I september/oktober 1944 gikk det rykter om at Finnmark skulle tvangsevakueres. Det var få som trodde at det kunne skje, men nettopp dette skjedde.

Transkript

1 Tvangsevakueringa høsten 1944 I september/oktober 1944 gikk det rykter om at Finnmark skulle tvangsevakueres. Det var få som trodde at det kunne skje, men nettopp dette skjedde. I slutten av oktober kom det oppslag om at alle skulle evakuerestil Sør Norge. De som ikke gjorde det frivillig ville bli evakuert med tvang. Noen rømte til fjells for å slippe evakueringa, de bodde i huler og jordgammer. De tyske troppene som var på retur fra Finland og Russland var kommet til Porsanger. De rekvirerte private hus til overnatting. Siste natta hjemme var det 20 tyskerea hos oss. Familien hadde bare loftsrom til disposisjon. Vår familie evakuerte først til et lite sted på nordsia av Bringnes. Den andre november gikk de største guttene ( og pappa) med kyrne og sauene dit. Natt til den tredje november seilte onkel Olaf oss andre dit. Jeg husker vi måtte skreve over de tyske soldatene som lå og sov på gulvet da vi skulle ut av huset hjemme. Det begynte å lysne av dag da vi seilte ut fjorden. Den fjerde november kom to tyske soldater og ga oss beskjed om at vi måtte reise, for at husene skulle brennes. Den kvelden ble sauene og ungkua slakta. Tidlig neste morgen starta vi for å gå inn til bukta. Vi fikk bare ta med oss det vi klarte å bære, og vi måtte ha med mat for 3 dager. Evald leide kua inn til bygda. Den ble levert inn i en innhengning med andre dyr. Det var ca. 8 km. Å gå og Ågot som var 4 år gikk hele den lange veien. Vi var urolige for Magnar, han var kujager hos lærerfamilien Reiersen og vi ante ikke om vi traff dem. Vi overnatta hos onkel til mamma og neste morgen rodde vi over bukta. Vi skulle møte ved veikrysset i Olderfjord kl 2.

2 Derfra ble vi transportert med lastebiler til Billefjord, hvor en stor lastebåt som het Carl Arp lå å venta. Da vi kom om bord ble vi beordra ned i lasterommet. Vi måtte gå ned en stige for å komme ned dit. Det var langt ned og jeg var redd for å gå, men ned måtte vi og ned kom vi. Vi fikk utdelt halmballer som ble lagt på gulvet og på det satt og lå vi. Heldigvis kom Magnar til oss på båten. Det var ca evakuerte om bord. På dekk var det krigsmateriell som biler, kanoner og lignende. Dette var 6. november 1944 og vi gikk fra Billefjord om natta. Vi gikk i konvoi sørover. På båten var det dårlige forhold. Det var lite do-er, så de evakuerte bygde flere på dekk. Vannet om bord var forurenset, så det braut ut dysenteri om bord. Dysenteri er en meget smittsom tarminfeksjon, ofte kjennetegnet med oppkast og blodig diare. Som dere skjønner var det ikke bare for de syke å komme seg til do, så det var mye som gikk i halmen. Ellers var det dårlige forhold om bord. Der var syke folk, nervesammenbrudd, religiøse møter og dødsfall. Jeg husker det lå døde i en livbåt. Det var forresten 15 personer som døde på grunn av evakueringen bare herfra Olderfjord og Smørfjord. De evakuerte ville at båten skulle gå til kai i Tromsø, slik at de syke kunne få legehjelp. Vi gikk til kai, men bare for å få påfyll av vann så gikk båten videre. Tyskerne innså snart at Carl Arp ikke kunne fortsette sydover, så vi gikk til havn i Narvik. Vi kom dit om kvelden den 11.november. Det var meningen at vi skulle tas på land først neste dag, men da helsemyndigheten og Røde Kors kom om bord sa de at det måtte skje straks, ellers ville for mange liv gå tapt.

3 De evakuerte ble tatt på land. De syke ble lagt på sykehus/ sykebrakker, mens de friske ble innlosjert på skolen, jernbanestasjonen og i private hus. Vi var heldige og ble hos en familie som het Kristiansen. De jobbet blant annet også for Røde Kors. Ved ilandstigningen i Narvik ble både Ågot og Trygve bortefra familien. Trygve fant vi snart, men Ågot måtte etterlyses og ble funnet først om kvelden neste dag. Hun hadde ikke sagt et ord, så de på fylkessykehuset trodde ho enten var same eller sjokkskadet. Da mamma fant henne satte hun i mamma er det deg og du lever. Vi var i Narvik i vel en uke. Mens vi var der gikk det flyaralm så vi måtte springe i bomberom. Det var en nifst opplevelse. De fleste av oss barna var innlagt på sykebrakke i Narvik, men Trygve var så syk at han ble overført til fylkessykehuset. Dagen før vi skulle reise derfra fikk vi høre at Trygve ikke kunne bli med. Mamma gikk da og snakka med overlegen om vi ikke kunne ta han med likevel. Overlegen sa da at ble han med var det den visse død, men ble han igjen hadde han en sjanse. Trygve hadde både dysenteri og difteri. Vi måtte reise fra 6- åringen, men fru Kristiansen lovte å ta seg av Trygve når han kom ut av sykehuset. Turen sørover fra Narvik gikk med Stella Polaris, en stor og fin båt. Vi hadde egen lugar med 4 køyer. Det gikk alarm om bord på grunn av fiendtlige fly i området. Båten gikk inn mellom noen små øyer og lå der en tid, men ingen fly var å se, så turen gikk videre. Etter to døgn ankret vi opp i Mosjøen. Mens vi sto på kaia der snødde det, høstens første snø og det var kaldt.

