eventyrlige opplevelser

Transkript

1 eventyrlige opplevelser Romerike Natur Kulturminner Historie Mat Severdigheter Friluftsliv

2 Romerike eventyrlige opplevelser Tekst: Ola Einbu og Øystein Søbye Foto: Øystein Søbye har tatt alle bokas bilder bortsett fra: Ola Einbu: 35 m. h., 35 n. h., 38, 57, 98, 111, 114 ø., 115, 116, 159, 218. Aas Gaard/Jan Erik Olsen: 56. Rotnes Bruk: 76 n. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: 14 (Ørnulf H. Sørensen), 17 (Eirik Irgens Johnsen) Tegning s. 195: Håkon Aasnes Egmont Serieforlaget. Bokdesign: Photographica/Øystein Søbye Trykk: PDC Tangen AS kultur F O R L A G E T kulturforlaget. 1. opplag oktober ISBN kulturforlaget, Gamle Rovenvei 183, 1900 Fetsund. Tlf , Mail: post@norsknatur.no. Web: Materialet i denne boka er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Det er ikke tillatt å bruke materiale fra boka utover det som er hjemlet i lovverket, uten etter avtale med forlaget. Forfatterne har gitt ut følgende bøker: «Bak syv blåner», Øystein Søbye. Orion forlag «Eventyrlige Romerike», Øystein Søbye. Orion forlag «Smak av Romerike en kulturhistorisk kokebok», Ola Einbu og Øystein Søbye. Bak syv blåner forlag «Smak av Valdres kulturhistorisk kokebok», Ola Einbu og Øystein Søbye. Bak syv blåner forlag «Eventyrlige Follo», Øystein Søbye, Svein Grønvold og Øystein Øystå. Orion forlag «Smak av Oslo en lokalhistorisk kokebok», Ola Einbu og Øystein Søbye. Bak syv blåner forlag «Norge Rundt», Øystein Søbye. Orion forlag «Sør-Norge Rundt». Øystein Søbye. Orion Forlag Romerike eventyrlige opplevelser Midt i verden med flyavganger til Paris, New York og mer eksotiske reisemål ligger landets hovedflyplass i et landskap med lange historiske røtter og med opplevelser innenfor et bredt spekter av kultur-, natur- og friluftsaktiviteter. Romerike favner «alt» enten du er på besøk eller har din bopel her. Fra setergrend i Hurdal og friluftsliv i Romeriksåsene til urbane strøk i Lillestrøm og de bynære områder. Romerike ligger ikke i slagskyggen av hovedstaden, men har egen identitet og et rikt kulturtilbud til alle. Eidsvoll 1814, Fetsund Lenser og Fylkesmuseet sammen med lokale kulturhus, er arenaer for aktiviteter som ikke bare er til beste for tilreisende, men også for utvikling av gode lokalsamfunn og nærmiljøer. Et rikt og mangfoldig kulturliv, enten du foretrekker musikk, teater, kunst, litteratur, film eller historie, er ivaretatt i et samspill mellom det frivillige og det profesjonelle kulturlivet. Turterreng, fiskevann, utallige badevann og milelange skiløyper i hvitkledt natur gir muligheter for avkobling, aktivitet og naturopplevelser enten sammen med andre eller alene. Opplevelsesmulighetene på Romerike er mange og tilrettelagt på en slik måte at alle kan finne sin favoritt og kanskje også utfordres til å finne muligheter man ikke i utgangspunktet hadde tenkt seg. La deg overraske over mangfold, kvalitet og variasjon. Her er noe for alle. Romerike er ikke bare et område for gjennomreise, men et sted å stoppe, bo, leve og oppleve! Hildur Horn Øien. Fylkesordfører i Akershus Bak syv blåner 4 Det eventyrlige Romerike Det gamle Raumariki 10 Romerike i de eldste tider Elvelangs Bingsfossen 20 Badeliv og helleristninger Fetsund Lenser 26 Til lands og til vanns Død, men udødelig 32 Minnesmerker og statuer Knaisetra 40 Vår best bevarte setergrend Vårens vakreste eventyr 44 På tiur- og orreleik Jakten på den grønne smaragd 48 Smaragdgruvene i Eidsvoll Jaktslottet Raasjøen 52 Langt inne på Romeriksåsen På topptur 58 Romerikes fineste utsiktstopper Rotnes Bruk 74 Storgård i Nittedal Oldtidsveien over Gjelleråsen 82 Natur og norgeshistorie Geoparken i Skedsmo 86 Stein og grunnfjell På kanotur 88 Med kano gjennom Romerike Lysdammen og Gjermåa 96 Badeliv, fiske og industrihistorie Kongsrudtjern 100 Amfibieparadiset På tur i historien 104 Bygdetun og museer Med nebb og klør 134 Rovfugler på Romerike Sootkanalen 142 Over vann og over land Med Skibladner på Mjøsa 146 Verdens eldste rutegående hjuldamper Frodig «jungel» 150 Spennende geologi Eidsvoll Verk 156 Hvor Norge ble en selvstendig nasjon Hærfangkjerka 166 Langt inne på storskogen Gamle Hvam 170 Eventyrlig storgård Nordre Øyeren 176 Fugle- og fiskeparadiset Ullershov Gård 182 Sus av romerikshistorie Østmarka naturreservat 188 Sus av gammelskog Damp og pølser i Sørum 192 Stomperud og Tertitten Romeriksvinteren 196 Enten den er hvit eller svart Losby Gods 202 Gammelt og nytt Romerikskommunene 208 Oversikt over kommunenes opplevelsesmuligheter Takk til, litteratur og websider 238 Kilder; personer, skriftlige og på nett

3 Det gamle Raumariki Romerike i de eldste tider For rundt år siden dekte den store innlandsisen det meste av Romerike. 400 år seinere hadde den trukket seg tilbake til Minnesund hvor den bygde opp den store morenen som fremdeles demmer opp Mjøsa. Ikke lenge etter kom de første romerikingene. Forholdene de levde under, var helt annerledes enn i dag. Det var et arktisk klima, med sel og isbjørn i fjordene og reinsdyr på tundraen. Våre tidligste forfedre levde av jakt, fangst og fiske. De fulgte viltets vandringer, på mange måter slik eskimoer og indianere har gjort helt opp mot vår egen tid. S i d e 1 0 Det er funnet steinalderboplasser ved Andelva, Hurdalsjøen og ved sjøer i Romeriksåsene. I vår del av landet utgjør steinalderen perioden fra om lag til f.kr. Om vi tenker oss tidsrommet fra siste istid og fram til i dag som ei klokkeskive, dekker steinalderen cirka tre fjerdedeler av skiva. I løpet av denne perioden har både klima, næringsforhold, flora og fauna flere ganger endret seg fundamentalt. På gården Sørby i Ullensaker ble det i 1887 funnet ei år gammel steinøks. Den første Sørby-mannen har kanskje kommet padlende oppover Rømua like ved. Han tilhørte i hvert fall et folk som flyttet fra sted til sted og som levde av jakt og fiske i tillegg til innsamling av røtter, bær, fugleegg og frø. I de vide skogene på Romerike fant han gode jakt- og fiskemuligheter. Kanskje var det han eller en av hans etterkommere som risset en hyllest til gudene på en flat knaus helt nede ved den mektige Bingsfossen i Glomma? Etter hvert endret klimaet seg. Det ble varmt og fuktig, og Romerike ble dekket av store løvskoger hvor eika dominerte. Omtrent samtidig begynte romerikingene med husdyrhold og åkerbruk. Skal en dømme ut fra antall funn, slo de første romeriksbøndene seg ned i Eidsvoll, Ullensaker og Nes. I lettdreven sandog morenejord ble det ryddet små åkerlapper. På Romerike dominerer den mer tungdrevne leirjorda, og det er grunn til å tro at for de første bøndene var husdyra viktigere enn dyrking av korn, samtidig som jakt og fiske fremdeles var en viktig del av næringsgrunnlaget. I Danielsetermyr på Gardermoen er det funnet år gamle spor etter smalkjempe og andre planter som knyttes til husdyrbeite. Funnet indikerer dermed husdyrdrift allerede år før vår tidsregning. Hunden hadde lenge vært det eneste husdyret, men nå ble det i tillegg innført storfe, sau, geit og gris. Samtidig ble kulturvekster som hvete og bygg tatt i bruk. Det var langt mer arbeidskrevende å være bonde enn å drive med jakt og fangst. Men selv om jordbruket ga mindre «fritid», ga det også et overskudd som kunne lagres og spises av i dårligere tider. Dette overskuddet var samtidig grunnlaget for en ny type samfunn, med eiendomsrett til jord, dyr og til mennesker. Som noen har sagt; «da mennesket gjerdet inn det første landområdet, kom ufreden inn i verden». I hvert fall ga jordbruket mulighet for at enkelte kunne bygge opp en rikdom som ga lederskap og makt i samfunnet. Utgravninger i forbindelse med utbyggingen på Gardermoen har avdekket boplasser fra steinalder, bronsealder og jernalder i tilegg til dyregraver og kullgroper. Flere steder, særlig i Sørum, er det funnet spor etter såkalte stolpehus. De kunne være opptil 20 meter lange og seks meter brede. Raknehaugen i Ullensaker.

