SEPTEMBER 2011 KR.50,- HALVPARTEN GÅR TIL SELGER

Transkript

1 SEPTEMBER 2011 KR.50,- HALVPARTEN GÅR TIL SELGER N O 1

2 Hvordan jeg ikke ble tigger For noen år siden gikk jeg i Oslo som uteligger selv. Dette var på den tiden det ble moderne å sette seg ned med en kopp og tigge. Siden min oppdragelse gjorde det umulig for meg å be om noe uten å gi noe tilbake, syntes jeg det var altfor tungt bare å prøve. Men en kveld jeg var blitt truet fra meg plassen min på varmerista utenfor Steen & Strøm, sovnet jeg der jeg satt i kulda og tittet etter folk som var så fulle at de ikke orket å spise mer enn en bit av hamburgeren sin før den ble kastet i søpla, hvor jeg velvillig plukket den opp og nøt den med stor glede. Denne natten våknet jeg av at det sto en middelaldrende kvinne i pels og prøvde å dytte 43 kroner inn i hånden på meg. Jeg våknet brått og gned søvnen ut av øynene og prøvde høflig å forklare at jeg ikke var noen tigger, men en heroinist som hadde mistet soveplassen min på grunn av den altfor hurtige økningen av vold og våpenbruk nå om dagen. «Men du trenger pengene,» sier hun forsiktig. «Javisst,» sier jeg, mens tårene renner nedover kinnene på meg, jeg var jo sinnssykt sulten, og et sent kveldsskudd fra en av jentene nede på strøket gjorde at jeg ennå ikke var begynt å bli syk. «Da kan du vel fortelle en historie fra livet ditt,» sa hun, tryggere i stemmen nå som hun så at jeg var ren i tøyet. Jeg presenterte meg ordentlig, med et fast håndtrykk og møtende blikk. Og med ett slo det meg at jeg kan jo gi folk historier for pengene. Da ville det ikke være tigging. Nå har det gått noen år og livet har forandret seg for de fleste av oss. Men historiene lever slik de ble skrevet, nede på kaia med blåfrosne fingre eller på en benk på t-banen før vekterne kom og jaget meg. De ble skrevet for dere som nå kjøper =Oslo. Se på det som en gave fra meg som savner byen hvor det er plass til alle. «Denne natten våknet jeg av at det sto en middelaldrende kvinne i pels og prøvde å dytte 43 kroner inn i håvnden på meg.» Hilsen Ragnar Baltzersen 2 3 Foto: Dimitri Randi Koutsomytis Skaug

3 INNHOLD 6) Astrofysikeren: Forsetter 8) 22. juli fra gata 12) Oslo 31. august 16) Fra Utsalget: Uten dømmekraft 18) Marit svarer om rus 19) Opp fra grøfta 24) Tankekorset: Harald Zwart 26) Barnestemmer 28) Sri Sri Ravi Shankar 30) Karibua: Det kalkulerte vanvidd 32) HP En frelst torpedo 39) Religionsquiz 40) Bill Gates med egne ord 41) Kulturfjes: Tom Egeland 42) Foto: Min fars hverdag 50) Olavs Kryssord 52) Respons: Fra en datters dagbok 54) Filmfestival for hjemløse 56) Gatepresten: Forpliktelsen 57) Ti ting Redaksjonen: Dimitri Koutsomytis, Kari Bu, Mona Eieland, Tommas Leikvangmoen, Anlov P. Mathiesen. Bidragsytere, tekst: Camilla Svingen, Jan Christian Nielsen, Bill Gates, Kristian Mendoza, Marit Myklebust, Eirik Newth. Bidragsytere, visuelt: Kristine Vintervold, Ane Charlotte Ohren, Jonathan Ernst, Susanne Katrine Johansen. Takk til: Kaia Huuse, Jan Eggum, Even Skyrud, Merete Jørgensen, Jorunn Knive Hals, Gunnel Backer, Kenneth Lycke, Ida Backer, Maria Haug, Øistein Lydersen og Rebecca Kristensen, Astrid Nilsen Flisnes, Marianne Ween, Eli Svardal, Mari Svolsbru. Sætre AS. Utgiver: Stiftelsen Erlik Ansvarlig Redaktør: Anlov P. Mathiesen Kreativ Leder: Dimitri Koutsomytis Kulturredaktør: Kari Bu Design: Dimitri Koutsomytis Forside: Dimitri Koutsomytis Modell: Rose Henry Trykk: Grøset Distribusjon: Camilla Svingen Vibeke Kvalvåg Gøril Bjerkestrand Sogge Administrasjon: Vera Delmark Hovden Stiftelsen Erlik gir ut =Oslo, =Fredrikstad og =Drammen og Buskerud, er medlem av den internasjonale gateavisbevegelsen (INSP) og samarbeider med Virkelig (Tromsø), Megafon (Bergen), Sorgenfri (Trondheim) og Asfalt (Stavanger). =Oslo gavekonto: Kontakt =Oslo Skippergata Oslo E-post: Hjemmeside: Organisasjonsnummer: Telefon salgslokalet: Telefon administrasjon og redaksjon: Faks: E-post til redaksjonen: Leserinnlegg: Andre henvendelser: Kjøp kun magasinet av selgere med =Oslo-kort. Alle kjøp skal skje kontant. Det er ikke mulig å abonnere på =Oslo, kjøpet skal foregå på gaten. Antall autoriserte =Oslo-selgere: 940 Mer kjærlighet Ingen kan ta de pårørendes byrde. Det som er mistet kommer ikke tilbake. Men vi kan hedre de etterlatte med å bidra til et mer kjærlig samfunn. Empatien. For mange av oss har marerittet fra 22. juli allerede begynt å tilhøre fortiden. Tatt sin plass i en rekke av hendelser og en strøm av nyheter. På mange måter er det godt, for fellesskapet trenger å komme seg videre. Men for de tettest berørte forblir hendelsen i nåtiden. Slikt tap, sjokk og sorg skaper tomrom som ikke lar seg fylle. Men man kan bidra ved å bry seg. Verdigheten. Som folk taklet vi sjokket på en rørende måte. Med ledere som holdt et verdig og imponerende fokus på raushet og omsorg, i stedet for hevn og hat. Statsminister og kongehus satte en standard for språk og tone vi kan være stolte av. Kronprinsens «I kveld er gatene fylt av kjærlighet» på Rådhusplassen 22. juli blir stående som et symbol på det varme fellesskapet. Ledernes ord, folkets roser og den nasjonale omsorgen definerer noe tross alt positivt fra en grusom situasjon. Samholdet. Det er dog forståelig at enkelte synes alt samholdet ble overdådig, eller endog klissete. Det samme sies om spirituelle inspiratorer som Dalai Lama, Paulo Coelho, Eckhart Tolle eller Sri Sri Ravi Shankar. Sistnevnte som du forøvrig kan lese om senere i magasinet. Fokus på kjærlighet, sympati og medfølelse kan unektelig fremstå både pompøst og som forenklet positivisme. Innvendinger mot varmt samhold er likevel syltynn, fordi ekte medfølelse og nestekjærlighet har en herlig tendens til å ha den samme gode effekten, uansett hvordan den fremstår. Profitten. Så er det selvsagt alltid noen som skal profittere på katastrofer. Mest åpenbart i dette tilfellet var deler av dagspressen, med Dagbladet i en helt egen klasse. Spekulative forsider uten særlig relevans, kun for å selge aviser. Ditto spekulative nettartikler for å tiltrekke seg klikk, for igjen å tiltrekke seg annonsører. En skånselsløs bruk av pårørende og Utøya-overlevende. Massiv dekning av begravelsenes aller mest intime øyeblikk. Det har liten hensikt å peke fingre, men la oss håpe at man går i seg selv og lærer noe om normal anstendighet. «La oss rett og slett bidra til at kronprinsens ord ikke begrenser seg til den ene kvelden.» Kjærligheten. På vegne av selgere og ansatte i Stiftelsen Erlik ønsker jeg å gi de etterlatte den dypeste medfølelse i sorgen. For selv om ingen kan ta på seg sorgen og tomheten for deg, er det godt at noen er der med deg. At noen bryr seg. Og en stor honnør til alle som maktet å vise omsorg i en ekstrem situasjon. En medfølelse vi gjerne ser mer av i hverdagen ellers. Håpet får bli at terroren gjør oss til et varmere, rausere og mer tolerant folk. La oss rett og slett bidra til at kronprinsens ord ikke begrenser seg til den ene kvelden. Like pompøst som det er sant: La oss bidra til mer kjærlighet. Anlov P. Mathiesen, ansvarlig redaktør 4 5

