Årgang Nr 3. Akademiet. Lyden av et flagg i flau vind. Hvordan få seg. jobb? Kunsten å være rar

Transkript

1 Årgang Nr 3 Akademiet Lyden av et flagg i flau vind Hvordan få seg jobb? Kunsten å være rar

2 Innhold 3 Akademiet 4 Kunsten å være rar 5 Hvordan få seg jobb 6&7 Husker du bjarne? 8 Lyden av et flagg i flau vind 9 Påske og Quiz 10&11 På kryss og tvers i genova 12&13 Han og jeg 14&15 Ut av bjørnens hule I redaksjonen: Elisabeth Paulsen Kristine Tøndel Lars Solheim Jostein K. Eriksen Trude H. Tegnander Kurt-Børre Sveinsen Hedvig Rekkebo Kent Hammer Ansvarlig redaktør: Trude H. Tegnander Medredaktør: Kristine Tøndel Layout ansvarlig: Trude H. Tegnander Layout medvirkende: Kurt-Børre Sveinsen Kristine Tøndel Kontakt oss ; kim.intern@kimsenteret.no Fjordgata Ja, så er det sannelig snart sommer igjen. Her går det unna! Før i tida var det bare de eldre som sa at tida går fort...nå sier alle det, inkludert ungdommen. (Hvis ikke akkurat det bare er noe jeg inbiller meg da, og at det er jeg sjøl som holder på å bli.. kremt..) Det er deilig med vår, en eksplosjon av grønt, og lysere dager. På grafisk avdeling blir det bare å stå på, så vi rekker å få utgitt en juniutgave også før selveste sommerferien slår til. Her kommer altså vårt rykende ferske nummer, med masse godt stoff, som forhåpentligvis byr på mye for mange. Kos deg så masse med lesningen, og du, ikke glem å puste litt ekstra godt ut, idet du settereller legger deg godt til rette, for så å for alvor starte neddykkningen i mainummeret vårt. En riktig god reise under lesningen, ønskes fra alle oss i redaksjonen :-D Trude

3 Akademiet Når dette skrives har vi nettopp avsluttet et Akademi om positiv tenkning.veldig spennende tema! Det sier oss mye om hvilke muligheter vi egentlig har når vi lar de positive tankene få lov til å slippe frem. Svært positivt var det også at det denne gangen ikke var en av de trauste ansatte som sto for akademiet, men Kristine, en av våre medarbeidere. Her er det bare å følge opp! Vi vet at det er mange andre av dere medarbeidere som har spennende hobbyer, interesser eller opplevelser som kan være utgangspunkt for et Akademi. Vi vil mer enn gjerne at flere medarbeidere tar på seg en innledning. Og det må sies, det er ingen grunn til å være redd for at man må snakke en hel skoletime om det tema man velger å snakke om; vi som er på Akademiet nå er ganske gode til å snakke, så det vanlige er at en ikke kommer igjennom emnet på den tiden som er avsatt. Det gjør da heller ingen ting. Det er diskusjonen og nye innspill som er det morsomme. Vi trenger ikke komme til noen konklusjon. I tiden fremover vil vi også ta opp spennende saker på Akademiet i uke 21, for eksempel, skal vi snakke om konfliktløsning, om KIM-senterets verdier, og på fredag den 27. mai blir temaet kjedsomhet. Den som måtte tro at det blir kjedelig, kan bare komme og høre på! Vi er klar over at ikke alle finner det vi har valgt ut på Akademiet like spennende. Det er imidlertid ingen grunn til ikke å komme! Vi er åpne som en melsekk (hvis de er åpne da) for andre forslag. Det kan bli en morsom utfordring hvis vi blir bedt om å ta opp et emne vi ikke har kommet på selv. Dette kan nemlig løses på en av tre måter: 1, Den som foreslår et tema kan snakke om det selv. Dersom noen har lyst til det, men trenger hjelp til fremføring/skriving/powerpoint, ta kontakt med undertegnede eller koordinator. Da fikser vi det! 2. Det går også an å si til oss som jobber her at man for eksempel ønsker at vi skal ha et Akademi om rosedyrking(tilfeldig valgt tema), og vil at noen av oss skal innlede om dette. 3. Tredje alternativ er at vi finner en ekstern person som kan komme og snakke med/for oss. Til slutt vil jeg nevne at vi har mottatt ønske om at vi setter opp filmen Dine tanker, dine muligheter igjen. Vi forsøker oss med den på torsdager fra 26. mai. Er du nysgjerrig på filmen? eller vil du vite mer om Akademiet? møt opp alle dager unntatt tirsdag fra Onsdager kl har vi en halvtime der vi diskuterer nye tema. Har du lyst til å være med på det, er du hjertelig velkommen! Akademiske Elisabeth 3

