12. oktober De borgerlige samarbeidspartiene hadde vunnet stortingsvalget. Avtroppende statsminister Einar Gerhardsen må overlate nøkkelen til

Transkript

1 12. oktober De borgerlige samarbeidspartiene hadde vunnet stortingsvalget. Avtroppende statsminister Einar Gerhardsen må overlate nøkkelen til kontoret til den nye regjeringssjefen Per Borten. Med unntak av John Lyngs tre ukers regjeringstid i august 1963, hadde Arbeiderpartiet hatt makten i landet siden frigjøringen i Nå var epoken over.

2 HANS OLAV LAHLUM «Ingen gir fra seg regjeringen frivillig» Arbeiderpartiet, LO og regjeringsmakten Temaet for denne artikkelen er Arbeiderpartiets forhold til regjeringsmakten fra 1928 til dags dato eller om man vil fra Christopher Hornsrud til Jens Stoltenberg. Fokus settes ikke på valget av regjeringsmedlemmer eller på utformingen av regjeringens politikk, men derimot på Arbeiderpartiets vilje til å ta eller gi fra seg regjeringsmakten. Ved en gjennomgang av disse 80 årene vil artikkelen få frem kontinuiteten i partiets vilje til regjeringsmakt, men også hvordan det er gjort flere situasjonsbestemte unntak og hvordan formen på partiets regjeringsvilje har endret seg. Særlig vekt vil bli lagt på å få frem LO-ledernes betydning for spillet om regjeringsmakten og bruken av den. Hovedvekten vil bli lagt på utviklingen de siste 15 årene, som så langt er svært sparsomt dekket i faglitteraturen. Regjeringsdannelsene i 1928 og 1935 er godt dekket i tidligere fremstillinger, og kan, tatt i betraktning LOs beskjedne rolle her, oppsummeres i få setninger. Da Christopher Hornsrud ble statsminister for en uvanlig kontroversiell mindretallsregjering i 1928, hadde han selv erkjent sin manglende innflytelse over beslutningen. Avgjørelsen om regjeringsdannelsen ble, med Hornsruds egne ord, tatt av to menn: Arbeiderbladredaktør Martin Tranmæl og Arbeiderparti-formann Oscar Torp. 1 Og de to sa ja til mindretallsregjering, tross betydelig skepsis nedover i partiet og partipressen. LOs formann, Halvard Olsen, var positiv, men ingen sentral aktør. Regjeringsdannelsen fikk stor langsiktig betydning for partiets videre strategi, men liten betydning for politikken i Det borgerlige stortingsflertallet felte regjeringen Hornsrud etter å ha hørt 277

