Oslo kommune Elev- og lærlingombudet

Transkript

1 Oslo kommune Elev- og lærlingombudet Bystyret, kultur- og utdanningskomiteen Rådhuset 0037 Oslo Dato: Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Arkivkode: 12/ /11-2 SI 43 Vedr. sak 19/12 - «Endring i narkotikaforbyggende tiltak i osloskolen» Ombudet viser til privat forslag fra Harald A. Nissen og Hanna Marcussen, og vil her anføre noen merknader til saken. Elev- og lærlingombudet ble våren 2011 gjort oppmerksom på en episode med uanmeldt narkohundbesøk på Holtet videregående skole, og møtte også spørsmål om disse aksjonene på flere elevrådsskoleringer høsten I begynnelsen av november mottok også ombudet en henvendelse fra elevrådsleder ved Skøyenåsen ungdomsskole vedrørende en slik aksjon. Mens det fra politiets side har vært understreket at aksjonene er positive og kontaktskapende, har ombudet vært i kontakt med flere elever som opplever det motsatte. En elev ved Holtet videregående skole uttalte etter aksjonen i mai 2011: «Plutselig kom det en hund, og alle ble redde. [Tjenestemannen] sa at vi skulle sitte på plassen vår og ha hendene på pulten. Jeg tenkte: Hva har vi gjort? Det var skummelt.» Ombudet har vært engasjert i saken av to ulike hensyn: lovligheten og hensiktsmessigheten av slike aksjoner. Ombudets mandat er å «kontrollere at elever får sine rettigheter ivaretatt», men også å «gi tilbakemelding til politiske og administrative myndigheter i Oslo om hvordan deres vedtak følges opp, fra et elev- og lærlingperspektiv». Aksjonenes lovlighet Jon Thorvald Johnsen, dr. juris og professor ved Universitetet i Oslo, institutt for offentlig rett, uttalte i forbindelse med aksjonene våren 2011 at disse var i strid med norsk lov: «hovedregelen er at det må foreligge en konkret mistanke mot dette stedet eller personen». 1 Basert på tilfellet ved Skøyenåsen ungdomsskole kontaktet undertegnede Oslo politidistrikt (vedlagt) for å få en utdyping av hjemmel og lovlighetsgrunnlag for disse aksjonene. Svaret, også vedlagt, viser at politiet mener at disse aksjonene faller utenfor rammen av straffeprosessloven ettersom det innhentes fritt og informert samtykke fra elevene. Videre viste politiet til Riksadvokatens omtale i en artikkel fra Ombudet reagerte på dette i brev av 13. desember 2011 (vedlagt). Det er utvilsomt slik at aksjonene krever fritt og informert samtykke fra elevene. 3 Men i sitt brev av 8. november legger Oslo politidistrikt til grunn følgende «definisjon» av fritt og informert samtykke: Samtykket må være fritt og informert. Dette innebærer at politiet ikke kan legge press på elevene for å få samtykke. Elevene må videre bli nøye informert om hva de samtykker til. 1 Ingrid Vestre Haram og Kjersti Kanestrøm Lie, «Kritisk til narkorazzia ved skoler», nrk.no, 12. mai 2011, 2 Riksadvokaten, «Fra Riksadvokaten», Tidsskrift for strafferett 1, nr. 2 (2001): 128f. 3 Dette synet støttes av politiet, ombudet og Kai Spurkland, Utredning om narkotikahund, PHS Forskning (Oslo: Politihøgskolen, 2012), 58. Elev- og lærlingombudet Telefon: Lille Grensen 7 E-post: post@elevombud.no 0159 Oslo Web:

2 Det er ikke vanskelig å slutte seg til at dette er nødvendige betingelser for et samtykke, men det er etter ombudets syn ikke tilstrekkelige betingelser. Av ytterligere krav til et fritt og informert samtykke kan nevnes: Alder og samtykkekompetanse. Barn har gradert samtykkekompetanse etter individuell vurdering av alder og modenhet. Videre er lovverk og presedens streng i analoge situasjoner. Barn under 18 år kan ikke inngå bindende kontrakter. Barn under 16 år kan ikke selvstendig samtykke til å la seg registrere i et helseregister. Elever med psykiske lidelser og rusede elever kan ikke uten videre forutsettes å ha samtykkekompetanse uansett alder. 4 I tilfellet Skøyenåsen ungdomsskole er det derfor, etter ombudets syn, klart at det ikke kan foreligge fritt og informert samtykke hos samtlige elever. Asymmetriske makt- og informasjonsrelasjoner. Samtykke til å frasi seg rettigheter, slik det vanligvis gjøres, er en beslutning borgeren fatter i ro og mak og med mulighet til å vurdere spørsmålet opp mot tilgjengelig informasjon om konsekvenser, å konferere med verge, advokat eller lignende, og uten noen form for eksternt press. Situasjonen i klasserommet, der politiet kommer brått og uanmeldt og ber elevene ta stilling til samtykke etter kun å ha fått muntlig informasjon, og ingen mulighet til å konferere med noen, er langt fra denne situasjonen. Elever ombudet har vært i kontakt med uttrykker også at de vurderte situasjonen slik at å nekte samtykke ville skape mistanke mot dem selv foran politi, klassekamerater og lærer. Elevorganisasjonen i Oslo og elev- og lærlingombudet fikk også senere en vurdering av aksjonenes lovlighet fra advokat MNA Jon Wessel-Aas. 5 Konklusjonen der gjenspeiler ombudets konklusjon om at aksjonene ikke har lovhjemmel. Det må også anføres noen kommentarer til politiets bruk av Riksadvokatens ord i Riksadvokatens omtale i denne artikkelen er basert på en aksjon knyttet til konkret mistanke, og dermed ikke direkte relevant. Riksadvokaten nevner at det ikke finnes noen hjemmel for å gjennomføre en aksjon der elevene må delta. Deretter poengteres det at dersom det ble innhentet samtykke fra elevene ville dette kunne være hjemmelsgrunnlag for å undersøke elevenes sekker. Spørsmålet er om «elevene reelt kunne velge om de ville delta» 6. Altså behandler ikke Riksadvokaten her spørsmålet om det reelt foreligger samtykke i slike situasjoner, men sier at dersom et reelt (altså fritt og informert) samtykke foreligger, ville det være hjemmelsgrunnlag for aksjonen. Riksadvokaten bruker også begrepet «innhentet samtykke på forhånd». 7 Politiet har ved gjentatte anledninger ytret at formålet med disse aksjonene ikke er å faktisk avsløre narkotika (det ville krevd konkret mistanke), men forebygging og informasjon, og at narkotikahundens primære funksjon er kontaktskapende. Men dersom politiet mener at dagens tiltak for å sikre fritt og informert samtykke er tilstrekkelig, skulle de få nøyaktig like mange samtykker om de fulgte ordinære forvaltningsrutiner og ba om samtykke fra elever og foreldre god tid i forveien. Videre skulle man da oppnå akkurat det samme resultatet med hensyn til forebygging og informasjon. Men ombudets samtaler med elevene viser at elevenes oppfatning av disse aksjonene er noe helt annet. Elevene opplever aksjonene som forsøk på å «røyke ut» elever som driver med narkotika ved å overrumple dem med overraskende aksjoner. Det er også vanskelig for undertegnede å forstå hvordan politiet, dersom samtykket virkelig er fritt og informert, har klart å gjøre beslag under slike forebyggende, kontaktskapende besøk. Tiltakenes hensiktsmessighet Ombudet er opptatt av at skolen har en sentral rolle å spille i det forebyggende arbeidet mot rusmisbruk. Etter undertegnedes syn er det ikke åpenbart at disse aksjonene underbygger samfunnets mål for det forebyggende arbeidet i et større perspektiv. For det første er det ikke, fra et forskningsperspektiv, mulig å se noen sammenheng mellom inngripende virkemidler mot skoleelever og lav forekomst av rusmisbruk i befolkningen. Land som opererer med inngripende kontrolltiltak rapporterer likevel om meget høy 4 Se for eksempel NOU, Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet: Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern, NOU 2011: 9 (Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet, 2011), Jon Wessel-Aas, «Ulovlig og menneskerettsstridig bruk av narkohund i klasserom», Uhuru, 12. mars 2012, p= Riksadvokaten, «Fra Riksadvokaten», Ibid., 129.