4 Kunsten å være rar - Hvor er jeg på Gausskurven? Den umiddelbare latteren fra min bror fikk meg til å forstå at utsagnet mitt var litt malplassert. Vi hadde diskutert vår felles, utpregede trang til ikke å være normale. Vi vil skille oss ut fra mengden, og ikke identifiseres med vanlige mennesker. Muligens satt vi og sippet på litt vin, etter den gode fredagsmiddagen, og lillefingrene våre var på nippet til å sprette ut fra krystallvinglassene fra Praha, som vi andektig holdt med en kos over en real, intellektuell konversasjon. Min bror kan sin statistikk, så på et punkt kom Gausskurven på banen. Men hva i alle dager er en Gausskurve? Søker du på Gausskurven på Internet kommer du til at den og heter normalfordelingen. I statistikken er denne den desidert viktigste fordelingen. Det sies at summen av et stort antall uavhengige tilfeldige variabler er tilnærmet normalfordelt under visse allmenne forutsetninger, uavhengig av hvilken fordeling disse variablene hadde i utgangspunktet. Forstod du mer etter dette? La oss komme med noen eksempler. Hvis man tar utgangspunkt i mennesker, og ser på en del forskjellige ting vi gjør, det kan være hvor mange kilometer du sykler på et år, hvor mange kilo kylling eller hummer du spiser på et år, eller lignende ting som kanskje statistikere funderer på, så vil, nesten som en universallov, alle undersøkelser kunne skisseres som en Gausskurve. Denne kurven ser ut som en bjelle, med en topp på midten, og en utflatning ved sidene. Man kan jo tenke seg å spørre en stor nok gruppe mennesker hvor normale de vil være. Ut fra tendensen vil da menneskene i undersøkelsen fordeles i normalfordelingen. Det vil si at en liten gruppe vil være mest mulig unormal. Så stiger kurven raskt til toppen, der du finner de fleste, de som er normalt normale. Kurven synker så raskt, til den igjen flater ut, og vi havner blant fåtallet, som vil være så ytterst, sprengt normale at det går utover deres ellers så edle hensikter. Gausskurven er altså kun et navn på hvordan normalfordelingen vil se ut om vi skisserer den. Du kan gjøre tusenvis av undersøkelser, og de fleste er tilnærmet en Gausskurve. Så hvor er jeg på Gausskurven? Jeg ville helst unngå å havne på toppen av de fleste. Som Professor Thomas Hylland Eriksen har sagt, så vil folk flest være normale, men ikke vanlig. Jeg vet ikke helt om jeg skjønner forskjellen av normal og vanlig, men å være en del av den såkalte store mengden ønsker jeg ikke. Dessverre må jeg nok innrømme at jeg på enkelte områder har skummelt normale tendenser. Dessverre må jeg nok og meddele, for de det er en bekymring for, at alle på en eller annen Gausskurve kommer i en av ytterkantene. I det store og hele er det min oppfatning at ingen er normale. I hvert fall ingen jeg har blitt kjent med. Så da prøver jeg på det motsatte. Men å skille seg ut er gjerne en krevende behendighet. Enkelte går i skitne klær, noen farger håret rosa, og andre snakker til seg selv midt i byen. Du kan framstå som punker, metal-fan, hippie eller jazznerd, og likevel er du ikke spesiell. I dag har så mange et særegent uttrykk, at ingen legges merke til blant mengden av andres anstrøk. Hvor enn jeg er på en Gausskurve, og hvor enn normale mine trekk er, er det de ting som skiller meg fra mengden som kjennetegner den jeg er, som hos alle andre. Uansett behov vil en eller annen Gausskurven plassere oss på et uønsket sted. Å vite og å anvende dine særpreg må være en riktig angrepsmåte. Det er ut fra dette jeg prøver meg på kunsten å være rar. Jostein K. Eriksen Kilder: 4

5 HVORDAN FÅ SEG JOBB? Før noe annet, må du finne den jobben du vil ha, svarer Carl Ole når jeg spør han; Hvordan får man seg jobb? Han tilføyer; Deretter må den skaffes. Kartlegg arbeidsmarkedet, og sorter ut det som passer for deg. Denne prosessen alene er i følge Carl Ole Marken, rekrutteringssjef i Manpower, en potensiell heltidsjobb. Han sier; Du vil ha den jobben som vil ha deg. Den jobben som setter pris på deg, og på mangfoldet. Han gjør det helt klart at en ny jobb må velges både med hodet og med hjertet. Hva liker du å drive med? Hva er dine interesser? Hvor snart kan du begynne i en ny jobb? Oppsigelsestid i den gamle tatt i betraktning. Han anbefaler å vise til oppdaterte utdannelser i søknaden. Hvilke kvalifikasjoner har du? Carl Ole besvarer flere av mine spørsmål med større spørsmål. Når du har fått klart hva som er drømmejobben din, må du skrive søknad og cv til den spesifikke jobben. Tenk at du skal svare på det annonsen spør om, både i søknaden og i cv-en. Intervjuet baseres på det, så ikke påstå noe du ikke kan leve opp til. Velg dine ord med omhu, da de har en motpol og en betydning du kan stole på at intervjueren din vet hva er. Innrøm at du ikke vet, om det er tilfellet. Omtaler du deg selv som effektiv, må du forbrede deg på spørsmål om du er grundig. Ha da klare eksempler tenkt ut på forhånd, for å svare til din potensielt kommende sjef. Vi holdte gjennom samtalen fokuset på det å få seg jobb. Allikevel klarte jeg ikke å unngå å spørre Carl Ole om det finnes noen klassiske fallgruver. Det er det visst, så unngå feller som å resirkulere din siste søknad eller cv. Sitt også alltid godt forbredt på intervju. Pass på at du byr på deg selv, stiller opp velstelt, og med folkeskikken på plass. Og for all del, la vær å øve til den grad der du leser monotont, dialektløst og uten øyenkontakt. Carl Ole anbefaler (som meg og IKEA) å finne deg en venn. En ærlig en, som er så god med ord som mulig. Spør vennen din om han eller hun vil lese, og komme med forslag til forandring på både søknaden og cv-en. Kanskje vedkommende kan fortelle deg om du gjør noe forstyrrende i pressede situasjoner? Klør du deg nervøst, eller klikker du stressende med pennen? Eller sier du lissom mellom hvert tredje ord når du ikke er helt sikker på hva du vil fram til? I så fall, prøv å la det være på intervju. Du vil vise fram, med hele deg, at du vil ha akkurat denne jobben! Den sjefen du foreløpig har, bør du gi en muntlig oppsigelse, og gjerne tilby en skriftlig. Prøv å slutt av arbeidsforholdet med en så god tone som mulig. Er du redd vedkommende vil si noe uheldig om deg, så vær åpen og ærlig om det til den nye sjefen din. Carl Ole sier det tas som et kvalitetstegn å oppgi den siste arbeidsgiveren din. Og alle saker har flere sider. Vær åpen og ærlig, gjentar Carl Ole flere ganger gjennom samtalen. Han forteller om fallhøyden ved å lyve seg til en jobb, eller unngå å dele vital informasjon som for eksempel om en er diabetiker. Han sier det at det kan hende det gjør at du mister en eventuell jobb, men at det i så fall var en jobb du høyst sannsynlig ikke ville ha passet til, og i verste fall ikke ville trivdes i, dersom inntrykket du ga ikke tilsvarte det som egentlig er deg. Om du bruker Manpower som bindeledd mellom deg og en ny arbeidsgiver, kan du benytte deg av muligheten til å være både åpen og ærlig med saksbehandleren din, og be vedkommende om videre råd om du er usikker på hvor mye, og hva du ideelt burde dele. Om du ønsker den nye jobben velkommen inn i hverdagen med eller uten hjelp av Manpower, er det bare å gå ut og skaffe den ultimale jobben til deg. Tid er uerstattelig, så hvorfor kaste storparten av den bort på en jobb hvor en ikke trives? Masse lykke til. Kristine 5

