Aktualitetsmagasin for domstolene nr Portrett: Inger Myhr side Sharia-domstoler side 4-6. Tema: Juryordningen side 14 24

Transkript

1 Aktualitetsmagasin for domstolene nr Portrett: Inger Myhr side Sharia-domstoler side 4-6 Tema: Juryordningen side 14 24

2 Dommere i den virtuelle verden Facebook. Blogger. Hjemmesider. Googling. Twitter. Nå er våre profesjonelle og private liv tilgjengelig for hele verden. Dommere har tradisjonelt holdt en lav profil i offentligheten. Mye taler for at morgendagens dommere bretter seg ut på nettet idag. Leder Facebook er det mest omtalte. Her kan det dannes vennegrupper på både ti, hundre og tusen personer. Det legges ut private bilder, private timeplaner, politiske synspunkter og personlige interesser. For et par år siden nektet dommerne i Gulating lagmannsrett og Bergen tingrett å gi Bergens Tidende opplysninger om bosted og tidligere yrker. Opplysninger om personene bak dommerkappen ble ikke lagt ut på domstolenes hjemmesider. Frykt for hevnaksjoner var blant årsakene til dette. Ikke uten grunn, dommere er blitt utsatt for trusler. Framtidas dommere agerer annerledes. Jeg vil tro at en svært stor andel av dagens jusstudenter er på Facebook. De legger kanskje ut festbilder, feriebilder, private antipatier og sympatier. De er med i støttegrupper for dette og hint. I min studietid undertegnet vi opprop om ble rykket inn i Dagbladet for å kreve Riksadvokatens avgang eller Overvåkningspolitiets endelikt. Dokumentasjonen på dette finnes i støvete papirarkiver i Dagbladet. Eller i Overvåkingspolitiet. Nå dannes det aksjonsgrupper på Facebook. En av gruppene med størst oppslutning hittil i 2009 var Gruppen mot hijab i Politiet. De store Gazademonstrasjonene i Oslo, Bergen og Trondheim mobiliserte på Facebook, og vi kunne alle lese om hvem som skulle delta. Det kan finnes mye dokumentasjon på nettet i framtida over dommernes gjøren og laden fram til utnevnelse i statsråd. Rett på Sak har foretatt noen søk på Facebook, vi vet at flere av dagens dommere også er på Facebook. Vi har ikke sjekket vennegruppene deres. Men det kan være journalister, politikere, kriminelle, advokater. Hittil har man vært redd for de bindinger som skapes i lukkede brorskap som Frimurerordenen. Men lignende brorskap finnes også på nettet. De skaper nye utfordringer for en yrkesgruppe der uavhengighet og integritet er fundamentet for den jobben som skal gjøres. Erling Moe PORTRETT: Inger Myhr side Sharia-domstoler side 4-6 Tema: Juryordningen side Aktualitetsmagasin for domstolene nr årgang Gis ut fire ganger i året av Domstoladmini strasjonen. Distribueres til samtlige ansatte i Norges Høyesterett, lagmannsretter, tingretter, jordskifteretter og Domstol administrasjonen, samt til forvaltningen og politiske organer. Rett på sak er et bransjemagasin for domstolene som skal: Sette dagsorden i domstolfaglige spørsmål Bidra til faglig utvikling for alle ansatte i domstolene Være identitetsbyggende for de som arbeider i og med domstolene Redaksjonen tar gjerne imot tips, innlegg og andre bidrag. Innhold 2 Leder 4 6 Kunnskap om Sharia viktig for norske domstoler 7 Fatwa som konfliktløser 8 9 Norske dommere på Facebook: Er det en trussel mot rettssikkerheten? Dommere bør ikke være på Facebook 10 Dommere bør ha venner,. og kan ha det også på nettet 11 Domstolene i Norge Europas raskeste DNA-funn må vektes riktig av retten 14 Jury kan gi tilfeldig utfall Juryveteran Carl Fredrik Dons Utsyn: Med krigsforbrytelser som jobb 34 Samordning av kompetansearbeidet Tinghusrevolusjonen Nye grep for åpenhet i krigsforbrytersak 39 Stortingets strukturvedtak Ønsker færre domstoler Kronikk: Lyd og bilde hva skjer i Sverige, Danmark og Norge Internasjonalt samarbeid om cybersikkerhet og cyberkriminalitet Innlegg: Kjønnsdiskriminering av menn ved dommerutnevnelser av Rune Bård Hansen De ti førsteinstansdomstoler med flest gjeldsordningssaker i S tat i s t i k k Kontaktinformasjon: e post: redaksjonen@domstol.no Telefon: Telefaks: Adresse: Dronningens gt. 2, 7485 Trondheim Ansvarlig redaktør: Erling Moe erling.moe@domstoladministrasjonen.no Redaksjonsmedlemmer: Iwar Arnstad iwar.arnstad@domstoladministrasjonen.no Tage Borøchstein tage.borochstein@domstoladministrasjonen.no Åste R. Ruud aaste.ruud@domstoladministrasjonen.no Layout: Scanpartner AS Trykk: Bryne Stavanger Offset 15 Oppgitt og overrasket Henning Aastvedt, juryformann i NOKAS-saken Om juryens liv og dens mulige død Tor Langbach, direktør i Domstoladministrasjonen Ikke grunnlag for å avskaffe juryen Lagmann Anders Bøhn, Borgarting lagmannsrett 25 Anonyme narkomane 26 Utspørring av traumatiserte vitner 47 Nytt fra TU Ny giv for kvalitetsarbeidet i domstolene 50 Urbant jordskifte 51 Nytt om navn Direktøren Med lov skal landet Oslo byfogdeembete Bergen tr Kristiansand tr Hedmarken tr N. Romerike tr Drammen tr N. Telemark tr Nordhordland tr Vesterålen tr Jæren tr Manusstopp neste nummer: Forsidebilde: Inger Myhr fotografert av Svein Brimi Portrettet: Inger Myhr the Innocence Project 54 Rett på Hanne Sophie Greve 55 Anbefalingen: Sorenskriver Ingjerd Thune, Gjøvik tingrett Dansker i Nedre Telemark tingrett 2 3

3 Forsker vil lage håndbok for dommere: Kunnskap om Sharia viktig for norske domstoler Norske domstoler bør ha en minimumskunnskap om Sharia når de behandler stadig flere saker med muslimske parter. Faren er at en rettsavgjørelse vil mangle legitimitet dersom det ikke er tatt hensyn til hvordan muslimer rent faktisk- og rettslig innretter seg etter Sharias prinsipper. Det sier Katja Jansen Fredriksen som arbeider med en doktoravhandling på Sharia og norsk rett. Hun har lenge sett behovet for å lage en veiledning for norske dommere om Sharia i forhold til norsk rettsanvendelse. Av Iwar Arnstad I britiske The Times sto det i høst en artikkel som om at Storbritannia nå har fått sine første offisielle Sharia-domstoler flere steder i landet. Et interessant spørsmål er hvorvidt det i realiteten allerede eksisterer Shariadomstoler som utøver myndighet parallelt med vårt grunnlovsfestede domsstolsystem også i Norge? - Sharia-domstoler som en del av et legitimt statsstyre finnes kun i muslimske land. Den type Sharia-domstoler det er tale om i Storbritannia er såkalte Sharia-råd som muslimer kan komme til med tvistene sine. Disse har ingen formell rettslig myndighet, men fungerer som et rådgivende, veiledende organ. I Norge ser vi at imamer i moskéene kan ha en tilsvarende rolle. Utviklingen av denne formen for tvisteløsningsorgan finner sted uten offentlig debatt og kontroll. Dette skyldes i hovedsak at dette er et komplekst fenomen som det norske samfunn verken har kunnskap om eller oversikt over. Vi mangler rett og slett kontroll med hvilken form for maktutøvelse det er tale om, selv om den i realiteten kan være betydelig ut fra den posisjon imamene og moskeene har blant muslimer som kanskje ikke har tilstrekkelig tillit til det norske rettsvesen. Hva slags tvister behandles? Det kan gjelde arv eller skilsmisse, men også enkelte typer av straffesaker kan tas opp. Hvilke problemer kan det gi? Selv om to gifte skiller seg i følge norsk lov, så er det ikke sikkert at skilsmissen blir anerkjent før det er bekreftet at ekteskapet også er oppløst etter islamsk lov. Denne bekreftelsen kan gis av norske moskéer etter at de har gjennomført megling. En oppløsning etter Sharia kan ha stor betydning ved skifte, arv eller hvis noen av dem ønsker å gifte seg på ny. Hvordan kan en komme i inngrep med denne todelingen av rettskraft? Jeg ser tre muligheter. Den første innebærer anvendelse av internasjonal privatrett, noe som fremdeles er uvanlig i norsk rett. Den tredje muligheten er en løsning innenfor rammen av norsk rett og det er den veien jeg tror man bør gå. Hvordan ser en slik løsning ut? Det kan være å åpne opp for en form for mekling der forhold som er viktige ut fra muslimsk rett fanges opp og hensyntas på en slik måte at avgjørelsen /forliket blir akseptert av samtlige involverte. Generelt kan det være til stor hjelp for norske dommere å være kjent med de forhold som tas opp i Sharia-lovene. Dette sikrer at de forstår det faktumet som presenteres og den relevansen dette har innen Sharias og muslimsk kontekst. I hvilken type saker kan den type mekling være aktuelt? Ved tvister som skilsmisser og arv. Det passer ikke ved strafferettslige forhold der muslimsk tradisjon kan ha innflytelse som kjønnslemlestelser og tvangsekteskap. Men også i strafferetten er det viktig å forstå innen hvilken kultur en hendelse har funnet sted. Hva er det som er så spesielt med ekteskap og skilsmisser i islam? Ekteskap i islam er en sivilrettslig avtale mellom to separate rettssubjekt. Det er ikke et religiøst sakrament. Det er brudens verge, som oftest faren, som inngår ekteskapskontrakten med brudgommen på vegne av bruden. Alle ekteskap er derfor i prinsippet arrangerte. Begge ektefeller skal samtykke, men noen rettskoler i islam aksepterer også at bruden samtykker stilltiende eller ved lett gråt når hun er mindreårig. Det er slik tvangsekteskap kan oppstå. En sak av stor viktighet, er ordningen med brudegave: Mahr som skal gi en økonomisk trygghet til bruden i ekteskapet. Dersom kvinnen tar initiativ til skilsmisse kan hun i noen tilfeller bli tvunget til å betale den tilbake. Dersom ikke bruden kan gjøre det, er det et hinder for skilsmisse. Et annet poeng, er at det i utgangspunktet bare er mannen som kan ta initiativ til skilsmisse. Dette kalles for talaq. I noen muslimske land er det åpning for å gi kvinnene den samme skilsmisseadgangen som mennene har. Det kalles delegert rett for at mannen da har delegert retten til kvinnen. Denne betingelsen kan legges inn i ekteskapskontrakten. Skal det ikke være likebehandling i Norge? Hvorfor skal domstolene ta hensyn til forskjellige religioner? Antall saker i domstolene med muslimske parter er økende. Når det ikke tas hensyn til Sharia, fører det til komplikasjoner for partene som kan få store konsekvenser. Hvis domstolen tar med seg slike elementer vil det bli lettere for partene å ta stilling og akseptere avgjørelsen. Det handler ikke bare om religion, men også om sedvane og kultur. Hva mener du at dommere bør tenke på når de behandler slike saker? For de fleste muslimer er det en umulighet å ikke ta hensyn til Sharia-lover. Dommere bør se på premissene i hver enkelt sak for å finne en løsning som partene kan forholde seg til. Hvilke andre problemer kan domstolene møte i slike saker? Spesielt språkproblemer. Ikke nok med at språkkunnskapene kan variere, men ikke alle familielover er oversatte. Noen ganger kan det være prinsipper, men ofte er de meget detaljerte. Det blir mye å tenke på for dommere som behandler saker der Sharia kan være et moment. Ja, derfor ser jeg på mulighet for å utarbeide en håndbok med spørsmål som dommere kan stille i ulike type saker. Inntil denne foreligger, kan dommere og advokater gjerne ta kontakt med spørsmål de har, så kan de senere inngå i håndboken. I hvilken grad er Sharia noe felles innenfor islam? Sharia praktiseres meget forskjellig mellom land og mellom trosretninger. For eksempel avskaffet Tunisia i 1957 polygami, mens alle andre muslimske land erkjenner slike ekteskap. Er slike domstoler og råd noe som er helt spesielt for muslimer? Nei. Det finnes lignende råd og domstoler for jøder og innenfor den katolske kirke finnes lignende tribunaler. Hvordan praktiseres andre vestlige land problemstillingen nasjonal rett og Sharia? I Storbritannia og i Tyskland er man mer pragmatisk enn her. Der godtar man for eksempel at pensjonsrettigheter blir delt likt mellom flere koner. I en svensk domstol er det avsagt en dom der dommeren avga talaq (islamsk skilsmisse) på vegne av mannen. Hvem blir dommer i en Shariadomstol? De har for det meste en teologisk-juridisk utdannelse fra universitet der Sharia-fakultet er en del av det juridiske fakultet. Noen har sin utdanning fra anerkjente religiøse universiteter som al-azhar i Kairo. Men i noen land kan mennesker uten slik utdannelse bli Sharia-dommere gjennom korrupsjon. Ofte er det disse som er minst villige til å se på fortolkninger av koranen eller andre rettskilder. Hvem finansierer Sharia-domstolene? I muslimske land er det staten. I Norge finansieres trossamfunn via den norske stat og bidragsgivere. I hvilken grad påberopes Sharia i norsk rett? I ganske stor grad. Når jeg leser rettsavgjørelser ser jeg ofte at muslimske argumenter brukes. Er det noe du har stusset over når du har lest rettsavgjørelser med muslimske parter? Jeg ser at skilsmissesaker med muslimske parter oftere prøves ut fra gyldighetsgrunn. Norsk rett gir få muligheter til å prøve gyldigheten i et ekteskap. Dette er langt mer vanlig i islamsk rett og får konsekvenser ved en eventuell plikt til (tilbake)betaling av mahr. Jeg ser også at det brukes argument som hvorvidt ekteskapet er fullbyrdet, hvilket er viktig i Sharia, men totalt irrelevant for norsk rett. - Den andre muligheten er en meklingsordning, omtrent som i de britiske Sharia-rådene. De vil da i utgangspunktet være underlagt den nasjonale lovgivningen, men denne kobles til Sharia. Noen må da inneha en autoritet for en slik praksis. En utfordring er imidlertid at Sharia praktiseres forskjellig i ulike land og innen ulike retninger av islam som sunni og shia. Katja Jansen Fredriksen Dommere kan stille kontrollspørsmål som: Vil dette bli godtatt i deres muslimske tradisjon? I skiftesaker kan det spørres om skiftet innefatter en rettferdig fordeling over formue i hjemlandet? Eller dommeren kan be om å få innsyn i ekteskapskontrakten for å se hvilke avtaler som eventuelt er inngått i henhold til mahr, delegert skilsmisse eller for eksempel barnefordeling ved skilsmisse. En sak som har forbauset meg mye, er at jeg ikke har funnet en eneste rettssak som gjelder arv. Dette er overraskende siden muslimske kvinner arver halvparten av det mannlige slektninger får. Dette er ofte kompliserte saker som kan være egnet for rettsavgjørelser. 4 5

4 Fakta: Sharia Sharia er den religiøse loven som ifølge de fleste fortolkninger av islam bør håndheves av samfunnet, og fiqh er de islamske lærdes fortolkning av hva Sharia er. De ulike trosretningene fortolker kildene til Sharia, hvor Koranen og profetens Sunna er de viktigste. Skilsmisse (talaq) Den absolutte hovedregel om skilsmisse innenfor islamsk rett, er at skilsmisse er mannens domene. Mannen kan til enhver tid, uten begrunnelse, og uten at kvinnen er til stede, si at han skiller seg fra kvinnen, med det resultat at hun blir skilt. Muslimske land har i dag gjerne regler som sier at en talaq, skilsmisse, skal registreres, og at registreringsmyndigheten samtidig skal varsle kvinnen om skilsmissen. Fatwa som konfliktløser Flertallet av oss forbinder nok fatwa med den uttalte dødsdommen mot Salman Rushdie. To lagdommere tok turen til fatwa-senter i Marokko og fikk et møte med lokale konfliktløsere. Av Iwar Arnstad Det skal som regel gå 90 dager (tre menstruasjonssykler) fra skilsmissen uttales og til den er effektiv. Innenfor dette tidsrommet skal det ha vært forsøkt megling mellom partene, og mannen kan når som helst ta kvinnen tilbake. Dersom meglingen ikke har ført frem, eller mannen ikke har tatt henne tilbake, blir skilsmissen endelig. Mange kvinner sitter i ekteskapskontrakter hvor deres egen adgang til skilsmisse er helt avhengig av samarbeid med mannen. I ekteskap kan det gis en delegert adgang til skilsmisse til kvinnen. Med delegert menes det at skilsmisse i utgangspunktet er en rettighet for mannen. En slik delegert adgang til skilsmisse fra mannen til henne (talaq tafwid) er imidlertid en sjeldenhet i de muslimske miljøene i Norge, selv om den ikke er i strid med Sharia. Muslim Family Law Ordinance (MFLO) er den loven i Pakistan som regulerer familierettslige anliggender. Denne loven har en ekstraterritoriell virkning og gjelder dermed for alle muslimske pakistanske statsborgere, uansett hvor i verden de måtte befinne seg. Et vesentlig poeng er at MFLO pålegger alle pakistanske borgere å registrere skilsmisser og ekteskap i Pakistan. Skilsmissen må altså registreres i hjemlandet, men hjemlandet trenger ikke å anerkjenne den. Dersom kvinnen har blitt tildelt skilsmisseadgang gjennom ekteskapskontrakten, vil hun ha mye større legitimitet overfor pakistansk registermyndighet når skilsmissen skal registreres. Dersom hustruen kan bevise at hun føler så sterk aversjon mot mannen at samlivet ikke kan fortsette, kan hun gis skilsmisse av retten. Hun må i så fall betale tilbake brudegaven. Mubarat er en skilsmisseform hvor partene er enige om å skilles. Skilsmissen skjer utenom rettapparatet og er effektiv umiddelbart. Kilder: Katja Jansen Fredriksen, Uib Katja.Fredriksen@jur.uib.no Terje Bjøranger, Tvangsekteskap.no Fatwa-senter er et sted dit mennesker kommer for få råd og hjelp. Sentrene knytter til seg folk fra lokalmiljøet som meglere, ikke minst i familiesaker. De kanaliserer også direkte støtte fra de mer bemidlede til fattige. Det sier lagdommer Ellen Midtgaard. Sammen med kollega Hanne Sophie Greve fra Gulating lagmannsrett var hun på studiebesøk i Marokko. Hun forteller at det finnes 18 slike senter i Marokko. Lagdommerne besøkte det største senteret, i Casablanca. Vi møtte presidenten og fire skriftlærde, hvorav to kvinner, som fortalte om sitt arbeid. De kunne fortelle at det råd, eller den avtale, som kom ut av møtet mellom parter som tok kontakt for å få en løsning i en sak kalles for en fatwa. En fatwa beskriver hvordan det bør være i den enkelte sak. Den er ikke juridisk bindende, men blir så vidt de forsto, stort sett fulgt fulgt. Hvis en av partene er misfornøyd kan de likevel ta saken til en sivil domstol. Det er ikke tvil om at fatwa-sentrene avlaster domstolene fra mange saker, sier Midtgaard. Presidentene i de 18 sentrene utgjør Conseil des oulemas, det øverste rådet av skriftlærde i landet. Lagdommerne møtte også dette rådet i hovedstaden Rabat. Det øverste rådet er de eneste i landet som kan utstede fatwaer som går på lov og orden. Conseil des oulemas ble etablert etter terrordåden i Casablanca i Slik vi oppfatter det ble rådet opprettet for at ikke hvem som helst skal kunne uttale en fatwa og for å unngå motstridende fatwaer. Studiebesøket var lærerikt. Vi fikk et bilde av et religiøst system som fungerer på siden av det sivile rettssystemet. I de marokkanske fatwa-senterne så vi en parallell til norske meklingssystemer, sosialkontorer og familierådgivningskontorer. Jeg tror det er viktig at norske dommere gjør seg kjent med andre lands retts- og konfliktløsningssystemer, sier Midtgaard. Fakta: Fatwa Fakta om fatwa Fatwa er en domsavsigelse i islam, utstedt av en ekspert på religiøs jus. Vanligvis blir en fatwa utstedt etter ønske fra et individ eller en dommer om å avgjøre en sak der islamsk lovgivning er uklar. Flertallet av land med muslimsk majoritet legger ikke sharialoven til grunn for sin lovgivning. Derfor er en fatwa ofte utstedt på spørsmål fra en enkeltperson, for å løse et religiøst problem vedkommende har. I tradisjonell islamsk oppfatning er en fatwa en ikkebindende juridisk oppfatning. Dette er fordi Gud ses på som lovgiver og en fatwa er et menneskes forsøk på å forstå hva som er guddommelig lov i en bestemt situasjon som mangler en konkret omtale i Sharia. Innenfor islam er det to Hadith (fortellinger om hva profeten gjorde og sa) som sier litt om å utstede fatwa: «Den som utsteder fatwa uten grunnlag i islam kan gjøre sitt område i helvete klar.» På den annen side kan en jurist som utsteder en fatwa etter beste evne og samvittighet forvente to guddommelige belønninger hvis han har rett og en hvis han tar feil. Kilde: Wikipedia. Moskeen i Casablanca 6 7

