Bergljot Webster og Arnfinn Bårdsen

Transkript

1 Aktualitetsmagasin for domstolene nr Portrett: Bergljot Webster og Arnfinn Bårdsen side Blogging i rettssalen side Tema: TU-undersøkelse s. 5 7

2 TU virker! Tilsynsutvalget for dommere (TU) ble opprettet for sju år siden. TU er et disiplinærorgan som behandle klager på dommere, og kan vedta disiplinærtiltak i form av kritikk eller advarsel. Faksimiler gjengitt annet sted i dette magasinet viser at TU følges tett av mediene, og flere saker fra utvalget har fått store oppslag. Nå går både antall klager og tilfeller av disiplinærtiltak ned. Dette tyder på at TU virker. Leder Rett på Sak har gjennomført en stor undersøkelse blant dommere i første og andre instans om hvordan TU påvirker i dommerhverdagen. Undersøkelsen bekrefter at avgjørelsene fra TU blir lagt merke til, og at spesielt tingrettsdommerne er bevisst TU i sitt daglige arbeid. Dette viser at avgjørelsene fra TU har stor betydning. Det er stor nedgang i tallet på klager, og i fjor var det bare to tilfeller av kritikk mot dommere. Dette er svært gledelig. Innhold En god del journalister abonnerer på en varsling fra TU når nye avgjørelser legges ut, og mange er raske med å be om innsyn. I tillegg trykker Rett på ak i hvert nummer utvalgte avgjørelser fra utvalget. Aktualitetsmagasin for domstolene nr Ingen kursendring Tarjei Rygnestad, ny leder av Dette gir offentligheten en grundig mulighet til innsyn i utvalgets arbeid, og dommerne en god mulighet til å vurdere utvalgets syn på hva som er god dommerskikk. Noen avgjørelser fra TU får stor omtale i media. Det gjelder selvsagt avgjørelser med kritikk eller advarsel som resultat. For dommere som får slik omtale kan dette være en kraftig belastning, spesielt når det blir brukt både navn og bilde. Det er samtidig en påminnelse om at offentligheten bryr seg om både domstolenes saksbehandlingstid og hvordan dommere opptrer i retten. Det var Stortinget som vedtok å opprette Tilsynsutvalget for dommere. Tilbakemeldingen til de folkevalgte er at TU fungerer etter hensikten. Avgjørelsene fra TU legges på utvalgets nettsider. Portrett: Bergljot Webster og Arnfinn Bårdsen side Blogging i rettssalen side Tema: TU-undersøkelse s årgang Gis ut fire ganger i året av Domstoladmini strasjonen. Distribueres til samtlige ansatte i Norges Høyesterett, lagmannsretter, tingretter, jordskifteretter og Domstol administrasjonen, samt til forvaltningen og politiske organer. Kontaktinformasjon: e post: redaksjonen@domstol.no Telefon: Telefaks: Adresse: Dronningens gt. 2, 7485 Trondheim Ansvarlig redaktør: Erling Moe erling.moe@domstoladministrasjonen.no Antall anmeldte forbrytelser SSB Redaksjonsmedlemmer: Iwar Arnstad iwar.arnstad@domstoladministrasjonen.no Tage Borøchstein tage.borochstein@domstoladministrasjonen.no Åste R. Ruud aaste.ruud@domstoladministrasjonen.no Layout: Scanpartner AS Antall anmeldte lovbrudd har gått ned siden Også de mest alvorlige lovbruddene, forbrytelser blir færre. Størst har nedgangen vært for vinningskriminalitet, mens anmeldt voldskriminalitet har vært stabil i perioden TU-undersøkelse Redaksjonen tar gjerne imot tips, innlegg og andre bidrag. S tat i s t i k k 35 Den rettsmedisinske kommisjon Rett på sak er et bransjemagasin for domstolene som skal: Sette dagsorden i domstolfaglige spørsmål Bidra til faglig utvikling for alle ansatte i domstolene Være identitetsbyggende for de som arbeider i og med domstolene Erling Moe Jordskiftedomstolenes skanneprosjekt Tilgjengeliggjøring av kulturarven 2 Leder Trykk: Bryne Stavanger Offset Manusstopp neste nummer: Forsidebilde: Bergljot Webster og Arnfinn Bårdsen fotografert av Anita Arntzen 8 9 Kontaktdommere i barnebortføringssaker Samarbeider med studenter Ny IKT-strategi for domstolene Store utfordringer, mange muligheter Hva mener domstolene? 40 Infoseminar i Gulating Et slag for verdiene våre 10 Dømmes, men vet ikke hvorfor Blogging i rettssalen Mari og Petter får svar fra rettssalen 41 Vær bevisst eget kroppsspråk Dialog med leserne Geir Arne Bore, redaktør i Drammens Tidende Samhandling på Helgeland Alternativ til sammenslåing? Interaktive medier bør ikke utestenges Sven Egil Omdal, kommentator i Stavanger Aftenblad Samarbeidet bedre enn noen gang Dommere uenige med Drammen tingrett Domstoler Norge rundt Grensedomstolen 15 Utsyn: Samarbeid med kinesiske domstoler. skal styrke menneskerettighetene 47 Styreleiaren om domstolsbudsjettet Kan gi færre tilsette i domstolane DNA-analyser Vil gjøre en forskjell Jordskiftedomstolene Potensial for mer rettsmekling 20 Behandling av seksualforbrytere Hormonell behandling virker Innlegg: Utnevnelse av dommere Regjeringens og Justisdepartementets ansvar av Morten Ruud Da sorenskriverne møttes i Paris Portrettet: Bergljot Webster og Arnfinn Bårdsen 24 Lav eller ingen godtgjøring for lekdommere Barnehus i Norge Vi kan gjøre en forskjell Barnehuset Trondheim 27 Stor interesse rundt spesialisering Kronikk: = 3? Om co-mekling Barnelovssaker Krever rett kompetanse i krevende saker 2 DA går nye veier: 52 Innlegg: Passorddiktaturet av Jan E. Lied 53 Innlegg: Dommerne som samfunnsaktører av Aage Rundberget 54 Nytt fra TU 55 Nytt om navn Direktøren Med lov skal landet 58 Domstolledermøtet Anbefalingen: HR-leder Britt-Stine Strand, Oslo tingrett Sorenskriveren 3

3 T U - u n d e r s ø k e l s e Ny leder av Den rettsmedisinske kommisjon: - Ingen kursendring Klageordningen gjennom Tilsynsutvalget for dommere (TU) ble opprettet i En rekke saker har fått medieoppmerksomhet, men hvordan mener dommerne at ordningen fungerer? I hvilken grad TU har påvirket norske dommere kan du lese om i vår undersøkelse på de neste sidene. Tarjei Rygnestad er ny leder for Den rettsmedisinske kommisjon. Han er klar og tydelig på at arbeidsoppgavene for kommisjonen ligger fast, tross støy i media i forkant av utnevnelsen. Av Tage Borøchstein I mai sa kommisjonens forrige leder, Randi Rosenqvist, i media at kommisjonen ble forsøkt vingeklippet av Justisdepartementet (JD) mens det ennå var uklart hvem som skulle ta over åremålsstillingen som leder. Hun reagerte både på at stillingsandelen ble redusert til 30 % og det hun mente var signaler om at kommisjonen heretter måtte holde en lavere medieprofil. JD nektet for å ha noe ønske om å redusere kommisjonens innflytelse, Gi meg nå en sjanse først, er Rygnestads kommentar til det hele. Professor og overlege Tarjei Rygnestad har i flere år vært leder av kommisjonens toksikologiske gruppe. Han mener det hele er overdrevet og peker på at hans egen ordning med en 30 prosent-stilling var et av forslagene i kommisjonens eget strateginotat. Denne løsningen gjør at man ikke behøver å bo på det sentrale østland for å bli leder. Det er et gode når vervet er tenkt å veksle mellom de ulike gruppelederne. Jeg ville ikke forplikte meg til mer og det skal ikke være noe problem å håndtere lederrollen med de forutsetningene som er lagt, sier Rygnestad. Han mener Rosenqvist gjorde en god del administrasjonsarbeid som nå skal overlates til en styrket stab i sekretariatet. Han understreker at de sakkyndiges primæroppgave er å saksbehandle rapportene. JD styrer pengesekken og ingenting annet, understreker han. Fremdeles frihet Som leder skal Rygnestad ha oversikt over arbeidet for de fire gruppene i kommisjonen og påse at saksbehandlingen går etter planen. Det vil si at sakkyndigrapportene behandles og at vesentlige mangler påpekes. Medisinprofessoren er helt tydelig på at de ulike gruppelederne er fri til å fronte sine områder. Det står også i forskriften at det er viktig å ivareta åpenhet og informasjon innen rettsmedisinen. Men jeg forventer å holdes orientert om arbeidet i gruppene. Det er helt klart innenfor vårt område å påpeke systemfeil og vi skal fortsatt være en aktiv kommisjon, sier han. Fremme forståelse En viktig rolle for kommisjonen er å bidra til forståelsen og betydningen av vitenskapelige funn i retten. Det innebærer å gi sakkyndige informasjon om hva som skjer i rettssalen. Like viktig er det å gi fagdommere og lekdommere forståelse for sakkyndigrapportene og kommisjonens eventuelle merknader til denne. Rygnestad er derfor opptatt av å fortsette kursvirksomhet og drive kunnskapsformidling i fagpresse og media. I vår opplæring av de sakkyndige må det vektlegges å få god struktur i rapportene for å gjøre dem lettere tilgjengelig. I hoveddelen av de sakkyndige uttalelsene er dette bra, men på langt nær i alle. Innen rettsgenetikken har Danmark gode resultater på dette området, så vi kan se dit for å lære. Dommeren har ansvar Når rapporten så presenteres for retten er det til syvende og sist dommerens ansvar å få saken godt nok belyst. Da må man ikke være tilbakeholden. For eksempel i rettspatologien har det blitt lagt mye arbeid i å forklare på godt norsk hva som ligger i de ulike begrepene. Hvis det er uklarheter eller usikkerhet er det dommer, aktor og forsvarer som må ta tak i dette ved å stille spørsmål, sier Rygnestad. Jeg har lest tusenvis av rapporter og kan konkludere med at usikkerheten kan finnes, men kan være utydelig eller skjules i akademiske vendinger. Som den tidligere leder av kommisjonen skrev i Tidsskrift for strafferett, er det i flere av sakene som har blitt behandlet som gjenopptagelsessaker sett at sakkyndiges usikkerhet enten ikke har blitt presisert tydelig nok eller blitt misforstått av retten. De sakkyndige må utfordres på hva som er fakta og hva som er skjønn, sier Rygnestad. Etterprøver egen innflytelse Kommisjonen skal nå se nærmere på hvordan deres egne merknader til sakkyndigerapportene i 200 saker ble forstått i retten. Gjennom å se på dommene kan vi se om merknadene på noen måte påvirket utfallet, om de ble misforstått eller tatt hensyn til. Dette kan gi et viktig korrektiv til måten vi arbeider på, sier Tarjei Rygnestad. Tarjei Rygnestad er ny leder av Den rettsmedisinske kommisjon 4 5

4 T U - u n d e r s ø k e l s e T U - u n d e r s ø k e l s e Klageordningen har påvirket norske dommere Syv av ti dommere mener at TUs avgjørelser har påvirket norske dommeres adferd. Over 60 prosent sier at de selv har reflektert over hva TU ville mene om måten de opptrer på, eller en sak de behandler. Det viser en spørreundersøkelse som Rett på sak har gjennomført blant norske dommere. Av Åste R. Ruud og Iwar Arnstad Undersøkelsen viser at det er tingrettsdommere og jordskiftedommere som er mest kjent med, og påvirket av, TUs avgjørelser. Dommerfullmektigene og lagdommerne er mindre opptatt av TU. Hele 71,5 prosent av respondentene mener at TUs avgjørelser har påvirket norske dommeres adferd. Kun 1,7 prosent sier at adferden ikke er blitt endret i det hele tatt på grunn av TU. Flertallet har tenkt tanken En annen indikator på at TU kan ha forandret dommeres adferd er at kun 28 prosent sier at de aldri har reflektert over hva TU ville mene om måte de opptrer på, eller en sak de behandler. Jord- skiftedommerne er den gruppe som gir mest uttrykk for at de har reflektert over dette. Andelen som sier at TUs avgjørelser ikke har påvirket deres egen adferd er enda mindre. Kun 16,5 prosent svarer dette, mens dobbelt så mange svarer at de til en viss, eller i stor grad er blitt påvirket av TUs avgjørelser. Over halvparten av jordskiftedommerne mener at TU har påvirket deres adferd til en viss, eller i stor, grad. I følge svarene mener to tredjedeler av dommerne at klageordningen generelt fungerer godt. Kun åtte prosent mener at den fungerer dårlig. Aller mest positive til klageordningen er de i jordskiftedomstolene. Her sier 83,5 prosent at ordningen fungerer meget godt, eller ganske godt. Tilsvarende sier kun 45,3 av de svarende dommerfullmektigene det samme. Dommerfullmektigene er også den gruppen som i minst grad leser TUs avgjørelser. Kun 10 prosent sier at de ofte leser TU avgjørelser, mens tilsvarende tall for tingrettsdommere og jordskiftedommere er ca. 35 prosent. Diskuteres i domstolen Nesten to tredjedeler av dommerne sier at TU-avgjørelser er blitt diskutert i domstolen. Det tyder på at de fra tid til annen vil være et tema. Undersøkelsen bekrefter det inntrykk jeg selv har, nemlig at dommere leser TUs avgjørelser og at avgjørelsene diskuteres blant dommere. De fleste dommere jeg har snakket med om dette, har også gitt uttrykk for en positiv holdning til klageordningen og TUs virksomhet. Det sier Eva Nygaard Ottesen, leder for Tilsynsutvalget for dommere. Jeg vet ikke om Tilsynsutvalgets avgjørelser har påvirket dommernes adferd, men det er interessant at så mange av de som har svart, gir uttrykk for dette. Det er naturlig at diskusjoner om Tilsynsutvalgets avgjørelser, sammen med den debatt som har vært omkring etiske regler/etiske prinsipper for dommere, har ført til at dommerne reflekterer over egen adferd, sier Ottesen. Undersøkelsen bygger på 519 svar etter 830 e-postinvitasjoner. Gruppene som ble invitert til undersøkelsen var dommere i lagmannsretten, dommere i tingretten, dommerfullmektiger, dommere i jordskiftedomstolene og jordskiftekandidater med allmen løyve. Sitater fra undersøkelsen Jeg tror TU sitt arbeid bidrar til at norske dommere har et mer bevisst forhold til hvordan de opptrer i jobben sin Det er nyttig å bli gjort kjent med - på godt og ondt - hvordan andre dommere opptrer, og nyttig å lære også av andres feil og egne. Har fått kritikk en gang og var helt enig med TU egentlig Lokale faste aktører (påtalemyndighet, advokater, m.v.) vil som all hovedregel aldri klage en fast tingrettsdommer inn for tilsynsutvalget. Dette er annerledes dersom utenbys aktører opptrer i den enkelte tingrett. At de lokale aktører ikke bringer saker inn for tilsynet, er etter mitt syn klart betenkelig TU gjør et viktig arbeid, og jeg synes de har lagt seg på en passe streng linje. TU innebærer gjennomgående en negativ innvirkning på dommeres opptreden, og bidrar til å svekke dommeres selvstendighet. I tillegg innebærer klageadgangen en stor belastning for de som blir påklaget. Sett opp mot at det meget sjeldent ender med kritikk, mener jeg at ordningen er forfeilet. Har selv vært utsatt for klage til TU. Saken ble avvist, men det var en vekker. Det er problematisk at en fellende avgjørelse fra TU som bunn i grunn er en personalsak offentliggjøres. Den det gjelder vil alltid bli identifisert dersom det gjelder alvorlige forhold. Ordningen medfører liten rettssikkerhet Bare det at det finnes et utvalg til å behandle slike saker tror jeg i seg selv er oppdragende. 100% 90% 80% 70% 60% 50% Hvor godt synes du generelt at ordningen fungerer? 1. Meget dårlig 2. Ganske dårlig 3. Ganske godt 4. Meget godt 5. Ingen mening 100% 90% 80% 70% 60% 50% Er TU-avgjørelser blitt diskutert i din domstol? 1. Aldri 2. Svært sjelden 3. Noen ganger 4. Ofte 100% 90% 80% 70% 60% 50% I hvilken grad mener du at TUs avgjørelser har påvirket norske dommeres adferd? 1. Ikke i det hele tatt 2. I liten grad 3. Til en viss grad 4. I stor grad 5. Ingen mening Dommeren har egentlig langt dårligere beskyttelse enn tiltalte i straffesaker, som får anledning til å uttale seg om reaksjonsforslaget. 40% 40% 40% 30% 30% 30% 20% 20% 20% 10% 10% 10% 0% 0% 0% % 90% 80% 70% 60% 50% Hvor ofte leser du avgjørelser fra TU? 1. Aldri 2. Noen ganger 3. Ofte 4. Alltid 100% 90% 80% 70% 60% 50% Hvor leser du om TUs avgjørelser? (flere svar mulig) 1. Domstol.no 2. TUs årsmelding 3. Rett på Sak 4. Annet, spesifer her 100% 90% 80% 70% 60% 50% I hvilken grad mener du at TUs avgjørelser har påvirket din adferd? 1. Ikke i det hele tatt 2. I liten grad 3. Til en viss grad 4. I stor grad 5. Ingen mening 100% 90% 80% 70% 60% 50% Har du noen ganger reflektert over hva TU ville mene om måten du opptrer på, eller en sak du behandler? 1. Aldri 2. Én gang 3. Noen ganger 4. Ofte 40% 40% 40% 40% 30% 30% 30% 30% 20% 20% 20% 20% 10% 10% 10% 10% 0% % % %