6 Husker du Bjarne? En lørdag formiddag, om ikke klokken var passert tolv, falt det meg inn å prøve å terge en gammel venn. Jeg hadde en anelse at han var sliten etter kvelden og natten forut. Samtidig er det noe ved Rune, som han heter, som alltid har vært en ergrelse for meg. Jeg får aldri satt ham på plass. Så stod jeg der og lyttet på The Kinks, med telefonen i hånden, og en djevel på høyre skulder. Jeg sendte meldingen: Cervantes og Ray Davis har det. Vi elsker begge The Kinks, og vi har hatt utallige diskusjoner om litteratur. En hver såkalt høykulturell person ville ha fnyst. Cervantes, som skrev Don Quijote, kanskje verdens beste bok, vil vel aldri bli satt i bås med en ussel rockesanger. Men selv om uttrykksformene til de to er ytterst forskjellige, vil jeg nevne fellestrekk som kanskje er mer markante. De har begge en humor som ofte blir neglisjert av andre i deres kunstart. Like fullt er det en visdom hos dem som svært få er forunt å inneha. Til sist bærer de på det jeg kaller en estetisk melankoli, en skjønn tristesse, en følelse av at det de skildrer er meningsløst og veldig meningsfullt på en og samme tid. Jeg tenkte; hvor lenge må du gruble nå, Rune? Svaret kom etter tjue sekunder: Den førstnevnte er ikke like kortfattet. Ray Davis, som låtskriveren i The Kinks, var en av de viktigste bidragsyterne til den britiske invasjonen, som den er kalt, som startet fra 1964, og omfatter band som The Beatles, The Rolling Stones, The Animals, et utall andre, og altså The Kinks. The Kinks herjet listene både i England og USA, med sanger som You really got me, All day and all of the night, Sunny afternoon, Waterloo sunset, og Lola. Alle disse gikk til topps i England. Men med omveltningene som kom på slutten av sekstitallet, både politisk og musikalsk, sluttet bandet å selge plater. Jeg synes imidlertid det er i denne perioden Ray Davis viser sider som jeg altså nesten setter opp mot Cervantes. Året er Ray Davis er blitt 24 år. The Beatles slipper The white album, og er allerede blitt et fenomen som aldri noen har, eller vil, kunne rokke med i populærhistorien. I The Rolling Stones har Keith Richard nettopp oppdaget open tuning, en måte å stemme gitaren på, som gir han mulighet til å lage rock som for all tid vil befeste hva denne musikkarten er. I San Francisco kommer band som The Jeffersons Airplane og Grateful Dead, med nye toner, og et budskap om kjærlighet. Vietnamkrigen er i gang. Hippiene sitter rundt leirbålene og røyker marihuana. Ganske mange bruker LSD for å utvide sin forståelse av sinnet. Et hvert band med en viss respekt for seg selv må gi ut en konseptplate. Dette ville også Ray Davis gjøre. The Kinks are the village green preservation society kom ut i november Dette var platen til rett sted, men til feil tid. Mens alle andre bar visjoner om å forandre alt urettferdig og galt en gang for alle, sang Ray Davis om å ta vare på de gode, gamle tingene. Han hadde blitt nostalgisk. Åpningssporet bærer samme navn som platen, en vakker og morsom melodi, med en oppramsing av alt Ray Davis ønsker vi må ta vare på. Jeg lar leseren undersøke selv hva disse tingene er, og går heller nærmere inn på tre andre låter som kom ut på denne skiven. Spor to heter Do you remember Walter?. Åpningen på denne sangen består av en skala som går opp til en tone, for så å gå tilbake den samme skalaen inntil du treffer den samme som den aller første tonen. Akkurat når den første tonen spilles igjen synger Ray Davis: Walter. Stemmen er litt sår, men munter, og med en aksent fra Nord- London som gir den et sarkastisk trekk. Første gang du hører Ray Davis synge Walter, vet du hvem denne Walter er. Sangen handler om en barndomsvenn, som Ray Davis funderer på hva gjør nå. Det er tydelig at han hadde mye glede av denne Walter, og at det er et visst savn, ikke bare etter Walter, men og den tiden de delte sammen. Det kommer versestrofer du kan le av, men her er og mye visdom. Når jeg hører Do you remember Walter tenker jeg på Bjarne. Bjarne gikk jeg i samme klasse som i ni år, altså hele grunnskolen. Det eneste jeg vet om Bjarne i dag er at han er trailersjåfør. Bjarne løp så rart, og viste aldri tennene da han lo. Han var aldri slem, og stakk seg aldri spesielt fram. Da grunnskolen var slutt mistet vi kontakten. Bjarne kjøpte en moped som han kjørte rundt med. Jeg kjøpte gitar. Min Walter er Bjarne. Har du en Walter? Den tredje sangen på denne konseptplaten heter: Picture book. Den har et fengende riff. Gjennom låten er det lagt på masse koring i falsetto, og morsomme Scubi-doo. Her er nok et eksempel på å være kortfattet. Åpningslinjen er som følger: Picture youself when vour getting old. På engelsk vil dette ha en dobbelbetydning, og den konkrete handlingen i sangen er å se gjennom et fotoalbum. Men jeg må si det må være noe særegent, når den 24-årige Ray Davis, med en klar mynte på hva som skjer rundt ham, kommenterer i 1968: Se for deg selv når du blir gammel. Picture book er min favorittsang av The Kinks, men da mest for musikken. Sist måned kjøpte jeg en cd-boks, med seks cd-er, som er en viktig utfylling av min Kinkssamling. Denne heter Picture book, koster 360 kroner på byens største platesjappe, og er en perfekt start for en litt grundig undersøkelse av bandet. Den siste sangen jeg går inn på heter: Village green. Denne sangen ble komponert tidligere enn i 1968, men fikk ikke plass på en plate før den ble innlemmet i konseptplaten. Rockenerder refererer stort sett til platen som village green. Sangen er noe annerledes i arrangementet. Som de fleste rockeband er jo Kinks basert på trommer, bass og gitar. På Village green er det mye orgel, fløyter og andre blåsere, og en utrolig vakker melodi. Her kommer

