Poesibok. Dikt, rim og regler. Dikt gjør godt! Å lese dikt har mange fordeler.

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Poesibok. Dikt, rim og regler. Dikt gjør godt! Å lese dikt har mange fordeler."

Arve Holte
7 år siden
Visninger:

1 Dikt gjør godt! Poesibok Å lese dikt har mange fordeler. Et dikt kan være en tankevekker, en filosofisk betraktning, et lykkelig øyeblikk. Du leser diktet ferdig på et par små minutter. Det kan likevel klinge i deg lenge. Dikt, rim og regler 16

2 Det hender so tidt Det hender so tidt, at ein Norrøna-Gut stend lengtar mot Sør yver Sjoen ut, naar Hausten grin ifraa Nord. Og vert det so Høve, ja, daa er han glad, han hissar Seglet og stryk avstad ut fraa sin Heimsens Fjord. Og daa er han sæl, han kann snu sin Stamm og taka Leidi mot Heimsens Hamn i Viki derinne i Fjord. For var det der nordantil, Vogga vaar stod, so kjenner me det i vaart eige Blod, at Vaaren han dreg mot Nord. Men kjem det ein Dag, daa han tenkjer som so: Tru byrjar det vaarast i Noreg no? daa tek det til dreg, so det svid; han fær inkje sova, han hugsar for vel, kor Killingen dansar, og Gauken gjel der nord i den grøne Lid. En sulten mus En sulten mus kom ut av sitt hus og så etter mat i kopp og fat. Jeg må lete og lete og lete så finner jeg alltid en bit. En liten bit her og en liten bit der er nok for meg som liten er, sa musa. Per Sivle 2 15

3 Jeg hadde tenkt Så gi meg... Så gi meg en trodivel og ei loppe som hopper. Gi meg to snegler, tre firfislekropper. Og en slimete orm med ekle vrikk. Og gifta fra et biestikk. Og saften av ei frukt fra et brystbær-tre. Og knuste bein fra et vombat kne. Og hundre andre ting må jeg ha. Og ingenting lukter særlig bra. Jeg hadde sett deg lenge, der du kom for alltid vet jeg det, når du er nær - og hadde tenkt å hilse lett og koldt, fordi jeg ennu har deg altfor kjær. Slik vilde jeg forsvare meg med kulde og også verge deg på samme vis, så alle våre nye drømme skulde som sene blomster visne inn i is. Jeg hadde tenkt Men da du stanset med dette hemmelige gode blikk og dette fjerne smil, jeg vet så meget om - da skjønte jeg at planen ikke gikk. Jeg tok din hånd og følte fra dens flate et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi bestandig brukte i en folksom gate den gang da ennu intet var forbi. Forfatter: Rudolf Nilsen Utgitt: Fra samlingen hverdagen

4 Vårvise Stæren sitter på skjulet og fløyter, så det er en lyst. Og katten sitter i solen og slikker sitt hvite bryst. «Tenk, snaut for en uke siden hadde vi to alen sne, og nu er det nesten ikke en fonne på marken å se.» Og konen hans Ane åpner hvert vindu som åpnes kan, og storvasker alle gulver og strør med brisk og med sand. I bislaget står Hans Jørgen og klorer seg i sitt hår. «Bevare meg, som det har tinet, og det bare siden i går.» Hans Jørgen rusler til skjulet og haler kjerrene frem, og kikker på hjul og akser, og pusser og smører dem. Og linerlen tripper på tunet og gjør seg så lekker og fin, og blinker med begge øyne, og vipper med halen sin. Pusen min Jeg er så glad i pusen min, den er så god og varm. Nå skal jeg ta og klø deg litt og bære deg på arm. Og siden skal jeg sette deg så pent og varsomt ned, og stryke deg på ryggen og la halen bli i fred. Forfatter: Vilhelm Krag Utgitt: Fra leseboka «Hjemme og ute», Steenske forlag

5 Andersen fra Toten Meitemarken snart på høyre, snart på venstre foten, Andersen fra Toten. Under bakken bor en underlig en. Lang som en blyant og helt uten ben. Han åler seg fram fra øst til vest. Han liker best jord til hverdag og fest. Hode og munn har han foran og bak. Å spise med stumpen er ingen sak. For han er en fin liten meitemark. han må alltid være med på moten, "Skitt i Norge," sa'n, "leve Toten!" Andersen fra Toten. skal bli hjemme, suge pent på poten, Andersen fra Toten. Forfatter: Bjørnstjerne Bjørnson Utgitt: Fra: Samlede digte (Gyldendal 1926) 12 5

