"Godt begynt er halvt fullendt" UNITAFs operasjoner i Somalia

Transkript

1 Ugradert Luftkrigsskolen HOVEDOPPGAVE LKSK II/2 Modul VI "Godt begynt er halvt fullendt" UNITAFs operasjoner i Somalia Skrevet av: Gøril Andersen Kull 55 Luftkrigsskolen 2006-MARS

2 BERIKTIGELSE De meninger og konklusjoner som kommer til uttrykk i denne hovedoppgaven står utelukkende for forfatterens egen regning. De representerer ikke Luftkrigsskolens- eller Luftforsvarets offisielle mening.

3 Innholdsfortegnelse Akronymer 5 Begrepsavklaring 5 1 Innledning Analyse av oppgaveformen Metode og kildekritikk 10 2 Bakgrunn Borgerkrig og UNOSOM I USAs utenrikspolitikk FN og resolusjon Et sikkert miljø 20 3 Den amerikanskledede UNITAFs operasjoner i Somalia I hvilken grad etablerte UNITAF et sikkert miljø? Amerikanernes tolkninger Australiernes tolkninger Somaliernes perspektiv Oppsummering I hvilken grad greide UNITAF å gjenopprette fred og stabilitet? Amerikanernes strategi Australiernes strategi Oppsummering I hvilken grad greide UNITAF å gjenopprette lov og orden? Amerikanernes løsninger Australiernes løsninger Oppsummering I hvilken grad var Mogadishu et hinder for stabilitet og sikkert miljø? Amerikanernes forhold til krigsherrene Amerikanernes forhold til hjelpeorganisasjonene Australiernes forhold til krigsherrene Australiernes relasjoner til hjelpeorganisasjonene Somaliernes perspektiv Oppsummering 41 4 Sammendrag 43 Var UNITAF en suksess som det hevdes? 43 Hvor feilet UNITAF? 43 5 Bibliografi Andre kilder 47

4 5 Akronymer LIK Lavintensitetskonflikt SNA Somali National Army UNITAF United Task Force (9/ /5-93) UNOSOM I First UN Operation in Somalia (4/92-5/93) UNOSOM II Second UN Operation in Somalia (4/ /5-95) USC United Somali Congress Begrepsavklaring Fraksjon er i henhold til ordboken en undergruppe av et parti eller en forening. Milits er et ikke-statlig militærkorps, eller ukonvensjonelle styrker. 1 I oppgaven vil fraksjon og milits brukes om hverandre da alle fraksjonene i Somalia var væpnet og besto av milits. Krigsherre Tekniske 2 Hjelpeorganisasjoner er en betegnelse som brukes på lederne for de ulike fraksjonene. er en betegnelse på kjøretøyer med påmonterte automatvåpen. Disse var svært vanlige i Somalia. blir brukt som fellesbenevner for alle de humanitære organisasjonene og bistandsorganisasjonene som deltok i Somalia; Cooperative for Assistance and Relief Everywhere (CARE), Røde Kors, Disaster Assistance Response Team (DART), Food for Peace (FFP), World Food Program (WFP), Redd Barna, og mange flere. 1 TANUMS store rettskrivingsordbok (1996), Oslo: Kunnskapsforlaget 2 Betegnelsen technicals brukes om denne typen kjøretøyer på engelsk. Kjøretøyene er ofte Pick-up eller Jeep, men pga de påmonterte våpnene betegnes de som technicals. Uten noe bedre ord eller beskrivelse vil de i oppgaven omtales som tekniske.

5 6 1 Innledning We got a Black Hawk down, we got a Black Hawk down. Super 6-1 is down. We ve got a bird down on the city. 3 Bildet av et styrtende helikopter og liket av Master Sergeant Gary Gordon som blir slept triumferende gjennom gatene i Mogadishu av somalisk mobb er gjerne det som dukker opp i minnet vårt når vi snakker om den internasjonale intervensjonen i Somalia på begynnelsen av 90-tallet. Hendelsen tok sted i Mogadishu 3-4 oktober 1993 under Second UN Operation in Somalia (UNOSOM II). Amerikanske Delta Force 4 og Task Force Rangers katastrofale raid rettet mot fraksjonslederen General Mohamed Farrah Aidids nærmeste ved Olymic Hotell førte til at 18 amerikanske soldater, og omtrent 1000 somaliere, ble drept. 5 Konflikten mellom Aidids Somali National Army (SNA) og de Forente Nasjoner (FN) nådde sitt klimaks 3-4 oktober. President Bill Clinton ga FN skylden for de amerikanske tapene. Få dager senere (7. oktober) annonserte Clinton at de amerikanske styrkene ville begynne å trekke seg ut av Somalia og at amerikanernes deltagelse i UNOSOM II ville være fullstendig over ved utgangen av mars USAs tilbaketrekkelse resulterte i at de andre deltagernasjonene i UNOSOM II også ville trekke tilbake sine styrker. 6 UNOSOM II er ofte betegnet som en fiasko i internasjonal litteratur 7, og står slik sett i kontrast til den amerikanskledede United Task Force (UNITAF) som ofte betegnes som en suksess. 8 UNOSOM II overtok for UNITAF 4. mai 1993, men til tross for et mer omfattende mandat, var langt færre soldater involvert. Det ble en fiasko. Kort tid etter at UNOSOM II tok over kontrollen av operasjonen i Somalia eskalerte volden i Mogadishu. 5. juni ble 23 pakistanske FN soldater drept i et bakholdsangrep av SNA. FNs Sikkerhetsråd krevde arrestasjon av de som var ansvarlige for angrepet og dermed utviklet FNs 3 Fra filmen Black Hawk Down (2001). To amerikanske helikoptre av typen Black Hawk ble skutt ned av somaliske RPG (Rocket-propelled Grenades) 4 Delta Force er en spesialstyrke som U.S. Army nekter for eksisterer (såkalt black spes.ops). Oppdragene deres blir holdt høyst hemmelig. Johnson, Wray: Personlig samtale ved Luftkrigsskolen ( ) 5 Perry, James M. (1996): Arrogant armies, New York: John Whiley & Sons, Inc., s Chopra, Jarat, Eknes, Åge & Nordbø, Toralv (1995): Fighting for Hope in Somalia. Peacekeeping and Multinational Operations no Oslo: NUPI, s Clarke, Walter & Herbst, Jeffrey (1997): Learning from Somalia. Colorado: Westview press, s Albright, Madeleine (2004): Min lange reise. Oslo: N.W. DAMM & SØN AS, s Chopra, Eknes & Nordbø: Fighting for Hope in Somalia, s Boutros-Ghali, Boutros (1999): Unvanquished. New York: Random House, s Allard, Kenneth (1995): Somalia Operations: Lessons Learned. Washington D.C.: National Defense University Press, s. 18. Hirsch, John & Oakley, Robert (1995): Somalia and Operation Restore Hope. Washington D.C.: United States Institute of Peace Press, s Personlig samtale med Wray Johnson

