Museumsnytt. Verdens fineste lokalmuseum. Kelvingrove Art Gallery and Museum. nr årgang 55 løssalg kr. 40,

Transkript

1 Museumsnytt nr årgang 55 løssalg kr. 40, Verdens fineste lokalmuseum Kelvingrove Art Gallery and Museum Riksantikvaren og Vikingskipshuset Portrettet: Dag Solhjell Museer og sponsing

2 innhold Museumsnytt nr årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i «Vær Varsomplakaten» og Redaktørplakaten. Utgiver: ABM Media Utgitt med støtte fra ABM-utvikling, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Redaktør: Inger Anne Hovland, tlf e-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Karin Hellandsjø Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Annonser: John Larssen John@media-team.no Mob: Dir Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Telefon: Fax: Grafisk produksjon: RenessanseMedia AS Pris abonnement: 200 kroner i året Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Leder side 3 Vinnerne kåret i portrettkonkurranse side 3 Riksantikvaren og Vikingskipshuset side 4 Museer og sponsing side 6 Intervju med Dag Solhjell side 8 Kelvingrove Art Gallery and Museum i Glasgow side 12 Draculamuseet i Romania side 16 Økokrim og kulturminnekriminalitet side 18 Elgin Marbles tilbake til Hellas side 19 Bokanmeldelse Museenes verdensorden side 20 Bokanmeldelse Friluftsmuseene side 22 Bokanmeldelse Barn og unges meninger..... side 23 Innlegg: Flytting av vikingskipene side 24 Innlegg: Forsvarsmuseet side 28 Innlegg: Forskrifter om handel med kulturgjenstander side 29 Innlegg: Avhending side 30 Bildet på forsiden: Det Nationalhistoriske museum på Fredrikborgs Slot har tatt initiativ til en nordisk portrettkonkurranse åpen for alle billedkunstneriske medier og uttrykksformer. En videofilm vant førstepremien. Bildet på forsiden er tatt av Ingrid Brekke Myklebust, og heter «escape III».

3 leder DET SPOnSEDE MUSEUM Museene er i ferd med å ta innover seg at det kan være penger å tjene på å selge annonseplass til næringslivet. I kulturlivet heter annonsørene sponsorer, og de betraktes som hjelpere i det de bidrar til å bedre museenes økonomi. Media har lenge hatt en innarbeidet etikk knyttet til annonsører. Man er klar over at man er avhengig av dem, men skal ikke gi annonsører redaksjonell spalteplass, selv om de bidrar tungt til avisas økonomi. For små lokalaviser med spinkelt annonsegrunnlag gjør dette at de ofte må ta viktige etiske valg, for eksempel ved å si nei til bilforhandleren på hjørnet som vil sette inn helsides annonse dersom avisa lover å skrive om den nye biltypen de har fått i butikken. Eller vinjournalisten som må la være å omtale en vin han har fått tilsendt av importøren fordi den ikke fortjener det. På sett og vis er det mange likheter mellom museene og media med hensyn til etikk og formidlingsarbeid. Konsumentene av aviser, TV og museer har også noe felles: de vil ha budskap som ikke er kjøpt og betalt. De irriteres av prangende reklame, enten den kommer i form av tykke reklamebilag, eller ved at største sponsor får den bredeste omtalen på museets plansjer. Det er viktig at museene diskuterer egen integritet og hvilken plass sponsorene skal ha i formidlingen, slik at en er forberedt hvis en stor bidragsyter en dag skulle kreve et kunstverk fjernet, eller ønsker innflytelse på en annen utilbørlig måte. Derfor gjelder det at en legger forholdene til rette for åpne diskusjoner om dette temaet, og at staten som største museumssponsor sørger for at museene ikke blir så avhengige av eksterne bidragsytere at de kaster sin museumsintegritet over bord. Inger Anne Hovland Dansk vinner av Nordens første portrettkonkurranse Konkurransen skal inngå som en permanent ordning annenhvert år, opplyser jurymedlem, Janike Sverdrup Ugelstad fra Norsk Folkemuseum som gleder seg over at så mange unge kunstnere deltok. Initiativtaker til «Brygger J.C. Jacobsens Portrætpris» er Det Nationalhistoriske Museum på Frederikborgs Slot hvor seksti av arbeidene vil bli utstilt fram til 29. juli. Sponset av Nordisk Kulturfond, vil utstillingen videre turnere i deltakerlandene med avslutning på Norsk Folkemuseum i Oslo høsten Da vil også en publikumspris deles ut. Konkurransen var åpen for alle billedkunstneriske medier og ut - trykks former, og vinneren av 1. premie danske Sonja Lillebæk Christensens bidrag var en videofilm. Ingen nordmann inngikk blant de tre beste, men en innovasjonspris gikk til Mette Wattens installasjon. Blant de 67 nordmenn som deltok var Håkon Bleken og Håkon Gullvåg. Den Nordiske portrettprisen blir en parallell til de store portrettkonkurransene holdt i Storbritannia, USA og Australia, men skiller seg fra dem på ett viktig punkt: Den begrenses ikke bare til maleri og skulptur. Målet er å stimulere interessen for portrettsjangeren innen alle Nordens billedkunstneriske medier. Noe som synes å ha lyktes med tilsammen over seks hundre innsendte arbeider. (LHA) Det var en videofilm som vant førstepremien. Men her er et annet bidrag, bildet til Anne Kathrine Senstad som hun har kalt «Thorbjørn Sørensen Snedker».

4 Lite dialog mellom Riksantikvaren og Kulturhistorisk museum aktuelt Kommunikasjonen mellom Kulturhistorisk museum og vernemyndighetene er fremdeles mangelfull etter at Riksantikvaren sendte ut midlertidig fredningsprosessvarsel for Vikingskipshuset i oktober. Av: Inger Anne Hovland Dersom Vikingskipshuset blir fredet med innhold og eksteriør, er det første gang i historien at Riksantikvaren freder et museum. Etter det Museumsnytt kjenner til har en hos Riksantikvaren ikke diskutert innflytelseskonflikten mellom vernemyndighetene og museene i forbindelse med en eventuell museumsfredning. Vi må finne ut av hvordan museumsdriften kan balanseres opp mot verneinteressene, og dette blir et nytt Kulturhistorisk museum ønsker konkret informasjon om hvilke utbedringer de kan få gjøre på Vikingskipshuset. Foto: KHM perspektiv for mange av oss. Det er mange museumsfaglige tema som vi ennå ikke har begynt å diskutere. Men vi skal finne fram til en måte å gjøre en eventuell fredning levelig på, sier saksbehandler hos Riksantikvaren Mette Eggen som ser fram til en slik prinsipiell diskusjon. Mette Eggen er saksbehandler på oppstart av fredningssak for Bygdøy kulturmiljø, en fredningssak som også berører Vikingskipshuset. Dramatisk for museet var imidlertid særlig varselet som kom i oktober og angikk mulig fredning av interiør og utstilte museumsgjenstander. Som konsekvens av dette sier museet at de nå må kontakte Riksantikvaren dersom de skal sette opp en monter eller fornye klimaanlegget på museet. Under siste møte med Riksantikvaren som blant annet angikk en museumsmonter, ble de enige om å ha mer dialog, men kommunikasjonen har likevel stoppet opp. Vi er nødt til å bedre samspillet i tiden framover, sier museumsdirektør Egil Mikkelsen. En eventuell fredning av Viking - skipshuset vil være å frede en museumsutstilling. De sier at det er mulig å gjøre utbedringer til tross for en eventuell fredning, men skal man bedre ankomstmulighetene og klimaforholdene, må man gjøre noe med bygningen og interiøret. Jeg etterlyser at en er konkret på hva som faktisk kan gjøres av utbedringer der ute, sier Mikkelsen. Ved Kulturhistorisk museum har en vært spesielt overrasket over at det midlertidige vedtaket om oppstart av Museumsdirektør Egil Mikkelsen ved Kulturhistorisk museum. Foto: IAH fredningsprosess kom bare fire dager før styret skulle behandle saken om flytting av vikingskipene. Da vi kom med varselet i oktober, visste vi ikke hvor langt de var kommet i prosessen med utredning omkring vikingskipene. Det var en ren tilfeldighet at brevet vårt kom så tett opp til behandlingen av flyttesaken, det var ikke vår hensikt. Når det gjelder kommunikasjonen med Kulturhistorisk museum, så har den stått litt stille på grunn av kapasitetsproblemer. Vi skal ha tett kontakt med museet når vi kommer i gang igjen, sier riksantikvar Nils Marstein. 4 MUSEUMSNYTT

