I prosjektets referansegruppe har følgende personer vært med:

Transkript

1 FORORD Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Norges Naturvernforbund. Finansieringen har skjedd gjennom midler som er tildelt Norges Naturvernforbund fra NORAS, av en bevilgning avsatt til frivillige organisasjoners utredningsbehov i forbindelse med Norges forhold til EF. Datainnsamling til rapporten er utført av undertegnende, Tore Brænd. Olav Benestad har også deltatt i mindre grad, samtidig som han har vært forskningsleder for prosjektet og deltatt i referansegruppemøtene. Rapporten er skrevet av Tore Brænd. I prosjektets referansegruppe har følgende personer vært med: Torbjørn Paule, Norges Naturvernforbund Karl Georg Høyer, Vestlandsforsking Helge Ole Bergesen, Fridtjof Nansen-instituttet Referansegruppen har hatt to møter i løpet av prosjektperioden, og har gitt svært verdifulle kommentarer til disposisjonen, samt til førsteutkastet av den ferdige rapporten. Forfatteren vil gjerne takke alle som har bidratt med opplysninger og synspunkter. Listen omfatter svært mange, og bare noen få skal nevnes i denne sammenhengen. Følgende personer har bidratt på et tidlig stadium og gitt mye hjelp: professor Niels I. Meyer og forsker Jan Viegand ved Danmarks Tekniske Højskole, byråsjef Roar Brunborg i Olje- og energidepartementet, direktør Andreas Krogh i Metallurgisk Industriers Landsforbund, forsker Kjell Roland ved ECON. Eventuelle feil og mangler er forfatterens eget ansvar. Tore Brænd cand.sociol.

2 INNHOLDSFORTEGNELSE side KAPITTEL I. INNLEDNING 6 KAPITTEL II. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON6 II.1 II.2 II.2.1 II.2.2 Konklusjon8 OPPSUMMERING8 Nasjonale motsetninger preger EFs8 energipolitikk EF-Kommisjonens grunnlag for energi-og9 miljøpolitikk II Maksimums- og minimumsdirektiver 9 II EFs energi- og miljøpolitiske målsettinger10 i konflikt II Ideologiske retninger i energiplanleggingen 10 II.2.3 Hva er miljøvirkningen i EF av et 10 indre marked? II.2.4 Miljøvirkninger i Norge av energibruk i EF 11 II.2.5 II.2.6 II.2.7 Harmonisering av avgifter11 EF-kommisjonens forslag om indre energi11 -marked Miljøvirkninger av norsk energiutvinning12 og eksport Kapittel III III.1 III.2.1 III III III EF`S ENERGIPOLITIKK - EN ELLER FLERE?15 ENERGIPOLITIKK I ENDRING15 Energiforsyning15 Kjernekraft15 Kull16 Naturgass17

3 III III.3 III.4 Fornybare energikilder18 Satsing på sparetiltak.18 Transport18 side III.5 EFs offisielle energipolitikk19 Historisk bakgrunn og utvikling III.6 Nasjonale interesser og EFs energipolitikk 22 III.7 EF-KOMMISJONENS VIRKEMIDLER FOR Å IVERKSETTE 23 EFS ENERGIPOLITIKK III.7.1 Lovgrunnlaget23 III.7.2 Innholdet av de ulike artikler i 25 EF-traktaten som berører miljøspørsmål. III.7.3 EF-Kommisjonens rett til å forhandle på 27 medlemslandenes vegne om forurensingsbegrensende internasjonale avtaler III.8 III.9 STRUKTURFOND28 ØKONOMISKE VIRKEMIDLER29 III.10 EFS REGULERING AV FIRE VIKTIGE30 ENERGIPOLITISKE OMRÅDER KAPITTEL IV. JO MINDRE ENERGIBRUK - 32 JO MINDRE MILJØPROBLEMER? IV.1 IV.2 IV.3 Ulike miljøpolitiske strategier32 Ulike typer energi - ulike miljøproblemer33 Hva gjør EF for å minske miljøproblemene fra ene rgibruk?3 4

4 KAPITTEL V. HVA FORMER ENERGIPOLITIKKEN I EF?36 V.1 Hvilke formål skal EFs energipolitikk tjene?36 V.2 Grunnlaget for EFs energipolitikk36 V.3 Nasjonale særinteresser.38 V.4 Miljøargumenter i energipolitikken38 side KAPITTEL VI. HVA SKJER I EF?40 VI.1 VI.2 VI.3 VI.4 Ny energipolitikk - annerledes energibruk?40 Det indre energimarked42 Avgiftsharmonisering44 Statens inntekter fra energiavgiftene44 VI.5 Virkningene for fornybar energi og 45 energisparetiltak VI.6 Mulighetene for å styre energibruken etter 45 miljøpolitiske prioriteringer VI.7 VI.8 VI.8 VI.9 Drivstoffavgifter og andre miljøavgifter46 på transport Avgifter på utslipp46 Avgifter på forurensende utstyr47 Common carriage-prinsippet47 VI.10 Marker Price - Price Transparency - 49 prisgjennomsiktighet VI.11 Rapportering av energiproduksjons-50

5 investeringer VI.12 VI.13 VI.13.1 VI.13.2 VI.13.3 Planene om utbygging av høyspentnettet50 Virkninger av det indre energimarked51 Tysklands kullindustri51 Fransk atomkraft52 Dansk naturgassbruk52 KAPITTEL VII. MILJØVIRKNINGER AV NORSK 54 ENERGIUTVINNING OG EKSPORT VII.1 VII.2.1 VII.2.2 VII side VII VII VII VII VII EFs betydning for norsk miljø på kort54 og lang sikt Virkninger av et indre energimarked i55 EF for norsk miljø Fremgangsmåte for analysen57 Lavere kraftpriser58 Høyere kraftpriser59 Virkningene for norsk miljø av61 alternativ 1. og 2. Samspill mellom vannkraft og oljeforbruk62 Høyere oljepriser63 Lavere oljepriser63 VII Miljøvirkninger av alternativ 3. og 4.64 VII VII VII VII VII.2.3 Alternativ "verst"64 Alternativ "ille"65 Alternativ "mindre god"66 Alternativ "minst skadelig"66 Virkninger av miljøreguleringer67

6 VII.3 Konklusjon68 KAPITTEL VIII. MILJØVIRKNINGER I NORGE AV69 ENERGIBRUK I EF. VIII.1 VIII.2 VIII.3 Luftforurensinger69 Utslipp til vann.69 Virkninger av ulike typer70 tilslutning/tilpassing APPENDIX A. APPENDIX B. APPENDIX C. APPENDIX D. EF-lovgivningen fra begynnelse til slutt Direktiver og forordninger EF-kommisjonen Europaparlamentet EF-domstolen

7 TABELL- OG FIGUROVERSIKT side TABELLER Tabell III.116 Forbruk av kjernekraft i noen EF-land millioner tonn oljeekvivalenter 1988 Tabell III.216 Produksjon og forbruk av kull i EF-landene millioner tonn oljeekvivalenter 1988 Tabell III.317 Tabell for prod. og forbruk av naturgass i noen av EF-landene Millioner tonn oljeekvivalenter, 1988 Tabell III.419 Sektorvis forbruk av fossile brensel for forbrenning Millioner tonn oljeekvivalenter Tabell IV.135 EFs energiforskningsmidler fordelt på programområder Millioner ECUs, januar FIGURER Figur VII.1 64 Miljøvirkninger i Norge av endrede prisforhold for olje og el.

