Et permanent system for etter- og videreutdanning i skole og barnehage. En utredning fra Utdanningsforbundet.

Transkript

1 Et permanent system for etter- og videreutdanning i skole og barnehage En utredning fra Utdanningsforbundet 1

2 Innhold Innledning 3 1. Konklusjoner 6 2. Behov Innholdet i etter- og videreutdanning Universitets- og høgskolesektorens rolle Kvalitetssikring Rettigheter og plikter for personalet og arbeidsgiver Omfang Finansiering og ansvarsdeling Samarbeidsorgan og medbestemmelse 24 Vedlegg 25 Et permanent system for etter- og videreutdanning i skole og barnehage Utredning fra en arbeidsgruppe i Utdanningsforbundets sekretariat,levert 1. april 2008 Behandlet i Utdanningsforbundets sentralstyre 11. juni

3 Innledning Utdanningsforbundet har fulgt opp skoledebatten etter PISA og PIRLS, blant annet ved å påpeke behovet for systematisk og forutsigbar etter- og videreutdanning. Etter- og videreutdanning må ses på som en del av yrkesutøvelsen og kompetanseutvikling (profesjonskvalifisering) må ses i et yrkeslangt perspektiv. Utdanningsforbundet har også landsmøtevedtak fra 2006 om at det skal utformast eit forpliktande system som sikrar alle førskulelærarar, lærarar og leiarar formalisert etter- og vidareutdanning gjennom heile yrkeskarrieren. Ei god ordning kan vere fullfinansierte kompetanseår. Det bør også nevnes at kompetanseutviklingsstrategien knyttet til Kunnskapsløftet, avsluttes i For barnehagen utløper tilsvarende kompetanseutviklingsstrategi i For både barnehage og skole er det derfor viktig å få på plass et permanent system som sikrer ressurser til og satsing på etter- og videreutdanning for lærere og ledere. Det er stor enighet om at lærerens faglige, didaktiske og pedagogiske kompetanse er avgjørende for elevenes læringsutbytte. Det er behov for lærere som kan sine fag godt, og som kan undervise ulike elever. For å sikre lærerne på alle nivå oppdaterte kunnskaper trengs det et systematisk, forutsigbart og forpliktende system for kontinuerlig etter- og videreutdanning. God etter- og videreutdanning vil gi lærerne nye faglige utviklingsmuligheter og dermed bidra til å styrke deres kompetanse og motivasjon, og til å gjøre læreryrket mer attraktivt. Det er også et viktig tiltak for å heve lærernes status og sikre rekruttering av dyktige personer til skole og barnehage. Barnehagen er det første, frivillige ledd i utdanningssystemet, benyttet av 84,2 % av aldersgruppen 1-5 år i Rammeplan for barnehagen gir grunnlag for at opplæringa begynner før skolestart. Når det gjelder læring, er de første leveårene de aller viktigste i et menneskes liv. Tidlig innsats av god kvalitet er en god investering. Nok førskolelærere med høy kompetanse er barnehagens garanti for kvalitet. For å opprettholde kvaliteten kreves systematisk vedlikehold og oppdatering av relevant kompetanse gjennom hele yrkesløpet for både førskolelærere og lærere. Et permanent system for etter- og videreutdanning er nødvendig for å styrke opplæringa i skole og barnehage. Som en del av dette systemet har Utdanningsforbundet foreslått at det innføres rett og plikt til etter- og videreutdanning. Utdanningsforbundet nedsatte i slutten av desember 2007 en arbeidsgruppe i sekretariatet for å konkretisere Utdanningsforbundets forslag om rett og plikt til etter- og videreutdanning. Arbeidsgruppen skulle blant annet utrede praktiske og finansielle ordninger og vurdere konsekvenser av forslaget. Mandat og arbeid Tidsramma for arbeidet ble fastsatt slik: Forslagene bør foreligge senest 1. april En foreløpig skisse legges fram innen utgangen av februar Arbeidsgruppen Torbjørn Ryssevik, leder Per Arne Sæther, sekretær Marit Dahl Jorunn Dahl Norgård Aashild Ravnanger Arne Olav Kristensen Det ble også etablert en ekstern gruppe som fikk i opp drag å gi innspill til arbeidet og kommentere arbeidsgruppens forslag. Den eksterne gruppen Turid Thorsby Jansen, Høgskolen i Vestfold Per Ramberg, NTNU Bjørn Tønnessen, utdanningsdirektør i Sogn og Fjordane Kolbjørg Ødegård, fylkesleder Utdanningsforbundet Møre og Romsdal Kristine Novak, Buskerud fylkeskommune John Arve Eide, rektor, Jessheim videregående skole Ine Høvik Knudsen, daglig leder Kladden-Kanvas barnehage, Bergen Sven Eirik Nilssen, skolesjef, Gjøvik kommune. 3

4 Arbeidsgruppens mandat Forslagene bør være konkrete, realiserbare og faglig og praktisk begrunnet. Det forutsettes ellers ikke omfattende utredningsarbeid. Arbeidet bør resultere i forslag om hvordan kompetansebehov nasjonalt, i kommuner og fylkeskommuner, i den enkelte skole og for den enkelte lærer kan samordnes og imøtekommes, herunder drøfting av nasjonale satsinger, bestillerkompetanse, ansvar for behovsvurdering, nødvendig assistanse til kommuner og skoler hvordan barnehagenes og førskolelærernes kompetansebehov kan imøtekommes i forslaget om rett og plikt til etter- og videreutdanning, med utgangspunkt i hva som er sammenfallende med skolesektoren, og hva som er særegent for barnehagesektoren hvilket omfang etter- og videreutdanningen skal ha (årlig, for en periode på tre eller fem år), og hvordan omfanget kan fordeles mellom individuelle og kollektive behov hvordan ulike innholdsområder (hovedområder) i opplæringen kan dekkes gjennom etter- og videreutdanningstiltakene hvordan den enkeltes rettigheter og plikter bør reguleres hvilket ansvar henholdsvis sentrale myndigheter og lokale arbeidsgivere bør ha hvordan universitets- og høgskolesektoren kan bidra, blant annet om en kan gi enkelte utdanningsinstitusjoner spesielt ansvar for etter- og videreutdanning og færre oppgaver i grunnutdanningen; hvordan en kan sikre nødvendig kapasitet i arbeidet hvordan utdanningstilbudene skal kvalitetssikres finansieringsordninger, kanalisering av midler hvordan Utdanningsforbundet skal bidra til ordningen, for å kunne ta medansvar og ha innflytelse som en likeverdig part, og for å kunne spille en symbolsk, identitetsskapende rolle overfor lærere og førskolelærere administrative ordninger, blant annet drøfting av spørsmålet om det trengs nye, særskilte organer på noe nivå for å ivareta disse oppgavene, eller om oppgavene bør ivaretas av eksisterende organer (det forutsettes at vi holder byråkratiet på et nødtørftig nivå). Våre forslag bør også innbefatte informasjon om rammer og ordninger for etter- og videreutdanning i noen andre relevante yrkesgrupper i kunnskapsbedrifter, og informasjon om tilsvarende ordninger for lærere i de andre nordiske landene. Arbeidsgruppen har hatt seks møter. Det ble i henhold til mandatet laget en foreløpig skisse datert 28. februar Det har vært holdt 2 møter med ekstern arbeidsgruppe. Medlemmer av ekstern arbeidsgruppe som ikke har hatt anledning til å møte, har sendt inn skriftlige innspill. Før det siste møtet med ekstern arbeidsgruppe fikk medlemmene tilsendt foreløpig skisse. Den ble også diskutert på et rådgivermøte 29. februar Rådgivermøtet er et forum for politisk ledelse og de politiske rådgiverne. Foreløpig skisse har også vært diskutert i seksjonsstyremøter. Sentralstyret behandlet arbeidsgruppens utredning på møte 11. juni Det ble vedtatt å legge arbeidsgruppens utredning til grunn for Utdanningsforbundets arbeid med etter- og videreutdanningsspørsmål. Sentralstyret ba om at det ble foretatt enkelte justeringer i dokumentet. Dette er den endelige versjon av utredningen med justeringer på grunnlag av sentralstyrets behandling. Tidligere lov om lærerutdanning satte et klart skille mellom etter- og videreutdanning. Videreutdanning var definert som utdanning der målet var å styrke den formelle kompetansen. Etterutdanning ble brukt om alle andre former for utdanning etter en grunnutdanning. 4

