Dialog med Diaspora Norunn Grande, Nansen Fredssenter. Norge i Afghanistan. Mener militæret har utspilt sin rolle. Dialog om dialogen

Transkript

1

2

3 Dialog med Diaspora Norunn Grande, Nansen Fredssenter Norge i Afghanistan Mener militæret har utspilt sin rolle Dialog om dialogen Dialog som medisin mot ekstremisme Nansen Dialogue Centres welcome Diaspora Participation Vi må finne indirekte innfallsvinkler til forsoning Potentials for Diaspora Participation in Peacebuilding Engaging with the Sri Lankan Diaspora Jeg tror ikke folk er klar over kraften i å møtes og snakke sammen Hva kan gjøres fra eksil for å bidra til fredsbygging i hjemlandet? Diaspora i politikken Redaksjon for denne publikasjonen: Norunn Grande (ansv.), Simon Strumse og Brit Lynnebakke Alle artikler og intervjuer er skrevet av frilansjournalist Brit Lynnebakke. Samfunnet har ikke råd til å la store deler av befolkningen stå utenfor Representasjonens dilemma Artor Sejfija

4 Dialog med Diaspora Tema er ikke tilfeldig valgt for Nansenseminaret I Nansenåret var det naturlig å velge tema om flyktninger og fred. Dialog og diaspora er også et uttrykk for Nansen Fredssenters faglige profil 1, og forteller hva vi jobber med til daglig. Denne rapporten er en samling innlegg, intervjuer og referat fra programpostene under Nanseminaret juni Foto: Silje Rindal 1 Nansen Fredssenter, som ble etablert i 2010, bygger på to fagmiljøers erfaringer. Nansen Dialog har gjennom mer enn femten år utviklet en forsoningsstrategi gjennom bruk av dialog i praksis, hovedsakelig i delte samfunn på Vest-Balkan. Den andre erfaringen er fra ti års arbeid med fredsundervisning for flyktninger ved Norsk Fredssenter. Dialog er et mye brukt begrep. Ved Nansen Fredssenter anvender vi dialog som redskap, som en metode i fredsarbeid. Spørsmål og svar er den mest effektive samtaleformen mellom parter i konflikt, hevder Steinar Bryn. Han forklarer hvordan dialogen anvendes i samtale med Inge Eidsvåg, som trekker historiske linjer til Sokrates. For Abid Raja er dialogens hovedoppgave å bringe folk med motsetningsfylte ståsteder sammen. Konfrontasjon avløses av refleksjon på Abid Rajas dialogmøter. Diaspora er et mindre kjent, og mindre anvendt begrep. Men vi ser det stadig oftere, kanskje som følge av økende erkjennelse av kompleksiteten ved migranters identitet. Det finnes flere definisjoner av diaspora, og ordet har i likhet med dialog sin opprinnelse i gamle Hellas. Det vi ved Nansen Fredssenter mener når vi bruker begrepet diaspora er: mennesker som har flyktet fra sitt opprinnelige hjemland, men fortsatt føler tilhørighet til landet de flyktet fra. De fleste kriger har en diaspora. Mennesker som må flykte eller av andre grunner velger å forlate landet. Målet for mange var å reise tilbake så snart det ble mulig. Diasporaen er de som holder båndene ved like, som fortsatt bryr seg om og med hva som skjer i hjemlandet. Det å leve i områder med helt ulike betingelser skaper et skille. Forståelsen av konflikten segmenteres gjerne i eksil, mens de som lever i konfliktområdet er opptatt av å løse de utfordringer de står overfor til daglig. Nansenseminaret er vårt årlige fagseminar der vi inviterer fagfolk og interesserte til å reflektere over dilemmaer og problemstillinger som er vesentlige for oss og som kan bidra til å styrke vårt faglige arbeid. Vi legger vekt på å samle individer og grupper som til vanlig ikke møtes. Nansenseminaret 2011 ble en møteplass for soldater, flyktninger, stortingspresident, statssekretær, forskere, dialog- og fredsarbeidere, studenter, lærere, bistandsarbeidere, kulturarbeidere og mange andre interesserte.

5 Ett av høydepunktene var iscenesatt dialog mellom flyktninger og soldater; afghanere, bosatt i Norge, i møte med norske soldater som har tjenestegjort i Afghanistan. Ti års tungt militært engasjement i Afghanistan setter spor. Norge er del av den militære operasjonen. Mange hundre norske menn og kvinner har vært i militær tjeneste i Afghanistan. Det er en underlig form for utveksling soldater fra Norge til Afghanistan og flyktninger fra Afghanistan til Norge. De har to ting felles, Afghanistan-erfaring og Norges-erfaring. Bortsett fra det har de kanskje ikke så mye til felles, eller har de det? Nansenseminaret 2011 ble et sted der soldater og flyktninger møttes til dialog. Med økende erkjennelse av at det ikke finnes en militær løsning og at den forventede positive utvikling i Afghanistan uteblir er det i dag et prekært behov for konstruktive tilnærminger og nye løsninger. Her er det ingen fasit, men et sett av dilemmaer å utforske. Vi er ikke så interessert i programerklæringer, men mer ute etter å stille de gode spørsmålene. Det trengs dristighet, innrømmelser av feil og å snu opp ned på fastlåste forestillinger. Christiane Seehausen ledet en åpenhjertig samtale om grunnleggende etiske spørsmål mellom involverte i en krig uten løsning i sikte. Målet er ikke å finne de gode argumentene, men å stille de gode spørsmålene, presiserte hun. Spørsmål for ny innsikt og andre innfallsvinkler enn de vi allerede kjenner. Soldaten, som har tjenestegjort i Afghanistan, snakket for første gang med en afghansk kvinne. Obersten uttrykte dilemmaet ved at internasjonale styrker støtter en regjering som befolkningen det handler om ikke har full tillit til. Samtidig opplevde han å miste soldater. Alle var opptatt av at afghanerne må få styre sin egen utvikling, men hvordan skal dette skje? Diasporaen fra Bosnia-Hercegovina møter dialogarbeidere fra et av Nansen Dialog-sentrene på Balkan. - Vi kan hjelpe dere med forsoning, var budskapet til diasporaen fra hjemlandets dialogarbeidere. Miljøet her er en kopi av den politiske strukturen vi ser hjemme, med etnisk deling i kulturarrangementer med mer. For at diasporaen skal kunne bidra må de være villige til å komme sammen på tvers av etniske grupper. Hvis ikke vil de bare bidra til å forsterke konflikter. Det er mye kompetanse og ressurser i diasporaen som kan komme hjemlandet til gode, men også mange hindringer som må overvinnes. Med eksempler fra Sri Lanka innledet Lucy Holdaway fra International Alert om deres arbeid for å engasjere Sri Lankas diaspora. Utgangspunktet for satsningen var at de så hvor stor påvirkning diasporaen har på konflikten. I panelet Potentials for Diaspora Participation in Peacebuilding ble diaspora begrepet problematisert. Ikke overraskende er diasporaen like sammensatt og full av konflikter som landet de kommer fra. Men de representerer også åpenbart potensialer, som ikke blir utnyttet godt nok. - Samfunnet har ikke råd til å la disse ressursene være ubrukt, var ett av stortingspresident Akhtar Chaudrys budskap. Dette er kun noen smakebiter fra et mangfoldig program fra Nansenseminaret God lesning og velkommen til neste Nansenseminar! Nansen Fredssenter