8 KAPITTEL I. INNLEDNING Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Norges Naturvernforbund, på bakgrunn av et behov som NNV har for å vurdere mulige konsekvenser for norsk miljø av den utvikling som skjer innenfor EF, og mulige konsekvenser av en tilnærming mellom Norge og EF. EF representerer en handelsblokk på over 300 millioner mennesker, med stor øknomisk og politisk makt. Omtrent 70 % av Norges eksport går til EF-land, mens vi mottar omtrent 50 % av vår import fra de samme landene. Også på miljøvernområdet er EF-landene viktige samarbeidspartnere for å løse miljøproblemer av ulike slag. Viktige globale og nasjonale miljøproblemer kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeide. EF-landene bidrar i vesentlig grad til å skape miljøproblemer og er i samme grad nøkkelen til å løse problemene. Spesielt gjelder dette sur nedbør, som for Norges vedkommende hovedsaklig skyldes utslipp av svovel i andre land. Hele 90 % av svovelet som faller ned over Norge stammer fra utslipp i andre land. De siste oversikter viser at i Sør-Norge stammer mellom 20 og 40 % av dette svovelet fra EF-land, avhengig av hvilken landsdel det er tale om. Eksemplet viser at for å løse dette miljøproblemet, som har forårsaket fiskedød i tusenvis av sør-norske innsjøer og som bidrar til skogdøden i samme område, må Norge påvirke EF-landene til å redusere sine svovelutslipp. Slike anstrengelser gjøres allerede gjennom ulike internasjonale fora. En rekke land, også innenfor EF, har undertegnet internasjonale avtaler om begrensninger i utslipp av blant annet svovel (SO2) og nitrogenoksider (NOx). Dette reiser naturlig nok spørsmålet om hva EF gjør for å følge opp disse avtalene, hvor effektive er de tiltakene som EF foreslår og hva kan en vente seg i fremtiden? EF er også viktig for norsk miljøvern av en annen årsak. EF og EFTA, som Norge er medlem av, har tatt initiativ til et nærmere samarbeid om miljøvern. EF/EFTA-samarbeidet på miljøområdet inngår videre som en viktig del av tilpasningen til EFs indre marked. Stortinget ga klarsignal for at tilpasningsprosessen kunne innledes fra norsk side i juni Denne prosessen skal søkes koordinert gjennom EFTA og det nordiske samarbeid, men direkte kontakt med EF kan også være aktuelt. Det er videre lagt opp til at utformingen av norske lover og forskrifter som omfattes av det indre marked i EF skal vurderes med henblikk på en eventuell harmonisering med EFs regelverk. Ved fremleggelse av forslag om nye rettsregler og forskrifter skal det opplyses hvordan disse står i forhold til EFs regelverk. Dersom det er avvik skal det gis en begrunnelse for dette. (Miljøvern og EFs indre marked,s.11) Det er foretatt omfattende sammenlikninger av miljøvernforskriftene i EF og i Norge på denne bakgrunnen. Resultatet er offentliggjort i en rapport fra arbeidsgruppen for miljøspørsmål som ble nedsatt for å utrede dette spørsmålet. (Miljøvern og EFs indre marked, s.12). Et av deltemaene i denne utredningen var energi og miljø. I utredningen heter det at en tilpasning til EFs indre marked på energisektoren må sees i sammenheng med effektiviseringen av det norske kraftmarkedet. EF har

9 ingen uttrykt politikk når det gjelder å anvende miljøavgifter, mens norske myndigheter går inn for en gradvis økning av energiprisene for å synliggjøre miljøkostnadene. Dette gjelder særlig prisene på fossile brensler. Norge har formulert målsettinger for stabilisering og reduksjon av CO2-utslippene. (Miljøvern og EFs indre marked,s.134) Det er fortsatt (mai 1989) uklart hvilken politikk EF vil legge opp mht. reduksjon av CO2-utslippene. Signalene fra Kommisjonen er uklare, og gjenstand for ulike tolkninger også i norsk forvaltning. Det er dermed mulig å peke ut to aspekter ved EFs energipolitikk som gjør det viktig og nødvendig å analysere denne politikken ut fra et miljøvernstandpunkt. Det ene aspektet er den indre utviklingen innenfor EF. Både utviklingen av energiforbruk og forurensinger innenfor EF samt innføring av miljøtiltak som tar sikte på å bøte på miljøproblemer er avgjørende for de langtransporterte luftforurensingene og de globale problemene. Det andre aspektet er tilnærmingen mellom Norge og EF når det gjelder lover og regler som regulerer miljøhensynene som må tas ved bruk av energi. I den prosessen som pågår skjer det en tilpassing til EFs regler uten særlig mye politisk diskusjon, og uten at publikum er oppmerksom på konsekvensene av disse. Denne rapporten vil forsøke å besvare to hovedspørsmål: 1. Hvilke miljøvirkninger EFs energibruk vil få for norsk energiutvinning og energieksport til EF (kap.vii) 2. Hvilke konsekvenser EFs energibruk får for forurensingssituasjonen i Norge på grunn av langtransporterte luft- og vannbårne forurensinger. (Kap. VIII). Konklusjonene i rapporten oppsummeres i kapittel II, mens alle litteraturhenvisninger og underlaget for konklusjonene presenteres i kapitlene III til VIII. I tillegg er det vedlegg bakerst i rapporten som viser oppbyggingen av EFs organer, samt beslutningsprosessen innenfor EF. Kapittel III tar for seg EFs energipolitik, og sammenlikner denne med de nasjonale energipolitikkene til EF-landene. Kapittel IV diskuterer EFs og EF-landenes politikk for å redusere og løse miljøproblemene som følger av energibruken. Kapittel V diskuterer de ulike mål som er med på å prege EFs energipolitikk, og hva slags mål som ligger til grunn for medlemslandenes nasjonale energipolitikk. Kapittel VI handler om utviklingen av det indre marked i EF, hvordan dette har påvirket EFs energipolitikk og hva som kan skje i fremtiden.

