Tilrettelagte avhør av barn

Transkript

1 Tilrettelagte avhør av barn Kandidatnummer: 704 Leveringsfrist: Antall ord: 15622

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Presisering av oppgaven Historisk utvikling Nærmere om problemstillingen Avgrensning av oppgaven Begrepsavklaring Barn Fornærmede Siktede Rettsikkerhet Andre sentrale begrep Oppgavestruktur METODE Metode, rettskilder og kildekritikk Metode Rettskilder Kildekritikk RETTSLIGE REFERANSERAMMER FNs barnekonvensjon Barnets beste Barns vitneplikt Statens barnehus Observasjon av dommeravhør ved Barnehuset i Ålesund Om Barnehuset AVHØR UTENFOR RETTSMØTET Innledning Hva er utenomrettslige avhør av barn Oversikt over reglene Formål Hensyn Når skal dommeravhøret foretas Hvem utfører dommeravhøret? Adgang til gjentatte avhør i

3 4.7 Dommeravhør som bevis STRAFFEPROSESSUELLE PRINSIPPER Innledning Uskyldspresumsjonen Kontradiksjon Bevisumiddelbarhet og muntlighet EMK i norsk rett Retten til en rettferdig rettergang Fra mistenkt til siktede SIKTEDES RETTIGHETER VED DOMMERAVHØR Rett til forsvarer Retten til å være tilstede Rett til å stille spørsmål til vitnet LOVENDRINGEN AVHØR AV SÆRLIGE SÅRBARE PERSONER (TILRETTELAGTE AVHØR) Lovendringens foranledning Tilrettelagte avhør av barn og særlige sårbare personer Når skal tilrettelagte avhøre foretas Ansvar for avhørene Utsatt varsling av mistenkte Supplerende avhør Tilstedte ved tilrettelagte avhør Tidsfrist for avhør Barnehus ved tilrettelagte avhør Observasjonsordningen Sekvensielle avhør VURDERING AV PROBLEMSTILLINGEN AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Presisering av oppgaven I denne oppgaven er hensikten å belyse temaet «avhør utenfor rettsmøte» 1 av barn i Norge, som er bedre kjent som dommeravhør 2. Fokus vil være på barnet som fornærmet, tiltalt eller vitne til en straffbar handling, og barnet blir da i likhet med voksne trukket inn i rettssystemet. Den viktigeste oppgaven til domstolene er å avgjøre skyld og straff 3, og denne beslutningen blir ikke endret fordi om et barn er innblandet i saken. Med barn menes alle mennesker som er yngre enn 18 år, denne definisjonen samsvarer med barnekonvensjonen, jf. Art Avhøret har relevans som bevis, og er ofte et viktig bevis i etterforskningen av sedelighets- og straffesaker. Å sikre dette beviset må skje ved hjelp av gode metoder for å avhøre barn, samt at den som avhører barnet har kunnskap om de rettslige kravene en etterforskning krever, og om de faktorer som kan påvirke barnets forklaring. Bevissikringen er vesentlig i slik saker og den må gjennomføres på riktig måte av politiet. Retten skal vekte bevisene, og foreta en skjønnsmessig vurdering. Barnets beste alle de nordiske landene har ratifisert FNs barnekonvensjonen. Barnekonvensjon artikkel 1 definerer barn som personer under 18 år. Konvensjonen artikkel 3 bekrefter at ved alle handlinger angående barn som ivaretas av myndighetene, skal «barnets beste» være et grunnleggende hensyn. Artikkel 19 sier at staten har et ansvar for å beskytte barna mot fysisk eller psykisk mishandling, og artikkel 34 fremhever at barna har rett på beskyttelse mot alle former av seksuell utnyttelse og misbruk. For å beskytte mot slik utnytting skal staten sette i verk alle nødvendige tiltak. 5 1 Andenæs (2012), s Forskrift om dommeravhør og observasjon av 2. oktober 1995 nr Hov (2009), s BK (1989), art Fridriksdottir (2008), s

5 1.2 Historisk utvikling Når et barn er vitne, eller fornærmet oppstår det «særlige spørsmål». Det har vist seg nødvendig å finne fram til særregler. 6 Ordningen med å avhøre barn utenfor rettsmøte ble innført ved lov av 12. Mars 1926 nr. 4. Dette skjedde gjennom en endring av daværende straffeprosesslov av 1887, som inntil da ikke inneholdt spesielle regler for avhør av barn. Barna ble avhørt, og ført som vitner på samme måte som voksen. Lovendringen oppstod som følge av en omfattende debatt i midten av 1920 årene. Den opphetet debatten gikk ut på at var en stor påkjenning for barn å være offer i en sedelighetsforbrytelse eller annen straffbar handling. 7 Kritikken gikk ut på at barna ble gjenstand for en dobbel krenkelse i form av, å være både et offer for en sedelighetsforbrytelse, og deretter ved rettens behandling av saken. Barn ble avhørt gjentatte ganger, av politiet, forhørsretten, og under hovedforhandlingen, og kanskje også ved en eventuell ankebehandling. Det var ikke noen spesiell metode å forholde seg til når barn ble avhørt. Norske Kvinners Nasjonalråd tok initiativ til å rette en henstilling til Justisdepartementet med forslag om at gjentatte avhør måtte unngås og at barnas forklaring skulle leses opp under hovedforhandlingen. Departementet fulgte opp forslaget, og lovendringen trådte i kraft i Hovedregelen var nå at barn under 16 år, i saker som gjaldt forbrytelser eller forseelser mot sedeligheten, skulle forklare seg for dommeren utenfor rettsmøtet. Riksadvokatens bekymring var at dette kunne være med på å svekke den siktedes rettssikkerhet. I og med loven sa at avhøret skulle finne sted utenfor rettsmøtet, antok de at siktede eller hans forsvarer ikke hadde krav på å være tilstede ved dommeravhøret. 8 Avhøret ble på en tiden foretatt på dommerens kontor, hvor dommeren var alene og stilte spørsmål til barnet. Dommeren benyttet seg deretter av det nedskrevne materialet, og vurdere troverdigheten av det barnet hadde forklart i avhøret. 9 Dommeren hadde sjelden skolering i forhold til denne type kommunikasjon med barn. Departementet veide hensynet til sikedes behov for å eksaminere vitnet. De kom til at «[H]vorvidt siktede skal få være tilstede ved en sådan utenrettslig, av dommeren optatt forklaring, bør avhenge av om dommeren finner det ønskelig eller nødvendig av hensyn til en full- 6 Metningsdal (2007), s Rønneberg og Poulsen (2000), s Andenæs (2012), s Ot.prp. nr. 6 (1926), s. 3. 2