6 Norge i Afghanistan Soldater og flyktninger møttes til dialog Mange spørsmål og dilemmaer ble luftet da norskafghanske studenter, soldater i den norske Afghanistanstyrken, en bistandsarbeider og en forsker møttes til iscenesatt dialog. De gode spørsmålene - Målet her i dag er ikke å finne de beste argumentene mot den andres synspunkter, men å finne de beste spørsmålene - spørsmålene som gjør at du forstår enda bedre hva den andre sier, konstaterte fasilitator Christiane Seehausen i innledningen til den iscenesatte dialogen. Nansen Fredssenter har organisert tallrike dialogmøter, men denne dialogen var den første med et publikum. Dialogdeltakerne delte ulike syn på hvordan fred og stabilitet kan skapes i Afghanistan og personlige erfaringer fra Afghanistan. Målet var å få fram enkeltmenneskene bak rollene ved å skape et rom for å fortelle personlige historier. - Hva er enkeltmenneskenes erfaringer og opplevelser, og hva har erfaringene og opplevelsene gjort med dem? Målet med denne dialogen er ikke at noen skal vinne noe, men å skape større forståelse for at man kan ha forskjellige opplevelser av en gitt situasjon, forklarte Seehausen. Soldat og helsepersonell Deeva Biabani og Hanne Bygdevoll er begge helsepersonell. Norskafghanske Biabani er sykepleier og jordmorstudent. Målet hennes er å hjelpe kvinner i Afghanistan ved å jobbe der som jordmor. Bygdevoll er

7 grenader i sanitetsbataljongen i den norske styrken i Afghanistan. Som grenader er hennes hovedoppgave å være helsepersonell for sårede norske og alliertes soldater, men hun har også besøkt lokale klinikker på landsbygda. Seehausen spurte Bygdevoll hvorfor hun ønsket å arbeide som helsepersonell i militæret: For Biabani var det vanskelig å forstå hvorfor Bydgevoll som sykepleier ønsket å arbeide for militæret: - Jeg spør hvorfor du som min kollega som helsepersonell drar ned med militæret. Du gjør en fantastisk jobb. Jeg setter stor pris på jobben du gjør, men ikke at den gjøres gjennom det militære, sa Biabani Afghanistan. - Det er viktig å presisere at ISAF-styrkene ikke er i Afghanistan for å lage skoler eller bygge opp et helsetilbud for Afghanistan. Det er ikke det som er målet. Målet er å bidra til sikkerhet i Afghanistan slik at afghanere kan lage skoler og helsetilbud sjøl. Jeg som medic skal ikke gå inn i Afghanistan og drive et helsetilbud. Da har vi en misoppfatning av hva som -Hvordan er det å være i militæret som helsepersonell? Militærets funksjon i Afghanistan er å skape sikkerhet, men også å drepe mennesker. For meg som sivil høres den koblingen veldig vanskelig ut, sa Seehausen. Bygdevoll ser på seg selv først og fremst som soldat. - Primært er vi alle soldater med en sekundæroppgave. Min sekundæroppgave er å være behandler, medic. Det å få hjelpe dem som står for en god sak var en gylden mulighet til å bidra til noe viktig, forklarte Bygdevoll. Samtidig har Bygdevoll opplevd det som svært meningsfullt å besøke lokale klinikker i Afghanistan. Det har vært veldig spennende og viktig for meg å få bidra ved å dra ut i landsbyene og delta i å ta imot kvinnelige pasienter, sa Bygdevoll. Ulike forståelser av ISAFs oppdrag Biabani stiller spørsmål ved hvorfor norske soldater skal ofre livet sitt for Afghanistan. Hun mener det internasjonale samfunnet har sviktet sine løfter overfor Afghanistan ved å støtte en korrupt regjering. - Internasjonale styrker har vært i Afghanistan i snart ti år. De lovet den afghanske befolkningen at de skulle bygge sykehus, skoler og veier og skape sikkerhet. Det har gått ti år uten at vi har sett noe av dette. Grunnen er at dere støtter en regjering som ikke er interessert i å bygge en stabil stat. Når dere støtter en regjering som ikke er interessert i å hjelpe befolkningen, er det klart at dere ikke klarer å bygge Afghanistan heller, sa Biabani. For Bygdevoll går det et skille mellom det å skape sikkerhet og det å bygge opp er målet her. Alle må være innforstått med at vi skal bidra tilsikkerhet og opptrening av styrkene, slik at de på sikt kan gjøre dette selv, sa Bygdevoll. Hun uttrykte også at dersom utenlandsk personell skulle overta oppgavene til for eksempel afghansk helsepersonell, kan det undergrave utviklingen av menneskelige ressurser i Afghanistan. Seehausen kommenterte at nettopp den felles forståelsen er den store utfordringen. Etter dialogen kommenterte forsker Arne Strand Bygdevoll sitt utsagn om sikkerhet og utvikling. I forhold til bistand tror jeg ikke at mer militærmakt, og tesen om å bruke sikkerhet for å kunne bistå til utvikling, har slått til. Tvert imot ser jeg at det i mange områder har skapt mer konflikt, sa