5 k o n ta k t d o m m e r e i b a r n e b o r t f ø r i n g s s a k e r Internasjonal barnebortføring gir juridiske utfordringer Er du dommer og får en barnebortføringssak til behandling? Da kan du henvende deg til en av de to oppnevnte kontaktdommerene som veileder og er bindeledd mellom land og utenlandske domstoler. Selv om det foreløpig er få saker gjennom året og ordningen er lite kjent, har kontakt- og tingrettsdommerne Anne Marie Selvaag og Stein Eikvåg gjort seg nyttige erfaringer på et viktig felt. k o n ta k t d o m m e r e i b a r n e b o r t f ø r i n g s s a k e r Kontaktdommerne bidrar til framdrift Kontaktdommerne bistår med kompetanse til domstolene i Norge på områder hvor Justisdepartementet som sentralmyndighet ikke har den nødvendige kompetansen. Særlig ved spørsmål knyttet til saksbehandlingen for domstolene og effektuering av kjennelser om retur av bortførte barn. Dette sier Thea Baastad, seniorrådgiver i Justisdepartementet, har vært ansvarlig for å følge opp ordningen med kontaktdommere i Norge siden den ble etablert høsten Fakta om kontaktdommere Av Åste R. Ruud Praktisk saksbehandling Henvendelsene kontaktdommerne har fått fra norske dommere gjelder barn bortført til Norge. Temaene har dreid seg om krav om tilbakelevering av barn, hva som skjer når et barn er bortført, når skal det leveres tilbake og når kan det få bli i Norge. Kontaktdommernes rolle er begrenset til å veilede den dommeren som er tildelt saken i forhold til generelle spørsmål. Selvaag har også gjort henvendelser til andre lands kontaktdommere og domstoler. Disse har dreid seg om barn bortført fra Norge. En typisk situasjon er at domstolene i et annet land behandler barnebortføringssaken, mens domstolen i Norge behandler eller vil komme til å behandle barnefordelingssaken, forteller Selvaag. Disse henvendelsene har dreid seg om å forsøke å løse praktiske problemstillinger i konkrete saker, f.eks. innhente generell informasjon om hvordan et krav om tilbakeføring behandles i det aktuelle land, når en avgjørelse av tilbakeleveringskravet kan forventes, hvilke spørsmål som da vil bli avgjort og hvordan saken følges opp etter en eventuell kjennelse om tilbakelevering. Egnet for verneting Internasjonal barnebortføring reiser spesielle juridiske spørsmål, både i relasjon til barnerett og internasjonal privatrett. Kommunikasjon kontaktdommerne i landene mellom kan bidra til å løse praktiske problemstillinger, gjensidig utveksling av informasjon om nasjonal lovgivning og praksis i de respektive land, samt danne grunnlag for forhandlinger mellom partene. Det er oppnevnt et internasjonalt nettverk av kontaktdommere som administreres av the Hague Conference on Private and International Law (HCCH). Norges kontaktdommere tilhører dette nettverket. HCCH arbeider med å utarbeide retningslinjer for hvordan direkte kommunikasjon mellom dommere i flere land skal foregå. Både Selvaag og Eikvåg mener ordningen har en god funksjon også at den er godt egnet for verneting ved én domstol. Det vil være en fordel med erfaring over lengre tid i disse sakene. Med et begrenset antall saker pr år og at sakene behandles over hele landet, vil det være vanskelig å opparbeide seg erfaring og ekspertise av betydning, mener de. Kompetente advokater Justisdepartementets (JD) etablerer egne barnebortføringsadvokater. Kontaktdommerne mener at dette, i tillegg til å gjøre det enklere for partene raskt å finne en kompetent advokat, også kan føre til en raskere og ryddigere prosess i domstolene. Når det skjer en barnebortføring er det spesielt viktig med en rask avklaring. - Derfor er det også naturlig at det i flere internasjonale fora blir forsøkt å finne rettslige løsninger som forhindrer barnebortføring, eller i hvert fall begrense skadevirkningene av dette. Den mest sentrale konvensjonen er Haagkonvensjonen av 25. oktober For at avtalen skal fungere i praksis er det viktig at konvensjonsstatene anvender regelverket i henhold til intensjonene, mener Selvaag. For meg er det sentralt å vite hvilken instans jeg skal forholde meg til i disse sakene, hvilken myndighet som ligger til henholdsvis Justisdepartementet og Domstoladministrasjonen. Jeg er også opptatt av at det stilles nødvendige ressurser til disposisjon, både til kompetanseutvikling og til å opprettholde kontakt med det internasjonale dommernettverket, sier Selvaag. Av Åste R. Ruud Baastad forteller at Justisdepartementet (JD) har benyttet seg av det internasjonale dommernettverket, som de norske kontaktdommerne er en del av, i noen svært vanskelige barnebortføringssaker til utlandet. Kontaktdommerne har blant annet bidratt til å få informasjon om rettssystemet i utlandet og status på sakene. Ordningen er forholdsvis ny, så omfanget av kontakt mellom Justisdepartementet og kontaktdommerne har vært begrenset. Det er også kun saker om barnebortføring til Norge hvert år. Etter vår oppfatning har det imidlertid bidratt til fremdrift i sakene når kontaktdommerne har vært konsultert, noe vi setter stor pris på, sier Baastad. Liste med barnebortføringsadvokater Baastad orienterer om at arbeidet med internasjonale barnebortføringssaker prioriteres høyt. Mye er blitt gjort for å bidra til en raskere løsning av disse sakene og det pågår et løpende arbeid med vurdering av nye tiltak. Det er tidligere satt i verk kompetansehevingstiltak overfor domstoler og politi- og påtalemyndigheten ved at det har vært oppnevnt kontaktdommere og en kontaktperson i Kripos, som bidrar med kompetanse til sine kollegaer. For å heve kompetansen blant advokater i Norge, og bidra til at berørte parter raskere kommer i kontakt med en kompetent norsk advokat, arbeider vi nå med å etablere en liste over advokater som kan brukes i barnebortføringssaker. Vi har som siktemål at ordningen kan tre i kraft i løpet av 2009, orienterer Baastad. Dette er et komplisert og vanskelig tilgjengelige fagområde og derfor forplikter de utvalgte advokatene seg til å delta på et seminar om barnebortføring i regi av JD. Baastad legger til at seminaret også er åpent for andre. Internasjonale erfaringer Anne Marie Selvaag har vært representert på en konferanse om direkte dommerkontakt og dommernettverk i internasjonale familiesaker i Brussel. Formålet med konferansen var å utveksle informasjon og erfaringer, samt å diskutere den fremtidige utviklingen av ordningen. Konferansen var veldig nyttig, da vi fikk mange innspill om hvordan kontaktdommere og deres internasjonale nettverk kan benyttes. Ordningen med kontaktdommere ble etablert i Kontaktdommerne oppnevnes formelt av Domstoladministrasjonen (DA) Kontaktdommere pr. juni 2009: Tingrettsdommerne Stein Eikvåg, Oslo byfogdembete og Anne Marie Selvaag, Trondheim tingrett. Mandat for kontaktdommere: Kontaktdommeren skal, på anmodning fra den dommer som har sak om barnebortføring til behandling, veilede den dommeren som er tildelt saken i forhold til generelle spørsmål knyttet til sakstypen. Når begjæring om tilbakeføring oversendes retten fra Justis departementet, opplyser departementet om ordningen med kontaktdommer, herunder hvem disse er. Kontaktdommeren skal ikke gis tilgang til saksdokumentene i den angjeldende saken. Kontaktdommeren skal bistå Justisdepartementet som sentralmyndighet i forhold til generelle spørsmål knyttet til denne sakstypen. Dommeren skal ha løpende kontakt med Justisdepartementet, herunder delta i møter og konferanser ved behov. Dommeren skal være kontaktdommer for utenlandske dommere i saker om barnebortføring. Kontaktdommeren gis ikke særskilt godtgjørelse. Dommeren oppnevnes som kontaktdommer med en varighet av ett år fra dato for oppnevning. I Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen) har sentralmyndighetene ansvar for at barn blir levert tilbake og at konvensjonens øvrige mål blir fulgt opp i sine respektive stater. Justisdepartementets sivilavdeling er utpekt som sentralmyndighet i Norge. I juni møtes Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen og kontaktdommerne for å diskutere hvorvidt og eventuelt på hvilken måte Norge bedre kan nyttiggjøre seg av kontaktdommerne og det internasjonale dommernettverket. Stein Eikvåg Vi er godt fornøyd med ordningen så langt og i den grad det er behov for endringer i ordningen, vil det skje i tett samarbeid mellom Justisdepartementet og Domstoladministrasjonen, avslutter Thea Baastad. Hva er en ulovlig barnebortføring? Anne Marie Selvaag 8 9

6 Dømmes, men vet ikke hvorfor Forskning viser at det i norske fengsler er ca. 300 innsatte med en IQ tilsvarende en intellektuell modenhetsalder på 12 år eller lavere. Nå skal det tas grep for å øke rettssikkerheten hos denne gruppen. Foto: Kim Berge b l o g g i n g i r e t t s s a l e n Mari og Petter får svar fra rettssalen Drammens Tidende brukte internettverktøyet CoveritLive i dekningen av en sak i Drammen tingrett. Det er en av de første gangene dette verktøyet er brukt i en norsk rettssak. CoveritLive gjør det mulig for leserne av nettutgaven til avisen å kommunisere direkte med journalisten i rettssalen. Drammen tingrett stoppet bruken av verktøyet, en avgjørelse Drammens Tidende anket. Av Erling Moe Saken i Drammen tingrett har fem tiltalte, og gjelder fem barnehagebranner og seksuelle krenkelser av tre mindreårige jenter. Det er også en tilleggstiltalebeslutning etter mordbrannparagrafen. Saken har vakt stor oppmerksomhet i Drammen. Journalisten brukte CoveritLive til å besvare spørsmål fra leserne, i tillegg til å føre et livereferat fra det som foregikk i rettssalen. Livereferat i nettaviser er blitt vanlig i store saker, men i dette tilfellet ble det mer rendyrket i stil med minuttreferatene fra fotballkamper. Direkte kommunikasjon med leserne er imidlertid noe nytt. Drammen tingrett sier i sin avgjørelse at bloggen til Drammens Tidende var noe annet og noe mer enn et referat. Den er et nytt element og må beskrives som et fremmedelement i den tradisjon som har hersket for kriminaljournalistikk. Av Tage Borøchstein Forsker Erik Søndenaa har ledet en studie som avdekket at ca. 11 prosent av de innsatte sannsynligvis har store lærevansker og trenger spesiell oppfølging i møte med alle ledd i straffesakskjeden. Denne gruppen har også flere dommer og soner lengre enn andre innsatte. For domstolene gjelder det særlig at ingen må dømmes uten at forståelseshandikapet er gjort kjent. Foreligger et slikt handikap, må det få konsekvenser både for hvordan saken behandles og ut-øvelsen av jussen. Det er flere eksempler internasjonalt på at personer med så lav IQ er uskyldig dømt. Det skyldes flere forhold, et av dem er at de er lette å lede under avhør, sier Søndenaa. Prison Reform Trust i London utga i 2008 rapporten No One Knows, skrevet bl.a. på bakgrunn av intervjuer med i alt 173 innsatte i britiske fengsler. Rapporten har undertittelen Prisoners voices og inneholder et stort antall sitater fra intervjuene som på en direkte og autentisk måte beskriver opplevelser og problematikken med lære- og forståelseshandikapet. Rapporten kommer med konkrete tilrådinger til aktørene i straffesakskjeden. I april 2009 kom The Bradley Report, en gjennomgang av hvordan straffesakssystemet håndterer personer med lærevansker og vurdering av mulighetene for annen tilnærming enn tradisjonelt fengselsopphold. Rapporten inneholder anbefalte tiltak og skal behandles videre av britiske myndigheter. En prosjektgruppe skal nå se på hvordan politi- og påtalemyndighet, domstolene og kriminalomsorgen kan identifisere store lærevansker tidligst mulig. Dette vil gi grunnlag for en rekke tiltak i hvert enkelt Forsker Erik Søndenaa leder et prosjekt som skal sørge for å skjerpe rettssikkerheten for personer med store lærevansker. tilfelle, og kan også medføre en rettspsykiatrisk undersøkelse for å avklare graden av utviklingshemning. Målet er å øke kompetansen for alle involverte aktører, spesielt vil det bli sett hen til et lignende arbeid i England. Samarbeid mellom aktørene viktig Når en sak sendes til domstolen har politiet allerede samlet en del informasjon. Hvordan denne informasjonen formidles, vil være betydningsfullt der hvor tiltalte har utviklingshemming. Det er viktig at informasjonen behandles så tidlig som mulig og at kompenserende tiltak og utredning raskt finner sted. I disse sakene er det viktig at den lokale domstolen, helsetjenestene og kriminalomsorgen jobber sammen slik at det sakkyndige arbeidet best mulig blir omsatt i praksis. Domstolsansatte bør også gjennomgå opplæring om store lærevansker, sier Søndenaa. Den norske prosjektgruppens ambisjon er å lage en konsentrert fremstilling av problemet og aktuelle identifiserende og kompenserende tiltak, en slags håndbok for praktikerne i de ulike delene av straffesakskjeden og de tilstøtende helsetjenestene. Les mer om arbeidet i England på Prøvesak Drammen tingrett mener at det må gjelde klare grenser for hva som kan aksepteres av mediedekning fra rettssaler, og at det er upløyd mark på dette feltet: Således blir dette en prøvesak for hvor grensene skal trekkes og om det finnes holdbart juridisk grunnlag for å trekke grensene slik retten har gjort. Et juridisk prinsipp for bruk av blogg må gjelde i alle domstoler, fra tingrett til Høyesterett. Bloggingen ble diskutert i tingretten, og vi mente den var uheldig. Det var helt i starten av en sak som skulle gå over to uker, med over 40 vitner. Drammens Tidende hadde ingen kontroll med hvilke spørsmål som ble stilt eller hvem som spurte. Noen av spørsmålene gjaldt ikke rene faktiske opplysninger, men var spørsmål som innebar vurderinger fra journalisten av personlige forhold hos de tiltaltes pårørende. Det var også spørsmål om forhold som ikke hadde vært berørt så langt i rettssaken, og som likevel ble besvart av journalisten. Dekningen kunne brukes av vitner til å få opplysninger om hva som skjedde, eller av andre som ønsket å påvirke vitner, sier sorenskriver Laila Ingebrigtsen, Drammen tingrett. Det må tas i betraktning at dette var en sak med stor oppmerksomhet i Drammen. Den var alvorlig, og både de tiltalte og de fornærmede var svært unge, sier hun. Anket Drammens Tidende anket avgjørelsen inn for lagmannsretten. Avisen mener at domstolloven ikke gir hjemmel til å stoppe slik dekning, og at retten med sin avgjørelse griper inn i den redaksjonelle friheten. det ble fortløpende foretatt journalistisk kontroll og vurdering av de spørsmålene som ble publisert gjennom CoveritLive, og det ble ikke publisert noe som var i strid med god pressetikk ved dekning av rettssaker. Mediekommentatoren Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad gikk hardt ut mot avgjørelsen fra Drammen tingrett. Han mener at tingretten ikke henger med i den teknologiske utviklingen. Domstolen på sin side mener at ny teknologi i dette tilfellet har løpt foran lovgivers uttrykkelige reguleringer. Domstoladministrasjonen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal drøfte endringer av forskriftene om offentlighet i rettspleien. Det er sannsynlig at blogging fra rettssalen blir et tema i denne gruppen. Dommerforeningen er i ferd med å revidere sin håndbok om dommernes forhold til mediene. Blogging blir et tema også i dette arbeidet. Les kjennelsen fra Drammen tingrett og anken fra Drammens Tidende på

