Foucault i dag? Den intellektuelle som fryktløs taler

Transkript

1 SOSIOLOGI I DAG, ÅRGANG 35, NR. 2/ Foucault i dag? Den intellektuelle som fryktløs taler Pål E. Dingstad Vi befinner oss på en sykkeltur: Oslo Paris retur. Galskap? Året er Før avreise hadde vi vært innom universitetsbokhandelen. Der hadde jeg funnet en bok som så spennende ut. Den het Discipline and Punish, den med Van Goghs triste grå-brune maleri på forsiden av fanger i lenker, gående i en sirkel iført stripete fangedrakter, sannsynligvis i en luftegård i et fengsel. Stakkars fanger. Sikkert en spennende bok, hadde jeg tenkt. Det ble turlektyren. Jeg kjente ikke til forfatteren Foucault hadde vel vært nevnt på en forelesning på grunnfaget jeg ble ferdig med den våren. Boka var senere blitt klissvåt av duskregnet i Ruhrområdet, der den hadde ligget i styreveska. Dypp en bok halveis ned i en bøtte med vann og hold den der litt. Den blir bølgete og rar. Lommelykten i teltet hjalp meg dessuten til å finne ut at boka var for tung som sovepose-lektyre. Jeg la den bort. Ante ikke noe om forfatteren, eller at han lå på sykehus. Jeg skjønte at han var fransk, men visste ikke at han døde det året vi var i Paris; hverken at han var intellektuell eller aktuell. Alt dette skjønte jeg først noen år etter. Boka er fortsatt bølgete og rar. Er Michel Foucault fortsatt aktuell? Han var det jo når vi senere satt og nileste, noen av oss, alt vi kom over av engelske, svenske eller danske oversettelser av sentrale deler av arbeidene hans: Discipline and Punish, Madness and Civilization, The order of things, The Archaeology of Knowledge, The Birth of the Clinic, Talens forfatning og Sexsualitetens historia. Umiddelbart kunne man svart ved å peke på at det nå i juni 2005, 21 år etter hans død, i Paris finner sted et tverrfaglig forskerseminar i regi av to norske universiteter, i et samarbeid med Franskmennene, under tittelen Foucaults aktualitet. Og i vinter var det et seminar arrangert et seminar av det engelske forskningsmiljøet, nok en gang i Paris. Videre kunne vi vist til at nå i 2005 ga danskene ut en nyutgivelse av Sindsygdom og psykologi, som kom ut

2 4 PÅL E. DINGSTAD i 1954, eller at oversettelser, nye utgaver, ferdigstillelser av forelesninger, notater og intervjuer ser ut til å ha blitt publisert nærmest sammenhengende siden hans død for 21 år siden. Foucault handler om å bli møkkete på henda, noe for eksempel Galskapens historie viser. Noen ynder å kalle ham en beinhard empiriker. Uansett var han en helt rå datainnsamler. Det ekstreme arkivarbeidet som må ligge bak en slik bok, er jo vanskelig å forestille seg. Foucault var ikke teoretiker, hverken generell eller spesiell, om makt eller om avviksproblematikk knyttet til makt, om biopolitikk eller styringslogikk og i hvert fall ikke om seksualitet like lite som den berømte doktorgradsavhandling om den vestlige fornufts avgrensninger av seg selv, om grensedragninger mellom det abnorme og det normale i Galskapens historie hverken bør leses som en historikk om galskap eller en historikk om psykiatrien. Vi er milevis unna det vi kan betegne som akademisk jåleri, der referanselista nesten ser ut til å skulle være minimum ca. tyve prosent av artikkelens lengde, der rapporter og artikler nærmest ser ut til å bli bedømt ut fra lengden på referanselista og antall henvisninger, der henvisninger til det akademisk korrekte blir det viktige og forresten, der det også henvises over en lav sko. Selv de minste hverdagslige detaljer skal dokumenteres. Omsorgsarbeid er viktig men også tidkrevende ( Hansen og Hansen, 2003). Namedropping er et annet fenomen; og ofte på en misforstått måte og til det kjedsommelige: anvendelse av den hotteste teoretikerens begreper hører også med til dette bildet. Foucault som metode og tilnærming i sosiologien må altså dreie seg om å bli møkkete på henda, om å kalle en (akademisk) spade for en (akademisk) spade. I stedet for at vi opererer med kunstige skiller mellom teori og empiri, refleksjon og praksis: i stedet for at intervju objektet ikke bare er respondent men også et tenkende observerende fortolkende vesen, vil den vi intervjuer i tillegg før eller siden tre frem som et teoretiserende subjekt. Å tro for eksempel at man opererer med noe annet enn tekstmateriale og utsagte ting, og at dette selvsagt må bearbeides som en eller annen form for empiri, enten det står mellom to permer eller kommer som setninger fra den intervjuedes lepper i en undersøkelse, å tro at empiri i samfunnsvitenskaplig for den saks skyld sosiologisk sammenheng, er noe særlig annet... i stedet kan vi med Foucault snakke om det det dreier seg om nemlig å samle, analysere, avgrense det utsagte, alt snakket, til det som etter hvert nesten ble en klisje: diskurser. Det vi hadde fra før av i sosiologien som kanskje kunne

