0 Oppsummering av anbefalinger

Transkript

1 Til: : Miljøverndepartementet Kopi : Framtidens byer Av : Arbeidsgruppen for innspill til avfallsmeldingen, Framtidens byer. Tittel : Innspill til avfallsmeldingen VERSJON : Endelig versjon Dato: Oppsummering av anbefalinger I dette dokumentet avsluttes de fleste kapitler med en anbefaling. Vi har her samlet dem, under relevante overskrifter, for oversiktens skyld. 0.1 Generelt Forebygging og minimering bør ha hovedfokus i den kommende avfallsmeldingen. I tillegg må det forslås tiltak som sikrer den den praktiske oppfølgingen faktisk fungerer etter de intensjoner som ligger til grunn, bl.a. mer tilsyn, og at det får konsekvenser for de som ikke følger opp. 0.2 Forbruk generelt Vi ber om at det legges fram en egen NOU eller Stortingsmelding om hvordan økonomien kan endres fra dagens produksjons- og konsumdrevne, til en mer bærekraftig modell. Vi ber om at finansdepartementet legger fram oversikter i den kommende avfallsmeldingen som viser hvordan ulike økonomiske virkemidler i avfallspolitikken kan slå ut på avfallsfeltet. 0.3 Holdninger og handlinger Staten bør initiere eller støtte utredninger rundt disse spørsmålene [dvs Hvilke faktorer som styrer våre handlinger, finnes det virkemidler for å påvirke?] En forutsetning er at utredninger følges av praktiske prosjekter som gjennomføres og tester ut hypoteser om hvordan folks handlingsmønster dannes og kan påvirkes. 0.4 Avfallsforebygging generelt Vi ber om at NOU 2002:19 gjennomgås i sin helhet ifm arbeid med avfallsmeldingen; at tiltak som foreslås i NOUen tas fram og gjøres til reell politikk og reelle tiltak. Mange av forslagene vi har i dette innspillet, vil kunne dekkes inn gjennom en slik gjennomgang. 0.5 Garantitid I samarbeid med forbrukermyndighetene bør muligheten for utvidelse av reklamasjonsretten / garantitiden vurderes. [1] av [18]

2 I samarbeid med varehandelen bør kvalitet / levetid eventuelt i form av utvidet garanti gjøres til et konkurransefortrinn ved at livsløpskostnader følger prismerking av varer. 0.6 Reparasjoner og bruktbutikker Vi ber om at økonomiske virkemidler, for eksempel mva-fritak eller reduksjon for reparasjonsbedrifter og bruktbutikker vurderes som virkemiddel. Vi ber om at det gis en vurdering og anbefaling om etablering av kommunale reparasjonsbedrifter, samt at det legges til rette for slik etablering. Vi ber om at det vurderes informasjonstiltak for å gjøre forbrukerne kjent med reparasjonsmuligheter 0.7 Kommunale utlånssentraler Vi ber om at det innhentes erfaringer fra slike utlånssentraler, for å evaluere betydningen av disse, og muligheten for å øke slik innsats i kommunene. 0.8 Design av produkter Vi anbefaler at forbruksmyndighetene vurderer merkeordning for «god økodesign», eventuelt basert på ISO standarden. Vi anbefaler at staten vurderer konkrete virkemidler for å støtte virksomheter som implementerer god økodesign. Finansielle virkemidler, innovasjonsmidler mv. kan være aktuelle. 0.9 Ombruk før produktene ankommer avfallsstasjonen Vi anbefaler at myndighetene utarbeider en helhetlig politikk, og iverksetter informasjonstiltak for å informere innbyggerne om muligheter, tilgjengelighet etc. for ombruk. Vi anbefaler at det utvikles en informasjonsbank som inneholder ombruksinformasjon. Denne bør vedlikeholdes lokalt, men data bør være standardisert, slik at data kan benyttes av aktører som utvikler informasjonstjenester til data / mobil Ombruk ved avfallsstasjoner «Byttebuer» Vi anbefaler at avfallsmyndighetene utarbeider en veileder for standardisering av ordning med byttebu. Dette vil gjøre det lettere også å samordne budskap i informasjonsaktiviteter. Samtidig vil det gjøre tilbudet mer forutsigbart og kjent på tvers av kommunegrenser. Det ønskes dog ikke statlig pålegg om å følge veilederen Grovavfallsruter (eventuelt med kobling til reparasjonsbedrifter) Vi ber om at avfallsmeldingen kommer med anbefaling vedr innføring av grovavfallsruter med ombruk som en del av konseptet Offentlige innkjøp Vi anbefaler at det utføres en kartlegging i hvilken grad offentlige innkjøpere: - behovsvurderer sine innkjøp (unngåtte innkjøp = mindre avfall) - vurderer reparasjon, ombruk eller leie istedenfor nykjøp - stiller krav til produktdesign og avfallsegenskaper til det som skal kjøpes inn. Vi anbefaler også at offentlige innkjøpernes kompetanse styrkes på miljø- og avfallsområdet, for eksempel ved videreføring av knutepunkt-satsingen til DIFI.