10 Kapittel II. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON II.1 Konklusjon: Utviklingen på det energipolitiske området gjør det nødvendig for Norge å påvirke energiforbruket innenfor EF av hensyn til vårt eget miljø. Denne konklusjonen er uavhengig av hvilken tilknytning eller form for samarbeide som inngås. Utviklingen av et indre marked i EF vil føre til økt forbruk av energi, og dette kan få negative miljøkonsekvenser for Norge. II.2 OPPSUMMERING II.2.1 Nasjonale motsetninger preger EFs energipolitikk EF har ingen sterk, felles energipolitikk. Hvert medlemsland går stort sett sine egne veier, noe som fremgår klart av de store ulikhetene innenfor EF med hensyn til hvilke energikilder som brukes og hvor stor den relative betydningen av de ulike energikildene er i den nasjonale energiforsyningen. EF-Kommisjonens formelle grunnlag for å regulere energipolitikken i medlemslandene er også svakere enn på områder som f.eks. landbruket. Arbeidet innenfor EF med gjennomføring av det indre marked innebærer imidlertid forslag om en sterkere samordning på det energipolitiske området, og det skjer en rask utvikling av EFs energipolitikk.(jfr. kap. III) Sannsynligvis representerer Danmark, Vest-Tyskland, Storbritannia og Frankrike noen av de klareste nasjonale interessene i den politiske dragkampen om utformingen av EFs fremtidige energipolitikk. Danmark vil primært bevare mest mulig av sin energipolitikk med vekt på enøk og alternative energikilder intakt, og er bekymret for kravene om harmonisering av energiavgiftene. Vest-Tyskland vil i det minste være interessert i å få tilstrekkelig tid og rimelige overgangsbestemmelser i nedbyggingen av den innenlandske kullproduksjonen. Storbritannia regner med å kunne få fordeler ved en deregulering av elektrisitetsmarkedet i EF fordi landet allerede langt på vei har privatisert sin elektrisitetsforsyning. Frankrike er interessert i å få eksportert elektrisitet fra sine atomkraftverk, og er dermed den som er mest interessert i en de-regulering av elektrisitetsmarkedet innenfor EF. Landet fungerer derfor som en pådriver i arbeidet med det indre energimarkedet. Frankrikes anstrengelser for å få solgt sitt overskudd av kjernekraft til andre land har allerede brakt det i konflikt med blant annet både Spania og Vest-Tyskland, fordi Frankrike mener at disse landene opprettholder handelshindringer i strid med EF-traktaten.(Jfr. kap.iii) II.2.2 EF-Kommisjonens grunnlag for energi-og miljøpolitikk

11 II Maksimums- og minimumsdirektiver Direktiver laget med henvisning til artikkel 100a i EF-traktaten kalles maksimumsdirektiver, og de innebærer en totalharmonisering fordi alle medlemsland må stille samme krav. Når det indre marked er gjennomført, kan et medlemsland ikke nekte at varer som er godkjent i et annet medlemsland blir omsatt i konkurranse med egne varer, eventuelt produsert i henhold til strengere regler. Målet for det indre marked er at reglene skal gjelde for alle varer som omsettes over landegrensene, som for eksempel biler, byggevarer, mat, kjemiske produkter osv. Minimumsdirektiver er direktiver som kan lages ut fra en rekke ulike artikler som tar sikte på å beskytte miljøet. Dette vil si direktiver som alle land skal overholde, men hvor det enkelte land står fritt til å vedta strengere direktiver. Disse er ikke knyttet til varer som omsettes over landegrensene. Slike direktiver begrenser for eksempel luftforurensingen fra industri og kraftverker, kloakkutslipp og dumping av kjemikalier. Artikkel 130r. er den primære paragrafen som kan brukes for å begrunne tiltak for å beskytte naturen og miljøet. Men det finnes også underledd i andre paragrafer som kan brukes for å beskytte miljøet. Alle krever enstemmighet i beslutningene. Et enkelt land som ikke ønsker så strenge miljøbestemmelser som flertallet, kan dermed blokkere forslag om strengere miljøbestemmelser. Derimot kan direktiver vedtatt i henhold til artikkel 100a vedtas med kvalifisert flertall, og dette betyr at land som ønsker å ha strengere miljøbestemmelser enn majoriteten kan bli nedstemt, og må senke sine nasjonale krav. (Jfr. kap.iii) Hvert enkelt medlemsland kan fritt forhandle om og inngå avtaler med andre land om gjensidige forpliktelser til forurensingsbegrensing, så fremt det ikke eksisterer EF-direktiver på området. Hvis det finnes et EF-direktiv som regulerer utslipp av et bestemt stoff, er det EF-kommisjonen som skal forhandle og inngå avtaler på vegne av medlemslandene og etter samråd med disse. Dette innebærer både fordeler og ulemper, idet EF har midler til å håndheve avtaler som inngås overfor de ulike medlemslandene. Samtidig kan det begrense det enkelte medlemslands muligheter for å drive en offensiv miljøpolitikk. Fordi EF må opptre samlet i forhandlingsprosssen får de minst ivrige statene innenfor EF mulighet til å bremse på miljøambisjonsnivået innenfor EF. (Jfr. kap.iii) EF-Kommisjonen er avhengig av medlemslandenes miljøvernmyndigheter for å kontrollere at dens miljødirektiver blir fulgt. Det er et av EFs prinsipper at løsningen på et problem skal skje på nasjonalt nivå hvis det ikke er nødvendig å innføre overnasjonale regler. Miljøvernbyråkratiet er ikke like godt utviklet overalt i EF-landene, og viljen til å følge opp EF-direktivene er ulik i de forskjellige medlemslandene. (Jfr.kap.III) II EFs energi- og miljøpolitiske målsettinger i konflikt EFs energipolitiske målsetting er å skaffe mest mulig energi til lavest mulig pris. På den andre siden er det klart at veksten i energiforbruket vil øke visse miljøproblemer med mindre det blir truffet mottiltak. På lengre sikt er det bare

12 energiøkonomisering og overgang til fornybar energi som kan gi bærekraftig utvikling på energiområdet. Selv om dette er områder som også får oppmerksomhet i Kommisjonen, er det atskillig mindre økonomiske ressurser som bevilges over EFs forsknings- og utviklingsbudsjett til disse formålene enn til f.eks. atomforskning. (Jfr.kap.IV) II Ideologiske retninger i energiplanleggingen EF ønsker å utvikle mest mulig frihandel og legge forholdene til rette for markedskreftene i samhandelen mellom medlemslandene. På den andre siden ønsker EF å beskytte medlemslandene mot konkurranse fra land utenfor EF, blant annet med begrunnelsen av at frihandelen medfører økonomiske og sosiale kostnader som medlemslandene må bære. Land utenfor EF slipper disse kostnadene, og bør derfor heller ikke nyte godt av fordelene. Kort oppsummert står EF for frihandel innad, proteksjonisme utad. Dette fører til en motsetning i EF mellom energi-planlegging på den ene siden og en markedstilpasset energiforsyning på den andre siden. Myndighetene er nødt til å gripe aktivt inn i energibruken for å oppfylle viktige mål for energibruken som går utover mål om å sikre forbrukerne energi til lavest mulig pris. Målet om å minske importen av energi fra land utenfor EF og større bruk av egne ressurser gjør at planlegging og regulering av energibruken er nødvendig. Valget mellom planlegging eller marked i energiforsyningene er derfor et spørsmål om hvor langt det er ønskelig og mulig å slippe markedskreftene til i energiforsyningen, og ikke et enten-eller spørsmål. (Jfr.kap.V) II.2.3 Hva er miljøvirkningen i EF av et indre marked? Vurderingene av hvilke miljøkonsekvenser som kan oppstå som følge av gjennomføringen av det indre marked varierer noe med hensyn til prosentvise økninger eller reduksjoner av utslipp, men flere ulike rapporter er enig i hovedkonklusjonen, nemlig at: Når det indre marked blir realisert, vil økende økonomisk vekst kombinert med økende energietterspørsel føre til en ytterligere økning i forurensingen hvis det ikke blir satt i verk mottiltak. Selv om det kan forventes positiv effekt på grunn av de tiltak som er besluttet med hensyn til begrensninger av utslipp, må en likevel regne med vekst i utslippene. En uavhengig arbeidsgruppe oppnevnt av EF-Kommisjonen regner med en økning av SO2-utslippene med 8-9 % og en økning på % for NOx innen år 2010, samt at CO2 utslippene vil øke. Hvor mye CO2-utslippene vil øke er først og fremst avhengig av den økonomiske veksten. 4 % årlig vekst kan gi en økning på 46 % i utslippene av CO2. (Task Force Report on The Environment and The Internal Market, Brüssel, Belgia 1989.) I en rapport fra EFs energidirektorat er anslagene for vekst i utslipp lavere. I denne rapporten går det frem at hvis den teknologiske utviklingen og EFs vedtatt målsettinger om reduksjon av utslippene skjer som forutsatt, så vil utslippet av SO2

