påvises to arter døgnfluer, B. rhodani og Leptophlebia verspertina. Disse to artene påvises også om høsten, og individantallet av B. rhodani er særdeles høyt, noe som fører til høy indeksverdi. RITLANDSÅNA 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % VÅR HØST Fig. 1. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Ritlandsåna i Suldal i 2.

44 15 Tabell 2. Antall av ulike arter av døgnfluer og steinfluer påvist i bekker i Suldal ved to tidspunkt i 2. VÅR 2 A B C1 C2 D1 D2 E F1 F2 G H DØGNFLUER Baëtis rhodani Leptophlebia vespertina 2 STEINFLUER Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra 1 Nemoura avicularis 1 Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri HØST 2 A B C1 C2 D1 D2 E F1 F2 G H DØGNFLUER Baëtis rhodani Leptophlebia marginata 3 1 STEINFLUER Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Isoperla obscura 1 Leuctra hippopus Leuctra nigra 1 1 Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa 1 2 FOSSÅNA I Fossåna er det ikke plassert kalkdoserer, men en er planlagt. Prøver er tatt ovenfor planlagt doserer (F1) og nedenfor (nær utløpet i Lågen) (F2) (Figur 11). Faunaen i bekken er fullstendig dominert av steinfluer både vår og høst (Fig. 11). Døgnfluer påvises ikke, bortsett fra på høsten på den nederste lokaliteten. Dette er et lite antall av arten B. rhodani. Til tross for det må bekken karakteriseres som sterkt forsuret, med indeksverdi på.5 (Fig. 14).

45 16 1 % VÅR FOSSÅNA HØST 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % F 1 F 2 F 1 F 2 Fig. 11. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Fossåna i Suldal i 2 oppe (F 1) og nede (F 2). GROVABEKKEN 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % VÅR HØST Fig. 12. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Grovbekken i Suldal i 2. GROVBEKKEN På våren må bekken karakteriseres som sterkt forsuret (Fig. 14). Faunaen domineres av steinfluer (Fig. 12), med til sammen 7 arter på våren og 8 på høsten. Den eneste døgnfluen B. rhodani, forekommer i et meget lite antall (Tabell 2).

46 17 BROMMELANDSBEKKEN I Brommelandsbekken påvises døgnfluer (B. rhodani) bare på våren, mens steinfluer finnes i et høyt antall og dominerer bekkens fauna både vår og spesielt høst (Fig. 13). Brommelandsbekken må karakteriseres som moderat forsuret på våren og sterkt forsuret på høsten med lave indeksverdier (Fig. 14). BROMMELANDSBEKKEN 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % VÅR HØST Fig. 13. Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Brommelandsbekken i Suldal i 2. Konklusjon Resultatene for årene, 1999 og 2 er entydige. Suldalslågen bærer ikke preg av å være forsuret. Alle stasjoner har innslag av forsuringsømfintlige døgnfluer og forsuringsindeks lik 1,. Av bekkene hadde Tjøstheimsåna en dårligere vannkvalitet i 2 sammenlignet med året før, og kalkningsanlegget synes ikke å gi ønsket effekt (Fig. 14). I Ritlandsbekken har det skjedd en svak forbedring, spesielt om høsten. Fossåna bærer tydelige preg på forsuring, noe som også gjelder Grovbekken og Brommelandsbekken. For de to siste synes forholdene dårligere i 2 enn i For de øvrige bekker er forholdet tilnærmet uendret fra 1999 (Fig. 14).

47 18 1 VÅR HØST,75 INDEKS VERDI,5,25 A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON 1 VÅR HØST,75 INDEKS VERDI,5,25 A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON Fig. 14. Forsuringsindeks for ulike bekker i Suldal i 1999 (øverst) og 2 (nederst). For plassering se Figur 1.

48 19 OVERVÅKNING AV UNGFISKBESTANDEN Innledning Det er siden 1976, med unntak av 1985, foretatt kontinuerlige beregninger av tetthet og vekst hos laks- og ørretunger i Suldalslågen (Saltveit 1986, 1989a,b, 199, 1995a, 1996, 1997, 1999, 2a,b). Disse undersøkelsene dekker en periode før og etter Ulla- Førre utbyggingen. I Suldalslågen står de fleste laksungene på elv mellom 2-4 år, mens oppholdet i havet er fra 1-4 år (Lillehammer 1984). Etter reguleringene av elva har det vært en økning i gjennomsnittlig smoltalder, og den varierer nå mellom 2.8 og 3.2 år (Sægrov 1996, Saltveit 2a). Endringer av miljøfaktorer ved en regulering kan direkte påvirke vekstforhold, alderssammensetning og tettheten av ungfisk på elv, og derved den senere avkastning av voksen, tilbakevandrende laks. Overvåking av ungfisktettheten kan gi relative mål på endringer i laksebestanden forårsaket av forhold på elv. Studier av ungstadier er også nødvendig for forvaltningen av elvene og for å kunne foreslå tiltak for å dempe eventuelle skader etter en regulering. Målsettingen med undersøkelsene av ungfisk er: Beregne dødelighet fra + til 1+ og eventuelle endringer i denne som følge av endringer i manøvreringsreglement. Gir redusert vannføring bedre vekst og kondisjon hos fiskeunger. Belyse endringer i ungfisktetthet og årsaker til disse. Materiale og metoder Bestandsberegningene er siden 1977 utført på de samme 16 stasjonene (se Fig. 1). Til fisking benyttes et elektrisk fiskeapparat konstruert av ingeniør Paulsen. Apparatet leverer kondensatorpulser med spenning ca. 16 V og frekvens 8 Hz. Lengden på den avfiskede strekning på hver lokalitet er ca. 5 m, og det fiskes fra bredden og så langt ut i elva som det er mulig å fiske effektivt (3-6 m). Hver lokalitet ble avfisket tre ganger etter hverandre. For å sikre at det samme areal ble fisket hver omgang, ble området avmerket med en hvit snor lagt på bunnen. Den fangede fisken ble artsbestemt og lengdemålt i felt til nærmeste mm. Etter måling og opptelling ble all fisk som ikke med sikkerhet kunne anslås ut fra størrelse å være årsunger (+) frosset og tatt med for aldersbestemmelse. Antall laks og ørret i de ulike årsklasser, +, 1+, 2+ og 3+, er beregnet ut fra avtak i fangst, successive removal (Zippin 1958). For å kunne sammenligne med tidligere år, er materialet også delt i + og eldre fisk ved beregningene. Etter 199 er det satt ut laksunger i vassdraget, men all fisk satt i Suldalslågen er fettfinneklippet og satt ut langt fra de lokalitetene som undersøkes. Fettfinneklippet fisk påvises likevel, men i beregningene av bestandstetthet er det skilt mellom utsatt

49 2 og naturlig reprodusert fisk. Undersøkelsen ble gjennomført i periodene 28. mars til 5.april og september. Materialet består på våren av 322 ville laksunger, 64 fettfinneklippete (utsatte) og 464 ørretunger. På høsten ble det fanget 688 ville laksunger, 137 utsatte laksunger og 1114 ørretunger. I mars/april ble det fisket på et 2533 m 2 stort areal, mens arealet i september var 2832 m 2. Resultater og kommentarer Lengdefordeling. VÅR Lengdefordelingen av laks- og ørretunger våren 2 er vist på Fig. 15. For laks er dette naturlig reprodusert fisk. Laksungene var mellom 39 og 15 mm. De fleste var imidlertid mindre enn 9 mm, og disse var enten (+) (1999-årsklasse) eller 1+ (- årsklasse). + av laks var mellom 39 og 54 mm og hadde en gjennomsnittslengde på 46,8 mm (+ 1.4 mm, 95% K.I.). Fire årsklasser ble påvist. Laks med tre vekstsesonger PROSENT N = PROSENT N = LENGDE I MM Fig. 15. Prosentvis lengdefordeling av naturlig reproduserte laksunger (øverst) og ørret i Suldalslågen våren (mars/april) 2.

50 21 (2+) var fra ca. 9 mm, mens fisk med fire vekstsesonger var større enn 12 mm (Fig. 15). I materialet av ørret fanget våren 2 (mars/april) inngår fisk som nettopp har klekket og kommet opp av grusen. Disse årsungene (+) var mellom 25 og 31 mm; i gjennomsnitt 3, mm ( 95% K.I.). Materialet av ørret var imidlertid dominert av 1+ (1999-årsklassen). Disse var mellom 41 og 74 mm og hadde en gjennomsnittslengde på 57, mm (+ 1. mm, 95% K.I.). HØST Lengdefordelingen av laksunger er vist på Fig. 16. Det er skilt mellom naturlig reprodusert fisk og utsatt fisk. Årsungene (+) av laks var mellom 29 og 52 mm og hadde en gjennomsnittslengde på 41,5 mm (+.4 mm, 95% K.I.). Det ble fanget få eldre laksunger. Mesteparten av disse var mellom ca. 6 og 9 mm lange og var 1+. Laks med tre vekstsesonger (2+) var lengre enn 82 mm (Fig. 16). Utsatt fisk utgjorde tilsammen 16,6 % av materialet av fanget laks. De fleste var mellom ca. 6 og 1 mm (Fig. 16). Som det fremgår av figur 6 var en del av den utsatte fisken mindre og av samme størrelse som naturlig produserte årsunger. PROSENT PROSENT N = N = LENGDE I MM Fig. 16. Prosentvis lengdefordeling av naturlig reproduserte (øverst) og utsatte laksunger i Suldalslågen i september 2. For ørret var det ikke mulig å skille mellom årsklassene basert på lengde frekvensfordelingen (Fig. 17). Største årsunge (+) i materialet målte 66 mm, mens minste 1+ var 62 mm. Årsunger av ørret dominerte i materialet av ørret (81,5 %) og

51 PROSENT N = LENGDE I MM Fig. 17. Prosentvis lengdefordeling av ørretunger i Suldalslågen i september 2. var jevnt over større enn hos laks (Fig. 16). Årsungene hadde en gjennomsnittslengde på 5,5 mm (+.4 mm, 95% K.I.). Variasjonene i tilvekst hos årsunger har vært store i perioden 1976 til 2 (Fig. 18). Ørret har imidlertid bedre vekst enn laks, noe som skyldes at ørret klekker tidligere og at den vokser over et større temperaturintervall. Etter 1986 følger vekstvariasjonene hos laks og ørret noenlunde samme mønster. Ørret + hadde imidlertid en vekstøkning i, som laks ikke hadde. Begge arter hadde dårligere vekst i 2 enn året før, og spesielt årsungene av laks var små sammenlignet med tidligere år. Selv om det har vært en nedgang i vanntemperatur i fiskens vekstsesong (Tvede 1995), gjenspeiles dette ikke gjennom dårligere vekst hos fisken, verken hos laks eller ørret, hele perioden sett under ett. Fra 199 er det en tendens til økt gjennomsnittslengde hos årsunger, både laks og ørret (Saltveit 2a), men for laks er denne ikke lenger statistisk signifikant. En tendens til økt gjennomsnittslengde kan skyldes redusert bestandstetthet av fisk etter 1993, som kan ha en positiv effekt på vekst som følge av redusert konkurranse om habitat og næring (Saltveit 2b).

52 LENGDE I MM ÅR LAKS ØRRET Fig. 18. Gjennomsnittslengde av årsunger hos laks og ørret i Suldalslågen ved avsluttet vekst om høsten i perioden 1976 til 2. Vekst hos laks- og ørretunger. Empirisk vekst hos laks- og ørretunger høsten 2 er vist på figur 19. Begge arter har jevn vekst, og ørretungene er for alle årsklasser statistisk signifikant (p <,5) større enn laksungene. Etter to vekstsesonger har laks- og ørretungene en gjennomsnittsstørrelse på henholdsvis 72, mm og 84, mm, mens tilsvarende lengder etter tre vekstsesonger er 12,2 + 4,2 mm og 117, mm. For begge arter og alle årsklasser, unntatt 2+ ørret der det ikke var forskjell, var veksten dårligere høsten 2 enn i 1999, noe som kan skyldes lavere vanntemperatur. EMPIRISK VEKST 2 15 LAKS ØRRET LENGDE I MM ÅRSKLASSER Fig. 19. Empirisk vekst hos laks- og ørretunger i Suldalslågen i september 2.

53 24 Tetthet av laks- og ørretunger. Fra 199 fram til 1993 fant det sted en gradvis økning i tettheten av årsunger (+) av laks (se Saltveit 1995a). Tetthetene av + laks i 1992 og 1993 er de høyeste som noen gang er beregnet i Suldalslågen og disse er statistisk signifikant høyere enn tidligere år. For ørret var det en økning i tetthet av årsunger fram til 1994, og tetthetene som da beregnes for + ørret er de høyeste siden Imidlertid fant det ikke sted en tilsvarende økning i den beregnede tetthet av eldre fisk (Fig. 2). Det synes å være en betydelig dødelighet av + i løpet av den første vinteren og vår eldre utsatt 4 ANTALL ANTALL Fig. 2. Beregnet tetthet av ulike grupper laks- og ørretunger (nederst)(antall pr. 1 m 2 ) i Suldalslågen i perioden 1991 til 2.

54 25 Beregnet tetthet av årsunger (+) og eldre laks var lave i 2 (Fig. 2), men tetthetene som beregnes av årsunger er likevel de høyeste siden Tettheten beregnet for årsunger av laks var 22,2 fisk pr. 1 m 2, mens den for eldre laks ble beregnet til 5,2 laks/1 m 2. Tetthetene av årsunger var høyere enn for årene (p <,5). Tettheten beregnet av eldre laksunger i 2 er imidlertid noe lavere enn i 1999, men høyere enn i 1996, 1997 og (p <,5). Innslaget av utsatt laks var relativt høyt i 2 (4,9 fisk pr. 1 m 2 ), d.v.s. på samme nivå som eldre laksunger og den høyeste siden Tettheten av + ørret i 2 ble beregnet til 34,6 ind./1 m 2 (Fig. 2). Dette er høyere enn i perioden (p <.5), men ikke statistisk signifikant forskjellig fra tettheten beregnet i Tetthetene av eldre ørret er bare statistisk signifikant høyere enn den i Siden 1995 må tettheten av ørretunger i Suldalslågen karakteriseres som relativt stabil, og den er i hele denne perioden langt høyere enn den tetthet som beregnes av laks. Årsakene til de lave tetthetene av laksunger i Suldalslågen er faktorer som påvirker laks og ørret ulikt og dette er diskutert i tidligere årsrapporter og i Saltveit (2b). Tettheten av ungfisk beregnet våren 2 er vist på Fig 21. Det er her ikke tatt med 2 årsklassen av ørret, som på enkelte stasjoner var kommet opp av grusen. Som det fremgår beregnes det langt flere ørret av 1999 årsklassen (+ høsten 1999) enn laks, mens det av de øvrige årsklassene er mer laks enn ørret, selv om forskjellene mellom årsklassen ikke er statistisk signifikant. ANTALL FISK PR. 1M LAKS ØRRET ANTALL VEKSTSESONGER Fig. 21. Beregnet bestandstetthet av ulike årsklasser (antall vintre) av laks- og ørretunger i Suldalslågen i våren 2. Tettheten av de ulike årsklasser av laks- og ørretunger totalt for hele elva i september 2 er vist på figur 22. Tettheten av + og 1+ av ørret var høyere (p <.5) enn den

55 26 for laks, mens det av 2+ ble beregnet flere laks enn ørret. Det ble ikke funnet fisk med fire vekstsesonger høsten 2. ANTALL FISK PR. 1M LAKS ØRRET ÅRSKLASSER Fig. 22. Beregnet bestandstetthet av ulike årsklasser av laks- og ørretunger i Suldalslågen i september 2. Tettheten av de ulike årsklasser på de enkelte lokaliteter er vist på figur 23. Variasjoner i tetthet vil skyldes substratets egnethet for de ulike størrelsesgrupper av fisk, men for årsunger også nærhet til gyteområder. Med en redusert gytebestand vil det siste kanskje være mer utslagsgivende for laks enn for ørret. I 2 ble det påvist en statistisk signifikant (p <,5) økning i tetthet av årsunger. Det har ikke funnet sted endringer i forhold på elv som kan forklare denne økningen. Imidlertid kan det heller ikke dokumentert en økning i antall gytefisk i 1999, selv om det dokumenteres en fangstøkning. Dødelighet første år er betydelig og skyldes trolig mindre egnede vinterhabitat og lav vanntemperatur på våren. Hvis den store dødeligheten første leveår skyldes lav vanntemperatur på våren, forventes økt overlevelse av presmolt så fremt manøvreringen nå gir økt vanntemperatur på våren. Det er da også forventet bedre vekst hos presmolt.

56 27 ANTALL FISK PR. 1M LAKS STASJON Figur 23. Beregnet bestandstetthet av ulike årsklasser av laks- og ørretunger på ulike lokaliteter i Suldalslågen i september 2. 1 ØRRET + 1+ ANTALL FISK PR. 1M STASJON

57 28 EFFEKT AV FISKEUTSETTING Innledning Utsetting av laks i Suldalslågen etter Ulla-Førre utbyggingen begynte i Bare smolt ble satt fram til Med unntak av 1986, da antallet var høyt, var utsetting av yngel fram til 1989 sporadisk og relativt beskjedent. Utsettingene etter 1989 er en oppfølging av pålegg fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). Fra 1989 til 1996 er det bare satt startforet og ensomrig settefisk. Fram til 1992 var antall fisk satt ut i Suldalslågen beskjedent sammenlignet med utsettingene i Suldalsvatn og tilløpsbekkene (Fig. 24). Etter 1992 er mer enn 5% av utsettingsmaterialet satt i selve Suldalslågen. I 1995 ble det ikke satt ut fisk i Suldalsvatn eller i bekkene (Fig. 24). Fra 1996 er det også satt smolt i vassdraget (Fig. 24). Ikke all smolten er satt i elva. Noe er satt i munningsområdet og slept ut fjorden. Det meste av den ensomrige settefisken i 1996 ble satt i Suldalsvatn, de få som ble satt ut i elva, ble satt helt øverst. I 1997 ble alle ensomrige settefisk satt i Suldalsvatn, mens alle ensomrige fisk fra og med er satt ut i Suldalslågen (Fig. 14). I 2 ble det i midten av april satt ut til sammen 5.15 fettfinneklippete ettårige smolt, mens det i perioden 21. august til 1. september ble det satt somrige fettfinneklippete laksunger i elva på strekningen Stråpa til Førland. Størrelsen på disse var mellom 4 og 6 cm. All fisk satt ut i Suldalslågen fra og med 199 er fettfinneklippet. Utsettingsmaterialet har i den nevnte perioden endret seg fra å være dominert av startforet fisk til nå å bestå for det meste av ensomrig settefisk og smolt (fra og med 1996) (Fig. 24). Fettfinneklipping er nå eneste merkemetode for all fisken som settes ut. Opplysninger om fangst av umerket og merket laks er gitt av Suldal Elveeigarlag. Skjellprøver av fangst er samlet inn.

58 SULDALSLÅGEN ENSOMRIG STARTFORET SMOLT ANTALL I TUSEN SULDALSVATN 14 ANTALL I TUSEN BEKKER 14 ANTALL I TUSEN Fig. 24. Antall og type av laks satt ut i Suldalslågen, tilløpsbekker (inkl. forsøkskanal) og Suldalsvatn etter 1989 (Opplysninger fra Suldal elveigarlag).

59 3 Sammensetning av voksen laks i fangst Fangst I 2 ble det i fiskesesongen tatt til sammen 53 laks (Inf. fra Suldal Elveeigarlag). Av disse ble 59 fisk bestemt til oppdrettsfisk. Av 41 villaks, var bare 15 fisk eller 3,5 % fettfinneklippet (Fig. 25). Voksen laks som stammer fra utsettingene i elva (fettfinneklippet fisk) synes derfor ikke å utgjøre en større andel av fangstene i Suldalslågen i 2 enn tidligere, selv om antallet var høyere enn tidligere ANTALL FISK VILLFISK UTSATT CARLIN Fig. 25. Sammensetning av ulike kategorier av laks fanget i Suldalslågen i 1993 til 2 (Opplysninger fra Suldal Elveigarlag). I 1997 ble det innført restriksjoner på fisket i Suldalslågen. All fisk større enn 75 cm skal slippes tilbake i elva. I 2 gjaldt imidlertid dette bare villfisk. Det ble gitt tillatelse til å ta all fettfinneklippet fisk, dvs den fra utsettingene, og Carlin merket fisk. Av den grunn burde opplysningene om antall fettfinneklippet fisk i fangstene være relativt pålitelig. Imidlertid kan fisk som ikke er merket bli fanget flere ganger og derved blir over - representert i fangstene. Skjellprøver I 2 ble det i fiskesesongen tatt skjellprøver av til sammen 151 laks. Av disse var 18 fisk eller 11,9 % fettfinneklippet. Kriteriet for utvalg av fisk i 2 (se ovenfor), gjør imidlertid at fettfinneklippet fisk blir over representert i skjellprøvene. Antall Carlinmerket laks i skjellprøvene var 2, og av disse stammet 18 fra utsettinger av smolt i og 1999, og alle med unntak av en var fra slep ut Sandsfjorden. En var satt ut i

60 31 munningen av Suldalslågen. De to resterende Carlin-merkete smolt var fra Imsa og Dirdalselva. Basert på skjellprøvene ble 42 laks (28%) bestemt til oppdrettsfisk. 1 % 9 96 VILLAKS 8 % 6 % 4 % 2 % 4 ÅR 3 ÅR 2 ÅR 1 ÅR % SMOLT SJØ 1 % UTSATT LAKS 8 % 6 % 4 % 2 % 4 ÅR 3 ÅR 2 ÅR 1 ÅR % SMOLT SJØ Fig. 26. Prosentvis fordeling av smoltalder og sjøalder hos voksen villaks og voksen laks fra utsettingene (fettfinneklippet) fanget i Suldalslågen i fiskesesongen 2 og under stamfisket. Antall fisk er angitt på figurene. Av 36 stamfisk fanget (skjellprøver) i 2, var 6 fisk eller 16,6 % fettfinneklippet og fem var oppdrettsfisk. En større andel fettfinneklippet fisk kan også skyldes senere oppvandring. Slås imidlertid all fisk det er tatt i Suldalslågen i 2 sammen, utgjør fettfinneklippet fisk ca. 4,4 %. Det var store forskjeller i både smoltalder og sjøalder hos voksen laks mellom den som stammet fra naturlig reproduksjon og den som kom fra utsettingene (Fig. 26). Hos villaks dominerte laks med 3 års smoltalder og ett år i sjøen. Laks som stammet fra utsettingene hadde i hovedsak to års smoltalder, mens flest hadde enten vært to eller tre år i sjøen. Som nevnt tidligere er det restriksjoner på fisket i Suldalslågen. I 2 ble det gitt tillatelse til å ta all fettfinneklippet fisk, dvs den fra utsettingene, og Carlin merket fisk. Restriksjonene gjør imidlertid at liten fisk, det vil si fisk med kort tid i sjøen, vil være overrepresentert i skjellprøvene villfisk. Hovedhensikten med utsettingene i Suldalslågen er å øke avkastningen av voksen laks. Utsettingene har foreløpig ikke svart til disse forventningene. Siden 1994 har utsatt fettfinneklippet laks bare bidratt til mindre enn 5% av fangstene i Suldalslågen. Årsaken synes å være større dødelighet i havet hos utsatt fisk (Saltveit 1995b, 1997c, ).

61 32 SMOLTUTVANDRING Innledning Studiene av smoltutvandring i Suldalslågen startet i 1993 (Pethon og Lillehammer 1995, Saltveit ). Disse undersøkelsene viste at smolt av villaks var statistisk signifikant lengre, veide mer, og hadde en signifikant bedre kondisjon (k-verdi) enn smolt fra utsatt fisk. Utsatte laksunger sto færre år på elv, men har ett tilnærmet like langt sjøopphold som villfisk (Saltveit ). Det ble funnet en positiv sammenheng mellom økning i vannføring og utvandring, og mesteparten av smolten går om natta (Saltveit ). Formålet med undersøkelsene av smoltutvandring er å: Kartlegge starttidspunkt og sluttidspunkt for smoltutvandring og hovedutvandringsperioden. Vurdere betydningen av vannføring og vanntemperatur for smoltutvandring og effekt av eventuelle endringer i disse forhold på utvandring. Beregne smoltproduksjon Formålet omfatter smolt både fra vill og fra utsatt fisk. Metodikk Til innsamling av smolt ble det benyttet en smoltfelle plassert på nye Litlehaga bro (se Saltveit ). På en ramme (1.5 x 1.5 m) er det montert en 12 m lang pose med like deler 21 mm, 16 mm og 1 mm masker i avtakende rekkefølge fra åpningen. En vinsj ble benyttet til å heve og senke fella langs to vertikale skilte stålbjelker. Bjelkene var festet til elvebunnen og broen, og gikk et stykke opp over veibunnen for at det skulle være lettere å tømme fella. Vinsjen ble drevet med strøm fra bilbatteri. Fella fungerte ved alle vannføringer i 2, men ble ved enkelte anledninger tømt to ganger om natta. All fisk var døde ved opptak av fella. Fangsten ble frosset umiddelbart for senere bearbeiding i laboratoriet. All smolt ble målt til nærmeste mm og veid til nærmeste.1 g. Det ble tatt skjellprøver og otolitt for aldersbestemmelse og mageprøver. Det ble notert om smolt av laks var fettfinneklippet (utsatt) eller var fargemerket for beregning av smoltproduksjon. I 2 var fella i drift fra 31. mars til 19. juni. Normalt ble fella satt ut som kvelden og tømt om morgenen. Fella ble tømt oftere om natta ved økende og høye vannføringer. I 1999 ble det startet forsøk på å beregne totalt antall smolt som forlater Suldalslågen, smoltproduksjonen. Disse ble videreført i 2. Basert på størrelsen på villsmolt som fanges i fella, ble det i perioden 28.mars til 9. april merket til sammen 984 lakseparr større enn 1 cm. Fangstmetode var elektrofiske. Fisket foregikk på begge sider av elva og i hele lengderetningen. Smolt elektrofisket nedenfor fella, ble satt ut ovenfor. All fisk ble lengdemålt og smolten ble fargemerket med Alcian blå innvendig i nedre del av munnhule, tunge/underkjeve. Det ble på forhånd gjort forsøk for å se om

62 33 denne merkemetoden økte fiskens dødelighet. Ingen merkete fisk var døde etter to måneder. Gjenfangst ble gjort i smoltfella. Fisken som fanges i fella er aldersbestemt for å kunne relatere estimatene til de år smolten ble født. Metodikk og prosedyre slik skissert forutsetter at all merket fisk er smolt og at alle vandrer ut. Et langt sikrere estimat for smoltproduksjon oppnås ved å beregne antall smolt gjennom gjenfangst på elv, og etter utvandring beregne hvor mange som står igjen på elva. Det ble derfor foretatt en kontroll av mengde og lengdemålinger av merket fisk i august som ikke har vandret ut. Ved beregning er følgende formel benyttet (Ricker 1975) : N = (M+1)(C+1)/R+1, der M er antall merket i elva, C er antall fanget i fella, R er antall merket gjenfanget i fella. Resultater I 2 ble det fanget til sammen 382 smolt i fella. Av disse var 256 villsmolt, mens 126 smolt stammet fra utsettingene. Dette er det laveste totalantall smolt siden undersøkelsene startet i Antall villsmolt var bare lavere i 1994, mens smolt fra utsettingene bare var mindre 1999 (Fig. 27). Villsmolt dominerer nå smoltsammensetningen og utgjorde ca. 67 % av smoltfangsten i 2. To smolt var Carlin merket og satt ut ved Stråpa i mai Den ene ble fanget 4. april, den andre 28. april ANTALL VILL UTSATT Fig. 27. Antall villsmolt og smolt fra utsatt fisk fanget i smoltfelle i Suldalslågen i 1993 til 2.

63 34 I 2 ble den første villsmolt registrert 3. april, mens de første smolt fra utsettingene ble fanget 5. april. Villsmolt ble fanget fram til 1. juni, de siste utsatte 15. juni. (Fig. 28). Utvandringen til begge kategorier smolt var svært konsentrert til perioden 2. april til 1. mai, med to markerte topper. Den første toppen i utvandring sammenfaller med kulminasjonen av en jevn økning i vannføring til ca. 8 m 3 /s. Den påfølgende reduksjonen i vannføring medfører nesten stopp i smoltutvandringen. Med en ny økning i vannføring, denne gang til ca. 15 m 3 /s, kommer det en ny kortvarig topp i smoltutvandringen. Etter ca. 1. mai er utvandringen liten og sporadisk, selv om det skjer en ytterligere økning i vannføring. Forsøkene var avsluttet etter ca. 8 dager uten fangst den 16. juni. Vannføringen var da svakt synkende. 5 2 VILL UTSATT FLOW M3/S ANTALL FISK APRIL MAI JUNI JULI Fig. 28. Utvandring av smolt fra Suldalslågen i 2 vist sammen med døgnmiddelvannføringer målt ved Tjelmane. I perioden for smoltutvandring øker temperaturen gradvis fra ca. 4 til 7 o C. I hovedutvandringsperioden fra 2. april til 1. mai er det ingen større endringer i vanntemperatur, som da er mellom ca. 5, og 5,5 o C (Fig. 29). Etter at det meste av smolten er ute, faller vanntemperaturen noe som følge av økt vannføring.