3 FOUCAULT I DAG? 5 sies å ligge i nærheten av et slikt perspektiv, er etnometodologien, representert ved Harold Garfinkel på 1960-tallet. Vi befinner oss på en konferanse for noen år siden, om barndom: Det haglet med klisjeaktig foucauldiansk begrepsbruk: arkeologisk tilnærming til barndommen som emne, diskurser om barn og barndom, barndommens genealogier etc. Iveren vokste etter å få høre spennende Foucaultinspirerte vinklinger på barnet, som objekt for maktstrategier, individualiserende disiplineringsteknologier i utdanningspolitikken, eller spennende journal- og reglementsanalyser som kunne avdekke hvordan minutiøse maktmekanismer opererer på kroppene til de internerte barna. I stedet vokste skuffelsen, og de spenstige arkeologiske prosjektene og analysene uteble. Papere med titler som Barndommens diskurser var egentlig rene deskriptive historisk-pedagogiske tilnærminger til endringer knyttet til barn og barndom. Av og til kunne det like gjerne vært et Philipe Aries-seminar, der glimt fra 1900-tallets barndom ville vært blant de hottere titlene. Man fikk etter hvert en emmen følelse av at anerkjente proffessorer og forskere på feltet rett og slett ikke klarte å uttrykke på godt norsk hva deres prosjekter egentlig handlet om, fordi rommet allerede var tåkelagt med Foucault-klisjeer. Og følelsen hadde helt klart ikke sitt utspring i en litt reaksjonær, antiintellektuell, antiakademisk holdning til de papere som ble fremlagt. Ikke kutt ut de vanskelige ordene og begrepene jeg skjønner ikke hva du sier... men heller kutt ut det klisjeaktige, akademiske visvaset, dette jåleriet, vær heller mer presis når du snakker om det du skal snakke om! Nok om det. En tid var ord som diskurs, arkeologisk tilnærming, diskursobjekter, diskursive praksiser og disiplinerte kropper som penger i Berlin på 1930-tallet. Ved siden av Foucaults dystopi om det panoptiserte samfunn, samfunnet der alle blir sett, det gjennomkontrollerte samfunn, må en annen ha vært nettopp dette. Mareritt nummer to etter den panoptiske modernitet det moderne som et prosjekt om å underlegges det allestedsnærværende blikket, må ha vært denne iscenesettelsen av et slags Foucault-paradigme. Men han ville snudd seg en gang til i graven dersom denne begrepsbruk og disse Foucaultreferanser kom fra sannhetssøkende representanter for menneskevitenskapene spesielt historiefaget. Som kjent fikk historiefaget gjennomgå for sin lineære, kausal-orienterte, Prokustes-holdning til sitt objekt i Vitensarkeologien som andre steder: fortiden presset inn i nåtidens modeller. Historiefaget ble stedet for konstruksjonen av de store sammenhengene, kausalt kjedet sammen, der menneskelig handling settes i forbindelse med deter-

4 6 PÅL E. DINGSTAD ministiske og epokeorienterte forklaringer. Historiefaget som jo i likhet med andre fag ser ut til å glemme sin egen diskursive posisjon. Rene deskriptive, objektivistiske og kausalorienterte fremstillinger av barndomshistorikk, eller barnets sosialhistoriske landskap, kamuflert som Barndommens diskurser ville gitt ham frysninger 21 år etter sin død (hvorfor ikke ta vekk kamuflasjen og bruke gode gamle Barndommens histiorie gjennom 1900-tallet, e.l.?). Det var muligens akkurat dette Foucault fryktet, når han sa han ikke ville danne noen skole (sannsynligvis enda mindre noe paradigme). Imidlertid lanserte han opptil flere analytiske ideer og små utkast til prosjekter og ideer til disse underveis i tekstene. Kanskje Frankrikes Foucault på 60-tallet representerer noe av det Garfinkel representerer i USA omtrent på samme tid. Kan hende er etnometodologien en relevant kanal for en kopling til diskursanalysen (arkeologien) som metode i sosiologien. Her er det jo nettopp det upretensiøse, og hos Garfinkel, den fenomenologi-inspirerte tilnærmingen til (sam)talen som tema som spiller en rolle. Hos Foucault dukker dette opp i 1969 som rent metodologi-snakk i Vitensarkeologien: dealing with informal groups of discourses, eksemplifisert casearbeidet I Pierre, Rivière, having slaughtered my mother, my sister and my brother (1975): Det er slike fortellinger som kan gjøre overgangen fra det familiære til det bemerkelsesverdige, fra hverdagsliv til historie hevder Foucault her ( ) by paying to the most commonplace activities of daily life the attention usually accorded extraordinary events, fortsetter Garfinkel i sin mye omtalte klassiker Studies in Ethnomethodology (1967). Vekten legges altså på det uformelle, hverdagslige, det rett og slett ikke så hotte som utgangspunkt og således det konkrete og for en main-streamer, kanskje også det uviktige, uvesentlige det som ingen ellers ville fokusert på. Dette vises også i klartekst gjennom den lyttende tilnærmingen, som står i grell kontrast til alternativene: modelltyranniserende, moraliserende, terapeutiske, legevitenskaplig utforskende, juridiske, politiske eller psykoanalyserende tilnærming til materialet om Pierre Rivière dagbøkene, psykiatri-rapportene og rettsjournalene. Det er det konkrete, uformelt ubetydelige, det hverdagslige det dreier seg om. I denne sammenhengen bør vi selvsagt også nevne en annen biografisk case-studie: den om hermafroditten Herculine Barbin i De nylig oppdagede memorarer av en 1800-talls fransk hermafroditt (1980). Denne hangen til det ukonvensjonelle, uviktige og hverdagsorienterte kunne jo dreid seg om en slags form for hyklerisk anti-intellektuelisme det

