Kapittel 1. Innføring i Sjørett

Transkript

1 Sist endret: Kapittel 1. Innføring i Sjørett Juss handler om normer. Ikke alle normer er rettsnormer og vi skiller derfor mellom rettslige normer og andre normer. De normene som stortinget vedtar og kongen sanksjonerer (Jfr. Grunnloven 76) er rettslige regler som må følges av de som faller inn under dens virkeområdet. Karakteristisk for rettsreglene er at de setter makt bak kravene, som f.eks. straff eller tvangsfullbyrdelse. 1.1 Rettssystemet i Norge Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk-juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utdøvende og en dømmende makt. lovgivningsmakten måtte legges til en folkevalgt forsamling den utøvende makt til Kongen (nå regjeringen) domsmakten til domstoler sammensatt av personer valgt ved loddtrekning blant folket og for kort tid Kilde: Berg, Ole T.. (2014, 22. mai). Maktfordelingsprinsippet. I Store norske leksikon. Hentet 26. februar 2015 fra De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og tingrettene (tidl. kalt herreds- og byrettene). Disse domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker. I tillegg til disse finnes enkelte domstoler med spesielt avgrenset kompetanse. Jordskifterettene og Arbeidsretten i Oslo er eksempler på slike særdomstoler. Domstolene er en del av det offentlige styringssystemet i en rettsstat som bygger på demokratiets grunnprinsipper. Domstolene betegnes gjerne som den tredje statsmakt. Domstolene er hierarkisk oppbygd, med Høyesterett som øverste domstol. Siden forliksrådene kun behandler bestemte typer sivile saker, betegnes tingrettene som første instans, lagmannsrettene som annen instans og Høyesterett som tredje instans Høyesterett Høyesterett er landets øverste domstol og ankeinstans for dommer avsagt av domstolene på lavere nivå. Det er bare én Høyesterett, og domstolen holder til i Oslo. Avgjørelsene som treffes her, er endelige og kan ikke ankes eller påklages. Et spesielt unntak gjelder saker som kan bringes inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Tre av høyesterettsdommerne utgjør Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dette regnes som en egen domstol, som må gi sitt samtykke for at saken kan bringes inn for Høyesterett. Utvalget kan også treffe endelig avgjørelse i en del saker. Høyesterettsdommerne gjør tjeneste i kjæremålsutvalget etter tur. 1 / 41

2 I Grunnloven 88 heter det at Høiesteret dømmer i siste Instans. Det betyr at Høyesterett er Norges øverste domstol og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en justitiarius og har i tillegg atten dommere. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger. I visse tilfeller deltar alle dommerne i avgjørelsen av en sak (plenum). Høyesteretts kjæremålsutvalg regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i kjæremålsutvalget. Saksområde Høyesterett er en ankedomstol som behandler anker og kjæremål over avgjørelser truffet av lavere domstoler. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker og har myndighet på alle rettsområder. Det er likevel slik at Høyesterett ikke tar stilling til skyldspørsmålet i straffesaker. Saksbehandling Alle saker til Høyesterett blir først behandlet av kjæremålsutvalget. Anke er det rettsmiddelet som normalt brukes overfor dommer avsagt av lavere domstol, mens kjæremål brukes overfor kjennelser og beslutninger. Kjæremålsutvalget virker som en silingsinstans for alle anker og avgjør om en sak har slik betydning at den skal slippe inn for Høyesterett. Ingen anker kan fremmes til Høyesterett uten at kjæremålsutvalget har gitt sitt samtykke. I tillegg blir kjæremål avgjort endelig av kjæremålsutvalget. Saksbehandlingen i kjæremålsutvalget er skriftlig, og avgjørelsene treffes på grunnlag av sakens dokumenter. I Høyesterett (i avdeling) er rettsforhandlingene nesten alltid muntlige og går for åpne dører. Men det er ingen umiddelbar bevisføring i form av parts- eller vitneforklaringer slik som i tingrett og i lagmannsrett. Høyesterett reiser heller ikke på befaring. Offentliggjøring av avgjørelser Avgjørelser truffet av Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg offentliggjøres i Norsk Retstidende og gjennom Lovdata. Kortversjon av nye avgjørelser legges også ut på Høyesteretts hjemmeside på Internett Lagmannsretten Det er seks lagmannsretter i Norge. De dekker hver sin geografisk bestemte rettskrets, som betegnes som lagdømme. De seks lagmannsrettene er: Borgarting, med sete i Oslo, dekker fylkene Oslo, Buskerud, Østfold og sørlige deler av Akershus. Eidsivating, med sete på Hamar, dekker fylkene Hedmark, Oppland og nordlige deler av Akershus. Agder, med sete i Skien, dekker fylkene Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. 2 / 41

3 Gulating, med sete i Bergen, dekker fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland. Frostating, med sete i Trondheim, dekker fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord- Trøndelag. Hålogaland, med sete i Tromsø, dekker fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Lagmannsretten ledes av en førstelagmann og har flere lagdommere. Lagmannsretten tar stilling til anker og kjæremål over avgjørelser fra tingretten. Mens tingrett betegnes som domstol i første instans, er lagmannsretten altså domstol i annen instans. Lagmannsretten behandler sivile saker og straffesaker, og virksomheten er av rent dømmende karakter. Hver lagmannsrett har sitt område, som kalles lagdømme. Lagmannsrettene behandler ankesaker fra førsteinstansdomstolene i dette lagdømmet Tingretten Fra 1. januar 2002 kalles domstolene i første instans for tingretter. (Tidligere ble de kalt herreds- eller byretter). Hver tingrett har hvert sitt område. Dette kalles domssokn, og består av én eller flere kommuner. Det er i dag 89 tingretter fordelt på 85 domssogn. I noen domssogn er oppgavene fordelt mellom flere domstoler. (Regjeringen har imidlertid vedtatt å redusere antallet tingretter til 66 og antallet domssogn til 63. Sammenslåingene startet i første halvår 2003.) Før var byretten det vanligste navnet på domstolen i en bykommune, og herredsretten vanligvis navnet på domstolene i landkommunene. Med unntak av noen domstoler (Oslo skifterett og byskriverembete, og byfogdembetene i Bergen, Stavanger og Oslo) skiftet alle by- og herrredsrettene navn til tingretter 1. januar Norge er inndelt i domssogn for tingretter. Med unntak av Oslo, Bergen og Stavanger er det i hvert domssokn én tingrett som behandler alle typer saker. Disse kalles fullfaglige domstoler. Regjeringen har vedtatt å endre grensene mellom domstolene i Norge, og tallet på førsteinstansdomstoler skal reduseres fra 92 til 66 fram til Regjeringen vil også redusere antallet domssogn fra 87 til 63. De første endringene trådte i kraft første halvår Størrelsen på tingrettene varierer sterkt, først og fremst etter befolkningsmengden i domssoknet. De minste embetene består av sorenskriveren, én dommerfullmektig og tre saksbehandlere. Oslo tingrett, som er den største domstolen, har ca 170 ansatte. Tingrettene har både dømmende oppgaver og forvaltnings- og registreringsoppgaver. De dømmende oppgavene er i hovedsak å avgjøre straffesaker og å løse privatrettslige tvister. Forvaltnings- og registreringsoppgavene er blant annet tinglysing, dødsfallsregistrering, utstedelse av skifteattest, notarialforretninger, vigsler og registrering av partnerskap. Bergen og Stavanger har egne byfogdembeter, som tar seg av namssaker, skiftesaker og tinglysing. I Oslo er disse oppgavene fordelt på Oslo byfogdembete og Oslo skifterett- og byskriverembete Forliksrådene I hver kommune skal det være et forliksråd. Med godkjennelse av fylkesmannen kan kommunestyret dele en kommune i flere forliksrådskretser. Hvert forliksråd består av tre lekfolk og like mange varamedlemmer som velges av kommunestyrene for fire år av gangen. Forliksrådene skal mekle mellom partene i visse saker og har vid adgang til å avsi dom. Det behandles 3 / 41

