Om folkestyre og proletariatets diktatur. Om klassediktatur og klassedemokrati. Marxismens syn på folkestyre, «folkestat» og proletariatets diktatur.

Transkript

1 Om folkestyre og proletariatets diktatur Om klassediktatur og klassedemokrati. Marxismens syn på folkestyre, «folkestat» og proletariatets diktatur. Forlaget Revolusjon 1999

2 4 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER Innhold Forord 5 Lenin om staten 6 Marx om proletariatets diktatur 8 Lenin om proletariatets diktatur 10 Stalin om proletariatets diktatur 11 Enver Hoxha: Eurokommunistenes «sosialisme» er det kapitalistiske systemet av i dag 12 RV - Fra rød allianse til et nytt «sosialistisk folkeparti»? Innledning om RVs utvikling på Revolusjons sommerleir Hva ligger gjemt i begrepene? 18 Debatt og polemikk RV et sosialdemokratisk parti 22 Unge opprørere med gammelt tankegods 24 I ring rundt klassestaten 27 ISSN X ISBN

3 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 5 Forord I boka «Radikalismen» karakteriserer Lenin diskusjoner om hvorvidt sosialismen skal komme «ovenfra» eller «nedenfra» som barnsligheter, og sammenligner det med en krangel om menneskene har mest nytte av den høyre eller den venstre foten. Denne typen «problemstillinger» oppsto for alvor i og med konsolideringen av verdens første proletariske statsmakt, sovjetregjeringa. Kontrarevolusjonen ble slått tilbake, og det internasjonale borgerskapet måtte oppgi sin militære intervensjon. I stedet ble den ideologiske kampanjen forsterket mot «det kommunistiske diktatur». Borgerskapets hykleriske rop om «demokrati» for utbytterne fikk snart sitt ekko innafor den daværende arbeiderbevegelsen i Vesten; først innen sosialdemokratiet, siden blant anarkistene og trotskistene. Seinere har lignende diskusjoner blusset opp hver gang den revolusjonære arbeiderbevegelsen og den kommunistiske bevegelsen har stått ved en korsvei. Etter et 90-tall med intensiv antikommunisme, er det skapt inntrykk av at sosialismen og i særdeleshet marxismen-leninismen er «fjernet» fra dagsorden ved inngangen til år Blant progressive som fortsatt holder fast ved en eller annen visjon om et annet samfunnssystem, oppstår det under sånne forhold en mer eller mindre spontan jakt på «nye» tanker, teorier og teser som kan gi framtidshåp. Denne «jakta» pågår nå i flere revolusjonære miljøer, i særdeleshet i og omkring Rød Valgallianse og Rød Ungdom. Det er ingenting i veien med å tenke nye tanker, men de må forankres i en klasseholdning, i en materialistisk verdensanskuelse og i en vitenskapelig teori marxismen-leninismen. De «nye» ideene som blir lansert fra ulike RV-miljøer, har imidlertid til felles at de nekter for marxismen-leninismens allmenne gyldighet konkret uttrykt i egenpresentasjonen som Post(m-l) og at de vil erstatte denne teorien med «noe annet». Dette «noe annet» er i virkeligheten oppgulp av de samme banalitetene som Lenin tilbakeviste i 1920, og som seinere har gjenoppstått under vekslende flagg ved viktige korsveier for arbeiderklassens kamp på nasjonalt og internasjonalt plan. I dette heftet forsøker vi å trekke de historiske trådene, for å vise denne sammenhengen. Vi har også tatt med noen innspill i den aktuelle debatten. Leseren vil oppdage at essensen i motsetningene ikke er en disputt om pavens skjegg, men at det står om noe så sentralt som marxismens syn på staten og statens klassekarakter. Den som ikke forstår statens rolle som arbeiderklassens instrument under proletariatets diktatur, er heller ikke i stand til å forstå den borgerlige statens rolle i det kapitalistiske samfunn. «Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur», sa Lenin. «Dette er den dypeste forskjell mellom marxisten og den vanlige små- (såvel som stor-)borgeren. Dette er prøvestenen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen.» Forlaget Revolusjon, november 1999

4 6 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER V. I. Lenin om staten Om vi argumenterer på marxistisk vis, må vi si: Utbytterne former uunngåelig staten (og vi snakker om demokratiet, dvs. ei av statsformene) om til et redskap for at klassen deres, utbytterne, skal herske over de som er utbytta. Av dette følger at at så lenge det finnes utbyttere som hersker over flertallet, de som er utbytta, må den demokratiske staten uunngåelig være et demokrati for utbytterne. En stat for de som er utbytta må skille seg grunnleggende fra en slik stat. Den må være et demokrati for de utbytta og et middel for å undertrykke utbytterne. Og å undertrykke en klasse betyr ulikhet for den klassen, at den er stengt ute fra «demokratiet». Om vi argumenterer på liberalt vis må vi si: Flertallet avgjør, mindretallet bøyer seg. De som ikke bøyer seg, blir straffa. Det er det hele. Ingenting trengs å sies om klassekarakteren til staten allment, eller om «reint demokrati» særskilt, for det er uvedkommende. For et flertall er et flertall, og et mindretall er et mindretall. Ett pund kjøtt er ett pund kjøtt, og mer er det ikke å si om den saka. Og nettopp på denne måten er det Kautsky argumenterer. [...] For å gjøre ting klarere skal jeg sitere Marx og Engels for å vise hva de sa om emnet diktatur i samband med Pariserkommunen: Marx «... Når arbeiderne bytter ut borgerskapets diktatur med det revolusjonære diktaturet sitt... for å bryte ned motstanden fra borgerskapet...gir arbeiderne staten ei revolusjonær overgangsform...» 1 Engels: «... Og det partiet som seirer» (i en revolusjon) «må opprettholde sitt herredømme ved hjelp av den skrekken som våpna deres fører over de reaksjonære. Ville Pariserkommunen ha vart mer enn en dag, hvis den ikke hadde brukt autoriteten til det væpna folket mot borgerskapet? Kan vi ikke tvert om klandre den for at den gjorde for lite bruk av den autoriteten?...» 2 Engels: «Siden staten derfor bare blir en overgangsinstitusjon som skal brukes i kampen, i revolusjonen, for å holde motstanderne nede med makt, blir det reint tullprat å snakke om en «fri folkestat». Så lenge proletariatet trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart det blir mulig å snakke om frihet, vil staten sjøl opphøre med å eksistere...» 3 Kautsky står like fjernet fra Marx og Engels som himmelen fra jorda, som en liberaler fra en proletarisk revolusjonær. Det reine demokratiet og direkte «demokratiet» som Kautsky prater om, er bare en omskriving av «den frie folkestaten», dvs. reine tullpratet. Kautsky spør med den lærde mina til en særs lærd skrivebordsnarr, eller så uskyldig som ei ti år gammel skolejente: Hvorfor trenger vi et diktatur når vi har flertall? Og Marx og Engels forklarer: For å bryte ned motstanden fra borgerskapet For å fylle de reaksjonære med frykt For å holde oppe autoriteteten til det væpna folket mot borgerskapet Slik at proletariatet kan holde sine motstandere nede med makt. Kautsky skjønner ikke disse forkla-

