sosiologi i dag 5 Pål E. Dingstad Foucault i dag? Den intellektuelle som «fryktløs taler»

Transkript

1 sosiologi i dag Innhold Redaksjon Susanna M. Solli (ansv. red.) [sm-solli@online.no], Høgskolen i Vestfold, avd. for samfunnsfag Pål Dingstad, Høgskolen i Oslo, Avd. for lærerutdanning Arne Dulsrud, Statens institutt for forbruksforskning (sifo) Katrine Fangen, Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Tonje Gundersen, (anmelderred.) [tonje.gundersen@sintef.no], Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (sintef), Unimed Håvard Helland, nifu-step Pål Meland, Asker og Bærum politidistrikt Ragnhild Skogheim, Norsk institutt for by- og regionsforskning (nibr) Gunnar Sæbø, Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon Dorte Østreng, Høgskolen i Vestfold, Avd. for samfunnsfag Temaredaktør: Ragnhild Skogheim [ragnhild.skogheim@nibr.no] Redaksjonsråd Patrik Aspers (Max Planch institut), Ivar Frønes (Oslo), Bente Halkier (Roskilde), Terje Hillesund (Stavanger), Sjur Kasa (Oslo), Olav Korsnes (Bergen), Lars Mjøset (Oslo), Ann Nilsen (Bergen), Kristen Nordhaug (Roskilde), Øyvind Pålshaugen (Oslo), Terje Rasmussen (Oslo), Ørnulf Seippel (Oslo), Karl Henrik Sivesind (Oslo), Hanne Svarstad (Oslo). Layout Design: Rune Simensen og Knut Svansgtu. Omslag: KRdesign Skrifttyper: Chaparral og Myriad Abonnement Sosiologi i dag kommer ut med 4 nummer i året. Årsabonnement 2005: nok 500,- (Personlig nok 300, ) Bankgiro: Bestilled fra Novus forlag, Herman Foss gt. 19, 0171 Oslo Tlf.: Faks: E-post: [novus@novus.no] Ved adresseforandring; husk å oppgi gammel adresse. Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse. Artikler 5 Pål E. Dingstad Foucault i dag? Den intellektuelle som «fryktløs taler» 11 Arild Utaker Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme 36 Pål Augestad Resept for et sunnere Norge. Et foucaultsk blikk på norsk helsepolitikk 55 Øyvind Pålshaugen Den sene Foucault til senere bruk? frimodige betraktninger 83 Kommentarartikkel Liane Mozère Foucault s specific intellectual What consequences for today Utgis med støtte fra Norges forskningsråd Trykk: Nordberg Aksidentrykkeri AS, Oslo Novus forlag 2005 sosiologi i dag årgang 35 nr

2 Bidragsytere Foucault i dag? Den intellektuelle som «fryktløs taler» Pål E. Dingstad Høgskolen i Oslo, Avd. for lærerutdanning Pål Augestad førsteamanuensis i idrettssosiologi Institutt for idretts- og friluftslivsfag ved Høgskolen i Telemark Postboks 203, 3901 Porsgrunn [Pal.Augestad@hit.no] Øyvind Pålshaugen forskningsleder Arbeidsforskningsinstituttet Bedriftsutvikling og innovasjon Pb 6954 St Olavs Plass, 0130 Oslo [oeyvind.paalshaugen@afi-wri.no] Arild Utaker professor filosofisk institutt Universitetet i Bergen Sydnes plass 7, 5007 Bergen [Arild.Utaker@fil.uib.no] Liane Mozère professor i sosiologi Université Paul Verlaine-Metz [hllm@free.fr] Vi befinner oss på en sykkeltur: Oslo Paris retur. Galskap? Året er Før avreise hadde vi vært innom universitetsbokhandelen. Der hadde jeg funnet en bok som så spennende ut. Den het Discipline and Punish, den med Van Goghs triste gråbrune maleri på forsiden av fanger i lenker, gående i en sirkel iført stripete fangedrakter, sannsynligvis i en luftegård i et fengsel. Stakkars fanger. Sikkert en spennende bok, hadde jeg tenkt. Det ble turlektyren. Jeg kjente ikke til forfatteren «Foucault» hadde vel vært nevnt på en forelesning på grunnfaget jeg ble ferdig med den våren. Boka var senere blitt klissvåt av duskregnet i Ruhrområdet, der den hadde ligget i styreveska. Dypp en bok halvveis ned i en bøtte med vann og hold den der litt. Den blir bølgete og rar. Lommelykten i teltet hjalp meg dessuten til å finne ut at boka var for tung som sovepose-lektyre. Jeg la den bort. Ante ikke noe om forfatteren, eller at han lå på sykehus. Jeg skjønte at han var fransk, men visste ikke at han døde det året vi var i Paris; verken ar han var intellektuell eller aktuell. Alt dette skjønte jeg først noen år etter. Boka er fortsatt bølgete og rar. Er Michel Foucault fortsatt aktuell? Han var det jo når vi senere satt og nileste, noen av oss, alt vi kom over av engelske, svenske eller danske oversettelser av sentrale deler av arbeidene hans: Discipline and punish, Madness and civilization, The order of things, The archaeology of knowledge, The birth of the clinic, Talens forfatning og Sexsualitetens historia. Umiddelbart kunne man svart ved å peke på at det nå i juni 2005, 21 år etter hans død, i Paris finner sted et «tverrfaglig forskerseminar» i regi av to norske universiteter, i et samarbeid med Franskmennene, under tittelen Foucaults aktualitet. Og i vinter var det et seminar arrangert et seminar av det engelske forskningsmiljøet, nok en gang i Paris. Videre kunne vi vist til at nå i 2005 ga danskene ut en nyutgivelse av Sindsygdom og psykologi, som kom ut i 1954, eller at oversettelser, nye utgaver, ferdigstillelser av forelesninger. notater og intervjuer ser ut til å ha blitt publisert nærmest sammenhengende siden hans død for 21 år siden. sosiologi i dag årgang 35 nr

3 Foucault handler om «å bli møkkete på henda», noe for eksempel Galskapens historie viser. Noen ynder å kalle ham en beinhard empiriker. Uansett var han en helt rå datainnsamler. Det ekstreme arkivarbeidet som må ligge bak en slik bok, er jo vanskelig å forestille seg. Foucault var ikke teoretiker, verken generell eller spesiell, om makt eller om avviksproblematikk knyttet til makt, om biopolitikk eller styringslogikk og i hvertfall ikke om seksualitet like lite som den berømte doktorgradsavhandling om den vestlige fornufts avgrensninger av seg selv, om grensedragninger mellom det abnorme og det normale i Galskapens historie verken bør leses som en historikk om galskap eller en historikk om psykiatrien. Vi er milevis unna det vi kan betegne som «akademisk jåleri», der referanselista nesten ser ut til å skulle være minimum ca. tyve prosent av artikkelens lengde, der rapporter og artikler nærmest ser ut til å bli bedømt ut fra lengden på referanselista og antall henvisninger, der henvisninger til det akademisk korrekte blir det viktige og forresten, der det også henvises «over en lav sko». Selv de minste hverdagslige detaljer skal dokumenteres. «Omsorgsarbeid er viktig men også tidkrevende» (Hansen og Hansen, 2003). Namedropping er et annet fenomen; og ofte på en misforstått måte og til det kjedsommelige: anvendelse av den «hotteste» teoretikerens begreper hører også med til dette bildet. Foucault som metode og tilnærming i sosiologien må altså dreie seg om å bli «møkkete på henda», om «å kalle en (akademisk) spade for en (akademisk) spade». I stedet for at vi opererer med kunstige skiller mellom teori og empiri, refleksjon og praksis: i stedet for at «intervjuobjektet» ikke bare er respondent men også et tenkende observerende fortolkende vesen, vil den vi intervjuer i tillegg før eller siden tre frem som et teoretiserende subjekt. Å tro for eksempel at man opererer med noe annet enn tekstmateriale og utsagte ting, og at dette selvsagt må bearbeides som en eller annen form for empiri, enten det står mellom to permer eller kommer som setninger fra den intervjuedes lepper i en undersøkelse, å tro at empiri i samfunnsvitenskapelig for den saks skyld sosiologisk sammenheng, er noe særlig annet i stedet kan vi med Foucault snakke om det det dreier seg om nemlig å samle, analysere, avgrense det utsagte, alt snakket, til det som etter hvert nesten ble en klisjé: diskurser. Det vi hadde fra Før av i sosiologien som kanskje kunne sies å ligge i nærheten av et slikt perspektiv, er etnometodologien, representert ved Harold Garfinkel på 1960-tallet. Vi befinner oss på en konferanse for noen år siden, om barndom: Det haglet med klisjeaktig foucauldiansk begrepsbruk: «arkeologisk tilnærming» til barndommen som emne, «diskurser» om barn og barndom, «barndommens genealogier» etc. Iveren vokste etter å få høre spennende Foucaultinspirerte vinklinger på barnet, som objekt for maktstrategier, individualiserende disiplineringsteknologier i utdanningspolitikken, eller spennende journal- og reglementsanalyser som kunne avdekke hvordan minutiøse maktmekanismer opererer på kroppene til de internerte barna. I stedet vokste skuffelsen, og de spenstige arkeologiske prosjektene og analysene uteble. Papere med titler som «Barndommens diskurser» var egentlig rene deskriptive historiskpedagogiske tilnærminger til endringer knyttet til barn og barndom. Av og til kunne det like gjerne vært et Philipe Aries-seminar, der «glimt fra 1900-tallets barndom» ville vært blant de hottere titlene. Man fikk etter hverten emmen følelse av at anerkjente professorer og forskere på feltet rett og slett ikke klarte å uttrykke på godt norsk hva deres prosjekter egentlig handlet om, fordi rommet allerede var tåkelagt med Foucaultklisjeer. Og følelsen hadde helt klart ikke sitt utspring i en litt reaksjonær, antiintellektuell, antiakademisk holdning til de papere som ble fremlagt. Ikke «kutt ut de vanskelige ordene og begrepene - jeg skjønner ikke hva du sier», men heller «kutt ut det klisjeaktige, akademiske visvaset, dette jåleriet, vær heller mer presis når du snakker om det du skal snakke om!» Nok om det. En tid var ord som diskurs, arkeologisk tilnærming, diskursobjekter, diskursive praksiser og disiplinerte kropper som penger i Berlin på 1930-tallet. Ved siden av Foucaults dystopi om det panoptiserte samfunn, samfunnet der alle blir sett, det gjennomkontrollerte samfunn, må en annen ha vært nettopp dette. Mareritt nummer to etter deri panoptiske modernitet det moderne som et prosjekt om å underlegges det allestedsnærværende blikket, må ha vært denne iscenesettelsen av et slags «Foucault-paradigme». Men han ville snudd seg en gang til i graven dersom denne begrepsbruk og disse Foucaultreferanser kom fra sannhetssøkende representanter for menneskevitenskapene spesielt historiefaget. Som kjent fikk historiefaget gjennomgå for sin lineære, kausal-orienterte, Prokustes-holdning til sitt objekt i Vitensarkeologien som andre steder: fortiden presset inn i nåtidens modeller. Historiefaget ble stedet for konstruksjonen av de store sammenhengene, kausalt kjedet sammen, der menneskelig handling settes i forbindelse med sosiologi i dag årgang 35 nr pål e. dingstad :: foucault i dag?