4 mellom og saker i forliksrådene hvert år, og de fleste sivile tvister finner sin løsning der. Forliksrådene behandler ikke straffesaker. Forliksrådet er både meklingsinstans og domstol for sivile saker. Et krav om for eksempel betaling av gjeld kan fremmes for forliksrådet for å oppnå en minnelig løsning eller få fastslått ved dom at kravet er rettsgyldig. Både forlik og dom i forliksrådet har rettsvirkning og kan eventuelt tvangsfullbyrdes. Alle kommuner har forliksråd. Forliksrådet består av tre lekfolk og like mange varamedlemmer, som velges blant kommunenes innbyggere for fire år om gangen. Forliksrådet har en sekretær som står for ekspedisjon og saksbehandling. I en del kommuner er hovedstevnevitnet eller lensmannen sekretær for forliksrådet. Hvilke saker behandles? Forliksrådet brukes for tvisteløsning i mange saker. Det kan for eksempel dreie seg om gjeldskrav, kjøpstvister, erstatningskrav, nabotvister, tvister i forretningsforhold o.a. Sivile rettstvister skal som hovedregel behandles av forliksrådet før de eventuelt kan fremmes for tingretten. Hvis forliksrådet finner det for vanskelig å dømme i saken, kan den henvises til tingretten. Det er en del saker som ikke skal behandles i forliksrådet. De viktigste unntakene er: Saker om ekteskap, skifte og barnefordeling Saker om patenter, varemerker o.l. Saker som er avgjort i Forbrukertvistutvalget. Det er også en del saker der partene kan unnlate å nytte forliksrådet. De viktigste tilfellene er: Saker der begge parter har vært bistått av advokat, og saksøker og dennes advokat finner det uten hensikt å bringe saken inn for forliksrådet. Saker der den innklagede ikke har kjent bopel, arbeidssted eller forretningssted i riket. Saker med flere parter, der noen kan unntas etter loven eller pga tidligere mekling. Saker mot staten eller en kommune eller mot statlige eller kommunale myndigheter. Hvordan inngi forliksklage? En forliksklage behandles vanligvis av forliksrådet i den kommune der den innklagede bor eller har forretningssted. En trenger ikke bruke advokat. Det er en fordel at forliksklagen inngis skriftlig, men det er også adgang til å fremsette den muntlig ved personlig fremmøte. I forliksklagen må det kort forklares hva saken gjelder, hva kravet går ut på og grunnlaget for dette. Den må også inneholde utførlig navn og adresse til den innklagede. Viktig dokumentasjon, f.eks. faktura, betalingsavtale o.l. legges ved. Ferdigtrykt skjema for forliksklager kan kjøpes hos mange bok- og papirforhandlere. Forliksrådet forkynner klagen for den innklagede. I de fleste sakene vil den innklagede få pålegg om å 4 / 41

5 svare på klagen, det vil si å gi et tilsvar. Tilsvaret skal vise hvilket standpunkt innklagede har til saken og må leveres innen en bestemt frist. Hvis den innklagede godtar klagerens påstand, kan forliksrådet avsi dom på dette grunnlaget. Men klageren eller den innklagede kan likevel kreve at det skal innkalles til mekling. Hvis den innklagede bestrider påstanden, skal det innkalles til mekling. Hvis den innklagede ikke leverer tilsvar, kan forliksrådet avsi såkalt uteblivelsesdom i samsvar med klagerens påstand, hvis klageren krever det. I noen saker vil forliksrådet innkalle partene til mekling uten forutgående pålegg om tilsvar. Dette gjelder f.eks. når dom ikke er krevd i forliksklagen. Partenes møteplikt Parten må som hovedregel møte personlig, såfremt han ikke bor eller har forretningssted utenfor kommunen, har gyldig forfall eller i tilsvaret har godtatt klagerens påstand. Gjelder saken et formueskrav, kan parten likevel la ektefelle, barn eller svigerbarn møte som fullmektig. Også en som er fast ansatt i partens tjeneste, kan møte som fullmektig. Næringsdrivende, firmaer, foreninger o.l. kan gi møtefullmakt til et styremedlem. Både advokater, inkassobevillingshavere og kommunale hovedstevnevitner har adgang til å være møtefullmektig for en som bor utenfor kommunen eller har gyldig forfall. Andre personer kan ikke være fullmektig hvis det er i ervervs øyemed. Lensmannen har tradisjonelt kunnet være fullmektig, men denne adgangen er nå sterkt begrenset på de fleste steder i landet. Hvis en part vil møte med advokat (eller advokatfullmektig) som forliksfullmektig, må han varsle motparten og forliksrådet minst én uke før møtet. Hvis den innklagede (eller lovlig fullmektig) ikke møter, kan forliksrådet avsi uteblivelsesdom hvis klageren krever det. Forliksmekling og domsforhandling Når partene møter for forliksrådet, blir det først forsøkt mekling. Kommer forlik i stand, blir det satt opp en forliksavtale ( rettsforlik ). Forliket underskrives både av partene og forliksrådsmedlemmene, og saken avsluttes med dette. Forliket er unntatt offentlighet. Kommer forlik ikke i stand, kan forliksrådet avsi dom hvis en av partene forlanger det. Domsforhandlingene skjer som regel i samme møte. Det er visse begrensninger i domsmyndigheten for enkelte saker. Finner forliksrådet saken for vanskelig, kan den henvises til tingretten. Selve forliksforhandlingen foregår bak lukkede dører. Bare unntaksvis gis det adgang for andre til å være til stede. Blir meklingen avsluttet uten resultat og saken går over til domsforhandling i forliksrådet, er derimot møtene som hovedregel åpne for alle, og det er ikke begrensning for bruk av medhjelper (prosessfullmektig). Anke og oppfriskning Når det er avsagt uteblivelsesdom, har den innklagede rett til å be om ny behandling (oppfriskning) i forliksrådet innen én måned. Idømte sakskostnader må i slike tilfelle normalt deponeres eller betales til klageren. Alle dommer kan ankes til tingretten innen én måned. For inngått rettsforlik er det begrenset ankemulighet. Hva koster forliksrådsbehandlingen? Den som ønsker å få en sak behandlet for forliksrådet, må betale et rettsgebyr på forskudd. Den som taper saken, blir som regel dømt til å betale sakens kostnader. Dette kan i tillegg til gebyret være godtgjørelse 5 / 41

