Balkan Europas kruttønne Elisabeth Bakke, Instituttt for statvitenskap

Transkript

1 Balkan Europas kruttønne Elisabeth Bakke, Instituttt for statvitenskap Trykket i Schola (årgang 2) Nr 4/1994: Jugoslavia ble i sin tid beskrevet som landet med seks republikker, fem nasjoner, fire språk, tre religioner, to alfabet og en jugoslav Tito. I dag rives Jugoslavia fra hverandre i en krig som er like blodig som den er uforståelig for folk flest. Historien kan gi et inntak til å forstå hvorfor det er så vanskelig å få til en løsning, og hvorfor den homogene nasjonalstaten ikke er en god modell på Balkan. Historiens betydning skal likevel ikke overdrives. Krigen på Balkan var slett ikke uunngåelig, eller en naturlig følge av nedarvet hat mellom folkeslagene. Kriger oppstår ikke av seg sjøl det er alltid noen som starter dem. Og her var det ukloke politikere på mer enn en side av konflikten. Hatet mellom folk blir en unnskyldning for de krigførende partene, og en grei forklaring for oss andre. De mange blandingsekteparene i det tidligere Jugoslavia forteller en annen historie, historien om et tålig bra forhold før krigen. I folketellingen fra 1991 oppga 36,3 prosent av Jugoslavias 23,7 millioner innbyggere serbisk nasjonalitet. 19,7 prosent sa de var kroater, 8,9 prosent etniske muslimer (bosniere), 8,7 prosent albanere, 7,8 prosent slovenere, 6,0 prosent makedonere, 2,6 prosent montenegrinere og 1,9 prosent ungarere. I tillegg kommer minoriteter som utgjorde under 1 prosent av befolkningen. De største var sigøynere, tyrkere, slovaker og rumenere, hver med en befolkning på mellom og Det var også mindre grupper bulgarere, vlaher (rumensk dialekt), rusiner (ukrainsk dialekt), tsjekkere, italienere og ukrainere. Restkategorien jugoslav omfatter både barn fra blandete ekteskap og andre som så seg tjent med en slik merkelapp. Bare de folkeslagene som hadde sin egen republikk var offisielt definert som nasjoner (etniske muslimer først fra 1967), de øvrige var nasjonaliteter. Disse ulike folkegruppene bor vevd inn i hverandre. Prizren i Kosovo har f.eks. en blandet befolkning av albanere, serbere, tyrkere og sigøynere. Sarajevo er et annet eksempel på en by med blandet bosetting, der serbere, kroater og etniske muslimer har levd side om side, gått på de samme skolene og giftet seg med hverandre. Jugoslavia var inndelt i seks republikker Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Serbia, som hadde to autonome provinser under seg Vojvodina og Kosovo. Av republikkene var bare Slovenia noenlunde nasjonalt enhetlig med over 90 prosent slovenere, mens Bosnia-Hercegovina var den i særklasse minst enhetlige. Grensene mellom republikkene fulgte ikke nasjonale grenser. Den viktigste grunnen var at det faktiske bosettingsmønsteret gjorde det umulig å unngå minoriteter uansett hvor grensene ble trukket. Men i tillegg sørget kommunistpartiet etter 2. verdenskrig for serbiske minoriteter i alle republikkene, dels gjennom manipulering med grensene, dels gjennom bosettingspolitikken, bl.a. i Vojvodina. Hensikten var å minske serbernes muligheter for dominans. Oppsplitting av Jugoslavia etter republikkgrenser er derfor ingen god idé utfra en argumentasjon om nasjonal selvbestemmelse.