5 I hovedsak brukes denne inndelingen også i dag. Samtidig utviskes de klare skillene i begrepsbruken i praksis. Et tiltak som for en deltaker kan være videreutdanning, kan for en annen være faglig ajourføring, og for en tredje være et nytt fagområde uten at det styrker vedkommendes formelle kompetanse. Mange etter- og videreutdanningstiltak kan være delt inn i moduler der opplegget starter som etterutdanning, men kan ende opp som formell videreutdanning, dersom deltakerne ønsker å ta en avsluttende eksamen. Arbeidsgruppen legger til grunn for sine forslag innenfor et permanent system for etter- og videreutdanning at det er en forskjell på kompetansegivende videreutdanning og etterutdanning, men også at det er glidende overganger og sammenhenger mellom de to formene for faglig kvalifisering etter grunnutdanningen. Forslagene om hvilket omfang rett og plikt til etter- og videreutdanning skal ha og forslagene til finansiering av systemet, forutsetter en kommuneøkonomi som gir rom for å iverksette de nødvendige tiltakene. Forslagene om ekstra statlig finansierte årsverk for å sikre vikardekning ved etter- og videreutdanning, forutsetter også at en har innført nasjonale standarder for minste lærer/førskolelærer- og lederressurs på den enkelte skole og i den enkelte barnehage. Videre forutsetter et permanent system for etter- og videreutdanning med rett og plikt for lærere og førskolelærere et faglig-pedagogisk støtteapparat både på arbeidsplassen og på kommunalt nivå. Skoleledere og styrere må enten ha nødvendige administrative støttefunksjoner på den enkelte skole og barnehage, eller kunne hente støtte og veiledning hos nærmeste myndighet. En sterkere skole- og barnehagefaglig kompetanse i administrasjonen på kommunalt og fylkeskommunalt nivå er en forutsetning for gode etter- og videreutdanningstilbud og tilrettelegging for læring på arbeidsplassen. Det er pekt på at lærere i skolen mangler motivasjon for en gradvis profesjonskvalifisering, bl.a. i form av faglige karriereveier i læreryrket. Fra forskningsprosjektet ProLEARN vet vi også at lærere utpeker seg som en profesjon med liten grad av systematisk læring i det daglige. Det ligger utenfor arbeidsgruppens mandat å vurdere faglige karriereveier. I arbeidet med å skissere et system for etter- og videreutdanning har spørsmålet likevel kommet opp. Diskusjonen har omhandlet både karrierestiger som bevisstgjørende og motivasjons-fremmende faktor, samt etablering av et profesjonsråd (jf. Teaching Councils og sak fra Utdanningsforbundets landsmøte 2006, sak LM 5/2006) med oppgave å være en tydelig profesjonsstemme og forvalte lærergruppenes profesjonelle utvikling. 1) Arbeidsgruppen mener lærergruppenes ønske om og mulighet til faglig-pedagogisk utvikling, formell og uformell, vil kunne styrkes gjennom etablering av karrierestiger som vektlegger og belønner gradvis dypere profesjonsforståelse og kunnskap. Det stilles derfor spørsmål ved hvorvidt Utdanningsforbundet i videre arbeid bør vurdere mulighetene for å etablere et rammeverk for faglige karriereveier i læreryrket, hvor målet bl.a. er å systematisere både tradisjonelle former for etter- og videreutdanning og den mer uformelle læringen. I vedlegg 2 gis det eksempler på hvordan ulike former for profesjonskvalifisering er koplet til faglige karriereveier i henholdsvis Skottland, Estland og Polen. Eksemplene omfatter lærere i skolen. Arbeidsgruppen legger imidlertid til grunn at et system med karriereveier kan være like aktuelt for førskolelærere. Etter- og videreutdanning dreier seg om kontinuerlig utvikling av lærergruppenes faglig-pedagogiske kompetanse. Denne utviklingen må finne sted som en tett sammenvevd kombinasjon av formell kompetanseheving og uformell læring på arbeidsplassen, med vekt på utvikling og refleksjon, jf. innholdskapittelet. 1) Jf. også professor Kari Smiths foredrag på Utdanningsforbundets lærerutdanningskonferanse 29. januar