6 stendig og pålitelig oplysning av saken». 10 Lovendringen fikk tilslutning av blant annet statsadvokatene og lagmennene. Av høringsinstansene hadde riksadvokaten noen betenkeligheter. Han påpekte at endringen kunne bidra til å svekke siktedes rettigheter, ved at en ved denne avhørsmetode gir avkall på bevisumiddelbarhetsprinsippet, som er et grunnleggende prinsipp i strafferetten. Det går ut på at en fører bevisene direkte for den dømmende rett. Et annet av momentene til riksadvokaten var at indirekte vitneforklaring kan svekke dens bevisverdi, som igjen kan medføre at barnets forklaring vektlegges mindre av dommeren. Dette kan redusere rettsikkerheten til barnet ved at overgriperen ikke blir straffet. 11 Bestemmelsen fra 1926 stod uendret til den någjeldende straffeprosessloven ble vedtatt. Den nye bestemmelsen ble plassert i 239, og avhør utenom rettsmøte, ble utvidet til å gjelde også i andre saker enn kun sedelighetssaker. Reglene har vært endret flere ganger, den seneste endringen ble foretatt i I 1992 ga lovendringen adgang til å foreta videoopptak av vitneforklaringen, og i 1994 ble hovedregelen at en «særlig skikket person» skulle foreta avhøret, jf. straffeprosessloven 239. Hovedformålet med det utenrettslige avhøret som ble innført i 1926, var å skåne barnet fra å møte i retten. Den rådende oppfatningen var at det kunne være skadelig for barnet å bli utsatt for gjentatt utspørring om traumatiske opplevelser. En mente samtidig at antallet avhør burde innskrenkes, helst til bare ett som brukes som barnets direkte forklaring i retten. Ordningen representere et klart unntak fra bevisumiddelbarhetsprinsippet, og det var derfor viktig å sikre at lovens bestemmelser om gjennomføringen av avhøret og at siktedes rettigheter ble ivaretatt. For å imøtekomme disse kravene, ble avhørsordningen lagt til domstolen. 13 Reglene for dommeravhør og observasjon ble evaluert av en arbeidsgruppe i Arbeidsgruppen oppgave var å vurdere hvordan denne ordningen fungerte, med arbeidsgruppen hadde ikke mandat til å foreslå endringer eller tiltak for å bedre ordningen. De konkluderte med et spørsmål om dommerens medvirkning i avhørene burde gjennom en videre utredning, og om det i tillegg skulle vurderes om observasjon ordningen burde oppheves. 14 I 2010 ble det nedsatt en arbeidsgruppen av Justisdepartementet, med et mandat om å «gjennomgå regelverket om dommeravhør og observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede». 10 Metningsdal (2007), s Ot.prp nr. 6 (1926), s Metningsdal (2007), s Høringsuttalelse riksadvokaten. 14 Avhør av særlige sårbare personer i straffesaker (Sæverud-rapporten), s. 6. 3

7 Rapporten «Avhør av særlige sårbare personer i straffesaker» ble lagt frem i Denne utredningen har vært en gjennomgang av dagens avhørsordninger, og arbeidsgruppen kommer med forsalg til endringer som for eksempel om at påtalemyndigheten skal overtar dommerens ansvar for avhør av barn og psykisk utviklingshemmede, og at avhørene nesten utelukkende skal gjennomføres uten involvering fra domstolen, jf. forskrift om dommeravhør Departementet har arbeidet med oppfølging av rapporten Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker. Hensikten med dette arbeidet var å fremme en proposisjon om endringer i straffeprosessloven og dermed fastsette en ny forskrift om avhør av barn og andre særlige sårbare fornærmede og vitner i Formålet med endringene i proposisjonen var å få på plass et mer definert regelverk som legger til rette for gode og praktiske avhør av barn og andre særlig sårbare personer, samt en tidlig gjennomføring av avhørene. Dette vil gi denne gruppen personer et langt bedre vern mot seksuelle overgrep og vold, uten at det svekker siktedes retts sikkerhet. Hensynet til barnets rettssikkerhet står også sentralt i arbeidet til departementet. 1.3 Nærmere om problemstillingen Tesen om at utvidede rettigheter for en deltager i straffesaken kan gå på bekostning av en annens, samt at en parts interesser må tas hensyn til i en slik grad at en annens interesser må vike er interessant. Når det er mistanker om et en straffbar handling har skjedd, og barnet har noe å fortelle, så skal dette gjøres i omgivelser hvor hensynet til både barnets beste, barnets rettsvern, og den siktedes rettsikkerhet blir ivaretatt. Å finne en balansegang vil være det vanskeligste temaet i oppgaven. Fokuset vil være på dommeravhør av barn, barnekonvensjonen og EMK Art 6, samt rettspraksis knyttet til dette. Avhør utenfor rettsmøte strider med de viktigeste prinsippene i strafferetten bevisumiddelbarhetsprinsippet, muntlighetsprinsippet og kontradiksjonsprinsippet. Oppgavens tema er avhør av barn som et ledd i en bevisvurdering i straffesaker, og hvorvidt dette beviset balanserer rettsvernet til barnet, og rettssikkerheten til den som er siktet. Problemstilling er som følgende; «blir hensynene om barnets beste, og barnets rettsvern, samt siktedes rettsikkerhet godt nok ivaretatt gjennom dagens regler om avhør om barn?» 15 Avhør av særlige sårbare personer i straffesaker (Sæverud-rapporten), s Høringsuttales Oslo politidistrikt (2013), s Prop. 61 LS ( ), s Innst. nr. 347 L ( ), s. 1. 4