7 b l o g g i n g i r e t t s s a l e n b l o g g i n g i r e t t s s a l e n Redaktør Geir Arne Bore i Drammens Tidende: Dialog med leserne Redaktøren i Drammens Tidende mener at avisens dekning av barnehagebrannene i Drammen verken truer rettsikkerheten eller krenker rettens verdighet. Han sier at dialog med leserne blir stadig viktigere for pressen og at domstolene ikke bør blande seg inn i den redaksjonelle metodebruken. Sven Egil Omdal, kommentator i Stavanger Aftenblad: Interaktive medier Av Erling Moe Spørsmålet om dialog er en nøkkel i den digitale utviklingen, det er dette som går under sekkebetegnelsen web 2.0. Det er kommet for å bli, og vil bli stadig mer sentralt i den journalistiske utviklingen. Vi vil etter hvert få erfaring og utvikle bedre og bedre metoder å gjøre dette på, sier ansvarlig redaktør Geir Arne Bore i Drammens Tidende. En løpende rapportering fra rettssalen er akseptert, enten Geir Arne Bore den pågår gjennom artikkeloppdateringer på nett, gjennom radiorapporteringer eller andre verktøy. Saken fra Drammen tingrett aktualiserer spørsmålet om journalisten kan publisere dialogen med lesere som har sluppet til med spørsmål eller kommet med betraktninger gjennom publiseringsverktøyet CoveritLive. Jeg forstår at noen av de nye journalistiske publiseringsverktøyene kan virke uvante. Det gjorde nettet da det kom, slik tv også gjorde det, sier Bore. Uheldig av domstolen Er det en risiko for at avisens journalist gjennom bloggen gir svar på spørsmål han/hun ikke har kompetanse til å vurdere? Faren er ikke større for at det begås feil enn ved vanlig rapportering. Det er alltid en fare for at journalisten tar feil eller skriver om saker de ikke kjenner godt nok. Det gjelder uavhengig om dette skyldes spørsmål underveis eller bare som en del av den vanlige dekningen. Det har også blitt begått feil i avisartikler som publiseres dagen etter. Jeg har ikke grunnlag for å si at feilprosenten endrer seg i tråd med oppdateringsfrekvensen, og jeg kan ikke se at den skal bli større ved spørsmål stilt av publikum enn ved at journalisten besvarer de spørsmål man alltid stiller seg på vegne av leserne. Så jeg kan ikke se at dialogen skulle bety noe fra eller til her. Det er uansett et redaksjonelt spørsmål, og jeg syns domstolen er inne på en uheldig vei hvis den vil redigere den redaksjonelle metodebruken, sier redaktør Bore. Retten mener at spørsmål/svar-formen er uheldig i forhold til tiltaltes og fornærmedes rettssikkerhet. Redaksjonelt innhold fra retten krever uansett at man har respekt for situasjonen og det alvorlige innholdet som blir behandlet der. Det gjelder uavhengig av om innholdet bare kommer fra en redaksjonell medarbeider, eller på bakgrunn av et spørsmål. I denne sammenheng er også spørsmålene moderert, det vil si godkjent på forhånd, slik at det ikke er noen fare for at det blir publisert upassende spørsmål. Det er stor forskjell på dette og noen av de andre mulighetene som finnes til å la folk kommentere på fritt grunnlag en hendelse eller prosess. Men vi tar på alvor at dette er en rettssak med en svært alvorlig tiltale og mange berørte, og det krever en nøye vurdering av hvordan jobben skal utføres. Truer ikke rettssikkerheten Retten mener denne dialogen kan true rettssikkerheten. Det kan jeg ikke forstå. De spørsmålene som slipper til vil uansett bare være de som er journalistisk relevante å svare på, og da kunne det blitt referert uansett innenfor de rammene som ligger i den generelle retten til å rapportere fra domstolenes saker. I denne konkrete saken tar jeg det for gitt at mange av de vitnene som skulle forklare seg allerede hadde bekjente i salen, og at vanlig sms vil være et langt mer målrettet verktøy hvis man som vitne ønsket informasjon fra rettssalen. Hva sier du til rettens oppfatning av at denne formen både rammer rettens verdighet og gir publikum et uriktig bilde av det som foregår i rettssalen. Det er medienes oppgave å rapportere riktig fra rettssalen og alle andre steder. Det ansvaret er det samme enten det rapporteres løpende, svares på forhåndsgodkjente spørsmål eller skrives i en artikkel som skal på trykk neste dag eller formidles til seerne på tv eller lytterne på radio. Men jeg ser ikke det store skillet mellom disse publiseringsformene. Ønsker Drammens Tidende å bruke dette verktøyet i andre rettssaker? Først og fremst ønsker vi å ha det redaksjonelle ansvaret for å velge de publiseringsverktøyene som fungerer best overfor leserne. Vi er generelt opptatt av å utvikle en bedre dialog med leserne. Men vi trenger mer erfaring enn én dag for å vite om dette er det riktige verktøyet, og om det gir noe merverdi for leserne at vi har dialog akkurat i rettssalen. Jeg ser svakheter og styrker i dette verktøyet. Som med andre digitale produkter vil det sannsynligvis etter hvert bli erstattet av noe som gir en enda bedre mulighet til å rapportere fra rettssaker og andre pågående hendelser, og som har bedre dialogmuligheter. Sven Egil Omdal bør ikke utestenges Den anerkjente mediekommentatoren Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad har gått hardt ut mot Drammen tingrett etter at domstolen stoppet bloggen til Drammens Tidende. Han sier at det vil være naturlig å diskutere hvordan seriøs rettsjournalistikk i et interaktivt medium kan drives, heller enn å stenge det ute. Han mener også at en slik form for dekning av rettssaker kan gi ungdom større forståelse for hvordan rettssystemet fungerer. Av Erling Moe Drammens Tidende brukte spørsmål/svar-formen i dekningen fra rettssalen. Ser du noen problemer knyttet til at en journalist svarer på spørsmål fra leserne blant annet på strafferamme, tiltaltes reaksjoner og foreldrenes reaksjoner? I store rettssaker har det de siste årene vært vanlig med egne kommentatorer som gir sine vurderinger av bevisfremleggelse, vitneavhør og prosedyre. Mest kjent er kommentarene fra papiravisene, men f.eks. under NOKAS-saken var det også løpende kommentarvirksomhet i raskere medier, som nettaviser og kringkasting. Redaksjonelle kommentarer til pågående rettssaker er derfor ikke noe nytt fenomen, selv om den teknologien som ble benyttet i denne saken, er det. Derimot er det presseetisk betenkelig hvis den som skal referere en sak, også kommenterer den. Dette skjer i en viss utstrekning i norsk presse, men er vanligvis betraktet som en sammenblanding av roller, sier Omdal. I en Coveritlive-dekning ser jeg ingen problem med at journalisten svarer på spørsmål av faktisk art, eller foretar vurderinger som naturlig vil kunne inngå også i et referat eller en bakgrunnsartikkel. Noe annet vil det være om referenten f.eks. vurderer vitners troverdighet eller mener om skyldspørsmålet da vil vedkommende etter min mening lett kunne komme i konflikt med Vær Varsomplakatens bestemmelse om at det skal være klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer. Redaktøransvaret avgjørende Flere spørsmål bar preg av å være innsendt av yngre personer. Dette var en sak med stor lokal interesse, i en forholdsvis liten by. Kan det være noen mulighet for at slik blogging kan ufarliggjøre slike handlinger, samt være ekstra belastende for de impliserte? Tonen i det som publiseres må uansett være redaktørs ansvar. Ettersom mange av de tiltalte også er unge, ser jeg ikke noe problem i at ungdom deltar med spørsmål eller saklige innlegg knyttet til dekningen. Fra egen erfaring som rettsreferent, vet jeg at de tiltalte ofte fant det belastende at det var skoleklasser til stede, uten at administrator tok hensyn til dette. Prinsipielt mener jeg at det er viktig nettopp at ungdom trekkes sterkere inn i rettssystemet og i diskusjoner om hvordan dette fungerer. Livereferat på nettet er blitt vanlig i store saker, og er til nå ikke blitt stoppet av retten. Spørsmål/svar er en utvikling av denne formen. Kan den uformelle tonen i en slik blogg ha betydning for respekten for rettssystemet? Ja. Men dette er en diskusjon som må føres med redaktørene i alle medier. Jeg mener at domstolens autoritet til en viss grad avhenger av det alvor rettssakene blir gjennomført med. Men dette er ikke et problem knyttet eksklusivt til mikroblogg-teknologien. Det vil derfor etter min mening være naturlig å diskutere hvordan vi kan drive seriøs rettsjournalistikk i et interaktivt, samtidig medium, heller enn å stenge det ute

8 b l o g g i n g i r e t t s s a l e n u t s y n Dommere uenige med Drammen tingrett Samarbeid med kinesiske domstoler skal styrke menneskerettigheter Flere dommere som har arbeidet spesielt med offentlighet i rettspleien er uenige i vurderingene til Drammen tingrett som førte til at bloggingen fra rettssalen ble stanset. Av Erling Moe Torolv Groseth, lagmann Eidsivating: Så lenge retten erkjenner at bruken av kommunikasjonsverktøyet ikke forstyrrer forhandlingene er jeg uenig med retten i bruken av domstollovens 131 a og 133. Min oppfatning er også at begrepet rettens verdighet ikke er relevant i denne sammenheng. Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg dro i april 2009 på studietur til Kina. Deltakerne på reisen var Åsne Julsrud, Svein Kristensen og Terje Einarsen fra Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg. I tillegg deltok Ingjerd Thune som er medlem av styret i Dommerforeningen, og Elizabeth Baumann, oppnevnt av styret som medlem for reisen. Når det gjelder forholdet til at senere vitner ikke skal høre på forhandlingene, var situasjonen mye verre for eksempel under Orderudsaken, der de kunne sitte i presseteltet og følge forhandlingene live. Leiv Robberstad, tingrettsdommer Oslo tingrett: Under hovedforhandlingen er det tillatt å referere, men det kan nedlegges referatforbud. I følge Dommerforeningens håndbok er referatretten uavhengig av hvilket medium en ønsker å gjøre det i. Referatforbud kan anvendes der hovedforhandlingen går over flere dager, og der det er viktig å hindre at vitner som ennå ikke er avhørt får anledning til å lese andres forklaringer i avisen før de selv skal vitne. Retten kan anmode pressen om å unngå detaljer i referatene. Dersom anmodningen ikke følges, kan det innføres fullt referatforbud, evt. lukking av dørene. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 12. april 2007 to kjennelser om referatadgangen. Det skal tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra referatretten. Jeg er uenig i avgjørelsen fra Drammen tingrett. Det er vanskelig å gjøre noe praktisk anvendelig skille mellom bloggingen i Drammen, og f.eks. Inge D. Hanssens daglige rettsreferater i Aftenposten. Inngrep i offentlighetsprinsippet skal ha hjemmel i lov, og domstolens verdighet er i denne sammenheng ikke en riktig begrunnelse etter min mening. Dersom refereringen kan ha skadelig innvirkning på sakens opplysning, kan retten nedlegge referatforbud,som kan ankes, hvis ikke bør retten avholde seg fra å sensurere formen. Tor Langbach, direktør i Domstoladministrasjonen: Kjennelsen berører interessante og spennende spørsmål når det gjelder forholdet mellom retten og media. Men den viser med tydelighet at dagens regelverk er utdatert, og ikke reflekterer eller gir svar på de utfordringene domstolene møter i dagens medievirkelighet. Både domstollovens regler om offentlighet i rettspleien og offentlighetsforskriften burde for lengst ha vært revidert. Det er ikke bra at den enkelte dommer må treffe avgjørelser i slike spørsmål nærmest i et regeltomt rom. Dag Brathole, lagdommer i Frostating: Hjemmelen er neppe udiskutabel, noe også retten gjør oppmerksom på i sin kjennelse. Drammen tingrett har rett i at ny teknologi i dette tilfellet har løpt foran lovgivers uttrykkelige reguleringer. Domstoladministrasjonen har bedt meg om å lede en arbeidsgruppe for å se på en delvis oppdatering av reglene om offentlighet i domstolene. Massemedias bruk av teknologi under rettsmøter er et av de foreslåtte tema. Eksempelet fra Drammen tingrett viser at det kommer stadig nye innspill til temaet. Avveiningen mellom hensynet til offentlighet kontra veiledning til vitner som skal inn i retten, kan være vanskelig. Vi har flere eksempler på store utfordringer her, som for eksempel i Orderudsaken. Lovgivningen må tilpasses virkelighetens verden så raskt som mulig. Vi får stadig bekreftelser på at dagens regelsett om offentlighet i domstolene i sin helhet er moden for en full gjennomgang. Av Elizabeth Baumann, Svein Kristensen og Åsne Julsrud Foranledningen var en henvendelse til Menneskerettighetsutvalget våren 2008 fra Ketil Lund i Høyesterett som har vært med på MRdialogen med Kina i lang tid. Han fortalte at Utenriksdepartementet gjerne så at dialogen utviklet seg til et samarbeid på lavere nivå, f.eks. dommerforeningen i Norge med dommerforeningen i Kina. Det ble opprettet kontakt med Otto Malmgren, som er ansatt på Senter for Menneskerettigheter, ved deres kontor i Beijing. I samarbeid med ham ble det utarbeidet et forprosjekt. Hensikten med forprosjektet var å finne ut om et slik samarbeid var gjennomførbart og hensiktsmessig, og hvilke institusjoner og personer som i så fall ville være naturlige samarbeidspartnere. Hovedformålet med et eventuelt prosjekt vil være å heve kompetansen blant kinesiske dommeren når det gjelder internasjonale menneskerettigheter, særlig prinsippene for rettferdig rettergang slik de fremgår av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artiklene 5 og 6 og FNs Konvensjon for sivile og politiske rettigheter artikkel 14. Delegasjonen hadde møter med den norske ambassaden, den kinesiske dommerforeningen, representanter for advokatstanden, lokale domstoler i Beijing, National Jugdes college (en utdannelsesinstitusjon for dommere), samt deltok i en rettsaksobservasjon av en straffesak i førsteinstans. I tillegg hadde delegasjonen en rekke uformelle samtaler med faglige eksperter på menneskerettighetssituasjonen i Kina dommere Det er rundt dommere i Kina. Domstolene har fire instanser. Det er grasroot courts, 406 intermediate courts, 32 highcourts og på toppen Supreme People s Court. I tillegg finnes noen spesialdomstoler som militærdomstolene, maritime domstoler og jernbanedomstoler. Norsk dommerdelegasjon besøker Kina FNs Menneskerettighetsråd behandlet menneskerettighetssituasjonen i Kina i begynnelsen av 2009 (Universal Periodic Review). Kineserne hevdet overfor rådet at landet over lengre tid har arbeidet for å forbedre rettssystemet. De viste til omfattende lovgivningsvirksomhet samt at de hadde forsøkt å garantere domstolssystemets uavhengighet og rettferdig rettslig behandling gjennom stadige reformer og forbedringer. Det synes klart at kineserne satser forholdsvis mye på å ruste opp sitt rettsvesen gjennom økt utdanning for dommerne, gjennom ny lovgivning og ved å gi domstolene bedre materielle kår. Delegasjonen så flere imponerende rettsbygninger i Beijing. De viktigste problemene synes å være de strukturelle problemene som medfører at dommerne ikke er uavhengige. Det synes som om utviklingen i den senere tid har vært noe negativ, særlig på grunn av valg av ny og mindre progressiv president i Supreme People s Court. Samarbeid innledes Delegasjonen har konkludert med at det er så vidt mange positive elementer i utviklingen, at det er verd å innlede et samarbeide med de kinesiske dommerne. Den mest aktuelle samarbeidspartneren synes å være National Judges College som selv gav uttrykk for at de ønsket å samarbeide om opplæringsopplegg for kinesiske dommere. De prosjektene som peker seg ut er å sende norske dommere til NJC for å forelese over praktiske prosessuelle krav menneskerettighetene stiller, og at kinesiske dommere og professorene på colleget kommer til Norge for å delta på kurs i regi av Norsk senter for menneskerettigheter samt at de får anledning til domstolsbesøk og overvære rettssaker. Både DA, Senter for Menneskerettigheter og Juridisk fakultet, UIB har sagt seg interessert i å bistå ved tilretteleggelsen av slike besøk. Vi mener at dette et enkle og praktisk gjennomførbare prosjekter som Dommerforeningen ved hjelp av støttespillere kan bidra til opplæring av kinesiske dommere i menneskerettigheter. Så dersom Rett på Sak sine lesere få besøk av interesserte kollegaer fra den andre siden av jorden, håper vi dere vil ta dem vel i mot. Et framtidig samarbeid forutsetter at Kina ratifiserer konvensjonen om sivile og politiske rettigheter innen en femårs periode

