HVORDAN KAN DE STATLIGE HØGSKOLENE STYRKE SIN POSISJON SOM REGIONALE UTVIKLINGSAKTØRER? Peter Arbo Norges fiskerihøgskole Universitetet i Tromsø

Transkript

1 HVORDAN KAN DE STATLIGE HØGSKOLENE STYRKE SIN POSISJON SOM REGIONALE UTVIKLINGSAKTØRER? Peter Arbo Norges fiskerihøgskole Universitetet i Tromsø Foredrag på seminar i SMB-Høgskole, Norges forskningsråd, Scandic Hotel St. Olav, Oslo, 28. august 2001

2 Innledning I Gildeskål i Nordland er det to kirker, hvorav den eldste visstnok ble grunnlagt rundt år På kirkegården står det en gammel gravstøtte med innskriften: Her hviler den for sandhed forhadte og forfulgte lærer H.C. Lindblom. Dette kan være en påminnelse om at skolen rommer mange skjebner. De som får befatning med den, kan også gjøre seg høyst ulike erfaringer, hvilket vil prege deres bilde av institusjonen. Den samme mangetydigheten dukker opp når det gjelder spørsmålet som jeg er blitt bedt om å svare på gjennom dette foredraget. For det første er det langt fra selvsagt hva vi skal forstå med en regional utviklingsaktør. Det er nok ikke en for sandhed forhadt og forfulgt skapning, men hva er det? For det andre er de statlige høgskolene en temmelig heterogen samling av virksomheter. De varierer i størrelse, fagprofil, tradisjoner, ledelse, organisering og strategi. Blant de 26 høgskolene har vi f.eks. Høgskolen i Agder, med studenter og rundt 700 ansatte, som aspirerer til å bli universitet. Likeledes har vi Høgskolen i Oslo, som definerer seg som en profesjonshøgskole, med over studenter og nærmere ansatte. Vi finner også en rekke andre og mindre høgskoler, med Den samiske høgskolen som den minste. Høgskolen i Kautokeino har vel 120 studenter og rundt 40 ansatte. Her er både tidligere distriktshøgskoler, pedagogiske høgskoler, ingeniørhøgskoler, helsefaghøgskoler, kommunal- og sosialskoler, musikkhøgskoler osv. I tillegg står høgskolene overfor ganske forskjellige omgivelser. De skiller seg fra hverandre når det gjelder rekrutteringsomland, konkurransesituasjon, regionale arbeidsmarkeder, næringsmiljø og tilgang på ressurssterke samarbeidspartnere. Dette betyr at det er vanskelig å komme med noen patentoppskrift som gjelder alle. Hver høgskole har sine forutsetninger og muligheter. På den andre siden kan jeg heller ikke gå inn på hvordan interaksjonen og samarbeidsrelasjonene fungerer i tilknytning til de enkelte høgskolene og deres respektive fagmiljøer. For å håndtere oppgaven, har jeg derfor valgt å konsentrere meg om tre spørsmål: Har høgskolene et regionalt ansvar? På hvilke måter er høgskolene med på å fremme regional utvikling? Hva vil være sentrale dimensjoner eller hovedgrep i en strategi for å styrke samspillet mellom utdanning, forskning og næringsliv? Avslutningsvis vil jeg så skissere noen tanker om hvordan forholdet mellom høgskoler og regionalt nærings- og arbeidsliv kan komme til å utvikle seg i årene framover. 1

3 Det regionale ansvaret Hvis vi skal drøfte høgskolenes betydning, kan det være hensiktsmessig å skille mellom hva som er pålagte og hva som er selvvalgte formål. Tilsvarende kan vi skille mellom hva som blir eksplisitt uttrykt og hva som eventuelt ligger implisitt (jf. Sondell 1999). Dette gir en grov klassifisering som kan fange opp et bredt spekter av oppgaver. Ifølge universitets- og høgskoleloven av 1995 har lærestedene et treleddet ansvar: De skal gi høyere utdanning og etterutdanning basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Her skal de samarbeide og utfylle hverandre innenfor et nasjonalt nettverk (Norgesnettet). De skal drive forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Og de har et ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater. Det siste punktet har i den svenske høgskoleloven av 1997 fått en litt annen utforming. Her heter det at høgskolene skal samvirke med næringslivet og det omgivende samfunn. Dette blir i svensk sammenheng gjerne omtalt som den tredje uppgiften. I formuleringen om samvirke ligger det at det ikke bare skal være en enveisoverføring, slik den norske lovteksten sier. Det skal være en gjensidig utveksling. Impulsene skal strømme begge veier. Kan vi så snakke om et regionalt oppdrag, som en slags fjerde oppgave for høgskolene? Felles for både den norske og den svenske loven er at universitetene og høgskolene i prinsippet blir definert som nasjonale institusjoner. Det viktigste er å drive utdanning og forskning av høy kvalitet. Dette skal skje innenfor rammen av et nasjonalt system basert på arbeidsdeling og spesialisering. Men den regionale dimensjonen er ikke fraværende: Den kommer til uttrykk gjennom den desentraliserte utbyggingen av høyere utdanning, som har skjedd for å bedre utdanningsmulighetene og styrke kompetansetilførselen i alle deler av landet. Den kommer også til uttrykk i dimensjoneringen og ressurstildelingen mellom utdanninger og skoler. Og den kan avleses stadig tydeligere i de politiske signalene som blir gitt i stortingsmeldinger og andre offentlige dokumenter. Gjennom Hernesutvalgets innstilling og den påfølgende stortingsmeldingen (St. meld. nr. 40 ( ) Fra visjon til virke Om høgre utdanning) ble det slått fast at høgskolene skal prioritere profesjonsutdanning og kortvarige yrkesutdanninger. Det ble samtidig åpnet for etablering av såkalte knutepunkter, som har gitt dem et nasjonalt ansvar innenfor visse fag. Videre ble det sagt at høgskolene skal drive forskning, utviklingsarbeid og annen faglig virksomhet fortrinnsvis knyttet til fagenes praksisfelt eller til problemer som er særlig relevante for deres region. Her ble altså 2

