Imot gitaren. Stian Westerhus er den genierklærte gitarhelten som hater gitar. Tekst og foto: André Løyning

Transkript

1 Imot gitaren Stian Westerhus er den genierklærte gitarhelten som hater gitar. Tekst og foto: André Løyning

2 Oslo, 16. september 2012 Print ut + stift her og her så blir det lettere å lese Nysgjerrighet, del 7. Tre uker etter 22. juli hadde jeg min største konsertopplevelse noen gang. Tre uker med den terror og krigsnyheter fra min egen by. Anspente dager på jobb og søvnløse netter foran tven. Helt til jeg så Monolithic spille på Blå i Oslo. Det er det hardeste, kjappeste, mest bråkete jeg har hørt i hele mitt liv. En lyd som tok fullstendig overhånd over alle tanker og følelser, og gjorde det umulig å fokusere på noe annet enn det som skjedde på scenen. Så blir jeg nysgjerrig. Noen uker seinere finner jeg ut at Stian Westerhus er nærmest genierklært, drar inn bøttevis med stipender, har like mange reisedøgn i året som en olympisk mester og spyr ut plater i et tempo som ingen andre er i nærheten av. Kanskje bare Sputnik. Som samtidsmusiker driver han med det aller smaleste av smal musikk. Som jazzmusiker driver han med den mest/ best institusjonaliserte musikksjangeren som finnes, samtidig også den med mest bredde. Og som Stian Westerhus er han musiker i en verdensklasse for seg selv. Siden intervjuet ble gjort våren 2012 har Stian gitt ut to album og turnert hele verden. God lesning! André Løyning Kommentarer eller forespørsler: andre.loyning@gmail.com Intervjuet er publisert i ENO 2/2012, med et utdrag i Klassekampen.

3 Utenfor et av byggene til smelteverket på Odda venter Stian på å gjøre sin 20 minutter lange improviserte konsert på Borealisfestivalen.

4 Da Stian Westerhus ga opp musikken begynte ting å skje. På et godt år har han 250 reisedøgn, seks plateutgivelser og omtrent en million i stipender. Først låter det som om han ikke finner hullet som gitarkabelen skal inn i. Så låter det som et symfoniorkester. Så låter det som et atomkraftverk med jordingsfeil. Så, helt stille. Så låter det som en baby som smokker på en jack-kabel. Så låter det som om han har trykket feil på en av de mange pedalene sine. Så høres det plutselig riktig ut. Så låter det som ti gitarister som går bananas. Så skriker han inn i gitarmikrofonen. Så blåser han i den, som skurrigen på en VHF-radio som prøver å kalle opp en båt som er utenfor rekkevidde. Gamle folk i hvite plaststoler holder for ørene. Ungdommer på fremste rad måper. Kulturkjerringer ser strengt på. Så igjen, stille. Så fint. Så stygt. Så vondt. Så fint igjen. Og etter tredve minutter er det over. Så, hva er det impromusiker Stian Westerhus egentlig driver med? Musikkjournalistikkens vesen handler om å sette ting i bås. Å sammenlikne med andre ting. Mens impromusikken og samtidsmusikkens vesen handler om det motsatte. Det tar som regel ti sekunder å bestemme seg for om en sang er bra eller ikke. I løpet av sangens ti første sekunder har man gjort seg opp en mening om man liker takten og melodien. Samtidig har man forstått hvordan fortsetter de neste tre-fire minuttene. Som regel. Ofte går det mye fortere. Med Westerhus er det motsatt. Etter ti sekunder har man ikke peiling på hvor vi skal. Og i løpet av denne tiden har man gjort seg opp en mening om man er nysgjerrig på hva som kommer, eller om man gir fullstendig faen. Kanskje har du hørt i ti sekunder på ingenting. Eller gitarfeedback. Støy. Du gir det ti sekunder til. Fremdeles bare støy. Hva skjer? Er det bare støy? Ti nye sekunder. Noe begynner å skje. Hva faen er det? Det er mer lyder. Hva er det han driver med? Og snart har det gått et minutt. Enten har du sittet og fulgt med på hva som skjer. Eller så har du koblet ut og bare latt det skje det som skjer. Eller så har du gitt opp for lenge siden. Stian, på sin side, skjønner ikke hvorfor folk gidder å sjekke det ut. Men han er ydmyk og takknemmelig. Klokka 07:10 en lørdag morgen ruller en Mercedes minibuss opp foran Hotel Terminus i Bergen. Sjåføren skal frakte et knippe norske og utenlandske gjester den fire timer lange turen til Odda og impromusikkfestivalen Borealis. Svinger, bruer, lange tunneller og to ferjeturer seinere, altså rett før vi er framme, tilstår han at han jobber frivillig for festivalen kun for å se impromusiker Stian Westerhus. Sjåføren har hørt at han, seinere på formiddagen, etter konserten, skal kjøre ham fra Smelteverket og ned til Rutebilstasjonen. En strekning på omtrent to minutter. Sjåføren oser av entusiasme. Han har kjøpt den siste vinylen og håper på en autograf fra jazzhelten. Men han mister seg selv, et sted mellom utlossing av effektpedaler, gitarkasse og bagasje, og glemmer det bort. Faen, ingen autograf. Men hvem er han, Stian Westerhus? Han er trønder, fra Steinkjær. 33 år gammel. Han har bachelorgrad i jazzstudier fra Middlesex University, og mastergrad fra Jazzlinja på NTNU i Trondheim. I tillegg til å ha gitt ut to soloalbum, har han gitt ut et al- Stian Westerhus - Imot gitaren - side 4