4 Forsetter Vi kommer alltid til å vite hvor vi var da det skjedde. Jeg var utenfor blokka på Tøyen og lekte med sønnen min. O Av Eirik Newth Yr.no hadde varslet tordenvær, så da byen ga gjenlyd av et brak som fikk det til å riste i vinduene, trodde vi at regn var på vei. Like etter hørte jeg sirenene som innvarslet at Norge var blitt et annet. Dette skrives mens landet begraver sine døde, og tonefallet er preget av samhold og forsoning. Men vi vet alle at hverdagen vil vende tilbake. Før eller siden vil vi ha en normal samfunnsdebatt igjen, etter kjente skillelinjer. Likevel må vi håpe på at vi ikke bare husker, men også lærer. At vi blir litt større som enkeltmennesker og nasjon. Selv vil jeg gjøre mer enn å håpe. Jeg vil prøve. Jeg vil for eksempel prøve å skaffe meg en te-invitasjon til en muslimsk familie, slik vi ble oppfordret til tidligere i sommer. Jeg er flau over å si det, men etter åtte år på Tøyen er det noe jeg ennå har til gode å gjøre. Har du en invitasjon, så tar jeg imot. Jeg skal jobbe videre med min hang til å kategorisere ukjente som ansiktsløse medlemmer av en gruppe, basert på hudfarge, klesdrakt eller oppførsel. Vi er alle skyldige i slik tenkning av og til, kanskje er det en del av vår biologi. Men det fratar meg ikke ansvaret for å gjøre noe med impulsen når den av og til dukker opp. Kunnskap er botemiddel for det meste. Bladet du holder i hånden har gjort en uvurderlig innsats for å løfte enkeltmennesker ut av båsen «rusmisbruker», ved å gi oss kunnskap. En tilsvarende innsats trengs for andre som altfor lett blir satt i bås, som romfolket som har kommet til byen de siste årene. Jeg skal bli flinkere til å være stolt av å være innvandrersønn i en mangfoldig by. Mitt nordiske utseende og bornerte bokmål «Jeg vil for eksempel prøve å skaffe meg en te-invitasjon til en muslimsk familie.» får folk til å ta meg for å være like norsk som Harald Hårfagre, men min far kom til Norge fra England i Som de fleste innvandrere kom han hit for å søke lykken, og den fant han. Norge har gitt ham mye. Men min far har også gitt tilbake til sitt andre hjemland, i rikt monn. Vel så viktig som over førti års trofast innbetaling til felleskassen, er hans ikke-materielle bidrag. Som forfatter har min far fått norske barn til å le i tretti år, med lun britisk humor. Han var en del av den britiske humor-invasjonen, som i sin tid revolusjonerte hva nordmenn lo av. Min far er dermed en av svært mange utenfra som sørget for å gjøre dette landet mer interessant og morsommere å bo i. Jeg skal lære min sønn, som i altfor ung alder er blitt konfrontert med terrorens syke logikk, om dem som valgte å kjempe for sin overbevisning uten våpen og hatefulle ord. Jeg skal fortelle ham at Stine Renate Håheims ord «om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen» er noe langt mer enn en trøstende frase i en tung stund. Det er et ekko av lignende uttalelser fra utallige modige mennesker gjennom historien, representert ved tenkere og aktivister som Nelson Mandela og Martin Luther King. Og Mahatma Gandhi, som før han selv ble et offer for en terrorist, sa dette: «Du må ikke miste troen på menneskeheten. Menneskeheten er et hav; om noen dråper i havet er skitne, blir ikke hele havet forurenset.» Havet er fremdeles rent det er håp for menneskene. Foto: Dimitri Koutsomytis 6 7

5 22. juli fra gata Selger Perry stod og solgte =Oslo like ved regjeringskvartalet da bomben eksploderte. Tekst: Marianne Ween/Mona Eieland Foto:Dimitri Koutsomytis Jeg sto midt i gata og solgte blader da det smalt. Jeg skjønte med en gang at det var en bombe som hadde gått av. Glass fra vinduene i bygningene rundt knuste og jeg kastet meg ned. Mesteparten av glasset havnet mellom bygningene og der jeg sto. Likevel fikk jeg en del småkutt på beina. Da jeg reiste meg opp igjen ringte det i ørene mine og jeg kjente lukta av røyk og blod. Rundt meg var det mange mennesker som hadde ulike reaksjoner på det som skjedde. Noen lo, noen grein, noen skreik, noen gikk rundt apatiske. Jeg så to personer som hadde gått et sted hvor mye glass hadde falt ned. Den ene var ei dame som var kuttet i magen og jeg kunne se innvollene. En annen hadde fått beina kuttet over. Jeg var usikker på om de var i live, men det samlet seg mange rundt henne for å hjelpe. En person som satt ved en uterestaurant så rett mot meg, men uten å blunke. Da så jeg at han hadde en glassplint i hodet. Jeg tenkte: «Herregud, jeg ser rett på et lik som ser rett på meg!» Foto: Dimitri Koutsomytis Min reaksjon på alt dette var først at jeg sa: «Kjøp =Oslo, kjøp =Oslo.» Men så: «Hva er det jeg holder på med? Legg vekk magasinene, se heller om det er noen jeg kan hjelpe!» Jeg kan førstehjelp og så etter folk som jeg kunne hjelpe, og gikk oppover mot regjeringsbygget og rundt i byen i 3 timer, men det føltes som 10 minutter. Da jeg kom hjem så de jeg bor med at det var noen galt med meg. Jeg har sett døde mennesker før, mennesker som er skutt, men dette har gjort mye større inntrykk på meg enn noe annet jeg har opplevd. Da jeg gikk ut senere på kvelden for å spise, ble jeg nektet mat fordi de trodde jeg var rusa. Men jeg var jo bare i sjokk. Jeg har ikke tatt imot krisehjelp, men har snakket med mange om det, og det hjelper. Mitt håp er at ting går videre og at byen ikke stopper. Jeg synes det er forkastelig med all oppmerksomheten morderen får, jeg tror han nyter den. Jeg sitter igjen med en tomhet. Det verste var at jeg ikke kunne gjøre noe de tre timene jeg gikk rundt i byen. 8 9