3 Vi ber om at det vurderes mulighet for å stille krav om tredjepartssertifisering av varer og tjenester i offentlige anskaffelser 0.13 Miljøstyring og -sertifisering Offentlige virksomheter bør innføre tredjeparts-sertifiserte miljøstyringssystemer i sine virksomheter. Dette både for å oppnå bedre resultater på avfalls- og miljøområdet, men også for å gå foran som et godt eksempel for private og andre offentlige virksomheter. Det anbefales at man benytter etablerte systemer som Miljøfyrtårn, Grønt flagg, EMAS og ISO sertifisering 0.14 Rammebetingelser, ansvarsfordeling og regelverk. Vi ber om at avfallsmeldingen diskuterer effekten av de endrede avfallsdefinisjonene [fra 2004], og hvorvidt endringene har medført ønsket resultat. Eventuelt kan meldingen foreslå at spørsmålet utredes videre Lokale pålegg om næringslivets deltakelse i spesielle renovasjonsordninger Vi anbefaler at kommunene får anledning til å peke ut geografisk avgrensede områder der det innføres en allmenn tilknytningsplikt til teknisk og/eller organisatorisk omforente renovasjonsløsninger. Begrunnelsen for definisjon av slike områder må baseres på overordnede miljømessige, sikkerhetsrelaterte, samfunnsøkonomiske og byestetiske aspekter Matavfall Myndighetene bør vurdere hvilke informasjonstiltak for barnehager, skoler, privathusholdninger og næringsliv som kan være av nytte for å redusere mengden matavfall. Det bør gjøres egne utredninger på dette. Det bør settes spesielt fokus på oppbevaring, tilbereding, restemat og «best før» / «bør brukes innen» - merking Panteordning for mobiltelefoner Avfallsmeldingen bør vurdere muligheten for- og effekten av å innføre en panteordning for mobiltelefoner og eventuelt andre småelektriske apparater. For at systemet skal bli effektivt, må panten være av en viss størrelse; f.eks kr Papir - speilvendt prinsipp for reservasjon av reklame Vi anbefaler papirreklame kun tillates lagt i postkasser til husstander som eksplisitt ber om det (f.eks. ved hjelp av et klistremerke på postkassen). Dette innebærer en «speilvending» av prinsippet om postkassereklame. Dersom dette ikke gjøres til allmenn regel, ber vi om at kommunene gis rett til å innføres slike regler lokalt Utfasing av FM- og DAB-radioer Det etterlyses en strategi for å sikre en mer bærekraftig løsning i forbindelse med ny teknologi som utkonkurrerer gammel. Denne utviklingen krever politisk styring, og bør ikke overlates til bransjen alene.

4 Det bør lages en egen strategi for innsamling av radioer når FM-sambandet tas ned Forsøpling fra hurtigmatkjeder Vi ber om at de økonomiske virkemidlene endres slik at det ikke lønner seg økonomisk å ta maten med ut Farlig avfall Disse mangler [fra Riksrevisjonens rapport om håndtering av farlig avfall, 2012] bør erkjennes og forbedres. Det bør settes fokus og forslår løsninger for slik at vår nye avfallspolitikk også skal fungere godt i praksis Nanoteknologi Det etterlyses mer informasjon om fordeler og ulemper ved nano-teknologi i forhold til avfall. Avfallsmeldingen bør gi føringer for forskningsprosjekter som tar for seg denne problemstillingen. Det bør avklares så langt som mulig hvilke produkter eller produksjonsprosesser basert på nanoteknologi som kan være problematiske for avfallsstrømmen.

5 1 Innledning / bakgrunn 1.1 Om Framtidens byer. Framtidens byer er et samarbeid mellom staten ved 4 departementer, de 13 største norske byene, KS, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO), Virke, samt andre samarbeidspartnere. Hovedmålsettingene for Framtidens byer er at byene skal redusere sine klimagassutslipp, og bli bedre å bo i. Mer om Framtidens byer kan finnes på 2 Arbeidsgruppen Framtidens byers arbeidsgruppe for å gi innspill til avfallsmeldingen ble nedsatt i en prosess hvor alle Framtidens byer var involvert. Gruppen har mandat til å gi anbefalinger på vegne av Framtidens byer. Innspillet er dog ikke behandlet politisk som egen sak i byene, og er derfor å anse som Arbeidsgruppens anbefalinger på vegne av Framtidens byer. Gruppen har bestått av: Stig Bang-Andersen, Bergen Håvard Bjordal, Bergen Svein-Erik Svendsen Sarpsborg Anne Berit Steinseth, Skien Rudolf Meissner, Stavanger Erik Høines, fagkoordinator for Framtidens byers nettverk for Forbruk og avfall, har vært gruppens sekretær. 3 Hvorfor Framtidens byer velger å gi eget innspill Framtidens byer har delt sine prosjekter og fagområder inn i fire: Avfall og forbruk, Areal og transport, Energi i bygg og Klimatilpasning. Det er nettverket Avfall og forbruk som står bak innspillet. Dette nettverket bruker mye tid på ulike prosjekter og tiltak som på ulike vis dreier seg om forbruksendringer og endringer innenfor avfallssystemene i byene. Vi ser likevel at når det kommer til avfallsløsninger som sådan, så er alle byene også medlemmer i Avfall Norge. Vi anser Avfall Norge for å være en mer spisskompetent aktør når det gjelder selve avfallsløsningene, enn Framtidens byer. Men i et hovedspørsmål når det gjelder avfall, er Avfall Norge noe mindre på banen: avfallsforebygging og minimering. I Framtidens byers nettverk for avfall og forbruk, prøver vi derfor å legge et hovedfokus på koblingen nettopp mellom forbruk og avfall; dvs. forebygging og minimering. Dette er i tråd med avfallspolitikken, som i prinsippet skal være lagt opp iht. avfallspyramiden. Samtidig ser vi at det i flere sammenhenger er mangel på tydelig nok oppfølging og kontroll på avfallsfeltet. Dette er blant annet belyst i Riksrevisjonens rapport om farlig avfall ( Framtidens byer vil berømme Riksrevisjonen for å igangsette slike undersøkelser, og oppfordrer til at man foretar videre oppfølginger av dette arbeidet. Det er behov for en mer systematisk