5 bum med Monolithic, fire med Puma, spilt med Jaga Jazzist, Supersilent og Motorpsycho, samt medvirket på rundt ti andre plater fra Motorpsycho til Susanne Sundfør. På toppen av det har han vunnet flere priser og arbeidsstipender, blant annet BBC s Jazz Award. Han ble med i Jaga Jazzist, men sluttet etter en konsert. På et godt år har han 250 reisedøgn. Når han går i studio, forskanser han seg og kommer ikke ut før han har sett lyset. En anmelder i Guardian mente han har ødelagt Nils Petter Molvær, mens Financial Times synes han har gjenoppfunet ham. Stian Westerhus er en av våre mest eksperimentelle, nyskapende og ettertraktede musikere. Nasjonalt og internasjonalt. For Stian sin del ankom han Odda allerede dagen i forkant. Med buss fra Oslo. Syv timer på Haukeliekspressen. Deretter nesten et døgn med rigging i en av de gamle smeltehallene på smelteverket. Når han skal hjem igjen, er det via buss til Bergen, to ferjeturer, bil fra sentrum til Flesland, fly til Oslo, flytog til sentrum og så en taxi hjem. 48 timer på reise, åtte timer på hotell, tolv timer på buss, to timer på ferje, noen timer i bil, litt flere timer venting - så konserten: nøyaktig 30 minutt. Om helvete var et sted på jord, kunne det fort ha vært Odda på en dag som dette. Vi ankommer i en lang tunnel gjennom fjellet som fører til den bortgjemte industribygda. Skyene ligger som et lokk over dalen. Livløse fabrikker spyr ut røyk som påfyll til skyene. Et stort arbeid med å få det nedlagte smelteverket på UNESCOs verdensarvliste har ikke ført fram. Bygda sliter med det som de aller fleste norske bygder sliter med; fraflytting, sosiale problemer (eller utfordringer), arbeidsledighet og dop. De store Odda-romantikerne har flyttet til Bergen og Oslo, men returnerer en gang i året for å arrangere Litteratursymposiet som er i ferd med å sette bygda på et slags kulturelt kart. Det samme prøver samtidsmusikkfestivalen Borealis på. Og ved å booke nettopp Stian Westerhus sørger de for at tilreisende publikummere fra Nord-Europa får valuta for pengene. Folk kommer til meg og sier fyfaen du spiller så jævlig mye og kanskje synes at jeg får gjort mye ting og da tenker jeg det er bare å gjøre det. Stian er en sånn som blir invitert til å spille på kunståpninger. For folk som kanskje ikke er så interessert i musikk - eller i kunst. Såkalte kulturelle. Eller såkalte kulturkjerringer. Som av Tomas Espedal ble kritisert for å ikke innta en intellektuell holdning til kunsten. Ofte når han spiller, er det som om de i løpet av fryktelig kort tid lukker den mentale døra og nekter å slippe musikken inn. Andre ganger klarer han å få en fot innafor i det døra er påvei til å smelles igjen, og at det kommer en reaksjon. Om de så aldri kommer til å oppsøke det igjen, så har de fått en opplevelse. - Det er sterkt. Man må respektere folk. Man kan ikke bare respektere de som har et begrepsapparat, da kan man ikke spille andre steder enn på universitetene, sier han. Det var tilfeldighetene som ville det slik. Eller rot med en utsatt siviltjeneste. Eller... Stian sier opp leiligheten i London og flytter tilbake til Norge. Han har gitt opp musikken og London, og der hjemme venter ett år som sivilarbeider. Tror han. Leiligheten er sagt opp og vel hjemme i Trondheim med flyttelasset får han beskjed om at de ikke kan ta ham imot alikevel. Så: ingen siviltjeneste - hva nå? Skaffe seg en streit jobb, jobbe litt, spare penger, så tilbake til London. Men slik går det heller ikke. Stian møter Kenneth Kapstad (da elev på jazzkonservatoriet, nå trommis i blant annet Motorpsycho) og de begynner å spille sammen. Et par måneder blir til et halvt år. Litt jamming blir til Monolithic. En avskjed med musikken blir til en følelsesladd gjenforening. Jobbsøknader blir til en søknad til Jazzkonservatoriet på NTNU. Nå er det master eller ingenting. n - Jeg tenkte at hvis jeg skal gjøre det, så må jeg virkelig GJØRE det. Ellers måtte jeg legge opp. Det var enten, eller. De to årene jeg gikk på konservatoriet i Trondheim føles det som jeg nesten ikke sov. Og siden da har jeg prøvd å holde det tempoet oppe. Det er tusen ting jeg MÅ gjøre, som jeg ikke får gjort. Folk kommer til meg og sier fyfaen du spiller så jævlig mye og kanskje synes at jeg får Stian Westerhus - Imot gitaren - side 5

6 Pedalene og deres plasseringer er nøye planlagt, nærmest på millimeteren. Det er også det eneste som planlegges. Resten er improvisert.