5 o g s å f o r d o m m e r e? Norske dommere er på Facebook Er det en trussel mot rettssikkerheten? I løpet av to år har nettsiden Facebook gått fra å være helt ukjent, til å ha 1,5 millioner brukere i Norge. Facebook er en nettverkside, der brukerne har mulighet til å inngå vennskap med, og delta i grupper med andre. Det betyr at norske medlemmer av Facebook i prinsippet kan bli venner med en tredjedel av den norske befolkningen med bare noen tastetrykk. Av Morten Smedsrud Det er ikke uvanlig at enkeltbrukere på Facebook har mange hundre, ja kanskje flere tusen, elektroniske venner. Mange av disse er dommere og jurister; alle er selvfølgelig rettssubjekter for den norske staten. Hvordan skal domstolene forholde seg til denne typen vennskap? Regulering av fritiden Geir Woxholth er professor i formuerett ved Universitetet i Oslo og forfatter av boka Juristetikk. Han mener at nettsiden Facebook kan utgjøre et problem for dommere, men at den ikke nødvendigvis gjør det. Det er en utfordring for dommerstanden å forholde seg til interaktive samfunn. Facebook er et godt eksempel på et medium som kan gjøre utfordringen til et problem, sier Woxholth. Han tror likevel ikke det er nødvendig å innføre strenge retningslinjer for dommeres aktivitet på Facebook. Spørsmålet om denne typen nettverk er egentlig en avart av en mer grunnleggende problemstilling, nemlig i hvilken grad man er dommer også på fritiden, og i hvilken grad dette bør underlegges regulering. I hvilken grad er dommer noe man «er», også som privatperson? Og bør fritidsaktivitetene være regulert? Det er helt klart at dommere må forholde seg til yrkesetiske regler også i fritiden, men jeg mener at det vil være å gå for langt å nekte en dommer å etablere en profil på Facebook. Utfordringen er heller hvordan en dommer bør bruke Facebook, og hvorvidt det er hensiktsmessig å lage regler for dette. - Dommere må ha like rettigheter Da arbeidsgruppen for utarbeidelsen av et etisk regelverk for dommere ble satt ned av Domstoladministrasjonen mot slutten av 2005, var Facebook fortsatt forbeholdt eliteuniversitetene i USA. Da gruppen la frem sitt forslag halvannet år senere, hadde Facebook så vidt begynt å få momentum i Norge. Leder for gruppen, tidligere høyesterettsdommer Gunnar Aasland, forteller at Facebook, eller liknende sider, ikke ble drøftet under arbeidet med de etiske retningslinjene. Aasland tror likevel ikke det er nødvendig å skille mellom vennskap på Facebook og mer tradisjonelle vennskap for dommere. Dommere må i utgangspunktet ha de samme rettigheter og den samme adgang til livsutfoldelse som andre samfunnsmedlemmer. Jeg har forståelse for at yngre dommere - og kanskje også noen eldre - bruker denne muligheten for sosial kontakt. Jeg har vanskelig for å se at dommeretikken skulle kreve at dommere stiller seg utenfor dette fellesskapet. Derimot kan det vel være grunn for dommere til å vise en viss aktsomhet når det gjelder bruken av Facebook. Jeg mener at en dommer som er venn med en part på Facebook, uansett om vennskapsforholdet er aldri så perifert, bør opplyse om dette. Det vil være uheldig for tilliten til domstolen dersom et slikt forhold skulle komme for dagen først etter en dom er avsagt. Dette kan tilsi at dommeren - for å unngå unødig prosedyre om inhabilitetsspørsmål - er litt tilbakeholdende med hvem han eller hun er venner med på Facebook, sier Aasland. Selv om det kan føre til unødig prosedyre, mener ikke Aasland at det ved et hvert tilfelle vil reise inhabilitetsspørsmål at en dommer er venn med en av aktørene i saken. For at et vennskap skal føre til inhabilitet må det foreligge «særegne omstendigheter» som er egnet til å svekke tilliten til dommerens uhildethet. Avgjørelsen vil i vesentlig grad bero på hvilken rolle dommerens venn har i saken. Hvis vennen er part, vil det ordinært foreligge inhabilitet, med mindre det dreier seg om en så perifer tilknytning at det neppe kan tales om et egentlig vennskapsforhold. Dreier det seg om et vitne, vil det nok i større grad bero på en konkret vurdering blant annet av hvilken betydning vitnets forklaring har i saken. Når det gjelder advokater er hovedregelen at vennskapsforhold mellom dommeren og advokaten i en sak ikke gjør dommeren inhabil. Tar det med seg videre Ansvaret for å videreføre Gunnar Aaslands arbeid med etiske retningslinjer har tilfalt høyesterettsdommer og styreleder i Domstoladministrasjonen, Karl Arne Utgård. Utgård er usikker på hvor mye Facebook vil ha å si i habilitetsspørsmål for dommere. Jeg er i tvil om dette reiser nye problemstillinger, ut over de som ellers gjelder for dommere. Dommere er aktive i mange sammenhenger, i alt fra Lions Club til sport og kultur. Jeg kommer likevel til å ta med meg spørsmålet inn i diskusjonen rundt de nye etiske retningslinjene, sier Utgård. Professor Woxholth tror det nye elementet i denne problemstillingen er knyttet til den enorme åpenheten og innsynsmuligheten i nettsamfunnene. Har en dommer nære venner eller uvenner, reiser det habilitetsproblemer enten man er på Facebook eller ikke. Dette handler egentlig om synliggjøring. Dersom man er på Facebook, er det lettere for andre å se hvem man relasjoner til. Dommere bør ikke være på Facebook Mitt eget syn på dommeres deltakelse i nettsamfunn av typen Facebook, er at vi ikke bør delta. Dette kan gjelde av hensyn til etikk, samt at slik offentlig eksponering kan gi grunnlag for uønsket tilgjengelighet og misbruk av informasjon. Dette sier høyesterettsdommer Ingse Stabel. Ingse Stabel deltar i utvalget som skal videreføre arbeidet med etisk regelverk for dommere. Spørsmålet om deltakelse i nettsamfunn er ikke tatt opp av arbeidsgruppen oppnevnt av DA, sier Stabel. Deltakelse i nettsamfunn har noe med habilitet å gjøre, og da kommer etikken inn. En dommer skal ikke unødig sette seg i situasjoner der inhabilitet, eller anførsler om inhabilitet, kan oppstå. Facebook gir uante muligheter her. Ingse Stabel Jeg tror ikke dette vil føre til flere reelle inhabilitetsinnsigelser, men det kan skape problemer som egentlig ikke er der. For de fleste er en venn på Facebook ikke en nær venn, men en slags bekjent. Jeg tror slike problemstillinger kan håndteres ved at dommeren bruker sunt skjønn på Facebook. - Informasjonen kan misbrukes Bruken av interaktive nettverk reiser også spørsmål av mer alvorlig karakter. Dommere som er medlem av Facebook, blir med ett mer tilgjengelige. Men hva hvis denne tilgjengeligheten misbrukes? Geir Woxholth mener dette kan by på problemer. Det er en utfordring at informasjon fra Facebook kan brukes som ledd i trusler mot dommeren eller dommerens familie. Dette kan dreie seg om bilder, adresser eller telefonnummer. At informasjonen er tilgjengelig kan bidra til at dommeren får private henvendelser fra parter i saker. Man bør også spørre seg om det at dommeres privatliv brettes ut i offentligheten er skadelig for domstolene som institusjon. Er det det? Det tror jeg ikke. Når det gjelder de andre problemstillingene mener jeg at også de kan håndteres ved at dommeren er forsiktig og konservativ når det gjelder hva som legges ut av informasjon på Facebook. Jo mindre man er inne, desto færre spor legges igjen. Selv er jeg omtrent aldri inne på min side, men koser meg med den en sjelden gang. Jeg vil anta at de fleste dommere på Facebook vil ha samme holdning. En voksen person som er ekstremt aktiv på Facebook har et fritidsproblem, konstaterer Woxholth. Saker som direkte angår en ikke-virtuell venn (en ekte venn) vil, hvis vennskapet er nært nok, kunne medføre inhabilitet. Etter omstendighetene kan også et slikt vennskapsforhold med en advokat gjøre det. Reelt sett er forholdet ikke så nært til de mange Facebook-vennene man direkte eller indirekte pådrar seg, sier Ingse Stabel. Hun sier at det er utallige muligheter for misforståelser og komplikasjoner. Geir Woxholth 8 9

6 10 o g s å f o r d o m m e r e? Dommere bør ha venner, og kan ha det også på nettet Morgendagens dommere finner vi i dag på Facebook. Der finner vi antakelig også noen av dagens dommere, og der kan de godt være. Dommere bør ha venner, og det kan de også ha på nettet. Men dommeren har nok større grunn enn de fleste andre til å opptre med varsomhet og omtanke i de ulike nettsamfunn. Av Morten Smedsrud Dette sier Nils Asbjørn Engstad, leder i Den norske Dommerforening, i en kommentar til at dommere er på Facebook. Han viser til at Datatilsynet har gitt generelle råd om personvern på Facebook og andre nettsamfunn, som det er all grunn også for dommere å lese. - Det du ikke ville sagt om deg selv eller andre i en større forsamling av kjente og ukjente personer i den fysiske verden, bør du heller ikke publisere på Internett. Opplysninger du gir i fortrolighet til venner på din profil, kan lett bli klippet ut og benyttet i helt andre sammenhenger, sier Engstad. Han mener at om en dommer skulle få en sak som involverer en Facebook-venn, vil det kunne skape et habilitetsproblem, og at dommere antakelig i større grad enn de fleste andre bør være kritisk til hvem man inviterer eller aksepterer som venner på Facebook. Men slik er det i hverdagslivet ellers. Jurister kan ikke oppgi sitt sosiale liv for å bli dommer. Lederen i Dommerforeningen er skeptisk til et etisk regelverk som går langt i å regulere dommeres atferd utenfor tjenesten. Når det gjelder Facebook, ser jeg ingen grunn til å gi bestemte regler om dette. Som utgangspunkt bør en dommer også utenfor tjenesten opptre slik at atferden ikke virker skadelig på respekten for eller tilliten til domstolene. Det er en god retningslinje også for dommere på Facebook. Nils Asbjørn Engstad - For øvrig skal man være varsom med å anse det som uetisk i seg selv at en dommer opptrer slik at han eller hun er inhabil til å behandle en sak. Å gi utførlige begrensninger i dommeres sosiale liv og ytringer av hensyn til dommerens habilitet i mulige rettssaker, er diskutabel etikk. Hvorvidt dommere kan delta i Facebook er ikke bare et spørsmål om dommeretikk. Det er også et spørsmål om det foreligger et tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å gi slike begrensninger, sier Engstad. Facebook brukt til stevning I Australia har man tidligere godtatt at e-post og sms-meldinger kan brukes til oversendelse av stevninger og saksdokumenter. Nå har de også nylig godkjent at nettsamfunnet Facebook kan bli brukt som kommunikasjonskanal for å formidle stevninger til folk. Det var etter at en advokat fra firmaet Meyer Vandenberg gjentatte ganger på tradisjonelle måter hadde prøvd å stevne samboerne Carmel Corbo og Gordon Poyser, for mislighold av sitt huslån hos banken MKM Capital, at en australsk domstol godtok at Facebook kunne brukes til å stevne paret. Advokaten måtte overbevise dommeren at de tiltalte virkelig var de personene han hadde funnet på Facebook, og at stevningen kunne ansees som mottatt når den ble sendt over nettsamfunnet. Dommeren hadde ikke noen profil på nettsamfunnet, og trengte en innføring i hva Facebook var, og hvordan det fungerte, men kunne etter å ha fått dette anse stevningen for å bli mottatt når den ble sendt på Facebook. Selv om dette skjedde i desember 2008 har det allerede vært reaksjoner. Noen medier spekulerer i om også rettsvesenet i USA vil tillate å bruke Facebook i vanskelige tilfeller. De har som Australia i noen tilfeller tidligere brukt e-post til å sende ut stevninger. De fleste lands rettsvesen er som regel konservative og avventer en god stund før de tar i bruk nye metoder, og tekniske hjelpemidler. Men i dette tilfellet er nok rettsvesenet i Australia blant de første til å ta i bruk Facebook som noe annet enn et sosialt nettsamfunn. Fakta: Facebook Facebook er et nettsamfunn hvor alle som er over 13 år og har en e-postadresse kan registrere en profil i sitt navn. Deretter kan man tilknytte seg venner, bli med i grupper, legge ut bilder og bli med i forskjellige nettverk med tilknytning til land, by, jobb eller skole. Setter man ingen begrensninger på innsyn til sin profil kan alle se alt man legger ut på profilen. Du bør altså sette begrensninger på hvem som kan se hva på din profil slik at ikke din profil er tilgjengelig for alle og en hver. Videre kan brukerne sende private meldinger mellom hverandre, men det er også mulig å sende offentlige meldinger som alle med tilgang til din profil kan se. I tillegg kan alle med tilgang til din profil kommentere og lese andres kommentarer på bilder hvor du er avbildet. Facebook inneholder også en rekke flere funksjoner og muligheter, men de som er nevnt her er de mest brukte. Nettsamfunnet ble opprettet i februar 2004., og har utviklet seg utrolig mye siden den tid. I starten var det kun elever og ansatte ved Harvard University som kunne registrere seg på nettsamfunnet. Videre ble det utvidet til flere universiteter både i USA og Canada. Etter hvert fikk ansatte i IT-firmaer som Microsoft og Apple mulighet til å registrere seg, før det til slutt ble åpnet for alle. Per i dag har Facebook over 150 millioner brukere. I Norge er det 1,5 million brukere av nettsamfunnet, noe som tilsvarer omtrentlig 1/3 av den norske befolkningen. Ser man på andelen brukere i forhold til befolkning er Norge et av de landene med størst andel brukere. Andre land som for eksempel Syria og Iran har tidvis nektet folk tilgang til nettsamfunnet. Domstolene i Norge: - Europas raskeste - Norge har Europas raskeste domstoler. I 2008 ble saksbehandlingstiden ytterligere forbedret. Spesielt imponerende er utviklingen til Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Det er også svært gode resultater i jordskiftedomstolene. Dette sier Domstoladministrasjonens direktør Tor Langbach. Av Erling Moe Langsiktig utvikling Aldri tidligere har rettssaker blitt behandlet så raskt i domstolene. I tingrettene er en straffesak med meddommere i gjennomsnitt behandlet, og dom avsagt, i løpet av 2,6 måneder og sivile tvister etter 5,2 måneder. For første gang er fire av fem tingretter innenfor målene fastsatt av Stortinget for alle sakstyper. Det er viktig for alle involverte at rettsmøter og avgjørelser kan komme raskt. Tingrettene er nå godt innenfor de mål som er satt opp for gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Dette er resultatet av en gradvis utvikling over flere år, sier Tor Langbach. - For lagmannsrettene er det fortsatt et stykke igjen til målet. Men også her har saksbehandlingstiden gått ned, fra 10 til 6,8 måneder i løpet av fire år, fire av seks lagmannsretter er innenfor målsetningen om gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 6 måneder, sier han. For sivile ankesaker har fire av lagmannsrettene gjennomsnittlig saksbehandlingstid innenfor målsettingen. Utviklingen i saksbehandlingstid for straffesaker har flatet ut. Målet nådd i Oslo tingrett I 2004 fikk Oslo tingrett ressurser til et restansenedarbeidingsprosjekt for å redusere saksbehandlingstiden for straffesakene ned til 3 måneder. Dette målet ble nådd i 2005, og domstolen har siden holdt seg innenfor målsettingen når det gjelder disse sakene. Restansenedarbeidingsressursene ble i 2006 videreført for å nedarbeide sivile saksrestanser. I 2005 var saksbehandlingstiden 8,9 måneder. I 2008 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 6 måneder, noe som innebærer at domstolen for første gang er innenfor målsettingen når det gjelder gjennomsnittlig saksbehandlingstid for de sivile tvistesakene. Restansenedarbeidingsprosjektet i Oslo tingrett ble avsluttet i Gode resultater i Borgarting lagmannsrett Høsten 2005 fikk Borgarting lagmannsrett styrket bemanningen til restansenedarbeiding av sivile saker og straffesaker. I 2007 ble domstolen tildelt ytterligere ressurser til behandling av sivile ankesaker. Saksbehandlingstiden er fortsatt høyere enn målsettingen, men utviklingen i saksbehandlingstid for både sivile- og straffesaker etter at ressurser er tilført er positiv. Restansenedarbeidingsprosjektet i Borgarting lagmannsrett ble avsluttet i Jordskiftedomstolene Stortinget har ikke fastsatt mål for saksavviklingstid for jordskiftedomstolene. Det er likevel slik at restansene fortsatt er så store at den gjennomsnittlige saksavviklingstiden er for lang. Men utviklingen går i riktig retning: Restansene har aldri vært mindre, og gjennomsnittsalderen på avsluttede saker har heller aldri vært kortere enn i Les fullstendig oversikt over saksbehandlingen ved domstolene på Utvikling i gjennomsnittlig Gjennomsnittlig saksbehandlingstid saksbehandlingstid for tingrettene: Måneder Måneder Sivile tvistesaker Meddomsrettssaker Enedommersaker Utviklingen i gjennomsnittlig Saksbehandlingstid saksbehandlingstid for lagmannsrettene: 3 2,5 2 1,5 1 0, Anke over dom i sivile saker Meddomsrett - bevisanke Lagrettesaker Saksbehandlingstid og ventetid i jordskifterettene: Gjennomsnittsalder Saksbehandlingstid Alder slutta saker Meddomsrett - begrenset anke Fagdommersaker

