ET TIDSSKRIFT FOR STUDENTER VED DET PSYKOLOGISKE FAKULTET NR ÅRGANG

Transkript

1 K A T A R S I S ET TIDSSKRIFT FOR STUDENTER VED DET PSYKOLOGISKE FAKULTET NR ÅRGANG

2 Det var en gang Temaet for dette nummeret av Katarsis er sakset rett fra det mange ynder å kalle vår største kulturskatt: folkeeventyrene. De fire ordene burde være den perfekte innledning til en hver historie, samtidig som de peker tilbake til noe som har vært. Fortid og fremtid i skjønn forening. Som tema for et psykologitidsskrift åpner setningen for mange ulike tolkninger. Noen skriver om prinsesser, mens andre skriver om evolusjonspsykologi. Et tilbakeblikk på Katarsis egen historie minner oss om et nært forestående 10-årsjubileum. Felles for de fleste artiklene er at de samtidig sier noe om hva som har vært og hva som kanskje er i ferd med å bli. Hvordan vil man se tilbake på oss og vårt samfunn når historier skal fortelles i fremtiden? Ellers må det nevnes at min tid som redaktør for Katarsis med dette nummeret er over. Dette skjer under de best tenkelige omstendigheter, og det er med glede jeg overlater alle stafettpinner og ledertrøyer til min etterfølger Helle Hagness. Jeg vet de er i trygge hender. Det gjenstår bare å takke alle i redaksjonen for et strålende samarbeid, og for å ha bidratt til et blad vi alle kan være stolte av. Takk for meg! Det var en gang et menneske Det var en gang en revvy Det var en gang en venn Det var en gang et samfunn Det var en gang en prinsesse Revyen 2003 Det var en gang en drøm om å bli klok Katarsis de første årene Evolusjon Det var en gang seks i heisen REDAKTØR Rune Løvold TEKST Astrid Aunan, Akiah Berg, Ole Morten Eyra, Helle Hagness, Andreas Høstmælingen, Egil Oslvik, Marianne Skogbrott FOTO Anneli Paet, Ingvild Aase UTFORMING Helle Hagness, J.Christian Nøtnæs FORSIDE Anneli Paet ØKONOMI Ole Bjørn Kolflåth TELEFON ADRESSE Katarsis, Christiesgate 12, 5015 Bergen E-POST katarsis@uib.no NETTADRESSE TRYKK Geo Grafisk AS UTGIS MED STØTTE FRA Studenttinget, Psykologisk fakultet, Norsk Psykologforening og Psykologistudentenes Interesseorganisasjon 2

3 Det var en gang et menneske FOTO ANNELI PAET TEKST ANDREAS HØSTMÆLINGEN Psykologen bruker sitt yrkesliv på å hjelpe andre mennesker med deres mentale problemer. Det er det psykologyrket dreier seg om. Men kan psykologtittelen også innebære problemer for de som smykker seg med den? Om du leser dette er det antageligvis fordi du er student ved profesjonsstudiet i psykologi. Du er sikkert (med rette) stolt over å ha passert gjennom det berømte nåløyet som bestemmer hvem som er verdig til en gang å bli psykologer. Avhengig av hvor langt du er kommet har du sikkert også begynt å tenke som en psykolog. Du begynner å forstå og integrere i ditt språk begreper som er vanskelig for andre mennesker å forholde seg til. Du kan snakke om forsvarsmekanismer, tilknytningsproblemer og kognitive prosesser og føle deg trygg på at du vet hva du snakker om. Det er som å lære å sykle: du bruker lang tid på å skjønne de enkelte bitene og hvordan de henger sammen, men når du først har det går det nesten av seg selv. Antageligvis merker du ikke engang selv hvordan språket ditt forandrer seg i løpet av de fem årene du går her. Læringsprosessen går nærmest av seg selv og så står du der en dag med beviset på at du er psykolog i hendene, og føler at du ikke kan noen ting. Men det kan du. Du kan masse. Du sitter med enorme mengder informasjon som du har integrert og automatisert og som kommer til å dukke opp når du trenger å bruke det. Du har forandret deg. Du er et annet menneske når du er ferdig enn når du begynte. Har du tenkt på det noen gang? At du ikke bare skal lære deg et yrke, men at du skal lære deg å bli en annen person? Er du klar over at måten du ser på samfunnet, andre mennesker og ikke minst deg selv kommer til være markert annerledes enn når du som et helt vanlig menneske fikk det akademiske håndtrykk av dekanus? Sammenlign med en dataingeniør for eksempel. Han eller hun har en ganske ferdig personlighet, går på skole, lærer seg å programmere og bygge datamaskiner, og når de er ferdige er de den samme personen bare at nå kan de bygge datamaskiner. Det er vanskeligere for en psykolog. En psykolog er ikke noe man gjør. Det er noe man er. Du er en person som hjelper andre mennesker. Du er en person som andre støtter seg til. Du er en person som ikke trenger støtte selv, for hvis du trenger det så kan du jo ikke være en særlig god psykolog? Andre mennesker kommer til å ha forventninger til deg. De kommer til å tro at du har livet ditt på stell og vet alt som skal til for å være et tilnærmet perfekt menneske. Og selv om du vet det ikke er sant kommer du til å prøve å møte disse forventningene. For du har de litt selv også. Du smykker deg med en arbeidstittel som per definisjon sier at du vet noe om mennesker som ikke andre gjør. Da må du også stille høyere krav til deg selv enn andre. Din identitet 3

4 er blitt nærmere knyttet til det åndelige overmennesket og du begynner å rekonstruere dine gamle selv-skjema. Kan en psykolog som jobber med rusmisbrukere tillate seg å bli sett full og skrålende på fotballpuben, syngende på dårlige drikkeviser? Kan du tillate deg å ha personlige overbevisninger som går på tvers av de offisielle standpunkt til psykologforeningen? Vil du synes at det er greit å være en helt vanlig jordnær person som sliter med akkurat det samme som alle andre? Hva syns du for eksempel om en psykolog som er deprimert eller har en spiseforstyrrelse? Hva synes du om en psykolog som er alkoholiker eller stemmer Fremskrittspartiet? Hva synes du om en psykolog som kjøper seksuelle tjenester eller er medlem av Jehovas Vitner? Å være psykolog 1 kan være farlig for identitet og selvbilde. Det er ikke en tittel man bare tar på seg når man er på jobb og tar av seg når en kommer hjem igjen. Du må sette grenser for hva som er deg og hva som er psykologen. Og det er ikke lett, for du opplever at folk rundt deg mer og mer ser deg som psykolog og ikke [navnet ditt]. Kanskje har du allerede opplevd at familien din henvender seg til deg for å høre hva psykologen har å si om fars problemer? Og hvis du ikke er forsiktig vil du også plutselig se på deg selv som psykologen. I verste fall mister du deg selv i psykologidentiteten. Psykolog-tittelen er bare betegnelsen på et yrke, ikke oppskriften på en personlighet. Men det er et yrke som krever at du bruker deg selv som instrument. Da kan det ofte bli vanskelig å se forskjellen. Noter 1 Her tar jeg meg den frihet å inkludere også psykologstudenten. 4