7 gjort mye ting og da tenker jeg det er bare å gjøre det. Det kommer ikke av seg selv, selv om mange tror at man har gullskje langt oppi ræva. - Har du hadde hatt denne drivkraften om du ikke hadde vært på randen av å gi opp? - Jeg tror egentlig ikke det hadde hatt noe å si. Det har aldri føles som om det har vært noen valg. Det har alltid vært en så stor del av livet mitt å holde på med musikk, helt siden jeg var en liten gutt, så jeg tror nok at det egentlig bare ville blitt litt annerledes. Jeg hadde nok endt opp med å drive med noe annet. Jeg hadde gått noen år og stanget hodet i veggen. Geværet var rimelig ladd, for å si det sånn, så jeg hadde noen år å ta igjen. Da jeg begynte på konservatoriet og skulle være litt strukturert, så skulle man skrive mål for hva jeg skulle gjøre, og en plan. Jeg laget meg mål, men gikk forbi dem ganske raskt. Selv om jeg egentlig holdt på med veldig smal musikk, skjønte jeg at nå var det på ordentlig. Nå må jeg spille!. Det var mange sånne ting som ble bensin på bålet. Det var fint å få en sikkerhet på det jeg holdt på med, som gjorde at jeg kunne bli strengere mot meg selv, i steden for å bli usikker på det jeg holdt på med. - Når du lager så mye musikk på så kort tid, hvor streng er du egentlig da? - Da gjør jeg jo ingenting annet. Men det gjør jeg Jeg står opp på morgenen og gjør litt kontorting først, så går jeg i studio og er her til jeg legger meg. Det er ikke nok timer i døgnet. heller ikke nå. Det er mange undergrunnsartister som jobber hardt. Jeg står opp på morgenen og gjør litt kontorting først, så går jeg i studio og er her til jeg legger meg. Det er ikke nok timer i døgnet. Da vi lagde de Puma-platene og den første soloplata, så jobba vi til vi kasta opp. Det var helt galskap. Da jeg gjorde den første soloplata, Galore, leide jeg meg et studio i Trondheim og tok med sovepose. Jeg var der i en uke, og gjorde ingenting annet. Jeg snakket ikke med folk på en uke. Det er helt jævlig. Man er så frynsete i nervene når man kommer ut at man ikke er noe artig å være med. Men etterpå innser man jo at det er en bra skole. Man må være litt streng. - Er det et jag etter å presse deg selv? - Nei, men det er ett eller annet som jeg oppdaget ved å jobbe med soloplatene mine. Den prosessen som vi jobber ut i fra har vært på den måten at man går inn og jobber, det er jo improviserte ting, vi spiller inn masse ting og innser at dette visste jeg at jeg kom til å spille. Når man har gjentatt seg selv så mange ganger i så mange ulike former at til slutt så er det bare kitch. Å gjøre det om og om igjen. Prøve å ta tak i ting og blende seg selv så mye at så plutselig er det ett eller annet der. Et lite lysglimt av noe annet. Og det kicket der er helt insaine. Det er da det åpner seg en annen verden. Den prosessen der er sånn at jeg tenkte at det kom til å ta meg fem-ti år å komme dit at jeg kunne spille det sånn live. Da var jeg i studio i ukevis og bannet. Det var helt grusomt. Jeg kastet flere hundre gigabyte med musikk som var søppel. Den prosessen er ekstremt nødvendig for min del. Å finne noe annet, som er ferskt. Så kan man jo diskutere om det er nødvendig, men det er veldig nødvendig for min del. Det er da jeg sitter igjen med noe som er spennende for min del, som jeg kan høre på igjen og igjen og tenke at jøss, kom jeg fram DIT, det var snålt, det var kick. - Det høres jævlig tungt ut. - Det er det, det er drittungt. Ihvertfall når jeg holder på med soloplatene. Da jeg holdt på med den siste soloplata, skjønte jeg ikke hvordan kjæresten min holdt ut med meg. Det var dager jeg var så grinete at det ikke var noe morsomt. Det er fryktelig tungt. Men jeg skal ikke romantisere noe over det, men det er helt nødvendig for meg. Og det var det som var dogmet til solobiten. Hele den solobiten kom ut fra den masteren fordi jeg ville ha et slags prosjekt som var bare mitt, som ikke hadde noe annet innput av det andre som skjedde i livet mitt og alt det andre jeg hørte på. Det skulle ikke være noe filter. Det skulle være helt fritt, ingen regler, ingen nei. Helt til man bestemmer seg for nå skal jeg analysere. Det har fungert bra for min del, for da har jeg en base for fornying som jeg kan ta med meg inn i alle de andre prosjektene jeg spiller med, med en selvsikkerhet på at jeg vet hva jeg driver med. For jeg er veldig glad i det møte mellom folk med helt andre innfallsvinkler på musikk, og det møtet synes jeg er veldig fascinerende. Stian Westerhus - Imot gitaren - side 7

8 - Du sier at du jobber mye med dogmer, hvorfor det? - Jeg er glad i å sette meg selv noen regler. Men det jeg jobber mer med er å ha den samme holdningen til all musikk. Det som er veldig ødeleggende for meg er når folk sier at jeg ikke skal gjøre enkelte ting, da får jeg ikke lyst til å spille i det hele tatt. Jeg må ta bort alle nei. Når jeg gjør solokonserter planlegger jeg ingenting. Så fort jeg har planlagt noe er det en sjanse for at jeg kan spille feil. Det må bort. Jeg må bare stole på at det blir bra. Det må være så kort vei fra kreativitet, det som oppstår oppi nøtta, til det som kommer ut, at det bare kan stå og spinne. Synes du at jeg er veldig opptatt av dogmer? - Du sa det både om soloprosjektene dine, og at du også hadde strenge dogmer da du skulle produsere den siste plata til Nils Petter Molvær. - Ja, det er sant. Der laget jeg noen regler. Det stemmer. Kanskje jeg er en dogme-fyr. Det som var tingen med den sologreia er at der kan jeg ikke ha noen andre inn. Rune (Kristoffersen/Grammofon) som ga ut plata fikk ikke engang høre den før den var ferdig. Jeg hadde også noen dogmer med Nils Petter, og det var å gjøre alt så tungvint som mulig, og få bort de laptop-tingene. Mer menneske og mindre maskin. Kanskje jeg er en sånn dogme-fyr, hehe. - Har du ikke tenkt på det før? - Jeg har ikke tenkt på det, men jeg er ikke så glad i regler. - Enten er du en dogme-fyr eller så er du jævlig streng med deg selv. - Jeg tror nok at jeg er mer streng. Men det er en ting jeg har lært meg, og det er at om man skal være litt effektiv må man lære seg å ta noen valg. Det har jeg alltid vært jævlig dårlig på. Det har alltid tatt meg en halvtime å bestemme meg på restaurant. Men når man sitter i et studio og har dårlig tid og trenger framdrift, da er det greit å ha noe å sloss med. - Du har jo tatt ganske mange valg, som har vært veldig utradisjonelle, som å satse på impromusikk. Du kunne vel tatt enklere valg, både økonomisk og karrieremessig? - Jeg tror egentlig at jeg er litt naiv, for jeg tenker ikke så mye på hva som kommer til å skje. Jeg bare gjør det fordi jeg har lyst. Det har nok veldig mye å gjøre med at jeg har laget musikk siden jeg var liten, og da lærer man til en viss grad å stole på sin egen kreativitet. Jeg har også lært meg at de første tingene man tenker, ofte er det beste og det mest interessante. Det er ikke basert på noe resonnement, og da er øynene ganske åpne. - Jeg har et motto om at tenking aldri fører noe godt med seg. - Jeg tror suksessen av det som skjer, avhengiger kun av evnen til improvisasjon i etterkant. Å dra ting i land uansett. - Hva er det som er galt med jazzen, siden du har beveget deg så langt bort i fra den? - Ingenting. - Kjedelig? - Nei, jeg tror egentlig ikke jeg har beveget meg så langt. Jeg synes jo at jeg spiller mer jazz nå enn noen gang tidligere. Men det er mer det at jeg har lent meg inn i jazzen i ti år, for jeg har jo ikke vokst opp med jazz. Jeg er oppvokst med hardrock og progrock. Jeg husker da jeg fikk de første kassettene med hardrock fra kjærestene til søstra mi som er fem år eldre. Det var måten deres å få meg unna på. Også var jeg jævlig heldig, fordi jeg fikk endel venner som hørte på mye interessant musikk da jeg gikk på skolen. Jeg trodde King Crimson var jazz. Så da jeg skulle begynne å spille jazz skjønte jeg plutselig ingenting, for da var det plutselig bop og swing og jævla masse regler. Jeg har tyna meg selv gjennom det, og oppdaget endel underveis. Men den improvisatoriske delen som er jazz, hvis man skal kalle improvisasjon for jazz, da er jeg jazzmusiker. Da har jeg lent meg inn til det. Men jeg merker jo at hver gang jeg er på jazzklubb, så synes jeg jazz er utrolig corny. - Hvorfor det? - Mest fordi at jeg synes at sjangeren overskygger det personlige uttrykk. Det finnes selvfølgelig folk som spiller sånn musikk og får det til å låte som sitt eget. Men de synes jeg er ganske langt i mellom. Jazz er gammel musikk, liksom. Det er ikke så mange som spiller punk lengre, slik man gjorde det på 70-tallet. Sånn sett tror jeg egentlig at jeg er jazzmusiker, om det må settes i en slags bås. - Jeg trenger ikke å sette deg i bås, hvis du etter å ha studert jazz i fem år ikke ser pp Stian Westerhus - Imot gitaren - side 8