7 nostalgien fram i sitt ytterste. Ray Davis refererer til The village green som et sted han vokste opp. Det er en sang om savn. Alt som var så skjønt med stedet ramses opp. Selv kirkeklokker og søndagsskole, igjen med en humor og sarkasme, får noe skjønt ved seg. Og det var en pike. Det eneste Davis synger om denne piken er at hun hete Daisy, og at han kysset henne under et gammelt eiketre. Han trenger ikke mer, for beskrivelsen er komplett. Daisy er nok et komisk navn både for nordmenn og engelskmenn. Samtidig er det et uttrykk på noe uskyldig. Daisy er også det engelske navnet på blomsten tusenfryd. Han holder tonen en stund ved navnet Daisy, før han fort synger, som en litt sjenert; and kissed her under the old oaktree. Var det hans første kyss? Denne platen, som vi rockenerdene kaller village green, kom ikke inn på listene i England på denne tiden. Ettertiden har imidlertid gitt Ray Davis æren for å være mer enn en enkel slagermaker. For en vanlig innføring i bandets musikk kan man like gjerne kjøpe en samling av deres singler. Det er store ting der. Men skulle jeg anbefale noe for noen som ikke har musikk av The Kinks, ville det være platen Village green. Noen år tilbake kom Ray Davis til Trondheim for andre gang på få år. At jeg ikke hadde møtt opp på den forrige konserten er for meg uforståelig. Uansett var det bluesfestival, og uten å diskutere hvor du skal sette grensen for blues, var Ray Davis hovednavnet. Jeg og en kompis møtte opp. Denne mannen er dreven i gamet, han har vært inne og ute av sirkuset siden 1964, så selvsagt satt alt han spilte som støpt. Men det var noe annet ved denne konserten som sitter i. Det var å høre musikken i hans nærvær. Store mennesker har gjerne en utstråling. Det var naturlig for han at alle tusen blikk i lokalet festet seg ved han. Men det er noe annet ved Ray Davis enn nesten alle andre store artister jeg har sett live. Han viser glede ved å framføre sin musikk, og det er jo slettes ikke uvanlig, men samtidig fikk han overført denne gleden til alle som var tilstede. Han kommuniserte veldig tydelig med publikum, både under og mellom låtene. Men hele hans vesen har en aura av godhet. Av både smerte og glede, alvor og humor. Mange jeg har sett spille prøver nok å få fram dette, men ingen andre enn Ray Davis har maktet å overføre dette så sterkt til sine lyttere. Cervantes er for alltid plassert i historien. Han mestret kunsten i form av skriving bedre enn en hver. Mange generasjoner har videreført hans verk, studert og elsket han, og båret glede over situasjoner som kun han har greid å beskrive. Kan en popsang gjøre det samme? Nei. Det er ikke det samme. Men ut fra populærmusikkens unge sfære vil jeg si du finner like stort spekter av kunst som i litteraturen. Kanskje er John Lennon den største, hvis ikke Bob Dylan. En hver følger av sjangeren har sin egen favoritt. Men jeg vil påstå at i Ray Davis finnes noe av det samme som i Cervantes. Og skulle jeg sette Cervantes opp mot Ray Davis, så er jeg enig med min venns førlige kommentar: Den førstnevnte er ikke like kortfattet. Jostein K. Eriksen 7

8 Lyden av et flagg i flau vind 8 Skarptrommen skar inn i det ellers behagelige lydlandskapet som omværet grendeskolen tidlig den morgenen. Ingen andre i skolekorpset hadde ankommet Sjoa. Håvard, som var året yngre enn meg, og som var et fotballtalent og ellers en plage for de mindre tøffe guttene, stod i den blå korpsuniformen og hutret. Fjellene rundt skygget enda for solen, og siden korpset skulle spille i toget på Otta senere, måtte vi som skulle gå i tog på lille Sjoa være ekstra tidlig ute. Jeg hadde hvitskjorte og bukse med press. Ubehagelig klær, og småskoene var ikke skikkelig inngått. Den notoriske testingen av trommen kom som enkelte slag, helt uregelmessig, nede ved det lille samfunnshuset Furulund, som jeg stod å så ned på fra grinda inn til skolen. Jeg gruet. Vi var ikke mange. På det meste talte antall elever på skolen 56. Men det tradisjonelle 17. Mai-toget måtte man ha. Klokken ni skulle det starte, og vi skulle gå fra skolen, ned til den nedlagte kolonihandelen, opp til Fina-stasjonen, og ned og tilbake til skolen. Deretter festivitas på Furulund, oppsatte leker, som å kaste på stikka og sekkehopping, som alle måtte delta på, og til slutt kunne vi spise lunkne pølser i lompe og velge mellom Lollipop eller Pin-up. Jeg ville til Otta. Dette var da jeg gikk i sjette klasse. I siste liten ble det bestemt at jeg skulle være flaggbærer, og gå fremst i hele oppstillingen. Nervene kom rørig, og fanen var tung å bære. Jeg skulle holde farten. Varmen i luften festet seg i det vi toget ned svingen som ledet til riksveien inn til Heidal. Skarptrommen slo stødig nå, og snart kom den første melodien fra korpset, som rev skarp der de gikk rett bak min rygg. Det var en lei oppoverbakke til bensinstasjonen, som lå ved E6, og jeg begynte å kjenne at jeg nok ikke var av de sterkeste guttene, når det kom til å bære flagget rankt og stødig. Sjoa, den lille grenda der den voldsomme Sjoaelva renner ut i Lågen, har ikke mange innbyggere. Kun ved små stikkveier kunne et eldre par, eller to, stå å vinke til toget som gikk forbi. Da vi kom forbi bensinstasjonen var vi halvveis. Jeg var sliten. Standhaftig prøvde jeg å holde tempoet jevnt. Anstrengelsen var stor for å få flagget til å vaie høyest, og jeg skiftet stadig oftere på å holde tyngden på forskjellig arm. Vi kom inn i bebyggelsen, og fort skimtet jeg skolen. Toget hadde gått knapt en halvtime da det var framme. Sammenkomsten gikk fort i oppløsning. Korpset måtte skynde seg annensteds, og de minste barna sprang inn i skolegården og begynte å leke. De av oss som skulle slutte det året stod i klynger, med våre foreldre plassert pyntet rundt som løvetann i en halvveis pleid plen. Jentene for seg, vi guttene mer samlet. Vi ventet på å komme videre. Furulund, det mørkebrune forsamlingshuset, der vi ved hver juletrefest og annen tilstelning, måtte framføre sketsjer til foreldrenes glede, og til alle elevers gru, skulle fylles for å hedre dagen. Vi satt på gamle trestoler, som fort satte en dump smerte i rumpen, og som knirket når enn du gjorde en mikroskopisk bevegelse i en muskel. Lokale ildsjeler skulle si sitt. Tiden gikk umåtelig sakte. Tankene mine gikk til Otta. Til gatekjøkkenet med den gode softisen, til pølse med alt, til pizzaen som var kåret til landets beste, og til alle de andre vennene. Om Otta var himmelen av 17. mai-feiringer, som jeg aldri hadde fått oppleve, var Sjoa skjærsilden. Selv da vi kom ut fra Furulund kunne vi ikke kjøre til Otta enda. De pålagte selskapslekene, og det vanlige salget av pølse og is, stod for tur. Minuttene bremset som skivene på et diesellokomotiv. Etter hvert dro familier hver til sitt. I den stille vinden kunne du nesten høre klirringen fra tauet som festet flagget til stanga inne ved inngangen til skolebygget. Klokken kunne bli fort ett og to, før foreldrene til vi mest garvede fant ut at tiden var kommet for å ta turen en mil nordover. Det var stille i bilen de minuttene det tok før vi var kommet til dit jeg lengtet. Enda lå noen bekymringer over meg. Var de gått tom for softis igjen? Var de jeg kjente dratt hjem? Vel framme var problemet med å finne parkeringsplass irriterende. Vi måtte gå et godt stykke for å komme til parken, der det meste av forsamlingen oppholdte seg. Stedet var preget av at mesteparten av festen var over. Allerede før daggry hadde russen sørget for at gresset var forsøplet til det ubehagelige. Før jeg fikk penger, og kunne gå med spenning til gatekjøkkenet, plukket jeg en forglemt sløyfe fra scenen i den ene kortenden av parken. Jostein K. Eriksen