5 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 7 ringene. Blenda som han er av «renheten» til demokratiet, blind for den borgerlige karakteren det har, hevder han «konsekvent» at flertallet, ettersom det er i flertall, ikke trenger å «bryte ned motstanden» til mindretallet eller «holde det nede med makt». Det er tilstrekkelig å undertrykke enkelttilfeller av brudd på demokratiet. Kautsky, som er bedåret av demokratiets «renhet», gjør av vanvare den samme vesle feilen som alle borgerlige demokrater alltid gjør. Han tar nemlig formell likhet (som ikke er annet enn juks og hykleri under kapitalismen) for å være virkelig likhet. Snakk om småting! Fra V. I. Lenin: Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky (s.55-58) 1 Marx, Politisk likegyldighet (1873) i M/E Werke b.18, 1976, tysk utg. s Engels, «Om autoritet» (1873) i M/E Werke b. 18, 1976, s Brev fra Engels til Bebel mars 1875, M/E Werke, b.34, tysk utg. s. 192 Stormen på vinterpalasset

6 8 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER Karl Marx om proletariatets diktatur Utdrag fra Kritikk av Gotha-programmet (1875) IV Jeg kommer nå til det demokratiske avsnittet A. «Det frihetlige grunnlaget for staten». I følge II strever det tyske arbeiderpartiet for det første etter å nå «den frie staten». Fri stat hva er det? De arbeiderne som har gjort seg fri fra den innskrenka undersåttoppfatninga, har absolutt ikke til mål å gjøre staten fri. I det tyske riket er «staten» nesten like «fri» som i Russland. Friheten består i å forvandle staten fra et organ som er overordna samfunnet til et organ som er helt underordna samfunnet, og også i dag er statsformene mer eller mindre frie eller ufrie alt ettersom de innskrenker «statens frihet». Det tyske arbeiderpartiet viser i det minste dersom det gjør programmet til sitt at de sosialistiske ideene ikke en gang har trengt innafor huden på partiet. For istedenfor å behandle det bestående samfunnet (og dette gjelder også alle framtidige samfunn) som grunnlag for den bestående staten (eller for den framtidige staten når det gjelder framtidige samfunn), behandler partiet staten snarere som et sjølstendig vesen som har sitt eget «åndelige, moralske, frihetlige grunnlag». Og så er det den ville misbruken programmet driver med orda «dagens stat» og «dagens samfunn», og den enda villere misoppfatninga programmet får i stand om den staten som den retter krava sine til! «Dagens samfunn» er det kapitalistiske samfunnet, som eksisterer i alle kulturland mer eller mindre fritt for middelalderske tilsetninger, mer eller mindre modifisert av den særegne historiske utviklinga hvert land har hatt, mer eller mindre utvikla. Den «nåværende staten» derimot forandrer seg ved hver landegrense. Staten er en annen i det prøyssisk-tyske riket enn i Sveits, en annen i England enn i De forente stater. «Den nåværende staten» er altså en fiksjon. Men sjøl om de ulike statene i de forskjellige kulturlanda har et broket mangfold av former, er det likevel felles for dem alle at de står på det moderne borgerlige samfunnets grunn, bare mer eller mindre kapitalistisk utvikla. Derfor har de ulike statene også visse vesentlige fellestrekk. I denne betydninga kan en snakke om «den nåværende statsordninga» i motsetning til framtida, da det borgerlige samfunnet, som er røttene til det i dag, vil ha dødd bort. Spørsmålet blir da: Hva slags forvandling kommer statsordninga til å gjennomgå i et kommunistisk samfunn? Med andre ord: Hvilke samfunnsmessige funksjoner kommer det fortsatt til å finnes der, som er analoge med de statsfunksjonene vi har idag? Dette spørsmålet kan bare bli besvart vitenskapelig, og en kommer ikke problemet et loppesprang nærmere om en ikke finner aldri så mange måter å sette sammen ordet folk og ordet stat på. Mellom det kapitalistiske og det kom-

7 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 9 munistiske samfunnet ligger perioden med revolusjonær omdanning av det ene samfunnet til det andre. Til denne perioden svarer også en politisk overgangsperiode, der staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur. Programmet tar nå verken opp dette siste eller den framtidige statsordninga i det kommunistiske samfunnet. De politiske krava programmet stiller inneholder ingenting ut over den gamle velkjente demokratiske leksa: alminnelig stemmerett, direkte lovgiving, folkerett, folkehær osv. Orda er bare et ekko av det borgerlige Folkepartiet, av Freds- og frihetsforbundet. Alt sammen er krav som, i den grad de ikke er fantastisk overdrevne, allerede er realisert. Det er bare det at den staten som krava hører hjemme i, ikke ligger innafor grensene til Det tyske riket, men i Sveits, De forente stater osv. Denne «framtidsstaten» er en type stat vi har idag, sjøl om den eksisterer utafor «ramma» for Det tyske riket. Men en ting er glemt. Det tyske arbeiderpartiet erklærer uttrykkelig at det beveger seg innafor «den nåværende nasjonalstaten», altså innafor sin egen stat, det prøyssisk-tyske riket. Ellers ville krava partiet stiller også for det meste være meningsløse, for en krever bare det en ikke har. Derfor burde det ikke glemme hovedsaka, og det er at alle disse fine pyntesakene avhenger av at den såkalte folkesuvereniteten blir anerkjent, at de derfor bare har sin plass i en demokratisk republikk. En har ikke mot til klokelig nok, for forholda krever forsiktighet å kreve den demokratiske republikken, slik de franske arbeiderprogrammene gjorde det under Ludvig Filip og under Ludvig Napoleon. Men da burde en heller ikke ha søkt tilflukt til det verken «ærlige» eller verdige knepet å kreve ting som bare har mening i en demokratisk republikk, av en stat som ikke er noe annet enn et byråkratisk opptømra politibeskytta militærdespoti, fiffa opp med parlamentariske former, blanda opp med føydale tilsetninger, men allerede påvirka av borgerskapet. Og så forsikrer en attpåtil denne staten at en trur en kan prakke på den slike ting «med lovlige middel»! Til og med vulgærdemokratiet, som ser tusenårsriket i den demokratiske republikken og ikke har noen anelse om at det er nettopp i denne siste statsforma i det borgerlige samfunnet at klassekampen blir endelig utkjempa - til og med det står himmelhøyt over slik demokratisme innafor grensene for det som politiet tillater, men logikken ikke tillater. Med ordet «stat» mener en i virkeligheten regjeringsmaskineriet, eller staten i den grad den utgjør en egen organisme som er skilt fra samfunnet gjennom arbeidsdelinga. Dette viser allerede orda: «Det tyske arbeiderpartiet krever som økonomisk grunnlag for staten: en eneste progressiv inntektsskatt osv.» Skattene er det økonomiske grunnlaget for regjeringsmaskineriet og ikke for noe annet. I den framtidsstaten som eksisterer i Sveits er dette kravet på det nærmeste oppfylt. Inntektsskatt forutsetter ulike inntektskilder for de ulike samfunnsklassene, den forutsetter altså det kapitalistiske samfunnet. det er altså ikke noe merkverdig i at finansreformtilhengerne i Liverpool borgere med Gladstones bror i spissen stiller samme krav som programmet. Utdrag av kapittel IV, skrevet i mai 1875.

