Departementsråd Jørn Krog, Fiskeridepartementet:

Transkript

1 Departementsråd Jørn Krog, Fiskeridepartementet: 3URJUDPNRQIHUDQVH+DYEUXNPDUV Først vil jeg få benytte anledningen til å takke for invitasjonen til å holde dette innlegget på Havbrukskonferansen i dag. Dette er spesielt hyggelig for meg, fordi Fiskeridepartementet er et forskningstungt departement, både med sikte på forskning som verktøy for forvaltningsstøtte og for marin verdiskaping. Holder vi kystvirksomheten vår utenom så fremgår det at 70 prosent av Fiskeridepartementets budsjett knytter seg til marin forskning. Samtidig må vi erkjenne at ambisjonene våre ikke står i samsvar med de midler Departementet har til rådighet. Jeg vil derfor spesielt takke Forskningsrådet for den realinnsats de legger i arbeidet med marin verdiskaping, samt takke for arbeidet med å skaffe engasjement og oppmerksomhet rundt marin forskning generelt og havbruksforskning spesielt. Det er mange konkrete eksempler på at forskningsaktivitetetn er viktig for næringen på både kort og lang sikt. Jeg skal gi to eksempler som er ganske ferske og som har opptatt både forvaltning og næring. EUs opprinnelige grenseverdier for arsen var satt med basis i landbruksprodukter der uorganisk arsen dominerer (uorganisk arsen er toksisk). Arsenkonsentrasjoner i det marine miljøet er svært høye, men dominert av en ikke-toksisk form. Fisk akkumulerer den organiske arsen-formen (som ikke er giftig), og som forklarer de naturlige høye nivåer av arsen funnet i fisk og fiskeprodukter. Norske forskere (NIFES) har etablert analytisk verktøy for a å kunne påvise de forskjellige former i marine produkter som har betydning for matvaretrygghet. Denne forskning har dannet grunnlag for å kunne tilpasse

2 grenseverdier for arsen i marine råvarer og fiskefôr i EUs regelverk. Uten heving av grenseverdien for arsen ville råvaregrunnlaget til norsk fiskefôrproduksjon bli vesentlig begrenset grunnet regelverket i EU. Et annet ferskt eksempel: Norske forskningsmiljø har gjennomført en omfattende overvåking av blant annet dioksiner i fiskefôr og sjømat. Nivåene som er funnet i oppdrettslaks og annen sjømat, ligger langt under den nåværende EUs øvre grense for dioksiner. Basert på WHOs anbefalinger for ukentlig tolerabelt inntak av dioksiner, er det ingen problem med å spise i gjennomsnitt 200 gram laks hver uke gjennom hele livet. Noe som en nylig artikkel i tidsskriftet Science påstod, men som kunne dementeres på basis av norsk forskning og dokumentasjon fra NIFES. Disse eksemplene viser hvor sårbare de marine næringene er i forhold til internasjonal regelverksutforming og dagsaktuelle saker som kommer opp i presse og til og med i internasjonal vitenskaplig litteratur. Det viser at vi er avhengig av forskere på et internasjonalt nivå for å kommunisere og argumentere mot de som utfordrer havbruksnæringen på sviktende grunnlag, og ikke minst for å sørge for at vi har så liten risiko som mulig for å havne i slike situasjoner.,6hphuno ULQJHQVWnUGHWDW 8WYLNOLQJHQLQQHQIRUKDYEUXNRJRSSGUHWWVNDSHUVWRUHPXOLJKHWHUIRU YHUGLVNDSLQJRJV\VVHOVHWWLQJLNNHPLQVWLGLVWULNWHQH6DPDUEHLGVUHJMHULQJHQYLO VDWVHSnXWE\JJLQJDYLQIUDVWUXNWXURJI UHHQQ\VNDSLQJVRJIRUVNQLQJVSROLWLNN VRPJM UGHWPXOLJnKHQWHXWGHWEHW\GHOLJHYHUGLVNDSLQJVSRWHQVLDOHWVRPOLJJHU LPDULQHRJDQGUHQDWXUUHVVXUVHU8WYLNOLQJLQ ULQJHQPnE\JJHSnHQ E UHNUDIWLJIRUYDOWQLQJDYUHVVXUVHQH