5 Det var en gang en revvy! Det var en solrik fredag i mai studenter og ansatte møtte opp i hopetall på ærverdige Logen til god gammeldags revy moro. Bli med på en interaktiv anmeldelse av revy en 2003 Fra Busj til Bæsch TEKST: CHAT&NOIR -Vi har jo ikke lang tradisjon for revy på fakultetet? -drikke litt. -..og hvis du var heldig gått på do.. -Åh do ja. Vi sjekker vel alle dopapiret nå? - Her om dagen var det en som spurte om dopapir uten snev av humor i stemmen. Hun har ikke vært på revy, tenkte jeg.. -De dro den ut alle som en rompa altså! -Ja det skal em ha! -Nei, og det kunne ikke være lett å underholde de studentene og de.ansatte? -Men vi kan enes om at latteren satt løst? -Hele andre akt var Fra bakende til annen! Alle kjente seg vel igjen i den første scenen, den med ordspill-pirkingen. Så å bli pirket på hele tiden. - Ja jøss for min del brakte det løs under den hattesketsjen? -Kan du fortelle meg hvorfor du lo ved hattesketsjen? -Jo, det kan jeg. Jeg syntes hatten var! Og så lo jeg av den egentlig effekten. Et absoulutt gjentagelse fra i fjor! -Hva behager? som irrettesatte den enerverende måten å tale norsk på hadde min fulle sympati! Forresten ordspill skrives uten bindestrek! -!!!! -Å så årets..parodi, da! Ja, Havik slo seg på låret og smilte så lurt. -For min del løsnet det ved Idiot. -Oj oj det er så mange en skulle nevnt! -Ja de var flinke med å holde oppe på de lange og sketsjene. -Og hva med all dansinga, med de damene. Imponerende spør du meg. -Gjenkjennelseslatteren fra salen tyder vel på mange hjemmesittere på fredagskveldene denne våren. Ja det er i grunn rart noen av deltakerne ikke ble heltids performere. F. Eks. -He, ja men jeg overhørte en av de ansatte i pausen forklare sin kone hva det hele dreide seg om. - Jeg synes de var utrolig flinke til å parodiere idol-juryen, og hva med den tolkningen av Mia Hundvin, for ikke nevne. -Uansett de var alle utrolig til å fange opp personlighets mønstre. -Ja, de kommer til å bli psykologer! -Men hvem skulle trodd at det var så mange kreative talenter blant så skoleflinke studenter? Er det folkehøyskolene eller er det den unge alderen? -Og den siste lange bar sketsjen. Den var bare - Den ja. Det gikk rykter om at og oppførte seg nokså likt på Angora uten et snev av! Ingenting hadde vært det samme uten innsatsen til kostymefolket. Jeg mener den hatten var jo For å være helt ærlig ble jeg riktig så imponert. Uten ekstern instruktør eller lønn for strevet tok en hel haug med studenter saken i sine egne hender og underholdt oss. Ja for hva er vel bedre enn å se folk du kjenner ta den helt ut, og virkelig vise sider av seg selv. -Nei det kan du spørre om, selv var jeg imponert over bandet og levende musikk. De var så samkjørte og.til tider lød det riktig så!! -Pausen da, -Ja, la oss ikke glemme den pausen. Det var innmari å henge ut med de ansatte ta en røyk Min absolutte favoritt må ha vært! Ja får nesten lyst å bli med til neste år, for nå slipper de ikke unna. Dette bare må bli tradisjon. (For en fyldig visuell representasjon av begivenheten: se billedbilag i midten. Napp ut og heng opp!) 5

6 Det var en gang en venn! TEKST OG FOTO HILDE BRENDALSMO Randi Abrahamsen, Katrine Eik og Joakim Næss er trivelige nok til å stille opp til et lite intervju i psykologiens ånd. Med hånden på hjertet lover de som erfarne psykologistudenter å svare ærlig på mine uvitende og tilsynelatende fordomsfulle spørsmål. Vil et vennskap mulig endres og gi nye konsekvenser når man er psykologistudent?! - Venn? Vennskap er et begrep de fleste har en individuell definisjon på. En venn er så mangt. Joakim retter raskt fokus mot hva vennene dine tenker om deg som psykologistudent. - Nøkkelord i diskusjonen om vennskap bør være intimitet, gjensidighet, ærlighet og tillit sier han. Joakim mener i tillegg at det er viktig å kunne konfrontere seg med venner, og at det er den totale følelsen i forholdet som gjør vennskapet til en god ting. Randi er frempå med at det er nettopp her, gjennom Joakims beskrivelser, at noe av problemet og de eventuelle nye konsekvensene ligger. Betroelser fra venner kan raskt bli komplisert når man som psykologistudent blir konfrontert med tema som krever ærlighet. Randi viser til et eksempel der hun selv har fått henvendelser fra tidligere venner som ber om råd fra den vordende psykologen. Her mener hun det går en klar grense der uttalelser om råd er uaktuelt. Katrine føyer til at det råder etiske regler mot å drive rådføring privat. - Selv om man bryr seg om sine venner er det utrolig viktig å være svært bevisst på å ikke være psykologiserende i enhver situasjon, mener Joakim. Randi er klingende enig, men tilføyer med ettertenksom mine at det å studere psykologi likevel gjør noe med deg som person. Slik som miljøet generelt er med på å forme individet. Det kan være vanskelig å legge studiene fra seg i hverdagen, psykologi er og blir en del av alle mennesker, og i aller høyeste grad hos psykologistudenter. Katrine mener det ville være absurd å skulle legge fra seg studiet fullstendig i fritiden, men sier at man likevel ikke nødvendigvis må formidle tankene sine. - Det blir et valg av ordlegging sier hun. Randi fortsetter med å påstå at det vesentlige kriteriet om gjensidighet i et vennskap blir forskjøvet. Som psykologistudent vil man raskt bli hjelperen når en konflikt oppstår. Joakim tilføyer at det spørs helt hvordan man bruker gjensidigheten. Spør man om råd tilbake i en eventuell annen konflikt kan man raskt gjenopprette forholdet. Randi mener 6