6 for arbeid med forliksklagen og møtegodtgjørelse. I tillegg kommer eventuelle inkassokostnader. Det er fastsatt forskrifter om dette Særdomstoler Det finnes enkelte særdomstoler som avgjør andre spørsmål enn de som behandles av tingrettene. Arbeidsretten og jordskifterettene er de viktigste særdomstolene. Typisk for særdomstolene er at de har sterke innslag av lekdommere. Arbeidsretten, som behandler saker som gjelder kollektiv arbeidsrett (bl. a. tarifftvister), er opprettet i medhold av arbeidstvistloven. Arbeidsrettens virkeområde omfatter hele landet. Domstolen ledes av en jurist. Jordskifteretten har som hovedoppgave å finne tjenlige løsninger på uhensiktsmessige eiendoms- og bruksforhold. Jordskifterettene og jordskifteoverrettene dekker hele landet, men den enkelte domstol har et begrenset virkeområde. Sentralt administreres jordskifterettene av Landbruksdepartementet. Jordskiftedommerne er jordskiftekandidater fra Norges landbrukshøgskole. Dommerne har eiendomsjuridisk og landbruksfaglig kompetanse. Det som kjennetegner en særdomstol, er at den behandler bestemte typer saker som vanligvis ikke behandles av de alminnelige domstolene. Særdomstolenes kompetanse er med andre ord begrenset til en spesiell type saker. Når saker behandles av en særdomstol, gjelder det som regel også særlige rettergangsregler, dvs. regler om saksbehandling. Disse reglene varierer mellom de ulike særdomstolene. Hvilke særdomstoler har vi? Domstollovens paragraf 2 lister opp hvilke særdomstoler vi har: Vergemålsretten Jordskifteretten Skjønnsretter nedsatt etter plan- og bygningsloven Konsulrettene i utlandet og Riksretten. I tillegg regnes Arbeidsretten og Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms som særdomstoler. En del organer behandler rettslige spørsmål og følger saksbehandlingsregler som er ganske like de reglene som gjelder for domstolene. Dette gjelder blant annet Forbrukertvistutvalget, Fylkesnemdene for sosiale saker og Trygderetten. De har likevel ikke status som domstoler. Tingretten som særdomstol I 2003 ble det slutt på at tingrett skiftet navn alt etter hvilke saker som ble behandlet. Før dette het tingretten for eksempel skifterett når den behandlet skiftesaker og namsrett når den behandlet saker om tvangsfullbyrdelse. I disse tilfellene gjelder det spesielle saksbehandlingsregler, men retten regnes ikke som særdomstol. Det er også slutt på at tingretten sees på som en særdomstol når den behandler vergemålssaker. Det vil si saker som avgjør hvorvidt en person skal umyndiggjøres eller om en 6 / 41

7 mindreårig skal få oppnevnt en verge. Anke og ny behandling Særdomstolene har i hovedregelen ikke egne ankeinstanser utenfor det alminnelige domstolssystemet. For å anke eller påkjære en avgjørelse i en særdomstol må man derfor som regel bringe saken inn for lagmannsretten. Et unntak er saker som behandles av jordskifteretten. Her kan enkelte av avgjørelsene bringes inn for jordskifteoverretten, mens andre må bringes inn for lagmannsretten Domstolenes uavhengighet En fri og uavhengig domstol er et vern for borgerne mot tilfeldige avgjørelser og overgrep fra de andre statsmaktene. Domstolenes uavhengighet bygger på at Norge er et konstitusjonelt demokrati. Grunnloven setter grenser for hva Stortinget eller regjeringen kan bestemme, selv om deres bestemmelser bygger på flertallsviljen. Kontroll med de andre statsmaktene Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, for eksempel ved at den krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter, kan loven settes til side. Men dette kan bare skje i en konkret sak som en av partene har brakt inn for pådømmelse. Når en sak kommer opp i Høyesterett, og to eller flere av dommerne mener loven som regulerer saksforholdet er grunnlovsstridig, skal spørsmålet avgjøres av Høyesterett i plenum. Resultatet kan da bli at Høyesterett ved løsningen av den aktuelle saken setter loven til side. Dette innebærer at domstolene gjennom sin dømmende virksomhet kan kontrollere Stortinget som lovgivende statsmakt. Denne adgangen har Høyesterett brukt bare noen få ganger. I konkrete saker har også domstolene adgang til å overprøve avgjørelser som regjeringen eller andre underordnede forvaltningsorgan har tatt. I slike saker kan domstolen ta stilling til om forvaltningen har holdt seg innenfor de rammer som lovgivningen setter. Domstolene kan også vurdere om vedtaket er basert på et holdbart faktum og en korrekt saksbehandling. Endelig kan de ta stilling til om forvaltningen har utøvd utilbørlig eller grovt urimelig skjønn. Dersom vedtaket har slike feil, kan domstolene kjenne vedtaket ugyldig. Men også her er domstolenes kontrollfunksjon begrenset til å gjelde den aktuelle saken som er brakt inn for domstolen. Hvordan sikres uavhengigheten? Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter. Internasjonale domstoler har de siste tiårene fått stadig større betydning, særlig i forhold til internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Blant annet spiller Menneskerettsdomstolen i Strasbourg en viktig rolle i rettsutviklingen. Dersom Menneskerettsdomstolen skulle tolke konvensjonen annerledes enn Høyesterett, må Høyesterett i fremtiden ta hensyn til disse avgjørelsene. En dom kan endres av overordnet domstol etter ankebehandling. I straffesaker er den vanlige ankefristen to uker fra dommen er avsagt. Ankefristen er én måned i sivile saker. En høyere domstol kan ikke på eget initiativ instruere en underordnet domstol i hvordan den skal behandle enkeltsaker. Men hvis en part går videre med en avgjørelse, kan den høyere domstolen bestemme at den underordnede domstolen skal behandle saken på nytt. Den underordnede domstolen må da følge de vurderingene som den overordnede domstolen har lagt til grunn for sin avgjørelse. 7 / 41