8 Strand. Strand mener derimot at utvikling har blitt skapt når lokale afghanske organisasjoner jobber i lokalsamfunn. Frykter mistillit som utenforstående Biabani forventer at hennes største utfordring som helsepersonell i Afghanistan vil være å oppnå tillit som en utenforstående. Hun frykter at folk vil betrakte henne som en representant for et uglesett internasjonalt samfunn. - Jeg kommer til Afghanistan som jordmor, som en som ønsker å hjelpe folk. Men folk i Afghanistan ser også på meg med skepsis fordi de ikke har tillit til internasjonale styrker og det internasjonale samfunnet. De tror at vi afghanere i utlandet har sendt styrkene til Afghanistan og at vi støtter styrkene, sa Biabani. I kommentardelen etter dialogen påpekte Elisabet Eikås, som har jobbet i Afghanistan i to år for Afghanistankomiteen, at tillit er en mangelvare i Afghanistan i dag. Bygdevoll sa det var frustrerende å høre om Biabanis frykt for mistillit. - Jeg syntes det var veldig trist å høre det du sa. Du som har kommet til et annet land og fått sykepleier- og jordmorutdanning er en enorm ressurs for Afghanistan. Mange steder i Afghanistan ser du kvinner med dårlig helse, syke barn, mat- og vannmangel og et svakt helsetilbud. Det er veldig frustrerende å høre at du ikke får tillit hvis du drar ned igjen nå som sykepleier. For det burde du absolutt ha. De burde stå og ta imot deg med åpne armer, sa Bygdevoll. Norskafghanske Jawid Kohnadi mente Biabani ikke hadde grunn til å frykte mistillit: - Jeg er litt uenig med deg, Deeva-jan [jan = kjære]), når du sier at de internasjonale militærstyrkene i Afghanistan ødelegger tilliten til diasporaen. Afghanerne er smarte nok til å vite hvem som har skylden for at de internasjonale styrkene er i Afghanistan i dag. Alle afghanerne der veit hvordan og hvorfor styrkene kom dit. De veit hva som har skjedd før og etter styrkene kom. De veit hva som skjedde under Bonnkonferansen, hvem som inviterte dem og hvem som var mot. Jeg er helt sikker på at de ikke legger skylden hverken på deg eller meg, sa Kohnadi. - Man må legge bånd på følelsene Per Arne Halvorsen i Telemarkbataljonen har tjenestegjort tre ganger i Afghanistan, senest i Han opplever mye oppgitthet og håpløshet blant folk når han er ute på patrulje på den afghanske

9 landsbygda. - Jeg tror det mest gyldige hovedinntrykket er at folk har lyst til å være i fred. De har lyst til å finne ut av det her sjøl, å drive med åkerlappen sin og få være i fred med familien sin, sa Halvorsen. Seehausen vondt, sa Halvorsen. Noen ganger opplever Halvorsen at det å involvere seg kan gjøre vondt verre når han har den rollen han har. - Du ser mye håpløst i Afghanistan. Men eskalere og Afghanistan aldri komme på banen igjen. Da mener jeg at de internasjonale styrkene må forlate landet, sa Kohnadi. - Taliban kom på banen igjen fordi de statlige institusjonene spurte om dette gjorde at han begynte å betvile sitt oppdrag eller hvorfor de norske styrkene er i Afghanistan. - Nei, det kan jeg ikke gjøre, for det er jobben min. Jobben min sier at jeg ikke trenger å være enig i at vi skal til Afghanistan. Jeg har valgt en jobb der jeg må forholde meg til oppdraget staten sender oss til. Og jeg har troen på det vi gjør. Vi utfører jobben vår innenfor rammene for oppdraget vårt, men alle setter jo sitt personlige preg på det. Men til syvende og sist man må være ganske kynisk og med seg selv, sa Halvorsen. - Hva mener du med å være kynisk med seg selv? spurte Seehausen. - Vi møter unger som har lyst på vann. Jeg har unge sjøl. Men du kan ikke gi. Du treffer hundrevis av unger hver dag, du kjører lange patruljer. Men du må bare lukke øynene. Du får ikke gjort noe med det, det er som en dråpe i havet. Da må du bli litt kynisk. Du må fokusere på det du kan gjøre noe med. Man må legge litt bånd på følelsene så man ikke lar seg bli revet med og bruker for mye energi og krefter på ting en ikke får gjort noe med. Jeg har flere ganger snudd meg bort, jeg orker ikke se unger som har det du kan ikke stoppe og prøve å hjelpe kvinnen som du skjønner har et litt trøblete forhold til den femti år eldre mannen som sitter på et esel foran. Det er som å putte hånden rett oppi et vepsebol. Du har veldig lyst til å hjelpe, men det hjelper ikke. Fra mitt ståsted gjør det bare vondt verre. Det handler også om respekt for kulturen i Afghanistan. Du bør ikke prøve å endre ting som du ikke har noe med. Afghanere må finne ut av de tingene selv, sa Halvorsen. - Internasjonale styrker bør ha et klart definert oppdrag Kohnadi er for et betinget internasjonalt nærvær i Afghanistan. - Jeg er for internasjonale styrker i Afghanistan hvis de har evnen til å definere sitt mål klart og tydelig, handler forent og trekker seg ut når de er ferdige. Da er internasjonalt nærvær en nødvendighet. Ikke fordi afghanere ikke klarer å stå på egne bein, men fordi vi har en ikke-fungerende illegitim regjering. Hvis derimot nordmenn, tyskere og amerikanere alle gjør det som er i deres egne nasjonale interesser, vil konflikten er korrupte. Folk bruker heller Talibans rettssystem enn regjeringens statlige rettssystem. For hvis de går til det statlige rettsystemet, må de betale store summer penger, sa Kohnadi. I likhet med Biabani er Kohnadi kritisk til støtten til Karzais regjering: - Det er beklagelig at internasjonale styrker støtter en regjering som ikke fungerer, sa Kohnadi. - Afghanere må ta styringen Oberst Knut Fredheim ledet de norske styrkene i Afghanistan i Også han uttrykte at det er problematisk å alliere seg med en korrupt regjering. Han ser også utfordringer ved å samarbeide med afghanske sikkerhetsstyrker. - Fokuset vårt er å bidra til å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Det er et dilemma fordi Norge har valgt side i denne konflikten. Vi støtter Karzai og hans regjering. Det betyr at jeg som militær må støtte de afghanske sikkerhetsstyrkene. De afghanske sikkerhetsstyrkene opererer til dels brutalt. Det er et kjempedilemma at vi som internasjonale styrker støtter en regjering som befolkningen det egentlig handler om ikke har full