6 Dalens bunn Når mørket lammer ditt trette sinn så intet lysglimt får slippe inn, da er det trøst i å tenke på at lenger ned kan det ikke gå. For har du nådd ned til dalens bunn så må jo ferden fra denne stund på ny ha kurs imot fjellets topp, om bare du ikke stanser opp. Så rett opp ryggen, ta nye tak, om enn du føler deg trett og svak! Se, snart du atter i solen går! Da kan det tenkes at du forstår å sette pris på hver dag og kveld, og til og med syns det var et hell at du fikk vandre en liten stund der nedi mørket i dalens bunn? av Jan Eivind Eie, leser Foto: Dimitri Koutsomytis

7 Kinoaktuelle kamerater «Filmen har lært meg ekstremt mye som lege.» Den ene er kjent fra Bokprogrammet, og den andre er turnuslege. Sammen er de dynamitt i filmen om en heroinbruker fra Oslo Vest. Tekst: Kari Bu kari@erlikoslo.no Foto: Dimitri Koutsomytis dimitri@erlikoslo.no 12 13

8 Filmen «Oslo, 31. august» hadde premiere under Cannes filmfestival, og fikk sekser både i Dagbladet og Dagsavisen. Anders Danielsen Lie er blant Norges mest anerkjente filmfjes, selv om han egentlig er lege. Hans Olav Brenner betegnes som et funn for filmen, selv om han egentlig er programleder. De har vært venner i ti år, og mener det er et pluss for samspillet. Mye i filmen er beslektet med mitt eget liv. Måten å snakke på, og hva man snakker om, sier Hans Olav. Det gjør oss litt bekymret. Filmen handler om en ung mann på permisjon fra rusbehandling. Hans Olav spiller kameraten hans, en noe misfornøyd småbarnsfar. I hvert fall liker han å stønne over drømmer som gikk i vasken. Det er kanskje typisk for kulturmiddelklassen at man aldri blir ordentlig fornøyd med livet. Lykken ligger mye i forventningen. Man stiller høye krav og blir disponert for misnøye, sier Anders. Han spiller hovedrollen gjennom en hektisk dag i Oslo, og heter også Anders i filmen. Filmen viser at du kan være veldig ensom selv om du har mange rundt deg. Regissør Joachim Trier har selv hatt venner med store rusproblemer. Deriblant høyst ressurssterke folk. Å lykkes er ikke det samme som å være lykkelig. Tung avhengighet kan forekomme hos folk du aldri skulle tro led av det, sier Anders. Det å lykkes vet våre to venner alt om. Anders fikk sin første hovedrolle som 11 åring i filmsuksessen «Herman», og ble genierklært i «Reprise» for fem år siden. Før han fylte tredve ble han også lege og prisbelønt fagbokforfatter. Hans Olav har ledet flere TV programmer i NRK, og ble kåret til beste mannlige programleder under Gullruten Men er de lykkelige? Jeg tror jeg ville vært mer lykkelig hvis jeg kjente min plass, sier Hans Olav. Hvis jeg var i et system med klare forventninger og grenser for hva jeg kunne prestere. Nå føles alle muligheter åpne. Det skaper en rastløshet som jeg iblant skulle vært foruten. Men jeg har gode stunder når jeg blir oppslukt av prosessen og ikke tenker på resultatet. Det er mye viktigere enn å virke vellykket utenfra. Det er ikke nødvendigvis det du tror som gjør deg lykkelig, sier Anders. Du må glede deg over de små tingene du har rundt deg hele tiden. Det er det som egentlig gjør deg glad. Norge skal være ett av de beste samfunn å leve i, men mange sliter psykisk. Du ser også at folk med stor suksess har overhyppighet av rusmisbruk og depresjon. Jeg mener ikke at man blir lykkelig «Jeg går løs på roller som menneske ikke som profesjonell skuespiller.» av å være fattig og ufri, men Hans Olav skyter inn at Thomas, hans karakter i filmen, er mer fornøyd enn det virker som. Han har evnen til å uttrykke misnøye, men ønsker han seg egentlig et annet liv? Før har han nok eksperimentert med narkotika. Familielivet beruser ham ikke i øyeblikket. Det er en mer langtrukken lykke. Han har sikkert ønsket seg en strålende akademisk karriere, men nå holder han foredrag i Bø. Ikke et vondt ord om distriktshøyskoler, altså... Thomas er høyt utdannet. I tide og utide refererer han til litteratur. Det blir komisk i filmens trivielle omgivelser. Litteraten og den rusavhengige slår fast at bare mindre smarte folk er lykkelige. Kanskje kan litteraturvitere bli en udetonert bombe av frustrasjon, ler Hans Olav. Det er jo få forlagsjobber, og få litteraturjobber i media. Synes du folk tar for mye utdanning for tiden? Det er åpenbart at mye ikke er relevant for arbeidslivet. Men jeg liker irrelevante utdannelser. Selv har jeg studert religionshistorie og statsvitenskap. Jeg har aldri tatt noe endelig livsvalg, men jeg kom inn i NRK gjennom studentradioen. Det er ikke første gang de to vennene treffes som skuespillere. De konkurrerte om samme rolle i TV serien «Sejer Djevelen holder lyset», som ble sendt i Hans Olav trakk det lengste strået på audition. I første episode skjøt jeg kjæresten min med hagle. I siste episode tok jeg livet av meg på cella, ved å henge meg i min egen skjorte. Jeg gikk veldig inn for oppgaven, sier Hans Olav, som bare føler behov for én rolle hvert tiår. I «Oslo, 31. august» har Anders den mest krevende rollen. Filmkritikere har tryglet ham om å bli skuespiller på heltid, men han vil ikke slutte som lege. Jeg er mer interessert i de gode prosjektene, enn skuespillet i seg selv. Skulle jeg satset på en filmkarriere, måtte jeg gjort en del jeg ikke hadde lyst til. Jeg går løs på roller som menneske ikke som profesjonell skuespiller. Jeg ville slitt meg ut om jeg skulle gjort det hele tiden. Anders gjorde et enormt forarbeid til rollen, selv om han allerede hadde jobbet på en avrusningsklinikk. Han hadde lange samtaler med en venn av regissøren, som tidligere gikk på heroin. Han hospiterte på Feltpleien, gikk på møter i Anonyme Narkomane, dybdeintervjuet folk på avrusning, studerte Veksthusets behandlingsmodell og besøkte Alfaklinikken i Vestfold. Aksel Thanke ved Alfaklinikken lærte oss mye om avhengighet som et allmenmenneskelig problem. Det var nyttig. I prinsippet kan du bli avhengig av det meste; all slags atferd som regulerer følelseslivet. Jeg er blitt veldig ydmyk overfor slike problemer. Avhengighet er veldig komplisert. Rusavhengighet handler om mye mer enn rusmidler. Filmen har lært meg ekstremt mye som lege. Den største utfordringen ligger kanskje i ettervernet, når behandlingen er over. Da er folk sårbare. Kunne legen Anders reddet Anders i filmen? Det er vanskelig å redde noen hvis de ikke selv er motivert. Vil folk virkelig gå til grunne, får de det ofte til. Rusavhengige føler mye selvforakt og skyld når de ikke klarer å ta til seg den hjelpen som fins. Det blir et problem i seg selv, sier Anders. Han synes leger og skuespillere har mange felles utfordringer. Begge må være tilstede i øyeblikket, og raskt finne kjemien med folk rundt seg. For å klare det, har han brukt meditasjon og mange andre teknikker. Hans Olav slenger bagen «Vil folk virkelig gå til grunne, får de det ofte til.» fra Cannes filmfestival over skulderen. Han blir stadig ertet for å bruke den, og benekter at han har fått flere tilbud som skuespiller. Det er ikke helt sant. Radioteateret mente han ville egne seg som sykepleier 2, med én replikk. Lønna gikk vel på en intern vinkvote, smiler han, og forteller at han nettopp har lukeparkert med Kåre Willoch. Han holder på med opptak til sitt nye TV program «Brenner», hvor bilen er studioet. Vi går ut i parken på St. Hanshaugen, og får oppleve en ekte samtale mellom filmkameratene. Vi gjenkjenner Hans Olavs tone fra filmen, lettere ironisk: Oi, det som skjer der borte er veldig fascinerende. Nesten for godt til å være sant, sier han, og sikter til sju mødres gymnastikk på matter, medbrakt babyer. Barselgruppe heter det. Tenk om Knausgård hadde sett det der, sier Anders. Og her ligger veldig mange pølser på geledd. Så fullt av inntrykk det var her i dag, konkluderer Norges nyeste filmstjerne