4 den regionale tilknytningen understreket. Dette er også fulgt opp i seinere meldinger. I St. meld. nr 39 ( ) Forskning ved et veiskille heter det at forskningen ved de statlige høgskolene skal være handlingsrettet og orientert mot regionale behov. Institusjonene skal fremme kompetanseutvikling i regionen og være med på styrke innovasjonsvirksomheten i de nærliggende bedriftene. Det sies også at det er et behov for å skape lærende regioner gjennom nært samarbeid mellom høgskole, regionalt forskningsinstitutt og lokale bedrifter, forskningsparker og næringshager. Høgskolene må derfor utvikle en bevisst strategi overfor det regionale næringslivet. St. meld. nr 27 ( ) Gjør din plikt krev din rett er primært lansert som en kvalitetsreform. Men også her står det: Høgskolene skal være sentrale aktører i regional innovasjon som støtter utviklingen av næringsliv og offentlig virksomhet (s.46). Og det legges til: Departementet mener at dette er oppgaver som vil bli viktigere i tiden framover. Et regionalt utviklingsansvar er altså i økende grad blitt en eksplisitt og pålagt oppgave. De politiske signalene har blitt fulgt opp gjennom nye programmer og initiativ via Forskningsrådet, SND og SIVA. Selv om høgskolene mottar en forholdsvis liten andel av Norges forskningsråds midler, har programmer som RUSH, SMB-Kompetanse og SMB-Høgskole medført en betydelig aktivisering ved høgskolene. Parallelt med dette har også institusjonene selv utformet nye strategier og satt i verk tiltak for å styrke den utadrettede virksomheten og knytte til seg nye regionale samarbeidspartnere. Disse bestrebelsene er ikke bare et resultat av sentralt påtrykk. De henger også sammen med en sterkere konkurranse om studenter og ressurstilgang. Høgskolene er blitt mer opptatt av å utvide sitt tjenestespekter, profilere seg og finne eksterne støttespillere. Dessuten opplever både institusjonene og de ansatte i dag tydeligere forventninger fra sine nærmiljø om at de skal påta seg et større regionalt ansvar. Dette har ført til at den regionale dimensjonen har blitt mer toneangivende for høgskolenes selvvalgte oppgaver. Jeg har ikke tatt mål av meg til å gi noen oversikt over alt som nå foregår i høgskolenes regi. Jeg vil i stedet peke på at det fortsatt er ganske uklart hva det regionale utviklingsansvaret egentlig består i. Den økte interessen for høgskoler og regional innovasjon er, som vi alle vet, nært knyttet til forestillingene om at kunnskap blir en stadig viktigere produksjonsfaktor. Det hentes inspirasjon fra teoriene om næringsklynger, industrielle distrikter, spesialiserte produksjonsområder og nasjonale og regionale innovasjonssystemer. Felles for dem er at de knytter innovasjon til dynamiske, interaktive og systemspesifikke prosesser. Men dette utgangspunktet gir ingen klare anvisninger på hvordan høgskolene kan eller bør bidra. Jeg vil derfor prøve å klargjøre på hvilke måter de høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene er med på å fremme regional utvikling. 3

5 Ringvirkninger av høyere utdanning og forskning Selv om høgskolene er forskjellige og interagerer med sine omgivelser på ulike måter, setter de alle spor etter seg. For oversiktens skyld kan vi skille mellom seks hovedtyper av effekter (Sæther, Mønnesland, Onsager, Sørlie og Arbo 2000): De høyere lærestedene har for det første etterspørselseffekter. Disse henger sammen med at institusjonene tilfører økte inntekter til regionene hvor de er lokalisert. I Norge blir høyere utdanning og forskning i all hovedsak finansiert av staten. Sett fra en regionaløkonomisk synsvinkel, gir slike statlige overføringer et bidrag på linje med eksportinntekter. Både gjennom utbygging og drift genereres det en etterspørsel etter varer og tjenester som gir økonomiske ringvirkninger. Institusjonene utgjør et marked og er til dels en krevende kunde for en rekke typer leverandørbedrifter. Hvor mye av etterspørselen som fanges opp i regionen, er bl.a. avhengig av næringsstruktur, anskaffelsespolitikk og institusjonelle reguleringer. Dette vil variere. Men ansatte og studenter bruker i alle fall en stor del av sine inntekter i regionen, noe som styrker det økonomiske aktivitetsnivået. Dessuten vil møter, konferanser og andre arrangementer i tilknytning til institusjonene gjerne føre til at det legges igjen mer penger. For de berørte kommunene og fylkeskommunene betyr dette større skatteinngang. For det andre kan vi snakke om tilbudseffekter. Her er det både en rekrutteringsside, en uteksamineringsside og en tjenesteytingsside. Det som nettopp skiller universiteter og høgskoler fra de fleste andre typer virksomheter, er at de driver utdanning. En rekke studier har vist at nærhet til studiesteder virker utdanningsmobiliserende. Bedre tilgang til høyere utdanning stimulerer altså flere til å ta slik utdanning. Samtidig viser det seg at hovedtyngden av kandidatene som oftest blir igjen i den regionen hvor de har fått sin utdanning. Dermed styrkes det regionale tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft. Selv om enhver arbeidsplass kan sies å utgjøre en læringsarena, står utdanningsinstitusjonene for en mer målrettet og planmessig endring av den framtidige arbeidsstyrkens kvalifikasjonsnivå og sammensetning. Universitets- og høgskolekandidater er med på å tilføre arbeidslivet ny kompetanse. Denne omfatter både substansiell sakskunnskap, instrumentelle ferdigheter, analytisk trening, en større evne til systematisk problemløsning samt bedre skriftlig og muntlig framstillingsevne. Disse ressursene styrker i neste runde kapasiteten til å identifisere endringsprosesser i omgivelsene og til å motta nye teknologi og andre impulser utenfra. Utvidet tilgang på folk med høyere utdanning kommer både næringslivet og offentlige virksomheter til gode. Derigjennom er lærestedene også med på å bedre det generelle tjenestetilbudet til befolkningen. En tredje type effekter er de som relaterer seg til selve forskningen. I mangel av en bedre betegnelse, kan vi kalle dem forskningsbaserte innovasjonseffekter. Den aller 4