5 FOUCAULT I DAG? 7 ville jo vært et pussig fenomen i et sosiologisk tidsskrift. Det er snarere snakk om en problematisering av den intellektuelles rolle, og gjennom dette, fremtredelsen av den intellektuelle som en skikkelse posisjonert utenfor mainstream, et punkt hvorfra den fryktløst ukorrekte, men to the point kritiske, nyskapende tale måtte strømme: en karakteristikk vi nettopp må kunne tilkjenne Foucaults rolleutøvelse som intellektuell: å dele ut Det moderne fengsels historie til innsatte i et av de Gaulles større fengsler i Frankrike på tallet lar seg vel knapt karakterisere som en feig og upolitisk handling. Foucault-aktualitet kan handle om nettopp dette. I tillegg til at de sentrale bøkene, avhandlingene, artiklene stadig gis ut og oversettes. Og det er fortsatt materiale å gi ut. Dette er konteksten for Arild Utakers bidrag, Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme. Han argumenterer for en ny aktualitet i forbindelse med publiseringen av to forelesningesserier høsten 2004, holdt ved Collège de France i perioden Etter Utakers syn representerer ikke bare forelesningene en fornyet Foucault-aktualitet, men en fornyet Foucault. Det er i utganspunktet snakk om spørsmålet om styring, eller styringsrasjonalitet (gouvernmentalité), gjennom en behandling av nyliberalismen som særskilt fenomen. Utaker peker på at [f]orelesningene (som form) ble Foucaults laboratorium. Det var her nytenkningen, frimodigheten til Foucault kanskje fant sted, selv om bøkene hans, ifølge Utaker, var som små bomber. Bredde er også et sentralt stikkord når det gjelder aktualitet. Bredde med tanke på metodologisk nedslagsfelt. Bredden til Foucault er kanskje noe av det mest bemerkelsesverdige i forfatterskapet, som kan sies å strekke seg over et mangfold av interesseområder filosofi, idéhistorie, historie, psykologi, statsvitenskap og politiske studier, samt medisin, for å nevne noen. Pål Augestads bidrag, Resept for et sunnere Norge, understreker dette poenget. Her analyseres, ved hjelp av Foucaults analyseapparat knyttet til makt-viten-skjemaet, samt disiplineringspoengene, norsk helse- og sunnhetspolitikk med utgangspunkt i SEF Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, et slags overvåkningsorgan for ernæringssituasjonen og utviklingen av fysisk aktivitet i befolkningen. Konturene av den frimodig intellektuelle, den fryktløse taleren en posisjon utenfor mainstream, grensesprengeren, nyskaperen, den ikke-akademisk korrekte dukker opp i Øyvind Pålshaugens artikkel Den sene Foucault til senere bruk?. Foucaults senere arbeider, dvs. spesielt det som kretset rundt det siste bindet av seksualitetens historie, Omsorgen for selvet fra 1984 hand-

6 8 PÅL E. DINGSTAD let mye om gresk antikks diskurser knyttet til selv-teknikker. Det er snakk om en spesiell forståelse, begrepsbruk, forskjellige strategier knyttet til kroppslig prasksis og sjelelig øvelse. Med sosiologiske øyne kan vi kanskje si at Foucault på denne måten (re)aktualiserer spørsmålet om identitet som egentlig kan formuleres som forholdet vi har til oss selv. Grekerne hadde altså et utstrakt begrepsapparat for dette. Frimodighet (parrhesia) er ett av dem. Kanskje en intellektuell, litt i Foucaults ånd, bør fremtre som Parrhesiast? Til slutt tematiserer Liane Mozère nettopp den intellektuelles rolle i sin kommentar-artikkel Foucault s specific intellectual what consequenses for today? Med utgangspunkt i Foucaults begrep om intellectuel specifique, drøfter hun den intellektuelles rolle knyttet til spørsmålet om politisk agitasjon og praktisk engasjement. Mozère kopler dette til Deleuze og Guattaris begrep om mikropolitikk. Hennes sluttord passer på bildet av den frimodige, utenfor mainstream-modellen av den intellektuelle: Den intellektuelle kan raskt bli underkastet akademiske moter, eller bli gjenstand for politisk utnyttelse, i stedet for gjennom sin intellektualitet å utøve motstand.