3 forekomst av narkotika på skoler og blant ungdom. 8 Forbruket av rus blant ungdom i Norge har også gått ned gjennom hele 2000-tallet. For det andre er det ikke umulig å se for seg at sterkt inngripende tiltak rettet mot ungdom vil bidra til å skyve ungdom med et rusproblem vekk fra skolen. Skolen er en viktig innfallsport til de mange ulike hjelpeapparatene, og frafall fra skolen er sterkt knyttet til å gå fra eksperimentering med rus til å utvikle dypere og sterkere rusproblemer. 9 Det er derfor ikke åpenbart at, borgerettigheter til side, dette tiltaket faktisk vil redusere omfanget av rusproblemer blant ungdom, selv om det nok ville redusere omfanget av rus på skolene. For det tredje er dette problematisk sett i sammenheng med retten til opplæring. Retten til videregående opplæring er på ingen måte betinget av å være rusfri, unntatt i skoletiden. Det er betenkelig dersom det å realisere sine rettigheter krever å utsette seg for strafferettslig risiko borgerne ellers ville unngått. Selv om det offentlige besitter maktmidler til å realisere kriminalpolitiske målsettinger via sin utøvende virksomhet, er det ikke etter ombudets syn åpenbart at det skal være fritt frem for å bruke dem. Eksempelvis kunne man i teorien utnytte det faktum at alle trygdemottakere av og til må innom et Nav-kontor til å iverksette «forebyggende» undersøkelser med narkohunder i døra, men dette gjøres ikke, da det ville sette opp et unødig og usaklig hinder i veien for borgerens rettigheter. For det fjerde er det grunn til å stille spørsmål ved om Oslo kommune skal være med på å utforske slike gråsoner for brudd på borgerrettigheter i det hele tatt. Skolens mandat er ikke bare at elevene skal være rusfrie og strømme gjennom skolene. Skolen har også et ansvar for å utvikle elevenes respekt for grunnleggende prinsipper i det demokratiske samfunnet, og «møte elevane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst», for å sitere opplæringslova. Ombudet har med selvsyn sett at narkohundaksjonene skaper opprørsstemning blant de elevrådstillitsvalgte. Følelsen av å ikke bli møtt med tillit og respekt har konsekvenser også utover antallet beslaglagte gram med marijuana. For det femte er det noe uavklart om aksjonene styrker eller svekker det psykososiale miljøet på skolen. Flere av elevene ombudet har vært i kontakt med uttrykker at de føler ubehag og redsel når aksjonene er i gang, og at det er ubehagelig å tenke på at de kan komme når som helst. I tillegg kan både det å benytte seg av retten til å nekte samtykke og at politihunden markerer på enkeltelever oppleves som stigmatiserende og krenkende i klassemiljøet. Det er uvanlig og spesielt å bli utsatt for dette i et offentlig rom, der det som oppfattes som resultatet av kontrollen (enten i form av at man nekter samtykke eller at en hund markerer) i praksis blir annonsert overfor både venner og uvenner i din nærmeste gruppe av «kolleger», samt din «overordnede» i form av læreren. En falsk markering eller en spontan, panisk reaksjon hos en elev vil uvergerlig føre til ryktespredning og andre konsekvenser. Samtidig er det viktig å peke på at elevene har rett på et trygt læringsmiljø ut fra den samme bestemmelsen, og dette kan i visse tilfeller også kobles til forebygging av rus. Skolen har et betydelig ansvar i denne sammenhengen. Konkrete mistanker om ulovlige rusmidler skal selvsagt tas tak i av skolen, om nødvendig i samarbeid med politi. Disse aksjonene har altså både positive og negative effekter for elevenes psykososiale læringsmiljø, og det er ikke mulig å konkludere entydig på «nettoeffekten». Enkelte av disse innvendingene ble reist i brev til Utdanningsetaten av 13. desember Dette brevet ble besvart av etaten 30. januar 2012, men det fremgår ikke hvilke vurderinger etaten gjør seg om problemstillingene. Etaten vil på bakgrunn av ombudets initiativ gå i tettere dialog med skoler og elevråd. Konklusjon Det er ikke ombudets oppgave å konkludere med hensyn til lovligheten av politiets arbeid, men som vist i dette notatet er det betydelige, juridisk-faglige innvendinger mot fremgangsmåten. Etter ombudets syn ville disse problemene kunne løses dersom aksjonene ble gjort om til forhåndsvarslede besøk, eventuelt uten hund, og ombudet vil derfor anbefale 8 National Center on Addiction and Substance Abuse, National Survey of American Attitudes on Substance Abuse XVI: Teens and Parents (New York: Columbia University, 2011); Nate Schweber, «Drug-Sniffing Dogs Patrol More Schools», New York Times, 22. mars 2009, 9 Tormod Øia og Åse Strandbu, 15-åringer - hvem drikker?: en undersøkelse av tiendeklassinger i Oslo 2009, NOVA-rapport 1/2010 (Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, 2010).