9 Stian har 250 reisedøgn i året og har turnert hele verden mange ganger. Konserten i Odda varte 20 minutter, men tok to døgn å gjennomføre.

10 deg selv som en jazzmusiker. - Men det er interessant altså. Jeg er virkelig ikke interessert i å sette det i noen bås, men samtidig så er det kanskje mer et bilde på hvordan jazzmusikken i Norge er nå. Det har vært diskutert hva som er framtida for norsk jazz når to av tre jazzband blir presentert av Bugge Wesseltoft under Bylarm sier at de ikke er jazzband. Hvor går veien videre? - Kan det hende at jazz er mer en holdning enn en sjanger? - Kanskje mer et verktøy. Man har et annet begrepsapparat på hva man holder på med, etter å ha gått igjennom den skolen der. Det tror jeg. Da jeg spilte med et tidlig Monolithic, så spurte jeg en kompis om han synes det var kult. Det blir ikke rock læll, selv om dere spiller, sa han. Det er et godt poeng. For det blir jo ikke rock. Vi har et helt annet verktøy. - Jeg trodde Motorpsycho var rock, helt til jeg så de live og at hele publikum var streite gutter med skjorta kneppet helt opp, vannkjemmet hår og allværsjakke. Det var mer som en forelesning. - Jeg veta søren jeg. Han kompisen min pratet om at det ble for avansert. Jeg vet jo at jeg kunne spilt i rockeband, men da ville jeg kjedet meg ihjel. Jeg hater å gjøre akkurat det samme tre kvelder på rad. Jeg mister livsgnisten. Det er helt grusom. - Stemmer det at du har masse ferdig innspilte plater som du ikke har tid til å gi ut? - Ja, det stemmer. Det tar litt tid... Jeg har noen plater som kanskje aldri blir gitt ut. - Hvorfor det? - Fordi det er en prioriteringsting. Det er de mer aktive bandene som blir prioritert foran det som kanskje er jævlig kult, men jeg har ikke sjangs til å bli ferdig. Eller jeg har ikke tid. Jeg har masse opptak med Zach Hill, han trommisen fra Hella (spilt med blant annet Omar Rodriguez Lopez), som jeg kunne gitt ut. Og jeg har timesvis med liveting som er jævlig kult, med masse forskjellige band. Og endel sånne duo-ting, som har vært konserter vi har tatt opp for å gi ut. Pluss endel andre ting. Men så blir det ikke gjort fordi etterarbeidet blir så krevende at vi ikke får tid til å følge det opp. n En som har oppdaget Westerhus tidlig er Nils Petter Molvær. Stian advarte om at det kunne bety bråk å innvitere han med på laget. Likevel ble det sånn, og han fikk en fast plass i bandet. De dro på turné rundt hele verden. Selv de mest obskure steder som folk flest aldri opplever andre steder enn på Kveldsnytt, som for eksempel Syria(!). De som trodde de kom for å høre Molvær slik han låt før Westerhus, ble tydelig skuffet. Molværs debut og internasjonale gjennombrudd, Khmer, kom i 1997 og blir blant mange jazzfantaster betegnet som en moderne klassiker. Albumet var preget av lystige loops og Molvær hadde på denne tiden DJ Strangefruit som fast bandmedlem. Nå møtte han opp for et utsolgt Queen Elisabeth Hall i London med en støyfylt kranglefant med cowboyboots og westernskjorte. The Guardians anmelder er skuffet og slakter konserten. Financial Times sin anmelder elsker det. To av verdens største aviser. Sånn har det vært helt siden Westerhus ble med på lasset. Noen elsker det, andre hater det. Selv sier han at det er hans egen barnslighet som gjør at han vil ha ting på sin måte, og gjør et poeng av å trekke det ekstra langt på konserter. Det har vært konserter der han spiller i femten minutter på bare ledningsstøy kun for å signalisere at nå er loopmaskinene borte. Så, når Nils Petter Molvær skal spille inn nytt album ber han om et spark i ræva fra cowboybootsene fra Steinkjær. - Da jeg skulle produsere den plata hans hadde jeg en veldig klar idé om at vi måtte ta bort alt som i prinsippet var etterheng av en tidligere tid. Alt datamaskin-groover, alle programmerte ting, alle loops, det måtte bort. Ting måtte spilles, og samtidig ikke miste uttrykket. Jeg skulle ikke finne opp han på nytt. Da kommer vi til dogmet igjen. Vi var på Ocean Sound på Giske, med svær fin mikser og teipmaskiner og alt mulig. Og da brukte vi alt det analoge utstyret for å prosessere ting som ble spilt inn. Sendte det inn i teipmaskiner, pitcha det ned, tilbake, så inn i klang, og gjorde masse sånne tungvinte vendinger. Bare for å ta noen valg og se hva som skjer. Det blir mer personlig, det blir litt småsurt og litt ukorrekt. Og det gjorde også at Nils Petter spilte helt annerledes til tider. Det ble så vanskelig å spille til tider. Han ble pusha litt. Det var litt surt og ute av pitch, litt ute av form og greier. Vi jobba veldig mye med å se hvilken vei vi kunne dytte ting. Det var en sinnsyk prosess. Og det var utrolig uvant å jobbe med andre ting, for det er jo hans plate. Jeg tror han var litt redd underveis. Og Stian Westerhus - Imot gitaren - side 10