8 1.4 Avgrensning av oppgaven Oppgaven avgrenses til å omhandle situasjoner der utenomrettslige avhøre av barn benyttes, altså avhør av barn under 16 år, men ikke barn som er så små at de kun kan observeres. Utelukker avhør av psykisk utviklingshemmede, fordi om avhør av denne gruppen også blir utført utenfor retten. Jeg har også valgt å avgrense oppgaven mot sivile saker, da det først og fremst er i straffesaker at det foreligger behov for å høre barns forklaringer. Jeg vil bruke oppgaven og avhandlingen om hverandre i løpet av skriveprosessen. I min praksis i tingretten ble jeg informert om at observasjon ikke lenger er en metode som anvendes så mye i denne typen saker. Derfor er ikke observasjon av barn et tema i oppgaven. Det benyttes kjønnede betegnelse med ett ord i oppgaven, fordi det er enklere enn å skrive, enn å skrive «han eller hun». Det kan også være med på å skille de forskjellige aktørene fra hverandre. Om barn bruker jeg kjønnsbetegnelsene han eller hun om hverandre. Dommeren velger jeg å betegne som han, fordi om det er både er kvinner og menn som er dommere. Fornærmede i sedelighetssaker er ofte hunkjønn, og det er dermed beskrevet med hun, fordi om gutter og menn også er ofre i sedelighetssaker eller straffesaker. Begrepene utenomrettslige avhør av barn, avhør utenfor rettsmøtet, dommeravhør og de nye terminologene avhør av andre barn og andre særlige sårbare fornærmede og vitner og tilrettelagte avhør vil bli brukt om hverandre i oppgaven. De har den samme meningen, men hører til forskjellig epoker av lovendringer og en rettstilstand i utvikling. I skrivende stund har Justisdepartementet kommet til at ansvaret for tilrettelagte avhør av barn og andre særlig sårbare personer som fornærmede og vitner overføres fra domstolene til politiet, og at dommeren ikke lenger skal være til stede ved avhørene. De nye bestemmelsene i straffeprosessloven som sist ble endret ved lov av 4 september 2015 nr. 91 fra 1 januar 2016 og forskriftene om tilrettelagte avhør av 2 oktober 2015 vil bli fremstilt som en del av denne oppgaven. Formålet med oppgaven er å se på dommeravhørsordningen slik den fungerte før omleggingen og til i dag med politi styrte tilrettelagte avhør på barnehus. 5

9 1.5 Begrepsavklaring Barn Den juridiske definisjonen av barn er mindreårige, det vil si barn som ikke har nådd myndighetsalder og er under 18 år, jf. Barnekonvensjonen Art. 1. I følge straffeloven er den kriminelle lavalder 15 år Fornærmede Fornærmede er en som har vært utsatt for en kriminell handling eller lovovertredelse. Det finnes ingen legaldefinisjon av begrepet, men en vanlig definisjon i straffeprosessuell teori er at fornærmede den som «er innehaver av en slik interesse som vedkommende straffebud tar sikte på å beskytte» 20 Det er bare den som selv «direkte er krenket» som regnes som fornærmet, og ikke nærmeste familie som foreldre. Uansett som det bare er barnet som er fornærmet kan foreldrene ivareta barnets rettigheter Siktede Siktede er den om er mistenkt for en kriminell handling, og når en «tiltalebeslutning blir utferdiget» 22 mot han. Reglene er angitt i straffeprosessloven 82 her fremgår det når den mistenkte får stilling som siktet. «Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølgning mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foreta pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forhåndsregler mot ham.» 23 I rettspraksis har en brakt på det rene at «begjæring om dommeravhør av barn i denne henseende må betraktes som forfølgning ved retten.» 24 Er det tatt ut en begjæring om dommeravhør av barn etter straffeprosessloven 239, og den er stilet til vedkommende er han siktet Rettsikkerhet Et grunnleggende prinsipp i straffeprosess er rettssikkerhetshensynet. Det er et overordnet prinsipp som omfavner en rekke krav som skal verne mot overfall fra rettsvesenet. I norsk rett finner en ikke noen generell lov om rettsikkerhet, men krav om å ivareta rettsikkerheten kommer klart til uttrykk i straffeloven. Begrepet rettsikkerhet er flertydig, og blant forfattere av juridisk litteratur deles det gjerne inn i formell og materiell rettsikkerhet. 25 Formell retts- 19 Straffeloven Robberstad (2014), s Robberstad (2014), s Andenæs (2012), s Straffeprosessloven 82 første ledd. 24 RT s.1118, s Kjønstad og Syse (2010), s

10 sikkerhet er at avgjørelsen skal være innholdsmessig riktig, som vil si gjeldene rett. Materiell rettsikkerhet stiller krav til det materielle innholdet i avgjørelsen, samt det samsvarer med de grunnleggende verdiene som for eksempel respekt for integritet. 26 Materiell og formell rettssikkerhet samlede betegnelse er rettssikkerhetskrav. «Rettssikkerhetskrav er innholdsmessige krav som bygger på menneskerettighetserklæringene og velferdsstatlige grunnverdier, og som blant annet kan komme til utrykk ved rettighetslovgivning som sikrer borgeren basale ytelser på et faglig forsvarlig nivå Andre sentrale begrep Begrepene som utenomrettslige avhørt (dommeravhør), rettferdig rettergang, kontradiksjon, muntlighet, bevisumiddelbarhet, EMK er sentrale i denne oppgaven. Det vil gjort rede for hvert enkelt begrep under egne punkt underveis i oppgaven. 1.6 Oppgavestruktur Oppgaven vil omhandle regler om dommeravhør frem til høsten 2015 og de ny reglene om tilrettelagte avhør som trådte i kraft i 1 oktober I første kapittel har jeg lagt en del premisser. Jeg tar for meg den historisk utvikling om avhør av barn utenfor retten. For så å begrunne problemstillingen. Begrepsavklaring og oppgavestruktur er også en del av kapitlet. I det andre kapitlet er metoden det sentrale temaet, med et lite innblikk i rettskilder og kildekritikk. Kapitel tre inneholder de rettslige referanserammene, hvor fokuset er på «barnets beste», FNs barnekonvensjon og ordningen om Statens barnehus. Det fjerde kapitelet tar for seg dommeravhør med reglene før lovendringen høsten Hvor det utenom rettslige avhøret skal foretas, hvem som utfører avhøret, adgangen til gjentatte avhørene og avhørenes bevisverdi er noen av relevante temaene. I den videre fremstillingen i det femte kapitelet vil jeg først behandle forholdet mellom straffeprosessloven og EMK, og det gis en oversikt over EMK art 6 og begrepet rettferdig rettergang. Etter dette blir siktedes rettigheter beskrevet i kapitel seks. Lovendringen i straffeprosessloven 239 blir fremstilt i det sjuende kapitelet. Tilrettelagte avhør av barn og særlige sårbare personer er den nye avhørsordningen som blir beskrevet. Her 26 Sunde (202), s NOU 2012:5 punkt