3 Videre i Sem-erklæringen heter det: 2SSGUHWWDYQ\HPDULQHDUWHURJQ\HSURGXNVMRQVIRUPHUHUHNVHPSOHUSn XXWQ\WWHGHPXOLJKHWHUVRPILQQHVLKDYEUXNVQ ULQJHQ "Verdier fra havet Norges fremtid" er Fiskeridepartementets visjon, og skal være retningsgivende for hvordan vi arbeider. Med bakgrunn i Fiskeridepartementets visjon og innholdet i Sem-erklæringen er det et selvsagt mål for myndighetene å bidra til videreutvikling av havbruksnæringen framover. Flere virkemidler er aktuelle, og de spenner fra finanspolitikken, næringspolitikk, miljøpolitikk og konsesjonsregimet for havbruksnæringen, til innovasjons- og forskningspolitikk. Og som nevnt innledningsvis, forskning er departementets mest kraftfulle direkte virkemiddel i næringspolitikken. Spesielt når det gjelder å utvikle marint næringslivet for framtiden. Det er viktig at vi sammen klarer å videreutvikle havbruksnæringen som en vekstnæring. Dersom vi lykkes, kan den i framtiden sikre inntekter og arbeidsplasser langs kysten, og generere inntekter for hele samfunnet i form av eksport og skatteinntekter. Mens alle andre land driver forskning innenfor landbruk, medisin, innformasjonsteknologi og så videre, er det få - om noen - andre land med en relativt sett så stor havbruksnæring som oss. Vi kan derfor ikke regne med at andre kommer med de forskingsbaserte løsningene den norske næringen har behov for. Slik jeg ser det retter forskningen seg mot Studentene som får forskningsbasert undervisning. En moderne forvaltning som krever vitenskaplig baserte forvaltningsråd Næringslivet Marked og forbruker

4 Forskningsinstitusjoner er innrettet for å betjene disse målgruppene. Det er Universitet og Høgskolene som hovedsakelig gir undervisning til studentene, det er de forvaltningsrettede instituttene som hovedsakelig leverer forvaltningsråd. Innen havbruksforskningen arbeider de næringsrettede direkte mot bedriftene i dagens industri, men også med å legge grunnlaget for en framtidig næring. Alle disse institusjonene er viktige for å øke den marine verdiskapningen framover, og de må fungere i et godt samspill. Myndighetene er helt avhengig av den forskningsbaserte kunnskapen i sitt daglige forvaltningsarbeid. Bestandsestimeringer av fiskeressursene er viktig for god forvaltning og for å sikre et vedvarende høyt fangstutbytte, som er en viktig forutsetning for lønnsomme og trygge arbeidsplasser langs kysten. Blant annet fordi Norge deler de fleste fiskebestandene med andre land, er det helt kritisk at vi har et forskningssystem med tillit som gir et så riktig som mulig faktagrunnlag når vi diskuterer ressursfordeling med andre land og fastsetter kvoter. Dette er også i økende grad av betydning i et markedsperspektiv. Det er dessuten sentralt at havet og kysten fortsatt kan erklæres som rene og frie for forurensende stoffer. Vi legger i Norge ned et betydelig arbeid for å dokumentere havmiljøets renhet, og vi arbeider sterkt for at vi selv og andre land ikke slipper ut og sprer forurensende stoffer som kan skade det levende liv i havet, - og vi tar vare på ressursene. En annen sentral brikke i departementets forvaltningsansvar knytter seg til matkvalitet og trygghet. Myndighetene må ovenfor forbrukere i Norge og ovenfor eksportmarkedene dokumentere at fiskeproduktene er trygge å spise. Etter hvert er det etablert et omfattende regelverk som regulerer hvilke produkter som kan selges, vi trenger forskningsbasert kunnskap i videreutvikling av dette regelverket og for å hindre tekniske barrierer for handel, noe særlig vår