4 deterministiske og epokeorienterte forklaringer. Historiefaget som jo i likhet med andre fag ser ut til å glemme sin egen diskursive posisjon. Rene deskriptive, objektivistiske og kausalorienterte fremstillinger av barndomshistorikk, eller «barnets sosialhistoriske landskap», kamuflert som «Barndommens diskurser» ville gitt ham frysninger 21 år etter sin død (hvorfor ikke ta vekk kamuflasjen og bruke gode gamle «Barndommens historie gjennom 1900-tallet» e.l.?). Det var muligens akkurat dette Foucault fryktet, når han sa han ikke ville danne noen skole (sannsynligvis enda mindre noe paradigme). Imidlertid lanserte han opptil flere analytiske ideer og små utkast til prosjekter og ideer til disse underveis i tekstene. Kanskje Frankrikes Foucault på 60-tallet representerer noe av det Garfinkel representerer i USA omtrent på samme tid. Kan hende er etnometodologien en relevant kanal for en kopling til diskursanalysen (arkeologien) som metode i sosiologien. Her er det jo nettopp det upretensiøse, og hos Garfinkel, den fenomenologi-inspirerte tilnærmingen til (sam)talen som tema som spiller en rolle. Hos Foucault dukker dette opp i 1969 som rent metodologi-snakk i Vitensarkeologien: dealing with informal groups of discourses, eksemplifisert casearbeidet I Pierre, Rivière, having slaughtered my mother, my sister and my brother (1975): «Det er slike fortellinger som kan gjøre overgangen fra det familiære til det bemerkelsesverdige, fra hverdagsliv til historie [ ]» hevder Foucault her «[ ] by paying to the most commonplace activities of daily life the attention usually accorded extraordinary events», fortsetter Garfinkel i sin mye omtalte klassiker Studies in Etnomethodology (1967). Vekten legges altså på det uformelle, hverdagslige, det rett og slett ikke så «hotte» som utgangspunkt og således det konkrete og for en main-streamer, kanskje også det «uviktige», «uvesentlige» det som ingen ellers ville fokusert på. Dette vises også i klartekst gjennom den lyttende tilnærmingen, som står i grell kontrast til alternativene: modelltyranniserende, moraliserende, terapeutiske, legevitenskaplig utforskende, juridiske, politiske eller psykoanalyserende tilnærming til materialet om Pierre Rivière dagbøkene, psykiatri-rapportene og rettsjournalene. Det er det konkrete, uformelt «ubetydelige», det hverdagslige det dreier seg om. I denne sammenhengen bør vi selvsagt også nevne en annen biografisk case-studie: den om hermafroditten Herculine Barbin i De nylig oppdagede memoarer av en 1800-talls fransk hermafroditt (1980). Denne hangen til det ukonvensjonelle, «uviktige» og hverdagsorienterte kunne jo dreid seg om en slags form for hyklerisk anti-intellektuelisme det ville jo vært et pussig fenomen i et sosiologisk tidsskrift. Det er snarere snakk om en problematisering av den intellektuelles rolle, og gjennom dette, fremtredelsen av den intellektuelle som en skikkelse posisjonert utenfor «mainstream», et punkt hvorfra den fryktløst ukorrekte, men to the point kritiske, nyskapende tale måtte strømrm: en karakteristikk vi nettopp må kunne tilkjenne Foucaults rolleutøvelse intellektuell: å dele ut Det moderne fengsels historie til innsatte i et av de Gaulles større fengsler i Frankrike på 1960-tallet lar seg vel knapt karakterisere som en feig og upolitisk handling. Foucault-aktualitet kan handle om nettopp dette. I tillegg til at de sentrale bøkene, avhandlingene, artiklene stadig gis ut og oversettes. Og det er fortsatt materiale å gi ut. Dette er konteksten for Arild Utakers bidrag, Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme. Han argumenterer for en ny aktualitet i forbindelse med publiseringen av to forelesningsserier høsten 2004, holdt ved College de France i perioden Etter Utakers syn representerer ikke bare forelesningene en fornyet Foucault-aktualitet, men en fornyet Foucault. Det er i utgangspunktet snakk om spørsmålet om styring, eller styringsrasjonalitet (gouvernmentalitè), gjennom en behandling av nyliberalismen som særskilt fenomen. Utaker peker på at «forelesningene (som form) ble Foucaults laboratorium». Det var her nytenkningen, frimodigheten til Foucault kanskje fant sted, selv om bøkene hans, ifølge Utaker, «var som små bomber». Bredde er også et sentralt stikkord når det gjelder aktualitet. Bredde med tanke på metodologisk nedslagsfelt. Bredden til Foucault er kanskje noe av det mest bemerkelsesverdige i forfatterskapet, som kan sies å strekke seg over et mangfold av interesseområder filosofi, idéhistorie, historie, psykologi, statsvitenskap og politiske studier, samt medisin, for å nevne noen. Pål Augestads bidrag, Resept for et sunnere Norge, understreker dette poenget. Her analyseres, ved hjelp av Foucaults analyseapparat knyttet til makt-viten-skjemaet, samt disiplineringspoengene, norsk helse- og sunnhetspolitikk med utgangspunkt i sjef Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, et slags «overvåkningsorgan» for «ernæringssituasjonen og utviklingen av fysisk aktivitet i befolkningen». Konturene av den frimodig intellektuelle, den «fryktlose taleren» en posisjon utenfor mainstream, grensesprengeren, nyskaperen, den ikke-akademisk korrekte dukker opp i Øyvind Pålshaugens artikkel sosiologi i dag årgang 35 nr pål e. dingstad :: foucault i dag?

5 Den sene Foucault til senere bruk?. Foucaults senere arbeider, dvs. spesielt det som kretset rundt det siste bindet av seksualitetens historie, Omsorgen for selvet fra 1984 handlet mye om gresk antikks diskurser knyttet til «selv-teknikker». Det er snakk om en spesiell forståelse, begrepsbruk, forskjellige strategier knyttet til kroppslig praksis og sjelelig øvelse. Med sosiologiske øyne kan vi kanskje si at Foucault på denne måten (re)aktualiserer spørsmålet om identitet som egentlig kan formuleres som «forholdet vi har til oss selv». Grekerne hadde altså et utstrakt begrepsapparat for dette. Frimodighet (parrhesia) er ett av dem. Kanskje en intellektuell, litt i Foucaults ånd, bør fremtre som Parrhesiast? Til slutt tematiserer Line Mozère nettopp den intellektuelles rolle i sin kommentar-artikkel Foucaults specific intellectual what consequenses for today? Med utgangspunkt i Foucaults begrep om «intellectuel specifique», drøfter hun den intellektuelles rolle knyttet til spørsmålet om politisk agitasjon og praktisk engasjement. Mozère kopler dette til Deleuze og Guattaris begrep om mikropolitikk. Hennes sluttord passer på bildet av den frimodige, utenfor mainstream-modellen av den intellektuelle: Den intellektuelle kan raskt bli underkastet akademiske «moter», eller bli gjenstand for politisk utnyttelse, i stedet for gjennom sin intellektualitet å utøve motstand. Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme Arild Utaker Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen [Arild.Utaker@fil.uib.no] Abstract The article focuses on two newly published series of lectures on governmentality and biopolitics. In this context, Foucault discovers liberalism as a new mode of governmentality The main argument is that liberalism in its presently known shape, marks a significant turnaround of the concept of liberalism in its classical form. Its motto, which is about ruling «as little as possible», is taken over by neoliberalism, understood as ruling «as much as possible». Keywords: Biopolitics, governmentality, liberalism, neoliberalism, human capital Sammendrag Artikkelen tar opp to nylig publiserte forelesningsrekker av Foucault om styringsproblematikk og biopolitikk. I forhold til sitt tidligere forfatterskap oppdager Foucault i denne sammenhengen liberalismen som en ny form for styringslogikk. Poenget er at liberalismen i dens nåværende form nyliberalismen markerer en avgjørende omsnuing av den klassiske liberalismen. Dens motto om å styre «minst mulig» avløses av nyliberalismen forstått som det å styre «mest mulig». Stikkord: Biopolitikk, regjeringsmentalitet, liberalisme, neoliberalisme, menneskelig kaptital De som trodde at Foucaults verk ble avsluttet ved hans død for litt over tyve år siden må nok begynne å lese noen bøker til. I 1997 ble publiseringen av hans forelesninger på Collège de France påbegynt. Hittil er det kommet ut seks bind og det gjenstår hele syv bind før denne perioden fra 1970 til 1984 er dekket. 1 På mange måter er dette en ny Foucault. Mens hans bøker var som små bomber, viser forelesningene en mer prøvende og hypotese-søkende fremgangsmåte. Dette er selvsagt knyttet til det muntlige muligheten til å avbryte seg selv, stoppe midt i en setning men det viktigste bunner nok i at en professor på Collège de France må la forskning og undervisning falle sammen. Plikten er intet mindre enn å legge frem sin forskning gjennom 12 årlige forelesninger. Forelesningene ble derved til Foucaults laboratorium forstått som stedet han prøver ut sine tanker. De er enn videre alle knyttet til et stort materiale (bøker, tekster). Vi må se for oss en Foucault som løper mel- 10 sosiologi i dag årgang 35 nr sosiologi i dag årgang 35 nr