7 likevel at man ubevisst eller bevisst bruker kunnskapen til å heve seg over situasjonen, og at dette er vanskelig å skille. Katrine peker på det tidligere nevnte nøkkelordet ærlighet. Man kan ikke slutte å være ærlig selv om man har tilegnet seg ny kunnskap på et område. Psykologiske perspektiv vil alltid ha en sentral plass, men det kan synes som arroganse å ikke kunne ta imot råd fra venner uten studier i psykologi. Har man som psykologi student mer ansvar for befolkningens velvære enn den vanlige mannen i gata? For å lette forståelsen av diskusjonen kommer Joakim med et eksempel fra en nylig opplevelse. Et par venner av han synes å kunne ha stor nytte av psykologisk hjelp. Joakim mener det fort kan få mulige negative følger for relasjonen hvis man peker på vedkommendes problemer til stadighet. Hvis vennene i tillegg har en misoppfatning av det å gå i terapi kan dette forverre situasjonen enda mer. Dette vil generelt være en vanskelig situasjon å havne i som innehaver av kunnskap på området. Dilemmaet vil ifølge Katrine være å avgjøre hvor langt ansvaret går for deg som person. Man har som psykologistudent et ansvar om formidling ved behov. Men vanskeligheten som student ligger i hvor skillet går mellom å komme med råd; og det å bryte inn i og kanskje omvelte, et menneskes liv. Hun konkluderer med at man nok alltids kan gi velvillige råd, men ikke videre bestemme om personen vil like eller mislike rådet. Randi påpeker her at det kan være gunstig å gi forståelsen av at rådet kommer fra deg som venn, og ikke fagperson på feltet. Kanskje vedkommende ville blitt positivt overrasket for hjelp! Bevisstheten om deg selv som psykologistudent ligger ofte ikke hos vennene, men hos deg selv, mener Randi. Man må nok være litt bevisst for å holde psykologien utenfor i visse situasjoner, nettopp fordi psykologien etter hvert merkes å være en integrert del av deg. Hva gjør man så i møtet med splitter nye mennesker? Eksisterer det myter om psykologien? Joakim innrømmer at han så lenge som mulig holder tilbake å nevne sine studier. Man vet jo aldri hvor langt et nytt bekjentskap vil nå, og han mener det å høre at noen er psykologistudent setter i gang en del føringer i samtalen. Randi stiller seg i rekken bak Joakim der hun mener at hun sjelden bærer studenttittelen som en fane. Mulig har såkalte høystatus studenter dette til felles, spør Joakim. Han inkluderer her studier som bl.a. medisin og jus som eksempler. Fordommer mot profesjonen går ofte på at høystatusstudiet vil være en viktig del av deg som person. Katrine kommenterer at alt man lærer vil påvirke hvordan man tenker. Psykologi er veldig relevant i relasjon til mennesker, og vil nettopp derfor få en del fokus når vennskap blir et tema. Uansett er det fortsatt litt spesielt å gå på et såpass langt studie som profesjonsstudiet i psykologi. Man fjerner seg mulig fra nære barnsdomsvenner og blir vant med en egen fakultetssfære der man i tillegg fjerner seg fra resten av studentmiljøet. Intervjuobjektene er alle enige om at man dermed på mange mulige måter vil befinne seg på et litt annet sted i livet enn veldig mange andre. Randi foreslår at det kan være nyttig å for eksempel jobbe et år før studiet. Dermed vil man ha gjort seg en del erfaringer som gjør at man med fordel kan styre unna empatipress og lignende psykologer ofte blir utsatt for. Psykologi blir uansett en del av livet, på samme måte som venner er en del av livet. Vennskap er et behov mener Joakim, samtidig som venner er gøy. Med venner blir ikke det å være psykologistudent et problem! 7

8 Det var en gang Et samfunn. Vårt samfunn. Et nevrotisk samfunn. Men hvorfor det? FOTO ANNELI PAET TEKST AKIAH O.BERG Samfunnet vårt er preget av troen på personlig utvikling og likhet. Vi tenker oss at ethvert menneske kan nå sine mål. Vi er vår egen lykkes smed og velger våre handlinger og reaksjoner. Vi har ansvar i våre egne liv. Det jeg lurer på er hvorvidt det samfunnet vi lever i kan opprettholde utviklingen av det sanne selvet. Hva gjør jeg så? Jo, leser og leser, og en sjelden gang i blant er det noe som treffer. HORNEY. JA, ENDELIG KAN JEG SI DET UTEN Å LE I 1950 kom det ut en bok av Karen Horney med tittelen Neurosis and Human Growth. Her forklarer hun sin teori om hva som ligger til grunn i utviklingen av en nevrose. I latterlig korte trekk kan man si: En nevrotiker har utviklet et syn på seg selv som utilstrekkelig og uverdig fra tidlig alder. Dette fører igjen til at man higer etter å heve seg over andre, altså vise verden at man er verken utilstrekkelig eller uverdig (selv om det er nettopp det man ubevisst synes). Man skaper et bilde av idealselvet. Et menneske som takler alt og i aller høyeste grad er verdt noe, sannsynligvis mer enn alle andre. All energi flyttes da vekk fra selvrealisering og anvendes heller til å videreutvikle idealselvet. Denne ubevisste og dynamiske prosessen resulterer i behov for perfeksjon, nevrotisk ambisjon og hevngjerrig triumf i samhandling med andre. Når man har (eller heller tror man har) oppnådd det idealselvet som passer seg er man nærmest perfekt. De fleste andre burde dermed tilpasse seg ettersom man har oppnådd en forestilling om overlegenhet. Hvis dette er tilfellet vil enhver hindring forårsaket av andre være et brudd på denne selvforståelsen. Bare det at det ikke går en buss når det passer deg vil være frustrerende og svært vanskelig å begripe. DET GODE LIV Fra denne forståelsen kan man glatt hoppe til en analyse av en typisk morgen. Ta for eksempel meg. Jeg ble vekket i dag tidlig av min egen vekkeklokke som var stilt på den tiden som passet meg. Stakk ut på kjøkkenet og spiste det jeg liker til frokost, kledde på meg de klærne som føltes riktig (noenlunde i alle fall, klærne kan aldri bli helt perfekte med studielån som hovedinntektskilde). Deretter tok jeg en av de mange bussene som passerer min bopel til alle døgnets tider. Jeg må innrømme at det faktisk er frustrerende at kollektivtrafikken ikke har en rute som passer meg perfekt, men det ligger vel i navnet. Hadde jeg vært mer moden ville jeg kanskje hatt lappen og bil og kjørt akkurat når det passet meg akkurat dit det passet meg. Trafikkork kunne ødelagt forestillingen om fullstendig frihet, og man har jo hørt om de som klikker i slike situasjoner. På bussen kom jeg på at jeg måtte gi noen en beskjed, og ringte fra mobiltelefonen min der og da. Vel fremme på dette fantastiske fakultet kunne jeg ta mitt eget nøkkelkort og låse meg inn på datasalen for så å sette meg ved denne PC`en som jeg kunne bruke så lenge jeg ville helt alene. Kanskje jeg tar en kikk på dagens overskrifter på Internett uten å betale en krone eller sende en mail til noen på andre siden av verden. Hvis jeg ikke får svar på den i løpet av morgendagen vil jeg tenke Kanskje de ikke bryr seg kanskje de ikke synes jeg er verdig deres oppmerksomhet. Hva? Jeg? Og alt dette mens jeg har på meg Walkman og selv bestemmer the soundtrack of my life som er tatt opp i den rekkefølgen jeg selv vil ha. Kan dere kjenne dere igjen? Jeg har ikke en helt uvanlig morgen, vel? Men det minner da om Horney`s analyse av en nevrotisk oppførsel og tankegang, gjør det ikke? Alt er tilpasset meg. Det er jo fantastisk. Jeg kan leve i den troen at det er slik det skal være. Og det kan dere og, og alle dere kjenner, er i slekt med osv. 8

9 Men det har vel ikke alltid vært slik. Det er ikke så lenge siden det bare var menn som hadde det slik. Først de velstående, deretter menn, så kvinner og endelig barn. For å være helt ærlig er det bare èn ting som hindrer meg i å tifredstille alle mine behov. Penger. Den siste skansen som skal erobres før jeg med sikkerhet kan vite at jeg kan leve det livet jeg ønsker meg. Penger, i tillegg til andre mennesker selvfølgelig. GJENNOM SPEILET Jeg er ingen backpacker. Passer meg ikke. Men jeg kjenner nok av folk som villig forteller om the other side. Land hvor man må vente i to døgn før bussen kommer, uten å nødvendigvis ty til vold. Der hvor livet og maten er tilpasset naturen, og ikke omvendt. Der de har tre-dagers bryllupsfest, og oppmerksomheten er rettet mot dem det gjelder i hele den perioden. Mine bereiste venner deler seg i to. De som lar seg kraftig irritere over den slags ineffektivitet, og de som endelig finner roen (en stakket stund). DEN GODE GAMLE HØNA VS. EGGET Min hensikt er ikke å drive med patetisk nostalgi, men bare konstantere at det ikke er alle steder hvor man finner et samfunn tilpasset den enkelte. Steder hvor egen omnipotens og forestillinger om overlegenhet muligens får motstand oftere enn det vi gjør. Steder hvor de kanskje ikke lever etter kapitalistiske laisser-faire økonomisk politikk. På 1930, `40 og `50 tallet da Karen skrev boken sin hadde heller ikke vårt samfunn oppnådd slike høyder. Den teknologiske utviklingen som har funnet sted de siste femti årene er designet og tilpasset til å opprettholde denne nevrotiske hverdagen. Og jeg spør: Har nevrotikerne skapt vårt samfunn, har samfunnet vårt skapt nevrotikeren, eller er vi alle rett og slett skapnevrotikere? 9

