2. Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften

Transkript

1 Alle prioriteringsveiledere - om lov og forskrift Publisert Feb 18, 2015, oppdatert Apr 12, Prioriteringer i den norske helsetjenesten 1. Prioriteringer i den norske helsetjenesten Å prioritere er å ta bevisste valg om hva som skal gjøres først og hva som må vente, om hvem som skal få og hvem som skal få mindre eller hvem som ikke skal få. Prioriteringsvalg i helsesektoren er vanskelige fordi de har implikasjoner som er viktige for liv og helse, de er gode for noen og ikke så gode for andre. Prioriteringene må derfor være i tråd med verdiene som gjelder i norsk helsetjeneste. Verdiene som gjelder for norsk helsetjeneste bygger på anbefalingene fra det såkalte Lønning 2 utvalget. Dette utvalget konkluderte med at det er tre kriterier som alle er relevante i prioriteringssammenheng: Tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og et rimelig forhold mellom tiltakets kostnader og tiltakets effekt. Stortinget sluttet seg senere til disse anbefalingene, og de ble i 1999 tatt inn i lov om pasientrettigheter og i 2000 i prioriteringsforskriften. Disse vilkårene ligger til grunn for prioriteringer også etter endringene i pasient og brukerrettighetsloven som ble vedtatt i juni 2013, og den påfølgende endringen i prioriteringsforskriften. Nytte av tiltaket og et rimelig forhold mellom tiltakets kostnader og effekt skal vurderes ved beslutningen om pasienter har behov for spesialisthelsetjenester, og alvorlighetsvilkåret, sammen med hastegrad, skal legges til grunn ved fristfastsetting. Dette blir nærmere forklart i kapittel 6 ( prioriteringsveiledere om lov og forskrift/6 nar henvisninger vurderes). Prioriteringsveilederne for spesialisthelsetjenesten ble utviklet fordi det viste seg at det var store regionale forskjeller i praktiseringen av prioriteringsforskriften. Siden de første prioriteringsveilederne ble publisert i desember 2008 er forskjellene blitt noe redusert, med det er fortsatt uakseptable forskjeller. Målet er at de reviderte prioriteringsveilederne som nå foreligger i digital form, skal bidra til ytterligere reduksjon i prioriteringspraksis slik at pasienters rettigheter blir oppfylt, uavhengig av hvor de bor og hvilken sykdom de har. 2. Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften 2. Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften 2.1 Reviderte prioriteringsveiledere Reviderte prioriteringsveiledere skal tas i bruk fra 1. september Veilederne er revidert for å være i tråd med endringer i pasient og brukerrettighetsloven, endringene i prioriteringsforskriften og med bakgrunn i erfaringer fra de første veilederne ble publisert i desember Kort om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven Stortinget har ved lov 21. juni 2013 nr. 79 vedtatt endringer i pasient og brukerrettighetsloven kapittel 2. Det er planlagt at endringene skal tre i kraft 1. september Det er fire sentrale endringer i loven: 1/23

2 Skillet mellom «rettighetspasient» og «behovspasient» opphører Den som blir henvist til spesialisthelsetjenesten skal enten få rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste eller ikke. Alle pasienter som har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten blir rettighetspasienter og skal få en juridisk frist for når nødvendig helsehjelp senest skal starte. Vurderingstiden forkortes fra 30 til 10 virkedager Rettighetsvurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere rettighetsvurdering enn 10 virkedager. Den forkortede fristen utelukker ikke kontakt mellom henviser eller pasient i denne perioden. Utvidet informasjonsplikt Alle pasienter som er henvist skal innen 10 virkedager få informasjon om utfallet av rettighetsvurderingen. Dersom rettighetsvurderingen konkluderer med at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager, gi pasienten følgende informasjon: Frist for når helsehjelpen senest skal starte. Dette er den juridiske fristen. Om denne fristen gjelder oppstart behandling eller oppstart utredning Tidspunkt for første oppmøte Henviser skal få samme informasjon som pasienten. Ny ordning ved fristbrudd Spesialisthelsetjenesten skal selv kontakte HELFO dersom de ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal gis. Det samme gjelder dersom tidspunkt for oppmøte må endres slik at fristen ikke kan holdes. Tidligere måtte pasienten selv kontakte HELFO. Pasienter kan fortsatt kontakte HELFO ved fristbrudd. Spesialisthelsetjenesten kan gi taushetsbelagte helseopplysninger til HELFO hvis opplysningene er: Nødvendige for at HELFO skal kunne kontakte pasienten Nødvendige for at HELFO skal kunne formidle et alternativ tilbudpasienten kan velge å stå på venteliste på opprinnelig behandlingssted selv om fristen er overskredet. Pasienten må informeres om at det kan være medisinsk uforsvarlig. 2.3 kort om endringer i prioriteringsforskriften Lovendringen i pasient og brukerrettighetsloven 2 1 b andre ledd ( / 2 1b) innebærer at alle pasienter som etter en konkret medisinsk vurdering har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal få rett til nødvendig helsehjelp. Prioriteringsforskriften er endret på bakgrunn av dette. Det er nå to vilkår som må være oppfylt for at en pasient skal få rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten: Vilkåret om forventet nytte av helsehjelp og vilkåret om at kostnadene skal stå i et rimelig forhold til effekten av tiltaket. Det tidligere vilkåret om alvorlighet er ikke lenger et vilkår for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, men skal vurderes når det skal settes frist for når helsehjelp senest skal starte for rettighetspasienter. Se for øvrig kapittel 6 ( prioriteringsveiledere om lov og forskrift/6 nar henvisninger vurderes). 3. Prioriteringsveilederne og pakkeforløp for kreft 2/23

3 3. Prioriteringsveilederne og pakkeforløp for kreft De fire første pakkeforløpene for kreft ble presentert 1. desember 2014 og ble tatt i bruk fra 1. januar 2015 [1]. De reviderte prioriteringsveilederne skal tas i bruk når endringer i pasient og brukerrettighetslov (og prioriteringsforskriften) trer i kraft 1. september Pasienter med tilstander som omfattes av pakkeforløpene for kreft, skal også rettighetsvurderes i tråd med pasient og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften og få en juridisk bindende frist. Frister i prioriteringsveilederne Frister i prioriteringsveilederne er juridisk bindende, jf pasient og brukerrettighetslovens 2 1 b ( / 2 1b). Alle pasienter som får rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal i løpet av vurderingsperioden, det vil si innen 10 dager, få en frist for når helsehjelpen senest skal starte. Fristen skal settes etter en vurdering av alvorlighet og hastegrad og den skal være medisinsk forsvarlig. Fristen uttrykker det som er siste frist for når de aktuelle helsehjelpstiltakene må starte for å få et forsvarlig forløp. Start av helsehjelp kan være både utredning og behandling. Pakkeforløp for kreft Paffekforløpt for kreft er nasjonale standardiserte pasientforløp. Formålet med pakkeforløpene er at kreftpasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke medisinsk begrunnet forsinkelse i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Pakkeforløpene og forløpstidene er ikke juridiske rettigheter, men bygger på helsepolitiske føringer. Der det foreligger pakkeforløp, skal klinikerne foreta en vurdering og starte utredning i tråd med anbefalingene i pakkeforløpene. For pasienter med tilstander som er beskrevet i prioriteringsveilederne, skal klinikerne starte helsehjelp senest innenfor fastsatt juridisk frist. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi tidspunkt for start helsehjelp før den juridiske fristen utløper, eller dersom tidspunktet må endres slik at den juridiske fristen ikke overholdes, skal spesialisthelsetjenesten kontakte HELFO. HELFO skal informere pasienten og gi alternativt sted for helsehjelp dersom pasienten ønsker det. Tilsvarende gjelder ikke hvis forløpstidene i pakkeforløpene ikke overholdes. Dersom en pasient skal inn i et pakkeforløp, skal spesialisthelsetjenesten primært følge anbefalingene i pakkeforløpene. For pasienter med tilstander som skal følge pakkeforløp for kreft, er den juridiske fristen en ekstra sikkerhet for medisinsk forsvarlig forløp fram til start utredning eller behandling. [1] Dette gjelder brystkreft, prostatakreft, tarmkreft og lungekreft. 4. Prioriteringsveilederne som verktøy ved rettighetstildeling 4. Prioriteringsveilederne som verktøy ved rettighetstildeling Pasient og brukerrettighetsloven 2 1 b andre ledd første setning ( / 2 1b) slår fast at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Med nødvendig helsehjelp menes det at det gir krav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helsefaglig vurdering av behov [1]. 3/23

4 Prioriteringsforskriften ( / 2) utdyper dette ved at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og når de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt. Den forventede nytten av helsehjelpen skal være den nytten pasienten har av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten utover det som primærhelsetjenesten kan tilby. Med forventet nytte av helsehjelpen menes at kunnskapsbasert praksis tilsier at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert helsehjelp kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten helsehjelp eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av helsehjelp. Begge de to nevnte vilkårene må være oppfylt for at en pasient skal ha rett til nødvendig helsehjelp. De pasientene som blir tildelt rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal få en juridisk bindende frist for når faglig forsvarlighet krever at helsehjelpen senest skal starte. Prioriteringsveilederen skal være et praktisk hjelpemiddel når en skal ta stilling til om en pasient som er henvist, har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. De skal bidra til at rettighetsvurderingen av "like" pasienter er uavhengig av klinisk fagområde, hvor i landet de bor og hvilket sykehus de henvises til. De som rettighetsvurderer henvisningene må derfor ha en felles forståelse av lov og forskrift som regulerer pasientrettighetene. Prioriteringsveilederne har en felles del som gjelder for alle fagområdene, og en del med anbefalinger om rettigheter og frister som gjelder for hvert enkelt fagområde. Den felles delen, som heter «Alle prioriteringsveiledere: Om lov og forskrift», forklarer hvordan pasient og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften skal brukes i praksis. Kapitlene følger henvisningsforløpet fra henvisning mottas i spesialisthelsetjenesten og til helsehjelp starter. Den skal også forklare hvordan de fagspesifikke prioriteringsveilederne skal brukes og gi svar ved eventuell tvil. Det er viktig at tjenesten er godt kjent med det som står «Om lov og forskrift». Den fagspesifikke delen av prioriteringsveilederne består av en liste over tilstander med veiledende rettighet og frist for hver tilstand innenfor det aktuelle fagområdet. Her blir det også opplyst om fristen gis til start utredning eller til start behandling. For hver tilstand er det en oversikt over individuelle forhold som skal vurderes før det blir bestemt hva som skal være rettighet og frist for den enkelte pasient. Det er fordi prioriteringsveilederne inneholder anbefalinger på gruppenivå, mens pasient og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften omhandler individuelle pasienters rettigheter. Individuelle forhold kan tilsi at rettighetsstatus og/eller frist blir annerledes for den aktuelle pasienten enn for tilstandsgruppen som pasienten tilhører. Prioriteringsveilederne inneholder også en fagspesifikk innledning som beskriver spesielle forhold ved det aktuelle fagområdet og hvordan de som har utarbeidet prioriteringsveilederne har nærmet seg oppgaven med å gi rettighet og frist. Tilstandene i prioriteringsveilederne er ment å dekke % av problemstillingene som tas opp i henvisningene. Pasienter med andre og sjeldnere tilstander skal også vurderes i forhold til pasient og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, selv om disse tilstandene ikke er omtalt i prioriteringsveilederen. Det betyr at pasienter med disse tilstandene også kan ha rett på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Enkelte fagområder har også med tilstander der anbefalingen er at pasienten ikke skal få rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Anbefalingen gjelder på gruppenivå. Det kan være individuelle forhold hos den enkelte pasient som likevel tilsier at det skal gis rett.for pasienter som i utgangspunktet ikke har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten er det spesielt viktig at spesialisten nøye vurderer individuelle forhold før det konkluderes. Pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten skal ikke settes på venteliste. Prioriteringsveilederne er ikke medisinskfaglige veiledere som viser hva slags helsehjelp det er forventet at norsk helsetjeneste skal tilby en pasientgruppe. De er et bindeledd mellom helsefaget og regelverket om prioritering. I likhet med direktoratets øvrige veiledere [2], er ikke anbefalingene i prioriteringsveilederne bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering. Det er uansett slik at det er spesialisten/teamet som er ansvarlig for vurderingene og for avgjørelsene om rettighet og frist for start helsehjelp for den enkelte pasient. 4/23

5 Et eget e læringskurs for dem som prioriterer i spesialisthelsetjenesten og som registrerer i det pasientadministrative systemet er under utvikling. Målet med kurset er å bli kjent med de viktigste delene av regelverket som styrer prioriteringsarbeidet, og med prioriteringsveilederne. Figur 1 viser hvor i henvisningsforløpet prioriteringsveilederen skal brukes. 4.1 Slik brukes prioriteringsveilederne 1. Vurder henvisningen. 2. Finn den tilstandsgruppen som passer best for henvisningen. 3. Gjør en selvstendig vurdering av pasientens tilstand med hensyn til de to inngangsvilkårene for rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten: Forventet nytte og et rimelig forhold mellom kostnader og effekt. Sammenlikne med vurderingene i prioriteringsveilederen. Vurder individuelle forhold 4. Foreta en helhetlig, individuell vurdering av pasienten, og konkluder med ett av følgende for hver pasient: Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Pasienten har ikke rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. 5. Dersom det gis rett til nødvendig helsehjelp, vurder alvorlighet og hastegrad: Sammenlikne med vurderingen i prioriteringsveilederen Vurder individuelle forhold Avgjør hva som er en faglig forsvarlig frist for når helsehjelp senest skal starte. Sett fristen enten for start utredning eller til start behandling 6. Ansvarlig behandler/enhet angir en dato (eventuelt et tidsintervall som ikke bør overstige en uke) for når pasienten skal kalles 5/23

6 inn. Oppmøtetidspunkt skal være før den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal settes i gang. 7. Gi tilbakemelding til pasient og henvisende instans om utfallet av vurderingen. [1] Prop. 118L ( ) ( 118 l /id722646/?ref=search&term=) [2] Helsedirektoratets ansvar for nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer er nå lovfestet i Helse og omsorgstjenesteloven 12 5 og spesialisthelsetjenesteloven 7 3. ( / 12 5) 5. Når henvisning mottas 5. Når henvisning mottas Det er to innganger til spesialisthelsetjenesten: Som øyeblikkelig hjelp eller med henvisning. Pasienter som er kommet inn som øyeblikkelig hjelp skal ikke rettighetsvurderes [1]. Noen av disse pasientene vil ha behov for videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten etter at akuttfasen er over, og de kan bli henvist videre innenfor spesialisthelsetjenesten. På samme måte som for andre pasienter er hovedregelen at det ikke skal gjøres rettighetsvurdering vet interne henvisninger. I det videre forløpet innebærer kravet til faglig forsvarlighet at disse pasientene prioriteres på linje med andre pasienter med tilsvarende helsetilstand selv om de ikke får tildelt en frist. Pasienter som henvises, skal få avklart om de har behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og få vurdert hvilken frist de i så fall skal ha. 5.1 Henviser - hvem kan henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten Helsepersonell har rett og plikt til å henvise pasienter videre. Dette går fram av helsepersonell loven 4 andre ledd første setning ( / 4), hvor det fremgår at helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. I praksis er det vanligvis leger som henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten. Annet helsepersonell vil likevel også kunne henvise. Hvem som kan henvise må ses i sammenheng med regler om finansiering av helsetjenester. Dette gjelder særlig reglene om refusjon og takster. Henvisning fra lege ofte er en forutsetning for godtgjørelse. For at spesialisthelsetjenesten skal kunne kreve trygderefusjon for poliklinisk helsehjelp, må kravet til hvor henvisningen kommer fra være oppfylt, jf. folketrygdloven kapittel 5 ( / 5 1) og poliklinikkforskriften. I utgangspunktet kan helsepersonell henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten selv om henvisningen ikke utløser refusjon. Det er grunnleggende at en henvisning inneholder tilstrekkelige opplysninger til at spesialisthelsetjenesten skal kunne gjøre en vurdering innen fastsatt tid og overta behandlingsansvaret for den aktuelle lidelsen. Henviser bør videre ha et behandleransvar for å kunne legge til rette for et forsvarlig pasientforløp, etter at pasienten er utskrevet fra spesialisthelsetjenesten. 5.2 Ved hvilke spesialisthelsetjenester har pasienter krav på rettighetsvurdering Den offentlig eide spesialisthelsetjenesten, de diakonale sykehusene [2] og en del private virksomheter har rett og plikt til å vurdere om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og til å sette frist hvis så er tilfelle [3].Hvis en pasient blir henvist til en slik virksomhet, skal virksomheten gjøre en rettighetsvurdering innen 10 virkedager eller raskere ved mistanke om en alvorlig tilstand. 6/23

7 For at private virksomheter skal kunne tildele pasient og brukerrettigheter må de ha fått delegert slik kompetanse fra regionale helseforetak de har avtale med [4]. Det gjelder imidlertid bare innenfor de områdene private virksomheter har inngått avtale om. Det betyr at en virksomhet som leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men som f.eks. bare har avtale med et regionalt helseforetak om å levere kneoperasjoner, bare kan rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for kneoperasjoner. Henvisninger som viser at pasientene har behov for andre tjenester enn det avtalen omfatter, må viderehenvises til det offentlige eller en annen privat virksomhet som har rett til å rettighetsvurdere på området. Avtalespesialister kan foreløpig ikke tildele pasientrettigheter. Helse og omsorgsdepartementet har imidlertid fått hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om at private aktører skal kunne tildele pasientrettigheter. Det tas sikte på å lage et forsøksprosjekt(pilot) som gir noen avtalespesialister myndighet til å tildele pasientrettigheter. Hensikten med piloten er å skaffe informasjon for å ta stilling til om alle avtalespesialister skal gis kompetanse til å tildele pasientrettigheter. Private radiologiske virksomheter tildeler ikke pasient og brukerrettigheter, men gir svar på prøver, bildediagnostikk osv. som skal brukes for å vurdere videre forløp. Utgangspunktet og hovedregelen er at pasienter skal prioriteres likt, uavhengig av bosted. Henvisninger fra andre regioner kan derfor som hovedregel ikke avvises. Dette gjelder ikke dersom helseforetaket risikerer å ikke kunne oppfylle sitt sørge for ansvar overfor befolkningen i egen region. For å benytte denne unntaksregelen må helseforetaket sannsynliggjøre at det ved å motta den aktuelle pasienten vil stå i fare for ikke å kunne oppfylle sin forpliktelse til å yte behandling innen fristen til rettighetspasienter fra egen region. 5.3 Når og hvor rettighetstildeling skal finne sted Hovedregel Rettighetsvurderingen skal som hovedregel gjøres når spesialisthelsetjenesten mottar henvisningen til elektiv (planlagt) helsehjelp. Henvisningen skal vurderes selv om pasienten kunne fått helsehjelp hos avtalespesialist. Det må raskt vurderes om henvisningen er kommet til rett sted i spesialisthelsetjenesten. Henvisningen skal vurderes ved den kliniske enheten som pasientens helsetilstand i hovedsak sorterer under. Er henvisningen ikke kommet til rett sted, skal den snarest sendes til korrekt enhet. Datoen da henvisningen først ble mottatt i spesialisthelsetjenesten, er ansiennitetsdato, og vurderingstiden løper fra ansiennitetsdato. Dersom en pasient er i et behandlingsforløp og i dette forløpet henvises videre innenfor spesialisthelsetjenesten, skal den interne henvisningen som hovedregel ikke rettighetsvurderes på nytt. Pasienten er allerede i et henvisnings /behandlingsforløp som forutsettes å være medisinskfaglig forsvarlig. Dette gjelder også dersom pasienten blir henvist videre til en annen avdeling i samme helseforetak eller til et annet helseforetak. Pasienter som har behov for øyeblikkelig hjelp, trenger ingen henvisning for å få helsehjelp. Noen av disse pasientene vil ha behov for videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten etter at akuttfasen er over og kan bli henvist videre. På samme måte som for andre pasienter, er hovedregelen at det ikke skal foretas rettighetsvurdering ved interne henvisninger. I det videre forløpet innebærer kravet til faglig forsvarlighet at pasienter som har fått øyeblikkelig hjelp, prioriteres på linje med andre pasienter med tilsvarende helsetilstand. Unntak Hovedregelen om at rettighetsvurderingen skal foretas når henvisningen mottas i spesialisthelsetjenesten, gjelder ikke ubetinget. I noen tilfeller blir det oppdaget forhold ved pasientens helsetilstand som ikke er omtalt i henvisningen. Det kan også skje at det oppdages slike forhold hos pasienter som er innlagt som øyeblikkelig hjelp. Nyoppdaget problematikk som er av en 7/23

8 slik karakter at den normalt ville vært henvist til spesialisthelsetjenesten, bør henvises på vanlig måte til rett instans. En slik henvisning skal rettighetsvurderes med hensyn til den nyoppdagede problematikken. Figur 2 illustrerer når det skal rettighetsvurderes (grønn pil) og når det i hovedsak ikke skal rettighetsvurderes (rød pil). Også andre enn leger kan rettighetsvurdere, jf. avsnitt 5.1. [1] pasient og brukerrettighetsloven 2 1b første ledd og spesialisthelsetjenesteloven 3 1 ( / 1) [2] Lovisenberg Diakonale Sykehus, Diakonhjemmet Sykehus, Betanien Hospital Skien, Martina Hansen Hospital, Revmatismesykehuset Lillehammer, Haugesund Sanitetsforeningens Revmatismesykehus, Haraldsplass Diakonale Sykehus og Hospitalet Betanien i Bergen. [3] (file:///c:/users/hilde.seberg/appdata/local/microsoft/windows/temporary%20internet%20files/content.outlook/6mn1r4cu/v14%20 %20om%20lov%20og%20forskrift.doc#_ftnref2) Pasient og brukerrettighetsloven 2 2 og 2 1 b ( / 2 1b) [4] (file:///c:/users/hilde.seberg/appdata/local/microsoft/windows/temporary%20internet%20files/content.outlook/6mn1r4cu/v14%20 %20om%20lov%20og%20forskrift.doc#_ftnref2) Pasient og brukerrettighetsloven 2 1 b ( / 2 1b) (8) «De regionale helseforetakene kan bestemme at private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak, skal ha adgang til å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. annet ledd.» 6. Når henvisninger vurderes 6. Når henvisninger vurderes 6.1 Maksimal vurderingstid Henvisningen skal være vurdert i løpet av maksimalt 10 virkedager [1] fra den er mottatt første gang i spesialisthelsetjenesten (ansiennitetsdato).dersom henvisningen videresendes før den er vurdert, er det ansiennitetsdato [2] og ikke mottaksdatoen i den nye enheten, som er utgangspunkt for vurderingstiden. Vurderingstiden må alltid være forsvarlig. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten rett til raskere vurdering [3]. 8/23

9 Henvisningen skal inneholde de opplysningene som er sentrale for å vurdere pasientens behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten [4]. Henvisninger som er mangelfulle kan ikke returneres til henvisende instans uten vurdering. Dersom det er tid til det, kan det innhentes supplerende opplysninger, eller pasienten kan innkalles til undersøkelse. Det er imidlertid ikke lenger et lovkrav å innhente supplerende opplysninger eller innkalle pasienten til undersøkelse om det er nødvendig. Sykehusene bør likevel ta kontakt med pasient eller henvisende instans for tilleggsopplysninger dersom det er nødvendig for å få en god rettighetsvurdering av henvisningen. Siden vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen, er det viktig at den inneholder opplysninger som legen trenger for å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og hvor mye det eventuelt haster. Det er utarbeidet en henvisningsveileder. Den finnes her ( prioriteringsveiledere for 33 fagomrader i spesialisthelsetjenesten) (kommer 1. mai). 6.2 Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten Alle henviste pasienter skal vurderes i tråd med prioriteringsforskriftens vilkår om forventet nytte og kostnadseffektivitet.prioriteringsforskriften krever at to vilkår må være oppfylt for at det skal gis rett til nødvendig helsehjelp: a) Vilkåret om forventet nytte og b)vilkåret om et rimelig forhold mellom kostnader og effekt (kostnadseffektivitet). Endringer i prioriteringsforskriften 2 Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ( / 2) Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient og brukerrettighetsloven 2 1 b andre ledd, når: pasienten, med det unntaket som er nevnt i 3 andre ledd, kan ha forventet nytte av helsehjelpen og de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt. Med forventet nytte av helsehjelpen menes at kunnskapsbasert praksis tilsier at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert helsehjelp kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten helsehjelp eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av helsehjelp. 2a Prioritering av pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ( / 2) Spesialisthelsetjenesten skal prioritere pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ut i fra alvorlighets og hastegrad. I prioriteringen av pasienter skal det legges vekt på prognosetap med hensyn til livslengde og livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes Ved vurdering av om pasienten skal få rett til nødvendig helsehjelp skal det ikke tas hensyn til kapasiteten til å få gjort utredning, behandling eller andre tiltak verken i det foretaket hvor henvisningen vurderes eller for øvrig i spesialisthelsetjenesten. 6.3 Helsehjelp, utredning og behandling Helsehjelp er definert som handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell [5]. Retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten kan gis både til utredning og til behandling. Når henvisningen rettighetsvurderes, må en ta stilling til om det med stor grad av sannsynlighet kan fastslås hva som vil være riktig behandling. I så fall anses tilstanden å være avklart, og fristen skal settes til siste forsvarlige tidspunkt for oppstart av behandling. Dersom henvisningen ikke gir grunnlag til å fastslå hva som vil være behandling for pasienten, vil tilstanden være uavklart og fristen skal settes til siste forsvarlige tidspunkt for oppstart av utredning. Når henvisninger til spesialisthelsetjenesten rettighetsvurderes, skal hele spekteret av det som er definert som helsehjelp tas i betraktning. For pasienter som har en avklart tilstand, vil det være mulig å planlegge mer konkret hvilken helsehjelp som skal tilbys. Dette er som regel ikke mulig hvis pasientens tilstand er uavklart. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.8 og /23

10 For å kunne skille helsehjelp som tilbys ved avklart tilstand fra helsehjelp i form av utredning, vil ordet behandling bli brukt om den helsehjelpen som aktivt gjør noe med pasientens helsetilstand. 6.4 Vilkåret om forventet nytte Vilkåret om forventet nytte krever vurdering av om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten vil påvirke pasientens tilstand (livslengde og/eller livskvalitet) til det bedre, eller om den vil hindre forverring, sammenliknet med den helsehjelpen som kan tilbys i primærhelsetjenesten. Helsehjelpen vil også gi forventet nytte dersom behandlingsmulighetene blir forspilt hvis helsehjelpen utsettes. Under vilkåret om forventet nytte må det vurderes hva som er et aktuelt behandlingsforløp for den enkelte pasient. Hvis det foreligger tilstrekkelige opplysninger til å planlegge hvilken behandling som vil kreves, skal en vurdere forventet nytte av hele behandlingsforløpet. Hvis det i løpet av vurderingsperioden ikke er mulig å framskaffe tilstrekkelig informasjon til å kunne fastslå en foreløpig diagnose med tilhørende behandlingsforløp, skal en vurdere forventet nytte av den helsehjelpen som vil være relevant for en svært alvorlig sykdom blant de mulige realistiske alternativene og som det finnes behandlingstiltak for (jf. kapittel 6.9) Vilkåret om forventet nytte av helsehjelpen krever at kunnskapsbasert praksis tilsier at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert helsehjelp kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten helsehjelp eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av helsehjelp. 6.5 Vilkåret om kostnadseffektivitet Vilkåret om kostnadseffektivitet krever at det skal være et rimelig forhold mellom kostnadene ved helsehjelpen og den forventede nytten av helsehjelpen. Det er forholdet mellom kostnadene på den ene siden og nytten av helsehjelpen på den andre siden, som skal vurderes. Kostnadene isolert sett skal ikke være avgjørende. En skal se bort fra eventuelle kostnader knyttet til tidligere behandling av samme pasient. Yrkesaktivitet i seg selv er ikke et vurderingskriterium. Det betyr at en i kostnadsvurderingene ikke skal inkludere verdien av det arbeidet som vil utføres ved at pasienten kommer tilbake i jobb. En skal heller ikke inkludere eventuelle besparelser i trygdeutbetalinger. Derimot kan en i nyttevurderingen inkludere eventuelle livskvalitetsaspekter ved det å være i arbeid. 6.6 Individuelle forhold I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. For en konkret henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne er tilstede. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved den aktuelle pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering og eventuell juridisk frist enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører. Listen over individuelle forhold er ikke uttømmende. 6.7 Samlet vurdering av vilkårene sett under ett Når vilkårene om forventet nytte og kostnadseffektivitet er vurdert hver for seg, skal de vurderes samlet. Begge vilkårene må være oppfylt for at pasienten skal ha rett til nødvendig helsehjelp. En må være oppmerksom på at pasientens diagnose i seg selv ikke er avgjørende for retten til nødvendig helsehjelp. Innenfor samme diagnose vil noen pasienter kunne ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og andre ikke. spesialisthelsetjenesten og følgelig ikke rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten Den samlede vurderingen kan gi ett av følgende utfall: pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten pasienten har ikke behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og følgelig ikke rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten 10/23

11 6.8 Rettighet knyttet til behandling (rettighetsvurderinger ved avklart tilstand) Dersom opplysningene i henvisningen (pluss eventuell innhentet tilleggsinformasjon) tilsier at det er overveiende sannsynlig at en vet hva som er pasientens tilstand og hva som er sannsynlig behandlingsforløp, er tilstanden avklart. Spesialisten som vurderer henvisningen skal finne den tilstanden i prioriteringsveilederen som passer best med opplysningene i henvisningen, konsultere de veiledende anbefalingene, sjekke individuelle forhold og foreta selvstendige vurderinger. Dersom henvisningen tilsier at de to vilkårene for nødvendig helsehjelp er oppfylt, skal pasienten gis rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og det skal settes en individuell frist for når helsehjelpen senest skal starte, jf. kapittel 7. I dette tilfellet vil helsehjelpen være i form av behandling. 6.9 Rettighet knyttet til utreding (vurderinger ved uavklart tilstand) Dersom opplysningene i henvisningen (pluss eventuell innhentet tilleggsinformasjon) ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å vurdere hva slags behandling pasienten har behov for, er pasientens tilstand uavklart. For noen symptombilder/kliniske bilder kan det være en viss sannsynlighet for at pasienten kan ha en svært alvorlig sykdom. Ved rettighetsvurderingen av uavklarte tilstander skal en ta utgangspunkt i forventet nytte og kostnadseffektivitet av behandling for den alvorlige sykdommen som det er en realistisk sannsynlighet for at pasienten kan ha. Dersom begge vilkårene er oppfylt, skal pasienten gis rett til nødvendig helsehjelp i form av utredning, jf. kapittel 7. At en pasient har fått rett til utredning, gir ikke nødvendigvis vedkommende rett til videre behandling. Dersom det viser seg at pasienten ikke har en alvorlig tilstand, kan retten til helsehjelp være innfridd gjennom utredningen. Dersom utredningen viser at pasienten har behov for behandling, skal pasienten i det videre forløpet i likhet med alle pasienter prioriteres i tråd med faglig forsvarlighet. Dersom tilgjengelig informasjon tilsier at pasienten ikke har behov for videre utredninger eller behandling i spesialisthelsetjenesten, skal pasienten informeres om det. For enkelte tilstander vil det være glidende overganger mellom hva som anses som utredning og hva som anses å være behandling. Typiske eksempler er fagområdene psykisk helsevern og habilitering. Her kan utredning og behandling være vanskelig å skille fra hverandre. Det vil likevel være slik at vurderingen munner ut i et planlagt tiltak, og det er iverksetting av dette tiltaket som eventuelt innfrir en frist som er satt Pasientkjennetegn som ikke kan legges til grunn ved rettighetsvurdering Pasientens kjønn, etniske tilhørighet, tidligere helseskadelig atferd, arbeidsevne (produktivitet), livssyn, seksuelle orientering og sosiale status er ikke relevant som del av rettighetsvurderingen [6]. Det betyr at disse kriteriene ikke kan tillegges vekt i vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Derimot kan en for eksempel i nyttevurderingen inkludere eventuelle livskvalitetsaspekter ved å være i arbeid. Alder i seg selv er ikke et relevant kriterium ved vurderingen av om en pasient skal få rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Alder kan imidlertid være relevant hvis den har betydning for risikoen ved den medisinske behandlingen (bivirkninger/komplikasjoner) eller effekten av behandlingen. Alder kan også si noe om risikoen for ulike tilstander og om hvor alvorlig en sykdom kan forventes å bli.videre kan alder også indikere hvor stor helsegevinst som kan forventes av vellykket behandling. I mange av prioriteringsveilederne er alder inkludert under individuelle forhold som må vurderes før rettighet og maksimumfrist fastsettes for den enkelte pasient. Der alder er nevnt i individuelle forhold, er det forståelsen som er gitt i dette avsnittet, som ligger til grunn. Yrkesaktivitet er heller ikke et legitimt prioriteringsvilkår. Det kan imidlertid være relevant for tilstander der helsehjelp er avgjørende for å unngå fare, som for eksempel ved epilepsi hos yrkessjåfører. 11/23

12 [1] Med virkedager menes mandag til fredag, unntatt eventuelle helligdager. [2] Med ansiennitetsdato menes den datoen henvisningen først ble mottatt i spesialisthelsetjenesten. [3] Jf. merknader til 4 i prioriteringsforskriften ( / 4) [4] Henvisningen bør inneholde tydelig beskrivelse av pasientens problem, god anamnese som redegjør for aktuelle problem/lidelser, resultat av relevante utredninger og undersøkelser, hva som er prøvd av behandling tidligere, uttalelse fra andre relevante instanser, status om individuell plan, forslag til og/eller ønske om type tiltak. [5] pasient og brukerrettighetslovens 1 3 bokstav c ( / 1 3) og helsepersonelloven 3 tredje ledd. For nærmere omtale av hva som ligger i dette se rundskriv IS 8/2012 Helsepersonelloven med kommentarer [6] Jfr. NOU 1997:18 Prioritering på ny (Lønning II) side 95 ( /id140956/) 7. Fastsettelse av frist for start helsehjelp - ventetidsgaranti for noen grupper 7. Fastsettelse av frist for start helsehjelp - ventetidsgaranti for noen grupper Dersom pasienten har fått rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal det fastsettes en frist for når faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelp [1]. Hvordan prioriteringen mellom pasienter skal skje, er omtalt i prioriteringsforskriften 2a ( / 2)hvor det står at pasienter skal prioriteres ut fra alvorlighet og hastegrad. Videre står det at det i prioriteringen av pasienter skal det legges vekt på prognosetap med hensyn til livslengde og livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes [2]. En skal altså vurdere hvor alvorlig pasientens tilstand er og hvilken utvikling pasienten mest sannsynlig vil ha dersom helsehjelpen fra spesialisthelsetjenesten utsettes. Konsekvensene av å vente med utredning/behandling er større for noen sykdommer enn for andre. Fristen skal gi sikkerhet for at helsehjelpen kan startes og fullføres forsvarlig i hele forløpet. Videre må fristen settes slik at en unngår at pasientens tilstand forverres eller at undersøkelses eller behandlingsmuligheter går til spille. Det må være faglig forsvarlig å utsette helsehjelpen til den fristen som settes uten at det går ut over prognosen. Fristen må heller ikke settes så knapt at det ikke blir mulig eventuelt å skaffe pasienten et forsvarlig tilbud privat eller i utlandet innen fristen går ut. Dersom pasientens tilstand er avklart i løpet av vurderingsfasen, skal fristen indikere seneste faglig forsvarlige start på den behandlingen som planlegges. Dette skal pasienten informeres om. For pasienter som har fått rett knyttet til behandling, er fristen innfridd når selve behandlingen er startet. Oppmøte til forundersøkelse på poliklinikken vil ikke innfri fristen.på den annen side kan et oppmøte på poliklinikken være ledd i en behandling. Spesialisthelsetjenesten må ved fristfastsettelsen være bevisst om hva et eventuelt poliklinikk oppmøte representerer i rettighetssammenheng. I tilfeller der pasientens tilstand ikke kan avklares i løpet av vurderingsperioden, skal fristen indikere hva som er seneste faglig forsvarlige start på en videre utredning. Fristen må da settes ut fra en vurdering av hvilke alvorlige tilstander som kan bli avdekket ved utredningen, slik at det vil kunne gis forsvarlig helsehjelp i hele det videre forløpet. For at fristen skal anses som oppfylt, må en reell utredning eller behandling være påbegynt. Fristen oppfylles for eksempel ikke ved å sette opp en time for dialog med pasienten Når en setter frist, skal det ikke tas hensyn til kapasiteten til å få gjort utredning, behandling eller andre tiltak, verken i det foretaket hvor henvisningen vurderes eller for øvrig i spesialisthelsetjenesten. 12/23

13 Helsehjelpen skal planlegges slik at den kan gis fra spesialisthelsetjenesten som en helhet, for eksempel fra flere behandlingsenheter. Det kan bety at den som vurderer en henvisning for eksempel må ta i betraktning at helsehjelpen skal gis i andre regionale enheter. Som hovedregel skal det bare settes én frist. Selv om en pasient vil få et behandlingsforløp som består av flere ledd (ved ulike avdelinger eller helseforetak), skal det som hovedregel ikke settes nye juridiske frister når en mottar en intern henvisning fra annen avdeling eller annet helseforetak. Det er fortsatt slik at unge under 23 år innenfor fagområdene psykisk helsevern og rus har rett til start helsehjelp innen maksimalt 65 virkedager [3]. Rettigheten er oppfylt og fristen er innfridd når den helsehjelpen som pasienten er informert om i brev fra spesialisthelsetjenesten, er påbegynt innen den oppgitte fristdatoen. Eventuelle møter til forundersøkelser før selve tiltaket/behandlingen som det skal være opplyst om i informasjonsbrevet til pasienten, innebærer ikke at fristen er innfridd. Helsehjelpen vil som regel ikke være fullført selv om fristen er innfridd. Pasienten kan være i et forløp og motta helsehjelp enten fra samme enhet eller fra en annen enhet eller et annet helseforetak. Det videre helsehjelpsforløpet må ta hensyn til at pasienten skal få forsvarlig helsehjelp. [1] pasient og brukerrettighetsloven 2 1 b andre ledd ( /KAPITTEL_2# 2 1b) [2] I forarbeidene til lovendringene ( Prop.118 L ( ) Endringer i pasient og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m) understrekes det at det ikke skal gjøres endringer i de prioriteringer som helseforetakene foretok før lovendringen. Videre fremgår det av forarbeidene at verken flere eller færre pasienter skal få nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten etter lovendringen. [3] Se 4a i prioriteringsforskriften av 1. desember 2000 nr 1208, endret ved forskrift av 25. juli 2008 nr 833 ( / 4) 8. Når det er konkludert 8. Når det er konkludert 8.1 Informasjon til pasienten Spesialisthelsetjenesten skal innen 10 virkedager sende informasjon til pasienten om hvorvidt han eller hun har fått rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.hvis pasienten har fått rett til nødvendig helsehjelp, skal det i svarbrevet informeres om den juridiske fristen for start helsehjelp. Det skal informeres om pasienten får frist for start utredning eller start behandling. I tillegg skal det informeres om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang(oppmøtetidspunkt). Tidspunkt for oppmøte skal i de tilfellene hvor det er mulig, være en dato og et klokkeslett(time). Tidspunktet som det informeres om, bør i alle tilfeller ikke overskride et tidsintervall på en uke. Dersom den juridiske fristen er kortere enn fire måneder, bør oppmøtetidspunktet angis som en dato og klokkeslett, mens dersom fristen er lengre enn fire måneder fram i tid, bør oppmøtetidspunkt gis innenfor et ukeintervall. Dersom pasienten ikke har fått en konkret time for første oppmøte i spesialisthelsetjenesten, skal hun eller han opplyses om at informasjon om time kommer i eget brev. I svarbrevet vil pasienten kunne få to tidspunkter å forholde seg til. Det ene er tidspunktet da pasienten skal møte opp enten til utredning eller behandling, og det andre tidspunktet er den juridiske fristen som det er knyttet pasientrettigheter til. Pasienten skal også få informasjon om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage [1]. Henviser skal ha samme informasjon. 13/23

14 Dersom helsehjelpen viser at det er behov for tiltak utover det som det er informert om, skal den videre helsehjelpen gis innenfor rammen av medisinsk forsvarlighet. Det er utarbeidet maler for informasjon til pasientene. (Her kommer lenke til brevmaler.) 8.2 Pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten Dersom den som vurderer henvisningen kommer til at pasienten ikke har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal både pasienten og henviser få beskjed om dette. I svarbrevet skal pasienten informeres om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage [2]. Selv om pasienten ikke har rett på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan pasienten ha rett på helsehjelp som kan ivaretas i primærhelsetjenesten [3]. 8.3 Oppgaver for spesialisthelsetjenesten som ikke skal rettighetsvurderes Enkelte ganger mottar spesialisthelsetjenesten oppgaver som normalt ikke regnes som nødvendig helsehjelp etter pasient og brukerrettighetsloven 2 1 bokstav b ( / 2 1b), og disse henvendelsene skal følgelig ikke rettighetsvurderes. En del av disse tjenestene har spesialisthelsetjenesten imidlertid plikt til å tilby og det må lages ordninger for å behandle disse sakene. Særlig om førerkortsaker Ordningen med behandling av førerkortsaker bygger på den forutsetningen at man må framlegge helseattest for å få eller beholde det godet det er å ha førerkort. Dette kan gjelde enten for å få førerkort i første omgang eller at en person må legge fram attest for helsemessig skikkethet for å få tilbake et tidligere inndratt førerkort. I noen tilfeller tilsier de helsemessige forholdene at slik attest må skaffes fra spesialisthelsetjenesten. På denne bakgrunnen mener Helsedirektoratet[4] at utstedelse av slik attest er en tjeneste som spesialisthelsetjenesten har plikt til å tilby. Dette vil imidlertid normalt ikke komme inn under retten til «nødvendig helsehjelp» etter pasient og brukerrettighetsloven, og vil da måtte prioriteres etter undersøkelse, diagnostisering og behandling av pasienter. Rituelle omskjæring av gutter Stortinget har vedtatt lov 20. juni 2014 nr. 40 om rituell omskjæring av gutter ( / 1). Loven trådte i kraft 1. januar Formålet med loven er å sikre at rituell omskjæring skjer på en forsvarlig måte. De regionale helseforetakene skal organisere spesialisthelsetjenesten slik at de som ønsker det, kan få utført rituell omskjæring av gutter. Det skal imidlertid ikke skje en rettighetsvurdering siden pasient og brukerrettighetsloven kapittel 2 ikke kommer til anvendelse, jf. 3 andre ledd ( / 3 1). En eventuell henvisning om å få utført slike inngrep skal derfor ikke rettighetsvurderes, men RHF er pålagt å etablere et tilbud. Andre oppdrag som ikke skal rettighetsvurderes: Undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold ( helsepersonell loven 12 ( / 12)), f.eks: Blodprøver i forbindelse med ruskjøring Røntgen i forbindelse med smugling av narkotika 14/23

15 Judisiell observasjon av en antatt gjerningsperson etter straffeprosessloven 157 ( / 157) Andre typer spesialistvurderingsoppdrag: Spesialisterklæringer for å vurdere medisinske spørsmål NAV trenger svar på Søknader om deltakelse på kurs: En av spesialithelsetjenestens oppgaver er opplæring av pasienter og pårørende (jf. spesialisthelsetjenesteloven 3 8 ( / 3 8)). Ofte vil slike tiltak gis i forbindelse med at pasienten allerede mottar helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, men ofte vil også fastleger søke om kurs til pasienter som ellers ikke har behov for helsehjelp/oppfølging fra spesialisthelsetjenesten (f.eks. diabeteskurs) Oppdrag knyttet til øvrige plikter som spesialisthelsetjenesten har: Veiledning/bistand til førstelinjen, jf. spesialisthelsetjenesten 6 3 ( / 6 3) I praksis vil det kunne være vanskelig å avgjøre om det som etterspørres er å anse som helsehjelp eller ikke. Særlig på enkelte fagområder vil spesialisthelsetjenesten kunne motta såkalte blandede henvisninger og henvisninger der det etterspørres veiledning i forbindelse med vurdering av bruk av tvang til en konkret pasient. Da må det tas stilling til om det er snakk om mer generell veiledning, eller om bistanden er så pass knyttet til helsehjelpen til en konkret pasient at det må anses som helsehjelp. [1] ( / 2 2)jf. pasient og brukerrettighetsloven 2 2 tredje ledd. ( / 2 2) [2] jf. pasient og brukerrettighetsloven 7 2 ( /KAPITTEL_8# 7 2) [3] ( / 2 1a) jf. Pasient og brukerrettighetsloven 2 1 a andre ledd ( / 2 1a) [4] Helsedirektoratets brev 13. mai Se også brev 29. juni 2012 hvor direktoratet har uttalt seg om spesialisthelsetjenestens ansvar for å utstede legeerklæringer. 9. Helsehjelp i det videre forløpet 9. Helsehjelp i det videre forløpet Hvis helsehjelpen (enten i form av utredning eller behandling) påbegynnes innen utløpet av den individuelle fristen som pasienten har fått, har pasienten fått oppfylt sin rett til å komme inn i spesialisthelsetjenesten. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi pasienten et oppmøtetidspunkt før den juridiske fristen for start helsehjelp, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO [1]. Det samme gjelder dersom tidspunktet senere må endres slik at fristen ikke overholdes Det grunnleggende forsvarlighetskravet[2] skal styre prioriteringen av pasienter som er i et behandlings eller utredningsforløp. Forsvarlighet innebærer at både ledelsen og helsepersonellet ved sykehuset skal påse at pasienter får et forsvarlig og omsorgsfullt pasientforløp. Det må rettes særlig oppmerksomhet mot dette for pasienter som får en frist til utredningsstart og der utredningen viser at pasienten har behov for videre behandling. Dersom det viser seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt enn fristen skulle tilsi, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, følger det av kravet til forsvarlighet at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter at den juridiske fristen er oppfylt, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid. I mange tilfeller vil en kunne støtte seg på faglige retningslinjer som gir føringer om den videre helsehjelpen. Dette vil også bidra til å skape forutsigbarhet for pasienten. Oversikt over nasjonale faglige retningslinjer og veiledere finnes på her. ( 15/23

16 [1] Tidligere var det pasienten som selv måtte kontakte HELFO ved fristbrudd. [2] (file:///c:/users/hilde.seberg/appdata/local/microsoft/windows/temporary%20internet%20files/content.outlook/6mn1r4cu/v07%20 helsepersonelloven 4 og spesialisthelsetjenesteloven 2 2 ( / 2 2) 10. Prosessen bak utarbeiding av veiledertabellene 10. Prosessen bak utarbeiding av prioriteringsveilederne Prioriteringsveilederne er utarbeidet av nasjonale arbeidsgrupper, med én gruppe for hvert av de fagområdene som har inngått i prosjektet. Hver arbeidsgruppe har bestått av spesialister fra ulike typer sykehus, og alle helseregionene har vært representert. Fastleger, representant fra annet fagområde og brukerrepresentanter har også vært med. Fullstendig oversikt over arbeidsgruppene finner du her ( prioriteringsveiledere om lov og forskrift/11 arbeidsgrupper). I tillegg har gruppelederne fra arbeidsgruppene deltatt i arbeid med å harmonisere anbefalingene. Dette har foregått ved at anbefalinger om rett og frist for hver enkelt tilstand er blitt satt opp mot arbeidsgruppens gradering av prioriteringsvilkårene for denne tilstanden. Dette er gjort for alle tilstandene i alle fagområdene. Arbeidsgruppene har dermed kunnet speile egne vurderinger og anbefalinger mot andres. Dette resulterte i revurdering av noen anbefalinger. Tverrfaglighet er ivaretatt gjennom innspillene innad i gruppene fra representantene fra annet fagområde og fra allmennlegerepresentanten, samt gjennom plenumsdiskusjoner med spesialistene fra de andre faggruppene. Systematikk, åpenhet, refleksjon og dokumentasjon har vært grunnleggende i hele arbeidsprosessen. Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de antok ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde. Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist)[1]. For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert. Biblioteket i Helsedirektoratet var tilgjengelig for hjelp med dokumentasjon i første utgave av prioriteringsveilederne. Prioriteringsvurderinger vil imidlertid alltid inneholde skjønnsmessige vurderinger basert på legens kunnskap om naturlig sykdomsutvikling, pasientens totale situasjon og om effekten av behandlingen. Kravet til dokumentasjon har derfor vært mindre strengt enn det som normalt vil gjelde for nasjonale faglige retningslinjer. I samarbeidsprosjektet har en prosjekt og ekspertgruppe fulgt hele arbeidsprosessen. Medlemmene i gruppa har bidratt med vurderinger, gitt råd om prosesser, og gitt innspill til forståelse av prioriteringsforskriften og prioritering generelt. Prioriteringsveilederne skal ut på høring til aktuelle fag og brukermiljøer. [1] Dimensjonene som gruppene har vurdert er tatt fra prioriteringsforskriften 2, merknadene til prioriteringsforskriften 2 i rundskriv IS 12/2004 og fra NOU 1997:18 Prioriteringer på ny (Lønning II) 11. Arbeidsgrupper Barnekirurgi 16/23

17 Ragnhild Emblem, leder Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Stein Erik Haugen St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Øystein Drivenes St. Olavs, Helse Midt Norge Dejan Varinac Helse Bergen, Helse Vest Christian Rushfeldt Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Eshna Ali Fastlege Barnesykdommer Elisabeth Siebke, leder Helse Møre og Romsdal, Helse Midt Norge Ellen Nordal Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Gottfried Greve Helse Bergen, Helse Vest Kari Løvendahl Mogstad Fastlege Kristina Flemming Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Leif I. Brunvand Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Blodsykdommer Jens Petter Strømsheim, leder Akershus universitetssykehus, Helse Sør Øst Mats Irgen Olsen Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Aymen Bushra Ahmed Helse Bergen, Helse Vest Marit Karlsen Fastlege Endokrinologi og endokrinkirurgi Turid Aas, leder Helse Bergen, Helse Vest Kristian J. Fougner St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Ingrid Nordheim Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Bjørn GUniversitetssykehuset Nord Norgear Nedrebø Helse Fonna, Helse Vest Fuk Tai Sundvor Fastlege Sindre Børke Diabetesforbundet Fordøyelsessykdommer Einar Husebye, leder Vestre Viken, Helse Sør Øst Ragnar Breckan Nordlandssykehuset, Helse Nord Helge Waldum St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Trond Engjom Helse Bergen, Helse Vest Jon Lunde Sykehuset i Østfold, Helse Sør Øst Knut Arne Wensaas fastlege Arne Schatten Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer Fysikalsk medisin og rehabilitering Thomas Glott, leder SUniversitetssykehuset Nord Norgeaas, Helse Sør Øst Eva Reiten Bovim St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Lars Nysether SUniversitetssykehuset Nord Norgeaas, Helse Sør Øst Guri Heiberg Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Torgeir Hellstrøm Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst 17/23

18 Till Uhlig Diakonhjemmet, Helse Sør Øst Matthias Hütler Helse Bergen, Helse Vest Trond Egil Hansen Fastlege Laila Bakke Brukerrepresentant Gastroenterologisk kirurgi Gerd Tranø, leder St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Pål Wiik Akershus universitetssykehus, Helse Sør Øst Rolv Ole Lindsetmo Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Håvard Luong Thorsen Helse Fonna, Helse Vest Arnulf Kjos Sykehuset Innlandet, Helse Sør Øst Paul Juul Hansen Fastlege Arne Schatten Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF) Geriatri Olav Sletvold, leder St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Paal Naalsund Haraldsplass Diakonale sykehus, Helse Vest Pål Friis Sørlandet Sykehus, Helse Sør Øst Sigurd Vatn Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Stian Endresen Fastlege Signe Marie Stray Ryssdal Pensjonistforbundet Habilitering av barn og unge Kari Krum Bang, leder Vestre Viken, Helse Sør Øst Bernt Tunold Sørlandet Sykehus, Helse Sør Øst Jasmina Tajsic Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Oddmar Ole Steinsvik Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord GUniversitetssykehuset Nord Norge Tove Hansen Finnmarkssykehuset, Helse Nord Anita Hoff Helse Nord Trøndelag, Helse Midt Norge Eva Løkvik Helse Møre og Romsdal, Helse Midt Norge Inger Hellerdal Rasmussen Stavanger Universitetssykehus, Helse Vest Guro L. Andersen Sykehuset i Vestfold, Helse Sør Øst Petra Aden Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Siv Hege Stemnshaug Fastlege Eva Buschmann CP foreningen Habilitering av voksne Anne Kate Jynge, leder Sørlandet Sykehus, Helse Sør Øst Eva Stensland Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Sidsel Jullumstrø St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Gisle Skjervo Helse Nord Trøndelag, Helse Midt Norge Sissel Nygaard Helse Nord Trøndelag, Helse Midt Norge Trude Njølstad Stavanger Universitetssykehus, Helse Vest Inger Tove Nilsen Sykehuset Innlandet, Helse Sør Øst Leif Hugo Stubrud Sykehuset i Østfold, Helse Sør Øst 18/23

19 May Britt Bunes Vestre Viken, Helse Sør Øst Lise Helen Eriksen Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Else Worren Nyård Fastlege Grete Müller NFU/SAFO Randi Væhle CP foreningen Hjertemedisinske sykdommer Lars Aaberge, leder Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Nils Heine Walde Helse Bergen, Helse Vest Stein O. Samstad St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Siri Malm Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Reidar Bjørnerheim Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Arnfinn Rollag Akershus universitetssykehus, Helse Sør Øst Kjetil Hetta Fastlege Hud og veneriske sykdommer Sonali Rathour Hansen, leder Stavanger Universitetssykehus, Helse Vest Jan Øivind Holm Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Nina Teigen Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Kristin Ryggen St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Marit Saunes St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Terje Nordengen Psoriasisforbundet Rose Lyngra Astma og allergiforbundet Infeksjonssykdommer Harald Steinum, leder St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Johan N. Bruun Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Siri Johanne Boye Sørlandet Sykehus, Helse Sør Øst Rafael Alexander Leiva Helse Bergen, Helse Vest Jetmund Ringstad Sølandet Sykehus, Helse Sør Øst Sigurd Høye Fastlege Per Miljeteig HIV Norge Karkirurgi Gustav Pedersen, leder Helse Bergen, Helse Vest Terje Hasselgård Helse Møre og Romsdal, Helse Midt Norge Torbjørn Bakken Sykehuset i Vestfold, Helse Sør Øst Mehdi Sahba Sykehuset i Østfold, Helse Sør Øst Amir David Arden Fastlege Kjevekirurgi og munnhulesykdommer Pål Galteland, leder Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Nils Petter Fossland St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Evelyn Neppelberg Helse Bergen, Helse Vest 19/23

20 Ove Busch Sørlandet Sykehus, Helse Sør Øst Bård Alvsaker Tannlegeforeningen, Tannlege Kvinnesykdommer Heidi Thornhill, leder Helse Bergen, Helse Vest Merete Myklebost St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Marit Lieng Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Martin Grønberg Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Pål Friis Sørlandet Sykehus, Helse Sør Øst Eli Øvstedal Fastlege Astrid Torgersen Lunestad Landsforeningen for Kvinner med Bekkenløsningsproblemer Lungesykdommer Olav Kåre Refvem, leder Glittreklinikken, Helse Sør Øst Monica Vold Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Sigurd Steinshamn St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Øystein Fløtten Helse Bergen, Helse Vest Geir Sjaastad Fastlege Nevrokirurgi Rupavathana Mahesparan, leder Helse Bergen, Helse Vest Tomm Müller St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Roar Kloster Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Sissel Reinlie Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Ståle Onsgård Sagabråten Fastlege Therese Ravatn Norsk epilepsiforbund Nevrologi Svein Ivar Bekkelund, leder ut april 2014 Universitetssykehuset Nord Norge, Helse Nord Elisabeth Gulowsen Celius, leder fra mai 2014 Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Frode Kolstad Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst Geir Bråthen St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Mette Bergum Vestre Viken, Helse Sør Øst Anton Giæver Fastlege Esben Madsen Landsforeningen for slagrammede Arne Hagen Norsk forening for slagrammede Nyresykdommer Harald Bergrem, leder Stavanger Universitetssykehus, Helse Vest Randolf Hardersen Nordlandssykehuset, Helse Nord Knut Åsarød St. Olavs hospital, Helse Midt Norge Hans Iver Børresen Syekhuset Innlandet, Helse Sør Øst Aud Eldrid Stenehjem Oslo Universitetssykehus, Helse Sør Øst, Oslo Universitetssykehus Arve Nordlie Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte 20/23