9 Påske og Quiz Det er tradisjon hjemme hos oss at det kreves en innsats for å få påskeegg. Til gjengjeld er det fylt med masse godt.så viste det seg slik dette året at gruppen var så ulik i alder at jeg måtte lage to utgaver. Gruppe 1 var i alderen 1-3 Gruppe 2 var i alderen og det var som vanlig ikke de små som var problemet, men de store. En spennende, utfordrende og ikke alt for vanskelig rebus var min problemstilling i utgangspunktet. Den siste tiden har jeg brukt mye tid på å les Kristoffer Uppdal, en av våre trønderske forfattere som kanskje ikke er så godt kjent, men kjempegod! Jeg regnet vel ikke med at den unge garde hadde lest så mye av ham, men siden jeg ikke har for vane å holde stilt når det er noe jeg syns er bra, gikk jeg ut fra at han var gått under huden på dem også.da var det en fin quiz-start, var min tanke. Og da var resten av oppgaven satt- naturligvis skulle årets påskequiz dreie seg om trønderske forfattere. Sant å si, det falt meg ikke inn at dette ikke var et tema unge mennesker av i dag digget! Så jeg lastet opp stikkord om Kristoffer Uppdal var dans han har nemlig skrevet et tibinds verk om Dansen gjennom skuggeheimen. noe som viste seg å være fullstendig ukjent. Hjelp måtte til. Neste var om medmenneskelighet og jeg viste til Menneske og maktene hvem mon som hadde skrevet den. Null treff. Jeg mener jo at Olav Duun er et must for alle som har satt sine ben i Trøndelag, andre også for så vidt. Han var flere ganger så nære å få nobelprisen i litteratur, at han nok hadde fått den om han bare ikke hadde skrevet på nynorsk. Så prøvde jeg meg på en forfatter som skriver om et kirketårn, og en dramatisk handling delvis lagt til tårnet. Null treff. Selv ikke da jeg avslørte forfatteren, Johan Falkberget, lyste ansiktene opp i et forstående smil. Jeg måtte avsløre at boka jeg siktet til het Den fjerde nattevakt. Å ja, den hadde de kanskje hørt om! En svigersønn som ikke helt syntes han kunne si at dette var på jordet, pep frem at dette var jo lærerikt, mens egne barn bare fnyste av det hele. Slik gikk det gjennom en serie trønderske forfattere. Det finnes faktisk mange! og det syntes nok quizdeltakerne også. Selv ikke Innsirklingar ga noe hallelujarop. Hadde vel hørt nevnt Carl Frode Tiller men... Den store avslutningen kom da jeg ville få frem et sted i Trondheim som hadde med påskesymboler å gjøre. Det kom bare et stønn fra gruppa da jeg strålende fortalte at det selvfølgelig var Peter Egges plass jeg siktet til. For å konkludere. Gjengen fikk sine påskeegg, men de la samtidig ned klart forbud om noe mer lokalt litterært spissfinderi. Og jeg har lært. Selv om du selv er levende opptatt av noe, er det ikke sikkert andre deler din interesse. Men noen direkteutlevering av påskeegg blir det ikke neste år heller! Litterære Elisabeth 9

10 På kryss og tvers i Genova (Del 2, fortsettelse fra aprilnummeret) Etter et lite kart over byen klarte jeg å rote meg igjennom labyrinten og opp til selve sentrum, der den store fontenen Fountain in Piazza Ferrari befinner seg. Jeg krysset denne plassen med et vrimmel av folk, og havnet tydeligvis i en hovedhandlegate, fordi det fantes flere kjøpesentre her. Jeg brukte denne gaten som utgangspunkt for de utallige severdighetene som ligger i alle retninger like ved. Den første dagen nøyde jeg meg med kun å følge denne gata, men bare det i seg selv var en variert opplevelse. Ikke minst pga at store deler av gangfeltet utenfor butikkene var av deko-rerte fliser og utsmykkede søyler. En av butikkene hadde typisk Italienske bueganger og vegger i svart og hvit marmor. Lenger ned i gata, knapt synelig utenfra, fant jeg det største innendørs kjøtt-, fisk-, frukt- og grønnsaks marked jeg noen gang har sett, og ble sulten bare av å være der inne. Ca,1 km nedover kom jeg til en stor park med navnet Piazza della Vittoria, der var det en enorm buegang lik den fins i Roma. Denne marmorhvite buegangen (Arco della Vittoria) var av svære søyler med flotte statuer og buen dekorert med utskjæringer av folk og dyr. Taket var en kuppel utskjært i mange ruter som et utstrekt fiskegarn. Under dagene som fulgte utforsket jeg mange av de flotte kirkene og katedralene. Hele byen er full av gamle bygninger krydret rikt med utallige flotte statuer og utskjæringer. For å nevne noen kan jeg begynne med den som ligger nærmest Cattedrale di San.Lorenzo, som muligens er den fineste og største katedralen i byen, og som er av svart og hvit marmor. Litt sør mot havna, der skip bygges, og over den lange eldgamle brua Ponte Carignano, som er 110 m lang og 34 m høy, ligger den rødbrune Maria Assunta kirken med sine fem spir. Det er ingen troll under brua, men en litt spesiell hage med mange trapper som snirkler seg opp de bratte sidene.

