Bjørn D. Nistad HISTORIE

Transkript

1

2

3 Bjørn D. Nistad UKRAINAS HISTORIE

4 Vidarforlaget 2017

5

6 Grenselandet og dets tilhørighet til den russiske sivilisasjon Ukraina betyr grenseområde, og foreliggende fremstilling er et forsøk på å skrive historien til grenseområdet der den russiske ortodokst kristne sivilisasjon møter det katolske Europa, primært representert ved Polen. Fremstillingen er basert på en oppfatning om at dette grenseområdet og menneskene som har bodd der, alltid har tilhørt den russiske sivilisasjon, først og fremst på grunn av befolkningens ortodokse tro, og at det har vært Russland eller Sovjet-Russland som opp gjennom historien har reddet lillerusserne/ukrainerne fra fysisk eller kulturell utslettelse. Den første russiske staten, det såkalte Kievriket, som hadde sin storhetstid på 1000-tallet, var en østslavisk statsdannelse basert på ortodoks kristendom og felles språk og kultur. Indre splid og mongolenes invasjon på 1200-tallet gjorde at denne statsdannelsen gikk under. I vest ble arven etter Kievriket videreført av fyrstedømmet, og senere kongedømmet, Galicia-Volynia, som omkring 1300 var et mektig rike. På 1300-tallet kom Galicia-Volynia imidlertid under polsk-litauisk herredømme, og i de følgende århundrene skulle den ortodokse østslaviske befolkningen i Polen-Litauen (som fra 1569 utgjorde en felles stat) føre en fortvilet kamp for å bevare sin tro og kultur. Bare storrusserne klarte å skape en stat som maktet å forsvare den russiske sivilisasjon mot ytre fiender. På 1500-tallet dukket kosakkene opp på steppen nord for Svartehavet. Disse krigerne til hest sloss ikke bare mot de muslimske tatarene, men opptrådte også som forsvarere av interessene til den ortodokse befolkningen i Polen-Litauen. På 1640-tallet førte et stort kosakkopprør til etableringen av en slags kosakkstat som omfattet store deler av dagens

7 Ukraina. For å hevde sin frihet overfor polakkene og andre fiender måtte kosakkene i 1654 stille seg under den russiske tsarens beskyttelse. Og i de følgende årene ble kosakkoverklassen innlemmet i den russiske adelen og kosakkselvstyret avviklet. Ukrainske historikere har fremstilt kosakkene som skaperne av en ukrainsk stat, som de mener ble undertrykt av Tsar-Russland. Hadde kosakkoverklassen lyktes i å skape en kosakkstat, ville denne imidlertid ha blitt en føydalistisk form for stat basert på hensynsløs undertrykkelse og utbytting av bondebefolkningen, og det hadde blitt nødvendig å opprettholde en kostbar krigsmakt til vern mot ytre fiender. For bondemassene var det da bedre å komme under tsarens styre. På slutten av 1700-tallet likviderte Russland, Preussen og Øster rike Polen-Litauen som stat. Dette innebar at mesteparten av de hvite- og lillerussiske områdene som en gang hadde inngått i Kiev riket, kom under Moskvas kontroll. Den østslaviske befolkningen i Galicia havnet imidlertid under østerriksk styre. Både i Tsar-Russland og i Det habsburgske imperium (Østerrike) var bøndene livegne og gjenstand for grov utbytting. I Habsburgimperiet var den ortodokse østslaviske befolkningen også presset av den polske godseieradelen og den katolske kirken, som truet østslavernes religion, språk og kultur. Som svar på den polske utfordringen, og på oppfordring fra habsburgske myndigheter, utviklet galiciske intellektuelle på slutten av 1800-tallet en ekstrem nasjonalisme som ikke bare rettet seg mot polakker, men paradoksalt nok også mot storrussere. Og de førsøkte også å konstruere et ukrainsk språk som var mest mulig ulikt russisk, blant annet ved å ta i bruk polske ord og uttrykk. Mye av grunnlaget for denne nasjonalismen bestod i teorier polske revolusjonære og intellektuelle, etter en mislykket polsk anti-russisk oppstand i , utarbeidet om at lillerusserne var et eget folk, nemlig ukrainere.