5 næring er sårbar for ut fra den rolle den har med hovedmarkeder utenfor Norge. Tidligere var det sterk fokus på ferskhet og utseende på produktene. I dag er dette fortsatt viktig, men fokus på innholdet av molekyler som er til stede i fisken i svært små mengder, får en veldig stor oppmerksomhet i dag. Jfr. eksemplene med arsen- og dioksininnholdet i fiskeprodukter som jeg belyste innledningsvis. Forvaltningsforskningen er også god næringsforskning. Næringsaktørene uttrykker at det svært viktig å kunne dokumentere at produktene fra Norge er trygge og produsert på en miljømessig forsvarlig måte. Det er helt kritisk for næringen at de miljøene som dokumenterer produktene, har vitenskaplig troverdighet. I det norske forskningsmiljøet er det seks institutter (HI, FF, NIFES, Akvaforsk, SINTEF F&H, Norconserv) som gjennomfører ¾ av marin FoU ved instituttene. Til sammen var det 30 institutter som i 2001 arbeidet med marine problemstillinger. Selv om disse tallene gjelder hele det marine forskningsområdet, gjenspeiler det også spredningen innenfor havbruksforskningen. I tillegg til forskningen i instituttsektoren foregår det en betydelig innsats ved alle universitetene og de vitenskaplige høgskolene i Norge. Ser vi på fiskerisiden er forskningen mye mer konsolidert, der Havforskingsinstituttet er helt dominerende på det biologiske området - ikke bare i Norge, men har også en ledende plass internasjonalt (som et av Europas største institutter). Når vi vet hvor mye fiskeri- og havbruksnæringen betyr for oss i dag, og hvilket potensial den har for framtiden, må det være lov til å stille spørsmålet: Er havbruksforskningen organisert på en optimal måte i dag? Jeg er personlig ikke sikker!

6 Jeg tror også dere vil være tjent med å ha et åpnet sinn i forhold til om dagens organisering gir de beste rammene for å produsere forskning som svarer til framtidens utfordringer og muligheter for havbruksnæringen! Er antallet institutter som arbeider med havbruksforskning, en mulighet eller er det et problem? Er arbeidsdelingen og samarbeidet med universitetssystemet effektivt og ryddig organisert? Jeg skal ikke besvare dette, men jeg registrerer at arbeidsdeling er en stor utfordring for forskningsmiljøene. Forskerne påpeker også at de bruker mye tid på søknadsskriving. Det er et tegn på at den nasjonale konkurransen er hard. Det holder likevel ikke å vinne bare i den nasjonale konkurransen. Internasjonal finansiering av forskning blir stadig viktigere. Da tenker jeg spesielt på EUforskningen. EU oppmuntrer sterkt til å strukturere det nasjonale forskningssystemet for å øke forskningsmiljøenes attraktivitet i rammeprogrammene. Vi ser at næringslivsaktørene internasjonaliseres. En større del av havbruksnæringen består i dag av aktører med aktivitet i mange land. Er det en selvfølge at disse kjøper forskningen sin i Norge? Klarer alle de norske forskningsmiljøene å betjene etter hvert kompetente og krevende kunder? Vi er veldig opptatt av at dere ikke taper i denne konkurransen, men da må man også kunne levere den beste kompetansen, nest best holder ikke for næringslivet om de skal skape seg kunnskapsbaserte fortrinn. Marin forskning er et satsingsområde i Norge og tilføres betydelige ressurser. Som vi ser her i dag, er det mange engasjerte mennesker i forskningssystemet. Den beste måten å bevare og videreutvikle dette totalmiljøet på, er å sikre konkurransedyktighet. Det er også endringer i måten forskningen finansieres på. Generelt har en stadig større andel av de samlede forskningsbevilgningene blitt konkurranseutsatt.