6 viktigste måten forskning omsettes på, er via utdanningene, som sammenfatter både egne og andres bidrag. Forskningen legger på denne måten et grunnlag for de tilbudseffektene som det ble vist til ovenfor. Men den kommer også til nytte på flere vis. I den seinere tid har mye av oppmerksomheten vært rettet mot forskningens betydning for utvikling av nye eller forbedrede produkter, prosesser og systemer. Her er det kommersialisering av forskningsresultater som står i sentrum. Kommersialiseringen kan skje i forlengelsen av oppdrags- og samarbeidsprosjekter med etablerte bedrifter, ved salg av patenter og lisenser eller gjennom nyetableringer. FoUmiljøene bidrar imidlertid ikke bare i form av nye idéer og løsninger. En annen viktig side kan være å bistå i uttesting, dokumentasjon og implementering av metoder eller konsepter som like gjerne kan være utviklet av andre. Forskningsbasert kunnskap er dessuten relevant for å få en utvidet forståelse av de omgivelsene som næringsaktører og andre beslutningstakere opererer i. Det kan dreie seg om markedstrender, rettslige og politiske systemer, språk og kultur. Dette blir stadig viktigere i takt med at det internasjonale samkvemmet øker. I en situasjon der konsekvensene av menneskelige inngrep blir mer langtrekkende og uoversiktlige, får også kunnskap om naturgrunnlaget og virkninger for helse, miljø og sikkerhet en stigende betydning. Forskning er på alle disse områdene med på å redusere usikkerhet og gi beslutninger et bedre fundament. For det fjerde har utdannings- og forskningsinstitusjoner magneteffekter. De fungerer som samlingssteder for ungdom og folk med høyere utdanning. Mange vil etter endt utdanning gjerne slå seg ned i nærheten av studiestedet. De har skaffet seg venner, familie og andre tilknytningspunkter. I og med at institusjonene selv utgjør et viktig sysselsettingsområde for høyt utdannet personell, er de med på å trekke nye fagfolk til regionen. Miljøer av en viss størrelse er også med på å attrahere annen virksomhet. Private nyetableringer kan skje for å betjene et kjøpekraftig, lokalt marked. De kan skyldes et ønske om å lette rekrutteringen av høyt utdannet arbeidskraft. Eller de kan springe ut av et ønske om tettere kontakt og samarbeid med deler av forskningsmiljøet. Når det med offentlige midler først har blitt bygget opp en kunnskapsmessig infrastruktur et sted, blir dette dessuten i mange tilfeller et politisk argument for å lokalisere ny virksomhet til stedet. Ikke minst ser det ut til at høyere læresteder avler mer utdannings- og forskningsaktivitet. Utdannings- og forskningsinstitusjoner har for det femte nettverksbyggende effekter. De skaper møteplasser og bringer mennesker sammen. Dette fører til etablering av mer varige kontakter. Disse utvikles i tilknytning til både studier, arbeid og fritid. Samtidig utgjør de enkelte miljøene knutepunkter i større kunnskapsnett, som har nasjonale og internasjonale forgreininger. Slike nettverksdannelser fremmer kunnskapsspredning. De gir informasjon om hva som skjer i andre deler av verden. Gjennom bekjentskapene og tillitsrelasjonene som opparbeides, blir det i tillegg lettere å vurdere betydningen og påliteligheten av informasjon. Nettverkene gir også 5

7 tilgang til andre ressurser. De kan trekkes på for å supplere ordinære markedstransaksjoner eller for å underlette den koordineringen som ellers foregår gjennom formelle organisasjoner. De kan med andre ord aktiviseres for mange formål. Nærmest som en bieffekt er institusjonene således med på å opparbeide en større kollektiv handlingsevne. De er arenaer for dannelse av sosial kapital. For det sjette har utdannings- og forskningsinstitusjoner bredere kulturelle effekter. Dette er et punkt som gjerne blir nevnt til slutt i slike gjennomganger. Én grunn er nok at det er nyttehensynene som rår. En annen er at de kulturelle aspektene ikke er helt enkle å få tak på eller å måle. Men dermed er det ikke sagt at de er mindre viktige. Tenk bare på den symbolske betydningen av å få et universitetet eller en høgskole til en region. Dette er en markering av at regionen er anerkjent og gitt en status på linje med andre og mer sentrale områder som allerede har sine etablerte læresteder. Det signaliserer at regionen er moderne, at den har framtidsutsikter. Høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner er også selv i grunnleggende forstand kulturinstitusjoner. De er bærere av en internasjonal intellektuell kultur som representerer den viktigste kilden til vår forståelse av natur og samfunn. Denne kulturen er basert på åpenhet, krav om publisering og saklig kritikk. Regioner som har høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner blir gjennom dette sterkere eksponert for idéer og strømninger utenfra. Bruddstykker av forskningsbasert kunnskap siver hele tiden ut gjennom mange kanaler og blir en del av samfunnet daglige samtaleordninger. Institusjonene leverer informasjon og ammunisjon til den offentlige debatt, og de formidler tenkemåter, verdier og holdninger som setter sitt preg på de fleste handlingsområder. Dette kan avleses i f.eks. massemedia, politiske beslutningsorganer, organisasjons- og foreningsliv, daglige omgangsformer og livsstiler. Men institusjonene bringer ikke bare en større verden til regionen. De fungerer også gjerne som katalysatorer for en økt regional selvbevissthet. Dette kommer kanskje tydeligst til uttrykk når det gjelder periferiregioner og minoritetskulturer som tidligere har stått i skyggen. Deres kultur, historie og sosiale og økonomiske særtrekk har ofte vært hvite flekker på forskningskartet. Ved å kaste lys over disse områdene, er forskningsmiljøene med på å la flere stemmer slippe til. De gir nye forutsetninger for å artikulere identiteter, interesser og krav. De setter regionale utfordringer og muligheter på dagsorden. I forlengelsen av dette ligger det vanligvis også en større stolthet og selvtillit. Tro på egne krefter er en vesentlig forutsetning for å kunne skape økonomisk framgangsrike regioner. En annen side ved utdannings- og forskningsinstitusjonene er at de er med på å utvide og berike det organiserte kulturlivet. Dette skjer på flere måter: Dels er de faglige ressurser og inspirasjonskilder for en rekke frivillige lag og foreninger. Dels 6