6 7 nasjonsoppbyggingsoperasjoner seg til å bli en klappjakt på General Aidid. I følge FNs Generalsekretær var FN nå i krig med SNA og Aidid juni startet UNOSOM II en fem dagers kampanje mot Aidid. Flyangrep ble etterfulgt av bakkestyrker som konfiskerte våpen og arresterte medlemmer av SNA. En måned senere ble Aidids hovedkommando og kontroll senter angrepet av UNOSOM II på direkte ordre fra Clinton. Aidid var ikke tilstedeværende denne dagen, kun eldre klansmenn og intellektuelle tilhørende klanen hans. Ironisk nok avholdt disse et møte om hvordan de til sammen kunne få Aidid til å bøye seg for FN og USAs krav. 50 ble drept og over 170 skadet. Angrepet førte til at flere moderate Somaliere som tidligere støttet invasjonen nå gikk over til å støtte opp om Aidid. 10 Innledningen viser hvor galt det gikk med FNs siste operasjoner i Somalia, UNOSOM II. I stedet for å redde Somalia fra anarkiets ødeleggelser ble de internasjonale styrkene en av aktørene i konflikten, noe som kanskje bare forsterket anarkiet som rådet. FNs krigserklæring 11 mot SNA endte med nederlag og tilbaketrekkelse, og kan betegnes som et mørkt kapittel i FNs historie. Som tidligere nevnt blir forløperen til UNOSOM II, UNITAF, derimot ansett for å ha vært en suksess. UNITAF besto av en styrke på soldater fra 24 ulike land, deriblant Australia. Oppdraget til UNITAF var å etablere et stabilt og sikkert miljø slik at hjelpesendingene skulle komme fram til de nødende, og dermed få en slutt på hungersnøden i Somalia. Videre skulle UNITAF gjenopprette fred, stabilitet, lov og orden i landet. Ikke minst skulle de etablere et sikkert miljø som ville muliggjøre en overtagelse av en FN-ledet fredsbevarende styrke. Operasjonen ble kjent som Operation Restore Hope og skulle bane vei for UNOSOM II. 12 Denne oppgaven omhandler UNITAF og Operation Restore Hope. I hvilken grad var operasjonen en suksess? Kunne UNITAF forhindret de katastrofale hendelsene som oppstod under UNOSOM II? Ble forventingen og kravene til UNITAF innfridd? Sett i lys av de påfølgende hendelsene og eskaleringen av vold i Somalia etter UNITAF sitt virke, var Operation Restore Hope egentlig en suksess? Spørsmålene leder ned til følgende problemstilling: Var UNITAF en suksess som det hevdes? Hvis ikke, hvor feilet UNITAF? 9 Boutros-Ghali, Boutros (1999): Unvanquished, s Berdal, Mats (2000): Lesson not Learned. Forsvarsstudier 4/2000. Oslo: Hamtrykk A/S, s Hirsch & Oakley: Somalia and Operation Restore Hope, s FN nettside: ( ). Resolusjon 794 (se vedlegg)

7 8 1.2 Analyse av oppgaveformen Gjennom 3 år, fra , var FN involvert i konfliktene i Somalia gjennom operasjonene UNOSOM I, UNITAF og UNOSOM II. Oppgavens tematikk blir den amerikanskledede operasjonen, UNITAF, som varte fra 9. desember 1992 til 4. mai Fokuset for oppgaven vil være amerikanernes tolkninger og utførelser av oppdraget ut fra FNs resolusjon 794 og Generalsekretær Boutros Boutros-Ghalis intensjoner for UNITAF. Resolusjonen og intensjonene blir måleverktøyene for om UNITAF var en suksess. FNs resolusjon 794 ga UNITAF følgende oppgaver 13 : 1) Stoppe hungersnøden 2) Gjenopprette fred og stabilitet 3) Gjenopprette lov og orden 4) Etablere et sikkert miljø. For å vurdere hvorvidt UNITAF var en suksess eller ikke, er det naturlig å ta utgangspunkt i hvilken grad disse 4 oppgavene ble oppfylt. Oppgaven med å stoppe hungersnøden vil i liten grad bli drøftet, da dette var noe UNITAF lyktes med, og hvor litteraturen er både unison og presis i forhold til den distribusjon av varer som fant sted. De andre oppgavene regjerer det i større grad uenighet om, og er vanskeligere å måle presist. Disse vil bli drøftet hver for seg. Det jeg i all hovedsak vil drøfte er hvordan UNITAF, spesielt USA, valgte å forholde seg til disse oppgavene. Særlig det fjerde punktet, etablere et sikkert miljø, førte til ulike tolkninger. Tolkningen av dette punktet munnet ut i spørsmålet om en avvæpning av fraksjonene eller ikke. Videre står Mogadishu og amerikanernes forhold til krigsherrene og hjelpeorganisasjonene i byen sentralt i forhold til måloppnåelsen. Dette vil derfor bli drøftet under et eget punkt i slutten av oppgaven. Drøftingen av i hvilken grad UNITAF og Operation Restore Hope var en suksess deles inn i: I hvilken grad etablerte UNITAF et sikkert miljø? I hvilken grad greide UNITAF å gjenopprette fred og stabilitet? I hvilken grad greide UNITA å gjenopprette lov og orden? I hvilken grad var Mogadishu et hinder for stabilitet og sikkert miljø? 13 Resolusjon 794

