Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy INGRID SCHIBSTED JACOBSEN

Transkript

1

2 Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy AV INGRID SCHIBSTED JACOBSEN

3 Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy av Ingrid Schibsted Jacobsen Copyright Ingrid Schibsted Jacobsen 2011 Omslag: Anders Timrén Omslagsbilde: Anders Timrén, Shutterstock Tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN ISBN (trykk)

4 Til Signe og Ragnhild

5 Innholdet KAPITTEL 1: Første møte KAPITTEL 2: Livet er en bok KAPITTEL 3: God-dag-mann-økseskaft KAPITTEL 4: Etter stormen KAPITTEL 5: Analyze this KAPITTEL 6: Fantasi og virkelighet KAPITTEL 7: Endelig! KAPITTEL 8: Nattens dronning KAPITTEL 9: Morgenstund KAPITTEL 10: Hva nå? KAPITTEL 11: Hjem, kjære hjem KAPITTEL 12: Meet the parents KAPITTEL 13: Tvil og tro KAPITTEL 14: Bare vent! KAPITTEL 15: Så nært, men akk så fjernt

6 KAPITTEL 16: Ad Oslo KAPITTEL 17: Ekstrem oppussing KAPITTEL 18: Til kilden KAPITTEL 19: Nok er nok KAPITTEL 20: En plan tar form KAPITTEL 21: På vei KAPITTEL 22: Darcyland KAPITTEL 23: Heaven hos Hells KAPITTEL 24: Siste kapittel, første akt

7 KAPITTEL 1 Første møte DET VAR JANE AUSTEN som satte meg på tanken om at det første møtet er avgjørende. Hvis blikkene møtes under de rette omstendigheter, har det store skjedd. Det må bli de to. Når sant skal sies var mitt første møte med Mr. Darcy ikke egentlig det første. Tvert imot. Er du fra en by så liten at den med knappe marginer kvalifiserer til bystatus, er det uvanlig å støte på ukjente ansikter. Av og til kan man få inntrykk av å snakke med fremmedfolk, men som regel tar det ikke lang tid før man finner ut at vedkommende har gått på samme barne -skole eller er venn av et søsken. Mr. Darcy var intet unntak fra denne regelen. Jeg kjente på et vis den fire år eldre gutten av utseende og gjennom løse rykter, men hadde ikke sett ham med egne øyne siden jeg var barn. Det føltes derfor som å møtes for første gang den kvelden i november, mange år etter at han hadde flyttet fra Kragerø og forsvunnet ut i min glemsel. For Darcy hadde forandret seg veldig i løpet av tenårene, og han virket nesten som et nytt menneske da jeg så ham igjen som ung mann. Slik jeg husket ham, hadde Darcy et unikt og ganske skremmende ansikt. I små miljøer skal det ikke mye til for å skille seg ut, og det gjorde han i høyeste grad. De neonfargede dreadsene og den blanke

8 okseringen som dinglet fra midtpartiet i nesa, sørget for at han var en av dem som stakk seg ut i Kragerø. Stakk seg ut gjorde han også, bokstavelig talt, fordi han raget en halv meter over gjennomsnittsungdommen. Han var tynn og senete, og når han gikk gatelangs duvet overkroppen rolig opp og ned i takt med de lange bena. Om det var på grunn av den lette kroppsvekten eller fordi han bevisst la opp til et duvende ganglag vet jeg ikke, men gyngingen fikk ham til å virke ledig og nonchalant der han gikk. Mens andre hastet til og fra trivielle gjøremål, forble Darcy tilsynelatende upåvirket av hverdagens stress. Han gav inntrykk av å være et menneske som torde å leve i sitt eget tempo. Og en slik egenskap ble lagt merke til. Men det var først og fremst klesstilen som gjorde at folk la merke til ham. I 1995 var backpacker-accessoirer som slitte batikkskjorter og vide stoffbukser forut for sin tid, og Darcys utseende gjorde dypt inntrykk på mange. Med sitt fargerike oppsyn irriterte han de konforme like mye som han gledet dem som drømte om alternativ livsførsel. Jevnaldrende respekterte ham. Selv både beundret og fryktet jeg annerledesheten. Når han fra tid til annen passerte meg, stod jeg med store øyne og halvåpen munn og fulgte hvert skritt til han var ute av syne. Det var som om verden stanset hver gang jeg så ham. Og jeg var nok ikke alene om den følelsen, for jeg så stadig at andre forbipasserende, barn som voksne, også sperret øynene opp og sluttet å snakke når han kom gående. Darcys annerledeshet var også mer dyptgående enn hva det blotte øye kunne skue. Han var jødisk. Et faktum som omgav ham med mystikk og respekt. Mange anså ham for å være et fremmedkulturelt innslag i lokalsamfunnet og byens representant for antisemittismens ofre. Ingen liten byrde å bære, men antakeligvis var Darcy selv lykkelig uvitende om nysgjerrigheten som genene fra morssiden vekket hos folk. Faren hans kom fra en traust øy i hav gapet, og ingen fant det videre spennende.