11 På en nydelig dag, ved ren tilfeldighet, fant jeg en praktfull grønn lunge av en park like nordøst for sentrum. Jeg fulgte en av gatene som går tvers over hovedgata, og kom til ei stor rundkjøring med en statue av en mann til hest. Lenger oppe, opp en lang bakke, kunne jeg se noe så uvanlig som et fossefall (Tashinka Witko (Crazy Horse) i Villetta di Negro parken) midt i byen. Jeg fulgte gata til den førte meg til oversiden av berget, og begynte å klatre til topps på en smal brosteinslagt sti med trapper, som snirklet seg opp mellom de forskjellige trærne. Stien hadde et rekkverk laget av greiner som på en måte var flettet sammen. Ved nærmere ettersyn var det avstøpninger av greiner. Halvveis oppe kom jeg til et merkelig bygg som var laget på samme vis, og delvis bygget inn i berget. Det var mange fugler å se innenfor netting, så det var vel et stort fuglehus. I en liten dam nedenfor, innunder berget, svømte store gullfisk. Utsikten over byen ble bedre og bedre ettersom jeg kom nærmere fossen. En hørte fossefallet godt før det dukket frem rundt svingen. Jeg kunne kjenne vanndrivet fra det da jeg sto like foran det. Lengre oppe la jeg merke til at trappen gikk igjennom flere tuneller i berget, og en av dem ledet inn til en liten grotte bak fossen. Der kunne man kikke gjennom vannsløret ut over byen. Like etter kom jeg til topps til ei flate med store trær og benker spredt rundt, pluss en fullkommen utsikt. Her var stemningen lun og avslappende. Som nevnt ligger det mange slott og borger både nært og fjernt fra sentrum, så jeg lette meg frem til det som lå nærmest. Jeg snirklet meg fram til Castello D Albertis, som ligger ca.2 km nordvest for sentrum. Fant fram til jernbanestasjonen og fulgte noen trapper igjennom en park,og så var jeg på oppe på oversiden av slottet. Deretter fulgte jeg veien langs den høye slottsmuren som gikk i en slakk venstresving og endte opp ved to store porter med en løvestatue på venstre side. Og høyt over meg raget brystvernet. Innenfor murene lå en flott park som duftet av de mange blomstene der. Slottet var som delt i 2, fordi nedre del var av stein med lyse, gråbrune toner, mens den øvre delen og brystvernet, var av mørk rød teglstein med hvite søyler og buer rundt vinduene. Midt i raget klokketårn med en stor messingklokke. Ved siden av en liten kafé stod et smalt, rundt og høyt tårn, som ikke kunne være mer enn 3m i diameter.da jeg satt meg ned på benken mellom palmer og andre trær, for å nyte utsikten mot havna og Genova fyrtårn, ble jeg var tissling og tassling i blomsterbedene rundt meg.jeg listet meg inntil en sted med mye aktivitet, og satte meg på huk for å se om noe kanskje dukket opp. Det tok ikke lang tid før en cm lang spraglet grønnbrun krabat dukket opp. Dette var visst en Italian wall lizard, og med rette navn, fordi den klatret raskt opp slottsmurene. Dette var en sjarmerende øgle som det fantes ganske mange av. Fortsettelse følger i neste nummer... Kurt Børre Sveinsen

12 Ut av bjørnens hule Jeg hadde med en bok til Heggelia. Den hadde harde permer, delt i midten med rødfarge øverst og grønnfarge nederst. Det eneste som stod på fronten var Garps bok, og med forfatterens navn kun på siden. Det var en billigutgave. Min mor hadde sendt den med meg. Hun visste at jeg hatet bøker, men jeg måtte til slutt gå med på å ta den med for sikkerhets skyld. Da jeg i otta dro fra Otta for å rekke morgenflyet nordover fra Gardermoen, var det tropenatt. Tre dager senere lå jeg på post en time, under rekruttøvelsen, og hutret i fem minus. Hvor finner du trøst i en slik situasjon? På kasernen var vi seks gutter på hvert rom. Vi hadde ikke blitt dus. Vi hadde ikke hverandres koder for hva vi skulle si i de situasjonene som oppstår når seks oppholder seg på tjue kvadratmeter nesten døgnet rundt. Andre fant fram bøker, og begynte å lese. Musikken som jeg hadde tatt med kunne ikke spilles. Jeg begynte på Garps bok. Boken handler om livet til T.S. Garp, som blir unnfanget da hans mor, som ønsker et barn og ikke en ektemann, tar seg nytte av en hardt hjerneskadet halerorsskytter sin ustyrtelige ereksjon. Moren Jenny, som er sykesøster, oppdrar Garp alene i en gutteskole. Garp vokser opp og får interesse for sex, bryting og for å skrive fiksjon, tema som moren har liten interesse for. Det som slår deg ved å lese Garps bok er en underfundig humor midt oppi en haug med dramatiske hendelser. På et vis virker det som om forfatteren vil at du skal le, selv om beskrivelsene inneholder trafikkulykker, begravelser og dødsfall til barn. Jeg tror det er noe pittoresk og burlesk i historien som har gjort den til en internasjonal bestselger. Boken fenget, og jeg ble ferdig med den på kort tid. Jeg fikk lyst til å lese mer, og ville sjekke ut forfatteren, John Irving, nærmere. John Winslow Irving, født John Wallace Blunt, jr. 2. mars i 1942, fikk først suksess som forfatter med sin fjerde roman, Garps bok, I De tre første romanene han fikk publisert er ikke oversatt til norsk, men de romanene som fulgte etter Garps bok var alle bestselgere internasjonalt og i Norge. Flere av bøkene er filmatisert, og Irving har vunnet Oscar for filmmanuskriptet til Siderhusreglene, som er en av hans viktigste bøker. Han har vært aktiv bryter, både som utøver og trener. John Irving er gift for andre gang, og har tre sønner. Han har hjem i Vermont, Toronto og Pointe au Baril. Debutromanen, Setting free the bears, kom da Irving var 26 år, og fikk noenlunde gode kritikker. Allerede her skriver Irving om mange ting som kommer igjen i mange av hans bøker. Bjørner er en signifikant del, både symbolsk og i fortellingen, i tre av hans bøker, men dukker også opp i mange andre. John Irving har selv sagt at så fort han bringer en bjørn inn i historien så gjør det den med ett mer interessant. Andre gjentakende tema i Irvings bøker er; New England, bryting, Wien, Iowa, dødelig ulykker, og det er mange forfattere eller andre skribenter i bøkene. Ulike unormale seksuelle relasjoner dukker opp i de fleste romanene hans. Jeg brukte ikke lang tid på å finne flere bøker av John Irving. Hotel New Hampshire, Siderhusreglene og Sirkusbarn, ble fordøyd med den samme gleden, følelsen av å bli dratt med inn i historien, og en opplevelse av flukt fra en lite trivelig hverdag. Man trodde kanskje at militæret skulle bli et slit, men mens vi satt på kasernen og ventet på den russiske bjørnen, var det fint lite å gjøre. Å finne gleden med å lese var som å komme ut av en dvale. Etter hvert oppdaget jeg mange forfattere i månedene i Indre Troms. Da jeg året etter flyttet til Trondheim for å studere, hadde jeg begynt å bli belest. Likevel var det en John Irving-bok som jeg ikke hadde fått fatt i, eller rotet meg til å lese. Denne heter En bønn for Owen Meany.Handlingen i boken starter i To elleveårige gutter, som er bestevenner, spiller baseball i Gravesend i New Hampshire. Den ene gutten slår en ball som dreper den andre guttens mor. Gutten som slår ballen tror ikke dette er en ulykke. Owen Meany tror han er Guds instrument. Det som skjer med Owen Meany etter dette er ekstraordinert og skremmende. Fortelleren i boken er John Wheelwright, Owen Meanys bestevenn, som mister sin mor i ulykken. Owen Meany blir beskrevet som spesiell helt fra starten. Han er liten og blek, og har en lys, nasal stemme. Selv om Owen mangler Johns sosiale og fysiske fordeler, er han glup og er mer determinert enn sin bestevenn. Historien er fortalt i to tidsrammer. Den ene i nåtiden, 1987, fra Johns eksil i Toronto, og den andre, som er mye lengre, i fortid, om minnene til Johns oppvekst med Owen Meany. I veksel mellom disse to tidsrammene, trekkes det fram både religiøse og politiske synspunkter hos fortelleren. Boken tar opp seriøse tema som viktigheten av tro, sosial rettferdighet og konseptet skjebne. Det er likevel ikke dette som gjør 12