10 tillit til. Og det koster. Jeg kom hjem med fem færre enn jeg dro med. Og det setter selvfølgelig sine spor, sa Fredheim. Både Fredheim og Halvorsen etterlyser at afghanere selv må komme mer i førersetet for landets framtid. Halvorsen mener kulturelle forskjeller er en viktig grunn til at afghanere selv må stake ut kursen. - Du må prøve å se samfunnet litt med afghanske øyne, men jeg tror at jeg som vestlig aldri kommer til å forstå Afghanistan, for det er en helt annen kulturell dynamikk og samfunnsstruktur der. Det er vanskelig å akseptere at en aldri helt vil forstå alt som skjer der. Det er afghanere sjøl som må skape freden, sa Halvorsen. Fredheim savner mer konkrete retningslinjer om hva Afghanistan ønsker av det internasjonale samfunnet. - Afghanerne må ta eierskap til sin egen situasjon på en helt annen måte enn hva de gjør i dag. De må være i førersetet. De må si «vi vil stabilisere den delen av Afghanistan. Det vil vi gjøre på denne måten og vi trenger denne hjelpen fra det internasjonale samfunnet». Så kan vi som er i uniform bidra til å skape sikkerheten. Da kan utenriksdepartementets 750 millioner som sendes hvert år til Afghanistan bli synlig og til fordel for afghanere som trenger det så sårt, sa Fredheim. Forsker Arne Strand etterlyste også afghaneres styring, men vektla at det internasjonale samfunnet må tilrettelegge for en slik styring: - Hvordan kan vi involvere afghanere slik at de virkelig kommer tilbake i førersetet? spurte Strand. I 2003 uttrykte en nyslått afghansk minister til Strand at han ikke opplevde at hans maktposisjon var reell: - Han var veldig oppgitt og sa: Alle sier jeg er i førersetet. Jeg vet at jeg sitter her, men jeg kontrollerer hverken bremsen eller gassen. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Inviterte Forsvaret til nytenkning Strand er revet mellom en logikk som tilsier at internasjonale styrker bør trekke seg ut fordi de ikke skaper mer sikkerhet oppimot frykten for nye etniske massakre. - Logisk sett har vi ikke sett at den militære tilstedeværelsen har ført til mer sikkerhet til tross for at det har vært sterk økning av internasjonale soldater og at det har blitt satt inn mer penger. Logikken er da at du skaper ikke mer trygghet og sikkerhet for afghanerne ved å opprettholde den militære tilstedeværelsen. Men så har jeg opplevd de etniske massakrene som foregikk i Kabul på nittitallet, sa Strand. Per i dag ser ikke Strand for seg en fullstendig tilbaketrekning av internasjonale styrker. Han stilte derimot spørsmål ved dagens form for internasjonal tilstedeværelse. - Hvordan kan man ha en militær internasjonal tilstedeværelse som gjør at afghanere kan føle at de skal slippe nye overgrep, nye massakre? Her tror jeg vi må tenke nytt. Jeg inviterer Forsvaret til å vurdere andre former de internasjonale styrkene kan ha. Kan man tenke mer en fredsbevarende styrke som kanskje bare har opphold i Kabul? En slik styrke skal sikre den politiske prosessen og fungere som et varsku om hva

11 det internasjonale samfunnet ikke tillater. Kan man tenke samme typen virkemidler som Forsvaret har på sine fredsbevarende operasjoner? Hvordan skal en sammen med afghanere tenke noe som ikke bare tjener det lederskapet som helt klart ønsker å skape mer profitt på at de har blitt valgt - ofte med mye penger - til ledere i Afghanistan? Hvordan skal du skape en sikkerhet som vanlige afghanere føler er sikkerhet? spurte Strand. Halvorsen frykter at en nedjustering av internasjonalt nærvær kan føre til nye etniske massakre, og uttrykte at det i praksis er vanskelig å være nøytral. - Vi havner oppi dilemmaer hvis afghanske sikkerhetsstyrker holder på selv. Jeg kjenner flere som har hørt historier om hvordan det var uten noen involvering av internasjonale sikkerhetsstyrker. Rett før jeg dro hjem igjen i mars, hadde jeg en samtale med en politisjef nede i Almar. Han spurte: Hvorfor har ikke dere klart å rydde Taliban på ti år? Vi ryddet dem på bare noen måneder. Sannheten er at de massakrerte seg gjennom dalen, og fikk på den måten slutt på grobunnen for Taliban. Dilemmaet er hvordan en skal være nøytral. Maktbalansen må de finne ut av sjøl. Problemet er konsekvensene av å si dere kan definere, så kan vi være i leir her i beredskap og se hva som skjer. Jeg er litt usikker på om det er modent, om vi er villige til å risikere en eventuell massakre, klare brudd på folkeretten. Det er ufattelig vanskelig. Jeg tror fortsatt det er afghanere sjøl som må finne det ut, men hvordan de skal gjøre det og hvordan man skal kontrollere er et veldig åpent spørsmål, sa Halvorsen. I dialogen: Deeva Biabani - sykepleier og jordmorstudent Hanne Bygdevoll grenader i sanitetsbataljonen Jawid Kohnadi student i statsvitenskap Per Arne Halvorsen kaptein, Telemarkbataljonen Kommentatorer etter dialogen: Elisabet Eikås Afghanistankomiteen Knut Fredheim Oberst, leder for de norske styrkene i Afghanistan, 2010 Arne Strand forsker, CMI Fasilitator: Christiane Seehausen, Nansen Fredssenter