5 Saksbehandlingsfeil? Det midlertidige vedtaket om oppstart av fredningsprosess som kom i oktober ble gjort etter den såkalte forskriftsfredningsparagrafen, basert på Kulturminnelovens 22a. Dette gir Riksantikvaren sterkere innflytelse og fullmakter, enn om man hadde benyttet seg av den vanlige fredningsprosedyren etter 15. Einar Holtane, avdelingsdirektør i Miljøverndepartementet, ønsker ikke å kommentere det midlertidige fredningsprosessvedtaket for Viking - skipshuset spesielt, men redegjør slik for bakgrunnen for at en åpnet opp for å bruke forskriftsfredning på statlige bygg: Bruken av forskriftsfredning etter 22a i Kulturminneloven er tenkt brukt i forhold til statlige bygg, der det har vært en forutgående prosess hvor forholdet mellom de ulike interessene er kartlagt og avklart. Arbeidet med statlige sektorvise verneplaner er gode eksempler på slike prosesser. Bruk av forskriftsfredning skulle gi en prosessøkonomisk ge vinst, der en kunne frede en rekke objekter under ett. Dersom «staten var enig med seg selv» om å frede, kunne bruken av 22a spare tid og saksbehandlingsressurser. Frednings para graf en var tenkt brukt der det dreide seg om å formalisere et standpunkt uten omfattende hørings- prosess, slik en har ved andre typer fredning, sier Holtane. Kan Miljøverndepartementet gripe inn i forhold til fredningsvedtak etter 22a? Riksantikvaren er Miljøverndepartementets underliggende etat, slik sett er departementet i den posisjon at man kan gripe inn, men det skjer svært sjelden, sier Holtane. Vanskelig sak Da vi fremmet det midlertidige fredningsprosessvedtaket etter 22a, visste vi ikke at det ville bli strid omkring beslutningen, sier riks antikvar Nils Marstein. Han kan imidlertid se at det kan bli konflikt for eksempel i forbindelse med en eventuell flytting av vikingskipene. Vi kan foreta en gjennomgripende diskusjon uten å bruke mulighetene som bruken av forskriftsfredning gir oss. Det finnes også eksempler på at en har benyttet forskriftsfredning uten at statlige etater var enige om vernevedtaket. Vi får se hvordan vi går fram. Det er mindre spørsmål om hvilken paragraf en benytter, enn hvordan man arbeider, sier han. Riksantikvaren har fremmet to separate fredningssaker som begge omfatter to av de største museene i Norge. Begge har delegerte lovhjemlete oppgaver etter kulturminneloven. Etter det vi kjen ner til er verken ABM-utvikling eller Kulturhistorisk museum rådspurt eller informert på forhånd om Riksantikvarens ønsker og planer for fredning. Har ikke Riksantikvaren tillit til museene som aktører i kulturminnevernet? Det er ikke snakk om mistro til museene som aktører i kulturminnefeltet. Når vil en eventuell fredning bli avgjort? Dette er en komplisert og vanskelig sak. Det kan ta lang tid, avslutter Marstein. (IAH) Oppstart av fredningssak for Bygdøy kulturmiljø Et område på nordvestre del av Bygdøy vil bli foreslått fredet som kulturmiljø. Fredningsforslaget som kom i vår vil gjelde bebyggelsens eksteriør og alt land- og sjøareal innenfor fredningsområdet. Både norsk Folkemuseum og Vikingskipshuset er berørt. Mette Eggen hos Riksantikvaren er saksbehandler på denne saken, og sier at vedtaket eventuelt vil bli gjort av Kongen i statsråd, men at forslaget først skal ut på høring til eiere, interessenter, Bystyret og sentrale høringsparter i tre separate høringsrunder. Riksantikvaren oversender så saken til Miljøverndepartementet. Når saken er vedtatt av Kongen i statsråd, er det ingen ankemuligheter. Bakgrunnen for varsel om oppstart av prosess knyttet til fredning av kulturmiljøet på Bygdøy er i følge Mette Eggen et ønske om å bevare det helhetlige kulturlandskapet i denne delen av byen. Hensikten er å framheve den kulturhistoriske verdien av dette spesielle området både for hovedstaden og for Norge som nasjon. Fredningsforslaget vil ha som overordnet formål å sikre det kulturhistoriske landskapet, og forhindre at det blir nedslitt, nedbygd og ødelagt, og å hindre skadelige inngrep og andre uønskede følger av forskjellige former for bruk. Fredningsbestemmelsene og forvaltningsplanen vil bli utarbeidet av Riksantikvaren i en arbeidgruppe med de berørte partene, står det i pressemeldingen. Fredningsbestemmelsene vil innebære at det vil være forbudt å gjennomføre vesentlige endringer på eksisterende bebyggelse, eller å foreta endringer av andre kulturminner eller gjennomføre tiltak i landskapet uten tillatelse fra kulturminnemyndighetene. Hele varselsbrevet er lagt ut på (IAH) MUSEUMSNYTT 5

6 aktuelt Arkeologisk museum i Stavanger: Første museum med regler for sponsoretikk AmS kan som første norske museum presentere et eget internt regelverk for sponsoretikk. Vi har i flere år følt behov for klare retningslinjer for samarbeidet med sponsorer, sier direktør Harald Jacobsen. Av: Inger Anne Hovland En arbeidsgruppe ved museet har jobbet med denne problematikken, og blant annet undersøkt hvilket regelverk bedrifter utenfor museet har for sponsorsamarbeid. Vi har i flere år følt behov for klare retningslinjer for samarbeidet med sponsorer, sier direktør Harald Jacobsen og forteller at museet i stor grad har drevet nybrottsarbeid, fordi ICOMs etiske retningslinjer ikke gir uttømmende svar på dette området. Ikke til drift Rammeverket er på omtrent tre sider, og tar for seg overordnet sponsoretikk, museets tilbud til sponsorer og et par spesifikke kjøreregler der det understrekes at sponsorsamarbeid ikke skal gå ut over museets integritet og at en sponsorkontrakt i utgangspunktet skal være et offentlig dokument. Er det noen punkter i dette rammeverket som du vil framheve spesielt? Det er viktig at sponsorsamarbeid ikke går på tvers av museets integritet. Vi må samtidig ha forståelse for at sponsorene ønsker å synliggjøre sin virksomhet. Utover dette synes jeg at alle punktene er viktige. Vi har diskutert nøye hva vi ønsker sponsormidler til, og har konkludert med at vi ikke ønsker penger til drift, sier Jacobsen. Dette er viktig, fordi vi står som egen post på Kulturdepartementets budsjett. Vi ønsker ikke å ende i en situasjon der vi må finansiere driften på museet med sponsormidler, sier Jacobsen. Mange amerikanske museer drives på denne måten, og det kan komme til å svekke museets kontroll over formidlingen. Jacobsen mener dessuten at det er komplisert om man skulle bruke sponsorer til å finansiere kildesikringsarbeid: Det er staten som står som eier av samlingen. Det ville blitt merkelig om man skulle knytte forvaltning og vedlikehold til sponsorfinansiering. Er det lett å få sponsorer i oljebyen Stavanger? Det er ikke lett verken her eller andre steder. Vi har aldri fått fem flate øre uten at vi har investert mye tid og ressurser i det. Stavanger er et tungt økonomisk punkt i Norge. Det er mange som vil ha penger, avslutter Jacobsen. I fjor satte Arkeologisk museum i Stavanger (AmS) opp utstillingen Karavanserai, som ble sponset av Statoil og Utenriksdepartementet. Som svar på spørsmål fra museet, fikk de råd fra Utenriksdepartementet om å sløyfe en kritisk artikkel om Aserbajdsjan som sto i utstillings katalogen. Direktøren ved museet understreket at de ikke hadde fått påtrykk, verken fra Utenriksdepartementet eller ambassaden, om å fjerne teksten. Museumsdirektør Harald Jacobsen sier at de har diskutert nøye hva museet ønsker sponsormidler til. Ikke til drift, sier han. Stavanger museums sponsoretiske regelverk tar for seg overordnet sponsoretikk, museets tilbud til sponsorer og et par spesifikke kjøreregler der det understrekes at sponsor samarbeid ikke skal gå ut over museets integritet. Foto: AmS 6 MUSEUMSNYTT