13 minske med ca. 70 % frem mot år NOx-utslipp vil reduseres med 20 %. Men CO2-utslipp vil øke frem mot år (On "Energy and the Environment". Communication from the Commission to the Council, Brussels, 29 November 1989.) I rapporten heter det videre at tiltak for å bedre miljøet på energisektoren er nødvendig, og at noen av tiltakene og initiativene som er nevnt i rapporten kan finansieres gjennom den økonomiske veksten skapt av det indre marked og ved nye skattesystemer som tar hensyn til både energibruken og miljøet. Oppretting av et indre marked for energi burde kunne gi en positiv innflytelse på Felleskapets miljø ved å optimalisere de eksisterende energistrukturene, og dermed skape en mer effektiv energiindustri. (Jfr. kap. VI) II.2.4 Miljøvirkninger i Norge av energibruk i EF Økt energibruk i EF vil føre til mer luftforurensing fra forbrenning av fossilt brensel, med mindre økningen i stedet kommer gjennom massiv satsing på atomkraft. De økologisk beste alternativene enøk og fornybare energikilder synes ikke å bli tilstrekkelig prioritert til å kunne være et reellt alternativ til vekst i energiforbruket fra fossile brensler og atomkraft. Både forurensinger fra fossilt brensel og atomkraft kan få alvorlige negative miljøkonsekvenser for Norge. Mer luftforurensing i EF kan føre til økning av den sure nedbøren over Norge, og større bruk av atomkraft kan føre til økte utslipp av radioaktivitet som kan falle ned over Norge eller forurense norske farvann. Risikoen for større atomkraftulykker som Tsjernobyl kan øke. (Jfr.kap. VIII) II.2.5 Harmonisering av avgifter En viktig del av integreringsarbeidet i et indre energimarked er et forslag fra Kommisjonen om å harmonisere avgiftene på energi i de ulike medlemslandene. Ifølge Kommisjonen vil dette skape mer like konkurransebetingelser for energileverandører i ulike land, og gjøre reell konkurranse på tvers av landegrensene mulig. Hensikten med å harmonisere avgiftene er å skape mer like konkurranseforhold, men konsekvensen av å gjennomføre forslaget om en harmonisering av energiavgiftene kan bli den stikk motsatte. I en sammenlikning mellom energiprisene i Danmark og Vest-Tyskland gikk det klart frem at energiavgiften bare er en del av de skattene og avgiftene som inngår i elektrisitetsprisen som forbruker betaler. Harmonisering vil i dette tilfellet kunne medføre større prisforskjeller en før harmonisering. En harmonisering av bare energiavgiftene vil derfor ikke oppfylle målsettingen med reformen. For å oppnå mer like objektive pris- og kostnadstrukturer må også en rekke andre skatter og avgifter samordnes. En energiavgift som er lik pr. energienhet vil ikke ta hensyn til eventuelle forskjeller i de skadene som oppstår. Fossile brensler fører til varierende grad av CO2-utslipp, utslipp av NOx osv., og en avgift som har til hensikt å styre energibruken over på de

14 minst forurensende drivstoffene må ta hensyn til disse forskjellene. Avgifter på energi må derfor settes slik at de mer miljøvennlige drivstoffene blir favorisert. (Jfr.kap. VI) II.2.6 EF-kommisjonens forslag om indre energi-marked DG 17, EF's energidirektorat, har foreslått en rekke direktiver for å skape et indre energimarked innenfor EF. Meningen er å gjennomføre disse forslagene trinnvis. Det første forslaget er et direktiv om prisgjennomsiktighet, dvs. større offentlighet om prisene på elektrisitet. EF-Kommisjonen har også et forslag om Common Carriage/Common Carrier. Dette er igjen delt i to, og meningen er å gjennomføre forslagene i denne rekkefølgen: 1. Fri transitt mellom og på tvers av elektrisitetssystemer (TRANSIT) Dette gjelder bare for produksjons- og distribusjonsselskaper for elektrisitet, og ikke direkte kjøp og salg mellom forbruker og produsent. 2. Fri adgang for tredje part til overføringssystemer for energi. Dette innebærer at kjøperen av energi kan bruke overføringssystemene, og kjøperen kan enten være en enkelt bedrift/konsument eller en distributør av energi. Det siste forslaget krever at alle investeringer i energiforsyningssystemet skal rapporteres til EF-kommisjonen. Hensikten er å minske den unødvendige overkapasiteten innenfor energiforsyningen. Motstanden mot innføringen av dette systemet kommer fra mange hold, først og fremst fra produksjons- og distribusjonsselskapene av elektrisitet innenfor EF. De hevder at dette systemet verken tilfredsstiller kravene om leveringssikkerhet eller vil føre til lavere priser for kundene. Det er derfor usikkert om systemet kommer til å innføres i den formen som her er presentert, men forslaget om økt "Price Transparancy" vil sannsynligvis bli vedtatt uavhengig av "Common Carriage/Carrier" forslaget. (Jfr. kap.vi) II.2.7 Miljøvirkninger av norsk energiutvinning og eksport Utviklingen av et indre energimarked innenfor EF vil sannsynligvis påvirke det norske energisystemet og dermed norsk miljø uansett om vi blir medlem eller om vi søker en annen tilknytningsform. Grunnen til dette er at EFs energibruk påvirker vår forurensingssituasjon gjennom langtransport av luftforurensinger, og så lenge den norske olje- og gassutvinningen for en stor del styres av prisene på verdensmarkedet vil forbruket av olje og gass i EF-landene påvirke etterspørselen etter norske produkter. Dermed har også EFs energibruk interesse i forhold til norsk energi- og miljøpolitikk, idet miljøkonsekvensene både fra langtransporterte luftforurensinger og havforurensinger som følge av oljeaktiviteten på norsk sokkel er viktige i miljøpolitisk sammenheng. Konsekvensene av EFs energiforbruk for Norge bør derfor analyseres uansett hvilket forhold Norge har eller kommer til å få i