11 er viktige temaer presentert - når skal tilrettelaget avhøre foretas, hvem har ansvaret for avhørene, hvor skal de utføres, tidsfrister og hvem kan være tilstede undere avhørene. Har valgt å ta med avviklingen av observasjonsordningen, fordi den er blitt erstattet av sekvensielle avhør. I det åttende kapittel forsøker jeg å vurdere problemstillingen, ved å trekke inn kunnskap fra de foregående kapitler. Og til slutt avsluttende bemerkninger i kapitel ni, som er en form for oppsummering. 2 Metode 2.1 Metode, rettskilder og kildekritikk Metode «En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme frem til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder» 28 Ser en på metode i vid forstand er det mer enn bare undersøkelsesteknikker. Det er læren om å samle inn, organisere, bearbeide, analysere og tolke fakta, som skal være etterprøvbart. Det vil si at andre kan kontrollere det arbeidet en har gjort. Begrepet validitet (gyldighet/relevant) er et sentralt når en arbeider med problemstillingen og tolkning av innsamlede data. Utfordringen er å samle inn data som er relevante i forhold til problemstillingen. Hvor god den definisjonsmessige validiteten er, kan en ikke måle empirisk. En må bruke skjønn og argumentere for standpunktet, siden det kan blir gjenstand for diskusjon og kritikk. Tilfredsstillende reliabilitet (pålitelighet) er nødvendig for at data skal kunne brukes til å prøve ut hypotesen som er grunnlaget i oppgaven. En er i tillegg avhengig av at dataene er valide, at der er relevant for problemstillingen. Det er viktig at litteraturen som brukes er valid og har reliabilitet. 29 I framstillingen av sentrale rettigheter og gjeldende nasjonal rett vil utgangspunktet være den tradisjonelle rettsdogmatisk metode. Perspektivet i oppgaven er i hovedsak de lege lata, og det er først og fremst den tradisjonelle rettslæren som benyttes. 28 Aubert (1985) i Dalland (2007), s Halvorsen (1993), s

12 2.1.2 Rettskilder Denne oppgaven er en litteraturstudie, det vil si at den er basert på kunnskap fra bøker og andre skriftlige kilder. 30. Den gir meg en mulighet til å fordype seg i interessant litteratur om temaet. Rettsområdet er i utvikling, og det er forholdsvis lite litteratur og få relevante rettskilder tilgjengelig. Rettkildebildet er nyansert, og fokuset i oppgaven er det juridiske aspektet. De mest aktuelle rettskildene på området er lovteksten, forskrift, begrenset juridisk teori, forarbeider til gjeldene lover, noe rettspraksis og reelle hensyn. Sistnevnte er viktig i forbindelse med balanseringen av hensynet til barnet og siktedes rettsikkerhet. Når en ivaretar siktedes rettigheter har det også en innvirkning på samfunnets og barnets interesser. En annen aktuell kilde er administrative uttalelser fra offentlige instanser i form av veiledere, rundskriv mv. Det kommer frem av juridisk teori at slike uttalelser bør ha en viss vekt når en ser det i et rettskilde perspektiv. 31 Utenomrettslige avhør av barn reguleres først og fremst i lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25 (straffeprosessloven), sist endret ved lov 4 september 2015 nr. 91 fra 1 januar Bestemmelsene i loven suppleres med sentrale forskrifter Forskrift om ordning av påtalemyndigheten av 28. juni 1985 nr (påtaleinstruksen), forskrift om dommeravhør og observasjon av 2. oktober 1998 (forskrift om dommeravhør og observasjon) og ny forskrift av 24. september 2015 om avhør av barn og andre særlige sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør). Etter at straffeloven av 2005 trådte i kraft 1. oktober I tillegg er «rapport fra arbeidsgruppen for gjennomgang av regelverket om observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede» 32 med høringsuttalelser relevant for oppgaven. Rettspraksis spiller også en sentral rolle i rettskildebildet. I og med at det er sparsomt med rettspraksis, som underbygger og belyser hensynene bak reglene, medfører dette at drøftelsen baseres på en avvenning av hensynene og de grunnleggende prinsippene på straffeprosessens område. Norsk rett er i stor grad påvirket av folkerettslige forpliktelser, den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) fra 1950, setter skranker for norsk lovgivning. EMK vil dermed være en viktig rettskilde, og tilføyelse til straffeprosessloven, og ikke minst for å fastslå rekkevidden av rettighetene i straffeprosessen. Menneskerettsvernet har stor betydning for den tiltalte. Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) kan prøve lovligheten av nasjonale kjennelser. Når en tiltalt gjør gjeldende at konvensjonsrettigheter er krenket, er det dom- 30 Dallan (1997), s Kjønstad og Syse (2010), s Rapport fra arbeidsgruppen for gjennomgang av regelverket om dommeravhør og observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede. 9

13 stolens oppgave å konkludere om klagerens menneskerettigheter er krenket, og om det blir spørsmål om å tilkjenne erstatning og oppreisning til tiltalte. Ut fra slike avgjørelser kan nasjonen måtte endre praksis eller lovgivning. Avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), vil dermed utgjøre en viktig rettskilde for å utlede innhold og rekkevidde av rettighetene som er nedfelt i konvensjonen Kildekritikk «Kildekritikk betyr å vurdere og karakterisere den litteraturen som er benyttet» 33. Det er en kritisk granskning av de kilene en har brukt, samt at bedømming av troverdighet i informasjonen spiller en sentral rolle i dette arbeidet. Kildesøking (kilde- og arkivkunnskap) ble foretatt på biblioteket i forbindelse med kurs i kildesøk. Jeg søkte i søkemotorene Bibsys, Idunn.no, lovdata.no, rettsdata.no I Bibsys brukte jeg søkeordet dommeravhør og fikk 49 treff. I idunn.no med samme søkeord fikk jeg 21 treff. «Barns vitneforklaring» ga ingen treff i denne søkemotoren. Idunn.no, lovdata.no og rettsdata.no er databaser med sikre kilder, som kan sitere fra i avhandlingen. Jeg foretok også søk etter tidsskrifts artikler hos rettsdata.no og fikk på søkeordet «dommeravhør» fikk jeg 42 treff. Det var ikke like aktuelt å søke på ordene «mindreårige», «avhør* av barn*» på grunn av få relevante treff. I fagressurssiden (x-port databaseliste) fikk jeg totalt 3790 treff på søkeordet «dommeravhør». Jeg fant mange relevante artikler til oppgaven via kildesøkene. Grunnlagt oppgaven er basert på forarbeider, NOU og Ot.prp., generelle fremstillinger av straffeprosessen, juridiskteori og reelle hensyn. I den siste del av oppgaven er det i stor grad en avveiing av hensynene når jeg vurderer rettighetene opp mot en god rettergangsprosess, og om rettighetene faktisk har blitt styrket etter at lovgivningen er blitt endret. Det er forholdsvis lite litteratur om fagfeltet og det kan være en utfordring når en skal skrive en masteroppgave. Den juridisk litteraturen er for det meste basert på primærlitteratur hvor forfatteren skriver bøker og oppdaterer dem etter hvert som det kommer nye lovendringer. Noen forfattere er døde og da blir boken ført i pennen av en annen forfatter. Et eksempel på dette er Norsk Straffeprosess, 4. utgave 2012 av Johs. Andenæs, hvor det er utført noen endringer og satt inn sentrale avgjørelser etter siste utgaven i 2008, som er utført ved Tor-Geir Myrer. Lovendringen er så ny at dem ikke ennå har blitt satt på spissen i rettspraksis, dette har skapt en utfordring med tanke oppgaven 33 Dalland (2007), s