4 dette. Ombudet kan ikke se noen vektig grunn til å insistere på overraskende, uanmeldte besøk i politiets og kommunens uttalte målsettinger for samarbeidet. Selv om lovlighetsspørsmålet skulle bli avklart på en slik måte politiet forutsetter, vil det likevel være grunn til å stille spørsmål ved om denne formen for forebyggende arbeid er ønskelig for samfunnet, selv om det løser problemer for politiet og skolen. Det er også grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad det er hensiktsmessig å bruke kommunens eierskap over tilbyderne av en rettighet for borgerne (utdanning) som brekkstang for å løse problemer innenfor det kriminalitetsforebyggende arbeidet, i den grad det kan gå ut over muligheten borgerne har til å realisere retten til utdanning. Ombudet stiller seg derfor bak forslaget til vedtak i det private forslaget. Med vennlig hilsen Sigve Indregard elev- og lærlingombud Litteratur Haram, Ingrid Vestre, og Kjersti Kanestrøm Lie. «Kritisk til narkorazzia ved skoler». nrk.no, 12. mai National Center on Addiction and Substance Abuse. National Survey of American Attitudes on Substance Abuse XVI: Teens and Parents. New York: Columbia University, NOU. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet: Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern. NOU 2011: 9. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet, Riksadvokaten. «Fra Riksadvokaten». Tidsskrift for strafferett 1, nr. 2 (2001): Schweber, Nate. «Drug-Sniffing Dogs Patrol More Schools». New York Times, 22. mars Spurkland, Kai. Utredning om narkotikahund. PHS Forskning. Oslo: Politihøgskolen, Wessel-Aas, Jon. «Ulovlig og menneskerettsstridig bruk av narkohund i klasserom». Uhuru, 12. mars Øia, Tormod, og Åse Strandbu. 15-åringer - hvem drikker?: en undersøkelse av tiendeklassinger i Oslo NOVA-rapport 1/2010. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Vedlegg 1 Brev til Oslo politidistrikt av 2. november Brev fra Oslo politidistrikt av 11. november Brev til Oslo politidistrikt av 13. desember Brev til Utdanningsetaten av 13. desember Brev fra Utdanningsetaten av 30. januar 2012

5 Oslo kommune Elev- og lærlingombudet Oslo politidistrikt Postboks 8101 Dep Oslo Dato: Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Arkivkode: 2011/10-1 SI 43 Hjemmel for ransaking av elever Elev- og lærlingombudet er gjort oppmerksom på at polititjenestemenn i dag ransaket elevene ved Skøyenåsen ungdomsskole. Så vidt ombudet kjenner til, ble elevenes skolesekker og person ransaket av narkotikahunder. Ombudet er også kjent med at lignende ransakinger har skjedd på andre skoler i Oslo, deriblant Persbråten videregående skole. Ombudet kan ikke se at en slik ransaking har hjemmel i lovverket. Som Dere kjenner til, krever ransaking særskilt lovhjemmel eller skjellig grunn til mistanke. Videre kreves det domstolsbeslutning, med mindre betingelsene i Straffeprosesslovens 193 er innfridd. Et klasserom er i denne sammenhengen, etter ombudets oppfatning, ikke å anse som et rom som er "tilgjengelig for alle", slik 193 krever. Videre kreves det "etterforskningsøyemed", en betingelse ombudet ikke kan se er tilfredsstilt i dette tilfellet. Ombudet kan heller ikke umiddelbart forstå hvorfor politiet under disse omstendighetene skulle finne det nødvendig å gjennomføre ransakingene foran læreren eller de andre elevene i klassen. Elementære personvernhensyn, deriblant betingelsene i Straffeprosesslovens 201, 1. ledd, 1. punktum, tilsier at en ransaking skal foretas i omgivelser som hensyntar personvernet. Ombudet er kjent med at det i ett tilfelle ble opplyst om at elever kunne bli ransaket utenfor klasserommet, dersom de ønsket det. I et annet tilfelle ble ikke elevene opplyst om dette. Uansett er dette et utilstrekkelig virkemiddel for å ivareta personvernet, da det naturligvis blir stilt spørsmål ved hvorfor enkelte elever velger å gå ut av klasserommet. Ombudet har også blitt gjort oppmerksom på at elevene sitter igjen med det inntrykk at informasjon om eventuelle beslag blir overlevert skolen. Det faktum at lærer var tilstede er også egnet til å skape forvirring om dette. Jeg formoder at politiet, som forvalter av personopplysninger, ikke bryter taushetsplikten uten å vise til særskilt hjemmel, og at det opplyses om disse eventuelle hjemlene før personopplysningene innhentes gjennom ransakingen. Jeg ber derfor om en redegjørelse for hvilken hjemmel Dere har til å gjennomføre slike ransakelser, og hvilke prosedyrer tjenestemennene opererer etter i slike tilfeller. Jeg ber også om at politiledelse, i den grad det er nødvendig, klargjør prosedyren for å hensynta personvernet, f.eks. ved at ransaking normalt skjer i enerom, uten lærer tilstede. Videre ønsker jeg en oppklaring av hvordan politiet håndterer personopplysningene de innhenter gjennom disse narkotikaaksjonene. Med vennlig hilsen Sigve Indregard elev- og lærlingombud Elev- og lærlingombudet Telefon: Lille Grensen 7 E-post: post@elevombud.no 0159 Oslo Web:

6

7

8

9 Oslo kommune Elev- og lærlingombudet Oslo politidistrikt Pb Dep Oslo Dato: Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Arkivkode: 2011/ /10-4 SI 43 Prosedyrer for narkotikaaksjoner på skoler Undertegnede viser til Deres brev av 8.11, og takker for invitasjonen til å komme med innspill for å redusere elevenes opplevelse av mistenkeliggjøring når de blir ransaket. Ombudet deler politiets vurdering at vilkårene for straffeprosesuell rasnsaking ikke er tilstede, og at det kreves samtykke. Dette fremgår også tydelig i artikkelen "Fra Riksadvokaten", Tidsskrift for Strafferett 1(2), s. 128: "Det er på det rene at det ikke foreligger noen lovhjemmel som tillater utvendig undersøkelse av elevenes sekker ved hjelp av hund i forebyggende øyemed." Det er fortsatt vanskelig for ombudet å se noen begrunnelse i Deres svar på hvorfor den forebyggende innsatsen, gitt at den ikke sikter seg inn mot noen konkret mistanke, må foregå overraskende og med narkotikahund. Jeg vil derfor innledningsvis anføre at det enkleste tiltaket for å unngå at elever opplever møtet med politiet som mistenkeliggjørende, er å si fra at dere kommer og ikke ransake elevene med narkotikahunder. Hvis vi likevel skulle legge til grunn at det forebyggende arbeidet fordrer slik ransaking, er det nødvendig å peke på to forhold ved aksjonene som etter ombudets syn bør forbedres. Samtykke Selv om undertegnede er enige med Dere i at det kreves samtykke, er jeg uenig i at aksjonene i dagens form ivaretar kravene til fritt og informert samtykke. I Deres brev av 8.11 utleder Dere "fritt og informert samtykke" som at "politiet ikke kan legge press på elevene for å få samtykke. Elevene må videre bli nøye informert om hva de samtykker til." Disse momentene er naturligvis nødvendige, men langt fra tilstrekkelige, for å konkludere med at samtykket er fritt og informert. Tidsfristen for samtykke er kort, og elevenes rettigheter i situasjonen blir ikke skriftliggjort, slik rettstilstanden på personvernområdet angir som hovedregel. Følgelig gjøres det etter ombudets mening uholdbart vanskelig å benytte seg av retten til å konferere med verge, advokat eller annen representant. Dette gjør at det vanskelig kan hevdes å være et informert samtykke. Elevene ombudet har snakket med gir også klart uttrykk for at de ikke har oversikt over konsekvensene av å nekte. Avhengighetsforhold til en autoritetsperson, i dette tilfellet både lærer, skole og polititjenestemann, er et moment som den juridiske litteraturen fremhever som eksempler på Elev- og lærlingombudet Telefon: Lille Grensen 7 E-post: post@elevombud.no 0159 Oslo Web:

10 relasjoner som går ut over frivilligheten i samtykket. Jo større asymmetrien er, jo mindre vekt kan det legges på samtykket. Elever har både stor tillit til voksenpersonene på skolen, er selv (ofte) mindreårige og har i tillegg sterke avhengighetsforhold til skolen, ettersom skolen gjør flere viktige enkeltvedtak om eleven, herunder karakterer. For det tredje påpeker litteraturen om samtykke at samtykkekompetansen skal graderes etter alder og modenhet hos det enkelte barn. Eksempelvis godtar ikke helseregisterloven at barn under 16 år samtykker til innsamling av egne, sensitive helseopplysninger i forskningsøyemed i det hele tatt. For barn over 16 år skal det deretter gjøres en konkret vurdering. For det fjerde er det trolig også nødvendig å se på gruppepress som en faktor under innhenting av samtykke. Å kreve at samtykket skal inngås ved at man aktivt, muntlig opponerer og forlater klasserommet foran sine medelever og lærer, innebærer i praksis at det legges en kraftig sosial begrensning på retten til å nekte. Dette momentet gjøres heller ikke bedre av at vi her forholder oss til en aldersgruppe der sosial utrygghet er vanlig. Blant annet med disse fire forholdene i mente, er det tvilsomt at man i de aktuelle aksjonene kan anta noe informert samtykke for alle elevene mellom år i videregående skole, og så vidt jeg kan forstå er det direkte utenkelig blant elever på ungdomsskolen, som altså er i alderen Det kan også, avhengighetsforholdet tatt i betraktning, stilles spørsmål ved om samtykket for elever over 18 år er reelt frivillig. Videre ivaretar ikke fremgangsmåten, så vidt jeg kan forstå, interessene til elever med redusert eller manglende samtykkekompetanse - herunder psykisk utviklingshemmede, personer med psykiske lidelser og rusede personer. Læringsmiljø Etter ombudets syn er det knyttet betydelige utfordringer for elevenes læringsmiljø i slike aksjoner. Elevene opplever ikke uttrekket av klasse som tilfeldig, de opplever det som stigmatiserende og mistenkeliggjørende å nekte, de opplever det ubehagelig å bli ransaket, de opplever også et ubehag ved at andre elever observerer deres reaksjon når de blir ransaket, og til slutt kan det nevnes at elever som eventuelt måtte bli markert på under en slik aksjon ville kunne oppleve det som særdeles inngripende og stigmatiserende, selv om en slik markering ikke med nødvendighet innebærer noe lovbrudd. Det er ikke politiets ansvar å sørge for et godt psykososialt læringsmiljø på skolene, men det er etter mitt syn unødvendig at politiet på denne måten bidrar til å skape utrygghet på skolene. Konklusjon Jeg ber derfor Oslo politidistrikt om å gjennomgå avtalen med Utdanningsetaten og retningslinjene for gjennomføring av disse aksjonene. Jeg mener det vil være mest hensiktsmessig å gjøre følgende endringer: Narkotikahunden skal ikke delta, subsidiært bare vises frem og ikke bli sendt rundt i klasserommet.

11 Forebyggingsmøtet skal være varslet på forhånd. Dersom de to ovennevnte punktene imøtekommes, trengs ikke lenger samtykke. Hvis de ikke imøtekommes, må det etter mitt syn gjøres følgende grep for at samtykket skal bli fritt og informert: Elever under 16 år skal alltid ha samtykke fra foreldre. Alle samtykker skal være skriftlige. Det må gjøres konkrete, enkeltvise vurderinger av om elever over 16 år har samtykkekompetanse. En fremstilling av konsekvensene av å samtykke og av å ikke samtykke skal foreligge skriftlig, og i så god tid før ransakingen at eleven kan benytte seg av sin rett til å konferere med verge, advokat eller annen representant. Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg selvsagt er av den oppfatning at skolen skal legge til rette for at politiet kan gjennomføre ordinære etterforskningsskritt basert på mistanker om kriminalitet i skoletiden. Det er også positivt at politiet er synlig tilstede i skolen. Også forebygging av narkotikaomsetning og -misbruk på skolene er viktig for læringsmiljøet. Med vennlig hilsen Sigve Indregard elev- og lærlingombud Kopi til: Utdanningsetaten, Pb 6127 Etterstad, 0602 Oslo