64 VILL UTSATT TEMP ANTALL FISK TEMPERATUR APRIL MAI JUNI JULI Fig. 29. Utvandring av smolt fra Suldalslågen i 2 vist sammen med døgnmiddeltemperaturen målt ved Tjelmane. Heller ikke for de tidligere år fremkom det et samsvar mellom endringer i temperatur og smoltutvandring (Saltveit,1999,2). Det er generelt relativt store forskjeller i vanntemperaturen mellom de ulike år, men forløpet i 2 er svært likt det i Det var også i 2 små forskjeller i utvandringsforløp mellom villsmolt og smolt fra utsatt fisk (Fig. 3). Utvandringen til villsmolt er imidlertid noe mer konsentrert enn den til utsatt smolt. For begge kategorier hadde 5% vandret ut i slutten av april. Mens ca. 75 % av villsmolten var ute 29. april, var tilsvarende andel av utsatt smolt ute 1. mai. Hovedtyngden av smolten vandret derfor over en svært kort tidsperiode.

65 36 1 VILL UTSATT 75 PROSENT APRIL MAI JUNI JULI Fig. 3. Kumulativ prosentvis fordeling av utvandring av smolt fra Suldalslågen i 2. Alderssammensetning og vekst. I 2 var villsmolt dominert av 3 år gammel fisk, med et relativt stort innslaget av 4 -årig smolt (Fig. 31). Ingen villsmolt var eldre, men det ble funnet noen med to vekstsesonger. To år gammel smolt dominerte sammen med ett-årig smolt fullstendig sammensetningen av utsatt smolt (Fig. 31). I denne kategorien var det noen få som var tre år. Det store innslaget av yngre villsmolt i 2 gjør at gjennomsnittlig smoltalder er relativt lav, 3,2 år. Dette er det samme som i 1999 og begge år var smoltalderen lavere enn i ; 3,5 år (Saltveit 2a). Til sammenligning kan nevnes at villsmolt som vandret ut i 1995 og 1996 hadde tilnærmet samme alderssammensetning og gjennomsnittlig smoltalder som i, 3,7 og 3,6 år (Saltveit ). Lavere smoltalder i 1999 og 2 kan være et resultat av økt vekst hos ungfisk de senere år. Gjennomsnittsalder av smolt fra utsettingene har også gått ned sammenlignet med tidligere år. I 2 var gjennomsnittsalderen 1,6 år. For smolt fra utsatt fisk var den i og 1999 henholdsvis 1,8 og 1,9 år (Saltveit 2a).

66 37 1 % 75 % 5 % 25 % 6 ÅR 5 ÅR 4 ÅR 3 ÅR 2 ÅR 1 ÅR % VILL UTSATT Fig. 31. Prosentvis alderssammensetning av villsmolt og smolt fra utsatt fisk i smoltfelle fra Suldalslågen i 2. Villsmolt viste en økning i gjennomsnittslengde med alder (Fig. 32). To år gammel villsmolt er imidlertid mindre enn det to år gammel smolt var i og 1999, mens tre og fire år gammel smolt i 2 har samme gjennomsnittslengde som i disse årene (Saltveit 2a). Som i og 1999 er smolt fra utsatt fisk større enn smolt fra villfisk ved samme alder. Årsaken til dette er at det er satt ut ett år gammel smolt i Suldalslågen, og som fanges i fella samme eller påfølgende år. 16 GJENNOMSNITTSLENGDE I MM VILL UTSATT 1 1 ÅR 2 ÅR 3 ÅR 4 ÅR 5 ÅR 6 ÅR Fig. 32. Gjennomsnittslengde (empirisk vekst) av ulike årsklasser av villsmolt og smolt fra utsatt fisk fanget i smoltfelle i Suldalslågen i 2.

67 38 Smoltmengde Merking - gjenfangst estimat Smolt som ble merket i elva var mellom 1 og 152 mm, og hadde en gjennomsnittslengde på 119,8 mm, hvilket er det samme som i Villsmolt som ble fanget i fella hadde en gjennomsnittslengde på 122, mm. Til sammen ble det gjenfanget 7 merkete fisk, noe som gir et estimat på 31.5 smolt. Dette tilsvarer estimatet for 1999 (Saltveit 2a). Estimatet er sannsynligvis noe høyt, noe som skyldes at ikke all fisk som merkes forlater elva samme år. Det ble på høsten gjenfanget to fisk som var blåmerket. I estimatet ovenfor er det ikke korrigert for dette. Et høyt estimat skyldes imidlertid ikke "merketap". Kommentarer Studier på utvandring av smolt fra Suldalslågen foreligger fra Dette er en svært kort periode og den dekker ikke uregulert tilstand. Resultater fra 1993 og 1994 er rapportert av Pethon og Lillehammer (1995). Det er antatt at fangst av smolt i feller gir en relativt god informasjon om mengden smolt som til ethvert tidspunkt vandrer (Hvidsten 199). Dette forutsetter imidlertid at fangsteffektiviteten til en hver tid er lik. Dette er ikke alltid tilfelle, og spesielt ved økende vannføring og flom kan fella fort fylt med kvister, greiner, mose og annet organisk materiale. Fella ble imidlertid tømt oftere ved slike situasjoner. Undersøkelsene så langt viser at villsmolten i Suldalslågen vandrer ut over en relativt lang periode, som kan strekke seg opp til to måneder, men at hovedutvandringsperioden er svært kort (Saltveit, 2). Innen 1. mai hadde over 75% av villsmolten vandret ut; utsatt smolt innen 1.mai. Hittil er det funnet et relativt godt samsvar mellom smoltutvandring og økning i vannføring målt ved Tjelmane. Imidlertid kunne økningene i vannføring som initierte utvandring hos villsmolt være relativt beskjedne, som i 1994 og 1995 ( se Saltveit ). Dette var også tilfelle i, men ikke i 1999, sannsynligvis fordi denne økningen kom tidligere. En økning fra ca. 25 m 3 /s til ca. 6 m 3 /s i første halvdel av april medførte i 1999 ingen respons utvandring. Den utløsende vannføring i 1999 kom i slutten av april - begynnelsen av mai og var en økning fra ca. 3 til ca. 112 m 3 /s. Basert på resultatene så langt trengs bare relativt beskjedne vannføringsøkninger for å initiere selve smoltutvandringen, men denne må komme i siste halvdel av april. Også i Stjørdalselva ga en forholdsvis liten økning i vannføring en uforholdsvis stor smoltutvandring (Arnekleiv et al. 1995). Utvandringen av smolt fra Alta skjer etter vårflommen og var i hovedsak korrelert med økninger i vannføring, vanntemperatur og månefase (Saksgård et al. 1992). Videre er det interessant å notere seg at tiden for hvor 5 % av smolten går er kort i Suldalslågen og varierer lite mellom de ulike år (se også Saltveit ).

68 39 Hittil har undersøkelsene vist at villsmolten går tidligere ut i sjøen enn smolt fra utsatt fisk. Dette var imidlertid ikke tilfelle i Begge kategorier vandret dette året ut noenlunde samtidig. Det er på bakgrunn av dette ene året vanskelig å si noe om årsakene til dette. En mulig forklaring er ny utsettingsstrategi som gir lengre opphold på elv og aldersammensetningen i 1999 kan tyde på det, idet lang flere fisk enn tidligere er toårige. Imidlertid er det for tidlig på bakgrunn av ett år å si noe konkret. Studier på smolt har vist at overlevelse i havet er høyest hos smolt som settes ut i den perioden når villsmolt vandrer, som er den perioden smolt har høyest saltvannstoleranse (Larsson 1977, Hansen og Jonsson 1989b, Staurnes et al. 1993). Fisk som ble satt ut senere på sommeren overlevde meget dårlig, selv om de var større (Hansen og Jonsson 1989a,b). Utvandringen av fettfinneklippet smolt har hittil i liten grad vært sammenfallende med utvandringen til vill smolt (Saltveit, 1999), og dette forholdet har vært referert til som en av årsaken til lave gjenfangster av utsatt fisk. Det gjenstår imidlertid å se om 1999 utvandringen gir større gjenfangster. Selv om relativt små vannføringer er tilstrekkelig til at smolten forlater Suldalslågen, er trolig en noe høyere vannføring av betydning. Høy vannføring ved utvandring av smolt øker overlevelsen. Dette er observert både i Gaula og i Surna (Hvidsten og Hansen 1988). Årsakene til den økte overlevelsen kan være flere. Tykkere ferskvannslag i fjorden, økt turbiditet og høy vannhastighet som bringer smolten hurtigere ut fjorden, bidrar alle til redusert predasjon. Hovedutvandringen av smolt i Suldal skjer ved relativt lave temperaturer (4-5,5 C) og ofte ved nedgang i temperatur (Saltveit ). Dette var også tilfelle i Utvandringen i 1997 og også i slutten av april 1995 kan imidlertid være initiert av en økning i temperatur. Det er imidlertid bare i Imsa at endring i vanntemperatur er beskrevet som viktigste enkeltfaktor for smoltutvandringen (Jonsson og Ruud- Hansen 1985). I regi av Kalkingsprosjektet settes det ut Carlin merket smolt i Suldalslågen. Smolten ble satt ut 3. mai ved Stråpa. Ingen av disse ble imidlertid tatt i fella. Den ene som var Carlin merket stammet fra utsettinger i. Lavere vannføring om våren i den neste tre-årsperioden er forventet å gi en endret og mer utjevnet smoltutvandring, og at vanntemperatur i større grad vil være styrende faktor. Imidlertid har undersøkelsene så langt dokumentert at utvandringen skjer innenfor en bestemt periode, selv ved lave vannføringer, som enkelte år har vært av en størrelsesorden lik vannføringene som skal slippes i den neste treårsperioden. Imidlertid kan lite vann under smoltutvandringen gi økt dødelighet hos smolt (Hvidsten og Hansen 1988)(se ovenfor).

69 4 EFFEKT AV VANNFØRINGSØKNING PÅ FISK OG BUNNDYR Innledning Siden 1991 er effekten av flommer og vannføringsøkninger på driv av fiskeunger og bunndyr studert i Suldalslågen. En betydelig økning i bunndyrdriv ble påvist ved økning i vannføring på våren og nyklekkete fiskeunger ble ført ut av Suldalslågen; ørret i mai, laks i juni (Saltveit et al. 1995a, b, Saltveit 1997b). Laks og ørret gyter i Suldalslågen på lav vintervannføring. Vannføringen på våren økes før laksungene har kommet opp av grusen. Yngel klekker derfor "midt" i elva ved høy vannføring og når temperaturen i vannet fortsatt er lav. Antallet laksunger i drivet de senere år har vært relativt lite, til tross for høy vannføring i elva. Den naturlige reproduksjonen til laks i elva er imidlertid også lav (Saltveit 2b), og det er funnet et relativt godt samsvar mellom antall + laks i drivet og beregnet utgangsbestand av + (Saltveit 1997a). Utgangsbestanden av fisk kan derfor i like stor grad som vannføringen bestemme hvor mye fisk som driver. I prøvereglementet skal to ulike vannføringsforhold testes; høy vannføring i slutten av april/ begynnelsen av mai og normal vannføringen resten av året (Alt 1) og lav vannføring på våren (april/mai) og en større høstflom (Alt.2). Målsettingen med denne delen av prosjektet er å: Kvantifisere driv av fiskeunger og bunndyr ved ulik manøvrering av vannføring. Klarlegge eventuelle endringer i dag/natt variasjon i driv som følge av endringer i vannføring. Belyse sammenhenger mellom driv av fiskeunger og vannføring. Belyse sammenhenger mellom driv av fiskeunger og utgangsbestand av +. Metodikk Driv av fiskeunger studeres ved hjelp av store håver, diameter 1 m. Håvene festes ved hjelp av kjetting (i nedre del) og tau (i øvre del) til en vaier strukket tvers over elva. Håven ble trukket ut i elva langs vaieren. For stabilisering var det festet to blåser i øvre kant, mens håven ble holdt nede i vannet ved hjelp av blylodd. Innsamlingstiden varierte. Ved lav vannføring og lite driv var håven ute opptil 3 min., ved økende og stor vannføring 5-15 min. Prøvene ble enten sortert i felt, eller frosset ned og bearbeidet i laboratoriet. Det ble tatt prøver både om dagen og om natten. Prøvene er innsamlet nederst i elva ved Tjelmane bro (god rekruttering oppstrøms) og oppstrøms Mo (lite rekruttering oppstrøms). Driv av bunndyr ble samlet inn på samme sted (Tjelmane) etter samme metode som i perioden (Saltveit et al. 1995a). Som regel ble det samlet inn dag, tidlig natt og sein natt. For å kunne beregne mengden driv av bunndyr og fisk totalt i elva, måles vannhastigheten foran drivhåvene. Vannhastigheten er målt med en Höntsch

70 41 vannhastighetsmåler. Vannføringsdata for elva oppgis pr. hele time fra Hydrologisk avdeling ved NVE. Drivet er fremstilt som middelverdier (N/minutt) for hvert døgn basert på resultater fra dag- og nattinnsamlinger. Antall fisk pr. tidsenhet (Nt) som var i elvedrivet totalt ble beregnet etter følgende formel: n = antall dyr filtrert a = areal håv, m 2 h = vannhastighet, m/s t = filtreringstid Q = vannføring i elv, m 3 /s V s = volum silt, m 3 N t = n x Q/[a x h x t] = n x Q/ Vs Totalantallet er oppgitt som antall pr. minutt. I 2 ble drivprøver innsamlet 26. april til 1. mai, 3. mai til 2. juni, 13. til 16. juni og 25.til 28. juni. Resultater og kommentarer Driv av fiskeunger. Helt i slutten av april og begynnelsen av mai 2 ble det påvist årsunger (+) av ørret i driv, men bare om natten (Figur. 23). I tillegg ble det fanget en villsmolt og en fettfinneklippet smolt av laks. Dette drivet av ørretunger faller sammen med økningen i vannføring i slutten av april. Antallet fisk er imidlertid lite og etter fire dager påvises det ikke + ørret i drivet.

71 42 ANTALL FISK LAKS ØRRET VANNFØRING M3/S APRIL MAI JUNI Figur 33. Beregnet antall årsunger (+) av ørret og laks pr. minutt i driv i Suldalslågen ved Tjelmane i ulike perioder i april, mai og juni 2 vist sammen med døgnmiddelvannføringen. De første årsungene av laks påvises i drivet 31. mai. Antallet da er lite, men antall fisk øker fra,5 fisk pr. minutt til ca. 6 fisk pr. minutt 2. juni. Økningen i driv faller sammen med en svak økning i vannføring. Laks påvises bare om natten. I denne perioden fanges det også noen få + ørret. Årsunger av laks påvises i driv fram til 28. juni, da det ikke fanges flere fisk. Antallet beregnes til mellom 1,2 og,3 fisk pr. minutt. Økningen i vannføring i slutten av april skjer etter at ørretyngelen har kommet opp av grusen (2 årsklassen av ørret påvises under elektrofisket i april). Når vannføringen øker er ørretungene frittlevende med eksternt fødeopptak, mens laksungene fremdeles er nede i grusen, enten som øyerogn eller som plommesekkyngel (Saltveit et al. 1995a, b). Som tidligere var ørretyngel i drivet bare i en kort tidsperiode under den første vannføringsøkningen. Etter vannføringsøkningen i første halvdel av mai, er vannføring relativt stabil i resten av perioden, kun noen få små økninger i vannføring inntreffer. Drivet av laksunger helt i slutten av mai og begynnelsen juni 2 har et svært likt både i mengde og forløp som det i 1995 (Saltveit 1997). Også dette året var vannføringen lavt stabil, og kun med små topper. Økningen i drivet helt i slutten av mai begynnelsen av juni er sammenfallende med den første migrasjon av laksunger opp av grusen (Saltveit et al. 1995a, b). Fordi gytingen til laks foregår om vinteren på lav vannføring, vil all migrasjon foregå ute i elva langt fra de mer strømsvake strandområdene. Så lenge det foregår "swim up" hos laks er det derfor fare for at yngel kommer i drivet (Fig. 33). Den utpregete døgnvariasjon i driv som ble funnet for laks tidligere (Saltveit et al. 1995a, b), var også tilstede i 2. Svært få + laksunger ble funnet i drivet om dagen, noe som skyldes at yngelen kommer opp av grusen om natta (Elliott 1986, Moore og

72 43 Scott 1988). Hvor i elva yngelen befinner seg vil også bestemme dens videre skjebne. Prøvene i Suldalslågen er tatt i elva mindre enn 5 m fra utløpet i sjøen. Det er antatt at fisk som driver forbi lokaliteten tapes fra populasjonen, mens de som driver fra områder høyere opp i elva koloniserer nye områder (Saltveit et al. 1995a, b). Så sant driv av årsunger av laks under "swim up" i Suldalslågen er styrt av vannføringen og ikke av tetthet, er det forventet av lavere vannføring om våren i den kommende tre-års periode vil gi mindre driv av årsunger. HABITAT TILBUD OG- BRUK. Innledning En utjevnet, men også lavere vannføring uten store historiske flommer vil kunne medføre økt sedimentasjon av organisk og uorganisk materiale. Utjevnet vannføring er også trolig årsaken til den sterke begroingen av mose på mange steder i Suldalslågen (Rørslett et al. 1989). Over store områder er begroingen tett. I 1988 forekom mose-dominert vegetasjon på 64% av bunnarealet i elva, mens trådformete alger dekket gjennomsnittlig 19% av arealet (Rørslett et al. 1989). Levermosene (teppemose) øker i dominans (Johansen 1995, 1997). Dette er den vegetasjonstype som synes å ha størst negativ effekt både på fisk og bunndyr (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit ). Det er derfor bekymringsfullt at andelen av dette mosesamfunnet øker i Suldalslågen. Økt sedimentering av finpartikulært materiale og teppemose gir et mindre variert substrat og færre hulrom for fisk. Hvis fremvekst av mose fører til akkumulering av finere materiale, vil dette føre til en forringelse av habitat for fisk og bunndyr (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997). Mosebegroinger kan imidlertid også tenkes å ha positive effekter for laksefisk, særlig som skjul. Dette vil spesielt være tilfelle for elvemose, Fontinalis. Denne vokser opp fra bunnen, og danner lange tråder som skjuler det underliggende substrat. Elvemose vil også gi økt horisontalt skjul og vil medføre større visuell isolasjon mellom individene, noe som kan tenkes å gi høyere fisketetthet (Kalleberg 1958). De enkelte fiskearter stiller bestemte krav til sitt leveområde, habitat. Viktige fysiske faktorer for fisk på rennende vann er vannhastighet, vanndyp, substrat og muligheter for skjul. For laks og ørret foreligger gode opplysninger om krav til de ulike fysiske faktorer (Heggenes 1988, 199, Heggenes og Saltveit 199). Endres de fysiske forholdene får dette direkte konsekvenser for fiskens oppholdssteder, og indirekte kan det få konsekvenser for f.eks. bestandsstørrelse. Ettersom laks og ørret stiller ulike krav, kan også forholdet mellom artene endres. Undersøkelsen gjennomføres i samarbeid med NIVA og NVE, som studerer eventuelle endringer i begroingsforhold, substrat og sedimentasjon. For å kunne måle eventuelle endringer i habitattilbudet må dette kartlegges hvert år i hele

73 44 perioden på våren (april) ved lav vintervannføring og om sommeren (august) og høsten (september/oktober). Målsetting: Frembringe minimumsvannføringer og varighet og hyppighet av slike som må til for å opprettholde et optimalt leveområde for fisk og bunndyr. Gir redusert vannføring på våren et bedre næringstilbud og økt næringsopptak og vekst hos laks og ørretunger? Gir høy vannføring redusert mulighet for fisk til å nyttiggjøre seg vinterens bunndyr produksjon? Metodikk Habitattilbud. Habitattilbudet bestemmer fiskens valgmuligheter, og dette påvirker fiskens habitatvalg. Undersøkelsen av habitattilbud er gjennomført på to lokaliteter i hvert av de tre områdene som er valgt, d.v.s. tilsammen 6 lokaliteter (Fig. 34). I tillegg kommer en lokalitet ved Steinsøy. Tre av lokalitetene som er valgt er tidligere undersøkt i forbindelse med habitatbruk og mose, og fra disse foreligger fra før god informasjon om habitattilbud og -bruk (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997). Datainnsamling er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september. Beskrivelsene av det totalt tilgjengelige habitat på de ulike stasjonene er gjort ved hjelp av transektmetodikk (Bovee 1982). På hver av stasjonene som har en lengde på 3 m er det lagt inn transekter hver annen meter fra land og ut i elva vinkelrett på strømretningen. Transektene er merket med pinner eller stein plassert på elvebredden. Fig. 34. Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for habitat avmerket. For hver 1 cm i hvert transekt måles følgende parametre: avstand fra elvebredd, total vanndybde, overflatevannhastighet, gjennomsnittlig vannhastighet, substrat-

74 45 sammensetning og prosent skjul. Avstand fra land og vanndyp måles til nærmeste cm. Overflatevannhastigheten måles 2 cm under overflaten, mens gjennomsnittshastigheten måles ved.6 dyp når dypet er mindre enn 8 cm, ellers ved.2 og.8 av totalt dyp. Substrat og skjul (dekning) blir definert og klassifisert etter skala gitt i Tabell 3 og Tabell 4. Tabell 3. Modifisert Wentworth skala for klassifisering av de ulike substrattyper. TYPE mm KODE Organisk fint materiale 1 Organisk grovt materiale 2 Leire, silt Sand Grov sand Fin grus Grus Grov grus Små stein Stein Stor stein Små blokker Store blokker Ujevnt fjell Jevnt fjell > Habitatbruk hos fisk og bunndyr For å beskrive konsekvenser av eventuelle endringer i habitat på fisk og bunndyr, må informasjon om habitatbruk foreligge. Dette er innsamlet fra de samme 7 lokalitetene. Datainnsamlingen er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september. Hyppige innsamlinger er nødvendig for å skaffe et tilstrekkelig stort materiale av fisk. Habitatdata for fisk innsamles ved punktelektrofiske med elektrisk fiskeapparat i faste punkter langs transektene. Fordelen med denne metoden er at den er god ved høy grad av skjul, høy vannhastighet og på grunt vann (Heggenes et al. 199). Ulempen er at metoden ikke beskriver fiskens mikrohabitat, fordi det ikke er mulig å finne fiskens nøyaktige posisjon og at fisken kan bli skremt. Betydningen av de dypeste områdene i elva kan bli underestimert på grunn av metoden som er valgt, idet dyp begrenses av hvor langt ut det er mulig å vade. Fiskene artsbestemmes og måles. For hver registrering måles de samme fysiske parametre som for habitatbeskrivelse.

75 46 Tabell 4. Klassifiseringsskala for dekning (skjul) og graden av den dekning ulike former for skjul gir. TYPER AV SKJUL FOR FISK KODE GRADER AV DEKNING Ingen cover 1 Dekningsgrad < = 5% Objekter under vann < 15 mm i diam. 2 Dekningsgrad ca. 1% Objekter under vann 15-3 mm i diam. 3 Dekningsgrad ca. 2% Objekter under vann > 3 m i diam. 4 Dekningsgrad ca. 3% Overflate turbulens 5 Dekningsgrad ca. 4% Undercut bredd 6 Dekningsgrad ca. 5% Overhengende vegetasjon < 5 cm over 7 Dekningsgrad ca. 6% vann 8 Dekningsgrad ca. 7% Andre objekter over vann < 3 mm 9 Dekningsgrad ca. 8% Andre objekter over vann > 3 mm Dekningsgrad > = 9% KODE Bunndyr innsamles ved hjelp av en Surber-sampler. Det taes fem tilfeldig valgte prøver fra hver stasjon, men plassert i transekt punkter. Før hver prøvetakning beskrives substrat, og det måles dybde og vannhastigheter i fem punkter i prøveområdet. Bunndyr vil i tillegg bli samlet inn etter vannføringsøkningen på våren for bedre å kvantifisere endringer i bunnfauna og ernæring hos fisk. Det er viktig å skille på habitatbruk og habitatpreferanser, fordi habitattilbud påvirker habitatvalg. Ved beregning av habitatpreferanser korrigeres det for ulikheter i habitattilbud. Slike data er derfor et bedre uttrykk for valg av habitat. Resultater og kommentarer Vanndyp, vannhastighet, substratpartikkel-størrelse og skjul er viktige fysiske variable som påvirker habitatvalget til laks og ørret (Heggenes 1989, Gibson 1993, Heggenes et al. 1999) sammen med fiskestørrelse. Betydningen til ulike variable vil variere mellom forskjellige vassdrag. Dyp er ofte den viktigste faktor for habitatvalget til ørret, og er også den variabelen som viser sterkest avhengighet av fiskestørrelse. Vannhastigheten eller denne i kombinasjon med substrat er den fysiske variabelen som ofte betyr mest for laksungenes habitatvalg (Karlström 1977, Morantz et al. 1987, Heggenes og Saltveit 199). Tvers over en stor elv finnes mange forskjellige habitater. Grunne arealer langs land er best egnet for mindre fisk. Med økende størrelse vil laks og ørret etter hvert velge habitater lengre fra elvebredden der elva er dypere og ofte striere eller de søker til kulpområder.

76 47 VÅR 7 A HØST EGNETHET 1 6,8 5 tilgjengelig (%) ,6,4,2 index substrat (klasse) 7 B VÅR HØST EGNETHET 1 6,8 5 tilgjengelig (%) ,6,4,2 index substrat (klasse) Fig. 35. Prosentvis fordeling av ulike substrat klasser (se Tabell 2) på stasjoner med henholdvis grovt substart (fire lokaliteter) (A) og fint substart (tre lokaliteter) (B), vist sammen med egnethetskurve for laks. Ettersom miljøforholdene i elver og bekker varierer mye i rom (gradient, bunntopografi) og tid (vannføring, temperatur), vil habitatvalget også variere. Særlig er habitatvalget svært forskjellig mellom sommer og vinter både for ørret og laks. Ørret foretrekker mer skjul og lave vannhastigheter ved lave vanntemperaturer (Karlström 1977, Cunjak og Power 1986) og søker ned i substratet (Heggenes og Saltveit 199) og/eller forflytter seg til dypere områder av elva (Elliott 1986). Mindre ørret (<2-25 cm) skjuler seg i hulrommene mellomgrovt bunnsubstrat (Heggenes et al. 1993), men hvor slike områder mangler, vil den typiske adferden være å samle seg i grupper i dype, sakteflytende, kulplignende områder (Cunjak og Power 1986,

77 48 Heggenes et al. 1993). Ungfisk av laks vil også søke skjul nede i substratet om vinteren (Rimmer et al. 1983, Cunjak 1988, Heggenes og Saltveit 199). Dette betyr at habitatkravene er snevrere om vinteren enn om sommeren for begge arter. De trenger steinete bunn der det er hulrom nok til skjul og nok oksygen til å overleve (Rimmer et al. 1983, Cunjak 1988, Heggenes og Saltveit 199). Fordi parr av laks foretrekker elveområder med steinsubstrat, kan laks bruke omtrent slike elvearealer året rundt (Rimmer et al. 1983, Heggenes 199), men trolig på grunn av fare for isdannelse brukes i liten grad de grunneste områdene (<2 cm). Substrat Laks foretrekker å oppholde seg der bunnen er mer steinete og bruker sjelden habitater der partikkelstørrelsen i substratet er mindre enn 1-2 cm (substrat klasse 6-7; Fig. 35) (Karlström 1977, Heggenes 199b). Substratbruk avhenger imidlertid av fiskestørrelsen og preferansen for grovt bunnsubstrat øker med økende fiskestørrelse (Lindroth 1955, Bohlin 1977, Heggenes 1988). Liten lakseparr finnes ofte over grus og mindre stein (2-2 cm), mens større fisk gjerne bruker grovere substrat med økende størrelse (1-5 cm og større) (substrat klasse 1, 11 og 12; Fig. 25) (McCrimmon 1954, Elson 1967, Bagliniére og Champigneulle 1982). Grovt substrat skaper hulrom som gir skjul fra predatorer (Alexander og Hansen 1983, Heggenes 1988). Det er særlig viktig for mindre fisk, og spesielt om vinteren (Heggenes et al. 1993). På stasjonene med grovt substrat finner laksungene på sommeren og høsten et substrattilbud som ligger innenfor det arten foretrekker (Fig. 35A). Ved lav vannføring på vinteren og våren har imidlertid disse områdene et betydelig innslag (35 %) av substrat mindre egnet for større laksunger. Laksungene må i større grad ta i bruk mindre gunstige (sub-optimale) områder. Lokalitetene med finere og mer ustabilt substrat har spesielt om sommeren og høsten et betydelig innslag av finere substrat som laksunger i mindre grad foretrekker (ca. 4 %), men likevel må bruke (Fig. 35B). Ved lav vannføring om vinteren og våren endrer områdene der disse lokalitetene ligger karakter og kan ved lavere vannføring tilby laksungene en langt større andel av foretrukket substrat (c. 8 %) (Fig 35B). Vanndyp Det er en nær sammenheng mellom fiskelengde og valg av dyp, der større fisk velger dypere områder som gir mer plass(bohlin 1977, Wesche et al. 1987). Liten parr av ørret (<7cm) foretrekker områder der elva er grunnere enn 2-3 cm (Elson 1967, Symons og Heland 1978, Bagliniére og Arribe-Moutounet 1985). Laksen kan bruke et vidt spekter av dyp i større elver (5-3 cm), men finnes som oftest dypere enn 2 cm og lengre fra elvebredden enn ørret, som dominerer i grunnområdene når begge artene er tilstede. Mangel på dypområder kan begrense antall større fisk (Shuck 1945, Kennedy og Strange 1982).