3 dens radikale tiltredelseserklæring, slik at partiet bare beholdt regjeringskontorene i 18 dager. Maktovertakelsen i 1935 ble langt mer varig, og den påtroppende statsministeren hadde spilt en langt mer aktiv rolle. Grunnlaget for kriseforliket i 1935 ble lagt gjennom en tilnærming mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i Stortinget, og hovedmannen fra Arbeiderpartiets side var den parlamentariske lederen Johan Nygaardsvold. Martin Tranmæl aksepterte regjeringsdannelsen som en dyd av nødvendighet, og partiformannen Oscar Torp var en undervurdert støttespiller for den. LOs rolle var som i 1928 stilltiende samtykkende: Formannen Olav Hindahl holdt en lav profil i saken, og fagbevegelsen fikk ikke igjennom sitt krav om to representanter i regjeringen Nygaardsvold. 2 Nygaardsvolds regjeringsdannelse kom til å innvarsle en styrkning av stortingsgruppens rolle i forhold til sentralstyret og partiapparatet. Fagbevegelsens innflytelse på regjeringen inntok en ny og historisk unik form sommeren 1939, da LOs formann Olav Hindahl selv gikk inn i regjeringen som arbeidsminister. En ung nestformann ved navn Konrad Nordahl rykket opp til fungerende formann. Det skulle vise seg å peke fremover mot en ytterligere økning av LOs innflytelse over regjeringsspørsmålet de tre kommende tiårene. Viljen til å regjere alene fastlegges Etter 2. verdenskrig svingte pendelen hardt tilbake mot økt innflytelse for sentralstyret og partiapparatet, i allianse med fagbevegelsen. Den nye LO-formannen var en av hovedmennene bak beslutningene om først å tilby regjeringsoppdraget til Hjemmefrontens leder Paal Berg, og så gjøre Einar Gerhardsen til både partiformann og statsminister. 3 Gerhardsen hadde Den innvarslet en politisk allianse mellom Nordahl og fått Nordahls støtte Gerhardsen som skulle prege landet og arbeiderbevegelsen de for sitt ønske om å neste tjue årene tross en stadig mer anstrengt personkjemi videreføre en bredere mellom de to topplederne. Nordahl ble etter eget ønske samlingsregjering stående utenfor regjeringen, men utøvde en sterk innflytelse på dens sammensetning. gjennom å invitere 4 I spørsmålet om den videre strategien etter valgseieren i med NKP, Venstre 1945, led imidlertid partiformannen og LO-formannen et og KrF. oppsiktsvekkende nederlag. Gerhardsen hadde fått Nordahls støtte for sitt ønske om å videreføre en bredere samlingsregjering gjennom å invitere med NKP, Venstre og KrF. Det forslaget grunnstøtte i landsstyret, etter motstand fra et firkløver bestående av den nylig avgåtte partiformann Oscar Torp, den nylig tiltrådte partisekretær Haakon Lie, den nylig tiltrådte nestformann Trygve Bratteli og den fortsatt fungerende redaktør Martin Tranmæl. 5 Underliggende var 278 ønsket

4 Alliansen mellom Arbeiderpartiets leder og statsminister Einar Gerhardsen ( i midten) og den mektige LO-lederen Konrad Nordahl (til høyre), preget den politiske utviklingen i landet fra 1945 til Her er de i samtale med Oscar Torp i 1951, samme år han overtok som statsminister fram til om å gjøre mest mulig ut av regjeringsmakten når man endelig hadde fått det etterlengtede stortingsflertallet. En stor rolle spilte imidlertid hensynet til LO; de fire store blant motstanderne av regjeringssamarbeid ønsket alle en hard linje mot kommunistene innen fagbevegelsen, og fryktet at den ville bli vanskelig å gjennomføre hvis NKP samtidig ble sittende i regjeringen. 6 Gerhardsen og Nordahls nederlag innvarslet en lang tradisjon for at Arbeiderpartiet regjerte basert på et nært samarbeid med LO, men uten noe samarbeid med andre partier. I en ellers svært pragmatisk partikultur ble prinsippet om bare å styre alene en bærebjelke som fikk stå urokket i 60 år. Den hønsvaldske parlamentarismes epoke Den ellers svært interessante historien om regjeringsskiftene i 1951 og 1955 faller utenfor rammene av denne artikkelen. Det forelå ingen nasjonal krisesituasjon verken da Oscar Torp helt uventet avløste Einar Gerhardsen høsten 1951, eller da Gerhardsen langt mindre uventet gjeninntok Statsministerens kontor i januar Arbeiderpartiet hadde et trygt flertall i Stortinget, og det var ingen uenighet om at partiet skulle 279