10 Det var en gang en prinsesse She might you let sing, but she won t let you fly, mothers gonna keep baby cozy and warm.. Pink Floyd: The wall Jeg vet det nå, at jeg en gang var en prinsesse. Prinsesser venter på prinsen på den hvite hest. Helt til jeg fant ut at dette er historieforfalskning, det finnes nemlig ingen ekte prinser i eventyrene. HAGNESS HELLE TEKST BARBIE, DISNEY OG FEMINISME Dette kom som en åpenbaring en tidlig morgen med femåringen og meg, lempelig antrukket i rosa foran den animerte utgaven av det gamle eventyret om Prinsesse Rapunsel på Dvd. Fjorårets Barbie kolleksjon baserte seg på eventyret om prinsessen med det lange blonde håret, og til tross for at Barbies hofter har blitt smalere med årene fremstilles hun som en fullblods Prinsesse Rapunsel. Barbie er i utgangspunktet ikke anerkjente symbol på god barneoppdragelse, men den nye animerte versjonen av eventyret vil få enhver feminist til å ønske hun var en prinsesse selv. EVENTYRET OM RAPUNSEL Barbie er trofast mot den opprinnelige versjonen inntil et visst punkt. Rapunsel sitter som vanlig fanget av den onde stemoren i et tårn helt til det introduseres to viktige elementer i den nye versjonen, en magisk pensel og en rosa drage ved navn Penelope. I tidligere versjoner lokker (les: passivt) Rapunsel på prinsen med langt, vakkert hår og nydelig sang. I Disney versjonen tar Rapunsel aktivt penselen i egne hender og maler en annen (virkeligere?) virkelighet på veggene i tårnet. Med kreativiteten frigjør Rapunsel seg fra den innestengte tilværelsen og den slemme stemoren. Prinsesse Rapunsel flykter inn i en annen virkelighet hvor hun ops! møter en prins. Prinsen på sin side kommer ikke med noe mer fornuftig enn en invitasjon på ball. Men lykken varer som kjent ikke lenge og den rosa dragen ved navn Penelope som er ansatt av den onde stemoren til å vokte henne, redder Rapunsel tilbake til tårnet før forsvinningsnummeret blir oppdaget. PRINSEN MED COLGATESMILET Det kongelige maskuline emne med colgatesmilet er uinteressant i denne sammenheng og ved nærmere ettersyn er prinsene i Askepott, og Snøhvit like fordømte pene og kjedelige som prinsen i Rapunsel. Han kan dermed sies å utgjøre en støttefunksjon i historien, men er ikke aktivt med på å forme det narrative forløpet i eventyret. Prinsene er ganske enkelt overflødige objekter. Poenget er ikke om prinsessa blir bedt på ball, det interessante er om hun klarer å flykte fra den slemme stemoren eller onde heksa. Dermed blir det klart at prinsessehistoriene handler ikke om menn, men om mor. PRINSESSER OG PSYKOANALYSE Barnet erfarer virkeligheten gjennom fantasiene, der den rosa dragen og den onde stemoren kan sies å være representasjoner på Mor. De to representasjonene er en følge av forsvarsmekanismen splitting, der i dette tilfelle mor enten oppleves av barnet som enten god eller ond. Eventyret om prinsessene handler om små jenter som blir sjalu på at mor har et eget liv, hvor hun oppleves som en heks eller en stemor. Stemødrene har som kjent egne barn; de slemme stesøstrene, og de har trolig et aktivt sexliv med kongen. I motsetning til de påfallende pene og flotte stemødrene, har de gode feene og de rosa dragene ikke utseende på sin side, ikke har de et liv utenom de små prinsessene, heller. De bruker all sin tid og sine krefter på Askepott, Snøhvit og Rapunsel. Eventyrene illustrerer forskjellige variasjoner over det samme tema skuffelsen over mor og de små, søte jenters kleiniasnke paranoid--schizoide posisjon. Dette gir et fordums og romantiserende bilde på den lille jenta som gjør seg selv til et offer for den onde verden. Denne begredelige situasjonen forsøker prinsessene å løse ved å stikke av fra det onde, og søke det gode. BARBIE: ET FEMINISTISKE PROSJEKT Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn en del logiske brister av eventyret om prinsessa godt. Men hvor godt ender det, egentlig? Mot slutten av filmen om Rapunsel, blir stemoren fanget i sitt eget tårn, og prinsessa flyr av gårde med Penelope mot solnedgangen, i likhet med andre prinsesser er hun på vei mot et eget liv uten mor, - men med mann og barn. For Rapunsel ser fremtiden lysere ut enn sine egne medsøstre, med sin egen kreativitet og 10

11 kunstneriske evner kan hun sørge for et eget liv -uten mann og barn. Barbie har derfor omskrevet det klassiske eventyret, og har således maktet å understreke den gjennomgående feministiske tematikken i de klassiske eventyrene om prinsessene. Barbie har vært pionerer på å fremstille kvinner som uavhengige og selvstendig karrierekvinner -og i likhet med Ken er prinsen kun en kjekk mann med et litt for hvitt smil. OG ALLE LEVDE LYKKELIG? Historien om prinsesse Rapunsel kunne endt her. Det anbefales ikke. For den paranoid-shizoide posisjon er ikke et blivende sted hverken for små prinsesser eller prinser. Å fly av gårde med en rosa drage eller få hjelp av en god fe er ikke særlig hensiktsmessig i det lange løp- man blir så redd for alt det onde i verden og sinna på alle som ikke er utelukkende velmenende og gode. Løsningen finnes ikke spørsmålet om man skal etablere seg med mann og barn eller ikke, men hvordan man ordner opp med mor. (eller far). I følge Melanie Klein er det først når mor får lov til å være en god og ond person på samme tid, at alt ordner seg for små prinsesser. Da kan de store jentene (og guttene) sørge over det gode liv i de første årene på jorden, og glede seg over sine egne vonde og gode følelser og bli kreative på en ordentlig måte. LYKKELIG SLUTT Og jeg tenker i mitt stille sinn at en gang var jeg en prinsesse -en skikkelig sur og grinete fordi jeg ikke var midtpunktet i mammas liv lenger. Og jeg tenker at fortsatt finnes det en prinsesse i meg når prinsen med colgatesmilet viser seg å være en høyst levende aktør i livet mitt og ikke lenger opererer som en plutselig frigjørende funksjon. Men husfreden bevares når den store prinsessa får lov av den lille prinsessa til å være Penelompe; bare på lek asså og kysse prinsen i smug. 11

12 12 psykologirevyen en uforgelmmelig aften!