8 Stortinget vedtar lover som domstolene anvender i de sakene som bringes inn til behandling. Det er domstolene som tolker loven, og i siste omgang avgjør hvordan den skal forstås. På en rekke områder har dessuten domstolene utviklet det som i dag er gjeldende rett. Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene og de interesser de representerer. Partene i en sak kan kreve at dommeren fratrer behandlingen av saken. Dette kan de gjøre hvis dommeren har en tilknytning til saken eller partene som kan skape tvil om han eller hun vil foreta en uhildet vurdering. Dommerne har i hver enkelt sak et selvstendig ansvar for å påse at de ikke er inhabile. Selv om domstolenes uavhengighet i den enkelte sak er sikret gjennom Grunnloven, er ikke domstolene uavhengige av den demokratiske utviklingen i samfunnet. Stortinget vedtar regler om organisering av domstolene, blant annet hvor mange domstoler landet skal ha, hvor de skal ligge, hvor mange dommere som skal betjene dem og fremgangsmåten for dommerutnevnelser. Dette er praktiske forhold hvor behovene kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen. Kan ikke avskjediges Dommere som er utnevnt etter reglene i Grunnloven, har som embetsmenn et særskilt stillingsvern etter Grunnloven 22. De er uavsettelige. I dette ligger at de ikke kan sies opp eller forflyttes mot sin vilje. De kan bare avskjediges etter rettergang og dom. Fast utnevnte dommere kan suspenderes, men avgjørelse om dette må treffes av Kongen i statsråd. Som andre statstilsatte kan faste dommere straffes for lovovertredelser i eller utenfor tjenesten, men spørsmålet om det skal reises tiltale mot en dommer for straffbare handlinger i tjenesten, må avgjøres av Kongen i statsråd. Fast utnevnte dommere kan heller ikke ilegges ordensstraff etter tjenestemannslovens regler. Høyesterettsdommere har et sterkere vern, og kan bare fjernes fra sin stilling ved dom i Riksretten (domstol som dømmer i saker mot medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett for straffbare forhold). Det gjelder også andre særregler for høyesterettsdommere. Dommernes stillingsvern skal sikre at de ikke blir sagt opp som følge av upopulære beslutninger som myndighetene eller andre er uenige i. Dette skal sikre at domstolene tar uavhengige og nøytrale avgjørelser. Må ha folkets tillit Dommernes beslutninger får ofte stor betydning for den enkelte borger. En nødvendig forutsetning for at rettsstaten skal fungere, er at lovene og domstolenens avgjørelser blir respektert av folk flest. Dette krever at folk har tillit til domstolene. Domstolenes troverdighet må ikke kunne svekkes av press eller ytre påvirkning. For at domstolene skal være frie og uavhengige, må de ha faglige og økonomiske forutsetninger for å utføre sine oppgaver. Saksbehandlingstiden og kostnadene ved en rettssak er av stor betydning for om folk flest skal ha mulighet til å få sin sak behandlet av domstolene. En kort saksbehandlingstid er i seg selv viktig for å sikre rettssikkerheten (jf. det engelske uttrykket Justice delayed is justice denied ). Kortere saksbehandlingstid har stått sentralt i norske domstoler de senere år. Domstolenes rolle som konfliktløser 8 / 41

9 Domstolene er samfunnets viktigste konfliktløser. I de sivile sakene skal partene som er i konflikt, kunne slå seg til ro med at endelig løsning på konflikten er nådd når domstolene har sagt sitt, og dommen er rettskraftig.i straffesaker skal både samfunnet, den fornærmede og den tiltalte føle seg trygge på at rettssikkerheten ivaretas, samtidig som samfunnets krav til reaksjoner blir tatt vare på. Dette innebærer blant annet at straffen skal føles rettferdig for den det gjelder, men også i befolkningen for øvrig. I straffutmålingen må også domstolene ta hensyn til den generelle rettsfølelsen i samfunnet og straffens allmennpreventive (avskrekkende) effekt. I sivile saker tas det ofte initiativ til forlik. Dette skjer gjerne i forbindelse med behandling i forliksrådene, av dommerne i den enkelte sak eller gjennom rettsmekling, som er igangsatt ved en del domstoler. Rettsmekling I de siste årene har også rettsmekling vist seg som en effektiv måte å løse sivile tvister på. Et begrenset antall domstoler har siden 1997 deltatt i forsøksordninger med rettsmekling. Dette er en alternativ måte å løse konflikter på, der partene selv deltar aktivt. Mekleren er vanligvis en dommer. Rettsmekling innebærer at dommeren hjelper partene til å finne en løsning på konflikten som begge kan leve med. Saken blir altså ikke avgjort ved dom. Rettsmekling egner seg særlig godt som metode for konfliktløsning når partene skal fortsette å ha kontakt etter at saken er avsluttet. Det vil for eksempel være tilfelle for forretningsforbindelser eller skilte foreldre, og i arbeids- eller husleieforhold. Partene møter til rettsmekling med sine advokater, akkurat som i vanlige rettsmøter. Men under meklingen har advokatene en mer tilbaketrukket rolle, og er der først og fremst som partenes juridiske rådgivere. Som mekler har også dommeren en helt annen rolle. For det første har han eller hun ingen myndighet til å avgjøre saken. Vanligvis er derfor bevisførsel utelukket. Dommeren har på forhånd lest dokumentene i saken, og er mest opptatt av å se framover for å finne løsninger. Dersom meklingen ikke fører fram, blir saken overlatt til en annen dommer for videre behandling. Meklere har taushetsplikt, og den nye dommeren får derfor ikke vite hva som er kommet fram under rettsmeklingen. For å få tilbud om rettsmekling må saken bringes inn for tingretten ved stevning på vanlig måte. Samtidig med at stevningen sendes til den som er saksøkt, får begge parter tilsendt informasjon og tilbud om rettsmekling. 1.2 Sjøterritoriet og det åpne hav Det åpne hav Det åpne hav er fritt for alle. Ingen stat kan utøve statsmakt der, unntagen overfor skip som hører hjemme i staten selv. Det finnes unntak til denne reglen som f.eks. Er det begått en lovovertredelse innenfor en stats territorium kan statens myndigheter forfølge overtrederen ut på det åpne hav. Under krig har de krigsførende rett til å visitere nøytrale fartøyer for å undersøke om de fører 9 / 41