6 lom to av de meste ærverdige institusjonene i Frankrike; Nasjonal- biblioteket (han forsket alltid på biblioteker) og Collège de France. I denne artikkelen skal jeg ta opp de to forelesningsrekkene som ble utgitt samtidig sist høst (2004). Det dreier seg om Sécurité, Territoire, Population, Cours au Collège de France og Naissance de la Biopolitique, Cours au Collège de France At de ble publisert samtidig begrunnes ved at den overordnete tematikken er felles. På norsk; Sikkerhet, territorium, befolkning (Foucault 2004a) og Biopolitikkens fødsel (Foucault 2004b). Den første er på 435 sider, den andre på 355 sider. Det generelle temaet er biopolitikk. Men det avgjørende er hvorledes dette temaet utvikles og delvis forskyves i forbindelse med liberalismen. Slik ordlegger han seg i forelesningen som innleder kurset i 78 79: «Hvilken interesse har det å snakke om liberalismen, om fysiokratene, om Argenson, om Adam Smith, om Bentham, om de engelske utilitaristene, hvis ikke dette problemet om liberalismen er et problem som stilles i vår konkrete og umiddelbare aktualitet?» (2004b: 25). I forhold til sitt tidligere forfatterskap oppdager Foucault liberalismen som en historisk sett ny måte å styre på. Men poenget hans er at liberalismen i dens nåværende form nyliberalismen markerer en avgjørende omsnuing av den klassiske liberalismen. Liberalismens motto om å styre «minst mulig» «laissez-faire» avløses av nyliberalismen forstått som det å «styre mest mulig». Foucault knytter liberalismen til økonomien, til en generell problematikk om styring («gouvernement») og til kategoriene «befolkning» og «liv». Først skal jeg ta opp disse tre forholdene. Deretter er temaet overgangen til nyliberalismen; altså liberalismens samtidige form slik Foucault betraktet den i perioden disse forelesningene ble holdt. Liberalismen Økonomi I Tingenes orden (1966) tar Foucault opp overgangen fra «analysen av rikdom» til den politiske økonomien. Denne forstås som overgangen fra merkantilisme over fysiokratene til det som blir til økonomisk vitenskap (i siste halvdel av 1700-tallet). Foucault påpeker at merkantilistene betraktet rikdom gjennom representasjon av rikdom (penger), ikke som produksjon av rikdom ut fra naturen og arbeidet. Det er den samme overgangen Foucault nå (2004a) er opptatt av, men han forklarer den på en noe annen måte. Mens han tidligere betraktet overgangen som «epistemisk» i betydningen forandring av tenkemåte (som en forandring av det han kalte for «epistemer»), blir nå «tenkemåte» direkte forbundet med fenomener som er politiske. Hovedeksempelet er korn og handel med korn i denne perioden. Hvorledes tenkes og styres handel med korn? Spesielt, hvorledes gjøres dette for å kunne forhindre hungersnød? Merkantilismen havarerte på dette problemet, mens den politiske økonomien oppstod gjennom en ny måte å tenke korn og marked. Hungersnød er selvsagt arnested for uro og opprør. Å forhindre hungersnød er følgelig politisk viktig. Måten dette blir gjort på i tilknytning til merkantilismen kaller Foucault for juridisk-disiplinær (2004a s. 33). Det dreier seg primært om forbud mot lagring av korn eller om forbud mot eksport av korn. Tanken var at det måtte finnes mest mulig korn på markedet. Prisen måtte være lav, ellers kunne ikke korn kjøpes av de fattigste. Når det her trengtes forbud, skyldes dette også en forestilling om menneskets onde vilje, for eksempel det å foretrekke å lagre korn mens de fattige dør av sult. Forbudene måtte altså bekjempe alt det som kunne føre til hungersnød. Resultatet var imidlertid motsatt. Det politiske kontrollapparatet i forhold til handel med korn førte nettopp til det som dette apparatet skulle forhindre (s. 35). De første som påpekte dette var fysiokratene. Nå kommer kornet i sentrum for interessen slik det dyrkes i åkeren og slik det inngår i husholdningen. Foucaults poeng er at det skjer en forskyvning fra det negative å forhindre hungersnød gjennom forbud til det positive kornet som et naturlig produkt, som «er det som det er» (s. 38): Alle vet, og min santen er det sant, at det er innenfor denne nye konsepsjonen om økonomi, og kanskje innenfor denne grunnleggende handling i økonomisk tenkning og økonomisk analyse som kjennetegner fysiokratene, at det er innenfor denne doktrinen at man har satt opp som grunnleggende prinsipp for økonomisk styring fri handel med korn og fri sirkulasjon av korn (s. 35). Den nye politikken skal stimulere sirkulasjonen av korn i og med at man forutsatte at dette i bunn og grunn regulerte seg selv. En måtte bare sørge for at prisene ikke var for lave (et mål ut fra det tidligere systemet) og at det derfor alltid måtte være en viss knapphet i markedet. Derved vil en kunne sikre en stigende pris. Og høy pris ville innebære at det alltid vil kunne finnes korn på markedet. «Fra nå av ingen hungersnød 12 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 13

7 [ ]. Men hva betyr dette? Det betyr at man unngår hungersnøden ved en viss laissez-faire (la det skure). En viss laissez-passer (la det passere)» (s. 43). Derimot blir et annet fenomen avgjørende; knapphet (knapphet på korn), altså at det blir et knapt gode som noen kanskje ikke kan ha råd til å betale for. Da er det ikke lenger en befolkning som rammes av hungersnød, men noen få fattige som kan dø av sult. Å avskaffe hungersnøden følger altså av at markedet fungerer slik det skal, gitt den knappheten som holder prisene oppe. Det avgjørende er fysiokratenes henvisning til naturen. Hungersnød skyldes ikke menneskets onde vilje eller gudenes straff. Den skyldes at mennesket ikke forstår naturens lover. Følgen er viktig: «Politikken må finne sted i den virkeligheten som fysiokratene nettopp kaller for fysikken, og de vil si, på grunn av det at politikken er en fysikk, at økonomien en fysikk» (s. 49). Det revolusjonerende ved dette er tanken om at politikken ikke kan rette seg etter Kongens vilje eller etter byene. Den må rette seg etter det tingene er, den må stemme overens med kornets mer generelt, tingenes natur. Men tingene fra naturens side styrer seg selv og kunsten å styre må derfor bety å styre minst mulig slik at ting får anledning til å utvikle seg i samsvar med sin egen natur. I forhold til monarkiet og i forhold til retten (jussen) innebærer dette en ny styringslogikk: Dette postulatet, jeg mener dette prinsippet om at den politiske teknikken aldri må ta av i forhold til virkelighetens spill med seg selv, er dypt knyttet til det generelle prinsippet som man kaller for liberalismen. Liberalismen, spillet; la folk få gjøre det de gjør, la ting passere, «laissez-faire», det vil essensielt og fundamentalt bety at man handler slik at virkeligheten utvikler seg, følger sitt løp ifølge de lover, prinsipper og mekanismer som er virkelighetens egne (s. 49). Et annet viktig trekk ved dette bildet er at den virkelighet og de lover som det nå vises til er av en helt annen type enn det som tidligere ble forstått som virkelighet og som lover. For markedet fungerer ikke fordi dets aktører kjenner dets lover, snarere tvert imot. Hvis en kjøpmann handler ut fra fellesskapets beste ut fra en forestilling om at han kjenner de byene som styrer fellesskapet da går det galt. Det er bare hvis han handler ut fra sine egne interesser han samtidig handler til fellesskapets beste. Det er da han styres av det som Adam Smith kaller en «usynlig hånd». Vel styres han, men av en hånd av lover han ikke kjenner og som han heller ikke kan kjenne. Foucaults analyse av denne berømte metaforen Lar frem noen av særtrekkene ved den nye (politiske) økonomien (2004b: ). Poenget er at denne hånden ikke er usynlig fordi den er Guds eller den allvitendes hånd. Den er heller ikke usynlig fordi mennesket ikke er allvitende eller mangler tilstrekkelig intelligens til å kunne gjennomskue den helheten dets handlinger inngår i. Usynligheten er derimot en egenskap ved markedet. «Usynligheten er absolutt uomgjengelig. Det er en usynlighet som gjør at ingen økonomisk aktør bør eller kan søke det kollektivt gode» (s. 283). Men dette går lenger, for konsekvensen er at heller ingen hersker eller lovgiver kan ha denne oversikten. Den økonomiske verden er tett og obskur. Ingen kan beherske den og ingen kan gi den lover. Dette betyr at økonomiske prosesser har en ukontrollerbar natur. Dette går ikke imot den økonomiske rasjonalitet men grunner den (og begrenser den) derimot på «den atomistiske atferd» til «homo economicus» (s. 285). Den økonomiske rasjonalitet faller derved sammen med egeninteressens rasjonalitet. På den ene siden markedets (helhetens) tetthet usynlighet på den andre siden aktørens gjennomsiktighet så fremt han følger sin natur (dovs, sine interesser) og kalkulerer i overensstemmelse med den. Dette betyr at «økonomien er en disiplin uten Gud» (s. 285) eller den første ateistiske disiplin. For det er en vitenskap som er grunnet på at det ikke finnes noe totaliserende blikk et blikk som ser alt, og som kan kontrollere alt. Økonomien som vitenskap tar knekken på tanken om «den universelle posisjon». Styringslogikk Med «styringslogikk» (alternativt «styringsrasjonalitet») oversetter jeg to av Foucaults sentrale uttrykk «gouvernementalité» og «raison gouvernementale». Det er også mulig å snakke om en styringsmåte eller et styringsregime. Spørsmålet er; hva er det spesifikke ved en liberal styringslogikk? Svaret angir Foucaults vinkling av liberalismen og knyttes til en ny styringslogikk som mer generelt resymerer liberalismens motto «laissez-faire». Dette viser også uten tvil til noe Foucault har oversett i sitt tidligere forfatterskap: For det andre så har jeg sagt ett eller annet sted at man ikke kunne forstå fremkomsten av liberale politikker og ideologier på 1700-tallet 14 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 15