4 alt fra skipsbilder, menneskefigurer, fotsåler, dyr og skålgroper til forskjellige jordbruksmotiver. De gir assosiasjoner til et samfunn hvor menneskene i hovedsak drev med husdyrhold og åkerdyrking, mens jakt og fangst ble drevet ved siden av. Jordbruksristningene dateres først og fremst til bronsealderen, cirka f.kr. Ifølge ekspertene skal ristningene ved Bingsfossen, til tross for fotsålemotivet, være veideristninger. Bingen Lenser Når du har fulgt turstien et stykke sørover, til der hvor Glomma svinger og vider seg ut, dukker det opp et stort antall lensekar ute i elva. Det er Bingen Lenser, det mest monumentale av alle kulturminner i Sørum. «Den spanske armada», kaller folk i Fet dem når de ser nordover elva mot Bingen. De 52 karene, som er laftet opp av tømmer og fylt med stein, ligger spredd utover et stort område i elva. Ved normal vannstand strekker de seg tre til fem meter over vannflaten og opptil meter ned til elvebunnen. En vet ikke sikkert når lensene ble tatt i bruk. De er ikke nevnt i skriftlige kilder før på slutten av 1500-tallet, men noen mener likevel at det kan ha vært Haftor Jonsson på Sudreim som anla de første lensene. I så fall må det ha skjedd på begynnelsen av tallet, men det er vanskelig å tenke seg at det var behov for tømmerfløting og lenser før oppgangssagene kom i bruk 200 år seinere. Den gamle hovedlensa gikk fra Lenseberget på Sørumsandsiden og til et laftet, steinfylt kar utenfor Elvestad. Det lå litt ut fra land, slik at stokkene kunne fløtes forbi en og en. Deretter ble tømmeret sortert og buntet sammen til flak som kunne inneholde flere hundre stokker. Tømmerflakene ble styrt videre ned til Øyeren med robåt. Der ble flakene varpet; det vil si at fløterne dro seg fram etter trosser som var festet i land, eller de slepte tømmeret med robåter. De eldste sporene etter tømmerdrifta ved Bingen er de såkalte «skjermene». Det er steinfylte tømmerkister som lensa ble festet til ute i elva. De er bare synlige ved lav vannstand, blant annet utenfor Nord- Hammeren, Elverhøy og Lenseberget. I 1861 kom det jernbanebru over Glomma ved Fetsund. På grunn av at tømmerflakene ikke kom fram mellom brukarene, ble sorteringsanlegget flyttet til Fetsund. Men helt fram til fløtinga opphørte i 1985, ble Bingen Lenser brukt som såkalte «atthaldslenser». Sørumsbåten Elva Rømua renner ut i Glomma rett ved gården Nordre Hammeren. Det var her Norges eldste båt dukket opp av elvemudderet etter vårflommen i Den opprinnelig elleve meter lange stokkebåten, som er hogd ut av én stor eikestamme har S i d e 2 2 S i d e 2 3

5 Knaisetra V r best bevarte setergrend Oppover. Oppover. På en skrånende voll i Brattlia i Hurdal ligger fylkets best bevarte setergrend og byr rundhåndet på et enestående stykke lokalhistorie. Oppover. Høyt og luftig. Knaisetra. 450 meter over havet. Den som vil til seters, må tåle en 20 minutters bratt vandring på stien fra parkeringsplassen som ligger ved riksvei 180 mot Brandbu, seks kilometer fra Hurdal kirke. Kast et blikk på Gjødingelva, som du passerer like etter parkeringsplassen. Legg våte planer for turen ned igjen om sommerdagen er varm. Det kan hende noen synes veien opp blir tung og seig. De fleste er nok likevel fornøyde med belønningen som venter: De åpner grinda og går inn på setervollen, vender blikket mot nord og utsikten til Akershus høyeste fjelltopp, den 812 meter høye Fjellsjøkampen. I nordvest ligger Skrukkelia i et bredt dalføre. Fra Skrukkelisjøen renner Gjødingelva østover til Hurdalsjøen. Utsikten fra setervollen er som malt med brede penselstrøk, den er som et bonderomantisk maleri. I mer enn 250 år drev Knaigårdene seter her oppe, og det ble setret i tradisjonell forstand helt fram til Sola står høyt på himmelen, og noen turgåere tørker panna idet de går inn på vollen. De snur seg snart mot nord og peker mot Fjellsjøkampen. Så ser de på hverandre, mens de fortsatt peker. De har da alltid sagt og trodd at landskapet på Romerike er flatt og mildt og litt kjedelig. Kanskje bestemmer de seg for at fjelltoppen er neste turmål. I så fall vil de oppleve å se helt til Jotunheimen om det er klarvær. Og neste gang noen snakker om det flate og kjedelige romerikslandskapet, vil de kunne S i d e 4 0 komme med opplysninger som trolig vil overraske. Verneverdig seter Før seterdrifta kom i gang, lå bruket Berntstømte her, ryddet av finnen Bernt. Nød og elendighet i Finland på 1600-tallet tvang mange finner sør- og vestover. Noen av dem slo seg ned i Hurdal, særlig i Skrukkelia og i Brattlia. Tung drift og skrinn jord gjorde at flere av finnetorpene etter hvert ble fraflyttet. Mot slutten av 1600-tallet tok bøndene på Knai til å setre et stykke ovenfor Berntstømte, som da sto tomt. Marka var den gang allmenning og tilhørte Kronen. Men kong Christian VII solgte, og i 1803 ble Haagen Mathiesen eier av skogen. Knaiseterlia ble og er fortsatt en del av Mathiesen Eidsvold Værk, som ble etablert i Seter- og beiterettighetene tilligger imidlertid Knai-gårdene. 18 kulturminner i Akershus har fått betegnelsen verneverdige. Knaisetra med sine 16 bygninger, den eldste fra rundt 1830, er et av dem. Seterdriftas storhetstid varte fra 1900 til Ekteparet Sigrid Bernhardt og Olaf Knai Vaffelpause på Knaisetra med Sigrid Bernhardt, Ola Einbu og Synne Roaldstveit Kværnstrøm. Broren hennes, Sindre, har oppdaget noe i gresset, som er langt mer spennende enn vafler.

6 Vårens vakreste eventyr P tiur- og orreleik Når snøen begynner å bråne i sørhellingene, og bjørka grønnes i liene, kan det begynne å krible i blodet hos en frossen romeriking. På bortgjemte myrer spenner orrfuglen lyren og hisser til kamp. Tidlig, tidlig, mens sola ennå bare er en rødlig anelse over tretoppene i øst, ankommer de første orrhanene. Straks starter kampen. De eldste og mest selvsikre slåss om et lite område midt på spillplassen. På respektfull avstand står ungfuglene og buldrer. Tiur på leik i Ullensaker. S i d e 4 5 Jeg kom til myra tidlig om kvelden for å sikre meg en god plass. Denne leiken er godt kjent, og i helgene kan det være mye folk her. Derfor pleier jeg å besøke ei mindre myr som jeg kan ha for meg selv, men jeg hadde hørt at det her på «Stormyra» skulle være spesielt mye fugl og ville derfor ta en titt. Før jeg krøp inn i teltet, rakk jeg å telle fem bål rundt leiken. Det lovet ikke godt! Tidligere har jeg opplevd både «ghettoblastere» og utagerende festing på leik, men denne kvelden var det heldigvis ikke så mye å høre fra de forskjellige bålplassene. Det er noe eget ved det å bli vekket i firetiden en kald vårmorgen av intens sjoing og buldring. Det gir en helt særegen villmarksstemning og en følelse av nærkontakt med naturen. Så tidlig på morgenen er det for mørkt til å se noe, så jeg fant fram termosen og strekte meg godt i soveposen. Etter hvert som det ble lysere, kunne jeg telle rundt 20 haner ute på myra. Etter en times spill forsvant plutselig alle fuglene som på kommando. Jeg visste fra før av at dette er helt vanlig og tok det derfor med ro. Orrene kan spille flere ganger hver morgen. Innimellom spillene forsvinner de for å beite i nærheten av leiken. Da gjelder det å bli i skjulet og vente til de kommer tilbake. Jeg har opplevd opptil fem spill på en og samme morgen, og i månedsskiftet april/mai er det ikke uvanlig at det siste spillet avsluttes nærmere klokka 12. Folk har dessverre ikke alltid den nødvendige kunnskapen for å ligge på leik, og det gikk ikke lange stunden før jeg hørte øksehogg. Ved flere av hyttene var det kaffebål på gang, og et yngre par hadde pakket sakene sine og gikk rett over leiken. Tvers overfor meg, på den andre siden av myra, lå tre stykker på en knaus uten noen form for skjul. Det er vel unødvendig å si at det ikke ble noe mer spill den dagen. I deler av landet har orrfuglbestanden gått kraftig tilbake. Forstyrrelser på leikplassene kan være en medvirkende årsak til dette. Selv om spillet kan vare i flere måneder, er hønene til stede kun ei kort tid, som regel under ei uke. Blir leiken forstyrret mens de er der, vil det kanskje ikke bli noe paring det året. Et godt skjul er en absolutt nødvendighet. Det må lages slik at det er tett for innsyn fra alle kanter. Mange bygger en enkel granbarhytte og trekker fronten med sekkestrie. Min erfaring er at et telt kan være vel så bra da spares også vegetasjonen på myra. Vær tidlig ute og sjekk sporene slik at du vet akkurat hvilken del av myra som brukes til leikplass det kan skifte litt fra år til år. Orrfuglene skremmes lett av lyder. Et lite host kan være nok til å ødelegge spillet den morgenen. Men det går greit å tenne et kaffebål kvelden før, selv om det nok fører til at du går glipp av kveldsspillet. P å t i u r l e i k Storfuglen kan være vanskelig å komme