8 10 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER Lenin om proletariatets diktatur I 1907 offentliggjorde Mehring i tidsskriftet «Die Neue Zeit» (bind XXV, 2, side 164) utdrag av et brev fra Marx til Weidemeyer, datert 5. mars Dette brevet inneholder blant annet følgende bemerkelsesverdige betraktning: «Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget klassenes eksistens i det moderne samfunn, og heller ikke kampen mellom dem. Borgerlige historikere hadde lenge før meg skildret den historiske utvikling av denne klassekampen, og borgerlige økonomer klassenes økonomiske anatomi. Det nye jeg gjorde, var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til særskilte historiske faser i produksjonens utvikling (historische Entwicklungsphasen der Produktion), og 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn..» I disse ordene lyktes det Marx med slående klarhet å uttrykke, for det første den viktigste og grunnleggende forskjell mellom hans lære og læren til borgerskapets fremste og dypeste tenkere, og for det annet kjernen i sin lære om staten. Det blir sagt og skrevet meget ofte at hovedsaken i Marx lære er klassekampen. Men det er ikke riktig. Og denne usannheten fører svært ofte til opportunistisk forvrengning av marxismen, forfalskning av den på en slik måte at den blir akseptabel for borgerskapet. For læren om klassekampen ble ikke skapt av Marx, men av borgerskapet før Marx, og alminnelig talt er den akseptabel for borgerskapet. Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, det kan vise seg at han framleis befinner seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk. Å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, å forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjell mellom marxisten og den vanlige små- (såvel som stor-)- borgeren. Dette er prøvestenen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen. Fra Staten og Revolusjonen (1917) - Hvordan Marx stilte spørsmålet i 1852.

9 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 11 Stalin om proletariatets diktatur «Proletariatets diktatur er redskapet for den proletariske revolusjon, organet for den, det viktigste støttepunktet den har kalt til live for det første for å undertrykke motstanden fra de styrtede utbyttere og sikre de erobringer som er oppnådd, for det annet for å føre den proletariske revolusjon til ende, føre revolusjonen fram til fullstendig seier for sosialismen. Å seire over borgerskapet og styrte det fra makten, det greier revolusjonen også uten proletariatets diktatur. Men knuse motstanden fra borgerskapet, opprettholde seieren og gå videre til fullstendig seier for sosialismen greier ikke revolusjonen lenger hvis den ikke på et visst trinn i sin utvikling skaper et spesielt organ i form av proletariatets diktatur som sin viktigste støtte. Grunnspørsmålet i revolusjonen er spørsmålet om makten. (Lenin.) Betyr det at en er ferdig med saken i og med at en tar makten, river den til seg? Nei, på ingen måte. Å ta makten er bare begynnelsen. Borgerskapet som er styrtet i det ene land, forblir av mange årsaker ennå i lang tid sterkere enn det proletariat som har styrtet det. Derfor beror alt på at makten blir hevdet, og at den blir konsolidert og gjort uovervinnelig. Hva er nødvendig for å nå dette målet? Det er nødvendig i det minste å løse tre hovedoppgaver som dagen etter seieren oppstår for proletariatets diktatur: a) å bryte motstanden fra godseierne og kapitalistene som er styrtet og ekspropriert gjennom revolusjonen, å slå ned alle forsøk på å gjenopprette kapitalens makt; b) å organisere oppbyggingen i en ånd som betyr sammenslutning av alle arbeidende omkring proletariatet og gjennomføre dette arbeid i en retning som forbereder til å likvidere, til å oppheve klassene; c) å væpne revolusjonen, organisere revolusjonens armé til kamp mot de ytre fiender, til kamp mot imperialismen. Proletariatets diktatur er nødvendig for å gjennomføre, for å mestre disse oppgavene.» J.V. Stalin: Om leninismens grunnlag, forelesninger ved Sverdlov-universitetet På norsk i Spørsmål i leninismen, Oktober 1977, side 30.

