-Jeg har veltet tre ganger!

Transkript

1 Energi og miljøstudentenes avis 6.årgang nr. 2, april Eksklusivt intervju med ekte heisekranfører: -Jeg har veltet tre ganger! - Svalbard - Islandsturen - Dragvoll vs. Gløshaugen -Reklame? Nei takk! - Idrettsdag - Extreme machines -Heisforsøk - Vinfest på Lønneberget - Aktiviseringsguide

2 EMIL-Avis 6.årgang nr. 2, mai 2004 leder islandstur ein buss - ei moglegheit extreme machines - heisekran pompøse ord dragvoll versus gløshaugen galdhøpiggrennet reklame - nei takk styresiden livet er svalbard idrettsdag vinfest new adventures in social relations bartebyen writers aktiviseringsguide om EMIL-Avis EMIL-Avis utgis med støtte fra linjeforeningen EMIL på NTNU. Henvender seg hovedsaklig til energi og miljøstudentene. EMIL-Avis utgis to ganger i semesteret. Vi følger reglene for god presseskikk jfr værvarsomplakaten. redaktør -Leif Ragnar Rundquist Parr journalister -John Amund Karlsen -Øystein Klokk -Knut Magnus Sommerfelt -Thomas Haugsten Hansen -Øyvind Vessia -Eik Mjelva Kolstrup -Lars Nesje Grimsmo -Øyvind Strand layout -Knut Magnus Sommerfelt -Thomas Haugsten Hansen kontakt emil-avis@stud.ntnu.no deadline 23. april opplag 200

3 Kjære EMIL ere! Kjære EMIL ere! Denne gangen vil jeg tillate meg kun å belyse problemer i umiddelbar nærhet av egen navle. EMIL-Avis opplever i tastende øyeblikk gjennomgripende forandringer. Til høsten vil vi oppleve fullstendig generasjonsskifte, da Øyvind og Øyvind fordufter fra Gløshaugen og omegn, i tillegg til andre rutinerte skribenter som har forduftet i løpet av våren. Det er verdt å nevne at EMIL- Avis har en sovende agent i El- Salvador. Hans beretninger er foreløpig ikke å finne i dette forum, men kan letes opp blant annet på hjemmesiden til Øystein Kostøls fordums hjemstads lokalavis. Layouten på dette nummeret et kompetanseoverlappingsprosjekt, der våre nye lovende tar over etter Øyvind strands regime. Totalt sett trenger vi flere spisse penner i EMIL-Avis, både til gloriøse oppgaver som å kommentere kongeriket Norges eller verdens status quo, men også til sliteroppgaver som økonomi. Økonomi i EMIL-Avis er ikke en like stor oppgave som å få USA til å undertegne landmineavtalen, da vi bare har firefem bilag i året. Men det må likefullt gjøres. Reklamen for EMIL-Avis er som følger: EMIL-Avis er et kjempeforum for de som har noe på hjertet, eller for de som liker å snuse rundt i felten for å finne ut hvordan ting egentlig fungerer. EMIL-Avis kan være et glimrende skalkeskjul for å få foten innenfor døra i mange ulike arenaer, bare fantasien setter grenser. Vi har ukentlige møter nesten hver uke, og kake en gang hvert jubelår. Det debatteres om vi skal lære av read.me og innføre en pizzaansvarlig som på en utspekulert måte kan omfordele midler fra vårt beskjedne budsjett. Selv om EMIL-Avis ikke nødvendigvis står i kursiv og uthevet skrift på CV-en hender det seg til tider at man har det ustyrtelig festlig i avissammenheng. For å oppsummere kort det ovenstående: Vi vil ha flere medarbeidere for å kunne opprettholde vår ledende posisjon som beste linjeforeningsavis i Gløseland, og for å holde kontinuitet i vår eksponensilt voksende kvalitetskurve. Ellers tar redaktøren kritikk på lederplass for å ha klart å knote til bestillingen av aviser slik at en avis tiltenkt det verdensvante A4-formatet krympet i vask og havnet i A5-smørja. Det skal (forhåpentligvis) ikke gjenta seg. Det eneste positive med denne insidenten er at man igjen kan glede seg over å bli mer tabloide når vi igjen konverterer til A4. Champagnen kan sprettes for andre gang. -Leif Raggen Parr redaktør

4 Reiseskildring Island - visitt til sagaøya For godt og vel 1100 år siden la bolde norrbagger ut fra vestbredden av Norge og låste fast styrepinnen i posisjon rett vest; målet var et land flytende av melk og honning, middelet skute a-la Oseberg, hindringen var uvær, tåke og selvfølgelig flerfoldige oljeplattformer. Det de fant var Island. Øyvind Klokk og Leif Parr På den tiden var ifølge ryktene landet dekket av bugnende skoger og snakkende fabeldyr. Vikingenes inntreden var dessverre lite bærekraftig; de spiste fabeldyrene (mens de drakk svinedyr 0.25l øl) og hogde skogen for å lage skip så de kunne dra enda lenger vest, til Grønland og Vinland. En dag noe senere klarte et reisebyrå endelig å lure en gjeng med historisk lite opplyste nordmenn til atter å legge ferden mot sagaøya i vest. Dette til tross for at noen forsøkte å stikke kjepper i ekspedisjonens hjul, ved å friste med eksotiske Stavanger. Ikke noe stygt om Stavanger, men den beslutningsdyktige turkomiteen lot seg ikke knekke, og den 22. februar 2004, usannsynlig tidlig, ble saueflokken busset sørover gjennom vårt langstrakte land. De sugde inn lukten av skog og synet av Kjell-Aukrustfigurer. Fra flyet noe senere, fikk man første inntrykk av det forjettede land. Et jævla månelandskap. Houston, we ve got a problem! Ut av tåken åpenbarte seg et land så lite fruktbart at selv 4 narkoreiret Haugesund kan virke som Edens hage i forhold. Men uansett, klasseturen var et faktum! Fra første stund ble vi tatt godt hånd om og geleidet inn i riktige busser til riktig tid. Dette ble en trend resten av turen. Man kunne god og fornøyd lene seg tilbake og nyte sosialt klassesamvær mens selskap, vann, byer, herberger, kraftverk, fosser, badebasseng passerte forbi sanseapparatet, under konstant passiv fordøying. Allerede tidlig kom vi i kontakt med vann. Sammen med dette vannet en underlig lukt, noen mumlet om råtne egg, andre om hydrogensulfid (nerds!). Vannet viste seg å være et luksuriøst badebasseng, fullt av livgivende gjørme (hvor faen blei det av soriasisen?) Nerds! badstuer og skoldende 100 C punktkilder. Det bare de mest paranoide la merke til var at vannet kom ut fra baksiden av en stor fabrikk. Men spillvann er jo som kjent trivelig, og 2+2 er en vanskelig deal. Programmet på Islandturen var skreddersydd for å gi energi&miljøstudentene det de i Norge var sulteforet på: energi. Gang på gang kunne vi oppleve hvor utopisk energisituasjonen er på denne underlige øya midt på Atlanterhavsryggen. Gang på gang banket den kvinnelige IslandsGoebbels fra Landsvjirkun inn budskapet om at Island er en hot spot. Mid -Atlantic Ridge. 2cm/år. Vi ble loset gjennom turbiner, ned i termiske vann-brønner dypt nede i bakken og tilbake igjen, med ny energi. EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