12 Oslo kommune Elev- og lærlingombudet Utdanningsetaten Pb Etterstad 0602 Oslo Dato: Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Arkivkode: 2011/10-3 SI 43 Narkotikaaksjoner på skolene Elev- og lærlingombudet har mottatt flere henvendelser vedrørende narkotikaaksjoner i osloskolene, både videregående skoler og ungdomsskoler. Basert på disse henvendelsene har jeg henvendt meg til Oslo politidistrikt for å få oppklart visse forhold knyttet til disse aksjonene. Basert på svarene jeg har mottatt, vil jeg be om ytterligere kontroll av lovligheten av disse aksjonene. Den prosessen vil gå i andre instanser. Men politiet fremhever en samarbeidsavtale med Utdanningsetaten som en viktig forklaring på hvorfor de gjennomfører disse aksjonene. Selv om det skulle vise seg at slike aksjoner er lovlige, vil jeg be Utdanningsetaten om å revurdere dette samarbeidet, og da særlig bruken av narkotikahund. Elevenes opplevelse av aksjonene gir ikke det samme inntrykket som politiets beskrivelse. Elevene jeg har snakket med opplever situasjonen som utrygg, stigmatiserende og mistenkeliggjørende. Særlig overraskelsesmomentet og bruken av hund trekkes frem som problematisk. Disse aksjonene etter mitt syn problematiske sett i sammenheng med elevenes rett til et godt psykososialt læringsmiljø, ref. opplæringslova 9a-3. Det er særlig fire forhold som bidrar til min konklusjon: Selv om uttrekking av klasser ifølge politiet gjøres tilfeldig, oppleves ikke situasjonen slik for elevene. Det virker stigmatiserende overfor elevene i de(n) uttrukkede klassen(e) at det gjennomføres en politiaksjon der. Selv om politiet lar elevene som ønsker det forlate klasserommet, oppleves ikke dette som reell frivillighet. For det første er det høyst naturlig at elevene antar at dette er en slags felle, der de som forlater vil bli mistenkt av politiet. Dette understrekes også av at polititjenestemenn kontakter alle de som forlater for en samtale. For det andre virker det mistenkeliggjørende i øynene til de øvrige elevene i klassen, og ikke minst læreren, dersom en elev forlater klasserommet. Ransaking skal, blant annet av disse grunnene, foregå så skjermet som mulig. I disse aksjonene forlates dette prinsippet og man går til motsatt ytterlighet. Når en narkotikahund beveger seg rundt i klasserommet, er dette i praksis ransaking foran Elev- og lærlingombudet Telefon: Lille Grensen 7 E-post: post@elevombud.no 0159 Oslo Web:

13 medelevene. Å bli markert på av hunden vil kunne være svært belastende for eleven det gjelder, og dette kan skje uten at skolens ordensreglement er brutt. Selv om det naturligvis er forbudt å omsette og besitte narkotika, er ikke fradømmelse av retten til videregående opplæring en mulig reaksjon på et slikt lovbrudd (såfremt det ikke skjer på skolen, naturligvis). Ved å blande disse to forholdene sammen risikerer skoleverket å skyve rusbrukere blant elevene vekk fra skolen, selv om deres lovbrudd kanskje bare har bøter som strafferamme. Denne politikken kan ha meget uheldige effekter. Vi vet at elever som ikke fullfører videregående skole har langt høyere tilbøyelighet for å havne i rusmiljøer. Dersom elever med rusproblemer forlater skolen, vil vi ende opp med å feie problemer under teppet i stedet for å hjelpe elevene der vi kan nå dem. Også elever med rusproblemer har rett til et psykososialt læringsmiljø som fremmer læring og trivsel. En overhengende fare for å bli ransaket med narkotikahund bidrar i så måte negativt. Det er etter mitt syn beklagelig at Utdanningsetaten har lagt til grunn at fremgangsmåten politiet her benytter på skolene utgjør informert og fritt samtykke. Som allerede nevnt er situasjonen samtykket blir inngått under preget av gruppepress og asymmetriske maktrelasjoner. Tidsfristen for samtykke er kort, og elevenes rettigheter i situasjonen blir ikke skriftliggjort, slik hovedregelen etter personvernloven stiller krav om. Følgelig gjøres det uholdbart vanskelig å benytte seg av retten til å konferere med verge, advokat eller annen representant. Dette gjør at det vanskelig kan hevdes å være et informert samtykke. Elevene gir klart uttrykk for at de ikke har oversikt over konsekvensene av å nekte. Avhengighetsforhold til en autoritetsperson, i dette tilfellet både lærer og polititjenestemann, er et moment som den juridiske litteraturen fremhever som eksempler på relasjoner som går ut over frivilligheten i samtykket. Jo større asymmetrien er, jo mindre vekt kan det legges på samtykket. Elever har både stor tillit til voksenpersonene på skolen, er selv (ofte) mindreårige og har i tillegg sterke avhengighetsforhold til skolen, ettersom skolen gjør flere viktige enkeltvedtak om eleven. For det tredje påpeker litteraturen om samtykke at samtykkekompetansen skal graderes etter alder og modenhet hos det enkelte barn. Eksempelvis godtar ikke helseregisterloven at barn under 16 år samtykker til innsamling av egne, sensitive helseopplysninger i forskningsøyemed. Blant annet med disse tre forholdene i mente, er det tvilsomt at man i den aktuelle situasjonen kan anta noe informert samtykke i det hele tatt for alle elevene mellom år i videregående skole, og så vidt jeg kan forstå er det utenkelig blant elever på ungdomsskolen, som altså er i alderen Det kan også, avhengighetsforholdet tatt i betraktning, stilles spørsmål ved om samtykket for elever over 18 år er reelt frivillig. Videre ivaretar ikke fremgangsmåten, så vidt jeg kan forstå, interessene til elever med redusert eller manglende samtykkekompetanse - herunder psykisk utviklingshemmede, personer med psykiske lidelser og rusede personer.