8 uten å huske på at dette århundre som så sterkt krevde friheter, ikke desto mindre hadde bygget dem opp med disiplinære teknikker som, idet de omfattet barn, soldater, arbeidere der de var, begrenset frihetene betraktelig og på en måte ga garantier for utøvelsen av den samme friheten. Vel, vel, jeg tror at jeg tok feil. Jeg har aldri helt feil, men når alt kommer til alt, så er det ikke nøyaktig dette det dreier seg om. (2004a: 50) Det vises til en kjent passasje i Overvåking og straff: «Opplysningstiden, som oppdaget friheten, oppfant også disiplinen» (s. 197, norsk overs.). Disiplinen som en form for tvang over kroppen ble der sett på som et nødvendig motstykke til frihet. Selv om Foucault betraktet disiplinen og dens makt i motsetning til loven og jussen, så beholdt den allikevel en form som var knyttet til det juridiske (tvangen). Dette gjorde at han kunne si at det moderne samfunnet er disiplinært slik at fengselet ble til et bilde på samfunnet. Mot denne tankegangen kunne det innvendes at Foucault nettopp ikke hadde noe begrep om samfunn, så lenge han fremstilte en stat på den ene siden og individualiserte og disiplinerte individer på den andre siden, dovs, så lenge han lot denne relasjonen bli til et bilde på samfunnet. Langt på vei godtar Foucault denne kritikken, men det dreier seg ikke om direkte å forkaste problemstillingen i Overvåking og straff. Foucault tar heller et skritt til siden «jeg er som krepsen, jeg beveger meg sidelengs» (2004b: 80) for å få fatt i noe han tidligere ikke har tematisert. Kanskje det også er derfor Foucault aldri siterer seg selv. Enhver bok skal ideelt sett starte på nytt. I forelesningene snakker han derimot om seg selv og det han tidligere har vært opptatt av. Et godt eksempel er åpningsforelesningen på kurset i 1976, Il faut defendre La société (1997): Så, hva er det jeg vil si dere i år? Det er at jeg har gått ganske trøtt av det jeg har hold på med; det vil si at jeg vil forsøke å avslutte, finne opptil et visst punkt en slutt på denne forskningsserien. Når alt kommer til alt er vel forskning et ord som man anvender litt på måfå, hva betyr det egentlig? altså denne forskningen som man har bedrevet her i fire eller fem år, helt siden jeg kom hit, og som jeg er klar over har ført til en opphoping, både for meg og for dere, av vansker («inconvenients»). Det dreide seg om små innlegg om straffeprosedyrenes historie; noen kapitler angående utviklingen og institusjonaliseringen av psykiatrien på 1800-tallet, betraktninger om sofistikken eller om det greske pengesystemet, eller om inkvisisjonen i Middelalderen; skissen til en historie om seksualiteten, eller snarere en historie om kunnskapen om seksualitet gjennom bekjennelses-praksiser på 1600-tallet eller kontrollene av barneseksualitet på 17- og 1800-tallet; oppsporingen av opprinnelsen til en teori og en kunnskap om anomali, med alle de teknikker som er knyttet til dette. Alt dette står i stampe kort sagt, som man sier, det fører ikke til noe. (1997: 5) Det står i stampe, «hva er makt?» er spørsmålet Foucault så stiller i forelesningen. Han understreker at både den liberalistiske og marxistiske forståelsen viser implisitt til økonomien: Makt er noe en besitter som en slags eiendom. «Følgelig en manifest analogi som et gjennomgående trekk ved disse teoriene, mellom makt og goder, mellom makt og rikdom» (1997: 14). Hvorledes så utvikle andre modeller om makt? Kan det dreie seg om krig eller kamp (et av hovedtemaene for forelesningene)? Dette gir heller ikke noe svar som følges opp senere. Når Foucault stiller seg spørsmålet glemmer han den modellen som han har berørt tidligere og som han senere delvis går ut fra. I forelesningene året før (1975), Les Anormaux (1999), tas kristendommen opp i flere sammenhenger (som forholdet til hekser, til besatte), men det som vies mest plass er bekjennelsen knyttet til hyrdefunksjonen (se spesielt forelesningen 19/2-75). For hva er en bekjennelse om ikke en bestemt form for makt som kan lede den som bekjenner på den rette vei? Hyrden leder eller styrer sine får til de gode beitemarkene for deretter å føre dem trygt hjem til fjøset før ulvene kanskje får begått sine herjinger. Pastoren (hyrden) leder sine får gjennom fristelser og styrer sin hjord utenom de jordiske farer. Spesielt viktig er det at pastoren har makt til å gi syndsforlatelse. For å understøtte den sakramentale makt dannes øyets, blikkets, ørets, lyttingens makt slik denne tilhører presten. Derav denne formidable utviklingen av «pastoralen» (hyrdefunksjonen), det vil si denne teknikken som tilhører presten for styring av sjelene («gouvernement des åmes»). (1999: 165) Og noen setninger senere: «Pastoralen er en teknikk for styring av sjeler». Pastoralen er en styring eller en ledelse. Denne terminologien generaliserer Foucault slik åt hans maktproblematikk vendes i retning av en styringsproblematikk. 2 Men samtidig forstås også den kristne pastoralen 16 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 17

9 som en for-form for nyere styringsformer. I forelesningsserien i 1978 som starter med analysen av korn og handel med korn, er tre forelesninger viet pastoralen. Målsettingen er klar: «I dag vil jeg endelig gå fra sjelenes pastorale (hyrdefunksjon) til den politiske styring av mennesker» (2004a: 233). Utfordringen er å få fatt i hvorledes dette etter hvert blir en styring uten hyrde (uten monarken, uten loven). Dette knyttes til en ny måte å begrunne styring på. Foucault nevner tre prinsipper som alle er knyttet til markedet; nytten, sannheten og friheten. Nytte: Igjen er motsetningen til monarkiet instruktivt. Kongen hadde rett til å innkreve skatter, og han hadde rett til å bruke disse midlene til å bygge det ene slottet større enn det andre. Innenfor denne virkeligheten kunne det ikke stilles spørsmål om dette var nyttig for landet som helhet, og det kunne ikke vurderes om størrelsen på skattene var begrunnet gjennom undersøkelser som viste hvilke skattetrykk bøndene tålte. Med andre ord, det var ingen indre begrensninger på kongens makt, bare ytre (begrenset av andre stater eller av opprør fra undersåttene). Det samme gjelder politistater som utgår fra at jo mer makt det er samlet i statsapparatet, desto bedre. Makt blir på sett og vis sitt eget mål (mer makt, mer styring som et kjennetegn på at en besitter makten). Liberalismen innebærer derimot en form for styring som aldri kan ha seg selv som mål. Styring må alltid være nyttig for noe eller noen. Det er derfor liberalismen er en vedvarende kritikk av makt og maktutøvelse: En kritikk av eneveldet, en kritikk av «statsfornuften», en kritikk av «politi- en» («polizei», politivitenskapen) etc. Altså en kritikk av enhver utøvelse av makt som verken sikrer nytte eller frihet. Dette innebærer en styringslogikk som er definert ved at den er i stand til å begrense seg selv ved at det hele tiden kan vurderes om det ikke styres for mye (2004b: 29). Begrepshistorien for størrelsen, «nytte», knytter Foucault til de britiske empiristene som legger grunnen for en forståelse av et subjekt som defineres ved dets interesser. Mennesket blir subjekt (innenfor denne tankegangen) ikke ved en moral, men ved å være en størrelse som har interesser: Det som den engelske empirismen bringer til torgs, og det uten tvil for første gang i den vesterlandske filosofien, det er et subjekt som ikke i første rekke verken er definert ved dets frihet, eller ved motsetningen mellom kropp og sjel, eller ved en kjerne av griskhet mer eller mindre preget av fallet eller av synden, men et subjekt som fremstår som et subjekt for irreduktible og uoverførbare valg (2000b: 275). Irreduktibel betyr at valget har en basis i subjektet som er udiskuterbart (alternativet mellom skadelige («pénible») og ikke-skadelig («nonpénible»)). Et subjekt velger det ikke-skadelige og unngår det skadelige. Dette valget kan bare henvise til subjektet selv, dovs, til dets egeninteresse; dette prinsippet om et atomistisk og ubetinget valg som viser til subjektet selv, det er dette som man kaller for interesse. (2000b: 276) Det er derfor Hume ikke slutter seg til den klassiske kontrakt-tenkningen. Om en adlyder en kontrakt (samfunnskontrakten) så bunner ikke dette i at den er bindende. Det bunner i at det er mer fordelaktig å adlyde den enn det motsatte (for sitatet fra Hume, 2000b: 278). Det nye hos Adam Smith er at han følger denne tankegangen ved at den samtidig vries i en avgjørende retning. For den egeninteressen som definerer (skaper) subjektet er samtidig den som sikrer nytte for samfunnet som helhet «private vices and public benefits» (Mandeville). Og nytte betyr økt velstand. Filosofisk er det den britiske utilitarismen og den amerikanske pragmatismen som senere har utviklet denne tankegangen (å vurdere et valg, en handling, etter dens nytte eller etter dens virkninger). Her legges samtidig det filosofiske grunnlaget for å knytte sannhet til nytte. Sannhet: Å være i samsvar med det som styres, krever kunnskap. Uten kunnskap vil ikke styringen ha noe grunnlag. Dette grunnlaget er immanent i det som styres i den forstand at den nettopp må utvinnes fra dette. Betyr dette at statsmenn har satt seg inn i politisk økonomi og at de er begynt å lytte til økonomene? Er den økonomiske modellen blitt til prinsipp som skal organisere regjerings-praksisen («pratique gouvernementale»). Det er klart at det ikke er dette jeg har villet si. (2004b: 31) Poenget er at kunnskap og former for styring oppstår samtidig innenfor samme konstellasjon. De oppstår «nedenfra» fra bestemte praksiser ikke «ovenfra» som tanker i økonomiske eller politiske teorier. Det som avgjør om noe her er sant eller ikke, er ikke økonomiske teorier eller spekulasjoner: «Dette stedet for sannhet, det er selvsagt ikke i hodet 18 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 19