7 Fiskeridepartementet fordeler midler over statsbudsjettet og en betydelig del av disse gjennom forskningsrådet. Forskningsrådet styrker marin forskning ytterligere med midler fra Fondet for forskning og nyskapning. Norges kontingent til EU er allerede i dag betydelig og den kan bli enda større i framtiden. De foreløpige tall vi har fått fra EUs 6. rammeprogram viser at de norske søknadene kommer godt ut, og bedre enn EU-landenes, og marin forskning kommer best ut. Dette er gledelig og tyder på at norske miljøer er flinke til å tenke samarbeid. Forskningsmidlene fra EU kan derfor spille en enda større rolle i framtiden. Disse midlene er det allerede hard konkurranse om i dag. SkatteFUNN stimulerer bedriftene til å investere i forskning, men det er ikke selvsagt at de investerer i Norge. I tillegg til disse kildene finansieres forskningen med midler fra Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond, i tillegg til at universitets- og høgskolesektoren får tilført midler direkte Finansieringsstrukturen viser betydningen av konkurransedyktige og attraktive miljøer som kan tiltrekke seg finansiering. Det er viktig at forskningen er organisert slik at hovedfokus ikke bare rettes mot intern konkurranse på den nasjonale arena. Det må også fokuseres mot å være attraktive for norske og internasjonale havbruksbedrifter, og norsk havbrusforskning må ha fokus mot internasjonal forskningsfinansiering. Havbruksforskningen krever omfattende og kostnadskrevende infrastruktur. Forskningsmiljøene opplever svingninger i forskningsfinansieringen fra både offentlige og private kilder. De statlige bevilgningene vil gå både ned og opp i framtiden. Institusjonene må posisjonere seg slik at de har midler til forskning og ikke bare drift av infrastruktur også i de finansielt trangere periodene. Dette krever gode strategiske planer, knyttet til bredde, dybde og hvordan man skal generere inntekter til å finansiere både den langsiktige og den mer kortsiktige virksomheten. God arbeidsdeling gjennom samarbeid blir viktige stikkord

8 framover. De statlige investeringene i infrastruktur er omfattende, og vi mener det er viktig at all denne infrastrukturen blir utnyttet på en samlet effektiv måte. Som dere sikkert vet, arbeider vi for å identifisere og realisere synergien mellom den blå og den grønne forskningen. Det er noen grunnleggende faglige områder som landbruksforskningen har arbeidet lenge med, og som havbruksforskningen kan lære en del av. Det er mange forskningsområder som bare er marine, og det er mange som bare har relevans for landbruket. Likevel arbeider begge sektorer med matproduksjon, og spesielt innenfor havbruk har det vist seg å være noen felles kunnskapsplattformer. Koplingen til universitets- og høgskolesektoren er viktig. Fordi disse miljøene opparbeider grunnleggende langsiktig kunnskap, er det viktig at den anvendte havbruksforskningen knytter seg opp til disse. Marin tilstedeværelse i universitetsbyene er derfor et strategisk grep for å sikre kontakt med det grunnleggende forskningsmiljøet. Dette ser vi bl.a. i de kunnskapsplattformene som bygges opp eksempelvis i FUGE. Institusjonene som driver utdanning, bidrar også til at kontakt med studenter som tilfører forskningen nytt blod, og studentene har ofte nye måter å se framtidens utfordringer på. Jeg har erfart at forskningens nærhet til brukerne er viktig. Dette har jeg også ofte påpekt. Med brukerne mener jeg industrien og forvaltningen. Ny teknologi løser mange tidligere utfordringer i form av geografisk spredning, gjennom virtuelle løsninger. Likevel kan den ikke erstatte personlig tilstedeværelse. Geografisk nærhet skaper muligheter for samhandling og kreativitet, og det gir god mulighet til å forstå kundens utfordringer. Nærhet og personlig kjennskap øker også sannsynligheten for at bedriftene henvender seg til forskningsinstitusjonene ved behov. Det viser seg også at nye bedrifter som springer ut fra forskingsmiljøene, for en stor del lokaliserer seg geografisk nær miljøet som var