13 at denne boken satte et merke i meg.gjennom boken skiftet jeg mellom å tenke på om jeg skulle gråte eller le. Boken er nesten 700 sider lang, men jeg var lei meg når jeg var ferdig å lese den. Dette var ikke bare på grunn av handlingen, men og fordi det er en bok du skulle ønske du bare kunne lese og lese til evig tid. Mange trekker fram andre bøker av John Irving, men hvis du ikke har lest John Irving er En bønn for Owen Meany den boken jeg vil trekke fram som en du må lese. John Irving har sagt at han ikke kan forestille seg hva den første setningen skal være, at han ikke vet hvor leseren blir introdusert i historien, før han vet hvor leseren vil forlate historien. Med en gang han vet om det siste leseren hører, kan han arbeide seg veien bakover, som å følge et veikart i revers. Dette knepet, som jeg antar han ikke er alene om, kan være noe av grunnen til at hans bøker er så drivende. Det skjer alltid ting i handlingen som får deg til å ville lese videre, og som gjør at du nesten ikke kan legge boken fra deg. Samtidig får man aldri en skuffelse over slutten. Denne evnen som forteller tror jeg gjør at så mange liker Irving, og leser flere bøker av ham hvis de først er introdusert for en av dem. John Irvings engasjement i brytemiljøet vises i flere av hans bøker. Han har sagt at hører mer hjemme i brytemiljøet enn i kunstmiljøet eller noe skrivemiljø. Han mener bryting krever mer dedikering enn skriving, siden bryting for han er vanskeligere og mer givende enn noe annet han har viet livet til. Han mener brytere er de mest disiplinerte og selvoppofrende menneskene han har møtt. Kanskje man trenger noe av det samme for å skrive romaner. John Irving er fortsatt aktiv forfatter, og omtrent hvert fjerde år kommer en ny, lang roman. Lesekretsen er stor, selv om de seneste utgivelsene ikke har vakt like stor oppmerksomhet som tidligere. Hans bøker må vel klassifiseres som psykologiske romaner, gjerne med inspirasjon fra tidligere store forfattere. Av den grunn har han nok aldri vært den største favoritten hos litteraturkjennere og en del kritikere. Jeg står i stor gjeld til John Irving av en bestemt grunn. Han har gitt meg lesegleden. Hver av hans bøker gir meg følelsen av å dras inn i et annet univers. Alt det pittoreske og burleske, det komiske oppi all tragedie, og like fullt det såre og de dyptgående personskildringene, gjør han til en forteller utenom det vanlige. Jostein K. Eriksen Kilder: wikipedia.org 13

14 Humor og kanari En bil ble stoppet av politiet fordi den kjørte 20 km/t i 80 sonen.bak rattet sitter lille, Olga på 85 år, og i baksetet sitter hennes jevnaldrende 3 venninner. Frue spør politimannen hvorfor kjører du så sakte i 80 sonen?. Herregud mann svarer den gamle damen se på veiskiltet, det står jo 20 på det!. Politimannen rister på hodet og sier tålmodig: frue, skiltet forteller at du kjører på riksvei 20, ikke at fartsgrensen er 20 kilometer i timen. Ååå, sier du det, ja, men det skal jeg huske, svarer den gamle damen. Politimannen titter på damene i baksetet, og synes ikke de ser helt opplagte ut,da de er grønne i ansiktet. Er det noe galt med dine venninner? spør han de ser ikke helt friske ut. Neida svarer den gamle damen, du skjønner vi har akkurat svingt av riksvei 180. Månedens bilde Av og til går ikke oppstarten på dagen helt etter oppskrifta, kroppen knirker litt ekstra, man stanger tåa i dørstokken, håret vil ikke ligge riktig og man stapper gjerne kosten på øyensverta rett inn i øyet, og på toppen av det hele, kaffekoppen bikker utover bordet.. Alskens banneord er på vei ut, men tunga stenger veien og man biter litt i den iste- det.. Gidder ikke tørke opp, har fått nok av dårlig start, og drar bare avisa og kaffekoppen litt lenger bortover bordet.. Min halvtime med morgenstund er over, på tide og ta fatt på dagen. Da viser det seg at dagens søl og elendighet har tørket helt opp, og tilbake på kjøkkenbordet ligger et rart lite kunstverk som ber pent om forevigelse.. Hedvig. NYHET! Send inn månedens bilde, på mail adresse kim.intern@kimsenteret.no, og vær med i treknigen av en middag for to på vår trivelige kafé No 19 :-D