7 Jakten på den grønne smaragd Smaragdgruvene i Eidsvoll Ved Byrud, en kort kjøretur nordover fra Minnesund, ligger det som en gang var Nord-Europas eneste smaragdgruve. Den ble lagt ned for 100 år siden, men er fremdeles ikke tom for smaragder. I dag kan hvem som helst leite, og for 80 kroner kan du plukke med deg så mange edelsteiner du bare ønsker. Før jeg drar ut til gruva, snakker jeg med eier Anne Grete Røise. Hun hevder at alle som bruker litt tid, kommer til å finne noe. Det tror jeg nå som jeg vil om. I Gullverket fant jeg fire gullkorn og regner ikke med å bli rikere på denne turen. Her er det rundt besøkende i året, mange av dem erfarne steinsamlere, så det er nok lite igjen til oss amatørene. Tenker jeg og regner ikke med å bruke så altfor mye tid med hakke og spade. Etter ca. 800 meters behagelig gange på «Smaragdveien» langs Mjøsa, står jeg utenfor gruva. Feltet, med sine i alt 12 gruveganger, strekker seg 300 meter langs sjøen. Innslagene ligger noen steder i to etasjer og har ganger som går opptil 80 meter inn i berget. Utenfor ligger store hauger av stein og grus. Det er der det skal være mulig å finne smaragder å hakke seg vei inne i gruvegangene er ikke lenger tillatt. Smaragdfeber I iveren sklir jeg på noen løse steiner. Slik starter min karriere som smaragdleiter; i horisontal posisjon. For rett foran meg, i bunnen av sklisporet etter en fjellstøvel størrelse 44, ligger en kostelig smaragd og glitrer grønt i sola! Ikke så stor riktignok, mindre enn en centimeter lang og bare noen få millimeter tjukk, men den er min. Nå blir jeg ivrig, graver med bare hendene i steinhaugen, løfter og vender på småsteiner, vurderer og forkaster. På noen av dem er det grønne flekker. Det er biter av smaragd, men så skuffende små. En familie fra Lørenskog holder til et stykke unna. Begeistrede utrop forteller at de har større lykke enn meg i utgravingene. Etter en times leiting har de funnet fire-fem fine steiner. Jeg graver videre, vasser ut i Mjøsa og henter opp never med grus som jeg vasker ut. Forgjeves, bare noen mikroskopiske fragmenter. Men der, er det ikke...? Jo, så sannelig, enda en liten smaragd inngangsbilletten er betalt! Dette var morsomt, men jeg innser likevel at smaragdleiting ikke er den raskeste veien til rikdom. Mine små steiner har ikke noen verdi å snakke om. Men at det fremdeles finnes S i d e 4 8 Det er i alt 12 gruveganger. Noen av dem går 80 meter inn i fjellet. Det er ikke tillatt å hakke ut smaragder inne i gangene.

8 På topptur Romerikes fineste utsiktstopper Fra gammelt av har fjelltopper og høye åsrygger vært benyttet til kommunikasjon mellom bygdene. Når fiender truet, lyste baunene fra fjell til fjell og kalte folk til våpen. På flere av utsiktstoppene vi er innom i dette kapitlet, har det vært varder. Slike varder, eller veter som de opprinnelig het, var reisverk av tømmerstokker eller kløyvninger samlet sammen på et svaberg eller i en steinring. De var et ledd i en tusenårig forsvarsordning. Den første rekken med varder skal ha blitt reist av Håkon den Gode ( ). Den skal ha gått fra det dengang norske Båhuslen til Varanger, med avgreininger inn i fjordene. I sammenheng med dette organiserte han også båtforsvaret av landet, den såkalte leidangen. Ved de fleste vardene var det bygd vardehus, og det var vakthold i ufredstider. Bøndene i sognet sto for både vedlikehold og vardevakt. Med svartedauden, , ble ordningen nedlagt. Først i begynnelsen av 1660-årene, da svenskene truet det dansknorske riket, ble vardene igjen bemannet. De ble siste gang satt i stand tidlig på tallet. Det ble i begynnelsen av forrige århundre bygd et nettverk av branntårn over hele Romerike. Ofte var de satt opp på de samme toppene som tidligere var brukt til varder. Tårnene hadde bemanning gjennom hele sommeren, fra tidlig morgen til seine kvelden. Om det ble oppdaget brann fra et av dem, kunne stedet krysspeiles fra et av de andre tårnene og opplysningene telefoneres til brannvaktsentralen. Det var i mange tilfeller forsikringsselskapet Skogbrand som satte opp tårnene. De første tårnene i tre var utsatt for hærverk og slitasje fra vær og vind. Etter hvert begynte man derfor å bygge mer solide tårn i stål. I dag blir skogene overvåket fra fly, og de gamle tårnene har ikke lenger noen funksjon. Mange av dem har da også rast sammen eller er blitt revet i løpet av de siste årene. Heldigvis er noen av de S i d e 5 9 Til venstre: Utsikt over Tævsjøen fra branntårnet på Elgheia i Aurskog.