5 Biz and chicks Midt opp i alt dette faglige var det til stadighet tid til å beskue Islands natur og kultur. Dette ble behørig dokumentert, lyden av sprutende Geysirer ble overdøvet av knastingen til de digitale fotomonstrene som tygget landskapet og gjemte det inni seg, om og om igjen. Det overdøvet også lyden av 138 EMIL-føtter som returnerte til bussene, slik at den mest iherdige stuntfotografen med ett fant seg selv alene på vidda sammen med det ikkeeksisterende dyrelivet. Ved hjelp av alt-ordner-seg faktoren og 69 menneskers bunnløse tålmod gikk alt i boks, og EMIL-maskineriet var igjen loffende langs de islandske veier. Sosialt sett var Islandturen et flashback til klasseturen til Gullingen i 8.klasse. Den store forskjellen var at som gryende ingeniørspirer ble vi nå ansett som ansvarlige nok til å putte oss selv i seng. Med andre ord fravær av en hysterisk lærer, som vil hindre sosialt samvær etter kl.11. Men modningsprosessen har tydeligvis gått i stampe for en del av være kjære energi og mijø studenter. The party never stops og uendelig med klager fra vandrehjemmets ansatte som konstant skulle ha eksamen neste morgen. Men som kjent, enhver er jo alltid seg selv nærmest og noen hadde det meget artig. EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004 Wirkola, blå lagune og Geysir Island ligger enda lengre vekk fra verdens sentrum enn Tromsø, men underlig nok skryter de av å være en motehovestad. Væpna til tennene med islandske kroner, gikk EMILs feminine elementer til angrep på Reikjaviks lukrative butikker. Resultatet ble blandet, men godt nok til at flyturen hjem ble en oppvisning av nye væsker, sko og klær. Hjemme i ikke fullt så moteriktige Oslo, ble den kjære EMIL-familien splittet. Et mindretall ble innlosjert på buss hvor opptellingen skjedde på følgende måte: Bussjåfør: Er alle mann her?, Forvirra forsamling Ehh, ja, uten å den minste formening om det var riktig. Reiselederne var borte, selvstendighetsbryteren måtte igjen slåes på. Alt i alt var det en knakende artig, og ikke minst lærerik tur. Island er landet for den kommende ingeniøren som liker å bade i terawattimer. Emilavis vil rette en takk til turkomiten for ståpåvilje og emintent opplegg. Stay in there. 5

6 Aktivitet Ein buss - ei moglegheit Har du nokon gang tenkt over kor mange moglegheter du har? Kvar dag gjer du ei rekkje val, som alle leggjer ut ein ny kurs for livet ditt. Kvart ord, kvar gjerning du gjer er ein dråpe i det som skal bli elveleiet i livet ditt. Men ofte tør ein ikkje gripe dei moglegheitene som ligg der, like foran snyteskafte ditt. Konsekvensane av det å gripe dei, synast ofte overveldane - ofte i ei litt negativ tyding - og moglegheita opphøyrar i all overvelda, og man feigar ut. John Amund Karlsen Ikke akkurat Team-trafikk Det var med dette i tankane vi ein vakker vårdag kom ut av Realfagsbyggjet. Fra no av skal moglegheitene i vår veg nyttast og nytast som best det går an. Og vi hadde ikkje gått langt før vi ante eit høve der vi kunne settjnyttig å vite planane ut i livet. Ein buss stod parkert like utanfor Sentralbyggjet, og vi ante ein steikje bra sjanse til å gi livet vårt ein liten schwung. Vi passa tydelegvis ikkje heilt inn i miljøet på denne bussen, for da vi kom ombord spurde ein, som tydelegvis var ansvarleg på denne bussen, om vi verkeleg visste kor bussen var på veg. - sjølvsagt veit vi det Litt skremde over at vi om litt ville være på veg mot ein ukjend plass ein eller annan stad i Trondheim, satt vi oss ned på eit sete. Vi var tre gutar, og sete var berre berekna for to, så det var nok ikkje utan grunn at dei andre såg litt merkjeleg på oss. Vi forsøkte å sjå kvardagslege ut, eller å ikkje sjå ut som tre litt forundra førsteklassinger fra energi & miljø. Bussen byrja, og vi forberdte oss på røyndomen: ei lang vandring heim til Gløs. Singsaker studenterhjem blei passert, og turen gjekk mot E-6 på Lade. Vi byrja å få kalde føtter, og måtte spørje ei av jentene som satt bak oss om kor bussen eigentleg var på veg. Ho skratta litt da vi spurde, men forklarte oss at dei var på veg til ein tre timar lang eksursjon til Statoil på Rotvoll. på Statoil si rekning verkeleg var verdt fleire timer med omvisning og ein lang time med trasking, og da det viste seg at bussjåføren var på veg til å kjøre tilbake mot Gløs, blei valget enda vanskelegare. Skulle vi gripe denne moglegheiten og begi oss ut i det ukjende, eller velje den sikre bussturen tilbake til Ystenesen og øvingene i kjemi. Eg trur det var på dette punktet våre realistiske hjerner gjorde seg gjeldane. Å trengje seg med på ein ekskursjon med innlagt middag kan vere skummelt for sosialt usikre Gløs-studenter, og faren for å skilje seg ut verkar overveldande. Ein busstur tilbake til kjende traktar og tryggje matematiske problem synast som ein enkel veg bort fra noke som kunne ende i ein pinleg situasjon og tre vonbrotne gutar. Vi tok bussen tilbake. Kall oss gjerne feige, men vi følte oss ganske nøgde da vi gjekk dei siste metrane mot Realfagsbygget. Vi hadde ikkje tatt steget heilt ut, men vi hadde gripe ei moglegheit som brått lå i vår veg og tyna grensa for kva som er vanleg traurig folkeskikk eit stykkje lenger. Kanskje vi neste gang tar steget fult ut. Så om du skulle ha litt lite å gjere ein skuledag kan vi på det varmaste tilråde ein spanande busstur til ein ukjend stad. Berre husk å bli med på sjølve visninga. Da bussen stoppa utanfor Statoil sitt store bygg på Rotvoll, hadde vi eit kort lite ordskifte om eit godt måltid 6 EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