10 på økonomene, men det er markedet» (2004b: 31). Markedet som «sannhets-regime». Sagt med andre ord, det er markedets naturlige mekanisme og danning av en naturlig pris som vil tillate når man vurderer ut fra dette det som en regjering (styring) gjør, tiltakene den setter i gang, reglene som den pålegger det er dette som vil verifisere eller falsifisere styringspraksisen («pratique gouvernementale»). Markedet [ ] konstituerer i denne betydningen et sted for prøving av sannhet «un lieu de véridiction» jeg mener et sted for verifikasjons-falsifikasjon som styringspraksisen er underkastet. (s. 33) Politikken og økonomien er verken ting som eksisterer, verken feil, illusjoner eller ideologier. Det er noe som ikke eksisterer og som imidlertid skriver seg inn i det reelle idet det tilhører et sannhetsregime som skiller sant fra falskt. (s. 22) Biopolitikk Jeg skal ta opp frihet under dette punktet. Sammenhengen nå er ikke forholdet stat individ som i Overvåking og straff (hvor makten sitter i individets kropp mer enn i staten). Sammenhengen er heller forholdet og spenningen mellom stat og samfunn hvor samfunnet synes å ha to poler; markedet og befolkningen. Om staten styrer med hensyn til en befolkning, skal markedet begrense denne styringen gjennom å være dens «sannhetsregime». Siden den politiske makt over samfunnsmedlemmene skal sikre deres frihet, må dette innebære en styring som ikke direkte har det enkelte individ som korrelat. Disiplinen (Foucault, 1975) er rettet mot den enkelte. Den liberale styringslogikken knyttes derimot til befolkningen og til det sivile samfunn, til samfunnslegemet som helhet. Slik kan man snakke om en befolkningspolitikk, en helsepolitikk, eller mer generelt en velferdspolitikk. Men i siste instans vises det til livet som grunnkategori; fødselsrater, dødelighetsrater, risiko for epidemier, forhold som er sykdomsfremkallende som trangboddhet, sigaretter, overvekt etc. I Tingenes orden forstår Foucault kategorien liv parallelt med kategorien arbeid. Slik arbeidet, knyttet til den politiske økonomien, bryter med den tidligere analysen av rikdom, slik bryter livet knyttet til biologien (uttrykket oppstår rundt 1800) med den tidligere naturhistorien. Biologien og livet viser til en dybde, til en organisme som unnslipper vårt blikk, mens natur- historien tok for seg plantenes «overflate» slik denne uten videre var ordnet som en klassifikasjon som ordnet dem i naturens store herbarium. I Overvåking og straff formulerte så Foucault disiplinen som et stort herbarium over menneskelige kropper både over kroppens deler og over det enkelte individ som klassifisert i bestemte rubrikker. Slik var disiplinen samtidig individualiserende opererte på bestemte kropper og klassifiserende. Dette er det disiplinære samfunn slik den store overvåker kan se hver enkelt slik Bentham tenkte seg det moderne fengsel som et panoptikon (som et redskap til å kunne se alt). Her finnes det en hersker som ser alt, her har vi i prinsippet den absolutte gjennomsiktighet. Dette blikket er altså det motsatte av den «usynlige hånden» som innbærer at et suverent overblikk aldri vil kunne gjennomskue markedet. Foucault må gå fra en metafor (panoptikonet) til en annen (den usynelige hånden). Kategorien liv åpner for dette, men dette blir først klart i forelesningene i 1976 Il faut defendre la société (1997) og senere samme året i boken som innledet Seksualitetens historie, Viljen til viten (1976). I forhold til livet snakker nå Foucault om en makt som ikke er disiplinær. Etter den menneskelige kropps politiske anatomi, dannet i løpet av 1700-tallet, så kommer det til syne, mot slutten av dette århundre, noe som ikke er den menneskelige kroppens politiske anatomi, men noe som jeg vil kalle for menneskeartens «biopolitikk» (1997: 216). Temaet som fører Foucault i denne retningen er seksualiteten. Likesom seksualiteten fikk ham til å ta opp bekjennelsen og «pastoralen», leder den også til at han tar opp livet som politisk kategori. Seksualiteten blir til veikrysset for kroppen og livet slik det knyttes til befolkningen, og i siste instans arten. Om disiplinen knyttes til tvangen og til fengselet som moderne straffeform, knyttes biopolitikken til ordninger som skal være positive i forhold til livet. Monarkens makt hadde sitt høydepunkt i retten til å ta liv, bruddet med denne maktformen innbærer derimot at livet selv skal inngå i politikken. «For første gang, uten tvil, i historien, så avspeiles det biologiske i det politiske» (1976: 187). Det som tilhører livet, fra fødsel til død, blir til politiske utfordringer. Men når Foucault gjenopptar temaet på kurset to år senere (han hadde fri i 1977) forskyves noe av fokuset fra Viljen til viten. Han starter opp slik: «dette året vil jeg begynne studiet av noe som jeg litt løst har kalt for biomakt, det vil si denne serien av fenomen som synes meg temmelig viktig [ ]» (2004a: 3). Og så følger biologiske forhold som han 20 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 21

11 også har nevnt i Viljen til viten. Forskjellen er nå at de ikke knyttes til et «seksualitets-dispositiv», men til et «trygghets-dispositiv». Hvorledes skal befolkningen sikres? i hvorledes skal en befolkning for eksempel sikres mot hungersnød? Korneksempelet presenteres derfor av Foucault som et forsøk på å få fatt i det som følger etter det eneveldige monarkiet, altså at det dannes et trygghets-dispositiv som noe kvalitativt nytt. Tesen er at markedet (i dets nye betydning knyttet til den politiske økonomien) oppstår samtidig med en ny måte sikre befolkningen på. Foucault går tilbake i sitt forfatterskap for å vise hva biopolitikk ikke er, spedalskhet er det kjente eksempelet fra Galskapens historie (1961). Utsøtingen av de spedalske er religiøst og juridisk motivert. Pesten er behandlet i Overvåking og straff som eksempel på systematisk kontroll av den byen som er rammet av pest. Disiplinen er her et forsøk på å få (total) kontroll over pesten (2004a: 12). Hvilket forhold viser så til noe annet enn utstøtingen av de spedalske og kontrollen av den pestbefengte byen? Foucaults eksempel er kopper det som enkelte av oss fremdeles er vaksinert mot. Poenget er at de fleste momenter innenfor biopolitikken (som altså per definisjon er moderne, den fantes ikke tidligere) sammenfattes i måten å analysere og å bekjempe kopper på. Kopper bekjempes verken ved utstøting eller ved disiplin. For det første er det nødvendig med kunnskap, hvor mange smittes av kopper? I hvilke aldersgrupper? Hvor stor er dødeligheten? I London mot slutten av 1700-tallet døde 1 av 8 av kopper. For det andre må det finnes et middel som kan bekjempe den og middelet var rett og slett sykdommen selv. Det ble oppdaget (andre kulturer hadde kjent til dette) at påføring av små doser av kopper ville kunne forhindre at sykdommen brøt ut eller øke sjansen for at den ikke brøt ut. Å la seg vaksinere innebar alltid en viss risiko. En kunne dø av vaksinen, men samtidig måtte denne risikoen veies opp mot risikoen for å bli syk (uten vaksine). Vaksinasjon var for øvrig utenkelig ut fra datidens medisin. Kunnskapen den var artikulert på, var rett og slett statistikk som beviste at vaksinasjonen i de fleste tilfeller hindret en i å få kopper. Politikken er altså preventiv, den går ut på å hindre at det bryter ut en kopper-epidemi, ikke på å ekskludere noen eller på å plassere en pestbefengt by i et jerngrep. Det dreier seg om å håndtere en smitte i befolkningen gjennom en politikk som anvender kopper (vaksinen) for å imøtegå en større fare. Noen vil nok dø av vaksinen, men det store flertallet vil overleve, slik noen vil dø av sult ved den nye måten det handles med korn på, mens de aller fleste vil kunne spise seg mette (2004a: 61). Denne politikken dreier seg ikke om fyrstens sikkerhet. Det er derfor Machiavelli ikke åpner for moderne politisk tenkning (s. 67). Hans problem er hvorledes fyrsten kan beholde makten over sitt territorium, ikke å trygge sine undersåtter: «Ikke lenger fyrstens sikkerhet, men befolkningens trygghet, og følgelig også tryggheten til dem som styrer den» (s. 67). Ikke lenger fyrstens nei til sine undersåtter. Men likeledes er problemet for naturetts-tenkerne, Hobbes som Rousseau, hvorledes begrensningen av individet, begjæret og dets frihet dette «du skal ikke» kan forstås som legitimt og derved begrunnet på de samme individenes vilje. I og med fysiokratene blir dette snudd om på: Problemet er å vite hvorledes si ja, si ja til dette begjæret. Altså ikke begrensningen av grådighet eller begrensningen av kjærligheten til seg selv («amour-propre au sens de l amour de soi-même»), men motsatt, hvorledes stimulere, favorisere denne egenkjærligheten, dette begjæret slik at det kan produsere sine velgjørende virkninger som det nødvendigvis vil produsere. Man har altså der matrisen til en hel filosofi, la oss si den utilitaristiske. Og akkurat slik jeg tror at Ideologien hos Condillac, altså det som man har kalt for sensualismen, var det teoretiske instrumentet som kunne ligge under disiplinen, så vil jeg si at den utilitaristiske filosofien har vært det teoretiske instrumentet som ligger under denne nyvinningen i epoken som er styringen av befolkninger. (s. 76) Glem ikke Benthams politiske motto: «Størst mulig lykke for størst mulig antall». Befolkningen har også en annen side, nemlig publikumet, bedre oversatt med offentligheten: Offentligheten, et sentralt begrep på 1700-tallet, er befolkningen sett ut fra dens meninger, dens måter å gjøre ting på, dens vaner, dens frykt, dens fordommer, det som utdannelsen, kampanjene, overbevisningene er rettet mot» (s. 77). Det er i dette rommet (befolkningen som art og som offentlighet) at politikken i moderne betydning oppstår. Denne kan ikke forståes som et forhold mellom herskeren og hans undersått som underkastes skattlegging eller forbud, mens herskeren på sin side stadig risikerer opprør. Mellom herskeren og undersåtten oppstår befolkningen som en ny matrise for styring. Men dette er en styring i en ny betydning. Kongen styrte ved å herske. Forandringen skjer når man kan si 22 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 23