8 I de lillerussiske områdene i Tsar-Russland utviklet den adelige godseiereliten på 1800-tallet en dobbelt identitet som både lille russere og lojale keiserlige undersåtter som identifiserte seg med staten og imperiet. Språket eliten benyttet seg av, var russisk eller fransk. Bøndenes identitet var knyttet til deres ortodokse tro og lokale forhold, og de snakket dialekter som i større eller mindre grad avvek fra det russiske litteraturspråket. Dersom tsarregimet hadde gått inn for det, hadde det ikke vært noe problem å russifisere de lillerussiske bøndene og å forvandle dem til opplyste statsborgere. Tsar-Russland var imidlertid en øvrighetsstat, og myndighetene ønsket lydige undersåtter, ikke opplyste borgere. Påkjenningene under første verdenskrig ( ) resulterte i at både Tsar-Russland og Habsburgimperiet gikk under. I Russland kom V.I. Lenin og bolsjevikene til makten og opprettet en ny statsdannelse, Sovjetunionen, som gav alle folkene i det tidligere tsarimperiet retten til å utvikle sitt språk og sin kultur. Og på 1920-tallet forsøkte bolsjevikene å tvangsukrainifisere den lillerussiske befolkningen. Den østslaviske befolkningen i det sammenbrutte Habsburgimperiet, derimot, kom under polsk herredømme og ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk. Dette bidrog til at det i det polskkontrollerte Galicia oppstod en ytterliggående, terroristisk nasjonalisme med klart fascistiske trekk rettet mot polakker, russere og jøder. Denne kulminerte under annen verdenskrig i form av drapene på flere hundre tusen jøder og polakker. Som en følge av Sovjet-Russlands seier i Den store fedrelandskrigen mot Hitler-Tyskland i ble ukrainerne reddet fra utslettelse. Sovjetmyndighetene sørget også for at de ukrainske områdene i Polen og Tsjekkoslovakia ble innlemmet i Sovjetunionen. Og i tiårene etter annen verdenskrig opplevde den ukrainske befolkningen et nærmest mirakuløst oppsving i levestandard og kultur.

9 Etter Sovjetunionens sammenbrudd og opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 viste den styrende eliten og befolkningen i Ukraina seg ute av stand til å samles om et felles statsbyggingsprosjekt, slik at en liten krets av superrikinger, de såkalte oligarkene, kunne tilrive seg kontrollen over politikk og næringsliv. Splittelse og konflikter resulterte i Oransjerevolusjonen i 2004, da presidentvalget ble avgjort ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer, og kulminerte i et statskupp i 2014, som førte til innsettelsen av et russiskfiendtlig regime og utbruddet av borgerkrig. Synet på Lillerussland (Ukraina) som en del av den russiske sivilisasjon, lillerussere som en del av det russiske folk og lillerussisk historie som en del av russisk historie som denne boken er basert på, avviker åpenbart fra ukrainske nasjonalisters og historikeres forsøk på å konstruere en ukrainsk identitet og historie basert på avvisning av alt russisk. Den avviker også fra synet på Ukraina, det ukrainske folk og ukrainsk historie i Sovjetunionen. Ifølge sovjet iske ideologer og historikere var russere, ukrainere og hviterussere brødrefolk, og russerne hadde alltid opptrådt som en beskyttende storebror for ukrainerne og hviterusserne. Men russere, ukrainere, hviterussere og de andre nasjonene og folkegruppene som inngikk i Sovjetunionen, utgjorde like fullt egne folk med sin egen historie, og derfor var det riktig at de hadde sine egne sovjetrepublikker der de inntok en privilegert stilling. Slik forfatteren av denne boken ser det, bidrog den sovjetiske nasjonalitetspolitikken med opprettelsen av nasjonale republikker, og historiesynet som lå til grunn for denne politikken, til å legitimere fremveksten av separatistisk nasjonalisme og dermed til Sovjetstatens undergang. Det er forfatterens håp at russere, ukrainere, hviterussere og de øvrige folkene som en gang inngikk i Sovjetunionen, og før dette i det tsarrussiske imperium, vil besinne seg med hensyn til sin historie og

10 tilhørighet til den russiske kulturkrets, og at de igjen vil slutte seg sammen, det være seg i en konføderasjon, en union eller i en felles stat.