5 Et formalisert regjeringssamarbeid med SF var den gang utenkelig. Derimot var å invitere Venstre inn i regjeringen en idé både Gerhardsen og andre seriøst vurderte. beholde regjeringsmakten og regjere alene. Det forelå bare en intern uenighet knyttet til hvem som skulle lede regjeringen årene ble det store tiåret for Arbeiderpartiets «ettpartistat» slik den er kjent fra historikeren Jens Arup Seip. 8 Den litt arrogante og klossete parlamentariske leder Nils Hønsvald ga navn til «den hønsvaldske parlamentarisme», hvor partiet og ikke Stortinget bestemte når en statsminister eller statsråd skulle byttes ut årene skulle bli langt mindre sorgløse. Allerede høsten 1961 måtte Arbeiderpartiet grunnet en ny og mer krevende politisk situasjon ta sitt forhold til regjeringsmakten opp til ny vurdering. Partiledelsen hadde undervurdert utbryterpartiet SF så sterkt at man tilsynelatende ikke hadde noen plan B for den situasjonen som oppsto da Arbeiderpartiet fikk 74 og SF 2 av Stortingets 150 mandater. Å gi ifra seg regjeringsmakten var i forvirringen som fulgte et ønske fra yngre stjerner som Ragnar Christiansen, Reiulf Steen og Odvar Nordli, men også den spontane reaksjonen fra den aldrende LO-formannen Konrad Nordahl. Gerhardsens stadig klarere uttalte ønske om å fortsette ble imidlertid avgjørende for landsstyrets beslutning, etter at også Nordahl ved nærmere ettertanke sluttet seg til det. 10 Et formalisert regjeringssamarbeid med SF var den gang utenkelig. Derimot var å invitere Venstre inn i regjeringen en idé både Gerhardsen og andre seriøst vurderte. Den ble imidlertid aldri formelt foreslått, og forsøk på sonderinger mellom Gerhardsen og Venstres formann Bent Røiseland førte etter tafatt opptreden fra begge ikke til noen avklaring. 11 Nærmere kom Arbeiderpartiet på tallet aldri et regjeringssamarbeid med andre partier. Tilnærmingen mellom de borgerlige partiene og Kings Bay-saken bidro i stedet til en politisk polarisering de kommende årene. I det landsstyret som etter valget i 1961 vedtok å beholde regjeringsmakten selv om man hadde mistet flertallet, møtte også den da 82 år gamle Martin Tranmæl. I en samtale etter møtet, ba han en av partiets unge stjerner huske at «ingen gir fra seg regjeringen frivillig». 12 Den kommentaren sier mye om hvilken lang vei både Tranmæl og hans parti hadde gått siden dannelsen av den radikale Fagopposisjonen av år tidligere, da målsetningen var å prioritere revolusjonære masseaksjoner fremfor parlamentarisk arbeid. Ved Martin Tranmæls død i 1967 hadde Arbeiderpartiet fortsatt aldri gitt fra seg regjeringsmakten frivillig. Det skulle derimot skje to ganger under århundrets siste tredjedel. 280 Regjeringsmakten tapes og gjenvinnes Et velregissert borgerlig stormløp mot regjeringen kulminerte dramatisk med dens avgang på Kings Bay-saken i august 1963, da de to SF-repre-

6 sentantene stemte for de borgerliges mistillitsforslag. Dermed sto Arbeiderpartiet foran dilemmaet fra 1961 i ny form, knyttet til hvor offensivt man skulle gå ut for å styrte John Lyngs borgerlige mindretallsregjering. Igjen tvilte partiformann Einar Gerhardsen, som mistrivdes i mindretallsposisjon, og med tanke på valget i 1965 anså det som en mulig fordel å la de borgerliges hastig sammentømrede firepartiregjering styre i hvert fall i noen måneder. Som i 1945 fikk han støtte av LO-formann Konrad Nordahl. 13 Styrket av et svært godt kommunevalg høsten 1963, presset imidlertid resten av partiledelsen på for straks å gå i strupen på regjeringen Lyng. Som i 1945 ga Gerhardsen og Nordahl etter. Regjeringen Lyng falt på sin tiltredelseserklæring. Og det sikret Arbeiderpartiet seg ved å legge frem en uventet radikal «moterklæring», som SF vanskelig kunne la være å stemme for. 14 Det kan ut fra begivenhetenes videre forløp lett argumenteres for at viljen til regjeringsmakt for første gang løp av med Arbeiderpartiet den høsten i 1963, og at John Lyng i den opphissede stemningen var den som holdt hodet kaldest og utnyttet regjeringsmakten best. For i 1965 gikk Arbeiderpartiet enda en gang til valg fra en regjeringsposisjon med Einar Gerhardsen som statsminister. Denne gangen ble resultatet et klart borgerlig flertall. Sosialistisk Folkepartis to representanter på Stortinget i perioden , Finn Gustavsen (bak) og Asbjørn Holm, stemte for de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Arbeiderparti-regjeringen i Kings Bay-saken i 1963.