8 9 Disposisjon Kapittel 2 er et bakgrunnskapittel. Her vil jeg aller først ta for meg bakgrunnen for konflikten i Somalia. Videre vil jeg kort fremstille USAs utenrikspolitikk og hva en såkalt lavintensitetskonflikt (LIK), lik den i Somalia, egentlig innebærer. Til sist vil jeg si litt om FNs utgangspunkt i forkant av konflikten og kort om Sikkerhetsrådets utformingen av resolusjon 794. Kapittel 3 er drøftingskapittelet. Dette kapittelet har jeg valgt å kalle: Den amerikanskledede UNITAFs operasjoner i Somalia, og det er her hovedtyngden av oppgaven vil ligge. Drøftingskapittelet vil bli delt opp med de 4 punktene som tidligere nevnt i analysen; Sikkert miljø blir et spørsmål om avvæpning, Gjenoppretting av fred og stabilitet, Gjenoppretting av lov og orden, Mogadishu et hinder for stabilitet og sikkert miljø? I dette kapittelet vil jeg i all hovedsak se på amerikanernes tolkninger og strategi siden de hadde ansvaret for UNITAF. Med andre ord vil jeg se hvordan de valgte å forholde seg til de 4 punktene jeg ønsker å se nærmere på. For å vise andre handlingsalternativ enn det USA valgte, har jeg gjennom hele drøftingen sammenlignet amerikanerne med australiernes tolkninger og utførelser av oppdraget i byen Baidoa, i Somalia. Amerikanerne hadde styrker flere steder i det sørlige Somalia, men hovedtyngden var i Mogadishu. En sammenligning mellom australierne og amerikanerne vil derfor bestå av en sammenligning av Baidoa og Mogadishu. Videre vil jeg under det første og siste punktet (etablere et sikkert miljø blir et spørsmål om avvæpning og Mogadishu et hinder for stabilitet og sikkert miljø) se på det somaliske perspektivet og deres holdninger til UNITAF. Dette for å danne et bredere bilde av konflikten, og dermed bedre kunne fremstille for leseren at USA sannsynligvis hadde flere valgmuligheter. En kort oppsummering vil følge under hver enkelt drøfting. Konklusjonen på oppgaven, eller sammendraget som jeg har valgt å kalle det, har fått et eget kapittel til sist i oppgaven.

9 Metode og kildekritikk Denne oppgaven er en litteraturstudie. Oppgaven er i stor grad basert på bøker skrevet av personer som var direkte eller indirekte involvert i konflikten i Somalia. Dette er personer som; Robert Oakley 14, Walter Clarke 15, David Hurley 16, FNs Generalsekretær Boutros Boutros-Ghali, USAs FN-ambassadør Madeleine Albright, President Bill Clinton og Chairman of the Joint Chiefs of Staff Colin Powell. Nærheten til hendelser og beslutninger gjør disse kildene spesielt interessante. Faktaopplysningene som presenteres må antas å være relativt pålitelige. Samtidig er kildene gjennomgått med et kritisk øye da man må være oppmerksom på at aktørene som bidro aktivt i prosesser og beslutninger vil kunne ha personlige fordeler av å profilere fakta og hendelser. Mye av det som er skrevet i etterkant av konflikter kan derfor ha en skjult agenda. Enkelte utsagn kan bli gitt for å sette seg selv i bedre lys eller for å svartmale andre, alt med tanke på eget ettermæle. Sannheten vil alltid være basert på enkeltindividenes tolkninger og oppfattelser. Jeg har forsøkt å være bevisst dette. For å forsikre meg om at det som presenters i denne oppgaven er så pålitelig som mulig, har jeg forsøkt å verifisere uttalelser og påstander fra personer i ulike kilder som beskriver de samme hendelsene. Andre kilder jeg i all hovedsak har benyttet meg av er new zealanderen Robert Patmans sammenligninger mellom de amerikanske og australske UNITAF styrkene, og Norsk Utenrikspolitisk Institutts (NUPI) sammendrag av alle de tre operasjonene i Somalia. Disse kildene anser jeg for å være mer objektive da skribentene ikke har den samme nærheten til konflikten som de nevnt innledningsvis, men jeg er samtidig oppmerksom på at deres litteratur bygger på kilder som ikke nødvendigvis er like objektive. Ellers omhandler en del av kildene generelle beskrivelser av FN og USAs utenrikspolitikk. Amerikanerne er generelt flinke til å skrive mye om sine militære erfaringer. I tillegg til at amerikanerne var tungt representert i UNITAF er det derfor naturlig at mye av litteraturen om operasjonene i Somalia er skrevet av amerikanere og om deres erfaringer. Det ville ha vært en styrke for oppgaven hvis jeg hadde kilder basert på franskmennenes, belgiernes eller kanadiernes erfaringer, som alle hadde store styrker i Somalia. Mine språklige ferdigheter, og tilgjengelig litteratur ved skolen, setter begrensninger for dette. Jeg tror likevel ikke dette 14 Tidligere amerikansk ambassadør i Somalia. Oakley var under UNITAF koordinatoren for USAs sivile aktiviteter i Somalia. Han ga politiske råd til UNITAF, samarbeidet nært med de humanitære organisasjonene og fungerte som liason overfor FN 15 Deputy Chief of Mission for den amerikanske ambassaden mellom mars og juli Oberst og sjef for 1 st Battalion Royal Australian Regiment