9 Foto: Ipark/GENA DNA-analyser: Vil gjøre en forskjell DNA-bevis vinner terreng målt mot andre kriminaltekniske bevis, sier Ragne Farmen i GENA. Foto: Ipark/GENA Leder Ragne Farmen i DNA-analyselaboratoriet GENA mener Rettsmedisinsk institutt (RMI) sitt monopol på behandling av DNA-prøver må avvikles. Flere aktører må på banen både for å ta unna mengden av prøver og gi mulighet for kvalifisert og uavhengig second opinion i bevistolkning. Ragne Farmen i GENA ønsker at private laboratorier skal brukes på lik linje med Rettsmedisinsk institutt i den norske strafferettspleien. Av Tage Borøchstein Rettssystemet i Norge bærer preg av et moderat innslag av sakkyndige. Den eksterne kvalitetssikringen av rettsgenetiske vurderinger skjer i dag ved at rettsgenetiske erklæringer forelegges Den rettsmedisinske kommisjon. Ragne Farmen i GENA vil bort fra dette systemet. DNA kan være et svært effektivt verktøy i kriminalitetsbekjempelsen. Effekten avtar imidlertid om det går måneder i stedet for dager å få svar. Mens rettsapparatet, fornærmede og pårørende fortsatt må vente på analyser fra et stresset RMI, står vi i kvalitetsgodkjente GENA med 90 % ledig analysekapasitet, sier Farmen. GENA ble etablert i Stavanger i 2005 som et frittstående supplement til RMI. Tillegges mer vekt DNA-reformen har ført til en solid vekst i antall DNA-spor som skal analyseres. Samtidig øker tilliten til DNA målt mot andre kriminaltekniske funn. Ifølge Amerikanske National Academy of Science (NAS) er DNA det eneste beviset som med høy grad av sikkerhet kan bevise en sammenheng mellom beviset og individ eller kilde. Farmen sier at det må stilles strenge krav til bruken av DNA som bevis. ISO-sertifisering og akkreditering av rettsgenetiske laboratorier er viktig, i Sverige og Danmark kom dette på 1990-tallet. Norske utredninger ber om at RMIs sporseksjon kvalitetssikres, men det er ikke skjedd, sier Farmen. Hun mener RMI må gjennomføre en betydelig endring dersom instituttet skal innfri krav og forventninger fra strafferettspleien. Kvalitetssikring vil bidra til mer effektive, hensiktsmessige rutiner og kontroller slik at også analysearbeidet går raskere. GENA har den internasjonale kvalitetsgodkjenningen ISO17025 for rettsgenetiske analyser og fortolkninger som RMI mangler, sier Farmen Manglende kvalitetssikring RMI har i 20 år vært alene om å levere DNA analyser til strafferettspleien. Under dette monopolet har RMI utpekt seg selv som premissleverandør på pris, kvalitet og analysetid. Resultatet er at dagens bruk av DNA-bevis ikke holder mål. Farmen mener at om RMI ikke selv oppfatter situasjonen, så må regjeringen nå forstå behovet for uavhengige miljøer som alternativ til RMI på tolkning av DNA-bevis. Forhåpentligvis har det bidratt til å legge press på tilsvarende prosess ved RMI. Vi vil vise at et analyselaboratorium kan være serviceinnstilt gjennom å levere analyseresultater på 1 uke, og hasteanalyser på 24 timer, sier Farmen. Hun viser til at GENA i snart fire år har ventet på at myndighetene skal bryte monopolet. I dag arbeider GENA med private farskapssaker, på oppdrag fra forsvarere i straffesaker og i noen tilfeller som sakkyndig oppnevnt av retten. Laboratoriet får noen hasteoppdrag fra politiet, som det enkelte politidistrikt selv må betale. Norsk DNA-miljø viktig Bente Mevåg, leder ved RMIs avdeling for biologiske spor, kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen til lederen av GENA, og finner det derfor vanskelig å kommentere Farmens uttalelser. Vi forholder oss til de til enhver tid gjeldende bestemmelser når det gjelder organisering. Dersom Stortinget beslutter privatisering, vil det innebære anbudsutsettelse i henhold til EØS-regelverket. Det kan da bli vanskelig å opprettholde et stabilt norsk fagmiljø. Eksempelvis er analysearbeidet i familiegjenforeningssakene til UDI anbudsutsatt, og anbudet er hver gang gått til ulike utenlandske laboratorier, sier Mevåg. Imøteser bedre saksbehandlingskapasitet Blant aktørene i strafferettspleien er meningene delte om hvorvidt RMIs monopol bør brytes. Vi sluttet oss i høringsuttalelse i 2007 til Hareide-utvalgets konklusjon om at analysevirksomheten også for fremtiden bør foregå i offentlig regi, slik at private institutter ikke blir benyttet med mindre dette er påkrevet for å dekke opp variasjoner i oppdragstilfanget. Det sier assisterende riksadvokat Knut Kallerud. Riksadvokaten oppfatter det slik at det er truffet en politisk prinsippbeslutning om at DNA-analysene primært skal foretas ved RMI og at behovet for et alternativt analysemiljø til bruk for strafferettspleien i hovedsak skal ivaretas av Universitetet i Tromsø. Påtalemyndigheten må selvsagt forholde seg til dette. Vi er kjent med at det gjøres mye for å bedre saksbehandlingskapasiteten RMI og at det arbeides med akkreditering. Dette hilser vi velkommen, sier Kallerud. La andre aktører få slippe til Noen ganger krever analyseresultatet en fortolkning. Selv prosederte jeg i en incestsak for Hålogaland lagmannsrett i 2006, hvor man i en truse datteren benyttet fant et mikroskopisk spor fra far. Trusen tilhørte imidlertid mor og datteren hadde kun lånt den i det aktuelle øyeblikk. Det sier advokat Bernhard Halvorsen jr. i Advokatfirmaet Storløkken AS. I retten viste jeg til at Rettsmedisinsk institutt i Østerrike i 2003 fant ut at verken dusjing eller maskinvask fjerner alle sædceller. Avhengig av vaskeprogrammets temperatur, ble DNA-beviset mer eller mindre værende på tøystykkene. Sporet fra far kunne like gjerne ha vært i undertøyet fra før. RMI i Norge unnlot å fortelle om dette til tross for at de selv har skrevet om biologiske spor og maskinvask i fagbladet Bioingeniøren nr. 6/7 for De oppsiktsvekkende opplysninger mottok jeg fra GENA, sier Halvorsen jr. Politikerne bør se nytten av å ha en konkurrent til RMI. Flere aktører skaper et større fagmiljø, prisene og analysetiden faller og den enkelte kan å innhente en second opinion. Det sistnevnte er åpenbart en styrke for rettssikkerheten, da domstolen er avhengig av de sakkyndiges premisser for å levere en riktig dom, sier advokaten. Han mener at ett institutt skal ha monopol hører fortiden til og viser til at det i Storbritannia er titalls rettsmedisinske institutt som, offentlig eller privateide, på lik linje leverer premissene til strafferettspleien. Fornøyd, men savner alternativ Jeg vil absolutt ikke være med i noe hylekor mot RMI. Det sier sorenskriver Helge Bjørnestad, som har bare gode erfaringer med instituttet i alle typer saker. Bjørnestad hadde ansvaret for NOKASsaken i tingretten, hvor RMI leverte ica DNA-analyser. Analysene forelå da retten trengte dem og RMIs sakkyndige forklarte seg godt og forståelig om sine funn, selv om de ble til de grader eksaminert av forsvarerne, sier han. Bjørnestad ser likevel at det hadde vært et poeng med ytterligere ett fagmiljø på området. Det hadde gitt flere aktører å spille på, slik man har med fagkyndige meddommere og sakkyndige fagfolk av ethvert annet slag. Vi lever i 2009 og da hadde det vært på sin plass med et miljø som kunne gitt en ny vurdering. Det er betenkelig at Gena med sin kompetanse og kvalitet ikke blir utnyttet. Motorvei i mai Politiinspektør Erik Liaklev, leder av DNA-prosjektet i Politidirektoratet, forteller at det er iverksatt en rekke tiltak for å effektivisere saksbehandlingen mellom politiet, laboratoriet og DNA-registrene på KRIPOS. Alle ledd av saksbehandlingen har økt bemanning og kompetanse, sier Liaklev. Han forteller at det mai 2009 ble innført en såkalt motorvei ved RMI, som innebærer en tilnærmet fullelektronisk saksbehandling av personprøver. Når løsningen snart får full effekt, vil effektiviteten øke betraktelig. Som leder av DNA-prosjektet vil jeg understreke at samhandlingen mellom politiet og RMI fungerer godt. RMI har vært vår samarbeidspartner i over 20 år og er ansett som et høyt kvalifisert laboratorium med svært tung fagkompetanse. Jeg vil berømme den innsatsen som både RMI, KRIPOS og politidistriktene har vist så langt i DNA-reformen. Dette er en tung og komplisert prosess som gjennomføres samtidig med den daglige saksbehandlingen. Resultatene så langt er svært bra, men det må utvises tålmodighet i påvente av full effekt, sier Liaklev. Ønsker offentlig regi Justisminister Knut Storberget viser til at regjeringen og et flertall i Stortinget mener at rettssikkerhet og kvalitet best sikres ved at analysene utføres i offentlig regi, uavhengig av forretningsinteresser. Håndtering av bevismateriale i form av DNA-spor i straffesaker berører rettssikkerhetsmessige hensyn i vid forstand. Det er også et område hvor det offentlige har kompetanse gjennom RMIs 20 år lange erfaring, sier Storberget. Han viser til at det offentlige monopolet ikke er rørt verken i Danmark eller i Sverige til tross for borgerlige regjeringer. For øvrig stiller jeg også spørsmål ved hensikten med å stykke opp denne type tjenester i et marked. Antall saker, selv med DNA-reformen, vil være begrenset. Alle DNA-prøver av person og de fleste av spor er tatt med vattpinner. Disse vil kunne behandles maskinelt med knappe mannskapsressurser. De mer komplekse sporsakene krever lang erfaring og kompetanse på et smalt fagfelt, sier Storberget. Spørsmålet om offentlig eller privat løsning samt antallet laboratorier på området henger nok også sammen med at europeiske land har forskjellig rettstradisjon når det gjelder bruk av sakkyndige, den såkalte battle of experts. I Norge har vi ordningen med Den rettsmedisinske kommisjon. Tilliten til den eksterne kontrollen er trolig en av grunnene til at en her i landet ikke har hatt utstrakt bruk av private sakkyndige, sier Storberget. Han mener den beste garantien for å videreutvikle et stabilt fagmiljø på rettsgenetikk i Norge er å styrke de etablerte offentlige institusjoner. Etter en beslutning om konkurranseutsetting og påfølgende anbudsutlysning vil det ikke være gitt hvem som vinner. Selv om det skulle være tilstrekkelig med nasjonal kunngjøring etter regelverket, kan likevel utenlandske leverandører være med i konkurransen, sier Storberget

10 Jordskiftedomstolene: Potensial for mer rettsmekling Rettsmekling for dommere I kurs for dommere som går over to og en halv dag inngår blant annet meklingsfilosofi og grunnprinsipper for mekling, hvordan finne og hvordan forberede seg til rettsmeklingssaker, Innledning av meklingsmøtet etiske problemstillinger, rettsreglene om mekling i jordskifterettene og avslutningsvis om det praktiske rundt rettsmekling. Dommerne deltar også i flere rollespill innen både innledning og informasjonshenting (hva slags info ønsker mekler og kunsten og stille spørsmål), informasjonsinnhenting og utvikling av løsningsalternativer, samt problematiske meklinger. Kursansvarlig: Trond Magne Movik, jordskifterettsleder i Nedre Telemark jordskifterett Med en forliksprosent på 90 prosent skulle en tro at rettsmekling måtte være det gjeveste virkemiddelet for å løse rettsfastsettende saker i jordskiftedomstolene. Men det er fremdeles skepsis knyttet til rettsmekling. Trond Magne Movik, jordskifterettsleder i Nedre Telemark jordskifterett benytter seg imidlertid gjerne av rettsmekling. Dette gir ikke bare gode resultater, men det er moro også, mener han. Av Åste R. Ruud Det har alltid vært meklet mye i jordskiftedomstolene. Særlig i de rettsendrende sakene er mekling et viktig fundament. Dette er saker hvor målet er å endre utjenlige eiendomsforhold og finne hensiktsmessige løsninger. Her er forhandlinger mellom partene med retten som mekler en viktig del av prosessen. Men også i de rettsfastsettende sakene som går ut på å slå fast gjeldende rett, er mekling mye brukt, men da i rettsmøtene. Rettsmekling ble først innført i jordskifterettene i 2007, som en forsøksordning på linje med den i de alminnelige domstolene. En del av oss ser fordelene ved rettsmekling og bruker det aktivt. Mekling er en fin måte for partene å få behandlet sakene på. Å løse en tvistesak gjennom mekling gir ofte et svært mye bedre grunnlag for samarbeid mellom for eksempel naboer, sier Movik. I motsatt fall ville saken bli løst ved dom, og konklusjonen ville bli noe begge partene måttet innfunnet seg med. Effektivt for jordskiftedomstolene Det er også andre argumenter som gjør at Movik finner rettsmekling gunstig. Det som skiller rettsmekling fra mekling i rettsmøte er særlig to ting. For det første er selve settingen en annen. Vi møter partene for å finne løsninger og for å se framover på hva som kan være hensiktsmessig i stedet for å fokusere på uenighet. Det andre er de mulighetene det innebærer å kunne ha særmøter med partene, og her kommer rettsmeklingens fortrinn klart til syne framfor mekling under hovedforhandling. Ved rettsmekling bruker vi dessuten kun én dag, og veldig ofte får vi løst saken. Vi kan så planlegge noe annet dagen etter. Ved en hovedforhandling må vi sette av tid til domsskriving i etterkant, og det er ikke mulig å planlegge så effektivt. Forundret over skepsis Selv om rettsmekling viser seg å gi svært gode resultater er det allikevel skepsis til å ta i bruk dette virkemiddelet. Det forundrer meg, sier Movik. Vi kan jo også mekle i et vanlig rettsmøte. Jeg tenker dermed at enkelte er skeptiske til å reise langt, bruke tid borte fra kontoret og kanskje ikke komme til et forlik, slik at man allikevel må ha en hovedforhandling. Dette skjer imidlertid sjelden. Det at forliksprosenten er så høy gjør at rettsmekling i sum er svært effektivt, er min klare påstand. Og så er det moro! Det er noe med å håndtere mennesker, mener Movik. Det å klare å finne løsninger og å bidra til at partene blir enige når de i utgangspunktet er langt fra å forstå hverandre. Det er ofte ganske steile fronter og det å kunne bidra til å øke forståelsen og å finne løsninger er rett og slett morsomt. Ingeniøren som rettsmekler Det er viktig at dommere er kjent med rettsmekling, men når det er sagt ligger det veldig godt til rette for at ingeniørene rettsmekler. De er flinke til å behandle parter og har også god fagkunnskap. Kurs i rettsmekling for dommere og for ingeniører har gått parallelt. Om kursene for dommere Vi har fått svært god tilbakemelding på kursene vi har avholdt. Med dyktige foredragsholdere som Geir Engebretsen og Anne Austbø, og med rom for diskusjoner, erfaringsutveksling og rollespill engasjeres kursdeltakerne. Kurset tar for seg svært aktuelle tema, og vi går også gjennom forskrifter og forteller om erfaringer fra mekling. Trond Magne Movik Knut Klev og Arve Konstali Rettsmekling for ingeniører Kursene går over to dager og av temaer er gjennomgang av rettsmeklingsforskrift, de innledende faser av rettsmekling, forhandlings- og meklingsteori, prosedyrevalg ved rettsmekling og oppbinding av meklingsresultat, samt evaluering av 1 år med rettsmekling i jordskifteretten og erfaringer med rettsmekling i lagmannsretten. Ingeniørene gjennomfører også rollespill. Kursansvarlig Per Kåre Sky, jordskifteoverdommer, Gulating jordskifteoverrett Betydelig meklingskompetanse hos ingeniørene Det har til nå vært holdt tre kurs i rettsmekling for ingeniører og noen ingeniører har startet opp å mekle, forteller Per Kåre Sky, jordskifteoverdommer i Gulating jordskifteoverrett. Antakelig vil rettsmekling ved en ingeniør være det mest effektive siden ingeniøren kan gjøre alt nødvendig teknisk arbeid som følger av en mekling. Ingeniørene har alltid hatt nærkontakt med partene ved klarlegging av skiftefeltet og teknisk saksforberedende rettsmøter. Det er derfor betydelig meklingskompetanse hos ingeniørene, fastslår Sky. Endringen nå er at de kan få en ny og spennende arbeidsoppgave med mekling etter rettsmeklingsforskriften. Det arbeides med å endre forskriften slik at ingeniørene kan protokollere rettsforlik. Foto: Helge Grut Forliksprosenten er på hele 90 prosent. Med et slik resultat skulle det ikke være tvil om at rettsmekling er et svært viktig virkemiddel i jordskiftedomstolen, slår Movik fast. De beste tilbakemeldingene får Movik gjennom å oppleve at mange som har vært skeptiske før deltakelse, har endret syn etter kurset. Geir Engebretsen og Anne Austbø Per Kåre Sky

11 Behandling av seksualforbrytere Hormonell behandling virker Trondheim fengsel har gode erfaringer med hormonell behandling av seksualforbrytere. Det er også i ett tilfelle brukt som vilkår ved betinget fengsel. Erfaringene er gode, sier seniorforsker Jim Aage Nøttestad. bergljot webster og arnfinn bårdsen En ny generasjon av rikets øverste dommere Av Tage Borøchstein Ved St. Olavs Hospital i Trondheim har man så langt behandlet fire straffedømte med en gjennomsnittsstraff på åtte år på denne måten. Medisinsk sikring ved hormonbehandling tar vekk seksuell lyst og interesse. Det er viktig å understreke at programmet også har en psykoterapeutisk del. Dette er viktig fordi hormonbehandlingen virker kun på symptomer og ikke årsaken til dem. Uten dette ville behandlingen hatt null effekt ved opphør, sier professoren. I ett tilfelle var behandlingen et vilkår for betinget fengelsstraff. Det skjedde i en sak for Sandnes tingrett tidligere i år, på forsvarerens initiativ, sier Nøttestad. Det finnes i dag ulike behandlingstilbud for seksualforbrytere i norske fengsel, men Trondheim fengsel er det eneste som driver hormonell behandling. I England har behandlingen foregått siden Også i Danmark har man gode erfaringer med ordningen. Prosjektet ved Brøset i Trondheim går nå mot slutten og skal vurderes av Helsedirektoratet. Nøttestad mener at fortsatt bruk er avhengig av at aktørene i strafferetten kjenner til behandlingen. Medisinen vi bruker er noe alle kan få hos sin lege, sier han. Han mener behandlingen absolutt bør være et alternativ for personer som er dømt for grove seksualforbrytelser og har høy risiko for tilbakefall. Behandlingen Den hormonelle behandlingen virker ved at det mannlige kjønnshormon blir blokkert. Man mister interessen for sex, samtidig som ereksjonen opphører. Etter løslatelse fortsetter behandlingen hos fastlegen. Avsluttes behandlingen, kan man fungere seksuelt etter to måneder. Foto: Rune Petter Ness/Adresseavisen Jim Aage Nøttestad Alle våre pasienter hadde påtrengende seksuelle tanker hele dagen, noe som gjorde det vanskelig å fungere sosialt. Pasientene mistet all seksuell interesse, men dette var ikke noe de savnet. Heller uttrykte de tilfredshet med å være kvitt tanker som alltid har lagt sterke bånd på dem. Prosjektet har møtt motstand fra det medisinske og psykologiske miljø, som er negative til medikamentell bruk for å svekke seksuell lyst. Også media hadde i prosjektets startfase oppslag om kjemisk kastraksjon av fanger. Nøttestad understreker at det ikke er snakk om slike virkemidler. Bivirkningene er ikke alvorlige, og de som har avbrutt behandlingen har fått tilbake sin seksuelle lyst, sier han. Gode erfaringer i Danmark Danmark har man siden 1989 drevet med samme behandlingsopplegg som Brøset. Ved anstalten Herstedvester har man sammenlignet 36 innsatte som har fått behandling, med en like stor kontrollgruppe. Ingen av pasientene som går til behandling har begått nye sedelighetsforbrytelser, sier overlege Birgit Jessen-Petersen, ved fengselet Herstedvester i Danmark.Det gjelder både de som sitter i fengselet og er løslatt. Det samme gjelder flertallet av de som slutter med behandlingen. Blant den lille gruppen som begår nye overgrep viser det seg at behandlingen har en langvarig effekt og gir en vesentlig utsettelse av tilbakefallet sammenlignet med kontrollgruppen. Alle foto: Anita Arntzen 20 21