9 Rotnes Bruk Storg rd i Nittedal Sommerfugler i flukt over fargerike blomsterenger. Gjester på vei opp bjørkealleen med hest og slede. Bier summer søkende over kløverenga. Snø faller stille på klokketårnet. Tider har gått, og tider skal komme. I dag, og gjennom flere hundre år, har gården og bruket vært som et kulturhistorisk utropstegn i Nittedal. Rotnes Bruk ligger på en høyde ovenfor Rotnesfossen og Nitelva. I tidligere tider var elva hovedpulsåren i Nittedal. Her lå industri som sagbruk, mølle, kverner, stangjernshammer og seinere kraftverk. Nettopp tilknytningen til elva har alltid vært, og er fremdeles, en viktig del av gårdens næringsgrunnlag. Christian Anker kjøpte eiendommen i 1750 og etterlot seg mange spor. Hovedbygningen fra 1753 er et av dem. Norges første statsminister, Peder Anker, eide i sin tid gården. Etter ham overtok svigersønnen Grev Wedel Jarlsberg. Til sammen har familien Anker vært eiere av gården i drøyt 100 år, fra 1753 til Hans With, som eide bruket fra 1930 til 1988, satte også dype spor etter seg. Han hadde stor omsorg for Rotnes Bruk og sørget for at eiendommens historiske og arkitektoniske særtrekk ble bevart. For denne innsatsen mottok han i 1979 Arkitekturvernprisen. Dagens eiere, Andreas og Margret Lie Wessel forvalter ansvaret på en slik måte at de i 2004 ble tildelt Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, Olavsrosa. En del av denne arven legger publikum merke til allerede når de svinger opp bjørkealleen til bruket, som teller 20 bygninger. Det første de ser er selskapslokalet, opprinneli bygget som grisehus av Rittmester Christian Fougner i I 1952 ble det ombygd til staller og vognskjul etter tegninger av Magnus Poulsson. Han var en av arkitektene bak Oslo rådhus og ga ikke helt slipp på det storslagne selv ikke i en bygning med hester i første etasje og høner og sauer i andre. I dag er dyrene byttet ut med gjester. Bryllup. Jubileum. Konfirmasjon. Firmaer. Kurs. Gjestene setter seg til bords i lokaler som oser av opprinnelig historie, og her tilbys de retter som bærer navn fra denne historien. Maleren Harald Sohlberg ( ) er mest kjent for maleriet «Vinternatt i Rondane». I 1891 bodde han på Rotnes Bruk, og her malte han «Modne jorder». Motivet er fra gården sett fra sør, med bugnende jorder i forgrunnen. Oljemaleriet har gitt navn og inspirasjon til retten «Harald Sohlbergs Modne jorder». Den består av ferske asparges med pisket smør, kalv i rødvinssaus og olivenpoteter, lun camembert med reddiker, stangselleri og solbærpuré. Til dessert; bringebærmousse med pasjonsfruktsorbet og friske bær. Navn etter fossen Det første gjestene møter når de kommer inn i hallen, er Rotnes Bruks historie.veggene er hvitkalket. I taket henger en lysekrone og peisen er for lange kubber. I teglsteinsgulvet, midt i hjertet av bygningen, er det støpt ned et stort sagblad. Det er selve symbolet på skogen og sagbruksdriften, som er en del av grunnlaget for gården. I sagbladet er denne teksten gravert inn: «Navnet Rotnes kommer av gammelnorsk hrotja, som betyr å falle utfor eller gyve.» Slik har fossefallet og fossen gitt navn til både gården og stedet i Nittedal. I Rotnesfossen var det sagbruksdrift i nesten 400 år, fra 1593 til Dagens eiere legger stor vekt på at denne kulturarven, som faktisk er av nasjonal betydning, er godt synlig for de besøkende. Miljøverndepartementet skriver i 1983 at Rotnes Bruk har stor kulturhistorisk og miljømessig verdi. «Få steder i bygda er sammenhengen mellom virksomhet knyttet til elva og storgården med husmannsplasser så tydelig som her.» Fra hallen fører en dør inn i det som var selve grisehuset. De opprinnelige to etasjene er i dag ett eneste stort, nærmest sakralt rom, som bærer navnet Rittmesterens Stue. Her knitrer det fra peisen. Varmen stråler fra kirkeovnen, en etasjeovn som opprinnelig varmet menigheten i Øyslebø kirke i Vest- Agder. Veggene er forsiktig dekorert med fløterhaker og sager. Her er seletøy og en kløvsal i tre, hestetruger og hjul fra mølla. Stilen er enkel og robust. Slik mener vertskapet at stedet best «kommuniserer» med både Over: Kanefart. Ida Olsen Weydahl har leid fram hesten, og i sleden sitter Margret Lie Wessel, Sigurd Østerbø Søbye og Monica Rønning. Til venstre: Margret Lie Wessel og Sigurd Østerbø Søbye mater sauene, som er av rasen gammelnorsk spælsau. historien og gjestene. Rittmesterens Stue kan ta 94 gjester til bords. Når det inviterers til huskonsert, er det plass til 120. Ole Paus har fylt stua med publikum. Skuespiller S i d e 7 4 S i d e 7 5

10 Lysets maler Etter middagen viser vertskapet gjestene inn til kaker og kaffe avec i det tidligere vognskjulet, som nå er ombygd til Tveterstuen. Maleren Kåre Tveter bodde mange år i Nittedal, og fra 1995 til 2001 hadde han atelier i Mølleparken, som ligger under Rotnes Bruk. Flere av arbeidene hans er i dag permanent utstilt i stua. Her står også hans siste staffeli, gjennomdynket av oljemaling. Kunstnerens navn finnes også på menyen: «Kåre Tveters palett» er en smafull rett; asparges og chillimarinert scampi, stekt andebryst med appelsinkaramellsaus, sopp og olivenpoteter, hjemmelagd sjokoladefondante og friske bær. Mange gjester Rotnes Bruk har flere tilbud, også til dem som vil mer enn å sette seg til bords med historien. Gården har eget hestesportsenter med 23 hester i stallen, og helt siden 1950 har det vært drevet med oppstalling av hester her. Til ridesenteret er det anlagt ridebane og ridevei, og stier er tilrettelagt i skogen. Mølleparken ved Rotnesfossen huser blant annet Nittedal Bygdsamling. Her er også gårdens eget kraftverk, som siden 1906 har gjort Rotnes Bruk selvforsynt med strøm. Gården er et av tilbudene i Den kulturelle skolesekken, en statlig satsing til fremme av kultur i den norske grunnskolen. Skoleelevene på Nittedal ungdomsskole får her et levende innsyn i sitt eget lokalmiljø. Mange legger også turen til Withbakken vinterstid. Hoppbakken ble bygget med stillas og flombelysning i 1938, og var en gave fra brukseier Hans With til Nittedal Idrettslag. I lia vest for gårdstunet ligger «Rotnesbakken», som brukes som ski- og akebakke. Her driver idrettslaget eget skitrekk til glede for alle, særlig skole- og barnehagebarn. Til gården hører mål skog, 200 mål dyrket mark og 20 bygninger. En av dem er smia fra 1757, en av de eldste i Akershus. Den har jordgulv og tjærebredd tømmer, og den opprinnelige blåsebelgen i skinn og treverk er fortsatt intakt. Nittedal knivlag er blant dagens brukere. I mai blomstrer epletrærne ved den rødmalte skigarden og lokker brudepar til utendørsvielse. Etter vielsen går de sammen med gjestene til Rittmesterens Stue, akkompagnert av klangen fra stabbursklokka. På festbordet venter «Rotnes Bruks lykkelige lam». Gården har nemlig en egen besetning av gammelnorsk spælsau, som holder de gamle kulturbeitene i hevd. Retten åpner med en terte av sopp, løyrom og gårdens egne urter. Hovedretten består av pestostekt lammefilet med timiansjy og ratatouille. Deretter avrundes måltidet med aprikos og yoghurtisparfait med friske bær. Utenfor vinduene summer biene i sommerkvelden, mens glassene heves til skål. Fra peisen spraker det i lange kubber, og snøen faller stille over klokketårnet. Under: Rittmesterens Stue bærer lite preg av at det her opprinnelig var et grisehus. Kåre Tveters Palett 4 personer Chilimarinert scampi og asparges Forrett (bilde nederst til høyre) 4 personer 20 asparges, 16 store, rå scampi 2 dl Sweet Chili Sauce 100 g meierismør 10 blader sitronmelisse ruccolasalat, en håndfull 1 ts balsamicoeddik 3 ts olivenolje, salt og pepper olivenolje til steiking Vask og rens aspargesen. Kutt av de nederste 5 cm. Rens og legg scampi til ma- rinering i Sweet Chili Sauce, i minst en time. Legg de marinerte scampiene i panne og steik i litt olivenolje på sterk varme i ett minutt på hver side. Legg aspargesene i kokende vann. La koke i ca. 4 minutter. Lag sausen: Finhakk sitronmelisse og bland denne inn i smøret. Pisk smøret til en luftig krem med kjøkkenmaskinen. Fyll massen i en sprøytepose. Vend litt ruccolosalat i en blanding av 1 ts balsamicoeddik og 3 ts olivenolje. Legg den varme aspargesen på tallerkenen, fordel scampiene over og sprut en klatt smørkrem med sprøytepose som topping. Pynt med ruccolasalat. Kvern litt grovkornet salt og pepper. Drikke: Wittmann Riesling Trocken. Denne tyske hvitvinen er ypperlig ledsager til fisk og skalldyr med smørkrem til. Saftig og balansert med en viss tørrhet i avslutningen. Oppskriftene fortsetter på neste side S i d e 7 8