15 forhold til EF. I noen sammenhenger kan forskjeller i tilknytningsform ha betydning, men mange av konsekvensene av EFs energibruk for norsk miljø synes ikke å være spesielt avhengige av hvilken tilknytningsform Norge velger på kort sikt. På lengre sikt er det selvsagt mulig å påvirke EFs energi- og miljøpolitikk, men dette er et mer omfattende spørsmål. I et langsiktig miljøpolitisk perspektiv må vi spørre oss selv om vi kan påvirke EFs politikk best ved å være medlem, eller ved å drive vår miljøpolitikk innenfor andre internasjonale fora. Ved den siste strategien kan vi bidra til å presse EF-landene til sterkere innsats for miljøet gjennom allianser med andre ikke-ef land og enkelte progressive EF-land (i den utstrekning de sistnevnte har reell anledning til å operere uavhengig av EF i konkrete miljøavtaler). Hva som er den generelt beste strategien for å påvirke EFs miljøpolitikk er imidlertid et langt mer omfattende spørsmål enn det som er rimelig å besvare innenfor rammene av denne rapporten. Vi kan stille opp fire forskjellige alternative utviklingstendenser eller scenarier: 1) Friere kraftmarked fører til lavere priser på kraft 2) Friere kraftmarked fører til høyere priser på kraft 3) Lavere etterspørsel etter olje og gass i EF gir lavere priser i Norge. 4) Høyere etterspørsel etter olje og gass i EF gir høyere priser i Norge Konklusjonen på analysen er at utviklingen av et indre energimarked innenfor EF, samt en tilsvarende utvikling i retning av et fritt kraftmarked i Norge vil kunne påvirke norsk miljø på en negativ måte. Utviklingen kan enten føre til økt bruk av fossile brensler eller økt bruk av vannkraft eller begge deler, med negative konsekvenser for norsk miljø. Denne konklusjonen forutsetter at myndighetene ikke griper inn med regulerende tiltak som begrenser bruken av fossile brensler som f.eks. miljøavgifter, og samtidig setter et effektivt tak på videre vannkraftutbygging. Hvis Norge innfører en miljøavgift i form av en CO2-avgift på fossilt brensel uten å legge en tilsvarende avgift på elektrisitetsforbruket vil det kunne skje en vridning i retning av økt elektrisitetsforbruk. I norsk sammenheng er det nødvendig å ta hensyn til at en ren utslippsavgift vil favorisere vannkraft, som har andre negative miljøkonsekvenser enn utslipp. Miljøavgifter bør derfor ta hensyn til såvel utslipps-skadene såvel som til skader som følger av f.eks. vannkraftutbygging. En miljøavgift bør også favorisere nye fornybare energikilder som vind, sol, bølgekraft og bioenergi. Fra miljøvernsynspunkt vil en nedgang i energiforbruket som resultat av høyere priser kombinert med ENØK være det beste. På lengre sikt vil høyere energipriser også kunne øke bruken av fornybare energikilder som sol, vind, bølger og bioenergi. Det blir av enkelte hevdet at Norges elektrisitetsavgifter i sin nåværende form ikke kan opprettholdes innenfor EF. Dette er mulig, men til gjengjeld kan en ihvertfall rent teoretisk innføre andre avgifter som begrunnes ut fra miljøhensyn. (Jfr.kap.VII)

16 Kapittel III EF`S ENERGIPOLITIKK - EN ELLER FLERE? III.1 ENERGIPOLITIKK I ENDRING Hensikten med denne rapporten er å utrede virkningene av EFs energipolitikk for norsk miljø. Allerede fra de første intervjuene var mine informanter helt samstemmige om at EF ikke har noen felles energipolitikk i praksis. Hver nasjon har i store trekk forfulgt sine egne, separate energipolitikker. Dette er i ferd med å endres, i og med arbeidet med å få gjennomført det indre marked i EF, med 31. desember 1992 som sluttdato for prosessen. Dette har også gitt energipolitikken innenfor EF et nytt driv. I praksis har det skjedd lite på den energipolitiske fronten inntil målsettingen om å sluttføre arbeidet med å skape et indre marked. ("A Single European Market in Energy", s. 2) Dette ser en i praksis ved å sammenlikne hvilke energikilder de ulike landene satser på. III.2.1 Energiforsyning Denne oversikten konsentrerer seg om de energikildene hvor EF-landene skiller seg markant fra hverandre, og hvor det kan oppstå interessemotsetninger og konflikter i forbindelse med det indre marked. De energikildene som omtales er derfor kjernekraft, naturgass, kull og fornybare energikilder, samt energisparing. Transportsektoren blir også gitt en egen omtale. Oljeforbruket er allerede den mest markedspregede energivaren, og en regner ikke med at det indre marked vil føre til store konflikter med hensyn til oljeforbruket.(a Single European Market in Energy, s. 12) III Kjernekraft En rekke nasjoner har avstått fra å bruke kjernekraft i sin energiforsyning, mens andre har satset forholdsvis stort på kjernekraften. Blant de landene som brukes som eksempler i denne rapporten har Danmark ikke kjernekraftverk, mens Vest-Tyskland og Frankrike har en stor del av sin el-forsyning fra kjernekraft. Av de andre EF-landene har Italia, Portugal, Hellas, Irland og Luxemburg ingen kjernekraftverk, mens Storbritannia, Belgia, Nederland og Spania har kjernekraft.

17 Tabell III.1 Forbruk av kjernekraft i noen EF-land millioner tonn oljeekvivalenter 1988 Belgia og Luxemburg 9,9 Frankrike 54,6 Nederland 0,9 Spania 10,9 Storbritannia 13,5 Vest-Tyskland 32,3 Kull Sum 122,1 Kilde: BP Statistical Review of World Energy, June 1989 III Kull Forskjellene i bruk av energikilder til elektrisitetsproduksjon reflekterer i stor grad hvilke innenlandske energikilder landene har. En del land har innenlandske kullforekomster, og utnytter denne til elektrisitetsforsyning. Kullindustrien i de fleste land i EF er tildels gammeldags, med så høye produksjons-kostnader at de ville blitt utkonkurrert av blant annet australsk kull hvis det innenlandske kullet ikke var blitt subsidiert. Kullindustrien i Vest-Tyskland er utsatt i denne sammenhengen. Tabell III.2 Produksjon og forbruk av kull i EF-landene millioner tonn oljeekvivalenter 1988 Produksjon Forbruk Diff Belgia 1,9 10,3-8,4 Frankrike 7,9 17,3-9,4 Hellas 6,3 7,8-1,5 Italia 0,3 15,1-14,8 Spania 14,9 17,8-2,9 Storbritannia 63,2 65,6-2,4 Vest-Tyskland 73,6 73,2 + 0,4 Danmark 6,9-6,9 Irland 3,7-3,7 Nederland 8,4-8,4

18 Portugal 2,2-2,2 Sum 168,1 228,3-60,2 Kilde: BP Statistical Review of World Energy, June 1989 III Naturgass Noen få land har innenlandske gasskilder av varierende størrelse, - først og fremst Storbritannia, Nederland, Vest-Tyskland, Italia og Frankrike. Danmark har også gass, men i mindre mengder regnet i absolutte tall sammenliknet med de øvrige. Danskene regner likevel med å bli selvforsynte med gass innen kort tid. Det vil si at gassressursene er store sammenliknet med det innenlandske forbruket. I de andre landene er forbruket mye større i absolutte tall, i de fleste tilfelle større enn den innenlandske produksjonen. Dette gjør behovet for import stort. Nederland er det eneste av de gassproduserende landene innenfor EF som har en netto eksport av gass, dvs. som har et overskudd etter at de har dekket sitt eget behov for naturgass. Storbritannia, som nest etter Nederland er den største produsenten av naturgass, har et så stort innenlandsk forbruk at landet likevel må importere store mengder. Tabell III.3 Tabell for prod. og forbruk av naturgass i noen av EF-landene Millioner tonn oljeekvivalenter, 1988 Produksjon Forbruk Diff Nederland 47,7 29,6 + 18,1 Storbritannia 39,8 47,8-8,0 Italia 14,7 33,2-18,5 Frankrike 2,6 23,7-21,1 Vest-Tyskland 13,7 43,0-29,3 Danmark 2,0 1 1,4 - Belgia og Luxemburg - 8,0 - Kilde: BP Statistical Review of World Energy, June )Danmarks gassprod. 1988: 2,3 mrd. m Kilde: Et integrert gassmarked i Norden