12 p o r t r e t t e t Utskiftingen av dommere i Norges Høyesterett er større enn normalt. På litt mer enn to år slutter seks av de nitten dommerne. I 2009 slutter Eilert Stang Lund, Ketil Lund og Lars Oftedahl Broch. I 2010 vil Kirsti Coward, Hans Flock, Karenanne Gussgard stå på tur. Navn: Bergljot Cecilie Webster Alder: 43 år Familie: Gift med Lasse Hagen, to døtre, Ingeborg og Edvarda og tre voksne bonus-sønner Aktuell: Går fra å være partner i Advokatfirmaet Hjort til å bli høyesterettsdommer Av Iwar Arnstad En ny generasjon høyesterettsdommere er på vei inn. Arnfinn Bårdsen og Bergljot Webster er unge høyesterettsdommere, men har med god margin passert grunnlovens minimumskrav på 30 år. De kommer trolig til å være blant rikets øverste dommere, og sette sitt preg på høyesterettsavgjørelser i flere tiår framover. De er begge født i 1966, er småbarnsforeldre og luktet på kunstneriske yrker før de valgte jussen. Men det er også mange forskjeller mellom dem. Bergljot Webster, fra Oslo, kommer fra advokatjobb og har jussen i blodet. Entreprise og sjørett er på hennes juridiske banehalvdel. Hun har ikke dommer- eller dommerfullmektigerfaring. Arnfinn Bårdsen er vestlending. Han er uten jurister i familien og har prøvd seg både som retsvitenskapsmann og som dommer. For ti år siden tok han doktorgrad med avhandlingen Krenkelser og klager: Vilkårene for realititetsbehandling ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Han var medlem av Tvistemålsutvalget. Det er nå snart et år siden Arnfinn Bårdsen sluttet i Gulating lagmannsrett og startet i Høyesterett. Bergljot Webster er fortsatt i advokatfirma Hjort og starter som høyesterettsdommer i august. Tradisjon og kontinuitet Den som hadde forventet seg raske forandringer må nok smøre seg med en stor porsjon tålmodighet. Eller bli skuffet. Begge to er nøye med å poengtere tradisjon og kontinuitet. Det er liten grunn til å tro at det blir store forandringer når en del dommere erstattes med andre. Vi som kommer inn har vokst opp i deres rettstradisjon. Vi er lært opp gjennom å lese deres dommer, sier Webster. Det er vanskelig å sammenligne. Jeg tror ikke det så mye er et generasjonsspørsmål. Men det finnes noen elementer knyttet til alder, bygget på andre erfaringer. For meg har det først og fremst vært lærerikt og inspirerende å få samarbeide med dem som snart går ut, sier Bårdsen. Den store forandringen innenfor juss har skjedd gjennom internasjonaliseringen. Det påvirker både studier og den utøvende juss, ikke minst i Høyesterett. Vi er inne i en tid som vil medføre grunnleggende endringer av rettstenkingen. Dette er en prosess vi er i starten av og som er påvist av mange. Det går knapt en sak i Høyesterett uten at det er noen form av internasjonal dimensjon. Det gjelder ikke bare menneskerettighetsaspektet, men også andre typer internasjonale kilder som for eksempel i tilknytning til EØS-avtalen, sier Bårdsen. Webster er enig: For et års tid siden kom det for eksempel en avgjørelse fra EFdomstolen som snudde opp ned på den norske rettstillingen på et område jeg arbeider mye. Det gjaldt en avtale som var inngått i strid med regelverket for offentlig anskaffelser. I Norge har det vært lagt til grunn at en slik avtale vil ha bindende virkning mellom avtalepartene, til tross for regelbruddet ved avtaleinngåelsen. Så kom EF-domstolen til at det var traktatbrudd å la en slik avtale ha virkning mellom partene. Dette har skapt utfordringer for departementet som må tilpasse det norske regelverket og for oss advokater som skal gi råd om hva som gjelder og hvordan klienten bør forholde seg. Hva gjør denne utviklingen med Høyesterett? Når vi i større grad skal forholde oss til internasjonal rett så vil dette naturligvis påvirke oss med tanke på løsningen av enkeltspørsmål. Viktigere er likevel den mer langsiktige påvirkningen når det gjelder juridiske metode og kildebruk og synet på de verdier rettssystemet skal fremme. I krysningspunktet mellom de øvrige norske statsmaktene og internasjonale organer, vil Høyesteretts rolle og selvforståelse som statsmakt og som stemme i rettskulturen også utfordres, sier Bårdsen. Om internasjonaliseringen er et utviklingstrekk som sterkt påvirker dagens samfunn så er kommunikasjonsteknologien et annet. Den yngre generasjonen dommere har et annet forhold til dette. Webster forteller at hun sendte sin første e-post på slutten av 1980-tallet. Bårdsen bruker for eksempel ikke Norsk Rettstidendes trykte versjon, men holder seg til nettet. Også det meste av øvrige rettskilder søkes frem over nettet, og Bårdsen kunne for sin del godt tenke seg vesentlig større bruk av ny informasjons- og datateknologi i Høyesterett. Ingen av dem blogger, bruker Twitter eller er på Facebook, men de utelukker ikke at det kan bli aktuelt. Min datter har sagt at jeg bør bli med på Facebook. Andre har også gitt meg råd om at som forelder er det enda en måte å følge med på hva som skjer rundt barna, sier Webster. Bårdsen peker på at det er reist en prinsipiell debatt om det er passende at dommere er på Facebook. Jeg heller for å orientere meg i de kommunikasjonskanaler som gjelder. Dommere er hele mennesker, og har akkurat de samme behov for informasjon og kontakt som andre. Det er en styrke ved vårt samfunn at dommere ikke må leve i skjul eller holde seg isolert. Samtidig må dommere alltid også på fritiden, være seg bevisst sin posisjon, og ikke oppføre seg på en måte som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende eller til domstolene. Småbarnsforeldre er det ikke så mange av blant dommerne i Høyesterett. Høyesterett tar og må ta konsekvensene av at det er medarbeidere som ersmåbarnsforeldre. Det ligger en langsiktighet her i andre enden er Høyesterett også forpliktet i forhold til en god seniorpolitikk, sier Bårdsen. Kongen bestemte flytting At familiesituasjonen kan påvirke rekrutteringen fra andre landsdeler er en derimot en utfordring. Bårdsen vet, han tok med samboer og to barn fra Bergen. Hensynet til andre gjør det vanskeligere å flytte og jeg har vært helt avhengig av at familien min var villige til å følge meg og mine ambisjoner. Min samboer måtte jo skifte jobb, og barna måtte bytte skole og reise fra venner og nettverk. Det hjalp litt at det var Kongen som skulle bestemme om jeg fikk jobben unger har respekt for slikt. Nå etter ett år i Oslo hender det naturligvis at noen lengter tilbake. Men i det store og hele er vi godt etablert alle sammen, ikke minst i en veldig involverende og trygt nærmiljø. De er begge opptatt av rekrutteringen til Høyesterett. Kanskje ikke så rart da de forhåpentligvis skal arbeide der i over 25 år. Det er viktig at det er bredde i Høyesterett både når det gjelder yrkeserfaring, alder, geografi og annen bakgrunn. Etnisk bakgrunn vil også bli viktig framover, sier Webster. Optimal kombinasjon For meg er dette den optimale kombinasjonen mellom et akademisk yrke og dommeryrket. Dette gir et stort faglig utbytte, sier Bårdsen. Dommerne i Høyesterett er reelt lyttende, meget reflekterte og veldig klar over ansvaret som dommere i Høyesterett. Det er et flott kollegialt fellesskap Jeg opplever det som en gyllen posisjon å få drive med faget på dette nivået, sier Bårdsen. På hvilken måte kommer dere til å påvirke Høyesterett? Forhåpentligvis kan jeg tilføre noen perspektiv med utgangspunkt i min erfaring fra forrettningsjuss, for eksempel kommersiell forståelse. Jeg tenker også at jeg som kvinne og ut fra min alder kan ha noen andre perspektiver, sier Webster. Vi er ikke her som er fagspesialister. Jeg har et utkikkspunkt fra mine erfaringer fra universitetet, som dommer og domstolleder. Det er bra at også en slik bakgrunn er representert i Høyesterett, sier Bårdsen. Det har vært sagt at det ikke er noen offentlig diskusjon rundt utnevnelsene av høyesterettsdommere. Webster poengterer at vi i Norge ikke har noen politiske utnevnelser, men en faglig vurdering. Men de har forståelse for at det kan være behov for debatt: De som blir høyesterettsdommere kan være med å prege tenkingen til Høyesterett i svært mange år. Det er betydelig ansvar og makt. Det er av stor samfunnsmessig betydning hvilke avgjørelser vi treffer. Da er det naturlig at offentligheten vet hvordan rekrutteringen foregår, hvem søkerne er og hvordan søknader avgjøres. Det bør være stor grad av åpenhet om rekrutteringsprosessen, sier Bårdsen. Webster tenker at det i hvert fall ikke vil bli flere søkere hvis det skal bli stor debatt om de forskjellige søkernes fordeler og ulemper: Jeg tror det blir større andel menn som søker hvis du var nødt til å være med på åpne høringer, sier hun. Navn: Arnfinn Bårdsen Alder: 43 år Familie: Samboer med Eli Marøy, døtrene Louise og Rachel Aktuell: Er på sitt første år som høyesterettsdommer Juss var ikke opplagt At de to skulle bli høyesterettsdommere var ikke opplagt. Det kunne fort ha blitt noe veldig annerledes: Juss var ikke noen selvfølge for meg. Jeg søkte på fotograflinjen, men kom ikke inn, sier Webster. Bårdsen forteller at han drev med musikk fra han var liten, og at det også var nære på at han satset på skuespilleryrket. Så begge var faktisk på vei mot frie yrker. De ser likevel noen likheter med sine yrkesvalg og peker på at det finnes element av dramaturgi i jussen. Det skal pønskes ut tankerekker for en selv, dommere og alle motparter. Kanskje kan det også være rom for juridiske piruetter? Bergljot Webster går nemlig på balettskole sammen med sine barn. Der må både store og små være med på juleforestillingen. Hun er også aktiv seiler, også som deltaker i konkurranse med en IMX 45. Det gir en annen type spenning enn å drive med rettssaker. Arnfinn Bårdsen valgte boligområde etter hvor turterrenget er best og havnet høyt oppe i Voksenkollen ved Nordmarka. Han er glad i å gå på ski og løping og har lagt igjen mange kilo i turløyper. Nylig var han med i Høyesteretts lag i Holmenkollstafetten som plasserte seg på en flott 132. plass av 699 deltakende lag. Det gledet ham spesielt at de slo flere advokatfirmaer. Så fikk de siste ord der også. Det blir aldri noe opplagt svar på hvordan en ny generasjon dommere vil påvirke Høyesterett. Selv om individene som kommer inn og erfaringene er forskjellige så har høyesterettsdommere over tid noe til felles. De er ikke bare flinke jurister og meget bevisste over det ansvar de har. De som havner i Høyesterett er de som liker faget. Sannsynligvis hører de med til de som likte studiet, mens andre kanskje mest ville bli ferdige med det. Noen endringer blir det sikkert over tid, som det skal være. Høyesteretts dommerkollegium er ikke større enn at hver person vil være viktig. Bergljot Webster og Arnfinn Bårdsen kommer til å være med i mange år. Bårdsen, som snart har et års erfaring, bedyrer at Høyesterett er en plass det er godt å komme til og at han ble veldig godt mottatt. Han synes allerede at det er blitt naturlig å bli tiltalt med Høyst ærverdige rett rikest øverste dommere. Webster blir ikke helt overbevist om at det noen gang kan føles naturlig, men hun ser fram til å ta del i arbeidet og få møte flinke kollegaer. Jeg gleder meg til å få sette meg inn i saker og være med på avgjørelser som er viktige for samfunnet og ikke bare for enkeltpersoner, sier hun. Om 20 år vil vi de være kontinuiteten i Høyesterett

13 B a r n e h u s i n o r g e Lav eller ingen godtgjøring for lekdommere Barnehus skaper utfordringer for domstolene Lang reiseavstand, økonomiske utfordringer og et regelverk som ikke entydig viser hvordan domstolene skal forholde seg til bruk av videoavhør i dommerkonferanse skaper engasjement i landets domstoler. 250 kroner om dagen for noen. Ingenting for de fleste. Det er den økonomiske godtgjørelsen norske lekdommere får for sin innsats i rettsvesenet. Av Åste R. Ruud Av Iwar Arnstad En meddommer eller lagrettemedlem som er lønnstaker får dekket sitt lønnstap hvis dette kan dokumenteres. Siden 2008 får de ikke noe mer. Selvstendige næringsdrivende kan også få godtgjørelse som normalt beregnes etter gjennomsnittlig tap per dag. De eneste som får en egen godtgjørelse er studenter, pensjonister og trygdede. De får 250 kroner om dagen. Det nivået har vært konstant siden I tillegg dekkes bare utgifter til rutegående transportmidler. Hvis beløpet hadde vært indeksregulert ville de 250 kronene i 1983 ved årsskiftet ha vært 559 kroner. Hvis lønnsveksten i samme periode legges til grunn ville godtgjørelsen ha vært ca. 800 kroner. Noen får mer Hvis de samme meddommerne tjenestegjør i fylkesnemnda for sosiale saker så godtgjøres med 150 pr time eller maksimalt kr pr dag. Dette er de samme personer som også brukes som alminnelige meddommere. En meddommer som er leder av kontrollkommisjonen for psykisk helsevern godtgjøres med 75 prosent av satsen for offentlig forsvarere. Dette tilsvarer pr dato ca. kr 620 kroner per time, mens de alminnelige medlemmene av samme kommisjon godtgjøres med 37,5 prosent, hvilket tilsvarer ca 320 kroner per time. Godtgjørelsen til medlemmer av forliksråd er ikke mye høyere, ca. 290 kroner per person, men den justeres i takt med salærsatsen for advokater. Høyere erstatning i Sverige og Danmark I Sverige får lekdommere 500 svenske kroner per dag, hvis møtet er mer enn tre timer. Er det kortere enn tre timer gis 250 kroner per dag. I tillegg får de som har inntektsfrafall godtgjørelse for dette. Hvis de har mer enn femti km reise gis ekstra godtgjørelse utover reise. I Danmark får lekdommere per tiden danske kroner per dag. Den lave godtgjørelsen ble tatt opp av Lekdommerutvalget i NOU 2002:11, Dømmes av likemenn : Generelt vil utvalget likevel hevde at pålagt samfunnsganglig arbeid bør godtgjøres slik at den som utfører arbeidet opplever at innsatsen blir verdsatt. 250 kroner for en dags tjenestegjøring som lekdommer synes etter utvalgets mening lavt. Nesten alle er enige i prinsippet at lekfolk er med som dommere i straffesaker. Da bør det være en selvfølge at de som stiller opp som meddommere eller lagrettemedlemmer får godtgjørelse for det. Derfor bør det innføres et grunnbeløp for alle. I tillegg burde godtgjørelsen opp, i hvert fall til de nivåer som gjelder i de andre nordiske land. Det sier Tor Langbach, direktør i Domstoladministrasjonen. Smålig Nestlederen i Stortingets justiskomitté, Jan Arild Ellingsen (Frp) synes det er på tide at problematikken tas opp på ny: Personlig synes jeg at dagens regjering har utvist smålighet i denne saken. Selv om beløpet i utgangspunktet var lavt, ga det de berørte en viss status for jobben de gjorde. Hvis man sammenligner med andre ordninger her i landet og i utlandet er konklusjonen at vår ordning er smålig. Jeg er opptatt av at ingen bør tjene mye på å ha denne typen samfunnstjeneste men mener likevel at man minimum bør gjeninnføre den gamle ordningen, sier Ellingsen. For domstolene innebærer opprettelsen av barnehusene først og fremst et tilbud om gjennomføring av dommeravhør der. Dette duker for flere problemstillinger som må avklares. - Vi står overfor både praktiske, økonomiske og lovmessige utfordringer når vi skal benytte barnehus, sier Tor Langbach, direktør i Domstoladministrasjonen (DA). Vi er selvsagt positive til at barnehus blir opprettet. Hensikten med barnehus, om at barnet skal ha ett Tor Langbach sted å henvende seg og heller føle en trygghet i å finne alle ressurspersonene innenfor de samme veggene, er etablert kun med tanke for barnets beste. I dette ligger det bare gode intensjoner. Reiseavstand Den største utfordringen er knyttet til ressurser. Reiseavstandene er lange noe som er svært ressurskrevende for domstolene lengst unna barnehuset. Det er dommeren i den enkelte sak som bestemmer hvor dommeravhøret skal tas. Det er imidlertid lagt sterke føringer fra Justisdepartementet om at barnehusene skal benyttes av alle instanser. Det går atskillig mer tid for en domstol å reise til nærmeste barnehus enn å avholde avhøret i egne lokaler. Det kan ta opptil to arbeidsdager ekstra der hvor reiseavstandene er lengst og det er domstolenes egne budsjett som skal dekke disse kostnadene. Uten ekstra bevilgninger har vi her et problem, sier Tor Langbach. Forskrift om dommeravhør DA har også gitt innspill til Justisdepartementet om ønskede avklaringer i forskrift om dommeravhør og observasjon. Det er ikke avklart om dommeravhør kan gjennomføres som videokonferanse. Med de store reiseavstandene er en av intensjonene at domstolene benytter egnet lyd- og bildeutstyr. Dette utstyret gjør det mulig å overføre dommeravhøret til tingretter andre steder i regionen. Det er derimot ikke alle tingretter har slikt utstyr, ei heller slik at alle tingretter ønsker overføring av barneavhør. Vi har behov for retningslinjer for fremgangsmåten for dommeravhør og har derfor bedt departementet se nærmere på dette når de nå har dommeravhørsforskriften til gjennomgang, sier Langbach. Så lenge dette ikke er avklart er dette også naturlig nok gjenstand for diskusjon i domstolene. Når barnehusene skal fungere som sentrale institusjoner milevis unna både tingrett, politidistrikt og øvrige aktører må de politiske myndighetene belage seg på store ekstrakostnader. Gjennomføring av dommeravhør Det er også uavklarte spørsmål om hvem som skal være tilstede i dommeravhøret. Mens det i rapport fra Justisdepartementet fra 2006 ( Barnas Hus ) vektlegges at barnevernet og barnehusrepresentanter kan være tilstede i avhøret, forutsettes det ut fra dommeravhørets formål og form at det er partene i saken og den dommeren har tilkalt som særlig skikket person som bør være til stede. Domstoladministrasjonen har også bedt departementet om at dette spørsmålet blir avklart i forskriften. De andre representantenes tilstedeværelse er ment å gi rask oppfølging av barnet, samt å sørge for at barnet slipper å uttale seg flere ganger. Dette er bra, men det er allikevel viktig at dette blir avklart i forskriften, mener Langbach. Det bør også tenkes over i hvilke saker barnehusene bør benyttes. Hvor det dreier seg om enkle avhør av et barn eller en ungdom uten behandlingsbehov, virker det på meg unødvendig at avhørene skal skje ved barnehusene. Enkeltdomstoler tar jobben Hvorvidt domstoler med nærhet til distriktets barnehus kan forestå dommeravhør for hele regionen, eller tingretter med lengst reiseavstand, er også diskutert. Dette er også uavklart både i forhold til det lovmessige og i forhold til disse domstolers ressurser. Domstoler avventende Til domstolene i nord har jeg sagt at det som er vår primære oppgave, er å målbære de problemene som foreligger overfor Justisdepartementet. I nær dialog med departementet skal vi derfor søke å bidra til at det finnes sentrale løsninger på problemene, forteller Langbach. Han har invitert domstolene til å kontakte ham for innspill og er gjerne diskusjonspartner for domstolene, selv om han og DA ikke kan gå inn og foreslå lokale løsninger på utfordringene. Dermed har flere domstoler kontaktet DA med synspunkt på både praktiske og økonomiske konsekvenser ved bruk av barnehus. Uten ekstra tilførsel av ressurser har jeg ikke noe problem med å se dette fra domstolenes side. Når vi har lokale tingretter som får en årlig ekstrautgift mellom 100 og kr. pr. år og mye ekstra reisetid, samt at det både er praktiske og lovmessige uavklarte problemer, er dette utfordrende for domstolene. Evaluering av Barnehusene Det arbeides med opprettelse av barnehus Oslo med oppstart høsten 2009 og dermed anses ordningen som landsdekkende; hvert helsedistrikt har fått sitt lokale barnehus. I løpet av 2010 skal Barnehusene evalueres. Da vil blant annet problemstillingene rundt reiseavstand mellom tingrettene og barnehusene blir gjenstand for evaluering