6 1. Konklusjoner Behov og innhold Arbeidsgruppens tilrådinger: Staten må ha et hovedansvar for et permanent system for etter og videreutdanning som sikrer førskolelærere, lærere og ledere nødvendig oppdatering og utvidelse av deres kompetanse. Etter- og videreutdanningen må ivareta både nasjonale, lokale og individuelle behov, og baseres på grundige behovskartlegginger på alle nivå. Lærere og førskolelærere må sikres medvirkning og innflytelse i behovskartlegging og planer gjennom personalpolitiske tiltak og medbestemmelse gjennom drøftinger mellom arbeidsgiver og arbeidstakernes organisasjoner. Innholdet i etter- og videreutdanningen må være relevant og kunne omfatte både fagspesifikke, fagdidaktiske og profesjonsfaglige emner. Det er nødvendig med nært samarbeid mellom praksisfeltet og universitets- og høgskolesektoren. Etter- og videreutdanningen må knyttes til det daglige arbeidet. Tilrettelegging for læring på arbeidsplassen må skje ved at det gis rammevilkår som oppmuntrer til deling av kunnskap, refleksjon over praksis, samhandling og utveksling av erfaringer. Etter- og videreutdanningstiltakene for yrkesfaglærere må sikre oppdatering av kompetansen knyttet til det yrket lærene utdanner for, eksempelvis gjennom hospitering i næringslivet. Universitets- og høgskolesektorens rolle Arbeidsgruppens tilrådinger: Det må være sammenheng mellom grunnutdanning og etter- og videreutdanning av lærere og førskolelærere Universitets- og høgskolesektoren må få et særlig ansvar for å utvikle og tilby etter- og videreutdanning. Staten må finansiere studieplasser slik at universiteter og høgskoler sikres en viss forutsigbarhet og langsiktighet rundt utvikling og gjennomføring av etter- og videreutdanning. Etter- og videreutdanningstilbudene må ha høy kvalitet og relevans i innhold og må være tilgjengelig for lærere og førskolelærere over hele landet. Kvalitetssikring Arbeidsgruppens tilrådinger: Både etter- og videreutdanning må ligge på universitets- og høgskolenivå, og omfattes av de krav som gjelder for høyere utdanning for øvrig. Det tilsier at tilbudene knyttes til systemet med studiepoeng, studieplaner, eksamen og sensur. Etterutdanning som ikke er omfattet av studiepoeng, eksamen og sensur, kvalitetssikres ved at det utvikles studieplaner og kursbeskrivelser som angir tema, målsetting og faglig innhold. 6

7 Kvalitetssikring må skje gjennom høy grad av bestillerkompetanse og gjennom nært samarbeid og dialog mellom tilbyder og etterspørrer på de ulike nivåene. Fylkesmannen i samarbeid med partene i samarbeidsfora på statlig regionalt nivå er ansvarlig for kvalitetssikringen av tilbudene, særlig når det gjelder relevans. Videre må fylkesmannen ha et overordnet og veiledende ansvar for kvaliteten på de kompetansekartleggingene som foretas. De permanente samarbeidsorganene på lokalt nivå bør godkjenne lokale tilbud. Også tilbud som gis rent lokalt må kunne omfattes av tilsyn. Rett og plikt Arbeidsgruppens tilrådinger: Individuell rett og plikt til etter- og videreutdanning for undervisningspersonale og førskolelærere lovog forskriftsfestes. Det kan være også være hensiktsmessig å vurdere en kombinasjon av lovfestet rett, men ikke plikt, til videreutdanning med en påfølgende plikttjeneste hos samme arbeidsgiver etter nærmere fastsatte bestemmelser. Omfang Arbeidsgruppens tilrådinger: Omfanget av retten og plikten til etter- og videreutdanning fastsettes i lov og forskrift. Målet må være at et permanent system for etter- og videreutdanning på sikt får et omfang på minimum 16 uker for hvert 5. år. Det foreslås at retten og plikten til etter- og videreutdanning fra starten får et omfang på minimum 10 uker for hvert 5. år. Det lages en forpliktende opptrappingsplan over en 10-årsperiode, med sikte på å nå målet om et omfang på minimum 16 uker for hvert 5. år. Dersom en ønsker å øke omfanget over tid, kan en fortsette opptrappingsplanen også etter at målet om 16 uker er nådd fram til innføring av et kompetanseår for lærere og førskolelærere. Retten og plikten til etter- og videreutdanning av det omfanget som til enhver tid er fastsatt i det permanente systemet, må følge den enkelte lærer. Det må være mulig å ta ut retten fleksibelt innenfor tidsrammen på 5 år. Retten til permisjon med lønn for undervisningspersonalet og førskolelærere avtalefestes på de aktuelle tariffområdene. 7

8 Finansiering og ansvarsdeling Arbeidsgruppens tilrådinger: Staten må ta det overordnede finansielle ansvaret for etter- og videreutdanninga. Ansvaret for finansiering av et permanent system for etter- og videreutdanning deles mellom statlig nivå og lokalt nivå ved fylkeskommunale og kommunale skole- og barnehagemyndigheter samt private skoleeiere. For barnehagen betyr dette at det er barnehagemyndigheten, dvs. kommunen, som har ansvaret på lokalt nivå, uavhengig av om barnehagen er kommunal eller privat. Finansieringssystemet må omfatte dekning av vikarutgifter, studieavgifter eller kursavgifter og eventuelle reise- og oppholdskostnader. Staten må iverksette og fullfinansiere nasjonale tiltak for å dekke nasjonale behov for videreutdanning og delfinansiere de lokale tiltakene som inngår i systemet. Midlene til kompetanseutviklingsstrategien Kompetanse for utvikling i skolen og strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren Kompetanse i barnehagen samt midler som i dag går til ulike satsinger, som for eksempel realfagsatsinga og demonstrasjonsskoler, skal inngå i finansieringsgrunnlaget for det permanente systemet for etter- og videreutdanning. Staten må gi universitets- og høgskolesektoren finansiering slik at de har kapasitet og kompetanse til å utvikle tilbud og gjennomføre etter- og videreutdanning. Statlig delfinansiering av lokale tiltak sikres ved avsetning av statlige midler til ekstra stillinger i skole og barnehage i størrelsesorden 1 årsverk per 20 lærerårsverk eller førskolelærerårsverk for å bidra til å dekke opp vikarbehovet som følger av rett og plikt til etter- og videreutdanning. Statlig finansierte stillinger for å dekke opp vikarbehovet som følge av rett og plikt til etter- og videreutdanning, må komme på toppen av nasjonale standarder for minste lærer/førskolelærer- og lederressurser ved den enkelte skole og barnehage. De lokale skole- og barnehagemyndighetene og private skoleeiere må ha ansvar for restfinansiering av tiltak som inngår i systemet og fullfinansiering av andre lokale tiltak. 8

9 Samarbeidsorgan og medbestemmelse Arbeidsgruppens tilrådinger: Det forutsettes at medbestemmelsesordningene i avtaleverket ligger til grunn for et konstruktivt samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om etter- og videreutdanningssystemet. Det legges opp til et samarbeid om styring og utvikling av det permanente systemet for etter- og videreutdanning mellom aktuelle parter på de ulike nivåene. Det opprettes referansegrupper og permanente samarbeidsorgan for samarbeid mellom partene. Det må være særskilte styrings- og medbestemmelsessystemer for henholdsvis barnehage og skole. På nasjonalt nivå opprettes det referansegrupper med representanter blant annet for Kunnskapsdepartementet/Utdanningsdirektoratet, KS, Utdanningsforbundet og Nasjonalt råd for lærerutdanning. Fylkesmannens ansvar for veiledning og tilsyn av lokale skole- og barnehagemyndigheter og skoleog barnehageeiere må aktiviseres når det gjelder etter- og videreutdanningssystemet. På lokalt nivå opprettes det permanente samarbeidsorgan der kommunen/fylkeskommunen er representert ved kommunens ledelse, en representant for rektorene ved skolene og representant for Utdanningsforbundet. Det opprettes tilsvarende organ for barnehagene der representanter for styrerne både i kommunale og private barnehager er med. De lokale skole- og barnehagemyndighetene og private skoleeiere må ha plikt til å lage lokale planer på grunnlag av kompetansekartlegginger i skoler og barnehager. De må også ha plikt til å samarbeide med lokale parter om utviklingen av planene, og det må være en forutsetning at lærerorganisasjonene har medbestemmelse. På statlig regionalt nivå opprettes permanente samarbeidsorgan under ledelse av fylkesmannen, med blant annet representanter for KS, Utdanningsforbundet og universitets- og høgskolesektoren. Dersom fylkene er delt inn i regioner, må slike organ også opprettes for regionene. 9