19 T il sammenlikning hadde Norge en produksjon av naturgass i 1988 på 26,8 millioner tonn oljeekvivalenter, og det plasserer oss på tredjeplass i Vest-Europa. Praktisk talt hele den norske produksjonen av naturgass blir eksportert. Ca. 65 % av oljeeksporten fra Norge gikk til EF-landene i 1988, og verdien av den samlede olje- og gasseksport utgjør halvparten av den samlede norske eksporten til EF. Norsk gass og olje utgjør henholdsvis 12 og 7,5 % av totalforbruket av disse energibærerne i EF. (Norsk energi og EFs indre marked) III Fornybare energikilder Kommisjonen har lagt fram et forslag til et nytt forsknings- og demonstrasjonsprogram for energiteknologi, kalt "Thermie Programme", i COM (89) 121 endelig versjon av I dette programmet blir fornybare energikilder viet oppmerksomhet, såvel som energisparing. (se nedenfor). III.3 Satsing på sparetiltak. På forbrukssiden har også de ulike EF-landene hatt ulik politikk. Noen har satset sterkt på energiøkonomisering, andre ikke. Noen har satset på innenlandske energikilder og sparetiltak for å minske avhengigheten av import fra utlandet, selv om dette har gitt dyrere energi. En del land har lykkes svært godt med sine enøk-bestrebelser: Vest-Tyskland har for eksempel stabilisert energiforbruket på 1978-nivå, og det har vært svært små forandringer i forbruket av primærenergi siden Samtidig har landet hatt en svært sterk økonomisk vekst, med økt eksport og et blomstrende næringsliv. Danmark er et annet eksempel på et land med en svært effektiv enøk-politikk. Her har en oppnådd å redusere forbruket av primærenergi i 1988 med ca.14 % sammenliknet med 1972, fra 20,7 mill.toe til 17,8 mill. toe. (BP Statistical Review of World Energy, June 1989) III.4 Transport Transportsektoren har den hurtigst voksende delen av EFs energibruk, og tiltak for sparing av energi såvel som tiltak for å redusere luftforurensinger må derfor også vurderes i forhold til denne sektoren. I en rapport fra EF-Kommisjonen til Ministerrådet heter det at: "..from an energy and environmental point of view the transport sector remains an area of concern. Fuel consumption continues to grow and efficiency as well as legal and technological automotive improvements to reduce emission are counterbalanced by a growing car population and bigger car engines." ("Energy and the Environment",s.10)

20 Tabell III.4 Sektorvis forbruk av fossile brensel for forbrenning Millioner tonn oljeekvivalenter Elektrisitetsgenerering 243,8 211,5 259,3 287,4 319,0 Annen omvandling 36,4 27,8 27,7 25,8 24,6 Energisektor ,3 39,5 39,4 37,9 Industri 195,4 159,1 170,2 170,2 177,2 Husholdninger/handel 223,8 221,3 232,9 227,3 219,2 Transport 167,8 195,9 233,0 240,9 247,5 Total 912,9 855,9 962,6 991,0 1025,4 Kilde: "Energy and the Environment", Annex II. Ut fra tabellen ovenfor kan en beregne at mens veksten i det totale energiforbruket mellom 1987 og 2010 blir 20 %, så vil veksten i transportsektoren bli på 26 %. I samme tidsrom regner en med en økning på 51 % i forbruket til elektrisitets-generering. Industrien øker med 11 %, mens alle andre sektorer går ned. Dette viser klart at nest etter elektrisitetssektoren er veksten av energiforbruket innenfor transportsektoren viktigst å få kontroll over om en ønsker å begrense utslippene til luft. III.5 EFs offisielle energipolitikk Historisk bakgrunn og utvikling EFs offisielle energipolitikk er utformet av EF-kommisjonen og godkjent av Ministerrådet. Den har imidlertid et svakere legalt fundament enn andre sider av EFs beslutninger, og er derfor ikke i samme grad bindende for medlemslandene som beslutninger innenfor f.eks. landbruket. Dette er en av grunnene til at de ulike medlemslandenes energipolitikk spriker i så stor grad som de gjør. Offisielt er diversifisering og forsyningssikkerhet innenfor energisektoren overordnede målsettinger for EF, og har vært det siden oljekrisen i 1973, da en for alvor ble oppmerksom på avhengigheten av importert råolje, spesielt fra

21 Midt-Østenlandene. Ifølge direktør for EFs energi-direktorat C.S. Maniatopoulos er diversifisering av energiforsyningen fortsatt viktig for EF, fordi en ikke kan overse EFs avhengighet av importert energi på lengre sikt. Dette til tross for at en i dag opplever en overflod av energi. (C.S. Maniatopoulous 1989) Utviklingen av EFs energipolitikk har skjedd gradvis. Innenfor EF finnes det to avtaler, ECSC og Euratom, som regulerer henholdsvis kull- og stålproduksjonen og kjernekraftproduksjonen. Disse avtalene omhandler spesifikt to energikilder, men EF-avtalen behandler ikke energipolitikk som et eget felt. I 1950, da EF-avtalen ble laget, var kull fortsatt den viktigste energikilden., og en trodde da at kjernekraften ville bli den viktigste energikilden i fremtiden. ("A Single European Market in Energy", s.2) På 60-tallet førte overfloden av billig, importert olje til at denne ble bestemmende for "energi-politikken". EFs felles energimålsettinger for neste 10 årsperiode foreslås av Kommisjonen, adopteres av Rådet og blir fulgt opp av kommisjonen. Disse målsettingene er basert på et konsept om sammenliknbare, men ikke identiske anstrengelser i medlemslandene for å redusere avhengigheten av olje. EFs energipolitikk har ifølge direktøren for EFs energidirektorat tre grunnpillarer: 1. Reduksjon av energiintensiteten på etterspørselssiden og diversifisering av forsyningene (kjernekraft, naturgass, faste brennstoff og fornybare energikilder). 2. Finansiell støtte til energisektoren i form av tilskudd og lån. Dette utgjorde i 1986 mellom 6 og 7 % av energiinvesteringene i EF. En fjerdedel av støtten på 4 milliarder ECU var i form av tilskudd, resten lån. 3. Felles standpunkt i saker av spesiell betydning. Dette har vært aktuelt i forbindelse med forsyningskriser, og har ført til krav om oljelagre for en viss tids forbruk. Det er også innført visse felles prinsipper når det gjelder prisfastsettelse på energi. Som bevis for effektiviteten av EFs energipolitikk nevner direktøren for EFs energidirektorat bl.annet at energiintensiteten innenfor EF har sunket med nesten 25 % mellom 1973 og Videre, at avhengigheten av importert energi har sunket fra 65 % til mindre enn 45 %. (C.S. Maniatopoulos 1989) Overfloden av billig energi gjør det høyst usikkert om EF vil nå målsettingene som ble satt for Reduksjonene i energiintensitet ser ut til å slakke av. Denne tendensen kan føre til økt press på oljemarkedet og dermed øke muligheten av en ny oljekrise. Forbruket av fast brensel ser ut til å minske, mens målsettingen er at den skal øke. Elektrisitetens plass i energiforsyningen er høyst usikker på grunn av usikkerhet rundt kjernkraftens framtid og pga. nye og viktige miljøbegrensninger på energiforbruket, blant annet pga. sur nedbør og drivhuseffekten.(c.s. Maniatopoulos 1989) Kommisjonene har også laget nye regler i 1986 for statlig hjelp til kullproduksjonen. Kommisjonen har tatt på seg mer ansvar i forbindelse med kjernekraftens problemer, såsom forsyning, begrensing av atomvåpen og kjernekraftsikkerhet.