14 3 Rettslige referanserammer 3.1 FNs barnekonvensjon FNs barnekonvensjon har vokst og er blitt betydningsfull, den har klargjort barnets stilling som eget rettssubjekt. Det har blitt nedfelt egne rettigheter for barn på nødvendige områder, som omsorg, medbestemmelse og rett til beskyttelse. Konvensjonen er ratifisert av nesten alle verdens land. Det er kun Somalia, USA og den nye staten Sør-Sudan som mangler av landene. 34 Norge ratifiserte konvensjonen 8. Januar 1991, den trådte i kraft 7. februar Barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk rett i 2003 gjennom menneskerettighetsloven der barnet står i sentrum. Den stiller grunnleggende krav til myndighetene i medlemslandene, hvor det er landets oppgave å påse at de ulike kravene i konvensjonen blir fulgt. Barnekonvensjonen legger «til grunn at barnet med sin fysiske og mentale umodenhet har behov for spesielle vernetiltak og særlig omsorg» 35 og bygger på tre grunnpilarer ytelse, deltagelse og beskyttelse. Den omtales som barns lov hvor alle barns rettigheter er samlet. Når en ser på et utslag av barnets rett til beskyttelse er barnekonvensjonens artikkel 3 nr. 1; «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste, være et grunnleggende hensyn» 36. Barnets beste skal komme i første rekke, og være et grunnleggende hensyn ved alle tiltak som gjelder barn. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 angir ikke en konkret definert rettighet. Det sier seg selv at et prinsipp som skal gjelde alle barn, i alle aldre, i nær sagt alle sammenhenger verden rundt, hvor mennesker lever under mange forskjellige forhold, så kan en ikke ha et entydig innhold. Innholdet varierer avhengig hvor man befinner seg, hva en gjøre, og det varierer over tid, og ikke minst fra kultur til kultur. «Hva som er best for barnet, vil være et verdispørsmål av allmennmenneskelig karakter». 37 En annen relevant artikkel i barnekonvensjonen er artikkel 12 nr. 2; «For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som 34 Høstmæling, Kjørholt og Sandberg (2013), s Smith (2013), s BK art. 3 nr Haugli (2013), s

15 er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett» 38 Artikkelen setter søkelyset på hensynet til barnets integritet og verdighet, og gir dem annerkjennelse som individer, og hvor viktig der er at barnet blir hørt og får gitt utrykk for ditt syn i alle saker som angår dem. 39 Det er imidlertid viktig med en balansegang mellom barnekonvensjonens artikkel 3 nr. 1, om hensynet til barnets beste, og artikkel 12 nr. 2 om at barnet har krav på å bli hørt. I nasjonal rett fremgår det at dommeravhøret «skal tas opp ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak» 40 og videoavhøret funger som bevis i hovedforhandlingen for retten. I januar 2014 var Costa Rica det tiende landet som ratifiserte FNs barnekonvensjons tilleggsprotokoll. Det måtte ti land «til for at en ny individuell rett for barn til å levere inn klager til FN» 41. Tilleggsprotokollen trådte i kraft medio april Norske barn får ikke muligheten til å klage til FNs barnekomité, siden Norge ikke har ratifisert denne tilleggsprotokollen til tross for at Stortinget vedtok at regjeringen skulle ratifisere den. Klageordningen er viktigest for de gruppene av barn som oftest blir utsatt for menneskerettighetsbrudd, som urfolk, minoriteter og barn med funksjonshemminger. Avgjørelsene som behandles i klageorganet vil være retningsgivende for den norske stats praktisering av barnekonvensjonen Barnets beste Barnets beste er en overordnet grunnverdi, og bygger på det grunnsyn at barn og voksne har de samme ukrenkelige menneskeverdet og de samme menneskerettighetene. Barnekonvensjonens art. 3 nr.1 er konvensjonens mest sentrale begrep (se pkt. 3.1). Ingen internasjonale dokumenter inneholder en artikkel med et lignende omfang. Tolkingen av barnets beste må stemme overens med en helhetlig konvensjonen, og den skal inkludert plikten til å beskytte barn mot alle former for vold, som understrekes av Barnekomiteen. Juridisk skal barnets beste sikres, både i lovgivningen og i enkeltsaker, men også fysisk ved tilrettelegging av institusjoner og tjenester. Innholdet i barnets beste, om hvilke interesser og behov barn har forandrer seg, og er ikke gitt en gang for alle. Det bør derfor stilles krav til kunnskapsbaserte handlinger ved studier, kartlegging og forskning på de områder hvor beslutninger treffes. I tillegg kreves det enkeltundersøkelser av det enkelte barns situasjon og 38 BK art. 12 nr Sandberg (2013), s Straffeprosessloven 239 første ledd 2. Pkt. 41 Thinn (2014). 42 Thinn (2014). 12