10 12 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER Eurokommunistenes «sosialisme» er det kapitalistiske systemet av i dag Utdrag fra Enver Hoxha: Eurokommunisme er antikommunisme Spørsmålet om hva sosialisme er, hva det sosialistiske samfunnet er, hva det står for og oppnår her og nå, er ikke et framtidsspørsmål. Det er konkret virkelighet, en hel historisk praksis, et samfunnssystem som er til å ta og føle på. Ekte vitenskapelig sosialisme, den som ble framført av revolusjonens store genier, Marx, Engels, Lenin og Stalin, ble virkeliggjort og eksisterte i lang tid i Sovjetunionen og i andre tidligere sosialistiske land, og den eksisterer og gjør framsteg i det sosialistiske Albania. Eurokommunistenes iver etter å «bevise» at ekte sosialisme angivelig aldri har eksistert noe sted, at det sosialistiske samfunnet som Lenin og Stalin bygde i Sovjetunionen angivelig var et «vrengebilde av sosialismen», faktisk et «nederlag» for de oppfatninger og ideer Marx og Engels hadde om sosialismen, er ikke annet enn uttrykk for fiendtligheten deres overfor kommunismen, uttrykk for ønsket deres om å bevare det herskende borgerlige samfunnet intakt. De italienske, franske og spanske revisjonistene har vært ute på en lang ferd for å nå fram til sin fornektelse av sosialismen. Først hevdet de at sosialismen i Sovjetunionen var delt i to, en «leninistiske sosialisme», som var god og rettferdig, men preget av det tsaristiske Russlands særegne historiske betingelser og derfor ikke anvendelig for de utvikla kapitalistiske landa og en «stalinistisk» sosialisme som var av det onde, fordi den angivelig var et vrengebilde av den tidligere, den var forkrøplet, byråkratisert og så videre. Denne utviklinga av vurderingene er ikke tilfeldig. Hvis den «leninistiske erfaring» skulle bli godtatt, sjøl med forbehold; hvis man for eksempel gikk inn for det rettferdige i å bruke vold for å gripe makta, så ville det ikke være rom for den eurokommunistiske «sosialismemodellen». Lenins teori om revolusjonen og bygginga av sosialismen, som er en videreutvikling av læra til Marx, er i den grad et hele, så sammenhengende, så vitenskapelig og logisk at man må anerkjenne den som den er eller avvise å anerkjenne den i det hele tatt. Den kan ikke stykkes opp i biter uten at det ender opp med uforsonlige motsetninger og logiske absurditeter. Følgelig er eurokommunistene ikke lenger bare motstandere av Stalin, men har også forkastet leninismen, idet de tror at de dermed har vridd seg unna og har funnet en måte å preke «eurokommunistisk sosialisme» på. Men sjøl om de har forlatt leninismen, så har ikke proletariatet gjort det. Leninismen er en levende vitenskap, proletariatets militante ideologi, revolusjonens og den sosialistiske oppbyggingas banner. Leninismen er det mektige våpenet som alle ekte revolusjonære, alle de som ønsker kommunismen og kjemper for sosialismen bruker mot sine fiender, mot borgerskapet og dets medløpere. Leninismen er speilet som bringer alle eurokommunistenes og alle andre revisjonisters sanne trekk fram i lyset, som avslører falskheten i deres opportunistiske «teorier», som eksponerer

11 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 13 deres reaksjonære handlinger imot proletariatet, sosialismen og folkets sak. For å unngå utilfredshet på grunnplanet i sine partier, for å avverge den tvilen som blir vakt av «teoriene» de kaster fram om «sosialisme» og av deres forvirrende, sjølmotsigende teser i alminnelighet, erklærer eurokommunistene at sosialismen deres ennå ikke er en «modell», ennå ikke er noe klart og bestemt, men bare uttrykk for «behovet for å finne veien» til det samfunnet man må diskutere. Med andre ord er det bare tomme slag i lufta, fordi man ikke oppnår noen ting. Den «sosialismen» som eurokommunistene forestiller seg, er et samfunn hvor sosialistiske og kapitalistiske elementer er forbundet og eksisterer ved siden av hverandre i økonomien og i politikken, i basis og overbygning. I deres «sosialisme» vil det både være «sosialistisk eiendom» og kapitalistisk eiendom, det vil altså være både utbyttende og utbyttede klasser; ved siden av arbeiderklassens parti vil det også være borgerlige partier; den proletariske ideologi vil sameksistere med andre ideologier; i denne «sosialismen» vil staten være en stat hvor alle partier og klasser har makt. Eurokommunistene kan drømme så mye de vil om et sånt blandet kapitalistisk-sosialistisk samfunn, men det samfunnet de foreslår kan aldri nås. Sosialisme og kapitalisme er to vidt forskjellige samfunnssystemer som gjensidig utelukker hverandre. Kapitalismen eksisterer så lenge den holder proletariatet og de arbeidende massene undertrykt og utbytta, mens sosialismen bare kan bygges og vinne fram på kapitalismens ruiner, etter at den er fullstendig styrtet. Oversatt fra Eurocommunism is anti-communism, Tirana 1980 s (eng. utg.)

12 14 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER RV: Fra rød allianse til et nytt «sosialistisk folkeparti»? Alle politiske prosesser finner sted innafor ei gitt historisk ramme. Sånn oppsto Sosialistisk Folkeparti tidlig på 60-tallet, som en pasifistisk protest mot Vietnamkrigen og mot et forstokka og pro-amerikansk sosialdemokrati, men også mot et forsoffent NKP som mest skilte seg fra DNA i utenrikspolitikken. Som sådan var opprøret og den appellen det hadde blant de unge, progressivt. Men det lot seg snart bruke til ei antikommunistisk avsporing seinere kjent som den såkalte tredje vei til sosialismen, dvs. pasifisme vendt mot både sosialdemokrati og «stalinisme» (dvs. kommunisme). Det var dette marxist-leninistene i ungdomsforbundet SUF tok konsekvensen av da bruddet med SF kom i 1969 for 30 år sia. Sosialistisk «masseparti» Inspirert av kampen mot EEC (idag EU, rettere: EØS) dannet SF, NKP, AIK og uavhengige sosialister Sosialistisk Valgforbund (SV) i 1973, som gjorde et brakvalg og fikk inn 16 representanter på Stortinget. Den gangen var marxismen ennå på moten, og det var flust med «ultrarevolusjonære» som gikk sammen med sosialdemokrater i arbeidet med å omdanne valgforbundet til et såkalt marxistisk parti. Målet var å slå sammen alle de tilslutta partiene og bevegelsene, for å bygge det SFavisa Orientering kalte et «sosialistisk masseparti». 1 Deler av SV-ledelsen snakket jamvel om å danne et «revolusjonært klassekampparti». SVs revolusjonære retorikk var dels prega av tidsånden og en skjerpa klassekamp med flere ville streiker, men særlig var den mynta på trusselen fra venstre i form av SUF og AKP(m-l). Etter en del vingling fram og tilbake i forhold til SV, gikk AKP(m-l) fra 1974 av til felts mot dette nye, «marxistiske» partiet. Av fire revisjonistisk/sosialdemokratiske grupperinger og partier oppstår det ikke et revolusjonært klassekampparti, skreiv f.eks. Finn Sjue. 2 Tida har til overmål vist at den vurderinga var riktig også når vi tar med at flertallet i NKP til slutt trakk seg ut av partiprosjektet. Nå ser vi omrisset av et såkalt «nytt» RV på vei til å bli et parti for «sosialisme nedenfra» og «folkestyre». Et opprør mot bevegelsens faderhus, et stivna AKP, og mot et SV som opptrer som et dårlig kamuflert pro-imperialistisk parti. Igjen et tilsynelatende nytt og «progressivt» opprør, men med samme antikommunistiske innhold. Atter ser vi at målet er å finne en såkalt tredje vei. Som i det gamle SF ser det ut til at venstresosialdemokrater og marxist-leninister kan bo under samme tak. Man er jo «kamerater», samtidig som marxist-leninistene må finne seg i å bli likestilt med fascister(!) fordi de forsvarer sosialismen under Lenin og Stalin. Motsetningene ulmer, uten at de slår ut i lys lue. Foreløpig pågår kampene på opportunistisk vis i korridorene og på interne