9 utgangspunktet. Det er mange naturlige årsaker til at det blir slik. Jeg mener at tyngdepunktet for marin forskning bør ligge nær kysten, som jeg har billedgjort med den blå aksen. Dette er ikke ment som en ekskludering av de forskerne som jobber med marine problemstillinger andre steder i landet. Tvert i mot, jeg har allerede sagt at vi bl.a. må være til stede i alle våre universitetsbyer. Prioriteringen av kysten har snarere vært et virkemiddel for å sikre en tung tilstedeværelse av og forventning om prioritering av marin forskning disse stedene. Det har også vært helt nødvendig å gjøre noen politiske grep for å sikre utviklingen langs kysten. Da må vi huske at vi skal ikke bare forske IRU næringen, vi skal forske PHG næringen dersom den skal oppnå kunnskapsfortrinn i det internasjonale matvarefatet. Jeg mener derfor det har vært nødvendig med disse grepene, selv om det har medført uenighet og diskusjoner. For alle mennesker er det viktig å lykkes med det vi arbeider med. Når dere gjennomfører forskning, ønsker dere at forskningen blir anerkjent. Kanskje synliggjør anerkjennelsen seg i form av publisering i prestisjefylte journaler. En annen måte å få anerkjennelse er når dere lykkes med å skaffe finansiering til gode forskningsprosjekter. Det kan være når institusjonen og søknaden deres blir funnet god nok, blant annet i Forskningsrådet eller EU. Anerkjennelse oppnås også når bedriftene velger å kjøpe kunnskap av akkurat dere som forskningsutførende institusjoner. Det viser at deres kunnskap har stor verdi for inntjening i bedriftene, og deres kunnskap kan bidra til å sikre arbeidsplasser hos oppdragsgiveren. Fordi forskning er prestasjonspreget og konkurranseutsatt vil produksjon av god forskning være den sikreste inntekt for å trygge arbeidsplassene i forskningsmiljøene. Konkurransedyktige miljøer som oppnår finansiering fra næringsliv og nasjonale og internasjonale konkurranseutsatte midler, vil sikre mulighetene for å opprettholde sin kvalitet og sikre langsiktig og forutsigbar drift. Det bidrar

10 også til at forskerne kan oppnå faglig frihet til å utvikle den nysgjerrighetsdrevne forskningen. I dag og i framtiden er NRPSHWDQVHNXQQVNDSRJLQQRYDVMRQVHYQH de viktigste suksesskriterier. I gammel økonomi var forskning av relativt sett liten betydning. I ny økonomi er IRUVNQLQJNULWLVN. I gammel økonomi var arbeidskraften stabil. Globaliseringen har gjort at kampen i dag står om de gode hodene. Vi håper det marine forskningssystemet også i framtiden er et attraktivt sted å være for de beste forskerne. Norsk havbruksforskning har oppnådd mye de siste 30 årene. Den organiseringen vi har hatt av forskningen, har bidratt til at Norge i dag er en ledende havbruksnasjon. Det mangfoldet av forskningsmiljøer vi har, gir stor konkurranse og bidrar til å sikre kvalitet og effektivitet. Jeg tror systemet har fungert bra i lang tid. Likevel fører økende konkurranse fra internasjonale forskere og økende konkurranse om ressursene i samfunnet til behov for å holde fokus på hvordan vi kan bli bedre. Av og til kan det være nødvendig å forandre for å utvikle. Jeg vil gjenta Sem-erklæringen som blant annet sier: 5HJMHULQJHQYLOI UHHQQ\VNDSLQJVRJIRUVNLQJVSROLWLNNVRPJM UGHWPXOLJn KHQWHXWGHWEHW\GHOLJHYHUGLVNDSLQJVSRWHQVLDOHWVRPOLJJHULPDULQHRJDQGUH QDWXUUHVVXUVHU Forskning er et meget kraftfullt virkemiddel for å øke marin verdiskaping. Det er derfor viktig at vi tar på alvor at Norge har som mål å være en ledende nasjon innenfor marin forskning. Vi må vite hvor vi skal, vi må holde fokus, vi må jobbe sammen og vi må dele ansvaret om vi skal nå målet om å realisere den marine visjon. Takk for oppmerksomheten.