11 det var jo jeg også. Det ble mye banning. Vi hadde ingen å skylde på. Det låter kanskje litt annerledes nå enn det gjorde før. Og det er kult at det er noen som digger det. - Selv om du setter mye regler for deg selv og presser deg veldig hardt, men det virker som det du ønsker å oppnå er en musikalsk frihet? - Ja, det er det som er greia. Men jeg tror ikke man oppnår en musikalsk frihet med mindre man hopper i det med hud og hår. Man må ville noe for at det skal bety noe. Man må være følelsesmessig engasjert for at det skal bli bra, og jeg tror at sånt høres. - Er det et paradoks at du har studert musikk så lenge for å slippe deg fri? - Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er to sider av samme sak. Jeg vet at de verktøyene jeg har lært meg, lært meg å bruke ørene og bli bevisst på min egen musikk, er alfa omega. Og man må heller ikke stikke under en stol at det å bruke fem år av sitt liv på en institusjon der man kun fokuserer på dette, er en tid og et fokus man aldri får igjen. Det er altoppslukende, og man slipper å tenke på noe annet enn at man er blakk iblant. All den kunnskapen og alt dette er jeg utrolig glad for at jeg har. Jeg tror at den musikalske friheten kommer som et produkt av dette. Jeg kan gjerne analysere alt jeg gjør i noter og begrunne det godt, men det er jo ikke det det handler om. n Det det handler om, er musikken som oppstår i møte med andre musikere. Han gjør noe, lager en lyd eller spiller noe, dytter en jackplugg mot gitarmikrofonen eller lener seg over en forsterker for å få fram feedback eller støy, eller drar en bue over strengene, og sender lyden gjennom forskjellige pedaler for å få ut en annen lyd. Musikken oppstår i det en annen musiker responderer, via et annet instrument, live, på scenen, slik jazz oppstår. Det er i dette møtet, mellom musikere, som improviserer fram musikk, han trives. Her skapes musikk. Og mye av det skapes kun denne ene gangen, slik det er med impromusikk. Neste gang er det noe annet. Eller noen andre. Gjennom en musikalsk dialog mellom musikere. Etter konserten i smeltehallen kommer en mannlig musikerkollega bort for å gratulere. - Jævla bra timing. Dette hadde du øvd på. - Nei, alt var improvisert. Så er den samtalen over. Deretter kommer en kvinnelig musikerkollega bort. - Dette har vi godt av Stian, sier hun med brei trønderdialekt. Maja Ratkje er også på Borealis for å spille improvisert musikk. Slike konserter har for vane å vare lengre enn en halvtime, fordi det tar litt tid å Jeg tror ikke man oppnår en musikalsk frihet med mindre man hopper i det med hud og hår. Man må ville noe for at det skal bety noe. komme igang. Men her er det halvtimeskonserter. Ekstremsport-varianten. Bra det. Litt kaos. Og det er en fellesnevner for mye av Stian sine prosjekter. Puma er kaos. Tidvis bråkete og ukontrollert kaos. Improvisert kaos, i et øde landskap der noe har reist seg i askene etter den traidsjonelle jazzen som døde ut på 70-tallet. Monolithic er også kaos. Men er mye sintere og ukontrollerbart et. Det er umulig å overvinne. Det tar fullstendig overhånd og knebler alle sanser, og kjører over deg. Stian Westerhus solo er også kaos. Men et mye stillere ett. Som om det oppstår i et slags selvpåført vakum. Men når han produserer Nils Petter Molvær, er det som om han flytter kaoset over på Molvær og at dette på en måte framstår som mer organisk. Et mer naturlig kaos, som utspiller på et stille sted med utsikt mot horisonten. Kanskje er det nettopp det dette det er. Et slags kaos som oppstår i en jakt på det å skape noe eget. En tidvis desperat kamp mot seg selv og musikkhistorien, for å få fram et lite glimt av noe nytt. Og på veien dit isolerer han seg fullstendig, til det ugjenkjennelige, uten innput fra noen, der ingen andre får høre resultatet før det er ferdig. Der lykken oppstår i disse små lysglimtene han selv ser, og i de små lysglimtene han ser i øynene på de som hører noe de ikke har hørt før og får en opplevelse av det. Uansett om den Stian Westerhus - Imot gitaren - side 11

12 Etter dette intervjuet ble publisert i ENO, kjøpte Stian dette bildet og et par til. De har siden prydet plakater og anmeldelser i inn og utland.