7 DNA-funn må vektes riktig av retten Med økt bruk av DNA i bevisførselen, øker også kravet til dommernes kunnskap om rettsgenetikk. Det er viktig at vi sakkyndige klarer å formidle budskapet til retten uten misforståelser, sier Bente Mevåg. Hun leder avdeling for biologiske spor ved rettsmedisinsk institutt. Av Tage Borøchstein I løpet av et år får Mevåg og hennes kolleger inn tusenvis av gjenstander som de undersøker. Kroppsvæsker, hår eller hudflak fra åsteder fra kriminelle handlinger brukes til å lage en DNA-profil. Dette kan gjøres fordi DNA-molekylet inneholder områder hvor oppbyggingen varierer fra person til person. Variasjonen skapes ved at fire basepar repeteres i et varierende antall som dermed kan brukes til identifikasjon.. Derimot vet man ennå ikke om en DNA forteller noe om for eksempel etnisk bakgrunn, kjønn, legemshøyde til den mulige gjerningsmannen. Derfor er ikke materialet alene til noe hjelp i etterforskningen. Man må sammenligne DNA-proflier mot hverandre for å komme videre. Registeret vokser DNA-profilene til RMI brukes på flere forskjellige måter. Sporprofilen fra åstedsmaterialet kjøres mot personprofiler fra domfelte i DNAregisteret for å finne treff. En annen mulighet å sammenligne profiler fra samme åsted. Til sist kan sporprofiler fra uoppklarte saker sammenlignes for å finne en sammenheng. Kriminelle kan dermed frykte å bli tatt også for gamle forbrytelser når de registreres som mistenkt i en ny sak. En lovendring fra i fjor skal sørge for at også hverdagskriminaliteten kommer inn i registeret. Tidligere ble det bare de tiltalte i de alvorligste forbrytelsene registrert. Internasjonal etterforskning styrkes Potensialet for mer effektiv etterforsking ved bruk av DNA vil forsterkes etter at Norge før jul 2008 ble med i Prüm-avtalen, om utveksling av DNA-informasjon med en rekke europeiske land. Med et effektivt apparat og faste rutiner for spørring mot andre lands register, vil dette bli et godt verktøy. Tyskland og Østerrike har søkt i hverandres databaser og fått mer enn 3000 treff, sier Mevåg. Nordmenn straffet i utlandet og utlendinger straffet i Norge blir alle registrert, også dette er et tiltak for å styrke etterforskning på tvers av landegrenser. Brukt som sakkyndige Laboratoriearbeidet ved Seksjon for biologiske spor legger grunnlaget for en sakkyndigrapport som sendes oppdragsgiver, det vi si et politidistrikt. Bente Mevåg eller en av hennes kolleger kan så bli kalt inn som sakkyndig i en rettssak for å gjøre rede for innholdet i rapporten. DNA har revolusjonert fagområdet. Den høye sensitiviteten som gjør at DNA-profilering er et viktig kriminalteknisk verktøy innebærer Bente Mevåg også fallgruber. Såkalt kontaminering av bevismateriale med biologisk materiale fra en annen kilde, f eks fra en politjenestemann på åstedet, må unngås. Derfor er det viktig med opplæring, slik at man opptrer korrekt og bruker anbefalt bekledning, munnbind og hansker på åstedet. På samme måte har man ved RMI en høy bevissthet og innarbeidede rutiner for å unngå kontaminering i laboratoriet. Feil håndtering av bevismateriale kan ha alvorlige konsekvenser. I verste fall kan bevismateriale ødelegges og tolkning av dets betydning kan i betydelig grad vanskeliggjøres. DNA-profilen kan stamme fra en person som var på åstedet før den kriminelle handlingen eller fra vitner som kommer før biologisk materiale sikres. Ved tolkningen av DNA-funnene er det viktig å være bevisst på dette, men samtidig er det slik at fravær av bevis ikke er bevis på at mistenkte var fraværende på åstedet, sier Mevåg. Ofte påviser man såkalte blandingsprofiler, en prøve med biologisk materiale fra to eller flere personer. Dette skjer ofte i overgrepssaker, med en blandingsprofil der kjønnsmarkøren viser både mannlig og kvinnelig opprinnelse. Da forsøker RMI å trekke ut det mannlige materialet ved å analysere prøven for det mannlige kjønnskromosomet Y. Foto: Domstoladministrasjonen Fakta Hva er en DNA-profil? DNA analysert med hensyn på repeterte sekvenser. Sekvensene kalles hypervariable områder og er unike for hver enkelt av oss. Det er svært liten sannsynlighet for at to ubeslektede mennesker skal ha like områder. Unntak er eneggede tvillinger og nære slektninger. Hva er DNA? Finnes i alle celler, bortsett fra røde blodlegemer. I blod, på hud, slimhinner, i muskulatur, skjelett, tenner, sæd og spytt og alle indre organer. DNA-registeret er en database med: DNA-profiler Delprofiler dersom de er sjeldne Blanding fra to personer, dersom det er god kvalitet (krever samtykke fra fornærmede) Registeret er delt i tre: Identitetsregisteret Registrerer domfelte personer Etterforskningsregisteret Registrerer personer mistenkt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff (Ved bortfall av mistanke og frifinnelse slettes profilen. Ved domfellelse overføres profilen til identitetsregisteret.). Sporregisteret Registrerer DNA-profilen til uidentifiserte spor som antas å ha tilknytning til den straffbare handlingen. Mange begrensninger Helen Johannesen ved rettsmedisinsk institutt forklarer at de ser en tendens til at kriminelle tar forholdsregler for å i minst mulig grad sette spor. Det kan synes som om de har kunnskap både om hvilken type klær de skal bruke og hvordan spor kan slettes i ettertid. Visse typer stoffer og farger på klær gjør analysearbeidet vanskeligere. I tillegg er gjenstander mange har berørt, som bilratt og dørhåndtak, dårlige DNA-kilder. - Dermed er sikring av prøver fra kontaktpunkter som er unike for den kriminelle handling en stor utfordring. Biologisk materiale, som avstøtte hudoverflateceller, kan overføres via en mellomstasjon, sier Johannesen. I tillegg kan naturligvis DNA-materialet være plantet på åstedet. Tidfesting ofte viktig Like viktig som å finne treff, er supplerende kunnskap om levetiden for biologisk materiale. Det gjelder typisk hvis man står overfor anklager om seksuelle overgrep i et ekteskap. Har paret hatt et regelmessig seksuelt samliv inntil det påståtte overgrepet, er man avhengig av å tidfeste DNA-funnene. Retten må få et klart bilde av hvor lang tid etter et overgrep spor kan sikres, for å få et riktig bilde. For eksempel vil funn av intakte sædceller indikere at det er kort tid siden hendelsen fant sted. Mevåg forklarer at DNA-profiler er identifiserende med visse forbehold, men profilene alene sier ingenting om når eller hvordan materialet er avsatt. De sakkyndige kan på generelt grunnlag si noe om biologien av celler og avsettingsmekanismer, men retten må sette en DNA-profil inn i sakens sammenheng. Foto: Domstoladministrasjonen Thore Egeland Rettsmedisinerne er også bevisst på å justere folks forventninger til hva funn på åstedet kan forklare. Virkeligheten er ikke som i tv-serier hvor kriminalteknikerne løfter åstedet opp i et rent og forklarende lys. Eksempelvis har hårfunn fra åstedet begrensninger. Hårroten må være intakt for å være egnet til DNA-analyse, det er den ikke i hår etter naturlig håravfall. I tillegg er hår meget statisk, og lar seg lett flytte på. Det er med andre ord viktig å tenke over betydningen av håret før det sendes inn til analyse. Når det gjelder hudceller er det individuelt hvor lett man avsetter cellene, i tillegg til at faktorer som varigheten av kontakt, trykk og fuktighet spiller inn, sier Mevågs kollega, Helen Johannessen Vekting av et DNA-funn Thore Egeland ved RMI er opptatt av at hvis DNA skal vektes riktig som bevis, så betinger det at det stilles opp alternative hypoteser. Den sakkyndige må i retten altså uttale seg om funn i lys av både av forsvarets og aktoratets hypotese. Man skal ikke si noe om påstander direkte knyttet til skyld, for eksempel hvordan stoffet har havnet på åstedet. Fagfolk vil ta utgangspunkt i sannsynlighetsberegninger som plasseres på en skala mellom ekstremt stor støtte til den ene og over til den andre partens hypotese. Det er viktig med et felles sett begreper for slike beregninger, fordi matematikere og jurister tolker uttrykk som for eksempel sannsynlighet forskjellig, sier Egeland. Han peker på fenomenet kalt aktors fallgrube, det består i å snu på sakkyndigbeviset til å bli et spørsmål om skyld. Det skjer hvis sakkyndig sier at sannsynligheten for DNA-resultatet gitt aktor hypotese er 0,999 og aktor fremstiller dette som at sannsynligheten for egen hypotese er 0,999. Dette kan tale sterkt for skyld, noe den sakkyndige ikke har uttalt seg om. Forsvarers fallgrube er et annet begrep, som handler om å se bort fra hvordan tiltalte er kommet inn i saken. For eksempel hvis man har funnet en DNA-profil på et åsted som den sakkyndige sier at det statistisk forventes av totalt fem personer i Norge deler. Da blir det feil av forsvareren å si at det bare er 20 % sjanse for at klienten er riktig gjerningsmann, fordi denne gjerne er havnet i saken på et annet grunnlag

8 J u r y o r d n i n g e n u n d e r d e b at t Juryveteran: Jury kan gi tilfeldig utfall Juryformannen i NOKAS-saken: Oppgitt og overrasket - Utfallet i jurysaker kan variere ut fra hvem som sitter i lagretten den aktuelle dagen, sier Carl Fredrik Dons som er rutinert lekdommer. Han mener at lekdommerinnflytelsen er viktig, men at det vil være en fordel å skifte ut juryen med meddomsrett. Jeg ble oppgitt og overrasket. Samtidig var det også en bekreftelse på noe jeg antok kunne skje. Det sier Henning Aastvedt, juryformann under NOKAS-saken, om fagdommernes tilsidesettelse av juryens frifinnelse av Thomas Thendrup. Av Iwar Arnstad Av Erling Moe Mitt sterkeste argument for lekdommerordningen bygger på åpenhet og demokrati. Men i dagens juryordning er det for mange tilfeldige momenter som avgjør. Derfor mener jeg at det er riktig å erstatte den med meddomsrett. Min erfaring fra lagrette og meddomsrett er at det er mye lettere å få en god diskusjon når fagdommerne er med. Jeg tror allikevel ikke det vil bli vanskeligere å gjøre sin stemme hørt, sier Dons. Tilfeldig valg av ordfører For utfallet av lagrettens diskusjon har lagrettens ordfører en nøkkelrolle. De velges nærmest tilfeldig. De færreste har mye erfaring fra rettssaker, og det blir fort den som har lett for å snakke for seg som blir valgt. Dons sier at det i lagretten kan komme opp tvilsangst. En sterk ordfører for lagretten kan legge premisser for diskusjonen. Noen ganger kan disse dyrke tvilen. Dons er klar over at også andre lagrettemedlemmer med sterke meninger kan styre diskusjonen og det kan også gjelde hvis fagdommerne var med i overleggningen. Han peker på at lagrettens vurdering skjer i samspill med den tekst de skal vurdere og ikke minst rettsbelæringen. Tvilsbegrepet kan legges fram på svært forskjellige måter og blir ofte forstått ulikt. Mange lurer på hvor sikre de må være for at det skal være stilt uten enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. I rettsbelæringen må derfor tvilsspørsmålet formuleres godt av dommeren og beskrives konkret opp mot det banale. Når du skal avgjøre, for eksempel tvil, uten begrunnelser kan det bli feil. Jeg husker en episode i en stygg voldtektssak. Den tiltalte hadde frigang og i en lunsjpause møtte et lagrettemedlem ham i byen. Etter alt hun hadde hørt gjennom dagen ble hun direkte redd og fikk bearbeidningsproblemer. Det var tydelig at dette påvirket henne i å tidlig signalisere at den tiltalte var skyldig. God folkeopplysning I løpet av 12 år har Dons deltatt i mange rettssaker i lagmannsretten, men har nå takket nei til gjenvalg. Å være meddommer eller lagrettemedlem gir et demokratisk innsyn og påvirkning i rettssaker. I tillegg er det god folkeopplysning som flere burde fått. Du får en dybdeinnsikt i miljøer du ellers ikke er i kontakt med. Det har vært givende å være med. Men å sitte som lagrettemedlem er også anstrengende. Etter de innledende rundene er bildet som regel ganske klart. Når vi tar fri Carl Fredrik Dons fra jobben i tre dager kan det være enerverende hvis du føler at det som blir sagt i retten har liten eller ingen betydning for utfallet, sier Dons. Dons mener at det burde være en form for opplæring for lekdommere. Det burde være en innføring om rollen, om bevisførsel om aktorats og forsvarers metoder. - På en måte er det et skuespill med gode og dårlige skuespillere. Lekdommere bør kunne se hva som er viktig mer uavhengig av hvordan deres opptreden er i retten. - En opplæring vil også gjøre oppgaven enda mer interessant, sier Carl Fredrik Dons. Foto: Domstoladministrasjonen Henning Aastvedt sier at betydningen av juryens arbeid lå tungt på dem alle, og at de derfor brukte god tid. Vi valgte å bruke den tiden det tok. Vi hadde en komplisert sak med mange tiltalte. Jeg mener at vi klarte å gi alle en individuell behandling, vi viste at dette er mulig selv i slike store saker. Det er en svært viktig del av rettsvesenet at lekdommerne kan svare nei på skyldspørsmålet når de er i tvil. Vi var i tvil om Thomas Thendrups skyld, sier Aastvedt. Han sier at når fagdommere setter en jurykjennelse til side setter de sin erfaring opp imot lekmannsskjønnet. Da vår kjennelse ble satt til side viste fagdommerne hvor makten ligger. Min oppgitthet skyldtes at fagdommerne med dette signaliserte at dere er der, men vi bryr oss ikke om dere likevel, sier Aastvedt. Han sier at juryen vurderte det som en reell mulighet at deres kjennelse vedrørende Thendrup kunne bli satt til side. Henning Aastvedt, juryformann i NOKASsaken, fotografert i det øyebliket fagdommerne setter frifinnelsen av Thomas Tendrup til side. Elleve jurykjennelser ble satt til side av fagdommerne i lagmannsrettene i Ni av dommene var frifinnende, men ved fornyet behandling ble den tiltalte domfelt i alle. Det gir derfor lave odds for at hvis du frikjennes av en jury vil en ny behandling gi domfellelse. Det var i alt 304 jurykjennelser i Av Erling Moe Fagdommernes tilsidesettelse av juryens kjennelse betyr ny behandling i meddomsrett. Også her er lekdommerne i flertall, og det kreves kvalifisert flertall for å domfelle; - minst fem av sju må stemme for domfellelse. I meddomsrett er fagdommere og lekdommere sammen både om dom og straffeutmåling. Her blir det også gitt begrunnelse for dommen. At meddomsrett i ni av elleve tilfeller i realiteten har overprøvd juryens dom er interessant.selv om antallet ikke er spesielt høyt viser dette en klar tendens, og det er nok et eksempel på at juryordningen er problematisk, sier direktør Tor Langbach i Domstoladministrasjonen. Henning Aastvedt har vært med i lagretteutvalget til Gulating lagmannsrett i åtte år, men er ikke med denne perioden. Han er undervisningsinspektør og bor i Sandnes. Når juryen settes til side: Nei blir ja -Bør være null Det ser ut til at debatten om tilsidesettelser i hvert fall ikke har ført til lagdommerne har dempet sin iver etter å overprøve juryen. Vi har i det siste hatt tre slike saker ved vårt kontor og det har hver gang dreiet seg om rene bevisspørsmål hvor det ikke er noen grunn til fagdommerne skal kunne mene at de er så mye bedre enn juryen. Etter mitt syn burde tallet vært null, sier advokat Frode Sulland. Han mener det kunne vært flere tilsidesettelser av fellende kjennelser. - Det er de uriktige domfellelsene som er en fare for rettssikkerheten, sier han. Sulland mener det store antallet tilsidesatte frifinnelser demonstrerer en holdning blant fagdommere til både beviskrav og egen dømmekraft. - Dette er et av de sterkeste argumentene for at juryordningen må beholdes, og at det heller er reglene om tilsidesettelse som må endres. Foto: TV

9 J u r y o r d n i n g e n u n d e r d e b at t Rett på Sak trykker her innledningene til Tor Langbach og Anders Bøhn på et debattmøte om juryordningen. Møtet ble arrangert av Oslo Kriminalistforening i mars. Om juryens liv og om dens mulige død Av Tor Langbach, direktør i Domstoladministrasjonen Jeg er helt åpen for at: det finnes arrogante dommere (selv om det ikke alltid er lett som advokat å se hva som er arroganse og hva som er en markert og nødvendig prosessledelse) det finnes dommere som ikke takler en domskonferanse 100% i forhold til meddommerne det finnes dommere som tror de er overmennesker når det gjelder bevisvurdering. Jurister er i stor grad forbigått av andre akademikere med hensyn til maktposisjoner. Rekrutteringen av jurister har i dag en mye bredere samfunnsmessig basis enn tidligere. Også her har verden forandret seg. Vi burde mentalt fristille oss og tenke: Hvordan skal vi i et moderne, demokratisk informasjonssamfunn som Norge er i 2009 på best mulig måte behandle de alvorlige straffesakene? Først noen enkle fakta som det etter min mening er viktig at vi ikke glemmer i denne debatten. I runde tall avgjorde norske tingretter i 2008: straffesaker i meddomsrett tilståelsessaker med juridisk enedommer Lagmannsrettene avgjorde i 2008: 500 meddomssaker 500 rene fagdommersaker 300 lagrettesaker Med andre ord: Glem ikke at jurydebatten dreier seg om 300 av de straffesaker domstolene årlig behandler. Glem ikke at det årlig behandles straffesaker av juridiske dommere og lekdommere i fellesskap, i meddomsrett. Dette innebærer at tiltalte får skyldspørsmålet vurdert av sine likemenn, men i en annen setting enn en jury. Og det er grunn til å nevne at meddommere alltid kan overstemme fagdommere og gjør det og at det i lagmannsrettens meddomssaker, hvor det er tre fagdommere og fire lekdommere, kreves et kvalifisert flertall for at den tiltalte skal bli dømt; - minst fem av de til sammen sju må stemme for domfellelse. Fagdommere er alltid i mindretall! Glem heller ikke at den norske juryordningen er helt særegen i internasjonal sammenheng. Vi har jury i andreinstans. De andre har det i førsteinstans. Det åpner for den ganske spesielle situasjon at tiltalte kan frifinnes med en omfattende begrunnelse i tingretten, men dømmes helt uten begrunnelse i lagmannsretten. Jeg vil i denne forsamlingen forutsette at grunntrekkene i jurydebatten er kjent stoff. Mye av argumentasjonen pro og contra vil jeg derfor la ligge. Men først helt generelt: Mye av argumentasjonen om juryen bygger på forestillinger om hvordan virkeligheten er. Jeg vil påstå at vi vet skremmende lite om denne virkeligheten, og at mange av utsagnene om hvordan ting er, mye dreier seg om ganske løs synsing og om episodiske erfaringer litt ala utsagn om Snåsakaillens fortreffelighet. Og mye av argumentasjonen er faktisk mer interessant i en debatt om vår ordning med meddomsrett. Mer konkret: Er det slik at den rimelige tvil har bedre kår i en jury, eller det heller den forvirrede tvil det dreier seg om? Jeg tror vi møter begge deler. Er det slik at fagdommere overkjører lekdommere i meddomsrett? Da er det jo et paradoks at vi tillater at straffesaker i året avgjøres i meddomsrett uten at dette problematiseres av andre enn oss i DA, som faktisk bruker tid og penger på å kurse dommere i hvordan de skal opptre. Er det slik at fagdommere mener seg mer suverene enn de fleste til å vurdere bevis? Kanskje ikke vet jeg, men det er et spennende spørsmål. Er det slik at fagdommere er forutinntatte og har et brennende ønske om å domfelle folk? Er det slik at dommere typisk tenker at tiltalte er skyldig fordi det må være en grunn til at påtalemakta har reist tiltale? Jeg synes slike tanker er fullstendig virkelighetsfjerne og utslag av lett paranoia. Er det slik at lagdommernes meget fåtallige tilsidesettelser av jurykjennelser sier oss noe som helst? I 2008 kom det 11 tilsidesettelser, hvorav 9 til skade for tiltalte. Etter min mening er dette et aspekt som bidrar svært lite i denne debatten. Men oppfatningene om dette er altså i svært liten grad faktabasert. Fakta kunne tenkes å være forskningsbasert, men etter min mening har våre rettssosiologer stort sett sovet i timen, i hvert fall de siste 40 årene. Mye av argumentasjonen om juryen bygger på forestillinger om hvordan virkeligheten er. Jeg vil påstå at vi vet skremmende lite om denne virkeligheten. Våre syn på juryen preges klart av hvilken rolle vi har og hvilke erfaringer vi har gjort oss. For min egen del: Jeg har som forsvarer kjent adrenalinet boble når tilsynelatende arrogante lagdommere har satt til side lagrettens nei-svar Men jeg har også kjent lettelsen når retten setter til side lagrettens ja-svar Og jeg har kjent den indre jubel bryte løs, når rettens leder i sin rettsbelæring klart styrer saken og lagretten mot frifinnelse. Kanskje har vi noen få kronikere, som typisk trår feil her. Og også vi andre kan opptre slik på dårlige dager. Men: En slik beskrivelse av norske dommere er generelt ikke korrekt, dette er ingen hovedtendens i dommerstanden. Og dette er nå uansett menneskelig virksomhet, ikke teknologi errare humanum est! Likevel: Jeg vet det er klare kunnskapshull hos mange dommere når det gjelder vitnepsykologi, offerreaksjoner og kulturkunnskap. Her har vi mye å gjøre på kompetansesida. Av alle mulige og umulige argumenter er det begrunnelsesargumentet, sett i et internasjonalt perspektiv, som kommer til å avgjøre dette. Og det kan skje skremmende fort. Hvis vi prøver å se bort fra nettopp dette aspektet, ender vi opp med en diskusjon om pavens skjegg. Men la meg først likevel bruke et par minutter på ett element i den øvrige argumentasjonen. Jeg tenker da på demokratiargumentet. Etableringen av juryordningen i 1887 var et stort demokratisk grep ved at den brakte lekfolk inn i rettsvesenet på en annen og mer selvstendig måte enn tidligere. Men hvordan var det norske samfunnet i 1887? Norge var ikke utpreget demokratisk. Parlamentarismen var nettopp innført. Stemmerett var forbeholdt et mindre utvalg av den voksne mannlige befolkning, det var vel 6-7 % av befolkningen som hadde stemmerett. Vi var et meget fattig land, med store forskjeller mellom fattig og rik. Klassemotsetningene var store; LO ble stiftet først to år senere. Det fantes rimeligvis verken radio eller TV, og aviser var ikke noe folk flest hadde tilgang til Norge var den gang ikke et informasjonssamfunn. Det trengs ingen omfattende redegjørelse for at dagens Norge er annerledes. Vi er et demokratisk informasjonssamfunn med et svært høyt utdanningsnivå, og et svært egalitært samfunn i hvert fall om man holder noen grupper av innvandrere utenfor. Noe annet: Juristene var svært dominerende i maktposisjoner på 1880-tallet. Jurister hadde i mange år utgjort et flertall blant regjeringens medlemmer, og rundt 20 % av Stortingsrepresentantene var jurister. Så å si alle lederstillinger i embetsverket hvor lederne var akademikere, var besatt av jurister. Og juristene kom den gang fra det aller øverste sjikt av samfunnet; høyere utdanning var tilgjengelig for svært få. Men: at juryordningen har eksistert i 120 år, innebærer at den langt på vei har blitt et grunnfestet element i folks bevissthet, selv om folk flest neppe vet så mye om hvordan ordningen fungerer. Generelt har det vært slik at ordningen har blitt oppfattet positivt blant folk, som en slags garantist for den lille manns rettssikkerhet. Men ikke minst diskusjonen om frifinnelsesprosenten i seksuallovbruddssaker har helt åpenbart svekket juryens legitimitet. Jeg har ingen mening om hvorvidt voldtektstiltalte burde domfelles i større grad enn hva som skjer det får være Riksadvokatens bekymring. Jeg bare konstaterer at 99 av 100 sannsynlige voldtektsmenn i dette landet ikke blir dømt, og at frifinnelsesprosenten i domstolene er svært høy, av grunner jeg for min del ikke vil spekulere i. Men jeg har forståelse for at mange opplever dette som et problem for et rettssamfunn, og også som et problem for kvinners og ofres rettssikkerhet. Men ikke minst diskusjonen om frifinnelsesprosenten i seksuallovbruddssaker har helt åpenbart svekket juryens legitimitet. Begrunnelsesargumentet Det avgjørende argumentet i dagens debatt bør være begrunnelsesargumentet. Men først noen ord om hva en jury faktisk tar stilling til. I riktig gamle dager tok juryen stort sett bare stilling til hva som framsto som rimelig enkle bevisspørsmål: Er det bevist at Peder var den som stakk med kniven? Den tiden er stort sett forbi. For det første: ikke glem at juryen tar stilling til juss. Et sentralt rettssikkerhetskrav er at avgjørelser skjer på grunnlag av rettsregler. Ikke minst innen strafferetten er dette sentralt, siden kravet om lovhjemmel for å straffedømme er helt fundamentalt. I Norge er det juryen som tar stilling til om tiltalte har utvist noe som dekkes av lovens regler om subjektiv skyld, herunder culpa levissima og dolus eventualis. Og juryen tar stilling til om det beviste forhold rammes av lovens gjerningsbeskrivelse. Også det kan være en krevende øvelse