10 11 betyr så mye for oppgaven da det er de amerikanske styrkene som er hovedfokuset. Likevel, for å kunne kompensere denne mangelen og for å kunne ha noe å sammenligne amerikanernes operasjoner med, har jeg fått tilsendt litteratur fra Australia. Noe av denne litteraturen er skrevet av Oberst David Hurley som ledet de australske styrkene, mens det meste er en mer generell illustrering av tekstforfatteren Bob Breen 17 i boken Through Aussie Eyes. Australske kilder gir oppgaven mer dybde og man ser tydeligere mulighetene for å tolke oppdraget gitt av FN på forskjellige måter. Australiernes litteratur har også vært nyttig i den grad man kan se om deres informasjon sammenfaller med amerikanernes. En svakhet med oppgaven er mangelen på litteratur skrevet av somaliere. Både tilgjengeligheten av denne litteraturen, tid til rådighet og oppgavens omfang, har gjort dette vanskelig. I stedet vil jeg benytte meg av kilder fra en nettside hvor Mrs. Abshir 18 og Kaptein Haad 19 er blitt intervjuet av Public Broadcasting Service (PBS). De er enkeltindivider som uttaler seg på vegne av det somaliske folk. Intervjuene er gjort i etterkant av konflikten og kan i likhet med andre kilder være farget av dette. Ikke desto mindre har jeg valgt å bruke intervjuene med Abshir og Haad. Deres uttalelser blir dog bare ett lite bilde av det somalisk folk og kan ikke med rette representere hele befolkningen. En av mine få personlige samtaler er med Wray R. Johnson (Professor of Strategic Studies ved Marine Corps Command and Staff College) som deltok under operasjonene i Somalia. Hans fagfelt er i dag lavintensitetskonflikter, og har studert en rekke konflikter rundt om i verden med nettopp dette i fokus. Intervjuet ga størst utbytte i forhold til å oppklare sammenhengen mellom styrkesammensetningen og oppdrag i Somalia. Intervjuet ble en bekreftelse på at jeg hadde fått med meg essensen av konflikten, selv om Johnson og jeg hadde delte meninger om UNITAF. Andre samtaler jeg vil referere til i oppgaven er med Dr. Philip Towle ved Universitetet i Cambridge og Dr. Andrew Dorman ved Kings College i London. Begge jobber innen fagfeltet lavintensitetskonflikter. Samtalene ble gjennomført under en studietur til England i oktober Lite er nedskrevet om australiernes militære erfaringer etter 2. verdenskrig. Bob Breen ble forespurt om han ville skrive om erfaringene fra Somalia, og han har i den forbindelsen gjort en del undersøkelser i Somalia. 18 President of the Somali Community Information Center in Britain 19 En av sektorkommandørene for Aidids milits i Mogadishu

11 12 2 Bakgrunn 2.1 Borgerkrig og UNOSOM I I desember 1990 gjennomførte en koalisjon av klaner kalt United Somali Congress (USC) et kupp i Somalia. President Mohammed Siad Barres regime kollapset. Etter revolusjonen ble koalisjonen delt i to grupper. Den ene var ledet av Mohamed Ali Mahdi som utnevnte seg selv til president, og den andre av General Mohamed Farrah Aidid som opprettet SNA. Mahdi og Aidid tilhørte begge samme klan, Hawiye-klanen i Mogadishu, men hver sine underklaner (Habr Gidr og Abgal). I tillegg til USC og SNA var det flere motstandsgrupper som kjempet om makten i Somalia, bl.a. Somali Salvation Democratic Front (SSDF), Somali Patriotic Movement (SPM) og Somali Democratic Movement (SDM). 20 Store kamper brøt ut i Mogadishu etter kuppet og spredte seg raskt til hele landet. Somalia ble kastet ut i en borgerkrig og i løpet av 1991 gikk landet mer og mer i oppløsning som følge av de ulike fraksjonenes krigføring. Rivaliserende milits sloss om mat, prestisje og territorier. Infrastrukturen kollapset. Lokale styresmakter var borte. Der fantes ikke elektrisitet, kollektivtransport, skoler eller helsetilbud. Tilfeller av malaria, tuberkulose, tyfus og andre epidemier økte. Landets økonomi var ødelagt. Borgerkrigen herjet og ødela landbruk og gårdsdrift, noe som igjen førte til en sultkatastrofe i store deler av landet. Fra november 1991 til mars 1992 døde somaliere av sult. Somalia var blitt det man kaller en failed state. Alt som kunne ligne på lover og regler var borte. Anarkiet herjet. I første delen av 1992 døde 3000 somaliere (særlig kvinner, barn og eldre) daglig. I juni 1992 døde 5000 somaliere hver dag. 1,5 millioner mennesker var på randen til å dø av sult, mens 4,5 millioner mennesker nærmet seg en hungersnød. Somalia bar preg av hunger, frykt, vold og død. 21 Da borgerkrigen nådde sitt klimaks i januar 1992 ønsket flere somaliske ledere at FN skulle hjelpe til med å avvæpne hele befolkningen. Dette skjedde ikke. Det internasjonale samfunnet reagerte sent på krisen, men begynte etter hvert å sende matforsyninger for å stoppe sulten. FNs hjelpeprogram var veldig begrenset. Befolkningen sloss om den lille maten som kom, og nye elementer av fiendtlighet og vold blomstret opp. Mye av maten ble stjålet og okkupert (man antar at så mye som 80%) av krigsherrene. Sult ble et våpen. 22 I fraværet av statsråder og embetsmenn førte FN dialog med fraksjonene og krigsherrene. Mahdi var positivt innstilt til FN da han følte at FN ville bidra til å forsterke hans 20 Nettleksikon: ( ) 21 Chopra, Eknes, & Nordbø: Fighting for Hope in Somalia, s Sahnoun, Mohamed (1994): Somalia, The Missed Opportunities. Washington D.C.: United States Institute of Peace Press, s. 17