10 krigskontrabande. Motpartens handelsfartøyer kan under krig oppbringes, også på det åpne hav. Utviklingen har imidlertid ført til at det har oppstått behov for å regulere også virksomhet på det åpne hav. Hvalfangsten i Antarktis førte nesten til utryddelse av hvalbestanden. Mange fiskeslag er utsatt for den samme fare. Forurensning ved utslipp og dumping fra skip er et annet problem. Slike problemer søkes ofte løst ved internasjonale avtaler (konvensjoner), som for eksempelvis pålegger hver av avtalepartene å sørge for at reglene blir respektert av dens egne borgere. Disse problemstillingene hører under faget Havrett og faller utenfor faget Sjørett Territorialgrensen Innenfor eget sjøterritorium har kyststaten tilnærmet full rådighet, på havbunnen, i havet, på havoverflaten og i luften over. Suvereniteten er likevel ikke like eksklusiv som på landterritoriet; den viktigste suverenitetsinnskrenkningen ligger i regelen om retten til såkalt uskyldig gjennomfart (passage inoffensif). En stat kan ikke sperre sitt sjøterritorium for gjennomgangstrafikk av fremmede skip (inklusive krigsskip), og den kan ikke utøve statsmyndighet om bord når skipet retter seg etter landets bestemmelser. Om det om bord på et fremmed skip finnes en utlending som tidligere har begått en forbrytelse mot norsk lov, kan ikke det norske politi stanse skipet og arrestere mannen. Retten til fri gjennomfart gjelder imidlertid bare for det ytre territorialfarvann. Rent historisk ble et lands sjøterritorium beregnet ut fra kanonskuddvidden eller synsvidden. I England ble kanonskuddvidden omkring 1800-tallet fiksert til 3 nautiske mil, den såkalte tremilsgrense (en nautisk mil = 1852 m/ dvs. en sekstiendedel av en meridiangrad). Det tradisjonelle engelske standpunkt har vært at tremilsgrensen er fastslått ved internasjonal sedvanerett. Flere stater, blant dem Norge, Sverige og Danmark, har imidlertid fra gammelt av holdt på en firemilsgrense. I en rettstvist i 1951 ved den internasjonale domstolen i Haag anerkjente England for første gang at Norge på et historisk grunnlag kunne gjøre gjeldende en firemilsgrense.den norske territorialgrensen var på denne bakgrunn fire mil, regnet fra grunnlinjen. I dag er den norske territorialgrensen 12 nautiske mil. Ved beregningen av territorialgrensen legges fjæremål til grunn. Det tas utgangspunkt i rette basislinjer eller grunnlinjer mellom de ytterste holmer eller nes, og ut fra disse grunnlinjene regner en så den geografiske mil. Grunnlinjen trekkes på tvers av fjordgap. Grunnlinjene har flere steder en betydelig lengde; grunnlinjen tvers over munningen av Varangerfjorden er 30,5 nautiske mil. Også grunnlinjene mellom øyer og skjær har i flere tilfelle en lengde på nautiske mil; en grunnlinje over Lopphavet er 44 mil. På denne måten kommer store områder inn under norsk territorium som ikke ville gjøre det etter andre beregningsmåter Tollgrense og fiskerigrense 10 / 41

11 En kyststat kan for bestemte formåls vedkommende fastsette visse spesialsoner ( tilstøtende soner ), slik at statens tvangsmyndighet for disse formål strekker seg lenger enn det som følger av den egentlige territoriallovgivning Tollgrense I Norge er det for tollkontrollen fastsatt en grense på 10 nautiske mil jf. tolloven av 10.juni 1966 nr.5 2 og kgl.res. av 28.oktober Innenfor denne grensen kan tollmyndighetene foreta ransakelser av skip og forhindre smugling. Denne timilsgrensen ble innført i 1921 av hensyn til spritsmuglingen under forbudstiden. Smuglerfartøyene la seg like utenfor territorialgrensen og losset til skøyter og båter, og det var lett for disse å komme til land uten å bli knepet. Denne trafikken går ikke så lett når grensen blir skjøvet lengre ut Fiskerigrense Norge har en fiskerigrense på 12 mil jf. lov om Norges fiskerigrense av 17.juni 1966 nr Fiske og fangst innefor fiskerigrensen er forbeholdt norske statsborgere. For utlendinger er alt fiske innefor den norske fiskerigrense forbudt bortsett fra sportsfiske med håndredskap, som utlendinger kan drive med på lik linje som nordmenn jf. lov om fiskerigrense av 17.juni nr.19 av og Norsk økonomisk sone Det er blitt den vanlige oppfatning at kyststater kan opprette en økonomiske sone på 200 nautiske mil utenfor kysten. I denne sonen kan kyststaten regulere fiske og fangst, og kan i prinsippet forbeholde retten for egne borgere. Dette for å oppnå et mer effektivt vern av fiskeslag som er truet av overbeskatning. Norge opprettet en slik sone ved lov om norsk økonomisk sone av 17.des.1976 nr.91. Loven berører ikke retten til skipsfart i eller overflygning over vedkommende havområder eller retten til å legge undersjøiske kabler og rørledninger. 200 milsgrensen medfører at Norge har eksklusive fiskerettigheter langt utenfor 12 milsgrensen. 11 / 41

12 12 / 41

13 Lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone. Jfr. tidligere res. av 22. februar 1812, gjengitt i Cancelli-Promemoria av 25. februar Jfr. lov 17 juni 1966 nr. 19, 10 juni 1966 nr. 5, 17 des 1976 nr. 91, 21 juni 1963 nr. 12, 29 nov 1996 nr Territorialfarvannet og grunnlinjene Norges territorialfarvann består av sjøterritoriet og de indre farvann. Grunnlinjene danner yttergrensen for de indre farvann og utgangspunktet for beregningen av sjøterritoriet og jurisdiksjonsområdene utenfor i samsvar med folkeretten. 13 / 41