13 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 15 epostlister, mens det rår en slags borgfred utad. RVs situasjon i dag RV er ifølge programmet et ordinært parti, mens det i realiteten mer enn noensinne er en allianse av mange mer eller mindre revolusjonære partier, organisasjoner og strømninger. Denne motsigelsen er et paradoks som må komme til en avklaring. Kreftene som vil ha RV som et venstreradikalt parti med runde formuleringer om sosialisme og folkestyre, er blitt såpass sterke at de kan støtte seg på den objektive utviklinga. For de mest utålmodige er det et dilemma er at de inntil videre må gi visse konsesjoner til AKP, som fortsatt bærer mye av RV-skuta på sine aktivistskuldre. Andre skjønner at de har tid til å vente. Trotskistene spiller en egen og særegen rolle i denne sammenhengen. Trotskistenes Fjerde Internasjonale har utpekt RV som ett av sine partiprosjekter ikke minst i lys av suksessen med den danske Enhedslisten, der FIs Socialistisk Arbejderparti etterhvert dominerer helt. 3 De organiserte trotskistene er få, men de har fått en rekke allierte, som Jørn Magdahl, Bergensgruppa Revolusjonært Forbund m.fl. Ikke-trotskistene som vil ha RV som det nye, store venstrepartiet (også kalt RV-RV erne), har nytte av trotskistene i sitt spill. Trottene presser offensivt på, og inviterer for eksempel RV til sine internasjonale møter. AKP og Revolusjon har sjølsagt gått imot dette, og RV-RV erne kan framstå som sentrister og kompromissmakere mens de i realiteten får brakt RV enda et stykke nærmere målet: Siste RVlandsmøte gjorde med deres støtte et vedtak som åpner opp for framtidig RV-kontakt til Fjerde Internasjonale. AKP ser på sin side ut til å slå seg til ro med at det færreste gidder lese partiprogrammer og landsmøtevedtak. I stedet velger AKP å profilere seg sjøl sterkere, men uten å tråkke RV unødig på tærne. Angrepa fra AKP er ikke prinsipielt ideologiske, og kan ikke være det, fordi AKPs eget program ligger svært nær opp til RVvisjonene om en såkalt ny type sosialisme med flere partier og utstrakt ytrings- og organisasjonsfrihet for alle. Forskjellen er i første rekke at AKP ikke avskriver hele den sosialistiske historia som en sammenhengende katastrofe. AKP er den krafta i RV som kunne møte en slik høyreoffensiv med ideologisk kamp. Men partiets landsmøte var ikke en gang i stand til å oppdatere sitt program fra I stedet for å møte «folkesosialistene» med ideologisk motstand, har AKP gått bakveien for å «ta» en av fløyene i RV. Kampen har de reist på spørsmålet om retten til å etablere muslimske skoler i Norge! I virkeligheten er dette en fallitterklæring. Ikke fordi spørsmålet om religionsfrihet ikke er vesentlig, men fordi det demonstrerer at AKP ikke har klart å samle seg om noe annet, og at partiet sjøl for lenge siden har havnet i den folkesosialistiske grøfta med programformuleringer om «flerpartisosialisme» og utluking av hele begrepet proletariatets diktatur. 4 Det skal sies at AKP har forsøkt seg som materialister, og varsomt kritisert folkesosialistene for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til produksjonens utviklingsnivå og materielle betingelser når de stempler de sosialistiske forsøkene som despotiske osv. Men

14 16 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER mest av alt har de vært opptatt av å minne om egne historiske fortjenester og partiets moderne demokratiforståelse Etter en stortingsperiode som ga flust med penger i partikassa og en smak på parlamentarismen og det borgerlige mediafokus som følger med, har RV igjen havna i skyggenes dal etter at Folkvord mista mandatet i RV straffes med dårlig økonomi, noe som igjen rammer et AKP som i årevis har nytt godt av den borgerlige statens RV-subsidier. RV-strategene ser at velgerpotensialet ligger i frustrerte SV-velgere som må vinnes uten at man helt mister RVs gamle grunnfjell. Dermed forsøker man å framstå som «hele venstresidas parti», akkurat som avisa Klassekampen vil være «hele venstresidas dagsavis». Ved å fokusere på kvinnespørsmål og det nasjonale spørsmålet (EU) pluss en stadig vagere forestilling om revolusjon, skal grunnfjellet sikres. Dette skal aktivt suppleres med varianter av gamle krav som klinger godt i SV-ører, som nei til NATO, mer «rettferdig fordeling» og den nye, utvanna visjonen om at «sosialisme er folkestyre». Tragedie eller farse? I verste fall blir det nye RV en tragedie for venstresida, og en farse for borgerskapet. Parola som blir framført om «sosialisme er folkestyre», og som den nye programkomiteen (som nesten utelukkende består av trotskister og eks-maoister) vil iføre RV, er noe langt mer enn en «folkelig» innfallsvinkel til spørsmålet om radikal samfunnsforvandling. I virkeligheten er den et anarkotrotskistisk prosjekt for en utopisk småborgersosialisme, med klare likhetstrekk til senterpartiidealistenes visjoner om gjenreising av «folkestyre og lokaldemokrati». På sikt må det også nødvendigvis skje en tilnærming til revisjonistiske teser om det «antimonopolistisk demokrati». Dét er det faktiske innholdet i folkestyrevisjonen. Altså et borgerlig demokrati der også arbeiderklassen har innflytelse ved siden av borgerskapet. En form for klasseharmoni som de utopiske drømmerne håper vil videreutvikles på fredelig maner inn i sosialismen, ved at borgerskapet på demokratisk vis bøyer seg for flertallets og intensjoner. Og omvendt, så klart! Ei sosialistisk regjering som taper eit demokratisk val må sjølvsagt gå av, uansett kva ho meiner om politikken til dei som tek over. Alternativet til dette kan berre vera fascisme, sa AKP-leder Jorun Gulbrandsen på Rød Front-leiren ved Sandefjord i sommer (1999). 5 Det er på tide å sette tingene litt i perspektiv, og vi vender igjen 25 år tilbake i tida, til påtroppende AKP-formann Pål Steigan. Han gikk i 1974 ut med et flengende teoretisk og ideologisk angrep på framlegget til plattform for SV, der han bl.a. slo fast at: «Dokumentet gjenspeiler SVs prinsippløse holdning til marxismen. Den går ut på at marxismen er et nyttig analyseapparat (blant andre), et redskap som kan brukes av enhver uten hensyn til standpunkt forøvrig. (Den som tviler på at en slik holdning finnes i SV, bør lese SFs komiteutgreiing om sosialisme og religion hvor man kategorisk slår fast at marxismen ikke er noen verdensanskuelse eller ideologi, men bare et analyseinstrument). Det står ingen steder i SVs plattform at