7 Den nye partiformannen Trygve Bratteli avfant seg høsten 1965 med at regjeringsmakten var tapt for fire år, men innstilte straks siktet på å gjenvinne den i I dette fikk han full ryggdekning av LO, som stilt overfor en borgerlig flertallsregjering opplevde klart redusert innflytelse under Parelius Mentsens formannsperiode Det rådet ingen tvil om Arbeiderpartiets vilje til regjeringsmakt i 1969, da Bratteli på toppen av sin karriere og med full støtte fra den nye LO-formannen Tor Aspengren gikk til valg på rent flertall og ren Arbeiderparti-regjering ble året det norske folk på valgnatten la seg med Bratteli og våknet med Borten; Arbeiderpartiets fremgang stoppet på 74 mandater, og med SF ute av Stortinget beholdt regjeringen et spinkelt flertall på 76. Gerhardsens betenkeligheter med å styre uten flertall var imidlertid Bratteli fremmed. Han så straks de økte mulighetene i en situasjon med hårfint borgerlig flertall og stadig større splittelse mellom de fire partiene, og ba partiet holde seg i beredskap for et mulig regjeringsskifte. Da en uventet sjanse bød seg i og med statsminister Bortens uforsiktige omgang med et konfidensielt brev våren 1971, kastet Arbeiderpartiet bensin på bålet med et både velregissert og aggressivt stormløp mot regjeringsmakten. De fortsatte konsekvent med det også etter regjeringens avgang, blant annet ved å kritisere stortingspresidenten for å trekke det ut for lenge med å gi sitt råd til Kongen. 15 Brattelis tiltreden som statsminister 17. mars 1971 innebar slik sett et nytt høydepunkt for DNAs vilje til regjeringsmakt. Med stor rett kan det også sies at den samtidig ble formalisert. Beslutningene om regjeringen og dens sammensetning ble forankret i partiorganene etter et vel planlagt skjema, hvor innflytelse både for LO-formannen og LO-sekretariatet var en åpen og åpenbar del Det første kabinettspørsmålet til folket Gitt Arbeiderpartiets åpenbare regjeringsvilje og den store bitterheten mellom de borgerlige, var sjansene tilsynelatende store for at regjeringen Bratteli ville kunne styre til over valget i At det ikke gikk slik, skyldtes litt EF-saken, men mest partiledelsens håndtering av det dilemmaet EF-saken skapte for regjeringen. Det var bred enighet i partitoppen om at det var et høyt prioritert mål å oppnå et flertall i folket for norsk EF-medlemskap, men uenighet om hvordan man best skulle utnytte regjeringsmakten for å oppnå det. Statsminister Bratteli var neppe noen gang i tvil om at hans regjering hadde forpliktet seg så sterkt i saken at følgen av et nei-flertall måtte bli regjeringens avgang. 17 Bratteli aktiviserte raskt embetsverket for markedsføring av ja-sidens informasjonsarbeid, og forhørte seg med den danske statsministeren Jens Otto Krag om mulighetene for å fremskynde Danmarks folkeavstemning til før den norske. 18 Men i spørsmålet om å stille kabinettspørsmål til folket tvilte

8 Trygve Bratteli (til høyre) gratuleres av LO-leder Tor Aspengren som statsminister i mars Arbeiderpartiet hadde overtatt makten etter Borten-regjeringen. I EF-saken året etter ble Bratteli utsatt for et sterkt press, både fra partiledelsen og Landsorganisasjonen.