10 2. Behov Etter- og videreutdanning for førskolelærere og lærere må samlet sett ivareta både nasjonale, lokale og individuelle behov. Det innebærer at det må etableres et system hvor behovene for etter- og videreutdanning må kunne fastsettes av nasjonale myndigheter, så vel som på lokalt og individuelt nivå. Med lokalt nivå forstås både skole- og barnehagemyndigheter og den enkelte skole og barnehage. Det er vesentlig at systemet sikrer at de ulike nivåene ses i sammenheng og at man i det videre arbeidet får til en god og hensiktsmessig balanse mellom nasjonale prioriteringer, lokale prioriteringer og individuelle behov. Dette krever tett samarbeid mellom sentrale aktører (jf. punkt 10). Arbeidsgruppen mener et langsiktig og forutsigbart system for etter- og videreutdanning som hovedprinsipp må være etterspørselsstyrt. Samtidig mener arbeidsgruppen det er behov for mer overordnet styring av innsatsområder og mer systematikk. Arbeidsgruppen mener erfaringer viser at det er lite hensiktsmessig med et system hvor alt ansvar for kompetanseutvikling ligger hos arbeidsgiver alene, og hvor staten bare kopler seg på i reformsammenheng. Erfaringer viser at kommunesektoren ikke har tatt dette ansvaret alvorlig nok, eller ikke har hatt kraft nok til å lage gode systemer for kompetansekartlegginger og økonomiske midler til å følge opp behovene. Staten ved utdanningsmyndighetene har ansvaret for at både særskilte, nasjonale satsinger og løpende utdanningspolitiske mål nås. Staten bør derfor ha et hovedansvar for et nasjonalt system som sikrer førskolelærere og lærere og ledere nødvendig oppdatering og utvidelse av deres kompetanse. Som følge av Kunnskapsløftet og innføringen av kompetansemål i alle læreplaner, står lærerne overfor nye krav både til fagkompetanse, læreplananalyse og vurderingspraksis. Dette illustrerer at lærere har behov for etter- og videreutdanning som dekker både fagkunnskap inkludert fagdidaktikk og mer generelle pedagogiske emner. Samtidig er det et eksempel på at nye kompetansebehov vokser fram som en direkte følge av politiske føringer. Kompetanseutviklingsstrate gien kan sees som et skippertak, hvor tilbud om etter- og videreutdanning knyttes direkte til en reform i en avgrenset periode. Dersom en skal sikre kontinuitet i lærernes og førskolelærernes behov for vedlikehold og utviding av sin kompetanse, må en ha et varig system for etter- og videreutdanning som sikrer høy lærerkvalitet relatert til de til enhver tid løpende mål for læringsarbeidet. Etter- og videreutdanning knyttet til reformer og/ eller særskilte nasjonale satsinger kan inngå i et slikt langsiktig og forpliktende system, men må komme som et tillegg. Arbeidsgruppen mener etter- og videreutdanningstilbud for førskolelærere og lærere må hvile på tilgjengelig forskning og bygge på grundige behovsanalyser som foretas for eksempel hvert femte år. Det må tas utgangspunkt i rapporter som kartlegger førskolelærer- og lærerkompetansen på nasjonalt nivå, slik Høgskolen i Vestfold har gjennomført for barnehagesektoren (jf. under), SSB for grunnskolen, og NIFU STEP for videregående opplæring. For barnehagesektoren er det konkludert med at det er et stort behov for en bevisst satsing på kompetanse og kompetanseutvikling. For grunnskolen og videregående opplæring viser SSBs og NIFU STEPs kartlegginger til dels store forskjeller og mangler når det gjelder lærernes faglige fordypning og også geografiske forskjeller når det gjelder fordeling av lærerkompetanse. Det er også ulik grad av fordypning i fag etter lærernes alder. Kartleggingene må derfor inkludere prognoser om framtidige kompetansebehov, bl.a. som følge av aldersavgang. Nasjonale satsinger må derfor tilpasses regionale og lokale forskjeller og behov. Nasjonale satsinger må også ivareta kompetansebehov som følger av endringer i kompetanseforskriften. Endelig kan endringer i lærerutdanningene innebære at det oppstår behov for å sikre allerede utdannede lærere kompetanse tilsvarende nye krav i grunnutdanningene. Generelt må det tas hensyn til at behovene er ulike i ulike deler av utdanningssystemet, særlig når det gjelder videreutdanning. 10