6 oppfølging av utredninger av ulike slag, for å sikre at kunnskapen omsettes til praktisk politikk og tiltak. Framtidens byer deltar gjerne på videre utvikling av tiltak og politikk på avfallsfeltet. Hovedanbefaling: Forebygging og minimering bør ha hovedfokus i den kommende avfallsmeldingen. I tillegg må det forslås tiltak som sikrer den den praktiske oppfølgingen faktisk fungerer etter de intensjoner som ligger til grunn, bl.a. mer tilsyn, og at det får konsekvenser for de som ikke følger opp. 3.1 Andre innspill Vi viser til innspill fra Oslo Ren, og støtter dette innspillet. Vi viser også til innspill fra Avfall Norge, og støtter dette. 4 Generelt om forbruk vaner og endringer Avfallsproblematikken følger av forbruk. Næringsavfallet oppstår når varer skal produseres til ulike typer forbruk, eller når næringslivet selv forbruker produkter, og husholdningsavfallet oppstår når private skal kvitte seg med ting de ikke trenger. Det sentrale angrepspunktet i avfalls- og miljøsammenheng er derfor forbruket i seg selv. Dersom forbruk unngås, unngår man alle avfalls- og miljøproblemene knyttet til produktet. 4.1 Økonomisk politikk, forbruk og avfall. Å unngå forbruk er imidlertid ikke enkelt, av mange og tunge grunner. Den fremste er hensyn til økonomi og arbeidsplasser. Med et redusert forbruk, går de økonomiske hjulene saktere, og arbeidsplasser trues. Dette er bekymringen til mange politikere, og gjør at et budskap om lavere forbruk umiddelbart imøtegås av topp-politisk sjikt. Se eksempler på avisutklipp:

7 En rekke av tiltakene som vil kunne være effektive i avfalls-sammenheng, er uløselig knyttet til denne problematikken. Det er bortimot umulig å komme gjennom med et budskap om den miljømessige betydningen av lavere forbruk så lenge staten ikke er entydig på dette. Det er først og fremst staten som sitter med virkemidlene når det gjelder avfallsforebygging. Oppgaven kan ikke overlates alene til kommunene. Vi ber om at det legges fram en egen NOU eller Stortingsmelding om hvordan økonomien kan endres fra dagens produksjons- og konsumdrevne, til en mer bærekraftig modell. Vi ber om at finansdepartementet legger fram oversikter i den kommende avfallsmeldingen som viser hvordan ulike økonomiske virkemidler i avfallspolitikken kan slå ut på avfallsfeltet. 4.2 Holdninger og handlinger Folk flest vil ha et handlingsmønster som er påvirket av svært mange faktorer. De handlingene som hver enkelt gjør, vil gi seg utslag i forbruksmønster, avfallsmengder, grad av kildesortering og kvalitet på kildesortering. Hvilke faktorer som styrer våre handlinger, finnes det virkemidler for å påvirke? Eksempler kan være Finansielle (gjøre det økonomisk fordelaktig å gjøre «det rette») Praktiske (gjøre det enkelt å gjøre «det rette») Holdningsmessige (jobbe med hvordan folk oppfatter hva som er «det rette») Hvilke alternativer har man å velge mellom (f.eks. gjøre det mulig å velge mer fritid framfor økt kjøpekraft) Til syvende og sist er dette sentrale spørsmål for å få ned de negative miljøeffektene knyttet til forbruk og avfall. Det er komplisert materie, og vanskelig å gi fasitsvar. Staten bør initiere eller støtte utredninger rundt disse spørsmålene. En forutsetning er at utredninger følges av praktiske prosjekter som gjennomføres og tester ut hypoteser om hvordan folks handlingsmønster dannes og kan påvirkes.