14 B a r n e h u s i n o r g e Barnehuset Trondheim Vi kan gjøre Barnevernstjenesten tilstede Enkelte forsvarsadvokater og påtale har stilt spørsmålstegn ved barnevernstjenestens tilstedeværelse under dommeravhør. Historien barnet forteller oss kjenner vi ikke fullt ut før etter avhøret. Historien kan ha et slikt innhold at barnet kanskje ikke kan reise hjem etterpå. I slike tilfeller er det viktig at også barnevernstjenesten kan bistå etter avhøret. At alle aktørene er til stede, også barnevernstjenesten, for å høre hva barnet forteller er både effektivt og riktig, mener Leinslie. Dette gjelder ikke alle saker, men i de tilfeller hvor foreldre er mistenkte overgripere. Barnehus i Norge Det finnes i dag 5 barnehus i Norge. Bergen, Hamar, Kristiansand, Trondheim og Tromsø. Oslo er under planlegging. Les om barnehusene på Barnehuset Trondheim Offisiell åpning 24. februar Gjennomført 37 dommeravhør (pr 28. mai) Dekker fylkene Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Møre- og Romsdal. Antall ansatte: 4,5 (to fagrådgivere, en leder, 1,5 merkantil/teknisk) en forskjell Helle Leinslie, leder av barnehuset, vet hva som skal til for at intensjonen med Barnehuset Trondheim skal være oppfylt; et tydelig og godt budsjett, en halvstilling til og et operativt undersøkelsesrom. Viktig er det også å finne en løsning på den største utfordringen: reiseavstanden fra domstolene til barnehuset. Helle Leinslie leder Barnehuset Trondheim Barnehuset i framtiden Leinslie ser på antall anmeldte saker til helseregion Midt-Norge: Jeg tror blant annet at saker i forhold til barn og unge som blir lurt til å utfolde seg via web-kamera bare vil øke i tiden som kommer. Under 14 saker som angår pornografi, skrifter/film/video via data ble meldt i 2008 (fra politidistriktene i regionen og fra personer under 18 år). Dette tallet regner jeg med vil bli atskillig høyere og tenker behovet for barnehus i framtiden vil være økende, også når det gjelder denne typen saker. En kan undre seg over at man har valgt en jobb der man møter små barn og mennesker som utsettes for grusomheter slik som de som kommer til oss. Men når vi står midt i de vanskelige sakene ser vi at vi med barnehuset kan gjøre en forskjell, sier Helle Leinslie. Om Barnehusene: Barnehuset er et selvstendig, fysisk hus ikke en eksisterende institusjon. Huset er utstyrt for dommeravhør, medisinske undersøkelser og med rom for samtale/terapi. Barnet skal få alle tjenestene i huset ikke sendes fra sted til sted. Fagteamet skal dekke flere fagområder og ha ekspertise innen seksuelle og fysiske overgrep. Lege eller sykepleier som gjennomfører medisinske undersøkelser, skal ha spisskompetanse. Barnehuset skal bygge opp kunnskap og kompetanse om overgrep mot barn på alle fagområder, slik at personalet kan gi råd og veiledning. Kompetanse skal utvikles i samarbeid med de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Kilde: Av Åste R. Ruud Barnehuset Trondheim opplever at de har blitt godt mottatt og kan fortelle at dommerne som har benyttet barnehuset så langt er udelt positive. Huset og rommene fungerer etter planen og det er god kvalitet på avspilling av lyd og bilder. Barnehuset er også fornøyde med den praktiske løsningen med to innganger; én for barna og én for de øvrige. En ordning de vet partene setter pris på. Lang reisevei gir få saker Utfordring for Barnehuset er uten tvil reiseavstand for de domstolene som ligger lengst unna Trondheim, slår Leinslie fast. Av de 37 sakene så langt har bare èn kommet fra Møre- og Romsdal og to fra Nord-Trøndelag. Vi får kanskje flere saker etter at vi har avholdt informasjonsmøte og får fortalt hvor bra dette tilbudet er for barna og de pårørene, sier Leinslie. Sakene varierer i grad alt avhengig av hva barna har blitt og er utsatt for. Har må vi også tenke samfunnsøkonomisk smart. Vitne til bråk i gata er lettere å ta i distriktet enn en tyngre og langt alvorligere sak, og vi ønsker sterkt at i alle fall de vanskeligste og tyngste sakene blir avholdt på Barnehuset, sier Leinslie. etter barneavhør. Vi ser at hjelpetilbudet i de små kommunene er færre og at lang reisevei til Trondheim kompliserer muligheten for å ta imot et tilbud fra for eksempel barneklinikken. Derfor er det viktig at barnehuset kan reise ut til de familiene dette gjelder, sier Leinslie. Videoavhør eller reiseavstand Leinslie håper det kan bli en realitet at domstolene etter hvert benytter videoutstyr og kan følge saken fra egen domstol. Ved å benytte videooverføring kan flere la være å reise fysisk til barnehuset. De kan oppholde seg i samme rom som dommeren. Vi har utstyret som skal til for å kunne gjennomføre slikt. Det er dermed ressursene og beslutningene i domstolene det står og faller på, mener Leinslie. Det har ingen betydning for oss om det er dommere fra sakens eget distrikt eller om det er andre dommere som tar dommeravhør før saken før den returneres til gjeldende domstol. Det er i all hovedsak politi og påtale som avgjør hva man gjør videre i saken. Det aller viktigste for oss er at disse er de samme personer, at de er med i avhøret og at det er de som tar saken videre. Stor interesse rundt spesialisering Stadig flere domstoler ønsker å delta i forsøk med spesialisering. Nå er åtte domstoler i gang med slike forsøk. Også i Danmark skal spesialisering prøves ut. I begynnelsen av juni var Vestre Landsrett på besøk i Domstoladministrasjonen og møtte representanter for domstolene og DA for å drøfte effektene av en økt spesialisering. Leinslie er opptatt av å finne løsninger og kan gjerne se for seg en ordning der en tingrett i trondheimsområdet tar de tyngste sakene for de med lengst reisevei. Kristiansand tingrett skal forsøke en slik ordning for de aktuelle domstolene i deres distrikt. Det er viktig for oss at dommeravhøret og den første samtalen foregår i Barnehuset. Dernest kan vi reise til den aktuelle kommunen for å følge opp. Frem til nå har vi erfart at de fleste barn som kommer fra Trondheim allerede har et tilbud fra det offentlige hjelpeapparatet. Barnehuset har derfor bistått flere barn og familier i små kommuner Trondheimsvarianten Barnehuset jobber nå med å finne fram til Trondheimsvarianten ut fra for blant annet kommunebeliggenhet. Også hvordan de skal få gode samrådsmøter; et kort møte som avholdes umiddelbart etter dommeravhøret. Vi har koordineringsansvaret, men er avhengige av at de som er til stede under avhøret har tid etterpå for å høre hva vi, ut fra et barnefaglig perspektiv, tenker om saken. I koordineringsansvaret ligger også at vi skal passe på at barnet og saken blir fulgt opp. Det er viktig at det er noen som passer på og maser litt, mener Leinslie. Av Iwar Arnstad Domstoladministrasjonen, DA, har invitert domstoler for å prøve ut en viss grad av spesialisering. Det kan være etter prosessform, for eksempel småkravsprosess, etter stadie i saksbehandlingen, som saksforberedelse eller etter sakstype. Arbeidet ble i gangsatt etter at LOK-prosjektet hadde anbefalt at en moderat spesialisering ble prøvd ut. Interessen er helt klart voksende. Mange vil prøve ut hva en spesialisering kan gi, og om den kan kombineres med generalistrollen til dommere. Det sier Børge Trondvold som er DAs representant i arbeidsgruppen. De domstoler som er med: Borgarting lagmannsrett Gulating lagmannsrett Oslo tingrett Stavanger tingrett Trondheim/nye Sør-Trøndelag tingrett Aust-Agder tingrett Øvre Romerike tingrett Sunnmøre tingrett En niende domstol, Bergen tingrett, ser også ut til å bli med, sier Trondvold

15 k r o n i k kk r o n i k k = 3? Om co-mekling Av tingrettsdommerne Kristin Kjelland-Mørdre og Knut Petterson, Oslo tingrett Utgangspunktet i rettsmekling er at mekler arbeider alene. I noen tilfeller kan det likevel være en fordel å være to meklere. Vi har selv mange og gode erfaringer med co-mekling. To meklere vil tilføre prosessen mer enn en mekler kan greie alene gjennom forskjellige innfallsvinkler, stil, idéer og erfaringer. To meklere vil også kunne avlaste og hjelpe hverandre under meklingen og vil dessuten kunne lære mye av å reflektere sammen under og etter meklingen. Gjennom denne artikkelen ønsker vi å øke oppmerksomheten på fordelene ved at to (og en sjelden gang flere) mekler sammen. Hvorfor flere meklere? Opplæring er en aktuell situasjon. Før man starter å mekle selv bør man, i tillegg til kurs, ha hatt muligheten for å observere en mekling. En ny mekler vil også ha nytte av å mekle sammen en mer erfaren mekler for å bli sikrere i sin rolle. Om det er flere enn to parter kan det være en fordel med mer enn en mekler. Det samme er tilfelle om selve konflikten er stor og komplisert med mye fakta å holde rede på. To meklere kan også være aktuelt i saker som krever spesialkunnskap. I disse tilfellene kan man ta med seg en medmekler med slik kunnskap eller en sakkyndig på området. Om vedkommende kun skal opptre som sakkyndig, vil mandatet begrense seg til å uttale seg om faglige spørsmål som vedkommende har kunnskap om. Et eksempel er en domstol som har knyttet til seg en gruppe bygningsingeniører som brukes med stort hell innledningsvis i meklinger som gjelder mangler ved fast eiendom. I denne artikkelen vil vi avgrense mot slike hjelpere etter tvistelovens 8-4. Uansett årsak til at det skal være to meklere bør partene informeres på forhånd. Selv om begge meklere kommer fra domstolen, og co-meklingen derfor ikke vil koste partene noe, bør de ha mulighet for å uttale seg. Det er usannsynlig at noen skulle si nei, men det kan være et første skritt i byggingen av tillit at partene får uttale seg om prosessen på et så tidlig stadium. Det samme gjelder om en ekstern mekler som ikke vil kreve honorar skal delta. I Oslo tingrett har vi hatt glede av å bruke meklere fra konfliktrådet som frivillige co-meklere. Dersom det er aktuelt å bruke en ekstern co-mekler som vil kreve honorar, kreves partenes samtykke jf. tvisteloven 8-4 (1). Normalt vil det kreves inn forskudd på omkostningene. Partene skal samtykke i at det oppnevnes mekler, ikke i personvalget. I rettsmekling har vanligvis ikke partene innflytelse på hvem som skal mekle. Skal det brukes en ekstern mekler bør partene likevel få uttale seg om personvalget. Hvem passer til å mekle sammen? Det beste vil være at meklerne kjenner hverandre og har erfaring med å samarbeide. Dessuten kan det være særlige forhold ved saken eller partene som tilsier at man skal se etter spesielle egenskaper hos co-mekler, som for eksempel kjønn, erfaring, kunnskap eller personlighet. I en opplæringssituasjon får ikke disse hensyn samme vekt, men det kan være grunn til å tenke på kjønnsbalansen. Uansett må begge meklere være innstilt på å gi den andre plass i prosessen. Et eksempel: To kolleger fortalte oss at de hadde prøvd å mekle sammen. De kjente hverandre godt og var trygge på hverandre, men hadde likevel følt at den andre mekleren var som en løs kanon på dekk. De innså begge i ettertid at de nok i stor grad hadde opptrådt som de var vant til når de meklet alene, og ikke hadde lagt så stor vekt på at de skulle fungere som et team. Begge må altså være innstilt på å gi hverandre plass. Vi er alle forskjellige. Noen av oss er mer utålmodige enn andre. En utålmodig person som raskt vil komme til poengene og komme til en løsning, vil ikke nødvendigvis passe sammen med en kollega med motsatt personlighet. Den langsomme og tankefulle co-mekler, vil antakelig ikke komme til orde, med mindre de to kjenner hverandre så godt at de har snakket sammen om sine ulikheter på forhånd. Da kan det faktisk fungere godt. Et eksempel: En litt spesiell sak dreiet seg om krav om erstatning. En ektefelle hadde vært på seminar og hatt samleie med en annen deltaker og intetanende blitt smittet av en kjønnssykdom. Seminarektefellen smittet så sin ektefelle, og denne reiste sak mot deltakeren som hadde overført smitte med krav om erstatning. Alle tre ville møte til mekling, og dommeren som fikk saken vurderte at den hadde så store følelsesmessige implikasjoner at det ville være en fordel med to meklere. Opprinnelig mekler var kvinne og en mer rask og utålmodig type. Hun valgte som medmekler en mann som var svært rolig som type. De snakket om sine forskjellige personligheter på forhånd, og at begge skulle få plass under meklingen. Kombinasjonen av de to meklerne viste seg å fungere svært godt under meklingen. Forberedelse til mekling Når det først er besluttet at det skal være to meklere og hvem dette skal være, vil mye av forberedelsen være den samme som for én mekler, både vis a vis partene og meklers egen forberedelse. Boka Konflikt, mekling og rettsmekling (Kjelland-Mørdre m.fl. 2008) I midten: Knut Petterson og Kristin Kjelland-Mørdre kapittel 7 gir en grundig beskrivelse av denne fasen. I den forberedende telefonsamtalen med advokater, evt. selvprosederende parter, kan det være en fordel at begge meklere deltar og presenterer seg. Dette gjelder enten samtalen gjennomføres som telefonkonferanse eller som samtaler med deltakerne enkeltvis. I tillegg til meklers vanlige forberedelse må co-meklere avklare rollene seg i mellom og fordele oppgaver. De bør også avklare hvordan de skal konferere med hverandre under meklingen. Et eksempel på oppgavefordeling mellom to meklere i en stor entreprisesak med i alt 12 deltakere (parter og fagkyndige): Den ene mekleren holdt en kort innledning og hver part fikk redegjøre kort for sitt syn på saken. Den andre mekleren hadde så som oppgave å snakke med de byggefagkyndige for de forskjellige partene og i størst mulig grad bli enig med dem om hva som hadde gått galt i byggeprosessen og hvordan dette kunne rettes opp. Når dette grunnlaget var lagt, tok den første mekleren over igjen og sto i hovedsak for meklingen mellom partene. Rollefordelingen vil avhenge av årsaken til at det er to meklere. Begge meklere må gå gjennom sakens dokumenter før de møtes for å avklare rollefordelingen. Meklerne må ha en klar avtale om sine roller. Co-mekling kan graderes fra der den ene nærmest har en ren observatørrolle til der de to er helt jevnbyrdige og likeverdige meklere. Om bakgrunnen for co-mekling er opplæring eller kompetanseheving, vil det være naturlig at den ene er mer aktiv enn den andre. Ikke dermed sagt at den minst erfarne skal være den minst aktive. Det kan være gode grunner til at den erfarne observerer for å gi tilbakemeldinger under og etter meklingsmøtet. En rolleavklaring bidrar til at meklerne framstår som sikre og samkjørte. Utrygghet og usikkerhet hos meklere vil lett smitte over på partene og dermed vanskeliggjøre prosessen. To meklere kan sammen være berikende for prosessen og for hverandre, men om de ikke har evne eller vilje til å samarbeide kan det ha motsatt effekt. Hvor stram plan skal meklerne legge for meklingen? Utgangspunktet må være en ramme som tillater en del improvisasjon underveis. De bør tenke igjennom en oppgavefordeling for hver fase i meklingen. Det er særlig viktig at de har en klar avtale for innledningsfasen slik at meklerne framstår som et godt team som partene får tillit til. Gjennomføringen av meklingen Når meklingsmøtet starter bør meklerne ankomme møtet sammen, eller være til stede sammen når partene kommer. Partene bør helt fra møtets begynnelse få inntrykk av meklerne som et team av to likeverdige meklere, med mindre co meklingen er begrunnet med opplæring. Det viktige førsteinntrykket dannes idet partene møter meklerne. Om de under meklingen bruker vi formen, vil det forsterke inntrykket av meklerne som et team. I meklers innledning bør det sies noe om hvorfor man er to, og hvilken betydning det vil få for meklingsprosessen. Normalt vil begge meklere være til stede sammen under hele meklingen, både i fellesmøter og separate møter. I løsningsfasen av meklingen kan det være effektivt og tidsbesparende om meklerne har separate møter med hver sin part. I så fall må de sette av tid til å møtes for å oppdatere hverandre og bli enige om gangen videre. Om man velger å la meklerne snakke med hver sin part, må de være spesielt oppmerksom på faren for at en part får følelsen av å ha sin mekler og den effekt det kan ha for tilliten fra den annen part. Uansett om de to meklere er samkjørte eller mekler sammen for første gang, kan det oppstå situasjoner der de er uenige om meklingsprosessen - den ene er uenig i det den andre sier eller gjør. Skulle en slik situasjon oppstå er det behov for en pause straks, slik at de kan bli enige eller i alle fall respektere hverandres opptreden. Slike situasjoner bør meklerne på forhånd ha snakket om og ha avtalt et tegn for å be om pause. Etterarbeid for co-meklerne Taushetsplikten begrenser meklers mulighet for å diskutere meklinger med andre. Co-mekling er en fantastisk mulighet til å reflektere sammen med en annen mekler som også har vært med i prosessen uten å være begrenset av taushetsplikt. Boka Konflikt, mekling og rettsmekling har på side 315 et skjema for egenevaluerlig som også kan brukes som utgangspunkt for refleksjon mellom co-meklere. Meklerne bør i tillegg snakke om hvordan de fungerte sammen som et team. Et eksempel: To meklere hadde avtalt at én skulle være hovedmekler og én skulle være mer tilbaketrukket som stilte spørsmål til partene når vedkommende mente det var nødvendig for å få prosessen videre. Mot slutten ble sistnevnte i stuss om den første mekleren brukte for lang tid på de første fasene i meklingen slik at man ikke ville nå et resultat før dagen var omme. Sistnevnte tok derfor initiativ til å sette fart i prosessen og partene kom deretter fram til et resultat som alle var vel fornøyd med. Da meklerne skulle vurdere sitt samarbeid etterpå, ga hovedmekleren uttrykk for at han hadde vært ganske sint i den avsluttende delen av meklingen og følte seg overkjørt. Den andre mekleren beklaget at vedkommende ikke hadde tatt opp sin klare bekymring for framdriften i meklingen og at meklerne i en pause sammen kunne lagt en strategi for hvordan denne bekymringen skulle håndteres

