Monika Peetz. mellom ugress og roser

Transkript

1

2 Monika Peetz TIRSDAGSDAMENE mellom ugress og roser en roman oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO

3 Originaltittel: Die Dienstagsfrauen zwischen Kraut und Rüben av Monika Peetz Oversetter: Benedicta Windt-Val 2013 by Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co. KG, Cologne/ Germany Published by agreement with the Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN e-bok Omslag: kitty ensby grafisk design Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim

4 Til Pia og Paula Rehklau

5 Kapittel én Det hadde virket så enkelt: ta av dørene, trekke ut skuffene, løfte opp rammen av bjørketre og bære den i snilefart ned trappene. Skritt for skritt. 42 trinn. Og derfra var det bare et par meter bort til flyttebilen. Den lille leiligheten, den evinnelige jakten på en parkeringsplass. Bråk og forurensning. Kiki hadde hatt mange gode grunner til å flytte vekk fra Eigelstein i Köln. Men nå, midt i flyttesjauen, husket hun ikke en eneste av dem. Og hvor ble det av Max? Hvor lang tid kunne det ta å kjøre Greta til farmor og farfar? Foreldrene til Max hadde gått med på å passe det sytten måneder gamle barnebarnet sitt på flyttedagen. Etter at Max hadde fullført designstudiet, påtok han seg av og til oppdrag for farens firma. En eksplosiv motytelse. «Det er med dem som med Krig og Fred,» sa Kiki alltid. «Mye krig, lite fred. Våpenstillstand forekommer bare når de får lov til å passe Greta.» Farmor og farfar Thalberg hadde et anspent forhold til sønnens samboer, som hadde slått ned i livet til sønnen deres som lyn fra klar himmel. Grunnen til at Max var så sen, var antagelig at de bombarderte ham med gode råd og argumenter for å få ham til å tenke over denne flyttingen en gang til. Kiki var glad for at Tirsdagsdamene hadde støttet henne i forbindelse med flyttingen. En svettedryppende Caroline hjalp henne med å bære ned kommoden, Eva skrudde

6 bokreolene fra hverandre, og Judith pakket det kaotiske virvaret av Kikis eiendeler i kartonger. Bare Estelle, som var den som lignet mest på en profesjonell flyttemann i den ettersittende overallen sin, var forsvunnet. Antagelig var hun på kjøkkenet for å sjekke om den medbrakte champagnen hadde nådd den rette temperaturen for en pause. «Alle gjør det de føler at de kan best,» hadde Kiki foreslått. Estelle kunne ikke mye og ville enda mindre. Vanligvis ville den rike apotekerfruen ha skyldt på familiære forpliktelser lenge før noen hadde rukket så mye som å uttale ordet flyttehjelp. Men etter at stesønnen Alexander og medfølgende stesvigerdatter hadde flyttet til Köln for å hjelpe Estelles mann med å drive forretningen, forekom en hvilken som helst flyttesjau henne langt mer tiltrekkende enn et familietreff. Et opphisset stemmesurr trengte opp til dem fra gaten. Nede på fortauet drøftet Zekeriya, Kikis tyrkiske nabo fra brudesalongen, og kundene til bookmakeren ved siden av, beste måte å laste flyttevognen på. Egentlig hadde de vordende veddeløpsmillionærene bare samlet seg ute på gaten for å ta seg en røyk. Men det hindret dem ikke i å gi uttrykk for svært bestemte oppfatninger. Det var ikke noe å vedde om denne tidlige søndagsmorgenen, men desto mer å skravle om. Zekeriya påsto at han hadde diesel i blodet, og derfor hadde han nødvendigvis rett. Bestefaren, faren, broren og samtlige onkler og svogere arbeidet med import og eksport. Det hadde vært en ære for ham å skaffe Kiki og Max en lastebil til en svært gunstig pris. Bortsett fra en kartong med ti «Lysbilde vannfall med realistisk 3D-bevegelseseffekt» var