7 Positiv til kultursponsing Vi har ikke følt behov for å utforme et sponsoretisk regelverk, men er ikke fremmed for det dersom vi tror det vil gagne museets virksomhet, sier direktør ved norsk Teknisk Museum, Hans Weinberger. Omtrent ti prosent av omsetningen ved Norsk Teknisk Museum kommer fra sponsorbidrag. Vi får bidrag fra næringslivet til mye forskjellig, alt fra utstillinger til mer generell støtte, og vi har ikke følt behov for å utarbeide retningslinjer for håndtering av dette. Sponsing er veldig situasjonsspesifikk, sier Hans Weinberger, direktør ved Teknisk Museum. Ved museet har de en aktiv dialog om sponsing i tilknytning til ulike utstillingsprosjekter og andre prosjekter der sponsorer er involvert. Han er ikke fremmed for å vurdere et regelverk dersom de tror det vil gagne museets virksomhet. Vi er en institusjon med et samfunnsoppdrag som går ut på å formidle den materielle kulturarven innenfor teknikk, industri, vitenskap og medisin. Utstillingene skal være saklige, men ikke uinteressante. Dette er også utgangspunktet vårt i forhold til sponsorene. Ingen sponsor er tjent med at vi lager en utstilling der budskapet kan bli kritisert for å være kjøpt og betalt av sponsoren selv. Vi legger imidlertid vekt på å ha en god dialog med sponsorene våre, vi er klar over deres situasjon og behov. Dette opplever vi ikke som et problem, selv om vi vet at det kan være motsetninger mellom sponsormålsetninger og museets egne målsetninger, sier Weinberger. åpne for spennende perspektiver, ikke minst fordi de ofte har god kjennskap til de områdene de er virksomme på. Vi på Teknisk museum kaster gjerne ball med sponsorene når vi jobber med å lage en utstilling, avslutter Weinberger. (IAH) «Berøringsskrekk» Weinberger mener kultursponsing er av det gode, så lenge det hersker gjensidig respekt mellom samarbeids - partnerne. Etter hans mening er museene følsomme for hvordan omverdenen ser på sponsingen, og at baksiden av denne bekymringen er berøringsskrekk overfor utradisjonelle bidragsytere. Sponsing kan selvsagt være problematisk, men den kan også være nytting. Det mest problematiske er egentlig at den er ineffektiv, sett fra samfunnsøkonomisk ståsted. Mange museer bruker ganske mye energi på å finne sponsorer. Dessuten: om man frykter uønsket påvirkning, så er det også slik at sponsorpengene gjerne er de marginalpengene som man trenger til utstillingsproduksjon. Dermed kan koblingen mellom sponsor og den spesifikke utstilling bli betydelig. På den andre siden kan man virkeliggjøre satsinger som ellers ikke ville vært mulige, sier Weinberger. Han mener dialogen og ønskene til sponsorene kan MUSEUMSNYTT 7

8 portrett En outsider i kunstlivet De som i dag er skeptiske til det konsoliderte nasjonalmuseet har seg selv å takke. De sov i timen, og tok ikke debatten da de kunne. Lederne har rygget strategiløst inn i sammenslåingen, sier kunstsosiologen Dag Solhjell. Han har lite medynk med klager som kommer flere år for sent. Av: Inger Anne Hovland Dag Solhjell er blant de få i Norge som har forsket på forholdet mellom staten, kunsten og museene: Hvem får innflytelse, hvorfor får de denne innflytelsen og hvordan forflytter makten seg over tid? Jeg ringer Dag Solhjell tidlig en fredag morgen i mai. Det er like før deadline, og jeg skal for første gang gjøre et portrett over telefon. Halvannen time og 14 notatsider senere legger jeg på røret. Som kilde har formidleren og foreleseren Solhjell vært nesten selvgående, han virker levende engasjert i kunstpolitikk, som fagperson men også som museumsbesøkende. I den kulturpolitiske offentlige debatten har han ofte stått alene, men skulle ønske at han hadde fått følge av flere, særlig motdebattanter: Kunsthistorikerne og kunstlivets ledere har deltatt alt for lite i den offentlige debatten om museums- og andre kunstfaglige spørsmål. De har først kommet på banen etter at de store beslutninger er tatt i departementet. Oslomiljøet rundt Nasjonalgalleriet var vant med å utøve hegemoni over det norske kunstmuseumsfeltet, det nedlot seg knapt til å diskutere med andre. Det hevdes for eksempel at Aftenposten har forhindret utbygging på Tullinløkka to ganger. Man kan heller spørre: hvorfor har ikke det kunstfaglige miljøet greid å drive utbyggingen frem til tross for Aftenposten? Det å utpeke en avis til syndebukk for sitt eget Dag Solhjell har vært mye opptatt av maktforhold innenfor kunstfeltet og av forholdet mellom staten og kunsten. nederlag vitner ikke om stor selvkritisk evne, sier han. Kloningen av nasjonalgalleriet Solhjell har et nært forhold til museer, og han liker kunstmuseer som går egne veier: Kunstmuseer betyr mye for meg. Jeg valgte å kjøpe hytte i Rondane, fordi det ga meg mulighet til å passere Lillehammer kunstmuseum på veien, et av landets best drevne kunstmuseer. Jeg liker også å besøke Haugar Vestfold kunstmuseum, som har valgt en radikalt selvstendig linje. Det har fornyet det strategiske repertoaret i norske kunstmuseer, blant annet med sine langtidsutstillinger med Odd Nerdrum og Kjartan Slettemark, og det har heller ikke veket unna for den folkelige smak, på en seriøs måte. Solhjell synes det er viktig at formidlere av alle slag blir myndige i forhold til det å presentere kunst. At de inntar en selvstendig holdning til den kunsten de velger å vise sitt publikum, at de gjør egne valg, presenterer den selv, og kan argumentere for de valg de har gjort. Han har derfor i mange år talt mot Riksutstillinger, for deres ensidige sentralproduksjon av utstillinger, og neglisjering av å bygge ut kuratorkompetanse i distriktene: Tidligere klonet Nasjonalgalleriet seg selv ut i de få kunstmuseene i distriktsnorge. Før var det beste man kunne si om et regionalt museum, at det var som et lite Nasjonalgalleri, men slik er det ikke lenger. Det er bra at de mindre museene bryter med dette, for det er sunt med forskjellige museale strategier. Selv om det nyskapende i norske kunstmuseer i stor grad har skjedd utenfor de statlige museene i Oslo, er de fortsatt underfinansierte. Dette er en arv fra de nesten 100 årene da de med Nasjonalgalleriets stilltiende samtykke ble holdt utenfor statlige støtteordninger til kulturhistoriske museer. Konsentrasjon av symbolsk makt i Oslo er skadelig, noe departementet neppe har forstått, om det ikke da har villet det stikk i strid med kulturpolitiske 8 MUSEUMSNYTT

