Overhalla kommune. Saksframlegg. Sentraladministrasjonen i Overhalla. Høring- forslag til ny kommunal helse-og omsorgslov og ny folkehelselov

Transkript

1

2

3

4

5 Overhalla kommune Sentraladministrasjonen i Overhalla Saksmappe: 2011/208-3 Saksbehandler: Bente Eidesmo Saksframlegg Høring- forslag til ny kommunal helse-og omsorgslov og ny folkehelselov Utvalg Utvalgssak Møtedato Overhalla formannskap Rådmannens innstilling Overhalla kommune avgir høringsuttalelse til ny kommunal helse-og omsorgslov og ny folkehelselov som beskrevet i saksfremlegget.

6 Dokumenter i saken Type Dato Tittel Adressat I Høring - forslag til ny folkehelselov Helse- og omsorgsdepartementet I Høring - forslag til ny kommunal Helse- og omsorgsdepartementet helse-og omsorgslov S Høring- forslag til ny kommunal helse-og omsorgslov og ny folkehelselov Saksopplysninger: Helse- og omsorgsdepartementet sendte i høringsbrev og to lovforslag til høring, henholdsvis forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov og ny folkehelselov. Begge lovforslagene er relatert til iverksetting av Samhandlingsreformen (jfr St melding nr 47 ( ) Samhandlingsreformen). Samhandlingsreformen bygger i hht høringsbrevene bl.a. på en overordnet målsetting om å redusere sosiale helseforskjeller, og at alle skal ha et likeverdig tilbud om helse- og omsorgstjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Når sykdom rammer, er det viktig at folk skal oppleve at de får tilbud om nødvendig behandling og omsorg med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren. Målene med samhandlingsreformen er: Økt livskvalitet og redusert press på helsetjenesten gjennom satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. Dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at en større del av helsetjenestene ytes av den kommunale helse- og omsorgstjenesten forutsatt like god eller bedre kvalitet samt kostnadseffektivitet. Mer helhetlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere gjennom forpliktende samarbeidsavtaler og avtalte behandlingsforløp. De to lovforslagene vil til sammen erstatte kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet. Det tas sikte på at lovforslagene kan fremmes for Stortinget i form av lovproposisjoner våren Høringsfristen for begge lovforslagene er satt til Høringsnotatene for de to lovforslagene som er på høring, er svært omfattende, med komplekse sammenhenger og forutsetninger og forslag av stor betydning for kommunene. For å hjelpe kommunene i høringsarbeidet har KS Nord-Trøndelag laget et forslag til uttalelse som kommunene i NT kan bruke som utgangspunkt for egne høringssaker. Denne saken baserer seg i stor grad på forslaget fra KS NT, men er forsøkt lokalt bearbeidet og forankret i fagmiljøet. Saksvurdering: Hovedpunktene i lovforslagene går fram av de to høringsnotatenes innledningskapittel. Disse er vedlagt saken. Når det gjelder forslaget til uttalelse har rådmannen følgende kommentarer: Uttalelsen tar ikke opp alle sider av de to lovforslagene, men konsentrerer seg (1) om enkelte overordnede/generelle spørsmål som anses særlig viktige, samt 2. Særlige problemstillinger knyttet til forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov. Særlig vekt legges på spørsmål med spesiell relevans for Nord-Trøndelag. 3. Særlige problemstillinger knyttet til forslag til ny folkehelselov. Også her legges det særlig vekt på spørsmål med spesiell relevans for Nord-Trøndelag.

7 Ut fra ovenstående tilrår rådmannen følgende uttalelse fra Overhalla kommune: 1. Generelt De overordnede målsettingene for Samhandlingsreformen støttes. Iverksetting av reformen krever omfattende endring på flere plan, og de to lovforslagene vil være basis for det som da skal skje. Mye av det som presenteres i lovforslagene er viktig og bra, men noen viktige forhold bør revurderes/forbedres: a) Samarbeidsregimet/-avtalene. I høringsnotatene legges det stor vekt på å sikre bedre samhandling innad i kommunen, samt mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det foreslås lovregulert at kommuner og spesialisthelsetjeneste skal legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester og med andre tjenesteytere. Det foreslås også å innføre et nytt avtalesystem mellom tjenestenivåene. Et lovfestet avtalesystem mellom helseforetakene og kommunene antas å kunne bidra til et mer likeverdig partsforhold i avtaler, og sikre mer enhetlig praksis. Det er også viktig for å sikre helhetlige og sammenhengende pasientforløp. Departementet ønsker imidlertid at kommunene og foretakene selv tar ansvaret for å sørge for god samhandling. Departementet foreslår ikke noen tilsvarende lovfestet plikt til avtalebasert samarbeid for kommuner, og vi støtter departementets vurderinger og konklusjon om dette. Lovforslagene innebærer en stor omlegging av helse- og omsorgssektoren, hvor en av hovedintensjonene er å flytte oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunal helse- og omsorgstjeneste. Samtidig legges det opp til betydelige økonomiske utvekslinger og insentiver mellom partene. Dette betinger igjen bruk av markedslignende dvs kontraktsbaserte - reguleringsformer. Det er grunn til bekymring om hvorvidt det skisserte regimet kan bli likeverdig og balansert, og så sømløst som ønsket. Når vi her til lands har 4 tungt spesialiserte helseforetak på den ene siden og 430 generalistkommuner av varierende størrelse på den andre, vil det være betydelig skjevhet i tyngde, kapasitet, kompetanse osv i et avtalebasert system hvor partene er overlatt til seg selv. Dessuten gir fastlegenes fortsatt ganske frittstående rolle en krevende tilleggsdimensjon til dette avtalesystemet. Selv om departementet mener at det vil utvikles standardiserte avtaler, vil skjevheten like vel være der, ikke minst i den løpende praktiseringen av avtalene. Ulikhetene i vårt vidstrakte land tilsier også at standardisering i ett og alt er vanskelig, og kanskje heller ikke ønskelig. I stedet for å henvise uklarhetene og interessekonfliktene i denne store samhandlingsreformen til rettsapparatet, bør det overveies å etablere en offentlig overinstans med helhetlig ansvar for å sikre samhandling, likeverdighet, økonomiske balanse osv mellom helseforetakene og kommunene. Utviklingsevnen i systemet som helhet ivaretas kanskje også best med en slik løsning. En særlig bekymring med et omfattende avtale-/kontraktsbasert samhandlingssystem, er de transaksjonskostnadene som dette vil medføre, særlig hvis transaksjonene i sum har store økonomiske konsekvenser og kriteriene kan tolkes ulikt av partene. De økonomiske rammene for reformen må nødvendigvis inkludere dekning for slike administrative merkostnader. b) Økonomi. Det økonomiske opplegget for reformen virker uferdig og lite konsistent. På den ene siden legges det opp til et samhandlingsregime basert på økonomiske insentiver når det gjelder pasientflyten mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Her er det altså slik at innsats og kvalitet skal lønne seg. På folkehelseområdet gjelder nærmest det motsatte. Departementet argumenterer sterkt for at kommunene ikke skal gis dekning av sine kostnader for økt innsats, samtidig som den økonomiske

