KONSEKVENSER HOMOFILI OG SAMFUNNET

Transkript

1 KONSEKVENSER HOMOFILI OG SAMFUNNET Hva er homofilt ekteskap og hvilke konsekvenser får det for individ og samfunn? Regjeringen har fremlagt et forslag til ny ekteskapslov. Gjeldende lov har vært revidert på enkelte punkter i løpet av de siste tiårene, men forslaget er på kollisjonskurs med all tidligere lovgivning på dette området. Det foreslås nemlig at loven skal være kjønnsnøytral, dvs. det åpnes for juridisk bindende samliv mellom parter av samme kjønn. Mange setter spørsmålstegn ved behovet for en slik lov. I mange år har Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) drevet en omfattende lobbyvirksomhet og vært svært synlige i samfunnsdebatten. Resultatet ble partnerskapsloven (Lov om registrert partnerskap) i Talspersonene er imidlertid ikke fornøyd med forslaget siden det ikke fullt ut gir samme rettigheter som ekteskap. Partnerskapsloven gir ikke homofile generell rett til adopsjon (Adopsjonsloven 4), og lesbiske par har ikke rett til kunstig befruktning (Bioteknologiloven 2-2). En kjønnsnøytral, felles lov vil gi alle parforhold samme rettigheter, uavhengig av kjønn. Det er dette som er det virkelig revolusjonerende med lovforslaget. Forslaget har utløst betydelig turbulens selv om man kanskje kunne ha forventet at protestene ville blitt enda sterkere. Noe av årsaken til dette kan kanskje være at folk flest har gitt opp å protestere mot den økende kjønnsrelaterte liberaliseringen over flere tiår. Likestilling og fokus på alle former for individualisme står sterkt i dagens samfunn. Den religiøse innflytelsen i samfunnslivet er sterkt svekket, og mange motkrefter mobiliserer for å marginalisere den når den synliggjøres. Et godt eksempel er demonstrasjonen mot lovforslaget i Oslo i april. Vel 5000 mennesker deltok, men likevel fikk en slik stor og sterk markering lite medieomtale. Bare den kristelige presse gjorde den til hovedoppslag. Mann-kvinne-relasjonen Det tradisjonelle ekteskapet bygger på mor-far-barn relasjonen. Lovforslaget omdefinerer hva ekteskap er, men ved å bruke begrepet ekteskap kamufleres og ufarliggjøres forandringen. Men forandringen er virkelig radikal. Ekteskap har i alle samfunn vært forankret i biologien. Ekteskapet har alltid vært basert på at det er personer av ulikt kjønn som inngår en offentlig samfunnskontrakt som ekteskapet er. Årsaken er åpenbar. Samfunnet kan ikke overleve uten mann-kvinne-relasjonen, og barn er et naturlig resultat av denne forbindelsen. Riktignok blir ikke alle barn født i ekteskap, men undersøkelser fra mange land, inklusive Norge, viser at et stort flertall mener at ekteskapet danner den beste rammen rundt for eksempel barns oppvekst.

2 Homofile parforhold er i biologisk forstand helt sterile. De kan ikke resultere i barn. Homofile kan imidlertid ha barn fra tidligere heterofile forhold, og partnerskapsloven gir slike par anledning til gjensidig adopsjon av hverandres barn. Men hvis ingen av partene har barn fra før, kan de ikke adoptere andres barn eller få barn ved kunstig befruktning. Det er disse to punktene som fremheves som diskriminerende. Det er grunn til å anta at selv om partnerskapsloven ville blitt forandret slik at den ville gitt absolutt samme rettigheter som ekteskapsloven, ville talspersonene for de homofile ikke vært tilfreds fordi partnerskapsloven ville fortsatt være en særlov. Det ville i seg selv bli oppfattet som diskriminerende. Barns behov nedprioriteres Det kan med god grunn hevdes at lovforslaget ikke tar tilstrekkelig hensyn til barns oppvekst. Forslaget er for eksempel strid med FNs barnekonvensjon (Artikkel 7.1): «Barnet skal så langt det er mulig ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Både ved homofil adopsjon og kunstig befruktning vil den ene av barnets foreldre være ukjent. I tillegg vil barnet bli medlem av en familie der det normale mann-kvinne eller far-morrelasjonen ikke eksisterer. Det kan ikke være tvil om at barn diskrimineres dersom de fratas retten til å ha både mor og far. Det forhold at ikke alle barn på grunn av samlivsbrudd eller død bare har en forelder, eventuelt ingen foreldre, er ikke noe argument for i lovs form å legge forholdene til rette for at den naturlige og normale mor-far-relasjonen mangler. Hvem er det lovgiverne vil prioritere barnas rett eller homoaktivistenes krav? Det vises i debatten gjerne til at to av samme kjønn er like gode omsorgspersoner som et heterofilt par. Man synes å mene at foreldrenes kjønn er irrelevant for barns oppvekst og utviklingsmuligheter. Man ser bort fra hva man i barnepsykologien har konstatert for lengst: Barns utvikling er avhengig av en interaksjon med begge kjønn. Mor og fars bidrag til barnets utvikling er ulike fordi bidragene er kjønnsrelaterte, bl.a. lærer barnet forskjeller ved det mannlige og kvinnelige, samspill, og hvordan de to kjønn utfyller hverandre. Det behov barnet har for å lære denne type sosialisering og integrering er det umulig for et homofilt parforhold å oppfylle. Å gjøre foreldrerollen bare til et spørsmål om omsorg, er derfor å overse at foreldrene i sin forskjellighet har mer å tilby enn omsorg i teknisk forstand. Barns behov er delvis nedfelt i lovverket (for eksempel barneloven), men de har også behov som ikke er lovfestet. I den forbindelse er det interessant å notere den tiltakende fokus på feminiseringen av barnehagen og skolen, særlig grunnskolen. I barnehagen er kvinner nesten enerådende. Dette har fått enkelte til å fokusere på mulige skadevirkninger for barna. Hvor skal guttene få mannlige forbilder fra? Alle erkjenner at begge kjønn trenger rollemodeller, forbilder. Men mange barn har lite kontakt med faren fordi foreldrene er skilt eller et samboerforhold er gått i stykker. Besøksrettsordninger kan ikke være fullgode erstatninger for et permanent mann-kvinne forhold i et tradisjonelt familieforhold. Hva med barn i et lesbisk parforhold? Disse barna møter stort sett bare kvinner i barnehagen og skolen og foreldrene er to kvinner. Hvor skal en gutt finne et mannlig forbilde som skal bidra til å gi ham en maskulin identitet?