2 2 Slavisk innvandring Det er en viss uenighet mellom forskerne med hensyn til når slaviske stammer ble dominerende på Balkan. Innvandringen startet i tidsrommet e.kr. Slaverne kom sannsynligvis fra området mellom elvene Bug og Dnepr i dagens Ukraina. Bysantinske kilder forteller om to slaviske grupper nord på Balkan på midten av 500-tallet, slaveni og ante. Forskerne tror de første er serbernes og kroatenes forfedre, de siste bulgarernes og makedonernes. Innvandringen skjøt fart etter at avarene begynte å gjøre seg gjeldende i dagens Ungarn rundt 570 e.kr. Slaverne fortrengte tidligere dakiske, illyriske og trakiske stammer, som vi vet lite om etnisk og språklig, siden ingen skriftlige kilder har overlevd. Albanerne hevder å være etterkommere etter illyrerne, men påstanden har tvilsom vitenskapelig status. De slaviske stammene øst og sør på Balkan ble på et tidlig tidspunkt lagt under bulgarerne, et tyrkisk folk. I løpet av et par-tre hundreår ble de bulgarske herskerne assimilert inn i kulturen og språket til sine slaviske undersåtter. Serber og kroat er antagelig ord med opprinnelig iransk rot. Man tror at to iranske grupper la under seg de slaviske stammene nord og vest på Balkan og ble assimilert inn i sine undersåtters kultur på tilsvarende måte som bulgarerne. Vi vet mindre om serberne og kroatene enn om bulgarerne på denne tida, fordi disse gruppene var mindre i kontakt med Bysants. Det er imidlertid lite som tyder på at serbere og kroater var etnisk atskilte stammer allerede på tallet. Religion og nasjon Identiteter formes og endres over tid. Nasjonale identiteter er ikke forutbestemt, men skapes gjennom historien. Viktige faktorer i utkrystalliseringen av identiteter er migrasjon, religiøs omvendelse, krig og erobring. Identiteten, vi-følelsen, står alltid i motsetning til noe; vi har noe felles som de andre ikke har. Hva som fungerer som fokus for nasjonal identitet varierer på Balkan står religion sentralt. Det er imidlertid ikke religionen som religion som er viktig, men religion som referanseramme og kulturelt feste. Om folk flest er troende eller ikke, er i den sammenhengen uvesentlig. De tre sentrale nasjonene i Bosnia-konflikten (serbere, kroater, bosniere) snakker tilnærmet samme språk, og de språkforskjellene som er, følger ikke nasjonsgrensene. Serberne er tradisjonelt ortodokse kristne, kroatene er katolske, mens bosnierne er muslimer. Bosnierne kalles etniske muslimer, for å understreke at det er snakk om en nasjonal identitet. Arbeidet med å omvende de slaviske folkene på Balkan til kristendommen skjøt fart etter at munkene Kyril (Konstantin) og Methodius skapte kirkeslavisk, det første slaviske skriftspråket rundt 865 e.kr. Det endelige bruddet mellom katolsk og ortodoks kristendom kom først i Delelinjen mellom de to innflytelsessfærene gikk tvers gjennom Bosnia, med serberne på den ortodokse siden av delelinjen og kroatene på den katolske det siste etter noe vakling. I Dalmatia og Bosnia eksisterte ortodokse og katolske kirker lenge side om side. De lærde strides om den religiøse situasjonen i Bosnia før Ottomanerne. Det er på det rene at det fantes en egen bosnisk kirke på tallet. Om kirken var dualistisk, eller katolsk med visse avvik når det gjelder praksis, er uklart. Den amerikanske historikeren John Fine har ved studier av originalkilder kommet til sistnevnte konklusjon. Fine tror mye av grunnen til at bosnierne (og albanerne, for den del) ble omvendt til Islam under Ottomansk styre i langt større grad enn andre, var at kristendommen ennå ikke hadde fått særlig fotfeste blant folk.