11 Oldtidsveien over Gjelleråsen Natur og norgeshistorie Lar du turen gå på Oldtidsveien fra Lahaugmoen over Gjelleråsen, får du både naturopplevelser og norgeshistorie på en gang. Oldtidsveien er en liten rest av et urgammelt veisystem mellom bygdene på hver side av Gjelleråsen. Gjennom mer enn tusen år har folk gått denne veien til og fra områdene ved Oslofjorden. Pilegrimene kom her på sin vei til de hellige relikviene i Nidaros. Bisp og fut red her på sine reiser rundt i landet, handelsmenn og postryttere passerte med varer og brev. Her red kongen med sitt følge og sine soldater. Fortidens veisystemer er de fleste andre steder forsvunnet under asfalt, bygninger og jorder, men på Gjelleråsen ligger veien nesten urørt. På Lauvåsen, som toppen av Gjelleråsen kalles, er det funnet gravrøyser fra bronsealderen. Den gang skulle gravene synes fra veien, og de døde ble gitt god oversikt over omgivelsene. Disse funnene indikerer at det kan ha gått mennesker her i minst år. I bakkene opp fra Lahaugmoen ligger flere overgrodde skanser. Det er forsvarsverk fra 1700-tallet, som ble bygd ved denne nordøstlige innfartsveien til Christiania. Under hele Den store nordiske krig, i perioden , var de bemannet. 15. mars 1716 hindret soldater Karl XII og hans menn i å komme seg videre mot hovedstaden fra denne skansen. Soldatene i Skiedsmoe Dragon Compagnie af 1757 hørte hjemme i disse traktene. Gjennom deler av 1700-tallet var det Oldtidsveien de brukte inn til Christiania, og i 1791 ble det bestemt at Lahaug gård skulle være sjefsgård for kompanisjefen ved Skiedsmoe Dragon Compagnie. De sloss riktignok aldri mot svenskekongen. Derimot var de med på forsvaret av Holstein, det nåværende tyske Schleswig- Holstein, fra 1758 til Holstein lå da S i d e 8 2 under Danmark-Norge. Fra Norge ble det sendt flere tusen hester og dragoner ryttersoldater for å forsvare landområdet mot angrep fra Russland. Mange hundre av disse dragonene kom fra Romerike. Kompaniet teller i dag 15 dragoner, vanlige folk som slik ønsker å levendegjøre en del av vår historie. Når de stiller til hest, med våpen og tidsriktige uniformer skaper de interesse for noe som ellers er blitt dekket av glemselens slør. Oldtidsveien var opprinnelig en sti, men utover på 1600-tallet ble den gradvis utbedret. Den fikk seinere navnet Den Trondhjemske kongevei og var fram til 1770-årene en av de viktigste veiene mellom Oslo og Romerike. Et skilt ved Oldtidsveien på Oslosiden peker mot «Gamle Trondheimsvei anlagt », veien som gikk fra Grorud via Bonkal og over åsen fra Skillebekk og til Lahaugmoen. Århundrene har forsøkt å dekke til Oldtidsveien. Men lag og foreninger har gjort og gjør en stor innsats ved å rydde og holde synlig denne delen av vår egen historie. Du kan selv vandre Oldtidsveien den lille timen Når hestehovene klinger mot den steinete stien, og dragonene Espen Ødegård Jensen og Svein Stidahl fra Skiedsmoe Dragon Compagnie marsjerer i sine røde og hvite uniformer, er det nesten som å skru klokka 250 år tilbake i tid.

12 På kanotur Med kano gjennom Romerike I dette kapitlet tar vi deg med på noen av de padleturene regionen kan by på fra elvene på Romerikssletta til skogsvannene i Østmarka naturreservat og i Aurskog- Hølands dype skoger. En liten tur over svenskegrensa er det også blitt plass til. Romerike har mange fine sjøer, vassdrag og elver som gir gode muligheter for kanopadling. Fra Nordre Mangen til Sverige Sootkanalen er et vanlig brukt navn på denne padleruta, siden vassdraget den går på tidligere var en viktig del av tømmerfløtingssystemet med samme navn. Selv om det ligger noen få hus og veier langs vannene, er dette en skikkelig villmarkstur. Vannet kan drikkes langs hele ruta som går fra Nes, via Eidskog i Hedmark til Tannsjöen i Sverige. Vi starter i Bjørknessjøen i Nes og padler videre ned til Mangensjøen i Aurskog- Høland. Dette er to vakre skogssjøer, som har viker, øyer og nes nok for en opplevelsesrik helgetur. Fra Mangensjøen er det noen hundre meters kanobæring ned til neste vann. Deretter går det slag i slag med padling på mindre skogssjøer og forholdsvis korte bæringer innimellom. Til slutt er vi nede på Skjervangen, et stykke inne i Hedmark fylke. Ved den sørvestre delen av vannet ligger en fint restaurert del av Sootkanalen, som du kan Til venstre: Fra Mosjøen i Enebakk. Til høyre: 17. mai feires med en padletur i snøvær. Røirivann i Losbyvassdraget. S i d e 8 9

13 Lysdammen og Gjermåa Badeliv, fiske og industrihistorie Ved foten av Romeriksåsene ligger Lysdammen som en skinnende perle i granskogen. Ei trebru fører over dammen, like ovenfor den oppmurte demningen. Om sommeren løper frydefulle barn ut i det svale skogsvannet. Badegjestene tenker nok mer på solfaktor og kaldt drikke enn på at de nyter sommeren ved et viktig industrielt kulturminne. Lysdammen er et godt synlig spor etter utnyttelsen av vannkraft i bygda. Navnet har dammen fått fordi den ga kraft til Gjerdrums første elektrisitetsverk, som i 1913 ga innbyggerne... lys. Gjermå Everk ble etablert et par år tidligere, først med en kraftstasjon ved Kvennstufossen ved Åmot i vestbygda. Lysdammen er demningen for den andre kraftstasjonen, Horka. Disse to stasjonene ble nedlagt i Den gamle turbinen fra Horka kraftstasjon står nå utenfor tusenårsstedet i Gjerdrum, kulturhuset på Ask. Når badeplassen skal renses for slam og søppel, åpnes slusene. Slik blir den breddfulle Lysdammen til elva Gjermåa, noe som gjør rensejobben relativt enkel. Midt på tallet gikk kommunen inn og oppgraderte dammen til badeplass. Demningen var da tydelig merket av tidens tann og ble restaurert. I dag er Lysdammen svært populær og området for øvrig spesielt godt tilrettelagt for funksjonshemmede, med en bred asfaltert sti fra parkeringsplassen. Skogstur i historien På en solvarm dag er det fristende å være fornøyd med slaraffenlivet ved Lysdammen. Ønsker du naturopplevelser utover badeliv og soling, er det mye å finne langs Gjermåa. Du kan følge stien fra vestenden av Lysdammen. Alternativt kan du kjøre bil eller sykle på skogsveien forbi Lysdammen og Harasletta til bommen og parkeringsplassen på Kogstadvangen, drøye tre kilometer inn i S i d e 9 6 marka. Sykler du, kan du fortsette langs veien nesten helt fram til skogsvannet Gjerigjermenningen, på grensa mellom Nittedal og Nannestad. Den siste lille biten går på stier og trebruer fram til vannet og kulturminnet Steinkistedammen. I alt var det fire demninger her. De ble bygd ved utløpet av skogsvannet for å regulere avrenningen til Myrgruvefossen, som ga kraft til å pumpe vann ut av Dalsgruva på Gruvebakken. Antagelig hadde det allerede vært reguleringer i lang tid for å utnytte fossene lenger nede i bygda til å drive møller og sagbruk. Gjerdrum jeger- og fiskerforening har restaurert anlegget, som består av to tømrede steinkistedammer og to jordfyllingsdammer. Dette har hevet vannspeilet i Gjerigjermenningen med tre meter og gitt gode forhold for ørret og abbor. Ute på odden er det ypperlig å slå opp telt, og forholdene er fine for både fiske og bading. Ved Steinkistedammen har foreningen også anlagt en rasteplass med bord, benker og to gapahuker. Hele vassdraget fra Gjerigjermenningen via Lysdammen til Leira har fra gammelt av vært utnyttet til forskjellig industriell virksomhet. Spor etter et av dem får du se om Til venstre: Stien går på klopp over Myrgruvefossen. Til høyre: Fluefiske i Gjermåa.

14 På tur i historien Bygdetun og museer Bygdetunene på Romerike er i stadig større grad blitt steder hvor folk møtes. Noe av årsaken kan være at de fleste av disse tunene har stor aktivitetet gjennom hele sesongen. De er arenaer for markedsdager med innlagt øksekasting, presentasjon av gamle håndverksteknikker og hestekjøring. Noen bygdetun har også fyr i bakerovnen og kan by på velduftende bakst lagd på gamlemåten. Pulsen slår gjerne litt saktere etter et besøk på et bygdetun. Bli med på tur, så vil du skjønne hvorfor. Bygdetunet er nærmest blitt som kirkebakken var i tidligere tider. Her møtes familier, venner og bekjente og utveksler siste nytt. Samtidig er de nær sin egen lokalhistorie. Det kan føles både trygt og godt. Flere bygdetun på Romerike består av gamle bygninger hentet fra ulike steder i den enkelte kommunen. På Aurskog-Høland bygdetun står blant annet ei husmannsstue fra tidlig 1700-tallet, og kommunens første skole, fra Eidsvoll bygdetun er Romerikes største med hele 70 mål og 26 gamle bygninger. I tillegg har bygdetunene ulike utstillinger med blant annet redskaper som viser landbrukskulturen i eldre tider. Dessuten er de grønne, idylliske lunger noen ganger bare et steinkast fra rundkjøringer og lyskryss, og likevel fjernt fra den høye hverdagspulsen. Over mennesker besøker bygdetunet i Aurskog-Høland i løpet av sesongen. Like mange gjør det i Eidsvoll. Det er fordi det rett og slett er trivelig å legge turen til et bygdetun. Ikke bare på grunn av gamle bygninger og landbruksredskaper, men fordi de fleste bygdetunene har et rikt tilbud. På Skårer gård i Lørenskog spenner programmet fra internasjonal markedsdag via andakter til konserter og dansekvelder. På Huseby gård på Skedsmokorset kan det være god gammeldags martnan, med fyr på grillen og salgsboder med husflidsprodukter. På Romerike har vi også museer som viser utstillinger av både biler og fly. Og på S i d e Akershus fylkesmuseum er det en rekke publikumstilbud med studiebibliotek og en samling av eldre og nyere fotografier fra hele fylket Når du besøker et museum eller bygdetun, er det nærmest som om du får med deg denne beskjeden på vei inn: Trivelige opplevelser i vente. Hold sakte fart. Lørenskog bygdemuseum Fra gårdstun til vasshjul Trekkspilltoner triller over danseplattingen. Jazzjam lyder fra stabburet. Breddfulle dufter fra tyrkisk takkebakst og nystekte fiskekaker siver over tunet på Skårer gård, kjernen i Til venstre og under: Skårer gård.