12 Mener militæret har utspilt sin rolle Må bli forbilder Sidiqullah har vært aktiv i Nansen Fredssenters arbeid i flere år. Han har lært mye om asyl, diaspora og synspunktene til andre afghanere i Norge. - Fredssenteret gir folk i diaspora kunnskap om hvordan man kan løse konflikter og formidle det de har lært videre. Vi må bli bevisst på hva konflikten i Afghanistan handler om og hva de ulike synspunktene er. Så må vi gå videre og finne en løsning på konflikten og bli lærere og forbilder for afghanere som er analfabeter og ikke kan komme hit til fredssenteret og delta, sier Sidiqullah. Han mener det største ansvaret for å skape fred i Afghanistan ligger hos folk med afghansk bakgrunn. - Fredssenteret er flinke til å samle folk og videreformidle kunnskap. Men oppgaven videre ligger hos oss norsk-afghanere. Norge kan ikke skape fred og bygge Afghanistan uten samarbeid fra folk i diasporaen. Det er vi norsk-afghanere som sitter med lokalkunnskap, språkkunnskaper, kulturforståelse og religionsforståelse, sier han. Godt tidspunkt for dialogsatsning Sidiqullah mener hele Afghanistan lider av en posttraumatisk lidelse som må heles gjennom fredsarbeid. Han mener det er et godt tidspunkt for dialog i Afghanistan nå, og

13 ønsker at fredsorganisasjoner fra flere land går sammen for å starte dialogprosjekter i Afghanistan. - Det skjer noe i Afghanistan nå. Mange i Afghanistan snakker om fred og forhandlinger med Taliban og andre opprørsbevegelser. Jeg håper at Taliban og den afghanske staten kommer sammen for å bygge en stat for alle afghanere. Det er viktig og forsoning mellom dem, sier Sidiqullah. Han mener at det er en utfordrende oppgave å starte en omfattende dialogprosess i Afghanistan. Han tror ikke at Norge alene kan sette i gang en slik mekanisme, men at landet kan spille en aktiv rolle. - Norge har enormt stor respekt i verden og den respekten må ikke kastes Sidiqullah mener Kabul er et godt utgangspunkt for å arrangere dialog og dele informasjon. - Mange av de som bor i Kabul, ønsker ikke å bo der. De bor der på grunn av arbeidsmulighetene skapt av den økonomiske strømmen som kom inn i byen. Dessuten er byen relativt trygg sammenlignet med andre områder. Jeg er helt sikker på at når Afghanistan at vi er aktive i den prosessen. Nå er muligheten der for det internasjonale samfunnet å bidra. Ikke bare økonomisk sett, men også i arbeidet for dialog og forsoning, sier han. - Trenger ikke flere militære midler - Norge har brukt mye penger på Forsvaret og andre prosjekter. Jeg tror ikke vi vil trenge mer midler til det militære framover, men mer midler til sivile prosjekter. Det er dét Afghanistan egentlig trenger, sier Sidiqullah. Sidiqullah mener fremtidige prosjekter bør fokusere på samtale, informasjon, dialog og forsoning. - Alt dette kan gjøres gjennom fredsarbeid. Militæret kan ikke gjøre det; det er ikke deres oppgave. Det er den psykiske lidelsen og hatet som skaper krig og uroligheter i det afghanske samfunnet. Det vil ta lang tid å forandre tankene til afghanere som har gjennomgått en slik traumtatisk situasjon og å skape forståelse, dialog bort. Norge har den nødvendige posisjonen og ressursene. Vi må benytte dette i Afghanistan også, sier Sidiqullah. Mener man kan starte i Kabul Sidiqullah kjenner til dialogseminarer som har blitt arrangert for studenter i Kabul. - Det er mange studenter i Kabul som kommer fra det pashtunske området. Regjeringen har tre skoler for stammefolk i Kabul. De kan ikke studere der de kommer fra på grunn av krigssituasjonen og Taliban, kommenterer han. Ifølge Sidiqullah går studenter på disse skolene i Kabul. - Det er snakk om veldig mange studenter. Vi kan sette inn fokus mot disse unge afghanerne. Der ligger det meste av konflikten. Det er de som er mest sårbare. Vi må begynne med å bidra til å skape forsoning mellom dem, og så kan de siden videreformidle budskapet. Når de returnerer til provinsene sine, kan vi utvide det sivile arbeidet til andre provinser, foreslår Sidiqullah. blir tryggere i løpet av de neste to-tre-fire årene, vil folk reise tilbake til provinsene sine, sier Sidiqullah. Studerer statsvitenskap Har startet to ungdomsskoler i Afghanistan Aktiv i Nansen Fredssenters arbeid siden Flyktet fra Afghanistan til Pakistan under den sovjetiske okkupasjonen. Kom til Norge i Har jobbet som frivillig tolk for asylsøkere i Norge og som språklærer. Snakker pashto, engelsk, dari, norsk, arabisk, fransk, hindi og urdu. Har vært leder for beboerrådet på asylmottak, og for ressursgruppe for asylsøkere i Sør-Trøndelag. Har vært aktiv med dialog for det muslimske samfunnet i Trondheim.