9 erklæringer om det motsatte. Etableringen av Nasjonalmuseet har ytterligere forsterket farene for en slik maktkonsentrasjon. Det oppløftende er at Nasjonalmuseet har signalisert at det har en strategi som skal motvirke den. Han har sans for bruddet med den kanoniserte kunsthistorie som ble gjort med Kunst 1 ved Nasjonalgalleriet. Nå legger folk merke til hvor og hvordan kunsten der er montert, og tillegger det betydning, også når man nå i Kunst 3 er gått tilbake til en mer tradisjonell montering. Dermed har man fått synliggjort museets faktiske innflytelse på hvordan kunsthistorien blir skrevet, en innflytelse som tidligere var skjult fordi historien ble presentert som selvsagt, naturlig og uimotsigelig. Likevel er det ikke sikkert at all forandring er av det gode: Når man gjør radikale forandringer, kan forståelsen for den museale kontinuitet bli svekket. Noen tror at det er først i nyere tid at museer har fått et gjennomtenkt forhold til hvordan de utformer utstillinger. Slik er det jo ikke bare se på Nasjonalgalleriets ytre og indre arkitektur det var bortimot det perfekte bygg for kunstutstillinger da det ble tegnet på tallet! nasjonalmuseets utfordringer Solhjell ser flere utfordringer for Nasjonalmuseet i tiden framover. Konsolideringen av fem tidligere selvstendige enheter inn i Nasjonalmuseet hvilte ikke på noen museal visjon, men mest på departementale forestillinger om stordriftsfordeler. Visjoner om fremtidens kunstmuseum synes museet ennå ikke å ha utviklet. Fagmiljøet, også utenfor Nasjonalmuseet, har stort sett sittet musestille helt siden konsolideringen av musumsstrukturen ble lansert som statlig politikk. Jeg har flere ganger gått of fent lig ut og etterlyst museets syn på sin egen fremtid, også med direkte henvendelser, men «Å utpeke en avis til syndebukk for eget nederlag vitner ikke om stor selvkritisk evne.» De nakne kunsthistorikerne drives ut av Paradiset. Adam ser seg over skulderen mot kampen hans kolleger må føre, mens Eva dekker sitt hode i sorg. Fra 2. etasje i Nasjonalgalleriet, «Utdrivelsen fra Paradiset» av Hans Heyerdahl. har ikke fått svar. Utad er fagmiljøet nesten taust. Uten et slikt fundament kan en arkitektkonkurranse nok en gang vise seg å abortere i en beslutning om ikke å bygge ut. Her får Allis Helleland kanskje sin største utfordring som ny direktør, sier han. Tror du at du kan virke provoserende på kunsthistorikere? Både og. Det er ikke lett for kunsthistorikere å akseptere at for eksempel begrepet makt bringes inn i diskusjonen om noe så høyverdig og rent som kunst. Noen får meg til å føle meg som et hår i den kunsthistoriske suppen, andre kommuniserer jeg godt med, og noen mener til og med at jeg har noe fornuftig å fare med. Noen av de mennesker jeg beundrer mest og samarbeider best med, er for øvrig kunsthistorikere. Kunsthistoriske frem stil lin g er, på sitt beste, er for Forts. side 10 MUSEUMSNYTT 9

10 Forts. fra side 15 meg like spennende som kriminal - romaner. Men faglig sett innser jeg jo at jeg er en outsider som, uten den rette akademiske godkjenning bak meg, prøver å stille spørsmål uten å ha alle svarene. Min fordel er kanskje at jeg fra min outsiderposisjon kan stille spørsmål som miljøet selv ikke har sett betydningen av, fordi de har sett svarene som innlysende riktige. Er det noe du faglig sett er spesielt opptatt av at kunstmuseer skal gjøre bedre? Det må være at representanter for den pedagogiske fagkompetanse, altså de som skal tilrettelegge for publikums bruk av utstillinger, skal delta allerede fra første stund når kunstmuseene drøfter hvilke utstillingskonsepter de skal realisere. Det samme gjelder utstillingsdesignere, som vi har alt for få av. I dag omtaler man den pedagogiske tilrettelegging som «formidlingsbiten» som om det er et lite stykke dekor man legger på toppen av en kake når den er ferdig bakt, bakeren er gått hjem, og kaken skal selges til publikum. Det er en av mine tapte kamper at begrepet «formidling» nesten bare er blitt redusert til omvisninger. Det overses at formidlingen starter med utstillingskonseptet. Her må jeg gi Nasjonalmuseet den ros at den pedagogiske delen av museets virksomhet, og også design av utstillingene, er gitt høyere prioritet. Som aktiv bruker av kunstmuseer gleder det meg stort. Kuratorene kommer Som kunstsosiolog har Solhjell vært mye opptatt av maktforhold innenfor kunstfeltet, og av forholdet mellom staten og kunsten. Han mener at Nasjonalgalleriet i mange år hadde en sterk maktposisjon i det norske kunstfeltet, fordi staten hadde gitt det en privilegert posisjon «Det er en av mine tapte kamper at formidlingsbegrepet er redusert til nesten bare omvisninger.» som formidler mellom stat og kunst. Departementet fulgte i stor grad de kunstpolitiske signaler som kom fra Nasjonalgalleriet, særlig på museumsområdet. Den makten fulgte ikke med i etableringen av Nasjonalmuseet, mener Solhjell. Hvordan forklarer han det? Satt litt på spissen, kan det sies at litt statlig støtte institusjonaliserer litt, mye statlig støtte institusjonaliserer mye, og full statlig støtte institusjonaliserer absolutt. I den siste type institusjoner er det klare tendenser til at den tunge kunst - faglige kompetanse synker ned i deres interne hier - ar kier, mens annen kompetanse stiger opp. Det skjedde med den tunge kunsthistoriske fagkompetanse i Nasjonalmuseet, og tilsvarende er skjedd også i andre kunstinstitusjoner. Når staten mister nærkontakt med den tunge kunstfaglige kompetanse fordi den ikke er representert i institusjonenes øverste ledelse, må andre enn de ledende organer tre frem for å ivareta de evaluerende funksjoner på vegne av staten. Hva skjer da i forholdet mellom staten og kunsten? Det har ført til etableringen av det jeg har kalt et kuratorregime i norsk kunstpolitikk, der enkeltpersoner og ikke fagmiljøer blir statens foretrukne kontaktledd til kunsten. Valget av Sune Norgren, en fremstående kurator på samtidsfeltet, var et uttrykk for det. Kuratorene utøver i dag en betydelig symbolsk makt, mens den kunstpolitiske makten har trukket seg tilbake til Kulturdepartementet. Vil ansettelsen av Allis Helleland kunne forandre noe på dette? Når selve maktsystemet endrer seg på grunn av statlige inngrep, er det lite enkeltpersoner kan gjøre. Dette er det liten forståelse i norsk kunstdebatt, som gjerne overbetoner den innflytelse direktørene har. «Tidligere klonet Nasjonalgalleriet seg selv ute i distriktsnorge. Slik er det ikke lenger.» Til forskjell fra Norgren har imidlertid Helleland en forankring i det kunsthistoriske og museale fagmiljø. Det vil nok føre til at den tunge kunsthistoriske fagkompetanse blir representert på høyere nivå i Nasjonalmuseets maktstruktur, og derved at strategisk tenkning og forskning blir prioritert. Som førsteamanuensis er Dag Solhjell fagansvarlig ved kuratorstudiet ved Høyskolen i Telemark, det som tidligere het «formidlerstudiet». Dette er et toårig deltidsstudium som gir 60 studiepoeng. For tiden har han sitt femte studentkull, som avsluttes i Til hans store glede er nå Nasjonalmuseet kommet med for fullt som faglig medansvarlig. I april hadde studentene en samling der de øvet seg i komparativ tolkning av eldre kunst i Nasjonalgalleriet. «Kampen for tilværelsen» Ved inngangen til andre etasje i Nasjonalgalleriet henger det nå to malerier, to signalverk, som kan betraktes som en kommentar fra den nye monteringens kurator til forholdet for museets kunsthistorikere under Sune Norgren: På den ene siden finner vi Krohgs «Kampen for Tilværelsen», på den andre siden Heyerdahls «Utdrivelsen fra Paradiset». Trengselen på Krohgs maleri kan leses som et bilde på de avmektige og frysende kunsthistorikernes kamp om de kuratoroppdrag Sune Norgrens arm holder ut av et vindu i form av et brød deres levebrød. På det andre maleriet, plassert som en pendant til det første, drives de nakne kunsthistorikerne ut av Paradiset makten over Nasjonalmuseet, mens Adam ser seg over skulderen mot den kampen hans kolleger må føre, og Eva dekker sitt hode til som i sorg. Er ikke dette en lett kamuflert intern kommentar til debatten omkring museet, og en genial utnyttelse av utstillingsmediet, undres han, med humor i stemmen. 10 MUSEUMSNYTT