13 er positiv eller ikke. I dette kaoset tråkker en jazzcowboy fra Steinkjær med spisse boots, piggsveis og en gitar som er kroppsliggjort til den grad at det ikke lengre er en gitar. Det er knapt et verktøy eller et redskap eller noe som er der i det hele tatt. Kaoset, det som oppstår i hodet, i desperasjonen, i kampen og i vakumet i studioet eller på scenen, tar korteste vei fra hjernen og ut ampene. Fingrene går av seg selv. Føttene tråkker av seg selv, på, pedaler som er plassert med millimeterpresisjon som får fram det han vil akkurat der og da. Kaoset kan ikke planlegges, og derfor er ingenting innøvd. Det må oppstå, der og da. Slik opplevelsen gjør, for de som får den. For de som ikke får den, vil det bare utarte seg som et tilnærmet selvdestruktivt kaos. For de som får opplevelsen, vil den som for musikeren, være et lysglimt av noe annet. Noe ferskt. Noe unikt. Å vente på en bil, en buss, et tog eller sitte på en ferje betyr tid til å ringe kjæresten. Hun er koreograf og på livets turné hun også. Akkurat nå er hun i Boenos Aires for å se på dans. Om to uker får hun besøk. Stian skal ta sin første ferie på lenge. En hel uke. I fjor ble det ikke så mange konserter. Bare hundre reisedøgn. Året før var det litt mer. 250 døgn på reise, gullkort hos de største flyselskapene, og han kunne spasere rett forbi innsjekk og køer for å kaste seg i en sofa på loungen og bli sittende helt til rett før avreise. Til opplysning: 250 reisedøgn er Det å være flink til å spille gitar har absolutt ingenting med bra musikk å gjøre i det hele tatt. omtrent det Marit Bjørgen og Petter Northug har. Stian røyker som en lastebilsjåfør, slurper kaffe som ei gammel bestemor, ler som en trønder, ser ut som en rockestjerne, er snill som en speider og sovner over alt. Han klager ikke over ensomheten på når han er ute og spiller solo, men savner en god middag. Det går fra enkel håndmat backstage, til en tørr bolle i entreen, til sveler og baguetter på fjerene, til snacks og vin på flyplassen. n - Hvorfor sier du at du ikke er gitarist? - Jeg synes det er en forskjell på det å være instrumentalist og være opptatt av å spille bra, og det å være musiker og være opptatt av å lage bra musikk. De to tingene henger selvfølgelig sammen, men for de aller fleste er den koblingen ikke helt der. Det å være flink til å spille gitar har absolutt ingenting med bra musikk å gjøre i det hele tatt. Gitaren er et verktøy, og det er så enkelt. Jeg har ingen ambisjon om å være en bra gitarist, men jeg har jævlig høye ambisjoner om å være en bra musiker. - Så, er gitaren jævlig å dra på i blant? - Nei, egentlig ikke. Om det var sånn ville jeg heller spilt et annet instrument. Jeg har en barytongitar som jeg kjøpte på videregående, og har brukt nesten hver dag siden da. Den er innbarka med svette. Jeg er ikke sånn som pusser på gitarene mine. Det et en bruksgjenstand. Når jeg spiller, så er ikke gitaren der. I den grad det er mulig, så blir den kroppsliggjort. - Du sa til Dagsavisen at du var lei av gitar. - Jeg er fryktelig lei av gitar. Det er mest fordi jeg synes det er fryktelig mye kjedelig musikk som spilles på gitar. Det er så utrolig forutsigbart. Jeg får spørsmål om hvorfor jeg begynte å spille med bue. Hvis du ser inn i den klassiske verden er det ganske mange strengeinstrumenter som spilles med bue, og da er det ikke så vanskelig å tenke den koblingen. Mens det er ingen som spør en rockegitarist hvorfor spiller du sånn?. Jeg er ganske lei av gitar i tradisjonell forstand. Eller jeg er kanskje mer lei av å tenke gitar. - Hvorfor slutta du i Jaga Jazzist? - Fordi jeg ikke synes det var interessant musikalsk. Jeg spilte meg inn i en veldig fri rolle, selv om jeg også hadde endel hoocklines eller riff som jeg måtte innom. Men Jaga er et så stramt band, der alle spiller det de skal spille, og når man da har en fri rolle inni der er det ingen som har mulighet til å respondere, og da har det ingen virkning. - Du må være i en musikalsk dialog mellom de du spiller med? - Ja, for hvis ikke kan jeg ikke være med på å forme musikken. Da er det mer som at jeg sitter med en farge og fargelegger litt her og der. Jeg følte meg som en sirkushest. Det var hovedgrunnen, pluss at det gjorde at jeg ikke var villig til å prioritere det Stian Westerhus - Imot gitaren - side 13