8 driver de selv utøvende kunstnerisk virksomhet gjennom estetiske fag og kunstutdanninger. Dels foregår det ved at studenter, ansatte og øvrige familiemedlemmer på fritiden engasjerer seg i det lokale kulturlivet. Og dels skjer det ved at institusjonene skaper et større og mer sofistikert publikumsgrunnlag for forskjellige typer arrangementer. Høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner er med andre ord kulturelle kraftsentra og samfunnsbyggende institusjoner i vid forstand. Etter denne grove oversikten over hvordan høyere utdanning og forskning bidrar til regional utvikling, vil jeg nå gå over til å skissere noen hovedområder for utviklingsinnsats med sikte på å styrke samspillet mellom høgskoler og regionalt nærings- og arbeidsliv. Strategiske hovedtilnærminger Hvis vi holder oss på et overordnet nivå, er det etter mitt syn fire hovedspor som det gjelder å jobbe langs parallelt: Styrke og komplettere høgskolene og de regionale FoU-miljøene Utvide kunnskapsformidlingen og den eksterne kontaktflaten Heve kompetansesatsingen og FoU-engasjementet i nærings- og arbeidslivet Desentralisere virkemiddelapparatet og endre de institusjonelle spillereglene Ingen av disse innsatsområdene er ukjente for høgskolene. De er alle involvert i utviklingsarbeid som kan rubriseres under en eller flere av overskriftene. Men hvis høgskolene i større grad skal medvirke til regional utvikling, tror jeg det er viktig at de i sin strategiutforming prøver å se de ulike elementene mer i sammenheng. 1) Styrke og komplettere høgskolene og de regionale FoU-miljøene De statlige høgskolene hadde i ansatte. Av disse var vitenskapelig ansatte. Dette er ikke all verden av ressurser. Selv blant de største høgskolene finnes det mange små og spinkle fagmiljøer med lite rom for forsknings- og utviklingsarbeid. Mange av dem har heller ikke særlig tradisjon for å drive med FoU. Hvis høgskolene skal være en regional ressurs, må de selv ha ressurser. Her er det flere ting å gripe fatt i: Synliggjøre institusjonenes og fagmiljøenes betydning. Elendighetsbeskrivelser og krisemaksimering gir sjelden langvarig uttelling. Det er viktigere å framheve potensialer. Høgskolene må få oppmerksomheten rettet mot regionale kompetansebehov og forskningsområder som er dårlig dekket, og hvor det ligger oppgaver som de selv kan ha gode forutsetninger for å ta seg av. Høgskolene må også bli flinkere til å få fram betydningen av sitt eget arbeid. De må overvinne 7

9 den skepsisen som mange fortsatt møter de høyere lærestedene med. Det betyr samtidig at de må rette et kritisk blikk mot det som ikke fungerer ved egen virksomhet. Hvis de har fagmiljøer og ledelsesfunksjoner som er under pari, må de ta konsekvensene av dette og eventuelt frigjøre midler eller få på plass andre som kan gjøre en innsats. På denne måten vil de lettere kunne skaffe seg støttespillere i næringsliv, politikk og offentlig forvaltning, som både kan bidra med ressurser og være med på å øve press overfor sentrale myndigheter. Markere forskjellighet. Tanken bak Norgesnettet er at institusjonene skal utfylle hverandre gjennom spesialisering og arbeidsdeling. Fra Stortingets side har det blitt slått fast at det ikke skal åpnes for nye breddeuniversiteter. Dette går på tvers av ønskene om mest mulig komplette fagtilbud innenfor hver enkelt region. Jeg tror det er fornuftig at det i alle fylker finnes en del parallelle basisutdanninger. Det gjelder f.eks. lærerutdanninger, sykepleierutdanninger, ingeniørutdanninger osv. Men ut over dette er det vesentlig at høgskolene prøver å utvikle særpregete fagmiljøer og studietilbud. Høgskolene konkurrerer i økende grad med hverandre, med universiteter og vitenskapelig høgskoler, med private utdanningstilbud og med utenlandske læresteder. De må derfor lage opplegg som gjør dem kjent og som kan ha appell både i og utenfor regionen. De må finne sine nisjer. Det kan skje i form av temavalg, fagkombinasjoner eller nye undervisnings- og arbeidsformer. Mange satser nå på utdanninger i entreprenørskap. Mitt hovedpoeng er at det gjelder å være nyskapende i de tilbudene som utformes, og ikke gjøre det samme som alle de andre. Legge vekt på kvalitet. Uten høy kvalitet og et godt renommé vil det bli stadig vanskeligere for høgskolene å tiltrekke seg studenter, dyktige fagfolk og ekstra midler. Kvalitet blir ofte målt i form av publikasjoner og anerkjente kursopplegg, men det er ikke slike merittlister jeg først og fremst har i tankene. Nøkkelfaktoren er at man klarer å skape stimulerende og kreative læringsmiljø. Selv om høgskoler og universiteter gjerne vil framstå som kunnskapsinstitusjoner, ligger de ofte langt tilbake som lærende organisasjoner. De henger fast i gamle modeller, og har organisert både avdelingsstruktur, undervisning og forskning på måter som ikke fremmer felles kunnskapsoppbygging og læring. De må derfor rette et kritisk blikk mot hvordan de legger til rette for læring blant ansatte så vel som studenter. Dette stiller store krav til ledelse, organisering og samarbeid. For små miljøer er det ekstra viktig å unngå revirtenkning, og heller få til felles prosjekter og etablere gode nettverk. Utnytte synergier. En av de sentrale intensjonene med høgskolereformen var å ta ut synergier ved å slå sammen forskjellige skoleslag. Her er det antakelig fortsatt en god del å hente. Internt kan det skje ved økt modularisering, tettere samordning av kurs og bedre utnyttelse av lærerkreftene. Enda større gevinster kan ligge i det 8