13 13

14 Det var en gang... Katarsis - de første årene Jeg leser stadig i Katarsis, selv om det nå er ca fem år siden jeg trakk meg ut av arbeidet med tidsskriftet. Et tidsskrift jeg var med på å starte på nyåret 1995 og seinere var redaktør av i 2 år. Denne artikkelen er et tilbakeblikk i Katarsis historie, dvs. fra begynnelsen. TEKST: OLE MORTEN EYRA FOTO: ARKIV Katarsis narrative selv starter på denne måten: Ut av Olav Ryes vei med kurs så stø som omstendighetene tillater det, mot fekterloftet. Alt god stemning og bedre blir den En ikke uvanlig aften for ungdom i sin beste alder. Imidlertid sto vi overfor det kinkige problem at der hadde skjedd en befruktning. Tømt, men ikke ennå rømt: hvem tar ansvaret? Ingen lett avgjørelse når samtlige som deltok i akten var svangre til bristepunktet allerede dagen derpå. Bedre ble det ikke når unnfangelsen foregikk i Vaskerelven. VI bestemte oss for å bære frem barnet alle tre. Navnet ble KATARSIS. Kanskje ikke det vakreste, men betegnende for den følelsen en sitter igjen med etter en fødsel. (Leder, Dag Øyvind Nilsen, Katarsis nr ) Katarsis skapte engasjement blant studenter og ansatte ved fakultetet. Vi fikk raskt et lite kontor på Sydneshaugen, men penger var det ikke. Vi finansierte første nummer selv, ved hjelp av magre studielån som kom i januar. Vi var tre i redaksjonen, alle fra kull 52. Flere hang seg raskt på. Når nr. 8 ble gitt ut i november 1995 var det 12 redaksjonsmedlemmer. Etterhvert fikk vi noe penger fra fakultetet og kulturstyret. Men økonomien var svak og vi merket at trykksverte kostet penger. Det var en stadig kamp mellom skriftstørrelse og lesbarhet for å presse ned sideantallet og trykkeriutgiftene. Den layoutmessige utfordringa var å få mest mulig inn på minst mulig plass. Annonsørene sto ikke akkurat i kø for dette relativt smale tidsskriftet. Tanken bak Katarsis var å skape noe, faglig nysgjerrighet (les: umodenhet) og et behov for å formidle sene diskusjoner fra Opera, Garage osv., kritiske synspunkter (les: anarkistiske holdninger) og faglig interesse til et bredere publikum. På den tiden virket fakultetet søvndyssende og kjedelig. SU var et usynlig organ med et par ildsjeler, og på kafè Ødipus var det av og til stille aftener med vin eller øl. VI fornemmet likevel noen sus fra fortiden. Fakultetet hadde på 80-tallet hatt et tidsskrift som het Electra. VI var altså ikke de første, men Electra hadde ligget brakk lenge. Inn fra sidelinjen kom Katarsis og lagde ny dramatikk. Her var det muligheter. Mulighet til å synliggjøre konflikter, fag, interesser, fester og aktiviteter ved fakultetet. En ny bevissthet kom sigende: Det var makt i det skrevne ord. Våren 1995 skjedde det en oppvåkning, en renessanse for studentaktivitetene ved fakultetet. Den trette ødipuskomiteen ble erstattet av den potente helseog sosialkomiteen, de sexologi-interesserte organiserte seg. De mer religiøse, eksistensielle og kvasifilosofiske dannet menneskesynsforum. SU-, PSIO- og EFPSAengasjerte studenter fikk endelig etterlengtet spalteplass. Etterhvert kom PUS (nettverk for utvekslingssutdentene ved fakultetet). De ansatte, dvs. lærere og professorer, ble smigret ved intervjuforespørsler og kom selv løpende med egenprodusert materiale. I nr leverte Geir Høstmark Nilsen og daværende dekansus Håkan Sundberg en artikkel om utviklingen av psykologiutdanninga i Bergen gjennom de 25 første årene. VI var stolte av at de ville publisere hos oss. Katarsis skapte engasjement fra begynnelsen av. Vitenskapsfilosofi, lekenhet, bad taste og diskusjoner var viktige inspirasjonskilder de første årene. VI skulle ikke bli for seriøse, det skulle være plass til rølp, til eksperimentering og merkelige krumspring med ord og vendinger. VI hadde føljetonger, billednoveller og kriminallitteratur. Billedvalgene på forsidene var preget 14

15 av absurditet og layouten noe tilfeldig. Vi ønsket på ingen måte å kopiere eller etterligne eksempelvis mer seriøse studenttidsskrifter som Impuls i Oslo. Men, tro det eller ei, folk sendte inn leserbrev, artikler, innlegg og motinnlegg. Tidsskriftet ble også lest utenfor fakultetet. Det var inspirerende å få brev fra filosofen Arild Håland. Vi ble sett!! Lagt merke til. Særlig var det høy temperatur i diskusjonen rundt kognitiv psykologi, terapiforskning, forskerrekruttering og bergensmodellen for psykologutdanning. Noe av debatten kulminerte med Jeg sier opp i Protest!! -artikkelen med Karl Halvor Teigen. Her ble interne konflikter ved fakultetet synliggjort og publisert i det offentlige rom til behag og ubehag. Katarsis var også først med å presentere og informere massene om den største endringen i rammebetingelser for studenter og ansatte ved fakultetet i nyere tid, nemlig flyttingen fra Sydnes til Christiesgate. Årene 1996 og 1997 ble Katarsis videreført og utviklet. Noe av debatten, energien og liligheten fra den første tiden avtok, leserinnleggene forsvant gradvis. De ansatte syntes mer å ignorerer tidsskriftet, men stilte fremdeles på intervjuer o.l. Det ble tatt et strammere grep rundt layouten, det ble lagt mer vekt på faglige tema, informasjon og studentpolitikk. VI inngikk også en avtale med SIgma forlag om bokanmeldelser. At artiklene fra Katarsis nr. 6, 1996 om løgndeteksjon kom på pensum var en seier for fagligheten i tidsskriftet. Etter flyttingen til Christiesgate fikk vi nye arbeidslokaler og muligheter. F.eks. utviklet vi en nettutgave av Katarsis mot slutten av Nå kunne utvekslingsstudenter, tidligere studenter ved fakultetet og andre psykologiinteresserte i inn- og utland følge med i tidsskriftet. Det er litt trist at dette arbeidet ikke ble videreført og eksisterer i dag. Som redaktør var jeg engasjert i internasjonalt studentarbeid (også gjennom EFPSA), og innledet sammarbeid med psykologitidsskrifter for studenter i inn- og utland. Vi sendte Katarsis ut og fikk tidsskrifter igjen. Studentene i Istanbul, Tyrkia kalte opp sitt eget tidsskrift etter Katarsis. Undertegnede utviklet også PsyScriptum som var en europeisk informasjonsbulletin utformet som en veggavis. Selv om vi i en periode solgte Katarsis i en nærliggende kiosk, var det aldri noen kommersiell ambisjon med Katarsis. Vi ville forbli litt sære og lokale, om enn fattige. TIng ble mer regulert i Christiesgate. Dette førte til noen tilpasningsvansker og stadige sammenstøt med vekterne i Protect (Jeg/vi jobbet om natten). De loslitte ødipuslokalene ble byttet ut med en moderne og steril kantine. Avstanden mellom ansatte og studenter vokste. Det eneste som syntes å engasjere var maleriet av Bjørn Christiansen i 1. etg. (Dette bildet er dessverre fjernet nå). Folkene i Katarsis holdt sammen, festet som før, diskuterte som før og ambisjonene om kreativitet og engasjement var til stede. Da jeg trakk meg tilbake fra redaktørjobben i 1998 lovet de nye redaktørene at de skulle fortsette den aktuelle og kritiske linjen. Jeg var selv fortsatt med, men klarte etterhvert å slippe taket. En vanskelig, men nødvendig separasjonsprosess, men det var flott å se at tidsskriftet nå sto på egne ben som en viktig og integrert del av fakultetskulturen. Avslutningsvis vil jeg bare si at det kunne vært interessant om Thomas Nordhagen og/eller Jon Vøllestad kunne ha tatt opp tråden og beskrevet Katarsis sin videre historie før og etter millenniumskiftet. 15