14 Dialog om dialogen Oppsving etter store kriger Inge Eidsvåg gjorde oppmerksom på dialogmetodens dype historiske røtter. Vi snakker ofte om dialog som om det var noe nytt, men det er en eldgammel tradisjon der Sokrates er den store læremester. Han utviklet en hel filosofi om hvordan sannhet kan erkjennes gjennom spørsmål og svar. Vi skriver oss inn i en lang tradisjon som har dype røtter, ikke bare i europeisk kultur. Gandhi var fremfor noen et eksempel på en person som viet sitt liv til dialogen, fortalte Eidsvåg. Når Eidsvåg dykker ned i dialoghistorien, slår det ham at dialog har en tendens til å få et oppsving etter hver store krig. Etter første verdenskrig fikk vi Gabriel Marcel og Franz Rosensweig. Etter andre verdenskrig fikk vi Jørgen Habermas. Habermas hadde opplevd nazitida forferdeligheten og sammenbruddet i sivilisasjonen. Habermas er den som i vår tid best av alle har utviklet prinsippene for den herredømmefrie samtale dialogen, sa Eidsvåg. - Utfordringen i dag blir å bruke dialog på nye områder. Å prøve det i praksis og se hvor langt man kan nå med det, sa han. Forståelse av offer og overgriper blir mer nyansert Når Steinar Bryn fasiliterer dialogseminarer er nettopp spørsmål og svar den metoden som står i fokus. Grunnen til at jeg bruker spørsmål og svar, er at det er den mest effektive samtaleformen i de dialoggruppene jeg er med og fasiliterer. Da setter deltakerne agendaen. Det første spørsmålet er det de aller helst vil vite hva de andre tenker om. Bryn kommenterte at dialog ofte skaper en mer nyansert forståelse av hvem som er offer og overgriper. - Det er kanskje det viktigste som skjer i en dialog i konfliktsituasjoner. Jeg sier ikke at det ikke finnes konflikter hvor det er engler og djevler. Jeg snakker om alle gråsonekonfliktene som har flere nyanser. Og det er først igjennom møtet med de andre at man kanskje for første gang får høre om konsekvensene av egne overgrep, sa Bryn. Dialog kan bevisstgjøre om felles interesser Det er ofte spørsmål om skyld og ansvar deltakerne først reiser på Bryns dialogseminarer. I en dialog for deltakere fra Kosovo spurte serberne albanerne hvorfor hjalp dere ikke oss i fjor vinter da det var 20 kuldegrader og strømmen ble skrudd av i

15 alle serbiske landsbyer? Det underforståtte spørsmålet var hvorfor albanerne lot dem fryse i hjel. - Det var et retorisk spørsmål. Det er egentlig ikke lov i dialogseminarene, men veldig mange av spørsmålene blir nødvendigvis retoriske. De ville selvfølgelig få fram at dere gjorde det fordi dere ønsket at vi skulle fryse. Og dermed ville vi sakte men sikkert forsvinne. Soft ethnic cleansing, sa Bryn. Det viste seg at strømmen hadde vært skrudd av for albanerne også. Serberne blir så overrasket over svaret at de nesten ikke tror det er sant. Men så finner de ut at det var et irsk selskap som tok over distribusjonen av strøm. Selskapet ga ikke strøm til folk som ikke betalte. Der og da skjønte de at de hadde en felles interesse neste vinter å sikre at landsbyene deres får strøm, sa Bryn. Det å erkjenne at en kan ha felles interesser med motparten, er ikke noe som kan pådyttes fra utenforstående. Vi kan ikke bare komme utenfra og si ser dere ikke at dere har felles interesser? Det nytter ikke. Dialogprosessen er nødvendig, kommenterte Bryn. Dialog styrker respekt og tillit - Hva er forholdet mellom dialog og forsoning? spurte en av tilhørerne i salen. Steinar Bryns erfaring er at det er en klar sammenheng mellom dialog og forsoning. - Dialogprosessen virker forsonende gjennom at man får korrigert ens virkelighetsforståelse. Folk innser at de på et vis har forenklet verden, sa Bryn. I et dialogseminar for lærere i Bosnia-Herzegovina i mars 2011, tok lærerne hverandre i hånda og presenterte seg for hverandre for første gang. Etter tre dager sier noen av lærerne: at ikke vi begynte å snakke sammen før. Hadde vi visst at det var sånn dere tenkte så ville vi ha handlet annerledes Jeg har mange ganger hørt folk si det er aldri noen som har invitert oss til å komme sammen. Det er aldri noen som har skapt dette dialogrommet. Og jeg må bare spørre meg selv hva det internasjonale samfunnet har drevet med, kommenterte Bryn. Bryn fortalte at en doktoravhandling har vist at dialog øker respekt og tillit mellom partene som deltar i dialogen. Han godtar ofte vikarierende motiver for å delta i dialogsesjoner fordi hans erfaring er at dialogen gjør noe med de som først deltar. - Du skaper ikke nødvendigvis enighet gjennom dialogen. Dialogen kan synliggjøre forskjeller, men man drar hjem med en sterkere tillit til hverandre, sa Bryn. Kan man forenes om historisk sannhet? Bør dialog fokusere på fortiden eller framtiden? Dette satt en av tilhørerne i salen søkelys på. - Det virker som det er enklere å bli enige om en felles framtid enn om fortiden. Det er umulig å inngå kompromisser om sannhet. Kan de som fasiliterer dialoger også vise til dokumenterte fakta? Eller er det for ambisiøst å tro at man klarer å få en felles forståelse om krig? Bør man heller satse på fremtiden? spurte tilhøreren. - Jeg legger vekt på at et dialogmøte ikke skal være en rettssal i Haag. Vi har en rettssal i Haag og vi har andre rettssaler i de forskjellige respektive land. Min oppgave er å skape nok tillit og trygghet til at folk tør å dele sannhetene de tror på. Hvis du ikke tør å kommunisere det du tror på, så får de heller ingen korrigering. Det som er så farlig i disse segregerte miljøene er at propagandaen er sterk, sa Bryn. Bryn lar folk komme grundig til orde for å dele sine erfaringer og oppfatninger, og forsøker å aldri avbryte folk. Jeg er ikke dommer. Mange ting kan belyses fra forskjellige ståsteder. Og skal man komme videre, må man forstå hva andre mennesker tror er sant. Samtidig er jeg nok detektiv til at jeg får lyst til å spørre særlig når vi har god tid: Skal vi bruke et par uker på å prøve å finne ut hva som faktisk skjedde? Skal vi prøve å finne