8 gevinsten av kommunal innsats kommer andre enn kommunene til gode. Argumentet er at kommunenes innsats egentlig er forutsatt i gjeldende lovverk, og derfor ikke skal kompenseres. Det er vanskelig å forstå at departementet kan argumentere slik og samtidig annonsere et radikalt løft for det kommunale folkehelsearbeidet. Hele satsingen blir dermed lite troverdig, og vil skape frustrasjon i stedet for engasjement i kommunene. Departementet bør snarest erstatte den virkelighetsfjerne formalargumentasjonen i høringsnotatet med en redegjørelse for hva en kommunal folkehelsesatsing vil kreve i virkelighetens verden. Det er viktig at det økonomiske rammeverket fanger opp de ulikhetene man har mellom kommunene. B.l.a. er det påvist at ulike sosioøkonomiske forhold gir merkbare ulikheter mht til folkehelse og utfordringer knyttet til dette (noe man ønsker å gjøre noe med). Departementet bør utvikle et kriteriesett for dette, særlig for å beregne utgiftsdekningen til kommunene, som reflekterer slike forskjeller i oppgavenes karakter og omfang. c) Legetjenesten og legenes rolle. FASTLEGEORDNINGEN: Når kommunene får større oppgaver og mer ansvar for forebyggende arbeid og helsetjenester til befolkningen, vil legetjenesten bli sentral. Kommunene vil ha behov for mer samarbeid med fastlegene og mange kommuner ønsker mulighet for mer styring av fastlegene. Vi mener: Listeansvar: Fastlegenes ansvar for de som står på listen må forsterkes, dette kan gjerne skje gjennom forskrift. Deler av befolkningen bruker fastlegeordningen for lite. Det gjelder mange ungdommer, noen med psykiske lidelser, en del funksjonshemmede, og en del med alvorlige sykdommer. En del gamle har praktiske vanskeligheter med å komme seg til fastlegen, og mange med kognitiv svikt, f eks demens klarer heller ikke å bruke fastlegen sin på en hensiktsmessig måte. Vi mener at fastlegens ansvar for syke mennesker bør utvides. Fastlegen må også få en sterkere plikt til å samarbeide med kommunale tjenester. Takstsystemet (Normaltariffen) må understøtte endringene. Tilskuddsordningen: Vi er motstander av å øke kommunens andel av tilskuddet til fastlegene til 50/ 50, dette bør fortsette som i dagens modell. Allmennmedisinske offentlige oppgaver. Dette er foreslått videreført med mulighet for å kunne pålegge 7.5 timer pr uke. Mange kommuner, kanskje særlig små kommuner opplever dette som for lite til å dekke behovet. Vi mener derfor at dette bør økes til inntil 15 timer/ uke. Hva slags oppgaver som skal kunne pålegges er ikke foreslått endret. Vi vil særlig peke på behovet for å kunne pålegge legene arbeid i Distriktsmedisinske sentre (DMS) eller på akuttplasser i kommunale sykeheimer. Legestillingene her har noen steder vist seg vanskelige/ umulige for kommunene å få besatt. 7.5 timers-stillinger i DMS vil ikke være hensiktsmessig. KOMMUNEOVERLEGE: Samfunnsmedisinsk kompetanse er også nødvendig når kommunene får økt ansvar. Kommuneoverlegens kompetanse anses sentral i begge lovforslagene, og vi deler denne vurderingen. Mange kommuner strever imidlertid i dag med å rekruttere og beholde leger i disse stillingene. Interkommunalt samarbeid har vært forsøkt en del steder, men om dette bedrer rekrutteringen på sikt er så vidt vi kjenner til ikke systematisk undersøkt. Mange leger ønsker en kombinasjonsstilling, og kanskje rekrutterer slike stillinger bedre i mange kommuner. Vi mener: Rekrutteringen til samfunnsmedisinske stillinger i kommunene må gis betydelig oppmerksomhet i årene framover. Høringsnotatet til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester drøfter på sidene 187 ff kommuneoverlegens rolle som medisinsk- faglig rådgiver i kommunen. I selve forslaget 5.5 står det imidlertid at kommuneoverlegen skal være medisinsk-faglig rådgiver for helse- og omsorgstjenesten. Vi mener: I 5.5 bør det stå at kommuneoverlegen er medisinsk-faglig rådgiver for kommunen.

9 d) Klageinstans og tilsynsmyndighet. TILSYNSMYNDIGHET: For begge lovforslag ber departementet om høringsinstansenes syn på hvem som skal være tilsynsmyndighet, Fylkesmannen eller Helsetilsynet. Vi mener at Fylkesmannen bør være tilsynsmyndighet etter begge lovene. Når det gjelder Folkehelseloven er hovedargumentet at folkehelsearbeidet vil berøre også andre sektorer enn helsetjenesten, og at Fylkesmannen ellers har tilsyn med disse sektorene. Vi mener hensynet til samordning av statlig tilsyn med kommunesektoren tilsier at tilsynet bør skje etter kommunelovens kap 10A. KLAGE: Nåværende klagesituasjon er uoversiktig. Vi er enig i vurderingen (s 328) om at klagereglene bør forenkles og harmoniseres. Dette gjelder både reglene om hva det kan klages på, hvordan, hvem som er klageinstans og klageinstansens kompetanse. Hvem skal klagen sendes til: det er foreslått at klagen skal sendes til den instans som har truffet vedtaket eller avgjørelsen, slik at denne forbereder klagebehandlingen og evt selv kan omgjøre vedtaket. Mange klager kan derved avgjøres lokalt og vi tror det er en fordel både for pasient/ bruker og for kommunen som tjenesteyter. Hvem er klageinstans: Vi ønsker en løsning der Fylkesmannen er klageinstans også for enkeltvedtak etter ny helse- og omsorgslov. Dette innebærer en forenkling for publikum i sammensatte saker, og også en forenkling for kommunen. Vi mener ikke at dette vil innebære noen faglig svekkelse av klageinstansen. Klageinstansens kompetanse til å fatte nye vedtak: Vi forstår høringsnotatet slik at det foreslås at klageinstansen kan oppheve kommunens vedtak og sende saken tilbake til ny behandling i kommunen, men ikke selv treffe vedtak i saken. Vi støtter dette. Klageinstansen gjør da en lovlighetskontroll. Kommunens budsjettansvar og det finansielle ansvarsprinsipp (høringsnotatet side 327) tilsier at det er kommunen selv som bør fatte nytt vedtak dersom klageinstansen opphever et vedtak som ulovlig. e) IT-system. Departementet påpeker at bruk av IT er svært viktig for å kunne sikre en tilfredsstillende produksjon og tilgang av relevant pasientinformasjon i det nye samhandlingsregimet. Dette krever en omfattende utbygging og integrering av helseinformasjonssystemer, basert på bl.a. felles standarder. Vi er enig i at dette er en grunnleggende forutsetning for å oppnå tilfredsstillende samhandling mellom de ulike partene og de respektive nivåene. Høringsutkastet er imidlertid svært lite konkret på hvordan denne utfordringen skal takles. Med erfaring for hvor vanskelig slik systemintegrering har vært hittil, er det sannsynlig at det vil ta lang tid før en tilfredsstillende elektronisk samhandlingsplattform er etablert. Vi ser ikke bort fra at manglende elektroniske samhandlingssystemer kan ha avgjørende betydning for når ulike deler av Samhandlingsreformen kan gjennomføres. I høringsnotatet er det først og fremst systemene for pasientinformasjon som omtales. Den forvaltningsmessige/rettslige delen av reformen vil imidlertid også kreve hensiktsmessige tversgående system, og kvalitetssystemene må samkjøres. Sammen med den omfattende, kontraktsbaserte økonomiske samhandlingen mellom partene vil dette kreve sterk integrering langt inn i deres hovedadministrative system. Departementets tilnærming er å drøfte noen enkeltstående utfordringer og henvise løsningen til nye forskrifter. Ser man imidlertid på summen av de mange utfordringene som melder seg på ITområdet, mener vi det kreves et større og mer helhetlig grep fra regjeringens side. Hva må være på plass før første samhandlingstrinn kan iverksettes? Dessuten: å tro at dette ikke vil koste noe for kommunene er urealistisk. Hvis det skal lykkes må man sette kommunene økonomisk i stand til å gjennomføre det. 2. Utkast til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