16 forutsetninger. Prinsippet har dermed en prosessuell side, og en materielle side selv om innholdet i prinsippet er fleksibelt. Det skal imidlertid tungtveiende grunner til for at andre hensyn skal gis forrang fremfor hensynet til barnets beste. Lovgiver har med hensikt utelatt å gi barnets beste en definisjon i loven: «Departementet finner det ellers vanskelig å definere barnets beste i loven. Å gi generelle regler om hva som er til beste for barnet i alle saker synes vanskelig. Barnets beste bør bero på en konkret individuell vurdering i hver sak. Departementet viser videre til at det har utviklet seg retningslinjer for momenter som norm alt har betydning for avgjørelsen i rettspraksis, noe som synes mest hensiktsmessig for denne sakstypen» 43. Denne uttalelsen er generell, og gitt i forarbeidene til barneloven, men vil også gjelde for barnekonvensjonen. Lovgiver velger å overlate ansvaret til domstolene og rettspraksis for å definere hvilke retningslinjer som skal gjelde for barnets beste. Det finnes en rekke høyesterettsdommer med momenter ved vurderingen av barnets beste. Dommeravhørsituasjonen er et direkte utslag av tilrettelegging i forhold til barnets beste. Avhøret er med på å redusere påkjenningen for barnet ved at det ikke må møte i retten under hovedforhandlingen. Ved oppretteselen av barnehusene hvor flere tjenester er samlet under ett tak, setter barnets beste i perspektiv. Barnet får den behandlingen som barnet har rett til, og det blir tilrettelagt i hver sak for hvert enkelt barn. Dette er med på å ivareta regelen om at tjenester og institusjoner skal vektlegges, jf. barnekonvensjonens artikkel 3 nr. 3. I avhøret av barnet og i hovedforhandlingen har dommeren ansvar for at prinsippet barnets beste, ved blant annet å påse at det blir fulgt når avgjørelser treffes for retten. I og med at det er et grunnleggende prinsipp som veier tungt, kommer det i kollisjon med siktedes rettigheter. Dommerens skjønnsmessige vurdering er viktig i så henseende, og det avgjørende i saken er bevisene. Dommeravhør som bevis kan være fellende, og dermed være med på å avgjøre saken, men barnets beste alene skal ikke styre sakens utfall. Prinsippet om «barnets beste» refererer imidlertid ikke til bestemte absolutte og universelle standarder, men vil være gjenstand for vurderinger og fortolkninger foretatt i en bestemt lokal kontekst. 44 Ved anvendelsen av prinsippet skal en ta utgangspunkt i det enkelte barnets behov og forutsetninger, fordi det som er best for ett barn, er ikke nødvendigvis best for et annet barn i samme situasjon. Barnets beste er dermed relativt, og «et grunnleggende hensyn» Ot.prp. nr. 29, s Kjørholt (2013), s Haugli (2013), s Haugli (2013), s

17 3.3 Barns vitneplikt Hovedregelen i norsk rette er at alle på lik linje har vitneplikt overfor retten, jf. straffeprosessloven 108. Det er ingen aldersgrense for vitneplikten i straffesaker utover det at det at en har gitt særlige regler for fremgangsmåten når barnet er under 16 år. Barnet har samme forklaringsplikt som det voksne vitnet. Barn må møte, og det må svare på de spørsmål som blir stilt. 47 I og med at barnet har den sammen plikten til å forklare seg, har han også den samme rett til fritak. Vitneplikten gjelder kun for retten, og hovedregelen i straffeprosesslovens 230, første punktum er at ingen har plikt til å forklare seg for politiet, 48 selv om det sjelden gjøres innsigelse mot dette. Politiet kan hvis et vitne nekter å forklare seg, begjære rettslig avhør under etterforskning. Dommeravhør er likestilt med et rettslig avhør. 49 Barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, som blir innkalt som vitne, står psykologisk i en konfliktfylt situasjon. Skamfølelse, sjenanse, og ubehaget ved å rippe opp i en traumatisk opplevelse kan skape sterke motiver hos noen, slik at de ikke vil forklare seg. Alt er avhengig av forholdet til overgriperen. Andre ofre kan være er særlig preget av aggresjon, og dermed har et sterkt ønske om at overgrepet skal oppklares, og tiltalte straffes. 50 Og i en del tilfeller kan rettssaken være et større traume for barnet enn selve overgrepet. 51 Barn i slike situasjoner bør fritas fra plikten til å forklare seg ut fra rent menneskelige hensyn. Straffeprosessloven nevner ikke barn stilling spesielt, men en må legge til grunn at barn har samme vitneplikt som voksne. De første prinsipielle forklaringen om barns rett til å nekte å forklare seg, kom med avgjørelsen i Rt s Avgjørelsen ble besluttet ved dissens 4-1. Der flertallet i Høyesterett kom til at dommeren før avhøret skulle gjøre barna kjent med fritaksretten etter 122, men at verge eller settevergen skal avgjøre om retten skulle benyttes, og om barna skal avgi forklaring. Foranlediget av Høyesteretts avgjørelse var at Fornærmedeutvalget ble bedt om å se nærmere på spørsmålet om loven burde endres etter mindretallets votum i avgjørelsen. 52 Dette arbeidet ble også fulgt opp av departementet i lovforarbeider til straffeprosessloven, Ot.prp. nr. 11 ( ), og med et nytt lovvedtak av 7 mars 2008 nr , første ledd fikk et nytt tredje punktum: «Fritak for vitneplikt gjelder ikke for fornærmede og vitner under 12 år». 47 Rønneberg og Poulsen (2000), s Andenæs (2012), s Rønneberg og Poulsen (2000), s Andenæs (1992), s Andenæs (2012), s NOU 2000:10, s

18 I følge bestemmelsen er det alderen når forklaringen finner sted som er avgjørende, og ikke om barnet er fornærmet eller vitne ved en straffbar handling Statens barnehus Observasjon av dommeravhør ved Barnehuset i Ålesund Høsten 2013 var jeg i praksis i tingretten, i den forbindelsen observerte jeg to dommeravhør ved Barnehuset i Ålesund. Det ble tid til en kort omvisning på i oppholdsrommet, hvor det tilrettelagt for barn i alle aldre, og i avhørsrommet var det en god atmosfære, med to stoler og et lite bord. Det er mange kameraer og mikrofoner i rommet, som ble styrt av en teknikker fra rommet ved siden av. I bisitterrommet sitter tilhørerne, som er tilstedte under avhøret. Avhører la frem sin disposisjon for avhøret. De relevante problemstillinger og spørsmål ble tatt opp med aktørene på dette formøtet, før avhøret tok til. Avhører forsøkte å følge avhørsmodellen dialogisk intervju metode, omtalt i litteratur som «Den Dialogiske Barnesamtalen» (DMC) 54. Den samtalemetoden er utviklet for å styrke barns muligheter for å bli forstått og hørt i profesjonelle barnesamtaler. Hensikten er å få barn som har problemer med å avsløre traumatiske hendelser til å bli forstått, ved å støtte barnet i å få snakket som sine opplevelser og erfaringer. 55 Denne dagen var det dommerfullmektig, aktor, forsvarer, bistandsadvokat, etterforsker fra politiet, en ansatt fra barnevernet, en ansatt fra Barnehuset, tekniker til å styre kameraer, lyd og lamper, samt tre studenter fra politihøgskolen og en jusstudent tilstede under dommeravhørene. Begge avhørene ble gjennomført av en «særlig skikket person» 56, som i det ene tilfellet var politibetjent med «Politihøgskolens spesialutdanning i avhør av barn og ungdom» 57, og i det andre tilfellet var en ansatt i Kripos med spesialkompetanse på avhør av barn og ungdom Om Barnehuset I 2004 kom Redd Barna med en rapport om «Barnas Hus». I denne rapporten ble det fremmet forslag om å etablere «Barnas Hus» etter en Barnahus modell fra Island. 58 Redd Barna påpekte behovet for å samle alle instanser og tilbud som overgrepsutsatte barn og deres familier møter under ett tak. Målsettingen til Redd Barna var at barnehusene skulle gi barnet en helhet- 53 Andenæs (2012), s Gamst (2013), s Gamst (2013), s Dommeravhørsforskriftet Høringsuttalelse Politidirektoratet (2013), s Barnas Hus (2004), s

19 lig behandling og en ennå bedre ivaretagelse. Ved på sikre trygge omgivelse for barnet og samtidig gi helsevesenet, politiet, barnevernet og andre i hjelpeapparatet utsyr og en mye bedre arbeidssituasjon. Den siste målsettingen var at det skulle være gode tekniske løsninger for dommeravhør på Barnehuset, med tanke på at avhørene kunne fungere som bevis i straffesaker. 59 I mars 2005 behandlet Stortinget forlaget om barnehus. Justiskomiteens mål var at barnet skulle få all nødvendig hjelp på et sted, og hovedformålet var å beskytte barn som har vært utsatt for overgrep eller vold, samt å styrke rettsikkerheten til barnet. 60 I 2007 ble de først barnehusene etablert i Bergen og på Hamar. Det er i 2016 totalt 10 Statens barnehus i Norge. 61 Barnehuset er et tverrfaglig tilbud med spesialkompetanse på seksuelle overgrep, vold, traumer, og vold i nære relasjoner. De tilrettelegger for medisinske undersøkelser, gir oppfølging eller behandling, gir råd og veiledning, samt fortar dommeravhør av barn, som har vært utsatt for eller vitne til overgrep, vold eller andre straffbare handlinger. Denne barnehusordningen er en del av politietaten, med alle aktuelle hjelpetilbud under et tak. Tanken bak Barnehuset er at alle offentlige instanser kommer dit barnet er, og det har som formål å sørge for god ivaretagelse av barn og deres familier, øke barns rettsikkerhet, og sikre at dommeravhøret blir foretatt i trygge og barnevennlige omgivelser. Hensikten ved å legge avhøret til barnehusordningen er at barnet skal slippe å forklare seg flere ganger, foruten de ganger det er nødvendig. Denne ordningen er et lavterskeltilbud hvor alle henvendelser tas på alvor, men kun som et tilleggs tilbud den erstatter ikke de eksisterende instanser og institusjoner Barnas Hus (2004), s Innst. S. 123 ( ), s Statens barnehus 62 Statens Barnehus Ålesund. 16

20 4 Avhør utenfor rettsmøtet 4.1 Innledning I straffeprosessloven av 1887 fantes det ikke noen bestemmelser som regulerte avhør av barn. Når barn møtte om var vitner eller fornærmede for retten, for å avgi forklaring, skjedde dette på samme måte som for voksen. Ved lovrevisjon i 1926 ble ordningen avhør utenfor rettsmøtet innført for barn under 16 år Hva er utenomrettslige avhør av barn Utenomrettslige avhør av barn er en avhørsmetode som brukes ved avhør av barn under 16 år ved etterforskning av straffesaker. Begrepet «dommeravhør» inneholder en fast og langvarig innarbeidet betydning som brukes aktivt både av rettsaktører og i juridisk teori. Begrepet dommeravhør er ikke benyttet i lovteksten, men det følger av straffeprosessloven 239, første ledd, første punktum at det skal tas avhør utenfor rettsmøtet. Avhøret blir utført av en dommer eller en særlig skikket person, med trening og erfaring i å kommunisere med barn. For å skåne barnet tar loven særlig hensyn til vitne- og avhørssituasjoner i til barn under 16 år ved etterforsking og hovedforhandling Oversikt over reglene Reglene for avhør av barn fremkommer av straffeprosessloven 234 og 239 jf. 298, og er presisert i forskrift om dommeravhør og observasjon. Barn over 16 år må stille direkte i retten, men har alltid rett til å ha med seg noen det har tillitt til eller verge. Straffeprosessloven 239 er hjemmel for den særlige avhørsformen for barn. Bestemmelsens første og annet ledd er det saklige virkeområdet. Det utenom rettslige avhøret skal som hovedregel være den primære avhørsform hvor barn under 16 år som er utsatt for sedelighetsforbrytelser. 65 I straffesaker skal dommeravhør benyttes når hensynet til vitnet tilsier det. 66 Barnets alder og modenhet avgjør hvilke regler som kommer til anvendelse, og på hvilken måte politiet kan innhente opplysninger fra barnet i etterforskningsfasen. 63 St.meld. nr. 52 ( ), pkt avsnitt Straffeprosessloven 239 første ledd, første punkt. 65 Straffeprosessloven 239 første ledd. 66 Straffeprosessloven 239 andre ledd. 17

21 I NOU 2006:10 kapittel 9 mener utvalget at dommeravhørsformen bør brukes i alle saker hvor det er en særlig påkjenning for barnet å vitne i saken, eller i de tilfeller hvor barnet bør skånes for gjentatte avhør. Etter utvalgets syn bør dommeravhør brukes i alle saker der det vil være en særlig påkjenning for barnet å vitne i saken, eller barnet bør skånes for belastningen ved gjentatte avhør. Som eksempler neves tilfeller hvor barnet skal forklare seg i en sak hvor det har oppstått traumatiske hendelser, eller der er mistanke om fysisk mishandling, eller at barnet har vært vitne til familievold. 67 Aldersgrensen på 16 år hindrer ikke barn mellom 14 og 16 år fra å forklare seg under selve hovedforhandlingen, hvis det fremsettes et ønske om å forklare seg. 68 Dette må gjøres i samråd med verge eller setteverge. Viktige momenter som må vektlegges når barnet skal forklare seg for retten barnets alder og modenhet, samt belastningen der er ved å forklare seg i hovedforhandlingen. Ut fra hensynet til barnets beste bør en ordning med dommeravhør være hovedregelen i flest mulig saker hvor barn er fornærmet. Men praksis har vist at dommeravhør av de yngste barna har vært lite formålstjenlig, den ene grunnen til det er at småbarn har liten evne til verbal kommunikasjon. 69 Når småbarn bør avhøres, eller dersom særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det istedenfor eller forut for dommeravhør skal foretas observasjon av barnet. 70 I evalueringsrapporten til arbeidsgruppen konkluderes det med at observasjonsordningen er lite benyttet. Det blir i tillegg bekreftet av høringsuttalelser i rapporten at ordningen ikke fungerer etter intensjonene. Etter erfaringer og forskning på området de senere årene har arbeidsgruppen kommet fram til at det må utredes «om observasjonsordningen bør videreføres, eventuelt i endret form, eller om den bør oppheves og erstattes av andre løsninger eller tiltak tilpasset de minste barna g andre som har vansker med å uttrykke seg språklig» Formål Dommeravhøret har som formål å avklare om barnet har vært utsatt for noe straffbart, eventuelt om det har vært vitne til noe straffbart. Avhørsordningen har en dobbel funksjon da avhøret den ene siden skal virke som et ledd i politiets etterforsking og på den andre siden erstatte barnets vitneforklaring som bevisopptak til hovedforhandling, jf. straffeprosessloven NOU 2010:10 punkt Påtaleinstruksen 8-2 annet ledd siste punktum. 69 Rapport fra arbeidsgruppen (2012), s Straffeprosessloven 239 tredje ledd. 71 Rapport fra arbeidsgruppen (2012), s Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker (2012), s

22 Dommeravhørets bevisfunksjon setter særlige krav til ivaretagelsen av siktedes rettsikkerhet, og dette skaper store problemer ved motstrid mellom de ulike parters interesser. Avhøret skal i hovedsak ha som formål å belyse om det har skjedd en straffbar handling, eller om barnet har vært vitne til noe straffbart. Det essensielle i avhøret er hva ble utført, hvor ble det utført, og til slutt hvem utførte det Hensyn I tillegg til disse prosessuelle formålene i punkt 4.4, er det grunnleggende hensyn til den særskilte avhørsmetoden dommeravhør er, skal bidra til å være så skånsomt som mulig, på tross av den alvorlige situasjon barnet befinner seg i. Barnet skal beskyttes og vernes. «Barnets interesser tilsier at avhøringen av barnet skjer på en slik måte og på et slikt tidspunkt, at den blir mest mulig skånsom overfor barnet» 73. Det sentrale hensynet bak reglene om dommeravhør er hensynet å skjerme barnet. Ved avhør av barn som har vært utsatt for en straffbar handling, vil den skadelige virkning som forbrytelsen ha hatt på barnet, i noen tilfeller bli forsterket ved at hendelsen gjenoppleves under avhøret. Partenes eksaminasjon kan være belastende for barnet. 4.4 Når skal dommeravhøret foretas Dommeravhør som nevnt tidligere, er en viktig del av politiets etterforskning. For at det skal bli aktuelt med et dommeravhør, må det begjæres av politiet for den domstol der det straffbare forhold har skjedd, eller der barnet oppholder seg. Domstolen berammer avhøret. 74 Påtalemyndigheten må opplyse dommeren om hva de ønsker å få belyst under avhøret, jf. dommeravhørsforskriftenes 3. Om gjentatte avhøre blir nødvendig i etterforskningen, og nytt avhør skal foretas er det viktig at det er supplerende spørsmål som stilles, da en bør unngå å stille de samme spørsmålene som ved det første avhøret. 75 Påbudet om at avhøret fortrinnsvis bør foretas som dommeravhør, retter seg først og fremst til påtalemyndigheten og politiet. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen) 8-12, tredje ledd, som innebærer at politiet ikke står fritt til selv å avhøre barn under 16 år i sedelighetssaker. Tidligere var det vanlig at politiet tok et foreløpig avhør. Dette kan stride med påbudet om å unngå gjentatte avhøre av barn. Er det 73 Robberstad (2014), s Rapport fra arbeidsgruppen (2012), s Dommeravhørsforskriftet

23 aktuelt for å sikre spor på åstedet og opplysningene ikke kan fås på annen måte, vil en kort politiforklaring kunne forsvares. 76 Avhøret utenfor retten vil ofte være avgjørende for om det er grunnlag for politiet å gå videre med saken. Dersom det tar lang tid før avhøret blir gjennomført, er muligheten for at barnet kan ha blitt påvirket til ikke å forklare seg være større. Av hensyn til vitnet, og for å sikre best mulig forklaring fra vitnet, skal dommeravhøret i utgangspunktet skje «så fort som mulig og senest innen to uker etter at anmeldelse» av den straffbare handlingen, jf Tall fra evalueringsrapporten viser at gjennomsnittlig tiden fra etterforskningen blir iverksatt til dommeravhør er i 2012 var mellom 50 og 100 dager, og fristen brytes i mer enn 80 % av sakene. Forsinkelsen skyldes i det vesentlige forhold i politiet. 78 Regjeringen har satt i verk en rekke tiltak for å få ned ventetiden for dommeravhør. I desember 2014 var ventetiden gått ned til 32 dager Hvem utfører dommeravhøret? Hvem som skal utføre avhøret følger av straffeprosessloven 239, første ledd, første punktum, og er også presisert i dommeravhørsforskriften 5, første ledd, at dommeren skal «som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under sommerens kontroll». Begrepet ble innført ved lovendring i Dommerens oppgave i avhøret er å ha det overordnede ansvaret for avhøret, og skal sørge for at det skjer på en forsvarlig måte, jf. forskriftenes 5, annet ledd, annet punktum. 80 I straffeprosessloven 136 fremkommer det at retten overvåker at avhøret skjer «på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet.» Straffeprosessloven har igjen definisjon på hva en «særlig skikket» person er. I forarbeidene til 239 har departementet derimot uttalt følgende, «hvilke personer som er best skikket, vil derfor avhenge ikke bare av grunnutdanning, men også av etterutdanning, erfaring og personlige egenskaper. Det må vurderes konkret, utfra hvilken kompetanse som finnes på det enkelte sted og behovet i den enkelte sak, om det skal tilkalles en barnepsykolog eller eventuelt en annen person fra sosial- eller helsevesenet, eller om bistand bør søkes i politiet.» Robberstad (2014), s Dommeravhørsforskriftet Rapport fra arbeidsgruppen (2012), s Prop. 112 L ( ), s Dommeravhørsforskriften 5, jf Ot.prp. nr. 33 ( ), s