14 Kongen fastsetter grunnlinjene i forskrift. Er grunnlinjen ikke fastsatt i forskrift, følger den lavvannslinjen langs kysten. 2. Sjøterritoriet Sjøterritoriet omfatter havområdet fra grunnlinjene ut til 12 nautiske mil fra disse. Sjøterritoriets yttergrense er en linje trukket slik at hvert punkt på linjen ligger i en avstand av 12 nautiske mil ( meter) fra nærmeste punkt på grunnlinjen. Sjøterritoriets grense mot annen stat følger av gjeldende overenskomster med staten. Fremmede fartøyer har rett til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet og til stans eller ankring i sjøterritoriet når dette er nødvendig på grunn av force majeure eller havsnød, eller for å yte assistanse til personer, skip eller luftfartøyer som er i fare eller nød. Med uskyldig gjennomfart forstås navigasjon over sjøterritoriet, enten i transitt eller på vei til eller fra norsk indre farvann. Kongen kan fastsette nærmere regler om fremmede fartøyers anløp av og ferdsel i sjøterritoriet. 3. Indre farvann De indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene. Kongen kan fastsette regler om fremmede fartøyers adgang til norsk indre farvann. 4. Tilstøtende sone Det opprettes en tilstøtende sone utenfor sjøterritoriet. Kongen fastsetter tidspunktet for opprettelsen av den tilstøtende sone, og hvilke havområder den skal omfatte. I den tilstøtende sone kan det føres kontroll med lovgivning om toll, skatt, innvandring og helse. Den tilstøtende sone støter opp mot sjøterritoriet og har en yttergrense som ligger i en avstand av 24 nautiske mil ( meter) fra nærmeste punkt på grunnlinjen. Den tilstøtende sone likestilles med territorialfarvannet for så vidt gjelder lovgivning om fjerning av gjenstander av arkeologisk og historisk art. Den tilstøtende sones avgrensning i forhold til fremmed stats jurisdiksjonsområde følger av overenskomst med fremmed stat. I mangel av overenskomst, følger avgrensningen midtlinjen i forhold til andre stater. Kongen kan fastsette nærmere regler om etableringen av den tilstøtende sone og om utøvelse av kontrollmyndighet i denne. Opprettelsen av den tilstøtende sone medfører ingen endring i reglene for den økonomiske sone eller kontinentalsokkelen. 5. Lovens geografiske virkeområde 14 / 41

15 Loven gjelder også for Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land. 6. Kunngjøring Kongen kunngjør grenselinjene for sjøterritoriet og den tilstøtende sone i samsvar med folkeretten. 7. Ikrafttredelse Denne lov trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme senere ikrafttredelse for Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land. 8. Endringer i annen lovgivning 1.3. Lovtolking og rettskilder Lovtolkning Sentrale juridiske begreper 1. Rett; En rettighet noe man har et juridisk krav på; kravet kan gjøres gjeldende i domstolene; kan tvangsfullbyrdes ved namsmyndighetene. Innenfor jussen kan rett også bety rettsregel. 2. Plikt; det motsatte av rett; det noen plikter å yte til den som har rett. Har du rett på legehjelp er det noen som har plikt yte deg det; noe du er juridisk forpliktet til å yte noe som kan tvangsfullbyrdes, 3. Frihet; Fravær av plikt. Kan selv velge hvordan vil opptre. 4. Kompetanse: betyr det samme som myndighet; evnen til å treffe bindende beslutninger for seg selv eller andre; Eks. Trygdekontoret har myndighet til treffe vedtak om attføringspenger til Petra Olsen. Ikke det samme som evnen til å kunne inngå avtaler. Begrepet kompetanse har altså i den juridiske verden en annen betydning enn i dagligtalen hvor begrepet betyr noe sånt som fagkyndighet eller dyktighet. Overskridelse av tildelt kompetanse medfører at vedtaket er ugyldig dvs. det blir virkningsløst. Brudd på kompetansereglene kan gjøre vedtak ugyldige. 5. Hjemmel; Med hjemmel menes formelt rettsgrunnlag. Det vil si at man fra lov eller forskrift kan utlede en kompetanse; Uten hjemmel har man heller ikke kompetanse. Når vi kommer til Lov om psykisk helsevern og Barnevernloven vil vi ha et sterkt fokus på hva hvilke tiltak det er hjemmel til å gjennomføre. Tvangsinnleggelse i psykiatrien og tvungen omsorgsovertakelse i barnevernet forutsetter et hjemmelsgrunnlag (legalitetsprinsippet). Kan ikke gjøre hva de selv synes er best; Ethvert tiltak som ikke kan gjennomføres ved frivillighet krever et hjemmelsgrunnlag. Denne hjemmelen må også fortelle hvem som er gitt kompetanse til å ta hjemmelen i bruk; hvem kan gjennomføre tvangstiltaket (personelt kompetent). 6. Sanksjoner; Sanksjoner er rettsfølger som inntrer når regler brytes. Begrepet henger nøye sammen med ansvar; erstatningsansvar, straffansvar eller disiplinæransvar (dvs. oppsigelse/ avskjed) Rettskildenes trinnhøyde (rangorden 1. Grunnlov 15 / 41

16 2. Lov 3. Forskrifter 4. Forarbeider 5. Rettspraksis 6. Forvaltningspraksis 7. Reelle hensyn 8. Publikumssedvaner Lovtolkningsprinsipper 1. Lex superior: Regel av høyere rang går foran regel av lavere rang. 2. Lex posterior: Nyere regel går foran eldre bestemmelse. 3. Lex specialis: En spesiell bestemmelse går foran en generell Rettkilder Grunnloven som Rettkilde Grunnloven er den høyeste rettskilde vi har. Grunnloven er selve fundamentet for vår styreformen vi har i Norge. I grunnloven er det nedfelt 1 Fastslår at Norge er et arvelig monarki; 2 Fastslår at vi skal ha en Statskirke i Norge som er evangelisk Luthersk. 49 Fastslår at Norge er et representativt demokrati; Folket utøver den lovgivende Makt ved Storthinget. 75a; Fastslår at det er Stortinget som har lovgivende myndighet. 88 Høyesterett skal være den høyeste domstolen i Norge. 91 Ingen kan beskikkes til Medlem af Høiesterett, førend er 30 Aar gammel. 97 Ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft; 100 Fastslår trykkefrihet. 105 Dersom Staten tar eiendom eller gjenstander fra privtae personer må det ytes full erstatning. 110 Staten skal legge til rette for at alle skal få arbeid. 110a fastslår at myndighetene skal legge til rette forholdene for at den samiske folkegruppe skal kunne utvikle sitt språk og sin kultur. 16 / 41