15 Med nebb og klør Rovfugler p Romerike De store skogsområdene i øst, med vidstrakte myrer og et mylder av vann og tjern, er et paradis for den som søker urørt natur. Her finnes villmarksarter som ulv og mår, kongeørn og hønsehauk alle svært fristende bytter for en naturfotograf. Derfor har jeg da også brukt mye tid i disse traktene. Det begynte med en enkel kamuflasje i villmarka mellom Nes og Aurskog-Høland og utviklet seg til å bli et av de mest omfattende fotoprosjektene jeg har vært med på. Vi lette lenge før vi fant et passende sted å sette opp kamuflasjehytta. Valget falt på ei fin lita myr hvor gamle krokfuruer speilet seg i et nøkkerosetjern. Der la vi ut innmat for å lokke til oss ravn og kråke og meiseboller og solsikkefrø til småfugler og nøtteskriker. Det gikk som det skulle, og i løpet av noen vintermåneder var bildene i boks. Vi hadde ikke tenkt å holde på mer enn en vinter eller to, men på slutten av den første sesongen skjedde det noe... Det var kollega Henrik Øyen som fikk den Til venstre: Kongeørn. Til høyre: Hønsehauk. S i d e 1 3 5

16 store opplevelsen. Han var opptatt med å fotografere nøtteskriker da noe stort plutselig fylte søkeren. I befippelsen fikk han bare tatt ett eneste bilde før tunge vingeslag forsvant over myra. Det hadde gått så fort at han ikke helt fikk med seg hva som egentlig skjedde. Den framkalte filmen ga svaret; en stor kongeørn satt i furua! Dermed var det ikke vanskelig å ta avgjørelsen om å fortsette enda en sesong. Gjennom de ti neste vintrene hadde vi kongeørnen som en fast og særdeles velkommen gjest. På det meste besøkte hele tre forskjellige kongeørner fôringsplassen. Men ikke nok med det; her fikk vi se både hønsehauk og musvåk i tillegg til ravn, kråke, nøtteskrike, hakkespetter og alskens småfugler. I alt mer enn 20 arter! Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å fotografere rovfugler uten åte og kamuflasje. Enkelte har sett på rovfuglene som konkurrenter siden de kan ta såkalt «jaktbart vilt», og de har derfor vært utsatt for hardt jaktpress. Resultatet er at de flykter så snart de ser et menneske. Siden fuglene har eksepsjonelt bra syn og hørsel, er det som regel helt nytteløst å snike seg innpå dem. Det er både tidkrevende og slitsomt å drive en slik fôringsplass. I løpet av den andre vinteren hadde vi opptil 20 overnattinger Til venstre og over: Kongeørn. hver. For ikke å skremme fuglene gikk vi ikke opp til hytta før det var blitt mørkt og forlot ikke stedet før det var blitt mørkt igjen neste dag. Etter en drøy times kjøretur var det å bakse på seg den blytunge sekken og legge ut i mørke skogen. Med mat, fotoutstyr, stativer, sovepose og ikke minst 20 kilo innmat på ryggen var det strevsomt å komme seg opp til fôringsplassen. Her var ingen oppkjørte løyper, og selv under gode forhold tok turen opp mot en time. Vi var tre stykker som delte på arbeidet; ellers hadde det nok aldri gått. Kongeørn Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg så en kongeørn på nært hold. Det skjedde på en av årets første turer. Gjennom en lang dag i kamuflasjehytta hadde jeg ikke sett annet enn noen kjøttmeiser og en småviltjeger på andre siden av myra. Det var i ferd med å mørkne, og jeg begynte å tro dette skulle bli enda en i den lange rekken av bomturer. Jeg var dypt nede i dagens femtende kopp kaffe da jeg ble avbrutt av høylytte skrik fra skogen rundt myra; en rovfugls umiskjennelig langtrukne «hiiia, hiiia». Så ble det stille en stund før et kraftig vingesus endte opp rett utenfor hytta. Jeg satte fra meg kaffekoppen forsiktig, forsiktig vred meg sakte rundt og kikket inn i kameraet og så rett inn i en kongeørns intense blikk! Den satt fem-seks meter fra meg, men teleobjektivet ga en illusjon av at det bare var på en armlengdes avstand. Jeg S i d e følte meg nærmest som hypnotisert, fanget i kongeørnens dype gulbrune blikk. Torde knapt nok puste og langt mindre bevege meg. Den store fuglen satt og kikket vaktsomt rundt seg. Etter noen minutter falt den til ro og begynte å spise. I nesten en time satt den der, før den plutselig bakset seg på vingene. Den hadde tungt for å lette, forspist som den var. Et par runder over myra måtte til før den fikk luft under vingene. Det siste jeg så, var en svart prikk som forsvant inn i den kveldsrøde vesthimmelen. Gjennom årene har jeg sett kongeørn mange ganger. Likevel er det ikke lett å få gode bilder selv på en åteplass. På det meste hadde jeg to-tre ukentlige overnattinger i kamuflasjehytta de aller fleste av dem var mislykket. Ørnen kan spise opptil 1,5 kilo i løpet av et måltid, og da trenger den ikke spise igjen før om tre-fire dager. I mellomtiden sitter den gjerne i et høyt tre og lar dagene og timene gå. Jeg har hundrevis av bilder hvor ørnen sitter på en stivfrossen klump med innmat, men det var ikke slike bilder jeg var ute etter. Jeg ville ha den sittende i ei fin krokfuru eller i glideflukt over myra. Gjennom alle disse årene har jeg kanskje hatt ti-tolv sjanser. Det er vanskelig, men heldigvis ikke umulig. Til slutt hadde jeg fått noen av de bildene jeg ville ha i tillegg til store naturopplevelser. Jeg har sett kongeørnen sitte i timevis i ei svær gran på andre sida av myra håpløst utenfor fotohold. Sett den krangle