10 eksterne samarbeidet. Med økende spesialisering blir det vesentlig at høgskolene er i stand til å trekke på hverandres ressurser. Gjennom eksternt samarbeid blir de nødt til å tenke grundigere igjennom egne fortrinn og hva de selv har å tilføre. IKT- og nettbasert undervisning er blant de nye satsingsområdene som vil kreve et betydelig samarbeid. Tilsvarende kan skolene sikkert med fordel bringe inn flere fra det regionale nærings- og arbeidslivet som forelesere, veiledere og døråpnere for studentoppgaver og nye samarbeidsprosjekter. Skape attraktive bosteder. Det kompetansepersonellet som høgskolene er avhengig av, tilhører de mest mobile yrkesgruppene. De kan vanligvis velge jobber mange steder. Det betyr at høgskolestedene må framstå som gode og spennende bosteder. De må satse bevisst på å utvikle boligtilbud, barnehager, transport- og kommunikasjonsforhold, kultur- og fritidstilbud og miljø. Dette er i stor grad et kommunalt ansvar, men også høgskolene og andre samarbeidspartnere kan og bør engasjere seg. 2) Utvide kunnskapsformidlingen og den eksterne kontaktflaten Alle høgskolene samarbeider med andre aktører i regionene, slik som kommuner, fylkeskommuner, bedrifter, profesjons- og interesseorganisasjoner, muséer, lag og foreninger. Kontaktpunktene kan gå via utdanningene, forskningen eller andre formelle og uformelle relasjoner. Mange av de ansatte stiller også opp på forskjellige måter. De holder foredrag, deltar i samfunnsdebatten og tar på seg andre typer oppdrag. Denne utadrettede virksomheten kan styrkes og koordineres bedre. Det er gjennom nye møter at uventet kunnskap oppstår. Profesjonalisere informasjons- og kontaktarbeidet. Høgskoler er som andre organisasjoner avhengige av å informere omgivelsene om sin virksomhet. Dette kan ikke bare overlates til den enkelte ansatte. Nyhetsbrev, aviser, radio, TV og institusjonenes hjemmesider må brukes aktivt for å gi oppdaterte oversikter over tiltak og begivenheter som fortjener oppmerksomhet. Ved siden av å profilere institusjonene og spre kjennskap til hva som foregår, gjelder det å gjøre dem mer tilgjengelige. Høgskolene må komme ut og drive oppsøkende virksomhet. Og de må lage arrangementer som kan skape møtesteder i regionen. Dette arbeidet kan drives mer planmessig og profesjonelt enn i dag. Bruke utdanningene som formidlingskanal og samarbeidsarena. Stadig flere tar stadig mer utdanning. Høgskolene må etter hvert tilpasse seg en situasjon med livslang læring. Dette kommer til å gi store muligheter for brobygging mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene og det omkringliggende samfunn. Ikke minst vil etter- og videreutdanning bli et viktig bindeledd. For å utnytte disse mulighetene, må høgskolene åpne utdanningene mer opp i forhold til arbeidslivet. De må styrke innslaget av problem- og prosjektbasert læring. Studentene må få 9

11 skrive oppgaver med utgangspunkt i bedrifters og offentlige virksomheters situasjon. Praksiselementer og utplassering må bli vanligere. For å aktivisere nye grupper, må også utdanningene gjøres mer fleksible. Distansetilbud, desentraliserte studier og skreddersydde oppdragsutdanninger må få en større plass. Disse omleggingene vil fremme kontakt og dialog. Flere vil få et innblikk i hva høgskolene står for, samtidig som de høgskoleansatte vil få et bedre kjennskap til regionen. I tillegg vil de høste verdifulle impulser ved at flere voksne med yrkeserfaring blir involvert. Dette vil igjen danne grunnlaget for videre utdannings- og forskningssamarbeid. Finne nye måter å engasjere interessenter på i forskningsprosjektene. Universitetene og høgskolene har tradisjonelt gått ut fra at forskning er noe man formidler resultatene fra i etterkant. De bibringes studentene gjennom undervisningen og andre gjennom populærvitenskapelig formidling. Slik formidling er viktig, men det er også mulig å trekke flere inn i selve gjennomføringen av forskningen. Studentene utgjør en faglig ressurs som i større grad kan gjøres delaktige. På samme måte er det mulig å engasjere eksterne samarbeidspartnere i forskningsprosjektene. Ved hjelp av Internett kan det etableres virtuelle møteplasser og diskusjonsfora, hvor bakgrunnsmateriale legges ut, ting blir presentert, andre får komme med supplerende bidrag osv. Det vil si at forskningsprosjektene mer får karakter av ressurssentra, som kan stimulere kollektive læringsprosesser. Dette vil bidra til å skape større nettverk rundt institusjonene. Forbedre oppdragsorganiseringen. Med flere henvendelser utenfra, vil det være avgjørende at høgskolene er i stand til å respondere. De må kunne svare på forespørsler, komme opp med forslag og iverksette avtalte tiltak. Det kan dreie seg om alt fra nye studietilbud, utrednings- og forskningsoppdrag og til andre typer prosjekter. Verken høgskolene eller universitetene er i dag spesielt raske til å hive seg rundt. De har heller ikke styringssystemer som gjør det enkelt for institusjonene å inngå eksterne avtaler som forplikter de ansatte. De høyere lærestedene er langt på vei organiserte anarkier. Her er det mye ugjort når det gjelder disponering av faglige ressurser, rutiner og systemer. Samtidig er det viktig å se at høgskolene og universitetene trenger en viss immunitet overfor press fra omgivelsene. Uten en nødvendig distanse og selvstendighet vil de ikke være i stand til å ivareta sin rolle som kunnskapssøkende og kritiske læresteder. De må med andre ord kunne la seg forstyrre, uten at de dermed blir heftet bort fra sine primæroppgaver. Revurdere forholdet høgskole/forskningsinstitutt. Det er i tilknytning til mange av høgskolene etablert regionale forskningsstiftelser. Tanken bak disse forskningsintituttene var at de skulle være et bindeledd mellom høgskolene og regionalt nærings- og arbeidsliv. Randsoneinstitusjonene skulle både skjerme høgskolene 10