14 framfor alt det andre. I et band som Jaga må man være villig til det. Det er for mange folk til at man kan ta hensyn til hva folk driver med ellers. Man må gi avkall, og det var jeg ikke interessert i. Jeg gjorde tre konserter og så slutta jeg. Eller, jeg slutta egentlig etter den første konserten, og så gjorde jeg to til. Det var ikke noen bitre miner. Men jeg er nok litt for kontrollengasjert til at jeg kan være en sånn gitarist i et band. Det er jeg ikke interessert i. - Det har blitt sagt at når du spiller med Monolithic er konserten over når en spyr eller besvimer. Er det der grensene går? - Med akkurat det bandet er det sånn. Nå har vi blitt litt flinkere til å disponere kreftene sånn at vi ikke får melkesyre før etter en halvtime. Da var det sånn at da vi kom backstage etter konsertene, måtte en av oss legge oss nedpå. Da var vi så utkjørt at vi holdt på å svime av. Det bandet skal være sånn. Det skal være fullstendig brutalt. - Hvor henter man en sånn energi fra? - Det flere ting som gjør at vi kan hente den energien. Meg og Kenneth har en veldig fysisk tilnærming til instrumentene våre, og vi har spilt så mye live at det føles veldig sikkert. Det føles så sikkert at da vi dro på den forrige Europa-turneen så hadde vi nesten ingen låter. Vi fant ut at vi måtte skrive masse nye låter. Vi laget noen riff mens vi kjørte bil og noen laget vi før vi dro. Vi laget noen små former, og prøvde oss fram. Har vi tekst? Nei. Okei, du synger. Greit! så gikk vi på. Vi laget nesten alt materialet mens vi var på turne. Vi improviserte fram låter fra første gig. Og da blir det en utrolig sikkerhet der. Jeg har hatt noen sånne opplevelser der jeg ser megselv utenfra med det bandet. Da tenker jeg hva faen er det du holder på med?. Jeg blir overrasket over hvor lite sikring det er. Da blir det sånn at det skal framover, man føler seg som en bulldoser og stopper ikke for noe. Det er en utrolig deilig følelse. Men så går man jo i veggen. Jeg tror vi blir like slitne om vi spiller en halvtime eller om vi spiller en time. Vi disponerer den samme energien, og det er akkurat like mye som skal ut. Jeg har hatt noen spykuler etter sånne konserter. En fullstendig utmattet felling, som er utrolig deilig. Man må liksom tenne på lunta og la det stå til. - De som er Monolithic-fans er så hardcorefans at det likner ingenting. - Ja, jeg har oppdaget det. Det er noen få. Det kom ei og ville at vi skulle skrive navnene våre på armen hennes. Vi tenkte okei, greit. Så sa hun at hun skulle tattovere det. Da steila vi. Off, det var litt drøyt. Jeg har en følelse at vi har fem fans, og alle er like gærne. - Fant dere opp blackjazz? - Er det blackjazz det vi gjør? Nei, det har jo Shining tatt patent på. - Men dere gjorde det jo lenge før dem. - Jada... - Og mye bedre Og mye kjappere. - Jada. Det er mindre sofistikert, og sånn sett er det mye mer jazza. Jeg veta søren jeg. Jeg har ikke drevet og forska på det lille låtmaterialet vi har, og brukte utrolig mye tid på det... Jeg tror ikke vi har funnet opp en dritt, men bare ikke brydd oss så jævla mye om hva andre synes og hva ting har vært, men bare gjort det vi synes er morro fordi det føles meningsfylt. - Fem minutter med Monolithic føles som å styrte ti espresso. Med skiftinger og taktendringer hele tiden. Det er umulig å følge med. - Det er interessant å høre om. For min del kan jeg synge og knipse de riffene der. Nå driver jeg jo å mikser den nye plata. Jeg tror det er så nærme jeg kommer det å spille i rockeband, ever. Samtidig vet jeg det at vi kan ta det i hvilken retning vi vil, når som helst. Det er en enorm frihet. Når jeg også får kick på Monolithic, så er det samme kicket som jeg fikk på Slayer da jeg var 13 år. Det er meg mot resten, liksom, der jeg vet at jeg kommer til å vinne. Og sånn er det å spille med Monolithic, jeg står på scenen og jobber som et helvete og føler at det bare slipper taket. Man tenker ikke lengre på det fysiske, som at man blir sliten, men at man er på en energibølge. Om det hadde finnes i tabelettform ville jeg vært fullstendig narkoman. Det er så sinnsykt kick. - Hvor lenge klarer du å fortsette å skape noe i det tempoet du har gjort de siste fem årene? - Jeg tror kanskje jeg beveger meg mer og mer mot å bruke den energien jeg bruker på alt det forskjel- Stian Westerhus - Imot gitaren - side 14

15 Med heftig turnévirksomhet kommer utallige timer med venting. Som soloartist betyr dette ofte å vente aleine. På steder som dette.

16 lige jeg har gjort, mot færre ting. Jeg får mer og mer lyst til å bruke mer energi på færre ting. Ikke fordi jeg har mindre energi, men fordi den fabrikken som en band er blir større etterhvert som man går dypere inn i ting, og man innser at man har gravd såpass lenge man får lyst til å gå i dybden. Jeg er jo en arbeidsnarkoman. Jeg klarer ikke å ikke holde på med ting. Det er klart at jeg har interesse av en litt mer forutsigbar hverdag, som involverer blant annet å kunne planlegge å dra på en ferie med dama og sånne ting. Det er likevel langt nede på lista over ting jeg MÅ gjøre. Jeg er kanskje litt pessimist, som jeg ser på som en slags realisme, kanskje fordi jeg har fått mye medvind i noen år og følt at det har gått framover, og har realisert mye av det jeg drømte om for noen år siden, da tenker jeg det er godt mulig det går til helvete snart, og at verden finner ut at de vil høre på slap-bass og funk eller at jeg plutselig slutter å være inspirert. Plutselig en dag har jeg ikke interesse av å gå i studio og plutselig er det ikke noe artig å ta opp gitaren. Jeg har en feeling av at jeg aldri kommer til å ha nok tid. Det er også litt fint, synes jeg. Vi må huske at vi ikke er her for alltid. Jeg blir veldig glad av å ha noen drømmer om ting jeg har lyst til å gjøre, og hvordan jeg tenker at ting kan være og låte. Det har absolutt ingenting med suksess å gjøre, men med skapergleden. Og så lenge jeg har den, skal jeg tviholde på den. - Psykisk eller økonomisk? Det er meg mot resten, liksom, der jeg vet at jeg kommer til å vinne. - Mer det at man gir avkall på ting: stødig inntekt, å ha et normalt forhold til samboeren min, det å planlegge en familie, og masse sånne ting som jeg tror de aller fleste musikere kjenner litt på. Jeg kjenner at jeg har tøyd både den fysiske og den psykiske strikken ganske langt - og jeg er klar til å tøye den ganske mye lengre, mens jeg enda kan. - Har suksessen og medvinden gitt deg ti ekstra ulver pustende i nakken? - For min del har det innbært så uendelig mye arbeid, og jeg har hele tiden laget meg nye mål, for jeg orker ikke å ta den greia der jeg tenker åh, i år har jeg spilt 150 konserter liksom. Det er ikke det som er gevinsten. Den er å lage ny musikk, og da har det ingenting å si. Jeg ser jo det at jeg har muligheter til å gjøre ting som jeg har lyst til å gjøre, og det er et enormt privilegium. Jeg har lært meg en måte å jobbe på, og gjort så mye ting for meg selv som jeg har jobbet fram, at jeg vet hvordan det er og hvor jævla mye jobb det er for å få det til. - Så mye at du gruer deg til å gå i studio? - Nei, jeg gruer meg ikke. Men jeg vet hva det innebærer. Og det er mer det jeg prøver å si til meg selv at Stian, nå må du ikke bli så jævla barnslig, selv om jeg vet at jeg kommer til å bli det. Det blir et helvete, liksom. Men så tror jeg kanskje at det jeg lærer når jeg sitter der og er sur og lei og har skallet hodet i alle veggene, så klarer jeg nok å se det litt lettere nå at jeg vet at det blir bra. Men man må ikke ta for lett på det heller, for da kommer ikke den løsningen. Man må ha kniven på strupen. Jeg må ihvertfall det. Man må kjenne det fysisk for at det skal fungere. n Det har blitt mørkt ute. Klokka nærmer seg midnatt. Bussen nærmer seg Bergen. Vi er fremdeles et stykke hjemmefra. På busstoppet venter en ny bil, med en ny sjåfør, som også han jobber dugnad for støyfestivalen Borealis. En hyggelig mann denne gangen også, i midten av 20-åra. I det Stian laster inn utstyret sitt spør jeg hvorfor han jobber dugnad for festivalen. Han svarer lavt: Westerhus-fan, og vært det lenge. Håpte på å få signert en plate. Byen glir forbi, radioen skurrer lavt og ingen hører på. Ingen sier noe. Kveld nå. Slitne. Det har vært en lang dag med mye reising. Mye sitting. Mye venting. Ingen skikkelige måltid. Mye småspising. Vel framme på Flesland flyttes utstyret over på flyplasstralle og før vi vet ordet av det er vi inne på flyplassen. Heller ikke denne sjåføren fikk autografen sin. Vel hjemme, i en skrivebordsskuff i studioet på Grünerløkka, ligger det et ukjent antall ferdiginnspilte plater med diverse band, klare til å gis ut - når han har tid. Planen er å få ut fire nye album i år. En ny soloplate, en ny plate med Puma, en samarbeidsplate med Sidsel Endresen og en ny plate med Monolithic. Hvis han får tid. Stian Westerhus - Imot gitaren - side 16