12 13 maktposisjon. Aidid, derimot, var en sterk motstander av FNs tilstedeværelse helt fra starten. Han var mistenksom til FN og generalsekretærens intensjoner i Somalia, særlig fordi Boutros Boutros-Ghali tidligere hadde vært Egypts utenriksminister og var en nær støttespiller til Siad Barre før revolusjonen. 23 I april 1992 klarte James Jonah 24 å få til en våpenhvile mellom Mahdi og Aidid. De gikk med på at 50 FN observatører kunne komme til Somalia for å overvåke våpenhvilen, samt sørge for beskyttelse av de humanitære organisasjonenes forsyninger til folket i Mogadishu. UNOSOM I ble formelt etablert 24. april Bistanden og nødhjelp fra giverland økte, men FN-organene i Somalia klarte ikke å organisere en effektiv bistandsoperasjon. FN-organene var lite villige til å forlate Mogadishu og all levering av nødhjelp og rehabiliteringsoperasjoner utviklet seg til å bli sentralisert i hovedstaden. Dette ga Aidid og hans allierte mer makt og innflytelse. Fraksjonene fortsatte plyndringen av hjelpeorganisasjonenes forsyninger, og maten nådde ikke frem til de trengende. 26 Sommeren 1992 begynte media å vise bilder fra Somalia. Bildene viste milits fråtse i mat med utsultede, og døende, kvinner og barn som tilskuere. August 1992 bestemte Sikkerhetsrådet at noe måtte gjøres og USA initierte Operation Provide Relief for å gi humanitær bistand. Flere vestlige land bidro også med flydropp av mat. FN sendte inn nye styrker som skulle overvåke operasjonen, likevel ble det meste av maten stjålet rett etter ankomst. Operasjonen var mislykket og FN ba sine medlemmer om støtte USAs utenrikspolitikk USA tilbød i november 1992 å organisere og lede en militær operasjon i Somalia. Fjernsynsbilder av utmagrede og døende barn i Somalia presset den sittende presidenten, George Bush, til å foreta seg noe. Bushadministrasjonen fikk sterke advarsler angående Somalia og var først motvillige til å involvere seg, men presset fra opinionen og FN var stort. Situasjonen i Somalia var utrygg og amerikanerne måtte være forsiktige. Somalia kunne fort bli en hengemyr eller tar baby 28, lik Vietnamkrigen hvor amerikanerne tapte flere tusen 23 Berdal: Lesson not Learned, s Under Secretary-General for Political Affairs i FN 25 Boutros-Ghali: Unvanquished, s Sahnoun: Somalia, The Missed Opportunities, s Boutros-Ghali: Unvanquished, s Et ofte brukt amerikansk uttrykk om konflikter man har vanskelig for å komme seg ut av: once the tar sticks to you, it never gets off. Personlig samtale med Wray Johnson.

13 14 soldater. Planer for å komme seg ut av Somalia var like viktige som å komme seg inn. Uansett operasjoner så burde de være begrenset og korte. 29 Melby hevder at idealisme og realpolitikk er to krefter som opp gjennom årene har hatt sterk posisjon i amerikansk utenrikspolitisk tenkemåte. Idealistisk sett har amerikanerne et ønske om å hjelpe andre stater for å skape verdensfred, realpolitisk handler de ut fra egenvinning og der deres nasjonale interesser er truet. Amerikansk historie bærer preg av at når den ene retningen har dominert politikken og militære engasjement har funnet sted, har USAs rolle i konflikten og konfliktens forløp gitt den andre retningen stor oppslutning hjemme. Dette er en noe forenklet beskrivelse, men forklarer hvordan USA kan svinge fra en overivrig engasjementsvillig politikk, til en politikk preget av tilbaketrekning fra den internasjonale arena (isolasjonisme). Dette har ført til en pendelsvingning i amerikansk utenrikspolitikk og en noe ambivalent deltagelse i internasjonale operasjoner. Internasjonale politiske engasjementer for USA har derfor alltid vært en risikabel affære. Behovet for hurtige og raske avslutninger på en konflikt blir i mange tilfeller helt avgjørende. 30 Fellesnevneren for både idealismen og realpolitikken er et ønske om å fremme grunnleggende amerikanske holdninger og verdier. Det å fremme demokrati, markedsøkonomi og menneskerettigheter har alltid stått sentralt i amerikansk utenrikspolitikk. Dette innebærer en pågående og utålmodig politikk. 31 Ikke bare idealisme og realpolitikk har preget USAs utenrikspolitikk, men også antikommunismen og antiimperialismen. Ut i fra det Lundestad skriver har USA, som tidligere britisk koloni, alltid vært en sterk motstander av imperialismen, uansett hva Osama bin Laden, Abu Musab al-zarqawi, eller andre muslimske fundamentalister i dag måtte påstå. USA har aldri beskyttet koloniimperier, men tvert i mot jobbet for en løsrivelse av koloniene, noe blant annet Nederland og Indokina i er et godt eksempel på. Washington har vært av den oppfatningen at imperierivalisering var årsakene til mange av de internasjonale konfliktene, og at en avvikling av disse ville redusere spenningene i verden. Samtidig ville en avkolonisering fremme internasjonal handel og økonomisk vekst, og dermed USAs posisjon. Derimot har USA på grunn av sin antikommunisme vært involvert i en rekke konflikter. De har også bidratt med økonomisk støtte til ulike land for å demme opp om kommunismen, deriblant Somalia Halberstam, David (2001): War in a time of peace. London: Bloomsbury Publishing, s Melby, Svein (1995): Amerikansk utenrikspolitikk. Oslo: TANO A.S, s Ibid, s Lundestad, Geir (2004): USA og Europa. Imperiet og de allierte etter Oslo: J.W. Cappelens forlag AS, s