10 Vedrørende 3-5. Kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp: Høringsnotatet pålegger kommunene straks å motta pasienter som trenger helsehjelp, når det etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp kommunen kan gi er påtrengende nødvendig. Departementet mener dette er et grunnleggende virkemiddel for å få til en dreining mot behandling i kommunene fremfor sykehus. Videre ber departementet i kapittel 13.4 om synspunkter på om kommunene bør pålegges en plikt til å ha et tilbud om døgnopphold i helse- og omsorgstjenesten til pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp. Vi mener tilbudet må være like enkelt tilgjengelig som innleggelse for øyeblikkelig hjelp i sykehus og kunne rekvireres av legevakt eller fastlege. Vedrørende 6-2. Krav til avtalens innhold: Lovteksten slik den er utformet i høringsnotatet påpeker at samarbeidsavtalen mellom kommuner og regionale helseforetak skal omfatte en rekke tjenester som listes opp i ti punkter. Slik dette er formulert vil punktene 1-9 kunne tolkes som skal-regler, mens man derimot i punkt 10 vedrørende samarbeid om forsknings- og utviklingsarbeid utformer denne kun som en bør-regel. Kommunene må få et likelydende ansvar som spesialisthelsetjenesten for at det foregår forskning og undervisning. Kommunene må sikres ressurser til å kunne inngå samarbeid lokalt og regionalt om relevante forsknings- og utviklingsarbeid. Videre må kommunene betraktes som en like verdig part som spesialisthelsetjenesten angående søknader på regionale forskningsmidler. Vedrørende 6-7. Samarbeid og gjensidig bistand mellom kommuner: I forslag til lovtekst legges det føringer for at departementet i forskrift eller enkeltvedtak kan pålegge samarbeid mellom enkeltkommuner når det anses påkrevet for en forsvarlig løsning av helse- og omsorgstjenesten i kommunene, herunder gi bestemmelser om hvilke oppgaver det skal samarbeides om og fordeling av utgifter. I departementets vurdering og forslag kapittel viser departementet til at selv om det er ønskelig at mange av kommunene inngår avtalebasert samarbeid, vil departementet ikke (vår uthevelse) foreslå å pålegge slikt samarbeid gjennom lov. Departementet påpeker også i kapittel at et samarbeid mellom kommuner i utgangspunktet bør inngås frivillig. Vi er i mot at kommunene skal pålegges en lovpålagt plikt til samarbeid. Vi ønsker at kommunene skal få beholde retten til frivillig inngåelse av samarbeidsavtaler, gjennom de muligheter departementet skisserer for interkommunale samarbeidsmodeller i kapittel Vedrørende kapittel 7. Individuell plan, koordinator og koordinerende enhet: Kommunene pålegges her et overordnet ansvar for å sette i gang arbeidet med en individuell plan og for å koordinere planarbeidet. I tillegg pålegges kommunene å oppnevne koordinatorer for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Plikten til å opprette individuell plan er tidligere nedfelt både i kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Etter departementets vurdering i kapittel bør hovedansvaret (vår utheving) for å utarbeide og koordinere individuell plan nå ligge hos kommunen i de tilfellene en person har behov for tjenester både fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. Denne tydeliggjøringen av et overordnet ansvar pålagt kommunene finner vi fornuftig. Skal kommunene kunne følge opp dette ansvaret må det også følge tilstrekkelige ressurser med plikten. Rehabilitering og habilitering foregår i dag både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Fra et brukerståsted vurderes at dagens inndeling med et delt ansvar mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten ikke fremmer tjenestetilbudet og gode rehabiliteringsforløp. For kommunene i Namdalen framstår det som ønskelig at det avklares tydeligere ansvarsforhold om rehabiliteringstjenester og at dette skal erstatte dagens tilbud med spesialisert og kommunal rehabilitering. Løsninger her må underbygge målsettinger om bedre koordinerte, mer helhetlige og sammenhengende tjenester og dermed vil grensene mellom kommunale, statlige og private tjenester utviskes. Vedrørende 8-1. Undervisning og praktisk opplæring: Kommunene plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helse- og omsorgspersonell. Deler av kommunehelsetjenesten i Norge har allerede en omdømmeutfordring. Skal kommunene kunne legge til rette for optimale læringsprosesser i ulike helseprofesjonsutdanningers praksisstudier må de sikres rammer som gir muligheter for dette. Kommende helse- og omsorgsarbeidere må få oppleve meningsfulle, utviklende og kunnskapskrevende utfordringer i kommunehelsetjenesten, noe som krever godt tilrettelagte og planlagte praksisstudier. Kommunene må sikres tilstrekkelige ressurser til organisere praksisstudiene og gi god veiledning i tett samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Gjennom positive og kvalitativt gode praksisstudier vil kommunene enklere kunne rekruttere nyutdannet helse- og omsorgspersonell til sine helse- og omsorgstjenester.