10 J u r y o r d n i n g e n u n d e r d e b at t Men det kan også være at juryen må ta stiling til om et bevis er lovlig innhentet og kan legges til grunn. Dette er ikke enkel juss. For det andre: Juryen tar nå stilling til vanskelige sakkyndige problemstillinger. Slik var det sjelden før. Partssakkyndige og battle of excperts blir et stadig mer sentralt element i alvorlige saker. Juryen må f eks ta stilling til hvordan man skal forstå et lett kontaminert DNA-spor. Er det betryggende? For det tredje: Juryen må turnere en stadig større og komplisert bevismengde. Tre dager med avspilling av avlyttede telefonsamtaler på serbokroatisk er en prøvelse selv for en fagdommer, som bruker mye av sitt arbeidsliv på å forholde seg til bevis. I lys av dette hadde det jo vært interessant å få et godt bilde av hva som legges til grunn for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Situasjonen er jo at nær sagt alle rettslige avgjørelser skal begrunnes, nå også lagmannsrettenes silingsavgjørelser. Unntaket er altså juryens avgjørelse av skyldspørsmålet. Dette begrenser også overprøvingsmuligheten, siden det blir svært vanskelig for Høyesterett å kontrollere juryens rettsanvendelse. Vi kunne jo teipe rettsbelæringen, men vi får likevel ikke vite om juryen har forstått den. Vi kan i hele tatt ikke finne ut om juryen har forstått bevisene, hvordan de har tolket kompliserte bevis, om de har hatt oversikt over bevisene, og ikke minst i seksuallovbruddssakene om det er lagt vekt på irrelevante momenter ved bevisvurderingen. Man kan jo mer filosofisk problematisere om en skriftlig begrunnelse viser dommernes egentlige motiver. I utgangspunkt må derfor manglende begrunnelse ut fra dagens syn på rettssikkerhet sies å være et problem. Man kan jo mer filosofisk problematisere om en skriftlig begrunnelse viser dommernes egentlige motiver. Men jeg synes ikke fabulering over dette har så mye med akkurat jurydebatten å gjøre. Vit dessuten at norske dommer faktisk har godt omdømme internasjonalt, nettopp fordi de er godt begrunnet. Nå hevdes det fra en del forsvarere at tiltalte ikke er så interessert i begrunnelsen, bare i resultatet. Jeg har jo en viss forståelse for dette. Den tiltalte som dømmes er jo vanligvis skyldig, det får vi nå i det minste håpe, og forstår derfor hvorfor han er dømt. Og den som frifinnes er jo rimeligvis glad til. Men motargumentene er jo mange. For det første er det andre enn tiltalte som burde få en begrunnelse. Jeg tenker særlig på fornærmede, men også på offerets pårørende og på samfunnet ellers. For det andre er det jo merkelig at det skal skrives omfattende begrunnelser i tingrettene i disse alvorlige sakene, mens ankedomstolen ikke skal gjøre det. For det tredje er det en merkverdighet at vi begrunner dommer om naskeri, men ikke dommer om drap. Hvis begrunnelse er så lite viktig, kunne vi vel spare oss bryet med å begrunne de dommene i meddomsrett? For det fjerde vil en begrunnelse gjøre det betydelig lettere å få gjenopptatt en sak. En ubegrunnet jurydom er tung å angripe. Og uansett ville Gjenopptakelseskommisjonen få et bedre grunnlag for sitt arbeid enn i dag et ferskt innslag i Brennpunkt på TV kan tyde jo på at flere saker er gjenopptatt med urette, delvis fordi man ikke er kjent med begrunnelsen for utfallet. For det femte er et paradoks her at det jo nettopp er fra de domfeltes side at manglende begrunnelse anføres. Det var en domfelt som brakte en sak inn for FNs menneskerettskomité ved å besvære seg over at silingsavgjørelsen ikke var begrunnet. Det er en domfelt som nå har brakt en sak inn for Høyesterett med den anførsel at lagrettens manglende begrunnelse er i strid med EMK. Og det bringer meg over til: Det internasjonale perspektivet Det kan være at det er dommere fra Portugal, Belgia, Italia, Litauen, Serbia, Ungarn og Tyrkia land som alle holder rettssikkerhetens fane høyt som langt på vei avgjør dette for oss, og ikke norske politikere. Jeg tenker på EMD. EMD godtar i prinsippet juryordninger, men kan ta stilling til hvorvidt en juryordning oppfyller kravene til en rettferdig rettergang. Og det har EMD nylig gjort i saken Taxquet mot Belgia i en avgjørelse fra 13. januar Belgia har en juryordning som er svært lik vår, bortsett fra at de har juryen i førsteinstans. Det finnes ulikheter; - etter min vurdering er de ikke store, men jeg er klar over at Riksadvokaten for tiden anfører et annet syn. Den belgiske juryen synes f eks ikke å ta stilling til subsumsjonen, slik den norske gjør. Helt usedvanlig kort: Konkret mente EMD i Taxquetsaken at spørsmålene til juryen var for generelle. Fordi begrunnelsen for juryens kjennelse ikke kunne utledes av spørsmålene, og det heller ikke var gitt en konkret begrunnelse, forelå det krenkelse av art. 6. nr.1. Det er verd å merke seg og det er viktig at EMD i Taxquetsaken ikke bare fokuserte på tiltaltes behov for en begrunnelse, men også på allmennhetens behov for å forstå resultatet. Allmennheten har en egeninteresse i dette som vi derved ikke kan overse. I Norge i dag er det som nevnt all grunn til å fremheve fornærmedes behov for å forstå avgjørelsen. Dette kommer særlig på spissen hvor tiltalte i tingretten er dømt ved en begrunnet dom, men blir frifunnet av lagretten uten et ord til forklaring. Taxquetdommen er ikke endelig. Belgia har begjært saken behandlet i Storkammer, men det er usikkert om den blir henvist. Man kan strides om den rettskildemessige vekt av en ikke rettskraftig EMD-avgjørelse, og om likheter og ulikheter mellom systemene i Norge og Belgia. Men denne avgjørelsen brukes nå som argument i en ankesak for Høyesterett, som er henvist til behandling og som kommer opp 5. og 6. mai. Der gjøres det gjeldende at manglende begrunnelse i en jurysak er i strid med EMK art 6 nr 1, og med SP artikkel 14 nr. 5, som vi kjenner fra Høyesteretts storkammeravgjørelse av 19. desember om at silingsavgjørelser nå skal begrunnes. Det tilligger ikke meg å prøve å gjette hva Høyesterett kommer til, men problemer blir det uansett. Det mest rabiate utfallet rabiat er kanskje ikke et godt uttrykk når det gjelder Høyesterett er at Høyesterett opphever Agder lagmannsretts dom pga manglende begrunnelse. Da er det takk for i dag til juryordningen slik vi kjenner den, med umiddelbar virkning. Hvis Høyesterett unnlater å oppheve, avhenger det videre forløp mye av slagvidden i begrunnelsen. Men uansett begrunnelse, er det med EMDs Taxquetavgjørelse skapt grunnlag for et stormløp mot juryen i Vi kan i løpet av året nå møte denne problemstillingen i lagmannsrettene og i Høyesterett, ikledd stadige nye hatter. Lovgiver må på banen veldig raskt. Alternativene Hva er da alternativene? Etter mitt syn tilsier alle mulige alternativer her lovendring. Lovgiver må på banen veldig raskt. 1) Det umiddelbart logiske kan synes å være at juryen begynner å begrunne sine avgjørelser. Det er mange grunner til at dette etter mitt syn ikke er en god løsning. Med all respekt for lekfolks sunne skjønn, tror jeg ikke at en tilfeldig forsamling av lekfolk er i stand til å formulere noe som er i nærheten av en god, forståelig og balansert begrunnelse. Man kan ha sine meninger om begrunnelsene i dommer i meddomsrett jeg mener de stort sett er gode men lagrettens begrunnelse vil i beste fall bli summarisk og enkel. Å skrive en god begrunnelse er faktisk et fag, det er det fagdommere stort sett er gode til. Som jeg sa i sted: Juryens arbeid kan være svært komplisert. Hvis forståelsen av et lett forurenset DNA-bevis er sakens hovedpoeng, vil utfordringen ved å skrive en begrunnelse ikke bli liten. Jeg er redd for at en slik begrunnelse kan inneholde elementer som kan virke støtende på fornærmede i frifinnende dommer i sedelighetssaker. Fagdommere prøver å unngå slikt. Og jeg vet at i dissenssaker vil det nedstemte mindretall i en del saker kunne ha et sterkt behov for å distansere seg fra flertallet. Det er ille nok i dag for noen at de ikke får markere at det er dissens, behovet for å distansere seg fra en dømmende eller frifinnende begrunnelse vil være klart sterkere. Og da får vi et problem: skal dissenser nå bli åpne? Og hvorfor skal ikke et mindretall av lekfolk i en jury få lov til å markere sitt syn, slik de får i meddomsrett? 2) Så kan man si at juryen må få hjelp, av et slags jurysekretariat. Vel bare tanken er en fallitterklæring; enten får man tro på juryens kloke skjønn og evne til å begrunne sine tanker, eller la være. Løsningen er uansett ikke god. Dette vil i praksis innebære at sekretariatet i en rekke situasjoner må inn og hjelpe juryen på en måte som griper inn i juryens overlegninger. Hva gjør sekretariatet når juryens argumentasjon er forvirret eller selvmotsigende? Hva gjør sekretariatet når argumentasjonen er støtende og krenkende? Vi risikerer her å få inn folk som i realiteten kan påvirke både begrunnelsen og utfallet uten å ha en dommerrolle, og systemet blir enda mindre transparent enn det er i dag. Vi er vel da tilbake til ordningen på 1600-tallet, hvor sorenskriverens rolle var å skrive ned det man kom fram til på tinget. Og det blir vel også litt organisatorisk overkill å etablere et jurysekretariat i en domstol som har 30 jurysaker i året. 3) En løsning kan være at de fire fra juryen som tiltrer retten for å ta del i reaksjonsspørsmålet forteller de juridiske dommerne hvordan juryen har tenkt. Men dette løser jo ikke problemet med begrunnelse for frifinnelser, siden de fire da ikke tiltrer retten. Og dette blir uansett en ganske indirekte begrunnelse og hva om tre av de fire tilhører et nedstemt mindretall? Heller ikke dette er en god løsning. 4) En løsning kan være at man innfører en ny tradisjon når det gjelder spørsmålsskriftet til lagretten. Hvis dette utvides med mer spesifikke spørsmål, vil man kanskje kunne holde seg innenfor EMDs syn på hva som skal til for å overholde EMK. Jeg er svært skeptisk til dette. Å utforme spørsmålene til lagretten kan være problematisk allerede i dag. Hvis man i tillegg skal utforme spørsmål som fokuserer på enkeltelementer ved bevisførselen, har vi skapt et enda mer tungrodd system. 5) Noen har uttalt at vi kan gjøre som alle andre land som har jury, dersom man synes juryen er verneverdig: Å flytte juryen til førsteinstans, med full ankerett til lagmannsretten. Helt greit for min del, bortsett fra svære problemer mht lokaler og kompetanse for tingrettsdommere. Men dette løser jo heller ikke noe, ut over at juryen bevares. Lagmannsretten måtte jo da behandle sakene i meddomsrett, og da er man vel like langt? Men man kunne jo gjøre som mange andre land, herunder Belgia, nemlig å la lagmannsretten bli en ren kassasjonsdomstol som ikke prøver skyldspørsmålet. Jeg tror ikke at det er en løsning mange vil gå for. 6) Den eneste praktikable og avklarende løsning er etter min mening å kjøre dette som meddomssak også i lagmannsretten. Man kan ha meninger om sammensetningen da, det lar jeg ligge her