11 Særskilt om barnehagenes og førskolelærernes behov Ny lov om barnehager trådte i kraft 1. januar 2006, og revidert rammeplan trådte i kraft 1. august samme år. Barnehagens samfunnsmandat er med dette endret, og barnehagen har fått sin naturlige plass som første frivillige ledd i utdanningssystemet. Barnehagens samfunnsmandat er å tilby barn under opplæringspliktig alder et omsorgs- og læringsmiljø som er til barns beste. Den skal være en pedagogisk virksomhet og et velferdstilbud for småbarnsforeldre. Planen har et her og nå-perspektiv og et framtidsperspektiv. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver redegjør for barnehagens samfunnsmandat. Barnehagens innhold skal bygge på et helhetlig læringssyn, hvor omsorg, lek og læring er sentrale deler. I tillegg er sosial og språklig kompetanse samt sju fagområder viktige deler av barnehagens læringsmiljø. Barnehagens personale er forpliktet til å ha et aktivt forhold til barns læringsprosesser, og det stilles særlige krav til personalets arbeid med sosial kompetanse, språklig kompetanse, lek, omsorg og oppdragelse og barnehagen som kulturarena. De sju fagområdene som barna hvert år i løpet av barnehageoppholdet skal stifte bekjentskap med, og oppleve progresjon i, dekker hver for seg et vidt læringsfelt. Som pedagogisk virksomhet skal barnehagens arbeid planlegges og vurderes. Systematisk vurderingsarbeid legger grunnlaget for barnehagen som lærende organisasjon. Rammeplanens krav til veiledning, dokumentasjon og vurdering understreker behovet for systematisk faglig ajourhold, som må ivaretas gjennom et permanent system for etter- og videreutdanning. Barnehagen skal, i samarbeid med skolen, legge til rette for barns overgang fra barnehage til første klasse og eventuelt skolefritidsordning. Dette skal skje i nært samarbeid med barnets hjem. Planer for barns overgang fra barnehage til skole må være nedfelt i barnehagens årsplan. Kompetansebehovet i barnehagene strekker seg dermed over et bredt spekter, og handler både om rene faglige behov, deriblant pedagogikk, og fagdidaktiske behov. Det er vesentlig at etter- og videreutdanningstilbud for førskolelærere tar utgangspunkt i de endringene som følger av ny lov og revidert rammeplan. Nasjonalt nivå I St. meld. nr. 31 ( ) Kvalitet i skolen legges det opp til at staten særlig bør satse på kompetansegivende videreutdanning, hvor midler målrettes mot fag og fagområder der det er et nasjonalt behov og ønske om å heve kompetansen, mens etterutdanning og uformell læring gjennom skoleutvikling og læring i det daglige arbeidet skal tydeliggjøres som et lokalt ansvar. Det kan fortsatt være aktuelt å gi støtte til etterutdanning på noen prioriterte områder. For å sikre videreutdanning av et visst omfang mener arbeidsgruppen en slik arbeidsdeling kan være hensiktsmessig, forutsatt at videreutdanningen dekker et bredt spekter av fag og praktisk-pedagogiske emner samt omfatter både barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Det forutsetter også at det parallelt satses på etterutdanning, i form av kurs, seminarer og/eller deltakelse i lokalt utviklingsarbeid, og legges til rette for læring og refleksjon i det daglige mer generelt. Når det gjelder videreutdanning, kan en etablere nasjonalt initierte videreutdanningstilbud som universiteter og høgskoler får i oppdrag å utvikle og som lokal barnehage- og skolemyndighet plikter å benytte (jf. vedlegg 1 Lärarlyftet). Dette vil bidra til at tilbudssiden organiseres bedre og gjøres mer forutsigbar for alle parter. Eksempelvis viser erfaringene fra Kunnskapsløftet at høgskoler og universitet i større grad enn ved tidligere reformer har gitt relevante 11

12 etter- og videreutdanningstilbud. Likevel er det en utfordring å sørge for at sektoren er tilpasset en situasjon basert på behov. Ofte er tilbudene gitt med utgangspunkt i ledig kapasitet i sektoren og ikke ut fra skolenes behov. For å sikre at opplæringstilbudene dekker både førskolelærernes og lærernes behov og har et innhold som fanger opp fagutvikling og er relevante for yrkesutøvelsen, må disse utvikles i samråd med praksisfelt og lærerorganisasjoner (jf. punkt 9). Lokalt nivå Arbeidsgiver på lokalt nivå må ha en klar plikt til å legge til rette for et kontinuerlig og forutsigbart system for etter- og videreutdanning i skole og barnehage. Som påpekt over må et slikt system sørge for en god balanse mellom nasjonale prioriteringer, lokale prioriteringer og individuelle behov. Opplæringsloven 10-8 fastsetter at: Skoleeigaren har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i verksemda. Skoleeigaren skal ha eit system som gir undervisningspersonale, skoleleiarar og personale med særoppgåver i skoleverket høve til nødvendig kompetanseutvikling, med sikte på å fornye og utvide den faglege og pedagogiske kunnskapen og å halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet. I nåværende barnehagelov uttrykkes ikke tilsvarende krav til barnehagemyndighet eller barnehageeier (jf. punkt 7), men i rammeplanen heter det: Som pedagogisk samfunnsinstitusjon må barnehagen være i endring og utvikling. Barnehagen skal være en ledende organisasjon slik at den er rustet til å møte nye krav og utfordringer. Kvalitetsutvikling i barnehagen innebærer en stadig utvikling av personalets kompetanse. Arbeidsgruppen mener ansvaret for etter- og videreutdanning må forankres bedre hos skole- og barnehagemyndigheten. Skoleeier har fått et større ansvar for kompetanseutvikling ved innføring av Kunnskapsløftet. Barnehagemyndighet og barnehageeier har et ansvar for at barnehagen til enhver tid har nødvendig kompetanse til å innfri de kravene som er satt i Rammeplan for barnehagen. Disse forpliktelsene forutsetter langt sterkere skole- og barnehagefaglig kompetanse i kommunene enn det som er tilfellet i dag. Interkommunalt samarbeid må til der kommunene er for små til å makte forpliktelsene alene. Arbeidsgruppen ser for seg at kommuner, fylkeskommuner og private eiere har et særlig faglig og økonomisk ansvar for at det utvikles etterutdanningstilbud, og for at lærere og førskolelærere gis anledning til å delta på både etter- og videreutdanningstilbud. Det vises til eget punkt om finansiering (jf. punkt 9). Skole- og barnehagemyndigheten må utvikle planer for etter- og videreutdanning som vedtas i politiske organer. Planene må ta utgangspunkt i lokale behov, kompetansekartlegginger, lokale satsinger og sees i sammenheng med nasjonale føringer. Den til enhver tid gjeldende kompetansefordeling på skoler og i 12

13 barnehager vil her definere behovene. Det forutsetter at det jevnlig foretas kompetansekartlegginger på den enkelte skole og barnehage, som rapporteres inn og utgjør grunnlaget for kompetanseplanene på kommunalt og fylkes-kommunalt nivå. Ansvaret for at det foretas jevnlige kompetansekartlegginger, må ligge hos skole- og barnehagemyndigheten. Det kommunale nivået må også ha en veiledende rolle overfor den enkelte skole og barnehage. Det må etableres samarbeidsarenaer på lokalt nivå og på statlige regionalt nivå som sørger for bedre og mer systematisk kontakt mellom de ulike aktørene (jf. punkt 10). Individnivå Fafos evalueringsrapporter av kompetanseutviklingsstrategien har vist at strategien har vært altfor topptung lokalt. Det er blant annet pekt på at lærernes behov ikke har blitt løftet tilstrekkelig fram når prioriteringer skal gjøres på lokalt nivå. For barnehagen igangsettes en egen evaluering av kompetanse strategien i løpet av Det er viktig at erfaringer herfra trekkes med i det videre arbeidet på samme måte som for skolen. Arbeidsgruppen mener den enkelte profesjonelle yrkesutøver må ha rett og plikt til å definere egne etter- og videreutdanningsbehov både når det gjelder vedlikehold og oppdatering i fag, didaktikk og pedagogikk. Lærergruppene må sikres medvirkning når det gjelder nødvendig faglig og pedagogisk påfyll for utvikling av sin profesjonsutøvelse. Den enkeltes behov defineres ut fra deres daglige erfaringer, og en kan ikke ensidig legge vekt på lokal myndighet og den enkelte virksomhet sitt behov. Leder må ha et særlig ansvar for å bygge opp den samlede kompetansen ved sin virksomhet, ut fra personalets sammensetning og behov som følger av nasjonale og lokale føringer. Det er helt vesentlig at virksomhetens totale kompetansebehov tillegges stor vekt og at personalet samlet sett involveres i både definering og prioritering av behov. Samtidig vil det virke både motiverende og stimulerende for den enkelte profesjonelle yrkesutøver at det tas hensyn til egen opplevelse av kompetansebehov og ønsker. En vektlegging av individnivået er også viktig fordi lærergruppene har en svært ulik kompetanse, eksempelvis med hensyn til formell utdanningsbakgrunn og grad av faglig fordypning. Dermed vil blant annet nye kompetansekrav for tilsetting, som følge av endringer i kompetanseforskriften, treffe lærerne ulikt. Et mulig tiltak er at det utvikles individuelle kompetanseutviklingsplaner for den enkelte lærer og førskolelærer. Slike planer må utarbeides på bakgrunn av tett dialog mellom leder og den enkelte, og ha et langsiktig perspektiv. 13

