Eksamensbesvarelser i SAM3020 Politikk og menneskerettigheter

Transkript

1 Eksamensbesvarelser i SAM3020 Politikk og menneskerettigheter Eksamensbesvarelsene er fra eksamen våren Forberedelsen og eksamensoppgaven finner du her: Eksamensoppgaver Eksamensveiledningen med kjennetegn finner du her: Eksamensveiledninger Karakterene begrunnes ut i fra kjennetegn på måloppnåelse se side 2 (Klikk på kandidat) KANDIDAT: A Karakter: 4 Begrunnelse for karakter s. 3 Eksamensbesvarelsen s. 4-9 KANDIDAT: B Karakter: 6 Begrunnelse for karakter s. 10 Eksamensbesvarelsen s KANDIDAT: C Karakter: 6 Begrunnelse for karakter s. 22 Eksamensbesvarelsen s

2 SAM3020 Politikk og menneskerettigheter kjennetegn på måloppnåelse til sentralt gitt eksamen Ferdighet/kompetanse Karakteren 2 Karakterene 3 og 4 Karakterene 5 og 6 Beskrive eller gjøre rede for Eleven viser oversikt over enkle fakta eller enkelte relevante momenter. Eleven gir uttrykk for en sammenhengende og dekkende oversikt over noen sentrale fakta og momenter. Eleven gir en strukturert og selvstendig oversikt over sentrale momenter. Anvende fagkunnskap til å analysere problemstillinger og anvende relevant informasjon Greier i noen grad å anvende fagkunnskap til å løse problemstillinger og i noen grad innhente og bruke relevant informasjon. Greier å anvende fagkunnskap til å løse problemstillinger og innhente og bruke relevant informasjon. Greier i stor grad å anvende fagkunnskap til å løse problemstillinger og innhente og bruke relevant informasjon på en selvstendig måte. Forklare, tolke eller analysere Eleven trekker frem enkelte relevante momenter med en viss sammenheng. Eleven viser en begrunnet forståelse av sammenhenger og eventuelt årsaksforhold. Eleven fremstiller sammenhenger og årsaksforhold - selvstendig, logisk og faglig forankret. Sammenligninger og sammenhenger Komparative perspektiver Eleven finner frem til enkelte forskjeller og likheter. Eleven finner frem til forskjeller og likheter og fremstiller disse på en systematisk måte. Eleven finner frem til forskjeller og likheter, og vurderer noen årsaksforhold til og mulige konsekvenser av de påviste ulikhetene. Diskuter, vurder og drøft Eleven har med enkelte relevante argumenter og prøver å veie dem mot hverandre. Eleven presenterer relevante argumenter og greier i noen grad å veie dem mot hverandre. Trekker konklusjon. Eleven presenterer sentrale argumenter og veier dem mot hverandre på en selvstendig måte. Trekker på denne bakgrunn en logisk og selvstendig konklusjon. 2

3 KANDIDAT: A Karakter: 4 Vurderingsskjema SAM3020 Politikk og menneskerettigheter, våren 2013 Sensor skal vurdere elevens individuelle kompetanse iht. kompetansemålene i læreplanen for faget (jf. forskrift til opplæringslova og læreplanen i faget). Vurderingsskjemaet må ses i sammenheng med kjennetegn på måloppnåelse - se side 2. Hovedtrekkene i begrunnelsene er hentet fra kjennetegnene. Oppgave: Du skal skrive en oppgave med utgangspunkt i arbeidet fra forberedelsesdagen: Gjør kort rede for noen aktører som har fått økt makt i verden siden 1990-tallet. Drøft om statene i Vesten (Europa og Nord Amerika) bidrar til å styrke den stillingen menneskerettighetene har i resten av verden. Mener du at de kan og bør gjøre noe på en annen måte? Annet: Karakterforslag: I den første delen av oppgaven presenterer eleven noen sentrale fakta og momenter: Massemediene, frivillige organisasjoner (i samarbeid med sosiale medier), EU (grunnet mer overnasjonalitet - og opprettelsen av det indre markedet) og FN (grunnet den Internasjonale straffedomstolen, som ikke er en del av det formelle FN-systemet). BRIKSlandene, og særlig Kinas økende betydning, er imidlertid ikke nevnt. I den andre delen hvor Vestens rolle i arbeidet for menneskerettighetene skal vurderes, viser eleven en viss begrunnet forståelse av sammenhenger og årsaksforhold: som demokratiet og menneskerettighetenes sterke stilling i Vesten - og idégrunnlaget for dette. Eleven trekker fram noen relevante argumenter - og greier i noen grad å veie dem mot hverandre - og trekke konklusjon. Vesten kan oppfordre til menneskerettigheter og støtte økonomisk, men dilemmaet er at tiltak kan ramme sivilbefolkningen. Prinsippet om ikke-innblanding (suverenitet) står sterkt i internasjonal rett - og kan stå i motsetning til arbeidet med menneskerettighetene. Eleven problematiserer og drøfter hovedårsakene til at menneskerettighetene blir brutt. (Skal ikke være et gjennomsnitt av punktene over, men være ut fra en helhetlig vurdering av elevens kompetanse.) I besvarelsen viser eleven god kompetanse i faget. Drøftingen i «del 2» er klart bedre enn besvarelsen av «del 1». Karakter: 4 3

4 Eksamensbesvarelse Kandidat A Oppgave 1. Hvilke aktører har fått økt makt i verden siden 1990 tallet? I denne oppgaven kommer jeg til å gjøre kort rede for noen internasjonale aktører som har fått økt makt i verden siden 1990 tallet. Jeg skal nå gå inn på massemediene, frivillige organisasjoner, EU og FN. Det er flere enn disse som har fått økt makt, men disse er aktuelle stort sett verden over. I et politisk samspill henger alle gruppene sammen, og felles for de fleste er at de kan bruke massemedier som et hjelpemiddel for å fremme sitt budskap til flest mulig. Jeg frykter tre kritiske aviser mer enn tusen bajonetter Napoleon 1. 1 Massemediene når ut til millioner av mennesker hver dag, og har derfor en stor mulighet til å påvirke våre kunnskaper om en aktuell sak, eller meninger om den. Massemediene har økt sin makt betraktelig etter 1990 tallet. Dette kommer av at vi gradvis har beveget oss over i et informasjons og teknologisamfunn, hvor internett, nettaviser og nyhetskanaler preger hverdagslivet. Dette gjør at de har makt til å vinkle handlingen slik de ønsker å fremstille den, og de velger også hva som skal være de store oppslagene. Ofte gjør de dette etter hva de tror selger best, men det kan også være andre motiver bak, slik som politiske grunner og personlige interesser. Massemediene er dermed uavhengige av andre aktører, men kan selv bli påvirket av blant annet pågående politikkere med et interessant budskap, eller frivillige organisasjoner med aktuelle kampsaker eller følelsesladde bilder. Ofte brukes massemediene bevist av personer eller grupper som trenger støtte i en konflikt. Av frivillige organisasjoner finnes det både de nasjonale, som er innenfor landets grenser, og de internasjonale. Felles for slike organisasjoner er at de gjerne har et tema de brenner for, og dermed fronter sterkt via medieoppslag, demonstrasjoner og sivil ulydighet. Dette er ikke noe nytt siden 1990 tallet, men det som er forandret er at de via økt bruk av internett og medier har fått nådd ut til så mange flere enn de gjorde Bergersen m. Flere, FOKUS politikk og menneskerettigheter, Aschehaug forlag s Utgave/ 3. Opplag

5 tidligere. De har ofte fått større økonomiske midler, som de bruker til å fronte sin appell og kunnskap om den aktuelle saken for å prøve å påvirke folket og opinionen. Mange vil nok også peke på EU som en aktør som har fått økt makt i denne tidsperioden. Dette kommer av de fire friheter som skal skape et indre åpent marked, slik det er fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft mellom medlemslandene. Dette er et eksempel på overnasjonalitet. Medlemsstatene har dermed overført myndighet til EUs organer slik at de kan ta avgjørelser på vegne av hele unionen. Dette ble styrket etter 1986 da vetoretten ble opphevet. De fire friheter startet med Romatraktaten i 1957/1958, men prinsippet ble ikke vedtatt å følges helt ut før i Maastricht- avtalen i 1987/1988, noe som gjorde at den først ble satt ut i praksis i 1992/1993, og EU fikk dermed større makt. FN er også en aktør i internasjonal politikk som har et stort potensial til å påvirke statene. Dette er fordi FN står for og fremmer prinsipper og ideer som blir høyt verdsatt over hele verden. Menneskerettighetene står sentralt i FNs arbeid, noe jeg kommer tilbake til i oppgave 2. FN baserer makten sin i all hovedsak på ideologisk makt, ved at de står for saker som ingen statsledere ønsker å si høyt at de er i mot, slik som fred, frihet og demokrati. I de tilfellene hvor FN avdekker for eksempel alvorlige brudd på menneskerettighetene, kan organisasjonen legge et effektivt press på makthaverne, noe de ofte er avhengig av massemediene for å gjøre. FN har også fått større makt med hjelp av den Internasjonale Straffedomstolen, som gjelder for de landene som har godkjent den. Som vi ser er det flere aktører som har fått økt makt i verden siden 1990 tallet. Felles for de fleste er at de trenger massemedienes hjelp til å nå ut til flest mulig, derfor kan man si at massemediene har en viktig rolle i og med at de avgjør hvem som får oppmerksomheten og hvordan det vinkles, de setter dagsorden. 5

6 Oppgave 2 I denne oppgaven skal jeg drøfte om statene i Vesten, som her innbefatter Europa og Nord Amerika, bidrar til å styrke den stillingen menneskerettighetene har i resten av verden. Først skal jeg kort gå inn på hva menneskerettighetene innebærer, så hva statene gjør for å fremme dem og hva de ikke gjør. Avslutningsvis skal jeg diskutere om de kan, eller bør, forbedre denne hjelpen. Når man snakker om menneskerettighetene, henviser man ofte til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter som kom i 1948, altså kort tid etter 2. Verdenskrig. I kjølevannet av de grusomme handlingene under krigen skjønte man at det var et behov for en internasjonal organisasjon som kunne hjelpe til å forhindre fremtidige grove menneskerettighetsbrudd og krig. Menneskerettighetene gjelder først og fremst forholdet mellom mennesker og myndigheter i samfunnet. De grunnleggende menneskerettighetene omfatter retten til å leve, samt rettsikkerhet som sier at man ikke kan settes i fengsel uten lov og dom. Menneskerettighetene er universelle, de gjelder for alle mennesker uansett bakgrunn, kjønn og religion. Alle mennesker har rett på religionsfrihet, og dermed rett til å ha det livssynet vi ønsker. Vi har stemmerett, og dermed rett til å delta i demokratiske valg. Vi har også sosiale rettigheter som skal beskytte oss ved arbeidsledighet, sykdom eller uførhet, og kulturelle rettigheter som gir oss rett til utdanning. I følge Freedom House`s rapport over tilstanden for sivile og politiske rettigheter fra 2007, lever kun 46% av befolkningen i frie land. 17% lever i delvis frie land, og hele 37% lever i ufrie land. Alle landene i Vesten har til felles av de er frie land, og menneskerettighetene verdsettes høyt. Dette er det flere grunner til. Etter den kalde krigen har menneskerettighetene gått mer og mer bort fra å være kun være ord, til å bli satt ut i live. Menneskerettighetene kan ses på som fundamentet for demokrati og fred i Europa. 2. Vi har i Europa en egen menneskerettighetsdomstol som kan dømme i saker hvor det blir anklaget for brudd på menneskerettighetene. I den vestlige delen av verden vil ingen ha på seg at de bryter med menneskerettighetene, og ønsker derfor i større Bergersen m. Flere, FOKUS politikk og menneskerettigheter, Aschehaug forlag s Utgave/ 3. Opplag

7 grad å møte opp i en slik domstol. Norge har vært anklaget for flere brudd, og det mest kjente eksemplet er kanskje saken om religionsopplæring i grunnskolen. På grunn av en dom i menneskerettighetsdomstolen, har faget nå forandret navn fra Kristendom, religion og livssyn til Religion, livssyn og etikk, og lærerplanen skal ikke legge mer vekt på kristendommen enn de andre store verdensreligionene, noe som gjenspeiles i religionsfriheten. De internasjonale organisasjonene i Vesten som fremmer menneskerettighetene, bygger mye av makten sin på et idegrunnlag, fordi de har en begrenset formell myndighet. De vestlige organisasjonene har en større innflytelse enn de globale fordi de har en større og klarere støtte fra de Vestlige landene. Det er vanskelig for et land eller for en gruppe land å avgjøre om de skal gå inn i forhandlinger for å fremme menneskerettighetene eller ikke. Vi har FN pakten som skal gi sikkerhetsrådet mulighet til å gripe inn hvis en stat angriper en annen, men dette er en organisasjon som er felles med veldig mange land i verden og ikke kun i Vesten, derfor går jeg ikke nærmere inn på FN her. Det er likevel verdt å merke seg at FN arbeider aktivt for å fremme menneskerettighetene. Ikke innblandingsprinsippet henger høyt, ved at det er et forbud mot stater eller internasjonale organisasjoner mot å blande seg inn i en annen stats indre forhold. Bygger på statens suverenitet 3 Statens suverenitet er en stats rett og evne til å kontrollere sitt landområde og styre over befolkningen der 4. Dette grunnprinsippet gjør at det er vanskelig for et område å bestemme over hvordan andre land skal håndheve menneskerettighetene. Landene som har de største bruddene på rettighetene er ofte land i ekstrem fattigdom og krig, så det kan være vanskelig å vite hvordan landet reagerer om Vesten skulle gått inn å brutt ikkeinnblandingsprinsippet, for det hadde trolig ikke blitt godt mottatt. Det Vesten derimot kan gjøre, og faktisk gjør den dag i dag, er å oppfordre til menneskerettigheter, og komme med økonomisk støtte for å fremme rettighetene. En god del land i Vesten gir en viss prosent av årlig BNP til utviklings Bergersen m. Flere, FOKUS politikk og menneskerettigheter, Aschehaug forlag s Utgave/ 3. Opplag Bergersen m. Flere, FOKUS politikk og menneskerettigheter, Aschehaug forlag s Utgave/ 3. Opplag

8 hjelp, som er med på å fremme menneskers rettigheter og levevilkår i land som trenger det. Det er ikke nok midler for å få slutt på fattigdom, undertrykkelse og krig, men det er en hjelp på veien. Det er også mulig å opprette handelsblokader med land som har sterke brudd på menneskerettighetene. Dilemmaet her er at det kan slå sterkt tilbake på sivilbefolkningen, som ikke får solgt varene sine, og andelen fattige øker. For å finne ut hvordan man kan styrke menneskerettighetene i resten av verden, burde man først tenke på hva som er hovedårsaken til at menneskerettighetene brytes. Dette er konflikter. Konflikter skaper land i krig, som igjen skaper fattigdom, undertrykkelse, dirkatur og dårlig helsetilbud for å nevne noen av konsekvensene. Derfor burde hovedfokuset ligge på å motvirke store alvorlige konflikter. Det vil alltid være konflikter i verden, men man kan jobbe for å minske omfanget av dem. Vi har FNs Sikkerhetsråd som kan gripe inn hvis en stat blir angrepet av en annen. Det er ikke alltid sikkerhetsrådets styrker greier å roe ned konflikten, men ofte hjelper det noe. Vesten kan og gjør vel også i en viss grad administrere og bekoste dyktige fagfolk som kan hjelpe til med å forhandle statene i mellom. Hvis dette fremstilles som et frivillig tilbud, kan det hende at landene ikke føler at det bryter med ikke-innblandingsprinsippet. De fleste statene i Vesten støtter frivillige hjelpeorganisasjoner økonomisk. Et eksempel på dette er Leger uten grenser, som drar ned i krigsherjede områder og gir helsehjelp til lokalbefolkningen. Det er også for eksempel flere skoler og idrettslag som samler inn penger til blant annet myggnett for å bekjempe Malaria i Afrika. Dette er arbeid drevet av frivillige for å hjelpe til. De kan ikke, og har ikke kunnskap til å gå inn å forhandle landene i mellom, men hjelper lokalbefolkningen til å få et bedre liv. Det er ofte de sivile som mister sine rettigheter og rammes hardest av krig, så om man ikke får hjulpet landene imellom er det mulighet for å hjelpe lokalbefolkningen direkte, dersom landene tillater det. Vi har også årlige TV-aksjoner for å samle inn penger, og lønner internasjonale organisasjoner som SOS barnebyer og Redd Barna. Som tidligere nevnt, bidrar Vesten til å fremme menneskerettighetene i en viss grad. Spørsmålet vi alle stiller oss er, kunne vi gjort det på en annen måte? Bør vi gjøre det på en annen måte? En ting er sikkert, og det er at Vesten alene ikke kan gjøre at alle menneskerettighetene blir oppfylt over hele verden, men vi kan bidra til å fremme budskapet. Ikke-innblandingsprinsippet gjør at det kan være vanskelig å være for aktiv i 8

9 å fremme menneskerettighetene, for vi ønsker jo ikke å skape krig og uenigheter. Derfor kan det i mange tilfeller være lettere å hjelpe lokalbefolkningen direkte. Vi i de Vestlige landene kan også gå foran med et godt eksempel, altså å fremme menneskerettighetene, og bruke mediene til å vise hvilken positiv effekt de har på verdensdelen vår. Det er derfor flere ting som kan gjøres for å styrke den stillingen menneskerettighetene har i resten av verden. Det er også viktig å huske på at vi den dag i dag gjør en god del arbeid, og bruker en god del økonomiske ressurser på å fremme menneskerettigheter i andre deler av verden. Det er vanskelig å forestille seg hvordan omstendighetene i de aktuelle verdensdelene hadde vært uten vår hjelp. Hvis vi går noen tiår tilbake i tid, ser vi at siden 1980 årene har demokratiet gjort store fremskritt i flere deler av verden, og mange stater som den gang var autoritære, har nå blitt demokratiske stater. Derfor er det reelt å gå ut i fra at menneskerettighetene vil bedre seg i flere deler av verden de neste tiårene også, med fortsatt hjelp fra statene i Vesten. Kilder: - Bergersen m. Flere, FOKUS politikk og menneskerettigheter, Aschehaug forlag. 1. Utgave/ 3. Opplag Libæk m. Flere, Historie vg3 fra tallet til i dag, Cappelen forlag 9

10 KANDIDAT: B Karakter: 6 Vurderingsskjema SAM3020 Politikk og menneskerettigheter, våren 2013 Sensor skal vurdere elevens individuelle kompetanse iht. kompetansemålene i læreplanen for faget (jf. forskrift til opplæringslova og læreplanen i faget). Vurderingsskjemaet må ses i sammenheng med kjennetegn på måloppnåelse - se side 2. Hovedtrekkene i begrunnelsene er hentet fra kjennetegnene. Oppgave: Du skal skrive en oppgave med utgangspunkt i arbeidet fra forberedelsesdagen: Gjør kort rede for noen aktører som har fått økt makt i verden siden 1990-tallet. Drøft om statene i Vesten (Europa og Nord Amerika) bidrar til å styrke den stillingen menneskerettighetene har i resten av verden. Mener du at de kan og bør gjøre noe på en annen måte? Annet: I den første delen av oppgaven tar eleven for seg et sentralt prinsipp i internasjonal politikk, statssuvereniteten. Eleven går grundig inn på hvorfor de statlige organisasjonene FN og Nato har fått økt makt ved å belyse konflikten mellom statlig suverenitet og ansvaret for å beskytte sivilbefolkningen ved brudd på menneskerettigheter. Selv om eleven unnlater å trekke frem andre sentrale aktører som flere stater innenfor BRIKS og transnasjonale selskaper, greier eleven i stor grad å anvende fagkunnskap og gir en selvstendig oversikt over sentrale momenter. Styrken i besvarelsen kommer i drøftingsdelen der kandidaten presenterer flere sentrale argumenter for å kunne vurdere om statene i Vesten bidrar til å styrke menneskerettighetene i resten av verden: Vesten og ideologisk makt, arbeidet til FN, EU og Europarådet, bruk av humanitær intervensjon, økonomisk press, rollen til internasjonale domstoler for å nevne eksempler som blir behandlet. Eleven veier argumentene mot hverandre på en selvstendig måte og trekker en selvstendig konklusjon. Karakterforslag: (Skal ikke være et gjennomsnitt av punktene over, men være ut fra en helhetlig vurdering av elevens kompetanse.) I besvarelsen viser eleven framifrå kompetanse i faget. Karakter: 6 10

11 Eksamensbesvarelse kandidat B 1. DE NYE MAKTHAVERNE Sovjets fall i Europa ved inngangen til 1990-tallet, samt en storstilt økonomisk utvikling i Asia, har ført til en endring i maktforholdene i verden og at nye aktører har fått stadig mer makt i det internasjonale samfunnet tallet ble preget av en rekke blodige konflikter mellom etniske- og/eller religiøse grupper, ofte innad i en stat, med grove menneskerettighetsbrudd som følge. Konfliktene i blant andre Rwanda, Somalia og det tidligere Jugoslavia 12 krevde at FN måtte se på ikke-innblandingsprinsippet i FN-pakten med nye øyne. 3 Sanksjoner mot stater og militærintervensjon for å hindre menneskerettighetsbrudd ble av vestlige land mer og mer akseptert, hvilket ga FN og FNs sikkerhetsråd mer makt enn de tidligere hadde hatt. Med et mandat legitimerer FN og Sikkerhetsrådet en militær intervensjon i en suveren stat hvilket i praksis betyr at et flertall i Sikkerhetsrådet kan igangsette en militær intervensjon i hvilket som helst land, så lenge de mener menneskerettighetsbruddene der er alvorlige nok. Fordi grusomhetene i Bosnia, Rwanda og Somalia satte en støkk i verdenssamfunnet, er mange av de mektigste FN-landene villige til å stille opp med militært utstyr og personell om det kommer menneskerettighetene og enkeltindivider til gode. Om FN selv ikke ønsker å intervenere militært i et land, kan likevel støtte i FN legitimere en stats valg om invasjon. Vedtaket om Responsibility To Protect (R2P), eller ansvar for å beskytte, ble inkorporert i FNs resolusjoner i , og gir FNs sikkerhetsråd myndighet til å autorisere en militær intervensjon om en stat ikke makter å beskytte sivilbefolkningen mot menneskerettighetsbrudd, eller selv står bak grove brudd. 5 Selv om en militær intervensjon skal være siste utvei, gir dette FN en enorm makt. Med menneskerettighetene som solid verdigrunnlag og verdens mektigste nasjoner i ryggen kan FN intervenere hvor det måtte være, sist i Libya 6. En annen lignende aktør som økte sin maktposisjon i løpet av 90- og 2000-tallet, er NATO. Forsvarsorganisasjonen som tidligere fokuserte mest på å beskytte sine egne medlemmer, har i de siste årene involvert seg mer og mer i internasjonale konflikter. Da NATO ikke står til ansvar ovenfor FN-pakten og ikke-innblandingsprinsippet den innebærer, står organisasjonen friere til å intervenere ved for eksempel menneskerettighetsbrudd, som den også har gjort (1) FN-sambandet. (2012). 2 Bergersen, Ryssevik, Føllesdal & Heir. (2008). 3 (2) FN-sambandet. (2013). 4 Velle, V. (2011) 5 (3) FN-sambandet. (2013). 6 (1) FN-sambandet. (2012). 11

12 NATOs såkalte «krisehåndteringsoperasjoner»7 skal svare på både nasjonale og internasjonale trusler. Konsensus blant medlemslandene godkjenner en eventuell intervensjon, med eller uten FN-mandat. NATO demonstrerte særlig sin militærmakt under konflikten i Kosovo, hvor organisasjonen trosset Sikkerhetsrådets beslutning om å ikke intervenere, og innledet bombeangrep mot strategiske mål i Jugoslavia for å hindre serbiske overgrep mot kosovoalbanere.8. NATO tok også ansvaret for luftangrep mot Libya i mars 2011, med mandat fra FN9. Kombinasjonen av ressursene NATOs medlemsland er i besittelse av, fokuset på menneskerettigheter framfor folkeretten, at organisasjonen ikke er bundet til FN-pakten, samt at NATO samarbeider tett med FN og FNs sikkerhetsråd, har gjort NATO til en mektig aktør i verden de siste tiårene. Foruten de ikke-statlige aktørene, er det også flere land som har fått økt makt i verden siden 1990-tallet. Særlig Kina har i løpet av kort tid utmerket seg som en stadig mektigere stat, og en utfordrer til maktdominansen USA har hatt siden slutten av den andre verdenskrigen. De siste tiårene har Kina tatt steget fra å være en mektig regional aktør til en kommende internasjonal stormakt, mer på grunn av sin økonomiske tyngde enn sin militære. I dag utgjør Kina verdens 3. største økonomi, og er på god vei til å bli verdensledende i framtiden. 10 I tillegg til sin økonomiske makt har Kina et sterkt maktgrunnlag gjennom sin faste plass og vetorett i FNs sikkerhetsråd. Kina ønsker økt global innflytelse og er i ferd med å danne seg nye allianser i vest, samt at landet har et økende engasjement i Afrika. Som en motpart til det vestlige fokuset på Right to Protect og menneskerettighetene er Kina, i likhet med Russland, en forkjemper for ikke-innblandingsprinsippet 11 og enkeltstaters rett til å ta hånd om egne anliggender. Dette har stor betydning for det internasjonale samfunnet, blant annet gjennom Russland og Kinas gjentatte veto mot en Syria-resolusjon 12. Den vestlige dominansen i det internasjonale samfunnet utfordres av stadig mektigere land i øst, med Kina i spissen. En annen aktør som har fått økt makt siden 1990-tallet er massemediene. Selv om mediene har hatt en mektig posisjon i den internasjonale politikken lenge, har en massiv utvikling av både teknologi og velstand for mange, gitt media en enormt stor rekkevidde og svært mange ulike kanaler å nå folket gjennom. Nyhetene kan nå oss over alt, de sendes kontinuerlig og nyheter går fra en del av verden til en annen i løpet av sekunder. Sosiale medier, radio, tv, aviser, mobiltelefoner og internett for øvrig sprer nyheter lynraskt og til svært mange (1) NATO. (2013). 8 (1) Store norske leksikon. ( ). 9 (1) FN-sambandet. (2012). 10 Utenriksdepartementet. ( ). 11 Utenriksdepartementet. ( ). 12 Reinholdt, J. og Jørgensen Thinn, I. ( ). 12

13 Gjennom sosiale medier spres også nyheter fra person til person gjennom for eksempel Facebook og Twitter. Antallet tv-kanaler, nettsteder, radiostasjoner og blogger har også eksplodert. Massemedienes styrke ligger i deres evne til å bestemme hva som skal være på den politiske dagsordenen, hva som er viktig, og hva både folket og politikerne skal fokusere på. 13 Når bilder, tekst og video av blodige konflikter og lidende sivile når det brede lag av befolkningen setter det et enormt press på politiske ledere og organisasjoner som NATO og FN til å handle. Under grusomhetene i Kosovo ble mange oppmerksomme på overgrepene mot sivilbefolkningen gjennom mediedekningen, hvilket presset NATO til å intervenere militært. NATO og FN kan også selv bruke media, blant annet ved å få oppmerksomhet rundt en konflikt enkelte medlemsland mener er viktig, for å få de resterende medlemslandene med på en løsning. Medias rolle har lenge vært slik, men det er bare i løpet av de siste tiårene at media har fått fullt så stor utstrekning, og dermed makt, som nå. 13

14 2. MENNESKERETTIGHETENS STILLING I VERDEN Helt siden FNs verdenserklæring om menneskerettigheter så dagens lys i , har de tretti artiklene oppsummert noen av grunnverdiene for statene i Vesten. En stadig økende globalisering har siden den gang ført til at de vestlige landene har blitt klar over, og forsøkt å styrke, menneskerettighetssituasjonen i andre deler av verden. I den følgende teksten skal jeg drøfte om statene i Vesten bidrar til å styrke den stillingen menneskerettighetene har i resten av verden, og om noe i så fall kan gjøres på en annen måte. Menneskerettighetene sitter dypt forankret i politikken i Vesten, og de vestlige landene har gang på gang understreket hvor viktige menneskerettighetene er gjennom å produsere og ratifisere utallige erklæringer, grunndokumenter og konvensjoner. I tillegg til FNs erklæring om menneskerettigheter og FNs mange spesifikke konvensjoner om menneskerettighetene 15, har et flertall av statene i Vesten sluttet seg til EUs charter for fundamentale rettigheter 16 og/eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 17. Dette sender sterke signaler til resten av verden. De vestlige landene har i århundrer hatt en dominerende posisjon i den internasjonale politikken, og dikterer i høy grad hvilke verdier som er riktige, og hvilke som ikke er det. Vestlige land sitter med andre ord på en enorm idémakt, som påvirker statsledere over hele kloden. Vesten, med USA i spissen, utgjør et ideologisk hegemoni som presser ledere i ikke-vestlige land til å godta og verdsette menneskerettighetene. For å holde seg inne med både Vesten og sitt eget folk, er mange politiske ledere nærmest nødt til å akseptere verdien av menneskerettighetene det er rett og slett in å legge FNs verdenserklæring om menneskerettigheter til grunn for den politiske styringen av en stat. I tillegg til de mange konvensjonene, erklæringene og grunnlovsdokumentene som signaliserer hvor mye menneskerettighetene betyr for statene i Vesten, og dermed hvor mye de også burde bety for andre stater, har vestlige land andre måter å spre tanken om menneskerettighetene på. Den høytidelige og prestisjefulle utdelingen av Nobels fredspris, der vinneren i svært mange tilfeller har bidratt til å styrke individets rettigheter, fremmer menneskerettighetenes omdømme i andre deler av verden. Ved å gi prisen til Burmas Aung San Suu Kyi i , fortalte Vesten hva de mente om menneskerettighetssituasjonen i landet og gjorde ære på kvinnen som kjempet fram den vestlige tanken om at menneskerettighetene er universelle og essensielle FN. (1948). 15 (4) FN-sambandet. (2013) 16 Den europeiske unions delegasjon til Norge. (2013). 17 Europarådet. ( ). 18 Bergersen, Ryssevik, Føllesdal og Heir. (2008). 14

15 Vestlige land har dessuten stått bak opprettelsen av mange organisasjoner og organer som arbeider for å fremme menneskerettighetene i resten av verden. FNs arbeid har ført til at de fleste land i verden har ratifisert både konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), samt mange andre. FNs spesialrapportører og menneskerettighetskomiteer avdekker menneskerettighetsbrudd og setter dermed press på makthaverne i den enkelte stat gjennom media, og kan hjelpe statsledere om menneskerettighetssituasjonen innenfor egen stat er kommet ut av kontroll. 19 Verden vet altså at brudd på menneskerettighetene høyst sannsynlig vil avdekkes, hvilket gjør at det blir viktigere å opprettholde dem. Både EU 20, Europarådet 21 og bidrar i tillegg med rådgivning og bistand for å fremme menneskerettighetene i resten av verden, blant annet ved støtte til gjennomføring av frie valg. I stater der menneskerettighetene likevel blir brutt, med store konsekvenser for sivilbefolkningen, styrker vestlige land menneskerettighetenes stilling gjennom å vise at de er villige til å gå drastisk til verks for å sørge at de blir opprettholdt. Et eksempel på dette er vestlige lands militære intervensjon i Libya gjennom NATO og FN for å hindre omfattende overgrep mot befolkningen. De vestlige landenes oppfattelse av at prinsippet om Right To Protect i enkelte tilfeller må gå foran folkeretten og ikke-innblandingsprinsippet, viser hvor alvorlige konsekvensene kan bli for grupper eller stater som bryter menneskerettighetene. Verdier vestlige land er villige til å ofre soldater for, setter sitt preg på resten av verden. I stater menneskerettighetsbruddene ikke er grove nok til å legitimere en militær invasjon kan vestlige land, på grunn av sin økonomiske posisjon, sette i gang økonomiske sanksjoner som handelsblokader eller kutt i u-hjelp mot makthaverne. Dette skjedde for eksempel i Burma, og det samme er foreslått som en mulig løsning på borgerkrigen i Syria. 22 Vestlige land har også opprettet flere menneskerettighetsdomstoler der innbyggere eller stater i andre deler av verden kan klage inn både land og enkeltpersoner, for eksempel den Internasjonale straffedomstolen (ICC) 23 eller den Internasjonale domstolen i Haag. 24 Å straffe menneskene som bryter menneskerettighetene er en utmerket måte å fremme menneskerettighetene på, å styrker deres posisjon i verden (2) Store norske leksikon. (2013) 20 Den europeiske unions delegasjon til Norge. (2013) Europarådet. ( ). 22 Leerand, D. (2013) 23 Helgesen, J. E. og Butenschøn Skre, A. (2013) 24 Helgesen, J. E. (2013). 15

16 Til tross for at det kan virke som Vesten utelukkende styrker menneskerettighetens stilling i verden, er det også mye som taler for det motsatte. Vestlige land, og da særlig USA, har grepet militært inn i land de mener bryter menneskerettigheter, undergraver demokratiet, og utgjør en generell fare for verdenssamfunnet. Et eksempel på dette er USAs invasjon av Irak for å fremme demokrati i regionen 25. Selv om militære intervensjoner fra både USA og NATO eller FNs side skjer for å beskytte enkeltindividers rettigheter, kan sivilbefolkningen i det aktuelle landet oppfatte en intervensjon negativt og som et angrep på eget land og kultur. Vestlige land blir av flere stater i Midtøsten sett på som inntrenger og overgripere. Når man anser vestlige stater som overgripere vil man heller ikke assosieres med deres verdisyn, hvilket svekker menneskerettighetene landene i Vesten setter så høyt. En invasjon gjort i beste hensikt kan i verste fall gjøre det motsatte, og gi økt oppslutning til ekstremister som slett ikke verdsetter menneskerettighetene. Vestlige land kan risikere å bli sett på som fiender og blodtørstige inntrengere i motsetning til forkjempere for individets frihet og rettigheter. I tillegg har Vesten en tendens til å se verden fra sitt velstående, vestlige perspektiv. Særlig de politiske og individuelle rettighetene står sterk i vestlige land, og Vesten ønsker å gjennomføre disse rettighetene også i andre deler av verden. Men at vestlige stater anser akkurat disse rettighetene som viktigere enn andre, betyr ikke at de er det. I utviklingsland er økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter vel så viktige, og makthavere kan ha valgt å fokusere på å mette og skaffe arbeid til sin befolkning heller enn å skaffe dem stemmerett og ytringsfrihet. For en seksbarnsmor i slummen i India er det fullstendig likegyldig om hun kan stemme på ett parti eller flere partier, om hun ikke kan mette sine barn eller gi dem tak over hodet. Det kan virke som om vestlige land har en tendens til å glemme dette. De rike, mektige statene i Vesten burde fra tid til annen se på verden med et mer objektivt blikk, og sette seg inn i situasjonen til land som økonomisk og sosial ligger hundre år bak dem i utvikling. Kanskje kan det lønne seg å se gjennom fingrene på ettpartisystemer, så lenge makthaverne arbeider for å løfte befolkningen ut av ekstrem fattigdom. Ønsket om å opprette et velfungerende demokrati kan være en god grunn for en intervensjon i et land, men en innbygger som ikke kan lese, ikke har mat og ikke inntekt, vil neppe ta seg bryet med å sette seg inn i den politiske situasjonen i landet og bruke tid og krefter på å komme seg til et stemmelokale Globalis.no. (2011). 16

17 Som nevnt tidligere har vestlige land stilt seg bak utallige konvensjoner og erklæringer som understreker viktigheten av menneskerettighetene. Store ressurser har blitt brukt for å få resten av landene i verden til å ratifisere konvensjoner for å sikre innbyggerne sine rettigheter. Likevel er dette i bunn og grunn bare et papir, som i realiteten har lite å si for om en makthaver vil fremme menneskerettighetene i sitt land eller ikke. Både Syria og Nord- Korea har ratifisert konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, samt konvensjonen om økonomiske, sosiale og politiske rettigheter 26. Likevel begås omfattende menneskerettighetsbrudd i disse statene hver eneste dag, og makthaverne begår grusomme overgrep mot sin egen befolkning. Vesten er stille tilskuere. Om vestlige land ikke er villig til å legge mer makt bak erklæringene, er de ikke verdt stort mer enn papiret de er skrevet på. Den vestlige supermakten framfor alle, USA, har dessuten ikke ratifisert konvensjonen om sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter. Hvilke signaler sender dette til de resterende landene i verden? Når stormakt nummer én ikke har stilt seg bak et så grunnleggende dokument for menneskerettighetene, svekker det menneskerettighetenes posisjon i verden drastisk. Selv om vestlige stater i mange tiår har vært svært aktive pådrivere for respekten for og opprettholdelsen av menneskerettighetene over hele verden, viser statistikken at de store framskrittene uteblir. I følge Freedom House lever omtrent 40 prosent av verdens befolkning i ufrihet 27, og undertrykkelsen av menneskerettighetsorganisasjoner og frie medier i land med autoritært styre er økende. Demokrati og menneskerettigheter i verden møter store utfordringer, selv om situasjonen i mange land har blitt bedre siden 1980-tallet. Årsakene til dette er mange og sammensatte, men det er tydelig at måten landene i Vesten har valgt å fremme menneskerettighetene på, ikke nødvendigvis fungerer. Erklæringer, konvensjoner og avtaler har liten nytte om ingen er villige til å sette makt og konsekvenser bak dem. En større vilje til å sanksjonere eller gripe inn ved menneskerettighetsbrudd blant organisasjoner som FN, NATO og Europarådet, vil sannsynligvis kunne hindre nye Libya og Syria i framtiden. Om en brutal og maktsyk diktator vet at en beslutning om å sanksjonere mot hans regime aldri vil nå lenger enn til forhandlingsbordet i Sikkerhetsrådet, er det lite som stopper ham i å gjøre det han vil. Det fredelige arbeidet vestlige land gjør med å informere om og fremme menneskerettighetene er så absolutt for det bedre, men uten militær og økonomisk makt er idémakt nærmest verdiløst. Kanskje må det opprettes flere og bedre domstoler, med mer utstrakt myndighet. Kanskje bør (4) FN-sambandet. (2013) 27 Bergersen, Ryssevik, Føllesdal og Heir. (2008). 17

18 man opprette et internasjonalt menneskerettighetspoliti. Kanskje bør rutinene med veto og konsensus i NATO og FN endres, for at konvensjonene om den enkeltes rettigheter skal få en mer alvorlig betydning for dem som kan tenkes å ville bryte dem. Respekten vestlige land fortsatt har for ikke-innblandingsprinsippet og den enkelte stats suverene myndighet er viktig for å opprettholde en rettferdig verden med en stabil maktbalanse, uten at noen få, mektige land får herje som de vil innen den internasjonale politikken og enkeltlands grenser. Likevel bør verdenssamfunnet, og særlig de mektige landene i vest, spørre seg om suverenitet ikke bare er en rettighet, men også noe man må gjøre seg fortjent til. En militær intervensjon, for eksempel i Syria, kan få svært alvorlige konsekvenser, men når den politiske ledelsen i et land viser en total forakt for menneskerettighetene og sin egen befolkning, mener jeg de mektigste statene i samfunnet har et ansvar. Et ansvar for å beskytte folket, og ikke staten. Bare slik får man virkelig vist resten av verden hvor viktige menneskerettighetene er, og at en stat aldri er sterkere enn sitt folk. 18

19 19

20 20