12 at «kongen hersker, men han styrer ikke». Denne omvendingen av styringen («gouvernement») forhold til det å herske og det faktum at styring dypest sett er mye mer enn suvereniteten, mye mer enn det å herske, mye mer enn imperiet, denne omvendingen som reiser det moderne politiske problem, det er, tror jeg, absolutt knyttet til befolkningen. Serien: trygghets-mekanismer befolkningstyring, og åpningen av det feltet som man kan kalle for politikken, alt (lette, tror jeg, konstituerer en serie som må analyseres» (s. 78). Det er i denne serien Foucault plasserer frihet. Trygghets-mekanismene skal beskytte samfunnet gjennom en balansegang hvor frihet skal sikres, men ikke slik at arbeidernes frihet blir en trussel mot produksjonen. Det må heller ikke være slik at uhell, at alt det som kan skje i den enkeltes liv, det være seg sykdom eller det som vil skje uansett, alderdom, at dette utgjør en fare for individene og for samfunnet. Kort sagt, til alle disse imperativene det å passe på at interessenes mekanikk ikke fører til farer enten for individene eller for samfunnet må det svare trygghets-strategier som utgjør på en måte både trangen til og betingelsen for liberalismen. Friheten og tryggheten, frihetens spill og tryggheten, det er dette som innenifra vil besjele problemene til det som jeg vil kalle for den makt-økonomien som kjennetegner liberalismen. (s. 67) Her dreier det seg verken om «det liberale dilemma» eller om «negativ frihet» forstått som fravær av påbud eller forbud. For frihet må dannes eller skapes. Dette betyr slett ikke at frihet ikke er noe reelt, men som reell er frihet alltid gitt i et bestemt forhold. Friheten er aldri annet enn men dette er allerede mye et aktuelt forhold mellom de styrende og de styrte, et forhold hvor målet «for lite» frihet er gitt ut fra målet «enda mer» frihet som kreves. (s. 65) Det dreier seg om markedets frihet, om selgerens og kjøperens frihet, om den frie rett til eiendom, om frihet til å diskutere og eventuelt ytringsfrihet. Den nye styringslogikken har altså behov for frihet, den nye styringskunsten konsumerer frihet [ ] Den nye styringskunsten vil altså presentere seg som en forvalter av frihet, ikke i betydningen av imperativet «vær fri» med den kontradiksjonen dette umiddelbart medfører. Det er ikke «vær fri» som er liberalismens formular. Formularet er ganske enkelt; jeg vil skaffe deg det som gjør deg fri. (s. 65) Der liberalismen (som idé, som ideologi) opererer med individ og frihet på den ene siden (som nærmest gitt fra naturens side) og politisk makt på den andre siden, er Foucault ute etter det som danner dette individet og denne friheten. Og det som danner dette en ny styringslogikk er samtidig det som skal stimulere og beskytte disse to forholdene. Nyliberalismen Økonomig I mellomkrigstiden starter kapitalismens og liberalismens kriser. Det som kommer ut av denne krisen svaret på den kaller Foucault for nyliberalismen. Om denne bare kan forstås på bakgrunn av liberalismen betyr ikke dette at den ikke innebærer noe kvalitativt nytt. Det er dette Foucault forsøker å sirkle inn: Adam Smith, Marx, Solsjenitsyn, «laissez-faire», varesamfunnet og skuespillsamfunnet, konsentrasjonsuniverset og Gulag: Slik er grovt sagt de tre kritiske og analytiske matrisene som man vanligvis forsøker å nærme seg nyliberalismen som problem med, det som altså tillater en å ikke gjøre noe som helst i forhold til den, å lage gjentatte ganger den samme typen kritikk etter to hundre år, hundre år og ti år. Imidlertid, det som jeg vil vise dere er at nyliberalismen er noe annet (2004b: 136). Henvisningen til Solsjenitsyn er sannsynligvis en påminning om at heller ikke det Foucault tidligere har skrevet, duger i denne sammenhengen; i Overvåking og straff kalles det moderne samfunn for et «fengselsaktig arkipel» (s. 264). Det som Foucault forsøker å vise er at økonomien, styringslogikken og biopolitikken knyttet til den klassiske liberalismen, gjennomgår avgjørende transformasjoner som resulterer i en ny økonomi (og forståelse av økonomi), en ny styringslogikk og en ny biopolitikk. Dette skjer i to trinn. Først i etterkrigstidens Tyskland med det som gjerne kalles for «den tyske modellen», «det tyske økonomiske under», deretter i usa hvor det nyliberale mennesket etter hvert oppstår. 24 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 25

13 Foucault tar utgangspunkt i velkjente ting (det er stadig forelesningene 2004b jeg viser til). Etter krigen er Tyskland fallitt både som stat og som samfunn. Ut fra ruinene oppstår et eksperiment for gjenoppbygging. Det dreier seg nærmest om en eksperimentell situasjon for grunnlegging av en stat, en økonomi, et samfunn (s. 84). I denne situasjonen blir gjenoppbyggingen av markedet her avgjørende. Denne krever lover og statlige reguleringer. Samtidig blir derved markedet til legitimasjonsbasis for den nye statsdannelsen. Staten gjenfinner sin lov, sin juridiske lov, og gjenfinner sitt grunnlag, ved eksistensen og praktiseringen av den økonomiske frihet. Historien hadde sagt nei til den tyske staten. Fra nå av er det økonomien som tillater den å hevde seg. (s. 87) Denne situasjonen åpnet for en ny forståelse av markedet. Delvis er denne forberedt i tiden like før nazismen av tyske økonomiske teoretikere rundt tidsskriftet Ordo (Foucault viser spesielt til W. Eucken). Denne gruppen kritiserte forestillingen om markedet og markedskreftene som noe naturlig. Markedet dets vesen (Eucken hadde vært elev av Husserl) måtte forstås som et ideal, et ideal som matte bygges opp og opprettholdes. Derav viktigheten av det juridiske. Lover og garantier måtte utgjøre selve markedets nervefibre. Jussen tilhører ingen «overbygning». Den er uomgjengelig i formingen av markedet som derved blir en juridisk-økonomisk størrelse. Følgen er at markedet må styres, ikke for å begrense det eller for at det skal skapes en motvekt, men nettopp for at det skal kunne fungere etter sitt ideal (sitt vesen); den frie konkurranse. Dette er den nye «Wirtschaftsordnung» (s. 173). Styringen («gouvernement») må fra ende til annen ledsage markedsøkonomien. Markedsøkonomien unndrar ikke noe fra styring. Den markerer derimot regelen for enhver styringshandling. Det må styres for markedet, snarere enn på grunn av markedet. Og på denne måten ser dere at det forholdet som er definert av liberalismen på 1700-tallet, er fullstendig snudd på hodet. (s. 125) duksjonskreftene. Det er bedriften som del av et økonomisk-juridisk nettverk som skal styre kapitalen og dens kriser. Dette samfunnet kan altså ikke forstås ut fra kapitalens logikk, det må forstås ut fra bedriftens logikk (s. 170). Og hva er en bedrift? Det er en bestemt måte det styres på. «Den tyske modellen som sprer seg..., det er altså muligheten for en nyliberale styringslogikk» (s. 198). Når det bare dreier seg om «muligheten» skyldes dette at «den tyske modellen» selvsagt også er en velferdsmodell. Men Foucault understreker ikke dette, og han unnlater derfor å ta opp at denne «muligheten» også kan åpne for en sosialdemokratisk retning. Innenfor Foucaults skjema innebærer en slik retning et forsøk på å konsolidere den liberale styringslogikken gjennom et forsvar av velferdsstaten og av kollektive ordninger.3 Foucault må derfor kritiseres for at han ikke får frem det tvetydige ved den «tyske modellen». Denne tvetydigheten er for eksempel åpenbar i et sitat fra Röpke (en av «ordoliberalerne») som på et berømt symposium arrangert av Walter Lippmann i 1939, hevdet: Det som må gjøres er å organisere samfunnskroppen («corps social») ifølge markedsøkonomiens regler, men det forblir ikke desto mindre nødvendig å tilfredsstille nye og økende behov for integrasjon [ ]. Konkurranse er et prinsipp innenfor markedets økonomi, men på dette prinsippet er det ikke mulig å bygge hele samfunnet. Moralsk og sosiologisk sett er markedet heller et prinsipp som oppløser, ikke et prinsipp som forener. (s. 248) På den ene siden må alt følge markedsøkonomiens regler (åpningen for nyliberalismen), på den andre siden, «på dette prinsippet er det ikke mulig å bygge hele samfunnet». Men tar vi høyde for denne tvetydigheten, er det uriktig å kalle «den tyske modellen» for nyliberalistisk. Uansett ble det Amerika som skulle gjøre denne muligheten til virkelighet; den amerikanske nyliberalismen fant form gjennom en helt annen radikalitet. Det dreier seg om å generalisere markedsøkonomien til hele den samfunnskroppen som ikke går gjennom eller sanksjoneres av bytte av penger. (s. 248) Forandringen i forhold til «den tyske modellen» er avgjørende ved at det nå er produksjonssfæren som vektlegges. Kategorien arbeid gjennomgår en mutasjon som ender opp med noe som verken kan forstås ut fra liberal- 26 sosiologi i dag årgang 35 nr Neste trinn er at markedsstyringen generaliseres til samfunnspolitikk («Gesselschaftspolitik»). Dette er også i samsvar med «ordoliberalerne» som hadde insistert på «formaliseringen av samfunnet etter mønster av bedriften» (s. 166). Derfor er produksjonsforholdene viktigere enn proarild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 27