12 og utgjøre et profesjonelt apparat for å håndtere oppdragsvirksomhet. Denne arbeidsdelingen fungerer bra enkelte steder, der man har fått til en tett samlokalisering og ryddige samarbeidsforhold. Andre steder fungerer den ikke så bra. Institusjonene opererer hver for seg, og de står til dels i et konkurranseforhold. Etter hvert som høgskolene forventes å øke den eksterne inntjeningen og selv engasjere seg sterkere i oppdragsvirksomhet, er det store sjanser for at forskningsstiftelsene mer og mer blir et unødvendig mellomledd som hindrer en rasjonell utnyttelse av de faglige ressursene. Dette innebærer at det er all grunn til å revurdere de modellene som i sin tid ble valgt. Den beste løsningen vil antakelig være å internalisere forskningsstiftelsenes funksjoner, samtidig som de ulike virksomhetsområdene holdes forretningsmessig adskilt innenfor høgskolen. 3) Heve kompetansesatsingen og FoU-engasjementet i nærings- og arbeidslivet Høgskolene kan gjøre mye for å styrke sin posisjon og for å bygge ut kontaktflaten både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Men for at det regionale samvirket skal bli fruktbart, må høgskolene også ha samarbeidspartnere som ser relevansen av det høgskolene driver på med. Det må finnes et nærings- og arbeidsliv som har kapasitet og kompetanse til å dele ressurser og resultater. Det må altså være noen utenfor høgskolene som kan stille opp. Her må høgskolene, sammen med andre, arbeide for å styrke kompetansesatsingen og FoU-aktiviteten i regionen. Stimulere kompetanserekruttering til små og mellomstore bedrifter. Hovedtanken bak SMB-kompetanse er å få flere bedrifter til å engasjere ungdom med høyere utdanning samt å legge til rette for et tettere samarbeid mellom bedrifter og høgskoler. Slike virkemidler kan være nyttige for å få småbedrifter til å se berettigelsen av å satse på høgskoleutdannet arbeidskraft. Tilsvarende støtteordninger kan godt lages i forhold til etter- og videreutdanning. Når det i bedriftene finnes folk med høyere utdanning, vil de ha lettere for å henvende seg til og kommunisere med høgskolene. De vet en god del om hva høgskolene har eller eventuelt ikke har å bidra med, og de ser hvordan høgskolene kan bistå bedriftene i deres problemløsning. Disse medarbeiderne vil derfor være sentrale oversettere mellom bedriftenes virkelighet og høgskolenes virkelighet. Organisere samarbeidsnett og -ringer. Selv om bedriftene er små, vil de ofte kunne oppnå bredde- og skalafordeler ved å gå sammen med andre. Nettverkssamarbeid kan gi tilgang til utvidete ressurser og stimulere gjensidig læring. I stadig flere bransjer og områder organiseres det nå ulike former for samarbeidsnett og ringer. De sørger for informasjonsspredning, gir deltakerne muligheter for å ta på seg større oppdrag, koordinerer felles utviklingsprosjekter osv. Dette er fora som høgskolene bør være interessert i å knytte kontakt med og støtte opp om. Høgskolene kan fungere som samarbeidspartnere, og i noen tilfeller kan det også være aktuelt at de tar på seg sekretariatsfunksjoner. 11