78 49 Fint substart 3 25 SOMMER-HØST VINTER-VÅR 2 Bruk (%) Dyp (cm) Fig. 36. Prosentvis fordeling av bruk av ulike vanndyp for laks på stasjoner med fint substrat ved sommer- og vintervannføring. Som det fremgår av Fig. 36, ble mesteparten av laksungene om sommeren og høsten som forventet ut fra de krav de stiller til dyp, funnet dypere enn 2 cm og ned til ca. 5 cm. Få laksunger ble påvist på grunnområdene. Om vinteren/våren finnes imidlertid mesteparten av laksungene seg på dyp sørre enn 5 cm. Fisken synes å unngå de grunnere områdene om vinteren. Dette kan skyldes flere forhold. Mer skjul og lave vannhastigheter foretrekkes ved lave vanntemperaturer (se oversikt i heggenes et al. 1999). Dette oppnås ved å søke ned i grovt substrat (Heggenes og Saltveit 199) og/eller ved å forflytte seg til dypere områder av elva (Elliott 1986). Grovt substrat kan være mangelvare i Suldalslågen (se Fig. 35), slik at dyp da blir hovedhabitat for skjul om vinteren. Hvor grovt bunnsubstrat mangler, vil den typiske adferden være å samle seg i grupper i dype, sakteflytende, kulplignende områder (Cunjak og Power 1986, Heggenes et al. 1993). Imidlertid synes egnede dypområder også å være en mangelvare i Suldalslågen ved lave vannføringer om vinteren og våren, idet ca. 5 % av tilgjengelig dyp da er grunnere enn 5 cm (Fig. 27), mens hele 85 % av fisken velger å bruke habitat dypere enn 5 cm (Fig 37).

79 5 Fint subsrat; vår 3 25 TILGJENGELIG BRUK Brulk og tilbud (%) Dyp (cm) Fig. 37. Prosentvis fordeling av tilbud og bruk av ulike dyp på stasjoner med fint substrat i Suldalslågen ved vintervannføring. Konklusjon Betydningen av de dypeste områdene i elva blir underestimert på grunn av metoden som er valgt, idet dyp begrenses av hvor langt ut det er mulig å vade. Det er tidligere konkludert med at vinterhabitat i sterkere grad enn sommerhabitat er en begrensende faktor i Suldalslågen (Heggenes og Dokk 1995), noe denne undersøkelsen så langt også viser, vurdert ut fra substrattilbud og tilbud av dyp. Vinteren er generelt sett en flaskehals for laksefisk i elver under mer ekstreme klimaforhold (Heggenes et al. 1993), og kravet til egnet skjul, enten i form av grovt substrat eller dyp, vil være stort. Et begrenset tilbud av egnet vinterhabitat kan derfor være en medvirkende årsak til den store dødeligheten av laksunger første vinter i Suldalslågen. Områder med grovt stabilt substrat tilbyr generelt habitat som er godt egnet for laksunger. Imidlertid kan også forholdene om sommeren ha begrensninger for produksjon av laks, idet store deler av sommerhabitatet har mye substrat som ikke foretrekkes av laksunger. Målsetting for prosjektet er å komme fram til et manøvreringsreglement som kan opprettholde et optimalt leveområde for fisk og bunndyr. Så langt synes manøvreringen ikke å være optimal mht. fiskehabitat. En begrensende faktor i så måte synes å være størrelse og varighet av flommer som kan fjerne sand og grus fra oppvekstområdene til fisk. Det manøvreringsreglemet som så langt er benyttet har ikke hatt store nok vannføringer. Om flom på høsten vil være stor nok til å gi ønsket effekt gjenstår å se.

80 51 RAPPORTER OG PUBLIKASJONER I 2 Saltveit, S.J. 2. Suldalslågen. Fiskeribiologiske undersøkelser i forbindelse med nyttprøvereglement. Suldalslågen - Miljørapport, 4, 48 s. Saltveit, S.J. 2. Alderssammensetning, tetthet og vekst av ungfisk av laks og ørret i Suldalslågen i perioden 1976 til Suldalslågen-Miljørapport, 7, s. Saltveit, S.J. 2. Suldalslågen. 3 Anadrom fisk. s I: Kalkning av vann og vassdrag. Overvåkning av større prosjekter i DN-notat 2-2. Saltveit, S.J., Bremnes, T. og Økland, A. 2. Suldalslågen. 4 Bunndyr. s I: Kalkning av vann og vassdrag. Overvåkning av større prosjekter i DN-notat 2-2. Økland, A. 2. Botndyr i Suldalsvassdraget med vekt på forsuring og kalking. Cand. Agric. oppgave. Institutt for Jord- og Vannfag, Norges Landbrukshøgskole, 62 s. + vedlegg. LITTERATUR Alexander, G.R. og Hansen, E.A Sand sediment in a Michigan trout stream Part 2. Effects of reducing sand bedload on a trout population. North American Journal of Fisheries Management 3: Arnekleiv, J.V., Rønning, L., Johansen, S.W., Haug, A. og Bongard, T Fiskeribiologiske referanseundersøkelser i Stjørdalsvassdraget , i forbindelse med Meråkerutbyggingen. Vitenskapsmuseet, Rapport Zoologisk Serie , 86s. Baglinière, J.L. og Champigneulle, A Population density of brown trout (Salmo trutta) and Atlantic salmon (Salmo salar) juveniles on the river Scorff (Brittany): Habitat selection and annual variation ( ). Acta Oecologia (Oecol. Appl.) 3: Baglinière, J.L. og Arribe-Moutounet, D Micro-répartition des populations de truite commune (Salmo trutta L.) de juvenile de saumon atlantique (Salmo salar L.) et des autres espèces présentes dans la partie haute du Scorff (Bretagne). Hydrobiologia 12: Blakar, I.A Effekter av Ulla-Førre reguleringen på vannkvaliteten i Suldalsområdet. Rapport til Skjønnsretten Bohlin, T Habitat selection and inter cohort competition of juvenile sea-trout (Salmo trutta). Oikos 29: Bovee, K.D A guide to stream habitat analysis using the Instream Flow Incremental Methodology. Instream Flow Info. Pap. No. 12, FWS/OBS-82/26, Coop. Instream Flow Serv. Group, Fort Collins, Colorado, 248 s Bremnes, T. og Saltveit, S.J Effekter av regulering på tetthet og sammensetning av bunndyr i Suldalslågen. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet, 27, 52 s.

81 52 Bremnes, T. og Saltveit, S.J Effekter av mose på bunndyr i Suldalslågen. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet, 3, 42 s. Cunjak, R.A Behaviour and microhabitat of young Atlantic salmon (Salmo salar) during winter. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 45: Cunjak, R.A. og Power, G Winter habitat utilization by stream resident brook trout (Salvelinus fontinalis) and brown trout (Salmo trutta). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 43: Elliott, J.M Spatial distribution and behavioural movements of migratory trout Salmo trutta in a Lake District stream. Journal of Animal Ecology, 55: Elson, P.F Effects on wild young salmon of spraying DDT over New Brunswick forests. Journal of the Fisheries Research Board of Canada 24: Fjellheim, A. og Raddum, G.G Recovery of acid-sensitive species of Ephemeroptera, Plecoptera and Trichoptera in river Audna after liming. - Environ. Pollut. 78: Frost,S., Huni, A. and Kershaw, W.E Evaluation of a kick technique for sampling stream bottom fauna. Can. J. Zool. 49: Gibson, R.J The Atlantic salmon in fresh water: spawning, rearing and production. Reviews in Fish Biology and Fisheries 3: Hansen, L.P. and Jonsson, B. 1989a. Salmon ranching experiments in the River Imsa: Returns of different stocks to the fishery and to River Imsa: In: N. DePauw, E. Jaspers, H. Ackefors and N. Williams (Editors), Aquaculture-a Biotechnology in Progress. European Aquaculture Society, Bredene, Belgium, pp Hansen, L.P. and Jonsson, B. 1989b. Salmon ranching experiments in the River Imsa: effect of timing of the Atlantic salmon (Salmo salar) smolt migration on the survival to adults. Aquaculture, 82, Heggenes, J Substrate preferences of brown trout fry (Salmo trutta) in stream channels. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 45: Heggenes, J Physical habitat selection by brown trout (Salmo trutta) in riverine systems. Nordic Journal of Freshwater Research 64: Heggenes, J. 199a. Comparisons of habitat availability and habitat use by an allopatric cohort of juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) under conditions of low competition in a Norwegian stream. Holarctic Ecology 14: Heggenes, J. 199b. Habitat utilization and preferences in juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) in streams. Regulated Rivers 5: Heggenes, J. og Dokk, J.G Habitatvalg til laks- og ørretunger i Suldalslågen. Modellerte konsekvenser av ulike vannføringer. Rapp. Lakseforsterkingsprosjeketet i Suldalslågen. 9, 55 s. Heggenes, J. og Saltveit, S.J Seasonal and spatial microhabitat selection and segregation in young Atlantic salmon (Salmo salar L.) and brown trout (S. trutta L.) in a Norwegian river. Journal of Fish Biology 36: Heggenes, J. og Saltveit, S.J Effekt av mose på fisk i Suldalslågen. Rapp. Lakseforsterkingsprosjeketet i Suldalslågen. 39, 37 s. Heggenes, J., Brabrand, Å. og Saltveit, S.J Comparison of three methods for studies of stream habitat use by young brown trout and Atlantic salmon.trans.am.fish Soc.,119,

82 53 Heggenes, J., Baglinière, J.L. and Cunjak, E Spatial niche variability for young Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (S. trutta) in heterogeneous streams. Ecology of Freshwater Fish 8: Heggenes, J., Krog, O.M.W., Lindås, O.R., Dokk, J.G. og Bremnes.T Homostatic behavioural responses in a changing environment: brown trout (Salmo trutta) become noctural during winter. Journal of Animal Ecology 62: Hvidsten, N.A. and Hansen, L.P Increased recapture rate of adult Atlantic salmon Salmo salar L., stocked as smolts at high water disharge. J.Fish.Biol.32: Hynes, H.B.N The ecology of running waters. Univ. Toronto Press, Toronto. 555 s. Johansen, S.W Mose og algebegroing. Flompåvirkning og gjengroing etter renskning. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen, 15, 74 s. Johansen, S.W Begroingsundersøkelser i Suldalslågen. Tidsutvikling, effekter av tiltak og utspyling av organisk materiale. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen, 37, 96 s. Jonsson, B. og Ruud-Hansen, J Water temperature as the primary influende on timing of seaward migrations of Atlantic salmon (Salmo salar) smolts. Can. J. Fish. Aquat. Sci. 42: Kalleberg, H Observations in a stream tank of rerriotorality and competition in juvenile salmon and trout (Salmo salar L. and S. trutta L.). Rep.Inst.Freshw.Res. Drottningholm, 39: Karlström, Ö Habitat selection and population densities of salmon (Salmo salar L.) and trout (Salmo trutta L.) parr in Swedish rivers with some references to human activities. Acta univ. Upsaliensis 44: Kennedy, G.J.A. og Strange, C.D The distribution of salmonids in upland streams in relation to depth and gradient. Journal of Fish Biology 2: Kroglund, F., Hesthagen, T., Hindar, A., Raddum, G.G., Staurnes, M., Gausen, D. og Sandøy, S Sur nedbør i Norge. Status, utviklingstendenser og tiltak - Utredning for DN, nr s. Larsson, P.O The importance of time and place of release of salmon and sea trout on the results of stocking. ICES C.M. 1977/M. 42, 4 pp. Larsen, J., Birks, H.J.B., Raddum, G.G. og Fjellheim, A Quantitative relationships of invertebrates to ph in Norwegian river systems (Draft manuscript). I: Raddum, G.G, (red.); Aquatic Fauna. Dose/response and long term trends. - International cooperative programme on assessmemt and monitoring of acidification of rivers and lakes. Zoological Museum, Univ of Bergen Lillehammer, A Bunn- og drivfaunaen, dens betydning som føde for yngel av laks og ørret i Suldalslågen og Storelva. Hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo. 75 s. Lillehammer, A Bottom fauna investigations in a Norwegian river. The influence of ecological factors. Nytt Mag. Zool. 13: Lillehammer, A. 1973a. An investigation of food of one to four month old Salmon fry (Salmo salar L.) in the river Suldalslågen, West Norway. Norw. J. Zool. 21: Lillehammer, A. 1973b. Notes on the Feeding Relationship of Trout (Salmo salar L.). Norw. J. Zool. 21:

83 54 Lillehammer, A Studier av laks og ørretyngelens forflytning over elvebunnen og evertebratfaunaen i temorært oversvømte områder. Fauna 27: Lillehammer, A Ecology of the Suldalslågen river in Western Norway, before its regulation. Fauna norv. Ser. A5: Lindroth, A Distribution, territorial behaviour and movements of sea trout fry in the River Indalsälven. Report Institute of Freshwater Research Drottningholm 36: McCrimmon, H.R Stream studies on planted Atlantic salmon. Journal of the Fisheries Research Board of Canada 11: Moore, A. og Scott, A Observations on recently emerged sea trout, Salmo trutta L., fry in a chalk stream, using low light underwater camera. Journal of Fish Biology 33: Morantz, D.L., Sweeney, R.K., Shirvell, C.S. og Longard, D.A Selection of microhabitat in summer by juvenile Atlantic salmon (Salmo salar). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 44: Pethon, P. og Lillehammer, L Smoltutvandring og smoltproduksjon hos laks i Førlandskanalen og Suldalsvassdraget; preliminære resultater. Rapport Lakseforsterkningsprosjektet i Suldal, 12, 26 s. Raddum, G.G. og Fjellheim, A Acidification and early warning organisms in freshwater in Western Norway. - Verh. Internat. Verein. Limnol. 22: Ricker, W.E Computation and interpretation of biological statistics of fish populations. Bull. Fish.res.Board.Can. 191, 383 s. Rimmer, D.M., Paim, U. og Saunders, R.L Autumnal habitats shift of juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) in a small river. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 4: Rørslett, B., Johansen, S.W. og Blakar, I.A Biologiske effekter i Suldalsvassdraget for Ulla-Førre utbyggingen. Problemidentifisering og tiltak. NIVA-rapport s. Saksgård, L.M., Heggberget, T.G. Jensen, A.J. og Hvidsten, N.A Utbygging av Altaelva-virkninger på laksebestanden. NINA. Forskningsrapport 34, 98 s. Saltveit, S.J Skjønn Ulla-Førre. Fiskeribiologiske undersøkelser i Suldalslågen. I. Lengdefordeling, vekst og tetthet av laks- og ørretunger i Suldalslågen, Rogaland i perioden 1976 til Rapp. Lab. Ferskv. Økol. Innlandsfiske, Oslo, 85, 68 s. Saltveit, S.J. 1989a. Fiskeribiologiske forhold i Suldalslågen, Rogaland. II. Lengdefordeling, vekst og tetthet av laks og ørretunger i 1986, 1987 og Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske, Oslo, 113, 36 s. Saltveit, S.J. 1989b. Lengdefordeling, vekst og tetthet av laks- og ørretunger i Suldalslågen, Rogaland i Notat nr. 5, Lab. Økol. Innlandsfiske, Oslo, 15 s. Saltveit, S.J Studies on juvenile fish in large rivers. s In: Cowx, I.G. (Ed.). Developments in Electric Fishing. Fishing News Books, Oxford. Saltveit, S.J. 1995a. Overvåking av ungfiskbestanden i Suldalslågen. Tetthetsutvikling og vekst hos laks- og ørretunger. Rapp. Lakseforsterkningsprosjektet i Suldal, 16, 33 s. Saltveit, S.J. 1995b. Tetthet, vekst, bestandsutvikling og overlevelse hos utsatt laks i Suldalslågen. Rapp. Lakseforsterkningsprosjektet i Suldal, 18, 29 s.

84 55 Saltveit, S.J Lakseforsterkningsprosjektet i Suldal. Fase II. Årsrapport for s. Saltveit, S.J. 1997a. Tetthet og vekst av laksunger i Suldalslågen i 1995, 1996 og Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen, 4, 25 s. Saltveit, S.J. 1997b. Effekt av vannføringsøkning på fisk. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen, 41, 17 s. Saltveit, S.J. 1997c. Effekt av utsetting av laks i Suldalslågen. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen, 42, 28 s. Saltveit, S.J. 1997d. Lakseforsterkningsprosjektet i Suldal. Fase II. Årsrapport for Saltveit, S.J.. Smoltutvandring i Suldalslågen. Rapp. Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen, 44, 26 s. Saltveit, S.J Suldalslågen. Fiskeribiologiske undersøkelser i forbindelse med nyttprøvereglement. Årsrapport for, 36 s. Saltveit, S.J. 2a. Suldalslågen. Fiskeribiologiske undersøkelser i forbindelse med nyttprøvereglement. Suldalslågen - Miljørapport, 4, 48 s. Saltveit, S.J. 2b. Alderssammensetning, tetthet og vekst av ungfisk av laks og ørret i Suldalslågen i perioden 1976 til Suldalslågen-Miljørapport, 7, s. Saltveit, S.J., Bremnes, T. og Lindås, O.R. 1995a. Effekt av økning i vannføring på fisk og bunndyr. Rapport Lakseforsterkningsprosjektet, 17, 4 s. Saltveit, S.J., Bremnes, T. and Lindås, O.R. 1995b. Effect and sudden increase in discharge in a large river on newly emerged Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) fry. Ecology of Freshwater Fish 1995; 4: Shuck, H.A Survival, population density, growth and movement of the wild brown trout in Crystal Creek. Transactions of the American Fisheries Society 73: Symons, P.E.K. og Heland, M Stream habitats and behavioral interactions of underyearling and yearling Atlantic salmon (Salmo salar). Journal of the Fisheries Research Board of Canada 35: Staurnes, M., Lysfjord, G., Hansen, L.P. og Heggberget, T.G Recapture rates of hatchery-reared Atlantic salmon (Salmo salar) related to smolt development and time of release. Aquaculture, 91, Sægrov, H Skjønn Ulla-Førre. Laksebestand og laksefiske i Suldalslågen. Sakkyndig utredning. 3 s. Sægrov, H. og Kolås, S Gytelaks og gyting I Suldalslågen I 1995/96. Rapp. Lakseforsterkningsprosjektet I Suldalslågen. Tvede, A.M Vanntemperaturen i Suldalslågen. Forholdet mellom vanntemperatur, vannføring og værforhold i perioden 15. april juni. Rapport Lakseforsterknings-prosjektet, 6, 16 s. Wesche, T.A., C.M. Goertler og W.A. Hubert Modified habitat suitability index model for brown trout in southeastern Wyoming. North American Journal of Fisheries Management 7: Zippin, C The removal method of population estimation. J. Wildl. Mgmt. 22: 82-9.

85 Suldalslågen Begroingsundersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement og kalkingsovervåkning i perioden -23 Årsrapport 2

86 Forord Fra og med skal det gjennomføres en ny prøveperiode i Suldalslågen, hvor effekter av 2 ulike manøvreringsreglement skal undersøkes i en periode på 2 ganger 3 år (-23). Samtidig med oppstart av denne 6 års prøveperioden igangsettes kalking av Suldalslågen. NIVA sendte inn programforslag til DN om kalkingsovervåkning av vannvegetasjon (begroing og makrovegetasjon) (datert ) og til Statkraft Engineering om effekter av prøvereglement på begroingsforhold (datert ). Etter ønske fra DN, NVE og Statkraft Engineering skal undersøkelser i forbindelse med kalkingsovervåkning og effekter av manøvreringsreglement samkjøres og koordineres i størst mulig grad. I møte på Statkraft Engineering ble det skissert omfanget av det totale undersøkelsesprogrammet som skal gå i Suldalslågen i hele perioden og det ble enighet om at detaljerte arbeidsprogrammer innenfor begroing, bunndyr, fisk, habitattilbud og sedimentasjon skulle utarbeides. NIVAs programforslag datert ble godkjent og kontrakt inngått med Statkraft Engineering as. Kontaktperson for Statkraft Engineering har vært Eilif Brodtkorb i perioden Fra og med 2 står Statkraft SF som oppdragsgiver (avtale HK 219) med Vegard Pettersen som kontaktperson. Eilif Brodtkorb i Statkraft Grøner er fortsatt Statkraft SFs fagkonsulent for prosjektet. På NIVA har Stein W. Johansen vært prosjektleder og planlagt og deltatt på alt feltarbeid i 2- sesongen. Randi Romstad og Eli-Anne Lindstrøm har deltatt på feltarbeid og bearbeidet prøver av algebegroing. Annette Furnes (Bot. Inst., UiB) har artsbestemt kiselalgematerialet. Eli-Anne Lindstrøm og Stein W. Johansen har bearbeidet det resterende materiale og skrevet rapporten. I denne årsrapporten er det lagt vekt på å presentere resultatene fra 2-sesongen samt å oppsummere hele perioden -2 i forhold til manøvreringsreglementet kjørt i denne perioden. Oslo, mars 21 Stein W. Johansen

87 Innhold Sammendrag 6 1. Innledning 8 2. Materiale og metoder Materiale Feltregistreringer i Stasjoner Metoder Fotografering og bildeanalyse Analyser kvantitative begroingsprøver Analyser kvalitative begroingsprøver Områdebeskrivelse fysisk kjemiske miljøfaktorer Regulering prøvereglement Meteorologiske forhold Hydrologi Vanntemperatur Vannkvalitet Kalking Overvåkning Resultater Basisovervåkning av begroingssamfunnet Algebegroing artsammensetning og mangfold Makrovegetasjon moser og karplanter Transekter TR2-TR Overvåkningsstasjoner OV1-OV Biomasseprøver grønnalger Habitattilbud begroing Fellesarealer for begroing, bunndyr og fisk Forholdet begroing, sedimentasjon og flomeffekter Renskede arealer Fellesareal ved Steinsøy (HAB-3) Tidsutvikling for begroing og ulike miljøfaktorer Tidsutvikling i de ulike begroingssamfunn Moser og karplanter Grønnalger Tidsutvikling på renska arealer Hydrologi i perioden Vanntemperatur i perioden Vannkvalitet i perioden Oppsummering perioden -2 62

88 6. Litteratur Vedlegg 67

89 Sammendrag Suldalslågen skal i perioden -23 ha et prøvereglement på 2 ganger 3 år. Kalking av elva startet for fullt i. I hele perioden skal det gjøres begroingsundersøkelser for å overvåke effekter av kalking, samtidig som det skal fremskaffes data for å kunne anbefale et endelig optimalt manøvreringsreglement for Suldalslågen. Denne rapporten gir en oversikt over første 3-års perioden. I perioden -2 er det gjort registreringer på 12 overvåkningsstasjoner hvorav 5 er hovedstasjoner for kalkingsovervåkning. De 5 hovedstasjoner er blitt prøvetatt for algebegroing i september og fotografisk registrert som merkede transekter i april og november på minstevannføring. Fotografisk registrering på 12 stasjoner skal sammenlignes med tidsserier etablert i 1988 og 1991 for å dokumentere tidsutvikling i mosesamfunnet, karplantesamfunnet og grønnalgesamfunnet som følge av manøvreringsreglementet mot slutten av 6-års perioden. Total mosedekning ligger rundt 8% på 4 av de 5 hovedstasjonene og har vært rimelig stabil. En tilsynelatende nedgang på spesielt stasjon 6 i perioden -2, må sees i sammenheng med tilsvarende tidsutvikling for karplanter som har hatt en tilsvarende økning. Karplantene klovasshår og krypsiv etablerer seg i og oppå levermosesamfunnet og vil dermed overskygge mosene i år med god vekst. På stasjonene med høy mosedekning er det klar dominans av levermoser i forhold til Fontinalis. Stasjon 18 nederst i elva har bare rundt 4% mosedekning med en jevnere fordeling av Fontinalis og levermoser. En svak økning i mosedekket på denne stasjonen i perioden kan tyde på generelt gode vekstbetingelser. Så langt ser det ut for at Fontinalis fortsatt holder posisjonen og at den flere steder har hatt en svak økning. Perioden -2 har vært blant de gunstigste årene for karplantevekst i Suldalslågen på 9-tallet. Dette gjelder spesielt for klovasshår (Callitriche hamulata). Krypsiv hadde en svak økende forekomst frem til 1999, men synes nå å ha stabilisert seg og har ikke hatt noe spesielt god vekst etter kalking. I perioden -2 har biomasseprøver og dekningsgrad av grønnalger på 5 hovedstasjoner i april, juni, september og november vist samme variasjonsmønster hvert år. En relativt stor vårbiomasse i april er blitt spylt ut med vårflommen. I september har friske grønnalger igjen etablert seg og økt i omfang videre utover høsten til november. Det er bare observert mindre avvik i dette mønsteret på enkelte stasjoner, noe som kan skyldes små endringer i artssammensetning i grønnalgesamfunnet eller vekstbetingelsene hadde lavere dekningsprosenter ved samtlige sammenlignbare tidspunkter i forhold til og 2. Dette sammen med de målte biomasse-nivåer indikerer at forholdene for grønnalgevekst var generelt litt dårligere i 1999 enn i og 2. Det er gjort registreringer på 3 arealer som ble renska i 1992 og som skal gi informasjon om tidsutvikling i begroingssamfunnet på periodisk tørrlagt areal. Alle tre arealene har i perioden - 2 hatt en økning fra 24 til 33% i mosedekket og lå i november 2 på henholdsvis 41, 56 og 69 % mosedekning. Spesielt i år 2 har tilveksten på disse feltene vært ekstra god, noe som kan ha sammenheng med den meget gunstige høsten dette året. På permanent vanndekt areal ble det rensket et område i april som skal følges opp i kommende 6-års periode og sammenlignes med et tilsvarende areal fra På arealet fra 1992 har andelen bart substrat gått ned fra 21 til 7 %, mens mosedekningen har økt fra 77 til 84 % i perioden -2. Det er fortsatt klar dominans av levermoser 77 %, mens Fontinalis bare har 7 % dekning. Karplantene klovasshår og krypsiv har økt fra 2 til 8 % dekning i samme periode. På det nyrenska arealet har det skjedd en betydelig tilvekst i løpet av perioden -2 og total mosedekning var oppe i hele 63 % i november 2. Denne betydelige tilveksten som er mye raskere enn det en hadde de første årene på arealet fra 1992, kan skyldes ulik renskemetode (dvs. manuell og maskinell rensking), men vekstforholdene kan også ha vært relativt gunstigere i perioden -2 (bl.a. mindre vannføring). 6

90 I april ble det etablert 7 nye felles stasjonsområder (habitat-stasjoner), hvor det skal fokuseres på sammenhengen mellom begroing, bunndyr og fisk. I april 1999 ble to av disse stasjonsområdene flyttet og nyetablert. 6 av stasjonene er delt inn i vinterhabitat og sommerhabitat, mens den siste bare har sommerhabitat. Det kan være stor forskjell på mosedekning på sommer- og vinterhabitat på de etablerte stasjoner. Likeså dominerer Fontinalis noen områder, mens andre er dominert av levermoser. Det er også en tydelig sonasjon i begroingssamfunnet på enkelte stasjoner. Det er ikke observert store endringer i mosedekket på habitat-arealene i perioden -2. På enkelte arealer vises det spor av mobilisering av sand og grus-fraksjoner. Konklusjoner for perioden -2: Både vannføringsforhold, temperaturforhold og vannkvalitet har i perioden -2 vært gunstige for vekst av både flerårig vegetasjon og grønnalger i Suldalslågen. Dette har bl.a. medført: 1. Det har ikke skjedd dramatiske endringer i begroingsforholdene i perioden -2. Systemet virker rimelig stabilt med bare mindre år til år variasjoner. 2. Generelt viser mosedekningen en svak økning eller en utflating. Fontinalis har flere steder gått noe frem. Det er svært få eksempler på nedgang i mosedekning. I disse tilfeller er nedgangen kompensert ved en økning i makrofytter som klovasshår og krypsiv slik at totalt vegetasjonsdekke er opprettholdt. Middelverdier for overvåknings-stasjoner viser et maksimum i total vegetasjonsdekning på permanent vanndekt areal i år 2 i forhold til perioden Det har vært tre gode vekstsesonger for makrofytter. Klovasshår synes å være en klar vinner i forhold til krypsiv. 4. Spesielt grønnalgesamfunnet viser en klar årsvariasjon alle tre årenene med en relativt stor vårbiomasse som spyles ut med vårflommen med påfølgende ny tilvekst utover høsten. En stor del av grønnalgebiomassen ser ut til å overleve vinteren og gir grunnlag for den store vårbiomassen. Sammenligner en de 3 årene var det relativt mindre grønnalger i 1999 sammenlignet med og 2. I perioden -2 er det en tendens til økt grønnalgedekning om våren i forhold til LFSperioden. 5. På renska arealer har det skjedd en jevn tilgroing med mose i hele perioden, noe som bl.a. indikerer at det ikke har vært manøvrert på en slik måte at det har hindret eller bremset opp tilgroingen i Suldalslågen. 6. På enkelte arealer vises det spor av mobilisering av sand og grusfraksjoner. Det er skaffet til veie et godt utgangsmateriale for å kunne belyse eventuelle forskjeller i begroingsutvikling som et manøvreringsreglement alt.ii (21-23) vil kunne medføre. I kommende periode blir det spesielt viktig å se på grønnalgeutviklingen over året og om høstflommen klarer å renske opp på en slik måte at den påviste stabiliteten endres. Kalkingsovervåkning: Det ble ikke registrert store endringer i begroingssamfunnet i Suldalslågen i 2 i forhold til Artsmangfoldet var stort og det var markerte innslag av forsuringsfølsomme arter. Dette gjaldt særlig hovedvassdraget. De ukalkede stasjoner i sideelvene Tjøstheimsåna og Fossåna, hadde lavere mangfold og mindre innslag av forsuringsfølsomme arter. Betydelige svingninger i kjemisk vannkvalitet bidrar trolig til at begroingssamfunnet fremtrer som litt forskjellig fra år til år. I sidevassdragene bidrar også raskt vekslende vannføring til dette. Det er ikke observert vesentlige endringer i artsmangfold i mosesamfunnet eller karplantesamfunnet på permanent vanndekt areal i perioden -2. Fontinalis har hatt en svak fremgang på enkelte stasjoner. Enkeltplanter av den forsuringsfølsomme tusenblad, (Myriophyllum alterniflorum), er dukket opp som ny på enkelte stasjoner. Den forsuringsfølsomme klovasshår (Callitriche hamulata) har hatt tre gode påfølgende vekstsesonger siden. Om dette er en effekt av kalkingen er for tidlig å si da planten også tidligere har hatt gode forhold i Suldalslågen. Krypsiv har så langt ikke gitt noen merkbar respons på kalkingen. 7