15 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 17 SV tar standpunkt for marxismen. Det står anvender og utvikler. Dette passer godt med den pluralistiske holdninga til marxismen som er framherskende i SV.» 6 Steigan fortsetter med å sitere fra Marx berømte brev til Weidemeyer, og skriver litt lenger nede: «Plattforma inneholder ikke ett ord om proletariatets diktatur [ ] Tvert om er hele dokumentet tvers gjennom ei fornekting av det grunnleggende ved Marx revolusjonære teori. Når SV snakker om å utvikle marxismen menes det at man erstatter alt det gammeldags, dogmatiske, osv. det vil si det revolusjonære kommunistiske innholdet, med mer moderne og reformistiske teorier.» 7 Den som vil kan jo sammenholde med hva som står i dagens RV-program 8, og så kan man jo bare spekulere i hva Steigan anno 1974 ville ha ment om Gulbrandsen og AKP anno 1999 Parallellen mellom det gamle SV og dagens RV er slående, men bør ikke trekkes for langt. Likevel: Det er visse politiske tyngdelover som settes i sving når borgerskapets ideologiske press kombineres med bestemte historiske og politiske prosesser. SV fikk luft under vingene under og etter kampen mot EEC i Omkampen og (den viktige!) seieren i 1994 baserte seg på mye av det samme, småborgerlige grunnlaget. Parola til Kristen Nygaard og en av bærebjelkene til NtEU er nettopp «Samholds-Norge» satt opp mot «Markeds- Norge». Disse visjonene, som kanskje kan kalles «back to the sixties», er forlatt av DnA, men omfavnes varmt av alle dominerende krefter i nei-bevegelsen. For å samle bredde i en front kan påpekninger være nyttige: Norge har klart seg utenfor EU, helsevesen og pensjonssystem var bedre før markedet slapp løs på tidligere regulerte områder. Men på den andre sida nærer denne argumentasjonen hele tida forestillinger om at kapitalismen ikke behøver å være så urettferdig som den viser seg å være, at det går an å ta bort de folkefiendtlige utvekstene hvis «vi» vil. Og at bare vi er mange nok, så kan vi puste nytt liv i vårt noe haltende folkestyre og gi «markedet» og den voksende urettferdigheten en på trynet. Alt dette er sikkert velment, og klinger under dagens politiske forhold svært så «venstre» men det går ikke en millimeter ut over borgerlighetens eller det borgerlige samfunnets rammer. Tvert om kan disse ideene fange opp og lamme det som kunne bli en truende motkraft som peker framover, ikke bakover. Bakteppe: Norge på 90-tallet I et politisk landskap som etter murens fall i 1989 er farga av unison fordømmelse av alt som smaker av kommunisme, har det åpna seg et rom til venstre. Desto mer ettersom de store NEI-partiene SV og SP har knust illusjoner om at det parlamentariske «folkestyret» ville bli bevart og styrket, og at disse partiene ville slåss mot EU og mot imperialismen i det hele tatt. SV vil med stor sannsynlighet justere sin utenrikspolitiske kurs mer og mer i retning EU for slik å samle troppene i tjeneste for imperialismen, samtidig som den «kritiske» holdninga til USA og NATO kan opprettholdes. Reiulf Steen har kommet med åpne invitter i denne retninga, der EU blir framstilt som en slags anti-imperialistisk motvekt til USA. Det er en argumentasjon om den er aldri så absurd som nok går

16 18 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER hjem hos mange SV-velgere. Den såkalte nei-regjeringas evneløshet til å opptre sjølstendig i utenrikspolitikken, gjør det lettere å overbevise EU-skeptikerne som uansett ser at Norge blir mer og mer EU-likt for hver dag som går. Og det «radikale» Senterpartiet har forlengst vist sitt sanne jeg som regjeringsparti. Dette doble sviket fra SV og SP gir velgeråpninger som RV-parlamentarikerne er hissige på å fylle. Det trenger ikke være noe gæernt i et slikt mål. Spørsmålet er bare hvilke politiske metoder som skal tas i bruk. Skal man avsløre illusjonene disse partiene har bygd sin styrke på, eller skal man anklage dem for å ha sviktet illusjonene? Det som framtrer som fornuftig politisk pragmatisme i form av lokalt samarbeid med SV rundt om og presentasjon av et program som er en rosa variant av bærebjelkene til NtEU, kan lett framstå som et fristende alternativ for å sikre RV ny vekst og innflytelse. Denne prosessen er i full blomst i RV, og gir seg utslag i en heftig flørt med såvel Sosialistisk Ungdom (SU) som «folkestyre»-begrepet. RV og RU tar indirekte «sjølkritikk», og bagatelliserer de ideologiske forskjellene i forhold til SVs frustrerte venstrefløy (som ikke er mer venstre enn at den stadig inngår kompromisser som lar Halvorsen og Solheim ture fram som før). Daværende leder av Sosialistisk Ungdom, Heikki Holmås, omtalte RVs utvikling som positiv straks etter landsmøtet i vinter: Begrepene demokratisk sentralisme og proletariatets diktatur er blitt til forsvar av det borgerlige demokratiet, sa Holmås. Det er positivt at Rød Ungdom og RV har orientert seg i retning av oss, la han til. 9 Vi må fastslå at Holmås gjorde en svært presis observasjon. RVs nye programkomite varsler om hvor det bærer hen. Den består i stor grad av trotskister og eks-maoister som har utmerket seg med voldsomme og offentlige utfall mot hele den sosialistiske perioden og mot det kommunistiske partiets rolle i fortid nåtid og framtid. Det hele minner i mangt om Berge Furres bannbuller mot marxist-leninistene fra den gang han var SV-leder og frontfigur i kampen mot ekstremistene for øvrig i parløp med deler av NKP og LOleder Aspengren. For dagens unge revolusjonære er dette en historikk som er mer eller mindre ukjent, og fra en periode på 60- og 70-tallet som de ikke assosierer noe med. Hva ligger gjemt i begrepene? Begreper har den egenskapen at de ofte tilslører mer enn de klargjør. Og i det politiske spillet blir noen begreper med hensikt skapt og brukt for å tåkelegge politikkens egentlige innhold. Om vi tar noen av dagens politiske moteuttrykk på venstresida i nærmere øyesyn og gransker innholdet, trer ett og annet tydeligere fram. «Sosialisme nedenfra» Credoet «sosialisme nedenfra» ser ut til å ha blitt adoptert av RU, RV og AKP, etter at IS og anarkistene i årevis hadde tilnærmet monopol på denne trosbekjennelsen. «Vi mener sosialismen må bygges nedenfra, sosialisme ovenfra har vist seg som en ubrukbar strategi», skriver for eksempel folkestyreideologen Magnus Marsdal og Kristine Nybø 10. På tilsvarende vis har det skjedd en tilnærming i ideologisk innfallsvinkel, so-