9 Noen må være uten dømmekraft Skippergata er mer belastet og selgerne våre mer frustrerte enn noensinne. Stigmatiseringen har nådd nye høyder. Oslo S er belastet med kjøp og salg av rusmidler. Derfor skulle politiet på forsommeren ta ansvar. Det ble satt opp en bemannet politipost. Alt åpenlyst salg skulle slås ned på. Det ble opprettet et samarbeidsorgan mellom kommunen, politiet og flere aktører på rusfeltet. Etter hva som kom meg for øret skulle denne gruppen finne skånsomme løsninger på sikt for de rusavhengige. Jeg fikk etter kort tid et ark som skulle henges opp i vårt salgs-lokale. Tykke bokstaver fortalte meg at Oslo Kommune nå hadde flere alternativer til plata. Noen av aktivitetene var tur til tusenfryd, grilling og kino. Jeg trodde først at dette var en dårlig spøk, men den gang ei. Så plutselig en dag, uten forvarsel, slår politiet til på plata og nedre del av Karl Johan. Det kom en egen politipost som plasserte seg rett ved tigeren på Oslo S. Vi som holder til i Skippergata fikk se gjenger med rusavhengige løpende nedover gata. Denne dagen kom selgere løpende inn til oss for ikke å bli tatt. Politiet ransaket, beslagla penger og rusmidler. Enkelte måtte inn i arresten og andre fikk 24 timers bortvisning fra Oslo S og Skippergata. Selgere ble sinte og flere gjorde opprør mot politiet. Jeg kunne ikke forsvare politiets handlinger. Her sto vi side om side med selgere og så galskapen utspille seg. Jeg var sjokkert og rasende. Politiet har fortsatt gjennom hele sommeren. Har det blitt færre rusavhengige? Eller er poenget kun å vise makt? Rusmiljøet prøver nå desperat å finne seg nye steder. For det er naturligvis ikke slik at rusavhengigheten forsvinner fordi den ikke synes like godt. «Jeg trodde først at dette var en dårlig spøk.» Fortsatt er det like mange mennesker som hver eneste dag må kjøpe stoff. Før kunne disse handle på plata. Nå er det en heksejakt før de endelig finner seg et sted hvor ikke politiet ser. Det å kjøpe stoff har også blitt mer risikabelt, salget foregår mye raskere og du vet aldri hva du kjøper. Dette fører til flere skader og overdoser. Jeg sender ofte en tanke til disse politifolkene som faktisk må utføre denne heksejakten. Jeg nekter å tro at de er enige at dette er den beste løsningen for rusproblematikken i Oslo sentrum. Ingen kan vel være så dumme at de tror at dette løser problemet? Eller handler det om øremerkede midler som må brukes opp før neste års budsjett? Jeg ser ingen fordeler med tiltaket rundt Oslo S så lenge man ikke kan tilby et alternativ. Folk blir ikke rusfrie av å bli jaget rundt. Hva om de hadde gitt disse menneskene et verdig alternativ som behandling for lidelsen. Rusavhengighet er en sykdom. Er dette behandlingen? Det er smått absurd å måtte spørre: Hvor mange ganger skal vi måtte gjenta dette før det blir en endring? Camilla Svingen, fagansvarlig i =Oslo Foto: Dimitri Koutsomytis 16 17

10 Spør Marit om rus PRISEN Sykepleier Marit Myklebust er leder ved Gatehospitalet i Oslo og medlem av Stoltenberg-utvalget. Send dine spørsmål til marit@erlikoslo.no SPØRSMÅL: Hver sommer prøver politiet å jage de narkomane fra Plata. Hva tenker du om det? Hva må til for å unngå samlingssteder i byen der narkotika omsettes åpenlyst? Mats SVAR: Jeg synes dette er et svært vanskelig spørsmål, og jeg er ikke i stand til å svare sånn kort og greit. Jeg vil prøve å dele noen av mine tanker. Jeg synes ikke det er noe greit at mennesker jages rundt omkring. Å jage folk har ikke vist seg å gi noe som helst løsning på selve problemet. Med dette sier jeg noe om at å få folk bort fra Plata, uten at det skjer noe annet i tillegg, ikke er noen god løsning. Videre synes jeg det er utfordrende å gå utenfor Oslo S og se på den åpenlyse omsetning av ulovlige stoffer, og jeg synes det er ubehagelig å få tilbud om å kjøpe stoff. Jeg tror også den lette tilgangen på stoff kan være en åpning for å rekruttere unge inn i miljøet, noe som er svært negativt. Hva skal vi da gjøre? Jeg tror ikke politiet aleine skal ha denne utfordringen, og kanskje kunne en sett for seg en løsning i tre deler: 1) De som ikke bruker, men bare selger, må tas hardt og få rask straff eller eventuelt sendes ut. Dette er ikke nytt, og det prøves det sikkert på. 2) De som bare kjøper stoff og har brukt narkotika i mange, mange år, «de slitne», burde fått tilbud om hjelp og LAR i løpet av ett døgn. Da må medikamentet og et ordentlig sted å bo være en del av tilbudet. En smidig ordning i forhold til dette mangler det en del på, og ordentlig bolig tilpasset behov mangler det MYE på. 3) De som både selger og selv er slitne, er det etter min erfaring ikke så lett å få ett godt samarbeid med. Mange av disse er vant til å ha MYE penger, og selv om en tilbyr metadon og et greit sted å bo så vil mange ikke gi slipp på «jobben» sin. Her tenker jeg at en systematisk må jobbe med motivasjon til å bryte dette mønsteret. Disse personene må følges opp spesielt, og når de er innstilt på å bryte, så må hjelpen være der over natten. Kanskje burde disse også få et LAR-medikament, selv mens de lever «salgslivet». Men der må det være en målrettet oppfølging for å få dem motivert til endring. Denne listen kunne vært utvidet med mange flere punkter, men som du ser, så tenker jeg at aldri vil politiet kunne løse grunnproblemet aleine. Det er et ordensproblem, men ikke bare det! SPØRSMÅL: Jeg har skjønt at du var politiker en gang. Hvis du var det i dag, hva ville vært din viktigste kampsak i forhold til rusavhengige? Eller flere saker, hvis du ikke klarer å velge en :) Elise SVAR: Etter å ha jobbet i 7 år blant noen vakre, slitne mennesker, så synes jeg hele dette feltet er svært sammensatt og vanskelig. Likevel så tenker jeg av og til: Hvis jeg hadde all makt, hva ville jeg da gjøre? Hva ville hjulpet? Da må jeg først si at det viktigste er å hindre rekruttering, hindre at unge mennesker begynner å ruse seg. Da er all forebygging viktig. Dette skriver jeg ikke mer om her, men begrenser spørsmålet ditt til å gjelde hva jeg ville gjort i forhold til mennesker innen rusfeltet som har ruset seg i mange, mange år. Det er dette området jeg kjenner best. Jeg ville gitt alle LAR i følge med en kontrakt. Tilbudet skulle bestå i metadon/suboxone, styrt nedtrapping av pille-avhengighet og et ordentlig sted å bo med tilpasset oppfølging (mat, rengjøring, handling osv). Så ville jeg hatt en del som pasienten selv måtte følge opp: Ikke selge dop, ikke tigge på gata, ikke bo ute, møte opp hos psykolog der dette er nødvendig. Til slutt: jobbe sammen for å fylle dagene med noe spennende, interessant, meningsfullt. Jeg kan dessverre ikke kutte ut noen av disse faktorene, for de henger sammen. Når jeg sier noe om å selge dop, ikke tigge på gata og det å sove ute, så handler det ikke om en sånn «fy, fy»-innstilling, men min erfaring er at slike forhold er så utrolig negative for den enkeltes helsetilstand. Og du, om jeg måtte velge én ting, så velger jeg ET ORDENTLIG STED Å BO MED NOK HJELP!! Hun fikk ikke bo med familien, ble hjemløs og nær drept. Men den kanadiske indianerkvinnen nektet å gi opp, snakket med Nelson Mandela og begynte å selge gatemagasin. Tekst: Kari Bu kari@erlikoslo.no Foto: Dimitri Koutsomytis dimitri@erlikoslo.no Opp fra grøfta 18 19