14 Oslo kommune har et selvstendig ansvar for å ivareta elevenes rettigheter knyttet til skolemiljø, og har i løpet av skoletiden et delvis, delegert formynderansvar. Selv om eventuelle brudd på lovverket er politiets ansvar, er det etter ombudets syn klart at Oslo kommune har et selvstendig ansvar for å vurdere tiltakene og selv ta stilling til juridiske spørsmål som hva som utgjør informert samtykke. Jeg ber derfor Utdanningsetaten om å gjennomgå avtalen med Oslo politidistrikt. Ombudet vil også i brev til politidistriktet kreve følgende endringer: Narkotikahunden skal ikke delta, subsidiært bare vises frem og ikke bli sendt rundt i klasserommet. Forebyggingsmøtet skal være varslet på forhånd. Dersom de to ovennevnte punktene imøtekommes, trengs ikke lenger samtykke. Hvis de ikke imøtekommes, må det gjøres grep for at samtykket skal bli fritt og informert: Elever under 16 år skal alltid ha samtykke fra foreldre. Alle skal gi skriftlig samtykke. Det må gjøres konkrete, enkeltvise vurderinger av om elever over 16 år har samtykkekompetanse. En fremstilling av konsekvensene av å samtykke og av å ikke samtykke skal foreligge skriftlig, og i så god tid før ransakingen at eleven kan benytte seg av sin rett til å konferere med verge, advokat eller annen representant. Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg selvsagt er av den oppfatning at skolen skal legge til rette for at politiet kan gjennomføre ordinære etterforskningsskritt basert på mistanker om kriminalitet i skoletiden. Dette skal være basert på individuell, konkret mistanke rettet mot enkeltpersoner. Det er også viktig for ombudet at politiet er synlig tilstede i skolen ved slike konkrete mistanker, også med tanke på elevenes læringsmiljø. Med vennlig hilsen Sigve Indregard elev- og lærlingombud Kopi til: Oslo politidistrikt, Pb Dep., 0032 Oslo v/visepolitimester Sveinung Sponheim Vedlegg: 1 Ombudets henvendelse til Oslo politidistrikt av 2. november Svar fra Oslo politidistrikt av 8. november 2011

15 Oslo kommune Utdanningsetaten Elev- og lærlingombutet Lille Grensen OSLO Dato: Deres ref: Vår ref (saksnr): Saksbeh: Arkivkode: 10/ Trude Bell, Narkotikaaksjoner på skolene Viser til brev fra Elev- og lærlingombudet datert Ved en inkurie er svarbrevet blitt forsinket. Elev- og lærlingombudet skisserer en rekke problemstillinger i forbindelse med selve prosedyren rundt Politiets forebyggende besøk med narkotikahund i h.h.t. avtale inngått med UDE. Basert på innspillene vil Utdanningsadministrasjonen ta initiativ til en tettere dialog med de skoler som har hatt forebyggende besøk med narkotikahund, for å vurdere om dette er en praksis som virker styrkende inn mot de videregående skolenes rusforebyggende arbeid. Videre vil Utdanningsadministrasjonen be rektorene ved skolene om å gå i dialog med elevrådene ved skolen, i etterkant av politiets besøk for å evaluere besøkets forebyggende effekt. Med hilsen Elin Reite Avdelingsdirektør Oddny Rusten Seksjonssjef Godkjent og ekspedert elektronisk Utdanningsetaten Besøksadresse: Telefon: Org.nr.: Strømsveien 102 Telefaks: OSLO Postadresse: postmottak@ude.oslo.kommune.no Pb 6127 Etterstad, 0602 OSLO