91 1. Innledning Suldalslågen har hatt et prøvereglement siden 199 med definert vannslipp fra Suldalsosen. I perioden har Lakseforsterkningsprosjektet i Suldalslågen pågått hvor det er gjort eksperimentelle studier og forsøk, samt samlet inn en god del materiale for bl.a. å belyse økologiske effekter av manøvreringsreglementet. Resultatene er så langt presentert på et avsluttningsseminar i Suldal i oktober 1997 og nedfelt i 49 LFS-rapporter. Med bakgrunn i resultatene fra prøveperioden fra 199, har OED vedtatt en ny prøveperiode på 2 ganger 3 år, -23, hvor det skal kjøres to ulike prøvereglement med hver 3 års varighet. I denne perioden skal det dokumenteres økologiske effekter av de to ulike reglementene med tanke på å kunne anbefale et endelig optimalt manøvreringsreglement for Suldalslågen. Samtidig med at de to manøvreringsreglementene skal kjøres og det skal undersøkes økologiske effekter av disse, skal en ny variabel introduseres i Suldalslågen. Det er bygd og igangsatt 4 kalkdoserere som skal sørge for en generelt gunstigere vannkvalitet for laksen i Suldalslågen. De 4 dosererne er plassert ved Suldalsosen og i de tre sidebekkene Tjøstheimsåna, Steinsåna og Mosåna. Det foreligger dessuten planer om en kalkdoserer også i Fossåna, men pr. dags dato er denne ikke bygget. Ut fra de tidligere erfaringer og resultater omkring begroingsforholdene i Suldalslågen fra perioden , kan en sette opp følgende forventede effekter/endringer som følge av de foreslåtte reglementer: Alternativ I perioden -2: Perioden juni-juli vil gi gunstigere vekstbetingelser for moser og alger både som følge av mindre vann og en noe høyere temperatur Større høstbiomasse av alger Generelt bedre forhold for flerårige begroingsorganismer (moser og karplanter) over året Alternativ II perioden 21-23: Perioden juni-juli vil gi gunstigere vekstbetingelser for moser og alger både som følge av mindre vann og en noe høyere temperatur Større høstbiomasse av alger Effektiv utspyling av høstbiomassen av alger Opprensking av flerårige begroingsorganismer i høstflommen Generelt bedre forhold for flerårige begroingsorganismer (moser og karplanter) over store deler av året Effekter av kalking i perioden -23: Endringer i artssammensetning i algevegetasjonen Endrede biomassenivåer av enkelte alger Endret forhold mellom forsuringsfølsomme og forsuringstolerante moser og karplanter I den nye prøveperioden skal det kjøres to ulike vannføringsregimer og en ønsker å komme frem til et vannføringsregime som ivaretar hensynet til laks. Et veldefinert vannføringsregime vil sammen med vanntemperatur og vannkvalitet gi hovedgrunnlaget for utvikling av en bestemt type begroingssamfunn. Når det gjelder begroingssamfunnet i Suldalslågen vil det kunne virke direkte eller indirekte på laksen på følgende måter: I. Som Habitat for fisk og næringsdyr II. Ved produksjon av organisk materiale og næringsdyr 8

92 Ut fra dette blir det viktig å dokumentere tidsutvikling i begroingssamfunnet i hele forsøksperioden for å ha dette som basis å diskutere detaljer ut fra. Dette blir en form for overvåkning, og bør være like viktig å følge med på som bestandsutvikling og tetthetsutvikling av ungfisk og fiskens næringsdyr. Deretter må det tilstrebes å skaffe til veie data som kan gi svar på følgende spørsmål: 1. Er begroingssamfunnet til sjenanse eller nytte for fisken i de ulike stadier av livssyklus eller er mengde og sammensetning av begroingssamfunnet av uvesentlig betydning. 2. Er begroingssamfunnet til sjenanse eller nytte for fiskens næringsdyr i de ulike stadier av livssyklus eller er mengde og sammensetning av begroingssamfunnet av uvesentlig betydning. 3. Hvilken type vannføringsregime gir det beste begroingssamfunnet til nytte for lakseproduksjon. En viktig forutsetning for å kunne tolke resultater av begroingsovervåkning i den nye prøveperioden, er at det foreligger kontinuerlige målinger av vannføring og vanntemperatur i elva i hele perioden. Kjemisk vannkvalitet kan ha avgjørende betydning for type og mengde begroingsalger og mosesamfunn som utvikles i elva. Spesielt etter at kalking ble satt i gang fra 1997/98. Både vannføring, vanntemperatur og kjemisk vannkvalitet overvåkes og rapporteres i rapportserien Suldalslågen Miljørapport fra Statkraft SF. For å kunne fremskaffe data til å belyse de ovenfor nevnte problemstillinger omkring begroingsforhold og forventede endringer/effekter, har NIVA fått ansvar for følgende delprosjekter: 1. Basisovervåkning av begroingssamfunnet; moser, alger og karplanter. 2. Forholdet begroing, bunndyr og fisk; habitattilbud. 3. Forholdet begroing, sedimentasjon og flomeffekter. 2.1 Materiale Feltregistreringer i 2 2. Materiale og metoder Det ble utført feltarbeid i Suldalslågen i 4 tidsperioder i 2 (tabell 1). Dette opplegget er tenkt fulgt opp tilsvarende i hele forsøksperioden for å bygge opp tidsserier under kontrollerte betingelser. I april registreres forholdene på periodisk vanndekt areal best, samtidig som absolutt minstevannføring gir best tilgjengelighet til permanent vanndekte arealer. Vinterhabitatet for fisk kartlegges også på dette tidspunkt. I juni måles effekten av en eventuell utspyling av algebiomassen fra vårsituasjonen. I september er hovedvekten lagt på kalkingsovervåkning med kvalitativ prøvetaking av begroingsalger i hovedvassdraget og sidebekker. Sommerhabitatet for fisk kartlegges også i vanndekt tilstand. I november er det igjen nesten minstevannføring slik at vinterhabitatet kan kartlegges, samt at alle overvåkningsstasjoner er tilgjengelig Stasjoner For å kunne gi et best mulig vurderingsgrunnlag for å foreslå et endelig manøvreringsreglement for Suldalslågen, har det vært nødvendig med en serie stasjoner for ulike formål. Langtidsserier er helt avgjørende å fremskaffe, samtidig som det i undersøkelsesperioden skal legges vekt på å koble 9

93 registreringer av begroing, bunndyr og fisk tettere sammen. De ulike delprosjekter har sine hovedstasjoner som skal gi svar på spesifikke problemstillinger: Tabell 1. Feltregistreringer i 2. aktiviteter overvåkning: J F M A M J J A S O N D fotoregistrering 5 TR+12 OV x x biomasseprøver 5 stasjoner x x x x kval algeprøver 5 stasjoner x 1 x 1 x x 1 kval algeprøver 4 sidebekker x aktiviteter habitattilbud: fotoreg. 6 hovedstasjoner (HAB) x x fotoreg. 4 LFI stasjoner x x x aktiviteter begroing, sedimentasjon, flomeffekter: fotoreg. 5 fastruter (RA) i Steinsøy-Kvæstad området x x x fotoreg. Steinsøyareal (HAB3) x x 1 ) omfatter bare grønnalger 1. Basisovervåkning av begroingssamfunnet; moser, alger og karplanter. Dette delprosjektet tar sikte på å beskrive begroingsutviklingen i elva i hele perioden -23 og vil bygge på de etablerte tidsserier fra 1988 og 1991, og som er fulgt opp gjennom hele LFS-perioden. Et utvalg på 12 stasjoner (OV) følges opp med en fotoregistrering vår og høst på minstevannføring. Et utvalg på 5 (TR) av disse stasjonene følges opp med transektfotografering og biomasseprøver av grønnalgebegroing på de samme tidspunkter. Dette datagrunnlaget vil kunne direkte sammenlignes med tidligere data og beskrive eventuelle likheter og forskjeller i begroingsutvikling fra LFS-perioden med prøvereglementet fra 199 og den nye prøveperioden med de to nye vannføringsregimene. I forbindelse med kalkingsovervåkning, vil utvalget på 5 stasjoner betraktes som hovedstasjoner og vil gjennomgå full kvalitativ innsamling av algeprøver i september for å dekke opp utviklingen i artsammensetning i begroingssamfunnet og biologisk mangfold. De 2 sidebekkene Steinsåna og Mosåna vil også bli prøvetatt i september for å følge med i artsdiversiteten i begroingssamfunnet i forhold til kalkingen, mens Tjøstheimsåna og Fossåna vil bli prøvetatt oppstrøms kalkingsanlegg og tjene som referansevassdrag upåvirket av kalking. Fossåna er pr. i dag ukalket, men det foreligger planer om en kalkdoserer også i denne sidebekken. 2. Forholdet begroing, bunndyr og fisk; habitattilbud For å samordne undersøkelser omkring interaksjoner mellom begroing, bunndyr og fisk, har en konsentrert seg om primært 3 områder i elva hvor undersøkelser omkring habitattilbud for fisk som funksjon av de ulike manøvreringsreglementer skal foregå. Disse områdene er; 1. Suldalsosen-Prestvika (øverst i elva); lite påvirket av restfeltet. HAB-1 og HAB Steinsøy-Kvæstad (elvas midtparti); moderat påvirket av restfeltet. HAB-3, HAB-4 og HAB Mo-Tjelmane (nederst i elva); størst påvirkning av restfeltet. HAB-6 og HAB-7. I hvert av disse områdene er det valgt ut delområder som dekker tilnærmet sammenlignbart substrat. Det er anlagt to del-lokaliteter pr. område, et med grovt substrat og et med finere substrat. Hver dellokalitet dekker et område på ca. 3m langs bredden og innebefatter et område både permanent oversvømt (vinterhabitat) og periodisk tørrlagt (sommerhabitat). Lokalitetene vil kartlegges mhp. begroing og substratforhold ved å bruke transektmetodikk og fotografering. Transekter er lagt med 2m intervaller vinkelrett på vannlinjen (totalt 16 transekter pr. lokalitet). Det er tatt bilder for hver meter 1

94 eller annenhver meter i hvert transekt alt etter størrelsen på arealet lokaliteten dekker. Bildene analyseres og prosent dekning av de ulike makroskopiske begroingselementer og substratkategorier blir bestemt. Denne registreringen gjøres på minstevannføring om våren og senere en gang på høsten da de områder som var tørrlagt på våren er oversvømt. Parallellt blir det tatt prøver av bunndyr og fisk på de samme lokaliteter av LFI. I april 1999 ble to av habitat-stasjonene flyttet. HAB-2 ble flyttet til et område nær Hoftun, ca. 1,4 km nedstrøms den gamle på et finere substrat. HAB-7 ble flyttet til et område med grovere substrat oppstrøms Berge bru. Den nye stasjonen blir betegnet HAB-6 mens den gamle HAB-6 går over til å betegnes HAB-7. Denne endringen i stasjonsbetegnelser er viktig å merke seg i forhold til årsrapporten for. I 2 ble stasjonsbetegnelsene fra 1999 fulgt opp. I tilknyttning til de 3 nyoppretta områder for habitatstudier, ligger det veletablerte overvåkningsstasjoner for bestandsberegninger av ungfisk og også de tidligere arealer som ble rensket for mose i 1992 (Steinsøy-Kvæstad). Disse bør utnyttes i habitat-tilbud sammenheng. LFI-stasjonene vil kunne supplere data på de nyopprettede fellesstasjoner og samtidig knyttes direkte opp mot en eksisterende tidsserie på ungfisktetthet fra LFI-elfiskestasjoner ble fotoregistrert i april (vinterhabitat), i september (sommerhabitat) i vanndekt tilstand og i november (vinterhabitat for kommende vinterperiode). De 4 stasjonene er LFI-1, 6, 9 og Forholdet begroing, sedimentasjon og flomeffekter. Et viktig element i LFS-perioden var effekter av tiltak. Rensketiltaket på mosedekt areal utført i 1992 ved Steinsøy og Kvæstad, viste at tilgroingshastigheten varierte med type areal (permanent vanndekket og periodisk tørrlagt) og substrat (stor stein og småstein/grus) og at tiltaket hadde begrenset varighet. Forsøket ga også viktig informasjon om hvilket mosesamfunn som reetablerte seg og veksthastigheter. Forsøksflatene eksisterer fortsatt og var ikke kommet i likevekt da LFS-perioden ble avsluttet. En enkel oppfølging vil derfor kunne gi meget verdifull informasjon om moseutvikling på denne type arealer i inneværende 6-års periode som følge av de nye vannføringsregimene. Bl.a. er det da mulig å se om det foregår en suksesjon i mosesamfunnet ved at en del av levermosesamfunnet som tydelig klarte å reetablere seg først etter rensking, kan erstattes av Fontinalis med tiden. Samtidig med utvikling i mosesamfunnet, er arealene godt egnet til å studere flomeffekter og sedimentasjon. Detalj-fotografering og bildeanalyse vil kunne avdekke eventuelle bevegelser i substratet og eventuelle tilførsler av sedimenter (sandpåleiring). Etter 6 år vil det også være mulig å måle eventuell sedimentasjon av sand i mosedekket på disse arealene hvor en også kjenner utviklingen i detalj årene i forkant av den nye prøveperioden. Stasjonene fra 1992 som skal følges opp er RA7, RA1S, RA1N (alle på periodisk tørrlagt areal) og RA1M på permanent vanndekt areal. Siden RA1M hadde ca. 65% mosedekning i 1996 som hadde økt ytterligere i, ble det rensket et nytt tilsvarende areal på ca. 2x2,5m i april i nerkant av dette arealet. Det nye arealet har fått betegnelsen RA1MII. Ved Steinsøy ble det i april etablert et nytt felt (HAB-3) på 3x2m ca. 15m oppstrøms det renska feltet fra 1992 på periodisk vanndekt areal. Substratet i de to områdene er begge dominert av små stein. På det nyopprettede arealet ble det målt et kompakt sand-moseteppe på opp mot 1cm tykkelse oppå det opprinnelige elveleiet av småstein. Det var imidlertid tydelige erosjonssår i dette teppet som trolig viser effekten av en flomepisode i Dette feltet vil følges opp i hele den nye perioden med fotografisk registrering vår og høst for å spesielt se på flomeffekter som erosjon, rensking og sedimentasjon. Liksom habitat-arealene er dette delt opp i 16 transekter med 2m intervaller og vil også inngå i habitattilbud studiene som et sommerhabitat. 11

95 Tabell 2. Stasjoner i Suldalslågen i -2. Kartangivelsene er i henhold til kartblad M IV (Edition 4-NOR 1:5). Stasjonskodene er OV= overvåkning, TR= transekter, RA= renska arealer, HAB= habitat arealer, LFI= LFI El-fiske stasjoner. Stasjonskode UTM kartreferanse Avstand fra Suldalsvatn (km) Høyde over havet (m) OV1, HAB1, LFI1 32VLL ,3 66,5 OV2, TR2 32VLL ,1 63,7 HAB2 1 32VLL ,7 62,3 OV4 32VLL ,6 61,1 OV5 32VLL ,3 6,3 OV6, TR6 32VLL ,3 59,3 HAB3, LFI6 32VLL ,4 57, RA7 32VLL ,7 56,5 OV8, TR8 32VLL ,2 56,3 RA1N, RA1S, LFI9 32VLL ,1 49,4 OV1, TR1, RA1M 32VLL ,1 49,4 HAB4, HAB5, RA1MII 32VLL ,2 49,3 OV11 32VLL ,4 47,9 OV12 32VLL ,9 45,8 OV14 32VLL ,4 11,5 HAB6 1 32VLL , 1,1 OV15 32VLL ,2 9,3 OV18, TR18 32VLL ,3 6,5 HAB7 2, LFI16 32VLL ,4 6,3 1 ) flyttet i ) skiftet betegnelse fra HAB6 til HAB7 i 1999 Tabell 3. Stasjoner i sidevassdrag til Suldalslågen i -2. Kartangivelsene er i henhold til kartblad M IV (Edition 4-NOR 1:5). Stasjonskode UTM kartreferanse Avstand fra Suldalsvatn (km) Høyde over havet (m) TJØ Tjøstheimsåna 32VLL ,4 59,3 STE Steinsåna 32VLL ,8 57,5 MOS Mosåna 32VLL ,9 54,7 FOS Fossåna 32VLL ,5 46,3 12

96 Suldalsvatnet 1 Suldalsosen Stråpa Hoftun Lunde Lindum Tjøstheimsåna Steinsåna Steinsøy 8 Ritland Mosåna Ritlandsvatnet Kvæstad N 3 km Førland Foss hovedstasjon kalkingsovervåkning Brommeland Grov JUVET stasjon sidevassdrag kalkingsovervåkning Kalkdoserer supplerende OV-stasjoner fra 1988 Litlehaga Helland Hanakam Mo Gardaneset 18 Øvre Høse SANDSFOSSEN Figur 1. Stasjonsplassering for overvåkning i Suldalslågen i

97 Suldalsvatnet Suldalsosen HAB-1 Stråpa Hoftun HAB-2 Lunde Lindum Tjøstheimsåna Steinsåna HAB-3 N 3 km Ritlandsvatnet Ritland Kvæstad Førland Foss Mosåna HAB-4 HAB-5 Habitat-stasjon Kalkdoserer Brommeland Hanakam Grov JUVET Mo Litlehaga Helland HAB-7 Gardaneset Øvre Høse SANDSFOSSEN Figur 2. Stasjonsplassering for Habitatstudier i Suldalslågen i -2. HAB-2 ble flyttet i HAB-7 ble flyttet til ny HAB-6 mens gammel HAB-6 () ble HAB-7 fra og med

98 2.2 Metoder Fotografering og bildeanalyse For å kartlegge mengdemessig forekomst av begroing (moser og alger) og substratforhold, er det benyttet undervannsfotografering på vanndekte arealer og landfotografering på tørrlagte arealer på de respektive stasjonene. Kamera og blitz ble påmontert en ramme med bildeareal,12 m². For hver stasjon ble det tatt 36-4 bilder ved hvert tidspunkt enten som transekter eller etter et vilkårlig mønster (random-foto). Summen av bildene gir et godt inntrykk av begroingsforholdene på de enkelte stasjoner. Bildeanalysen er utført ved å studere bildene under binokularlupe ved forstørrelse 1-4 x. Ved hjelp av et kalibrert rutenett er dekningsgraden (=horisontalprojeksjonen av forekommende begroing) av de ulike begroingselementer samt andelen bart substrat bestemt. Av begroingselementer er det forsøkt å skille mellom karplanter (gras og ekte makrofytter), moser (bladmoser og levermoser) og alger. Når det gjelder algebegroing er det bare synlige makroskopiske forekomster som lar seg bestemme til gruppe. Dette gjelder spesielt trådformede grønnalger og rødalger. Artsbestemmelse av alger og delvis moser må gjøres på spesielt innsamlet materiale under lupe eller mikroskop. I de tilfeller hvor det er algebegroing i mindre mengder, fremkommer substratet tydelig på bildene og en kan angi substratkategorier tydelig. I de tilfeller hvor det er massiv vekst av moser, både teppedannende og duskformede, kan det være svært vanskelig å karakterisere substratet på bildene. I slike tilfeller er feltobservasjoner helt nødvendig som tilleggsinformasjon. Bart substrat definert som substrat uten flerårig vegetasjon som f.eks. moser, er forsøkt inndelt i fraksjonene sand, grus og stein Analyser kvantitative begroingsprøver Kvantitative prøver av trådformede grønnalger ble tatt ved å ta opp steiner med mose og grønnalger der grønnalgene hadde sin største forekomst, dvs. de antatt største biomassene. Det ble tatt 4 paralleller på hver stasjon. Et avgrenset areal på 28,3 cm² ble stanset ut og grønnalgene ble skilt fra mosen. Prøven av grønnalger ble frysetørket, veid for tørrvektbestemmelse, homogenisert og analysert for klorofyll-a innhold etter intern analysemetode brukt ved NIVA. Tørrvekt er oppgitt som g TV/m², mens klorofyll-a er oppgitt som mg KLA/m². Det ble også tatt en kvalitativ prøve av grønnalgene og mosen den vokste på for å bestemme dominerende arter Analyser kvalitative begroingsprøver Metodikk for kvalitative begroingsobservasjoner er standardisert. Det tas prøver av begroingssamfunnet i en elvestrekning på minst 1 m, vanligvis noe lenger. Prøven tas fra elvebredden og så langt ut i elva det er mulig å nå. Begroingsobservasjonene legges til strykpartier, helst med vannhastighet,2 m/s eller mer. Begroingen vokser ofte i visuelt ulike enheter, begroingselementer, som kan ha form av et geléaktig brunt belegg (ofte kiselalger), grønne tråder (oftest grønnalger) eller eksempelvis mørkegrønne dusker som kan bestå av rød- eller blågrønnalger. Ved feltobservasjonene samles de ulike begroingselementene inn hver for seg, og mengdemessig forekomst angis som dekningsgrad. Dekningsgraden vurderes subjektivt ut fra hvor stor prosent av elveleiet i stasjonsområdet som dekkes av hvert element. Det tas også en prøve av mikrosamfunnet. Her menes mikroskopiske organismer som vokser direkte på stein. Kiselalger utgjør vanligvis en viktig del av mikrosamfunnet. Fra 1 tilfeldig (randomisert) 15

99 utvalgte steiner børstes et areal på ca. 8x8 cm ned i en plastbakke med 1 liter vann. Materialet omrøres og en delprøve tas ut. Begroingsprøvene fikseres med formalin og bringes til laboratoriet for analyse. Her undersøkes prøvene i mikroskop og organismene identifiseres så langt som mulig, fortrinnsvis til art. Hver arts mengdemessige betydning vurderes semikvantitativt. For makroskopisk synlige begroingsenheter anvendes den dekningsprosent som er gitt i felt. Forekomsten av de mikroskopiske og mindre vanlige formene vurderes subjektivt etter følgende skala: x = sparsom forekomst xx = middels forekomst xxx = rikelig forekomst Det tas ut delprøver av mikrosamfunnet (fra 1 steiner) for analyse av kiselalgesamfunnet. Prøven glødes i glødeovn, ved 52 C og monteres i innleiringsmediet Naphrax. Minst 3 kiselalgeskall telles og prosentvis forekomst av hver art regnes ut. På grunnlag av analyseresultatene, artsinnhold, artsmangfold og mengdemessige forhold, gis en vurdering av begroingssamfunnet, da særlig de kvalitative forhold. 3. Områdebeskrivelse fysisk kjemiske miljøfaktorer 3.1 Regulering prøvereglement -23 De 2 manøvreringsreglementene som skal undersøkes, skiller seg til dels vesentlig fra hverandre, figur 3. Alternativ IA og IB illustrerer vannslippet i den første perioden -2 ved henholdsvis tidlig og sen vår. Etter dette reglementet vil slutt på lavvannsperioden bestemmes av tilsig og begynnende vårflom i referansevassdraget Stordalsvatn. Teoretisk vil dette bety at vårflommen i Suldalslågen vil kunne starte i perioden 1. april til 1. mai. Vårflommen skal være maks 15 m³/s og vil være avsluttet i perioden 15. mai til 15. juni alt etter tidspunkt for slutt på lavvannsperioden. Etter at vårflommen er over vil en gå inn i en lengere periode med stabil vannføring på 62 m³/s i snitt helt frem til 1. oktober. En viktig forskjell fra 199-reglementet vil være at lokaltilsiget til Suldalsvatn ikke lenger skal slippes til Suldalslågen i perioden juni-juli. Likeledes er det forutsatt at Hylen kr.st. skal kunne kjøres i samme perioden. Konsekvensen av dette er bortfall av en periode i juni og juli som flere år tidligere har gitt stor vannføring i Suldalslågen, ofte større enn de 15 m³/s som vårflommen nå er bestemt til, og som samtidig har gjort elva kald. Ut over dette er reglementet som tidligere. Alternativ II illustrerer vannslippet i den siste perioden I dette reglementet tar en utgangspunkt i fastlagt slutttidspunkt for lavvannsperioden 1. mai som i 199-reglementet og deretter en lang periode frem til 1. oktober med relativt lav vannføring (basisnivåer på 42 og deretter 62 m³/s). I første halvdel av mai vil det bli sluppet to mindre flommer på henholdsvis 4 og 7 m³/s. Bortfall av en større vårflom og høy vannføring i vår og forsommerperioden vil være vesentlig forskjellig fra det tidligere prøvereglementet. Den andre hovedforskjellen er en styrt høstflom på maks 2 m³/s i første halvdel av oktober i årene 21 og 22. Utover dette er reglementet som tidligere. 16

100 25 Alt IA -2 tidlig vår Alt IB -2 sen vår Alt II JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES Figur 3. Skisse av prøvereglementet for perioden -23. Tidspunkt for prøvetaking og registrering av begroing er markert. 3.2 Meteorologiske forhold -2 For å karakterisere de metorologiske forhold er det brukt data fra DNMI-stasjon 4661 Sauda. var et relativt kaldt år og spesielt perioden juni-november med unntak av september var kaldere enn normalt. Perioden januar-februar var betydelig varmere enn normalt som også ga seg utslag i vanntemperaturen i Suldalslågen ved mindre avkjøling enn tilfellet er i kalde vintre. De to nedbørrikeste månedene februar og oktober ga tydelig utslag på lokaltilsiget til Suldalslågen. Ellers var perioden april-mai relativt tørr med mindre enn 5% av normalnedbør. Det var derfor lite lokaltilsig til Suldalslågen i denne perioden var et varmere år enn selv om perioden mai-juli var kaldere enn normalt. Hele perioden august-november var varmere enn normalt og også betydelig varmere enn i. Det var mye nedbør i 1999 og hele perioden januar-juli hadde godt over normalnedbør. I perioden august-september var det bare 5% av normalnedbør og sammen med høye temperaturer har dette trolig vært en meget gunstig periode for vekst i elva. 2 ble et år med store avvik fra normalene. Temperaturmessig var det bare sommerperioden juniaugust som lå under eller like over normalen. Både vinterperioden og fremfor alt høsten var betydelig varmere. Middeltemperaturen for året var hele 7,9 C mot normalt 6,2 C. Den milde vinteren og forsommeren førte til nedbør godt over normalen i hele perioden januar-juni, mens resten av året med unntak av august lå under normalen. Både en mild vinter og spesielt den milde høsten med lite nedbør har trolig gitt gunstig perioder for vekst av begroing i elva. På årsbasis har alle 3 årene, 1999 og 2 vært varmere og mer nedbørrike enn årsnormalene. 17

101 mm nedbør J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D % av normalnedbør J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D temperatur C J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D avvik fra normaltemperatur C J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D Figur 4. Meteorologiske forhold i -2 sammenlignet med normalperioden Data fra DNMI-stasjon 4661 Sauda. Månedsmiddeltemperatur, avvik fra normaltemperatur, mm nedbør og nedbør i prosent av normalnedbør. 18

102 3.3 Hydrologi -2 De hydrologiske forhold i Suldalslågen for perioden -2 er fremstilt i figur 5 som døgnmiddelverdier ved Suldalsosen og Larvika. I ble det planlagte manøvreringsreglementet fulgt i hele perioden. Tidspunkt for oppstart av vårflommen ble 29. april og maks påslipp på ca. 15 m³/s 2. mai. I perioden juli-september pendlet vannføringen mellom 58 og 72 m³/s ut av Suldalsvatn målt som døgnmiddelvannføring. Fra 1. oktober ble det normale nedtrappingsmønster fulgt. Foruten vårflommen var det enkelte lokale nedbørsflommer i restfeltet i januar, februar og oktober. Oktoberflommen var oppe i 12 m³/s, hvorav vel 8 m³/s kom fra restfeltet. I 1999 ble manøvreringen noe forskjellig fra. Tidspunkt for oppstart av vårflommen ble ekstra tidlig 12. april og maks påslipp på ca. 15 m³/s 12. mai. Pendlingen i vannslippet ut fra Suldalsvatn mellom 58 og 72 m³/s startet allerede 16. mai og varte frem til 1. oktober. Som følge av kraftig nedbør måtte en slippe en regnflom 21. juni som var oppe i 137 m³/s ut av Suldalsvatn. Nedtrappingen startet som vanlig rundt 1. oktober og fulgte planen resten av året med unntak av en periode i slutten av november med mye nedbør. En var da opp i 4 m³/s i en periode hvor det skulle gått 19 m³/s. Lokaltilsiget var på samme tidspunkt oppe i 11 m³/s som døgnmiddel. Året sett under ett var noe mer vannrikt enn med et større vannvolum både inn og ut av Suldalslågen og noe større flomaktivitet. I 2 ble det som foregående år en ekstra tidlig oppstart av vårflommen 12. april og maks påslipp på ca. 153 m³/s 1. mai. Pendlingen i vannslippet ut fra Suldalsvatn mellom 57 og 68 m³/s startet allerede 8. juni og varte frem til 1. oktober. I resten av perioden fulgte man det oppsatte reglementet. Mye nedbør i vintermånedene førte til flere episoder med lokaltilsig på vel 6 m³/s. Etter vårflommen var det bare tre episoder med nedbør som gav vannføringer over 1 m³/s ved Larvika. Året sett under ett ble mer likt enn 1999 og spesielt perioden etter vårflommen må karakteriseres som meget stabil med liten flomaktivitet. Ser er på hele perioden -2 har det ikke vært noen større flommer enn vårflommen i 2 opp mot 17 m³/s. Største lokaltilsigsflommen var i slutten av november 1999 på 11 m³/s. Basert på vannvolum var 1999 det vannrikeste året, mens det i gikk minst vann i Suldalslågen. Tabell 4. Hydrologiske forhold i Suldalslågen i perioden -2 basert på døgnmiddelvannføring. (Data fra NVE). min m³/s maks m³/s median m³/s middel m³/s signifikant Q m³/s årsvolum mill.m³ Suldalsosen 11,8 148,3 36,1 4,1 73, Larvika 13,8 157,5 5,1 5,4 83, Lokaltilsig 82,3 6, 1, Suldalsosen 11,5 149,1 37, 42,7 75, Larvika 13,7 161,1 59, 54,4 88, Lokaltilsig 1,2 19,5 7,8 11,7 2 Suldalsosen 11,3 153,6 35,8 41,2 71,9 131 Larvika 14, 169,7 55,2 52,5 85, Lokaltilsig 1,5 64,3 7,4 11,4 19