16 Det var en gang om å bli klok en drøm FOTO ANNELI PAET TEKST MARIANNE SKOGBROTT Det var en gang ei jente som hadde en eneste drøm, nemlig drømmen om å en gang bli et klokt og godt menneske. Visst følte hun seg som en kompetent jente på mange vis, men når hun så alle disse modne, stødige menneskene som så ut til å alltid ha noe smart å si og noe å gi sine medmennesker følte hun at hun hadde mye å lære. Disse vennlige og intelligente menneskene var det alltid behagelig å være i nærheten av, og de visste å ordlegge seg på måter som fikk andre til å føle seg som verdifulle mennesker. Disse genuint gode menneskene jattet heller ikke med alle, men tok initiativ til fornuftige konfrontasjoner der det var nødvendig. Jenta hadde lyst til å være et viktig menneske for andre, et menneske som kunne hjelpe andre og gjøre verden litt bedre. Jenta pakket noen brødsmuler sammen i strieskreppa som niste og dro ut i verden for å prøve lykken. Etter at hun hadde gått et godt stykke møtte hun på en gammel mann med langt skjegg som sto og hugg ved. God dag, sa mannen. God dag igjen, sa jenta. Hva vil du? sa mannen. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre for å bli klok. Kanskje du som er gammel og erfaren har noen råd gi meg? spurte jenta. En ting er i hvertfall sikkert, å være gammel er ikke det samme som å være klok. Selv har jeg nok med å holde meg like klok som jeg var! svarte mannen. Å, ingen vits i å vente på alderens visdom altså, sa jenta, og gikk videre. Da hun hadde gått langt og lenger enn langt møtte hun på en mann med jentestemme som satt og spilte gitar og skrev sanger. God dag, sa mannen. God dag igjen, sa jenta. Hva vil du? sa mannen. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre for å bli klok. Kanskje du som skriver så fine sanger har et godt råd til meg? spurte jenta. 16

17 Ingen blir klok av skade, som ikke var klok fra før, svarte mannen. Å, ingen vits i å vente på vonde erfaringer altså, sa jenta, og gikk videre. Til slutt kom hun til et lite sted mellom syv fjell, og da varte det ikke lenge før hun stod foran et stort grått hus så gildt at det gjerne kunne ha vært et lite slott. Studentsenteret stod det over døren, og der gikk hun inn. Vel inne satte hun seg ned i et stort rom med så mange stoler at en nesten ikke kunne tenke seg det. Helt fremst sto det en foreleser og snakket, og jenta var flittig og noterte alt foreleseren sa. Men alt var bare teorier og kunnskap og hun følte ikke at hun lærte noe mer om å være menneske eller hvordan bli et slikt klokt og godt menneske. Biologisk psykologi, kognitiv psykologi...ikke en gang personlighetspsykologi var til å bli klok på. En dag gikk hun for å snakke med foreleseren. God dag, sa foreleseren. God dag igjen, sa jenta. Hva vil du? sa foreleseren. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre for å bli klok. Kanskje du som kan så mye har et godt råd til meg? spurte jenta. Da må du lese mye og forsøke å komme inn på profesjonsstudiet, svarte foreleseren. Å, sa jenta. Jenta tenkte at det var et godt råd, og satte seg ned ved bøkene, og leste dag ut og dag inn. Etter tre forsøk kom hun inn på profesjonsstudiet i psykologi, og inn i det vakre og inspirerende vrimlearealet i Christies gate 13. Fornøyde studenter og glade forelesere i fleng. Flotte amerikanske lærebøker og engasjerende tidsskriftartikler. Studieplaner som utvikler en til å bli en god psykolog som kunne hjelpe andre mennesker. Her ville det nok være muligheter for å bli klok, tenkte jenta med seg selv. Og er hun ikke blitt klok 17

18 DSM-IV, NY-KRAEPELIANISMEN OG PÅSTANDEN OM NATURLIGE SYKDOMSENHETER 1 En kritikk av noen grunnleggende påstander i evolusjonspsykiatri EGIL OLSVIK TEKST Den følgende artikkelen forsøker å reise spørsmål knyttet til empirigrunnlaget for DSMnomenklaturenes klassifikatoriske rasjonalitet. Disse nomenklaturenes metodiske fundament utgjøres av en syntese av biopsykologi og logisk empirisme. Et hovedspørsmål for de som ønsker å engasjere seg i en debatt omkring slike tema, blir således i hvilken grad en slik syntesitering kan kvalifiseres på empirisk grunnlag. Jeg konkluderer her med at en slik kvalifikasjon sannsynligvis kan sies å være svak. NY-KRAEPELIANISME SOM BIOPSYKIATRIENS METODISKE REGULATIV I og med DSM-III (1980) skjedde det som kan kalles en renosologisering av psykiatrien og denne tendensen er styrket med DSM-IV og DSM-IV-TR (APA, 2001). Dette har innebåret en rennesanse for den kraepelinske sykdomsmodellen (Hoff 1995, 1996). Det er ikke snakk om en enhetlig skole eller retning, men heller en tiltagende tendens til reifikasjon av objektivistiske tenkemåter. Innen en slik ny-kraepeliansk forklaringsmodell, hevdes det at den normale kognitive og adferdsmessige fungeringen utelukkende avhenger av hjernens anatomiske og fysiologiske integritet (lat. integritas: uskadd tilstand, hel). Som en følge av dette har det blitt fokusert på strenge metodiske prinsipper i forsøk på å isolere s.k. naturlige sykdomsenheter, som er ment å skulle forklare forskjellige sykdommers fysiologiske årsaker. Ideen er da at man skal styrke fokuset på biologiske og statistiske studier og distansere seg fra metafysiske dvs. klassiske begreper (Hoff 1996), slik også terminologien i DSM-IV klart viser. Jeg skal nå gå noe nærmere inn på denne problematikken via noen innledende metodiske refleksjoner, for så å komme inn på mer biologiske forhold. UTGJØR MENTALE SYKDOMMER NATURLIGE KLASSER ELLER EPIFENOMENER? Påstanden om naturlige sykdomsenheter følger fra et metodisk syn på mentale sykdommer som såkalte naturlige klasser. Dette utgjør koblingen mellom ny-kraepelianismen og den logiske empirismen. En naturlig klasse er en forekommende gruppe i naturen som kan eksistere uavhengig av andre grupper slik fisk kan eksistere uavhengig av fugler. Dette er i utgangspunktet ikke spesielt problematisk. Men, når begrepet om naturlig klasse anvendes på varianter innen samme art oppstår det interessante problemer. Den svenske filosofen prof. Lennart Nordenfelt president i Nordisk Forum for Medisin, Filosofi og mental helse er blant de som har bidratt til en avklaring av denne problematikken. Spørsmålet blir da om det kan eksistere mer enn en naturlig klasse innen samme art. Filosofer som har engasjert seg i dette svarer i hovedsak negativt (se også McGuire og Troisi, 1998). Nordenfelt er av samme oppfatning (Nordenfelt, 2001 i personlig kommunikasjon). Den filosofiske forskningen på dette området har i hovedsak konkludert med at bruken av begrepet om naturlig klasse i denne sammenhengen bærer i seg en tendensiell motsetning. Den argumentasjonsmessige påvisningen av dette går gjennom å vise hvordan alle konkrete manifestasjoner må være variasjoner innen artens naturlige kjennetegn. Langt på vei ser dette ut til å holde stikk. Men, hvis man f.eks. velger å hevde at en a-typisk genprofil kan fungere som en patogen biologisk markør, er det lett å glemme de nærmest ufattelige mengdene av informasjon som ligger nedfelt i hver DNA-streng (McGuire og Troisi, 1998). Faktisk er det vel slik at DNA-diversitet hos mennesker er normen, slik at alle mennesker har sin helt særegne DNA-profil? Som McGiure og Troisi påpeker så fører jo dette logisk sett frem mot at alle mennesker utgjør sin egne naturlige klasse. Dermed er man tilbake ved utgangspunktet, og det blir vanskelig å opprettholde det opprinnelige argumentet. En annen tilnærming til spørsmålet om hva mentale lidelser egentlig kan sies å være innen et biologisk paradigme er å si at de er epifenomener. Denne termen ble introdusert av Aldous Huxleys bestefar (!), Thomas H. Huxley, og innebærer at det mentale er som røyken over en fabrikk. Dyr/mennesker ses innen dette perspektivet som rent materielle apparater som frembringer psykiske prosesser omtrent som om muskelbevegelse frembringer varme i kroppen. I følge enkelte fører denne posisjonen mot en mindre deterministisk oppfatning av menneskets ontogenetiske muligheter. Innen psykiatrisk terminologi benyttes termen ofte som referanse for fenotypiske karakteristikker som antas å være produkter av flere underliggende dypfunskjonelle prosesser. Slik begrepet vanligvis benyttes, fører det til en sinnsarkitektur med multidireksjonale igangsettende prosesser. I motsetning til en konvensjonell lineær modell for mental kausalitet A er årsak til B, B til C osv., hevder man her i stedet at A er årsak til B, B til C, C til A og B, B til A og C osv.. Denne modellen kan derfor sies å ivareta en høyre grad av kompleksitet enn de til f.eks. Fodor og Pinker. Biologisk evidens later også til å støtte denne modellen. 18