11 Rose Henry er det ultimate bevis på at skjebnen kan snus. Vi møter henne i Glasgow, en halv jordomseiling fra hjembyen Victoria i Canada. Hun har jobbet hardt for å samle inn penger til å dra på konferanse med verdens gatemagasiner. For fem år siden kunne hun knapt lese og skrive. Nå skriver hun halve natta, og kommer ofte på trykk i Victoria Street Newz. Hun selger også gatemagasinet, men hun har for lengst sluttet med rus. Utenfor Skandinavia er det ofte ren fattigdom som gjør at folk selger gatemagasiner. Rose ber om 7-Up når redaktører og andre deltakere på konferansen drikker øl. Hun blir raskt kjent med folk, og gjør inntrykk på alle. Selv fikk hun ikke lov å vokse opp med sine nærmeste. Jeg ble født med en nyresykdom, og bodde på sykehus fra jeg var to til jeg ble åtte. Foreldrene mine bodde i et indianerreservat uten helsestell. De fikk ikke lov å besøke meg. Legene sa at de kunne dra med seg sykdommer, men det var bare diskriminering. En dårlig unnskyldning! sier Rose, som likevel kaller seg heldig. På den tiden ble folk fra min rase fratatt familien. Vi skulle ikke lære om det å være indianer. Vi skulle ikke en gang vite at myndighetene stjal landet vårt og ødela kulturen. Ingen fikk gå på vanlig skole. Barna ble sendt på internatskoler, som ble drevet av ulike kirker. Der var det voldtekter og drap. Babyer ble født og avlivet i skolegården. Først i 1996 ble den siste internatskolen stengt. Mitt folk kom sammen og fortalte hva de hadde opplevd som barn. Mange fikk ikke jobb fordi de var skadet for livet. Historiene ble dokumentert, og myndighetene ble saksøkt. Rose slapp unna internatskole, men hun ble ikke sendt hjem da helsa bedret seg. Sykepleieren sa at jeg skulle få et bedre hjem. Jeg trodde hun mente et større rom på sykehuset. Det ville jeg ikke ha, for jeg hadde fått venner på rommet. Noen satt i rullestol og noen kunne ikke snakke. Jeg trodde jeg skulle bo på sykehuset for alltid, og visste ikke om noen verden utenfor. Så en dag kom en hvit kvinne og sa at hun skulle ta meg med hjem. En time senere hadde jeg fått en fosterfamilie med sju barn i den lille byen Powell River. Heldigvis tok de vare på meg. Jeg ble ikke misbrukt slik som mange andre fosterbarn. Men jeg fikk mye juling av barna på skolen. Lærerne tolererte meg, men de brydde seg ikke om hva jeg lærte. Min måte å lære på handlet ikke om bøker, jeg måtte erfare ting. Jeg skjønte ikke hva jeg selv leste og skrev. Rose vendte seg til livet i den hvite middelklassen, og fosterforeldrene brøt loven for å bringe henne nærmere opphavet. De tok henne med til vaskeriet hvor moren pleide å komme på lørdager. Jeg skjønte ikke at det var min biologiske mor jeg så. Hun var ofte full og ugrei, derfor tenkte jeg at det ikke kunne være moren min. Etter hvert lærte jeg at oppførselen skyldtes barndommen hennes. Det gikk 36 år før jeg tok mor i hånden. Vi sto ved gravstedet til nevøen min, og mor sa at hun hadde ønsket å holde meg helt siden jeg var liten. Men myndighetene hadde sagt at hun aldri måtte fortelle meg at hun elsket meg. Det ville forvirre meg, mente de. Jeg ante ikke hvor myk hånden hennes var før jeg ble voksen. Hun var en stor kvinne, slik som meg. Etter elleve år i fosterfamilie, var Rose overlatt til seg selv, og flyttet til Calgary. Der var veien kort til dop, prostitusjon og hjemløshet. I praksis kunne hun ikke lese og skrive. Bunnen nådde hun da en trailersjåfør pekte en pistol mot hodet hennes, voldtok henne og prøvde å kvele henne. Han etterlot meg i en grøft, og det var 36 minusgrader i lufta. «På den tiden ble folk fra min rase fratatt familien.» 20 21

