JAHN OTTO JOHANSEN FOLKET SOM INGEN VIL. Forfølgelsen av sigøynerne i Øst- Europa

Transkript

1

2 JAHN OTTO JOHANSEN FOLKET SOM INGEN VIL HA Forfølgelsen av sigøynerne i Øst- Europa

3 Om forfatteren: JAHN OTTO JOHANSEN (f. 1934) er særlig kjent som en av NRKs mest profilerte utenriksmedarbeidere gjennom tidene og er en av Norges fremste eksperter på sentral- og østeuropeiske land. Han er også en av landets mest produktive sakprosaforfattere. I 1999 mottok Jahn Otto Johansen den anerkjente spanske sigøynerprisen Premio Hidalgo for sitt sterke engasjement for sigøynernes sak, blant annet gjennom bøkene Sigøynernes Holocaust og nettopp Folket som ingen vil ha. Begrunnelsen var den samme da Jahn Otto Johansen i 2012 ble tildelt Fritt Ords Honnør.

4 Om boken: Debatten om romfolket raser i norske medier og vekker voldsomme følelser. Det som derimot ofte mangler, er kunnskap om romfolket eller sigøynerne, som mange av dem faktisk foretrekker å bli kalt. Denne nyutgaven av Jahn Otto Johansens Folket som ingen vil ha forfølgelsen av sigøynerne i Øst-Europa, som opprinnelig utkom I 1995, vil kunne bidra til en mer informert diskusjon. Boken er forsynt med et nyskrevet forord som griper rett inn i dagens ordskifte. Folket som ingen vil ha er et dokument om den omfattende undertrykkelsen av sigøynerne, gjennom historien og frem til våre dager. Jahn Otto Johansen hevder at sigøynerne i Øst-Europa til alle tider har vært plassert aller nederst på samfunnsstigen. Med utgangspunkt i en presentasjon av sigøynernes historie og kultur tar han for seg deres skjebne i de ulike østeuropeiske landene og regionene, med avstikkere til situasjonen i Vest-Europa. Forfølgelsen avtok ikke under de demokratiske regimene som erstattet kommuniststyrene i øst. Johansen påviser hvordan den fortsatt foregår etter et til dels systematisk og grusomt mønster, fra knebling av kulturelle uttrykk til rene pogromaktige, voldelige overgrep.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2. utgave 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 «... i Romania og andre steder er sigøynerne også nederst på rangstigen. Hva er den egentlige grunn? Fordi de er annerledes, og hva som er enda verre: Fordi de også er annerledes enn de som er annerledes. Fordi de stjeler. Og på grunn av deres uro; alltid er sigøynerne på farten. Men også deres fremmedartede skjønnhet, som får oss til å se heslige ut, gjør at vi har et ondt øye til dem. Og fordi de ved sin blotte eksistens reiser tvil om vårt eget verdisystem. De er vel alltid en opera eller operette verdt, selv med alt det stygge man forbinder med dem det asosiale, unormale og uverdige.» (Günter Grass i Rede vom Verlust)

7 Forord Sigøynerne er i dag den europeiske minoritet som det diskrimineres mest mot. Intet europeisk land kan rose seg av å føre en virkelig tolerant politikk overfor sigøynerne. Også i de vesteuropeiske demokratier utsettes sigøynerne for en diskriminerende behandling, av rasistiske grupper så vel som av myndighetene. Overgrep mot sigøynerne er ikke uvanlig i land som Spania, Italia, Frankrike, Østerrike og Tyskland, og i Storbritannia mener både sigøynerne selv og uavhengige forskere at hele deres kultur og livsform er truet. Men mest alvorlig er situasjonen i de tidligere kommuniststater. Der behandles sigøynerne på en måte som kan sammenlignes med jødenes situasjon på tallet. I det tidligere Jugoslavia har sigøynerne vært utsatt for overgrep av både serbere og kroater. Den såkalte etniske rensing har ikke bare gått ut over muslimene, selv om de tallmessig utgjør den største gruppe av ofre. Også sigøynerne i Bosnia-Hercegovina er rammet av etnisk rensing. De er blitt voldtatt og drept, de drives på flukt fra sted til sted og hele deres livsform holder på å gå under. Men sigøynernes skjebne i det tidligere Jugoslavia ofrer internasjonale massemedia liten oppmerksomhet. Det var også påfallende at da 50-årsdagen for russernes befrielse av Auschwitz ble markert i januar 1995, ble sigøynerne skjøvet helt til side både av de polske arrangører og av jødiske overlevende. Ved siden av jødene var det bare én folkegruppe som ble utryddet på rent rasistisk grunnlag. Det var sigøynerne, som prosentvis