14 ismen eller marxismen. Mutasjonen er både epistemologisk (artikulert gjennom nyliberalistiske analyser) og sosiologisk i den forstand at det oppstår et fenomen som er bestemmende for en ny form for samfunn. Foucault tar utgangspunkt i nyliberale økonomers (noen av dem er det kanskje mer vanlig å kalle for «nyklassiske») kritikk av den klassiske politiske økonomiens begrep om arbeid. Arbeidet ble stående uspesifisert som arbeidskraft som ble byttet mot lønn knyttet til den mengde tid det ble arbeidet. Dette gjaldt for Ricardo, men i en noe annen sammenheng også for Marx. Arbeidet var altså noe abstrakt, nærmest kvantitativt. For Marx var denne «abstraksjonen» en følge av kapitalismen, for nyliberalerne er den derimot en følge av en utilstrekkelig økonomisk teori (s. 227). Det som må til, er å la arbeidet analyseres gjennom «den økonomiske analysens filter» (s. 226). Og sier nyliberalerne, når økonomene betrakter arbeidet så abstrakt, når de lar unnslippe dets spesifikasjon, dets kvalitative former og disse formenes økonomiske virkninger, så er det fordi de, i bunn og grunn, bare nærmer seg økonomiens gjenstand som prosesser som karakteriserer kapitalen, investeringen, maskinen, produktet, etc. (s. 228) Imidlertid, for nyliberalerne, så skal ikke økonomien bestå i en utforskning av disse prosessene, men i studiet av naturen til og konsekvensene av det som de kaller for substituerbare valg, det vil si i studiet av allokering av knappe ressurser i forhold til konkurrerende mål, det vil si, som er alternative, som utelukker hverandre» (s. 228). Dette må gjelde alle økonomiske forhold, ikke minst arbeid. Arbeideren er en økonomisk aktør som ut fra egne knappe ressurser må velge, gitt alternative mål, hvorledes de skal anvendes. Hans ressurser er hans kapital, dovs, han råder over en «menneskelige kapital». Mens den tradisjonelle kapitalisten for- øker den kapitalen han skaper gjennom handel og produksjon, er det nå mennesket selv som blir til kapital som det kan forøke ved riktig kalkulering. Derved avskaffes arbeideren. Enhver blir til «kapitalist», enhver skal forvalte sin egen «human capital» (Foucault viser til G. Becker, «Investment in human capital: a theoretical and empirical analysis with special reference to education» Journal of Political Economy vol. 70 (5) (1962). Dette betyr at arbeid ikke betraktes som bytterelasjon hvor arbeidstaker mottar lønn for det han yter. Å arbeide er derimot å investere egenkapital deler av denne som for eksempel kompetanse i en arbeidssituasjon som innebærer at man mottar avkastning inntekt på det en investerer i arbeidet. Kapital omfatter på denne måten alt det en kan bruke investere på et marked som fungerer som mål på denne investeringen (inntekten fra et arbeid). På den ene siden dreier det seg om nedarvet kapital, altså gener, utseende og annet arvegods, på den annen side om tilegnet kapital, som utdannelse, tidligere jobberfaring, bekjentskaper i relevante miljøer («nettverk») etc. Alt dette er kapitalressurser som den nye «homo economicus» må utnytte på arbeidsmarkedet, må han altså velge hvorledes han skal utnytte egne (knappe) ressurser på måter som gir optimal gevinst. Denne kapitalen kan også stadig økes ved for eksempel etterutdanning selv om det må avgjøres om investeringen i dette vil svare seg målt etter forventet utbytte av en slik kompetanseheving. Det som når alt kommer til alt er disse nyliberale analysenes essensielle epistemologiske mutasjon, det er at de foregir å forandre det som hadde utgjort gjenstanden, området, den generelle rammen for økonomien. (s. 228) Denne omleggingen innebærer at arbeideren avskaffes eller snarere, «det er arbeideren som blir for seg selv en slags bedrift ( entreprise )» (s. 231), han blir en entreprenør for forvaltning av egen kapital. Økonomiens basis blir derved i vid betydning bedrifter: En økonomi laget av bedriftsenheter, et samfunn laget av bedriftsenheter; det er dette som både er fortolkningsprogrammet knyttet til liberalismen og dets programmering for en rasjonalisering av et samfunn og en økonomi» (s. 231). Ikke en prosess som i den klassiske økonomien, men en aktivitet som i sin form ikke lar seg skille fra aktiviteten til en entreprenør. Følgen er at arbeid må analyseres slik enhver menneskelig aktivitet lyseres, nemlig ved «den interne rasjonalitet, den strategiske programmering av individers aktiviteter» (s. 229). Foucault sporer tanken tilbake til Robbins som i 1932 foreslo at «økonomien er vitenskapen om menneskelig atferd. Vitenskapen om menneskelig atferd forstått som et forhold mellom mål og knappe midler som har en gjensidig eksklusiv 28 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 29

15 bruk» (s. 228). Slik generaliseres den nye formen for «homo economicus»; «det er en entreprenør som også er sin egen entreprenør» (s. 232). Dette betyr at han er sin egen produsent idet han også selv er kilde til sine inntekter. Men han produserer også sin egen tilfredsstillelse (som igjen selvsagt er en ressurs som kan øke hans verdi eller hans kapital) gjennom konsum. Foucault siterer igjen Becker som fremholder at konsumet innebærer en produksjon av tilfredsstillelse (s. 232). All atferd vil altså i siste instans kunne tilbakeføres til det at den enkelte tar seg selv som sin egen bedrift («d entreprise de soi-même») (s. 237). Det er som om de to betydningene av ordet «bedrift» nå slår seg sammen i det som innenfor dette regimet utgjør «homo economicus». Styringslogikk og biopolitikk «There is no such thing as a society» hevdet Thatcher. Vel, siden samfunnet ikke finnes i generell form, må spørsmålet være hvilket samfunn som ikke lenger finnes. Og det Thatchers motto er et symptom på og det som er hennes ufrivillige innsikt, er at det liberale samfunn ikke lenger finnes, eller vi kunne like gjerne si «det sivile samfunn» som Foucault betrakter som et samfunn knyttet til en liberal styringslogikk. Dette var et samfunn som forutsatte at bedriftene fantes innenfor en begrenset økonomisk sfære. Videre innebar dette en styringslogikk som trygget denne sfæren, men på en måte som også trygget privat-individene innenfor den offentlige sfære. Styring var altså knyttet til det Foucault kaller for et «trygghets-dispositiv». At staten styrte var derved avhengig av dens forskjell både til markedet og til det sivile samfunn (s. 301). Denne forskjellen var avgjørende fordi markedet og det sivile samfunn nettopp skulle begrense den politiske styring, utgjøre den liberale styringens selvbegrensning. Man må styre med økonomien, man må styre ved siden av økonomene, men man må ikke, og det er ikke spørsmål om det, det er ikke mulig at økonomien skulle utgjøre selve styringsmåtens rasjonalitet («la rationalité gouvernementale») (s. 290). Det er dette som nå forvandles: «Det er ikke staten som begrenser seg selv gjennom liberalismen, det er liberalismens krav som blir grunnleggende for staten. (s. 233) res for mye (kritikken av «mer-styring») av en helt annen kritikk. Nå går kritikken ut på å underkaste offentlig styring en vedvarende evaluering. Sløses det med offentlige midler? Er investeringene i samsvar med det utbytte en må kunne for- vente? Står utgiftene til fengselsvesenet i samsvar med det som fengselet er satt til å forhindre? Det dreier seg altså om å begrunne en permanent kritikk av det offentlige. Det dreier seg om å filtrere enhver handling fra det offentliges side gjennom størrelsene tilbud og etterspørsel. Altså det dreier seg om å sette opp mot den aktuelle styringen en kritikk som ikke ganske enkelt er politisk, som ikke er juridisk. Dette er kjøpmannens kritikk, kynismen karakteristisk for en kjøpmannskritikk rettet mot det offentlige styre og stell («puissance publique»). (s. 252) Derav også den radikale forskjellen i forhold til den liberale kritikken. Den var rettet mot at det skulle styres mindre, er kritikken i selve sin form innrettet mot at det må styres annerledes. Med andre ord, i den klassiske liberalismen krevde man av styret (styringen eller regjeringen) å respektere markedets form og å «laissez-faire». Nå vender man «laissez-faire» til et ikke-la-styringen skure («ne-pas-laisser-faire le gouvernement») ut fra markedets lov som slik vil tillate en måling og evaluering av styringen. (s. 253) Den permanente kritikken av offentlig styring åpner derfor for en styring etter de prinsippene det offentlige kritiseres ut fra. Det som blir kritisert må altså nærme seg bedriftsformen eller aller helst bli «fristilt» slik at det mer entydig kan underlegges en ny styringslogikk. «Dereguleringer» åpner altså for en kvalitativ ny form for regulering som i selve sin form ikke kan begrense seg selv. 25 år etter at Foucault holdt disse forelesningene er vel dette blitt enda mer tydelig. Kritikken av den liberale styringsmodellen innebærer en bedriftsøkonomisk styringslogikk som fører til en massiv økning av styring og administrasjon som er nødvendig for at for eksempel sykehus og universitet skal fungere som bedrifter (altså «intern-faktuering», utvikling av kriterier som skal skape konkurranse, evaluering og rapportering knyttet til dette, etc.). Vi får altså en «modernisering» som ved selve sin styringslogikk innebærer en administrasjon og et byråkrati som i volum og makt langt overgår det som var knyttet til den 30 sosiologi i dag årgang 35 nr Hva innebærer det nærmere at den liberale styringslogikken forlates? For (fet første avløses den liberale kritikken av at det kan styarild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 31