4 Mødrene og de minste barna ble kjørt til et bedehus, mens fedrene og de største barna måtte gå, det var ca. 2kilometer. Etter kort tid samme dag fikk vi beskjed om å reise videre til Melhus utafor Trondheim. Vi reiste ned tog og jeg husker det var dårlige vogner. På turen stoppet vi i Grong og fikk melk. Den beste melka han noen ganger har smakt, sier Magnar. Men vi hadde ikke smakt melk på mange dager. I Melhus ble vi innlosjert i en tysk brakkeleir. Der var det også flyalarm. Vi satt i et rom hvor lysene ble slukket, og vi kunne se lysene fra luftskyts antakelig over Trondheim. Etter et døgn kom det beskjed at vi skulle reise videre til Oslo. Mamma gikk da til leirsjefen og spurte om vi kunne være lengere så barna kunne kvile. Etter en tenkepause sa han at vi kunne være et døgn til. Turen gikk da videre til Oslo med tog. Her ble vi ført til en kafe hvor vi fikk middag mens vi venta på tog videre til Drammen ( Gulskogen). Mens vi var der på kafeen kom det to fruer i pels bort til oss og spurte om de kunne overta en eller to av de minste barna. Det ble selvfølgelig avslått. På Gulskogen ble vi en uke. Her måtte vi levere klærne fra oss for avlusing, vi fikk dusje og måtte til legeundersøkelse. Vi skulle også få vite hvor vi skulle bli plassert. Legeundersøkelsen viste at Evald var smitta av tuberkulose og måtte til sanatorium i Holmestrand. Liv hadde ørebetennelse og måtte til operasjon i Drammen. Vi fikk tilbud om å bli plassert i Mjøndalen. Der skulle vi få dele en sommerhytte på 2 rom og kjøkken med en annen familie. Dette avslo vi. Så fikk vi tilbud om å reise til Uvdal i Numedal. Her skulle vi få et gammelt hus helt for oss selv. Det ble diskusjon i familien om vi skulle reise dit eller ikke. Da sa pappa: Vi reiser, da kommer vi i hvert fall ikke til Tyskland.

5 Så gikk turen videre oppover Numedal, via Kongsberg til Rødberg stasjon. Det var endestasjon på Numedalsbanen. Fra Rødberg kjørte vi med bil i 8 km, så med hest opp til Søndre Dokken i kirkebygda i Uvdal. Vi kom fram sent på kvelden og alle var veldig slitne. ( Det var 6. desember 1944) Vi fikk en veldig fin mottakelse i Uvdal. Der var flere damer som hadde kokt deilig betasuppe til vi kom. Det var varma opp vann så Egil kunne bade og vi andre få vasket oss. Almar var så sliten at han sovna når han satt på en benk og skulle ta av skoene. Det var deilig å legge seg i en seng igjen og vite at du kunne sove så lenge du ville, men vi var spent på hva oppholdet i Uvdal ville bringe. Endelig var vi framme, en måned etter at vi forlot Olderfjord. Vi var 9 barn da vi reiste hjemmefra, men bare 6 da vi kom fram til Uvdal. Den 9. desember døde lillebror Egil av lungebetennelse. Sykdommen fikk han på turen. Egil ligger begravd på Uvdal kirkegård. I februar kom Trygve fra Narvik. Han hadde reist med fa, Lea og Hjalmar Nilsen første del av turen, så en familie fra Øst Finnmark og videre med sjefen til Oslo, Derfra kom en dame fra evakueringskontoret og leverte han til pappa, som møtte dem på Rødbergstasjon. Da han så pappa satte han i: Pappa har du også fått frakk, det har jeg også. Tenk han var ikke blitt 7 år enda og reiste uten familie så langt. Dagen etter reiste mamma til Drammen og henta Liv på sykehuset. Det første Liv sa til mamma var: Tor Erik har knust nissen min, Nissen hadde mamma sendt henne til jul, så den hadde nok betydd mye for liv.

6 Evald kom fra Holmestrand Nå var alle samla i Uvdal og kunne delta i livet der.