11 Vedrørende 8-2. Videre- og etterutdanning: Nord-Trøndelag er et distriktsfylke med ulike utfordringer knyttet til kompetanse og rekruttering. Utfordringene i nordre del av fylket er lange geografiske avstander og en spredt bebyggelse. Innbyggerne i Nord-Trøndelag har et lavere utdanningsnivå enn gjennomsnittet i landet for øvrig. I følge SSB har kun 18,2 % av innbyggerne i Nord-Trøndelag en kortere universitets- eller høgskoleutdanning (t.o.m 4 år), mens landsgjennomsnittet ligger på 20,8 %. Kun 3,5 % av innbyggerne i Nord-Trøndelag har i 2009 lengre universitets- eller høgskoleutdanning (over 4 år), mens landsgjennomsnittet ligger på 6,5 %. Ut fra dette kan man anta at kommunene i Nord- Trøndelag i utgangspunktet har et lavere kompetansenivå på sine ansatte i helse- og omsorgstjenestene enn gjennomsnittet i landet for øvrig. Dette gir kommunene i Nord-Trøndelag større utfordringer i å fylle den kompetanse som kreves når samhandlingsreformen skal implementeres. Det blir svært viktig at lovutkastene sikrer kommunene tilstrekkelige rammer til å tilrettelegge for relevant og nødvendig videreog etterutdanning for sine helsearbeidere på alle faglige nivå. Kunnskapsdepartementet må forplikte utdanningsinstitusjoner på ulike nivå til å tilrettelegge for videre- og etterutdanninger som er tilpasset kommunehelsetjenestens behov, gjerne i form av desentraliserte deltidsutdanninger. 3. Utkast til ny lov om folkehelse. Dersom kommunene skal iverksette tiltak for å: bidra til sosial utjevning av dokumenterte helseforskjeller bredde tiltakene i folkehelsearbeidet til alle tjenesteområder sørge for tidlig intervensjon få resultater som sikrer en bærekraftig utvikling må kommunene, i motsetning til formuleringer mange steder i utkast til plan, oppleve ressursmessige stimuli for å dekke mersatsingen. Det er riktig at kommunene også i dag har mye det samme ansvaret, men Ny folkehelselov signaliserer en tydeligere satsing og forventer klare resultater, og kommunene sitter med det overordna ansvaret. Dette bør tilsi økte ressurser for å kunne sikre mulige samfunnsmessige gevinster. Ett moment er også at det vil være kommunene som må stille med ressursene for tiltakene, mens det er i stor grad spesialisthelsetjenestene (reduserte antall innleggelser) og Staten (NAV) som drar økonomisk gevinst av effekten av vellykkede kommunale tiltak. Mange av kommunene i nord delen av vårt fylke er tynt befolket og må ha et samarbeide over kommunegrensene for å klare å oppfylle lovkravet. I tillegg er andelen av eldre i denne delen av fylket større enn i fylket eller landet under ett. Tall fra SSB viser for eksempel for Indre Namdal: Gj.snitt 6,85 % av befolkning er over 80 år (Indre Namdal) Gj.snitt i Nord Trøndelag er 5,15 % og for hele landet 4,62 % (SSB 2008) I 2030 vil 9,49 % av befolkningen være over 80 år (Indre Namdal). For Nord Trøndelag vil 6.78 % og for hele landet 5,65 % ha oppnådd samme alder i Dette innebærer at behovet for forebyggende helsetjenester vil være større her enn i andre deler av landet dersom man skal redusere framtidige sykehusinnleggelser. Det er derfor helt nødvendig å etablere et system som fanger opp forskjeller innenfor landsdeler/kommuner som ivaretar denne ulikheten. Det forventes i loven at det helseforebyggende aspektet skal inn i alle deler av den kommunale tjenesteyting og planlegging i tillegg til alle de andre områdene man skal ta hensyn til. Dette kan medføre at målfokuset i planarbeidet blir så bredt at det egentlige målet blir vanskelig å oppfylle. Det er positivt med en utvikling hvor folkehelse vektlegges i lovs form for både kommune og fylkeskommune, men vi stiller spørsmål ved det underliggende premisset om at den foreslåtte nye folkehelseloven vil frembringe bedre folkehelse, uten at dette skal ha betydelige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene/fylkeskommunene. Krav til samarbeid, helseovervåkning og statistikk i lovforslaget vil ha betydelig økonomiske og administrative kostnader det ikke er tatt høyde for i høringsnotatet. De økte kravene som stilles på folkehelseområdet medfører merkostnader for kommunene/fylkeskommunene både ressurs- og kompetansemessig. Kommunenes rolle i det miljøretta helsevernet er kjent fra gjeldende lov om kommunehelsetjeneste. Kommunenes ansvar for dette området blir presisert i lovforslaget. For kommuner i Nord Trøndelag vil dette medføre stort behov for samarbeide over kommunegrensene. Kanskje fylkeskommunen burde hatt

12 et større ansvar på dette området slik at trykket på tilsyn og oppfølging hadde blitt likt i alle kommunene. Små kommuner må foreta prioriteringer både av hensyn til økonomi og tilgang på kompetanse. I kapittel 4 20 får fylkeskommunen anledning til å samarbeide over fylkesgrensene. Vi mener at fylkeskommunens ansvar for samarbeid bør forsterkes. Årsak til et slikt ønske er at det i dag er store forskjeller på samarbeid over fylkesgrensene. Det er uten tvil en gevinst for små kommuner som er naboer over en fylkesgrense, at gode tiltak som iverksettes hos naboen også kan innføres i egen kommune, for eksempel gjennom et samarbeidsprosjekt kommunene i mellom. Vårt forslag: I 20 må det hete: To eller flere fylkeskommuner skal samarbeide dersom det er nødvendig for å støtte kommunesamarbeid over fylkesgrensene. Rekrutteringsproblematikken til helsefag må gis økt oppmerksomhet. Dersom samhandlingsreformen i enda større grad bidrar til at helseforetakenes rolle spesialiseres, og at all etterbehandling skjer i kommunene, vil det medføre økte vansker med å rekruttere fagpersonell til kommunene. Utsagn fra helsefagstudenter er allerede i dag at man helst ønsker å arbeide på sykehusene. Dette kan særlig få negative utslag for det forebyggende arbeidet helt avhengig av hvilken status og prioritet forebyggende helsearbeid vil få i kommunene. Forskning viser også at kosthold, fysisk aktivitet og tobakksbruk henger sammen med sosioøkonomisk status. Jo høyere inntekt og utdanning, desto sunnere helseatferd. I Nord-Trøndelag har man et lavt utdanningsnivå og lav inntekt. Videre påvirkes vår livsstil og helseatferd av samfunnsutviklingen. HUNT undersøkelser viser at vi har utfordringer på dette området. Det må fortsatt satses på slike undersøkelser som gir et godt grunnlag for å iverksette tiltak som kan bedre tilstanden. På generelt grunnlag må forskning rettet mot folkehelse gis prioritet slik at satsingsområdene har en dokumentert bakgrunn. Satsing på folkehelsetiltak for å bedre helsesituasjonen, samt objektive data om befolkningens helsetilstand bør legges inn som et kriteriedatum for overføring til kommunene, basert på for eksempel resultater fra HUNT undersøkelser. Også andre forhold som høy arbeidsledighet, lav utdanning, høyt sykefravær, osv bør kunne utløse større overføringer til kommunene slik at satsing på tiltak for å bedre situasjonen finansieres. En slik praksis vil fange opp ulikheter i utfordringene mellom de enkelte kommuner. Det har i lansering av helsereformen blitt lovt at satsing på folkehelse skal gi økonomisk gevinst for kommunene. Dette framkommer ikke av lovforslaget, men i utarbeidelse av senere direktiver for folkehelsearbeidet må denne lovnaden etterleves.