14 15 USAs politikk om å fremme demokratiet og den sterkt rådende antikommunismen førte dem ut i Vietnamkrigen. Forsøket på å demme opp for kommunismen førte til amerikansk nederlag og et svekket selvbilde. Borgerkrigen i Libanon krevde livet av nok et stort antall amerikanske liv i Beirut Dette medførte at Caspar Weinberger 33 skrev sine 6 kriterier for når USA skulle delta med sine styrker, også kjent som Weinberger doktrinen: 1) Delta kun hvis våre, eller våre alliertes vitale interesser er truet 2) Hvis vi deltar, så gjør vi det med det vi har av ressurser som er nødvendig for å vinne 3) Går inn kun når vi har klare politiske og militære mål 4) Forberedt på å endre forpliktelsene siden målene kan endres i løpet av krigen 5) Bare ta på oss forpliktelser som har oppslutning blant folket og Kongressen 6) USAs deltagelse bør være siste utvei Med andre ord; Er de nasjonale interessene truet, så gå inn for å vinne, hvis ikke, hold dere utenfor. 34 Etter Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av både Sovjetunionen og Warszawa-pakten i 1991 ble USA den erklærte vinneren av den kalde krigen. Kommunismen var beseiret og USA hadde vunnet den ideologiske krigen. I følge Melby anså amerikanerne sine ideologier og verdier for å være de rette i verden. Med murens fall var risikoen for en storkrig mellom supermaktene over. USA hadde ikke lenger en unnskyldning for å begrense eller moderer sin deltagelse i internasjonale konflikter nå som Sovjet var gått i oppløsning. Som den eneste gjenstående stormakt etter den kalde krigen hadde USA et globalt ansvar. Forventningspresset for amerikansk deltagelse økte. 35 Under Golfkrigen I (Desert Storm) i 1991 kom Weinberger doktrinen til uttrykk. Amerikansk deltagelse bar preg av idealisme og ikke minst realpolitikk. USA hevder selv de ville hjelpe Kuwait som var blitt invadert av Irak, men samtidig kan man ikke overse at deres vitale nasjonale interesser som olje og økonomisk globalisering var truet. USA gikk tungt inn for å vinne, og vant. I kjølevannet av Golfkrigen lanserte President Bush en ny verdensordning. Militære virkemidler skulle nå få en mer sentral rolle for å opprette og bevare freden i verden. Den amerikanske politikken ble mer verdibasert, noe som betydde at USA i større grad enn tidligere skulle delta i operasjoner der deres interesser ikke var truet: We will always stand 33 USAs Forsvarsminister under Ronald Reagan fra Powell, Colin (1995): My American Journey. New York: Random House, s Melby: Amerikansk utenrikspolitikk, s

15 16 on the side of democracy and freedom 36. USA hadde fått økt selvtillit og så på seg selv som verdenspoliti. 37 I 1992 følte amerikanerne seg dratt mellom konfliktene i Bosnia og Somalia i følge Halberstam. Presset om å gjøre noe var stort. USA måtte vise for resten av verden at de var villige til å gjøre noe for verdensfreden, og at de ikke kun deltok i konflikter hvor deres nasjonale interesser var truet. Valget sto mellom to onder og amerikanerne endte opp med Somalia, da de antok at det var mindre farlig enn Bosnia. Spesielt Pentagon hadde tidligere vist stor motstand mot amerikansk involvering i Somalia, men i november 1992 var Pentagon villige til å sende militære styrker. 38 George Bush ville ha de amerikanske styrkene hjem igjen i løpet av januar med hensyn til Bill Clinton som skulle overta som president. Det gikk ikke etter planen og Bill Clinton arvet konflikten i Somalia da han tok over som president i januar Som nyvalgt president hadde Clinton mange utenrikspolitiske oppgaver å ta fatt på. Han uttrykker selv at det var en hel kennel full av bjeffende hunder ; Bosnia, Russland, Somalia, Haiti, Nord Korea og Japans handelspolitikk, bare for å nevne noen. 40 Madeleine Albright skriver i sine memoarer at hun hver dag opplevde nye sammenstøt og drap rundt om i verden. Verden forventet at USA og Sikkerhetsrådet skulle finne løsninger på problemene. USA hadde mange baller i luften, og konflikten i Somalia var bare en liten del av det store verdensbildet. 41 Bill Clinton hadde begrenset erfaring med utenrikspolitikk, og var mest opptatt av innenrikspolitikken. Bill Clinton var blitt valgt til president for sin innenrikspolitikk og fokuset hans var på den amerikanske økonomien for å få den på fote igjen etter flere år med budsjettunderskudd. Clinton kuttet blant annet ned på forsvarsbudsjettet, og ble kritisert for ikke å ha nok fokus rettet mot utenrikspolitikken. 42 Kulturforskjellen mellom Bush-administrasjonene og Clinton-administrasjonen var stor. Clinton var USAs første president som ikke hadde opplevd 2. verdenskrig, og den første presidenten uten militær erfaring. Clinton-administrasjonen representerte en ny generasjon med politikere. Colin Powell stilte seg tydelig kritisk til dette da han i sine memoarer omtaler 36 Johnson, Wray (2000): Military Operation Other Than War, Vietnam and American Doctrine for Small Wars. Bangkok: White Lotus, s Powell: My American Journey, s Melby: Amerikansk utenrikspolitikk, s Halberstam: War in a time of peace, s Powell: My American Journey,s. 588, Powell: My American Journey, s. 565, Clinton, Bill (2004): My life. New York: Random House, s Albright: Min lange reise, s Clinton: My life, s. 801