7 EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April

8 Heisekran nr 8 på øya -Extreme machines! Tekniske data og spesifikasjoner Kran nr 8 er fra 1988, har en radius på 48 meter, og veier mangfoldige tonn. Bare toppen av krana veier 50 tonn. Den styres med to joysticker, hvor venstre styrer rotasjon og løpekatta. Høna styres av høyre spak, og har man det ypperste innen heisekranmarkedet har man også skinner som krana går på nederst på bakken. Bevegelsen her styres med også med høyre spak, som også har en "dødmannsknapp" ikke ulikt påhengsmotoren. Ved siden av dette er det en nødstopp og en radio, mere mikkmakk er det ikke i en standard heisekran. Selmer Skanska er størst på heisutleie i Norge, og skal du heise noe kan du regne med 1300 kr i timen. Fra vi var små har lysten etter å komme opp i en skikkelig heisekran vært påtagende. For de fleste forblir det med tanken, derfor var det to glade gutter som klatret opp 62 meter en vindfull dag i april. 8 Øyvind Vessia Knut Sommerfelt En ekte heisfører Vi intervjuer Bård Dahl, en erfaren heiskranfører med mange hiv på baken. Han tok et teorikurs i Værdal for mange herrens år siden og har siden vært trofast mot heisekran, både fastkran og mobilkran. "E' itj'no heisekran som er lik` sjø, nokon svingar kjappar, og annan kan væ mykjar i bevegelsan." Bård er dreven skjønner vi, og graver etter en heiskranførers dypeste tankerekker oppe i kahytten. "Vinda e værste problem sjø, kjem ho fra sia æ det itj lett, og sikkerheita e bætre det viktigste sjø. E hivet 1 cm øver bakka e den kranførarens ansvar!" Bård stresser derfor ikke selv om alle maser om hiv som skal flyttes hit og dit, og går det for fort blir det sleng, og det er det flaueste en kranfører kan oppleve. Gutta på bakken kjenner godt stilen til alle heisekranførere. Noen løfter mykt og rolig, og har minimalt med sleng. Andre har en mer offensiv stil, der det går litt fortere i svingene. Idealet er heisekranføreren som greier å kombinere tempo og effektivitet med myke og fine hiv uten sleng. Greier man dette, får blir man sett på som et forbilde blant de andre kranførerene. Spørsmålene er mange fra EMILavis' utsendte. En av tingene vi lurer på er hva en heisekranfører tar seg til når han ikke har et hiv. For selv om det å være kranfører kan være enbetydende med store mengder arbeid på enkelte dager, kan det blir mye venting. "Nei, ein sitt no der da, høirra litt på radio og kanskje les litt i avvissa ja." Bård Dahl i arbeidsantrekk I det vi følte at vi hadde fått et god innblikk i hverdagen til vår mann Bård Dahl, var det ikke fritt for at det klødde kraftig i klatrefingrene. Riktignok visste vi nå en del om hvordan livet fortonet seg for en heilsekranfører, men hvordan var det nå egentlig å sitte oppi den lille glassbua høyt der oppe? I det samtalen ble vridd i den retning EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

9 62 meter over bakken får man god utsikt som bør nytes Bård Dahl i sivil hvor det falt seg naturlig for Bård å spørre: "Ja, kanskje dere har lyst til å bli med en tur opp?", viste det seg at han måtte løpe til time hos kiropraktoren, som han allerede var for sent ute til. Litt slukørete sto vi utenfor brakkene, og følte at turen opp i krana nå hang i en tynn tråd. Men vi kunne ikke gi oss nå, og trasket atter en gang inn i brakkene for å forhøre oss om muligheten til å kunne få en tur opp i drømmemaskinen. Det viste seg at dette ikke var noe problem i det hele tatt. Vi fikk utlevert hver vår hjelm, og i tillegg et godt råd om å være forsiktige. Dagen var uten tvil reddet - nå var det kun en 62 meter lang stige som sto mellom oss og bua der oppe. I det vi klyver gjennom gulvet oppe i tårnet treffer vi en heisfører som ønsker å forbli kalt "Heisekranføreren" (Hf). Hf er erfaren i heisføring og har opplevd litt av vært. Når Hf har vært på byen, noe han er riktig så ofte etter skillsmissen, gidder han sjelden å stikke hjem til Valentinlyst da han likevel skal på jobb kl dagen EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004 etter. Da er det taxi til krana og overnatting i stolen. Det er riktignok svært irriterende å oppdage neste morgen at man har klatret opp feil kran, noe som hender rett som det er. Men en bør passe på å få nok søvn; En kollega som stadig sovnet på jobb i krana er nå overflyttet til betongavdelingen. Bakkemannskapet måtte vekke ham til stadighet ved å denge løs med slegge på krana. Han er ikke like fornøyd nå for tiden. Det å gå rundt nede på bakken blant alle andre, gjør en så liten ting som å ta seg en kjapp lur svært vanskelig. Hf får vanligvis sove godt i krana, men en gang ble han vekket av politisirener og mye skrik og skrål på nedre elvehavn. Da hadde en ulykkelig fyr klatret opp og helt ut i tuppen av krana hans for å gjøre det slutt. Politiet hadde ropt opp og lurt på om også Hf hadde klatret opp i krana i selvmordsøyemed. Men neida, han forklarte som sant var at han bare skulle på jobb om et par timer. Vår mann forklarte videre selvmordskandidaten i tuppen at ha fikk komme seg ned så det ble litt fred å få. Midt oppi alle røverhistoriene, må Hf plutselig ta et hiv. Nyskjerrige spør vi om hvor tungt han løfter. "Neeii! sitter ikke her med kalkulator, det drider eg i! Eg løfter til motoren skriker og gir seg." Videre får vi vite at det går med 3 tjuepakninger sigaretter, en pakke tobakk og 4 halvlitre med Coca Cola på en gjennomsnittlig arbeidsdag for Hf. Men det hender jo at man også får lyst på pizza, da er det bare å ringe etter pizzaekspressen. Pizzaen blir heist opp med høna (ill. av høne "Under Dusken" nr , s 19 midt på bildet), og transportert bort til kontrollbua med katta, og til slutt inn gjennom vinduet. På veien ned kommer de tomme pizzabagene og penger. Det å gå på toalettet i en heisekran, blir fort en vanesak. Det er bare å tisse på en tom flaske. Dette blir en smule mer komplisert for kvinnelige heisekranførere. Hf visste kun om en kollega av det motsatte kjønn, hun var en "sprengt" (ikke riktig i hauet) nordlenning. Når hun skulle gjøre sitt fornødne, gikk hun opp på bakbrua og satt seg ned. Gutta på bakken lærte seg fort at de ikke måte sitte under krana hennes i lunsjpausen. Vi følte oss realativt trygge oppi bua etterhvert, men lurte likevel på hvordan det var med sikkerheten. "Neeei, har tippa 3 gonger jeg! Eine gongen velta eg heilt med mobilkran, der blei eg 9