19 Hvis et rasjonalitetskriterium for valg av teori skal være den aktuelle teoriens forklaringspotensiale, ser den siste ut til å være å foretrekke. Diskusjonen mellom disse modellene dreier seg jo mye om hva som skal ses som utgangspunkt og hva som skal være resultat. En tilhenger av den modulære modellen må jo hevde at psykiske sykdommer først og fremst er igangsatt av somatiske forhold, mens protagonister for den andre også kan si at det er tvert om. Før jeg fortsetter argumentasjonen for dette siste, skal jeg dvele noe lenger ved en konsekvens av å opprettholde et syn på mental sykdom som naturlig klasse. Dette vil jeg gjøre ved å benytte et bestemt aspekt ved evolusjonspsykologi som mitt utgangspunkt. EVOLUSJONSPSYKIATRI OG DEN MODULÆRE SINNSMODELLEN Hva kan så evolusjonsperspektivet sies å innebære for en lære om det psykiske? I følge Crawford (Crawford, Handbook of evolutionary psychology, 1998) kan evolusjonspsykologi sies å være den vitenskapen som er rettet mot studier av: 1) betingelsene for ansestrale populasjoners utvikling av adaptive adferdstyper, 2) de mekanismer som ble utviklet gjennom naturlig seleksjon, og som lå til grunn for utvikling av slik adaptiv adferd, og 3) den måten disse mekanismene nå fungerer på. Videre vil en evolusjonspsykologi i sin reneste form (Crawford, 1998), benytte metoder fra evolusjonsbiologi og eksperimentalpsykologi for å studere de (påstått) naturlig selekterte mekanismene som nå antas å drive menneskelig adferd. Vitenskapelige forklaringer som tilfredsstiller disse kravene kalles ultimate forklaringer (Crawford, 1998 more than differences in the turning radius and stopping ability of cars cab be understood apart from the basic car nature mechanisms such as steering wheels and brakes (Buss, 2001). Slike artsspesifikke trekk er utviklet gjennom utviklede løsninger på adaptive utfordringer. På samme måte som vi har svettefunksjoner og skjelving for å regulere temperatur, har vi spesifikke psykologiske mekanismer. Denne modellen omtales som den modulære modellen for sinnets arkitektur, og evolusjonspsykologene hevder gjerne at det modulære synet på sinnet har god empirisk støtte (se f.eks. Cosmides, Tooby og Barcow, 1992, Cosmides og Tooby, 1994). Hvis man opprettholder den modulære modellen for sinnets arkitektur, blir konsekvensen at patologiske tilstander har en fysisk lokalisering gjennom sine respektive mentale organer som da bør kunne påvises og lokaliseres. Dette bringer meg så til denne artikkelens hovedproblematikk. Modulær sinnsarkitektur eller generell plastisitet? Sett innen det modulære programmet er ikke menneskets mentale liv domene-generelt, men domene-spesifikt (Cosmides og Tooby, 1994). Denne påstanden bygger, som nevnt, på en hypotese om at hver særskilte mentale evne må være ivaretatt av en særskilt mekanisme, som er svært spesifikk og som er designet via seleksjon. Tilhengerne av dette synet mener at det motsatte må være opphav til en faglig usunn relativisme (Cosmides og Tooby, 1992). Som Leif E. O. Kinair også fremhever (Kenair, 2001), er disse modulære prosessene å anse som evolusjonære tilpasninger, men dette standpunktet lar seg lett diskutere. Slike ultimate forklaringer er ment å kunne forene de biologiske, fysiologiske og sosiale faktorer som i et evolusjonært perspektiv vil fremme bestemte trekk fremfor andre. Ultimate forklaringer har vider en tredelt funksjon: A) de skal klargjøre forståelsen av miljømessige faktorer som kan endre en adferd, som i sin tur kan benyttes til å velge uavhengige variabler for utvelgelsen av innenartsmessige modeller for adferd, B) de skal avdekke den kausale sekvensen mellom miljømessige hendelser og manifest adferd, og C) de skal bidra til å gi forklaringer en større grad av generalitet. Slik sett skal de ultimate forklaringene føre mot en teoretisk posisjon som muliggjør overskridelse av kontekstuelle faktorer. Her ser man mot andre naturvitenskapelige teorier hvor dette er realisert, så som klassisk mekanikk, generell relativitetsteori og evolusjonsteori (Crawford, 1998). I en programmatisk artikkel i Tidskriftet (3/2001, temanummer om Evolusjonspsykologi ), sier David M. Buss at evolusjonspsykologien har som en av sine hovedoppgaver å søke etter generelle trekk, eller om man vil, artsspesifikke psykologiske mekanismer hos mennesker. Og, sier han, individuelle forskjeller kan ikke forstås uten i relasjon til human nature mechanisms, any I følge den evolusjonære psykologien skal jo slike moduler ha utviklet seg uavhengig av hverandre. Dette innebærer at for hver individuell modul, så må det ha vært et stort antall gen-substisjoner som ble selektert og dermed påvirket utviklingen av den bestemte modulen. Disse genene frembrakte så en kognitiv modul (Tooby og Cosmides, 1992). For å si det med Steven Pinker, vil slike genkomplekser være konstitutive for de spesifikke genetiske programmer som spesifiserer modulens basale design, som gjør den til en ekspert på et område i verden (...). ( Pinker, 1997). Det er selvfølgelig godt mulig at dette synet er riktig, men det er ikke en nødvendig posisjon, og det finnes et mer moderat mellomstandpunkt som man også kan finne god støtte for. Et konkurrerende argument som utgjør en kontrast til det modulære synet er det om såkalt generell plastisitet. Som J. Bradshaw påpeker man da heller at: ( ) we are increasingly moving towards a view of the mind that invokes distributed processing and massively pararel interactive networks, and a concept of the brain in terms of highly interconnected circuits rather that discrete, relatively isolated processing centres. (Bradshaw, 1997) 19