16 B a r n e l o v s s a k e r Foto: Barneombudet Krever rett kompetanse i krevende saker Barneombud Reidar Hjermann mener at mange dommere mangler kunnskap og er lite interesserte i barnelovssakene. Samtidig forventes før sommeren en lovendring som minsker foreldrenes ansvar og heller overlater krevende overveielser til dommerne. Av Tage Borøchstein Etter vårens partilandsmøter ventes det at regjeringen vil foreslå en lovendring som gir domstolene adgang til å gi dom for delt bosted. Dermed gis dommerne muligheten til å beslutte en løsning som en av foreldrene ikke ønsker. Per i dag kan delt bosted bare avtales mellom foreldrene. Flere domstoler har tidligere framholdt at dette vil øke konfliktnivået i sakene siden partene ikke lenger trenger å møtes til megling. Dessuten krever delt bosted utstrakt samarbeid mellom foreldrene, noe som er lite sannsynlig når man ikke er enige i løsningen i utgangspunktet. Barneombud Reidar Hjermann er positiv til lovendringen. Det er ofte problematisk for barn å ha to hjem, men det er viktig å være obs på at det ikke trenger å være en fordeling på 50 prosent hver. Poenget er at delt bosted innebærer momenter for myndighet over barnet og flyttemuligheter som kan være bra av hensyn til barnets beste. Barneombudet ønsker imidlertid spesialisering for å sikre at det ikke er tilfeldig hvilken dommer som håndtere samværssaker. Det er min erfaring fra tiden som sakkyndig som gjør meg bekymret. En del dommere er åpenbart lite interesserte i barna og synes saken som skal behandles er unødvendig og masete. Dette har også kommet fram i møter Barneombudet har hatt med enkelte domstoler og flere sakkyndige. Hjermann understreker at han ikke mener at man bær være psykolog eller sosionom for å snakke med barn. Reidar Hjermann Tvert imot er de beste avhørene jeg har vært vitne til gjort av politifolk. Poenget er at også dommerne som har befatning med slike saker bør ha valgt å jobbe med barn, slik tilfellet er for andre yrkesgrupper. Barnekonvensjonen gir barn rett til å uttale seg og bli hørt i saker som angår dem, og da kreves det at de møter noen som kan kommunisere med dem og som har valgt å jobbe med sakene, sier Hjermann. Forsøk med spesialisering Jeg kan bekrefte at pilotforsøk med spesialisering på en rekke områder, deriblant samværssaker, er rett rundt hjørnet. Det sier Børge Trondvold i Domstoladministrasjonen. Flere domstoler har foreslått samværssaker og barnefordelingssaker som aktuelle spesialiseringsområder. Det har kommet fram under DAs kartlegging av aktuelle sakstyper for spesialisering. Også jusprofessor og leder for Barnelovutvalget, Asbjørn Strandbakken, har sagt at han mener interesserte dommere bør få spesialisere seg på dette området. Vi har ikke kommet langt nok i arbeidet til å si noe om effektene av en slik spesialisering, men kvalitet i saksbehandlingen og trivsel med oppgavene kan være eksempler på dette. Trondvold forklarer at en spesialisering vil bety at sakstypen som hovedregel behandles av et utvalg dommere i domstolen, og at disse dommerne får mulighet til ytterligere faglig fordypning på området. Styrking av kurstilbudet Dommerne vil få et bredere tilbud til å oppdatere seg på den nye barneloven i årene som kommer. Det sier avdelingsdirektør Carl August Heilmann i Domstoladministrasjonen (DA). Midler fra Barne- og likestillingsdepartementet (BFD) skal gi flere kompetansehevende tiltak som barnelovseminar for dommere og et pilotprosjekt for regionale seminarer hvor rettsaktørene kan møtes for å drøfte samarbeidsrutiner. Det er bevilget midler til åtte regionale samlinger for dommere, advokater og sakkyndige. BFD oppfordrer også til samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og regionkontorene deres for å spre kunnskap om familievernkontorenes tilbud. Rettsaktørenes kjennskap til dette kan bidra til at flere saker løses på et tidlig stadium uten bruk av domstolene, sier BFD i et brev til DA. Saksbehandlerne skal med Sorenskriver Randi Haukebø i Øvre Barneombud Romerike Reidar tingrett Hjermann hadde i ønsker mai ansvaret for det første barnelovkurset at bare de for dommerne saksbehandlere. som interesserer og seg praktisering for barnefordelingssaker av disse sett fra skal Temaene var saksbehandlingsreglene psykologens og advokatens ståsted. håndtere disse. Saksbehandlerne kan ha utstrakte oppgaver i disse sakene og da er kunnskap også om hvorfor ting gjøres og hvordan ting oppfattes, viktig. Både hos oss og mange andre har saksbehandlerne den første kontakten både med advokater og sakkyndige, samt private parter uten prosessfullmektig. Vi fikk inntrykk av at det er store forskjeller i hvordan sakene legges opp, også i den enkelte domstol, sier Haukebø. I denne sakstypen er det imidlertid ekstra utfordrende å få mest mulig ensartet praksis, da det også stilles ekstra krav til dommernes egenskaper ut over det strengt juridiske. Man må følgelig ha, innenfor akseptable rammer, rom for individuelle forskjeller. Det er likevel viktig for dommerne å få tilbakemelding. Derfor har Øvre Romerike tingrett hatt møte med to sakkyndige og to advokater for å få tilbakemelding både på hvordan vår domstol og den enkelte dommer fungerer. Fordelen med konkrete tilbakemeldinger er at man da ikke kan ta avstand fra generell kritikk med å si dette gjelder jo ikke meg, sier Haukebø. Saksbehandler Mona Kristiansen i Hedmarken tingrett mener kurset var veldig interessant og lærerikt. Det viste at arbeidet er ulikt organisert. Blant annet tok advokaten på kurset opp at det varierer fra dommer til dommer hvorvidt de vil benytte sakkyndig og på hvilken måte. Denne uvissheten gjør det vanskelig for advokatene å forberede parten på saken og rettsmøtene. De sakkyndige pekte på at deres mandat ofte varierer veldig Dette bør være detaljert, da det er deres verktøy i sakene. Spennende nordisk samarbeid Vi har aldri tidligere samarbeidet med noen andre land om jordskifte så dette er nytt og spennende. Dette forteller Trond K. Almås som er rådgiver i Domstoladministrasjonen (DA). Av Markus Iestra 25. og 26. mars ble det avholdt et nordisk møte mellom DAs Jordskifteenhet, Lantmäteriet fra Sverige og Lantmäteriverket fra Finland. Formålet for møtet var å finne ut på hvilke områder man kan samarbeide, og i tillegg utveksle erfaringer. Det er mange likhetstrekk mellom landene, men det er allikevel en ganske vesentlig forskjell. I Sverige og Finland er nemlig ikke jordskifte en domstol, men en forvaltning. Like endringer Erfaringer viser at endringer som skjer, skjer i alle tre landene, men til ulik tid. Da er det greit at vi samarbeider og ser sammen på disse endringene. For endringene skjer i alle land, det er det ingen tvil om, poengterer Almås. Møtet kom fram til at det er flere områder det kan være ønskelig med et samarbeid om, og det ble satt opp en oversikt over disse områdene. Selvfinansiert En av tingene som vi her i Norge synes er svært spennende er at Lantmäteriet i Sverige er selvfinansiert, og i Finland er de Det ble i det hele tatt mange innspill for alle å ta med seg hjem, sier hun. Hun mener saksbehandlerne kan spille en viktig rolle i saker etter barneloven. Det øker interessen og kunnskapen på feltet, noe som igjen gir brukerne bedre service og øker kvaliteten på vårt arbeid. En saksbehandler med delegert ansvar er også effektiviserende ved at dommerne får frigjort tid til de oppgavene bare en dommer kan gjøre. Saksbehandleren kan på sin side gjøre mange innledende avklaringer med parter, advokater og sakkyndige, sier Kristiansen. Børge Tronsvold sier at det blir forsøk med spesialisering i domstolene. Randi Haukebø i Øvre Romerike tingrett delegerer mange oppgaver til saksbehandlerne i barnelovsaker. delvis selvfinansiert. Her i Norge er vi derimot avhengig av store bevilgninger fra statsbudsjettet hvert år. Det er interessant å se på hvordan Sverige og Finland har fått til å bli mer uavhengig, mener Almås. I tillegg er Lantmäteriet i Sverige kommet veldig langt med å utvikle et nytt saksbehandler program. I Norge er vi i startgropa, slik at her har vi mye å hente ved å se på svenskene. Og vi allerede begynt å utveksle erfaringer, forteller Almås. Direkte relasjoner Møtet drøftet også viktigheten av å bygge relasjoner direkte mellom de forskjellige feltene innen jordskifte i landene, og fordelen med å ha et samarbeid på flere forskjellige nivå. Ved å knytte de med lik kompetanse sammen med hverandre får man et gunstigere utgangspunkt for å samarbeide, sier Almås. Alle de tilstedeværende på møtet var svært positive, og de mente at det er svært mye å hente på et nordisk samarbeid. Samarbeidet er utrolig spennende, og vi tror dette kan være svært nyttig for alle landene, sier Almås

17 j o r d s k i f t e d o m s t o l e n e s s k a n n e p r o s j e k t Tilgjengeliggjøring av kulturarven Når Lofoten og Vesterålen jordskifterett nå har ansvaret for at rundt kart blir skannet bidrar de til at jordskiftedomstolene kan gjøre denne kulturarven tilgjengelig for det norske folk. Av Åste R. Ruud Målet er at de skannede kartene skal gjøres tilgjengelig på internett, og at de skal kunne kobles til jordskiftesaker, sier prosjektleder for skanneprosjektet Tom Christensen. Han er senioringeniør ved Hedemarken og Sør-Østerdal jordskifterett. Kart i aldersklasser Kartene deles inn i tre aldersklasser; de eldre kartene som finnes i Riksarkivet, kart av mellomgenerasjon og grafiske kartfiler som nå produseres i den løpende produksjonen. Kartene som finnes i Riksarkivet er papirkart fra og teller om lag kart. Mellomgenerasjonen er også papirkart i perioden Det er disse kartene som ligger i skuffer og skap rundt om i jordskifterettene i Norge. Det er omlag slike kart. Etter 2002 har Jordskifteretten laget grafiske kartfiler som et av sluttproduktene når saker avsluttes, forteller Christensen. Vi prioriterer mellomgenerasjonen med kart i første del av skanneprosjektet. Det er flere grunner til det, blant annet er arkivsituasjonen dårligst for disse kartene. Vi kjører dessuten dette delprosjektet i egenregi. Dermed var det lettest å komme i gang, sier Christensen. Når kartene nå blir skannet og forsvarlig lagret, sikrer vi informasjonen til evig tid, legger han til. Parallelt med skanning av mellomgenerasjonen, føres det nå samtaler med Riksarkivet om skanning av de eldre originalkartene. Domstoladministrasjonen arbeider for tiden med en intensjonsavtale som tar sikte på å komme i gang til høsten eller vinteren i Riksarkivets lokaler. Dette delprosjektet håper vi å kunne gjennomføre på knappe 2 år. Dermed er det ikke veldig langt igjen før vi kan skilte med et komplett og tilgjengelig materiale, sier Christensen. Kulturminner blir tilgjengelige Stortingsmelding nr. 24 ( ) Tilgjengeliggjøring av kulturarven beskriver noe av bakgrunnen for Regjeringens nasjonale strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv slik: Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) muliggjør langt bredere og tverrfaglig tilgang til materialet for større deler av befolkningen enn hittil. Utviklingen av befolkningens adferd som brukere av IKT gjør materialet til en viktig ressurs i samfunnsutviklingen. Det er ikke bare de som eier eiendom eller har en jordskiftesak gående, som henvender seg til oss i dag. Vi har også mange henvendelser fra ulike historisk interesserte miljøer. Opplysninger om tidligere tiders eiendomsforhold er en viktig del av kulturarven, sier Christensen. Oppgaver for jordskiftedomstolene Før skanning av mellomgenerasjonskartene må hver jordskifterett må sette av tid, lete opp kart, gi kartnummer til kart som ikke er registrert, systematisere og dernest sende til Sortland. Det er laget egne trekasser for å sikre sendingene og hindre at kartene blir skadet. Dette er originalkart, så blir kartene ødelagt eller vi mister dem, er de faktisk borte for godt, forteller Christensen. Sendingene har gått som planlagt så langt. To medarbeidere jobber med prosjektet i Lofoten og Vesterålen jordskifterett. Prosjektmedarbeider Karl Laurits Olsen skanner de gamle jordskiftekartene på storformatmaskin og kobler dem til saken på nett. Ved noen jordskifteretter er de mindre kartene (A3- og A4-kartene) lagret i saksmappene. Når man likevel må finne fram sakene, er det nærliggende å skanne både rettsbok og kart. Ivar Grande Skogvoll arbeider med et prøveprosjekt hvor man skanner begge deler. Nå holder vi på med Nordland fylke og skal snart ta tak i det vi har fått tilsendt fra Lillehammer, sier de to. Totalt er det nå skannet rundt 7000 av mellomgenerasjonskartene. I mai sendte vi flere hundre kart, store og små kart fra hele Oppland, forteller Erling Thoen, avdelingsingeniør ved Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett, som har fått jobben med å pakke og sende kartene. Dette var kart vi hadde lagret fram til ca Småkartene (A4) ble sendt i mapper - de store kartene ble sendt i ruller i den spesiallagde trekassen, Jobben har egentlig ikke vært så stor, men jeg har gått gjennom alle kartene vi hadde og samlingen kart fra mellomgenerasjonen herfra ble komplett. Nyttig for publikum nyttig for oss Har du en eiendom og søker på gårds- og bruksnummer på kartportalen vår på jordskifte.no, skal du etter hvert få listet opp alle jordskiftesakene knyttet til din eiendom. Da kan du gå på kartet og eventuelt også finne rettsbøker som også er lagt inn de siste årene. Dermed er det for deg som publikum lettvint å få informasjon om eiendommen sin. Men det er også til nytte for oss, føyer Thoen til. Når vi får inn nye saker kan vi lettvint ta opp kartene for de aktuelle eiendommene og få en rask oversikt over for eksempel tidligere oppmerkede grenser. Thoen synes det er kjekt å kunne gå i kartskapet å se på kartet, selv om det ikke lenger er nødvendig. - Etter som alle kart blir tilgjengelig som grafiske kartfiler, vil det nok bli mindre bruk av kart i skap. Men foreløpig kommer vi nok til å beholde det manuelle arkivet, sier han. Prosjektet startet sommeren 2007 og høsten 2008 gikk det første kartet gjennom skanneutstyret i regi av jordskifteoverretten i Bergen. Januar 2009 overtok Lofoten og Vesterålen Jordskifterett på Sortland arbeidet. Prosjektet antas å være ferdig 2. halvår Alle foto: DA Fra venstre: Ivar Grande Skogvoll, Karl Laurits Olsen og Tom Christensen Karl Laurits Olsen skanner de gamle jordskiftekartene på storformatskanner Ansvar på manges skuldre Ansvar for å få prosjektet vel i havn hviler på landets 36 jordskifteretter. 13 er ferdige 23 gjenstår. En av jordskifterettene som akkurat har sendt den uerstattelige trekassen nordover er Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett på Lillehammer