3 3 Skiftende grenser De slaviske gruppene kom i varierende grad under Bysantinsk herredømme. Under Heraclius ( ) strakte Bysants seg langs hele Adriaterhavskysten opp til Istria og fulgte grovt sett Sava-Donau-linjen grenseområdet par excellense i Balkans historie til Svartehavet. Utover på 800-tallet fikk Bysants konkurranse fra det bulgarske riket, og grensene for Bysants gikk da nord for dagens Makedonia. Makedonia forble et grenseområde de neste hundreårene, snart under Bysants, snart under bulgarsk eller serbisk herredømme, avhengig av krigslykke og giftemålsallianser. Den greske innflytelsen i denne perioden var betydelig, både i arkitektur, kunst, kultur, administrasjon og politikk. Bysants bidro til en hellenisering av den slaviske befolkningen i sørlige deler av den tidens Makedonia (dagens Makedonia, pluss områder i dagens vest-bulgaria, og området nedover mot Thessaloniki). Opprinnelig hadde mange av byene på Balkan også greske minoriteter. Disse er nå stort sett assimilert. Fra 1100-tallet og fram til ca 1400 eksisterte det mer eller mindre uavhengige serbiske, bulgarske og bosniske stater, mens kroatene hadde sin uavhengige periode litt tidligere, ca Det var også i denne perioden det ble opprettet nasjonale serbiske og bulgarske ortodokse patriarkat. De ulike middelalderstatene har spilt og spiller en vesentlig rolle for mytedannelsen og den nasjonalistiske argumentasjonen, særlig når det gjelder de naturlige grensene. Her betyr middelalderstatene ofte motstridende territoriale krav. Det serbiske middelalderriket under tsar Stefan Dusan (den eneste serbiske keiseren) strakte seg f.eks. fra Donau til Salonika (Thessaloniki) og omfattet dermed hele Makedonia, inkludert den greske delen, Kosovo, mesteparten av Albania og halve Hellas. Kosovo var kjerneområdet for staten, og serberne gjør fortsatt krav på området på nasjonalt grunnlag, trass i at Kosovo i dag har nærmere 90 prosent albansk befolkning. Den tyrkiske fare Bysants ble gradvis svekket, bl.a. av korstogene, og bukket under etter at tyrkerne tok Konstantinopel i Da hadde store deler av Balkan allerede vært under Ottomansk herredømme i over 60 år. Det siste området på Balkan som falt under tyrkisk herredømme var Bosnia i Store deler av den ungarske slette, inkludert Buda og Pest (den gangen to byer) falt til Ottomanerne i slaget ved Mohacs i Men etter den mislykkete beleiringen av Wien i 1683 måtte de trekke seg tilbake til Sava-Donau-linjen år under tyrkisk herredømme satte spor, både i kultur, mattradisjoner, politiske og administrative tradisjoner, økonomisk struktur, og ikke minst når det gjelder folkesammensetningen. Millet-systemet er viktig for å forklare den ortodokse kirkens betydning for serbisk nasjonal identitet. Hver av kirkesamfunnene (et millet) hadde ansvar for skatteinnkreving og administrasjon av sine egne. Gjennom legender og ballader ble minnet om serbisk storhetstid holdt levende innenfor kirken, som fungerte som nasjonalt fokus gjennom 500-årsnatta. De store tyrkiske minoritetene i mange byer på Balkan er en arv fra denne tida, men viktigere er den permanente flyttingen av det serbiske befolkningstyngdepunktet nordover til Beograd fra området rundt Sandzak, Kosovo, Nis og nordlige Makedonia. Den serbiske befolkningen i Kroatia og Vojvodina stammer hovedsakelig fra de store folkevandringene i denne perioden. Albanerne flyttet på sin side inn i Kosovo i stort antall i samme periode.

4 4 Bosnia var på mange måter et ingenmannsland mer enn et grenseland; vanskelig tilgjengelig, økonomisk tilbakeliggende og kulturelt primitivt. Store deler av befolkningen i Bosnia ble omvendt til islam, men ikke alle, noe som skapte grunnlag for nye skiller og nye identiteter. Denne flekkvise omvendingen er en av grunnene til at folkeslagene bor vevd inn i hverandre i Bosnia; det å være ortodoks kristen ble ensbetydende med å være serber, katolikker var automatisk også kroater, mens muslimene hadde problemer med å identifisere seg med noen av delene, siden de ikke delte det nasjonale fokus, religionen. Kroatene kom tidlig under ungarsk innflytelse. Personalunion med Ungarn ble etablert allerede i 1102, og en kroatisk stat gjenoppstod ikke før uavhengighetserklæringen sommeren Mens serberne hovedsakelig hadde blikket vendt sør- og