103 STRÅPA LARVIKA Q m³/s J F M A M J J A S O N D STRÅPA LARVIKA 1999 Q m³/s J F M A M J J A S O N D STRÅPA LARVIKA 2 Q m³/s J F M A M J J A S O N D Figur 5. Hydrologiske forhold målt som døgnmiddelvannføring i Suldalslågen i perioden -2. (Data fra NVE-stasjoner Suldalsosen og Larvika). 2

104 3.4 Vanntemperatur -2 Temperaturforholdene i Suldalslågen i perioden -2 er beskrevet ved døgnmiddelverdier målt øverst ved Suldalsosen og nederst ved Larvika (figur 6 og tabell 5). Generelt var et kaldt år med maks døgnmiddeltemperatur på 11,5 C ved Suldalsosen og 12,4 C ved Larvika. I vinterperioden januar-februar var temperaturen nede i henholdsvis 2,3 C og,3 C øverst og nederst i elva. En noe kjøligere vinter i 1999 sørget for lavere temperaturer i januar-februar dette året. En kald forsommer gjorde at oppvarmingen gikk tregt. Følgelig ble makstemperaturene både ved Suldalsosen og Tjelmane bru lik eller bare litt høyere enn året før på henholdsvis 11,5 C og 13,3 C. Vinterperioden i 2 ble den varmeste i perioden som følge av de klimatiske forhold med mye nedbør og relativt mild lufttemperatur. Lave makstemperaturer på henholdsvis 11,1 og 12,2 C øverst og nederst i elva, viser at sommerperioden var relativt normal. En mild høst med lite nedbør resulterte i en langsom nedkjøling av elva helt til ut i desember. Dette var mye likt forløpet i 1999, men 2 fikk en ennå lenger periode med relativt varmt vann. Basert på graddagsummer har de 3 årene vært svært like, men med en antydning til at 2 har vært det varmeste året i perioden. Dette kommer først og fremst av den meget spesielle høsten dette året og den milde vinteren. Tabell 5. Temperaturforhold basert på døgnmiddelverdier ( C) i Suldalslågen i perioden -2. (Data fra NVE. Enkelte interpolasjoner er foretatt i datagrunnlaget for alle årene og spesielt perioden ) år: min maks middel median graddagsum Suldalsosen 2,3 11,5 5,9 5, ,9 11,5 5,9 5, ,9 11,1 6, 5, Tjelmane bru,3 12,4 6,1 5, ,1 13,3 6, 5, ,4 12,2 6,2 6, Vannkvalitet Kalking Kalkingen av Suldalslågen startet for fullt i etter at det var bygd 3 nye doserere i sidebekker og det gamle anlegget ved Osvad var rustet opp. Årlig kalkforbruk ved de 4 dosererne ved Osvad, Tjøstheimsåna, Tveitliåna og Mosåna tilsammen har vært på ca. 464, 894 og 196 tonn for årene, 1999 og 2. Figur 7 gir en oversikt over kalkforbruket pr. måned ved de 4 dosererne i perioden -2. Det er betydelige forskjeller i forbruk fra år til år. Den største forskjellen ligger på Osvad der det spesielt i perioden april-mai 1999 gikk ut store mengder kalk. Våren ble det observert større kalkavleiringer på elvebunnen øverst i Suldalslågen på stasjonene LFI-1 og OV1. Tilsvarende kalkavleiringer er ikke registrert etter dette Overvåkning Vannkvaliteten i Suldalslågen blir nøye overvåket i et større overvåkningsprogram (Blakar og Haaland 2). Vannkvaliteten måles nå regelmessig på 5 stasjoner i Suldalslågen hvorav 3 ble etablert i 1991 mens 2 (Suldalsosen og Tjelmane) har data helt tilbake til

105 Suldalsosen temp. C J F M A M J J A S O N D Tjelmane bru temp. C J F M A M J J A S O N D Figur 6. Døgnmiddeltemperatur i Suldalslågen ved stasjon Suldalsosen og stasjon Tjelmane bru i perioden -2. Data fra NVE. OSVAD TJØSTHEIM TVEITLIÅNA MOSÅNA kalkforbruk i tonn J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D J F M A M J J A S O N D Figur 7. Månedlig kalkforbruk ved de 4 dosererne i Suldalsvassdraget i perioden -2. (kilde: Gaute Lunde Suldal Elveigarlag). 22

106 Stasjonene har betegnelsene SUL og har følgende beliggenhet i forhold til overvåkningsstasjonene for begroing: SUL-11: ligger oppstrøms kalkingsanlegget ved Osvad (ukalket referanse) SUL-12: oppstrøms Torkjebekken, dvs. ved NIVA OV1 SUL-13: oppstrøms Mosåna, dvs. mellom NIVA OV 8 og OV 1 SUL-14: oppstrøms Himsåna, dvs. mellom NIVA OV 12 og OV 14 SUL-15: ved Tjelmane, dvs. nedstrøms NIVA OV 18 I figurene 8 og 9 er satt opp tidsutvikling i perioden oktober september 2 for en del viktige vannkvalitetsparametre som har betydning for veksten av de ulike begroingssamfunn i hovedelva. For flere parametre er det en tydelig årstidsvariasjon relatert til vannføringen ut av Suldalsvatn. I perioden med minstevannføring er det generelt størst variasjon i samtlige parametre som klart viser påvirkningen fra restfeltet. Dette går tydelig frem ved høyere nivåer på konduktiviuteten og høyere konsentrasjoner av bl. a. kalsium og nitrat i denne perioden. Laveste ph-verdier og alkalinitetsverdier blir også registrert i denne perioden selv om kalkingen nå synes å ha hevet det generell ph og alkalinitetsnivået i vinterperioden. Generelt er det ikke påvist dramatiske endringer i vannkvaliteten i undersøkelsesperioden som skulle tilsi endrede vilkår for begroingsutvikling. Generelt for perioden -2 synes ph å variere mindre med tiden og det er ikke målt høye phverdier > 6,5 i 2 i motsetning til både og Til tross for kalkingen blir det fortsatt målt ph < 6 i perioder i hovedvassdraget også i år 2. Tilsvarende har alkalinitetsnivået stabilisert seg i større grad med mindre variasjon og det er en tendens til generelt noe høyere alkalinitet ut av Suldalsvatn. Både ph og alkaliniteten ligger på nivåer som viser at planter som bruker bikarbonat har brukbare vekstbetingelser store deler av året. Turbiditeten har vært meget lav i hele perioden og det er bare i vinterperioden at regnflommer i restfeltet har gitt verdier > 1,5 FTU i hovedvassdraget. Det er m.a.o. svært klart vann og meget gode lysforhold for plantevekst i vekstsesongen. Målinger av klorid viser at det spesielt i den nedbørrike perioden november 1999 til mars 2 var en sjøsaltpåvirking i hovedvassdraget. Den var imidlertid ikke så kraftig som i 1993 og antas å ha hatt mindre betydning for begroingssamfunnene. Av figur 9 fremgår tydelig relativt høye verdier av både nitrat og kalsium på SUL-13 (oppstrøms Mosåna) i perioden med minstevannføring. Verdiene skiller seg såpass ut at det er grunn til å anta påvirkning fra en punktkilde som i dette tilfellet kan være grunnvann. Det er antydet i flere sammenhenger at det er flere områder i Suldalslågen som har oppkomme av grunnvann hvor det bl.a. er målt en annen temperatur enn i hovedelva. Dette kan bety at det flere steder kan være slike punktkilder som lokalt kan gi andre vekstbetingelser enn det den generelle vannkvaliteten tilsier. Dette er vanskelig å kartlegge og medfører selvsagt at bildet blir mer komplisert og vanskeligere å få full oversikt over. I kap. 5 er vannkvaliteten for perioden -2 satt inn i en større sammenheng. For å supplere de vannkjemiske data fra Suldalslågen som i vesentlig grad er knyttet opp mot forsuring og kalking, er det der også tatt med eksempler på næringssaltkonsentrasjoner målt i perioden i regi av OSPAR (tidligere PARCOM) (Holtan m.fl. 1999, Weideborg m.fl. 2). 23

107 ph (11) Suldalsosen ph (12) ph (13) ph (14) ph (15) Tjelmane 7,5 7,25 7 6,75 6,5 6,25 6 5,75 5, alk (11) Suldalsosen alk (12) alk (13) alk (14) alk (15) Tjelmane Kond (11) Suldalsosen Kond (12) Kond (13) Kond (14) Kond (15) Tjelmane 4 3,5 3 2,5 2 1, Turb (11) Suldalsosen Turb (12) Turb (13) Turb (14) Turb (15) Tjelmane 3 2,5 2 1,5 1, Figur 8. ph, alkalinitet(µekv/l), konduktivitet (ms/m) og turbiditet (FTU) på 5 stasjoner i Suldalslågen i perioden oktober september 2. (Data fra Blakar og Haaland 2). 24

108 NO3 (11) Suldalsosen NO3 (12) NO3 (13) NO3 (14) NO3 (15) Tjelmane ,5 2 Ca (11) Suldalsosen Ca (12) Ca (13) Ca (14) Ca (15) Tjelmane 1,5 1, Cl (11) Suldalsosen Cl (12) Cl (13) Cl (14) Cl (15) Tjelmane Ala (11) Suldalsosen Ala (12) Ala (13) Ala (14) Ala (15) tjelmane Figur 9. Nitrat (µg N/l), Ca (mg/l), Cl (mg/l) og syrereaktivt aluminium Ala (µg/l) på 5 stasjoner i Suldalslågen i perioden oktober september 2. (Data fra Blakar og Haaland 2). 25

109 4. Resultater 4.1 Basisovervåkning av begroingssamfunnet Algebegroing artsammensetning og mangfold Materiale og metoder Prøver av begroingssamfunnet ble samlet ved en befaring i vassdraget september 2. Stasjonsplasseringen er gitt i figur 1. Metodikk for innsamling og bearbeiding er utført i henhold til standardiserte metoder. Ved prøvetaking vurderes elveleiets prosentvise dekning av makroskopisk synlige begroingselementer, for mer nøyaktig mengdeobservasjon, se kapitel Det innsamlede materiale analyseres i lupe/mikroskop og organismene identifiseres så langt mulig. Det tas separate kiselalgeprøver ved at det børstes et gitt areal av 1 tilfeldig valgte sten. Materialet blandes og en delprøve tas ut. Prøven prepareres for opptelling av kiselalgeskall og prosentvis forekomst av de ulike arter regnes ut på grunnlag av minst 3 talte skall. For å illustrere tilstanden mht. forsuring er det beregnet en indeks for forsuringsfølsomhet (FF-indeks). Organismene gis en verdi etter grad av forsuringsfølsomhet, se tabell 6. Organismer som ikke er forsuringsfølsomme får verdien, litt følsomme får,25, noe følsomme,5, moderat følsomme,75 og klart følsomme arter gis verdien 1,. Forsuringsfølsomhet for noen arter er gitt i vedlegg BB1. Disse er basert på data fra Lindstrøm (1992) og justert noe i henhold til senere erfaringer. Ved beregning av indeksen summeres alle forsuringsømfintlige arter i prøven etter at de er vektet i henhold til sin spesifikke følsomhet. Prøver med mange arter i kategorien moderat (,75) og klart (1,) forsuringsfølsomme vil således få høy indeks. Det tas ikke hensyn til organismens mengde bare til tilstedeværelse. Kiselalgesamfunnet er ikke med i beregningene. Tabell 6. Kategorier av forsuringsfølsomhet anvendt på begroingsorganismer i rennende vann (Lindstrøm 1992). Forsuringsfølsomhet Laveste ph toleranse Følsomhetsindeks Ikke følsom < 5, Litt => 5,,25 Noe => 5,3,5 Moderat => 5,7,75 Følsom => 6, 1, Resultater Resultatene av de generelle begroingsobservasjonene er vist i vedlegg BB1. Som for de øvrige vassdrag der begroingssamfunnet inngår i kalkingsovervåkingen gis det kun korte kommentarer til resultatene. Artsmangfold. I september 2 var begroingens artsmangfold meget høyt, se figur 1, som viser antall taksa (arter/grupper av arter) av cyanobakterier, grønnalger og rødalger per stasjon. De ukalkede stasjonene i sideelvene Tjøstheimsåna (TJØ) og Fossåna (FOS) hadde klart lavest mangfold. Det skyldes flere forhold. Ustabil og periodisk sur vannkvalitet er trolig viktig, raskt skiftende vannføring med dertil hørende ustabile fysiske forhold spiller også en rolle, især i Tjøstheimsåna. I hovedvassdraget var gjennomsnittlig artsmangfold 29,4 taksa per stasjon. Tilsvarende tall for Audna i september 2 var 26

110 2,3 altså klart lavere enn i Suldalslågen. Audna hadde imidlertid ikke lavt mangfold i forhold til enkelte andre vassdrag på Sør- og Sørvestlandet, eks. Mandalsvassdraget. I Suldalslågen utpreget især det trådformede grønnalgesamfunnet seg ved stor artsrikdom Antall taksa per stasjon av cyanobakterier, grønnalger og rødalger Rhod Chlor Cyan OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Figur 1. Antall taksa per stasjon av cyanobakterier (Cyan), grønnalger (Chlor) og rødalger (Rhod) i Suldalslågen september 2. OV2 til OV 18 (hovedvassdraget) og TJØ, STE, MOS og FOS (sideelver). Artssammensetning og forsuringfølsomhet. Både i hovedvassdraget og sidevassdragene var begroingens artsammensetning i store trekk som tidligere og bestod vesentlig av arter som trives i nærings- og ionefattig vannkvalitet. Det var ingen store endringer i artsammensetning i forhold til /99. Figur 11 viser begroingssamfunnets forsuringsfølsomhet i september, 1999 og 2, gitt som FF-indeks (indeks for forsuringsfølsomhet). Alle stasjoner i hovedvassdraget har hatt markerte innslag av forsuringsfølsomme arter i alle 3 årene og FF-indeks har variert mellom 5, og 8,5. Dette er betydelig høyere enn i kalkede vassdrag som har vært kraftig forsuret i lengere tid, eksempelvis Mandalsvassdraget. Også alle sidevassdrag hadde innslag av forsuringsfølsomme arter, men FF-indeks i de to ukalkede stasjonene i sideelvene Tjøstheimsåna (TJØ) og Fossåna (FOS) var klart lavere enn i hovedvassdraget. Kalkede sideelver hadde omtrent samme FF-indeks som hovedvassdraget. I Mosåna (MOS) så innslaget av forsuringsfølsomme arter ut til å ha økt i 2. Det skyldes muligens den generelle bedring i vannkvalitet, som ser ut til å ha skjedd i Mosåna etter. Selv om FF-indeks varierer noe fra år til år er det trolig innenfor rammen av det en kan forvente i et vassdrag som kalkes og dessuten mottar vekslende mengder surt vann fra diverse sidevassdrag. På grunnlag av FF-indeks er det derfor ikke mulig å spore endringer i vassdragets tilstand med hensyn til forsuring i perioden

111 FF-indeks (antall forsuringsfølsomme taksa, unntatt kiselalger, vektet etter forsuringsfølsomhet) OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Figur 11. FF-indeks for begroingssamfunnet (unntatt kiselalger) - totalt antall forsuringsfølsomme taksa vektet etter grad av forsuringsfølsomhet (fra til 1,). Suldalslågen september, 1999 og 2. Mengdemessig forekomst I 1999 ble det registrert uvanlig stor forekomst av den noe forsuringsømfintlige grønnalgen Bulbochaete i hovedvassdraget samt i de kalkede sideelvene Steinsåna (STE) og Mosåna (MOS). I 2 var forekomsten generelt sett litt mindre. Bulbochaete er en av algene som ser ut til å få økt forekomst ved kalking. I Tjøstheimsåna (TJØ) var det glatte gulbrune belegget av kiselalgen Tabellaria flocculosa enda mer påfallende enn tidligere. For øvrig var det små endringer i mengdemessige forhold. Se kap under makrovegetasjon, som omtaler prosent dekning av noen makroskopisk synlige alger. Kiselalger. Prosentvis forekomst av kislealger er vist i vedlegg BB2. På grunnlag av kiselalgenes prosentvise forekomst er det beregnet ph etter Stevenson m. fl. (1991), figur 12. Beregningene tilsier at ph i hovedvassdraget var omtrent som i, men noe lavere enn i I sidevassdragene ga beregningene omlag samme resultat som i /99, med ph noe under 5,4 i de ukalkede elvene (TJØ og FOS) og noe under 6,2 i de kalkede (STE og MOS). 6,4 6,2 6, 5,8 5,6 5,4 5,2 5, ph -beregnet på grunnlag av kiselalger OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Figur 12. ph beregnet på grunnlag av prosentvis forekomst av kiselalger. OV2 til OV 18 (hovedvassdraget) og TJØ, STE, MOS og FOS (sideelver). Suldalslågen september, 1999 og 2. Som i en del andre forsuringsutsatte og kalkede vassdrag er innslaget av kiselalgen Tabellaria flocculosa betydelig, figur 13 (øverst). Stor forekomst av en og samme art på mange stasjoner vil bidra 28

112 til at spredningen i beregnet ph blir liten. Liknende forhold gjelder for slekten Eunotia, figur 13 (nederst), som i alt vesentlig består av forsuringstolerante arter og bidrar til at beregnet ph blir lav. I forsuringsutsatte og kalkede vassdrag kan det være raske skiftninger i dominansforholdet mellom T. flocculosa og diverse arter innen slekten Eunotia. Det innvirker naturlig nok på ph beregningene. Hva de raske svingningene skyldes og hvordan de skal håndteres ved beregning av ph er forløpig ikke klart. Tabellaria flocculosa (agg.) - % av total % 1, 8, 6, 4, sep.98 sep.99 sep. 2,, OV-2 OV-6 OV-8 OV-1 OV-18 TJØ STE MOS FOS % Eunotia, alle arter - % av total sep.98 sep.99 sep. OV-2 OV-6 OV-8 OV-1 OV-18 TJØ STE MOS FOS Figur 13. Prosent forekomst av samlearten Tabellaria flocculosa (øverst) og kiselalgeslekten Eunotia (nederst). Suldalslågen september, 1999 og 2. Figur 14 viser antall kiselalgetaksa per 3 kiselskall og illustrerer som for det øvrige algesamfunnet (figur 1) at mangfoldet er størst i hovedvassdraget og at de ukalkede sidelevene (TJØ og FOS) har lavere mangfold enn kalkede (STE og MOS). Generelt sett var det lavere mangfold i 2 enn i / Antall taksa per 3 kiselalgeskall OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Figur 14. Antall taksa per 3 skall av kiselalger. Suldalslågen september, 1999 og 2. 29

113 Konklusjoner og sammendrag Det ble ikke registrert store endringer i begroingssamfunnet i Suldalslågen i 2. Artsmangfoldet var stort og det var markerte innslag av forsuringsfølsomme arter. Dette gjaldt særlig hovedvassdraget. De ukalkede stasjoner i sideelvene, Tjøstheimsåna og Fossåna, hadde lavere mangfold og mindre innslag av forsuringsfølsomme arter. Betydelige svingninger i kjemisk vannkvalitet bidrar trolig til at begroingssamfunnet fremtrer som litt forskjellig fra år til år. I sidevassdragene bidrar også raskt vekslende vannføring til dette Makrovegetasjon moser og karplanter Suldalslågen må karakteriseres som en frodig elv med stor forekomst av flerårig vegetasjon. Det er først og fremst moser som dominerer, men karplanter kan også flekkvis ha større forekomster. I tabell 7 er satt opp en oversikt over moser og karplanter som er vanligst forekommende i Suldalslågen basert på observasjoner i perioden Det ble ikke registrert endringer i artsmangfoldet for moser og karplanter i perioden -2. Tabell 7. Dominerende moser og karplanter registrert i Suldalslågen i perioden -2 på ulike arealtyper. permanent vanndekt periodisk vanndekt Moser: Duskelvmose Fontinalis dalecarlica x Fontinalis squamosa x Kjølelvmose Fontinalis antipyretica x Bekketvebladmose Scapania undulta x Elvetrappemose Nardia compressa x Mattehutre Marsupella aquatica x Vanlig bjørnemose Polytrichum commune x Klobekkmose Hygrohypnum ochraceum x Buttgråmose Racomitrium aciculare x Rødmesigdmose Blindia acuta x Torvmose Sphagnum sp. x Karplanter: Klovasshår Callitriche hamulata x Krypsiv Juncus supinus x Vanlig tusenblad Myriophyllum alterniflorum x Evjesoleie Ranunculus reptans x Sylblad Subularia aquatica x Vassreverumpe Alopecurus aequalis x Sølvbunke Deschampsia cespitosa x Som følge av reguleringen av Suldalslågen, har det utviklet seg et mer eller mindre klart skille mellom vegetasjonssamfunnet på permanent vanndekket areal og arealer som periodisk tørrlegges. På permanent vanndekket areal er det i hovedsak levermosesamfunnet bestående av Scapania undulata, Marsupella aquatica og Nardia compressa som dominerer. Bladmosesamfunnet er dominert av Fontinalis-arter hvorav Fontinalis dalecarlica er den mest vanlige. På permanent vanndekket areal er også Polytrichum commune en fremtredende art i noen områder av elva. På periodisk vanndekt areal er det flere andre mosearter som kommer inn i tillegg, mens det først og fremst blir mindre av Fontinalis. 3

114 Av karplanter er det klovasshår (Callitriche hamulata) og krypsiv (Juncus supinus) som er de dominerende arter på permanent vanndekt areal. Vanlig tusenblad (Myriophyllum alterniflorum) var frem til bare registrert noen få steder i elva og da med svært beskjeden forekomst. I perioden -2 er denne arten også registrert på enkelte av de ordinære overvåkingsstasjoner som ny. På periodisk vanndekt areal er det liksom for moser flere andre arter som kommer inn, bl.a. grasartene vassreverumpe og sølvbunke. I den kommende perioden med kalkingsovervåkning vil en legge hovedvekten på å dokumentere tidsutvikling i mengdemessig forekomst av de viktigste mosesamfunn og karplantesamfunn basert på fotoregistrering i faste transekter på 5 stasjoner på permanent vanndekt areal Transekter TR2-TR18 Tidsutvikling i mosesamfunnet, karplantesamfunnet og de makroskopiske algesamfunn skal i hovedsak dokumenteres gjennom transektfotografering på 5 stasjoner i hovedvassdraget på permanent vanndekt areal. Transektfotografering innebærer at tilnærmet samme areal blir registrert ved hvert tidspunkt to ganger pr. år, og er den mest nøyaktige metoden for å kunne registrere endringer over tid. Mosesamfunnet. Total mosedekning ligger rundt 8% på 4 av de 5 stasjonene og har vært rimelig stabil. En tilsynelatende nedgang på spesielt stasjon 6 i perioden -2, må sees i sammenheng med tilsvarende tidsutvikling for karplanter som har hatt en tilsvarende økning (figur 17). Karplantene klovasshår og krypsiv etablerer seg i og oppå levermosesamfunnet og vil dermed overskygge mosene i år med god vekst. På stasjonene med høy mosedekning er det klar dominans av levermoser i forhold til Fontinalis. Stasjon 18 nederst i elva har bare rundt 4% mosedekning med en jevnere fordeling av Fontinalis og levermoser. En svak økning i mosedekket på denne stasjonen i perioden kan tyde på generelt gode vekstbetingelser. Bjørnemose har størst forekomst på stasjon 8 og 1 og indikerer tykke levermosematter med mye uorganisk materiale som sand og grus. I den forestående kalkingsovervåkning er det forholdet mellom levermosesamfunnet og Fontinalis-samfunnet som blir viktig å følge opp. Så langt ser det ut for at Fontinalis fortsatt holder posisjonen og at den flere steder har hatt en svak økning. 1 Fontinalis bjørnemose Levermose % dekning V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H Figur 15. Dekning (%) av moser på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst -2. Algesamfunnet. I LFS-perioden var de makroskopisk dominerende algesamfunn i Suldalslågen trådformede grønnalger, rødalgen Lemanea fluviatilis og gullagen Hydrurus foetidus. Av disse var kaldtvannsalgen Hydrurus foetidus til stede i markerte forekomster bare enkelte år og da bare om våren. I og 2 31

115 ble denne algen ikke observert med større biomasser på noen av overvåkningsstasjonene. I 1999 ble det registrert mindre forekomster i april på stasjon 18. Lemanea er også en alge med normalt størst forekomst om våren. I var det bare stasjon 18 som hadde stor dekning av denne algen, vesentlig pga. mindre mosedekning og dermed større andel steinsubstrat som algen foretrekker å kolonisere. Våren ble det registrert rekordhøy dekning av Lemanea med 21 % dekning. I 1999 var dekningen bare på 3 % mens det igjen økte til 12 % på det samme arealet i 2. For denne algen har det tydelig vært en klar år til år variasjon som indikerer at den kan bli en nyttig indikatororganisme i kommende 3-års periode. Grønnalgene er det biomassemessig og dekningsmessig største innslag. I perioden -2 har det vært varierende dekningsnivåer på de ulike stasjoner med en total variasjonsbredde fra,2 til 9 % dekning for alle stasjoner. Likevel har det vært et regelmessig variasjonsmønster. På stasjonene 2, 6 og 18 har det hvert år vært en større dekning om høsten enn om våren, mens det på stasjonene 8 og 1 har vært motsatt med størst dekning på våren. Disse forholdene henger trolig sammen med graden av påvirkning fra restfeltet når det gjelder vannføring og temperatur-forholdene på de ulike elveavsnitt som manøvreringsreglementet gir grunnlag for. Ser en på år til år variasjon i dekningsprosenter, kommer 1999 ut med minst grønnalger i forhold til og 2. Variasjon i grønnalgedekning henger også sammen med variasjon i tilgjengelig substrat. Stasjon 6 skiller seg her ut ved å ha relativ stor andel Fontinalis i forhold til levermoser. Denne mosetypen er ikke godt substrat for grønnalgene. Samtidig har det i hele perioden vært en jevnt økende forekomst av karplanter på bekostning av levermoser, noe som har gjort at tilgjengelig substrat er blitt mindre. Dette forklarer det generelt lavere dekningsnivå på denne stasjonen sammenlignet med stasjon 2 og 8. Tilsvarende er det relativt lave dekningsprosenter på stasjon 18 som følge av liten dekning av levermoser. I kap går en videre inn på grønnalgene i forbindelse med biomassenivåer til ulike årstider. grønnalger Lemanea 1 % dekning V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H Figur 16. Dekning (%) av grønnalger og rødalgen Lemanea på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst -2. Karplantesamfunnet. Karplantesamfunnet er dominert av klovasshår og krypsiv. Krypsiv har størst forekomst på stasjon 2 og 6, mens klovasshår dominerer i elvas midtparti på stasjonene 6, 8 og 1. På nederste stasjon er det bare spredte enkeltplanter som ikke danner noe synlig dekningsbidrag. I perioden -2 har det vært en mer eller mindre jevn økning av klovasshår spesielt på stasjon 6 men også på 8 og 1. Krypsiv hadde en svak økning først i perioden, men synes å ha stabilisert seg og heller gått litt tilbake. Både krypsiv og klovasshår er flerårige og kan følgelig overvintre med stor biomasse dersom forholdene er gunstige. Vår-observasjonene i 2 viser at det har vært en episode i perioden november 1999 til 32

116 april 2 som har tynnet litt i bestandene av klovasshår. Det er sannsynlig at den store flommen i slutten av november har bidratt mest til dette sammen med relativt dårlig vannkvalitet. Klovasshår Krypsiv V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H % dekning Figur 17. Dekning (%) av karplanter på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst -2. Bart substrat. Bart substrat er den delen av elvebunnen som ikke er dekket av flerårig vegetasjon som moser og karplanter. Endringer i prosentandelen bart substrat illustrerer derfor også endringer i total vegetasjonsdekning. Av de 5 stasjonene er det bare stasjon 18 som har en betydelig andel bart substrat med ca. 6%. De resterende stasjoner ligger under 15%. I perioden -2 er det bare mindre endringer og begroingssituasjonen må derfor karakteriseres som rimelig stabil. Det er en svak tendens til at andelen bart substrat er blitt noe mindre på enkelte stasjoner, noe som indikerer gode forhold for vekst av flerårig vegetasjon i vassdraget. Små endringer i sand/grus-fraksjonen viser at disse fraksjoner er i bevegelse i systemet. Disse fraksjoner har størst forekomst i elvas midtparti og nedre deler. stein grus sand % dekning V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H Figur 18. Dekning (%) av bart substrat på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst Overvåkningsstasjoner OV1-OV18 Data fra de 12 overvåkningsstasjonene OV1-OV18 skal supplere de 5 transektstasjonene for kalkingsovervåkning, og består av et utvalg stasjoner med registreringer tilbake til De supplerende stasjoner dekker opp områder med større innslag av Fontinalis (OV4, 5, 14 og 15), mindre mosedekke (OV11 og 12), Lemanea-forekomster (OV11) og variert karplantedekning (OV1 og 5). På sikt vil data fra disse stasjonene gi meget verdifulle tidsserier for flere begroingselementer i 33