20 Så, i stedet for å tolke fenotypisk fungering som modulbasert, kan man hevde at hjernens spesialiserte områder skyldes et relativt lite antall av lærings-biaser, som tar form av en forhøyet responsivitet for bestemte klasser av stimuli.slike lærings-biaser vil da forøke muligheten for at interaksjon med miljøet vil frembringe domene-spesialiserte strukturer. Men, det vil da ikke være noen isomorfi mellom medfødte genetiske profiler og den kumulasjon av kunnskap som måtte forekomme hos det enkelte individet. Heller vil det være slik at hjernen på det individuelle nivået skrider frem gjennom en prosess der domenespesifisitet (eller problemspesialisering) stadig tiltar, og hvor de antatte læringsbiasene kun virker igangsettende for en slik utvikling (Karmiloff-Smith, 1992). Som eksempel kan det nevnes at en relativt stor del av en voksen menneskelig hjerne er viet til ansiktsgjengkjennelse, men det ser ut til barn foretrekker å se på ethvert stimuli bestående av tre høytkontrasterte bobler som er konfigurert som et ansikt, fremfor et virkelig ansikt. Dette skal da være en slik læringsbias som gir øket responsivitet for bestemte typer stimuli. Ansiktsgjengkjennelse innebærer jo en øket tilpasningseffektivitet. Men, det finnes ingen kjent kartlegging av en sterk sammenheng mellom moduliserte mekanismer og de komplekse kunnskapsstrukturene som ligger i det å gjenkjenne et bestemt ansikt. BYGGER DET MODULÆRE PROGRAMMET PÅ EN LAMARCKIANSK SELEKSJONSTEORI? En hjerne som utvikles på denne måten vil således kunne se ut til å ha medfødte moduler, men dette behøver altså ikke å være tilfelle (Elman et. al, 1996). Og faktisk kommer Darwin selv inn på dette når han sier at: (...) it is worthy of remark that a belief constantly inculcated during the early years of life, whilst the brain is impressible, appears to acquire almost the nature of an instinct (... og at...) as a consequence each part [of the brain] would perhaps tend to be less fitted to answer to particular sensations or associations in a definite and inherited that is instinctive manner (Darwin, 1871, 1994). Med støtte i Darwin, kan man derfor heller argumentere for at det som heller først og fremst kjennetegner vårt nervesystem er dets generelle plastisitet (Rosenzweig et al., 2002). Det ser ut til at hjernens plastisitet ikke bare er begrenset til de tidlige leveårene, men dens synaptiske reorganisering forekommer gjennom hele livsløpet (Bradshaw, 1997, Rosensweig et al., 2002). F.eks. etter en heminsfæreektomi kan man se at selv om man fjerner alt kortikalt vev på den ene siden av hjernen, vil de tapte motoriske funksjonene i den kontralaterale siden bli mediert av den intakte sidens motoriske korteks. Derfor behøver f.eks. ikke alvorlige vevs-tap av venstrehemnisfæriske språkregioner i tidlig barndom å føre til alvorlige talefeil. Dette skyldes at nevroner har tilgang til langt større regioner av nevral konnektivitet enn det som er åpenbart fra deres funksjonelle territorium. Slike tilleggsområder er ellers gjort delvis utilgjengelige på grunn av tonisk inhibisjon. Men ved skader kan forskjellige regioner fungere parasittisk (Loc.cit), på korresponderende områder. Som følge av denne generelle plastisiteten tillates det aktuelle miljøet å innvirke sterkt på dannelsen av partikulære tilpasninger. Dette er kanskje en mer vektig generell adaptivitet enn noen annen, i og med at denne prosessen kan produsere relativt stabile hjernestrukturer som spesialiserer enkelte informasjonsprosessering s oppgaver. Slike prosesser kan oppstå med en viss regularitet på tvers av populasjoner, og dette kan ligge til grunn for at sinnet ser ut til ha en viss modularisering, og ikke rene genetiske faktorer. Hvis dette innebærer riktighet, så betyr det at tilsynelatende modulariserte utkom av hjerneutvikling ikke kan skyldes naturlig seleksjon. For, naturlig seleksjon bevarer ikke miljømessige induserte fenotypiske karakteristikker hos organismer, det ville vært en lamarckiansk seleksjon. I stedet må det være slik at naturlig seleksjon kun bevarer de genene som har tilpasningsstyrkende effekter på en organismes morfologi (Deacon, 1997). Konsekvenser blir derfor at eventuelle spesialiserte strukturer i et menneskes hjerne ikke er produktet av en lineær genetisk evolusjon, men de er oppstått som resultat av dette ene individets interaksjon med sitt miljø. (Baumrind, 1997) Argumentet blir altså at et menneskes stabile psykiske trekk ikke er tilpasninger, men at den generelle plastisiteten er tilpasningen, og at de relativt faste trekkene er resultat av spesifikke miljømessige fungerringer. En rekke studier har vist at sterke miljømessige manipulasjoner har ført til nevrokjemiske endringer i mediale prefrontale cortex hos rotter, som er knyttet til et generelt øket angstnivå, stress eller panikktilstander. Derfor kan slike effekter muligens også muligens knyttes til en subtil miljøindusert lesjon (Weiss og Feldon 2001). FRAVÆRET AV KLARE PATOGENE BIOMARKØRER Et ytterlig kompliserende moment i dette, er at det verken i følge DSM-IV eller DSM-IV-TR, har lykkes i gjøre any laboratory findings for f.eks. schizofreni (APA, 1994, 2001). Men det har selvfølgelig blitt gjort et utall studier for påpeke så vel biologiske, biokjemiske og nevrobiologiske faktorer (se f.eks. to glimrende oversiktsartikler i Tidsskrift for Norsk Psykologforening av Rimol og Jellestad 1999). Post-mortem-studier av schizofrenes hjerner viser ingen vesentlige vevspatologiske avvik som peker i slik retning. Andre lovende forslag har gått ut på at strukturelle avvik i det limbiske systemet, særlig i amygdala, hippocampus og de parahippocampale regionene fører til schizofrene tilstander (Rosenzweig et al. 2002). Det anses nå som påvist at funksjonell svikt i det limbiske systemet vil være en underliggende faktor, men det vil også neocorticale, extra-pyramidale, diencephaliske og andre hjernesystemer som det er forbundet til. Den mest dramatiske vevspatologiske forskjellen mellom schizofrene og ikke-schizofrenes hjerner i forskjellen ligger kanskje i tendensielt økte ventrikkelsstørrelser særlig ved venstre 20