14 3. Innholdet i etter- og videreutdanningen Innholdet i etter- og videreutdanningen må være relevant for den opplæringen som skal gjennomføres. Det uformelle læringsarbeidet som foregår i det enkelte kollegium og den enkeltes deltakelse i kompetanseutviklingstiltak utenfor virksomheten, bør sees på og organiseres som en helhet. Nært samvirke mellom praksisfeltet og lærerutdannings-institusjonene er nødvendig. Likedan er det viktig å samarbeide med arbeidslivet. Vi forutsetter at det kan være to utgangspunkt for å bestemme innholdet i de kompetansehevingstiltakene som skal gjennomføres. Det ene er en vurdering av behovene ved den enkelte skole eller barnehage og kommune/fylkeskommune, ut fra generelle vurderinger av den kompetansen som finnes, sammenholdt med de kravene som stilles til opplæringen. Det andre gjelder nasjonale satsingsområder, som også krever en lokal vurdering av kompetansebehov innenfor de aktuelle satsingsområdene (jf. punkt 3). I begge tilfeller må vurderinger av kompetansebehov skje ved den enkelte skole eller barnehage, mens koordinering av behov, ønsker og eventuelle felles tiltak er et ansvar for nivået over enkeltinstitusjonene. Etter- og videreutdanningen skal ajourføre, fornye og utvikle den kompetansen lærerne allerede har, og den må være relevant for de oppgavene som skal gjennomføres i læringsarbeidet. Fagspesifikke, fagdidaktiske, og praktisk-pedagogiske temaer vil være sentrale. Men det kan også tenkes temaer som ikke er direkte knyttet til undervisningsfag, for eksempel samarbeid med hjemmene eller vurderingsarbeid. Ofte kan imidlertid generelle pedagogiske temaer bli mer interessante, aktuelle og nyttige om de knyttes konkret til undervisningen i ulike fag, for eksempel tilpasset opplæring i matematikk eller engelsk, eller bruk av digitale læremidler i naturfag. For barnehagene kan en for eksempel tenke seg følgende tematiske områder: barns medvirkning, ramme- og læreplankompetanse, kommunikasjon og språkstimulering, evaluering og observasjon, læringsformer og rammeplanens fagområder. Kompetansehevingstiltak for lærere foregår gjerne som kurs av kortere eller lengre varighet. Det vil fortsatt være en aktuell organiseringsform. Samtidig vil det være viktig å legge bedre til rette for kvalifisering som en del av det daglige arbeidet. I stadig høyere grad anerkjennes lærerutdanningsinstitusjonene og praksisfeltet som to likeverdige kvalifiseringsarenaer. Begge er nødvendige for å utvikle lærergruppenes kunnskaper og kompetanse. Derfor haster det med å gjøre praksisfeltet til kvalifiseringsarena. Det kan først og fremst skje ved hjelp av rammevilkår som oppmuntrer til samhandling, til refleksjon over praksis og utveksling av erfaringer. Slike læreprosesser vil utvilsomt gi best utbytte om arbeidet foregår etter en samlet plan, som også knyttes til innhenting av ny kunnskap og samarbeid med forskningsmiljøer. Mange sider ved opplæringen kan styrkes gjennom kontakt og samarbeid mellom skolen og arbeidslivet. For yrkesfaglærere er det særlig vesentlig at etterog videreutdanningstiltakene sikrer oppdatering av kompetansen knyttet til det yrket en utdanner for, eksempelvis gjennom hospitering i næringslivet. Mer generelt er oppdaterte kunnskaper om yrkesliv og utdanningsmuligheter nødvendig for å gi god opplæring og for å gi elevene god yrkesveiledning og rådgivning. 14

15 Denne siden ved skolens arbeid må også ivaretas i etter- og videreutdanningstiltakene. Nært samvirke mellom lærerutdanningsinstitusjonene og praksisfeltet kan gi anledning til felles faglige drøftinger av behov og muligheter, god utnyttelse av både teoretisk og praktisk kompetanse, fordeling av ansvar og langsiktig planlegging og utvikling. Systematikk forutsetter langsiktig tenkning og kontinuerlig arbeid. Utvikling og deling av kunnskap er sentrale elementer i kompetanseutvikling. Dersom kvalifiseringsarbeid blir en del av det ordinære arbeidet, vil det også åpne for flere måter å organisere virksomheten på. På noen områder kan hospitering, kollegasamarbeid og kollegaveiledning være aktuelle arbeidsformer, eventuelt kombinert med nettverksgrupper og/eller en forelesningsrekke av en aktuell fagperson eller forsker. Det er mange måter å arbeide på når ønsket er å utvikle og dele kunnskap. kompetansehevingstiltak, med bred deltakelse i de faglige diskusjonene, vil lærerne og førskolelærerne ha en mulighet til selv å melde seg på aktuelle tiltak som interesserer dem, og samtidig bidra til å skaffe skole og barnehage nødvendig ny kompetanse. I de fleste tilfellene vil det antakelig være mulig å kombinere skolens og barnehagens behov og lærernes individuelle interesser på denne måten. Som på andre arbeidsplasser må imidlertid også rektor eller styrer kunne be en medarbeider om å kvalifisere seg for å kunne påta seg bestemte undervisningsoppgaver, eller tilegne seg spesiell kunnskap innenfor bestemte fagområder (jf. punkt 3). Som et ledd i arbeidet med å utvikle barnehagens eller skolens samlede kompetanse, bør det legges til rette for at medarbeidere som har skaffet seg ny kunnskap gjennom etter- eller videreutdanning, får mulighet til å dele kunnskapene med kolleger, gjennom praktisk samarbeid, ved kollegaveiledning eller på annen måte. Formidlingsarbeid og kunnskapsdeling bør være en del av planleggingen av etter- og videreutdanningsvirksomheten. Lysten driver verket, det vil si at den enkelte lærer og førskolelærers interesser og personlige motivasjon betyr mye for å gjøre kvalifiseringstiltakene vellykket. Der det foregår et planmessig, kontinuerlig arbeid med 15

16 4. Universitets- og høgskolesektorens rolle Grunnutdanning, veiledning av nyutdannede og etter- og videreutdanning av førskolelærere og lærere må sees som faser i et sammenhengende løp for kontinuerlig profesjonskvalifisering. For å sikre at det er en nær sammenheng mellom utdanningstilbudet på grunnutdanningen og det som gis av etter- og videreutdanning for lærere, er det helt vesentlig at det er universitetene og høgskolene som utvikler og tilbyr etter- og videreutdanning. Tilbyderne av etter- og videreutdanning må være godt kjent med innholdet i grunnutdanningene og praksisfeltets behov, og på den bakgrunn kunne utvikle relevante, forskningsbaserte og praksisnære etter- og videreutdanningstilbud av høy kvalitet. Av den grunn er det naturlig at det er lærerutdanningsmiljøene ved universitetene og høgskolene som tar et hovedansvar for etter- og videreutdanningen. Lærerutdannerne bør som hovedregel arbeide både med grunnutdanning og etter- og videreutdanning. Når videreutdanning i fag, eksempelvis i realfagsemner, tilbys av andre fagmiljøer, må det forutsettes at fagdidaktikk inngår i studietilbudet. Etter- og videreutdanningstilbudene må utvikles på bakgrunn av de behovene som er definert nasjonalt og lokalt. Skal universitets- og høgskolesektoren kunne utvikle gode opplæringstilbud, må den ha kjennskap til hva som rører seg i barnehagen, i grunnskolen og i videregående opplæring. Samtidig må lærerutdanningsmiljøene gjennom sin kjennskap til fagutviklingen og forskningsfeltet være pådrivere for at ny kunnskap når praksisfeltet. Kontakten mellom praksisfeltet og universitets- og høgskolesektoren må bli bedre og mer systematisk enn i dag. Det må utvikles fora og møteplasser som fremmer dette. Etter- og videreutdanningstilbudene må baseres på prinsipper om kvalitet, relevans og høy grad av tilgjengelighet. Statlige myndigheter må ta et overordnet styringsmessig grep som sikrer arbeidsdeling institu sjonene imellom, både når det gjelder grunnutdanning, ulike spesialiseringer og etter- og videreutdanning. Det må legges opp til et utstrakt samarbeid mellom de høyere utdanningsinstitusjonene på regionalt nivå, for å fremme både grunnutdanning og etter- og videreutdanning av høy kvalitet. Det er et stort løft å tilby alle førskolelærere og lærere i Norge relevant etter- og videreutdanning, og det synes åpenbart at tilbudssiden må organiseres bedre. Staten må sikre god nok kapasitet i universitetsog høgskolesektoren, og institusjonene må sikres forutsigbare og langsiktige rammer for etter- og videreutdanningsvirksomheten. Til nå har ikke tilbudene vært systematisk koordinert med tanke på samsvar mellom tilbud og etterspørsel, eller med særskilte satsinger nasjonalt (jf. også punkt 9 og 10). Universitets- og høgskolesektoren er enerådende på formell kompetanse, og sektoren bør av den grunn få et særlig ansvar for førskolelærernes og lærernes videreutdanning, i betydning formelt kompetansegivende videreutdanning. Statlige myndigheter har det overordnede styringsmessige og finansielle ansvaret for universitets- og høgskolesektoren, og må ha ansvar for å sikre tilstrekkelig kapasitet i både grunnutdanning og etter- og videreutdanning. Det kan tenkes en modell hvor myndighetene ved Kunnskapsdepartementet og/eller Utdanningsdirektoratet kjøper et årlig antall plasser til videreutdanning basert på nasjonalt definerte behov (jf. pkt 3 og vedlegg om Lärarlyftet). Det må være en forutsetning at videreutdanningen tilbys av lærerutdanningsmiljøer med høy kompetanse på det enkelte tilbuds område. Samtidig må det sørges for en regional fordeling. Det bør derfor også utvikles regionale samarbeidsarenaer der barnehage- og skolemyndigheter, lærerorganisasjoner og universitet og høgskoler tar et ansvar for å se regionens tilbud i sammenheng. Her kan samarbeidsfora under ledelse av fylkesmannen være nyttige arenaer for samordning og drøfting av tilbud og behov (jf. også pkt 10 ). Universitets- og høgskolesektoren spiller også en viktig rolle når det gjelder å tilby etterutdanning i form av kortere kurs, seminarer, utviklingsarbeid mv. Det er helt vesentlig at etterutdanningstilbud er godt forankret i barnehagens og skolens virksomhet, og igjen forutsettes godt samspill mellom aktører i praksisfelt og ved utdanningsinstitusjonene. Her er det viktig å benytte og trekke på erfaringer fra allerede etablerte møteplasser, jf. eksempelvis partnerskapsmodellene 16

17 eller forskningssamarbeid slik det er utformet i fors k - ningsprogrammet PraksisFoU. Et nært samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren og barnehage og skole vil også bidra til at flere førskolelærere og lærere får mulighet til å drive utviklingsarbeid ved egen virksomhet, i samarbeid med etablerte forskere. Kommunene og fylkeskommunene må se betydningen av slike samarbeidsrelasjoner og stimulere disse både gjennom engasjement og økonomiske ressurser. Når det gjelder finansiering av etter- og videreutdanning som skjer i regi av universitets- og høgskolesektoren, vises det til punkt 9. 17

18 5. Kvalitetssikring Det permanente systemet for etter- og videreutdanning må kvalitetssikres med hensyn til prosedyrer, behovsanalyser, medbestemmelse med videre. Dette omtales under kapitlene 9 og 10. Det er videre avgjørende at etter- og videreutdanningstilbudene kvalitetssikres både når det gjelder faglig kvalitet og relevans for læringsarbeidet i skole- og barnehage. Både etter- og videreutdanning må ligge på universitets- og høgskolenivå og være forskningsbasert. Arbeidsgruppen mener innholdsmessig kvalitetssikring må ivaretas på flere måter. For det første må det være universitets- og høgskolesektoren som i hovedsak er leverandør av etter- og videreutdanningstilbudene (jf. kapittel 5). Tilbudene må utvikles i henhold til de krav som for øvrig gjelder for høyere utdanning. Det tilsier blant annet at tilbudene knyttes til systemet med studiepoeng, studieplaner og krav til eksamen og sensur. Siden studiepoeng er et uttrykk for nivå og omfang ved universitet og høgskoler, vil poengene fungere som en kvalitetssikring i seg selv. Tilsvarende vil krav til eksamen og sensur sikre at den enkeltes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivået ved vedkommende studium (jf. universitets- og høgskoleloven). Arbeidsgruppen mener også at kvalitetssikring må skje gjennom høy grad av bestiller-kompetanse, og gjennom nært samarbeid og dialog mellom tilbyder og etterspørrer på de ulike nivåene (jf. også punkt 10). Det foreslås at fylkesmannen i samarbeid med partene i permanente samarbeidsorgan på statlig regionalt nivå får en oppgave i kvalitetssikringen av tilbudene, særlig når det gjelder relevans. Videre må fylkesmannen ha et overordnet og veiledende ansvar for kvaliteten på de kompetansekartleggingene som foretas. De permanente samarbeidsorganene på lokalt nivå bør godkjenne lokale tilbud. Også tilbud som gis rent lokalt, må kunne omfattes av tilsyn. For etterutdanning som ikke er omfattet av studiepoeng og eksamenssensur vil kvalitetssikring skje ved at det utvikles studieplaner eller kursbeskrivelser som angir tema, målsetting og faglig innhold i de ulike etter- og videreutdanningstilbud. Slik vil tilbudets relevans for læreryrket og den enkelte kunne tydeliggjøres. Studieplaner vil også kunne inneholde bestemmelser om vurdering. 18

19 6. Rettigheter og plikter for personalet og arbeidsgiver I dette kapittelet omtales nåværende og tidligere aktuelle lov- og avtalebestemmelser knyttet til etterog videreutdanning. Tilsvarende bestemmelser for helsepersonell finnes i vedlegg 3. Kapittelet er å regne som et bakteppe for arbeidsgruppens forslag om lovog forskriftsfesting av rett og plikt til etter- og videreutdanning, samt til omfanget av dette (jf. punkt 8). Skoleverket Tidligere skolelovgivning inneholdt flere bestemmelser som anga undervisningspersonalets plikter. Disse bestemmelsene var dels av generell karakter, dels anga de temmelig spesifiserte forpliktelser. I det alt vesentlige er det samsvar mellom de reglene som fulgte av grunnskolelovens bestemmelser og bestemmelsene i lov om videregående opplæring. I grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24 var det i kap. III gitt regler om undervisnings-personalets plikter ( 22). Etter grunnskoleloven 22 nr. 4 var undervisningspersonalet forpliktet til å møte til etterutdanning, planlegging, samråding m.m. utenom undervisningstiden, i samsvar med regler fastsatt i reglement og instruks. For undervisningsstillinger ved statlige skoler gjaldt bestemmelsene i tjenestemannsloven ( 17 nr. 6). I lov om videregående opplæring av 21. juni 1974 nr. 55 var det gitt regler om undervisningspersonalets plikter ( 20). Her framgikk ikke plikten til å delta i etterutdanning. Denne plikten lå i Instruks for lærer ( 4 h) å ta del i etterutdanningstiltak som kan pålegges etter gjeldende regler. For ordens skyld nevnes at lov om voksenopplæring av 28. mai 1976 nr. 35, og lov om fagopplæring i arbeidslivet av 23. mai 1980 nr. 13 ikke gir noen bestemmelser om undervisningspersonale. Med hensyn til gjeldende bestemmelser er lokale skolemyndigheters ansvar for undervisningspersonalets kompetanseutvikling nedfelt i opplæringsloven 10-8 (jf. punkt 3). Barnehagen Verken nåværende eller tidligere barnehagelov uttrykker krav til barnehagemyndighet eller barnehageeier eller personalet når det gjelder etterutdanning. Det må likevel antas at for personalets del kan arbeidsgiver i henhold til arbeidsavtalen og styringsretten pålegge deltakelse på relevante etterutdanningskurs (jf. også kapittel 3). 19

20 Arbeidsmiljøloven: Lovregulert rett til utdanningspermisjon Retten til utdanningspermisjon ( 12-11) (1) Arbeidstaker som har vært i arbeidslivet i minst tre år og som har vært ansatt hos arbeidsgiveren de siste to år, har rett til hel eller delvis permisjon i inntil tre år for å delta i organiserte utdanningstilbud. Utdanning ut over grunnskole eller videregående opplæringsnivå må være yrkesrelatert for å gi rett til permisjon. Yrkesrelatert utdanning omfatter alle typer arbeidsmarkeds relevant etter- og videreutdanning. (2) Permisjon kan likevel ikke kreves når det vil være til hinder for arbeidsgivers forsvarlige planlegging av drift og personaldisponeringer. (3) Arbeidstaker som har hatt utdanningspermisjon, har ikke rett til ny utdanningspermisjon før det har gått a) dobbelt så lang tid som varigheten av den foregående permisjonen og b) minst ett år fra den foregående permisjonen tok til, unntatt ved utdanningspermisjon for kurs under én måneds varighet. (4) Arbeidstaker som vil bruke retten til utdanningspermisjon, må gi arbeidsgiver skriftlig varsel om dette. Varslet skal inneholde opplysninger om utdanningens faglige innhold, varighet og eventuelt opptak ved utdanningsinstitusjon. Dersom det gjelder utdanning ut over grunnskole eller videregående opplæringsnivå, må yrkesrelevans begrunnes. (5) Arbeidsgiver som vil gjøre gjeldende at vilkårene for utdanningspermisjon ikke er oppfylt, skal snarest mulig og senest innen seks måneder skriftlig underrette arbeidstaker om dette. Dersom varslet permisjon er kortere enn seks måneder, skal slik underretning foreligge innen tre måneder etter at varsel er mottatt, men innen to måneder når varslet permisjon er kortere enn én måned. Arbeidsgiver skal fram til svar gis, på forespørsel orientere arbeidstaker om hva som gjøres for om mulig å legge til rette for permisjonen. Tvist om vilkårene etter første, andre og tredje ledd er oppfylt, kan bringes inn for tvisteløsningsnemnda, jf , etter at arbeidsgivers svarfrist er utløpt. HTA på KS-området: Utdanningspermisjon Rett til utdanningspermisjon ( 12 11) Hovedtariffavtalen (HTA) på KS-området sier dette om Utdanningspermisjon (fellesbestemmelsenes 14.2): Hvis det, i forbindelse med utdannelse som er av verdi både for arbeidstakeren og arbeidsgiver, er nødvendig med hel eller delvis permisjon, skal dette innvilges, med mindre særlige grunner er til hinder for det. I den utstrekning det etter kommunens/virksomhetens 2) syn er nødvendig å heve kunnskapsnivå samt styrke kompetanse for å utføre pålagte arbeidsoppgaver/ arbeidsfunksjoner, skal det gis permisjon med lønn og dekning av legitimerte utgifter. Turnusarbeidere som er innvilget permisjon med lønn for å delta på opplæringstiltak/kurs på sin lovbestemte ukefridag gis ny fridag som kompensasjon. HTA på KS-området: Bindingstid Hovedtariffavtalen på KS-området sier dette om bindingstid (fellesbestemmelsenes 14.3): Plikttjeneste/bindingstid kan avtales med den enkelte dersom kommunen/fylkeskommunen ved opplæring yter vesentlig økonomisk støtte. Plikttjeneste begrenses til maks. to år. (6) Departementet kan i forskrift helt eller delvis unnta virksomheter fra bestemmelsene i denne paragraf. 20 2) Virksomhet i denne samanheng: selvstendig juridisk enhet som ikke er kommune.