Svarte busser Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men alltid når jeg ser for meg meg selv, sittende med headsettet i skolebussen førsteårs vgs.

Transkript

1 Svarte busser Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men alltid når jeg ser for meg meg selv, sittende med headsettet i skolebussen førsteårs vgs. fylles jeg med en eller annen form for sorg. For meg selv. For bakhodet mitt, det udusjete håret, den overfylte cd-mappa jeg holder i fanget. Jeg kan huske de tidlige morgenene, min mor som vekker meg ca. seks, at jeg spiser to knekkebrød med smør og kaviar sittende i hjørnet av en blomstrete sofa med ei pute under knærne. At også min lillesøster står opp da, selv om taxien som skal kjøre henne til skolen ikke er her enda og hun selv er svært trett. Allikevel vil hun være med oss. Gitaren er satt fram i gangen, jeg skjærer med fire skiver med brød som jeg legger i veska min; en grå militærveske med fire buttons, jeg husker bare fargene og ikke de politiske budskapet i dem. Og så kler vi oss og går stille ut i bilen. Min mor børster snøen av vinduene. Jeg har søsteren på ryggen, slenger henne inn i baksetet. Hun er dårlig kledd. Å måtte sitte barfotet i cherroksene er en måte å straffe henne på. Vi vil at hun skal ligge i senga til min mor kommer hjem, men hun vil ikke det. Hun vil være med. Min søster stiller mange spørsmål på veien, vil at vi skal stoppe på butikken og kjøpe brus. Klokka er snart halv syv. Jeg er først og fremst stille. Er bekymret for at treet i gitaren skal sprekke på grunn av kulden. Den er håndlagt i Spania, like gammel som meg selv (1983) og er en gitar jeg kommer til å sørge over da jeg noen år senere selger den for å ha penger til å kjøpe ei flaske konjakk til en kamerat, samt dekke inn to husleier. Jeg slippes av ved jernbanestasjonen og min mor og min søster kjører hjem. Kanskje min søster gir meg et slengkyss, jeg vet ikke. Jeg ser for meg bakhodene deres i bilen opp bakkene, fordi gamlehjemmet, drivhusene osv, varmviftene som går, barfotet i cherroks, pappa som holder på å våkne hjemme i huset, til pappa som står inne på badet, skyller ansiktet, trer hodet inn i en genser, beina inn i sokker. Hvorpå jeg allerede har steget på bussen, satt meg ned på nest bakerste seterad og tatt på meg headsettet. Det er de vanlige folkene omkring meg. Et morgentog kommer inn på stasjonen, plukker opp pendlerne, fortsetter motsatt sørover. Og

2 så begynner reisen: Forbi trehusene, opp forbi kirkegården der jeg senere skal bisette min søster. Der jeg skal stå inne mellom trærne i en helt vanlig svart dress, med hodet bøyd. Vi kjører forbi slakteriet, forbi bensinstasjonen og gjennom rundkjøringene, Europris, gårdsutsalget, asylmottak, Elihu huset, og videre ut dit veiene strekker seg ut. Vi stopper av og til i busslommene og plukker opp en og annen. Man holder opp det grønne busskortet sitt, finner seg et sete, forsvinner inn i jakkekravene. Sjåføren later som han kjenner oss alle, smiler som en far. Vi er tross alt kommer inn i hans rike. Senere skal man jo få vita at man kan bli god forfatter av å kjøre buss. Kanskje skrev også denne mannen noen sonetter på sengekanten. Jeg tenker på ansiktene til dem vi plukker opp på veien, mennesker som jeg bare skulle møte her. Jeg har ikke sett dem siden, det var bare her, i denne lommen av tid, i en buss på vei til en skole. Kanskje har jeg møtt dem, i køa foran en martnasbod, eller på kjøpesenteret når jeg er hjemme, kanskje et øyeblikk av gjenkjennelse, underbevisst, bevisst, men at det ikke var stort nok, at jeg kanskje ble gående å gruble litt over om jeg hadde møtt denne mennesket før, men så glemt det. Men den gangen var de mennesker i mitt liv og jeg et menneske i deres. Jeg antok at det var bondegutter som steg på langs de mørklagte gårdsveiene. En kortvokst gutt i joggedress som alltid satte seg i trappa selv om det fantes ledige seter, hvordan har han greid seg i sitt liv, hva har han bygd? Det satte seg en mild av odør av dyr i bussen. En leste i over ett år den samme boka, L av Erlend Loe. Jeg sitter på nest bakerste seterad og hører King Crimson og opplever noen øyeblikket her jeg aldri kommer til å glemme. Noe med musikk, møter trøtthet, møter en ny måte å tenke på. Jeg nærer en lyst til å være dyp på nachspiel. Sitter med beina i kryss på en seng med en anorektisk jente og voldelig far, trøster henne. Jeg lovte henne at vi alltid måtte være venner, at hun trengte meg, har ikke hørt noe fra henne på tolv år. Jeg har fått en identitet jeg forsvarer. Jeg har kledd meg ut i busserull, kordfløyel osv. Jeg buer på skoledebatter når Frp har ordet. Jeg ser allikevel ikke meg selv tydelig. Jeg ser meg selv, men ikke tydelig. I disse mengdene med mennesker, i disse rommene jeg