7 lasterommet tomt. Fremdeles. Kiki og Caroline hadde satt seg fast med kommoden i den første svingen i trappeoppgangen. De kom seg ikke videre, uansett hvor mye de bannet og jamret, snudde og vendte på den. Kiki var klemt fast mellom gelenderet og kommoden. Vekten tok hardt på underarmene hennes. De kom hverken frem eller tilbake. «Flytte på landet? For noe tøv!» skjente hun. «Hvilken djevel var det som hvisket meg i øret at jeg måtte gi livet mitt en ny vri? Jeg klarer jo ikke engang svingen i trappeoppgangen!» «Rent teoretisk kan dette monsteret aldri ha befunnet seg i leiligheten din,» stønnet Caroline, mørkerød i ansiktet. Med sine siste krefter presset hun kommoden litt oppover. «Mer til venstre. Til venstre. Hånden min!» brølte Kiki. Kanten på kommoden skar seg inn i håndflaten. «Hvem sier at man ikke kan oppdra barn i en byleilighet? Kanskje til og med i en trappeoppgang om det skulle vise seg nødvendig,» stønnet hun. Caroline ble mer og mer fortvilet. «Gjør noe! Snu!» «Det går ikke,» svarte Kiki. «Jeg sitter fast!» De paniske stemmene deres klang helt ned på gaten. «Dere burde ha satt kommoden på høykant,» kommenterte Judith et sted i bakgrunnen. Hun skjønte ikke at det eneste de ikke hadde bruk for i denne situasjonen, var gode råd. Edene og forbannelsene Caroline øyeblikkelig lot hagle ned over henne, var bare en svak avglans av den røffe omgangstonen som Carolines klienter førte med seg inn på kontoret til forsvarsadvokaten sin. Lenger nede i trappen gjorde de selvoppnevnte flytteekspertene på fortauet seg klar til å vise sin snart forhenværende nabo Kiki hvordan det

8 skulle gjøres. Med hensyn til kommode. I teorien, i det minste.

9 Kapittel to Judith flyktet inn på soverommet. Til Estelle. Hun hadde barrikadert seg i det innerste hjørnet og forsøkte å gjøre seg så usynlig som mulig mens tredje verdenskrig brøt ut i trappeoppgangen. «Jeg skulker ikke,» forsvarte Estelle seg for sikkerhets skyld. «Jeg prøver bare å finne den beste måten å transportere potteplantene på.» Omsorgsfullt svøpte hun en overdimensjonert, piggete kaktus inn i bobleplast. «Ellers får vi den ikke ned,» forklarte hun. «Ja, med mindre du føler for noen botaniske tatoveringer, da.» «Jeg er forbauset over at den i det hele tatt har overlevd her hos Kiki,» bemerket Judith. «Kiki har aldri vært interessert eller hatt grønne fingre.» Estelle var ikke i tvil om forklaringen: «Den minner om en dildo. Det er sikkert derfor.» Kikis appetitt på menn var legendarisk blant Tirsdagsdamene. Men etter at hun var blitt kjent med den tretten år yngre Max Thalberg og hadde fått barn, var alt blitt annerledes. Storbyjenta hadde bestemt seg for å legge det gamle livet bak seg. Adjø til lange kvelder på Brüsseler Platz, farvel til Hallmackenreuther restaurant, kultursenteret E-Werk, Six Pack og King George, ha det til Coffee to go, ikke mer Tirsdagsdamene. Og alt dette for et høyere formål. «Greta skal ikke vokse opp i byen og tro at melken kommer fra kjøledisken i supermarkedet,» erklærte Kiki

10 som forklaring på den radikale beslutningen. Honoraret som hun hadde fått for designoppdraget for kaffehuskjeden Coffee to go, investerte hun i et nytt liv. Kiki og Max var de lykkelige nye eierne av et banklån og et oppussingsobjekt i form av en gammel skole med tilstrekkelig tomt til at drømmen om en kjøkkenhage kunne realiseres. I Mecklenburg-Vorpommern. Det var det eneste den lille familien kunne skrape sammen nok midler til å kjøpe. «Nitti minutter til Berlin, nitti minutter til Hamburg, nitti minutter til havet,» sa Kiki begeistret. Avstanden mellom Köln og det nye bostedet deres snakket hun ikke så mye om. Kiki hadde oppdaget den gamle skolebygningen på en reise i området. Bak huset lå det en tomt på tre og et halvt mål med gamle frukttrær, egen adkomst til en innsjø, en malerisk fiskerhytte og en ruin av en låve som burde ha vært revet. Men hvorfor rive ned noe som man kunne gjøre noe ut av? Kiki hadde blitt begeistret for det historierike stedet ved første blikk. Banken ble dessverre ikke på langt nær så begeistret. Frilansarbeider? Ingen fast inntekt? Ennå ikke gift? Og egenkapitalen var det alt? Det Kiki hadde ansett som en umåtelig rikdom, fremkalte bare et trett smil i sparebanken i Eigelstein. Selv Kikis strålende forretningsidé å gjøre skolen om til et frokostpensjonat for stressede byfolk og økoturister hadde ikke overbevist tallfetisjistene i banken. Det var Estelles tilsagn om å leie et bestemt antall værelser for et halvt år til et av veldedighetsprosjektene sine som til slutt gjorde banken mildere stemt. Det skyldtes først og fremst at Estelle var villig til å garantere dette tilsagnet med en forhåndsbetaling. Estelle var begeistret over utsikten til å sende barn fra vanskeligstilte familier på