11 HVEM HAR NORDENS BESTE UTSTILLINGSIDÉ? Under temaet Årets Nordiske Utstilling bevilger Nordisk Kulturfond et ekstraordinært bidrag til en utstilling med nordisk tema. Bidraget kan søkes av ett eller flere muséer i Norden. Utstillingen skal gjennomføres i årene Det kan ytes et bidrag på inntil 3 mill DKK. Søknadsfrist 1. oktober For ytterligere informasjon:

12 The Kelvingrove New Century Project museumsrunden Kelvingrove Art Gallery and Museum «verdens største lokalmuseum» åpnet i juli 2006 etter en renovering til ca 270 millioner norske kroner. Museet har svaret på hvordan en utstilling kan gjøres spennende, morsom og lærerik. Av: Åse Enerstvedt I året 1902 ble Kelvingrove Art Gallery and Museum etablert og høytidelig åpnet etter først å ha vært brukt som utstillingslokaler under verdensutstillingen i Glasgow I hundre år har Kelvingrove vært Glasgows mest besøkte museum. På slutten av 1800-tallet ønsket Glasgow å vise verden at her var en rik industri- og handelsby som også hadde kulturelle ambisjoner. Etter en vellykket verdensutstilling i 1888, fulgte de opp med en ny i 1901, og i den anledning ble den enorme museumsbygningen reist. To unge Londonarkitekter, Simpson og Allen fikk oppdraget i konkurranse med blant annet Glasgowfirmaet der den senere verdensberømte arkitekt Charles Rennie Macintosh var ansatt. Juryen uttalte om vinnerforslaget at det var «a model of straightforward lyrical simplicity.» Det er neppe mange i dag som er enig i den karakteristikken. Byens rike borgere ga penger til stiftelser og annen hjelp til Glasgows mange fattige. I tillegg til «milde gaver» mente de velutdannede, som også etter tidens forhold hadde en idealistisk og filantropisk legning, at kunst og kultur var viktig for både fattig og rik, og mange var villige til å yte bidrag til å reise det som skulle bli byens faste kunstgalleri og museum. Huset er i dag fullstendig restaurert og alle tilføyelser gjennom museets hundreårige historie er fjernet. Kontorer, magasin, konserveringsrom og verksteder er flyttet ut av huset. En ny bygning er i dag felles magasin for alle Glasgows museer og bærer navnet «Glasgow Museums Resource Center». Her finnes over gjenstander, fra botanikk til kunst. Publikum inviteres til å komme og se alt som finnes i magasinene «fra armadillos til gnuer» som det står i brosjyren. Kelvingrove Art Gallery and Museum ligger imponerende til ved elven Kelvin. I parken bak er universitetet og enda et museum: Hunterian Museum and Art Gallery. Foto: Steve Makin, flickr.com The Kelvingrove new Century Project The Kelvingrove New Century Project er et femten år langt planleggings- og restaureringsarbeid, samt utforming av nye utstillinger. Kelvingrove har tatt i bruk utstillingsmetoder som går på tvers av alt vi er vant til. Tre års stenging, mange hundre menneskers arbeid både frivillig og betalt og en utrolig økonomisk innsatsvilje, både fra private og offentlige, har ført til at prosjektet til ca 270 millioner norske kroner er kommet vel i havn. 12 MUSEUMSNYTT

13 Som markering av avdelingen med tittelen Expression, henger salen full av hoder med forskjellige ansiktsuttrykk. Foto: bob the lomond, flickr.com Inngangspartiet er en enorm sentralhall med et sakralt utseende som ikke minst skyldes orgelet som dekker det meste av fondveggen. Når vi ser inn mot fløyene på begge sider, kan vi få inntrykk av at også utstillingene er satt tilbake til Men glassmontrene og dyrene vi skimter på lang avstand, har en ganske annen funksjon enn hva de ville hatt for hundre år siden. Utstillingene synes å være skapt med et perspektiv om at alt henger sammen, og at gjenstander som hører sammen eller som kan utfylle hverandre, skal stilles ut sammen. Museet presenterer fortellinger, men har samtidig et helhetsperspektiv. I kunstavdelingen er hovedmotivet Expression, mens den naturhistoriske og samfunnshistoriske delen har et så altomfattende navn som Life. Et annerledes museum Hva er det som karakteriserer Kelvingrove Art Gallery and Museum, og som gjør at det oppleves som annerledes enn andre museer som også har moderne utstillinger? Hvilke punkter kan vi peke konkret på? Først og fremst er det blandingen av gjenstander. Zoologiske elementer i kunstavdelingen, og kunst i både naturhistorisk og samfunnshistorisk avdeling, gjør at man ser tingene på en helt annen måte. Det kan virke provoserende, men får oss til å reagere. Vi unngår ikke tingenes tale. Mellom de forskjellige avdelingene og mellom gjenstandene er det god plass til grupper og skoleklasser. Selv den enslige besøkende nyter avstanden til gjenstandene og muligheten for å ta inn helheten. Barnevogner og rullestoler kommer lett fram overalt, og heiser er lett tilgjengelige. Kelvingrove er en så enorm bygning at det til tross for at museet allerede er besøkt av omtrent to millioner mennesker siden åpningen i juli 2006 ikke virker overfylt hverken av gjenstander eller mennesker. I parentes bemerket har Glasgow bare innbyggere. Det store besøkstallet sier noe både om innbyggernes begeistring for museet, men også om den turistmagneten museet er. Gratis adgang er i dag en selvfølge i alle Glasgows museer, men Kelvingrove har aldri i sin hundreårige historie tatt inngangspenger. Fotografering er tillatt, og vesker av alle størrelser likeså. Da vi syntes dette var risikabelt, sa den vennlige resepsjonsvakten forundret: «Ingen stjeler fra The Gallery!» Naturligvis har Kelvingrove vakter. Ganske mange til og med. Men de synes omtrent ikke i landskapet. Kledd i svart med hvit skjorte eller bluse er vaktholdet diskret. Bare identitetskort i et bånd, viser hvem de er. Det krydde av barn da vi besøkte museet. Skoleklasser, foreldre og besteforeldre med barn, babyer i egne barnevogner ikke små trillevogner som andre museer har. Kelvingrove er gjennomført barnevennlig. Barn under fem år har sitt eget Minimuseum. Her kan toåringer spille spill, prøve dyreføtter, sette sammen menneskehoder og dyrehoder, studere fotavtrykk både av dyr og små og store mennesker, og plas- Forts. side 14 MUSEUMSNYTT 13