11 J u r y o r d n i n g e n u n d e r d e b at t Vi har fått gjentatt påstanden i kveld om at ingen steder lyves det så mye som i rettssalen. Jeg har aldri syntes som mye om den påstanden. Bortsett fra at en tiltalt som er skyldig, men sier han eller hun ikke er det, naturligvis lyver, har mange dommere etter mitt syn en tendens til litt for raskt å konstatere at det foreligger en løgn. Det er så mange måter å beskrive og huske hendelser på. Problemet er oftest ikke løgn, men usikkerhet om hva som virkelig skjedde. Det er åpenbart at juryordningen har svakheter, særlig dette at jurister og lekdommere ikke kan samtale om rettslige og andre spørsmål, og at det ikke gis noen begrunnelse for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Noen saker kan ha juridiske innslag som åpenbart egner seg best for dialog mellom fagdommere og lekdommere, og som man ikke kan regne med alltid fullt ut blir forstått gjennom lagmannens rettsbelæring. Det er i det hele tatt en svakhet ved ordningen at den i noen grad avhenger av den enkelte lagmanns pedagogiske evner. Men stort sett gjelder de alvorligste straffesakene bevisbedømmelse. Motargumentene gir etter mitt syn ikke grunnlag for å avskaffe juryordningen. Når jeg lytter til kriminaldebatten, får jeg av og til en følelse av å se en Dirty Harry-film eller en amerikansk politiserie. I filmene tar velmenende politimenn saken i sine egne hender og presser fram tilståelser, ja Clint Eastwood dreper den mistenkte, fordi systemet ellers ikke fungerer og ikke kan sørge for at de skyldige blir straffet. Svakheten ved filmen er at seeren vet at tiltalte er skyldig, og handlingene framstår på denne bakgrunnen til en viss grad som forståelige og nødvendige. Problemet for påtalemyndigheten og rettsvesenet i virkelighetens verden er nettopp det: Er det sikkert at tiltalte er skyldig? I de sakene der mistenkte nekter skyld, er et av de viktigste, og vanskeligste, spørsmålene hva som skal til av bevis for at man skal være overbevist om siktedes skyld, og dermed svare ja på skyldspørsmålet. Dette formuleres gjerne slik at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er altså ikke tilstrekkelig til å finne tiltalte skyldig at det er sannsynlig at han eller hun har begått handlingen, heller ikke om det må anses som meget sannsynlig. Man må være sikker på, overbevist, ut over rimelig og fornuftig tvil, om at det ikke er noen mulighet for at tiltaltes versjon Ikke grunnlag for å avskaffe juryen Av lagmann Anders Bøhn, Borgarting lagmannsrett er riktig. Rent teoretisk tvil skal man ikke ta hensyn til, og problemet i mange saker er nettopp om man har en reell tvil eller bare en teoretisk tvil. Prinsippet begrunnes med at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Beviskravene må legges høyt for å unngå at den, eller de kanskje få, som er uskyldig, blir dømt når beviser peker mot vedkommende. Dette er ikke noe absolutt allmenngyldig prinsipp moral- og rettfilosofisk sett, og det har enkelte ganger vært diskutert på teoretisk grunnlag, men det er ingen tvil om at prinsippet er gjeldende i vår og svært mange lands strafferettspleie. For at det ikke skal bli bare en festtale, må vi sørge for at det brukes også i den enkelte saken. Når jeg lytter til kriminaldebatten, får jeg av og til en følelse av å se en Dirty Harry-film eller en amerikansk politiserie. Forholdet til fornærmede I mange saker er det en anmelder - det som betegnes som en fornærmet. Jeg har alltid ment at ordet er uheldig. I en del saker er det ikke tvil om at vi har en fornærmet, for eksempel der det foreligger en integritetsforbrytelse med ukjent gjerningsmann. Men i mange tilfeller representerer ordet et forhåndssvar på det som nettopp er spørsmålet i saken: Er det bevist ut over rimelig tvil at fornærmede er fornærmet? I saker det tiltalte hevder nødverge eller at det ikke har vært noe sex eller at sex har vært frivillig, er dette nettopp spørsmålet. Men ordet fornærmet har så lang tradisjon i norsk straffeprosess at jeg ikke har noe håp om at det tas ut. Noe mer nøytralt ord er ikke lett å finne, ordet anmelder passer for eksempel ikke på en avdød eller et barn som ikke har anmeldt noe. Men i det siste har man gått lenger og begynt å bruke uttrykket offeret stadig oftere i kriminaldebatten. Ordet er egnet til å forkludre den viktige problemstillingen vi er inne på her. Det er klart det ligger en innebygd vanskelighet i alle slike saker. En domfellelse krever, også i sedelighetssaker, at tiltaltes skyld er bevist. Dette betyr som nevnt at det ikke er tilstrekkelig at det er sannsynlig at tiltalte har misbrukt anmelderen, heller ikke at dette er meget sannsynlig, men at man må være overbevist om det ut over rimelig tvil. Dette er noe helt annet enn spørsmålet om hvem man tror på, som ofte misbrukes som argument i debatten, og dessverre av og til også i rettssalen. På grunn av disse bevisbyrdereglene er det statistisk sett sannsynlig at fornærmede i en del tilfeller vil oppleve at tiltalte frifinnes selv om fornærmede vet med seg selv at han er skyldig. Dette er et innebygd paradoks i slike saker, og det er lett å se at dette kan være vanskelig for fornærmede å forstå og akseptere. Det er en, for øvrig vanskelig, pedagogisk oppgave for påtalemyndigheten og bistandsadvokaten å forklare hvorfor en sak må henlegges eller hvorfor den ender med frifinnelse. Tanken bak er at vedkommende fornærmede kanskje selv en gang kan komme i en situasjon hvor hun eller han vil nyte godt av regelen om rimelig tvil, men det er ikke lett å overbevise om det. Men dette kan ikke endre verken bevisbyrdekravene eller kravene til påtalevedtaket. Derfor blir jeg litt urolig når Tor Langbach i sitt innlegg snakker om rettssikkerheten for kvinner og barn som om den skal avveies mot tiltaltes rettssikkerhet. Rettssikkerheten for anmelder ligger først og fremst i maksimalt gode etterforskningsmetoder og saksbehandlingregler. Førstestatsadvokat Qvigstad sier på førstesiden av Juristkontakt at hvis han er det minste i tvil om skyldspørsmålet, reiser han ikke tiltale, og slik må det være: Påtalemyndighetens representant skal være sikker på skyld og på at bevisene holder. Hensynet til at fornærmede ønsker rettssak må ikke påvirke denne vurderingen. Når jeg hører riksadvokatens uttalelser i gårsdagens fjernsynsprogram om de gjenopptatte sedelighetssakene fra 1980-årene, blir jeg litt urolig for om han mener at hensynet til fornærmedes ønske om rettssak skal påvirke påtalespørsmålet. Politiets og påtalemyndighetens objektivitet og evne til å holde en viss uavhengig avstand til anmelder blir viktig framover. Hvorfor jury? Jeg mener man stort sett kan glemme snakket om demokrati og om å dømmes av likemenn, det er ikke der det ligger, selv om det er riktig at man også bør ha en tanke ikke bare til en politisk sett forholdsvis idyllisk nåtid, men også til en mulig mindre demokratisk framtid når man vurderer lovendringer. Etter mitt syn tyder mye på at de juridiske dommerne i gjennomsnitt har en tendens til å stille beviskravet for å anse noen som skyldig lavere enn lekfolk som avgjør dette spørsmålet alene, altså i en jury. Det er vanskelig å forske rundt dette, og mye vi ikke vet. Men enkelte tall indikerer etter mitt syn nokså klart at slik er det. Fagdommernes tilsidesettelse av lagrettens frifinnende kjennelse er et direkte uttrykk for et slikt syn: Fagdommerne mener i disse sakene at de bevisene holder som lagretten mente ikke holdt. Fagdommernes tilsidesettelse av lagrettens ja-kjennelser er derimot uttrykk for det motsatte. Men her er tallene entydige: 70 til 90 prosent av tilsidesettelsene gjennom årene gjelder juryens nei, ikke dens ja. Og det samme illustreres, med noe mer usikkerhet, av Riksadvokatens opplysninger om og bekymring for at juryen i en god del tilfeller frifinner i saker der tingretten har domfelt. Her mener altså fagdommeren og de to lekfolkene i tingretten at bevisene holder, mens lagretten mener de ikke gjør det. Slik jeg ser det, er det naturlig å tro at dette gjennomsnittlig har med fagdommerens innflytelse på bevisbedømmelsen i tingretten å gjøre. Det samme illustreres av at ved den nye behandlingen etter en tilsidesettelse av en frifinnende lagrettekjennelse er det klar Statistisk sett er jo tiltalte som regel skyldig, og her ligger det noe med vanens og rutinens makt for dem som er dommere til daglig. overvekt av domfellelser i meddomsrett, altså under innflytelse av fagdommere. Det har vært pekt på grunner til forskjellen i synet på bevisene: Statistisk sett er jo tiltalte som regel skyldig, og her ligger det noe med vanens og rutinens makt for dem som er dommere til daglig. Knut Blom skrev om dette allerede i Det er ikke så lett å fri seg fra Det har vi jo hørt før om tiltaltes forklaring. Det er nettopp for å ikke dømme den ene tiltalte som snakker sant blant kanskje mange som ikke gjør det, at vi må holde beviskravet strengt overfor alle. Vi bør etter mitt syn akseptere tallene som et uttrykk for at juryen gjennomgående stiller strenge krav til bevisene i straffesaker. Og det er en fare for at dette beviskravet kan svekkes hvis man går over til meddomsrett. Problemet ligger etter mitt syn ikke i noen fare for at lekfolk overkjøres av fagdommer, og det bør bli slutt på å formulere spørsmålet på denne måten. Poenget er den naturlige faglige autoriteten vi har som fagdommere i forhold til lekdommerne, en autoritet som strekker seg lenger enn det egentlig er grunnlag for, fordi den lett også kan omfatte vårt syn på bevisbedømmelsen. Jeg tror det er en kjensgjerning at mange lekfolk er nokså opptatt av hvordan vi dommere ser på skyldspørsmålet, og jeg tror at en god del meddommere bevisst eller ubevisst vil føle seg tryggest ved å ta samme standpunkt som oss. Jeg tror altså rett og slett at vår naturlige autoritet, selv om vi legger stor vekt på at meddommerne skal gjøre seg opp sin egen mening og forsøker å unngå å påvirke dem, kan ha ganske stor innflytelse på hvordan de konkluderer. Dermed får man en del domfellelser i tingretten, der fagdommer og meddommere sitter sammen, med påfølgende frifinnelser i jurysaker i lagmannsretten. Riksadvokaten viser i en kronikk i Dagbladet til at mange meddommere har gitt uttrykk for at de foretrekker meddomsrett sammen med fagdommerne framfør å sitte alene i juryen. Selvfølgelig gjør svært mange det. Det er selvsagt mye tryggere å sitte med slike vanskelige avgjørelser sammen med fagfolk som har greie på det. Og det er nettopp denne rent faktiske påvirkningskrafter jeg frykter vil gjøre seg for sterkt gjeldende i meddomsrettssaker i lagmannsretten slik at beviskravet gjennomgående kan bli noe svekket med den faren for domfellelse av uskyldige som kan oppstå i de alvorligste sakene. Dette er ikke ment som noen kritikk av hvordan norske dommerne opptrer i meddomsrett, men som et forsøk på å analysere hvilke tendenser og krefter som gjør seg gjeldende. Man kan selvsagt spørre hvem som gjennomsnittlig stiller de riktige kravene til bevisenes styrke, fagdommerne eller juryen. Det hadde vært interessant å undersøke dette spørsmålet hos allmenheten, som ikke er part i saken. Den finnes i form av journalister som følger hele jurysaker og dermed har samme kjennskap til den som dommerne og lagretten, og som kunne spørres om sitt generelle inntrykk: Der fagdommerne setter en nei-kjennelse til side, hvem sto for den fornuftige bevisterskelen? Var det lagretten eller fagdommerne? NOKAS-saken er et godt eksempel

12 J u r y o r d n i n g e n u n d e r d e b at t Jeg vet bare om én journalist som har skrevet om akkurat dette, det er Aftenpostens anerkjente Inge Hanssen 20. januar Artikkelen kan tolkes slik at han mente lagretten la beviskravet riktigst. (Dette er et litt annet spørsmål enn om fagdommerne uansett burde brukt tilsidesettelsesadgangen i NOKAS-saken, som flere har skrevet om.) Jeg mener man bør velge juryen som den beste garantisten for at beviskraven holdes tilstrekkelig høyt i de alvorligste straffesakene. Jeg er glad for at motstanderne av juryen i det siste har svingt sin argumentasjon i saklig retning ved at den er konsentrert om begrunnelsesproblemet. Men før har det vært mye anekdotisk argumentasjon bygget på det ikke minst dommere har karakterisert som håpløse juryavgjørelser av egen erfaring. I realiteten betyr dette at de mener at lekfolk overlatt til seg selv ikke skjønner problemstillingene og lar seg lede av alskens irrelevante hensyn. Nesten alle dommere er mot juryordningen. I realiteten er kravet om opphevelse av lagretteordningen ut fra et slikt perspektiv et krav om større kontroll med lekdommerne og deres vurderinger ved at de trekkes inn under fagdommernes trygge vinger. Jeg mener man bør velge juryen som den beste garantisten for at beviskraven holdes tilstrekkelig høyt i de alvorligste straffesakene. I god anekdotisk tradisjon vil jeg forresten si: Gjennom tjue års erfaring med lagrettemedlemmer i forbindelse med straffeutmåling er mine erfaringer meget gode. Det gjennomgående inntrykket er den gode kvaliteten, de tar sin oppgave meget alvorlig og skjønner problemstillingene utmerket. Jurymotstanderne hopper i realiteten over følgende spørsmål: Hvorfor er det uheldig at juryen stiller høyere krav til bevis enn det påtalemyndigheten åpenbart gjør. I sin kronikk avfeier riksadvokaten juryen i voldtektssaker med henvisninger til at de undersøkelser som er gjort av det som foregår i de lukkede juryrom ( pene piker gjør ikke sånt ), burde bekymre flere enn riksadvokaten. Jeg skulle gjerne se riksadvokaten stå ansikt til ansikt med de jurymedlemmene som har stemt for disse frifinnelsene, og fortelle dem at de tar usaklige avgjørelser om hva pene piker gjør og ikke gjør, og at de ikke skjønner hvordan bevisbedømmelsen i voldtektssaker, som i andre saker, skal være. Fra et annet område: Jeg vil tro ingen utenforstående har arroganse eller mot til å hevde at juryen i NOKAS-saken ikke forsto hva de skulle vurdere da de svarte nei på skyldspørsmålet for en av de tiltalte. Juryen, i hvert fall minst fire av dem, mente åpenbart at det som forelå av beviser i form av utsagn fra andre tiltalte, DNA i en hanske osv. ikke var tilstrekkelig til at man kunne være sikker på at tiltalte hadde medvirket til ranet. Fagdommerne mente det var klart at bevisene var gode nok. I påfølgende meddomsrettssak ble det 5-2, to meddommere dissenterte, og fellelse i meddomsrett. Gjennom vage henvisninger til undersøkelser synes det som riksadvokaten har etablert som et faktum at juryen tar utenforliggende og usaklige hensyn når den diskuterer og stemmer, særlig i voldtektssaker. For det er i realiteten det som sies. Det faglige grunnlaget for slike bastante konklusjoner som grunnlag for å vurdere en ordning vi har hatt i over hundre år, er etter mitt syn høyst tvilsomt. Utsagn fra jurymedlemmer i intervjuundersøkelser har ført til bastante generaliseringer i media av typen Kvinner frifinner voldtektsmenn og utsagn som riksadvokatens ovenfor. Men denne måten å se på juryen på illustrerer et hovedpoeng for meg. Hvorfor må det en dommer til for å få noen til å forstå at det de sier er usaklig? Hva er det i realiteten riksadvokaten sier her? Vi kan altså legge til grunn at i intervjuer har jurymedlemmer fortalt om at andre jurymedlemmer er kommet med usaklige, eventuelt diskriminerende, uttalelser under rådslagningen i juryrommet. Enkelte jurymedlemmer har altså usaklige oppfatninger og gir uttrykk for dem. At det fins slike, vil ingen bruke som argument for at vi ikke skal ha lekdommere i det hele tatt. Men ut fra den alminnelige troen på at jurymedlemmer flest er saklige og fornuftige, som jo er den alminnelige oppfatning også blant jurymotstanderne, er det all grunn til å tro at usakligheter fra en eller noen vil bli imøtegått av andre jurymedlemmer under rådslagningen. At ingen skulle ha reagert på et utsagn som hun fikk bare det hun fortjente eller lignende, framstår som helt usannsynlig. Her som i andre fora der det er spørsmål om debatt og argumentasjon for å komme fram til en løsning, enten det gjelder meddomsrett eller jury, er det argumentene som skal seire, de saklige over de usaklige. Det riksadvokaten og jurymotstanderne synes å mene, er at det er nødvendig å få en fagdommer til å fortelle vedkommende jurymedlem at et utsagn er usaklig eller saken uvedkommende. At en slik påpekning kommer fra et annet jurymedlem, anses åpenbart ikke tilstrekkelig. Men her er man nettopp ved mitt poeng: Argumenter får større vekt når de framføres av jurister. En dommer jeg kjenner har fortalt at en av grunnene til at han er i mot juryordningen, er at han som ung mann satt i juryen og ble forferdet over hvilke usakligheter eller misforståelser som kunne komme opp. Han er ikke den som lar være å si det han mener, og det er ingen tvil om at vedkommende jurymedlemmer fikk høre hvor usaklig og ute på jordet de var fra ham. Men denne påpekningen fra det fornuftige jurymedlemmet er altså ikke tilstrekkelig, de gode argumenter kan bare vinne dersom de framføres av jurister. Argumenter får en egen vekt når de framføres av fagfolk, nemlig de juridiske dommerne. Og det er nærliggende at fagdommernes faglige syn på om tiltalte bør finnes skyldig eller ikke, altså spørsmålet om bevisene holder, også får en særlig vekt. Etter min mening trekker riksadvokaten den riktige konklusjonen om frifinnelsene i voldtektssaker i juryen: Det er i realiteten et signal om at påtalemyndigheten har lagt lista for lavt med hensyn til når det skal tas ut tiltale. En slik justering av påtalepraksis ville vært selvsagt hvis det gjaldt avgjørelser med fagdommere, for ikke å snakke om hvis Høyesterett hadde talt: Riksadvokaten ville ikke generelt våge å angripe dommerstanden på en slik måte han i realiteten angriper fornuftige lekfolk som er satt til å vurdere om man kan være sikker utenom rimelig tvil på at tiltalte er skyldig i en voldtektssak. En dommer jeg kjenner har fortalt at en av grunnene til at han er i mot juryordningen, er at han som ung mann satt i juryen og ble forferdet over hvilke usakligheter eller misforståelser som kunne komme opp. Begrunnelsesargumentet Jurymotstandernes kronargument er manglende begrunnelse. Det er klart dette er en svakhet ved juryordningen. Et ja eller nei til skyldspørsmålet har selvsagt en begrunnelse. Man veier for og imot spørsmålet om skyld er bevist ut over rimelig tvil, og kommer til en konklusjon. Det er viktig at denne vurderingen bygger på fakta og slutninger, og ikke på magefølelse. Begrunnelsesplikten kan bidra til at konklusjonen blir saklig fundert. Men en domstols skriftlige begrunnelse skrives som regel etter at konklusjonen er nådd, og det er vel kjent at denne begrunnelsen er farget av konklusjonen, og at forhold som støtter konklusjonen ofte er overrepresentert mens forhold som taler motsatt vei nedtones og av og til ikke nevnes. I andre tilfeller kan den begrunnelsen som skrives etter hvert vise at konklusjonen er tvilsom eller at den ikke holder, slik at man endrer seg, men det er nok sjeldnere. En rekke begrunnelser arter seg for øvrig som en slags trosbekjennelser av typen retten fester lit til og retten fester ikke lit til, som om det dreide seg om en form for personlig overbevisning bygget på mer følelsesmessig grunnlag, og ikke en intellektuell prosess bygget på vurderinger der resultatet finnes ved å sammenholde fakta. Dette er likevel ikke sterke argumenter mot at begrunnelse er ønskelig: Begrunnelsesplikten krever at man tar for seg problempunktene i saken og drøfter dem. Man vet at partene og andre vil bedømme begrunnelsen, det blir et mål at den skal holde vann, og man kan ikke fristes til bare falle ned på en konklusjon ut fra mer og mindre tåkete helhetsvurderinger. At tiltalte, aktor, forsvarer og eventuelle fornærmede ønsker og har behov for en begrunnelse, er åpenbart. Man har mange eksempler på at innføring av begrunnelsesplikt har ført til bedre kvalitet på avgjørelsene. Tenk på de gamle stempelavgjørelsen i forhørsretten om varetektsfengsling, og lagmannsrettens korte tilslutninger til forhørsrettens fengslingsbegrunnelse og resultat, en praksis Høyesterett rundt 1990 sa ikke holdt. Men jeg mener at juryordningen har så klart gode sider at den bør opprettholdes likevel, og at betydningen av begrunnelsesargumentet er sterkt overdrevet: Situasjonen er jo ikke, som i den siste storkammersaken i Høyesterett om ankesiling, et spørsmål om begrunnelse for en avgjørelse som tas uten forhandling. Som regel vil det være helt klart ut fra grundig bevisførsel og anførslene i en lagrettesak hva som er omstridt, dvs. hvilken frifinnelsesgrunn som er aktuell, både når lagretten svarer ja og når den svarer nei på skyldspørsmålet. Som regel vil det dreie seg om faktisk tvil, som for eksempel om tiltalte overhodet er drapsmannen eller voldtektsmannen, om tiltalte hadde nødvendig forsett med hensyn til den narkotikaen som er funnet i den bilen han eller hun satt i, om man kan se bort fra muligheten av at tiltaltes versjon var riktig når han hevder at et samleie som har funnet sted, var frivillig, eller om man kan være sikker på at et barns forklaring om seksuelt misbruk er riktig. Ved et ja- eller nei-svar får man ingen begrunnelse som avveier de forskjellige bevismomentene i saken mot hverandre, men man vet at svaret er et uttrykk for at enten minst sju medlemmer av lagretten ut fra en samlet bevisbedømmelse har vært overbevist om et ja-svar, dvs. at det ikke foreligger rimelig tvil alt i alt, eller at minst fire har ment at det ut fra en samlet bedømmelse forelå såpass rimelig og fornuftig tvil at svaret er blitt nei. Gjennom en rekke rettsdager og aktor og forsvarers prosedyrer kommer det fram hva som taler for at bevisene er tilstrekkelige og hva som taler mot. Det som fulgte NOKAS-saken, hadde neppe vanskeligheter med å forstå hva juryens nei for en av de tiltalte innebar. At det kunne være ønskelig med en mer konkret avveining av bevismomentene i form av en lengre begrunnelse, er klart, men begrunnelsesargument er etter mitt syn langt fra tilstrekkelig til å likvidere en ordning som utvilsomt har svakheter, men som etter mitt syn alt i alt representerer den beste løsningen i de alvorligste sakene. Det kan jo heller ikke ankes over bevisbedømmelsen i lagmannsretten. Begrunnelsesargument er etter mitt syn langt fra tilstrekkelig til å likvidere en ordning som utvilsomt har svakheter, men som etter mitt syn alt i alt representerer den beste løsningen i de alvorligste sakene. EMD Når det gjelder forholdet til internasjonale menneskeretter, er det klart at EMD-dommen Taxquet mot Belgia kan medføre at juryordningen må oppgis. Jeg skal ikke tippe hva som blir resultatet i Høyesterett, men dette er en spesiell sak om drap på en statsråd, den er anket av Belgia til storkammer, og det synes som om det i saken manglet en gjerningsbeskrivelse slik vi har i våre spørsmål til lagretten. Jeg synes Riksadvokatens argumentasjon i tilsvaret til Høyesterett er god. Og hos oss kommer i en slik sak der tiltalte finnes skyldig av lagretten en dom som beskriver hva retten finner bevist at tiltalte har gjort, men den gjør jo da ikke rede for avveiningen av momentene knyttet til selve skyldvurderingen. Men EMD-dommen peker på en svakhet også ved vårt system som jeg selv har vært litt opptatt av, og det er spørsmålsstillingen ved medvirkningstiltaler. Også for medvirkeren i for eksempel en narkotikasak vil gjerningsbeskrivelsen være den samme som for kureren med tillegget eller medvirket til dette, mens selve de handlingene som innebærer medvirkningen ikke er beskrevet