22 C.S. Maniatopoulos oppsummerer likevel disse suksessene med en dyster sluttkonklusjon: Til tross for store anstrengelser og visse spektakulære fremskritt kan en neppe beskrive energisektoren som et eksempel på tilfredsstillende og effektiv europeisk integrasjon. Institusjonelle hindringer, så som mangelen på en selvstendig energipolitikk for EF, og strukturelle hindringer, så som de ulike medlemslandenes ulike grad av importavhengighet, kan langt på vei forklare dagens situasjon. (C.S. Maniatopoulos 1989) Hovedmålsettingen for en fortsatt EF-politikk på energisiden er en fortsatt utvikling av en indre energimarked. En ønsker på denne måten å oppnå reduserte energikostnader for forbrukerne, som resultat av økt handel mellom medlemslandene. Denne målsettingen om lavere priser til forbrukerne må balanseres mot de sosiale og regionale konsekvenser av de nødvendige omstruktureringer av visse sektorer som f.eks. kullproduksjonen, og hensyn må også tas til krav om forsyningssikkerhet og folks generelle holdninger kjernekraft som påvirker utviklingen innenfor EFs kjernekraftindustri.(maniatopoulous 1989) Angående holdningene til kjernekraft, så viser f.eks. spørreundersøkelser at 50 % av EFs innbyggere er mot videre utbygging av kjernekraft, og bare ca. 30 % er for videre utbygging av kjernekraft. (Energy in Europe No.. 13, May 1989) Blant de tiltak som en ønsker å sette i verk for å oppnå et indre energimarked nevner C.S.Maniatopoulos tiltak for å knytte sammen gass- og elektrisitetsnettverk, og finansieringen av dette. Sammenknytning av gassrørledningsnettet er sannsynligvis av størst betydning for å realisere et indre marked for gass, med mindre vekt på elektrisitetsnettet. (A Single European Market in Energy, s. 57) Spesiell oppmerksomhet bør gis til utviklingen av lokale energikilder, og små vannkraftverk blir gitt støtte gjennom EFs fond. (Energy in Europe No.13 May 1989) EF ønsker også å støtte opp om energiforskning, og en bør legge større vekt på å balansere produksjon, transport og bruk av energi mot behovet for vern av miljøet. Her nevnes spesielt behovet for å begrense utslippet av SO2 og NOx, bly osv., samt at faren for ødeleggelse av ozonlaget og drivhuseffekten bør bli sentral i denne sammenhengen. Samtidig innrømmer C.S. Maniatopoulos indirekte at oppfyllelsen av denne målsettingen er vanskelig pga. store motsetninger, og at en derfor må gå inn for en langsiktig og gradvis tilnærming mellom de stridende partene i sakene som diskuteres. Det legges også vekt på at utviklingen av EFs politikk burde følges av en økt konsultering med sosiale partnere. Som eksempler på slike partnere nevnes industrifolk, hvor EF-kommisjonen har hatt en tilfredsstillende dialog i en årrekke. En ønsker å utvikle konsultasjonsrutiner med fagforeningsrepresentanter, og også med forbrukerorganisasjoner ("domestic, SMEs and domestic users").(c.s. Maniatopoulos 1989) EF vil fortsatt være avhengig av energiimport, og en må sikre den langsiktige forsyningen av energi. Dette gjør det nødvendig på den ene siden å holde energikonsumet under kontroll, og på forsyningssiden å sørge for en tilstrekkelig

23 diversifisering av forsyningskilder og vedlikeholde eller til og med å øke den egne produksjonen. Det er i denne sammenheng viktig for EF å sikre den langsiktige forsyningen, spesielt fra Midt-Østen, og dette vil kunne skje i samarbeid med andre industrialiserte land som USA og Japan. (C.S.Maniatopoulos 1989) EF importerer ca. 3/4 av sitt oljeforbruk, ca. 1/3 av sitt forbruk av naturgass og kull. Denne avhengigheten vil ifølge enkelte kommentatorer sannsynligvis øke i det neste 10-året prosentvis, men ikke nødvendigvis i absolutte tall. (A Single European Market in Energy, s.56) Energiforbruket i transport-sektoren er ikke nevnt av C.S.Maniatopoulos som et problem som skal behandles spesielt i arbeidet med å effektivisere energibruken, mens transportsektoren derimot vies stor oppmerksomhet i rapporten om ""Energy and the Environment". (Se foran) III.6 Nasjonale interesser og EFs energipolitikk Ifølge en britisk rapport kan en skille ut tre land som har de klareste interessene til fordel for Kommisjonens forslag om et indre energimarked på grunnlag av tidligere reaksjoner. Disse tre landene er Frankrike, Storbritannia og Portugal. Vest-Tyskland er klar motstander av forslaget, og de øvrige er skeptiske til at forslaget kan gjennomføres. Frankrike er for forslaget fordi de ønsker å selge sitt overskudd av kjernekraft, Storbritannia ser fordeler innenfor en fritt energimarked fordi de har privatisert sitt elektrisitetssystem allerede, og Portugal ønsker å sikre seg leveranser av fransk elektrisitet via Spania. Tyskland er mot pga. problemene som oppstår for den vest-tyske kullindustrien. Skepsisen blant de øvrige landene er grunnet på at forslagene betraktes som tungvinte, spesielt forslagene om å legge ut innkjøp til energisektoren på offentlige anbud. Forslagene betraktes også som potensielt restriktive, og det gjelder ethvert forsøk på harmonisering av planlegging eller finansieringsordninger. Ut fra denne bakgrunnen konkluderes det med at det er usannsynlig at noen regjering - gitt de ulike strukturene, samt den relative makten til lokale og sentrale regjeringer og privat kapital i industrien - vil akseptere tap av suverenitet slik de siste forslagene fra Kommisjonen impliserer, og ihvertfall ikke tanken på å restrukturere deres energiforsyningsindustrier for å øke Europas ære. (A Single European Market in Energy, s. 44) I tillegg til de landene som her er nevnt, er det også sannsynlig at Danmark har en forholdsvis sterk interesse av å bevare sin energipolitikk med en sterk vekt på energisparing og alternative energikilder. Danmark er derfor også bekymret for kravene om harmonisering av energiavgiftene. (EFs indre marked og Danmarks energipolitik) Frankrike har et stort overskudd av kjernekraft som de gjerne vil ha solgt til utlandet, og er dermed den nasjon som er mest interessert i en de-regulering av elektrisitetsmarkedet innenfor EF. Landet fungerer derfor som en pådriver i arbeidet med det indre energimarkedet. (A Single European Market in Energy, s.41) Frankrikes anstrengelser for å få solgt sitt overskudd av kjernekraft til andre land