13 Flere næringsrettede FoU-program. FoU-programmer er samarbeidsplattformer mellom flere aktører. Næringsrettede FoU-program, som involverer både høgskoler og regionale bedrifter, gir muligheter for å knytte kontakter og samkjøre faglige aktiviteter. De fremmer felles kunnskapsoppbygging, og de åpner for økt industriell anvendelse av forskningsbasert kunnskap. Høgskolene bør derfor arbeide for å få etablert flere regionalt forankrede programmer. Dette er avhengig av felles initiativ. Utvalgte FoU-miljøer og relevante bedrifter må gå sammen om å utforme og søke om offentlig støtte til prioriterte satsinger. Her gir FUNNordningen nye muligheter for å skaffe finansiering til samarbeidsprosjekter. Økt bruk av FoU-miljøene for å utvikle offentlig tjenesteyting. Høgskolene har ikke bare en rolle å spille i forhold til næringslivet. Det er også viktig at de bidrar til å utvikle offentlige tjenester og servicetilbud. Dette kan gi både innsparinger og forbedringer. Samarbeidet mellom høgskoler, kommuner og fylkeskommuner er i dag ganske forskjellig. Noen steder blir høgskolene aktivt brukt, mens andre steder er det liten kontakt. Begge parter har sannsynligvis en god del å hente på at det offentlige i større grad kjøper FoU-tjenester og engasjerer seg i samarbeidsprosjekter. Tilrettelegge for knoppskytinger og kommersialisering. Rundt universitetene og høgskolene etableres det nå forskningsparker, kunnskapsparker, inkubatorfunksjoner, investerings- og såkapitalfond osv. Dette er ordninger som skal bidra til å kommersialisere idéer og resultater fra forskningsmiljøene. Selv om høgskolenes forskningsaktivitet og faglige profil varierer, kan flere høgskoler trekkes med og få tilgang til denne infrastrukturen. Nyskapningspotensialene finnes ikke bare i tilknytning til tunge, teknologiske fagmiljøer. Nye og kreative kombinasjoner oppstår gjerne i skjæringsfeltet mellom ulike perspektiv og tilnærminger. Både samfunnsfag, mediefag og estetiske fag kan være viktige bidragsytere. 4) Desentralisere virkemiddelapparatet og endre de institusjonelle spillereglene Det har i de seinere årene blitt iverksatt en rekke støtteordninger og tiltak for å fremme innovasjon og næringsrettet FoU. Sammenliknet med andre land, har norske myndigheter så langt vært tilbakeholdne med å gi regionale miljøer et eget spillerom (Arbo 2000a). De høyere utdanningsinstitusjonene har heller ikke så mange frihetsgrader. Dette er rammebetingelser som det er behov for å gjøre noe med. Utvikling av nye regionale innovasjonsmodeller. Både i Sverige, Danmark og Finland har myndighetene i stor grad regionalisert ansvaret for arbeidet med nyskapning og FoU-basert innovasjon (se f.eks. Jakola og Villabø 2001). EUprogrammene og de regionale tilvekstavtalene som de har i Sverige, er også 12

14 basert på bredere regionale programformuleringer, partnerskap og systematisk oppfølging. Det norske systemet er fortsatt kjennetegnet ved en rekke separate og toppstyrte ordninger. Særlig de FoU-rettede virkemidlene er preget av sterk sentral styring. Hvis formålet er å stimulere til regional innovasjon, virker dette lite hensiktsmessig. For å mobilisere regionale aktører, må initiativ og koordinering i mye større grad bli regionalt forankret. Det er derfor grunnlag for å prøve ut nye modeller hvor midler og ansvar mer direkte blir delegert til regionale miljøer. Høgskolene, i samarbeid med andre aktører, bør presse på for å få dette realisert. Gi høgskolene større autonomi. Det er også nødvendig å jobbe videre med regelverk, avtaleverk og incentivsystemer for høgskolene. Oppdragsreglement, regler for overtidsbetaling, bestemmelser omkring samarbeid med randsoneinstitusjoner og en rekke andre sentrale reguleringer begrenser høgskolenes muligheter for å delta i regionalt utviklingsarbeid. Det samme gjelder systemene for håndtering av eiendomsrettigheter. Her er det likevel snakk om å finne en god balansegang. Alt for rigide systemer har den effekt at ansatte som gjerne vil gjøre en ekstra innsats, men som vil se dette reflektert i inntektene, enten passiviseres eller oppmuntres til å engasjere seg utenfor høgskolen. Deres energi og pågangsmot blir ingen ressurs for høgskolen. I stedet blir de potensielle konkurrenter til egen institusjon. På den andre siden må det heller ikke bli så fritt at alle kan opprette butikk i butikken. Det vil si at den ordinære arbeidstiden i stor grad blir brukt til private gjøremål. Dette vil heller ikke være med på å videreutvikle fagmiljøene og tilføre dem nye ressurser. I utformingen av rammebetingelser er det derfor flere hensyn som må ivaretas. De regionale nærings- og kunnskapsmiljøenes framtid Hvordan vil de regionale nærings- og kunnskapsmiljøene utvikle seg? Jeg har i et tidligere arbeid (Arbo 2000b) skissert fire mulige utviklingsveier, som jeg ikke holder for usannsynlige: Den ene er at høgskolen går sammen med regionalt næringsliv og utvikler en form for gjensidig, regional spesialisering. Det dannes et nært og åpent læringsmiljø, hvor partene tar hensyn til hverandre og er med på å dyktiggjøre hverandre. Her finnes det bedriftskonstellasjoner som har en tyngde og en lokalisering som gjør at de både rekrutterer kandidater og er i stand til å gi faglig utfordrende oppgaver. Lærestedene har på sin side kapasitet og spisskompetanse på relevante fagområder. Via samarbeid med andre høgskoler og universitet kan de til enhver tid supplere egne tilbud. Nøkkelpersonene har god kommunikasjon, og de har manøvreringsrom nok til å kunne treffe nødvendige beslutninger. Innsatsen på regionalt nivå blir hjulpet fram av sentrale myndigheter, som gjerne vil bidra til å fremme regional innovasjon. Et 13