17 111 Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov. Vi ser altså at det er en rekke helt grunnleggende prinsipper som er nedfelt i grunnloven. Grunnloven er vår høyeste rettskilde som betyr at grunnloven står over all annen lov og at man kan ikke fravike disse prinsippene i vanlig lov. At den er den høyeste rettskilden, vil si at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike. Grunnloven er lex superior (høyere lov) i forhold til bestemmelser av annen art. NB: Vil en forandre eller gjøre unntak fra grunnloven, kan det bare skje i de særlige former som grunnloven selv foreskriver i grl. 112; krever større flertall enn ellers og må vedtas av to Storting. Grunnloven er derfor noe omstendelig å endre Loven som rettskilde Loven er den mest sentral rettskilden vi har. Ved ethvert rettsspørsmål så ser man først hen til hva som står i loven. Loven er det ufravikelige utgangspunkt ved løsningen av ethvert rettsspørsmål. Det er Stortinget som er gitt lovgivende myndighet i grl. 75a. Andre rettskilder av lavere rang gir ikke på samme måte uttrykk for Stortingsviljen Forskrifter som rettskilde Forskrifter er generelle bestemmelser som har mye til felles med lover. Men forskrifter vedtas ikke av Stortinget, men derimot av Regjeringen, et Departement eller et annet organ som har fått myndighet til å vedta forskrifter eks. Statens Helsetilsyn. Forskrifter inneholder ofte mer detaljerte regler enn lover, og utfyller disse. Forskrifter som pålegger enkeltpersoner plikter eller begrenser eller fratar rettigheter, må ligge innenfor de rammer som lovgivningen trekker opp. Hvis forskriftene ligger innenfor lovens rammer, må de respekteres på samme måte som lovbestemmelser Lovforarbeider som rettskilde Med forarbeider menes lovproposisjoner og offentlige utredninger som ligger forut vedtagelsen av en lov. Nødvendige hjelpemidler ved tolkning av lovtekst, som ofte er uklar, tvetydig eller vanskelig tilgjengelig. Språket vårt er for upresist til at lovtekst løser alle rettsspørsmål. Loven kan ha brukt faguttrykk som de fleste ikke kjenner innholdet av.rettsreglenes fragmentariske karakter; må kanskje lese både i loven og lovforarbdier, og kanskje også i en forskrift, før man finner den endelige rettsregelen Lovgivningsprosessen Grl. 76 fastslår Enhver Lov skal først foreslaaes paa Odelstinget, enten af dets egne medlemmer, eller af Regjeringen ved en Statsraad. 17 / 41

18 Medlemmer av Lagtinget har altså ingen forslagsrett. Under Stortingets lovbehandling er Stortinget delt i to; Grl. 73 Stortinget utvelger blant sine medlemmer en fjerdepart som utgjør Lagtinget; de øvrige tre fjerdeparter danner Odelstinget. Dette er det eneste trekk av to-kammersystem vi har i Norge; England har sitt Underhus (House of representatives) og Overhuset (the House of Lords), tilsvarende i USA med Senatet og Kongressen. Norge har ett Storting men deler seg altså i to under lovbehandling. Formålet med den her todelingen av lovbehandlingen er at dette skal være en garanti for at lovforslagets innhold er nøye gjennomtenkt. For ytterligere å sikre dette, bestemmer grunnloven at det må gå minst tre dager mellom hver behandling jf. Grl. 76, 4.ledd. Oppgavefordelingen mellom organene består i at Odelstinget skal fremme lovforslag mens Lagtinget har en kontrollerende funksjon og kan sende Odelstingets lovforslag i retur eller forkaste det. I praksis starter lovgivningsprosessen på et tidligere tidspunkt Fase 1. NOU utarbeides Lovgivningsprosessen starter ofte med at det blir nedsatt et offentlig utvalg som utreder et eller annet samfunnsproblem, og lager også et lovforslag som oversendes vedkommende departement.eks. nye pasientrettighetslov. Bakgrunnen for at utvalget er blitt nedsatt kan være mediaomtale eller initiativ fra Stortingsrepresentanter eller et privat lovinitiativ som formidles gjennom Odelstingsmedlem. Departementet sender så dette forslaget ut på høring til organisasjoner og myndigheter som er interesserte i saken. På bakgrunn av de innkomne kommentarer utarbeider departementet en lovproposisjon som sendes til vedkommende Stortingskomitè. Stortingskomiteen utarbeider så en innstilling til Odelstinget; Dokumentet betegnes Ot.prp Fase 2. Førstegangs behandling i Odelstinget Etter denne forberedende behandling kommer forslaget til første gangs behandling i Odelstinget. Behandlingen begynner gjerne med en debatt om saken. Saken kan utsettes eller bli lagt bort uten at det skjer noe videre med den. Til slutt blir det votert over hele loven. Hvis en lovbeslutning kommer i stand, blir den derimot oversendt til Lagtinget til videre behandling jf. Grl. 76, 2.ledd Fase 3. Førstegangs behandling i Lagtinget Utfallet av Lagtingets første behandling kan bli ett av tre: 1. Lagtinget er enig i Odelstingets vedtak. Det blir da sendt Kongen til sanksjon. 2. Lagtinget mener at det bør gjøres forandringer i Odelstingets vedtak. Beslutningen blir da sendt tilbake til Odelstinget sammen med Lagtingets anmerkninger. 3. Lagtinget forkaster lovbeslutningen helt Fase 4. Annengangs behandling av Odelstinget 18 / 41

19 Hva Odelstinget kan gjøre når Lagtinget har sendt et lovforslag i retur? 1. Odelstinget kan nå beslutte å henlegge saken 2. Eller det kan fastholde sin opprinnelige beslutning. Saken går da til annen gangs behandling i Lagtinget. 3. Odelstinget kan bøye seg for Lagtinget og godta dets anmerkninger fullt ut. 4. Odelstinget kan foreta endringer i Lagtingets anmerkninger, eller godta noen av dem og forkaste andre. NB: Dette lovbehandlingsprosedyren ble opphevet 1.oktober 2009! Etter dette behandles lovsakene av Stortinget i fellesskap Sanksjon og sanksjonsnektelse Grl. 78 fastslår at Kongen må signere loven. Det skjer ved Kongen i Statsråd. Først når Kongen har signert loven er den gyldig vedtatt. Loven publiseres så i et tidsskrift som heter Norsk Lovtidend som kommer ut jevnlig. En fremgangsmåte som er tatt i bruk i de senere år i kontroversielle saker, er at regjeringen først legger fram en stortingsmelding hvor den gjør rede for saken og drøfter de prinsippspørsmål den reiser. Denne stortingsmeldingen blir diskutert i Stortinget, og kan gi grunnlag for et prinsippvedtak. Etter at man på denne måten har fått klarlagt stemningen i Stortinget, utarbeider regjeringen lovproposisjon, som behandles på vanlig måte i Odelsting o g Lagting. Det er selve loven som Stortinget har vedtatt, men dokumenter som har vært utarbeidet i forbindelse med utformingen av loven, kan ha informasjonsverdi for hvordan loven er å forstå. Kapittel 2. Avtalerett Avtaler/ kontrakter en fundamentalt i verktøy i enhver næringsvirksomhet. Ascehough, (1972) En sammenknytning av to viljeserklæringer som går ut på å stifte rett og plikt for de opptredende parter. Macneil (1980): Kontrakt er relasjoner mellom parter for å muliggjøre utveksling over tid. Kolltveit/ Reve, Prosjekt organisering, ledelse og gjennomføring, Tano Aschehoug, (1998) styring av økonomisk virksomhet er sterkt knyttet til styring av kontraktproblemer 2.1 Oversikt I avtaleretten har vi følgende rettskilder: 1. Avtaleloven av 31.mai 1918 nr.4 offisiell forkortelse: avtl 19 / 41