14 I utstillingsavdelingen med betegnelsen Looking at Art, arbeider seniorkonservator Polly Smith på et 1600-talls maleri som vekker mange spørsmål hos publikum både på grunn av motivet og på grunn av arbeidet som utføres. Foto: Åse Enerstvedt Forts. fra side 13 sere fargerike slagstøvler i fotavtrykkene. Utstillingen er fri for plansjer og lange tekster. Vi behøver aldri stå rett opp og ned for å lese i evigheter. Glasgows leder for museene, Head of Arts and Museums, Mark O Neill, sier dette om utstillingen i Kelvingrove: «... the key elements of Glasgow City Council s visions for Kelvingrove are that the displays are objectbased, appreciation and learning through real things.»... «By focusing on the strengths of the collection, we don t have to fill gaps with graphics or books on the wall.» Ved de fleste gjenstander er en minimal tekst som påpeker noe som er spesielt ved gjenstanden. Alle maleriene har en bemerkning som er viktig for akkurat dette bildet. Det kan for eksempel være hva eller hvem kunstneren er inspirert av, eller hvordan penselstrøkene får fram visse effekter. Opplysningene får betrakteren til å se på bildene med ny interesse, og huske dem ved neste bilde. Slik lærer en nesten umerkelig at penselstrøk ikke er en selvfølge, eller at det er så merkelig at himmelen er grønn og at en person har nesen i profil mens øynene er plassert på det ene kinnet. Barn i avdelingen Scottish Identity in Art velger seg ut bilder som så kommer opp innenfor gullrammene. Like spennende for voksne. Foto: Åse Enerstvedt Video, film og lyd innarbeidet i utstillingen. Et sted er det et arrangement av bilder og gjenstander fra kolonikrigene, midt i dette, som en selvfølgelig forsterkning av det øvrige, vises en film som er tatt opp i det samme området og tydeligvis ved samme anledning. Her blir vi stående og la øynene gli fram og tilbake mellom 14 MUSEUMSNYTT

15 Den lille gutten som ennå ikke er to år, har funnet ut at ved å banke med flat hånd på en farget knapp, kan han få skoene nede i esken til å løpe om kapp. Foto: Åse Enerstvedt film og bilder, og merker det sterke inntrykket en slik montasje skaper. En anmeldelse kan ikke få med seg alt. Et museum som har utstilt 8000 gjenstander, lar seg ikke beskrive fullstendig. Vi kan bare oppfordre til å besøke Kelvingrove og se hvordan en utstilling kan gjøres spennende, morsom og lærerik. Jeg tror vi alle går ut fra Kelvingrove med våre helt egne inntrykk. Den kiltkledde eldre herren som skred langsomt gjennom salene med hendene på ryggen, fikk sikkert andre fornemmelser enn hva jeg gjorde men jeg tror også at det er slik ledelsen for Kelvingrove vil at det skal være. Glasgow har hatt og har fremdeles til en viss grad markerte klasseforskjeller. Men alle klasser har oppfattet Kelvingrove som sitt museum og har besøkt det mer enn én gang. Og alle finner sitt svar i et museum som omtales som «verdens største lokalmuseum.» Den 23. mai skal det offentliggjøres hvem som får den meget prestisjetunge Gulbenkian Prize som går til et britisk museum «som har vist originalitet, fantasi og dyktighet, som har evne til å skape forståelse i offentligheten for museets betydning, og som har greid å skape begeistring og beundring hos sitt publikum.» Kelvingrove burde ligge godt an. Publikum har gjennom hele året sendt inn sine meninger til dom - merne, og Kelvingroves tilhengere har vært svært ivrige. Prisen er på Det kan bli interessant å se hva Kelvingrove, Glasgow s Portal to the World, kan skape med denne summen hvis de vinner. (Vinner av the Gulbenkian Prize ble Pallant House Gallery i Sussex. Red. anm.) I Environment Discovery Center kan publikum gå inn på bildet på displayet og plassere både flora og fauna. Men setter man et eikeløv på et bjerketre eller plasserer en bille i feil miljø, må alt gjøres om igjen. Morsom måte å lære på. Foto: Åse Enerstvedt MUSEUMSNYTT 15

16 Romania: Vampyrer på museum Dracula-myten er blitt et varemerke og en museumsvinner. Før Hollywoods Dracula - filmer hadde folk her i omegnen aldri hørt om ham, sier museumsguiden på borgen i Bran, selveste Draculaborgen. Av: Henrik Pryser Libell Bran, Transylvania, klokken to om natten. En nesten full måne henger over fjellet, og den stille natten fylles av hundeglam. Det durer i en høyspent ledning, og man kan høre den svake klukkingen fra en bekk. Jeg er på kirkegården i Bran som ligger i de rumenske fjellene. Her skal fyrst Vlad III, senere kjent som Dracula, Djevelsønnen ha levd på 1400-tallet. Men sporene av ham er få, foruten Bram Stokers roman. Selv på gravplassen nedenfor hans egen borg, i døgnets spøkelsestimer finner jeg ingen Dracula. Bare hvite graver. Blodsuger-selgere Ingen Dracula på kirkegården i spøkelsestimene, altså. Ikke en gang i fullmåne. Jeg fortsetter heller jakten på dagtid på museum. Borgen i Bran er kjent som «Dracula-borgen», og er derfor også Romanias mest offisielle Dracula-museum. Her er det langt fra så ensom jakt som på kirkegården. Et par busslaster med spanske, franske og rumenske turister har funnet veien samme dag. Det er kø foran billettboden, og en hel markedsplass med over femog - tyve små souvenirboder hindrer at man finner inngangsporten. På en dag i høysesongen mellom mai og september har Bran slott besøkende. Slik var det ikke før. Aldri hørt om Dracula Før Hollywoods Dracula-filmer på 1970-tallet hadde folk her i omegnen aldri hørt om Dracula, betror vår museumsguide Peter Matthew Simon oss. Nå hører de knapt om annet. Overalt er det pensjonat, hoteller og restauranter med overnatting for valfartende Dracula-turister. På markedsplassen utenfor «draculaborgen» i Bran selges vampyrmasker i strekkbare plastikk, dracula kopper, dracula- vin, dracula-figurer og draculadrakter. I tillegg selges alt som kan regnes som «tilbehør»: katolske Jomfru Maria-bilder og ortodokse ikoner, grytekluter, vannpistoler, EUflagg, leke sverd og små fotballer med bra silianske flagg. Kultur vs Marked Museumsguiden Simon redder oss fra all denne Dracula-kapitalismen og tar oss med «inn» i det statlige museet ved Bran slott. Han nærmest unnskylder seg på muséets vegne for kommersialismen på utsiden. Det er Kulturdepartementet som driver muséet. Vi tar tre euro i inngangspenger, så vi kan vedlikeholde slottet. Souvenirbutikkene der ute er private alle sammen, forteller han til Museumsnytt. I Bran museum, eller Draculamuseet, kan besøkeren se det opprinnelige inventaret til kongefamilier og fyrster som har bodd her på Balkan, midt i mellom mellom tyrkerne og det kristne Europa, i 600 år. Kunstskatter samlet opp her i århundrenes løp inkluderer wallachiske ridderrustninger, tyske skulpturer, østerrikske smykker, russiske ikon og malerier fra hele Sentral- og Øst-Europa. Til tross for denne flotte kunsten; Tyve år etter åpningen kom knapt en eneste gjest, annet enn en og annen partikonferanse i Kommunistpartiet. Men så gjenoppdaget Hollywood «Dracula-myten på syttitallet og lagde flere Dracula-filmer, blant annet med Christopher Lee og Frank Langella. Siden da har turiststrømmen økt jevnt, spesielt med Romanias inntreden i EU. Borgen hadde gjester i fjor. I år regner Matthew og hans kolleger med en god million. Ingen historie Den nåværende eieren er eks-prins og arkitekt Dominque Habsburg (68). Den aldrende habs bur g er - en bor i dag i New York, og har overhodet ingen planer om å flytte inn selv, til tross for at borgen er hans barndomshjem. Kommunistene beslagla slottet fra Dominques mor og den rumenske kongefamilie i 1946 og det ble først tilbakeført fra staten i Opprinnelig var slottet et kontrollpunkt mellom sakserne og wallachene, og det ble bygd i Det er i virkeligheten ingen bevis for at fyrst Vlad III, rollemodellen for Dracula, har bodd her. Den kjente forbindelsen med 16 MUSEUMSNYTT