3 går inn og ut av. Jeg ser meg selv som en ung gutt som sitter på nest bakerste setet i en buss og titter ut over åkerne, på lysene fra gårdene, fra uthusene osv. Det er alltid vinter og mørkeblått. Vi kommer fram til skolen og jeg går rolig ut. Jeg vil siden bevitne dagslyset som stiger fra plassen min i klasserommet. Jeg har kjempet meg til en vindusplass. Jeg vil se hele veien til barneskolen, der ungene er ute og spretter på trampolinen, og føler meg allerede gammel her i min syttenåringe kropp, eller: jeg merker for første gang at tiden er noe som går, at jeg allerede har rukket å leve en stund. Ikke på samme ublyge måte løpe fritt i en hage, klatre i trær, slikke i seg snørr. Jeg leser fra Soga om Gunnlaug Ormtunges saga helt til læreren sier takk. Fører blikket igjen ut, på bilene som bremser opp foran fartshump, på en rosa vott tredd på enden av ei brøytestikke etc. Jeg kan siden ses i mengden av mennesker. Jeg kan ses i bussen litt tid senere, jeg har sannsynlig trøtte øyne. Jeg hviler tinningen mot det harde, kalde vinduet. Jeg kan også ses i mellomrommene av denne teksten. Sorgen ligger i at denne gutten ikke lenger finns. Den verdenen han orienterte seg i finns ikke lenger. Mange av de menneskene han omgav seg med lever heller ikke lenger. Syttenåringen kan når som helst ringe dem og de vil ta telefonen. Mange av de erfaringene han snart skal gjøre skal senere bli grunnleggende for de tekstene jeg senere skriver. Det er han som lærte med det. Også han hadde en hang til skjønnhetsdyrkelse, til tilbaketrekning, å bare ligge i sengen med hendene bak hodet. Når man leser om sorg, både i form av teori og i kunsten blir man oppmerksom på den nære forbindelse til bildet, eller kanskje tydeligere dets bildedannelse. F.eks. Göran Sonnevis Klangarnas bok. Sorgens opphav er helt konkret, hans mors sykdom og død. Det er omkring dette dikteren kretser. Samtidig som man kjenner til dette konkrete finns det hele tiden en gåte som kanskje best synliggjøres i den gjennomgående bruken av klanger som svever rundt strukturen. Det som idioter kaller for det språkløse. Samtidig arbeider han med sonetteformen, i seg selv en kunstform som opererer med strenge regelregimer. Å forsøke å oversette sorg til form er det som gjør boken så sterk, fordi det mislykkes jo hele tiden. Samtidig som det fins i bildespråket, den

4 stadige vekslingen mellom det strengt konkrete (hånd, hår, munn) til det abstrakte (stemmen, klangen). På den måten kan man se hvordan dikteren også arbeider med fortolkning, å tolke det konkrete gjennom bilder. Og slik skapes det stadig nye bilder. Min første bok Vekk meg hvis jeg sovner er skrevet med en lignende poetikk. Det å etablere en konkret nivå, men samtidig et mer usikkert, poetisk språk. Det var også for å etterligne øyeblikket når man blir liggende å gruble i en tilstand mellom våkenhet og søvn. En lysømfintlighet, en bare kunne se rommet glimtvis. Å skrive er stadig å tolke og omfortolke det man har sett. Erfaring ligger i kroppen og å skrive kan være en måte å hente det fram på. Når jeg vender tilbake til Vekk meg er det som om denne verdenen har lukket seg. Som om den sorgen som den er skrevet ut fra ikke lenger er tilgjengelig for meg. Jeg undres over setninger som jeg husker gav så mye mening for meg når jeg skrev dem, men nå har mistet tydeligheten, som om minnet og gjenfortellingen er tomt for blekk. Slik kan jeg ofte ha det, selv når jeg leser bøker. At jeg ikke har fargepatroner til å gi ordene mening, oversette dem til erfaring, til kropp, som jo må sies å være en forutsetning for å forholde seg til litteratur. Det handler jo hele tiden om å blåse liv i noe dødt. Det er derfor selv minnet om en bussreise kan bety. Det er i seg selv bare en liten historie i en mye større. Den har ingen narrativ betydning, den bygger ikke opp til et neste betydningsledd. I det livet jeg levde da er det en liten historie, men det er noe allikevel meningsfull. Jeg tror det har noe med at alle historier man skriver også konnoterer andre historier. At omkring denne strukturen, en enkel bussreise, en vanlig i dag i en ung gutts liv, så finns mitt liv. Jeg kunne ha begynt et annet sted. Jeg kunne fulgt min mor og min søster mer opp fordi gamlehjemmet, drivhusene, opp forbi Nervik, åkrene der kommunens anlegger skiløyper, gjennom nabolag med hunder og biler, og forbi lekeplasser med fotballmål og husker. Men av og til trenger man å se et annet sted for å se det andre. Og igjen, jeg tror det handler om bilder, om å skape bilder, beskrive dem, for noe ved dem vil alltid være betydningsfullt, ekte. Sorg er både noe helt konkret og helt abstrakt, av og til viser det seg for deg, du gis et ansikt å

5 beskrive, men så forsvinner det og blir noe annet. Å skrive kan være å se disse øyeblikkene, å være til stede når det viser seg, om så bare i synet av en snødekt parkeringsplass hvor en mørk buss legger i fra og en ung gutt legger headsettet over ørene.