117 Suldalslågen. Data fra perioden -2 er fremstilt som middelverdier for april og november hvert år i figurene Mosesamfunnet. Total mosedekning ligger mellom 7 og 95 % på de 11 øverste stasjoner, mens den nederste har opp mot 5 % mosedekning. I perioden -2 har total mosedekning vært stabil eller gått svakt ned på 9 stasjoner, mens den har økt noe på 3. Forskjellene er meget små og en må karakterisere stasjonsområdene som meget stabile mhp. mosedekning. Fontinalis har hatt en liten tilbakegang på bare 3 stasjoner (8, 1 og 11) i elvas midtparti, mens denne mosen viser en økende eller stabil dekning på de resterende 9. Dette kan tyde på at tilbakegangen av Fontinalis som ble antydet under LFSperioden er i ferd med å snu. Innslaget av bjørnemose er stabilt i elvas midtparti (stasjonene 6-12) hvor en samtidig finner de største forekomstene av levermose med mye sand. Fontinalis bjørnemose Levermoser OV1 OV1 OV1 OV2 OV2 OV2 OV4 OV4 OV4 OV5 OV5 OV5 OV6 OV6 OV6 OV8 OV8 OV8 OV1 OV1 OV1 OV11 OV11 OV11 OV12 OV12 OV12 OV14 OV14 OV14 OV15 OV15 OV15 OV18 OV18 OV18 % dekning Figur 19. Prosent dekning av moser på 12 stasjoner i Suldalslågen i perioden -2. Middelverdier for april og november for hvert år. Algesamfunnet. Rødalgen Lemanea er registrert med større forekomster bare på 2 stasjoner, 11 og 18. Begge stasjoner hadde størst dekning i, mens algen ble betydelig redusert i I 2 ble det igjen et godt år for denne algen, spesielt på stasjon 18. På stasjon 11 fikk en ikke en tilsvarende økning i 2, noe som kan skyldes økning i mosedekket på denne stasjonen som skaper mindre bart substrat som denne algen foretrekker. Dette kan være et eksempel på suksesjon hvor mose gradvis overtar plassen til visse typer alger. Grønnalgene som har størst forekomst i Suldalslågen er i sin tur igjen avhengig av mose som substrat. Grønnalgedekningen viser et regelmessig mønster i perioden -2 på de fleste stasjoner med unntak av stasjon 1 nærmest kalkdosereren ved Suldalsosen. Lav algedekning i kan ha sammenheng med en episode med overkalking på våren dette året. Ellers fremgår det klart at og 2 var år med relativt større mengder grønnalger enn

118 Grønnalger Lemanea OV1 OV1 OV1 OV2 OV2 OV2 OV4 OV4 OV4 OV5 OV5 OV5 OV6 OV6 OV6 OV8 OV8 OV8 OV1 OV1 OV1 OV11 OV11 OV11 OV12 OV12 OV12 OV14 OV14 OV14 OV15 OV15 OV15 OV18 OV18 OV18 % dekning Figur 2. Prosent dekning av grønnalger og rødalgeslekten Lemanea på 12 stasjoner i Suldalslågen i perioden -2. Middelverdier for april og november for hvert år. Karplantesamfunnet. Mengden karplanter varierer stort mellom stasjonene. Størst dekning finner en i elvas midtparti representert ved stasjonene 5, 6 og 1. Karplantene vokser mer spredt enn mosene slik at en må forvente noe mer variasjon fra år til år på disse stasjonene i forhold til observasjoner gjort i faste transekter. Likevel synes situasjonen å være rimelig stabil på de fleste stasjoner. Størst variasjon finner en på de stasjoner som har størst dekning. Totalt for perioden synes det som om det er blitt en svak økning av karplanter i elva. Klovasshår Krypsiv OV1 OV1 OV1 OV2 OV2 OV2 OV4 OV4 OV4 OV5 OV5 OV5 OV6 OV6 OV6 OV8 OV8 OV8 OV1 OV1 OV1 OV11 OV11 OV11 OV12 OV12 OV12 OV14 OV14 OV14 OV15 OV15 OV15 OV18 OV18 OV18 % dekning Figur 21. Prosent dekning av karplanter på 12 stasjoner i Suldalslågen i perioden -2. Middelverdier for april og november for hvert år. Bart substrat. Bart substrat er den delen av elvebunnen som ikke er dekket av flerårige begroingselementer som moser og karplanter. I perioden -2 viser også dette elementet stor stabilitet med bare mindre endringer. Bare 3 stasjoner viser en nedgang i andelen bart substrat (11, 14 og 18) som korresponderer med økt mosedekning. For de resterende 9 stasjoner har andelen bart substrat vært stabil eller svakt økende. Det er tendens til bevegelse i grus og sand-fraksjoner på flere stasjoner. På stasjonene 4, 1, 11 og 12 har det blitt mer sand de 2 siste årene i forhold til situasjonen i. I tilfellet stasjon 4 kan dette være utvasking av finmateriale fra Prestabekken. Ellers kan det være intern forflyttning i hovedvassdraget. 35

119 Stein Grus Sand 6 5 % dekning OV1 OV1 OV1 OV2 OV2 OV2 OV4 OV4 OV4 OV5 OV5 OV5 OV6 OV6 OV6 OV8 OV8 OV8 OV1 OV1 OV1 OV11 OV11 OV11 OV12 OV12 OV12 OV14 OV14 OV14 OV15 OV15 OV15 OV18 OV18 OV18 Figur 22. Prosent dekning av bart substrat på 12 stasjoner i Suldalslågen i perioden -2. Middelverdier for april og november for hvert år Biomasseprøver grønnalger Siden grønnalgene er det klart mest fremtredende og variable begroingselementet i Suldalslågen, er det antatt at både kalking og manøvreringsreglement vil påvirke dette betydelig gjennom året. En har derfor gått inn for en oppfølging av grønnalgebiomasse samt dekningsgrad av grønnalger på de 5 hovedstasjoner for kalkingsovervåkning i hele prøveperioden. Fra disse stasjoner finnes det enkelte målinger fra perioden i forbindelse med LFS-prosjektet (Johansen 1997), som kan brukes som referansemateriale til den nye undersøkelsesperioden. I kap. 5 er det satt opp en samlet oversikt over materialet fra Resultatene av grønnalgebiomasse-utviklingen i perioden -2 er fremstilt i figur 23. Denne figuren viser det generelle bildet for hele elva hvor middelverdier for alle stasjoner er slått sammen for hvert tidspunkt. Dette viser at det er mye grønnalger til stede i april hvert år. En har da en relativt stor tørrvektsbiomasse med en forholdsvis høy klorofylltetthet. I juni er mye av grønnalgene spylt ut, men det finnes fortsatt deler av elva som har grønnalger til stede. En har imidlertid fått en nedgang i tørrvekten og klorofyllmengden er betydelig redusert. Dette kan skyldes endret artssammensetning av grønnalgesamfunnet eller at deler av biomassen er gammel og på veg til å brytes ned. I september og oktober får en nye generasjoner med alger og både tørrvekt og klorofyllmengde øker. Mønsteret i årstidsvariasjon er relativt likt for alle tre årene men det er en tendens til at det var mindre grønnalgebiomasser i 1999 i forhold til og 2 på sammenlignbare tidspunkter. I figur 24 er fremstilt detaljer i biomassenivåer for hver enkelt stasjon i 2. Dette viser det samme som i og 1999 at både tørrvektsnivåer og klorofylltetthet kan variere noe mer fra lokalitet til lokalitet i elva. Dette er også vist tidligere under LFS-perioden (Johansen 1997) og vil bli behandlet videre i kap.5. Det er målt både høyere og lavere biomassenivåer i perioden -2 i forhold til perioden når en ser på sammenlignbare tidspunkter. Det er imidlertid ikke registrert dramatiske forskjeller som skulle tilsi at det har vært større endringer i vekstbetingelsene for dette algesamfunnet. Grønnalgematerialet vil bli videre bearbeidet mhp. artssammensetning av grønnalger i de ulike biomasseprøver til forskjellig tid på året. Dette vil videre bli sett i sammenheng med tilsvarende undersøkelser av mengde og artssammensetning av grønnalger i andre kalkede vassdrag som Tovdalselva, Mandalselva og Bjerkereimselva som startet i. 36

120 TV g/m² KLA mg/m² 5 APR 98 JUN 98 SEP 98 NOV 98 APR 99 JUN 99 SEP 99 NOV 99 APR JUN SEP NOV Figur 23. Biomasse av trådformede grønnalger målt som tørrvekt (TV g/m²) og klorofyll (KLA mg/m²). Middelverdier for 5 stasjoner (OV2, 6, 8, 1 og 18) i april, juni, september og november for årene -2. Biomasse grønnalger 5 OV2 OV6 OV8 OV1 OV TV g/m² KLA mg/m² 1 A J S N A J S N A J S N A J S N A J S N Figur 24. Biomasse av trådformede grønnalger målt som tørrvekt (TV g/m²) og klorofyll (KLA mg/m²). Stasjonsvise middelverdier for 4 tidspunkter (april, juni, september og november) i 2. Dekningsgrad av grønnalger på de 5 stasjoner i 2 er satt opp i figur 25. Dette er også et mål på mengden grønnalger til stede, men kan ikke direkte gjøres om til biomassemål da både tynne og tykke lag med grønnalger kan gi den samme dekningsprosent. Likevel vil en dekningsprosent basert på et større antall bilder pr. tidspunkt beskrive den generelle situasjonen over et større areal på den beste måten. Selv om de 5 stasjonene i utgangspunktet har forskjellig forutsetning for vekst av grønnalger med hensyn på substrat (mosedekning, typer av mose, bart substrat) og grad av påvirkning fra restfeltet (vannkvalitet og hydrologiske forhold), viser alle stasjoner med få unntak det samme årstidsmønster alle tre årene i perioden -2. En relativt stor grønnalgedekning i april blir kraftig redusert som følge av vårflommen. Juni vil derfor være det tidspunkt på året hvor elva vil virke renest mhp. algebegroing. I september har en ny generasjon grønnalger begynt å vokse frem som fortsetter veksten frem til november på samtlige stasjoner. Eventuelle år til år variasjoner i dette mønsteret i prøveperioden vil bli viktige innspill til det endelige manøvreringsreglement for Suldalslågen. 37

121 Beregnes middelverdier for alle 5 stasjoner ved hvert tidspunkt for perioden -2, går det klart frem det samme årstidsmønster alle årene (figur 26) hadde imidlertid lavere dekningsprosent ved samtlige sammenlignbare tidspunkter i forhold til og 2. Dette sammen med de målte biomasse-nivåer indikerer at forholdene for grønnalgevekst var generelt litt dårligere i 1999 enn i og 2. % dekning OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 A J S N A J S N A J S N A J S N A J S N Figur 25. Prosent dekning av grønnalger på 5 stasjoner ved 4 tidspunkter (april, juni, september og november) i % dekning APR 98 JUN 98 SEP 98 NOV 98 APR 99 JUN 99 SEP 99 NOV 99 APR JUN SEP NOV Figur 26. Prosent dekning av grønnalger. Middelverdier for 5 stasjoner (OV2, 6, 8, 1 og 18) i april, juni, september og november for årene Habitattilbud begroing Fellesarealer for begroing, bunndyr og fisk Fellesarealene for undersøkelser av begroing, bunndyr og fisk ble også i 2 registrert mhp. begroing i april. Hvert areal består av et vinterhabitat og et sommerhabitat. Vinterhabitatet blir aldri tørrlagt, mens sommerhabitatet har varierende grad av vanndekke alt ettersom vannføringen i elva er. En 38

122 foreløpig avgrensing av sommerhabitatet er arealet mellom vannlinja ved minstevannføring 12 m³/s og midlere sommervannføring på ca. 62 m³/s. Det er mulig at avgrensningen blir noe endret dersom det blir foretatt en nivelering av stasjonene på mer eksakte vannføringer. I undersøkelsesperioden skal eventuelle endringer eller stabile forhold i substratet på disse nye arealene kobles opp mot data om fisk og bunndyr. I denne omgang vil det bare bli sammenstilt data fra april-registreringer på vinterhabitatet og sommerhabitatet for perioden -2. En fyldigere rapport om habitattilbud vil bli utarbeidet senere. Vinterhabitat I figurene 27-3 er satt opp en oversikt over mosedekning, algedekning, karplantedekning og bart substrat på de 6 vinterhabitat-lokalitetene i april -2. Når det gjelder moser er det til dels store forskjeller mellom habitatet øverst i elva og området i midten og nederst (figur 27). Den største forskjellen ligger i at en på HAB-1 og 2 bare har levermoser med 73-87% dekning, mens en på HAB- 4, 5 og 7 har fullstendig dominans av Fontinalis med 65-8% dekning. HAB-6 har en blanding av Fontinalis og levermoser med henholdsvis ca. 25 % og vel 6% dekning. I perioden har total mosedekning hatt en svak nedgang på HAB-1, 6 og 7, mens den har vært stabil eller svak økende på HAB-2, 5 og 6. Bare mindre endringer i mosedekket viser at det ikke har vært episoder med større erosjonsaktivitet. Små endringer i mosedekket på disse lokalitetene kan også være et resultat av kvantitativ prøvetaking for bunndyr og annet registreringsarbeid i transektene som kan medføre slitasje på vegetasjonen. Spesielt kan store Fontinalis-dusker være utsatt. Levermoser og Fontinalis gir i utgangspunktet helt forskjellig habitat for fisken og samtidig forskjellig substrat for algebegroing. Levermosene gir best substrat for grønnalger, noe som gjenspeiles i de relativt høye dekningsprosenter med grønnalger på HAB-1 og 2 i forhold til de andre arealene (figur 28). På HAB-1 var det en betydelig økning i grønnalgedekning fra til 2. Dette kan ha noe med kalkingen å gjøre da denne stasjonen ligger nær dosereren ved dammen. På HAB-2 som ligger 1,4 km lenger nedstrøms HAB-1, var grønnalgedekningen betydelig større enn på HAB-1 både i 1999 og 2. Disse to stasjonen skiller seg altså mest fra hverandre mhp. mengden grønnalger siden mosedekningen er omtrent lik på de to habitatene. I hele perioden -2 har det vært lite av de andre makroskopiske algesamfunn som Lemanea og Hydrurus. Dette har i stor grad sammenheng med tilgjengelig substrat da disse samfunnene hovedsaklig krever bart substrat (uten mose) for å utvikle seg. Alle vinterhabitatene har høy mosedekning. Det har vært generelt meget små mengder med karplanter på samtlige lokaliteter i perioden -2 med en maks total dekning på <,2% med unntak av HAB-2 med,6% dekning i 1999 (figur 29). Også på disse arealer er det klovasshår som dominerer blant karplantene med unntak av HAB-1 hvor krypsiv har større forekomst. Når det gjelder bart substrat er det lite av dette på alle lokaliteter. De to nye arealene som ble anlagt i 1999 hadde begge mindre bart substrat enn de som ble nedlagt. I april 2 var det fra % med stein, grus eller sand som ikke var dekket av flerårig begroing som moser (figur 3). Stein-fraksjonen er klart dominerende på alle stasjoner. På HAB-4 og 5 ved Kvæstad er det et markert innslag av grus og sand. Her ser det ut for at det er ekstra store forekomster av disse fraksjoner som holdes tilbake av store dusker med Fontinalis. I perioden -2 har andelen bart substrat gått ned med 7-1 % på disse to habitatene. Samtidig har både andelen grus/sand og dekningen av levermoser økt noe. En kan her tenke seg at det har skjedd både en tilvekst av levermoser og at sand/grus er blitt blottlagt som følge av at Fontinalis-dusker har blitt revet løs av årsaker nevnt overfor. 39

123 Vinterhabitat april -2 1 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB-7 % dekning Levermose Bjørnemose Fontinalis Figur 27. Vinterhabitat. Prosent dekning av moser på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB-2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) Vinterhabitat april -2 5 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB-7 % dekning Hydrurus Lemanea Grønnalger Figur 28. Vinterhabitat. Prosent dekning av alger på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB-2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) Vinterhabitat april -2 1 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB-7 % dekning,8,6,4, Gras Evjesoleie Krypsiv Klovasshår Figur 29. Vinterhabitat. Prosent dekning av karplanter på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB- 2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) 4

124 Vinterhabitat april -2 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB % dekning sand grus stein Figur 3. Vinterhabitat. Prosent dekning av bart substrat på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB-2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) Sommerhabitat I figurene er satt opp oversikt over mosedekning, karplantedekning og bart substrat på 6 av de 7 sommerhabitat-lokalitetene i perioden -2. HAB-3 er behandlet for seg i kap Graden av mosedekning varierer mer mellom sommerhabitat-arealene enn på vinterhabitatet. Generelt er det mindre mosedekning på sommerhabitatet. Øverst i elva er det stor forskjell på HAB-1 og 2. HAB-1 er dominert av stor stein og har bare 15% mosedekning som vesenlig ligger i hulrom mellom steinene og i tillegg mest nærmest vannlinja. HAB-2 som ble etablert i 1999, har dominans av noe mindre stein og har en lavere mosedekning på bare 7%. Det er ikke Fontinalis på disse to sommerhabitatene øverst i elva. Det er også svært lite av sand og grus i substratet på disse lokalitetene. HAB-4 og 5 ved Kvæstad ligger tett på hverandre og burde i utgangspunktet være like mhp. substrat. HAB-4 ble imidlertid rensket for mose med gravemaskin i Forskjellen på 52% og 22% bart substrat og tilsvarende 34% og 6% mosedekning på henholdsvis HAB-4 og HAB-5 i, er ettervirkninger av denne renskeoperasjonen. Begge arealer har vel 15% Fontinalis og 9-17% gras som utgjør en klar sonasjon med en brem av Fontinalis nærmest vannlinja ved minstevannføring og en brem av gras-vegetasjon nær vannlinja ved sommervannføring. HAB-4 har noe større innslag av sand og grus i forhold til HAB-5. Forskjeller i dekningsprosenter fra i perioden -2 på disse arealene har sin forklaring i ulikt antall posisjoner som var tilgjengelig ved registreringstidspunktene. Dette vil bli tatt hensyn til ved en mer detaljert behandling av habitatarealene i en egen rapport om sedimentasjonsdynamikk, habitattilbud og habitatbruk. HAB-6 og HAB-7 nederst i elva ble betydelig mer lik hverandre m.h.p. mosedekning og andelen bart substrat etter at det gamle HAB-7 ble flyttet i De to sommerhabitatene har nå begge mindre enn 4% mosedekning fullstendig dominert av teppedannende moser. Fontinalis utgjør < 2% på begge arealer og finnes i overgangssonen mellom vinter- og sommerhabitatet. HAB-7 har et større og variert innslag av karplanter hvor både de mer vannboende arter som klovasshår, evjesoleie og krypsiv er representert. Andelen bart substrat er på vel 6% på begge habitater, mens bare HAB-7 har synlige forekomster av grus- og sandfraksjonen med vel 4%. Habitat-arealene vil bli nærmere omtalt i en egen fellesrappport om sedimentasjonsdynamikk, habitattilbud og habitatbruk. 41

125 Sommerhabitat april -2 1 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB-7 % dekning Moser Bjørnemose Fontinalis Figur 31. Sommerhabitat. Prosent dekning av moser på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB-2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) Sommerhabitat april -2 2 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB-7 % dekning Gras Evjesoleie Krypsiv Klovasshår Figur 32. Sommerhabitat. Prosent dekning av karplanter på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB-2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) Sommerhabitat april -2 1 HAB-1 HAB-2 HAB-4 HAB-5 HAB-6 HAB-7 % dekning sand grus stein Figur 33. Sommerhabitat. Prosent dekning av bart substrat på 6 habitat-stasjoner i april -2. (HAB-2 og HAB-6 er ny for 1999, mens HAB-7 er tidligere HAB-6 fra.) 42

126 4.3 Forholdet begroing, sedimentasjon og flomeffekter Renskede arealer Et rensket areal på permanent vanndekt område ved Kvæstad er fulgt opp siden 1992 (stasjon 1MRA). Et tilsvarende areal ble manuelt rensket i april (stasjon 1MRAII). Begge arealene er tenkt fulgt opp årlig i hele perioden med prøvereglement for å studere tilgroingshastighet og suksesjon i begroingssamfunnet, spesielt forholdet mellom teppedannende levermoser og Fontinalis. Figurene 34 og 35 viser tidsutvikling i andelen bart substrat, mosedekning og grønnalgedekning i perioden - 2 på de to arealene. På 1MRA har andelen bart substrat gått ned fra 21 til 7 %, mens mosedekningen har økt fra 77 til 84 %. Mosedekningen var på 65% på dette arealet i 1996 og har derfor hatt en fortsatt økning siden renskingen i Det er fortsatt klar dominans av levermoser 77 %, mens Fontinalis bare har 7 % dekning. Det er forventet at forholdene for Fontinalis blir gunstigere med en kalking av Suldalslågen. Dette sammen med at Fontinalis synes også å kunne vokse ut fra tykke matter med levermose og ikke bare fra bart steinsubstrat, skulle tilsi at en burde få en økning i denne mosetypen på dette arealet utover i perioden. Resultatene for perioden -2 viser at denne prosessen har startet men at det går meget langsomt. En økning fra 2 til 8 % dekning i samme periode av klovasshår og krypsiv som vokser over mosedekket på dette arealet, er årsaken til de små svingninger i levermosedekningen. På det nyrenska 1MRAII-arealet fra var forholdet mellom bart substrat og mose 85 % bart substrat og 15 % mose i november samme år. I forhold til tilstanden like etter rensking, ble sand og grus fraksjonen redusert med 5 %, mens mosen økte fra 7 til 15 %. I 1999 var det en kraftig økt gjenvekst av levermoser på dette arealet. Total mosedekning var på hele 47 % i november hvorav bare 2 % Fontinalis. Den raske tilgroingen fortsatte i 2 og var i november kommet opp i 63 % levermosedekning og 3 % Fontinalis. Klovasshår hadde en dekning på 2,6 %. Dette er en meget rask gjenvekst og betydelig raskere enn det som ble målt på det maskinelt renska arealet fra Resultatet så langt tyder på at den manuelle renskemetoden brukt i ikke var tilstrekkelig god til å holde veksten tilbake. Ved renskingen i 1992 ble substratet mer endevendt. Steinflater som ikke tidligere har vært kolonisert av mose, vil holde seg fri for mose lenger enn steinflater hvor mosen er blitt slitt av og hvor det som regel gjenstår noen små fragmenter. Feltet vil følges opp videre i kommende 3-års periode. % dekning MRA 1MRAII V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- stein grus sand Figur 34. Tidsutvikling i dekning (%) av bart substrat (stein, grus og sand) i perioden -2 på renska areal fra 1992 (1MRA) og fra et nyrenska areal fra april (1MRAII) ved Kvæstad. 43

127 9 1MRA 1MRAII 8 7 % dekning Fontinalis levermose grønnalger 2 1 V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- Figur 35. Tidsutvikling i dekning (%) av moser og grønnalger i perioden -2 på renska areal fra 1992 (1MRA) og fra et nyrenska areal fra april (1MRAII) ved Kvæstad. I området Steinsøy - Kvæstad er det også 3 arealer på periodisk tørrlagt areal som ble rensket i 1992 og som skal følges opp i hele undersøkelses-perioden. Forholdet mellom mosedekning og bart substrat er illustrert i figur 36. Alle tre arealene har i perioden -2 hatt en økning i fra 24 til 33% og lå i november 2 på henholdsvis 41, 56 og 69 % mosedekning. Spesielt i år 2 har tilveksten på disse feltene vært ekstra god, noe som kan ha sammenheng med den meget gunstige høsten dette året. Veksten i mose synes å gå langsomere på periodisk tørrlagt areal i forhold til permanent vanndekt areal. Resultater fra disse arealene sammen med de nye felles habitatarealer vil gi verdifulle data til tidsserier for begroingsutvikling på periodisk tørrlagt areal med det nye prøvereglementet. % dekning RAM 1SRAM 1NRAM bart substrat Mose V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- H- V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- H- V-98 H-98 V-99 H-99 V- H- H- Figur 36. Tidsutvikling i dekning (%) av moser og bart substrat i perioden -2 på 3 lokaliteter på renska areal fra I 2 er det tatt med to høst-observasjoner (H-) fra henholdsvis september og november. 44

128 4.3.2 Fellesareal ved Steinsøy (HAB-3) HAB-3 ved Steinsøy ble etablert fordi en ved befaring høsten 1997 og våren hadde observert at elva hadde begynt å erodere i mosedekket i dette området. Det syntes å være et klart eksempel på at naturlige flommer i restfeltet var i stand til å renske opp i mosedekket. Det var også tegn til at sand- og grus-fraksjoner var i bevegelse i området. Det ble derfor anlagt et større areal på 3x2m som skal følges opp både mhp. habitat for fisk og bunndyr og som et interessant område for erosjon og sedimenttransport. Arealet er delt inn i 16 transekter og det er tatt bilder for hver 2. meter i hvert transekt. Totalt 176 bilder danner datagrunnlaget for dette feltet. Figur 37 viser en grov oversikt over tidsutvikling (basert på registreringer i april) i de ulike fraksjoner av vegetasjon og bart substrat på arealet. For de ulike mosefraksjoner er det bare mindre endringer i perioden. Gras har variert mellom 1,4 og 13,1 % dekning, og er det vegetasjonselement som kan gi størst variasjon i og med at større deler av plantebiomassen visner og bygges opp igjen på nytt hvert år. Dette gjelder ikke for mosene. Når det gjelder andelen bart substrat har denne variert fra 33,6 % i og 2 og 31,5 % i Dette er tilsynelatende små endringer men ser en på sammensetningen av de ulike fraksjoner, er det tydelig å se at det er bevegelse i grus og sandfraksjonene. Mens det fra april til april 1999 var en nedgang i disse fraksjonene fra 7,6 til 5,2 % dekning, var det en større økning igjen fra 5,2 til 9,2 % fram til april 2. Størst økning var det i sand-fraksjonen. Dette viser klart at både sand og grus flytter seg i området og at det dermed har vært perioder med tilstrekkelig stor vannføring til å påvirke denne prosessen. % dekning Fontinalis Bjørnemose Moser Gras stein grus sand,6 1,9 53,6 1,4 26, 6,4 1,2 1999,4 1,6 53,4 13,1 26,3 4,2 1, 2,3 1,2 53,9 11,1 24,4 6,3 2, Figur 37. Sommerhabitat HAB-3. Dekningsgrad av ulike vegetasjonselementer og bart substrat (stein, grus, sand) på HAB-3 i april, april 1999 og april 2. Middelverdier for 176 bilder på hvert tidspunkt. 45

129 5. Tidsutvikling for begroing og ulike miljøfaktorer I dette kapitlet er forsøkt sammenstilt en del data om tidsutvikling i de ulike begroingssamfunn og om tidsutvikling i viktige miljøfaktorer for begroingsutvikling i Suldalslågen. Dette for å kunne se perioden -2 i en større sammenheng. Dette må sees på som en foreløpig fremstilling da det fortsatt finnes data fra perioden før som ikke er ferdig bearbeidet eller tilgjengelig. Dette gjelder både vannkvalitetsdata og begroingsdata. Rådata omkring vannføring og vanntemperatur er hentet fra Ulla-Førre Miljødatabasen på CD-rom, mens rådata for vannkvalitet er hentet fra en rekke rapporter fra Gjessing og Nygård (1971) til Blakar og Haaland (2). Vannkvalitetsdata for perioden oktober 1999 til september 2 er gjort tilgjengelig før de er offentliggjort i rapport-serien Suldalslågen Miljørapport, mens data fra perioden oktober 1996 til september 1997 pr. dags dato ikke er tilgjengelig. 5.1 Tidsutvikling i de ulike begroingssamfunn Moser og karplanter Det er etablert 2 tidsserier på tidsutvikling på moser og karplanter i Suldalslågen. Begge tidsserier viser den samme utvikling fra Serien basert på 12 overvåkningsstasjoner viser i perioden en stabil mosedekning på 8-82 % (figur 38). Forholdet mellom elvemosesamfunnet og levermosesamfunnet er blitt endret ved at levermosene har økt fra 52 til 6 % dekning. Tilsvarende har elvemosene gått tilbake fra 29 til 21% dekning på de samme stasjoner. Det har vært en svak økning i elvemosedekning fra vel 18 til 21 % dekning i perioden -2. Bjørnemose har utgjort et stabilt innslag på < 1% dekning i hele perioden. Karplantene har med unntak av 1994 vært til stede i omtrent samme omfang med 2,3 % og,3 % dekning av henholdsvis klovassshår og krypsiv i 1991 mot 2,5 og,9% dekning i 2. Det har vært en økt forekomst av krypsiv etter 1994 som synes å ha flatet ut etter Total vegetasjonsdekning dvs. summen av moser og karplanter har nådd 85,2% dekning i 2. Det er det høyeste i hele perioden, selv om nivået har vært jevnt høyt, dvs. > 81,3 % som et foreløpig minimum i Transekt-serien som omfatter 4 transekter fra Suldalsosen til Kvæstad, har kontinuerlige årlige observasjoner siden Her har totalt mosedekke variert mellom et minimum i 1993 på 76 % dekning og et maksimum våren 1997 på 87 % dekning (figur 39). Siden våren 1997 har total mosedekning gått svakt ned til 83 % dekning i 2. Også i transektene har det vært en nedgang i elvemosedekning fra 24 % dekning i 1991 til vel 11 % dekning i 2. I perioden -2 har elvemosedekningen flatet ut, men ikke økt. Levermosene har økt tilsvarende fra vel 57 til 7 % dekning. Ser en på total vegetasjonsdekning har den økt spesielt etter 1994 og passerte 91% dekning i 2, den høyeste i perioden. Karplantene har vært et viktig element i denne sammenheng. Tidsutvikling for karplantene er fremstilt i figur 4. Det synes å ha vært en jevn svak økning i mengden krypsiv frem til 1999 som nå har stabilisert seg i 2 på et nivå < 1% dekning. Krypsiv har m.a.o. ikke vokst spesielt godt etter at kalkingen kom i gang. Klovasshår har vist større variasjon med gode og dårlige år i perioden. Spesielt dårlig var det i Det går imidlertid klart frem at perioden -2 har vært meget gunstig for denne planten. Så langt ser det ut for at klovasshår er en klar vinner i forhold til krypsiv etter kalking. En viktig konklusjon på 3-årsprioden -2 blir at forholdene for flerårig begroing har vært gunstig. Totalt vegetasjonsdekke i 2 er på et toppnivå i forhold til tidligere år. 46