16 17 den nye regjeringen som unge sivilister uten noe som helst militær erfaring eller forståelse. 43 Etter den kalde krigen økte fokuset på mindre kriger av lavere intensitet enn de tradisjonelle scenario man var trent til å møte. Konflikten i Somalia var i større grad en lavintensitetskonflikt (LIK) og i mindre grad en konvensjonell krig. Likefullt var de amerikanske soldatene fortsatt trent opp til å føre krig mot en bestemt fiende på konvensjonelt vis. Vanskelighetene i Somalia var at de ikke skulle utkjempe en fiende, men ble tildelt helt andre oppgaver. Amerikanernes strategi og valgene de tok i Somalia bærer preg av dette. LIK er fundamentalt annerledes enn en konvensjonell krig, noe amerikanerne fikk erfare Lavintensitetskonflikt Siden ordet konvensjonell kan forstås som naturlig eller vanlig skulle man tro at denne type kriger forekom hyppigst. Dette er ikke tilfelle. Etter 2. verdenskrig har over 75% prosent av de væpnede konfliktene i verden vært såkalte lavintensitetskonflikter (LIK). 44 Merkverdig nok har USA og Vestens militærtenkning opp gjennom årene hatt hovedfokuset på konvensjonell storkrig mot en fiende, mens LIK blir sett på som mindre kriger man klarer å utkjempe såframt man er forberedt og trent på de store. 45 LIK er et samlebegrep for alle konflikter og kriger som ikke regnes for å være konvensjonell krig der en stats konvensjonelle styrker kjempet mot en annen stats konvensjonelle styrker (1. og 2. verdenskrig, Koreakrigen og Israel-Araberkrigene og Golfkrig I). LIK blir dermed alt fra insurreksjon 46, kontrainsurreksjon (KOIN) 47, borgerkriger, etniske konflikter, terrorisme, væpnet humanitær intervensjon, fredsoperasjoner til redningsoperasjoner. 48 Det som kjennetegner LIK er ofte en asymmetrisk krigføring, da minst en eller flere av partene involvert i konflikten vil bestå av irregulære, eller også kalt ukonvensjonelle, styrker. De irregulære styrkene er ofte gerilja, opprørere (insurgenter), terrorister eller banditter. Som vi ser innebærer LIK veldig mye. Dette gjør begrepet ukonsist og beskriver dermed i for liten grad hva slags konflikt man står ovenfor. Opp gjennom historien har man derfor operert med betegnelser som geriljakrig, kontrainsurreksjon, liten 43 Powell: My American Journey, s Wah, Hong Kian: ( ) 45 JWP 0-01 British Defence Doctrine 46 Norsk oversettelse av det mer kjente insugency. Opprørskrig eller frigjøringskrig kan også brukes, men beskriver to forskjellige ting. 47 Norsk oversettelse av det mer kjente counter-insurgency (COIN). KOIN er en beskrivelse man bruker på operasjoner der man forsøker å slå ned et opprør i en stat. Et opprør der væpnet makt (irregulær krigføring) fra en eller flere grupper forsøker å styrte den sittende regjering. 48 Fra Georgetown University: ( )

17 18 krig (small wars) og militære operasjoner som ikke er krig (Military Operations Other Than War MOOTW) for å bedre beskrive konflikten, men som alle like fullt ut er LIK. 49 Det disse begrepene har til felles er at de beskriver noe som befinner seg i nedre del av konfliktspekteret, og defineres som noe annet enn hva som tradisjonelt forbindes med ordet krig. Militærteorien har i hovedsak omhandlet konvensjonell krig og hvordan denne skal føres og vinnes. Dette har ført til at i den grad man har fokusert på noe av det andre enn konvensjonell krig, har det gjerne blitt til at man ser på alt under ett, og dermed ender opp med samlebegreper som LIK. 50 Lavintensitet trenger ikke nødvendigvis å beskrive intensitetsnivået for de som deltar i konflikten. De fleste LIK har vært langt blodigere enn de konvensjonell krigene etter 1945, så sånn sett blir begrepet misvisende. For den enkelte soldat, eller insurgent, så kan intensiteten være fullt på høyde med hva en kan forvente i en konvensjonell krig. Intensiteten vil ofte oppfattes som høy for den underlegne part (insurgentene) i konflikten. Lavintensitet kan derfor heller brukes for å beskrive betydningen for den overlegne parten (som oftest Vesten, FN eller NATO), underforstått at konflikten ikke innebærer en eksistensiell trussel mot denne. USAs operasjoner i Somalia kan betegnes som en LIK. Selv om operasjonene på bakken var mer enn intensive nok for den enkelte soldat, så er det rimelig å hevde at denne konflikten ikke utgjorde en eksistensiell trussel mot USA. Den overlegne parten tenderer til å se på LIK som en krig der det ikke er behov for å sette inn store militære styrker i forhold til en konvensjonell krig. Man mobiliserer altså ikke alt man har av militære styrker for å vinne krigen, men setter begrensninger for seg selv for hvor intensivt man skal involvere seg. 51 I LIK er ofte en offisiell krigserklæring fraværende i forhold til innledningen til en konvensjonell krig. LIK er i større grad conflict of choice enn conflict of necessity. En stat eller organisasjoner som FN og NATO velger i større grad selv om de vil involvere seg i en konflikt, dette være seg for å forsvare egne interesser, for å forsvare undertrykte grupper eller skape stabilitet i et område. I forhold til konvensjonell krig er diplomati, økonomiske sanksjoner, isolering og det sosiale aspektet (sympati fra befolkning) i mange tilfeller langt viktigere enn de militære handlingene når det gjelder LIK. 52 Tiden er essensielt i LIK. Hurtighet, tempo og raske avgjørende slag har preget den vestlige militærmakten de siste årene. Et ønske om korte kriger og klare erklærte seire har vært 49 Corum, James & Johnson, Wray (2003): Airpower in small wars. Kansas: University Press, s Van Creveld, Martin (1991): Transformation of War. New York: The Free Press, s. 3, 5 51 Wah, Hong Kian: ( ) 52 Ibid