20 2. Vergemålsloven av 22.april 1927 nr.3 3. Kong Christian den femtis Lov av 1687 NL 4. Bestemmelser i preseptorisk lovgivning (ufravikelige lover); eks. kjøpsloven 4(2), panteloven 1-2(2) etc Om avtaleretten Avtaleretten dreier seg først og fremst om forholdet mellom to parter i er avtaleforhold og særlig om det er kommet til bindende avtale (kontrakt) mellom partene. En rekke betingelser må normalt være oppfylt for at for at det skal foreligge en bindende avtale, en rettslig forpliktende avtale. En rettslig forpliktende avtale vil si at en av partene kan få oppfylt avtalen ved hjelp av rettsapparatet. For at avtalen skal våre bindende, må to følgende betingelser være oppfylt: 1. Selve avtalemekanismen må være korrekt gjennomført. 2. Ingen ugyldighetsgrunn må foreligge. Det er avtaleloven (avtl.) som regulerer de alminnelige avtalerettslige spørsmål i norsk rett Avtalemekanismen De ulike faser i avtaleinngåelsen behandles i avtalelovens kap.1 Det sentrale spørsmål er ved hvilken handling eller unnlatelse det oppstår en bindende avtale, eller hvor grensen går mellom uforpliktende utsagn og forhandlinger på den ene siden og rettslig bindende handlinger på den annen side. Avtalelovens kap.1 uttrykker et rollespill med to aktører som samhandler i tur og orden: tilbyder og akseptant. Hva som tilbys, varer eller tjenester eller begge deler, nevnes ikke i avtaleloven og reguleres i andre lover eks. kjøpsloven ved løsørekjøp og avhendingsloven ved avtaler om kjøp av fast eiendom. Utgangspunktet i dette rollespillet er at tilbud som utgår fra en bestemt tilbyder i en eller annen form til en eller flere bestemte mottakere, som spiller rollen som akseptant. Norsk og nordisk avtalerett; løfteprinsippet binder tilbyderen samtidig som det avgis øvrige europeiske land; kontraktsprinsippet binder tilbyderen først når tilbudet er akseptert av akseptanten Aksept Godtagelse av et tilbud. Hvis det er fastsatt en bestemt akseptfrist i tilbudet, må aksept skje innen det fastsatte tidspunkt. Er det ikke nevnt noen særlig frist, vil omstendighetene avgjøre når aksept må skje. I alle tilfeller skal dog adressaten ha en etter omstendighetene rimelig betenkningstid. (Avtaleloven av 31. mai 1918.) Kilde: Aksept: jus. (2011, 9. desember). I Store norske leksikon. Hentet 1. mars 2015 fra 20 / 41

21 Beregning av akseptfrist Hyppig tvistepunkt; er avtalen akseptert for sent og derav ikke bindende? For å ta stilling til om tilbudet er akseptert for sent må man først bringe på det rene hvilken akseptfrist som gjelder i det konkrete tilfellet. Altså; hvor lenge er tilbyderen forpliktet til å stå ved tilbudet? Motsatt; fra hvilket tidspunkt kan en aksept avvises som for sen? Hvor lang er akseptfristen? Avtalefrihet jf. avtl. 1 som innebærer at tilbyder står fritt til å fastsette hvor lang frist som skal gjelde. Lovens regler står tilbake for ( i rangert rekkefølge): 1. selve avtalen mellom partene, deretter 2. bransjepraksis 3. annen sedvane Først når det ikke er holdepunkter for en løsning ved hjelp av kildene som er oppramset ovenfor, kommer avtalelovens bestemmelser til anvendelse. Hvor lenge er tilbyder rettslig forpliktet av sitt tilbud? Avtl. 2,1 gir utgangspunktet; den oppgitte akseptfrist eventuelt innen rimelig tid / iht. bransjepraksis dersom ingenting er sagt om når akseptfristen utløper. Hva innebærer det at aksepten må være kommet frem til tilbyder innen rimelig tid? Oversendelse av aksept skjer i tre stadier: 1. Avsendelse 2. Fremkomst 3. Kunnskap Tilbyderen er bundet allerede etter stadium Forsinket aksept Forsinket aksept: En aksept som kommer fram etter akseptfristens utløp jf.avtl. 2 og 3. Hovedregel: Avtl. 4, 1.ledd: 1. Tilbudet faller bort 2. Tilbyderen er ikke lengre bundet 3. Aksepten blir regnet som et nytt tilbud, som binder avgiveren i rimelig tid Unntak: Avtl. 4, 2.ledd: Bindende avtale er likevel inngått hvis: 21 / 41

22 1. Hvis akseptanten (avsenderen) faktisk går ut fra at aksepten er kommet fram i tide, og (dvs. dobbeltvilkår). 2. Tilbyderen (mottakeren) burde forstått dette. Dette gjelder likevel ikke dersom tilbyderen uten ugrunnet opphold gir meddelelse om forsinkelsen til akseptanten Tilbakekallelse av aksept Avtl. 7: Aksept kan rettsgyldig tilbakekalles dersom dette skjer før eller samtidig med at aksepten kommer til mottakerens kunnskap. Tilsvarende gjelder for tilbakekall av tilbud. Unntak: Avtl. 39, 2.pkt. (dvs. 2.setning): Forsinket tilbakekall kan rent unntaksvis gjøres gjeldende etter at fremkommet og kommet til kunnskap; 1. Særlige grunner tilsier det og 2. Mottakeren ennå ikke hadde innrettet seg på grunnlag av tilsagnet Ugyldighet og mangler Selv om avtalemekanismen er gjennomført (avtl.kap.1) kan selve avtalen likevel være ugyldig. Ugyldighetsgrunnene faller i fire grupperinger: 1. Mangler ved form 2. Mangler ved avtaleinngåelsen (tilblivelsen) 3. Mangler ved avtalens innhold (materielle mangler) 4. Mangler ved partens person, habilitet eller kompetanse Formkrav Hovedregelen i norsk avtalerett er at det kreves ingen formkrav for at en avtale skal være inngått og gyldig. Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. NB: Blir man uenig om avtalens innhold blir det vanskeligere å bevise hva som ble avtalt når avtalen kun kom til uttrykk i muntlig form. På enkelte rettsområder er det imidlertid krav til skriftlighet. Loven stiller absolutt krav til skriftlighet ved: Ektepakt jf.arveloven Arbeidsavtaler, aml. 55C og 55D Oppsigelse i arbeidsforhold, aml. 57 Oppsigelser i husleieforhold, husleieloven 9-7,1.ledd Avtaler om salgspant, pantel Tariffavtaler, arbtvl. 3 nr.1: Skriftlig avtale Kausjonsavtaler med bank og lignende, finansavtalel. 61(1). 22 / 41