8 mistet minst like mange som jødene gjorde. Det var nok å være jøde eller sigøyner for å komme på listen over dem som skulle utryddes. Andre folkegrupper som ble betraktet som mindreverdige, led også store tap. Mange serbere, polakker, russere, tsjekkere og andre mistet livet i konsentrasjonsleirene. Men det var bare jødene og sigøynerne som skulle utryddes utelukkende fordi de tilhørte etniske folkegrupper. Det reduserer ikke det unike i det jødiske holocaust dersom man også minnes sigøynerne som ofre for den nazistiske utryddelsespolitikk. De ansvarlige for Buchenwald-markeringen forstod dette. Der fikk i hvert fall sigøynerne sitt eget minnesmerke. Det er mange grunner til at sigøynernes skjebne under annen verdenskrig og i dag ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet. Én ting er at de ikke har effektive internasjonale organisasjoner til å tale sin sak som jødene heldigvis har. Fremveksten av antisemittisme i den senere tid viser at det er høyst nødvendig med aktive pressgrupper og menneskerettighetsorganisasjoner som jødene kan støtte seg til. Sigøynerne har heller ikke noe hjemland de kan appellere til om hjelp. De gjør ikke krav på noe territorium og er ikke årsak til grensetvister. Derfor blir forfølgelsen av sigøynerne ikke oppfattet som en trussel mot freden og sikkerheten i Europa, og følgelig kommer den heller ikke på den politiske dagsorden. Antagelig finnes det også andre årsaker til at så mange grupper og regimer ustraffet kan diskriminere sigøynerne. Sigøynerne har mindre enn noen annen folkegruppe latt seg assimilere i storsamfunnet. De fleste sigøynere lever under sosiale forhold som gjør at de lett betraktes som

9 samfunnets berme. De har heller ikke den samme kulturelle status som andre grupper som utsettes for diskriminering jødene, ungarerne i Romania og Slovakia eller tyskerne i Romania, Polen og Russland. Utdannelsesnivået hos sigøynerne ligger i praktisk talt alle europeiske land under det som er vanlig for andre folkegrupper. Det kan også tenkes at mange har dårlige personlige erfaringer med sigøynere, ved at de er blitt utsatt for lommetyver, påtrengende tiggere, plagsomme spåkoner og bedragerier. Eller det vises til at sigøynerne utnytter vårt velferdssystem og vanskjøtter boliger samfunnet stiller til disposisjon for dem. Det er sjelden man møter mennesker som har noe godt å si om sigøynerne. Men man kan ikke av den grunn stigmatisere et helt folk. Dessuten er den virkelige test på toleranse og humanisme at man ikke gir etter for rasistiske fordommer selv om man har aldri så dårlige erfaringer med enkeltmennesker. Uansett har vi ingen unnskyldning for å overse sigøynernes skjebne i dagens Europa. På samme måte som graden av antisemittisme er en lakmustest på et samfunns sosiale og åndelige helsetilstand, er behandlingen av sigøynerne en viktig prøve på hvor befestet demokrati og menneskerettigheter er. Derfor bør sigøynernes situasjon angå oss alle. Denne boken kom første gang ut i Tidsangivelser som «nå», «i dag», «i våre dager» og «i nyere tid» skriver seg altså fra denne tiden. I noen tilfeller refereres det til kilder som ikke lenger eksisterer, for eksempel

10 Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Mye har forandret seg siden 1990-årene, og i et nyskrevet etterord rettes blikket mot de forhold som sigøynerne, eller rom, som nå er den offisielle betegnelsen i Norge, lever under i 2010-tallets Europa.