130 % dekning Krypsiv Klovasshår Levermose Bjørnemose Elvemose Figur 38. Prosent dekning av moser og karplanter på 12 stasjoner (OV1-OV18) i Suldalslågen for årene 1991, 1994 og -2. Middelverdier av april og november-observasjoner på alle stasjoner % dekning Elvemose Bjørnemose Levermose Figur 39. Prosent dekning av moser på 4 stasjoner (TR2, 6, 8 og 1) i Suldalslågen i perioden Middelverdier av april og november-observasjoner på alle stasjoner. For 1997 er det bare vårobservasjoner tilgjengelig foreløpig % dekning Klovasshår Krypsiv Figur 4. Tidsutvikling (% dekning vår og høst) av karplanter på 4 stasjoner (TR2, TR6, TR8 og TR1) i Suldalslågen i perioden For 1997 er det bare vårobservasjoner tilgjengelig foreløpig. 47

131 5.1.2 Grønnalger Trådformede grønnalger ble under LFS-perioden definert som det viktigste og mest fremtredende algesamfunn i Suldalslågen (Johansen 1995, 1997). Dette er samtidig et komplisert element og det er vanskelig å få full oversikt over alle faktorer som virker på dette samfunnet samtidig. I tillegg har tidligere undersøkelser og de nyere undersøkelser i forbindelse med kalkingsovervåkningen vist at grønnalgesamfunnet i Suldalslågen er rikt sammensatt og at det er mange arter som inngår sammenlignet med enkelte andre vassdrag (Johansen 2, Lindstrøm og Johansen 21). Artssammensetning i biomasseprøver vil være et skritt videre i denne sammenheng og vil bli sterkere fokusert i den neste 3-års perioden. I denne omgang skal det sees nærmere på dekningsgrader og biomassenivåer. I figur 41 er satt opp tidsutvikling i grønnalgedekning i april og november på 4 av transekt-stasjonene i perioden Gjennomgående har det vært registrert en høyere dekningsgrad om høsten i november i forhold til april innenfor samme året. Det er bare to unntak fra dette, 1996 og og 1996 var 2 år med relativt lav grønnalgedekning på høsten. Begge disse år var det flom i forkant av prøvetaking i form av ekstra påslipp utover reglementet fra Suldalsosen. Ellers ligger grønnalgedekningen på høsten i perioden -2 på de samme nivåer som i perioden Størst endring i forhold til tidligere synes det å være i dekningsgraden på våren. Her har alle årene i perioden -2 høyere dekning enn årene Det er en tendens til økende dekning om våren fra det laveste nivået registrert i 1995 og frem til våren 2. Våren 1999 er her et unntak. Beregnes middelverdier av vår og høst-verdier, vil årene og 2 ligge godt over alle tidligere år, mens 1999 kan sammenlignes med 1992 og I figur 42 er stilt sammen biomasseverdier for trådformede grønnalger som tørrvekt og klorofyll samt dekningsgrad for perioden der en har data. Det er først fra at det eksisterer komplette datasett ved hvert av tidspunktene april, juni, september og november. Fra 1995 har en tilsvarende oppsett med august i stedet for september. Figuren illustrerer en del generelle trekk ved grønnalgebegroingen i Suldalslågen. I april er det målt jevnt høye biomasse-nivåer som tørrvekt på alle de 4 øverste stasjoner, mens det nederst er målt lave nivåer spesielt i perioden -2. Det er en tendens til høyere biomasse-nivåer i årene 1996 og peroiden -2 i forhold til 1994 og Den mest synlige endringen er likevel dekningsnivåene i april-serien som har hatt en markert økning i perioden -2 i forhold til tidligere år. De laveste biomasse-nivåer og deknings-nivåer er registrert i juni på alle stasjoner og er som tidligere nevnt en effekt av utspyling med vårflommen som følge av manøvreringsreglementet. På stasjonene 6, 8 og 1 i elvas midtparti er det en klar tendens til noe høyere biomassetall i perioden -2 i forhold til samme tidspunkter i 1994 og Disse årene var også april-biomassene relativt lavere på de samme stasjoner. I forhold til den neste prøveperioden blir dette tidspunktet viktig å følge med på da det forventes noe økte nivåer både av biomasse og dekningsgrad sammenlignet med perioden -2. I august-september er det igjen målt relativt høye biomassenivåer men med en stor variasjon stasjonene imellom. Stasjon 8 har til eksempel de høyeste biomassetallene på denne årstiden. Parallellt med en generell økning i forhold til juni i biomasse-nivåene, er det også en økning i dekningsprosent av grønnalger selv om en her bare har tall fra perioden -2. I forhold til neste prøveperiode blir også dette tidspunktet en viktig referanse i forhold til eventuell utspyling og tynning av biomassen i forbindelse med den styrte høstflommen. November-serien viser en klar gradient i grønnalgedekning fra størst dekning øverst i elva til minst nederst. Dette mønstert finner en ikke igjen i biomassenivåene der spesielt klorofyll-nivået og i noen 48

132 grad tørrvekstbiomassene viser en økning fra stasjon 2 til 8 for deretter å avta ned mot 1 og 18. Dette er forhold som ennå ikke er avklart og som det vil arbeides videre med i neste periode. En viktig faktor i dette arbeidet vil være å koble artssammensetning i grønnalgesamfunnet med de ulike biomassenivåer for både tørrvekt og klorofyll. APRIL NOVEMBER 6 5 % dekning V91 H91 V92 H92 V93 H93 V94 H94 V95 H95 V96 H96 V97 H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 41. Tidsutvikling av grønnalgedekning på 4 stasjoner (TR2, TR6, TR8 og TR1) i Suldalslågen i perioden Middelverdier for alle 4 stasjoner i april og november. For 1997 er det bare vårobservasjoner tilgjengelig foreløpig Tidsutvikling på renska arealer Tidsutvikling av mosebegroing på arealer som ble maskinelt rensket i 1992 er satt opp i figurene Arealene ligger i elvas midtparti og er følgelig moderat påvirket av restfeltet mhp. vannføring. På permanent vanndekt areal fikk man en jevn økning i mosedekket frem til og med. Da var dekningen kommet opp i 8% fullstendig dominert av levermoser. Etter dette har mosedekningen økt sakte og det er kommet inn større innslag av karplantene klovasshår og krypsiv. Total vegetasjonsdekning lå i 2 på vel 9% og har dermed passert den gjennomsnittlige vegetasjonsdekningen i dette området før rensking. Tidsutvikling på arealer rensket i 1992 på tilsvarende måte men i periodisk tørrlagte områder, er vist i figurene 44 og 45. På begge arealene har tilveksten av levermoser vært relativt god i perioden - 2 sammenlignet med tidligere år og viser at de generelle vekstforhold for flerårig vegetasjon har vært gode. Tilveksten har likevel vært betydelig langsomere enn på permanent vanndekt areal. Også på disse arealer er det til nå dominans av teppedannende levermoser, men det gjenstår ennå trolig en del år med tilvekst før mosedekket er tilsvarende tett som før rensking (vel 96% mosedekning). Resultatene fra de renska arealene er viktige fordi de representerer tidsutvikling på arealer som kan sammmenlignes med utvikling på substrat som er endevendt ved flom og som senere har fått ligge tilnærmet i ro. Slik forholdene har vært i Suldalslågen siden 1992 og spesielt i perioden -2, har det ikke vært perioder eller episoder som har redusert eller bremset opp tilgroingen på en slik måte at netto årstilvekst har vært negativ. 49

133 TV g/m² KLA mg/m² % dekning APRIL OV 2 OV 6 OV 8 OV 1 OV % dekning TV g/m² KLA mg/m² % dekning JUNI OV 2 OV 6 OV 8 OV 1 OV % dekning TV g/m² KLA mg/m² % dekning AUGUST-SEPTEMBER OV 2 OV 6 OV 8 OV 1 OV % dekning TV g/m² KLA mg/m² % dekning NOVEMBER OV 2 OV 6 OV 8 OV 1 OV % dekning 2 Figur 42. Grønnalgebiomasse målt som tørrvekt (g/m²) og klorofyll (mg/m²) på 5 stasjoner i Suldalslågen i april, juni, august-september og november i perioden % dekning av grønnalger er angitt for de samme tidspunkter der det finnes data. 5

134 % dekning Krypsiv Klovasshår Levermose Bjørnemose Elvemose Figur 43. Tidsutvikling i perioden i % dekning av moser og karplanter på et areal rensket i Arealet er permanent vanndekt og ligger ved Kvæstad (stasjon 1MRA). % dekning S Krypsiv Klovasshår Levermose Bjørnemose Elvemose Figur 44. Tidsutvikling i perioden i % dekning av moser og karplanter på et areal rensket i Arealet er periodisk tørrlagt og ligger ved Kvæstad (stasjon 1SRA). % dekning N Krypsiv Klovasshår Levermose Bjørnemose Elvemose Figur 45. Tidsutvikling i perioden i % dekning av moser og karplanter på et areal rensket i Arealet er periodisk tørrlagt og ligger ved Kvæstad (stasjon 1NRA). 51

135 5.2 Hydrologi i perioden For å vurdere de hydrologiske forhold i perioden -2 i forhold til tidligere år, er det i dette avsnitt fremstilt figurer for en rekke parametre for perioden for å illustrere hvor de store endringer har skjedd. To viktige årstall innleder hver sin periode i Suldalslågen, 1967 og Før regulering ( ) var det vanlig med vannføringer ned mot 3,3 m³/s ut av Suldalsvatn om vinteren og en kunne ha årvise flommer på over 6 m³/s nederst i Suldaslågen. Etter RSKreguleringen ( ) økte vintervannføringen betydelig og det ble normalt med 4-8 m³/s i alle vintermånedene. En fikk fra dette tidspunkt også en generell demping av de største flommene og vi antar at grunnlaget for deler av dagens store mosebegroing utvikles i denne perioden. Fra 1981 ble virkningen av Ulla-Førre reguleringen et faktum. Et pålegg om minstevannføring ble etablert og det ble igjen betydelig mindre men stabil vannføring i vinterperioden. Større arealer som hadde vært permanent vanndekt over en lengere periode ble nå tørrlagt om vinteren. Dagens minstevannføring på 12 m³/s ut av Suldalsvatn har vært gjeldende siden 199. I perioden var målestedet for minstevannføring nederst i elva. Minstevannføringen ut av Suldalsvatn gikk likevel sjelden under 1 m³/s i denne perioden. En minstevannføring på 12 m³/s i dag gir grunnlag for stabile forhold for utvikling av flerårig vegetasjon som moser og karplanter på større arealer enn det som var tilfelle før regulering. En annen viktig faktor i forhold til vegetasjonsutvikling er flommer, størrelse og frekvens. Reguleringene har medført en generell flomdempning og vassdragets transporterende evne er blitt gradvis redusert. Signifikant vannføring definert som middelverdien av de 1/3 største vannføringer over en periode er et mål på dette. På årsbasis er denne verdien redusert fra > 2 til < 1 m³/s. Med unntak av 1995 er signifikant vannføring i årene -2 de laveste i hele perioden etter regulering. Maks døgnmiddelvannføring er også blant de laveste i hele perioden (161 og 17 m³/s ved henholdsvis Suldalsosen og Larvika) og bekrefter at den siste 3-årsperioden har vært relativt stabil og gitt gode vekstbetingelser. Siste store flom i nyere tid var i juni 1997 med 257 og 292 m³/s ved henholdsvis Suldalsosen og Larvika i forkant av den nye prøveperioden. En må tilbake til og 1992 for å finne tilsvarende døgnmiddelvannføring. Ser en på middelvannføring i ulike perioder av året i perioden (figur 47), er det foruten den nevnte økte vintervannføring i perioden november-april i årene , periodene mai-juni og juliaugust som har de største år til år variasjoner etter 198. Årene -2 har i denne sammenheng vært relativt like. I forhold til perioden med registreringer av begroing målt som dekningsgrad på elvebunnen siden 1988, har årene og hatt større middelvannføring i perioden mai-juni i forhold til siste 3-års periode. Bare 1995 har hatt merkbar mindre middelvannføring i denne perioden. For perioden juli-august har årene hatt noe større middelvannnføring i denne perioden enn årene som har vært ganske like. 52

136 min SULDALSOSEN min TJELMANE middel SULDALSOSEN middel TJELMANE median SULDALSOSEN median TJELMANE max SULDALSOSEN max TJELMANE årsvolum SULDALSOSEN årsvolum TJELMANE Q sign. SULDALSOSEN Q sign. TJELMANE Figur 46. Hydrologi i Suldalslågen i perioden Årlige min, middel, median, maks, signifikant vannføring og årsvolum basert på døgnmiddelverdier (m³/s)

137 JAN-FEB SULDALSOSEN JAN-FEB TJELMANE MAR-APR SULDALSOSEN MAR-APR TJELMANE MAI-JUN SULDALSOSEN MAI-JUN TJELMANE JUL-AUG SULDALSOSEN JUL-AUG TJELMANE SEP-OKT SULDALSOSEN SEP-OKT TJELMANE NOV-DES SULDALSOSEN NOV-DES TJELMANE Figur 47. Hydrologi i Suldalslågen i perioden Gjennomsnittlig døgnmiddelvannføring (m³/s) i periodene JAN-FEB, MAR-APR, MAI-JUN, JUL-AUG, SEP-OKT og NOV-DES. 54

138 5.3 Vanntemperatur i perioden For å vurdere de temperaturmessige forhold i elva i perioden -2 i forhold til tidligere år, er det i dette avsnitt fremstilt figurer for en rekke parametre for perioden Tidligere generelle effekter på vanntemperatur som følge av reguleringene er beskrevet i Tvede (1996) og Tvede og Kvambekk (1997). Temperaturen i Suldalslågen gikk opp om vinteren etter RSK-utbyggingen som følge av økt vintervannføring. En økning av sommertemperaturen etter denne utbyggingen tilskrives klimatiske effekter. Etter Ulla-Førre reguleringen har det vært en temperaturnedgang om vinteren og en er tilbake til en tilstand tilnærmet lik uregulert elv. I vekstperioden for fisk 1.mai-1.november er døgngradsummen redusert med ca. 1 døgngrader både ved Suldalsosen og ved Larvika i forhold til perioden før Ulla-Førre reguleringen. Dette er effekter som også virker inn på begroingsforholdene i elva. Det finnes ikke temperaturdata fra Tjelmane før RSK-reguleringen, men en må anta at vanntemperaturen her gikk ned mot C ofte i kalde vintre med minstevannføringer mindre enn dagens, og at det var mer vanlig med islegging på deler av elva. Av figur 48 fremgår tydelig forskjellen i min-temperaturer ved Tjelmane etter 198 hvor det nå er vanlig med temperaturer nær C i kalde vintre. Perioden skiller seg ut med noe mildere vintre og følgelig høyere minimums-temperaturer ved Tjelmane. Ellers er det små forskjeller mellom de ulike år i perioden etter 1988 med begroingsobservasjoner på arealbasis. På årsbasis er det årene 1993, 1994 og 1996 som skiller seg mest ut temperaturmessig. Dette var relativt kalde år hvor spesielt vinteren 1994 og 1996 var kalde. Årene i perioden -2 må betegnes som relativt normale og blant de varmeste etter 1988 uten spesielle ekstremperioder. Temperaturmessig har forholdene for de fleste begroingssamfunn vært gunstig i perioden -2 og sørget for stabile vekstbetingelser. 55

139 min SULDALSOSEN min TJELMANE 3 2,5 2 1,5 1, middel SULDALSOSEN middel TJELMANE 7 6,5 6 5,5 5 4, median SULDALSOSEN median TJELMANE 6,5 6 5,5 5 4, max SULDALSOSEN max TJELMANE døgngrad SULDALSOSEN døgngrad TJELMANE Figur 48. Vanntemperatur i Suldalslågen i perioden Årlige min, middel, median og makstemperaturer samt årssum døgngrader basert på døgnmiddelverdier. 56

140 25 JAN-FEB SULDALSOSEN JAN-FEB TJELMANE MAR-APR SULDALSOSEN MAR-APR TJELMANE MAI-JUN SULDALSOSEN MAI-JUN TJELMANE JUL-AUG SULDALSOSEN JUL-AUG TJELMANE SEP-OKT SULDALSOSEN SEP-OKT TJELMANE NOV-DES SULDALSOSEN NOV-DES TJELMANE Figur 49. Vanntemperatur i Suldalslågen i perioden Årlige døgngradsummer for periodene JAN-FEB, MAR-APR, MAI-JUN, JUL-AUG, SEP-OKT og NOV-DES. 57

141 5.4 Vannkvalitet i perioden Vannkvaliteten i Suldalslågen har vært gjenstand for undersøkelser helt tilbake til 1966 (Gjessing og Nygård 1971) og frem til i dag (Blakar og Haaland 2) på ulike nivåer. Det har i denne perioden skjedd en utvikling i analysemetoder og dette sammen med at ulike laboratorier og prøvetakere har vært involvert i tidens løp, tilsier at en grov sammenstilling av de foreliggende rådata ikke nødvendigvis gir den endelige sannhet om tidsutvikling i Suldalslågen. I dette kapitlet er det likevel gjort førsøk på en sammenstilling for å illustrere viktige perioder med endringer i vannkvaliteten for noen sentrale parametre. Det er beregnet aritmetriske middelverdier for alle år det finnes data fra. Antall observasjoner hvert år varierer og i enkelte år er ulike perioder av året vektlagt forskjellig. Andre beregningsmåter kan derfor gi et noe annet tidsforløp, men vi regner med at de beregnede middelverdier vil belyse trender i grove trekk. Det gjøres oppmerksom på at data fra perioden oktober 1996-september 1997 og perioden oktober-desember 2 ikke er tilgjengelig pr. dags dato. Følgelig vil middelverdiene for årene 1996, 1997 og 2 kunne bli endret ved en senere anledning. I figur 5 er satt opp tidsutvikling for konduktivitet, ph og alkalinitet. I perioden var det relativt små forskjeller i konduktivitet oppe og nede i Suldalslågen. På 7-tallet i den kraftigste forsuringsperioden ble de laveste konduktivitetsverdier målt nederst i Suldalslågen. Etter at Ulla-Førre reguleringen begynte å virke fra 1981, har forskjellen i ledningsevne øverst og nederst i elva økt markert med konstant høyere ledningsevne nederst i elva. Dette viser klart påvirkning fra restfeltet som bidrar med en mer ionerik vannkvalitet over året. Bidraget er størst i perioden med minstevannføring. Bare sjøsaltepisoder som i 199 og spesielt i 1993 bidrar til større variasjon i ledningsevnen som årsmidler. Perioden -2 viser en svak økning i ledningsevnen nederst i elva og kan være et resultat av kalkingen og små sjøsaltepisoder i 1999 og 2. De første ph-målinger i Suldalslågen viser årsmiddelverdier godt over ph 6,2 men det var i perioden også episoder med ph < 6 både ved Suldalsosen og Tjelmane. I den kraftigste forsuringsperioden på 7-tallet gikk ph-verdiene målt ved Tjelmane jevnt nedover, men årsmiddelverdiene kom aldri under ph 6 mot slutten av 7-tallet. Etter Ulla-Førre påvirkningen stabiliserte ph seg med årsmidler rundt ph 6,2 både øverst og nederst i elva før tapping fra Blåsjø og sjøsaltepisoder begynte å gjøre seg gjeldende fra Etter dette har det vært større forskjell på ph ved Suldalsosen før kalking og nederst i elva ved Tjelmane. 199 er foreløpig et bunnår m.h.p. lave ph-verdier (årsmiddel ph 5,9 ut av Suldalsvatn). Etter dette har ph-nivået steget både ut av Suldalsvatn og nederst i Suldalslågen. Et unntak er 1996 hvor ph sank betydelig. Dette året er ikke komplett med data, men det lave ph-nivået henger likevel sammen med en relativt større nedtapping av Blåsjø dette året. Etter at Blåsjø ble tatt i bruk i 1986 har alkaliniteten avtatt betydelig ut av Suldalsvatn fra nivåer rundt ca. 25 µekv/l til under 15 µekv/l. En tilsvarende reduksjon er målt nederst i Suldalslågen som var nede i 2 µekv/l som årsmiddel i Fra og med den økte kalkingen i har årsmidlene ligget på 25-3 µekv/l. Perioden -2 har gjennomgående hatt en god vannkvalitet for plantevekst. Bikarbonatbrukere har hatt tilstrekkelig høye alkalinitetsnivåer for god vekst i lengere perioder. Det har vært få episoder med redusert vannkvalitet i forhold til LFS-perioden. I figurene 51 og 52 er det satt opp tilsvarende tidsserier for flere parametre for perioden , hvor også 3 andre stasjoner i Suldalslågen er tatt med fra og med Disse stasjonene viser direkte effekt av kalking like etter kalkingsanlegget ved Suldalsosen og eksempler på at det kan være lokale forskjeller i Suldalslågen alt etter graden av grunnvannsinnblanding og avrenning fra sidebekker. Dette viser da samtidig at systemet er komplisert og at en ikke uten videre kan regne med en jevn gradient i vannkvalitet fra øverst til nederst i elva. Figur 53 viser konsentrasjonsnivåer av total fosfor og fosfat, samt total nitrogen og nitrat for perioden målt ved Tjelmane. Det har vært generelt lave næringssalt-konsentrasjoner i hele perioden. Selv om data mangler for 2 er det grunn til å tro at elva i hele perioden -2 ikke har vært utsatt for større næringsbelastning enn tidligere. Et generelt lavere årsvolum i vannmengde betyr 58

142 mindre resipientkapasitet. En eventuell effekt av dette er imidlertid umulig å oppfange med dagens overvåkning. Det er også muligheter for at diffus avrenning fra landbruket og punktkilder lokalt kan gi bedre forhold for enkelte begroingsorganismer på lokale felter i elva. Dette er imidlertid ikke undersøkt i inneværende periode. 3,5 Suldalslågen ved Suldalsosen (11) Suldalslågen ved Tjelmane (15) 3 2,5 2 1,5 1, Konduktivitet (25 C) ms/m Suldalslågen ved Suldalsosen (11) Suldalslågen ved Tjelmane (15) ph 6,8 6,6 6,4 6,2 6 5,8 5,6 5, Suldalslågen ved Suldalsosen (11) Suldalslågen ved Tjelmane (15) 45 alkalinitet (ALK-E) µekv/l Figur 5. Årsmiddelverdier for konduktivitet, ph og alkalinitet i Suldalslågen ved Suldalsosen og Tjelmane i perioden Middelverdier for 1996, 1997 og 2 vil endres når komplette datasett fra periodene oktober 1996-september 1997 og oktober-desember 2 foreligger. 59

143 SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane ph 6,5 6,4 6,3 6,2 6,1 6 5,9 5,8 5,7 5, SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane alkalinitet ALK-E µekv/l SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane Kond (25) ms/m 3,5 3 2,5 2 1,5 1, SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane turbiditet FTU 1,8 1,6 1,4 1,2 1,8,6,4, Figur 51. Årsmiddelverdier for ph, alkalinitet (µekv/l), konduktivitet (ms/m) og turbiditet (FTU) på 5 stasjoner i Suldalslågen i perioden Middelverdier for 1996, 1997 og 2 vil endres når komplette datasett fra periodene oktober 1996-september 1997 og oktober-desember 2 foreligger. 6

144 SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane NO3 µg/l SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane Ca mg/l 1,6 1,4 1,2 1,8,6,4, SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane Cl mg/l SUL (11) ved Suldalsosen SUL (12) SUL (13) SUL (14) SUL (15) ved Tjelmane Ala µg/l Figur 52. Årsmiddelverdier for Nitrat (µg N/l), Ca (mg/l), Cl (mg/l) og syrereaktivt aluminium Ala (µg/l) på 5 stasjoner i Suldalslågen i perioden Middelverdier for 1996, 1997 og 2 vil endres når komplette datasett fra periodene oktober 1996-september 1997 og oktober-desember 2 foreligger. 61

145 Total nitrogen (µg N/l) Total fosfor (µg P/l) Figur 53. Konsentrasjoner av total nitrogen (nitrat som svart søyle) og totalfosfor (fosfat som svart søyle) målt ved Tjelmane i perioden Oppsummering perioden -2 Konklusjoner for perioden -2: Både vannføringsforhold, temperaturforhold og vannkvalitet har i perioden -2 vært gunstige for vekst av både flerårig vegetasjon og grønnalger i Suldalslågen. Dette har bl.a. medført: 1. Det har ikke skjedd dramatiske endringer i begroingsforholdene i perioden -2. Systemet virker rimelig stabilt med bare mindre år til år variasjoner. 2. Generelt viser mosedekningen en svak økning eller en utflating. Fontinalis har flere steder gått noe frem. Det er svært få eksempler på nedgang i mosedekning. I disse tilfeller er nedgangen kompensert ved en økning i makrofytter som klovasshår og krypsiv slik at totalt vegetasjonsdekke er opprettholdt. Middelverdier for overvåknings-stasjoner viser et maksimum i total vegetasjonsdekning på permanent vanndekt areal i år 2 i forhold til perioden Det har vært tre gode vekstsesonger for makrofytter. Klovasshår synes å være en klar vinner i forhold til krypsiv. 4. Spesielt grønnalgesamfunnet viser en klar årsvariasjon alle tre årenene med en relativt stor vårbiomasse som spyles ut med vårflommen med påfølgende ny tilvekst utover høsten. En stor del av grønnalgebiomassen ser ut til å overleve vinteren og gir grunnlag for den store vårbiomassen. Sammenligner en de 3 årene var det relativt mindre grønnalger i 1999 sammenlignet med og 2. I perioden -2 er det en tendens til økt grønnalgedekning om våren i forhold til LFSperioden. 5. På renska arealer har det skjedd en jevn tilgroing med mose i hele perioden, noe som bl.a. indikerer at det ikke har vært manøvrert på en slik måte at det har hindret eller bremset opp tilgroingen i Suldalslågen. 6. På enkelte arealer vises det spor av mobilisering av sand og grusfraksjoner. 62

146 6. Litteratur Abrahamsen, H. og Skogheim; O.K Virkning av Ulla/Førre-reguleringen på vannkvalitet i Suldalslågen en foreløpig prognose. DVF- Fiskeforskn. rapport 1981 (7), 47 pp. Abry, T. og Skogheim, O.K Virkning av Ulla/Førre-reguleringen på vannkvaliteten i Suldalslågen. DVF-Fiskeforskn. rapport 1983 (3), 36 pp + appendix. Blakar, I.A.; Digernes, I. og Holsdal, R.E Vannkvalitet i Ulla/Førre og Suldalsområdet NINA-rapport. Blakar, I.A. og Pedersen, R.E Vannkvalitet i Ulla/Førre- og Suldalsområdet DN-Fiskeforskn. rapport 1986 (4), 7 pp. Blakar, I.A. og Pedersen, R.E Vannkvalitet i Ulla/Førre- og Suldalsområdet DN-Fiskeforskn. rapport 1987 (3), 89 pp. Blakar, I. og Digernes, I Vannkvalitet i Røldal-Suldal og Ulla-Førre området. Årsrapport FUS-prosjektet. - Institutt for jordfag, seksjon vann, NLH, 39 sider. Blakar, I. og Digernes, I Vannkvalitet i Suldalsområdet. Årsrapport FUS-prosjektet. - Institutt for jord og vannfag, NLH, 4 sider. Blakar; I Vannkvaliteten i Ulla-Førre og Suldalsområdet i perioden LFS-rapport nr. 21, 6 sider. Blakar, I Effekter av Ulla-Førre reguleringer på vannkvaliteten i Suldalsområdet. - Skjønnsrapport, Institutt for jord- og vannfag, Norges landbrukshøyskole, Blakar, I. og Haaland, S: 2. Vannkvalitet i Suldalsvassdraget og Suldalslågen Miljørapport nr. 6, Statkraft SF. Brandrud, T.E., Halvorsen, G., Raddum, G.R., Brettum, P., Dolmen, D., Halvorsen, G.A., Lindstrøm, E.-A., Schnell, Ø. A., Sloreid, S.-E., Walseng, B Effekter av kalking på biologisk mangfold. Basisundersøkelser i Tovdalsvassdraget Gjessing, E.T. og Nygård, J.K Analyse av vannprøver fra Røldal-Suldal for perioden 4/ til 21/ NIVA rapport O-63/66, 5 pp. Holtan, G., Berge, D., and Hopen, T OSPAR Commission. Annual report on direct and riverine inputs to Norwegian coastal waters during the year : A. Principles, results and discussions. B. Data report. SFT-report 78/99. NIVA-report O-91, ser.no , 11 pp. 63