13 J u r y o r d n i n g e n u n d e r d e b at t Men her kan man tenke seg å endre spørsmålspraksis noe. Og igjen: Dette gjøres jo helt klart for lagretten under den grundige rettsbehandlingen en lagrettesak får, både av aktor, forsvarer og lagmann. Dette er ikke vanskeligere enn at vanlige opplyste mennesker forstår det når de får det forklart. Lagrettens tid til rådslagning Noe som har vært lite framme, er de gode sidene ved lagrettens formelle behandling av skyldspørsmålet. Dette er en del av selve ankeforhandlingen, det er satt av tid til dette, og lagretten bruker den tiden den trenger mens alle de andre venter. Dette er viktig. Det er derfor nokså paradoksalt når departementet i forbindelse med høringsbrevet om lovendring i 2006, og til dels også DA, legger stor vekt på at saksavviklingen vil gå raskere med meddomsrett i stedet for jury. Også en meddomsrett skal diskutere skyldspørsmålet, og det bør gjøres grundig. I meddomsrett har rettsmøtene en tendens til å vare til slutten av dagen, og faren for den innebygde kraften som ligger i oppsummeringer og rent foreløpige synspunkter på ettermiddagen etter siste rettsdag kan lett endre bildet i forhold til lagrettens rådslagning. Hva hvis lagretteordningen avskaffes? Det er mulig lagretteordningen eventuelt kan forbedres, og jeg tror en gjennomgang av spørsmålsstillingsreglene kan være nyttig. Jeg har som Langbach problemer med å se et system med at juryen gir en begrunnelse. Men det er mulig det kan tenkes nytt her. Hvis ordningen opphører, bør lovgiver i forbindelse med lovendringsarbeidet gå mer inn på prinsippene for bevisbedømmelse, i hvert fall i forarbeidene. Uansett trengs for fagdommere økt diskusjon og forsøk på konsensus om visse prinsipper for bedømmelsen. Dessverre gjør, som påpekt her i kveld, systemet at Høyesterett ikke kan lede an noe særlig her. Én fagdommer burde egentlig være nok i en eventuell stor meddomsrett, men det bør nok være to slik at lagmannen har en å Fem, elleve eller nitten? Med den nye tvisteloven kom muligheten for Høyesterett til å avgjøre anke i storkammer med elleve dommere. Dette er et alternativ til behandling i avdeling, med fem dommere og til plenumsbehandling med alle 19 dommere. I høst ble de første sakene behandlet i storkammer. Som kjent settes Høyesterett med fem dommere i den enkelte sak og det skjer i to parallelle avdelinger. I helt særlige tilfeller kan det bestemmes at saken skal avgjøres i plenum av den samlede Høyesterett. I 2008 var det ingen slike saker, mens Høysterett i 2007 ved tre tilfeller avgjorde saken i plenum. Samtidig med den nye tvisteloven ble det altså gjort en endring i domstolloven som innebærer at anker som er tillatt fremmet til Høyesterett, kan avgjøres av et storkammer bestående av 11 dommere. Storkammer skal etter loven benyttes i saker som er av særlig viktighet. Den første storkammersaken ble behandlet i oktober Saken gjaldt spørsmål om beviskrav ved ileggelse av tilleggsskatt. I november 2008 ble tre saker behandlet samlet i storkammer. Det gjaldt blant annet spørsmålet om plikt for lagmannsretten til å begrunne sin beslutning når de nekter at en straffesak fremmes for lagmannsretten. rådføre seg med. Tre er unødvendig. Det bør være en stor blokk lekdommere, for eksempel 7 eller 9, og man bør kanskje opprettholde lagretteplasseringen av lekdommerne i rettssalen. Anekdotisk kunnskap Materien er som sagt full av slikt. Jeg kan bidra med to fortellinger selv, selv om de ikke kan begrunne noe standpunkt i saken: Om min gode venn som har vært i utvalgene i mange år og har sittet mye både i jury og i meddomsrett, og som har det generelle inntrykket av fagdommerne at de er kyniske (hva nå det er) og snare til å si at tiltalte er skyldig. Og om en advokatvenn av meg som sa: Jeg er så sliten av å jobbe år etter år i dette systemet og gang på gang se tiltalte bli domfelt på 70 prosent sannsynlighet. Jeg har problemer med å se et system med at juryen gir en begrunnelse. Men det er mulig det kan tenkes nytt her. Etterskrift: En kollega har etter møtet gjort meg oppmerksom på et motargument når det gjelder slutningene knyttet til det tallmessige forholdet mellom tilsidesettelser av ja-kjennelser og nei-kjennelser: Hun mener etter egne erfaringer og samtaler med kolleger at lagmenns gjennomsnittlige holdning er at de er særlig opptatt av å unngå uriktige ja-kjennelser, og derfor legger så sterke føringer for dette i rettsbelæringen at svaret som regel blir nei, og dermed blir tilsidesettelse, som ellers ville skjedd, unødvendig. Synspunktet er godt, og gjør slutningen noe mer usikker. Den avhenger av i hvilken grad lagmennene gjennomsnittlig også legger føringer for at de mener det bør bli et ja-svar, og i hvor sterk grad de gjør dette. Hvis føringene gjennomsnittlig går omtrent like mye og like sterkt begge veier, har argumentet mindre vekt. Bilde: Svein Tore Andersen En vei ut av rusavhengighet Per og Knut forteller om rusmisbrukeres møte med domstolene. For meg var det viktig og riktig å ikke bli plassert i fengsel, sier Per som i 30 år var rusavhengig og ofte på kant med loven. Av Iwar Arnstad I dag er han aktiv i Anonyme narkomane. Tidligere var Per flere ganger i rettssaker som tiltalt. Han fikk ikke ubetinget fengselsstraff, men behandling. For meg var det en hjelp ut av misbruket å ikke bli satt i fengsel. Det er også budskapet jeg formidler i forbindelse med de rettssaker der jeg har vitnet. I domstolene er, som kjent, mange av gjengangerne rusavhengige. Men hvordan er egentlig livet for dem? Jeg klarte ikke å gå i banken, eller til sosialen uten å være ruset. En gang skulle jeg hjem til min datter på julaften og hadde bestemt meg for å la rusen være. Da tok jeg kokain som jeg ikke så på som en del av mitt problem. Så ulogisk er det mulig å være. Jeg klarte altså ikke engang å møte min egen datter uten å være ruset, men prøvde å narre meg selv, sier Per. I 20 år var han avhengig av alkohol og deretter narkotika i 10 år. De siste årene som uteligger. Det vanskeligste er å ikke starte på ny Bøygen for meg var å innse at jeg hadde et problem og at den eneste som kunne gjøre noe med det var jeg selv. Tidligere i livet mente jeg at alt ville ordne seg bare sosialen eller noen andre hjalp meg. Det er ikke vanskelig å bli rusfri. Det vanskelige er å ikke starte på ny igjen. Men jeg er et godt eksempel på at det ikke finnes umulige tilfeller, sier Per som i dag er 58 år. Knut er 39 år og ble tung narkoman som meget ung. For fjorten år siden klarte han å komme seg ut av misbruket. Det er individuelt når man finner sin egen bunn. Jeg vet at jeg levde på grensen mellom liv og død, sier Knut. Nå er begge aktive i Anonyme Narkomane, NA. Organisasjonen er aktiv i nesten 40 kommuner og de vokser. I NA er møtevirksomheten sentral og i Norge foregår ca. 85 møter i uken. Finne styrke og håp Møtene er en måte å dele erfaringer, å finne styrke og håp om å forandre sitt liv. På møtene skal deltakerne lære å leve rusfritt. Vi hjelper hverandre med å håndtere problemer. De mer erfarne hjelper de som har trøbbel med å leve rusfritt. Alle er hjertelig velkommen så lenge de har et ønske om å bli rusfrie, sier Knut. De som deltar kommer rett fra gaten eller samfunnstjeneste. Noen får permisjon fra fengsel for å delta og i noen fengsler driver NA virksomhet. Det er vanlig at folk blir med for å unngå straff, eller for å få fri fra fengsel. - Mange er i utgangspunktet ikke motivert for å delta, men blir det etter hvert. De møter rusfrie mennesker som har fått orden på livet sitt og som har vært i samme situasjon som dem selv. Jeg trodde ikke at det gikk an å bli rusfri, men når jeg møtte andre og fikk se hva de hadde klart kom motivasjonen. Det er flere som blir motivert på møtene til NA, enn de som våkner en morgen og er motivert. Det vokser fram motivasjon i fellesskapet. Blir fortere avhengige Medlemsmassen består av alle typer mennesker. Fra de som bor på gaten til de som er veletablerte med høye stillinger i samfunnet. Ca prosent er menn, men andelen kvinner øker. De som kommer til NA blir yngre og yngre. Det går fortere å bli avhengig med dagens rusmidler. For NA er det viktig å være uavhengig. De mottar ikke noen form av støtte og de har heller ikke noen offisielle standpunkt. Per og Knut sier likevel at de ønsker et tettere samarbeid med samfunnet. De har samarbeid med Friomsorgen, men ønsker at også domstolene skal gis mulighet til å sende rusavhengige lovbrytere til dem. I USA viser undersøkelser at 40 prosent av alle NA-medlemmer kommer som en følge av rettsvesenets erkjente suksess med å dømme rusrelatert kriminelle til å gå fast på NA-møter. Vårt håp er at dette også skal skje i Norge, avslutter Per og Knut. Anonyme Narkomane er en internasjonalt felleskapsbasert forening av rusavhengige. For mer informasjon: Per og Knut er ikke de intervjuedes virkelige navn

14 Utspørring av traumatiserte vitner Betydningen av å vise hensyn ved utspørring av vitner blir stadig større da det kan synes som om kriminaliteten utvikler seg til å bli grovere og grovere. Nå har vi også hatt den første krigsforbrytersaken her i Norge, og flere saker med tortur. Vitnene som har vært stevnet i disse sakene har vært svært preget av å ha traumatiske hendelser bak seg. Anthony Hawke Foto: ICTY Inger Myhr Aktiv på Ski Av Markus Iestra Det er viktig å stoppe helt opp og vente når vitnet viser følelser i rettsalen, man kan ikke bare late som ingenting skjer, forteller Anthony Hawke som er leder av enheten for vitner og offer (Victims and Witness Unit) i Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag. Enheten er ansvarlig for at alle de som skal vitne i ICTY ikke retraumatiseres eller får noen økonomiske utgifter ved å avgi sin forklaring. Traumatiserte vitner kan ha vanskeligheter med å forklare seg, spesielt i en rettssal. I noen tilfeller kan det for et vitne være en stor påkjenning bare å være i samme rom som tiltalte. Det at aktor og forsvarer på bakgrunn av dette må vise hensyn i forbindelse med utspørringen er ikke nødvendigvis kun for å skåne vitnet, men for å sørge for at alt er tilrettelagt for at forklaringen skal bli mest mulig korrekt og utfyllende. Checking in og unpacking Hawke har bakgrunn som psykolog, og han reiser rundt og holder foredrag for advokater om hva som er viktig å vektlegge under utspørring av traumatiserte vitner. Det er i følge han flere viktige punkter. I ICTY er det også vanlig rutine etter vitner har avgitt sin forklaring at de møter advokatene som har foretatt utspørringen. Advokatene takker da for at vitnet stilte opp, og på denne måten har man en fin og verdig avrunding for vitnet. Vitnestøtteordningen Enheten til Hawke sitt arbeid kan sammenlignes med vitnestøtteordningen i Norge hvor frivillige vitnestøtter bistår personer som skal vitne i en rettssak. Vitnestøttene yter hovedsakelig medmenneskelig støtte til vitnene, men hjelper de også med praktisk informasjon om domstolene og rettsprosessen. Ordningen blir allikevel ganske ulike måten ICTY tar hånd om vitnene sine. Det som er en vesentlig forskjell mellom FN sine domstoler og de norske, er at i Norge er det et klart skille mellom påtalemyndighet og domstolen. Det er i Norge politiet som kaller inn vitnet, og hvis de ser at vitnet trenger hjelp utover det vanlige og hva vitnestøtteordningen kan tilby må aktor ordne dette, forklarer sorenskriver Bernt Bahr som er Domstoladministrasjonen sin koordinator for vitnestøtteordningen. Han forteller videre at dette da blir innordnet under de vanlige helse- og sosialordningene. Ved å hele tiden spørre om tillatelse fra vitnet til å gå videre i utspørringen gir man kontroll til vitnet slik at de får være med å styre tempoet og retningen i utspørringen. Dette gir vitnet større trygghet til å forklare seg i rettssalen, sier Hawke. Hawke mener også at man under utspørringen hele tiden bør spørre vitnet om det går bra. Dette kaller han checking in. Han forteller at dette er noe man bør gjøre for å synliggjøre at man har forståelse for at det er en meget vanskelig oppgave for vitnet å avgi sin forklaring. Et annet område som er viktig er det jeg kaller Unpacking. Det er når man pakker ut traumene. Det som er viktig da er at man avdekker små deler av gangen. Det kan sammenlignes med å dykke. Man må ta små dykk ned i traumene før man må komme opp igjen for å fylle lungene med luft. Det er også viktig at man avslutter utspørringen over overflaten, slik at vitne ikke forlater rettssalen helt nedbrutt, forklarer Hawke. For Hawke og enheten hans dreier ikke arbeidet seg bare om den psykologiske påkjenningen vitnet får i rettssalen, men også forberedelsene og reaksjonene i ettertid. De får i forkant tilsendt vitnelister med oppsummering med hva aktoratet og forsvaret skal spørre om. Og ut i fra disse kan de hjelpe vitnene å forberede seg på de punktene som kan være ekstra tunge for dem. Det er likevel slik at vitnestøttene har stor betydning for hvordan vitner føler seg ivaretatt når de er i retten. Å bli møtt av et medmenneske, som også kan gi praktisk informasjon om det som skjer i rettsmøtet, har opplagt en beroligende effekt på vitnene. Vitnestøttenes tilstedeværelse og kontakt med vitnene, fører nok til at noe av usikkerheten hos vitnene blir borte. Dette gjør at de kan konsentrere seg om selve forklaringen i retten. Vitnestøttene utfører også frivillig arbeid slik at de er nøytrale til sakens parter og domstolen, og i tillegg har de taushetsplikt. Vitnestøttene kan derfor være en god samtalepartner for vitnene, både før og etter et rettsmøte. Anthony Hawke kan kontaktes på hawke@un.org Andre tilbud i Norge Rådgivingskontorene for kriminalitetsofre tilbyr hjelp i mange norske byer. De bistår alle som har problemer i tilknytning til kriminalitet. Landsforeningen for Voldsofre arbeider for å hjelpe de som har vært utsatt for vold, og er påført skade av fysisk, psykisk eller økonomisk art. Alle foto: Svein Brimi 26 27

15 To av Follos sorenskrivere. Grunnlovsforfatter Falsen og Inger Myhr. p o r t r e t t e t Hun er domstolleder og dessuten delaktig i et utall utvalg og råd oppgjennom årene. Inger Myhr trives med arbeidet både i og utenfor domstolen. Jeg liker rett og slett å jobbe ganske mye. Arbeidsglede er et veldig viktig, men nesten bortglemt ord, sier sorenskriveren i Follo tingrett. Av Tage Borøchstein Follo tingrett på Ski utenfor Oslo ledes av en sorenskriver som dukker opp i mange forskjellige prosjekter for videreutvikling av justissektoren. I tillegg er hun som domstolleder også primus motor for en rekke prosjekter i egen domstol. Inger er et arbeidsjern, men hun er nok bekymret for at engasjementet utenfor domstolen skal gå ut over Follo tingrett, sier kollegaer. Sorenskriveren selv er enig i at manglende tilstedeværelse innebærer både mindre tid til ledelse, mindre tid i retten, og mer dårlig samvittighet. Spesielt vervet i Innstillingsrådet tar mye tid. Samtidig er dette så viktig og så meningsfylt at jeg ikke kan tenke meg å være det foruten. Det må balanseres i forhold til sorenskriverrollen, og det er ikke til å komme fra at jeg jobber ganske mye. Som domstolleder må man hele tiden søke balansen mellom ledelsesoppgavene og det å gå i retten. Da blir ledelse lett en salderingspost. Med de eksisterende krav til konkret produksjon opplever jeg det slik at produksjonskravet her og nå ofte vil tvinge seg til førsteprioriteten, og ønskeligheten av denne utviklingen må stadig vurderes, sier Myhr. Trenger kompensasjon Hun mener DA i større grad burde kompensere gjennom å gi domstolene ressurser i tilfeller hvor dommerne - herunder domstollederne - har evner og ønsker om å ta på seg tidkrevende oppgaver. Det føles ikke riktig at det skal bli en byrde for domstolen at ansatte påtar seg viktig utviklingsarbeid. På spørsmål om hun ikke opplever å få full støtte på dette, all den tid DA snakker mye om betydningen av ledelse, svarer hun kontant; - Det er riktig at det snakkes, men det praktiske fokus går nok likevel atskillig mer i retning av saksavvikling. Krever årvåkenhet Inger Myhr lar det likevel ikke være noen tvil om at hun trives i rollen som sorenskriver og dommer. Jeg er opptatt av grunnleggende verdier som rettferdighet, lik behandling av mennesker og grunnleggende menneskerettigheter. Det siste gjelder også i praksis og også i Norge. Det kan synes naivt og selvfølgelig, likevel skal vi ikke langt utenfor vår egen stuedør før problemstillingen er mer aktuell enn vi liker. Hva er lik behandling? Er det lik behandling av alle som møter opp i retten med hvit skjorte og slips og kan alle kodene for dannet oppførsel? Eller er det lik behandling av alle som gjør så godt de kan ut fra sine egne forutsetninger? Eller er det kanskje til og med lik behandling av de som ikke engang gjør så godt de kan - de som ikke finner seg til rette i det besteborgerlige systemet som de ser rettsvesenet som et uttrykk for og som ikke forsøker å skjule sin forakt? Jeg tenker på dette hver dag, faren er til stede for å henfalle til lat selvtilfredshet, sier hun. Domstolene har gått en lang vei Hvis man i tillegg har oppfatninger av hvordan målene kan oppnås, domstolsdrift bør utvikles og ønsker å ha hånden på rattet i endringsarbeid, da er sorenskriveryrket et godt sted å være, synes Myhr. Domstolsdrift har utviklet seg mye i den tiden jeg har vært aktør i dette vesenet. Da jeg kom til Asker og Bærum tingrett i som nyutnevnt dommer i 1990 lå det 100 sivile saker og ventet i min portefølje av tvistemålssaker. Hauger av disse lå i berammingsbunker og hadde ligget der i månedsvis. Det hadde ikke noe å gjøre med at Asker og Bærum var et dårlig drevet embete, tvert om. Det skyldtes ikke at dommerne den gang var latere enn nå, de har vel alltid jobbet jevnt og trutt. Derimot betraktet man lang saksbehandlingstid nærmest som en naturlov. Så domstolene har gått en lang vei når det gjelder organisering og effektivisering, endringen har vært enorm. Det samme har skjedd på andre viktige områder. Holdningene til fornærmede i straffesaker er fortsatt under endring. Også i holdningene til fornærmede i voldtektssaker har mye skjedd siden kvinnegruppene satte temaet på dagsorden på åttitallet. Det ligger meg på hjertet at denne innsatsen ikke skal gå i glemmeboka, sier Myhr. Tre viktige lederegenskaper Med ledererfaring fra politiet følte Myhr seg fristet til å bli sorenskriver i Ytre Follo tingrett i Drøbak i Der ble hun i seks år, før savnet etter et større fagmiljø førte henne tilbake til Asker og Bærum tingrett i Da det åpnet seg en mulighet til å lede Follodomstolene gjennom sammenslåingsprosessen i 2006, grep hun sjansen. I all beskjedenhet mener jeg at jeg i alle fall har tre egenskaper som er vesentlige for lederskap. Det ene er evnen til å få folk til å trekke i samme retning, det andre er en stor arbeidskapasitet og det tredje er evne til empati. Disse egenskapene var ikke minst viktige i sammenslåingsprosessen, hvor endringer, omkalfatringer og nye utfordringer kan være vanskelige for alle. Vi arbeidet mye med dette og var fornøyde da vi fikk DAs HMS-pris i Vi ble gledelig overrasket, men syntes nok at den var nokså fortjent også, sier sorenskriveren. Domstolen arbeider i det hele tatt mye med interne rutiner og arbeidsmiljø, og Myhrs kolleger berømmer henne for engasjementet på dette området. Det var bred enighet om at vi skulle skape et tredje alternativ som resultat av sammenslåingen, ikke dra med oss for mye av en av de to kulturene fra Indre og Ytre Follo tingrett, sier en av de ansatte. Prosessen ikke over Vi kan konkludere med at sammenslåingen var vellykket, men har samtidig merket at begeistringen har gått opp og ned. Vi kan ikke hvile på laurbærene. Derfor må alle til enhver tid være bevisste på å bidra til miljøet. Det må bygges videre på positive energier og prosesser, og vi må være på vakt overfor en negativ utvikling. Vi har prøvd oss fram med forskjellige former for organisering av det mer formelle samarbeidet ved domstolen. Et nyttig organ er et selvsnekret arbeidsmiljøutvalg, med arbeidsoppgaver utover de tradisjonelle arbeidsmiljøutvalgene. Her møtes representanter fra ledelse, ansatte og verneombud. Organet er sentralt i de fleste spørsmål, som lønns- og personalpolitikk, instrukser, arbeidsrutiner og arbeidsfordeling. I tillegg har vi Bulla, det er en internavis med små og store nyheter fra tinghuset. Den er populær og gir alle god oversikt over hva som skjer, sier Myhr. Follo er blant domstolene som har fulgt opp domstolenes og DAs arbeidsundersøkelse fra Vi har tatt undersøkelsen på alvor, og hatt interne runder hvor resultatene ble gjennomgått og vi identifiserte enkeltområder vi kan bli bedre på. Etter planen skal vi ha lokal arbeidsmiljøundersøkelse til høsten for å se om grepene har virket, sier Myhr. Delegering virker positivt Follo har arbeidet med vitnestøtteprosjektet, delvis i samarbeid med nabodomstolene, og ordningen er ventelig på plass denne våren. Det har også blitt arbeidet med service- og samhandlingsprosjektet. - Her er det fremdeles et forbedringspotensial, men vi er så heldige å ha fått på plass dyktige medarbeidere i resepsjonen som har et godt lag med kundene våre, sier sorenskriveren. Hun opplever at domstolen per i dag har funnet et riktig nivå for delegering av oppgaver til saksbehandlere. Notarialoppgaver, skiftesamlinger og vigsler er delegert og man synes det er positivt og utfordrende å få nye oppgaver. Det gjelder selv om hverdagen er hektisk fra før, sier Myhr. Dommerne i media I politiet fikk Inger Myhr ofte et mer intensivt møte med media enn dommerhverdagen kan by på. Blant annet ledet hun etterforskningen i den såkalte Therese-saken, da en pike å ni år fra Fjell utenfor Drammen forsvant. Da lærte jeg å forholde meg til media, både som motspiller og støttespiller. I Therese-saken var media et kravstort dyr som stadig forlangte resultater, samtidig var de til god hjelp blant annet ved etterlysninger, sier Myhr. Hun mener dommere burde vært mer på banen i media. Arenaen er i for stor grad overlatt til andre aktører. Vi blir sett på som passive og tilbakeholdne, kanskje til og med som en både uinteressert, uinteressant og fjern gruppe som ikke har noe å bidra med i samfunnsdebatten. Er det slik vi vil presentere oss selv? Dommergruppen har mye å bidra med, og uteblir vi, går viktige kunnskaper tapt. Heldigvis har det de siste årene skjedd en del positivt. Både som DA-direktør og tingrettsdommer har Tor Langbach vært tydelig i mange rettspolitiske debatter, med ubetinget vellykket resultat. Dessuten merket jeg meg at dommer Knut Erik Strøm i Oslo tingrett skrev en informativ kommentar i Aftenposten for en tid siden etter at hans dom i Sponsor Service-saken fikk hard medfart i media, sier Myhr. Kommentaren var varsom og tok fullt ut hensyn til dommerrollen, den var et skritt i riktig retning. Dommerrekruttering Sorenskriveren i Follo er engasjert i arbeidet i Innstillingsrådet for dommere.. Det er en svært viktig oppgave å sørge for rett type rekruttering til domstolene, og arbeidet må gis høyeste prioritet. Miljøet i rådet preges av sterkt engasjement i rekrutteringsspørsmål. Arbeidsbelastningen i rådet er omfattende, og hun trekker fram rådets leder, sorenskriver Gunnar Lind, som en inspirasjonskilde og en arbeidskapasitet av de sjeldne på dette området. - Noe kritikk har Innstillingsrådet fått for sine avgjørelser. Det er riktig og viktig at Navn: Inger Myhr Alder: 57 år Bor: Hurum Familie: Gift og to barn Aktuell: Sorenskriver ved Follo tingrett saker av så stor betydning vekker debatt og uenighet. Det snakkes mye om den nye dommerrollen, blant annet under saksforberedelsen og hovedforhandling, samt evne og vilje til mekling. En rolle i sterk endring byr på utfordringer for de som skal lete etter riktige kandidater. Myhr synes imidlertid det ikke er grunn til å overdramatisere endringene i dommerrollen etter tvisteloven. - Også tidligere har nok de beste dommerne vært aktive også under saksforberedelsen. Der nye er kanskje først og fremst det sterke fokus på denne side av arbeidet, sier Myhr. Studiepermisjon et gode Inger Myhr sitter også i studiepermisjonsutvalget, og ser behovet for en slik ordning, ikke minst for dommere som har vært i systemet i mange år. Det er ingen tvil om at permisjonen også er et verdifullt velferdstiltak, Men først og fremst bør den fremheves som en viktig kompetansesatsning hvor den enkelte dommer kan fordype seg i selvvalgte temaer, som har interesse langt utover den private sfære. Myhr tror ordningen i fremtiden vil vært tjent med et klarere skille mellom disse to sporene. Et to-sporet system er veien å gå, slik at en sabbatsperiode, om enn kortere enn den nåværende, bør være tilgjengelig også i fremtiden. Vi mangler mye på å få en fungerende livsfasepolitikk på plass i domstolene, så muligheten for en time out bør stå åpen. På den annen side er det en kø av emner som burde interessere den som ønsker mulighet til fordypning eller utredningsarbeid, områder hvor arbeidet bør utføres nettopp av dommere. Selv har jeg vært så heldig å få nyte godt av min periode på seks måneder studiepermisjon. Jeg benyttet anledningen til å fordype meg i forskjellige sider ved arbeidsrammer og metoder for de nordiske innstillingsråd. I likhet med andre har imidlertid også smertelig fått erfare at sluttarbeidet som jeg har tatt sikte å gjennomføre når jeg var tilbake i jobb er vanskelig å få tid til. Når det gjelder rapportskriving, får jeg som leder i studiepermisjonsutvalget foreløpig si at dere får gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør, sier Myhr