3 Mangelfullt forskningsgrunnlag Dette neglisjeres og bagatelliseres av tilhengerne av lovforslaget, bl.a. ved å vise til forskning som påstås å vise at barn i homofile parforhold utvikler seg helt normalt. Hvor seriøs er den forskningen det vises til? Det stilles bestemte krav til seriøs forskning. For det første må utvalget av deltakere i forskningsprosjektet være representativt når man på grunnlag av resultatene skal trekke generelle konklusjoner. Er det kravet etterkommet når de fleste barn i prosjektet er barn av lesbiske mødre og faren er kjent? De aller fleste barn som adopteres, er utenlandske. Ingen av de land Norge har adopsjonsavtaler med, tillater at barna adopteres inn i homofile familier. Det er en erkjennelse av at barn, i hvert fall over en viss alder, vil oppleve det som svært annerledes å bli adoptert inn i et homofilt parforhold. I forbindelse med en utredning om homofiles krav om adopsjonsrett i Sverige for noen år siden gikk samtlige adopsjonsorganisasjoner imot en slik rett. Det bekrefter motforestillingene til homofiles krav om adopsjonsrett. I tillegg til mangelen på representativitet kan det også nevnes andre svakheter ved forskningsmetodene: 1. For få deltakere, 2. Nesten ingen lengdestudier (hvor man for eksempel følger deltakerne over flere år), 3. Deltakerne er selvrekrutterende (meldt seg som deltaker), 4. Som kontrollgruppe benyttes enslige, heterofile mødre far-barnrelasjonen mangler. Resultatene av prosjekt med få deltakere, selektiv utvelgelse og andre mangler er ikke pålitelige. Ekstra ille blir det når resultatene, som i dette tilfellet, brukes i argumentasjonen for radikale forandringer i et sentralt lovverk. Mindretallsdominans Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det ca lesbiske og homofile par som lever i registrert partnerskap. Antall ekteskap er I tillegg kommer et høyt antall heterofile samboerskap. I løpet av de nesten 15 år partnerskapsloven har eksistert, er det bare 7-8 % av landets ca homofile/lesbiske som har valgt registrert partnerskap. I de 1400 registrerte partnerskapene er det under 150 par som har barn. Det konstateres at antall partnerskap er få i forhold antall ekteskap. Likeledes er antall barn i partnerskap få sammenlignet med antallet i ekteskap. Er det grunn til å tro at det er et så stort behov for utvidede rettigheter for homofile at det rettferdiggjør ikke bare eventuelt å endre partnerskapsloven, men innføre en felles ekteskapslov som gjør den biologiske, kjønnsrelaterte dimensjonen ved ekteskap irrelevant? Skal en marginal gruppe påtvinge samfunnet en radikal endring i lovverket som en felles ekteskapslov vil være? Det er ingen hemmelighet at Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) har vært pådriver bak forslaget. Landsforeningen har dyktige talspersoner i flere av de politiske partiene. Likevel kan det betviles om LLH med sine 2000 medlemmer er representative for en majoritet på over 90% av de homofile som ikke er medlemmer av LLH. Noen homofile