17 Vlad er ikke annen enn at han satt på borgen i fangenskap noen uker i 1462, sier Matthew, og viser frem det trange soverommet. Hvorfor promoteres Bran som «Draculaborg» da? Da Dracula kom til Hollywood begynte Dracula-turister fra Vesten å lete etter borgen som filmen bygget på. Da de kom hit, nektet ikke de lokale, svarer han, og slik tok det ene det andre. Nå er ryktet blitt god industri for lokalbefolkningen. Stokers dragesuppe Og det kan de takke den irske forfatter Bram Stoker for. Stoker var aldri i Romania selv, men skal ha lest seg til en del fakta om fyrst Vlad III «Spidderen». På bakgrunn av dette skrev han skrekkromanen «Dracula» i 1898, som gjorde ham like udødelig som vampyrene selv. Vlad IIIs far, fyrst Vlad II «Bess - araberen» var medlem av Drageordenen, en forsvarsallianse mot tyrkerne. Ordet for drage på wallachisk er dracul. Vlad III ble dermed Dracula, sønn av dragen. Fordi drager forbindes med djevler, har navnet etter hvert fjernet seg til motpolen av sitt kristne utgangspunkt. Bader i blod Historikeren Simon legger til at Stokers gotiske beretning sauser sammen fortellingen om den ungarske prinsessen Elisabeth Bathory som sies å ha badet i blodet av unge jomfruer for å holde seg ung, samt rumenske spøkelser, strigoyan, og de «udøde», morai. I live styrte Vlad sitt rike med jernhånd, og vant mange slag mot tyrkerne. Han tok ingen fanger, men spiddet dem istedet på staker uten å røre vitale organer, slik at de uutholdelige smertene varte i rundt to døgn. Mellom ti og tyve tusen tyrkere, smuglere og andre kriminelle skal ha lidd denne straffemetoden, som ikke var uvanlig i sin samtid. Som regent var Vlad populær og som kriger var han suksessrik. Han beskyttet landet mot muslimene, Draculaborgen, Bran, Romania. Korset har ikke skremt vekk vampyrstempelet. Innfelt: Dracula er en historisk fyrste som ble folkesagn og siden rollefigur i en skrekkroman. I dag er han varemerke og god business for slottsmuseer i Romania, særlig «Draculaborgen» Bran. han holdt ro og orden og utryddet korrupsjonen hos skattefutene. Trone-ranere Vlad ble styrtet to ganger av sine mange fiender, først i 1462 av den ungarske kongen. Lokalbefolkningen satte ham fri og fyrsten vendte tilbake til sin trone 14 år etter, men samme år ble han drept i et ottomansk bakhold, forrådt av sin egen bror. Omstendighetene rundt hans død er usikre, og liket er ikke blitt funnet. Borgen Bran var den gang på ungarske hender. Vlads eget slott skal ha ligget lenger sør og vest, i Poinari, ifølge Simon. Veien dit er ikke skiltet før man kommer frem og vi må kjøre på landeveien i en times tid fra motorveien før vi finner det. Det lykkes takket være et godt veikart og et par tele - foner til kjentfolk. Her er det ingen inngangspenger, til gjengjeld er det en god halvtime med trapper. Og på toppen: en fin ruin. Ingen vampyr. MUSEUMSNYTT 17

18 Black archaeology Plyndringen av vår historie innbefatter et irreversibelt tap av arkeologisk, historisk og vitenskapelig informasjon både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det er et beviselig faktum at omfanget av plyndringen er økende. Tekst: Kenneth Didriksen, Økokrim I kraft av å ha presidentskapet i Council of the Baltic Sea States (CBSS) arrangerte Sverige seminar 1. og 2. mars 2007 i Stockholm med formål å styrke samarbeidet i bekjempelsen av «svart arkeologi», herunder illegal handel med arkeologiske kulturminnegjenstander. I tillegg til personell fra politi, toll og kulturminneforvaltningen fra medlemslandene deltok også personer fra universitets- og forskningsmiljøer med dette temaet som fagfelt. Forbud mot metalldetektor Fra 1991 ble det helt forbudt å bruke metalldetektor i Sverige. Bakgrunnen var at det utover 1980-tallet ble fokusert sterkt på plyndring av fornminner, og at metalldetektorer da ofte var i bruk. På Gotland, hvor det er en tett konsentrasjon av forminner, er man likevel til tider utsatt for organiserte plyndrere med avansert teknisk utstyr. Erfaringsmessig har disse ofte kommet fra Storbritannia, og de har søkt med metalldetektorer på natten for å unngå å bli oppdaget. På grunn av stor oppmerksomhet om dette problemet, har et «borgervern» brukt fysiske metoder for å skremme utenlandske plyndrere bort fra øya Det finnes også i Norge restriksjoner for hvor en har lov å søke med detektor, og hva en videre kan gjøre med gjenstander som en skulle finne. (Mer om dette finnes i J. Holme, 2005, Kulturminnevern-lov, forvaltning, håndhevelse, pkt ) Under seminaret i Stockholm presenterte det svenske forskningsinstituttet Brottsförebyggande rådet (BRÅ) en helt ny undersøkelse om overtredelser mot fornminner kalt «Brott under ytan» (BRÅ, Rapport 2007:5) I rapporten redegjøres det for trusselbildet ved å analysere hvilke overtredelser man står overfor og hvilke tiltak som kan være effektive som reaksjon på dette. Plyndring av og handel med kulturminnegjenstander settes også i internasjonalt perspektiv, og belyser enkelte lands roller i denne sammenhengen. Det redegjøres også for at det i tillegg til plyndring og souvenirjakt finnes andre typer kulturminnekriminalitet som del av trusselbildet. Jord- og skogbruk og anleggsvirksomhet drives aktivt i de fleste land, uten at dette får nok oppmerksomhet med tanke på ødeleggelse av fornminner hevder BRÅ. Fornminnekriminalitet er vanskelig å oppdage og etterforske. Det har sammenheng med at fornminner ofte finnes på steder der folk sjelden oppholder seg. Mange fornminner er heller ikke kjent fra tidligere. Etterspørselen finansierer plyndrerne Rapporten fra BRÅ bruker betegnelsen «opprinnelsesland» og «konsumland», og betegner eksempelvis Kina som et opprinnelsesland og Sverige som konsument i betydningen at det er der etterspørselen fins. Det understrekes også at et land kan ha begge disse rollene samtidig ved at det eksempelvis i Kina er et marked for kulturminner med vikinghistorie, samtidig som kinesiske gjenstander er etterspurte i Sverige. Det er all grunn til å anta at Norge også har samme rolle som vårt naboland Sverige i denne handelsvirksomheten. På seminaret ble det videre fokusert på at publikum helt åpent blir tilbudt fornminnegjenstander både på Internett så vel som hos etablerte antikkforhandlere. Undersøkelse fra 1999 og 2000 (Chippedale og Gill) viser at henholdsvis 80 og 90 prosent av alle arkeologiske gjenstander som var lagt ut til salg hos de største auksjonfirmaene i New York og London manglet dokumentert eierhistorie, eller proveniens. Rapporten fra BRÅ refererer Ricardo Elia (1993) som mener at det er hykleri å fordømme plyndrerne og samtidig hylle samlerne som ikke bryr seg om proveniens: «Scholars who work with looted ma t - eri al regularly condemn looting, while in the same breath they laud the en thu siasm of the collector who, di rec t ly or indirectly, financed the looting.» Dette var meninger som også arkeolog ved Universitetet i Gøteborg, Staffan Lundén støttet opp om i sitt arbeid. Han fortalte seminaret at han endog hadde brukt skjult mikrofon og kamera for å avdekke det han mente var uetisk adferd hos velkjente antikvitetshandlere. Tiltak i bekjempelsen Når det gjelder tiltak for å bekjempe plyndring av kulturminner og dernest illegal omsetning pekes det på et økt samarbeid mellom tilsynsmyndigheter og politi, samtidig som det tas til orde for i større grad å ta vare på og utnytte kompetansen som fins på dette fagområdet innen politiet. Norge ble også berømmet for sin kulturminnelovgivning som fra innbefatter bestemmelser om både innførsel og utførsel av kulturgjenstander. Videre var representantene fra samtlige land samstemte i å videreføre og styrke det internasjonale samarbeidet på dette temaet. Når kriminaliteten er grensekryssende, må også arbeidet med be kjemp el s en ta konsekvensene av dette. 18 MUSEUMSNYTT