17 Nils Petter Molvær musiker Stian Westerhus er en strålende musiker og en fin fyr. Da jeg hørte han første gangen tenkte jeg at dette er det lyduniverset jeg leter etter. Jeg hadde behov for nye og friske impulser Et lydunivers som som jeg på sett og vis hørte for meg, og som jeg ønsket å bryne meg på. Jeg spurte ham om han var interressert, og kort tid etterpå ringte jeg ham, og siden har han vi jobbet sammen. Stian er hardtarbeidende og fokusert. Han er dogmatisk, men også diplomatisk, for å få gjennom ideer. Live er han på den ene siden som et atomkraftverk, men på andre siden kan han være sensitiv, uten at han blir cheesy. Det tror jeg faktisk ikke han hadde fått til om han hadde prøvd engang. Erik Honoré Musiker/produsent, co-kunstnerisk leder Punkt Av og til dukker det opp en gitarist som kun i kraft av gitarspillet og -soundet er interessant for andre enn gitarister. Lista er ikke så lang (om enn veldig farget av personlig smak): Hendrix, Fripp, Bailey, Belew, Brook, Fennesz, Aarset. Og så dukket Stian Westerhus opp med albumet Pitch Black Star Spangled og gjorde gitaren interessant igjen for en lytter som ikke er opptatt av tempo og ren teknikk, ei heller av ren støy. Westerhus har raskt blitt en av de mest aktive norske musikerne. Han fant heldigvis tid til å stikke innom Punkt-festivalen i fjor for å spille i lydinstallasjonen til David Sylvian, som umiddelbart gjenkjente et sjeldent talent da han fikk høre det. Hva er formelen? Musikalitet, selvsagt definert som evnen til å skape interessante komposisjoner, distribuere tid, og i tillegg ikle dette et høyst personlig sound. Og Westerhus sound er en historie i seg selv: frembrakt ved en kombinasjon av tradisjonell og ny teknologi benyttet på en måte som resulterer i de mest upolerte og samtidig vakre tonene som har kommet fra en gitar på veldig, veldig lenge. Maja Ratkje musiker Stian Westerhus har en musikalsk personlighet som alle blir berørt av. Han er en lydhør, fordomsfri og søkende musiker. Han er både initiativtakende og tilpasningsdyktig, og han oppfyller til fulle klisjeen om å sette sitt personlige preg på alt han er med på. Stian er en alkymist. Stian Westerhus - Imot gitaren - side 17

18 Vi reiste fra Odda i 14-tida, med to busser og to ferjer til Bergen, deretter bil til Flesland, fly til Oslo, tog inn til byen. Så dro Stian på konsert.

19 OVERSIKT OVER STIAN WESTERHUS SINE PROSJEKTER (per. august 2012) Band og prosjekter Stian Westerhus solo utgitt tre plater Monolithic med Kenneth Kapstad (Motorpsycho) utgitt to plater. har en ferdig innspilt. Puma med Øystein Moen og Gard Nilssen utgitt tre plater som trio og en med Lasse Marhaug Nils Petter Molvær produsent og fast bandmedlem Isungset & Westerhus duo med perkusjonist Terje Isungset har en plate innspilt, ikke utgitt Sidsel Endresen & Stian Westerhus duo en plate, utgitt mai 2012 Helge Sten & Stian Westerhus duo har en plate innspilt, ikke utgitt White med Øystein Moen Som gjesteartist BOL/Snah/Westerhus - utgitt en plate Zanussi13 - Live utgitt en plate i 2012 ULVER - Wars of the Roses utgitt en plate i 2011 Lasse Marhaug - All music at once utgitt en plate i 2010 Som produsent Nils Petter Molvær - Baboon Moon utgitt en plate i 2011 PeLbo utgitt en plate i 2011 Eldbjørg Raknes solo - Sense utgitt plate i 2010 Stian Westerhus - Imot gitaren - side 19