16 liberale styringslogikken. Og for å løse de problem som derved måtte skapes, må man nødvendigvis appellere til bedre styring eller mer styring (nye styringsrutiner, enda bedre kvalitetsstyring, bedre styring av gjennomstrømming av studenter etc.), ikke til mindre styring, ikke til «laissez-faire». Vi har sett at Foucault knytter «laissez-faire» til Adam Smiths usynlige hånd. Markedet er tett og uoversiktlig det kan ikke styres direkte. Det som grunner den økonomiske rasjonalitet er ganske enkelt at «homo economicus» følger sin natur, sine interesser. Denne naturen er ikke i seg selv rasjonell, det avgjørende er at det å følge den som maksimering av egeninteressene er rasjonelt. Derfor skulle heller ikke «homo economicus» styres (hans aktiviteter følger av hans natur). I denne betydningen var han fri og dette var en frihet den politiske styringen skulle sikre; en frihet som ga seg i selve forholdet mellom «styrende» og «styrt». Det er dette som nå blir snudd om. For styring blir ikke lenger tenkt som noe som begrenses av «den usynlige hånd» på den ene siden og av frihet på den andre siden. Styringen har altså ikke noe utenfor seg selv som ikke skal eller kan styres direkte, men som det må styres med henblikk på. Tvert imot, styring skal være en del av det som gjør fenomen gjennomsiktige. Hvis noe er uoversiktlig skyldes dette at styringen ikke er god nok, ikke tilstrekkelig rasjonell. Det er dette Foucault knytter til den nye «homo economicus» som ikke er den som primært bytter på markedet, men som er som en bedrift (også ved å defineres ved sine bedrifter) og som ikke minst har seg selv som bedrift. Men denne figuren er rasjonell i selve sitt vesen og derved også gjennomsiktig for seg selv og andre. Poenget er ikke at et individ er slik, poenget er at det rasjonelle ved et individ forstås som å utgjøres av nettopp dette. Det er videre dette individet som ikke kan noe annet enn å gjenfinne den rasjonaliteten som definerer det (som bedrift, se punktet ovenfor) i de sammenhenger eller bedrifter det selv inngår i (for eksempel, et universitet styres ved samme form for rasjonalitet som definerer aktørenes egen rasjonalitet). Med andre ord, det er i dette (økonomiske) menneske at prinsippene for den nye styringslogikken legges. Det fremste eksempel på styring selve forbildet blir derved det økonomiske menneskets kalkulering mht. hvorledes dets mål ut fra egen begrensete kapital best skal realiseres. Her dannes forbildet for effektiv og målrasjonell styring. Der den klassiske bedriftseieren kalkulerte overfor markedet, må nå «homo economicus» anvende samme kalkulering på seg selv. At styring finner sitt forbilde i det økonomiske subjektet innbærer altså at styring generelt forstås ut fra de samme prinsipper. Som objekt styres mennesket ved hjelp av samme prinsipper som det som subjekt styrer ved hjelp av. Derav følgen: «Homo economicus», det er den som er i eminent forstand styrbar («éminemment gouvernable») (s. 274). Mer presis: «Homo economicus» er styringens og individets felles segment («interface») (s. 258). Individet som er sin egen bedrift, kalkulerer i kraft av sin frihet, dvs., jo større kapital, jo større frihet i og med at mulige mål, samt valgmuligheter øker ved økning av kapitalen (den menneskelige). Dette betyr at hans frihet er som hans kapital; det som gjør hans handlingsrom mulig. Slik blir også friheten til en ressurs slik kapitalen er det, altså en ressurs som må styres på helt bestemte måter, skal den kunne maksimeres eller realiseres. Når handlingsrommet øker, øker samtidig friheten, valgfriheten. Dette innebærer at forhold som tidligere unndro seg valg, unndro seg politikk, i stadig større grad blir omgjort til forhold som en kan velge: Velge utseende ved kirurgiske inngrep, for eksempel. Det er i denne sammenheng genetikken forlater området den tradisjonelt eller opprinnelig hørte hjemme i determinismen og vår uomgjengelige. arv. Det nye som Foucault analyserer, er forholdet mellom genetikk og forestillingen om en «menneskelig kapital». Når enhver skal bedre sin kapital, må dette også inkludere ens «genetiske kapital». Hvis det er mulig å vite at visse individer er risikoutsatt for bestemte sykdommer, så er det i enhvers interesse å hindre overføring av ugunstige gener. Altså, hvis jeg vil ha et avkom fra min genetiske utrustning hvis gener skal være like gode som mine egne eller til og med bedre, så er det nødvendig at jeg gifter meg med en som har minst like god genetisk utrustning. Og dersom dere vil ha et barn hvis menneskelige kapital, ganske enkelt forstått som medfødte og arvete elementer, er høy, ser dere godt at det kreves en investering fra deres side, det vil si at dere må ha arbeidet tilstrekkelig, ha tilstrekkelig inntekt, tilstrekkelig sosial status, til å finne en ektefelle eller en medprodusent for å kunne skape denne fremtidige kapitalen; altså et vesen for hvem denne kapitalen vil være viktig. (s. 234) Både for individet og for staten er det således et mål at den «menneskelige kapitalen» økes. «Det er altså ut fra konstitueringen, økningen, for- 32 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 33

17 bedringen av den menneskelige kapital, at det politiske problem mht. til bruken av genetikken reises» (s. 235). Livet i dets genetiske dimensjon blir en avgjørende politisk utfordring (s. 235). Derved oppstår en form for biopolitikk som individet anvender på seg selv (eventuelle inngrep i egen genetisk utrustning eller i eget utseende). Dette er nettopp knyttet til at individet blir til sin egen bedrift, blir til en som skal styre seg selv. Men i disse forelesningene forekommer ikke uttrykket «styre seg selv», styring defineres ut fra statsapparater, det offentlige. Det er denne dimensjonen som definerer problemstillingen. Derfor kan heller ikke Foucault nå si (slik han ville kunne gjøre to eller tre år senere) at mens han i Overvåking og straff tok opp hvorledes mennesket ble sin egen vokter, tar han nå opp hvorledes mennesket blir sin egen bedrift. Frihet blir til en ressurs som vi styrer som en del av vår kapital, og fritiden i tradisjonell betydning avskaffes. Alt underkastes samme logikk. Jeg tror Foucault her gir avgjørende premisser for en nærmere analyse av det nyliberalistiske kontrollsamfunnet. 4 Foucault selv lar forelesningenes slutt avbryte problemstillingen og at det hele ender opp i mange løse tråder er selvsagt knyttet til dette. Heller ikke tankene om biopolitikk Par noen mer bestemt utforming senere. Året etter (1980) er temaet han tar opp et ganske annet. Noter 1. Det dreier seg om følgende forelesninger angitt i rekkefølge fra det akademiske året til (ingen forelesning 76-77). Når forelesningsrekken er publisert, settes år for publikasjonen i parentes: La Volonté de savoir, Théories et institutions pénales, La société punitive, Le pouvoir psychiatrique (2003), Les Anormaux (1999), «Il faut défendre la société» (1997), Sécurité, Territoire, Population (2004), Naissance de la biopolitique (2004), Du gouvernement des vivants, Subjectivité et vérité, L Herméneutique du sujet (2001), Le Gouvernement de soi et des autres, Le Gouvernement de soi et des autres: le courage de la vérité. 2. Viktige deler finnes i den norske oversettelsen av tre forelesninger (Foucault, 2002). En god innføring gis i forordet av oversetteren, Iver B. Neumann. 3. Forsvaret av velferdsstaten vil derved måtte vise til noe som ikke kan styres, men som det må styres med henblikk på. Og det som ikke kan styres direkte er selvsagt solidaritet, fellesskap og privatliv. Det er også slik en liberal styringslogikk (ifølge Foucaults vide definisjon av liberalisme) nødvendigvis må ha ytre mål. Det er dette som ødelegges når det eneste målet blir «lønnsomhet». Når dette blir målet, finnes det ikke lenger noe utenfor som det styres med hensyn til slik markedet ble tenkt i den tidlige kapitalismen. Siden markedet ikke lenger kan begrense styringen, må vi følgelig plassere «den usynelige hånd» på helt andre steder. 4. Gilles Deleuze beskriver det Foucault søker å innfange som et kontrollsamfunn til forskjell fra det tidligere disiplinære samfunn («Postscriptum sur les sociétés des controles» i Deleuze 1990). Litteratur Deleuze, Gilles Paris: Les éditions de Minuit Pourparler. Foucault, Michel Tingenes Orden (Les Mots et les Choses). Overs. Knut Ove Eliassen Oslo: Aventura. Foucault, Michel Overvåking og Straff (Surveiller et punir, Naissance de laprison). Overs. Dag Østerberg Oslo: Gyldendal. Foucault, Michel Viljen til Viten, B. 1 Seksualitetens historie (La Volonté de Savoir). Overs. Espen Schaaning Oslo: Exil. Foucault, Michel Il faut de fendre ki société, Cours au Collège de France, Paris: Hautes Etudes, Seuil/Gallimard. Foucault, Michel Les Anormaux Cours au Collège de France, Paris: Hautes Etudes, Gallimard/Seuil Hautes Etudes, Seuil/ Gallimard. Foucault, Michel Forelesninger om regjering og styringskunst. Overs. Iver B. Neumann, Oslo: Cappelen akademisk forlag. Foucault, Michel 2004a. Sécurité. Territoire, Population Cours au Collège de France , Paris: Hautes Etudes, Gallimard/Seuil. Foucault, Michel 2004b. Naissance de Li biopolitique Cours au Collège de France , Paris: Hautes Etudes, Gallimard/Seuil. 34 sosiologi i dag årgang 35 nr arild utaker :: michel foucault om liberalisme og nyliberalisme 35