16 T h e I n n o c e n c e p r o j e c t 233 personer frifunnet etter i gjennomsnitt 12 år i fengsel Gjennom å bruke tilgjengelige DNA-bevis har en amerikansk organisasjon fått frifunnet 233 personer. Alle var dømt til lange fengselsstraff. Et stort flertall av dem er blitt utpekt av vitner. Blir tilsvarende feil begått i Norge? Av Iwar Arnstad I 2007 åpnet prosjektet saken på ny og påtalemyndigheten gikk med på at de skulle få analysere dna-spor som ble sikret på ofrets kropp og klær. Med nye analyser og moderne DNA-analyse ble det fastslått at sporene ikke kom fra Barnes. Slik ble han frifunnet. Nå fortsetter etterforskningen etter den skyldige. De siste ukene har vært forunderlige, men i dag er jeg endelig fri, sa Barnes. Jeg skal gå videre i livet og en del av det vil være å gjøre alt jeg kan for at det ikke skal skje noen annen. Når jeg var i fengsel leste jeg om andre som hadde blitt frifunnet etter 10,15 eller 20 år og undret om det noen gang vil bli min tur. Jeg vil at folk skal vite at feilaktige rettsavgjørelser skjer i New York og at det går å gjennomføre reformer for å forebygge dem. Dansker i Nedre Telemark tingrett Siden oppstarten i 1992 har 233 personer blitt forklart uskyldige med bistand fra The Innocence project. Deriblant 17 personer som ventet på dødsstraff. Personene hadde gjennomsnittlig sittet tolv år i fengsel før de ble frikjente. The Innocence Project startet i 1992 for å bistå dømte som gjennom DNA-testing kunne bevises å være uskyldige. De er nå en ikke-kommersiell organisasjon knyttet til Cardoza School of Lay at Yeshiva University i New York. Prosjektet tar altså for seg dømte gjerningsmenn der det finnes bevis lagrede som DNA-test kan brukes. Hvis det ikke finnes slikt biologisk materiale avviser de å ta opp saken. The Innocence Project har ikke bare fått frikjent mange uskyldig dømte. De viser også på generelle svakheter i det amerikanske rettsvesen. Først og fremst gjelder det bevisførsel med vitnekonfrontasjon. Noen har rett og slett pekt ut feil person. Feilaktig identfisering Organisasjonen skriver på sitt nettsted at feilaktig identifisering har bidratt i over 75 prosent av de saker der uskyldige er blitt dømt og senere frikjent gjennom DNA-bevis. De viser til noen vanlige feil: Upresis identifisering fra øyevitner leder etterforskerne på feil spor fra starten av. Dermed får forbryteren et forsprang fordi politiet fokuserer på å lage en sak mot en uskyldig. Vitner har problemer med å peke ut riktige personer hvis de kommer fra en annen rase enn den mistenkte. På tross av voksende bevis mot usikkerheten med tradisjonell vitnekonfrontasjon er det fortsatt den vanligste bevisførselen mot en mistenkt. Påvirker ubevisst Det er vanlig i en vitnekonfrontasjon at et antall personer stilles på rekke og et vitne bes peke ut den de har sett. Her viser de til at den som leder avhøret ubevisst påvirker vitnet når de kommer til den mistenkte personen. Både her, og når det brukes foto av personer, peker vitner ofte ut den som er mest lik isteden for å ta stilling til om det faktisk er den personen de har sett. De går ut fra at gjerningsmannen er en av dem de skal velge blant. The Innocence Project har satt opp noen måter å forbedre sikkerheten kring identifisering fra vitner og disse brukes delvis i USA. Blant annet innebær det at den som leder avhøret ikke heller vet hvem som er mistenkt. Et annet råd er å gi instruksjoner om at vitnene ikke skal føle seg tvunget til å velge en og at den mistenkte De som er blitt frikjent gjennom The Innocence Project har i gjennomsnitt vært i fengsel i tolv år. ikke behøver å være med bland dem vitnet skal få se. Vitnet skal også selv fritt formulere hvor sikker den er på identifiseringen. Hovedproblemet med vitnebeviset er at det råtner på rot. Det vil si at hukommelsen både viskes ut, og det skjer en ubevisst påvirkning av selve erindringsinnholdet. Dette betyr at man må være mer skeptisk til vitnebevis som nærmer seg utløpsdato, uten at det går å fastsette eksakte slike datoer. Dette understreker viktigheten med å hurtig få opp saker som vesentlig er basert på vitnebevis. Det sier lagmann Torolv Groseth i Eidsivating lagmannsrett i en kommentar til Innocence projects funn. Faren med å bruke dna-bevis alene er at slike bevis kan plantes, eller smitte over, sier Groseth. Han synes at det er en positiv utvikling i Norge med det fokus som etter hvert har kom met på vitnebeviset. Professor Svein Magnusson ved Universitetet i Oslo gis honnør for sitt arbeid, blant annet etter boken Vitnepsykologi. Eksemplet Barnes Tenk deg at du har vært i fengsel i 20 år, men vet at du er uskyldig. Det var situasjonen for Steven Barnes. I 1989 ble han, nitten år gammel, dømt for voldtekt og drap av en elev i High School. I november 2008 kunne han gå ut av fengslet etter en frifinnelse, godt hjulpet av The Innocence Project. Øyevitner var en del av bevisene mot Barnes, men dommen viser også at tekniske bevis kan brukes feil. Kriminalteknisk bevisning ble brukt for å vise at jord på Barnes lastebilshjul lignet på jord fra stedet der forbrytelsen fant sted. Et spor som ble funnet på utsiden av Barnes lastebil passet også med et spesielt jeansmerke som ofret hadde hatt på seg når hun ble drept. The Innocence Project mener at dette viser hvordan bevis ikke blir prøvd vitenskaplig for å sjekke hvor mange andre klær sporet kunne ha ledet til, eller hvor mange andre jordspor som kan ligne. To medarbeidere fra danske domstoler skal hospitere ved Nedre Telemark tingrett i en måned. De to studentene er lærlinger ved danske domstoler, og skal ta fagbrev i kontorfag. Tingretten har god erfaring med praktikanter fra tidligere, og ser på dette som en markedsføring av egen domstol. Seksjonsleder Anne Kristin Persson sier at det også er nyttig for domstolens ansatte å få mer kunnskap om danske domstoler. Av Yngvild Schwung Nilsen Pia Larsen og Nanna Kjær Sørensen er elever ved toårig utdanning innen offentlig administrasjon, og er knyttet til henholdsvis byretten i Århus og byretten i Viborg som lærlinger. De startet sin utdanning høsten 2007, og vil være ferdig sommeren Som et ledd i dette er det som en prøveordning gitt anledning til en fire ukers hospiteringsperiode i utlandet, dekket av deres arbeidsgiver. De tok derfor kontakt med DA, med ønske om å få et opphold ved en norsk domstol. Administrasjonssjef Atle Monsen forteller at de har lagt opp til at Pia Larsen og Nanna Kjær Sørensen skal få delta i det ordinære arbeidet ved tingretten. Etter noen dagers innføring i domstolens oppgaver og rutiner, vil de derfor få prøve seg som saksbehandlere. Oppgavene de vil bli gitt opplæring i ligger innenfor rettsavdelingens arbeidsområder. Det er imidlertid planlagt at de også skal følge flere rettssaker mens de er i tingretten. Pia Larsen og Nanna Kjær Sørensen vil i tillegg få besøke Agder lagmannsrett, Nedre Telemark jordskifterett og Telemark politidistrikt. Det er dessuten planlagt to utflukter for å vise fram både skjærgården og fjellheimen i fylket. Vi er blitt tatt svært godt imot ved Nedre Telemark tingrett, oppstarten har gått over all forventning. Det gjelder også de språklige utfordringene, sier de to. De sier også at de er opptatt av å få mest mulig ny kunnskap om arbeid i en domstol. Det er interessant å sammenligne rutiner og arbeidsmetoder mellom de danske domstolene og Nedre Telemark tingrett. Nedre Telemark tingrett har god erfaring i å være vertsdomstol, da de flere ganger tidligere har tatt imot praktikanter. Administrasjonssjef Atle Monsen ser hospiteringsperiodene som en motivasjon i tingrettens arbeid. Foto: Domstoladministrasjonen Nanna Kjær Sørensen og Pia Larsen er svært godt fornøyd med introduksjonen de har fått av administrasjonssjef Atle Monsen og seksjonsleder Anne Kristin Persson ved Nedre Telemark tingrett. - I tillegg er dette en god markedsføring av egen arbeidsplass. Vår måte å organisere arbeidet på, bl.a. gjennom jobbrotasjon, gjør det enklere å ta imot praktikanter. Flere av saksbehandlerne ved tingretten vil kunne overlappe på oppgaver og involveres i ordningen. Dette betyr at ansvar for opplæring og oppfølging av praktikanter kan fordeles på flere, sier Monsen. Pia Larsen og Nanna Kjær Sørensen forteller at Domstolsstyrelsen i Danmark i fellesskap med lærlingordningen har lagt til rette for en gjensidig hospitering, slik at saksbehandlere fra Nedre Telemark tingrett vil kunne få anledning til en tilsvarende praksisordning i en dansk domstol. Ifølge Atle Monsen er ikke dette utenkelig å få til, om ikke nødvendigvis i samme omfang

17 u t s y n Norsk aktor i Haag: Med krigsforbrytelser som jobb Foto: ICTY Joakim Øren har bakgrunn fra Økokrims korrupsjonsteam, han har blant annet vært komitesekretær for Stortingets Justiskomite og jobbet som dommerfullmektig i Trondheim tingrett. I januar 2008 startet han som aktor i ICTY den internasjonale krigsforbryterdomstolen for tidligere Jugoslavia i Haag. ICTY er tenkt avviklet i 2010, men fram til da har Øren arbeidsdagene sine tett knyttet til det svært internasjonale arbeidsmiljøet der, og til dager hvor krigsforbrytere opptar nær sagt all hans tid. Av Åste R. Ruud Ved ICTY jobbet jeg først på en sak vedrørende Kosovokonflikten i og forbrytelser mot menneskeheten begått av serbiske/ jugoslaviske styrker mot den kosovoalbanske befolkningen, sier Joakim Øren. Saken hadde 6 tiltalte, deriblant en tidligere serbisk president, en tidligere jugoslavisk viseminister og en tidligere forsvarssjef, i denne saken. Saken gjaldt først og fremst deportasjon og tvangsflytting av kosovoalbanere med det formål å endre befolkningssammensetningen i Kosovo. Også forbrytelser som drap, seksuelle overgrep og ødeleggelser av religiøse bygninger inngikk som en del av saken, da disse kriminelle handlingene ble utført som et ledd i den planlagte deportasjonen og tvangsflyttingen. Omfattende dokumentasjon Rettsforhandlingene gikk over 2 år, det ble ført 235 vitner og 4300 dokumenter ble tillatt brukt som bevis. Dommen (på over 1700 sider) falt første uken i mars i år og 5 ble dømt mens tidligere president Milutinovic ble frikjent. Det er uklart på nåværende tidspunkt om saken vil bli anket, sier Øren. Nå venter Øren på at saken mot den tidligere sjefen for sikkerhetstjenesten i Serbia, Jovica Stanisic, og sjefen for sikkerhetstjenestenes elitestyrker, Franko Simatovic, skal starte. Saken gjelder de tiltaltes og sikkerhetstjenestens involvering i krigene i Kroatia og Bosnia og deres myndighet, bruk og finansiering av paramilitære styrker som for eksempel Arkan s Tigre. Øren forteller at disse gruppene begikk mange særdeles grove overgrep mot sivilbefolkningen i de nevnte krigene. Også den mye omtalte videoen av 6 muslimske menn som ble henrettet i et skogholt er en del av saken. Henrettelsene ble utørt av en paramilitær gruppe som sikkerhetstjenesten etter tiltalen hadde myndighet over. Øren har spesielt ansvar for den finansielle delen av denne saken; hvordan sikkerhetstjenesten finansierte styrkene gjennom uoffisielle midler og kanaler. Arbeider i team Vi jobber i team, og vanligvis er det minst 5-6 jurister som deler det juridiske arbeidet mellom seg. Eksaminasjon av vitner i retten, intervju og avhør av vitner, gjennomgang av dokumentbevis og tidligere forklaringer/vitnemål, samt skriving av prosesskrift er typiske arbeidsoppgaver, forteller Øren. Skriving av prosesskrift er mer fremtredende ved ICTY enn i norsk rett, da man i større grad har en skriftlig prosess. Prosessreglene her fordrer også i større grad skriftlige avgjørelser om prosessuelle spørsmål, legger han til. Arbeidsmetodikk Hovedetterforskningen i samtlige saker i ICTY er nå avsluttet. Det er foretatt en stor mengde avhør av personer som har vært utsatt for, eller vært vitner til, krigsforbrytelser. Det samme gjelder overfor personer med kunnskap om hvordan kommando- og myndighetslinjene har vært innen militæret, politiet og politikken. I tillegg er det samlet inn en stor mengde dokumenter og annen dokumentasjon. I retten kan man kort fortalt forklare oppbyggingen av sakene mot høytstående myndighetspersoner slik: 1) bevise primærforbrytelsene (mord, seksuelle overgrep, deportasjon osv) 2) bevise hvilke styrker/enheter/personer som utførte disse primærforbrytelsene 3) bevise/kartlegge kommando- og myndighetsstrukturen i forhold til disse styrkene/enhetene/personene, og 4) bevise at den tiltalte har begått en straffbar handling beskrevet i domstolens statutter, herunder å ha utvist det nødvendige forsett. Arbeidsspråket er engelsk, mens de fleste vitner taler bosnisk/ kroatisk/serbisk eller albansk. Det er derfor simultanoversetting til de nevnte språk i retten, i tillegg til fransk. Dette innebærer at man må ta hensyn til oversetternes arbeidsforhold slik at de gis tilstrekkelig tid til å oversette så presist og korrekt som mulig. Det blir også tatt fortløpende stenografisk referat fra rettsforhandlingene, og det er derfor nødvendig å følge med på referatet i samtid for å forsikre seg om at nedtegnelsene riktig gjengir det som fremkommer i retten. I tillegg må alle dokumenter oversettes til engelsk samt det språk tiltalte taler. Samarbeid med Norge ICTY har ikke tvangsmyndighet eller egen politistyrke og er derfor avhengig av andre lands myndigheter i forhold til å pågripe tiltalte personer, innhenting av bevis osv. Man er først og fremst avhengig av samarbeid med myndighetene i landene som tidligere utgjorde Jugoslavia. Joakim Øren I de senere år har samarbeidet stort sett blitt karakterisert som tilfredsstillende, men pågripelsen av de to gjenværende tiltalte som fortsatt er på flukt, Ratko Mladic og Goran Hadzic, er fremdeles en utfordring. For at disse to skal måtte stå til rette for sine handlinger, er ICTY og det internasjonale samfunnet prisgitt de serbiske myndighetenes innsats. ICTY har også samarbeid med Norge ved at etterforskere får tilgang til materiale som domstolen besitter. Øren forteller at ICTY i dag innehar en enorm mengde informasjon, og da justisminister Storberget var på besøk i 2008, var nettopp bevaring og tilgang til denne informasjonen for ettertiden, en av de tingene han drøftet med ledelsen i ICTY. Juridisk skjønn i et fremmed system Rettssystemet som benyttes her er en hybrid av common og civil law, men helt klart mest influert av førstnevnte. Man må dermed kunne opptre profesjonelt og anvende juridisk skjønn i et fremmed juridisk system som man ikke er opplært i, og dette er utfordrende, sier han. Man skiller også i mye større grad mellom aktoratets og forsvarets sak og vitner, og for eksempel er reglene i fht eksaminasjon av vitner forskjellig alt ettersom man eksaminerer egne eller motpartens vitner. I tillegg er det en rekke prosessregler som er unike for ICTY, noe som gjør utfordringen enda større. Andre utfordringer Øren står overfor i det daglige er størrelsen og kompleksiteten på sakene, dokumentmengden, nødvendigheten av å ha tilstrekkelig kunnskap innen historie, geografi og demografi, samt innsikt i de daværende nasjonale og internasjonale politiske prosesser på Balkan. Da Øren kom til ICTY i januar 2008 jobbet det allerede en norsk etterforsker og en norsk demograf ved aktoratet, men ingen norske aktorer. I ettertid har imidlertid Øren fått selskap av ytterligere to norske påtalejurister. FNs Sikkerhetsråd har vedtatt at samtlige saker i første instans skal være ferdig behandlet innen utgangen av 2009 og alle ankesaker innen Denne tidsplanen vil imidlertid neppe la seg gjennomføre, mener Øren. Blant annet ble Radovan Karadzic pågrepet etter Sikkerhetsrådets vedtak, og saken mot den tidligere lederen for de bosniske serberne har ennå ikke startet. Det er også usikkert hva som vil skje dersom de to siste tiltalte pågripes før domstolen blir nedlagt. Vi kommer ikke til å etterforske nye saker - nå er det snakk om å iretteføre de sakene der tiltale er tatt ut. De resterende sakene skal gå for de opprettede krigsforbryterdomstolene i Serbia, Kroatia og i Bosnia. ICTY tar de store sakene gjerne saker med høytstående tjenestemenn, mens landene selv tar de mindre sakene. Dette har vært et langsiktig mål både hos de nasjonale myndighetene på Balkan, i det internasjonale samfunnet og fra ICTY. God erfaring i folkerett I arbeidet her har jeg fått god innsikt i internasjonal humanitærrett og krigens folkerett, samt erfaring med å anvende denne jussen i praksis, sier Joakim Øren. Det er lærerikt og nyttig å se hvordan alvorlige krigsforbrytelser etterforskes og hvordan den store informasjonsmengden håndteres. Å aktorere slike store og komplekse saker på en hensiktsmessig måte er en stor utfordring; presentasjonen i retten må være både grundig og forståelig og i tillegg ivareta prosessøkonomiske hensyn. Videre er det nødvendig med gode rutiner for å ha oversikt over bevisene i sakene, der hovedforhandlingen gjerne kan gå over flere år. Det er dessuten spennende å arbeide i et annet rettssystem en hva man tidligere har erfaring fra. Og som i norske domstoler kommer man langt med å anvende godt juridisk skjønn, påpeker Øren. De fleste av de som jobber i ICTY har kontrakt ut Hva som skjer videre er uvisst, og Øren vurderer derfor fortløpende hvor lenge han skal fortsette sitt arbeide ved domstolen i Haag