13 Overhalla kommune Rådmann i Overhalla Saksmappe: 2011/29-1 Saksbehandler: Trond Stenvik Saksframlegg Uttalelse til KS Strategikonferanse - Debatthefte 2011 Utvalg Utvalgssak Møtedato Overhalla formannskap Rådmannens innstilling Generelt bør KS gjennomføre en evaluering om kommunene i forhold til de årlige debattheftene finner spørsmålsstillingene relevante og hensiktsmessig formulert for de saker kommunene er opptatt av. For øvrig gir Overhalla kommune de svar som fremkommer i saksutredningen.

14 Dokumenter i saken Type Dato Tittel Adressat S Uttalelse til KS Debatthefte 2011 Saksopplysninger KS har sendt ut debatthefte som forberedelse til den årlige strategikonferansen for Debattheftet Interessepolitikk og Arbeidsliv stiller i alt 13 spørsmål som kommunene blir bedt om å behandle i politiske organer forut for konferansen. Den enkelte kommune selv kan velge å svare på alle spørsmålene eller prioritere noen av disse. Debattheftet er todelt og har hovedfokus på: Interessepolitikk Forventninger i oljefondets tid Statlig styring Samhandlingsreformen Økt gjennomføring i grunnopplæringen Klima og transport Arbeidsliv Forhandlinger 2011 Likere deling av arbeid og omsorg Flere veier til høyere nærvær i kommunesektoren Rådmannen legger frem innspill til utvalgte spørsmåltil formannskapets drøfting. Vurdering Spørsmål og innspill til svar fra Overhalla kommune: Forventninger i oljefondets tid Spørsmål 1. Hva er det viktigste som de folkevalgte, på lokalt og nasjonalt nivå, kan gjøre i 2011 og de nærmeste årene for å øke kommunesektorens økonomiske handlefrihet på lengre sikt? Svar: For lokale folkevalgte vil det være viktig å legge vekt på følgende forhold: Etablere en sunn balanse mellom driftsinntekter og driftsutgifter. Det må derfor legges vekt på å begrense utgiftsveksten gjennom stram prioritering og krav til effektivisering. Dette innebærer at ambisjonsnivået må tilpasses i forhold til de inntektsforutsetninger man har. Begrense veksten i lånegjelden, og samtidig sikre at rentefølsomheten reduseres. Bygge opp reserver (buffere).

15 For folkevalgte på nasjonalt nivå: Sikre at kommunesektoren får forsvarlige økonomiske rammebetingelser. Det må kompenseres reelt for oppgaveendringer og demografisk utvikling. Statlig detaljstyring bør begrenses i størst mulig grad. Spørsmål 2. Hvordan kan KS bidra til større handlefrihet for kommunesektoren? Svar: KS kan først og fremst bidra gjennom den posisjonen organisasjonen har gjennom sin løpende kontakt med staten, f.eks gjennom de årlige konsultasjonsmøtene, for å dokumentere kommunesektorens inntektsbehov. KS bør være pådriver for at de ulike kriteriene i inntektssystemet gjennomgås for å oppnå en bedre tilpasning til rammevilkårene i kommunene. Kostnadsnøkler og objektive kriterier bør få et fast system med oftere oppdateringer for å være mer i samsvar med utvikling og endringer i kommunene. Statlig styring Spørsmål 3. Hvilke statlige styringsgrep oppleves i din kommune/fylkeskommune som de mest problematiske? Svar: Innenfor økonomiområdet vil øremerkede statlige ordninger med strenge krav til rapportering og kontroll kunne oppleves som problematiske. Slike ordninger kan være ressurskrevende å følge opp, og legger ofte beslag på uhensiktsmessige store ressurser både innenfor kommunal og statlig forvaltning. Spørsmål 4. Hvordan kan kommuner og fylkeskommuner selv sikre og dokumentere kvalitet, slik at det gir mindre legitimitet for statlig detaljstyring Svar: Gjennom effektive og helhetlige løsninger for interkommunalt samarbeid på de områder der kommunene ser det som hensiktsmessig, kan kommunene etablere gode fagmiljøer med økt fokus på kvalitet i tjenestene. KS kan her bidra ved å påvirke sentrale myndigheter til å legge til rette for at lovverket gir kommunene mulighet til å samarbeide på de måter kommunene finner det mest hensiktsmessig. Samkommuneorganisering er et slikt eksempel. Kommunene må jobbe videre med systematisk oppfølging og utvikling av kvalitet på tjenestene. KS kan her bidra gjennom videreutvikling av løsninger som bedrekommune.no og veiledere for kvalitetsutvikling. Samhandlingsreformen Spørsmål 5. Hvordan kan kommunene legge opp arbeidet med å få til samarbeidsavtaler med helseforetakene på lokalt og regionalt nivå slik at det oppnås reell likeverdighet mellom partene? (Ikke forberedt innspill til svar) Spørsmål 6. Hva bør KS bistå kommunene med i gjennomføringen av