15 karakteristisk trekk ved samarbeidet som utvikles er at det ikke bare skjer ut fra nyttemotiver. Regional identifikasjon og forpliktelse er også en viktig drivkraft. I en del tilfeller er det heller ikke privat næringsliv, men offentlige eller halvoffentlige institusjoner som høgskolene knytter de sterkeste båndene til. Selv om samarbeidsmønstrene på denne måten blir forskjellige, er fellesnevneren sterke regionale utviklingskoalisjoner, med en høy evne til å fange opp nye trender og impulser. En annen variant er at den ene eller begge partene søker seg ut av regionen og finner gode støttespillere på overregionalt nivå. Her er det utdannings- og forskningsorienterte bedrifter, men de vender seg ikke mot det nærmeste lærestedet. De er ute etter den fremste kompetansen på sitt felt, uansett hvor den måtte befinne seg. De er også så spesialiserte at det er vanskelig å finne noen komplementær kompetanse regionalt. Mange av bedriftene inngår i omfattende produksjonsnettverk og verdikjeder. De opplever at opplærings- og utviklingskostnadene er raskt voksende, og satser derfor på å gjennomføre sine utviklingsprosjekter i samarbeid med leverandører, kunder eller andre bedrifter innenfor samme konsern. Det vil si at de følger sine utviklingspartnere ut av regionen. Her kan det også være lærestedene som har ambisjoner, og som har en rimelig sterk kompetanse på utvalgte områder. De velger på samme måte å orientere seg mot større markeder, bredere nettverk og tyngre samarbeidspartnere utenfor regionen. Det kan dreie seg om akademiske institusjoner i inn- og utland, internasjonale organisasjoner, offentlige virksomheter, næringsorganisasjoner eller storforetak. Lærestedene og bedriftene kommer kanskje styrket ut hver for seg, men det er ikke basert på noe regionalt samarbeid. En tredje variant er at lærestedene og det regionale nærings- og arbeidslivet i hovedsak samarbeider om eksternt utformede tilbud. Det kan skje ved at bedriftene i økende grad vender seg mot eksterne kompetansetilbydere, som kan levere IKT- og multimediabasert opplæring eller andre tjenester. Grunnen kan være at de ikke får tak i kompetansen de etterspør regionalt, at andre er billigere eller bedre, eller at det knytter seg større prestisje til de eksterne leverandørene. Disse velger imidlertid å inngå et samarbeid med regionale institusjoner for å kunne assistere brukerne og tilpasse oppleggene til lokale forhold. I kampen for å rekruttere studenter og sikre seg eksterne inntekter, har også de regionale lærestedene etter hvert spredt seg på veldig mange felt. De har vannet ut sin kompetanse og utviklet seg i retning av allmenne serviceinstitusjoner. Mens de f.eks. tidligere pleide å benytte lærebøker som var skrevet av andre, men supplerte dem med egen undervisning, har de nå satset på å ta i bruk hele undervisningspakker og verktøy som både er utviklet og blir levert av andre. En del av dem har likevel eksperimentert med alternative undervisnings- og arbeidsformer og er blitt dyktige når det gjelder å tilrettelegge for fleksible og desentraliserte tilbud. På denne måten opprettholdes det et regionalt samarbeid, selv om det etter hvert får et spinkelt grunnlag. 14

16 Den fjerde varianten er at lærestedene forvitrer og at næringslivet blir stadig mer fjernstyrt og filialisert. Her klarer ikke høgskolene å omstille seg. Utdanningstilbudene de gir oppfattes i økende grad som irrelevante. Dette kan ramme både små og sårbare institusjoner og de mest veletablerte, som har bygget opp rigide faggrenser og en høy innebygget treghet. De finner heller ingen samarbeidspartnere som kan være med på å tilføre nye ressurser. Myndighetene mister troen på det desentraliserte utdanningssystemet som er bygget opp i offentlig regi. De velger å konsentrere forskningsmidlene til noen få, utvalgte miljøer, som har lykkes i å framstå som sentra for fremragende forskning. Behovet for kvalitet blir et sterkt argument for sentralisering. Midlene til utdanningsformål blir også i økende grad omdirigert til nye og mer innovative leverandører av læremidler og undervisningstjenester. Nærings- og arbeidslivet i de tynt befolkede områdene benytter seg av disse tilbudene, men de er sjelden skreddersydde for de behovene og utfordringene som de minste bedriftene står overfor. De har store problemer med å rekruttere ny, kvalifisert arbeidskraft. De regionale utdanningstilbudene legges ned, og uttynningen og filialiseringen fortsetter. Avslutning Jeg har i dette foredraget pekt på at høgskolene har fått et stadig tydeligere regionalt oppdrag. Ved siden av utdanning, FoU og formidling, forventes det at de være drivkrefter for regional utvikling. Dette holder på å befeste seg som en ny, fjerde oppgave for høgskolene. Jeg har også søkt å gjøre rede for på hvilke måter høgskoler og universiteter bidrar til regional utvikling. Det skjer i flere former og gjennom mer sammensatte kanaler enn hva som vanligvis blir trukket fram. Videre har jeg skissert fire hovedområder for å styrke samspillet mellom høgskoler og regionalt nærings- og arbeidsliv. Hvordan dette blir fulgt opp, vil ha stor betydning for høgskolenes framtid, noe jeg har prøvd å illustrere med de fire avsluttende scenariene. Jeg håper at denne oversikten har gitt noen nyttige innspill og idéer for det videre arbeidet, slik at de statlige høgskolene kan bli for sannhet elskede og ettertraktede institusjoner. Litteraturhenvisninger Arbo, Peter (2000a): Framtidig organisering av det FoU-rettede virkemiddelapparatet - Hvem skal ha ansvaret for hva? Diskusjonsnotat utarbeidet for Program for Brobygging mellom næringsliv og forskning (BRO), Området for industri og energi, Norges forskningsråd Arbo, Peter (2000b): Universiteter og høgskoler kunnskapssamfunnets knutepunkter?, i H. Gammelsæther (red.), Innovasjonspolitikk, kunnskapsflyt og regional utvikling. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag 15

17 Jakola, Karl-Johan og Malvin Villabø (2001): Rammebetingelser for innovativ nyskaping og forskningsbaserte kommersialiseringer i Norden. En sammenligning mellom de ulike nasjoner. Rapport utarbeidet av Foreningen for forskningsparkene i Norge v/leiv Eiriksson Nyfotek AS og Forskningsparken i Tromsø AS. Trondheim, mars 2001 Sondell, Erik (1999): Det regionala uppdraget: En fjärde uppgift? CERUM Working Paper Nr. 12:1999, Umeå universitet Sæther, Bjørnar, Jan Mønnesland, Knut Onsager, Kjetil Sørlie og Peter Arbo (2000): Høgskolenes regionale betydning. Prosjektrapport 2000:9. Oslo: NIBR 16