9 Men det var velforankret, riktignok, og gav hele hans eksistens en slags balanse. En dag flyttet den fargerike gutten fra byen og forsvant ut av min bevissthet. Og der ble han værende helt til den kvelden han skulle sørge for å sette uutslettelige spor i min kjærlighetssyke sjel. Året 1999 var på vei mot slutten, og det norske hus formelig oste av forventning og spenning knyttet til etterfølgeren. The millennium, Y2K, teknologiens undergang og århundrets nyttårsfest. Hvem ante hva fremtiden ville bringe av gleder og sorger? Selv var jeg opptatt av mer dagsaktuelle problemstil-linger, som begrenset seg til to hovedpunkter: hvordan komme seg inn på et av byens få skjenkesteder, og hvordan skaffe seg kjæreste. Ettersom jeg var oppvokst på en liten halvøy, en halvtime unna det som så vidt kan kalles en by, hadde jeg hastverk med å begynne på skolen. For det var langt på vei min eneste mulighet til å pleie omgang med omverdenen, ettersom de tre jevnaldrende i nabolaget ikke var mer jevne i alder enn at de alle fylte år et helt skoleår før meg. For barn er intet viktigere enn når på året man er født, det vil si før eller etter nyttår. Fødselsåret bestemmer brutalt hvem en kan være venner med, for barn menger seg sjelden med dem over eller under sitt eget klassetrinn. Når 6- åringene møter opp første skoledag, tar de ikke bare forventningsfullt sine første skritt inn i det norske utdanningssystemet, de kaster et granskende blikk rundt seg for å se hvem man har blitt dømt til å tilbringe oppvekstårene med. For de små, runde hodene er bundet til denne enkle flokken i lang, lang tid. En førsteklassing fornemmer at blant dem som står oppstilt foran døren til samme klasserom, må det skilles ut noen populære, noen man helst ikke vil sitte ved siden av men som før eller siden kommer til å havne ved den nærmeste pulten, noen som uansett har lengre og tykkere hår enn andre, og noen som aldri

10 kommer til å få ballen i mål, samme hva. Mine foreldre forstod at det ville blitt fatalt for meg dersom jeg måtte lide meg gjennom å lytte til de tre naboungenes beretninger om lekser og alfabet, og samtidig vite at vi aldri kunne leke sammen i skolegården og forholde oss til det samme universet av klassekamerater. Så til tross for enkelte tegn på umodenhet, fikk jeg lov til å høre skolegangens startskudd et år tidligere enn jeg egentlig skulle. Den løsningen var jeg lenge godt fornøyd med, og i lang tid følte jeg meg ikke annerledes overhodet, bortsett fra de gangene en gutt ved navn Ronny moret seg med å si Ikke Ingrid når en sliten lærervikar stilte et oppgitt spørsmål omkring alder, à la ja, dere er jo alle blitt ti år, så hvorfor har dere ikke lært å være stille?. Forskjellene mellom de andre og meg ble ikke tydelige før i puberteten, men da merket jeg til gjengjeld en stor, opprivende forskjell. Fortvilet ble jeg vitne til at alle jentene, en etter en, utviklet både bryster og kjønnshår, mens jeg forble like tynn og barnslig i formen. Først Inga, så Liv Astrid, Sharlene, Tone, Rikke, til og med Ellen, som var den høyeste og tynneste og mest gutteaktige. Og til slutt den siste skanse, min bestevenninne Marianne. Jeg kunne ikke begripe det. Hun svek meg og gikk over til den andre siden, og lot meg være den eneste som så ut som jeg alltid hadde gjort. Jeg var altså sistemann på det tidspunktet en skjebne verre enn døden. Jeg drømte om å droppe svømmingen på grunn av menstruasjon, brystholdere i mellom stor størrelse og trange gensere som viste formene. Misunnelig overhørte jeg venninnenes diskusjoner om farger og størrelser på undertøy og Slim-Wear Levistrøyer, vel vitende om at det ikke var noen vits i å blande seg inn, for da ville samtalene opphøre. Jeg var ikke en av jentene i slike diskusjoner. Og jeg forstod snart hvorfor gymtimene ofte blir skildret som smerte og