19 Ny kamp om Parthenon-frisen For første gang, sier han med ettertrykk, har vi fått til en virkelig dialog om Parthenon-frisens framtid. British Museum har i første omgang foreslått å gi oss den på utlån, han trekker oppgitt på skuldrene. Allerede på plass i museet som offisielt skal innvies i november, er president og professor Dimitrios Pandermalis. Tekst og foto: Liv H. Andreassen I det nye storslåtte Acropolis Museum står nøyaktig avmålt plass tom i påvente av Parthenon frisen, som de siste to hundre år har befunnet seg i British Museum. I mai gjorde grekerne nok et framstøt for å få sin etterlengtede nasjonalhelligdom returnert, kjent under navnet Elgin Marbles, oppkalt etter jarlen som brakte dem til England. Elgin Marbles vil aldri forlate Storbritannia, lød avslaget fra direktør Robert Andreson ved British Museum, da grekerne i sitt forrige framstøt i forkant av Olympiaden i Athen i 2004, forsøkte å få frisen Etter to hundre år i utlendighet, er det nye museet et viktig maktmiddel i kampen for å få Parthenenon-frisen tilbake fra British Museum. Det storslåtte nye Acropolis Museum vil stå klart til offisiell åpning i november. returnert. Et gjennomgangssvar fra British Museum har vært at det gamle Acropolis Museum manglet både nødvendig sikkerhet og utstillingsplass. Argumenter som det nye museet nå totalt avliver. Med en prislapp på 130 millioner euro, ligger den m 2 store glassbygningen, ti ganger større enn det gamle museet oppe på toppen av fjellet, sentralt til ved høydens fot og metrostasjonen Akropoli. Museet er bygget direkte over en tidlig kristen bosetting, som ble oppdaget under et utgravningsarbeid i To hundre kvadratmeter av de imponerende ruinene har blitt innlemmet i museets design av arkitekten Bernhard Tschumi gjennom glassgulv og gangveier i kjelleren. En utstilling av funnene er allerede i gang i 1. etasje, hvor jeg gjennom glassgulvet kan titte ned på den gamle byen, datert tilbake til 5 f. Kr -700 e.kr. Parthenon Gallery Museets høydepunkt blir det ennå uferdige Parthenon Gallery i toppetasjen. Et rek tangulært glassgalleri som er konstruert for å gjenskape tempelets opprinnelige omfang og plassering av skulpturer og friser. Foreløpig står plassen tom hvor El - gin Marbles opp rinnelig var plassert, før de ble hogget ut og med tvilsom lovlighet fraktet til England i Samtidig som publikum får oppleve et gjenskinn av hvordan dette President Dimitrios Pandermalis ved det nye Acropolis Museum er nå full av håp om at Elgin Marbles endelig vil finne veien tilbake til Athen. praktfulle tempelet engang så ut inni, får de gjennom galleriets glassvinduer en panoramautsikt opp til det opprinnelige Parthenon som ruver på toppen av Akropolis. Glassgulv bidrar også til at naturlig lys får strømme fritt gjennom alle museets øvrige gallerier. MUSEUMSNYTT 19

20 bokanmeldelse Viktig bok om museer, internasjonal rett og tilbakelevering Restitusjonskrav betyr ikke at museene tappes, men at de får en annen rolle som deltakere i prosesser knyttet til selvbestemmelse og identitet, skriver Vrdoljak i denne boka. Av: Leif Anker Spørsmål om tilbakelevering av kulturgjenstander er et av de store mellomstatlige og folkerettslige stridsspørsmål. Selv i det lille Norge tok det mer enn 35 år før Unescokonvensjonen om ulovlig handel med kulturgjenstander ble undertegnet og norsk lov justert deretter. Juristen Ana Filipa Vrdoljak tar opp temaet i full bredde i boka «International Law, Museums and the Return of Cultural Objects». Forfatteren er universtiteslektor ved Universitetet i Western Australia og Marie Curie Fellow ved Europauniversitet i Firenze. Boka sikter imidlertid lenger enn kun å gi en oversikt over rettsutviklingen og status per i dag. Det uttalte målet er å bidra til restitusjon av kulturarv som en ressurs for utvikling og selvbestemmelse for urfolk, minoriteter og tidligere kolonier. Dette dreier seg ikke bare om museers besittelse av gjenstander og samlinger, men om definisjonsmakt over historien, vitenskapene, og ikke minst om hvordan museene ser sin egen historie og definerer seg selv. I denne sammenheng blir det internasjonal politikk. Som Vrdoljak påpeker har krav om tilbakelevering av kulturgjenstander fått økende oppmerksomhet de siste tiårene, mens begrunnelsen for slike krav har vært lite analysert. Hun mener dette kan forstås og praktiseres innenfor rammen av tre tilbakeføringsprinsipper («rationales»): 1 Hellig eiendom, sammenhengen mellom folk, land og kulturgjenstander og 2 Rette opp internasjonale feilgrep, reversere eller kompensere for diskriminering og folkemord 3 Sammensmeltning av foregående prinsipper for å legge til rette for selvbestemmelse og forsoning. Det er et stort lerret hun spenner opp og det er lange linjer i landskapet. Startpunktet er Wienerkongressen i 1815 hvor det i kjølvannet av Napoleonskrigenes systematiske plyndring for første gang ble inngått en internasjonal avtale om tilbake - levering, restitusjon, av plyndret kulturgods. I denne sammenhengen gjaldt det fra Frankrike til tidligere hærtatte områder i Europa og med en begrunnelse forfatteren uten vanskeligheter plasserer i tråd med det første prinsippet. Hun følger opp med en systematisk gjennomgang av den historiske utviklingen av internasjonal lovgivning og praksis på feltet. Boka er kort og godt ikke bare en rettshistorisk reise i internasjonalt farvann, den er like mye idé- og dels også vitenskapshistorisk, framført med personlig engasjement i nøktern form. Forfatteren gir en tankevekkende analyse av kolonimaktenes nasjonsbygging og sentrale museers rolle med vekt på de britiske. Her drøfter hun de ulike utstillinger og deres historiefortellinger på en måte som også gir perspektiv på samlingenes legitimitet og kontekst i dag. Et eget kapitel tar Ana Filipa Vrdoljak International Law, Museums and the Return of Cultural Objects 342 s., Cambridge University Press 2006 ISBn for seg det sene 1800-tallets museer og vitenskapshistorie i lys av internasjonal lovgivning slik den ble formet av stormaktene. Tilsvarende er det et eget kapitel om Folkeforbundet, fredsavtalene etter Første verdenskrig og restitusjonsspørsmålet. Arbeidet for internasjonal regulering av handel med kulturgjenstander pågikk i hele mellomkrigstiden hvor stridens kjerne var det Vrdoljak kort og konsist betegner som stormaktenes ønske om fortsatt frihandel med kulturobjekter. Oppgjøret etter annen verdens- 20 MUSEUMSNYTT