147 Johansen, S.W Lakseforsterkningsprosjektet i Suldalslågen. Mose og algebegroing. Flompåvirkning og gjengroing etter rensking. - LFS-rapport nr. 15, Høvik, 74 sider. Johansen, S.W Begroingsundersøkelser i Suldalslågen. Tidsutvikling, effekter av tiltak og utspyling av organisk materiale. - LFS-rapport nr. 37, 96 sider. Johansen, S.W Krypsiv i Suldalslågen Status for utbredelse og omfang før kalking. - NIVA-rapport O-97116, lpnr , 22 sider. Johansen, S.W. 2. Konsekvenser av effektkjøring på økosystemer i rennende vann. Effekter på ulike begroingssamfunn. NIVA-rapport (under trykking) Johansen, S.W. og Lindstrøm, E.-A Suldalslågen. Begroingsundersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement og kalkingsovervåkning i perioden -23. Årsrapport. IN: Suldalslågen Miljørapport nr. 2, Årsrapporter - biologiske forhold, Statkraft SF. Johansen, S.W. og Lindstrøm, E.-A. 2. Suldalslågen. Begroingsundersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement og kalkingsovervåkning i perioden -23. Årsrapport IN: Suldalslågen Miljørapport nr. 4, Årsrapporter biologiske forhold, Statkraft SF. Johansen, S.W. og Lindstrøm, E.-A. 21. Suldalslågen. Begroingsundersøkelser i forbindelse med nytt prøvereglement og kalkingsovervåkning i perioden -23. Årsrapport 2. IN: Suldalslågen Miljørapport nr. x, Årsrapporter 2- biologiske forhold, Statkraft SF. Lillehammer, A Bunn- og drivfaunaen, dens betydning som føde for yngel av laks og ørret i Suldalslågen og Storelva. - Hovedfagsoppgave i zoologi, Universitetet i Oslo, 75 sider. Lillehammer, A. and Saltveit, S.J Stream regulation in Norway. In Ward, J.V. and Stanford, J.A.(eds.). The Ecology og Regulated Streams. Plenum Press, New York and London, pp Lindstrøm, E-A Tålegrenser for overflatevann. Fastsittende alger. fagrapport nr. 27. Norsk institutt for vannforskning (NIVA), O-9137/E-944, rapport sider. Lindstrøm, E.-A: og Johansen, S.W. 21. Mengdemessig utvikling av algebegroing etter kalking årsaker og effekter. Års- og datarapport for, 1999 og 2. NIVA-rapport, O-98128, lpnr. xxxx-21 (under utarbeiding). Løvhøiden, F Vannkvalitet i Ulla/Førre- og Suldalsområdet NINA, oppdragsmelding 111, 29 pp. Rørslett, B.; Johansen, S.W.; Blakar, I.A

148 Biologiske effekter i Suldalsvassdraget fra Ulla-Førre utbyggingen. Problemidentifisering og tiltak. - NIVA-rapport O-885, (lpnr.2235), 172 sider. Rørslett, B. og Skulberg, O.M Høyere vegetasjon og vassdragsregulering i Suldalslågen. - NIVA-rapport O-181/71, 16 sider. SFT Overvåkning av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport Statlig program for forurensningsovervåkning. Rapport 18/83, SFT. Sivertsen, A. og Skogheim, O.K Datarapport: Kjemiske analyseresultater fra Suldalslågen Ulla/Førre-reguleringen (198). DVF- Fiskeforskn. rapport 1981 (3). Sivertsen, A.; Skogheim, O.K. og Snekvik, E Datarapport: Kjemiske analyseresultater fra DVFs elveserie (12.årgang). DVF-Fiskeforskn. rapport 198 (3) Skulberg, O.M Foreløpige observasjoner av begroingsforhold i Suldalslågen Ulla-Førre reguleringsskjønn. NIVA-rapport O-8114, 16 pp. Skulberg, O.M Ulla-Førre reguleringsskjønn. Sakkyndig uttalelse om begroingsforhold og vannkvalitet i Suldalslågen. - NIVA-rapport O-8114, lpnr.1852, 59 sider. Skulberg, O.M. og Kotai, J Undersøkelse av partikkelforurensning i Suldalslågen NIVA-rapport O-827, 75 pp. Stevenson, A.C., Juggins, S., Birks, H.J.B., Anderson, D.S., Battarbee, R.W., Berge, F., Davis, R.B., Flower, R.J., Haworth, E.Y., Jones, V.J., Kingston; J.C., Kreiser, A.M., Line, J.M., Munro, M.A.R. & Renberg, I., The Surface Waters Acidification Project Paleolimnology Programme: Modren Diatom/Lake-Water Chemistry Data-Set. Ensis, London. Tvede, A. M Vanntemperaturen i Suldalsvassdraget Rapport Lakseforsterkningsprosjektet i Suldalslågen fase II, nr. 23, 4s + vedlegg. Tvede, A.M. og Kvambekk, Å Vanntemperaturen i Suldalsvassdraget Med noen sammenligninger mot tidligere år. Rapport Lakseforsterkningsprosjektet i Suldalslågen fase II, nr. 33, 23s + vedlegg. Weideborg, M., Vik. E.A., Thoresen, H.H., Stang, P., Kelley, A.E. and Nedland, K.T. (2): Ospar Commission. Annual report on direct and riverine inputs to Norwegian coastal waters during the year B. Data report. Aquateam report pp. 65

149 66

150 7. Vedlegg Vedlegg BB1. Begroingsorganismer i Suldalslågen og sideelver september 2. OV2 = Suldalslågen, Stråpa OV6 = Suldalslågen, Lindum OV8 = Suldalslågen, Gadeland OV1 = Suldalslågen, Kvæstad OV18 = Suldalslågen, Tjelmane TJØ = Suldalslågen, Tjøstheimsåna STE = Suldalslågen, Steinsåna MOS = Suldalslågen, Mosåna FOS = Suldalslågen, Fossåna Hovedvassdrag Sidevassdrag Suldalslågen 2 OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS FF Cyanobakterier (Cyanophyceae ) Aphanocapsa spp. xx x x Calothrix gypsophila,75 xxx x Calothrix spp.,5 xxx x xx x Chamaesiphon confervicola,75 x Chamaesiphon confervicola var elongata,75 xx x x xx xx Chroococcus spp. x x Clastidium setigerum,75 x x x x x xx x Cyanophanon mirabile,75 xxx xxx xxx xxx xxx xx xx x xx Gloeocapsa sanguinea x Homoeothrix janthina,75 xx xxx Homoeothrix nordstedtii f. salisburgensi Homoeothrix spp. xx x Lyngbya kuetzingii x x x xx x Microcoleus spp. x Phormidium spp. x x x xx Pleurocapsae spp. xx xx Pulvinaria spp. xx Schizothrix sp2 (2-3u,blålilla skjede) 2 xx Schizothrix spp. x xx x xxx x Scytonema mirabile,5 x Scytonematopsis starmach,25 xx x x xx x xx Stigonema mamillosum, xx 1 Tolypothrix penicillata (Plectonematype),75 1 xx 2 xx x 2 Uidentifiserte coccale blågrønnalger xxx xx x x x xx xx xx xx Uidentifiserte trichale blågrønnalger xx x x x 1 xx xx Antall taksa - Cyanobakterier Grønnalger (Chlorophyceae ) Binuclearia tectorum xx 2 x xx 1 x 5 Bulbochaete spp., x Closterium spp. x x x x Cosmarium spp. x x x x x x x Draparnaldia glomerata 1 5 Gloeotilia spp. x x Gymnozyga moniliformis x Hormidium flaccidum xx x x 1 Hormidium rivulare,5 xx xx 5 Microspora palustris x 5 xx Microspora palustris var minor xx 1 2 xx x 1 xx Microspora spp. 7 Mougeotia a (6-12u) xx xx 1 xxx xx xx x 5 Mougeotia a/b (1-18u) x xx 1 xx xx Mougeotia a1 (8-1u,korte celler) xx x x Mougeotia c (21-?) x x Netrium spp. x x x x x 67

151 Vedlegg BB1 fortsetter. Begroingsorganismer i Suldalslågen og sideelver september 2. Hovedvassdrag Sidevassdrag Suldalslågen 2 forsurings OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS følsomhet Chlorophyceae (grønnalger) fortsetter Oedogonium a (5-11u),25 x x x xx x Oedogonium b (13-18u),5 x 2 x xx Oedogonium c (23-28u),75 xx Oedogonium d (29-32u),75 1 Penium spp. x xx x xx xx x x xxx Protoderma viride xxx Radiofilium irregulare x Scenedemus spp. x Spirogyra a (2-42u,1K,L),75 x 1 1 Spirogyra sp1 (11-2u,1K,R),75 5 Staurodesmus spp. x x x x x Teilingia excavatum,75 x x Temnogametun spp. x Uidentifisert, Chaetphoraceae xxx Zygnema a (16-2u),5 xx Zygnema b (22-25u),75 5 xx x Zygogonium sp3 (17-19u) xx x Antall taksa - Grønnalger Gullalger (Chrysophyceae ) Celleaggregater,cyster, kimstadier Hydrurus,5 x Antall taksa - Gullalger 1 Kiselalger (Bacillariophyceae ) Tabellaria flocculosa,25 5 xxx xx xx xxx 7 xx 5 Antall taksa -Maksroskopiske kiselalger Rødalger (Rhodophyceae ) Batrachospermum moniliforme 1 1 Chantransia hermanni,5 x Lemanea sp (borealis?) xx Lemanea cf. condensata,5 2 Lemanea fluviatilis,75 5 Lemanea fucina,75 1 Antall taksa - Rødalger Nedbrytere (Saprophyta ) Bakterier, aggregater xxx Bakterier, staver i vannfasen x x x Bakterier, trådformede x xxx xx xx xx xx Ciliater, uidentifiserte x xx x x x xx Jern/mangan bakterier, aggregater xx xx xx x xx Sopp, hyfer uidentifiserte x xx xx xx Sopp, sporer uidetifiserte x Antall taksa - Nedbrytere Tegnforklaring: Tallangivelse viser prosent dekning på lokaliteten av makroskopisk synlige begroingsorganismer. Organismer som vokser på/blant disse er angitt ved : *=observert, **=vanlig, ***=hyppig FF = forsuringsfølsomhet ( -,25 -,5 -,75-1,) 68

152 Vedlegg BB2. Prosentvis forekomst av kiselalger i Suldalslågen september 2. Suldalslågen Hovedvassdrag september 2 ph - Sidevassdrag opt. OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ MOS FOS STE Achnanthes kriegeri 6,5,, 2,7 2,1 2,2, 4,3, 4,2 Achnanthes levanderi 5,6,,3,,,,,,, Achnanthes marginulata 5,2,,6 3,6 1,2,9,,,, Achnanthes minutissima 6,3 2,2 8,5 6,6 11,6 11,1, 59,4, 48,8 Aulacoseira distans v. nivalis 5 1,1, 1,8,,,,,, Aulacoseira perglabra 5,2,,,,,,,,, Aulacoseira sp.,,,3,,,,,, Brachysira brebissoni 5,3,,,,,,,,, Brachysira styriaca 5,2,,,,,,,,, Brachysira vitrea 5,9 1,7 3,8 5,7,6,,,9, 4,5 Cyclotella spp.,,,,,,,,, Cymbella descripta 6,4,,,,,6,,,, Cymbella hebridica 5,1,, 1,2,,,,,, Cymbella lunata 5,7 1,4,, 1,8 1,3,,, 1,2 Cymbella minuta 6,1,,,,,,,,,6 Cymbella perpusilla 5,2,,,,,,,,, Cymbella spp.,,,,,,,,, Diatoma anceps 6,5,,,,,,,,, Eunotia bactriana 4,7,,,,,,,,, Eunotia curvata 5,5, 1,3 4,5 8,5,6,3, 4,8, Eunotia exigua 5,1,6 13,5 5,4 3,7,9 4,6 2,6 26,2, Eunotia incisa 5,1 1,1 3,1 7,8 5,5 7,6,5,6 5,1, Eunotia naegelii 5, 2,8 7,8 7,3,6,, 4,5, Eunotia paludosa 5,1,,,,,,,,, Eunotia praerupta 5,4,,,,,,,,, Eunotia rhomboidea 5,1,, 3,,3 2,2,,,, Eunotia spp.,3 3,1 2,4 1,5 2,8,,,,6 Eunotia tenella 5,2,,,,,,,,, Eunotia vanheurckii 5,1,,,,,,,,, Fragilaria capucina v. gracilis cf. 6,2,,,,,,,,, Fragilaria capucina 6,2,6 2,5,9,6 9,8, 6,8, 21,7 Fragilaria pinnata v. pinnata 6,3,,,,,,,,, Fragilaria spp.,,3,,,,,9, 2,4 Fragilaria virescens var. exigua 5,7,,,,,,,,, Frustulia rhomboides v. r. 5,2 1,7 2,8 2,7,3,,,,, Gomphonema gracile 5,8,,, 1,2,3,,,, Gomphonema parvulum v. parvulum 6,2,,, 1,5 2,5, 17,3, 1,8 Navicula angusta 5,6,,6 1,2 2,1 1,3,,,, Navicula bremensis 5,,,,,,,,, Navicula bryophila v. bryophila 5,6,,,,,,,,, Navicula hoefleri 5,2,,,,,,,,, Navicula leptostriata 5,3,,,,,,,,, Navicula radiosa v. radiosa 6,2,,,,,,,,, Navicula spp.,6,,,,,,,, Nitzschia spp.,6,,, 2,2,,, 2,1 Peronia fibula 5,3 6,1 14,8 8,1 1,4 9,5 1,1 3,4 1,5,6 Pinnularia abaujensis v. linearis 5,6,,3,3,,,,,, Pinnularia biceps var. biceps 5,2,,,6,,,,,, Pinnularia microstauron 5,4,,,,3,,,,, Semiorbis hemicyclus 4,8,,,,,,,,, Stenopterobia sigmatella 5,3,3,,,,,,,, Surirella delicatissima 5,,,,,,,,, Surirella roba cf.,,,,,,,,, Surirella spp.,3, 1,2,,,,,, Tabellaria flocculosa agg. 5,4 81,8 41,5 32,3 39,3 4,8 93,5 4, 57,8 11,6 Unknown,,,, 2,5,,,, Totalt 1, 1, 1, 1, 1, 1, 1, 1, 1, 69

153 Fisketetthet og vannkvalitet i sidebekker til Suldalslågen Årsrapport for 2 (med data fra og 1999) 1 Carsten S. Jensen, 1 Joachim Schjolden & 2 Antonio B.S. Poléo 1 Statkraft Grøner, Postboks 4, 1327 Lysaker 2 Universitetet i Oslo, Biologisk institutt, Postboks 166 Blindern, 316 Oslo

154 Innledning Suldalsvassdraget er det største vassdraget i Rogaland fylke. Suldalslågen som er 22 km lang og utgjør elvestrekningen fra Suldalsvatnet (68 moh) til Sandsfjorden, har en særegen storlaksstamme (Salmo salar). På 9-tallet har det vært en kraftig og bekymringsfull tilbakegang i denne særegne laksestammen (Kaasa et al. ). Det kan være flere forklaringer på denne tilbakegangen, og det er ikke usannsynlig at flere faktorer både i og utenfor vassdraget har medvirket til dette (Kaasa et al. ). I Norge er det påvist en klar sammenheng mellom tettheten av oppdrettsanlegg og påslag av lakselus (Lepeophtheirus salmonis) på sjøørret (Salmo trutta) i fjordene (Grimnes et al. 2). Dette betyr at også laksesmolt som vandrer ut fra Suldalslågen, på vei til oppvekstområdene i Atlanterhavet, sannsynligvis er utsatt for angrep av lakselus (Holst & Jakobsen 1999). Et slikt angrep av lakselus kan medføre redusert overlevelse av smolt (Holst & Jakobsen 1999). I tillegg er det kjent at endringer i havtemperaturen kan påvirke overlevelse, vekst og kjønnsmodning av laks (Scarnecchia 1984; Friedland ; Friedland et al. ; Borgstrøm & Hansen 2). Når det gjelder begrensende faktorer i selve Suldalslågen har det blant annet blitt lagt vekt på i hvilken grad Suldalslågen er påvirket av forsuring og i hvilken grad reguleringene har innvirket på vannkvaliteten i elva (Heggberget et al. 1994; Kaste et al. 1995; Blakar 1995; Blakar & Haaland 2). Du kjører hardt på lakselusproblematikken?! Suldalslågen får sitt vann fra både Suldalsvatn og et stort antall sidebekker. Suldalsvassdraget har vært gjenstand for omfattende regulering i forbindelse med to store kraftutbygginger (Kaasa et al. ). Først kom reguleringen av Røldal-Suldal i perioden , som omfatter et område på 791 km 2. Deretter kom Ulla-Førre-utbyggingen som var ferdig i 1988, og som omfatter et område på 875 km 2. Tidligere fiskeribiologiske og vannkjemiske undersøkelser rapporterer at Ulla-Førre-området består av sure fisketomme vassdrag (Vasshaug 1973, Snekvik 1977). Overvåkingen av vannkjemien i Suldalsvatn viser at overføringen av vann fra Blåsjøområdet har hatt en viss

155 negativ effekt på vannkvaliteten i vatnet, i form av redusert ph og alkalinitet (Blakar 1995, Blakar & Digernes ). Både Røldal-Suldal og Ulla-Førre-utbyggingen har ført til at vannføringen i Suldalslågen er forandret i forhold til det naturlige (Fig. 2). Dermed vil Vann fra sidebekkene i restfeltet til Suldalslågen (nedstrøms Suldalsvatn) kan i korte perioder kunne bidra mer enn tidligere til den totale vannføringen i elven. Vannkvaliteten i restfeltet har blitt beskrevet som dårlig, spesielt under kraftig nedbør og flom hvor ph kan gå ned mot 4,5 (Heggberget et al. 1994; Kaste et al. 1995; Blakar 1995; Blakar & Digernes ). Det er også påpekt at ph i selve Suldalslågen har gått ned mot 5, under de samme nedbør- og flomepisodene, og at dette henger sammen med den endrete manøvreringen etter Ulla-Førre-reguleringen (Kaste et al. 1995; Blakar 1995; Blakar & Digernes ). På bakgrunn av disse vannkjemiske observasjonene, og det faktum at laksebestanden i Suldalslågen er sterkt redusert, ble det besluttet å kalke Suldalsvassdraget (DN 1999). Kalkingen kom i gang i februar (DN 1999). Et sentralt spørsmål de siste årene har likevel vært om vannkvaliteten i Suldal faktisk er så dårlig at den har negative effekter på laks. Meningene om dette er delte (Heggberget et al. 1994; Kaste et al. 1995; Blakar 1995; Kroglund et al. a; Øxnevad & Poléo ; Finstad et al. 1999; 2; Blakar & Haaland 2; Poléo et al. 21; Strand et al. 21). Målet med dette studiet er å finne ut om det er noen sammenheng mellom vannkvalitet og fisketetthet i sidebekkene til Suldalslågen. Det er også et mål å finne ut om laks og ørret (Salmo trutta) benytter både de kalkede og ukalkede sidebekkene som gyte- og/eller oppvekstområder. Lokaliteter og gjennomføring Syv ulike sidebekker har blitt prøvefisket i mai, juni, september og oktober i perioden fra september til oktober 2 (Figur 1). Alle lokalitetene, én stasjon i hver sidebekk, ble kategorisert i forhold til følgende parametere ved hver felttur: vannhastighet, vanndybde, begroing, substrat og grad av skjul.

156 Figur 1. Suldalslågen med Suldalsvatn og sidebekkene som undersøkes. De svarte firkantene viser utløpet av hver enkelt sidebekk i elven og ikke nødvendigvis plasseringen av elfiskestasjonen. Stasjon 1: Brommelandsbekken Brommelandsbekken renner ut i Suldalslågen ved Hiim (Figur 1). Elfiskestasjonen ligger ca 3 m ovenfor utløpet og nedenfor et fosseparti som representerer et vandringshinder for anadrom fisk videre oppover i Brommelandsbekken. Stasjonen domineres av grus og grov grus med innslag av stein, blokk og sand. Vanndypet varierer mellom og 3 cm. Strømhastigheten er svak til middels (<,2 og,2-,5 m/s). Begroingen i selve bekken er sparsom, men det er mye kantvegetasjon langs bekken som gir godt med skjul. Området er et meget godt gyteområde, spesielt for aure. Brommelandsbekken var ukalket frem til november 1999 da nedbørfeltet ble terrengkalket.

157 ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Brommelandsbekken Ledningsevne 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 2a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Brommelandsbekken. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Brommelandsbekken Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 2b. Mengden aluminium i Brommelandsbekken. Al r, totalaluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler). Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.). Stasjon 2: Kraftverksbekken Denne bekken renner ut fra Sand kraftverk og ned til Suldalslågen mellom Grov og Juvet (Figur 1). Vannføringen er relativt stabil på grunn av driftsvannføringen gjennom kraftverket. Den opprinnelige elfiskestasjonen lå ca 65 m oppstrøms utløpet i Suldalslågen. Substratet her var dominert av sand og grus med svært lite skjul. Vannhastigheten var middels og vanndybden varierte mellom og 6 cm. Fordi stasjonen ikke var fiskbar når vannføringen i Suldalslågen var høy, ble det høsten 2 etablert en ny

158 stasjon lenger opp i bekken, ca 15 m ovenfor utløpet i Suldalslågen. Substratet på denne stasjonen er grovere og domineres av stein med innslag av blokk og sand (mudder). Vannhastigheten er lav til middels. Vanndybden varierer mellom og 3 cm. Begroingen er sparsom med noe mose. Kraftverksbekken får sitt vann fra Hiimsvatnet som er innsjøkalket. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Kraftverksbekken Ledningsevne 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 3a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Kraftverksbekken. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Kraftverksbekken Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 3b. Mengden aluminium i Kraftverksbekken. Al r, total-aluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler). Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.).

159 Stasjon 3: Fossåna Fossåna renner ut i Suldalslågen ved Foss ca 1,5 km ovenfor juvet (Figur 1). Elfiskestasjonens nedre grense ligger ca 8 m ovenfor utløpet i Suldalslågen. Substratet domineres av stein og grov grus. Vannhastigheten er middels til sterk med enkelte partier hvor det er roligere. Dybden varierer mellom og 3 cm. Det er lite begroing på stasjonen i Fossåna. Fossåna er ikke kalket. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Fossåna Ledningsevne 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 4a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Fossåna. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Fossåna Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 4b. Mengden aluminium i Fossåna. Al r, total-aluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler). Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.).

160 Stasjon 4: Kvæstadbekken Kvæstadbekken har sitt utløp i Suldalslågen ved Kvæstad ca 1,5 km ovenfor Fossåna (Figur 1). Elfiskestasjonen ligger ca 6 m ovenfor utløpet i Suldalslågen. Substratet domineres av stein og grov grus. Vannhastigheten er lav (<,2 m/s). Vanndybden varierer mellom og 2 cm. Det er relativt lite begroing, men det er mye kantvegetasjon og overhengende elvebanker som gir mye skjul. I 1999 ble en del av kantvegetasjonen langs den ene elvebredden hogd ned. Kvæstadbekken er ikke kalket. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Kvæstadbekken Ledningsevne 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 5a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Kvæstadbekken. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Kvæstadbekken Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 5b. Mengden aluminium i Kvæstadbekken. Al r, total-aluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler).

161 Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.). Stasjon 5: Mosåna Mosåna renner ut i Suldalslågen ved Mo ca 6 m ovenfor klekkeriet ved Ritland (Figur 1). Elfiskestasjonen ligger ca 1 m ovenfor utløpet i elven. Substratet domineres av stein og blokk med innslag av grov grus. Vannhastigheten er lav (<,2 m/s) med enkelte partier med litt raskere vannstrøm (,2-,5 m/s). Vanndybden varierer mellom og 4 cm. Dette er den sidebekken med kraftigst begroing bestående av trådformede grønnalger og mose. Mosåna er kalket. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Mosåna Ledningsevne 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 6a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Mosåna. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Mosåna Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H

162 Figur 2b. Mengden aluminium i Mosåna. Al r, total-aluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler). Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.). Stasjon 6: Steinsåna Steinsåna renner ut i Suldalslågen ca 1,5 km nedenfor Lindum (Figur 1). Elfiskestasjonen ligger ca 4 m ovenfor utløpet i elven. Elfiskestasjonen ligger i en langstrakt kulp. Substratet domineres av stein, grov grus og en del blokk på stasjonens øvre del. Vannhastigheten er lav (<,2 m/s). Vanndybden kan være så mye som 6 cm. Det er lite begroing. Steinsåna er kalket. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 Steinsåna Ledningsevne 5, 4,5 5 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 7a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Steinsåna. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Steinsåna Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H

163 Figur 7b. Mengden aluminium i Steinsåna. Al r, total-aluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler). Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.). Stasjon 7: Tjøstheimsåna Tjøstheimsåna renner ut i Suldalslågen på motsatt side av Lindum (Figur 1). Elfiskestasjonen ligger ca 5 m oppstrøms utløpet i elven, men nedenfor kalkdosereren i bekken. Substratet domineres av stein og grov grus. Vannhastigheten er middels (,2-,5 m/s). Vanndybden varierer mellom og 4 cm. Det er lite begroing. Tjøstheimsåna er kalket. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Tjøstheimsåna Ledningsevne 4, H97 V98 H98 V99 H99 V H Figur 8a. ph og ledningsevne (µs/cm) i Tjøstheimsåna. Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.) Tjøstheimsåna Aluminium (µg/l) H97 V98 H98 V99 H99 V H

164 Figur 8b. Mengden aluminium i Tjøstheimsåna. Al r, total-aluminium (fylte sirkler) og Al i, uorganisk monomert aluminium (åpne sirkler). Verdiene er fremkommet under varierende forhold fra lav sommervannføring til kraftig høst- og vår-flom (Poléo et al. in prepp.). Stasjonene har vært de samme i hele perioden med unntak av stasjonen i Kraftverksbekken. Stasjonenes lengde har vært holdt konstant hele tiden, mens bredden har variert noe avhengig av vannføringen. Totalt avfisket areal har derfor variert litt. Vi har imidlertid bestrebet at vannføringen fra gang til gang skal være mest mulig lik når vi gjør prøvefisket. I tillegg til prøvefiske blir vannstanden, vanntemperatur og ledningsevne registrert på alle stasjonene under hver felttur. Vannprøver for analyse av total-aluminium (Al r ) blir også tatt ved hver stasjon. Metoder Elfiske Det ble utført et tre-gangers elfiske etter standard metodikk for å beregne fisketettheten (Zippin 1958). Når konfidensintervallet overstiger 75% av estimatet har vi benyttet et estimat som tar utgangspunkt i at den fisken som ble fanget utgjorde 87,5% av det som var av fisk på det aktuelle arealet. Dette vil si at 5% av fisken antas å ha blitt fanget i hver fiskeomgang. All fisk som ble fanget ble målt før den ble satt ut igjen. Fiskens lengde ble målt til nærmeste mm i naturlig utstrakt tilstand. På bakgrunn av lengdefordelingen ble fisken delt inn i årsyngel (+) og eldre fisk. + registrert om høsten refererer til årets yngel. Under vårfisket (mai-juni) er betegnelsen + imidlertid brukt om yngel som er ett år gamle. I mai-juni var årets yngel for liten til å være fangbar og ble i liten grad fanget. Vannkjemi ph ble målt med et Radiometer ph-meter-29 med en GK 241 C kombinert glass/referanse-elektrode. Temperatur og ledningsevne ble målt direkte i vannet ved hjelp av et YSI 3M/1FT Conductivity Meter. Total-aluminium ble analysert i henhold til (Barnes 1975, Driscoll 1984, Sullivan et al. 1986).

165 Vannkjemidataene som er vist i denne rapporten er hentet fra (Poléo et al. in prepp). Resultater Total tetthet av aure Det ble fanget og registrert aure i alle sidebekkene i perioden september til oktober 2 (Figur 9). Totaltetthetene har vært høyest om høsten (september-oktober) og en god del lavere om våren (mai-juni). Flere av sidebekkene har høye tettheter av aureunger, men Brommelandsbekken skiller seg klart ut med en totaltetthet av aure over 2 individer per 1 m 2 enkelte høster.

166 Figur 9. Totaltetthet av aureunger (årsunger og eldre) per 1 m 2 i seks sidebekker til Suldalslågen i perioden september til oktober 2 (± 95% konf.int.). Kraftverksbekken er ikke med i oversikten fordi vi har byttet stasjon nylig. Ukalkede lokaliteter står til venstre på figuren mens kalkede lokaliteter står til høyre. Terrengkalkingen av Brommelandsbekkens nedbørfelt er avmerket med svart pil. Total tetthet av laks Det ble fanget og registrert laks i alle sidebekkene i perioden september til oktober 2 (Figur 1). Totaltetthetene har generelt vært høyest om høsten (september-oktober) og lavere om våren (mai-juni). Flere av sidebekkene har hatt relativt høye tettheter av laksunger, men tettheten av laks er som regel lavere enn tettheten av aure. Fossåna, Mosåna og Steinsåna har vært de bekkene som har hatt de høyeste tetthetene av laksunger.

167 Figur 1. Totaltetthet av laksunger (årsunger og eldre) per 1 m 2 i seks sidebekker til Suldalslågen i perioden september til oktober 2 (± 95% konf.int.). Kraftverksbekken er ikke med i oversikten fordi vi har byttet stasjon nylig. Ukalkede lokaliteter står til venstre på figuren mens kalkede lokaliteter står til høyre. Terrengkalkingen av Brommelands-bekkens nedbørfelt er avmerket med svart pil. Tetthet av + aure Det ble fanget og registrert + aure i alle sidebekkene gjennom undersøkelsesperioden (Figur 11). Tettheten av + har vært høyest om høsten. Brommelandsbekken har hatt svært høye tettheter av + aure om høsten, opp mot og over 2 individer per 1 m 2.