17 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 19 sialdemokratiet angripes ikke lenger fordi det står for en sosialdemokratisk ideologi og politikk, men fordi det er eller har vært «stalinistisk»! Uttrykket stalinistisk brukes nå på samme måte av AKPere som av Carl I Hagen. Mens de kristne er av den mening at alt godt kommer ovenfra, mener dagens folkesosialister stikk motsatt alt godt kommer nedenfra, og bare derfra. Enhver grunnleggende og revolusjonær omveltning må nødvendigvis komme nedenfra. Men de som slåss nedenfra gjør det med tanke på at de vil ha makta, ikke bare «nedenfra», men også «ovenfra». «Sosialisme ovenfra» er ifølge folkesosialistene alt fra Haakon Lie og Tito til Stalins Sovjet. Det felles grunnlaget er visstnok despotiet... Mot makta er RVs slagord, for øvrig innført av Jørn Magdahl. Det blir alt tydeligere at slagordet også er tenkt brukt i forhold til den sosialistiske makta. Man er mot makt som sådan, for makt er noe som kan misbrukes. Spesielt hvis den kommer ovenfra og det gjør den som regel. Folkesosialistene tør ikke si det rett ut, for de er jo «marxister», men de ønsker ingen statsmakt. Dette er realiteten i de utopiske forestillingene som forvrenger Marx klare oppfatninger om statens klassekarakter, og som ikke tar hensyn til materielle forutsetninger. Arbeiderklassen skal ifølge dem ha makta i nærmiljøet. Staten (likegyldig hva slags stat og statsmakt!) er i seg sjøl skummel, og arbeiderne må for all del ikke tru at den sosialistiske staten heller er deres stat. Anarkismen og dens mistro til en hvilken som helst statsmakt, ligger snublende nær. Logikken ser ut til å være at ettersom tidligere erfaringer viste at fagforeninger, kvinnebevegelse og partiet vokste sammen med og degenererte sammen med statsapparatet, så er det ikke bra om arbeiderne har ETT parti og EN fagbevegelse; de må ha mange, som kan utfordre staten fra forskjellig (klasse)ståsted... Konklusjonen blir at arbeiderklassen i utgangspunktet skal stille seg i opposisjon til sin egen stat. «Sosialisme er folkestyre» Sosialisme er ganske riktig en forutsetning for folkestyre, for enkeltindividenes frie samspill, men sosialisme er ikke (og kan ikke være) et folkestyre hvor alle teller likt uansett klasse, politisk fortid, moralsk framferd osv. Det må gjentas og gjentas: Sosialismen er og blir et overgangssamfunn, farga av borgerligheten og den borgerlige rett. Den er videre et klassediktatur, der friheten i utgangspunktet er forbeholdt den herskende arbeiderklassen. Denne friheten for flertallet har utbytternes innskrenka frihet som forutsetning. En virkelig likhet og uinnskrenka frihet forutsetter at de sosiale og kulturelle forskjellene slipes ned og avskaffes på den omstendelige veien fram mot kommunismens høyere fase. Sosialismens oppgave er, gjennom politisk styring både «ovenfra» og «nedenfra», å legge de materielle forutsetningene til rette, i samspill med de objektive betingelsene og utviklingslovene for en sosialistisk økonomi. Det som Engels kalte «innsikt i nødvendigheten». Det er heller ikke sånn at parola «sosialisme er folkestyre folkestyre er sosialisme» skaper entusiasme i arbeiderklassen, sånn som tilhengerne påstår. Arbeiderne er blitt fortalt i årtier at vi har folkestyre, og det har de fått mer enn nok av, for de har

18 20 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER ikke sett noe til det. Arbeiderne veit at det er kapitalen som styrer når det kommer til stykket. Det samme gjelder ungdommen, om enn mere ubevisst. En undersøkelse blant svenske ungdomsskoleelever for en tid siden, viste at ni av ti av elevene i utgangsklassene ikke kunne svare på spørsmålet om hva de oppfatta med begrepet «demokrati». Det er kort sagt verken arbeiderklassen eller de unge som har illusjoner om det borgerlige demokrati og «folkestyret», men bare våre folkesosialister. Er løpet kjørt? Marxist-leninistene har i fem-seks år kjempa for det vi hele tida har ment er RVs store potensiale som en brei aktivist- og valgfront for revolusjonære og progressive. Marxist-leninistene har ønsket å utvikle RV som en allianse av revolusjonære, og som en koordinator av faglig, antirasistisk, antifascistisk og anti-imperialistisk dagskamp. Vi har ikke forlangt annet enn at RV konsekvent velger side for arbeiderklassen, forsvarer dens historiske seire, klassens kamp for en sosialistisk revolusjon og arbeiderklassens rett til sjøl å være herre i eget hus når den har vunnet statsmakta. Straks etter RV-landsmøtet skreiv vi i vårt nettmagasin at «Visse tendenser som ser Stalin bak hver busk, ønsker å ri sine egne ideologiske kjepphester i en mer eller mindre lyssky kamp for å skvise marxist-leninister og andre revolusjonære ut av fronten. Om det betyr at fronten faktisk slutter å eksistere, bekymrer dem overhodet ikke. Men så er det heller ikke en revolusjonær front eller allianse de jobber for. Men et nytt SV, eller mer nøyaktig, et nytt Sosialistisk Folkeparti (SF - forløperen til dagens SV)». Etter at dette blei kjent, gikk det glade rykter på byen i Bergen om at RV endelig var kvitt ml erne i Revolusjon. Vi har foreløpig valgt å skuffe dem et halvt års tid. Våre kamerater har stått i spissen i kampen mot de stadige antikommunistiske bakvaskelseskampanjene og mot forsøkene på å avvikle den reellt eksisterende alliansen og erstatte den med et venstrereformistisk parti. Denne kampen har vi ført, og den vil vi fortsette å føre. Men det vil komme til et punkt hvor forutsetningene for en fortsatt allianse omkring et minstegrunnlag blir brutt. Spørsmålet er om vi allerede er kommet til det punktet nå, eller ikke. Som kommunister må vi ha et realistisk bilde av hvilken retning RV utvikler seg i. Det som er sagt tidligere skulle tilsi at utviklingsretninga er overveiende negativ. Samtidig er det sånn at et voksende antall RV-medlemmer bare har RV som sin politiske havn, de er ikke også med i AKP, AMG etc. Disse er mest opptatt av dagskampen og lar seg lett fange inn av den fremvoksende venstresosialdemokratiske og trotskistiske retninga. Men flere av dem er drivende folk og flinke aktivister. Hvis marxist-leninistene trekker seg helt ut av RV, vil disse folka bli et enda lettere bytte for opportunistene. På den andre sida kan fortsatt deltakelse i RV-prosjektet fra marxistleninistenes side være med på å legitimere og underlette opportunistenes virksomhet. Vi er dermed nødt til å vurdere RV prinsipielt og ideologisk, men også i forhold til den reellt sett defensive situasjonen hele venstresida og de klassebevisste arbeiderne befinner seg i. Uansett må den ideologiske kampen mot