17 Med Skibladner på Mjøsa Verdens eldste ruteg ende hjuldamper Fylt av ro og hjemlengsel seilte Bjørnstjerne Bjørnson med Skibladner gjennom det milde mjøslandskapet. Fylt av uro og forventning seilte mange utvandrere med skipet gjennom det milde mjøslandskapet. I dag er det turistene som seiler med Skibladner, oppover Vorma, ut på Mjøsa, og gjennom det milde mjøslandskapet var et jubileumsår for Skibladner, verdens eldste rutegående hjuldamper reisende kunne denne sommeren være med og feire at det stolte skipet runder 150 år. Ikke verst for et internasjonalt kulturklenodium som to ganger har ligget på Mjøsas bunn og som flere ganger er blitt foreslått hugget opp til spiker. Sjøfartsmuseum Skipsklokka klinger idet Skibladner glir fra brygga i Eidsvoll. Dampfløyta tuter, og skovlhjulene skyver båten framover. En dusj av vanndamp blåser over sommerkledte turister på soldekket. Postflagget akter vaier forsiktig i den svale brisen idet kapteinen legger skipet ut i Vorma med kurs nordover. Her ligger landskapet tett på, i elva skjuler det seg sandbanker, strømmen er stri, og kapteinen må være ekstra aktpågivende, helt til Norges største innsjø åpner favnen og byr på naturskjønne omgivelser. På vei under de tre Minnesund-bruene tuter dampfløyta igjen, slik den alltid gjør når båten passerer ei bru. Skibladner seiler forbi Mjøssamlingene, Norges eneste innenlands sjøfartsmuseum. Fra gammel tid har Vorma og Mjøsa vært viktige transportårer, og Minnesund var et travelt trafikknutepunkt med fergested, dampskipsanløp, slipp og mekanisk verksted. Særlig i tidsrommet 1850 til 1950 var trafikken omfattende. Museet ligger idyllisk til, nær flere rasteplasser og ei badestrand. S i d e En dusj av vanndamp blåser igjen over soldekket hvor passasjerene sitter langs relingen med brede smil, skum i glassene og med forventning om laks og jordbær. Her, ved Minne i Eidsvoll, startet eventyret om Mjøsas hvite stolthet den 2. august Flaggskipet sjøsettes I mange hundre år var 12 mil lange Mjøsa selve hovedveien gjennom Opplandene, trafikkert av båter om sommeren og av hest og slede på vinterisen. Siden landeveiene var dårlige, ble Mjøsa en mye brukt rute for reisende mellom Trondhjem og Christiania og for dem som skulle til Bergen via Gjøvik og Valdres. I 1827 klang skipsklokka for de første norske dampbåtene. Den første på Mjøsa, Jernbarden, hadde sin jomfrutur i Men det varte ikke lenge før den fikk følge av flere. Snart var det en livlig trafikk på innsjøen, med store seiljekter som transporterte varer, og dampskip som gikk på kryss og tvers mellom Eidsvoll og mjøsbygdene. I 1854 ble jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll åpnet. Landets første jernbanestrekning ble til å begynne med drevet av et engelsk selskap. For å få kontroll over Til høyre: Stolt, hvit og vakker. Skibladner er verdens eldste rutegående hjuldamper. Til venstre: Kanonene brukes fortsatt når det skal salutteres.

18 Øverst: På en solfylt sommerdag er det populært å sitte på Skibladners soldekk. Like populært er det å bli servert noe leskende mens det milde mjøslandskapet glir forbi og sola varmer i nakken. Over: Menyen på Skibladner har flere retter, men de aller fleste ønsker den tradisjonelle menyen med laks med sandefjordsmør og jordbær. Stemningen er alltid høy og god når det dekkes til på akterdekket. Til drikke serveres Skibladners egen hvitvin, som riktignok er innkjøpt vin påklistret egne etiketter. trafikken både til lands og til vanns overtok de i 1851 dampskipene Jernbarden og Dronningen. At utlendinger eide de to skipene, mjøsbygdenes stolthet, svei nok i den nasjonalsinnede samtiden. At takstene samtidig gikk kraftig opp, gjorde nok ikke saken bedre. Oplandske Dampskibsselskap A/S ble etablert for å ta opp konkurransen med de engelskeide båtene. Selskapets første skip, Færdesmanden, ble sjøsatt i juli Like etter, den 2. august, var det klart for sjøsetting av det som skulle bli selskapets flaggskip, Skibladner. Gjennom årene har skipet gjennomgått flere endringer. Da Skibladner ble sjøsatt, hadde det mørkegrønt skrog og rosa overbygning. Mot slutten av 1800-tallet ble skipet forlenget. Utover på 1900-tallet fikk deler av akterenden og fordekket overbygg for å gi mer inneplass, og skroget ble malt hvitt. I dag er det dieselmotorer som leverer elektrisk kraft til bysse, lys og fyringsaggregater. Dampmaskinen har to kjeler og utvikler drøye 600 hk. Det gir båten en fart på ca.12 knop, om lag 22 km/t. I sesongen går skipet i rute mellom blant annet Eidsvoll, Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Det er også mulig å chartre båten til bryllup, jubileer og andre hyggelige anledninger utenom rutetidene. Velger du å legge bak deg de 12 milene mellom Eidsvoll og Lillehammer på Mjøsa, tar det rundt seks timer. I dag er det ingen som tar Skibladner for å komme fram. Målet med turen er å være underveis. Høyt og dypt Så seiler vi på Mjøsa. Om styrbord hviler grønnkledde åser. Om babord troner snart Skreikampen 698 meter over havet og 575 meter over Mjøsa. Fjelltoppen, som ligger nord i Feiring i Eidsvoll kommune, skaper kontrast og spenning i det ellers så duvende milde romerikslandskapet. Sett nordfra kan fjellet minne om innseilingen til Vestlandets kyster. Romerike kan ikke oppleves mer dramatisk og vilt enn her hvor fjellsidene stuper bratt ned i mørkt vann. Utenfor Skreikampen er også Mjøsa på sitt dypeste med 449 meter. Gjennomsnittsdybden er på hele 153 meter. Innsjøen kan friste med hele 20 fiskearter. Men det fiskeslaget som først og fremst forbindes med Skibladner, kommer ikke fra Mjøsa i det hele tatt. Menyen om bord kan skilte med flere retter, men toppen av kransekaka er likevel laks. Laks og jordbær. En fritidsbåt tuter tre ganger idet den passerer. Kapteinen svarer med dampfløyta slik seg hør og bør når noen hilser skipet. Skibladner kan også bruke sterkere krutt når hun skal gi lyd fra seg. Fortsatt skinner det i fire små messingkanoner i baugen. De ble tidligere brukt til å varsle at skipet var underveis, noe som var nødvendig om natta og i vær med dårlig sikt. Men kanonene ble også brukt til saluttering. Hang det flagg oppe på en gård som tegn på bryllup eller annen festlighet, ble kanonene avfyrt. En uskreven lov tilsa at da måtte det kvitteres fra land, selv om det neppe ble gjort med kanoner. Storkarer som ville markere pondus, kunne kjøpe seg skudd oppover Mjøsa, og da smalt det gjerne i ett. Fortsatt blir han husket, hedmarkingen som kom bredbent om bord: «Nå har je vøri i by n og sælt tømmer og tent pæing. Nå ska vi ha sjampanje og skøtt hele vægen.» Framover mot 1900-tallet tøffet toget seg stadig lenger nordover, veiene ble bedre, og Skibladner fikk store vanskeligheter med å hevde seg i konkurransen. I mange år blinket røde tall fra regnskapsboka, og motvinden har til tider nesten vært kraftigere enn hva skovlhjulene har klart å hamle opp med. To ganger har båten sunket mens den lå i vinteropplag på Minne, og i til sammen elleve år har den vært ute av drift som følge av restaurering eller krig. Følelsene for Skibladner blant mjøsbefolkningen har likevel i alle år vært sterk. Derfor har redningsmannskapet alltid klart å få skipet trygt i havn, en manøver som i dag først og fremst blir ivaretatt av Skibladners Venner. Helt konge Mange prominente gjester har gått om bord. En av dem var kong Olav V, som seilte med Skibladner under 120-årsjubileet en sommerdag i Skibladnerentusiast og daværende styremedlem Yngvar Holm forteller i jubileumsboka «Den langsomme reises kunst D/S Skibladner gjennom 150 år» om den spesielle dagen. «Vi sto på brygga i Eidsvoll og børstet imaginært støv av svartdressene. (...) Så kom limousinen, rød løper var lagt ut, bilen stoppet, og ut kom adjutanten og de andre. Men hvor var kong Olav? Han var sistemann ut fra førersetet: «Det er en så fin dag at jeg kjører selv», sa kong Olav etterfulgt av sin karakteristiske latter.» Vertskapet hadde forberedt seg på å informere kongen om både båt og landskap underveis, men det viste seg å være helt unødvendig. Ikledd seilersko og seilerlue informerte han både om Skibladners historie og om gårdene de passerte. Som om han var kapteinen selv. Og det var han jo på en måte. Men ikke alle har reist med Skibladner i festlig sammenheng. I løpet av perioden 1825 til 1930 utvandret om lag nordmenn til Amerika. Mange av dem kom fra Mjøsbygdene, og Skibladner var bare den første etappen på en lang reise. Skibladner har sitt navn fra norrøn mytologi. Skidbladnir var fruktbarhetsgudinnen Frøys kostelige skip, som kunne seile på både land og sjø, og som alltid hadde medvind. Det kunne også foldes sammen og legges i lomma. Bjørnstjerne Bjørnson ( ) var flittig gjest om bord. Han seilte med skipet fra Lillehammer til Eidsvoll på sine reiser mellom Aulestad og hovedstaden. Noen ganger var hele familien med. Jubileumsboka refererer en av turene, signert sønnen Bjørn Bjørnson: «Mjøsa var et solspeil, som lå festet i en mørkegrønn ramme. Dampskibet drog striper i det. Himmelens blå var lettere og hvitere enn i Syden. (...) Så kom det igjen en stor lysning. Det var Lillehammer. Vi så langt borte en knaus. Mørkeblå med sommerlys bak. «Oppunder den ligger gården din, Bjørnson», sa en bonde. Far var så beveget at han ikke kunne svare. Han hadde tårer i øinene...». Det må ha vært slik den gang Bjørnstjerne Bjørnson reiste med Skibladner som det er denne dagen da kapteinen setter kursen mot Skibladnerbrygga på Lillehammer. Dampfløyta tuter idet 150-årsjubilanten glir inn til brygga, mange timer etter avgang fra Eidsvoll. En dusj av vanndamp blåser over soldekket, og postflagget akter vaier forsiktig i den svale sommerbrisen. Skibladners kokte laks med Sandefjordsmør 4 personer ca. 1 kg laks 1 l vann 2 ss salt Skrap av skjellene, skyll lakseskivene i kaldt vann. Kok opp vann og ha i salt. Legg i lakseskivene, gi et raskt oppkok og la stå og trekke på svakeste varme i ca. 10 minutter. Fisken er ferdigkokt når kjøttet løsner fra ryggbeinet. Undersøk forsiktig med en gaffel. Serveres med kokte poteter, sitronskiver, agurksalat og sandefjordsmør. Drikke: Hvitvin med god fylde og en viss smakskraft passer bra til laks, gjerne viner av Chardonnay-druen, f.eks. fra California eller Australia. Sandefjordsmør 200 g smør, gjerne usaltet 2 dl fløte 1 liten bunt persille salt og hvit pepper Smelt smøret, men ikke la det koke. Rør i fløten og bland i finhakket persille. Smak til med salt og pepper. Tips: Halvparten av fløten kan gjerne erstattes med hvitvin eller fiskekraft. Crème fraîche i stedet for fløte gir en noe skarpere smak. S i d e S i d e 1 4 9