16 alle dokumentene og se om vi kan komme til en felles forståelse? Jeg føler at det var noe av det vi greide på Nansenskolen da folk var her i tre måneder. Det var mye krangling på begynnelsen, men så skjønte folk at det ikke var riktig at de hadde sett lyset fordi de hadde vokst opp i Zagreb eller Pristina mens de andre levde i skyggenes dal. Bryns erfaring er at partene i et dialogmøte i utgangspunktet stiller med en oppfatning av at de selv har sannheten mens motparten enten mangler kunnskapen om sannheten, fornekter den, lyver, ikke tør innrømme eller se den i øynene. - Gjennom å få alle historiene, begynner folk å bli litt mer ydmyke. De opplever at det kanskje er noen biter i puslespillet som de ennå ikke kjenner. Og gjennom å lytte til hverandre, så begynner hvert fall noen flere biter å komme på plass, sa Bryn. Inge Eidsvåg kommenterte at det er viktig med kunnskap om historieskriving. På de fleste dialogseminarene har vi hatt en samling om det å skrive og undervise historie. Som historiker blir det en oppgave for meg å vise historieskrivingens utvikling og at det er en uavlatelig samtale innenfor historiefaget om hva som er sant og usant, og om de forskjellige vurderingene som finner sted. Det betyr ikke en relativisering av faktiske sannheter. Hvis jeg har blitt arrestert en kveld og kastet på glattcelle for en eller annen forbrytelse, ville jeg sagt: Jeg gjorde det ikke, og sannheten skal sette meg fri. Jeg tror denne klarheten om sannhet må kombineres med det å vise hvordan historieskrivingen fungerer og hvilken rolle historikerne har, sa Eidsvåg. Eidsvåg påpekte at historieforståelse spiller en viktig rolle i konflikter. - Historikeren Eric Hobsbaum skriver: Behind every nationalistic movement there is always a mediocre historian. Det er ikke et øyeblikks tvil om at det stemmer. De har spilt en utrolig viktig rolle, ikke bare på Balkan, men i alle kriger fordi de setter premissene. De gir brillene som man skal se fortiden og dermed nåtiden og framtiden gjennom. Dialog bereder grunnen for konfliktløsning Hensikten med dialog er ikke konfliktløsning, men å skape bedre forutsetninger til å løse konflikter. Det presiserte Steinar Bryn. Målet med dialogsamlingen er ikke å løse konflikten der og da, men å bruke tid sammen til å forstå hvorfor konflikten er så vanskelig å løse. Denne ekstra runden i starten av en forhandlingsprosess tror jeg er veldig viktig. For i utgangspunktet er det ikke slik at folk ønsker vinnvinn løsninger. De ønsker ikke at motparten skal vinne, men at de bør smake litt mer av sin egen medisin etter hva de har gjort mot en selv, sa Bryn.

17 Foto: Akershus Venstre Dialog som medisin mot ekstremisme Refleksjon etter konfrontasjon - Folk med hatefulle meninger finnes blant oss, og det kan vi ikke gjøre noe med uten en forpliktende dialog, sa Abid Raja i sitt innlegg på Nansenseminaret. For Raja er medisinen mot ekstremisme og konflikter god tid og knallhard ærlighet. Dessuten må alle ståstedene være representert. - Jeg mener dialogens hovedoppgave er å bringe folk med motsetningsfylte ståsteder sammen. Hvis vi ikke klarer å bringe sammen folk med motsetningsfylte meninger, kan vi ikke ha en ordentlig dialog. Da har vi bare en late-som debatt som vi har hatt på tv-kanalene. I slike programmer skal fem personer ha debatt om et viktig tema i 20 minutter. Du rekker så vidt å få sagt hva du mener før tiden er ute, sa Raja. Når Raja har arrangert dialogmøter på Litteraturhuset, har han lagt vekt på at sterke meninger, ekstremisme og mennesker med ulike bakgrunner er representert. I alle dialogmøtene har pressen vært til stede med sitatrett, men ikke rett til å gjengi hvem som kom med uttalelsene uten tillatelse fra vedkommende. - Du får en arena hvor du har brakt folk sammen der de ærlig forteller hva de har på hjertet.

18 Ofte føler folk at de ikke kan være ærlige - å si rett ut hvorfor de hater jøder, har kastet stein i demonstrasjon, hater kvinner som gifter seg ut av religionen eller hvorfor de hater imamene. Det er helt nødvendig å få den direkte meningen fram hvis man skal klare å endre noe. For hvis du holder noe igjen, har du aldri klart å ha den ærlige dialogen, sa Raja. Raja går inn for at de frammøtte får ut negative følelser og hat uten filter for så å gå videre mer sobert med mindre adrenalin. Etter at trykket letter, kommer refleksjonen, erfarer han. - Det er ofte hat mellom grupper. Det er ofte misnøye som aldri har kommet frem. Når man får den harde, ærlige ordvekslingen, er jeg helt overbevist om at vi får den refleksjonen som er nødvendig for at endringer skal skje. Får du den refleksjonen, så kommer endringen der og da for noen. For andre tar det lengre tid. Men refleksjonen forplanter seg, og da kan det også være håp om endring på sikt. Den endringen mener jeg er dialogens mål, konstaterte Raja. Dialog langs flere akser Det første dialogmøtet på Litteraturhuset fant sted ei uke etter at ungdom hadde demonstrert mot Gazakrigen i Oslo i januar Raja oppsøkte ungdommer som hadde deltatt i demonstrasjonene. - Jeg spurte ungdommene om de hadde lyst til å komme til dialog om å kaste stein, rope død over Israel og død over jøder, om å rasere Oslo for flere titalls millioner kroner, fortalte Raja. Ungdommene svarte at det ikke var noe poeng å bare diskutere seg imellom; de ønsket også at politi og presse kom på møtet. - Mange sa de hadde en høne å plukke med politiet. De hadde gasset ungdommene så å si i hjel og gått hardt til verks i pågripelsene, fortalte Raja. Ungdommen reagerte også på medias håndtering av at 14- og 15-åringer skulle demonstrere: - Ungdommene ville vite hvorfor media sa dagevis i forveien her smeller det, her vil det bli kastet stein, her vil de gå amok, her vil det bli brutale slagsmål Og var det egentlig Paris-lignende tilstander? sa Raja. På dialogmøtet kom ungdommer med ulike etniske bakgrunner og religioner, politimesteren i Oslo, Oslos byrådsleder og sjefsredaktørene i Dagbladet og Aftenposten. Nøkkelpersoner i Konfliktrådet og Antirasistisk senter var også representert i dialogmøtet. Etter demonstrantenes oppgjør med pressen og media, kom et oppgjør mellom folk med etnisk minoritetsbakgrunn. - Etter et par timer reiste noen seg opp i salen og sa dere som har kastet stein har tatt fra meg