4 har gått ut offentlig mot lovforslaget. Det store flertall har forholdt seg tause. Det kan det kanskje være flere grunner til, men taushet uttrykker ikke nødvendigvis samtykke. Konsekvenser Hvilke konsekvenser vil innføring av en felles ekteskapslov kunne få? Vi vil ikke fullt ut kunne se disse konsekvensene i dag, men mange kan bestemt forutses. Lærebøker, undervisning og eksempler vil presentere enkjønnet og tokjønnet ekteskap som identiske og likeverdige. Homofile parforhold vil bli fremstilt som helt normalt. Innvendinger mot en slik forståelse vil bli møtt med at ekteskapsloven ikke gjør forskjell. Vi vil oppleve at flere barn og unge enn tidligere vil bli usikre på sin egen følelsesmessige kjønnsutvikling og tolkningen av egen seksualitet. Er jeg heterofil, homofil, bifil? Når ekteskapsdefinisjonen ikke lenger er forankret i mann-kvinne relasjonen, vil det kunne dukke opp krav om at også andre samlivsformer skal ha ekteskapsstatus. Skal homofile og lesbiske stå i en særstilling? Hvilke rettigheter skal andre seksuelle minoriteter ha? Hvorfor skal de diskrimineres? Hvorfor skal ordningen med par opprettholdes når man har avskaffet kjønnsnormen? I sin politiske plattform uttaler LLH: «Vi vil støtte alle seksuelle uttrykk som er basert på likeverd og samtykke». Nøkkelordet er «samtykke». Hvis den annen eller andre partner samtykker, er det fritt frem. Hvordan vil det bli med ytringsfriheten inklusive religionsfriheten? Vil det fortsatt være lovlig å favorisere en ekteskapsform fremfor en annen? Vil «diskriminering» av homofilt ekteskap møtes med rettssaker, bøter og andre straffereaksjoner? Trossamfunn og kristne skoler vil kunne bli truet med å miste statsstøtten hvis de ikke opptrer «politisk korrekt». Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt har uttalt at statsstøtten kunne henge i en tynn tråd for kristne skoler som setter heterofilt ekteskap i en særstilling. Hva vil for øvrig skje med lærere (i offentlige skoler) som verken kan eller vil undervise om ekteskapet ut fra en radikal kjønnsideologi? Vil de bli avsatt? Må de omskoleres? På LLHs landsstyremøte i januar ble det vedtatt at man skulle kjempe for at trossamfunn som ikke vil likestille homofile og heterofile ekteskap, skal miste statsstøtten. Dette viser en holdning som minner om ensretting og diktatur. Graverutvalget leverte sin innstilling 11. januar om «Kvinner og homofile i trossamfunn». Innstillingen (og LLH) foreslår at unntaksregelen i miljøloven som gir trossamfunn anledning til å nekte homofile ansettelse når arbeidet er relatert til religionsutøvelsen, fjernes. En representant for organisasjonen uttaler at unntaksregelen er «en juridisk skamplett» og burde vært fjernet for lenge siden. Graverutvalgets innstilling nevner ikke spesifikt par i ansettelsesforhold, men det ingen grunn til å tro at en kristen skole kunne nekte et homofilt par ansettelse hvis unntaksregelen i miljøloven faller bort.

5 Hastesak Hva med saksbehandlingen? Både i partier og i departement har forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov vært en hastesak. Det vanlige er at det først foreligger en stortingsmelding, deretter kommer proposisjonen. Det har ikke kommet noen stortingsmelding i forkant i denne saken. Det foreligger ingen konsekvensanalyser og heller ikke er det avholdt faglige konferanser. Bred og tung skepsis Noen har prøvd å stigmatisere motstanderne som kristenfundamentalister og mørkemenn som lider av homofobi. Høringsuttalelsene fra den norske kirke, kristne organisasjoner og frikirkesamfunnene viser det, hevder tilhengerne av lovforslaget. Det er ikke tilfellet. Mange avviser lovforslaget som komplett naturstridig på rent fornuftsmessig grunnlag. (En kommunist omtalte forslaget som et brudd på kommunismens solidaritets- og kollektivistiske tankegang. Han oppfattet mor-far-barn som et slags minikollektiv). Følgende forteller også noe om hvem motstanderne av lovforslaget er: Frankrike, som knapt kan sies å være et utpreget kristent land, nedsatte i 2005 et utvalg som bestod av 30 politikere og fagfolk som skulle utrede konsekvensene av et forslag om kjønnsnøytralt ekteskap. I 2006 kunne de fremlegge en rapport på hele 400 sider! Deres konklusjon var klar: Kjønnsnøytralt ekteskap bør ikke innføres. Heller ikke bør det åpnes for homofil adopsjon eller adgang til kunstig befruktning. Utvalget begrunnet avvisningen med at man vet alt for lite både om de individuelle og samfunnsmessige konsekvensene av en slik lov. Bibelens ord om det første ekteskap slår fast: «til mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). Det kan knapt misforstås! Så har da det heterofile parforholdet vært fundamentet for samfunnet gjennom alle tider, selv før kristen tid i Norge. Slik bør det fortsatt være! Paul Oddvar Liseth