12 Så du kan trygt si at jeg dro meg selv ut av grøfta. Jeg fant en brannstasjon og fortalte en brannmann hva som hadde skjedd. Han kjørte meg ti kilometer til sykehus. Legene ba ham ikke bekymre seg, siden jeg bare var en full indianer. Jeg måtte kjempe for å få medisinsk behandling. Åtte måneder senere hadde Rose enda ikke fått skikkelig hjelp. Hun flyttet fra Calgary til den lille byen Salmon Arm. Der lurte legen på hvorfor hun ikke kunne bevege den ene armen. Den satt fast i én stilling. Hun ble sendt til spesialist, som sa at armen måtte amputeres. Rose nektet, og en lege kom for å undersøke mer. «Vi kan ikke operere en gravid kvinne», sa han, og krevde abort. Legen sa at jeg ville miste armen hvis jeg fikk barnet, men det var greit for meg. Jeg kommer fra en tro hvor vi skal ære barna. De er en gave vi har lånt fra forfedrene. Abort var uaktuelt. I dag sier Rose at sønnen reddet livet hennes. Han gikk da han var ti måneder, og kjørte tohjulssykkel som treåring. Han så ikke noe galt med morens arm, og dro stadig i den. Han krevde to hender fordi han alltid løp. Slik ble han terapeuten min. Nå er han en voksen student, og jeg har fortsatt to armer. «Vi skulle ikke en gang vite at myndighetene stjal landet vårt og ødela kulturen.» ville lese det. En som kjente min historie, ga tekstene til en tysk professor. Han forsket på hjemløse, og ville ha min hjelp. «Du har livets skole,» sa han, «derfor vil jeg ha deg med på laget». Jeg lærte å intervjue folk, og fikk møte forskere fra University of British Colombia. I 18 måneder jobbet jeg for professoren. Jeg ble enda flinkere til å skrive, og tekstene mine fant veien til USA. Rose ble invitert til en konferanse for gatemagasiner i Chicago, men det var en annen invitasjon som gjorde henne verdensvant. Før hun ble hjemløs for andre gang, var hun i full sving som aktivist. En organisasjon for menneskerettigheter i Vancouver hadde oppdaget talentet hennes. I 2001 ble hun sendt på verdenskonferansen mot rasisme i Durban, Sør-Afrika. Jeg hadde aldri vært utenlands, og var redd for å reise. Jeg hadde jo hørt dårlige ting om Sør-Afrika. En annen ble med meg fra Canada. Vi sto og pratet i fellesarealet da Nelson Mandela kom forbi. Danny Glover og alle filmstjernene var også der. Jeg fikk sansen for han fyren. Mandela, altså. Jeg fikk sitte ved hans bord. Han var veldig grei, og jeg likte å snakke både med hans første og andre kone. Vi snakket mye om rasisme og hva vi hadde til felles. Jeg ble invitert i bryllup til kongen av Swaziland, som skulle få sin trettende kone. Nelson Mandela kom også i bryllupet. Rose ble gift og sosialarbeider i Victoria. Men for fem år siden mistet hun hjemmet sitt. Huset ble solgt, og den nye eieren ville ikke ha leieboere. Ledige boliger fantes ikke i nærheten. For andre gang havnet Rose på gata, rettere sagt i bilen, hvor hun bodde sammen med ektemannen. Hun ble sagt opp fra jobben, og hadde ikke noe sted å gå. Jeg nektet å bli avhengig av sosialpenger. Det er min holdning. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til skolen, og fikk hjelp av et forsikringsselskap. Jeg var 46 år, indianer og snakket for høyt om menneskerettigheter. Derfor mente de at jeg var dårlig stilt på arbeidsmarkedet uten utdanning, smiler Rose. Hun ble plassert i sjuende klasse, og en lærer skjønte at hun trengte undervisning tilpasset hennes måte å lære på. Dermed brukte hun bare to år på fem klassetrinn, og fullførte 12. klasse med karakteren B+ i engelsk. De fleste skriver små historier når de lærer å skrive. Jeg skrev om Canadas grunnlov. Så ble jeg oppfordret til å selge Victoria Street Newz. Jeg ga dem det jeg skrev, men jeg trodde ikke noen Rose er ikke lenger hjemløs, men hun har slett ikke blitt borskjemt. Hun må fortsatt gå på biblioteket for å få tilgang til PC. I Glasgow skriver hun på alt hun kommer over av papir. Jeg tenker at hun trenger sin egen PC. Thomas Anthun Nielsen, avtroppende redaktør for Megafon i Bergen, tenker det samme. Til slutt er vi fem nordmenn som sniker oss ut fra konferansen og oppsøker PC World, en enorm butikk like ved hotellet. Vi kjøper en rød laptop med matchende minnepinne. Snart kan Roses 629 Facebook-venner lese på profilen hennes: «Det er helt fantastisk å ha sin egen laptop. Nå kan jeg koble meg på nettet over alt.» Jeg er veldig begeistret for denne konferansen, sier Rose. De siste månedene har alt løst seg. Det er en grunn for alt som har skjedd, og jeg er velsignet med mye. Jeg har ikke bare fått en ny PC, men også nye venner. Hele veien har jeg hatt de samme verdiene. Når jeg står på salgshjørnet mitt, vil jeg ikke at folk skal se den stakkarslige personen, men ressursene. «Jeg ble invitert i bryllup til kongen av Swaziland.» 22 23

13 Harald Zwart Den verdenskjente filmregissøren om suksess, kreativitet og en mulig fremtid som påtroppende «eldreminister». Tekst: Mona Eieland Foto: Dimitri Koutsomytis Hvordan har sommeren din fortonet seg i Norge? Den har vært veldig fin. En så norsk sommer som det kan få blitt, hvor barn bader og det er rom for overnattinger hos nabobarn, og nabobarn som overnatter hos oss. Bortsett fra et par turer til USA, har vi virkelig klart å koble av og nyte sommeren. Hva er suksess for deg? Suksess for meg er å slippe å være nervøs for fremtiden. Hvilke kriterier legger du til grunn i dine filmer for å være en god skuespiller? Hva jeg ser etter mener du? Det er så mangt. Det man må huske på er at hvis man er en skuespiller og ønsker en rolle, og ikke får rollen, er det sjelden fordi man ikke er flink nok. Det er mer at vedkommende kanskje ikke er den man ser for seg i den aktuelle karakteren. Så det er like mye type og egenart. Ikke nødvendigvis det mange tror, det å se bra ut. Det er kanskje det minst viktige. Hva er den største forskjellen på amerikanere og nordmenn? Amerikanere er jo veldig flinke til å glede seg på andres vegne. De er veldig flinke til å gi deg et klapp på skuldra og si good for you!. Men i Norge, vel nå er ikke Norge så ille som mange vil ha det til, men her eksisterer det nok et lite snev av jantelov og misunnelse. Men når det er sagt, vi kjenner entusiasme her likevel, men amerikanerne er nok enda flinkere til å unne andre noe godt. Hva tenker du er det viktigste man kan gjøre som et medmenneske? Der har jeg også lært mye fint av kona mi Veslemøy. Det å engasjere seg i andre mennesker, sette seg selv i annen rekke og respektere andre uansett hvor man kommer fra og hvem man er. Sette seg ned og lytte til andre. Vise at man er interessert i andre mennesker, og ikke minst, hjelpe der man kan. «Hvorfor skal ikke de fineste strandtomtene og de flotteste husene brukes på de eldre?» Hva er ditt beste råd til den som er ung og jobber for å bli en suksessrik regissør? Det er nok vanskelig å gi noen råd som gjør at man lykkes sånn direkte, men ofte ser jeg en tendens hos mennesker som har lyst til å regissere eller jobbe med film. Man må skille mellom det å være en regissør, og det å faktisk regissere. For det å regissere er utrolig mye jobb. Mange ser nok utenom det, og syns det er veldig flott med det kule rundt det å være en regissør imaget. Jeg synes mange lider av at de vil være regissører mer enn de faktisk ønsker å regissere. Jeg tror nok man må prøve å skrelle bort alt som har med image og myter rundt jobben å gjøre, og bare sette i gang og lage noe. I hvilke situasjoner føler du at du viser den beste utgaven av deg selv? Veldig bra spørsmål, for man forandrer seg nok litt i forskjellige situasjoner. Når jeg virkelig klarer å stenge verden ute og ta meg tid til barna, og ikke bare late som jeg lytter. Men faktisk se dem i øynene og høre hva de sier, og hva de virkelig vil formidle. Ikke være sånn veldig opptatte foreldre som tror de skjønner hva ungene spør etter, mens det ikke er det de mener. Barn er ikke barnslige. Barn er voksne Harald Zwart og kona Veslemøy Ruud Zwart på premieren til 'The Karate Kid' i LA (Foto: Chris Pizzello/Ap) mennesker i sitt eget hode de, og det er viktig å ta dem på alvor. Når jeg kjenner at jeg har den kontakten, og har viet dem den oppmerksomheten de absolutt fortjener, da tenker jeg det var bra gjort. Når jeg kjenner at nå investerte jeg noe viktig i fremtiden. Gjør rusmidler en mer kreativ, tror du, eller er det en myte? Det å tro at rusmidler og kreativitet går i hånd, at man trenger rus for å være kreativ, mener jeg at jeg er et bevis på ikke er tilfelle. Og for å gå tilbake til ditt foregående spørsmål, så var jeg nok den dårligste utgaven av meg selv da jeg tidligere brukte alkohol. Jeg ble mindre kreativ av å drikke. Det er helt fullstendig feil, en myte. Jeg er avholdsmann, men avholdsmenn har kanskje en litt sånn negativt lada tone over seg. Avholdsmenn i gamle dager prøvde jo å misjonere sitt eget syn, men sånn har aldri jeg vært. Det er et helt personlig valg, jeg drikker bare ikke alkohol. Hverken kona eller jeg har noen gang prøvd noen form for narkotika heller. Som yngre var jeg tungt inne i musikkmiljøet i Fredrikstad, og jeg husker jeg hadde bekjentskaper som ruset seg, men jeg har selv aldri prøvd. Og så har jeg endt opp der jeg har endt opp, helt uten rusmidler. Men pass på å ikke gjøre meg til talsmann for avholdenhet. Det kan være lett å ha en sånn nedlatende holdning, at man gidder å ruse seg liksom? Jeg kan lett se at livet ens kan ha tatt en venstresving før en vet ordet av det, og jeg kan forstå at det er helt umulig å komme seg ut av avhengighet. Men man er ikke dårligere mennesker av den grunn. Omstendighetene har kanskje bare vært at man har følt at rus var den eneste utveien, på et eller annet tidspunkt. Du er helseminister i Norge for en dag. Hva er det første du ville tatt tak i? Helseministerjobben har jeg vel ikke så mye å si om. Jeg syns at helse-norge er veldig bra i forhold til der vi bor, og jeg er veldig stolt av det. Jeg syns derimot at eldreomsorgen er noe å ta tak i. Altså, hvorfor skal ikke de fineste strandtomtene og de flotteste husene brukes på de eldre? Det skjønner jeg ikke. Man lever liksom frem til et mål, så hvorfor skal vi ikke sørge for at de eldre har det bra? De skulle fått alt hva de ønsket seg. De skulle fått lov til å drikke rødvin til lunsj hvis de ville, og vært oppe hele natta og surfet på internett. Det skulle de fått lov til. Det å være gammel er ikke noen sykdom, det burde være en fest. Det ville jeg brukt en dag til da... Du ville vært en ny type minister du da? Ja, en eldreminister, eller en partyminister for de eldre kanskje? 24 25

14 Hva tenker små og store barn om terror? Det der har jeg aldri hørt om, nå bare finner du opp ord for å ha noe å skrive! Natalie, 5 år Tekst: Mona Eieland mona@erlikfredrikstad.no Terror er noe som syke mennesker gjør. Det har mamma sagt. Silje, 6 år Jeg tenker at det er veldig dumt at noen gjør så utrolige slemme ting. Det er utilgivelig og trist. Josefine, 10 år Det er nifst bare det å høre ordet. Terror forbinder jeg med noe veldig ondskapsfullt. Det er vanskelig å forklare. Men det er på en måte en enmannskrig. Det er en, eller en liten gruppe mennesker som går til angrep. Live, 15 år Hva jeg tenker om terror? Det er det verste mennesker kan bli utsatt for. Uskyldige mennesker som tror på noe, som blir drept av syke mennesker, er helt forferdelig. Det verste som er her i verden er terror. Anna, 16 år Jeg vet hva det er ja, for det har skjedd her i Norge. Men akkurat hva det er, vet jeg ikke. Men det er noe dumt. Vegard, 5 år Det er når noen dreper andre. Det er ikke lov og man blir straffet for det. Sånn at da skjer ikke det igjen. Jeg har snakket med foreldrene mine om det masse. Det skjedde til og med i Oslo i sommerferien, og jeg har hatt mareritt om at det kan skje igjen. Men det går bra nå. Belinda, 11 år Terror er vel en ting noen mennesker bruker for å vise sin sak eller mening. Det kan være hva som helst, bare man tror sterkt nok på saken. Man må være så sterk i troa at man er villig til å dø for den. Folk som utfører terror er enten veldig syke i hodet eller så vet de rett og slett ikke bedre. Gustav, 15 år Det er helt sykt. Onde syke mennesker som har glede av å drepe for at de tror de får gjennomslag for sine syke meninger. Jeg har egentlig ikke ord. Tommy, 18 år Jeg vet det er mange som har dødd fordi det var en syk mann som gjorde det. Men jeg vet ikke hvorfor. Malin, 5 år Terror er jo helt fryktelig! Det er jo helt utenkelig at noen virkelig vil gjøre så stor skade på noe(n). Det som skjedde i Oslo og på Utøya for eksempel, må være noe av det verste jeg har sett. Det er jo sykt! Jeg blir så lei meg på andre sine vegne og håper at det går bra med de skadede nå og de som har mistet noen.. Hanna, 13 år Det vet jeg ikke hva betyr. Isak, 4 år Terror: Det er noe forferdelig. Man kan nesten ikke sette ord på hva terror er hvis man ikke har opplevd det, men jeg skal prøve. Terror kan være en massakre, eller en stor krig. Mennesker tenker tanker de aldri har tenkt før og de er veldig redde. Terror kan også være pining. Uff! Adrian, 12 år 26 27

15 Fra India med indre fred Mange flykter fra traumatiske omstendigheter. Sri Sri Ravi Shankar setter seg på første fly til krisen, og nylig var det Oslo. Tekst: Kari Bu «Inni den skyldige er det et offer som roper om hjelp.» Siden han var bitteliten, har den indiske fredsarbeideren sagt at verden er hans familie. I 1981 startet han stiftelsen Art of Living, som nå opererer i 151 land. Humanitært arbeid er bare én del av virksomheten. For folk kan være frustrerte selv om de ikke er fattige. Art of Living holder også kurs for å overvinne stress, depresjon og aggresjon. Stiftelsen er religiøst uavhengig, og dyrker spirituelle og humanistiske verdier på tvers av nasjonale interesser. Etter studier ved universitetet i Bangalore, reiste Sri Sri rundt med Maharishi Mahesh Yogi guruen som var åndelig veileder for The Beatles. På Lysebu hotell i Holmenkollen går han rundt som en vanlig gjest. Eller nesten vanlig. I 2. etasje har han lagt noen lakener på gulvet i fredens farge. Han er en liten mann med lys og behagelig stemme. Da jeg fikk høre om bomben og skytingen i Norge, avlyste jeg alle andre planer. Er det problemer i en del av min familie, er det min plikt å komme. Jeg vil prøve å gi folk fred i sinnet. Jeg har vært tilstede etter tsunamier, jordskjelv og terrorangrep. Det var sjokkerende at noe slikt kunne skje i Skandinavia. Nå skjønner vi at ingen steder kan kalle seg ferdig utlært i fred. Vi må bry oss om ungdommen, og få ikkevold og omsorg inn i utdanningssystemet. Du har tidligere sagt at terrorister ikke har noen religion. Kan du utdype det? Folk som dreper, tror ikke på de verdiene religion handler om. Religion handler om å hedre livet og kjærligheten. Hvis menneskeligheten mangler, kan det ikke kalles religiøst. Noen mennesker har mye oppsamlet sinne og frustrasjon. De vet ikke hva de skal gjøre med det. De har aldri lært hvordan de blir kvitt negative følelser. De kan ta ut aggresjonen på folk som er annerledes, fordi de ikke kjenner dem. Skal verden bli et trygt sted, må folk lære seg hvordan de får indre fred. Mange ganger har Sri Sri sett voldelige personer forandre seg. Art of Living jobber mye i fengsler, og har også gitt tilhengere av Al Qaida et nytt liv. Mohammad Afroz ble pågrepet på Mumbai Airport da USA jaktet på terrorister. Han ville utføre terrorangrep i India, Storbritannia og Australia. Senere skapte han overskrifter i Mumbais lokalaviser, fordi han nektet å bli frisatt mot kausjon. Han ville bli i fengselet, så kan kunne fullføre et videregående kurs i Art of Livings regi. Læreren, Dinesh Ghodke, sa at elevens nye ro skyldtes meditasjon. Han hadde kommet over fortiden og fått perspektivet utvidet. Alle lurer på hvordan en terrorist kan bli til en person som vil tjene menneskeheten. Da sier jeg at det ikke fins dårlige mennesker, bare ubevisste mennesker. Inni den skyldige er det et offer som roper om hjelp. Vi kan ikke fjerne hat med hat. Bare kjærlighet kan transformere hatet. Den siste tiden har Norge inspirert hele verden til å vise kjærlighet. Vanligvis anser vi det som en privatsak. Men kjærlighet er språket verden bør snakke nå, også offentlig. Vi må innse at kjærlighet har større kraft enn hat, sier Sri Sri. Da jeg vokste opp, hadde ikke-vold høy status. Alle var inspirert av Mahatma Ghandi. Var noen aggressive i klasserommet, ble det sett ned på. Men langsomt har stoltheten blitt knyttet til aggresjon og vold. Den aggressive er blitt klassens helt, ikke den fredelige. Vi må snu trenden, hedre ikke-vold og verdsette omsorg. Vi har cirka 70 år hver på planeten. Det er ikke en gang nok tid til å uttrykke kjærlighet, så hvordan har vi tid til å holde på med hat? Hva kan Norge lære av katastrofen? spør Sri Sri seg selv. Jo, å leve med forskjeller og uenighet. Ikke løpe vekk fra det. Personer som lager bråk, må få fortelle sin side av historien. Vi må høre hvordan de ser på virkeligheten. Et ensidig syn på en sak forteller oss ingenting. Først når vi ser situasjonen fra ulike vinkler, kan vi forstå den. I Folkets Hus på Youngstorget får Sri Sri møte en flerkulturell forsamling samme kveld. Han holder foredrag med Oslos ordfører og flere andre. Venstres Abid Raja forteller om dialogmøter han har holdt på Litteraturhuset. Her har også folk med rabiate meninger kommet til orde. Politi og politikere har hørt på dem. Ungdommer som før lagde bråk, sier at møtene har gitt dem nye holdninger. Vi er også på Folkets Hus, og får høre hva en kvinne i salen så like etter 22. juli. En mann fra romanifolket gikk rundt med flere rosebuketter. Jeg tenkte at han skulle selge dem, men det skulle han ikke. Han la alle ned utenfor kirken. Det gjorde inntrykk på meg. En mannlig deltaker på møtet spør om Sri Sri tror det går an å skape en rettferdig verden innenfor dagens økonomiske system. Selv høres han tvilende ut. Mitt korte svar er ja. Det er mulig å kombinere business og etikk, nytte og omsorg, sier Sri Sri. Vi som jobber med =Oslo vet det allerede

16 Det kalkulerte vanvidd Karibua Gatas høfligste og mest velstelte mann har størst sjanse for å lykkes som kriminell. En tidligere kollega av meg hadde rastafletter og frisinnede klær. Han ble ofte stoppet på flyplasser, mistenkt for å ha med seg hasj. «Jeg er den siste i verden som kommer til å smugle hasj», sa han. «Det ville vært galskap å gjøre det med et slikt utseende.» En intelligent narkotikasmugler klipper seg kort og tar på seg findressen eller uniformen. En intelligent massemorder utnytter også vår tro på at symboler beskriver virkeligheten. Vi kan fint ta avstand fra Anders Behring Breivik uten å kalle ham uintelligent, superreligiøs og stygg. Det går nemlig an å være en kjekk, intelligent og småkristen massemorder, ukjent for politi og psykiatri. Ingen blir klok og empatisk av å være kjekk, intelligent og småkristen, selv om det er fullt mulig å ha alle fem egenskaper. «Hollywood har lært oss at skurker er rufsete og ukontrollerte følelses- mennesker.» Ofte forveksler vi kvasse hjernefunksjoner med klokskap, kanskje fordi skolen bryr seg lite om å gjøre oss kloke. Det blir som å forvente at en rask og romslig harddisk inneholder programmer som lar oss gjøre noe konstruktivt. Disken kan like gjerne være full av krigsspill. Ifølge klassevenninnen Marit Andersen, var Anders Behring Breivik flink på videregående. Som barn gikk han på Smestad skole, der kongebarna hadde gått før ham. Faren var siviløkonom og moren var sykepleier. Hans største forbilde var Peder «Fjordman» Jensen, med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Breivik hadde et perfekt utgangspunkt for å planlegge terror i fred. «Han har levd et ekstremt lovlydig liv», sa PST. Den amerikanske hjerneforskeren James Fallon har lest Breiviks manifest. Til Nrk P2 sier han at morderen gir inntrykk av å være høyst tilregnelig og rasjonell. For rasjonell. Jeg skal ikke spekulere i hva rettspsykiaterne kommer fram til i november, eller hva Breivik kan ha opplevd av traumer selv. Jeg vil bare påpeke at en psykopat ikke er irrasjonell, men så beregnende som man bare kan bli uten medfølelse å ta hensyn til. En slik personlighetsforstyrrelse er noe annet enn en psykisk lidelse, som ofte preges av forvirring og forsterket følsomhet. I forbindelse med en bosituasjon, møtte jeg et par som representerte begge deler. Han fremsto som høflig, hyggelig og svært hjelpsom. Hun fremsto som nevrotisk og plagsom. Jeg kom i konflikt med henne, og mannen ble «fredsmegler». Han var nøytral og ryddig da han inviterte til et møte for å forsone oss. Litt senere forsvant han sporløst. Han var arrestert. Først da turte kona å fortelle at han hadde holdt på å drepe henne, og mishandlet henne gjennom hele forholdet. Han hadde tvunget henne til å forstyrre folk, så han kunne fremstå som den gode fe. Etter hvert ble hun såpass syk at han kunne umyndiggjøre henne ved å si til folk at hun dessverre led av nevroser. Hun var langt ifra farlig eller hjerteløs, men jeg hadde vært sikker på at hun var problemet. Hun var utenlandsk og arbeidsledig, mens han var norsk og velstående. Nå hadde han fått diagnosen psykopati. Det fins flere psykopater blant ledere enn blant folk flest, melder Teknisk Ukeblad. De tiltrekkes av makt, penger og prestisje, og er ikke redde for å tråkke på andre. De lykkes fordi mange definerer suksess på samme måte som dem. Etter 22. juli er dette i ferd med å snu. Folk som før tråkket på dem med lavere status, har nå gått i rosetog og omfavnet dem. Antirasistisk senter melder om økt interesse for å besøke muslimer og skaffe seg kunnskap, gjennom kampanjen Tea Time. Hollywood har lært oss at skurker er rufsete og ukontrollerte følelsesmennesker som skremmer folk ved sitt blotte åsyn, mens helter er velpleide, beherskede og strutter av statussymboler. 22. juli 2011 bør ha avlært oss dette. Symboler og sekkeposter som religion, klær og hudfarge sier ingenting om hvor ondt eller godt en person kan handle. Kari Bu, kulturredaktør kari@erlikoslo.no Blogg: karibua.wordpress.com 30 31