18 j o r d s k i f t e d o m s t o l e n e s s k a n n e p r o s j e k t DA går nye veier: Samarbeider med studenter Som et ledd i rekrutteringsarbeidet har Domstoladministrasjonen (DA) gitt stipend til studenter som skriver masteroppgaver innenfor temaet jordskifte. Av Åste R. Ruud Uten de gamle kartene hadde vi ikke hatt en sjanse Nytt av året er at studentene som ble tildelt stipend, også måtte presentere masteroppgaven for DA og for jordskiftedommerne i Sør-Trøndelag jordskifterett. For studentene var dette en generalprøve før de skal presentere oppgaven muntlig for sensorene og andre inviterte gjester på Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) 19. juni Studentene fikk med seg mange verdifulle tips til den avgjørende presentasjonen. For tilhørerne var dette noen timer med faglig påfyll og en anledning til å bli kjent med noen engasjerte studenter. Fire studenter har presentert sine masteroppgaver i år, og tre av disse er allerede rekruttert inn i stillinger i DA og i jordskifteretten. Dette var så vellykket at jeg tror det blir enda flere som skriver masteroppgave om jordskifte neste år, avslutter Gjeten. - De gamle kartene vi får er flotte. Uten dem hadde vi ikke hatt en sjanse. For et par år siden fikk vi vår første cd med kart fra jordskifteretten. Det var lykken og de blir brukt. Dette sier Unni K. Berglund, avdelingsingeniør i Øksnes kommune. Når vi i kommunen skal fastsette en grense hvor det foreligger et eldre jordskiftekart, georefererer vi det gamle kartet og sampresenterer det med moderne kart. Dette betyr at vi finner minimum 3 4 punkt i både det gamle og i det nye kartet (fjell, hus eller andre faste punkt). Selv om det gamle kartet kanskje ikke er helt målestokkriktig over hele området, vil georefereringen strekke det gamle ut som et slags gummistrikk over det nye. Jo flere gode fellespunkter man bruker i georefereringen, jo riktigere blir sampresentasjonen, og en kan dermed lettere finne de opprinnelige grensenepunktene. Dersom vi ikke hadde de gamle kartene til jordskifte hadde vi ikke en sjanse, mener hun. Berglund får partene til å bruke jordskifteretten der dette er mest formålstjenelig. Dette skjer blant annet når vi er uenige med partene eller når vi ikke finner grensemerker. Vi kan uansett ikke avsi dom så det å benytte oss først og så ta saken inn for jordskifte er ikke økonomisk lurt. Av de ca 60 sakene vi har i året sender vi et par til jordskifteretten og i de fleste av de sakene vi merker benytter vi de gamle, skannede kartene vi får fra jordskifteretten, forteller Berglund. Fakta Status (mellomgenerasjonen kart) Fylker ferdige: Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Vest-Agder, Telemark og Troms. Under oppstart: Oppland Under avslutning: Nordland Antall 13 fylker gjenstår Prosjekt (mellomgenerasjonen) antatt ferdig i 2. halvår Målsettingene i Skanneprosjektet Unngå ytterligere slitasje og forringelse av originalkartene Sikre kartmateriellet mot brann og andre skader som kan føre til varig tap/skade Gjøre det enklere å distribuere kartene mellom sentral arkivbase og den enkelte jordskifterett. Etablere kobling mellom jordskifterettens arkivprogram og kartene På sikt etablere internettløsning som sikrer allmennheten enkel tilgang til kartene. Mer om tilgjengelighet av kulturarven på Om denne muligheten sier student, og nå førstekonsulent ved DA, Erik Gjeten følgende: Det var en enestående mulighet for oss studenter å få presentert produktet vårt for et publikum som har så stor kompetanse på feltet som DA og tilhørerne fra jordskifteretten har. Vi fikk mange faglige spørsmål og nyttige innspill og vi fikk anledning til å diskutere aspekter ved temaene. Dette var veldig oppmuntrende, sier Gjeten. Så bidrar dette også godt når jeg skal presentere masteren for sensorene på UMB. Presentasjonen av masteroppgaven har blitt til et masterseminar og er ikke lenger en presentasjon for få utvalgte. Mens det tidligere var det en håndfull fra klassen og 2-3 sensorer, har nå gruppen blitt større og med andre interesserte til stede, forteller Gjeten og legger til at det for studentene på Institutt for landskapsplanlegging skal avholdes et arrangement etterpå. Presentasjon av masteroppgaven har med andre ord blitt en større begivenhet for oss studenter. At DA satser på slike presentasjoner tror Gjeten gir oppmerksomhet til jobbmuligheter i jordskiftedomstolene på en svært positiv måte. Andre aktører som er på utkikk etter medarbeidere med Erik Gjeten sin kompetanse er blant annet Statens Vegvesen, Jernbaneverket, ulike konsulentforetak og kommuner. Gjeten mener at stipendet i seg selv er bra, men at det også er viktig at en så sentral aktør som DA viser så spesiell interesse. For studentene som skal ut i arbeidslivet tror jeg jordskiftedomstolene er like attraktive som de andre aktørene studentene vet om, bare de får nok kjennskap. Det mener jeg de får ved at DA er inne i masterprosessen på denne måten. Responsen var god da DA la ut en oversikt og en kort beskrivelse av masteroppgavene på jordskiftedomstolenes intranett. Allerede påfølgende dag meldte flere jordskifteretter sin interesse. Erik Gjeten 34 35

19 N y i k t - s t r at e g i f o r d o m s t o l e n e N y i k t - s t r at e g i f o r d o m s t o l e n e Store utfordringer, mange muligheter Teknologiutviklingen er viktig endringsdriver i samfunnet, også i domstolene. Hvis vi først erkjenner det, vekkes forhåpentligvis lysten til å mene og til å påvirke, sier avdelingsdirektør Olav Berg Aasen i Domstoladministrasjonen. Han håper at domstolene vil ha meninger om hvordan forslaget til ny IKTstrategi for domstolene treffer i forhold til deres arbeidshverdag, og behovet for endringer og fornying. Jeg er veldig opptatt av at IKT-strategien skal oppleves relevant og bidra til gode samtaler, rådslagning og omforente satsinger, sier han. Hvordan vil det være mulig å realisere den nye tvisteloven med trangere økonomiske rammer? Den nye tvisteloven er en underfinansiert reform. Nødvendige tilpasninger i LOVISA samt opplæring er finansiert. I tillegg er det bevilget noe midler til teknisk utstyr, i hovedsak øremerket til videokonferanseutstyr. Lovens intensjon favner imidlertid mye bredere, og forutsetter at løsninger for elektronisk samhandling og opptak/ lagring av lyd og bilde realiseres. Både samhandling og lyd og bilde arbeides med, men uten friske midler i 2010 vil arbeidet ganske enkelt stoppe opp. Det er blitt gitt ekstra midler til videokonferanser i år. Hvilke effekter har det? Flere domstoler, advokater og politi / påtalemyndighet gis anledning til å avvikle saker på en for samfunnet mer effektiv måte. Det gjør også at parter og vitner kan delta uten å måtte møte opp fysisk i domstolen. For særlig sårbare vitner kan dette være helt avgjørende for deres deltakelse. Det er ingen tvil om at bruk av videokonferanser på justisområdet er god samfunnsøkonomi. Tar den nye IKT-strategien hensyn til arbeidet med elektronisk samhandling i justissektoren? Ja, strategien omhandler effektiv samhandling i den såkalte straffesakskjeden, med politi og påtalemyndighet, og dokumentog informasjonsutveksling med advokater. Strategien uttrykker betydelige ambisjoner for elektronisk samhandling, men vi skal være oppmerksom på at realiseringen avhenger av mange forhold. På straffesaksområdet er den videre utviklingen helt avhengig av at politiet får fornyet systemløsningene på sin side. I forhold til advokatene er realiseringen helt avhengig av at domstolene tilføres friske midler. Av Erling Moe Hvordan vurderer du IKT-situasjonen i domstolene? I forhold til det daglige arbeidet i domstolene vil jeg si at situasjonen er tilfredsstillende. De grunnleggende tjenestene for saksbehandling og telefoni virker som forutsatt og støtteapparatet får svært gode tilbakemelding for sin serviceinnstilling og kompetanse. Hva mener domstolene? Ser vi framover står vi imidlertid overfor store utfordringer som i første rekke skyldes manglende økonomiske midler. Kontorstøtteverktøyene, i hovedsak tekstbehandling og epost, er i ferd med å bli utdatert og risikoen for utilsiktede avbrudd øker for hver dag. Også saksbehandlingssystemene lider under de stramme budsjettrammene. Forvaltning og videreutvikling må reduseres til et minimum. Dette er en skummel utvikling, særlig for LOVISA som vil være sentral i den videre utviklingen av saksbehandlingsløsninger for alle domstolene. Vi står overfor en situasjon hvor faren for at domstolenes IKT-løsninger forvitrer pga manglende vedlikehold. Rett på sak har stilt følgende spørsmål til medlemmer av Fagråd-IKT i domstolene: Hva er de viktigste tiltak på IKT-området i domstolene de kommende fire år? Sikre en kapasitetsmessig og sikkerhetsmessig robust teknisk infrastruktur som brukerne samtidig opplever som fleksibel i forhold til sine behov. Nye elektroniske tjenester som telefoni, dokument- og informasjonsutveksling, videokonferanser og behandling av lyd og bilde og kart, stiller store krav til den tekniske infrastrukturen. Domstolenes samhandling og informasjonsutveksling med omverdenen er i sterk utvikling. Dette krever også en videreutvikling av domstolenes internettportal. 1. Hvordan vurderer du IKT-situasjonen i domstolene? 2. Hva er de viktigste drifts- og utviklingstiltak på IKTområdet i domstolene de kommende fire år? Les svarene på neste side. Nye saksbehandlingsløsninger for jordskiftedomstolene og Høyesterett er også viktige tiltak. Domstolene og Domstoladministrasjonen (DA) må få nye saks- og arkivløsninger. Vi må også få til nye løsninger for analyse, statistikk og ledelsesinformasjon. Dette er et underutviklet område i domstolene. Leder for IKT-prosjektet Arvid Rosseland t.v. og avdelingsdirektør Olav Berg Aasen 36 37

20 N y i k t - s t r at e g i f o r d o m s t o l e n e Fortsettelse fra forrige side N y i k t - s t r at e g i f o r d o m s t o l e n e Administrasjonssjef Steinar Weseth, Oslo byfogdembete: 1. Mange har vært spent på hvordan det ville gå å legge teknisk drift til en ekstern tjenesteleverandør. Selve overføringen var etter min vurdering meget vellykket og etterfølgende daglig drift ser så langt ut til å gå bra. Det har tidligere vært en del misnøye med servicegraden fra Brukersenteret. Både når det gjelder responstid og kvalitet på svarene har det vært en merkbar forbedring. Brukersenteret kan friskmeldes. Det er også meget positivt med de utvidede åpningstidene. Arkitekturprosjektet som er satt i gang anser jeg som avgjørende viktig grunnlag for den fremtidige IKT-utviklingen i domstolene. Generelt begynner vi å ligge litt på etterskudd i forhold til utviklingen i sammenlignbare deler av samfunnet for øvrig. Vi kjører på etter hvert ganske gamle versjoner av operativsystemer og kontorapplikasjoner. Dette er noe som mange etter hvert begynner å bli opptatt av, særlig fordi de er blitt kjent med at nyere versjoner gir mulighet for ønskede tjenester som DA i dag ikke kan tilby. I forhold til elektronisk informasjonsutveksling er vi også i ferd med å komme i bakleksa. 2. Det aller viktigste er å få på plass løsninger for elektronisk dokumentutveksling. Her ligger et betydelig potensiale både med hensyn til tidsbesparelse, effektiv ressursutnyttelse og kvalitet. DA har så smått begynt på dette arbeidet, i første omgang mot advokater. På sikt må målet være å komme over på en fullstendig elektronisk plattform med elektroniske arkiver, elektronisk saksbehandling og elektronisk informasjonsutveksling med omverdenen. Lovisa inneholder etter hvert masse informasjon som er interessant for drift og ledelse av domstolene.i dag er denne informasjonen i praksis bare i begrenset grad tilgjengelig. Etter min oppfatning er det derfor helt avgjørende at man går til anskaffelse av et moderne statistikk- og rapporteringsverktøy. Tiden er inne til å se nærmere på driftskoordinatorrollen i domstolene. Den ble i sin tid utformet ut fra andre forutsetninger enn det som ligger i dagens IKT-miljø. Jeg tror vi går mot en utvikling hvor det vil være et utvidet behov for lokale IKT støttefunksjoner. Bjørnar Stokkan, lagdommer Hålogaland lagmannsrett: 1. Jeg vurderer IKT-situasjonen i domstolene som rimelig god. Kontorstøtteverktøyene fungerer godt, og LOVISA har vunnet terreng som et tjenlig arbeidsverktøy. Jeg er fornøyd med at DA tar selvstendige initiativ og følger opp så vel den løpende driftssituasjonen som behov for utvikling. 2. Det er mange drifts- og utviklingstiltak som er, og vil være aktuelle å gripe fatt i. Det arbeides for tiden med en ny strategiplan på IKT- området. Jeg vil spesielt legge vekt på at det når det gjelder drift bør stabilitet og kapasitet på serversiden og for de enkelte applikasjonene i arbeidsverktøyet prioriteres Service og support er viktige stikkord, og brukermedvirkning for å avdekke behov, feil og endringer er nødvendig. Steinar Weseth På utviklingssiden er det allerede er satt i gang flere prosjekt. Det er viktig å fullføre prosjektene som er igangsatt, og i den forbindelse må DA arbeide aktivt for å skape rom og behov for midler. Jeg vil særlig fremheve utvikling av samhandlingsaspekter, elektronisk samhandling mellom domstolene og andre aktører. Bruk av videokonferanser som verktøy i den daglige drift har stor betydning. Tom Vold, tingrettsdommer Stavanger tingrett: 1. Jeg mener vi er kommet godt i gang. Lovisa har etter min mening modnet, og fremstår nå som et stabilt og brukervennlig saksbehandlingssystem. Vi har tilgang til gode kontorstøtteapplikasjoner og lett tilgang til ekstern informasjon som f.eks. Lovdata. Videokonferanseutstyret som flere domstoler nå har fått er svært viktig. 2. Fra et brukerståsted mener jeg fortsatt oppdatering og feilretting av Lovisa vil være viktig. Det må utvikles nytt saksbehandlingssystem for jordskifterettene, og Høyesterett bør få et system som kan samhandle elektronisk med de øvrige domstoler. Oppgradering av Office-produktene vil nok også bli et tema i neste fire års periode. Generelt må det arbeides videre med IKT sikkerhet og forbedringer av infrastrukturen. Utvikling av et sektorovergripende system for elektronisk samhandling, herunder utveksling av strukturert informasjon, mellom aktørene i straffesaksskjeden vil ha stor betydning. Utvikling av en løsning for elektronisk samhandling mellom parter/advokater og domstolene i sivile saker, slik at f eks stevning og prosesskriv kan innleveres elektronisk, bør også prioriteres. Det vil også være viktig å ha fortsatt fokus på videokonferanseteknologien. Vi bør også se på tiltak, for eksempel regelendringer, som kan øke nytteverdien av videokonferanseutstyret. Jeg mener det også må utredes hvordan opptak av part- og vitneforklaringer best kan gjennomføres. Jeg håper også at trådløse nettverk, til bruk for blant andre prosessfullmektiger og journalister vil bli installert i flere tinghus. Janicke Vognstølen, konsulent Gulating lagmannsrett: 1. Det går i riktig retning. Det er viktig å huske på at det er gode grunner for at domstolene er forsiktig med å ta i bruk ny teknologi. Teknologien skal ikke styre domstolene, men skal tjene domstolene. Det var en stor overgang å komme fra verden utenfor og inn i domstolens IKT-verden, som virket både tungvint og gammeldags. IKT-utstyret fremsto mangelfullt og utdatert. For eksempel har regneark ikke vært tilgjengelig for alle. Mobil- og e-postkommunikasjon ble lite brukt. De siste årene har det skjedd en positiv utvikling, vi har til dels fått bedre utstyr og ikke minst opplever vi nå en satsing på heving av IKT-kompetansen. Det jeg opplevde som positivt som nybegynner var faktisk saksbehandlingssystemet Lovisa. Til tross for enkelte svakheter er det et godt system. Jeg opplever at frustrasjonen over Lovisa er todelt. Det er ikke alltid Lovisa som er problemet, men rett og slett manglende kunnskap i tekstbehandling. Lovisa blir heller ikke alltid oppgradert synkront med nye lover, krav og retningslinjer. Et godt eksempel er fornærmedes nye rettigheter i straffesaker. Lovisa var ikke forberedt på dette, og pr. dags dato er det fremdeles verken egnet arbeidsflyt eller riktige brev i Lovisa. Dette skaper en del frustrasjon og usikkerhet blant saksbehandlere. Sett utenfra oppleves nok rettssalene i Gulating håpløst gammeldags. De er ikke tilrettelagt for dataverdenen. Vi har ikke faste pcer i salene og heller ikke tilrettelegging for at eksterne aktører kan koble seg på strøm/internett. I kommunikasjon med brukere utenfor huset brukes brev, telefaks og telefon i utstrakt grad. Selv bruker jeg også tekstmeldinger og e-post i sammenhenger hvor det er hensiktsmessig. Dette er arbeidsbesparende for både dem jeg kommuniserer med og meg selv. Når for eksempel meddommere ikke svarer på innkallingen de får pr. post, sender jeg en påminning pr. tekstmelding, og da svarer de som oftest med en gang. 2. Når det gjelder utviklingstiltak på IKT-området må det avveies mellom kvalitet og effektivitet. Det er også en utfordring å prioritere, det er mange ønsker og behov i forhold til de ressurser vi rutter med. Det er store ambisjoner i strategien som legges frem til Samtidig som Lovisa skal videreutvikles skal det også på plass nytt saksbehandlingssystem for jordskiftedomstolene og Høyesterett. Det skal tilrettelegges for økt elektronisk informasjonsutveksling internt i domstolsapparatet og eksternt med andre aktører. Vi skal både få samspill mellom ulike fagsystemer, for eksempel ledelsesinformasjonssystem, og ivareta særbehov som egne teknologiske løsninger for jordskiftesomstolene. Domstolene står overfor en rekke utfordringer med hensyn til å ta i bruk ny teknologi for lyd og bilde. Det er veldig viktig at domstolene sikter mot styrket kompetanse og brukerstøtte. Uten det blir teknologien lite verdt. IKT- arkitekturen som nå blir lagt skal gjøre det overkommelig å innføre, endre eller skifte ut enkeltløsninger uten at alt annet går i stå. Arkitekturen må gjøre oss robust i forhold til endringer i rammevilkår, virksomhetsstrategi og organisering. Bruk av IKT krever ny kompetanse på alle nivåer i domstolene. Lederne trenger strategisk IKT-kompetanse, og medarbeiderne på alle nivåer trenger praktisk kompetanse for å kunne utnytte tekno-logien på en rasjonell måte. Dette vil kreve en holdningsendring hos mange, både på ledernivå, blant dommerne og på saksbehandlernivå som det er viktig å ikke ta lett på. Jeg er også opptatt av retningslinjene for rollen som driftskoordinator i domstolene og rollen som superbruker. Disse rollene skal ivareta viktige behov i organisasjonene, men har til nå vært litt bortgjemt og underordnet. Foto: Arild Westad Janicke Vognstølen 38 39