24 har allerede brakt det i konflikt med både Spania og Vest-Tyskland. Frankrike har klaget Vest-Tyskland inn for EF-kommisjonen pga. subsidiene til kullindustrien. Frankrike og Portugal har også klaget Spania inn for EF-kommisjonen fordi Spania ikke vil tillate transitt av fransk kjernekraft via spanske høyspentledninger til Portugal. (s.41) I spørsmålene om bestemmelser for utslipp fra biler har det også vært en konflikt mellom flere av de bilproduserende landene og de mest miljøvennlige landene. Da Nederland ønsket å bruke skattereduksjoner på biler som oppfylte USAs utslippsstandarder, følte Frankrike, Italia og Storbritannia at dette var urettferdig og diskriminerende i forhold til deres bilindustri. De la press på Kommisjonen for å hindre den nederlandske aksjonen. Til slutt innførte EF nye og strengere regler som møtte kravene som nederlenderne stilte. (S.54) III.7 EF-KOMMISJONENS VIRKEMIDLER FOR Å IVERKSETTE EFS ENERGIPOLITIKK III.7.1 Lovgrunnlaget Som alle andre demokratiske og legale organer må EF, dvs. dets utøvende organ EF-kommisjonen ha et lovgrunnlag å gå ut fra i sin gjennomføring av EFs energipolitikk. Dette lovgrunnlaget er to-delt: For det første et generelt lovgrunnlag eller sett av regler som gir EF-kommisjonen anledning til å regulere kjøp og salg av alle slags varer og tjenester mellom medlemslandene. For det andre et spesielt lovgrunnlag som regulerer de spesielle aspektene ved de varene og tjenestene som kjøpes og selges. Det spesielle lovgrunnlaget eksisterer bare delvis for energiomsetningens vedkommende, og gir ikke EF-kommisjonen spesielt utstrakte fullmakter til å gripe inn overfor de enkelte medlemslandene sammenliknet med f.eks. landbruket. Energipolitikken er imidlertid i høyeste grad i støpeskjeen, og en kan regne med at det blir vedtatt bestemmelser i de nærmeste årene som regulerer energimarkedet innenfor EF i mye større grad enn i dag. Denne prosessen vil sannsynligvis ikke være avsluttet i 1992, men endringer av avgjørende betydning for energisektoren vil med stor sannsynlighet skje som sannsynligvis vil føre til lavere energipriser, i tråd med EF-kommisjonens intensjoner. (A Single European Market in Energy, s. ix) Det generelle lovgrunnlaget eksisterer allerede, og i de senere årene er det vedtatt nye prosedyrer også for å fatte vedtak som er bindende for medlemslandene. Tidligere måtte alle vedtak i EF vedtas enstemmig. Dette innebar at om bare ett land av de tolv medlemsstatene var i mot et vedtak, ville dette landet i praksis ha veto-rett. Etter de nye reglene kan derimot direktiver som angår de såkalt "fire friheter" (fri utveksling av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft) heretter kunne vedtas med kvalifisert flertall. Det er altså ikke nødvendig at alle landene er enige i vedtaket for at bestemmelsen skal gjøres forpliktende for alle medlemslandene. Bestemmelsen om kvalifisert flertall gir åpenbart EF et sterkere overnasjonalt preg, og gir også mer makt til EF-kommisjonen indirekte.

25 Artikkel 100 "Om fjerning av tekniske handelshindringer" er primært innrettet på å regulere forhold som berører de "fire frihetene", dvs. fri utveksling av varer, tjenester, kapital og mennesker over landegrensene. Den er derfor sannsynligvis den viktigste paragrafen i den reviderte EF-traktaten i forbindelse med innføring av et indre energimarked. Beslutninger som legges frem for Ministerrådet for vedtak med begrunnelse i denne paragrafen kan ifølge EFs avstemningsregler vedtas med kvalifisert flertall. Disse reglene er maksimums-regler, som det enkelte land ikke kan gjøre strengere, med mindre det kan begrunnes med hensynet til arbeidsmiljøet eller miljøvernet og det ikke kan tolkes som en skjult handelshindring. Dette siste forbeholdet kalles "miljøgarantien". En totalharmonisering gjennom bruk av maksimumsregler brukes overfor alle slags varer som kan selges og kjøpes over landegrensene. Det fremste eksemplet er bestemmelsene om bilavgasser, hvor EF har fastsatt en felles norm som biler produsert og solgt innenfor EF-landene må holde seg til. Dette er et eksempel på at EF innfører strengere krav om integrasjon enn f.eks. USA, som tillater de enkelte statene å ha egne regler for varer som krysser delstatsgrensene. Et eksempel her er ulike regler for bilavgasser, der California hittil har hatt de strengeste. (A Single European Market in Energy, s.55) Alle delstatene må overholde visse minimumsregler for utslipp, men utover disse reglene er det fritt for den enkelte delstat å lage strengere regler for biler innenfor sine egne delstatsgrenser eller til og med for enkelte byer som har spesielt alvorlige luftforurensingsproblemer. Ifølge EFs bestemmelser må bilprodusentene oppfylle visse utslippskrav. De kan ikke produsere biler som er dårligere enn kravene. Det enkelte medlemsland kan på den annen side heller ikke innføre avgassbestemmelser for sitt område som stiller strengere krav enn det EF tillater. Dette er for å unngå at miljøbestemmelsene skal hindre omsetningen av biler over landegrensene, i dette konkrete tilfellet. Avgassbestemmelsene for biler er derfor maksimumsdirektiver, i motsetning til minimumsdirektiver, som kun fastsetter et minste mål som ingen medlemsland kan gå under, men som de står fritt til å gå over. Maksimumsdirektiver kan bare vedtas på bakgrunn av paragraf 100. Minimumsdirektivene er utelukket miljøbetinget, for å sørge for en minste felles standard mht. miljøkrav. Slike direktiver vedtas hovedsaklig med utgangspunkt i artikkel 130. De enkelte medlemsland kan formelt sett vedta strengere bestemmelser uten å komme i strid med EF-direktivene. Om de kan gjøre det i praksis er en annen sak. I siste instans er det Ministerrådet som er det formelt sett høyeste besluttende organ for EF, og ikke parlamentet. Normalt er det derfor i Ministerrådet at den endelige beslutningen blir tatt. Imidlertid finnes det bestemte prosedyrer for saksbehandling angående spørsmål som det er stor uenighet om mellom medlemslandene og innad i Kommisjonen, den såkalte samarbeidsprosedyren. Denne er skjematisk skissert i vedlegg 4. I tilfelle av stor uenighet har Parlamentet fått større påvirknings- og handlingsmuligheter.