18 Samordning av kompetansearbeidet - Kompetanse- og kvalitetsarbeid har vært drevet i forhold til domstolene i Domstoladministrasjonen (DA) lenge. Tidligere har ansvaret for arbeidet ligget hos forskjellige utvalg og avdelinger. Nå er dette arbeidet samordnet i en egen enhet for kompetanse i DA, forteller Carl August Heilmann som er avdelingsdirektør i enheten. Tinghusrevolusjonen Av Markus Iestra Fra nyttår ble det opprettet en egen kompetanseenhet i DA. Enheten har seks ansatte som skal sørge for at kvaliteten i norske domstoler blir ivaretatt. Det er viktig å påpeke at norske domstoler per i dag holder et veldig høyt nivå, så arbeidet vårt består i stor grad i å sikre at denne kvaliteten opprettholdes og videreutvikles, forteller Heilmann. Kvalitet er en av domstolenes overordnete verdier, og under denne verdien står det at domstolene skal treffe avgjørelser som er velbegrunnet og forståelige. I tillegg står det at domstolene skal opptre tillitskapende. Dette ansees som viktig for hvordan allmennheten oppfatter domstolene. Kvalitet er vanskelig å måle Kvalitet er et vanskelig målbart begrep, og man har ingen måleenhet. Det bør allikevel være et mål at ansatte i norske domstoler skal være best på rettsprosess. Det bør også fattes gode og riktige avgjørelser i domstolene, men i tillegg må også folk oppleve avgjørelsene som gode. Derfor er det viktig at folk blir tatt på alvor når de stiller i retten, og at deres møte med retten blir mest mulig behagelig, forklarer Heilmann. Heilmanns enhet er foreløpig bare i startgropen, men de har allerede gjort seg opp noen meninger om på hvilke områder det kan være rom for utvikling. Økt bruk av e-læring er noe vi bør se nærmere på sammen med annen kommunikasjon over Internett. Det er også mange gode masteroppgaver og doktoravhandlinger som omhandler aktuelle tema for domstolene som kun ligger i skuffer og arkiv. Disse bør kunne brukes i større grad enn det gjøres i dag. Samtidig bør det motiveres til mer forskning rundt aktuelle områder for domstolene. I tillegg blir en viktig del av vårt arbeid å stimulere til lokale og regionale initiativ som kan øke domstol kompetansen, forklarer Heilmann. Foto: Domstoladministrasjonen Den nye kompetanseenheten i Domstoladministrasjonen. Gode kurs allerede For at de ansatte i norske domstoler skal være best på rettsprosess, og den generelle kompetansen i norske domstoler skal være høy er det viktig at det finnes gode kurs for de som jobber i domstolene. Det er mange gode kurs i dag som fungerer bra mener Heilmann. Disse ønsker han å polere slik at de blir enda bedre. Han ønsker også at det blir egne oppstartskurs for saksbehandlere slik at de får den nødvendige opplæringen når de tiltrer. Det bør også innordnes slik at dommerfullmektige, advokater, saksbehandlere og dommere har flere kurs sammen. Dette er folk som treffer hverandre ofte og samhandlingen de i mellom er viktig, påpeker Heilmann. Innspill ønskes Vi kan sitte her å fantasere og tenke, men vi er først og fremst avhengig av å få høre hva brukerne av domstolen vil ha. Dette får vi best igjennom innspill fra de som er ute i domstolene. Dette er en veldig viktig forutsetning for oss, poengterer Heilmann. Han oppfordrer også til at enheten får høre om de tiltakene som allerede foregår ute i domstolene regionalt og lokalt slik at de eventuelt kan adoptere disse nasjonalt. Follo tingrett, Ski Av Tage Borøchstein Historisk tinghus-epoke mot slutten Stortingets vedtak fra 2001 om å redusere antall tingretter fra 92 til 66, gjorde at det tvang seg fram behov for en rekke nye tinghus som skulle huse de nye og større domstolene. Siden DA ble opprettet er totalt 12 nye tinghus ferdigstilt. I tillegg kommer en god del oppgraderinger og utvidelser. Det sier seniorrådgiver Gunvor Klausen i Domstoladministrasjonen. Selv om strukturendringene snart er i havn, er det fremdeles mange domstoler som trenger mer funksjonelle og større lokaler. Nå har vi fått igangsatt lokaler for Gulating og den nye Inntrøndelag tingrett, noe som har vært en prioritert oppgave i en årrekke. Gulatings nybygg vil stå ferdig er sommeren 2011, mens utvidelsen av tinghuset på Steinkjer vil være ferdig høsten Sistnevnte blir også en samlokalisering av Inntrøndelag tingrett og Nord- Trøndelag jordskifterett, sier Klausen. Hun har jobbet med lokaler i domstolene helt siden DA ble opprettet. Store prosjekter på vent Så har vi en rekke prosjekter hvor fremdriften er uavklart både på grunn av manglende bevilgninger og fordi blant annet tomtevalg og reguleringer må avklares. Dette gjelder blant annet nye tinghus for i Bergen, Stavanger, Molde og Drammen. I tillegg kommer Søndre Vestfold tingrett i Sandefjord, sier Gunvor Klausen I tillegg til disse store prosjektene er det ytterligere behov for nye lokaler i en rekke domstoler med små og lite tidsriktige lokaler. Tinghus-arkitekten Mange arkitekter har stått bak tinghusene som har reist seg det siste tiåret, men arkitektfirmaet Stein Halvorsen AS står i en særstilling med tingrettene Indre Finnmark, Øvre Romerike, Follo, Hønefoss og Gjøvik på merittlisten. Det har vært veldig spennende å delta på et samfunnsoppdrag som å utforme nye domstoler. Alle våre prosjekter har prioritert at arkitekturen skal synliggjøre tinghusene som offentlige og publikumsrettede bygg. Gjøvik Tinghus er nok det beste eksempelet på det. Dette har store, åpne atrium, flotte og høye rettssaler, samt masse glass og overlys. Også rettsmeklingsrommene er tidløse og inviterende, sier Stein Halvorsen og hans kollega og partner Magnus Rynning-Tønnesen. Savner visjoner hos byggherrene Et godt resultat avhenger også av at byggherren vil noe med bygget, mener arkitektene. En arkitekt liker ikke at løsningene preges mer av kostnadskutt enn kvalitet gjennom gode materialer. Se for eksempel på Høyesterett i Oslo. Bygningen utstråler kvalitet, autoritet og tidløshet. Det mener vi er et riktig signal for justisbygg som domstoler, politihus og fengsler, sier Rynning-Tønnesen. Arkitektene mener at dagens praksis med å leie bygg fra private, er et steg vekk fra dette

19 - Hvis staten eide byggene, ville det vært enklere å inkludere de riktige løsningene gjennom Statsbygg. Med private eiere bygges ikke et tinghus som skal vare, det blir et kortere perspektiv og enklere løsninger. Med Statsbygg i førersetet ville det blitt mer profesjonalisert, sier Halvorsen. De mener også at DA kunne hatt mer styring med tinghusbyggingen enn tilfellet er i dag, det ville gitt en erfaringsbase mellom de ulike byggeprosjektene og dermed mer kontinuitet og forståelse for viktige kvaliteter. Øvre Romerike tingrett, Eidsvoll Erfaringer må samles I dag legges for mye av føringene til byggherren og de ulike sorenskriverene. Sistnevnte har som regel liten erfaring med lignende prosesser og kan ofte være i domstolen i kun en kortere periode. Brukermedvirkning er viktig, men den kan bli bedre med tyngre erfaring og oversikt, sier Halvorsen. Etter hans mening kunne man med fordel kontrahert interiørarkitekt tidligere til arbeidet. Resultatet blir ellers lett at innspillene ikke kan realiseres, eller at det krever masse ommøblering, sier han. Vi opplever at interiørarkitektene har gode innspill absolutt som bør fanges opp, sier Halvorsen. Tinghus-arkitektene Stein Halvorsen og Magnus Rynning-Tønnesen Indre Finnmark tingrett, Tana Bru Siden DA ble opprettet er totalt 12 nye tinghus ferdigstilt. I tillegg kommer en god del oppgraderinger og utvidelser: Ringerike tingrett, Hønefoss Nye tinghus Jæren tingrett i Sandnes Ringerike tingrett på Hønefoss Haugaland tingrett i Haugesund Gjøvik tingrett Tromsø Tinghus Moss tingrett Follo tingrett Glåmdal tingrett i Kongsvinger Sis-finnmárkku diggegoddi / Indre Finnmark tingrett i Tana Nordre Vestfold tingrett i Horten Borgarting lagmannsrett i Oslo Øvre Romerike tingrett på Eidsvoll Utvidelse av lokaler Kristiansand tingrett Aust-Agder tingrett Fjordane tingrett Ombygginger Senja tingrett Halden tingrett Trondenes tingrett Oslo tingrett Alstadhaug tingrett Bergen Tinghus Eidsivating lagmannsrett lokaler på Eidsvoll Heggen og Frøland tingrett Øst-Finnmark tingrett Gjøvik tingrett Alle bilder: Stein Halvorsen AS 36 37

20 Nye grep for åpenhet i krigsforbrytersak Pressekonferanse om dommen og direktesending fra domsavsigelsen. Det var noen av de grep tingrettsdommer Finn Haugen i Oslo tingrett brukte i forbindelse med den første krigsforbrytersaken i Norge for handlinger begått utenfor landets grenser. Haugen deltok også i debatt i Dagsnytt atten. Strategien var lagt på forhånd. Finn Haugen intervjues av Dagsrevyen. Av Iwar Arnstad Jeg la en mediestrategi i god tid før oppstart av saken. Ettersom dette var en sak som på vesentlige punkter skilte seg fra en tradisjonell straffesak så jeg det som viktig å få en mest mulig dekkende fremstilling av sakens mange spesielle temaer. Strategien ble også avklart med sorenskriveren som ikke hadde prinsipielle motforestillinger, men tvert i mot oppmuntret han meg til å ta slike grep. Filming i hovedforhandling Haugen bestemte seg for å tillate filming av de profesjonelle aktørene i den innledende fase, men ikke med direktesending på grunn av at det ville bli nevnt navn. Han tillot ikke filming av tiltalte og vitner. TV-selskapene måtte også samarbeide om ett felles kamera. Filmingen ble balansert og egnet som innføring i saken av flere grunner. De spesielle overordnede juridiske spørsmålene ble prosedert ved innledningen av saken. Forsvareren fikk også et større spillerom med et eget innledningsforedrag. Før tiltalte forklarte seg ga professor Mønnesland en historisk innføring i konflikten. At filmopptaket ble lite brukt er en annen sak. TV-kanalene foretrekker egenprodusert stoff i form av egne rapporter og intervjuer tatt i pausene. Slik sett ble det nærmest som vanlig mye skrik og lite ull ut av filmingen, sier Haugen. Tett dialog med media Saken var egnet for en tettere dialog mellom media og meg enn det som vil være vanlig og forsvarlig i en mer ordinær straffesak. Dette på grunn av sakens ekstraordinære karakter med krigsforbrytelse, kompliserte grunnlovsspørsmål, handlinger begått i annet land og mange vitner ført via video-link. Jeg valgte bevisst en tirsdag formiddag for domsavsigelse da jeg visste at det passer mediene bedre enn en fredag eller mandag, sier Haugen. Isteden for domsforkynning brukte jeg fremmøteforkynning kombinert med rettsmøte. Tiltalte, påtalemyndighet, forsvarer og bistandsadvokat fikk tilgang til dommen 30 minutt før rettsmøtet. Vi hadde blitt enige om at de skulle gå direkte derfra inn i rettsmøtet. Rettsmøtet ble spesielt tilrettelagt for media og tilhørere gjennom at opplesningen ble begrenset til et sammendrag på 20 minutter i stedet for et par timer, og kunne overføres direkte i tv og radio fordi ingen navn ble brukt. Domsslutningen ble også anonymisert fordi forkynningen hadde skjedde på forhånd. Likebehandling - Det ble en full likebehandling av media når aktørene gikk rett fra lesingen av dommen til rettssalen med offentlig opplesning av sammendraget og resultatet. Alle tv- og radioselskapene fikk anledning til bruk av eget utstyr i rettssalen. 50 eksemplarer av hele dommen anonymisert vedrørende enkelte vitner ble umiddelbart etter opplesningen av sammendraget gjort tilgjengelig for tilhørere og media. Samtidig ble det opplyst at dommen da var gjort allment tilgjengelig på Internett. Påtalemyndigheten og forsvarerne kunne også kommentere dommen etter rettens opplesning da de hadde lest hele dommen og ikke bare hørt sammendraget. Pressekonferanse Etter rettsmøtet fikk mediene anledning til å få kommentarer fra aktor og forsvarer i en halv time. Da startet en pressekonferanse. For å markere at dette var noe annet enn tingrettens formelle meddelelse av dommen, skjedde dette uten meddommerne til stede, uten bruk av kappe, uten aktor/forsvarer og i et annet rom. Det ble tillatt direkte overføring på tv og radio fra dette pressemøtet, og jeg stilte meg åpen for enkeltintervjuer i etterkant. Pressefolkene stilte relevante spørsmål, og dialogen i pressemøtet bidro etter min oppfatning til klargjøring av sakens mange temaer, sier Haugen. Dagsnytt atten Haugen deltok samme ettermiddag i NRKs Dagsnytt atten sammen med professorene Mønnesland og Andenæs i et 10- minutters innslag om dommen. Det har i mange sammenheng blitt uttrykt en fare med å kommentere dommer da det kan gi nye fortolkninger av dommen. I denne saken var det ikke vanskelig å holde seg innenfor grensen for hva som kan kommenteres. Temaene her var mer overordnede og gjaldt primært bruk av nye krigsforbryterbestemmelser i forhold til Grunnloven vedrørende tilbakevirkende kraft, og om krigsforbrytelser begått i et annet land skulle straffes i Norge, sier Haugen. I en ordinær straffesak er det interessante gjerne rettens vurdering av bevisene. Da er det vanskeligere å ikke si noe som kan oppfattes som en fortolkning av dommen. Ut over det som står i dommen, vil det være feil å si hvorfor retten har lagt mer vekt på det ene beviset isteden for det andre. Nummererte avsnitt Haugen tok også noen andre grep. For å gjøre dommen mest mulig tilgjengelig for tiltalte, fornærmede, interesserte i utlandet og media, valgte han å utarbeide et sammendrag på fem sider dvs. 28 avsnitt som i stor grad var hentet fra dommen. Dette sammendraget ble så den innledende delen av dommen. I tillegg lagde han 18 kapitteloverskrifter i dommen for å lette oversikten. Visstnok for første gang i en tingrettsdom valgte jeg også å S t o r t i n g e t s s t r u k t u r v e d ta k s n a r t g j e n n o m f ø r t : Ønsker færre domstoler Det er nå 68 tingretter. Ved starten av strukturreformen vedtatt av Stortinget i 2001 var det 92. Domstoladministrasjonen (DA) ønsker en ytterligere reduksjon. I første omgang foreslås det en sammenslåing av Bergen tingrett og Nordhordland tingrett. Forslaget går nå til politisk behandling. DA ønsker ytterligere strukturendringer. Foreløpig har det vært vanskelig å få politisk aksept for dette. Av Erling Moe Bergenhus tingrett? Forslaget om sammenslåing av de to førsteinstansdomstolene i Bergen tinghus er basert på samme argumentasjon som fikk Stortinget til å godta sammenslåing av Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett med virkning fra 1. januar Det er naturlig med bare én førsteinstansdomstol i samme bygg: Det frigjør ressurser, er mer kostnadseffektivt og innebærer økt servicegrad overfor domstolens brukere og bedre kommunikasjon med eksterne aktører. Høringsuttalelsene gir ulike svar på ønsket om sammenslåing i Bergen. Nordhordland tingrett ønsker ingen sammenslåing. Det gjør heller ikke dommerne i Bergen tingrett. Ledergruppen i Arkitekttegning, Steinkjer tinghus nummerere alle avsnittene fortløpende slik som Høyesterett nå konsekvent har gjennomført. Dette forenkler henvisningene til dommen og er spesielt egnet der det tas utskrifter som kanskje har forskjellig format og derfor ikke samme tekst på samme side. Hele dommen ble oversatt til engelsk og serbisk, og derved tilgjengelig utenfor landets grenser. Angrer ikke - Sett tilbake nå, ville jeg i det alt vesentlige tatt de samme grepene i forhold til media. Det vil for eksempel ikke være nærliggende med pressekonferanser i de fleste saker vi behandler. Men i denne spesielle saken synes jeg det fungerte godt. For Haugen var det den mest spesielle sak han har administrert. Den gjaldt handlinger begått i et helt annet land på et tidspunkt da den domfelte ikke hadde noen tilknytning til Norge. Vitnene var alle sammen fra en annen del av Europa. At det var første gang etter krigsoppgjøret at en straffesak skulle prøves opp mot grunnlovsparagrafer gjorde også saken helt spesiell, sier Haugen. Innslaget i Dagsnytt atten finnes i sin helhet på www1.nrk.no/nett-tv/indeks/ Bergen tingrett gir ingen anbefaling, men presiserer at en sammenslåing krever tilføring av ressurser blant annet til evalueringsog utviklingsarbeid. - En eventuell sammenslått domstol bør hete Bergenhus tingrett, heter det i høringsuttalelsen fra ledergruppen ved Bergen tingrett. Hvis Justisdepartementet bifaller forslaget er det ventet at en sammenslåing blir foreslått i Statsbudsjettet for 2010, og at de to domstolene blir én fra 1. januar Snart i mål Stortinget vedtok våren 2001 strukturreformen, som innebar reduksjon av antall førsteinstansdomstoler fra 92 til 66. Senere er tallet justert til 67. Domstoladministrasjonen fikk som en av sine første store oppgaver å gjennomføre denne reformen. På grunn av manglende bevilgninger fra Stortinget ligger DA etter skjema, men ekstrabevilgningen til nytt tinghus på Steinkjer som kom i Regjeringens krisepakke gjør at nå bare mangler bare en endelig avklaring knyttet til domstolene i Larvik og Sandefjord før reformen er i mål. Stortinget har bestemt at de gjennomførte strukturendringene skal evalueres etter at prosessen er ferdig, men DA ønsker å starte denne evalueringen så snart som mulig. Bilde: Praksis sivilarkitekter 38 39