10 Gleden var stor over endelig å være oppe Forklarende figur for de som måtte trenge det Den 62 meter lange stigen sittende fast i bua til dei kom og skar meg laus. Kunne ikkje gjerra anna enn å sitte der å røge mens eg venta." Kollisjoner skjer rett som det er, da det er vanskelig for nye kranførere på byggeplassen å vite akkurat hvor langt deres kran rekker. Kanskje burde man opprette en form for kontroll av luftrommet over byggeplassene? For de som er interesserte i å ta lappen, fikk vi beskjed om at det er mye lettere nå enn før. Det er bare å ta et 3-dagerskurs, for så å finne en byggherre som skriver under på et papir hvor det står at duhar 150 timer kjøring under oppsyn i heisekran. Dette var visstnok ikke noe stort problem, og kan derfor være et godt tips med tanke på sommerjobb for den eventyrlystne student. På vei mot heisekrana var vi litt redde for å miste motivansjon til videre studier da det kunne vise seg at 10 Vessia med god oversikt over byen det VAR heiskranfører man ville være. Vel nede igjen er motivasjonen ok for videre studier, heisekranfører er nok gøy en tid, men man blir lei av monotonien, og det tøffe miljøet er ikke til å skimse av. Klatresjakta på 62 meter er heller ikke for glepphendte, og kranførere klatrer her på vei hjem fra byen. Det er mye man ikke vet om heisekranførere. EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

11 Kommentar Slutten nærmer seg tid for de pompøse ord! For snart fem år siden møtte jeg opp i idrettshallen på Dragvoll. Jeg var spent, jeg hadde brutt opp fra gode venner fra studiet i Oslo, og startet på noe helt nytt. Dette var jeg jo selvsagt ikke alene om, alle i klassen min var jo i samme situasjon og vi klumpet oss samme i vår ensomhet. Flaff så var nesten fem år over. Snart leverer jeg og alle andre i min klasse en bunke med papirer, også kalt masteroppgaven, og får utdelt en lapp som sier at jeg kan kjøpe meg siv.ing.ring. Det skal bli stas, uansett om du synes ringen er stygg eller fin. Øyvind Strand Det er selvfølgelig mye som har skjedd i løpet av alle disse årene, og det har selvsagt ingen hensikt å fortelle alle dere andre hva som har skjedd. Men det er mange som har bidratt, og mange som fortsatt bidrar til at studietiden har vært noe jeg kommer til å se tilbake på med glede. Jeg har lyst til å nevne noen, og starter med de minst sette på haugen, nemlig rengjøringspersonalet. Ofte legger vi ikke merke til at de er her, men i all hovedsak har det alltid vært rent og pent rundt oss, og jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er min skyld at det er slik. Etter immatrikuleringen ble vi møtt av faddere fra EMIL og ble vel tatt vare på. Kult å bli invitert hjem på EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004 vorspiel på Moholt. Stemningen var vel ikke helt i taket, men det kom seg, i hvert fall etter jul, når folk kom tilbake og fant ut at her skal jeg jo være i fire år til. EMIL er bygget på dugnadsånd og jeg ser at slik fortsetter det, kanskje med en litt annen retning, men det er vel ikke så farlig så lenge folk har det bra. Nye studenter blir vel tatt i mot og hemningsløst skjenket av uansvarlige faddere, slik var og er det. EMIL er ikke bare styret og faddervorspiel. Det er så utrolig mange som har lagt ned tid og energi i å få vår linjeforening til å fungere, og det er noe jeg og mange med meg har verdsatt høyt. Kanskje strøk du som deltok i organiseringen i EMIL på grunn av for mye engasjement, men trøsten du kan ta med deg, er at det har betydd mye for de mange medlemmene i EMIL. Jeg har brukt kjelleren, krabbet rundt snøblind, og danset hemningsløs med klissvåt T-skjorte. Noen har bygget denne kjelleren, og enda flere har bidratt til å holde den i gang. Synd at brannforskriftene er så strenge, men jeg tror kjellerånden lever videre, dere finner noe nytt og forhåpentligvis bedre. Får disse jobb er det håp for alle Men det er ikke bare EMIL som har bidratt til en flott studietilværelse. Samfundet, Trondheim by, NTNU (faktisk) og studentsamskipnaden har bidratt på hvert sitt vis. Mange klager, og har sikkert klaget over maten i kantina, men det er i hvert fall mat, og så ille er den ikke. Mange har klaget over dårlig undervisning, ofte med rette, men ofte er har det ikke vært vond vilje eller mangel på innsats fra foreleser, de skal også ha kreditt for å ha stått på. Men den aller viktigste faktoren for at fem år i Trondheim kan kalles en suksess, ligger hos mine klassekamerater og medstudenter på alle årstrinn. Snart går vi hver vår vei, og i skrivende stund vet jeg at ca 10 stykk har fått seg arbeid allerede, så det er håp. Vi treffes igjen, men da i en annen setting. Dere som er igjen her på haugen får kose dere, det er tross alt fint å være her. Takk det har vært helt toppers, men nå skal jeg videre. Jeg skal gjøre noe nytt, og jeg er redd. Dette er ukjent mark. 11

12 Har du valgt riktig studie? -Dragvoll versus Gløsh vs. Helt siden NTH fikk en stygg vorte fylt med myke menn, raddisunger og humanioraer, har forskjellene mellom disse to verdnene stadig blitt påpekt av forelesere og elever på Gløs som helst skulle sett at synsere og vitere aldri skulle blitt blandet. Alle vi pappagutter på Haugen vet godt hva vi syns om disse følerne, men hva syns egentlig de om oss, og hvordan utarter egentlig forskjellene seg? EMIL-avis avgjorde ved loddtrekning en sen høstkveld hvilken av de stadig gravende reporterne som skulle ofre sin karriere som Gløser for å kvesse pennen og infiltrere Dragvoll på heltid. Jeg har altså ofret meg til fellesskapets beste og i journalistikkens navn, og tok en vinterdag på meg noen raddisklær jeg fant i en container for å umerket kunne infiltrere dragvollerne. Denne reisen inn i en annen verden uten ukentlige innleveringer, lærte meg mer enn min oppgave fra avisen egentlig gikk ut på. Noe dypere. Eik Mjelva Kolstrup Jeg hadde latt håret vokse i flere månder, og ikke barbert meg eller dusjet siden jul, da jeg i februar tok fatt på den lange veien mot følernes høyborg. Som en ekte dragvoller besøkte jeg flere forelesninger den første perioden for å finne hvor man fant de ekte dragvollerne. Jeg ventet store forelesninger hvor alle diskuterte store og høytsvevende spørsmål med foreleseren midt i timen, at ingen var på skolen før tolv og etter to, jeg trodde at alle jentene skule være pene, og at alle guttene røykte pipe i friminuttene. Du venter kankje at jeg skal si at dette ikke var tilfellet, og du har delvis rett. Gjennom min empiriske studie av dragvollere har jeg funnet ut at de kan deles inn i to grupper: En første gruppen er de som er steinharde vitere og synsere, og som har peiling på alt fra internasjonal politikk eller de mørke sidene av ethvert menneskes sinn. De røyker pipe og går i klær som de har arvet fra sine raddisforeldre, eller så går de i vide skjørt og leser bøker av verdensberømte forfattere som enhver gløser ville kviet seg for å uttale navnet på. Den andre gruppen består av alle de som ikke har peiling. Det uventede elementet var at disse menneskene så ned på storebroren på haugen. De lo like hånlig av trangsynte og karrierebevisste realfagsgutter som vi ler av dem. De ser på gløsere som trangsynte pappagutter som ofrer ungdomstiden for å følge den brede og konservative sti som sin far og hans far igjen, for å få en trygg, men lite inpirerende jobb. Disse menneskene kan også deles i to: De som er usikker på hva de skal, og siden de ikke vil føle, velger de en trygg utdannelse som de overbeviser seg selv om at vil bli bedre etterhvert. En andre gruppen er de som syns dette er en spennede utdannelse og som har lyst til å jobbe med dette. En tydelig tendens er at den første gruppen er overrperesentert i første klasse, men at styrkeforholdet skifter etterhvert som man kommer høyere opp i årskursene. Er det studiet som blir bedre, eller er det studenten som venner seg til studiet? har en anonym siving student uttalt. Det er ikke til å skyve under en sofa at arbeidsmengden for de fleste dragvollianere er betraktelig mindre enn for folk på Gløshaugen, men jeg hevder allikevel at det er lettere for kjekke allmenfaglige gutter og jenter å starte på siving. Hvis man kommer fra et akademisk rede, er det svært få i omgangskretesn til studenten som vil stille spørsmålstegn hvis han eller hun velger et studie på Gløshaugen. Det er fornuftig, og man får en jobb, men hvor fornuftig er det å slite seg gjennom fem år med fag man syns er et evig helvete? 12 EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

13 haugen Etter lange diskusjoner med mennesker fra begge verdener kom jeg frem til at menneskene på disse institusjonene kanskje ikke er så forskjellig, men at mange av prioriteringene og målene i livene deres er forskjellige. Studietiden på de to forskjellige delene av NTNU er svært ulik og mulighetene etter endt studie er også som natt og dag. Men hvem får æren av å være dagen? Mine erfaringer når det gjelder kalssemiljø på de ulike delene av NTNU, kommer linjeforeningene på Gløs ut med en solid seier, mens Dragvoll ligger skamslått igjen i ringen. Og mens gløsere har den allminnelige høfligheten å samle seg bakerst i ethvert aditorium, sprer dragvollere seg ut over hele salen. I tillegg vinner nok også gløsere i antall timer tilbrakt sammen, noe som igjen er med på å sveise folk sammen og hjelpe hverandre i en hverdag preget av voldsomme innleverineger og karrierepress selv når man knapt speider karrieren i det lille lille lyset som ses i enden av tunellen. Når det gjelder studietiden på Dragvoll preges den av store bunker med pensumbøker skrevet av folk som har en annen mening enn andre om et eller annet. Man finner aldri et fasitsvar. Mange hevder at de har rett, men enda fler motbeviser dem. Dette er i stor kontrast til realfagene hvor få hevder at de har rett, og alle andre nikker og applauderer. Man setter to streker under svarene og får poeng for antall rette svar. Dette vet du antageligvis fra før, men hvilken av disse formene for kunnskap og læring setter du mest pris på, og hvilken trengs? Man trenger selvsagt begge i et samfunn og i ulike jobbsituasjoner, men det jeg har erfart etter mine diskusjoner med folk på haugen, er at mange egentlig misunner følerne det at man kan mene, synse og skrive EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004 lange artikler hvor man diskuterer store politiske spørsmål som ingen vet det endelige svaret på. Men jeg har også møtt mange gløsere som er svært glad for å kunne sette to streker under svaret og vite at de fikk rett denne gangen også. Denne forskjellen mellom studiene reflekteres også i studiets karakter og muligheter fremover. Mens de fleste dragvollere går rundt og er lykkelig uvitende om sin fremtid på jobbmarkedet, er det mange gløsere som har valgt det harde liv på skolebenken nettopp fordi de tror de er trygg på å få en jobb når de er ferdig meg faenskapet. Som påpekt i et annet studenttidsskrift for en stund siden: Det dummeste du kan spørre en dragvoller om, er hva han skal bli når han blir stor. De slentrer kanskje på vei mot en landsby med små hus av forskjellig karakter som ingen ikke vet hva rommer, mens en gløser spurter, i motbakke, mot en stor og evig høy kontorbygning, som alle vet hva rommer. Jeg vil sammenlikne studiet på gløs med militæret. Sammenlikningen er er vågal, men akk så fruktbar. Mange føler at det er dette man MÅ gjøre, kanskje etter press hjemmefra, eller av egen overbevisning. Mange syns ikke det er særlig gøy mens det pågår, men at det er det mest fornuftige, og at det finnes ikke noe nyttig alternativ. Det er et enkelt og greit valg som er trygt, og som det ikke blir stilt spørsmålstegn ved fra ulike kanter. I mine empiriske undersøkelser gir ikke grunnlag for å uttale meg om det finnes flere millitære sympatisører på Gløshaugen enn på Dragvoll, men det hadde ikke overrasket meg. Dette er ikke en oppfordring til alle gløsere om å søke til Dragvoll til neste år, men en oppfordring om å tenke seg litt mer om, og å tenke i litt utradisjonelle baner når man legger fremtidsplaner. Det beste hadde kanskje vært en mellomting mellom Dragvoll og Gløshaugen, hvor man ikke tilbrakte så mye tid på skolen, samtidig som man hadde et klassemiljø og litt mer spesifiserte jobbmuliheter. Kanskje TØH eller HIST er svaret vi alle venter på? Kanskje vil vi være en dragvoller med kompetansen til en gløser, eller en gløser med det brede kunnskapsbildet til den dragvoller? Hva foretrekker du? Mitt poeng med denne kommentaren, er ikke at alle gløsere er kjedlige realfagsnerder med skylapper som gjør at de ikke ser det jeg ser, men at du som gløser kanskje burde tenke deg litt om hvis du mistrives på skolen, og den eneste motivasjonen din er det lyset dine medstudenter hevder at du en gang blir å se i enden av tunellen. Jeg vil til slutt, på anmodning fra mine medskribenter, som mener at denne infiltrasjonsprosessen har gått til hodet på meg, understreke at dette er mine personlige meninger, erfaringer og synspunkter, og at enhver kritikk av denne kommentaren bør rettes til meg, Eik Mjelva Kolstrup; kolstrup@ stud.ntnu.no. Jeg vet at jeg har fasitsvaret på alle disse spørsmålene, og vil gjerne diskutere dette hvis det er noen ikke skjønner dette. 13

14 Ut på tur Galdhøpiggrennet Årets Galdhøpiggrenn gikk av stabelen 17. April. Tradisjon tro arrangeres rennet helga etter påske. 400 deltagere falt over 3000 ganger, og EMILstudenter markerte seg sterkt. Campingliv Lars Nesje Grimsmo 14 Gode prestasjoner Femteklassingene Kjetil Christiansen og Tor Andre Monan stilte på laget Norwegische Superskiers sammen med byggstudenten Hans Petter Brandal var den magiske tiden som sikret de infiltrerte emilerne femtende plass og en fin SWIX drikkebag i premie. Vi var veldig samkjørte og kom nesten samtidig i mål, sier Kjetil Christiansen i et eksklusivt intervju med EMIL Avis. Jeg trodde jeg kom først i mål, men Tor Andre lurte seg forbi meg uten at jeg merket det helt på slutten, konkluderer den raske skigutten fra Tromsø. Øyvind Strand, en annen markant EMIL-skikkelse, bemerket sin fascinasjon over Tor Andre: -Han kommer fra Sørlandet, og at noen derfra kan bli så god er helt uforståelig. Øyvind Strand deltok på lag med Geir Kristian Holthe og Lars Nesje Grimsmo (underskrevne, red. anm). Deres lag het ØLG, men de klarte ikke å presse tiden slik Norwegische Superskiers gjorde. -Uheldig omstendig- Tøff tur opp heter medførte at vi ikke presterte helt på topp, sier Lars. -Dessuten bomma jeg på mål, og havna i slushen utenfor. Gøyale boforhold Kjetil, Tor Andre og Hans Petter valgte en spesiell vri for losji under årets Galdhøpiggrenn. Vanligvis velger deltagerne å sove i telt eller i sovesaler på Spiterstulen, men disse spreke gutta hadde anskaffet en campingbil. Bilen hadde gass og vask, -Det eneste som manglet var dusj og TV, kan Kjetil fortelle. Kanskje var det en god natt søvn som gjorde utslaget til de sterke resultatene. ØLG sov derimot i telt sammen med et lag fra Singsaker Studenthjem. Der var det hui og hoi hele kvelden. Ikke minst ble det sunget mange fine drikkesanger som denne journalisten skal ta med seg videre til neste fest. Beklageligvis har EMIL Avis en streng Norwegischesuperskiers redaktør, så innholdet i sangene kan nok ikke gjengis her. Damestart Galdhøpiggrennet vil nok ikke motta noen likestillingspris med det første. I år som i fjor måtte rennet begynne på damestart. Damestart er et punkt i løypa, i motsetning til herrestart som er starten på løypa. Selv om både damer og herrer starter på herrestart når været tillater det, har de valgt å kalle et lavere punkt for damestart. Her startes rennet de årene det er for dårlig vær, og de sikter da til at jentene ikke er like tøffe som gutta, noe som bare er tull. Info og påmelding: EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

15 Aksjon Reklame - Nei takk! Er du lei av reklame? Gjør noe med det da vel! Den senere tids forskning har vist at folk syns det er et voldsomt tiltak å skrive Uadressert reklame uønsket, eller lignende på en lapp og klistre den på postkassen selv om de er møkk lei reklame, så EMIL KrigsKom gjorde det for dem. Eik Mjelva Kolstrup Dekorasjon til postkassa Tirdag 20 april samlet ivrige idealister fra EMIL KrigsKom, som er midt inne i kampen mot likegyldighet og for en bedre verden, seg på Berg studentby. Vi var rustet med Reklame - Nei takk! lapper fra Grønn hverdag og Posten, og psyket hverandre opp for å klare den store påkjenningen alle de sure ansiktene de bitre reklametilhengerne ville møte oss med når vi vennlig banket på døren. Dette viste seg fullstendig bortkastet. Folk var utrolig imøtekommende og tok imot oss som helter som endelig reddet dem fra det store stygge reklameuhyret. Svært få takket nei til vårt tilbud om å klistre opp disse lappene for dem, og Berg kan nesten erklæres for reklamefri sone, og hver husstand der slipper de 30 kiloene med uadressert reklame som sendes ut hvert år. Dette er en virkelig gla melding til moder natur som har lidd stort under det kjøpepresset reklamen bringer, og de tonnene med papir dette budskapet er trykt på, bare i Norge. (I skrivende stund har KrigsKom ikke gjennomført sin storaksjon på Moholt, men vi ser ingen grunn til at vi ikke skal bli tatt like varmt imot der oppe.) Hvis du har lyst til å bli kvitt mengdene med papirsøppel og kjøpepress som EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004 dumpes i poskassen din hver dag, kan du gjøre det på flere måter. Den enkleste måten er å skrive en lapp selv, og henge den opp på postkassen din. Denne lappen skal postbudene respektere, og du kan faktisk gå til sak mot et selskap hvis det er reklame for det i postkassen din når du har reservert deg mot det. Byavisen får du uansett (Av en eller annen grunn har noen bestemt at dette ikke er reklame). En annen måte du kan gjøre det på er å gratis bestille et klistremerke på gronnhverdag.no (der ligger også info om saken), eller hente et på posten. Hvis du henter et på posten er det lurt å fylle ut et skjema hvor du sier fra om at du ikke vil ha reklame, slik at de sender ut en reklame mindre og du gir dem beskjed om at du syns at reklame er teit. Hvis du er usikker på hvordan livet uten reklame er, kan du jo prøve å klistre opp en lapp, og se om savnet blir for stort, da kan du jo alltids ta den av igjen! KrigsKom sier takk til alle hyggelige mennesker som tar imot våre gode gjerninger med åpne armer, og oppfordrer alle til å reservere seg mot dette svineriet. 15

16 Ja no når våren er komen og kvitsymra blenkjer i bakkjen, føler eg det er på sitt rette tidspunkt å rette merksemda eit stykkje fram mot sumartid, og kanskje enda litt lenger, faktisk heilt fram mot hausten, når vi skal ta godt imot dei nye søte små. Eg byrjar med ei lita oppskrift på korleis bli ein fengjandes flott EMIL fadder: Ein EMIL fadder må vere: Snill med dei nye søte blomane som kjem for å gjere EMIL enga enda vakrare. Overflaumande med positiv EMIL ånd. Glad i grillmat. Sosial Engasjerande Open for nye moglegheiter. I anledning hausten søkjer vi og etter nokon glade EMIL mennesker som kan vere fadder for dei som kjem for å byrje i fjerde klasse. Vi gledar oss til haustens vakraste eventyr, introvekene. I føregåande helg var EMIL styret på ein kreativ Styresida koietur. Den komande hausten har vorte planlagt. Vi har no byrja å spikke tregubbar og har vist oss usedvanleg dyktige. Gitaren hev også vorte flittig brukt, og eit par nye blestar vil muligens sjå dagens ljos når dei søte små kjem til hausten. Strategiseminaret er også spikra til 5. november, så det er berre å settje av datoen for å diskutere EMILs framtid. I år er studenterhytta allereide bestilt, så det kan bli ein hyggjeleg samankomst i novembermørket. Men før den tid er det vår og eksamenstid, og i høve den anledninga vil vi i styret ynskje alle lykke til. Og skulle dagane bli longe og dystre er det berre å kome ein tur på åpent kontor, Fredag ettermiddag, der vi feirer at helga er komen. Så skal vi sjå at sola byrjar å blenkje. EMIL styret 16 EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

17 Hardbarkede EMILere Livet er Svalbard EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004 To villfarne EMILstudenter befinner seg i Longyearbyen, eller et sted ikke langt unna. Der fordyper de seg tilsynelatende i Vind og Hydrogen-systemer. Men under den glisne overflaten lurer det noen sannheter som ikke vitner om bare hardt arbeid. Lars Nesje Grimsmo -Jeg kjøpte denne scooteren for bare 7000 kroner, sier Anders, den ene studenten. - Den er kanonbra, går i hundre kilometer i timen, fullfører bergenseren som går i femte klasse Energi og Miljø. Anders og Lars går begge i siste årskurs på Energi og Miljø. Diplomen har de valgt å fullføre på Svalbard. Vind og hydro-gen passer som hånd i hanske sier Lars, den andre studenten. Når det blåser mye lager vi fornybar hydrogen med en elektrolysør, og når det blåser lite lager vi strøm av hydrogen i en brenselcelle. -Jeg kom hit først og fremst for å skiseile, sier Lars, både jeg og Anders kjøpte hver vår kite for noen år siden, samtidig som vi har valgt flest mulig fag rundt vindkraft. Denne kombinasjonen er slettes ikke dum. For skal man jobbe med vindkraft når man er ferdig, er man bundet til steder det blåser mye, og da er det greit med en hobby som krever vind. Men det er mange andre ting som appellerer med Svalbard. Alkoholprisene er helt råe! For en boks øl koster det fem kroner, i motsetning til melka som koster hele 20 kroner for en liter. Melk er altså dobbelt så dyrt som øl. Studiesamholdet her oppe er også eksepsjonelt bra. -I fucking love it, konkluderer Darren, en engelskmann med store tatoveringer, ring i nesa og ingen tidligere erfaringer med å stå på ski. For Darren er engelsk, og tilhører en av mange nasjonaliteter her oppe. Nordmenn er faktisk i mindretall på UNIS, som teller i overkant av 120 studenter, samt et titalls doktorstudenter. Både svensker, dansker, finner, tyskere, østerrikere, sveitsere, russere og kamerunere befinner seg på denne snodige øyas universitet. UNIS står for universitetsstudiene på Svalbard. UNIS er verdens nord-ligste, og antageligvis verdens minste, uni-versitet. UNIS er styrt av de fire store universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. UNIS er ikke minst en meget lønnsom måte å oppleve Svalbard på. Mens de fleste turistene betaler tusenvis av kroner for noen få dager, kan en student oppleve et helt år med ekskursjoner, overmodige turer, isbjørn og hvalross på et studielån og ei billig husleie. Dessuten slipper du moms, og mange studenter får seg jobb som guide eller kjøkken-/ vaskehjelp, da mye av sysselsettingen her oppe er sesongbasert. Om du ønsker å finne ut mer om mulighetene for å studere på Svalbard: Internet: Kontakt: Knut Wilhelm Høyland er studentkontakt for teknologi-studenter. Infomøte: UNIS arrangerer info-møter på NTNU to ganger i året. 17

18 Idrettsturnering: Blod, svette og tårer Bartebyen Writers, et usedvanlig godt sammensatt lag, var storfavoritt foran vårens dobbeltturnering i fotball og landhockey. Men da dagen rant (den andre i tallet) uteble stjernene, og det var uråd å stagge rykteflommen om hva der hadde bekommet av disse-se egen artikkel. Likevel ble turneringen en suksess, da et lag klarte å vinne den. Leif R R Parr Igjen var været knall. Sola skinte ned gjennom sprekker i taket til hallen, den selsamme hallen som i et tidligere liv ble brukt som hangar for de mindre kjente tyske luftballongkrigsmaskinene som terroriserte verden med base i trønderland under krigen. Idrettskom hadde til alles glede og visuelle forlystelse ikledd seg sine snasne trøyer og stod for effektiv turneringsledelse som ville gledet gamle tyskere, fra et opphøyet platå. I kampens hete Komme på løp!! Prate sammen! EMILs jenter stilte sterkt med tre lag, hvorav to dog var bestrødd med nogle gutter man havde plukkede opp fra gaten. Disse var plassert i egen pulje, en knallhård sådan. I 18 denne puljen inntraff også turneringens eneste uhumskhet, da Turid måtte bæres av banen med redusert ankelføring. Til tross for dette karet andisjentuttan seg til semifinalen hvor de tappert måtte gi tapt for de eldgamle fjerdisenes overlegne kamprutine. I den andre semifinalen var det duket for lokalderby(bombe!) mellom the finest of andisskarfolka mot de formspissede treddissene. De sistnevnte måtte etter harde tak stikke halen mellom beina og bevege seg mot vinfest på Berg. Om finalen kan det sies: De gamle er og blir eldst. Avslutningsvis, takk til idrettskom for lørdagstrim. Stolte vinnere poserer villig for fotografen. EMIL-Avis gratulerer med seieren! EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

19 Vinsmakerkurs på Lønneberget Vinfest anno 2004 EMIL-Avis registrerer: Dusken tyr til sexoverskrifter! En forferdelig nyhet som fortjener oppslag er selvfølgelig at studenter tyr til sexpiller. En annen forferdelig nyhet som krever dekning er at UD i siste utgave har begynt å ty til sexoverskrifter (en trend i nasjonalt nyhetsbilde.) Paradokset er at EMIL-Avis ved å påpeke dette havner i samme felle. Men vi påtar oss i samme slengen å hjelpe UD s nybegynnere i sexgamet. Øyvind Vessia Årets vinfest kom sent men godt. Hudfarget telt var innleid til stor begeistring, mens innholdet i teltet var glade EMILstudenter. Tilstrømningen til teltet ble sørget for av det lokale bandet, som ga nye versjoner av kjente klassikere. Vindretningen gjorde sitt til at musikken kunne nytes selv fra Gløshaugen. Stemningen ble ytligere forbedret av belysningen, som sammen med eimen av øl, røyk og grønt gress ga en atmosfære som bestod i en blanding av adventstid og roskilde. At det var fri tilgang på utsøkt vin gjorde også sitt til at stemningen ble god. Tidligere år har vinfesten vært i nordtrøndelag, på et sted som heter Risvollan. Da avstanden har vært i lengste laget, (selv om noen tapre sjeler i fordums tid har tilbakelagt distansen til fots, med 17 kg på ryggen), har vinfesten slitt med oppmøte. I år var vinfesten, som nå er blitt en vårfestival lokalisert til lønneberget. Siden vinen var av god årgang ble det lite oppkast og de som evt. var i faresjiktet kom seg aldri opp fra uteområdene. Dermed var lønneberget i god stand også dagen etter, riktig nok med god og luftig trekk fra et manglende kjøkkenvindu. De fastboende på Berg ble rørt til tårer neste dag, da festkomiteens stilte opp med rydding og vasking! Til neste år blir teltet enda større, banda flere, og mer enn årets 120 liter vin blir satt, slik at vi ikke går tom. Vi glær oss!! Prestesex i container Klostersexanklagene; homokrangel førte til nonnesexvoldtekter og Avisoverskrifter voldtatt - VG siktet er noen overskrifter vi mener UD burde vurdere å ha med i neste utgave. Tid kan forsvinne I disse dager skytes opp en satelitt som for harde livet skal forsøke å falsifisere Einsteins relativitetsteori. Dette innebærer blant annet spørsmål om tid kan forsvinne. Studenter ved Energi&Miljø&- avanserterelativitetsstudier på Gløs sier ja. På den såkalte Kattelaben kan tid forsvinne. Kolla mailen! EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April

20 New Adventures In Social Relations - For et bedre heismiljø Nok en gang har EMILmedlemmene bestemt seg for å spre glede og utvide gløshaugernes sosiale horisonter. Denne gang er det heisvaner som utfordres, i det EMIL avis dro i gang den store heisaksjonen Øyvind Vessia & Thomas Haugsten Hansen Vi har vel alle studert gulvrillene i heisen, og påpasselig sørget for at ingen blikk møtes i en alt for trang heis. Den pinlige tausheten og befrielsen ved endelig å nå sin etasje er vår tids sosilae paradoks. I bevegelsen fra et sosialt møte til et annet, er heismøtet totalt oversett som sosial arena. Dette er det på tide å gjøre noe med. Det er potensielt mange fremtidige venner som deler heis med deg hver eneste dag, for ikke å snakke om de vennene du allerede har, som du ikke legger merke til fordi du er for opptatt med å studere skolisser. Nå er det er på tide å stå opp mot tausheten! Heisvaner i endring Heiswirene skal synge av tilfredshet og LCD panelene blinke av glede når heisen blir fylt av et mylder av vennlige stemmer der livsvarige vennskapsbånd knyttes. For å sparke i gang denne prosessen tok vi med oss instrumenter, en sangbok og diverse andre kontaktskapende artikler som kanskje kunne føre til at hverdagen ble lysere for de mange som hver dag er for late til å bruke trappene. Bortsett fra den ymse indøker syntes de fleste at dette var en knallide, og mon tro om ikke heisvanene på gløshaugen er i endring. Bare se hvordan heisdagen forandret livet til denne karen: Så var den der igjen, blåmandagen som fulgte etter enhver regntung helg i det evigvarende pliktløpet jeg levde i. Jeg våknet av at vekkerklokken nok en gang maste om at jeg måtte komme meg avgårde til den haugen av en skole jeg gikk på. Motvillig sto jeg opp og noterte at romkameraten min hadde helt i seg den siste kaffeskvetten som var å oppdrive i leiligheten. Sulten og kaffetørst knøt jeg på meg skoene, og satte meg på sykkelen for å sykle de drøye ti kilometerne fra heimdal til realfagsbygget. Etter å ha kjempet meg gjennom en krigssone av illsinte bilister kom jeg iskald og søkkvåt frem til en ny dag med de femten minutter lange pausene som eneste lyspunkt. Da, som en feltlinje som unnslipper en lukket Gauss-flate, åpnet dørene til God heisunderholdning en ny verden seg opp for meg. I den ellers så triste og kjedelige heisen var det vartet opp med sofa, levende musikk og gratis kaffe! Denne spontane glede som dere utstrålte der i heisen smittet umiddelbart! Det var en kjempeide å bryte opp den pinlige heisturen med latter og sang, så enkelt, men akk så genialt!! Fra denne dag har livet mitt vært et annet. TAKK EMIL, dere snudde mitt liv fra ørkesløst pliktløp til en vandring i solfylt park med alle sansene på vidt gap. Jeg møter hver dag med et smil og tenker på alle nye opplevelser som venter. Jeg har kastet av meg gamle åk, og blåst nytt liv i gamle porer, jeg er født på ny!! Takket være dere har jeg innsett hvor stor forskjell en heistur kan utgjøre, og jeg har hatt mange hyggelige samtaler i den samme heisen hvor livet mitt ble omvendt. Jeg er dere evig takknemlig, hilsen Lars Så er da det store spørsmålet om du tør å hilse på din neste medheispassasjer EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April 2004

21 Sannheten om det usedvanlig godt sammensatte laget Bartebyen Writers Som nevnt annet sted i dette tidskrift har det vært EMIL-turnering. De som overvar siste års turnering husker godt hvordan Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag nesten vant hele turneringen. Det var derfor i år knyttet store forventinger til årets avislag. Da Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag ikke dukket opp, ble forvirringen total. Folk hoiet og ropte om skandale, en turnering uten storfavoritten!?! Ryktene om hvor de befant seg har formelig flommet over, tusentipstelefonen har ikke stått stille og fortvilelsen har vært til å ta og føle på. Mht. ryktene nevner vi her noen: Øyvind Vessia -kjempende mot, uten suksess, muggsopp på Dragvoll -oljende maskineriet i EMIL-in-Ventus på SMØLA. -spisende svele i ferge på vei hjem fra SMØLA. -kjøpende 100 kg rosenrot i luguber butikk på Heimdal. -værende i konfirmasjonen til Drillo/Sembs sønner/døtre -hvis stjernespiss pleiende sitt forhold til David Beckham. -prøverkjørende dampveivals i Værdal. -Smuglende kjøtt med gladbussen fra Sverige. -Sittende på en benk i Ilaparken og bedrive dueforing - Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag prøvde å presse alle lagkameratene inn i en telefonnboks og glemte tiden rent. -Spillende pinnespillet, spillet hvor kun en pinne skal berøres og flyttes. Utvalget her viser hvordan fem høner ble til en fjær, slikt som ofte skjer med storfavoritter. Sannheten er at Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag våknet opp med brask og bram da sola rant. Krittavla med lagoppsett og taktikk var nypussa men på veien mot tyskerhangaren ble de stoppet av en tyskertøs som ropte ukvemsord til dem på gebrokkent østerisk-ungarsk. Misforståelsen ble total, så Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag ante ufred og stakk inn i nærmeste kiosk for å kjøpe ordbok. Det viser seg at kioskinnehaveren er leder for organisasjonen barefooters (barefooters.com). Han reagerer instinkttivt på våre fotvaner, og får overtalt Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag til å prøve å bevege seg rundt uten sko! Det blir prøvd løping, hopping, haiking, spising og andre aktiviteter barføtt. Gleden ved å sprade rundt barføtt er umulig å gjengi med vårt fattige språk, men erfraringer for livet blir gjort. Eneste skår i gleden er såre føtter, men vår mann vet råd. I hangaren under kiosken har han nemlig en fotpleiesalong. Bartebyen Writers -et usedvanlig godt sammensatt lag får masert føttene og sovner inn i salongen, dermed er laget satt ut av spill. Det viser seg senere etter etterforskning fra avisa sin side at både tyskertøsa og barefooteren er deler av planen til det seirende laget i årets turnering. Så typisk! EMIL-Avis 6.årgang nr. 2 April