19 OM FOLKESTYRE OG PROLETARIATETS DIKTATUR 21 koalisjonen av trotskister og folkesosialistiske post(m-l) ere føres med full styrke, enten det skjer «utenfra» eller «innenfra», samtidig som hovedoppmerksomheten må konsentreres om det sentrale: å skape forut- setningene for gjenreisinga av det kommunistiske kamppartiet. Innledning holdt på Revolusjons sommerleir, august NOTER 1 Orientering nr Tidsskriftet Røde Fane nr , s.28 3 Utdrag fra dokument utgitt av Fjerde Internasjonale: Opbygningen af Fjerde Internationale 9. Tilknytning til Internationalen I de tilfeller, hvor vi går sammen med andre i et felles partibyggingsprosjekt må vi engasjere oss i en langsiktig oppbygging av en felles organisasjon på grunnlag av en virkelig felles praktisk erfaring... Beviset på vår lojalitet og revolusjonære oppriktighet ligger nettopp i den kjensgjerning at vi presser på for å skape det tettest mulige samarbeid mellom den felles organisasjon og vår Internasjonale. Det er især med dette formål vi inviterer våre allierte i de felles organisasjoner til internasjonale møter som observatører. Og Internasjonale som helhet må bevise sin brukbarhet og overbevise den felles organisasjonen om at det er et pluss og ikke et handikap å ha medlemmer som også er medlemmer av FI. (Utgitt av Socialistisk Arbejderparti - dansk sektion af Fjerde Internationale, 1998) 4 Fra AKPs prinsipp-program: «Sosialistisk demokrati må bety frie hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer.» [ ] «Et sosialistisk samfunn må bygge på full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må massemediene sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og private kapitalgrupper.» 5 Jorun Gulbrandsen, leder i AKP, referert i Klassekampen 17. juli Røde Fane 5/74, s Samme sted 8 Fra RVs program kap. 9: «Rød Valgallianse har utviklet seg fra en valgallianse til et parti med allsidig arbeid. RV er et revolusjonært parti som anvender marxistisk teori og metode i analyse av dagens virkelighet. Samtidig forsøker RV å integrere sosialistisk feminisme og økologisk tenkning i strategien sin.» 9 Klassekampen 28. januar Marsdal og Nybø: Fram for et sosialistisk folkestyre. Fra heftet «Sosialistisk folkestyre», utgitt av Rød Ungdoms studieutvalg 1999, s.79. Marsdal er nyhetsredaktør i Klassekampen og medlem av RV.

20 22 MARXIST-LENINISTISKE HEFTER RV har i de senere år gjennomgått en endring fra å være en valgallianse til å bli et parti. Et naturlig spørsmål å stille etter at en valgfront bestående av diverse sosialistiske strømninger blir et parti er å finne ut hva slags parti det er, eller/og er i ferd med å bli. Debatt om RVs utvikling RV et sosialdemokratisk parti Det er ikke bare kommunister organisert i ML-gruppa Revolusjon som reagerer kraftig mot RVs «nye» utvikling. RV i dag har tatt over SVs rolle som Norges venstresosialdemokratiske parti, skriver signaturen Henrik i dette innlegget. Er parolen om «folkestyre» en kommunistisk parole? Enkelte i RV og RU agiterer for at dagen kommunister bør reise kravet om «folkestyre». Dette er etter deres mening en «god norsk» parole, som kommunister kan vinne oppslutning om. En parole som var reist av Nei sida under EU kampen, og derfor skulle ha bred oppslutning i det norske folk. En naturlig utvikling av det norske borgerlige demokrati til et allment demokrati. Jeg mener at dette er et utslag av opportunisme, og en dårlig parole for et kommunist parti. Lenin hadde følgende kommentar om lignende tanker i hans tid: «...Men frå dette kapitalistiske demokratiet går ikkje utviklinga greit, beint og glatt framover mot større og større demokrati, slik dei liberale professorane og småborgarlege opportunistane vil ha oss til å tru. Nei, utviklinga framover, dvs. utviklinga mot kommunismen, går gjennom proletariatets diktatur. Ho kan ikkje anna, for motstanden frå dei kapitalistiske utbytterane kan ikkje brytast ned av nokon annan eller på noko anna vis.» 1 I RVs prinsipprogram er det et eget avsnitt om «Demokratisk sosialisme». I den senere tid har striden rundt oppfattelsen av demokrati vært et viktig skille mellom kommunister og sosialdemokrater. Da en kjerne av opposisjonelle som senere dannet kjernen i Norges sosialdemokratiske arbeiderparti (stiftet i 1921) hadde en landskonferanse i 1919, ble følgende vedtatt som 1 i programmet for gruppa: «I erkjennelsen av at tilslutning fra folkeflertallets side er nødvendig for å sikre en konsekvent gjennomførelse av sosialismens økonomiske og politiske program, hevder den sosialdemokratiske opposisjon som sin oppgave innen D.N.A. å virke for sosialismens gjennemførelse bygget på folkestyret.» 2 På sitt 3. Landsmøte i 1924 vedtok partiet en uttalelse i forbindelse med at D.N.A. hadde innbudt til organisatorisk samling at N.S.A ikke kunne godkjenne diktaturet. (ibid). Dette viser at sosialdemokratene på denne tida så på motstanden mot proletariatets diktatur som en av de mest vesentlig-