8 5 Avfallsforebygging Miljømessig er forskjellen stor mellom å gjenvinne et kassert produkt, og det at det aldri har blitt produsert. Ett eksempel: En alminnelig kontorstol kan ha et beregnet klimafotavtrykk 1 mellom 30 og 80 kg CO 2. Det er altså hva man sparer på ikke å produsere en slik stol. Hvis vi antar at det er 2 millioner arbeidsplasser i Norge, som har en kontorstol, så vil det ha gått med noe sånt som tonn CO 2 for å produsere disse stolene. Hvis vi kan forlenge levetiden på alle stolene med ett år, spares ca tonn CO tilsvarende utslippet fra bortimot 2500 biler det samme året 3 Dette henger sammen med at den «økologiske ryggsekk» som ethvert produkt bærer med seg, oftest i mye større grad er knyttet til produksjonsfasen enn til avhendingsfasen. Resirkulering av produkter og materialer krever ofte mye energi (selv om det som hovedregel er vesentlig lavere enn å produsere fra virgint råmateriale), en del av materialene går likevel tapt, og råstoffenes kvalitet forringes som regel ved hver resirkuleringsrunde. Med andre ord: Forbruket av verdens ressurser kan i beste fall strekkes over tid gjennom resirkulering av avfall, ikke unngås. Det finnes forskere som påpeker at de industrialiserte land står for en altfor stor andel av forbruket av verdens ressurser og av avfallsproduksjonen. Unngått avfall i Norge innebærer unngåtte kostnader for å håndtere avfallet på en miljøriktig måte. «End of pipe»-løsninger er ofte dyrere enn å angripe problemene allerede i produksjons- eller i bruksfasen. Vi vil vise til NOU 2002:19 om Avfallsforebygging. Denne gir en bred gjennomgang feltet, og mulige virkemidler. Dessverre virker det som om denne har blitt liggende «ubrukt» siden den var ferdig. Vi ber om at NOU 2002:19 gjennomgås i sin helhet ifm arbeid med avfallsmeldingen; at tiltak som foreslås i NOUen tas fram og gjøres til reell politikk og reelle tiltak. Mange av forslagene vi har i dette innspillet, vil kunne dekkes inn gjennom en slik gjennomgang. 5.1 Kvalitet Økt kvalitet vil i de fleste tilfeller bety lengre levetid og lavere miljøkostnad. Men hvilke virkemidler besitter man for å påvirke produsenter og varehandel til å prioritere kvalitetsprodukter som ofte har en høyere salgspris? En stor andel av norske konsumenter har anskaffelsespris som viktigste beslutningsgrunnlag når varer skal kjøpes. 1 Med klimafotavtrykk menes klimapåvirkning fra hele produktets livssyklus. Uttak av råvarer, energibruk, bruk av vann, transport, gjenvinning og så videre. Alt som kan omregnes til utslipp av klimapåvirkende gasser (måles i kg CO 2 -ekvivalenter) tas med i beregningene. 2 Forutsetter 15 års levetid. Dvs at klimapåvirkningen fra produksjon av en stol fordeles på 15 år. 3 Forutsetter et gjennomsnittlig utslipp av 120g CO2 pr km, og kjørte km pr år. Dette er lave estimater.

9 5.1.1 Garantitid Et produkt som holder dobbelt så lenge som gjennomsnittsproduktene i samme kategori, forårsaker over tid kun halvparten så mye avfall. Et normativt virkemiddel for å heve kvaliteten til produkter og forlenge produkters levetid, er å innføre enda strengere krav til forbrukernes reklamasjonsrett eller krav til produktgaranti. Hadde for eksempel garantitiden for en miksmaster eller en mobiltelefon vært 3-5 år, ville produsenter/importører av mindre holdbare typer blitt påført ekstra kostnader ved å måtte utføre gratis reparasjoner relativt hyppig. Ekte kvalitetsprodukter ville således fått en viss prisfordel i markedet idet kostnadene knyttet til garantiperioden er lavere. En annen type garantiordning er knyttet til reservedeler. Innenfor visse produktgrupper, for eksempel hvite- og brunevarer, bør myndighetene stille minimumskrav om at leverandøren må ha reservedeler på lager i et gitt antall år framover. På denne måten Annonsører bruker kvalitet som konkurransefortrinn. hindrer man at produkter må avhendes bare fordi reservedelene ikke lenger er å oppdrive. En slik ordning ville også kunne fremme anvendelse av samme standard-komponent i ulike utstyrsmerker/produktserier, istedenfor at hvert merke har sine egne spesialdeler. Utvidede garantiordninger kan være vanskelig å få til fordi deler av industrien og importsektoren vil være mot slike ansvarsutvidelser på produsent- og salgssiden. Eventuelt vil også internasjonale handelsavtaler stå imot. På den annen side vil forbrukernes stilling og rettigheter styrkes. Eventuelt vil også garantiopplysninger fra produsent kunne være en del av det leverandørene konkurrerer om forbrukerne med. Eksempler fra varehandel viser at forbrukerne gjerne tar hensyn til livsløpskostnader og miljø, dersom de blir informert ( I samarbeid med forbrukermyndighetene bør muligheten for utvidelse av reklamasjonsretten / garantitiden vurderes. I samarbeid med varehandelen bør kvalitet / levetid eventuelt i form av utvidet garanti gjøres til et konkurransefortrinn ved at livsløpskostnader følger prismerking av varer Reparasjoner En annen måte å forlenge produkters levetid på og dermed redusere generering av avfall, er å forbedre rammebetingelsene for reparasjon. Reparasjon krever som regel relativt mye innsats av arbeidstid, og norske lønninger er høye i internasjonal sammenheng. Mange forbrukere opplever at det er dyrere å reparere bruksting enn å kjøpe nytt. Lønnsnivået i reparasjonsbedrifter kan man neppe gjøre noe med, men rammebetingelser for skatter og avgifter kan endres slik at reparasjoner blir mer attraktiv i forhold til nykjøp. Lavere eller bortfall av merverdiavgift på reparasjoner vil gjøre det noe mer lønnsomt for forbrukeren å la ting reparere framfor å kjøpe nytt. Merverdiavgiften kan falle bort for reservedelene og/eller arbeidsinnsatsen hos reparatøren. I samme sammenheng bør det også