6 Runde rare rusk Den lille gubben Runde rare Rulle Rusk, raspet rips på Ibsens busk. Ibsen kom og skulle plukke, rips til rørte rips på krukke. Ned i krukken raspet Ibsen, rulle som en rips blant ripsen. Rund og rød som Ibsen selv, ble han syltet samme kveld. Ute i skogen på en stubbe, sitter det en liten gubbe. Om du lister deg dit på tå, kanskje du høre gubben vil få. Legg så håret bakom ditt øre, stille - stille kanskje du kan høre. Den lille gubben sier Hikk, hikk, hikk. Og klokken hans sier tikk, tikk, tikk. Og gubbens kone rund og fin sier: "Kom hit du deilige gubben min". 6 11

7 Den dag kjem aldri Hinkelinke Hinkelinke hoppetau heisan hvor det går, tauet teller krøllene i Hinkelinkes hår. Den dag kjem aldri at eg deg gløymer; for um eg søver, eg um deg drøymer. Um nott og dag er du lika nær, og best eg ser deg når myrkt det er. Du leikar kringum meg der eg vankar. Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. Du stødt meg fylgjer på ferdi mi, som skuggen gjeng etter soli si. Teddybjørnens regle En bukseknapp nese, to øyne av lakk. Litt skinn fra ei kåpe, litt for fra en frakk. En pose med sagflis, litt lysebrun tråd. Så har du en venn du kan stole på. Når nokon kjem og i klinka rykkjer, d'er du som kjem inn til meg eg tykkjer. Eg sprett frå stolen og vil meg té; men snart eg sig atter ende ned. Når vinden lint uti lauvet ruslar, eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! Når sumt der burte eg ser seg snu, eg kvekk og trur det må vera du. I kvar som gjeng og som rid og køyrer, d'er du eg ser; deg i alt eg høyrer: i song og fløyte- og fele-låt, men endå best i min eigen gråt. Forfatter: Aasmund Olavsson Vinje 10 7

8 Veslemøy ved Rokken D'er Haust. Det ruskar ute med Regn og kalde Vind. Smaafuglen flyr mot Rute og vilde gjerne inn. Men under Omnen god, der ligg paa Sekkje-Pute han gamle Mons i ro. Der ligg han trygg og drøymer og blinkar stilt og smaatt og alt i Verdi gløymer og hev det varmt og godt. Og segjer ingin Ting, men liksom inn seg gøymer med Rova sveipt i kring. Som Silke-Nøste fine han ligg i mjuke Skinn med Svevn i kvar den Mine og alle Kløar inn. Og glyrer likesæl med kloke Augo sine og murrar smaatt og mèl. Skal vìta kvar du vankar i blide Draumar no? Kann hende dine Tankar seg svæver lint til Ro i gamall Minne-Krins, som stilt i Hop seg sankar fraa den tid du var Prins? Venaste Prins i Verdi du gjekk i Skogen grøn med Gullhaar yvi Herdi og ung og keik og kjøn og tenkte paa den Møy som gjekk og henta Bæri so vide under Øy. Daa kom den Trollheks blide med Sving og Sveiv og Svins fraa Trolleheimen vide og saag den vene Prins. Men skræmd han fraa ho skvatt. Daa las ho Trollbøn stride og gjorde han til Katt. Sidan so vidt han Flakkar igjennom Skog og Skar, langt yvi Berg og Bakkar, og kjem til okkons Gard. Her kan i ro han døy. Her vil han kvile, Stakkar, og tenkje paa den Møy. Aa hu! det ruskar ute med Regnvind sur og graa; Smaafuglen flyg mot Rute og liksom bankar paa. Men under Omnen god du Mons paa Sekkje-Pute skal drøyme lognt i Ro. Forfatter: Arne Garborg Utgitt: Fra Haugtussa første gang utgitt i

Like dokumenter

Den dag kjem aldri. Aina Basso

Den dag kjem aldri. Aina Basso Den dag kjem aldri Aina Basso 2018 Aina Basso og Nynorsk kultursentrum Framsida Aina Basso. Foto: Tove K. Breistein Publisert etter avtale med forfattaren på Vinjesenteret.no 15. mai 2018 2 DIKT VAR DEN