18 19 drivkraften bak den vestlige verdens konvensjonelle krigføring og manøverteorier. Problemet er at LIK i langt større grad er langtrekkende enn konvensjonelle kriger, gjerne flere tiår. Det er ikke de store slagen som avgjør krigen, da små fraksjoner kan virke slått for så å dukke opp igjen senere. Seier blir dermed vanskelig å definere. Det er vanskelig å definere hva som gir seier, og vanskelig å vite når konflikten kan defineres som ferdig siden en LIK sjelden, eller aldri, ender med full kapitulering presset fram på slagmarken. Dette tidspresset, og troen på raske løsninger av en konflikt, fikk konsekvenser for UNITAF virke i Somalia. 53 Konflikter som trekker ut i tid akkumulerer stadig større mengde ressurser, være seg økonomisk, materielt eller menneskelig. Ved et visst punkt vil den overlegne parten føle kostnadene større enn nytten ved fortsatt kamp, og muligheten for at han trekker seg ut øker, noe som gir den underlegne sjansen til å oppnå hva han måtte definere som seier. Tiden blir dermed et våpen for den underlegne. Som en nordvietnamesisk oberst har uttalt: Modern conventional forces can win battles, but they cannot win wars 54. Med andre ord, den underlegne parten vinner så lenge den ikke taper. 2.3 FN og resolusjon 794 Etter murens fall og slutten på den kalde krigen var verdenssamfunnet, i følge Garbo, tilbake til en tilstand som minnet om forholdene den gang FN-pakten ble vedtatt. Vetomaktene kunne igjen samarbeide. Sikkerhetsrådet kunne nå treffe avgjørelser som var umulige under den kalde krigen, da øst sto mot vest. 55 FN-pakten bygger på den tankegangen at Sikkerhetsrådet skal disponere militære maktmidler for å kunne trygge freden. FN har fortsatt ingen stående styrker under sin kommando. Skal FN gripe inn med væpnede styrker for å gjenopprette freden, må organisasjonene så å si sette oppdraget ut på anbud. Hvis FN ikke får gjennomført sine planer helt optimalt skyldes det ofte at medlemsstatene ikke bidrar tilstrekkelig med de ressursene organisasjonen trenger for å gjøre jobben sin. 56 Sikkerhetsrådet aksepterte derfor amerikanernes tilbud om å organisere og lede en militær operasjon, og resolusjon 794 ble vedtatt den 3. desember Bruken av all necessary means ble autorisert 57. Den interne situasjonen i Somalia ble sett på som en trussel mot den 53 Drew, Dennis (1997): Air Theory, Air Force, and Low Intensity conflict: Ashort Journey to Confusion, The Paths of Heaven. Alabama: Air University Press, s Wah, Hong Kian: ( ) 55 Garbo, Gunnar (1995): Kampen om FN. Oslo: Universitetsforlaget, s , Ibid, s. 24, Resolusjon 794

19 20 internasjonale freden, noe som ga verdenssamfunnet rett til å gripe inn. Sikkerhetsrådet valgte derfor å gå bort fra FN-paktens Kapittel II som omhandler suverenitetsprinsippet. Intervensjon av humanitære årsaker var argumentet, men Sikkerhetsrådet sanksjonerte med grunnlag i Kapittel VII i FN-pakten som omhandler fredsoppretting. FN som tidligere stort sett var blitt brukt til fredsbevarende operasjoner skulle nå tvinge fram fred med makt. Til og med Russland og Kina, som hardnakket holder i hevd kravet om en stats suverenitet på grunn av Tsjetsjenia og Tibet, gikk med på resolusjon 794 siden det var snakk om en humanitær intervensjon 58 i et land som ikke hadde en regjering. Ergo, der var ingen suverenitet å krenke i et land der anarkiet herjet. 59 UNITAF ble formelt opprettet den 9. desember Operasjonen de innledet ble kalt Operation Restore Hope. I henhold til resolusjon 794 skulle UNITAF etablere sikre forhold for de frivillige hjelpeorganisasjonen og dermed sette en stopper for hungersnøden og de stigende dødstallene. UNITAF skulle gjenopprette fred, stabilitet, lov og orden i landet. Videre skulle de opprette våpenhvile og et sikkert miljø i Somalia slik at det ville være mulig for UNOSOM II å overta ansvaret Et sikkert miljø I følge Mats Berdal er alle Sikkerhetsrådets resolusjoner, uten unntak, politiske kompromisser. Dette fører ofte til vidt forskjellige tolkninger av det gitte mandatet. I enkelte tilfeller har vedtakene vært formet i så løse ordelag at det har vært vanskelig å fastslå rekkevidden av dem. Grunnen til dette er at alle vetomaktene i Sikkerhetsrådet må godkjenne en resolusjon, og vetomaktene har alltid hatt ulike politiske motiver i forbindelse med en konflikt. Sikkerhetsrådet, med sitt krav til konsensus, er derfor ikke mer beslutningsdyktig enn den mest uvillige stats vilje. Resolusjonen blir derfor vagt formulert for å være sikker på at man får med seg alle. Motivasjonen til den enkelte nasjon blir avgjørende for tolkningen av resolusjonen. 61 Spørsmålene som oppsto rundt resolusjon 794 var hva Sikkerhetsrådet mente med begrepet sikkert miljø? Var det nok å kun etablere et sikkert miljø for å beskytte konkrete 58 Militær inngripen i en annen stat for å beskytte menneskerettighetene; retten til liv, beskyttelse mot lemlesting, misshandel og tortur. Militære styrker kan bruke vold eller true med å bruke vold for å presse fram en human oppførsel. Bring, Ove (1999): FN-stadgan och värdspolitiken. Stockholm: Nordstedts tryckeri AB, s Ibid, s FN nettside: ( ). Resolusjon Berdal: Lesson not Learned, s. 13

20 21 bistandsoperasjoner, eller skulle man etablere generelle sikre forhold som ville gjøre FN i stand til å operere fritt? Chopra, Eknes & Nordbø: Fighting for Hope in Somalia, s. 42