19 Eidsvoll Verk Hvor Norge ble en selvstendig nasjon «Enig og tro til Dovre faller!» Slik lød det i Rikssalen den 20. mai 1814, da riksforsamlingen ble oppløst. De berømte ordene var et forsonende punktum etter mange uker med harde diskusjoner, så harde at mange av eidsvollsmennene nær på ble uvenner. Likevel hadde de 112 representantene klart å samle seg om en grunnlov for Norge, signert og datert 17. mai Utenfor Eidsvollsbygningen marsjerte norske soldater fra Søndenfieldske Infanteriregiment Onsøske Compagni. Svenskene var lite begeistret for enigheten og troskapen og raslet med sablene. Samme sommer gikk de til krig mot Norge og tvang landet inn i union. På vår «andre grunnlovsdag», den 4. november 1814, ble en revidert grunnlov vedtatt av det norske Storting, og svenske kong Karl 13. valgt til norsk konge. Unionen førte til at vi fikk felles utenrikspolitikk med Sverige, men Norge beholdt indre selvstyre. Det aller meste som eidsvollsmennene vedtok, ble dermed beholdt. Nettopp derfor vil Eidsvoll Verk og Eidsvollsbygningen for alltid bli sett på som stedet der den moderne norske staten ble grunnlagt. Reise i tid Museumsanlegget Eidsvoll 1814 ligger ved Andelva på Eidsvoll Verk. I tillegg til Eidsvollsbygningen omfatter anlegget også Wergelands Hus. Der er det kafé og publikumssenter med en interaktiv utstilling om Grunnloven og demokratiet. I samme område ligger museet Stallgården, med en stor privat vognsamling, og Galleri Festiviteten, begge eid av Mathiesen Eidsvold Værk. Norgeshistorien er levende på Eidsvoll Verk, og den oppleves som nær i tid. Den mest fascinerende opplevelsen er å ta en guidet tur i Carsten Ankers privatbolig, Eidsvollsbygningen. En tur som blir avsluttet i andre etasje, i Rikssalen. Her satt de 112 S i d e folkevalgte representantene på harde trebenker i seks uker og forfattet Norges grunnlov. Under turen gjennom historien og bygningen vil du møte en av personene som bodde her i Det kan være herr eller fru Anker, tjenestejenta Pernille eller selveste prins Christian Frederik. Om sommeren blir det også arrangert «Hatteomvisning», hvor publikum får utdelt tidsriktige hatter og klær før turen starter. Grupper kan i tillegg forhåndsbestille «Riksforsamlingen», en nærmest interaktiv guiding i historien. Deltakerne får utdelt rollekort og tar plass i Rikssalen, hvor de spiller med. Vannkraften fra Andelva var grunnlaget for den store industrivirksomheten på Eidsvoll Verk, som begynte allerede på tallet. I et par hundre år sydet området av virksomheter som blant annet jernverk, glassverk, teglverk, sagbruk og kraftverk. Carsten Anker ( ), opprinnelig fra Halden, bodde i København da han så mulighetene for å bli med på industrieventyret i Eidsvoll. I 1794 kjøpte han Eidsvoll Verk, som da besto av jernverk og store skogområder med flere sagbruk. Få år seinere startet han arbeidet med å utbedre den gamle verkseierboligen fra I løpet av fire år, fra 1798 til 1802 ble den ombygd til en staselig og moderne privatbolig, inspirert av fransk og dansk arkitektur. I Carsten Ankers staselige privatbolig ble Grunnloven utformet våren 1814.

20 Hærfangkjerka Langt inne p storskogen Langt inne i de store skogene øst for Øyeren finner du en av Romerikes aller største naturattraksjoner; Hærfangkjerka. Høyt over Slorene, myrområdet som skiller Sørum fra Aurskog-Høland, ligger den 334 meter høye åsen Hærfangen. I den bratte fjellskråningen har det en gang gått et stort skred. Enorme steinblokker har rast ut fra den stupbratte fjellsiden og med bulder og brak tumlet nedover mot myra før de til slutt slo seg til ro i ei flere hundre meter bred og mer enn 60 meter høy rasmark. Midt i ura troner selve kirkespiret, en meter høy steinblokk, bred og rund nede ved foten, men smalnende og sylskarp oppover mot spissen. Den som vil preke i denne kjerka, må være forberedt på en luftig klatretur; på nedsiden er det 40 meters fritt fall ned til bunnen av ura. Til gjengjeld kan han ikke klage over menigheten; tusener av gran- og furutrær som bølger innover sjumilsskogen. Det er vondt å komme seg opp til selve kjerka. Her må du krongle deg fram blant store steinblokker og tett skog. Steinene er dekket av et tjukt lag mose som ikke bare er glatt å gå på, men som iblant skjuler bunnløse sprekker i ura. Flere mulige ruter ender blindt, men går du feil, er det bare å klatre ned igjen og begynne på nytt. På kirkebakken et litt flatere område mellom spiret og den stupbratte fjellveggen står noen urgamle furuer som du kan lene ryggen mot, mens du beundrer Hærfangkjerka i sylskarp silhuett mot storskogen på den andre siden av dalen. Sitter du lenge nok, og stille nok, blir du kanskje belønnet med synet av den rette presten i Hærfangkjerka; musvåken som iblant bruker spiret som hvile- og utsiktsplass. Men her er mer å se: Som i alle gamle bygninger er det også i Hærfangkjerka skjulte rom og hemmelige ganger. Inniblant de store steinblokkene har det dannet seg hulrom og trange passasjer. Med litt forsiktighet lar det seg godt gjøre å krype ned i dem. Noen S i d e ender i store rom som har en takhøyde på flere meter, andre i svarte fjellveggen. Er du riktig heldig, finner du en helt spesiell gang som munner ut i Blaker flere kilometer unna! Så sier i hvert fall sagnet, som også kan fortelle om folk som har begitt seg inn og aldri siden er blitt sett... Som med mange andre gamle sagn er det noe sant også i dette. Den største hula, 20 meter lang og opptil fem meter under taket, munner faktisk ut høyere oppe i fjellsiden. Nå er ikke dette snakk om noen egentlig berghule, men ved en tilfeldighet har steinblokkene lagt seg slik til at det er mulig å krype over og under og til slutt komme fram ovenfor raset. Det er litt trangt i utgangen ikke noe for folk med anlegg for klaustrofobi. Hele tiden drypper det fra taket, og er du ikke stø på foten, er det lett å skli på de sleipe steinene. Klatringa er likevel ikke spesielt vanskelig for den som tåler å bli litt våt og møkkete. Direkte farlig er det heller ikke steinene som har ligget der i århundrer, blir nok liggende en stund til. Fra huleåpningen går det et svakt fâr oppover og mot venstre. Følger du det, kommer du ut på selve galleriet i Hærfangkjerka. Der, ytterst på stupet, kan du sitte som godseieren i kjerka og ha en fantastisk utsikt over kjerkespiret, Slorene og den skogkledde nordre Ringkollen. Vil du ta en søndagstur til Hærfangkjerka, er det lettest å kjøre riksvei 169 sørover mot Løken. Ved Skjatvet kjører du til venstre og