19 ytringsfriheten. Jeg har lyst til å gå i demonstrasjon i morgen, men nå kommer jeg ikke til å gjøre det. For jeg blir kalt Taliban og Al-Qaida og kan bli pågrepet uten at jeg har gjort panelet. Stemmen som sier dere har kastet stein og dere har fratatt min frihet mangler. Denne stemmen i det norske samfunnet og ellers i verden er flertallets stemme. Hva er planlegger å inkludere alle stemmene i dialog, innvendte tilhøreren. - Det virker kanskje som tilfeldigheter, men jeg vet at noe. Folk i salen står fram og forteller om hvilke opplevelser de har hatt på trikken, skolen og i media. De snakker om hvordan de andre muslimske brødrene og søstrene ødelegger for dem, sa Raja. På begynnelsen av møtet, hadde en av demonstrantene holdt et flammende innlegg der han til slutt proklamerte at han ville kaste stein igjen ved neste demonstrasjon. Tre timer senere nappet han Raja i jakkeermet for å få mikrofonen. Han reiser seg opp og sier i dag har jeg lært at vold avler vold, og jeg kommer ikke til å kaste stein igjen. Det lover jeg. Det ble ingen steinkasting etter det. Det tok litt luven av det, sa Raja. Tillit til spontant fremmøte En av tilhørerne på Nansenseminaret innvendte at ikke alle stemmene var representert i panelet i dialogmøtet etter Gazademonstrasjonene: - Alle parter skal være representert i dialog. Det er en stemme som manglet i det vi gjør hvis vi ikke ser dem ordentlig og ikke gir dem en stemme eller navn? spurte tilhøreren. Raja derimot har tillit til at de fremmøtte vil reagere: - Salen er tilfeldig sammensatt av folk jeg aldri har sett før. Dørene er åpne; hvem som helst kan komme og sette seg inn. Jeg har tro på de fremmøtte. De som kommer med regelrett hat, kommer til å bli revet ned av dem i salen. Stol på salen. Stol på demokratiet og folkestyret. Meningen har alltid vært den åpne dialogen med salen. Panelet snakker den første halvtimen, så slipper vi løs salen de siste to timene hvor de peprer løs på panelet og hverandre. Det har alltid vært fornuftige mennesker i salen som har dratt dem med hatefulle meninger ned, og når noen har begynt å gjøre det har også flertallet blitt med, kommenterte Raja. - Én ting er tilfeldigheter. En annen ting er at dem som har ansvar for opplegget bevisst jeg trenger ikke å si noe mot jødehatet den ene deltakeren kommer til å uttrykke. Jeg vet at folka i salen kommer til å ta det. I alle de 15 dialogmøtene jeg har arrangert, har det ikke vært én gang at salen har sittet og jublet i flertall over hatefulle meninger som har kommet fram. Det har aldri blitt planlagt hvem som sitter i salen, men såpass mye tro må man ha på tilfeldige folk som kommer på dialogmøte. Det har vært styrken i de møtene, sa Raja. Dialogmetoden Raja har brukt på Litteraturhuset er én av flere typer dialog. Dette påpekte både Abid Raja og rektor ved Nansenskolen Dag Hareide. Man må på et vis eksperimentere med dialog. Du har funnet en form jeg synes er kreativ og viktig i denne situasjonen. Andre har en snillere form som er mer planlagt og har mer kontroll av hvem som er til stede, sa Hareide.

20 Foto: Britt Lynnebakke Nansen Dialogue Centres The Nansen Dialogue Centres in Bosnia-Herzegovina can assist people with diaspora reconciliation. On the other hand, the Bosnian diaspora in Norway can contribute with development and financial accumulation in Bosnia-Herzegovina. These were some central points that were discussed in the Bosnia- Herzegovina workshop. Few Diaspora Participants The initial topic of the session was: Bosnia-Herzegovina. How can the diaspora contribute to reconciliation in the Balkans? It, however, quickly transpired that the diaspora living in Norway is by no means reconciled itself. Croats, Serbs and Bosniaks from Bosnia in Norway have little contact. Few of the seminar participants were from the diaspora. This room is not full of diaspora. It could be seen as indicative, suggested seminar facilitator Steinar Bryn. - Common Cultural Roots Needs to be Acknowledged A Croat, a Serb and a Bosniak who work with reconciliation in Bosnia-Herzegovina had travelled to Norway to join the seminar. Edita Zovko works in The Nansen Dialogue Centre in Mostar. My personal impression of the diaspora in Norway is that it is an imitation of society in Bosnia- Herzegovina. The diaspora is divided into ethnic groups in the same way as what was normal just after the war. 18 years has passed and nothing seems to have changed on that point. I don t think the communication between ethnic groups from Bosnia- Herzegovina living in Norway has improved, said Zovko. Zovko s impression is that the Bosnian- Norwegian ethnic groups do not acknowledge their common cultural roots. They treat our common traditions as if they were the traditions of their own ethnic group. No one talks about how the traditions of all three groups interlace, said Zovko. The political situation in Bosnia- Herzegovina is simply copied and