15 Han og jeg En hel prosent av verdens befolkning har bipolar affek v lidelse type I. Det er en av de eldste kjente lidelsene vi kjenner l. Allikevel vet vi menigmenn og kvinner alt for lite om den. Ikke bare om hva det er, men også om hva det gjør med folk som lider av bipolar. Har de med bipolar personlighet? Har de arbeidslyst? Og ikke minst, har de også behov for vann for å fungere? Ja! I aller høyeste grad. De dør også, sånn som resten av oss. De har muligheten l å gå fra eufori (medisinsk u rykk som betyr opprømthet, lø et sinnsstemning), l depresjon (psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie sam dig med lav selvfølelse, og tapt interesse for ak viteter som vanligvis gir glede) uten noen synlig eller håndfast forklaring.noen husker kanskje bedre det gamle navnet, manisk depressiv. Noe heller ingen forsto seg på, men aksepterte og kalte nerveproblemer. Jeg har funnet et menneske som vil dele sin opplevelse av diagnosen.han var under utdanning som sivilingeniør, da han fant forfa eren i seg selv, i mani, og har holdt seg l skrivingen siden. Han forteller; Jeg skrev ei bok på 2 døgn med hvilepuls på 156. Det at bipolar lidelse u ordrer livslysten er et faktum. Allikevel føler o e bipolare mennesker seg privilegerte. De har et spekter av følelser, vi vanlig dødelige bare kan drømme om. På Wikipedia står det masse om diagnosen. Blant annet at det er sosialt vanskelig å ha bipolar. Men hvorfor s gma seres de med diagnosen egentlig? Det er alt for få av dem l at de kan ta over verden. De går rundt oss, nærmest uoppdaget. Så hva er det som trigger behovet vårt for stereotyping? Heldigvis er vitebegjæret mi større enn forsik gheten, så jeg kastet meg inn i samtalen som skal avdekke det mys ske med bipolar lidelse. Fordommer er for de på over 100 år tenker jeg, og s ller 1000 kroners spørsmålet. Hvordan bør jeg oppføre meg om jeg omgås e manisk menneske? Be noen om hjelp svarer Han. Overasket spør jeg; virkelig? Han poengterer at mani ikke gjør en aggressiv, men anbefaler allikevel å ringe stø espillere om du befinner deg alene men et manisk menneske. Det er helt fantas sk å være manisk svarte Han jeg snakket med, i håp om ekstra forståelse for temaet. Jeg må innrømme at jeg føler meg nysgjerrig, så jeg spør mer.. Han siterer Stephen Fry, som en gang skal ha sagt at om alle med bipolar fikk en knapp de kunne tykke på for å erne lidelsen, ville ingen trykke. Det kan ha flere årsaker. Krea vitet står høyt oppe på listen over pluss med bipolar lidelse. Hos Wikipedia står det; Mange mennesker med kunstneriske evner, slik som Vincent van Gogh, antas å ha lidd av bipolar lidelse. Det sies at flere kjente es som Winston Churchill, Jimi Henrics og Kurt Cobain hadde diagnosen. Bipolar type I har Han jeg prater med. Det må ikke forveksles med type II som o e oppleves verre for den diagnos serte. Han foreslår at det er fordi de merker bedre egne u ordringer enn de med type I. Type II har ikke den samme graden av mani som type I. Depresjonen står da sterkest. Følelsen er sort. Kroppen bare vil ligge, sove og verke. Man gjør- og spiser lite, husker dårlig, og ser det uoverkommelige i de fleste situasjoner. Det er utrolig lærerikt sier Han, og lføyer jeg krever kanskje ikke så mye. De to motsetningene, mani og depresjon kan også opptre sam dig. Jeg må innrømme at det ikke høres godt ut. Ekstremt selvkri sk og full av ideer, sam dig. De med type I har lengre perioder der de ikke ser noen problemer eller u ordringer. I hypomani (på vei opp mot mani) og i mani føler man seg som verdens konge, mester i manipulasjon, ukri sk og fri for hemninger. Tanker og tale kommer fort. Søvnbehovet minskes. Han forklarer en rusfølelse intet kjemisk frams lt rusmiddel kan sammenligne seg med. Innenlands rekord for penger brukt av et manisk menneske på en dag er visst den ne e sum av ni millioner norske kroner. Konsekvensene av mani kan dessverre vare utover det manien varer. Bipolar er enkelt sagt en stemningsforstyrrelse. Den opptrer i ulike grader, som det aller meste. Kjemien i kroppen er ikke helt iden sk med ikke bipolare mennesker, men de samme hormonene produseres.. Det må sies at bipolar u ordrer menneskers livsgnist. De med diagnosen trenger kanskje li lre elegging for å passe inn i de normales arbeidsliv, men det at de er et posi vt lskudd l mangfoldet finnes det ingen tvil om. Elisabeth her på huset fortalte om ei bipolar dame som har sagt; Det er helt i orden å jobbe for to, men gjerne si ifra når jeg begynner å jobbe for tre. I skolesammenheng er tester u ørt som hentyder at både de svakeste og de sterkeste elevene på skole har størst risiko for å utvikle bipolar lidelse. På finnes ps l de syke og l deres pårørende. Det skrives blant annet at aksept er vik g. Både om du er syk, eller deler postkasse med noen som er det, aksepter situasjonen og gjør det beste utav den. Med medisinell behandling har man gode prognoser. Kris ne 15

16 Åpningstider: Mandag - Fredag Middag serveres fra Vi tilbyr dagens middag og salatbar alle dager. Besøks info: Fjordgata 19 Tlf; Akademiet: mandag, onsdag, torsdag og fredag Kl Holdes i fellesarealet på Kontoret. Fjordgata 40 Velkommen godtfolk. Les mer om KIM-senteret og KIM-Iternavisa på: