Botaniske undersøkelser på Molnes, Giske kommune

Transkript

1 Botaniske undersøkelser på Molnes, Giske kommune Miljøfaglig Utredning, rapport 1999:21

2 Miljøfaglig Utredning ans Rapport 1999:21 Utførende institusjon: Miljøfaglig Utredning ans Kontaktperson: Geir Gaarder ISBN-nummer: Prosjektansvarlig: Geir Gaarder Finansiert av: Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga År: 1999 Referanse: Gaarder G Botaniske undersøkelser på Molnes, Giske kommune. Miljøfaglig Utredning, rapport 1999:21. Referat: Karplanteflora og beitemarkssopp er registrert innenfor det foreslåtte Molnes naturreservat på Vigra i Giske kommune. Resultatene viser at området med sine sanddyner og beitebetingede skjellsandenger er et av de mest særpregede og artsrike kystlandskap på Nordvestlandet med et stort antall sjeldne og truede arter. Området beites ikke lenger og gror nå igjen. Dette er svært uheldig for naturverdiene, og gjenopptatt beite anbefales sterkt for å bevare naturverdiene. 5 emneord: Kulturlandskap Biologisk mangfold Havstrand Karplanter Sopp Botaniske undersøkelser på Molnes 2 Miljøfaglig Utredning 1999

3 Forord På oppdrag fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelingen, har Miljøfaglig Utredning utført botaniske registreringer på Molnes, Vigra i Giske kommune. Bakgrunnen er et ønske om supplerende faglige undersøkelser av det biologiske mangfoldet da området er foreslått vernet som naturreservat. Prosjektansvarlig hos Miljøfaglig Utredning har vært Geir Gaarder. Kontaktperson for Fylkesmannen har vært Kjell Lyse. Dag Holtan og Karl Johan Grimstad har deltatt under feltarbeidet og skal ha stor takk for hjelpa. Dag Holtan, Ingvald Røsberg og Arne Røsvik har bidratt med opplysninger fra egne private turer. Takk også til Jan Rabben for å ha stilt til disposisjon et artikkelmanus om orkideene i området, til Johan Kjell Roald og Elias Molnes for opplysninger om tidligere bruk av området, og til John Bjarne Jordal for gode kommentarer under rapportskrivinga. Tingvoll, Miljøfaglig Utredning Helge Fjeldstad Geir Gaarder Morten W. Melby Pål Mikkelsen Botaniske undersøkelser på Molnes 3 Miljøfaglig Utredning 1999

4 Innhold Forord...3 Innhold...4 Sammendrag Innledning Materiale og metoder Resultater Naturgrunnlaget Vegetasjonstyper Karplanter Sopp Naturverdi Skjøtsel og hensyn Forvaltningsmål Forslag til skjøtsel og hensyn Organisering av forvaltningen Referanser Litteratur Muntlige kilder Vedlegg...26 Botaniske undersøkelser på Molnes 4 Miljøfaglig Utredning 1999

5 Sammendrag Bakgrunn og formål På oppdrag fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga, har Miljøfaglig Utredning registrert botaniske verdier (hovedsaklig karplanter og beitemarkssopp) innenfor det foreslåtte Molnes naturreservat på Vigra i Giske kommune. Det er lagt vekt på forekomster av sjeldne og truede arter og plantesamfunn, særlig knyttet til kulturlandskap og havstrandsmiljøer. Formålet med arbeidet har vært å få en dekkende dokumentasjon av de botaniske verdiene innenfor området, samt å vurdere eventuelle behov for skjøtsel av området. Rapporten baserer seg hovedsaklig på resultater fra feltarbeid gjennomført (særlig beitemarkssopp) og (særlig karplantefloraen), men det er også tatt med opplysninger fra tidligere undersøkelser, samt tilleggregistreringer utført av Dag Holtan ( ). Resultater De nye registreringene indikerer at Molnes internasjonal naturverdi og er et av fylkets mest særpregede og artsrike kulturlandskap. Molnes preges av å ligge eksponert ut mot åpne havet. Klimaet er sterkt oseanisk med milde vintre og årsnedbør mellom 1000 og 1500 mm. Området er et typisk strandflatelandskap og ligger som en relativt flat (0-20 moh) brem ut mot havet. Strandflata går ganske skarpt over i den bratte lisida til Molnesfjellet (vel 100 moh). Ytterst mot sjøen ligger ei smal sone med havstrandsamfunn, dels saltenger og brakkvannsenger, men vanligere er tangvoller og strandberg. De mest interessante havstrandmiljøene er mindre forekomster av ferskvannspåvirket driftvoll og sanddyner, deriblant ei erodert sandyne (Breisanden) som ligger isolert fra sjøen i den nordvendte skråningen til Molnesfjellet. Mellom Molnesfjellet og stranda ligger det enger som flekkvis består av svært artsrike og kalkrike naturbeitemarker på stabiliserte sanddyner. Området innenfor er en blanding av naturbeitemark med varierende kalkholdighet og sterkere kulturpåvirkede (gjennom gjødsling og tidligere dyrking) engsamfunn. Det er også små innslag av lynghei og myrsamfunn på strandflata. Molnesfjellet har innslag av engsamfunn, men består hovedsaklig av lynghei. Karplantefloraen er meget rik og særpreget. Molnes har det overlegent største antall registrete naturengplanter som er påvist i fylket (40 naturengplanter og 5 seterplanter), innbefattet regionalt sjeldne og kravfulle arter som bakkesøte, bittersøte, blåstarr, brudespore, dvergsmyle, grønnkurle, hårstarr, marinøkkel, markfrytle, ormetunge og vill-lin. For ormetunge er dette den eneste kjente intakte lokaliteten i Møre og Romsdal, og også for bittersøte er det usikkert om det finnes andre forekomster i fylket i dag. Av andre arter er det spesielt grunn til å trekke fram den sårbare purpurmarihanden (eller snarere kanskje en krysning mellom purpurmarihand og engmarihand) som her har sin eneste kjente, intakte forekomst i fylket. Også i strandmiljøene forekommer sjeldne og dels truede arter som strandkveke, kildegras, knortestarr, sandstarr, strandreddik, tiggersoleie og kanskje marehalm (funnet tidligere på 90-tallet). I nordvendte bergskrenter vokser bl.a. murburkne og blankburkne. Botaniske undersøkelser på Molnes 5 Miljøfaglig Utredning 1999

6 Forekomsten av beitemarkssopp er svært rik. På bare ett besøk ble 41 arter påvist (4 arter fingersopp, 11 rødskivesopp, 3 jordtunger, 19 arter og 2 varianter av vokssopp). Av disse regnes 5 arter som sårbare (stanknarrevokssopp, brun engvokssopp, rød honningvokssopp, gul slimvokssopp og kobbertunge), 2 som sjeldne (bronserødskivesopp og Entoloma pratulense) og 7 som hensynskrevende (ravnerødskivesopp, Entoloma exile, dynejordtunge, skjelljordtunge, bitter vokssopp, spiss vokssopp og rødskivevokssopp) i Norge. Flere av artene er regionalt meget sjeldne, som stanknarrevokssopp (eneste kjente lokalitet utenfor sørlige Østlandet), strandvokssopp og kobbertunge. Muligens kan flere besøk vise at Molnes er fylkets rikeste beitemarkssopp-lokalitet. Molnes er et gammel kulturlandskap og vesentlige deler av naturverdiene er betinget av skjøtsel. Området blir nå bare moderat benyttet som turområde og blir hverken beitet eller slått lenger. Dette er svært uheldig og skjøtselen bør snarest gjennopptas. Sannsynligvis er et ekstensivt, tradisjonelt beite den beste og mest praktiske skjøtselsmetoden for området. Fortrinnsvis bør storfe (ikke for tunge dyr) benyttes, eventuelt i kombinasjon med enkelte hester og/eller sau. Beitet bør være forsiktig på våren og forsommeren og mest omfattende på ettersommeren og høsten. Intensivt beite av sau, hest eller av tunge kyr vurderes som negativt for naturverdiene, da dette kan gi skader på vegetasjonen og/eller for hardt beitetrykk på enkelte sjeldne og truede arter. Gjødsling av området kan lett ødelegge naturverdiene. Også andre inngrep som anlegg av bygninger, veger, grøfter, oppdyrking, skogplanting, økt tilrettelegging for friluftsliv (eksisterende bruk ser ikke ut til å ha særlige uheldige virkninger) og tilleggsforing av husdyr kan ha negativ virkning på naturverdiene. Erfaringer med forvaltningen av andre biologisk verdifulle kulturlandskap tilsier at det er helt nødvendig å få en snarlig avgjørelse på hvem som skal ha skjøtselsansvaret av området og hvem som skal ha kontrollansvaret. Antagelig bør avklaringen av dette kombineres med opprettelse av et utvalg bestående av både grunneiere, brukere og offentlig forvaltning, for å sikre en god kommunikasjon mellom de ulike interessene. Det er i tillegg nødvendig at forvaltningen av området følges opp med jevnlige befaringer der også kompetente biologer inngår, i begynnelsen hvert år og på sikt antagelig hvert annet år. Botaniske undersøkelser på Molnes 6 Miljøfaglig Utredning 1999

7 1 Innledning Formålet med denne botaniske undersøkelsen har vært å gi en bedre og mer presis beskrivelse av de botaniske verdiene til området, samt å vurdere behovet for skjøtsel av det foreslåtte naturreservatet på Molnes. Det har vært gjennomført spredte undersøkelser av karplantefloraen i området tidligere. Nils Søvik botaniserte her i 1934 og 1935 (Søvik 1945), med spesiell interesse for flygesandfeltet ved fjellfoten. Ut fra herbariebelegg (av blåstarr) på botanisk museum i Oslo besøkte tydeligvis Arnfinn Rødland lokaliteten i Ingvald Røsberg og Arne Røsvik (pers. medd.) har hatt flere turer til området opp gjennom årene. Videre var lokaliteten med under arbeidet med landsplanen for verneverdige naturområder og forekomster, som Miljøverndepartementet gjennomførte midt på 70-tallet (Marker 1977). I nyere tid har også enkelte andre lokale botanikere besøkt området, i første rekke for å betrakte orkidefloraen, og dette har bl.a. resultert i utkast til en artikkel om disse (Rabben & Skrede u.a.). Området ble derimot ikke oppsøkt under havstrandundersøkelsene, og heller ikke under kulturlandskapsundersøkelsene i fylket i perioden Molnes er eksponert mot havet og det biologiske mangfoldet preges sterkt av å ligge i ei overgangssone. Dette er et biologisk produktivt, artsrikt og særpreget miljø. Her møtes samfunn betinget av flo og fjøre og saltsprøyt, samfunn knyttet til fastmark, myr og fjell. Klima og kulturpåvirkning fører samtidig til innslag av arter med til dels svært ulike geografiske tyngdepunkt (sørlig, nordlig, østlig eller vestlig utbredelse), kulturbetingede arter og dels kulturskyende arter. Dette er også karakteristisk for Molnes, med et meget variert og rikt planteliv. Variasjonen gir samtidig store forvaltningsutfordringer, da bevaring av mangfoldet krever god innsikt i miljøkravene til de enkelte artene og plantesamfunnene. Botaniske undersøkelser på Molnes 7 Miljøfaglig Utredning 1999

8 2 Materiale og metoder Feltarbeid og bearbeiding av materiale Undersøkelsesområdet var på forhånd klart avgrenset til det foreslåtte naturreservatet, slik dette er vist i verneplanenutkastet for havstrand og elveos i Møre og Romsdal (Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga 1995). Området ble først besøkt 19. august Registreringene ble da konsentrert om forekomst av beitemarkssopp, og det ble utarbeidet artsliste over slike, samt registrert hvor det var gode/interessante forekomster av dem. Været var velegnet for beitemarkssopp denne sommeren og høsten (jevnlig nedbør uten lengre perioder med tørke og sol), slik at forekomsten av beitemarkssopp sannsynligvis var relativt god på undersøkelsestidspunktet. Neste besøk var 14. juni Registreringene ble da konsentert om karplantefloraen, og det ble utarbeidet artsliste over disse. Det ble registrert hvor spesielt sjeldne/kravfulle arter vokste, samt forekomst av spesielle/sjeldne plantesamfunn. For arter som blomstrer i juli/august (som søte-artene, flere orkideer og strandkveke) var besøket noe for tidlig, men for de fleste andre artene skulle tidspunktet være godt egnet. Værforholdene var relativt gode under besøket. I tillegg til dette har Dag Holtan bidratt med opplysninger fra et privat besøk i området 22.juli Under begge besøk ble registreringene konsentrert om strandflata fra Helandsvika mot reservatgrensa øst for Smørvika. Det ble også gjort registreringer i nedre deler av lia mot Molnesfjellet, selv om dette spesielt ved siste besøk ble ganske kortfattet og begrenset for å unngå unødig forstyrrelse av fuglelivet. Strandengbeltet fra Helandsvika til Naustaneset i vest ble bare undersøkt Øvre deler av lia og toppen av Molnesfjellet ble ikke oppsøkt, men bare studert på avstand med kikkert. Foruten egne undersøkelser har svært viktige bidrag til kunnskapen om de botaniske verdiene i området og bruken av området kommet fram gjennom samtaler med lokalkjente botanikere og gardbrukere, nevnt i forordet og innledningen. Disse har samtidig gitt verdifulle innspill til hvordan området bør skjøttes for å ta vare på naturverdiene. Registrerte arter og naturtyper er bestemt og navnsatt særlig på bakgrunn av følgende kilder: karplanter: Lid & Lid (1994) sopp: Soppnavnkomiteen av 1992 (1996), Boertmann (1995), Noordeloos (1992) vegetasjonstyper: Fremstad (1997) (navn og tall/sifferkoder står i kap. 3.2) Artene er i rapporten nevnt med norske navn (bokmålsform) og latinske navn (bare for sopp i tabellene) i områdebeskrivelsene. De fleste artene har blitt bestemt av faglig ansvarlig for prosjektet. Det er tatt belegg av en del arter. For sopp gjelder dette de fleste rødlistearter samt enkelte andre arter som er uvanlige og/eller vanskelige å bestemme. For planter gjelder dette en del uvanlige arter, spesielt slike som ikke er omtalt fra området tidligere. Alle sopp og noen karplanter er levert til det offentlige herbariet ved botanisk museum i Oslo, og flere karplanter vil også bli oversendt dit i løpet av året. Botaniske undersøkelser på Molnes 8 Miljøfaglig Utredning 1999

9 Verdsetting Området er allerede vurdert å være av nasjonal/internasjonal verdi av Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga (1995). Områdets verdi for bevaring av biologisk mangfold er kortfattet diskutert. Dette har i første rekke skjedd med bakgrunn i forekomst av prioriterte naturtyper (Direktoratet for naturforvaltning 1999), forekomst av rødlistede planter og sopp (hovedsaklig etter Elven u.a. og Bendiksen m.fl. 1998), og verdsetting av kulturlandskap etter Jordal & Gaarder (1995) sitt poengsystem for forekomst av beitemarkssopp. Skjøtsel og hensyn Med skjøtsel menes her aktiv innsats for å ta vare på naturverdiene, mens hensyn oppfattes som fravær av tiltak for å unngå skade på naturverdiene. Vi mangler gode, nasjonale vurderinger av hvordan biologiske verdier i kulturlandskapet skal bevares (slike vil komme høsten 1999), men enkelte råd og betraktninger kan finnes hist og her f.eks. hos Framstad & Lid (1998). På regionalt nivå kommer det fram noe hos Jordal & Gaarder (1995, 1998, 1999 m.fl.). Ulike svenske kilder og egne erfaringer i felt har likevel vært viktigst, som Götmark m.fl. (1998). Av stor betydning vil også alltid den lokale, tradisjonelle bruken av kulturlandskapet være, og dette gjelder ikke minst i et gammelt og komplekst kulturlandskap som på Molnes. Botaniske undersøkelser på Molnes 9 Miljøfaglig Utredning 1999

10 3 Resultater 3.1 Naturgrunnlaget Klimaet på Molneset preges naturlig nok av nærheten til havet. Det ligger så langt ut at nedbøren ikke blir spesielt høy mellom 1000 og 1500 mm i året (Førland & Det norske meteorologiske institutt 1993). For vegetasjonen er området interessant, da dette er et av de aller nordligste stedene langs ytterkysten med boreonemoral sone (Moen 1998). Samtidig ligger Molnes i sterkt oseanisk seksjon, humid underseksjon, men den vintermilde underseksjonen stopper ved Godøya like sør for Vigra (Moen 1998). Potensialet for arter som krever milde vintre og ikke alt for kjølige somre er derfor godt. Topografisk består undersøkelsesområdet hovedsaklig av to hovedlandskapsformer den flate til småkuperte strandflata fra 0 til 20 m o.h. og den bratte, nordvendte lia opp mot Molnesfjellet (vel 100 m o.h). Berggrunnen i området består av gneisbergarter, noe som vanligvis gir grunnlag for en fattig og nøysom vegetasjon. Bergartene på Molnes er likevel ikke dårligere enn at flere svakt kalkkrevende arter vokser i den bratte, berglendte nordskråninga. Kvartærgeologien er interessant. Dette gjelder spesielt partiet med flygesand ved foten av berget, et fenomen som i regional sammenheng er helt særegent (denne ser ut til å ha grodd noe igjen med vegetasjon i de senere årene (I. Røsberg pers. medd.)). For øvrig er det et mer eller mindre sammenhengende løsmassedekke på strandflata, med bare spredte oppstikkende bergknauser. Vestre deler av havstranda har rullesteinstrand, men med sandbanker under fjæremålet. Østre deler er en veksling mellom sandstrand og strandberg. Området har inntil nylig vært et viktig beiteområde for husdyr. Fram til for 3 år siden gikk det ungdyr her (på Molnessida, mens beitet opphørte en del tidligere på Roaldsida), og tidligere har det også blitt benyttet til kyr og dels også hest og sau (J.K. Roald og E. Molnes pers. medd.). Flere steder på strandflata har det også vært fulldyrket mark, som både har blitt brukt til å dyrke poteter, gulrot, tulipaner og antagelig også bygg (J.K. Roald og E. Molnes pers. medd.). Dette opphørte på 60-tallet. Sannsynligvis har det for lenge siden også vært slått gras i området. Beitetrykket var tidligere antagelig ganske intensivt, men de siste tiårene gikk det ungdyr på Molnes-sida (E. Molnes pers. medd.). Dyrene ble sluppet på beitet i slutten av mai og tatt inn igjen ut på høsten (slutten av september/oktober). Botaniske undersøkelser på Molnes 10 Miljøfaglig Utredning 1999

11 3.2 Vegetasjonstyper Plantesamfunnene i undersøkelsesområdet ser ut til å være lite beskrevet tidligere. Marker (1977) nevner at Molnesfjell har variert lynghei med ulike former for engkveinmark på toppen av fjellet og artsrik grashei med kravfulle arter i den nordvendte skråningen. På strandflata er det beitemark dominert av gras og nede ved sjøen klippestrand og sandstrandvegetasjon. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga (1995) omtaler bare forekomstene av klippestrand, rullesteinstrand, sandstrand og flygesandavsetninger. Etter Fremstad (1997) sitt system hører vegetasjonen i området inn under tre hovedkategorier: Ikke tresatt vegetasjon på fastmark Havstrandvegetasjon Myr- og kildevegetasjon (bare små flekker/elementer) Ikke tresatt vegetasjon på fastmark Siden området er sterkt preget av tidligere langvarig kulturpåvirkning, og nå er i mer eller mindre betydelig gjengroing, er det vanskelig å plassere fastmarksvegetasjonen i klare kategorier. Dette er også plantesamfunn som hittil er lite utredet i Norge. Mens Marker (1977) førte vegetasjonen på Molnesfjellet til engkveineng (type G4 hos Fremstad 1997), så er det nå antagelig riktigere å karakterisere dette fjellet som et lyngheiområde med stedvis god dekning av gras og urter. Deler av den kan antagelig føres til type H2b tørr gras-urterik hei av rikere utforming. I den nordvendte skråningen er det en del bergsprekk- og bergveggssamfunn, dels av baserik utforming (F2c) med bl.a. murburkne og blankburkne. Engsamfunnene på strandflata kan etter Fremstad (1997) sitt system dels føres som type G14 (frisk, næringsrik gammeleng ) på sentrale deler der enga er yngst og/eller mest oppgjødslet. I tillegg er det noe fuktig fattigeng (G1), best utformet ovenfor Hellandsvika, frisk fattigeng (G4), dels i overgang/mosaikk med G14 på sentrale deler av flata, og vekselfuktig, baserik eng (G11). Sistnevnte finnes godt utviklet i ei ca 50 meter bred sone nærmest stranda fra Smørvika og noen hundre meter vestover, men forekommer også flekkvis innenfor dette beltet, samt i nedre deler av lia mot Molnesfjellet. Den vekselfuktige, baserike enga var den klart mest artsrike vegetasjonstypen i området og med de fleste sjeldne og spesielt interessante artene. På grunnlendte bergknauser, særlig rundt Helandsvika, er det også innslag av fattig lynghei (H1). En inndeling av engsamfunnene etter type kulturpåvirkning (grad av jordbearbeiding og gjødsling), slik det bl.a. er gjort hos Jordal og Gaarder (1995) med natureng/naturbeitemark og kultureng, medfører at den fuktige fattige enga ovenfor Hellandsvika og de baserike engene nær stranda fra Smørvika og vestover, faller inn under kategorien naturbeitemark. Det er også betydelig naturbeitemarkspreg på bergknausene innenfor Naustaneset helt i vest, flekkvis på sentrale deler av strandflata og i nedre deler av lia på nordsiden av Molnesfjellet (fra Breisanden til eiendomsgrensa mot Roald). Mye av engsamfunnene på Roald sin del av området, de mest oppgjødslede/tidligere dyrkede delene av strandflata og den smale sona med eng fra Bårevika til Naustavika, faller derimot inn under kategorien kultureng. Skillet mellom kultureng og natureng på de sentrale delene av strandflata er diffus, bl.a. som følge av den begynnende gjengroinga og noe vekslende, men helst svak gjødsling. Botaniske undersøkelser på Molnes 11 Miljøfaglig Utredning 1999

12 Myr- og kildevegetasjon Fraværet av torvdannelse av betydning medfører at myr etter streng definisjon antagelig mangler innenfor området. Artssammensetningen i enkelte fuktige partier gjør det likevel naturlig å betrakte disse som unge myrsamfunn. Ovenfor Helandsvika er det flekkvis fuktige sig/myrtendenser med en vegetasjon som delvis kan føres til intermediær fastmattemyr, dels i overgang mot middelsrik fastmattemyr. Innenfor det ytre beltet med vekselfuktig, baserik eng er det også fuktige partier med tendenser til intermediær og middelsrik fastmattemyr, men da av sterkt kulturpåvirket type (nærmest en gjengroingsfase av fukteng). På Roaldsida, nær stranda rett ovenfor Smørvika, er det derimot et parti med ganske fin, velutviklet middelsrik fastmattemyrpreg, der kulturpreget nå er lite. Havstrandvegetasjon Undervannsvegetasjonen ble ikke undersøkt. Innenfor Naustneset ligger mindre partier med havstrandenger. Disse er små og beitepåvirket, men funn av arter som buestarr, saltsiv og rustsivaks indikerer fragmenter av øvre saltenger (U5) og brakkvannseng (U7). Fra Naustavika til Bårevika er det et ganske jevnt belte med ettårig melde-tangvoll (V1) ytterst og flerårig gras/urte-tangvoll innerst. På strekningen fra Smørvika og vestover mot bergknausene ved Helandsvika er det også noe voll-samfunn, men her lokalt som ferskvannspåvirket driftvoll (V3) med innslag av bl.a. kildegras. Innenfor er det flere steder et smalt belte med tendenser til fordyner (V6) og primærdyner (V7) med noe sandstarr og ett sted også strandkveke. Det noe bredere beltet innenfor kan antagelig anses som ei dyneeng (W2), men jeg har sett det som mer naturlig å føre dette partiet inn under kategorien ikke tresatt vegetasjon på fastmark. Den åpne sanddyna inn mot Molnesfjellet (Breisanden) kan karakteriseres som ei erodert sanddyne (W3), trolig delvis i gjengroing. Strandberg finnes særlig på og ved Naustaneset og rundt Helandsvika. I førstnevnte område er det mest rike utforminger (X1b), trolig dels i fuglegjødslede utgaver (X2). Sistnevnte område har mer fattige utforminger (X1a), men med innslag av bl.a. en del knortestarr i østre deler (D. Holtan pers. medd.). Botaniske undersøkelser på Molnes 12 Miljøfaglig Utredning 1999

13 3.3 Karplanter Klimatiske ubredelsesmønstre Samlet kryssliste over registrerte karplanter innenfor undersøkelsesområdet er vist i vedlegg 1. Selv om denne lista utvilsomt mangler en del arter, viser den at området er artsrikt og med stor variasjon i geografiske utbredelsesmønstre for artene. Flere arter har en sørlig utbredelse og forekommer ikke nord for kysten av Møre og Sør- Trøndelag, som sandstarr, knortestarr, strandkveke, marhalm, heifrytle, purpurmarihand og dvergsmyle. Motsatt er det også en del arter med nordlig/fjellutbredelse, som hårstarr, fjellsmelle, svarttopp, grønnkurle, bjønnbrodd og fjellmarikåpe. Til dels vokser disse artene sammen. Det vestlige elementet er selvsagt godt utviklet, og omfatter et stort antall arter som heistarr, blankburkne, kystmyrklegg, heisiv, heifrytle, blåstarr, loppestarr m.m. Purpurlyng vokser ikke innenfor reservatforslaget, men er funnet i sørkant av Molnesfjellet tidligere (I. Røsberg pers. medd.). Et interessant fenomen er også forekomsten av arter som har et noe østlig tyngdepunkt i Norge. Dette gjelder en del arter som i Møre og Romsdal i første rekke forekommer på baserik berggrunn i indre dal- og fjordstrøk, men som også dukker opp spredt og sparsomt på skjellsandenger o.l. på ytterkysten. I ei brei sone i mellom (i midtre og dels indre fjordstrøk) mangler stort sett artene. For Molnes sin del gjelder dette arter som bakkesøte, bittersøte og rundbelg og i svakere grad marinøkkel, gulmaure og gjeldkarve. Kulturbetinget utbredelse Et betydelig antall av registrerte plantearter er hovedsaklig kulturbetinget eller påvirket positivt av ulike former for hevd. De fleste av disse artene kan deles i to hovedgrupper: kulturengplanter og naturengplanter. Skillet går her på toleranse/krav til næringsinnhold (særlig fosfor og i noe mindre grad nitrogen) og til en viss grad også jordbearbeiding (fravær/forekomst av pløying). Eksempler på kulturengplanter i området er ugrasløvetann, hundekjeks, hundegras, stornesle, kveke og engsoleie. Dette er alle arter som gjerne blir vanlige til dominerende på gjødslede beitemarker. Jordal & Gaarder (1995) har laget en oversikt over plantearter på kulturmark i fylket, der naturengplantene er spesielt framhevet. Ut fra denne forekommer følgende naturengplanter innenfor undersøkelsesområdet på Molnes. Tabell 1. Registrerte naturengplanter i det foreslåtte naturreservatet på Molnes, Vigra i Giske kommune. Arter merket med * er såkalte seterplanter, dvs. fjellplanter med preferanse for seterområder. Bakkesøte Beitestarr Bittersøte Blåklokke Blåstarr Brudespore Bråtestarr Dvergjamne Dvergsmyle Engfiol Engfryte Engstarr Finnskjegg Fjellmarikåpe* Fjellsmelle Geitsvingel Gjeldkarve Grønnkurle* Gulaks Gulmaure Heiblåfjør Heisiv Hårstarr* Hårsveve Jonsokkoll Jordnøtt Jåblom Kattefot Kornstarr Kystgriseøre Loppestarr Legeveronika Marinøkkel Markfrytle Ormetunge Prestekrage Rundbelg Smalkjempe Småengkall Storblåfjør Svarttopp* Tepperot Tiriltunge Vill-lauk Vill-lin Botaniske undersøkelser på Molnes 13 Miljøfaglig Utredning 1999

14 Tabellen viser at det er påvist i alt 40 naturengplanter og 5 seterplanter på Molnes. I den siste registreringsrapporten for kulturlandskap i Møre og Romsdal (Jordal & Gaarder 1998) er de mest artsrike lokalitetene mhp. naturengplanter rangert. 3 lokaliteter har over 25 naturengplanter og de to rikeste er Elvegarden på Smøla og Riste i Sande, begge med 29 arter. Selv om tidligere registreringer av naturengplanter må karakteriseres som noe mangelfull, indikerer dette at Molnes er en av de absolutt beste lokalitetene i fylket for naturengplanter, kanskje den aller beste. Sjeldne og truede arter Bare en planteart på Molnes står på den nye norske rødlista, nemlig purpurmarihand som sårbar. To andre arter var oppført som hensynskrevende på den tidligere rødlista (Størkersen 1992) engmarihand og ormetunge. I regional sammenheng er derimot et større antall arter sjeldne og/eller truet. Jordal & Gaarder (1999) har i forbindelse med et prosjektforslag for regionale rødlistearter kommet med en liste over aktuelle kartleggingsarter. I tabellen nedenfor er registrerte arter på denne lista fra Molnes oppgitt, med kortfattede kommentarer om frekvens og status i fylket. Tabell 2. Forekomst av regionalt potensielt sjeldne og/eller truede arter innenfor det foreslåtte naturreservatet på Molnes, Vigra i Giske kommune, basert på utvalg utarbeidet av Jordal & Gaarder (1999). Kunnskapen om artenes bestandsutvikling i fylket er mangelfullt, men det er likevel valgt å komme med forsiktige betraktninger om dette. Norsk navn Bakkesøte Bittersøte Blankburkne Blåstarr Brudespore Busttjønnaks Dikesvineblom Dvergsmyle Engstarr Kommentarer Trolig få intakte, levedyktige bestander i fjord- og kyststrøk i fylket, men enda igjen litt i enkelte seterdaler lengst øst. Usikker bestand på Molnes (vokser antagelig på noen av strandengene) og utvilsomt i tilbakegang. Bare kjent fra 5-10 lokaliteter i fylket, og Molnes kan være en av ytterst få intakte lokaliteter. Fortsatt god bestand på og rundt flyvesandfeltet, men trues på sikt av gjenvoksing. Knyttet til kystnære, gjerne noe kalkrike berg og forekommer spredt i fylket, i første rekke på Sunnmøre. Vokser sparsomt i nedre deler av lia av Molnesfjellet. Opptrer spredt og normalt sparsomt på kalkrike myrer og enger langs ytre deler av kysten. Ganske god bestand på Molnes. Lokalt er det gode bestander på kalkgrunn og serpentin i deler av fylket, men for øvrig har arten sannsynligvis hatt tyngdepunkt på velhevdet engmark og er derfor helst i sterk tilbakegang i de fleste kommuner. Opptrer fortsatt ganske rikelig på strandengene på Molnes, men også her antagelig i gradvis tilbakegang. Arten er bare kjent fra et fåtall lokaliteter i fylket, de fleste på Smøla. Forekomsten på Molnes er muligens eneste kjente på Sunnmøre. Arten er nevnt i verneplanutkastet for Molnes, men ble ikke påvist nå. Dette kan skyldes at den har blitt oversett, selv om det er dårlig med egnede lokaliteter innenfor reservatforslaget. Plantegeografisk interessant art, da det nesten bare er på ytre deler av Sunnmøre arten finnes i Norge. Her er den tilgjengelig vanlig og tallrik mange steder og antagelig med solide bestander. Opptrer spredt og ganske sparsomt på Molnes, trolig som følge av lite gjødsling og mest tørr til frisk fastmark (arten foretrekker fuktig/forsumpet eng). Opptrer sparsomt og spredt på ytre deler av kysten. Ganske sterkt knyttet til velhevdet beitemark og derfor i tilbakegang. Ble bare funnet sparsomt helt vest på Molnes, men kan være oversett. Den er også kjent fra eksponerte berghyller på Molnesfjellet (A. Røsvik medd.). Finnes spredt på kysten og til dels noe inn i fjordene. Knyttet til noe kalkrik eng og myr og er sannsynligvis i tilbakegang i deler av fylket. Ganske vanlig på deler av strandengene på Molnes. Botaniske undersøkelser på Molnes 14 Miljøfaglig Utredning 1999

15 Tabell 2 forts. Kildegras Knortestarr Kusymre Kystgrisøre Marehalm Marinøkkel Markfrytle Murburkne Ormetunge Purpurmarihand Sandstarr Strandkveke Strandreddik Stortveblad Vill-lauk Vårmarihand Forekommer sannsynligvis meget spredt og sparsomt i fylket. På havstrand bare kjent fra et par lokaliteter, hvorav den ene er Molnes. Her ser den ut til å være begrenset til ei bukt utenfor strandengene sentralt i området. Finnes svært spredt og sparsomt langs kysten nord til Gjemnes. Solid bestand i strandberg utenfor Heland (D. Holtan pers. medd.). Forekommer ganske vanlig langs kysten i fylket, lokalt også innover fjordene. Vokser både i åpne kystheier og skog. Brukbar forekomst på nordsiden av Molnesfjellet. Ganske vanlig langs kysten på Sunnmøre og Romsdal, mer sjelden innover fjordene og på Nord-Møre. Knyttet til engsamfunn og kan være i tilbakegang. Opptrer bare sparsomt på Molnes. Forekom tidligere flere steder i sanddyner i fylket nord til Fræna, men er nå utgått mange steder og har reduserte bestander på de fleste gjenværende lokalitetene. Muligens utrydningstruet i fylket. I. Røsberg (pers. medd.) fant ei tue i strandkanten på Molnes tidlig på 90-tallet. Dagens status for denne forekomsten er ukjent. Tidligere trolig utbredt og vanlig i det meste av fylket, men er sannsynligvis i relativt sterk tilbakegang med best bestander i kalkrike strøk i indre deler av fylket. Hovedsaklig knyttet til ugjødslet, gammel eng, men kan også finnes i andre miljøer, særlig på kalkgrunn. Forekommer i ganske god bestand på de kalkrike engene på Molnes. Vokser på ganske tørre enger langs kysten. Trolig i tilbakegang. Ble påvist på Molnes og forekommer her trolig spredt. Vokser på kalkrike berg spredt i fylket. Funnet sparsomt i nedre deler av den nordvendte lia av Molnesfjellet. Knyttet til noe kalkrike strandenger. Meget sjelden i fylket og tidligere bare kjent fra Smøla, hvor den nå kan være utgått. Ble funnet med et par små bestander på ei kalkrik strandeng sentralt i undersøkelsesområdet på Molnes. Trues også her av gjenvoksing. Tidligere kalt strandmarihand. Rødlistet som sårbar i Norge, med en utbredelse begrenset til Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Arten er trolig svært truet utenfor Rogaland. Foruten på Molnes er den i vårt fylke bare påvist på Smøla, og er der ikke gjennfunnet i nyere tid. Det blir stilt spørsmålstegn ved om nåværende forekomster på Molnes er en kryssing mellom purpurmarihand og engmarihand, mens moderartene er borte (Rabben & Skrede u.a.). Molnesbestanden har vært god, men ved siste besøk ble arten bare funnet sparsomt og lokalt (D. Holtan pers. medd.). Trues av gjenvoksing. Knyttet til sanddyner og er funnet spredt på kysten i fylket nord til Fræna. Har sannsynligvis vært i vesentlig tilbakegang som følge av ødeleggelser av voksestedene. Forekommer i ganske god bestand på Molnes, i første rekke i kanten av de sentrale strandengene. Knyttet til sanddyner og er funnet på et fåtall lokaliteter på kysten i fylket nord til Fræna. Har vært i sterk tilbakegang som følge av ødeleggelser av voksestedene og har få intakte lokaliteter i dag. Ble funnet sparsomt ett sted i kanten av ei strandeng sentralt i området på Molnes under eget besøk, men forekommer i god og noe økende bestand jfr. I. Røsberg (pers. medd.). Knyttet til sandstrender og er funnet spredt på kysten nord til Romsdal. Er tidligere funnet på Molnes. Ble ikke gjennfunnet nå, men har helst blitt oversett. Finnes spredt i fylket, både i skog, på kalkrike myrer og i rike enger. Engforekomstene er sannsynligvis i tilbakegang. Er tidligere påvist på Molnes (Rabben & Skrede u.a.). Ble ikke funnet nå, men kan ha blitt oversett. Finnes spredt og sparsomt i fylket, i første rekke i eng- og ulike kantsamfunn. Forekommer spredt på engene på Molnes (D. Holtan pers. medd.) og trues antagelig i noe mindre grad enn flere andre engplanter av igjenvoksingen. Finnes spredt til lokalt vanlig i fylket, i første rekke langs kysten. Vokser både i skog og åpne, gjerne kalkrike enger og heier. Forekommer ganske vanlig i de kalkrike engene på nordsiden av Molnesfjellet. Botaniske undersøkelser på Molnes 15 Miljøfaglig Utredning 1999

16 Når det gjelder fordeling av de truede og/eller sjeldne karplantene innenfor undersøkelsesområdet, så viser disse en sterk konsentrasjon til sandstranda og engpartiene utenfor Heland. I tillegg vokser flere arter i og nær flyvesandfeltet (Breisanden). Det er også spredte funn i den nordvendte skråningen av Molnesfjellet, på fuktenger innenfor Helandsvika og i strandsona vestover til sørvestspissen av undersøkelsesområdet. Viktige arealer er vist i figur 1. Figur 1. De botanisk mest interessante partiene innenfor det foreslåtte Molnes naturreservat er grovt angitt med skravur. I tillegg kommer noe mindre interessante partier på tangen helt sørvest i verneområdet Botaniske undersøkelser på Molnes 16 Miljøfaglig Utredning 1999

17 3.4 Sopp Bare såkalte beitemarkssopp (jfr. Jordal & Gaarder 1995) er omtalt nærmere her. Det ble også gjort enkelte funn av andre, vanlige grasmarkssopp. Tabell 3 gir en oversikt over artene. Tabell 3. Registrerte beitemarkssopp innenfor det foreslåtte naturreservatet på Molnes, Vigra i Giske kommune Rødlistestatus er etter Bendiksen m.fl. (1998), artspoeng som indikatorer på biologisk verdifulle kulturlandskap hovedsaklig etter Jordal & Gaarder (1998a), og antall funn i Møre og Romsdal er basert på Jordal & Gaarder (1998b). Norsk navn Latinsk navn Status Poeng Ant. funn i MR Stanknarrevokssopp Camarophyllopsis foetens V 4 1 Gul småkøllesopp Clavulinopsis corniculata 2 Gul småfingersopp C. helvola 1 Blektuppet småkøllesopp C. luteoalba 1 Rødgul småkøllesopp C. pulchra 2 Blåstilket rødskivesopp Entoloma asprellum 1 Ravnerødskivesopp E. corvinum V E. exile V Bronserødskivesopp E. formosum R 2 10 Semsket rødskivesopp E. jubatum 1 Tjærerødskivesopp E. poliopus 1 - E. pratulense R 1 3 Silkerødskivesopp E. sericellum 1 Beiterødskivesopp E. sericeum 1 Mørktannet rødskivesopp E. sericellum 1 Ub. rødskivesopp E. sp. 1 Dynejordtunge Geoglossum cookeianum V+ 4 7 Skjelljordtunge G. fallax V Kantarellvokssopp Hygrocybe cantharellus 1 Skjør vokssopp H. ceracea 1 Gul vokssopp H. chlorophana 1 Brun engvokssopp H. colemanniana V 4 7 Mønjevokssopp H. coccinea 1 Kjeglevokssopp H. conica 1 Strandvokssopp H. conica var. conicoides 1 1 Liten vokssopp H. insipida 2 Grå vokssopp H. irrigata 2 Seig vokssopp H. laeta 1 Bitter vokssopp H. mucronella V+ 2 4 Spiss vokssopp H. persistens V Engvokssopp H. pratensis 1 Grønn vokssopp H. psittacina 1 Skarlagenvokssopp H. punicea 2 Rødskivevokssopp H. quieta V Honningvokssopp H. reidii 1 Rød honningvokssopp H. splendidissima V 8 22 Krittvokssopp H. virgineus 1 Brunøyet vokssopp H. virginea var. fuscescens 4 Gul slimvokssopp H. vitellina V 8 15 Kobbertunge Microglossum fuscorubens V 8 2 Blekgrønn kragesopp Stropharia albocyanea 1 Sum 41 arter 90 Botaniske undersøkelser på Molnes 17 Miljøfaglig Utredning 1999

18 Totalt ble det påvist 39 arter samt 2 varianter av beitemarkssopp ved besøket, noe som gav i alt 90 artspoeng etter Jordal & Gaarder (1995) sitt poengsystem. 5 av artene regnes som sårbare (V) i Norge, 2 som sjeldne (R) og 7 som hensynskrevende (V+), i alt 14 rødlistede arter. Artene fordeler seg med 4 fingersopp, 11 rødskivesopp, 3 jordtunger og 20 arter og 2 varianter av vokssopp. Bare Riste i Sande og Mulevika i Herøy kan vise til lignende artsantall ved enkeltbesøk under kulturlandskapsundersøkelsene i Møre og Romsdal på 90-tallet, og begge disse lokalitetene regnes for minst nasjonalt verdifulle. Erfaringsmessig vil det være mulig å øke antall arter beitemarkssopp vesentlig ved flere besøk på gode lokaliteter. Det store artsantallet ved bare ett besøk tyder derfor på at Molnes kanskje er den mest artsrike og viktigste beitemarkssopp-lokaliteten i Møre og Romsdal. Det ble gjort flere funn av sjeldne og til dels svært overraskende arter på Molnes. Spesielt gjelder dette den sårbare stanknarrevokssoppen, som for øvrig bare er kjent fra et fåtall steder på sørlige Østlandet. Heller ikke strandvokssopp er påvist tidligere i Møre og Romsdal, men dette skyldes antageligvis at sanddynelandskap har blitt lite undersøkt for sopp. Av øvrige arter er det grunn til å framheve kobbertunge som tidligere bare har blitt påvist på Mulevika i Herøy og dynetunga som på Molnes forekom i store mengder. Andre steder i fylket opptrer dynetunge bare meget sparsomt. Botaniske undersøkelser på Molnes 18 Miljøfaglig Utredning 1999

19 4 Naturverdi Det foreslåtte Molnes naturreservat har tidligere blitt vurdert å ha nasjonal/internasjonal verneverdi (Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga 1995). Dette er begrunnet bl.a. i et variert strandlandskap med sjeldne naturtyper og arter, samt relativt liten påvirkningsgrad. Undersøkelsene i 1998 og 1999 gir ingen grunn til å redusere verdien til området. Tvert imot styrker den vurderingene av lokaliteten som et av de mest verdifulle og særegne kystlandskap i Møre og Romsdal. Samlet sett er det sannsynligvis riktigere å gi området internasjonal verdi enn bare nasjonal verdi. Argumentene for dette er flere. Ut fra den nye håndboka for kartlegging av viktige naturtyper i Norge (Direktoratet for naturforvaltning 1999), kommer Molnes ut med flere naturtyper i området: For kalkrike enger regnes alle større skjellsandforekomster og lokaliteter med rødlistearter for svært viktig. Strandengene nedenfor Helland kommer klart under denne kategorien. For naturbeitemark regnes alle lokaliteter med stort innslag av beiteindikatorer og rødlistearter som svært viktig. Nedenfor Helland overlapper denne med forrige type, men i tillegg faller spesielt beitemarksområdene ovenfor Hellandsvika ut som svært viktige. Viktige er både enkelte engrester på Naustaneset og øvrige beitemarker fra Helveta/Helandsvika til reservatgrensa i øst. For sanddyner regnes alle rimelig intakte dyner som viktige, og dyner med forekomst av rødlistearter som svært viktige. Breisanden har kvaliteter som minst tilsier at den må regnes som viktig, og kanskje også som svært viktig. For sandstrender regnes alle rimelig velutviklede og intakte sandstrender som viktige. Sandstrendene nedenfor Heland hører klart inn under denne beskrivelsen. Området er et av de klart mest artsrike kulturlandskapene i fylket, og selv med bare en beitemarkssoppregistrering havner lokalitet godt ovenfor streka for nasjonal verdi og skiller seg ut også blant de nasjonalt verdifulle lokaliteter i Møre og Romsdal, jfr. figur 2 neste side. Forekomsten av sjeldne og truede arter er meget god innenfor det foreslåtte naturreservatet på Molnes. Av rødlistearter er det i første rekke snakk om beitemarkssopp med 5 sårbare arter, 2 sjeldne og 7 hensynskrevende. I tillegg kommer den sårbare karplanta purpurmarihand (evt. krysningen med engmarihand). En rekke karplanter (23 arter er nærmere omtalt) er også regionalt sjeldne eller interessante. Potensialet for å finne flere rødlistede sopp er god, og erfaringer fra andre lokaliteter (jfr. figur 2 side 84 hos Jordal & Gaarder 1998) tilsier minst en dobling i antall beitemarkssopp på lokaliteten ved flere besøk. Det bør også være mulig å finne enkelte nye, interessante karplanter i området, noe årets nyfunn av ormetunge var en indikasjon på. Trolig er det få andre steder i Møre og Romsdal det er mulig å finne lignende konsentrasjoner av sjeldne og truede arter. Molnes har for avvikende naturtyper og artssammensetning til å være representativ for kulturlandskap eller havstrand i Møre og Romsdal. Derimot er det naturforhold som er ganske unike for fylket (som den aktive sanddyna) og som trolig bare noen områder i Ytre Nordfjord og dels Rogaland og Nord-Norge kan vise maken til. Betydningen for å bevare variasjonen i naturtyper og artsmangfold i Møre og Romsdal er svært stor, og lokaliteten kan antagelig settes på linje med områder som Runde, Gaustad-Sandblostvågen og Grøvudalen. Botaniske undersøkelser på Molnes 19 Miljøfaglig Utredning 1999

20 Figur 2: Oversikt over de biologisk mest verdifulle kulturlandskapslokalitetene i Møre og Romsdal som er kjent til nå (undersøkt ). Figuren er tatt ut fra Jordal og Gaarder (1998) og supplert med registreringene i 1998 og 1999 på Molnes. Lokalitetene er sortert etter antall registrerte naturengplanter (npl) og antall artspoeng for beitemakrssopp (pbms). De mest verdifulle lokalitetene ligger i øvre, høyre del av figuren, og Molnes med sine 40 naturengpoeng og 90 beitemarkssopp-poeng, skiller seg her helt klart ut i fylkessammenheng. Botaniske undersøkelser på Molnes 20 Miljøfaglig Utredning 1999

21 5 Skjøtsel og hensyn 5.1 Forvaltningsmål Hvordan området skal forvaltes må være betinget av hva en ønsker med området. Dette kan sprike vesentlig mellom ulike interessegrupper f.eks.: Ordinær landbruksdrift noe som ofte vil innebære gjødsling, oppdyrking og gjerne intensivt beite Nye, alternative bruksformål et mulig eksempel her er bearbeiding til golfbane Sterk offentlig styring gjennom naturreservat dette kan innebære strenge restriksjoner på andre bruksmåter og bety at området blir liggende uten eller med minimal bruk (begrenset til noe friluftsliv) Delvis offentlig styring gjennom landskapsvern, kulturlandskapsmidler e.l. dette vil gjerne innebære at det arbeides for opprettholdelse/tilbakeføring av gamle driftsmetoder som slått og ekstensivt beite, dels gjennom støtteordninger, kombinert med klare restriksjoner på nye bruksmåter En avveining mellom hvor mye innflyttelse de ulike interessene skal ha i området, skal gjøres når vern av området blir nærmere vurdert verneforslaget lagt ut til høring. For de botaniske naturverdiene som er dokumentert i denne rapporten er det klart at framtidig forvaltningspraksis vil være helt avgjørende. En ordinær, intensiv landbruksdrift vil f.eks. vanligvis bety en rask til gradvis oppgjødsling av engene med tilhørende utarming av artsmangfoldet, eller fortsatt gjengroing. Begge deler vil føre til at vesentlige deler av de interessante plantene og soppartene går tilbake i antall og mange vil raskt forsvinne. Bruk til f.eks. golfbane er vanskeligere å vurdere, da det er liten erfaring med at slike er lagt i nasjonalt verdifulle kulturlandskap i Norge. Hittil har golfbaner stort sett blitt liggende som store, oppgjødslede, svært artsfattige plener, men alternative skjøtselsmetoder som i større grad ivaretar naturverdiene er kanskje gjennomførbare. Også opprettelse av naturreservat har i Norge hittil stort sett betydd at området blir liggende urørt, selv om skjøtsel har vært planlagt og tilrådd. Faren for at dette også kan skje på Molnes er derfor stor, selv om det i verneforskriftene ligger en fleksibilitet som i utgangspunktet kan sikre muligheter for å få en riktig skjøtsel. Mindre restriktiv statlig forvaltning av området, som landskapsvernområde og/eller spesiell bruk av kulturlandskapsmidler, er det som tilsynelatende tilfredsstiller de botaniske verdiene best. Slike metoder har virkemidler som i utgangspunktet skal kunne bevare verdiene i gamle kulturlandskap. Samtidig er det viktig å huske på at erfaringene med dem hittil er begrenset, og de er i klart sterkere grad enn naturreservat betinget av at grunneierene er villig til å gå inn i et nært og forpliktende samarbeid for å få en tilfredsstillende forvaltning. Uten et godt samarbeid er faren stor for at resultatet blir noe ingen av partene ønsker eller er tjent med. Botaniske undersøkelser på Molnes 21 Miljøfaglig Utredning 1999

22 5.2 Forslag til skjøtsel og hensyn NB! I de følgende forslagene er det bare tatt hensyn til de tidligere omtalte botaniske verdiene. Det er ikke vurdert hensyn til f.eks. friluftsliv, dyreliv eller næringsinteresser, da dette er ansett som å ligge utenfor rammene av dette prosjektet. Det er klart at de botaniske verdiene i området er betinget av en del spesielle hensyn, og at området samtidig blir aktivt skjøttet. Det er da viktig å være klar over at de registrerte naturverdiene er spesielt knyttet til sandstrendene/-sanddyna og til engsamfunnene. Generelt vil alle større inngrep i området være negative og forringe verdiene, f.eks. anlegg av bygninger, veger, grøfter, oppdyrking, skogplanting o.l. Også flere inngrep som betraktes som mer moderate, som bruk av motorkjøretøyer (traktor, bil, motorsykler), sprøyting, gjødsling og økt tilrettelegging for friluftsferdsel (f.eks. ved å planere/bearbeide eller utvide eksisterende stinett) kan forringe naturverdiene. Enkelte slike tiltak kan trolig gjennomføres uten at det har negativ betydning, men dette forutsetter nøye planlegging og sterk regulering av inngrepene der folk med god biologisk kompetanse kan vurdere de konkrete tiltakene. Flere typer aktiviteter har til gjengjeld liten eller bare positiv virkning på naturverdiene. Dagens friluftsbruk av området langs etablert stinett har antagelig små eller ingen skadevirkninger på området. Det er likevel viktig at denne stort sett avgrenses til strandflata, og at den f.eks. ikke innebærer plukking av orkidéer eller andre sjeldne planter. NB! Purpurmarihand er fredet! Et ekstensivt, tradisjonelt beite vil antageligvis ha svært positiv virkning på naturverdiene. Dette skyldes at et stort antall av de sjeldne og verdifulle naturtypene og artene i området reagerer positivt eller er helt avhengig av en slik form for skjøtsel. Det er likevel flere viktige begrensninger. Bruk av gjødsel, spesielt kunstgjødsel, kan raskt ødelegge verdiene, og f.eks. på strandengene ved Heland vil dette være katastrofalt (orkidéer som purpurmarihand, brudespore og vårmarihand vil gå sterkt tilbake i antall og kan forsvinne helt). Et for intensivt beite vil også forringe verdiene. Dette kan føre bl.a. til at orkidéene blir for hardt nedbeitet og går tilbake i antall. Det kan også gi tråkkskader, vinderosjon og lokal oppgjødsling av marka. Bruk av tilleggsfór vil være negativt fordi dette gir en gjødslingseffekt og øker faren for at det enten blir tråkkskader eller for dårlig avbeiting. Hvilke typer husdyr som benyttes er antagelig meget viktig for naturverdiene. Sannsynligvis er det beste å la storfe, f.eks. ammekyr av lette storferaser eller ungdyr, ta hovedtyngden av beitetrykket, men gjerne med noen hester og/eller sau på høsten. Storfe er de som beiter minst selektivt og dermed gir jevnest konkurranseforhold for planteartene. Dette er svært viktig for å bevare et stort mangfold. Sau kan derimot beite svært selektivt på enkeltarter og dermed f.eks. desimere sterkt mange blomsterplanter som orkidéer, mens hest er svært selektivt på enkelte arealer og snaubeiter vanligvis noen områder mens andre vrakes helt. Hesteflokker kan i tillegg gi alvorlig tråkkskader på marka, noe også tunge storfe kan forårsake. Det er til slutt grunn til å anta at et relativt seint dyreslipp med forsiktig vår- og forsommerbeite er ønskelig, spesielt for å skåne orkideer og andre blomsterplanter, mens et hardere sommer- og høstbeite er mer positivt. Tradisjonell slått er positivt, men dette kan bli vanskelig å utføre i praksis. Det meste aktuelle kan i så tilfelle være å avgrense dette til bruk av to-hjuls slåmaskin på de mest Botaniske undersøkelser på Molnes 22 Miljøfaglig Utredning 1999

23 artsrike strandengene. Bruk av tunge maskiner må unngås ved eventuell slått, og graset må fjernes. 5.3 Organisering av forvaltningen Erfaringer med forvaltning av kulturlandskap både i Møre og Romsdal og andre steder tilsier at det er helt nødvendig med en god organisering av forvaltningen av områdene, der ansvaret for de ulike arbeidsområdene er klart fordelt og samarbeidet mellom ulike, involverte parter godt organisering. Det er svært viktig at det raskt gjøres klart hvordan ansvaret for forvaltningen skal være. Spesielt for kulturlandskap, der en aktiv skjøtsel er sentralt, har dette lett for å bli pulverisert mellom statlig forvaltning, lokal forvaltning, grunneiere og eventuelle andre brukergrupper. Det er f.eks. ikke alltid at grunneierene som er de som skjøtter området. En god kommunikasjon mellom de ulike interessegruppene er samtidig helt nødvendig. Det anbefales å nedsette et eget utvalg/arbeidsgruppe e.l. som organiserer forvaltningen. Aktuelle personer i denne vil bl.a. være representanter for Fylkesmannen, kommunen, grunneiere og kanskje også andre interessegrupper som friluftsorganisasjoner. Det er samtidig viktig å skille mellom hvem som skal ha ansvaret for den praktiske skjøtselen av området og hvem som skal ha ansvaret for å kontrollere denne skjøtselen. Erfaringsmessig er det svært utbredt at kontrolloppgaven ikke blir fulgt opp, noe som selvsagt ikke bør skje med et nasjonalt verdifullt kulturlandskap, samtidig som faren for skadelig skjøtsel er til stede i et område som er så sårbart både for gjengroing og for intensiv bruk. Forvaltningen av området bør følges jevnlig opp også av fagfolk med biologisk kompetanse benyttes. Det anbefales å foreta årlige befaringer i området de første årene for å kontrollere tilstanden, mens det etter hvert bør kunne være tilstrekkelig med noe sjeldnere besøk. Botaniske undersøkelser på Molnes 23 Miljøfaglig Utredning 1999