10 vurderes om virksomheter som driver med oppgradering (modernisering) av for eksempel EDButstyr, kjøkkeninnredninger mm. skulle innrømmes samme avgiftsfordel. Kommunene i Norge kan støtte opp om mer reparasjon ved å gjøre forbrukerne oppmerksom på de reparasjonsbedriftene som finnes lokalt. I bruktbutikker selges i utgangspunktet varer det allerede er blitt betalt mva for. For å legge til rette for bedre rammevilkår for å forlenge bruk av produkt (ihht avfallspyramiden) bør det ses på om det er hensiktsmessig å betale «dobbel» mva. i brukthandelen. Vi ber om at økonomiske virkemidler, for eksempel mva-fritak eller reduksjon for reparasjonsbedrifter og bruktbutikker vurderes som virkemiddel. Vi ber om at det gis en vurdering og anbefaling om etablering av kommunale reparasjonsbedrifter, samt at det legges til rette for slik etablering. Vi ber om at det vurderes informasjonstiltak for å gjøre forbrukerne kjent med reparasjonsmuligheter Kommunale utlånssentraler Flere kommuner (f.eks. Skien) har utlånssentraler for sports- og fritidsutstyr. Dette kan virke sosialt utjevnende (de som ikke har råd til slikt utstyr, kan likevel delta i aktiviteter sammen med andre). Slike sentraler kan det også redusere kjøpepress i forhold til utstyr som ikke brukes så ofte. Vi ber om at det innhentes erfaringer fra slike utlånssentraler, for å evaluere betydningen av disse, og muligheten for å øke slik innsats i kommunene. 5.2 Design av produkter Et produkts miljøpåvirkning og egenskaper som avfall bestemmes i stor grad allerede i designfasen. Det er derfor viktig å tilrettelegge for «grønn» produktdesign. Vi anbefaler at forbruksmyndighetene vurderer merkeordning for «god økodesign», eventuelt basert på ISO standarden. Vi anbefaler at staten vurderer konkrete virkemidler for å støtte virksomheter som implementerer god økodesign. Finansielle virkemidler, innovasjonsmidler mv. kan være aktuelle. 5.3 Ombruk Ombruk kjennetegnes ved at produkter som er uønsket/kassert av noen, benyttes uten vesentlige endringer av nye brukere. Vi kan skille mellom det som skjer før produktet er transportert til avfallsplassen, som er viktigst, men hvor kommunene har færre virkemidler, og det som skjer på selve avfallsplassen. Når produktene har nådd avfallsplassen, er det kort vei til å bli avfall, men her har kommunene mulighet til å etablere byttebuer o.l. (se nedenfor).

11 5.3.1 Ombruk før produktene ankommer avfallsstasjonen Det finnes i dag allerede en rekke gode ordninger for dette brukthandler, nettsider (f.eks. finn.no), loppemarkeder mm. Hvilke virkemidler har det offentlige til rådighet for å styrke denne delen av ombruksmarkedet (bortsett fra eventuelt arbeid med holdningsendringer (jf. kap 4.2))? Dette bør sees nærmere på i forbindelse med avfallsmeldingen. Noen eksempler på informasjonstiltak eksisterer allerede. Det vil være verdifullt om disse ble mer aktivt brukt og gjort kjent av avfallsmyndighetene. Her er det f.eks. informasjon om bruktbutikker, byttebuer, returstasjoner med mer. Mobilappen Nearby (finnes for både Android og iphone) er et eksempel. Nearby henter sin avfallsinformasjon fra som er et nettsted drevet av Loop. og er andre eksempler på lignende tjenester. En mulighet for å gjøre informasjon best mulig tilgjengelig, er at lokale avfallsmyndigheter gjør sin informasjon tilgjengelig i et standard format, og gjør disse dataene tilgjengelig for alle brukere, som mobilapp-utviklere og så videre. På denne måten vil informasjon kunne være tilgjengelig mange steder. Samarbeidet mellom og Nearby, kan her tjene som et nyttig eksempel Vi anbefaler at myndighetene utarbeider en helhetlig politikk, og iverksetter informasjonstiltak for å informere innbyggerne om muligheter, tilgjengelighet etc. for ombruk. Vi anbefaler at det utvikles en informasjonsbank som inneholder ombruksinformasjon. Denne bør vedlikeholdes lokalt, men data bør være standardisert, slik at data kan benyttes av aktører som utvikler informasjonstjenester til data / mobil Ombruk ved avfallsstasjoner «byttebuer» Mange kommuner har i dag gode løsninger for såkalte «Byttebuer» - dvs. et område på gjenvinningsstasjonen hvor man kan sette fra seg brukbare gjenstander, og hvor andre kan hente dem gratis. Vi tror imidlertid at det vil være positivt med en styrket satsing og innsats av virkemidler for å øke bruken av slike buer. Vi anbefaler at avfallsmyndighetene utarbeider en veileder for standardisering av ordning med byttebu. Dette vil gjøre det lettere også å samordne budskap i informasjonsaktiviteter. Samtidig vil det gjøre tilbudet mer forutsigbart og kjent på tvers av kommunegrenser. Det ønskes dog ikke statlig pålegg om å følge veilederen.

12 5.3.3 Grovavfallsruter (eventuelt med kobling til reparasjonsbedrifter) I Stavanger kommune er det startet opp en renovasjonsordning i to bydeler der innbyggerne kan sette fram grovavfall etter individuell bestilling. Grovavfallet hentes direkte fra husstanden, og renovatørene sørger for innsamling og behandling av avfall; heri inngår både forbrenning, materialgjenvinning og ombruk. Brukbare ting går til en «byttebu» i tilknytning til gjenvinningsstasjonen. Henteordningen er inkludert i det kommunale årsgebyret for renovasjon. Stavanger kommune har beregnet at henteordningen reduserer klimagassutslipp fra transport med 40%, sammenlignet med at husstandene selv kjørte sitt grovavfall til gjenvinningsstasjon. Dette oppnås ved at hentepunkter i bydelen blir betjent i løpet av samme henterunde. Det vil være mulig å knytte slike ruter også til aktivitetene til reparasjonsbedrifter, slik at disse kan hente ut brukbare produkter som eventuelt trenger reparasjon / oppussing. Vi ber om at avfallsmeldingen kommer med anbefaling vedr innføring av grovavfallsruter med ombruk som en del av konseptet. 6 Grep i det offentliges egen drift Hva stat, fylkeskommuner og kommuner gjør, har både direkte innvirkning via offentlig innkjøp og forbruk, og indirekte, ved at det offentlige til dels kan fungere som foregangsvirksomheter for private. Det er derfor viktig at det offentlige Norge har gode rutiner for innkjøp og avfallshåndtering. 6.1 Offentlig innkjøp Det offentlige handler for over fire milliarder kroner årlig. Dette gir store miljøpåvirkninger i seg selv. I tillegg gir det markedsmakt til å påvirke produksjon og avfallsutvikling i ønsket retning. Det er imidlertid ulikt i hvor stor grad offentlige innkjøpere faktisk stiller slike krav, og hvilke resultater som oppnås. Det finnes lite ny statistikk på dette. I praksis ville det være enklere å stille miljøkrav i anbudsprosesser dersom det ble tillatt å stille krav til tredjepartssertifisering av produkter og tjenester (f.eks. svanemerking). Slik sertifisering gir en viss trygghet for at miljøeffekten av avfallsdelen av innkjøpet er minimal. Dagens erfaring er at det er så krevende å stille detaljerte miljøkrav uten å gå via merkeordninger, at mange kvier seg for å gjøre det.

13 Vi anbefaler at det utføres en kartlegging i hvilken grad offentlige innkjøpere: - behovsvurderer sine innkjøp (unngåtte innkjøp = mindre avfall) - vurderer reparasjon, ombruk eller leie istedenfor nykjøp - stiller krav til produktdesign og avfallsegenskaper til det som skal kjøpes inn. Vi anbefaler også at offentlige innkjøpernes kompetanse styrkes på miljø- og avfallsområdet, for eksempel ved videreføring av knutepunkt-satsingen til DIFI. Vi ber om at det vurderes mulighet for å stille krav om tredjepartssertifisering av varer og tjenester i offentlige anskaffelser. 6.2 Miljøstyring og sertifisering. Det viser seg at både offentlige og private virksomheter som har innført systemer for miljøledelse, genererer mindre avfall, og håndterer sitt avfall på bedre måte, enn virksomheter som ikke har slike systemer. Offentlige virksomheter bør innføre tredjeparts-sertifiserte miljøstyringssystemer i sine virksomheter. Dette både for å oppnå bedre resultater på avfalls- og miljøområdet, men også for å gå foran som et godt eksempel for private og andre offentlige virksomheter. Det anbefales at man benytter etablerte systemer som Miljøfyrtårn, Grønt flagg, EMAS og ISO sertifisering. 7 Rammebetingelser, ansvarsfordeling og regelverk Det finnes gode argumenter for å gjøre en ny evaluering av hvorvidt inndeling av avfall i nærings- og forbruksavfall, som ble innført i 2004, har fungert etter hensikten. Kommunene rapporterer om ulike utfordringer knyttet til de nye definisjonene. 7.1 Tilsyn med næringsavfall Etter endringer i forurensningslovens definisjoner av avfall i 2004 mistet kommunene eneretten til forbruksavfall i næringslivet, men fikk mulighet for å føre tilsyn med dette avfallet. Kommunene er altså eneste tilsynsmyndighet for dette forbruksavfallet (selv om det er en «kan»-regel), mens det er fylkesmannen som skal føre tilsyn med produksjonsavfallet og det farlige avfallet som måtte oppstå i de samme bedriftene. Det er ikke akseptabelt at mange kommuner mangler et systematisk og velfungerende system for tilsyn med næringsavfall. Er denne ansvarsfordelingen et effektivt virkemiddel for å sikre at forbruksavfallet blir riktig tatt hånd om? Bør tilsynsmyndigheten med næringsavfall samles på en myndighet? 7.2 Selvkostprinsipp og prinsippet om at forurenser skal betale Kommunene er pålagt å ha mottaksanlegg for husholdningsavfall. Dette kan være både bemannede (gjenvinningsstasjoner for grovavfall) og ubemannede, for eksempel returpunkter for

14 glass /metallemballasje, klær, plastemballasje, drikkekartong mm. Disse blir også brukt av næringslivet for det avfallet som ligner på husholdningsavfall. Det er umulig for kommunene å skille dette forbruksavfallet fra husholdningsavfall. Dette gjør at husholdningene er med på å betale for avfall som oppstår i næringslivet. Nå er det også foreslått at det skal vurderes om opprydding av forsøpling skal finansieres over renovasjonsgebyret til husholdningene. Er Norge i ferd med å forlate selvkostprinsippet for renovasjon og prinsippet om at forurenser skal betale? 7.3 Fornuftige og forståelige ordninger Skoler, barnehager, og ansatte i bedrifter skjønner ikke hvorfor de ikke kan få sortere forbruksavfallet som hjemme. For eksempel kan ikke kommunen samle inn yoghurtbegeret som oppstår på en arbeidsplass etter lunsjen sammen med annen husholdningsplast, da dette yoghurtbegeret etter forurensningslovens definisjon er næringsavfall. Dersom kommunen tar med dette sammen med husholdningsplasten opererer kommunen i konkurransemarkedet med støtte (fra Grønt punkt), som er ulovlig. Kan regelverket gjøres enklere og mer forståelig for folk flest? 7.4 Konsekvenser av fortetting En konsekvens av fortetting i byene er bl.a. at det oppstår større mengder forbruksavfall både fra næring og husholdning pr kvadratmeter. For å få gode bymiljø vil det bli behov for andre og mer moderne løsninger for oppsamling og transport av avfallet som oppstår i byene. Dette innebærer store investeringer i ny infrastruktur, som det vil være ønskelig å dele på flest mulig både fordi regningen da blir mindre for den enkelte og for at man skal få fullt utbytte av infrastrukturen. Avfallsmeldingen bør si noe om hvordan denne utfordringen skal løses. Da definisjonen av avfall i forurensningsloven ble endret i 2004 hadde staten noen mål med dette. Har endringen medført de ønskede effektene? Vi ber om at avfallsmeldingen diskuterer effekten av de endrede avfallsdefinisjonene, og hvorvidt endringene har medført ønsket resultat. Eventuelt kan meldingen foreslå at spørsmålet utredes videre. 8 Virkemidler for kommunene 8.1 Lokale pålegg om næringslivets deltakelse i spesielle renovasjonsordninger I henhold til forurensningsloven er produsenter av næringsavfall selv ansvarlige for håndtering av avfallet sitt, mens kommunenes ansvar omfatter kun husholdningsavfall. Kommunene kan riktignok tilby sine renovasjonstjenester også til bedrifter, men ikke pålegge dem noen tilknytningsplikt, slik tilfellet er mht. husholdninger. Denne mangelen på styringsmuligheter overfor besittere av næringsavfall har i enkelte tilfeller gitt uheldige konsekvenser. I en rekke norske byer satses det i dag på nye renovasjonsløsninger for innsamling av avfall som tar utgangspunkt i installering av ledningsbasert eller punktbasert infrastruktur, stikkord: søppelsugsystemer via rør og nedgravde containere med automatisk fyllstandsmåling. Slike systemer er kostnadsintensive i etableringsfasen, og de krever flest mulig brukere i tettbygde områder for å

15 kunne forsvare investeringen økonomisk. Samtidig blir renovasjonsoppgaven løst på en rasjonell måte, med minimal innsats av kjøretøy og personell. Det oppstår mindre trafikk, mindre utslipp, og beboerne opplever en estetisk forbedring av nærmiljøet sitt. I byområder med høy andel av næringsvirksomheter og tilsvarende lavere tetthet av leiligheter er det imidlertid vanskelig for kommunene å realisere slike framtidsrettede og miljøvennlige renovasjonsløsninger. Grunnen er at det ikke finnes noen plikt for næringsdrivende til å knytte seg til undergrunnsløsninger. Dermed vil kommunene møte en høy økonomisk risiko når det gjelder spørsmålet om å innføre en avfallsinfrastruktur som har høye kapitalkostnader. Faren for at det ikke finnes nok brukere til å forsvare investeringen, er overhengende. Husholdningene i utbyggingsområdet kan av kommunen tvinges inn i et nytt renovasjonssystem, mens næringslivet kan avstå fra deltakelsen. En generell utfordring for sentrumsområder i byene er at den høye intensiteten av ulike aktiviteter på et begrenset areal fører til mange konflikter. Generell plassmangel, mye trafikk, lite grønt, støy osv. gir dårlige vilkår for myke trafikanter, for universell utforming, for sikkerheten og den generelle trivselen. Gode, samordnede renovasjonsløsninger i sentrumsstrøk vil kunne bidra til mindre tungtrafikk, færre skjemmende avfallsbeholdere i det offentlige rom og økt brannsikkerhet. Istedenfor at en rekke ulike offentlige og private avfallsinnsamlere besøker det samme området samtidig for å betjene sine respektive kunder, vil samme jobb kunne utføres av én aktør og med en felles infrastruktur. Men igjen er det mangelen på styringsmuligheter som kan avholde byene fra å iverksette tilsvarende tiltak. Realisering av en samordnet renovasjonsløsning krever deltakelse fra alle parter i sentrumsområdet, altså inkludert næringsaktørene. En kan imidlertid ikke forvente at en frivillig ordning vil få nok oppslutning blant butikkeiere og andre næringsdrivende. Vi anbefaler at kommunene får anledning til å peke ut geografisk avgrensede områder der det innføres en allmenn tilknytningsplikt til teknisk og/eller organisatorisk omforente renovasjonsløsninger. Begrunnelsen for definisjon av slike områder må baseres på overordnede miljømessige, sikkerhetsrelaterte, samfunnsøkonomiske og byestetiske aspekter 9 Tiltak i forhold til konkrete avfallstyper 9.1 Matavfall Om lag hver fjerde handlepose med mat som kjøpes av norske forbrukere ender som avfall. Dette er formidable mengder, og hvis man ser den samlede effekten av produksjon, distribusjon og avfallshåndtering for denne maten, så er miljøeffekten svært stor. I tillegg er det alvorlige etiske problemstillinger knyttet til å kaste så mye mat.

16 Myndighetene bør vurdere hvilke informasjonstiltak for barnehager, skoler, privathusholdninger og næringsliv som kan være av nytte for å redusere mengden matavfall. Det bør gjøres egne utredninger på dette. Det bør settes spesielt fokus på oppbevaring, tilbereding, restemat og «best før» / «bør brukes innen» - merking. 9.2 Panteordning for mobiltelefoner Mobiltelefoner og annet småelektrisk er et økende avfallsproblem. Spesielt er mobiltelefoner en produktgruppe med stort omfang, og mange miljøgifter involvert. Avfallsmeldingen bør vurdere muligheten for- og effekten av å innføre en panteordning for mobiltelefoner og eventuelt andre småelektriske apparater. For at systemet skal bli effektivt, må panten være av en viss størrelse; f.eks kr. 9.3 Papir - Speilvendt prinsipp for reservasjon av reklame Reklame utgjør enorme volumer i følge kampanjen neitakk.no utgjør uadressert reklame om lag tonn pr år. Vi anbefaler papirreklame kun tillates lagt i postkasser til husstander som eksplisitt ber om det (f.eks. ved hjelp av et klistremerke på postkassen). Dette innebærer en «speilvending» av prinsippet om postkassereklame. Dersom dette ikke gjøres til allmenn regel, ber vi om at kommunene gis rett til å innføres slike regler lokalt. 9.4 Utfasing av FM- og DAB-radioer Regjeringen har bestemt at FM-nettet skal utfases fra 2017 og senest Beregninger viser at det finnes mellom 7,5 og 15 millioner FM-radioer i landet, noe som vil medføre en enorm mengde EEavfall. Videre vises det til at om lag DAB radioer nå blir ubrukelige grunnet valg av den nye "DAB+" teknologien.

17 Det etterlyses en strategi for å sikre en mer bærekraftig løsning i forbindelse med ny teknologi som utkonkurrerer gammel. Denne utviklingen krever politisk styring, og bør ikke overlates til bransjen alene. Det bør lages en egen strategi for innsamling av radioer når FM-sambandet tas ned. 9.5 Forsøpling fra hurtigmatkjeder I dag finnes det to mva-satser avhengig om maten konsumeres på stedet, eller bringes med. Satsene favoriserer kunder som bringer med seg mat og ekstra emballasje ut fra serveringsstedet. Resultatet blir unødvendig mengde avfall og hyppig forsøpling. Kommunene ser klar økning i mengde forsøpling som følge av endringene i mva-satsene som gjorde det billigere å ta med maten. Dette er eksempel på økonomiske virkemidler som slår feil ut miljømessig. Vi ber om at de økonomiske virkemidlene endres slik at det ikke lønner seg økonomisk å ta maten med ut. 9.6 Farlig avfall Riksrevisjonen la frem sin rapport om håndtering av farlig avfall 4. Her påpekes det en rekke feil og mangler som viser at den praktiske oppfølging og utføring ved avfallshåndtering ikke samsvarer godt nok med intensjonene i lover og forskrifter. Disse mangler bør erkjennes og forbedres. Det bør settes fokus og forslår løsninger for slik at vår nye avfallspolitikk også skal fungere godt i praksis. 10 Nye utfordringer 10.1 Nanoteknologi Det er så langt forholdsvis stor usikkerhet i forhold til hvordan ulike typer nanoteknologi og produkter basert på slik teknologi, vil påvirke avfallssystemene. 4

18 Det etterlyses mer informasjon om fordeler og ulemper ved nano-teknologi i forhold til avfall. Avfallsmeldingen bør gi føringer for forskningsprosjekter som tar for seg denne problemstillingen. Det bør avklares så langt som mulig hvilke produkter eller produksjonsprosesser basert på nanoteknologi som kan være problematiske for avfallsstrømmen.