østover, gikk kroatenes kulturelle, økonomiske og politiske bånd vest- og nordover. Dalmatia var under venetiansk innflytelse og/eller kontroll store deler av middelalderen, med unntak av Dubrovnik. Slavonia var sterkere integrert i Ungarn enn den sør-vestlige delen av Kroatia. Adelen i denne delen av Kroatia spilte en sentral rolle da Ungarn-Kroatia kom under Habsburg-herredømme fra Kroatene (og slovenerne) har som følge av denne vestlige tilknytningen helt andre politiske, økonomiske og administrative tradisjoner enn de andre folkeslagene i det tidligere Jugoslavia. Jugoslavia Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia fra 1929) ble til i 1918 ved at Kongedømmene Serbia (inkludert Makedonia etter 1913) og Montenegro ble slått sammen med de tidligere Habsburg-landene Kroatia, Slovenia og Bosnia (annektert 1908). Den serbiske administrasjonen ble utvidet til også å omfatte de tidligere Habsburg-områdene. Dette likte kroatiske ledere dårlig. Det ble ikke bedre av at de serbiske partiene med støtte fra slovenere og bosniere trumfet gjennom en svært sentralistisk konstitusjon, som for godt mål ble vedtatt på den serbiske nasjonaldagen (Vidovdan 28. juni) Kroatene ønsket, og mente at de hadde blitt lovet, autonomi. Partimønsteret i mellomkrigstida fulgte nasjonale linjer, bare kommunistpartiet (forbudt 1921) hadde oppslutning på tvers av skillene. Forsøket på demokrati endte i et blodbad i parlamentet i juni 1928, påfulgt av den serbiske kong Alexanders statskupp i januar Han videreførte sentralismen. Det kroatiske fascistiske Ustasja-regimets behandling av den serbiske minoriteten under 2. verdenskrig skapte mye vondt blod. Men også de serbiske tsjetnikene hadde sine svin på skogen folkemordet foregikk på begge sider. Både serbere og kroater henviser til krigen når de skal begrunne mistillit til hverandres behandling av egne landsmenn. Kommunistenes nasjonalitetspolitikk etter krigen var mindre serbisk-vennlig, men likevel sterkt sentralistisk fram til slutten av 1960-årene. Økonomisk økte gapet mellom det tilbakeliggende sør og det mer utvikla nord, trass i bestrebelsene på utjevning. Økonomiske forskjeller og nasjonale skillelinjer var sammenfallende. I tillegg kom at nasjonalitet ble eneste legitime interesse i et system der alle andre samfunnsinteresser var utelukket fra den politiske prosessen, særlig etter at Jugoslavia i 1974 ble en mer eller mindre en reell føderasjon. Samtidig var republikkene blitt enda mindre nasjonalt homogene enn de var i 1945 som følge av flytting og skjevheter i fødselstallene.

5 5 Nasjonal løsrivelse Oppsplittingen av Jugoslavia fra 1991 ble begrunnet utfra nasjonal sjølråderett, men det var langt mellom ideal og realitet. Ingen av republikkene var nasjonalt homogene, og samtlige har større eller mindre problemer med protester fra minoritetsgrupper. De nasjonale lederne viser ingen vilje til å gi minoritetene det de krever for seg sjøl. Et overveldende flertall av serberne i Krajina (Kroatia) gikk inn for tilslutning til Serbia. I Makedonia og Kosovo gikk albanerne inn for uavhengighet. De har alle talt til døve ører. Sterkest har konflikten vært i Bosnia, og det er der bosettingsmønsteret er mest innfløkt. Her argumenterer plutselig både serbere og kroater for deling etter nasjonale linjer, men det er i praksis umulig, uten å tvangsflytte eller ta livet av folk. Det er det som har vært den brutale virkeligheten i Bosnia-Hercegovina. Det burde være klart for ethvert tenkende menneske at homogene nasjonalstater på Balkan ikke er løsningen. Konflikten er imidlertid ikke uløselig. Det er mest et spørsmål om romslighet og kompromissvilje, respekt for nasjonale ulikeheter og menneskelighet hos politikerne, egenskaper som dessverre har vært sørgelig mangelvare hos de fleste av partene. Litteratur: Svein Mønnesland: Før Jugoslavia og etter, Sypress forlag, Oslo John V.A. Fine Jr.: The Early Medieval Balkans, Ann Arbor, The University of Michigan Press 1991, og The Late Medieval Balkans, Ann Arbor, The University of Michigan Press Barbara Jelavich: History of the Balkans. Eighteenth and nineteenth century og Twentieth century, (to bind) Cambridge University Press, Cambridge Anthony D. Smith: The Ethnic Origins of Nations, Blackwell, Oxford UK & Cambridge USA 1986.