16 samhandlingsreformen? KS bør bistå i forhold til økonomi og ansvarsfordeling. Spørsmål 7. Hva er det viktigste for kommunene å få på plass i forbindelse med samhandlingsreformen? KS bør bistå i forhold til økonomi og ansvarsfordeling. Økt gjennomføring i grunnopplæringen Spørsmål 8. Hvilke rammebetingelser bør eventuelt endres for å øke gjennomføringen i grunnopplæringen? Svar: 1. Bedre informasjonsoverføring i alle overganger fra barnehage til videregående opplæring. a. Kvalitativt gode tiltak kan best iverksettes når man besitter best mulig informasjon. Et stadig tilbakevendende problem er at informasjon ikke følger barnet ved overganger, skifte av skole/kommune etc. b. Det kan eventuelt opprettes en oppvekstmappe på hvert enkelt barn etter hvert som de kommer inn i barnehage/skole. Denne mappen følger barnet uavhengig av barnehage/skole/kommune/fylkeskommune. Mappen inneholder all relevant informasjon fra alle involverte etater. 2. Enklere prosedyrer med henhold til informasjonsutveksling mellom etater. a. Enkelte etater sitter noen ganger på informasjon som er av stor betydning for barnehage/skole uten av de har mulighet til å formidle dette videre på grunn av taushetsplikt. Lovverket rundt taushetsplikt mellom offentlige etater burde vært endret, slik at viktig informasjon kan utveksles når dette er viktig for barnets oppvekstvilkår. 3. Bedre muligheter for praksisretting av ungdomsskolen. Som et minimum bør det være mulig for elever å ha 190 årstimer med praktiske fag årlig på ungdomstrinnet. Klima og transport Spørsmål 9. Hvilke rammebetingelser må endres for å gjennomføre en samordnet areal- og transportpolitikk? (Ikke forberedt innspill til svar) Spørsmål 10 Hva er den største utfordringen for å få gjennomført de klimaplanene som kommunene og fylkeskommunenes har vedtatt? Rammevilkår. For eksempel er rammevilkårene for oppvarming med bioenergi ikke langsiktige og sikre nok, slik at risikoen blir for høy. Bevilgninger til gang- og sykkelveger er et annet eksempel. Samhandling / rollefordeling mellom forvaltningsnivåene. Kommunene bør framover ha en mer formell og definert rolle i forhold til kollektivtransport enn i dag, eksempelvis slik som i Sverige. Det er et koordineringsbehov mellom kommune, fylke og stat for å få til en målrettet, helhetlig og rasjonell innsats. Koordineringsansvaret er i dag ikke tydelig plassert og

17 koordinering er ikke godt nok ivaretatt. Fylkeskommunene bør ha en sentral rolle som initiativtaker og pådriver i denne koordineringen. Målingsverktøy og resultatparametre. Det er nødvendig for å holde trykket og interessen opp å kunne måle resultater over tid. For klimagassutslipp er utslippstallene pr. i dag for usikre på kommunenivået. Ressurser, kompetanse og holdninger. Kommunene mangler til dels ressurser og kompetanse til selv å kunne se, planlegge og gjennomføre effektive klima- og energitiltak. Bruk av konsulenter kan være nærliggende å ty til, men det kan samtidig være en fallgruve. For eksempel kan ordningen med energisparekontrakter bidra til å avlaste kommunen for arbeid og risiko, men det kan på den annen side gå på bekostning av eierskap og kompetansebygging i kommunen, samtidig som de økonomiske gevinstene dels går ut av kommunen. KS kan her med fordel bidra til etablering av mer langsiktige programmer for kompetanseheving og kunnskapsutvikling for kommunene. Eksempelvis prosjektet Livskraftige kommuner vil kunne være noe å bygge videre på. Lokale virkemidler. Det bør vurderes om ikke en andel av de økonomiske virkemidlene Enova i dag rår over for å oppnå energieffektivisering hos husstander spesielt, kan kanaliseres gjennom kommunene i stedet, og med utvikling av et partnerskap mellom Enova og kommunene. Kommunene er nærmest innbyggerne, og kan gjennom lokal dialog og informasjonsarbeid trolig utløse effektive tiltak. En slik tildeling av rolle til kommunene vil også kunne utløse økt lokalt fokus og engasjement i forhold til klima- og energiutfordringene og gjennomføring av tiltak. Spørsmål 11 Hvordan kan KS fremme likere fordeling av omsorgsoppgaver, slik at belastningen blir likere fordelt mellom arbeidsgivere i kommunal og privat sektor? KS bør påvirke lovverkets rammevilkår. Primært bør endringene skje i lovverket og minst mulig gjennom tariffavtaler for å unngå kostnadsvridning i kommunenes disfavør. Hvert enkelt tilfelle vil koste mer og antall tilfeller vil øke ved at familier har en tendens til å utløse ytelsen hos den arbeidsgiver som yter mest. Videreutvikling av folketrygdloven: For eksempel: Innenfor en tredeling av stønadsperioden bør det vurderes om fedrekvoten (ftrl 14-12) bør utvides ytterligere. Videre oppfølging av Likelønnskommisjonens innstilling: 1. Det må vurderes om taket på 6G bør heves. 2. Der hvor mor og far har likere inntekt og arbeidstid, deles det likere på permisjonstid. Det betyr bl.a. at deltidsproblematikken fortsatt bør være et fokusområde. 3. Det vil trekke i riktig retning å få en jevnere fordeling av kvinner og menn i hele arbeidstokken, noe som bør komme tydeligere på dagsorden innenfor arbeidsgiverpolitikken. Spørsmål 12. Hvordan kan KS bidra til forsøksordninger knyttet til IA-arbeidet i kommunesektoren? På hvilke områder er det hensiktsmessig å prøve ut forsøk? Vi registrerer at KS i dette debattheftet har valgt å avgrense sterkt hvilke tema som skal diskuteres og besvares, noe som for så vidt ikke er nærmere begrunnet.

18 Det skal i nær framtid fattes meget viktige beslutninger for kommunesektoren. Bl.a. ventes endringsforslag av folketrygdloven slik at arbeidsgiver skal belastes større andel av kostnadene ved langtidsfraværet. IA-prosessen har først og fremst foregått innenfor korporativ kanal med grupper av eksperter og arbeidslivets organisasjoner etc.. I lovgivingsprosesser med så store konsekvenser for kommunesektoren burde de demokratiske organer / kommunestyrene selv få anledning til å uttale seg om hensiktsmessigheten av foreslåtte tiltak og av ikke forslåtte tiltak for eksempel om hvor fornuftig det er, at bare arbeidsgiver og overhodet ikke arbeidstaker, skal være med å bære risiko/økte kostnader ved sykefravær. KS kan bidra på ulike måter til forsøksordninger. (Samtidig som debattheftet stiller spørsmålene, blir leserens oppmerksomhet i heftet på vanlig måte veiledet i retning av bestemte svaralternativ og svar.) KS kan være pådriver for å utløse statlige midler (jf. debattheftet selv). En skal samtidig ikke se bort fra at det kan forekomme relevante bidrag både fra private og kommunesektoren selv og andre og at ikke alle forsøk trenger koste betydelig ekstraressurser og at KS kan spille en rolle som pådriver mv. også der. KS kan påvirke tema, omfang, utforming osv. av forsøksordninger. KS kan bidra til en viss treffsikkerhet av forsøk ved systematisk å involvere kommunene og artikulere deres behov og ideer. Det betyr ikke at ikke forskningsmiljøer etc. skal bidra for å sikre kvalitet på forsøkene, eventuelt også etter initiativ mv. fra KS. KS kan etter omstendighetene selv ta ansvar/medeierskap/eierskap for ulike faser av forsøk. Når det gjelder spørsmålet om hvilke områder som det er hensiktsmessig å prøve ut forsøk på, kan ordet områder ha forskjellig betydning som for så vidt ikke er drøftet/presisert i heftet. Hvis forsøk skal innrettes mot bestemte tjenesteområder, spørs det hvor det er mest å hente. Det kan for det første være der det er lengst vei å gå i forhold til måloppnåelse etter IAavtalen. Det synes klart at helse & sosial, renhold og dels barnehager for tiden er spesielt utsatte grupper. Størrelsen på arbeidsstokken innenfor tjenesteområdet kan være relevant som kriterium. Likeledes hvilke områder som kan ha størst knapphet på arbeidskraft framover, noe som KS har oppdaterte analyser / prognoser på. Når det gjelder hvilke typer forsøk det er hensiktsmessig å satse på, bør det tas utgangspunkt i den rykende ferske NOU 2010:13Arbeid for helse: Sykefravær og utstøting i helse- og omsorgssektoren (Almlid-utvalgets rapport ). For å sikre en bred tilnærming til problemet og ivareta behovet for å styrke kunnskapsgrunnlaget på området, foreslår utvalget tiltak på fem innsatsområder: 1. Styrke kunnskap og kompetanse 2. Forbedre arbeidsmiljø og arbeidsinnhold 3. Bedre tilrettelegging for gravide 4. Bedre seniorpolitikk 5. Tettere oppfølging av sykmeldte. Spørsmål 13. Hvordan kan KS bistå medlemmene slik at det ansettes flere med redusert funksjonsevne i sektoren? Bistand kan dreie seg om tiltak som: a) bidrar til at en redusert funksjonsevne går minst mulig ut over produktiviteten b) kompenserer økonomisk for redusert produktivitet

19 Tiltak under a) kan være at arbeidsgiver får bistand til utredning av mulige tilretteleggingstiltak og iverksetting av slike, både i konkrete enkeltsaker og rent generelt for virksomheten (for eksempel tekniske hjelpemidler, universell utforming, kompetansehevende tiltak, tilrettelegging av produksjonsprosesser mv.) Tiltak under b) kan være forskjellige former for økonomisk kompensasjon Det vil bidra til å senke terskelen for arbeidsgiver for å tilsette personer med redusert funksjonsevne: a) jo mer kompensasjonsordningene (for eksempel lønnstilskudd) er varige og ikke gulrøtter som faller bort etter en viss tid og b) jo mer det er rom for utprøvingsperioder med midlertidig tilsetting innenfor forsvarlige rammer.

20

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

31 Melding med forslag til utredningsprogram for Grønningfjella vindkraftanlegg, Overhalla, Fosnes og Høylandet kommuner August 2008

32 Melding med forslag til utredningsprogram, Grønningfjella vindkraftanlegg INNHOLD 1 INNLEDNING BAKGRUNN OG FORMÅL PRESENTASJON AV TILTAKSHAVER VALG AV LOKALITET LOVGRUNNLAG OG SAKSBEHANDLING FORHOLD TIL ANDRE PLANER FOR UTBYGGING AV VINDKRAFT I OMRÅDET FORHOLD TIL OFFENTLIGE OG PRIVATE PLANER BESKRIVELSE AV DET PLANLAGTE TILTAKET LOKALISERING BERØRTE EIENDOMMER GENERELT OM VINDKRAFT OG VINDKRAFTANLEGG VINDRESSURSER PÅ GRØNNINGFJELLA NETTILKNYTNING OG TRANSFORMATORSTASJON INFRASTRUKTUR OG ATKOMST DRIFTSMESSIGE FORHOLD FORELØPIG VURDERING AV TILTAKETS VIRKNINGER GENERELT VISUELL PÅVIRKNING LANDSKAP OG VEGETASJON INNGREPSFRIE OMRÅDER FRILUFTSLIV KULTURMINNER OG KULTURMILJØ BIOLOGISK MANGFOLD REINDRIFT LANDBRUK OG NATURRESSURSER STØY, SKYGGEKAST OG FORURENSNING FLYTRAFIKK OG TELEKOMMUNIKASJON SAMFUNNSMESSIGE VIRKNINGER FORSLAG TIL KONSEKVENSUTREDNINGSPROGRAM GENERELT FORSLAG TIL UTREDNINGSPROGRAM

33 Melding med forslag til utredningsprogram, Grønningfjella vindkraftanlegg 1 INNLEDNING 1.1 Bakgrunn og formål Norsk klima- og energipolitikk har som målsetning å øke andelen av alternativ fornybar energi i landets energiforsyning. Dette går blant annet fram av Stortingsmelding nr 58 ( ) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig uvikling dugnad for framtida og Stortingsmelding nr 29 ( ) Om energipolitikken. Begge peker på at en økt satsning av fornybare energikilder er nødvendig for å oppnå en bærekraftig utvikling, og myndighetene har ambisjoner om å realisere en betydelig vindkraftutbygging i Norge innen år EU har videre en målsetning om en fordobling av andelen fornybar kraftproduksjon innen 2010 (RES Direktivet 2001). I Norge er forutsetningene for produksjon av elektrisk kraft fra vindenergi meget gode. Statskog SF er landets største grunneier, og eiendommene omfatter vel 1/5 av landets areal. Utvikling og drift av eiendommenes ressurser er et av hovedområdene innenfor eiendomsforvaltningen. Dette inkluderer utnyttelse av energiressurser, både gjennom etablering av vindkraft, vannkraft og bioenergi. Balansert økonomisk utnyttelse av ressursene og utvikling av fornybare ressurser i de områder som eies av Statskog er et av selskapets viktigste målsetninger. Som landets største grunneier vil Statskog kunne bli en betydelig aktør innenfor produksjon av fornybar energi gjennom utvikling av vindkraftprosjekter. Midt-Norge er i dag et område med stort kraftunderskudd, og ifølge prognoser vil denne situasjonen forverres i tiden framover. Grønningfjella, som har gode vindressurser og ligger nær områder med kraftunderskudd, er et aktuelt område for utnyttelse av vindkraft. Dette aktualiseres ytterligere av Statnetts planer om utbygging av sentralnettet i området, noe som vil kunne bidra til en effektiv nettilknytning av vindkraftprosjekter i området. Statskog, som er en betydelig grunneier på Grønningfjella, har lagt ned et omfattende arbeid i å kartlegge og prioritere det helhetlige potensialet som eksisterer på eiendommen. På bakgrunn av dette arbeidet melder Statskog, i samarbeid med grunneier firma Albert Collett (som er den største grunneieren i det aktuelle området) planlegging av utvikling av vindkraftpotensialet i området Grønningfjella-Salfjell (heretter kalt Grønningfjella vindkraftanlegg) i Overhalla, Fosnes og Høylandet kommuner. 1.2 Presentasjon av tiltakshaver Statskog SF, organisert som et statsforetak i 1993, har som formål å drive og utvikle statens eiendommer. Statskogs kjernevirksomhet er i selskapets naturressurser og kompetanse, og inkluderer: - Jakt, fiske og annet friluftsliv - Drift og utvikling av eiendommer - Sikring av statens eier- og rettighetsposisjon - Skogsdrift - Lokal næringsutvikling - Tjenestesalg - Utvikling av vind, vann og bioenergi I stiftelsesdokumentet for Statskog SF datert ble følgende formål for Statskog vedtatt: Statskog SF har til formål selv, gjennom deltakelse eller i samarbeid med andre, å forvalte, drive og utvikle statlige skog- og fjelleiendommer med tilhørende ressurser og annen naturlig tilgrensende virksomhet. Eiendommene skal drives effektivt med sikte på å oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat. Det skal drives et aktivt naturvern og tas hensyn til friluftslivet. Ressursene skal utnyttes balansert, og fornybare ressurser skal tas vare på og utvikles videre. Det er et hovedmål i strategien for Statskog å øke egen og andres verdiskaping i tilknytning til sine eiendommer, og utvikling av vindkraftressurser er et hovedsatsingsområde for å nå dette målet. 3

34 Melding med forslag til utredningsprogram, Grønningfjella vindkraftanlegg Statskog eier de delene av planområdet som ligger i Høylandet og i Overhalla kommuner (se figur 3.1). Firma Albert Collett eier arealet i hele den delen av planområdet som ligger i Fosnes kommune. Dette selskapet driver en større jord- og skogeiendom som ligger både i Fosnes og Nærøy kommuner, og virksomheten omfatter blant annet en omfattende satsing på naturbasert reiseliv samt småskala kraftproduksjon. Ved å samarbeide om arealutnyttelse og planlegging håper grunneierene i Grønningfjella vindkraftanlegg at en kan få til en optimal utnyttelse av vindressurser samtidig som planlegging av et større areal gir større fleksibilitet med tanke på hensyn til sårbare områder og ressurser. 1.3 Valg av lokalitet Store deler av eiendommene til Statskog i Trøndelagsfylkene har vært formål for en grundig førstevurdering i forhold til teknisk potensial for vindkraft og konsekvenser for verdier knyttet til naturmiljø, kulturminner og brukerinteresser. Et av områdene som utmerket seg i denne tidlige prioriteringen var områdene ved Grønningfjella (figur 1.1). Planområdet kan deles inn i fire; selve Grønningfjella, ett område nord for Grønningfjella (Salfjella) og to mindre områder sør for Grønningfjella (Fealloetjahke og Almdalsfjella). Vindforholdene i disse fire områdene er noe varierende. I forbindelsen med førstevurderingen av vindkraftpotensialet på Statskogs eiendommer er det, ved hjelp av den meteorologiske modellen (WRF Weather Research and Forecasting Model), laget et vindkart for området. I tillegg er det laget et kart over isingsforholdene, og produksjonstapene som følge av ising er estimert. Til sammen gir dette et kart over vindenergipotensialet. Økonomien i prosjektet vil i stor grad være styrt av driftstiden. Investeringskostnaden i en vindkraftutbygging er dominert av vindturbiner, interne veier og interne kabler. Det som kan skille de ulike alternativene fra hverandre i tillegg til driftstid er ofte kostnaden på tilknytning til eksisterende nett. Det er planer om å forsterke nettet i regionen, og det foreligger planer om ny sørgående sentralsnettsledning fra Rana til Møre. Inntil nettsituasjonen og trasevalg for eventuell ny sentralnettsledning er klarlagt, gir derfor driftstiden et godt svar på det økonomiske potensialet på forskjellige lokaliteter. Foreløpig vurdering av energipotensialer for Grønningfjella gir en midlere driftstid på ca 2600 timer pr. år. Figur 1.1. Foreslått lokalisering av Grønningfjella vindkraftanlegg 4

35 Melding med forslag til utredningsprogram, Grønningfjella vindkraftanlegg Grunneierne har hatt kontakt med reindriftsinteressene i området for å informere om planene, samt for å motta foreløpige signaler med tanke på hva en utbygging innebærer av utfordringer og problemstillinger for denne næringen. 1.4 Lovgrunnlag og saksbehandling Lovgrunnlag Det planlagte tiltaket er konsesjonspliktig etter Energilovens 3-1. Dette gjelder både vindturbinene, transformatorer og høyspentkabler. Som en del av søknaden kreves det at virkningene av tiltaket utredes og beskrives. Videre krever tiltaket automatisk plikt til utarbeidelse av konsekvensutredning i henhold til plan- og bygningslovens Konsekvensutredningen skal danne basis for vedtak etter energiloven, plan- og bygningsloven og forurensningsloven. Etter Plan- og bygningslovens 33-2 skal det tidligst mulig under forberedelsen av tiltaket utarbeides forslag til program for plan- eller utredningsarbeidet. Forslaget skal gjøre rede for formålet med meldingen, behovet for utredninger og opplegg for informasjon og medvirkning. Saksbehandling Melding med forslag til utredningsprogram sendes til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som er den ansvarlige myndigheten i henhold til konsekvensutredningsbestemmelsene. NVE vil stå for den offentlige høringen av meldingen, og vil i den anledning også arrangere møter, både med berørte myndigheter og åpne, lokale møter. På bakgrunn av meldingen med forslag til utredningsprogram og innkomne høringsuttalelser fastsetter NVE et utredningsprogram for tiltaket, og tiltakshaver gjennomfører konsekvensutredningen i henhold til dette programmet. Deretter sendes konsesjonssøknad med konsekvensutredning til NVE. Konsekvensutredningen legges også ut til offentlig ettersyn, og det arrangeres et offentlig møte i forbindelse med høringen. Etter at høringsinstansene har uttalt seg avgjør NVE om utredningsplikten er oppfylt, og fatter vedtak om tiltaket kan gjennomføres eller ikke. Eventuell klage på NVEs vedtak behandles av Olje- og energidepartementet. Normalt sett skal det også utarbeides en reguleringsplan for vindkraftparken (jmfr. plan- og bygningslovens krav til utarbeidelse av reguleringsplan for større bygge- og anleggsarbeider). De berørte kommunene er ansvarlige for behandling av reguleringsplanen. Det vil oftest være hensiktsmessig at tiltakshaver kunngjør oppstart av reguleringsplanarbeidet etter at NVE har fastsatt program for konsekvensutredningen. Høring av konsesjonssøknad med konsekvensutredning og forslag til reguleringsplan behandles parallelt. Spørsmål om saksbehandling kan rettes til: NVE Postboks 5091 Majorstua, 0301 OSLO Kontaktperson: Lars Håkon Bjugan, tlf Spørsmål om konsekvensutredningene og de tekniske planene kan rettes til: Statskog 9321 Moen Kontaktperson: Jørgen Nerdal, tlf Tabell 1.1 gir en oversikt over mulig framdrift av prosjektet. 5