9 Arbeiderpartiets forsøk på å utnytte regjeringsmakten gjennom et kabinettspørsmål til folket var ikke unikt verken i norsk politisk historie eller i samtidens Vest-Europa. 284 han lenge, dels på om det var prinsipielt riktig og dels på om det var taktisk klokt. 23. august 1972, fire uker før den store avstemningsdagen, bekjentgjorde statsministeren under en valgtale på Gjøvik at regjeringen ville gå av ved et nei-flertall. Få timer tidligere hadde Bratteli, uten å holde noen formell avstemning, konstatert et knapt flertall i regjeringen hans for å stille kabinettspørsmål. 19 Tyngre veide det sterke presset han gjennom måneder var blitt utsatt for av partiledelsen for øvrig, samt fra LOs formann Tor Aspengren, ettersom folkeavstemningen rykket stadig nærmere uten at meningsmålingene viste ja-flertall. Arbeiderpartiets forsøk på å utnytte regjeringsmakten gjennom et kabinettspørsmål til folket var ikke unikt verken i norsk politisk historie eller i samtidens Vest- Europa. I den første norske folkeavstemningen på 45 år ble partiledelsens bruk av regjeringsmakten som brekkstang imidlertid oppfattet som svært provoserende, i et parti som sto sterkt splittet i saken. Skepsisen kom særlig fra dem som var mot EF-medlemskapet, men også mer lavmælt fra dem som var mot å oppgi regjeringsmakten. 20 Spørsmålet om utfallet kunne blitt et annet hvis Brattelis kabinettspørsmål enten hadde blitt stilt tidligere eller ikke hadde blitt stilt, kan aldri besvares med sikkerhet. De to fremste pådriverne for et tidligere kabinettspørsmål i EF-saken var LO-lederen Tor Aspengren og partisekretær Ronald Bye. Begge konkluderte tre tiår senere med at den folkelige skepsisen i 1972 var for bred og stakk for dypt, til at det sto i regjeringens makt å endre det. 21 Med et nei-flertall på 53,5 prosent og en margin på over stemmer tross en stigende trend for ja-siden de siste ukene før avstemningen, synes det mest sannsynlig at kabinettspørsmålet ikke var avgjørende verken for folkeavstemningens utfall eller for regjeringens skjebne. Etter det utenomparlamentariske kabinettspørsmålet fulgte imidlertid ikke bare flertall mot EF og regjeringens avgang høsten 1972, men også et katastrofalt stortingsvalg et år senere. Det kan dermed konstateres at det midlertidige unntaket fra viljen til regjeringsmakt i 1972, ble en fiasko for Arbeiderpartiet. Det var en fiasko som partiformann og statsminister Trygve Bratteli i stor grad fikk betale prisen for, og som han også både organisatorisk og politisk bar hovedansvaret for. I realiteten var det imidlertid et ansvar han delte ikke bare med resten av partiledelsen, men også med LO-ledelsen generelt og Tor Aspengren spesielt. Inntrykket av økende LO-innflytelse over regjeringsspørsmål ble ytterligere styrket, da Aspengren i spilte en nøkkelrolle som pådriver for Brattelis avgang som partiformann og statsminister. 22 Aspengren valgte å utnytte et potensial for politisk innflytelse som var økt, siden et splittet Arbeiderparti var på defensiven

10 både økonomisk og hva angår medlemstall og oppslutning. Et typisk utslag var at Arbeiderbladet i begynnelsen av 1970-årene flere ganger ba om store ekstrabevilgninger fra fagbevegelsen, noe som førte til at LO-formann Tor Aspengren våren 1974 tvang partiformann og statsminister Trygve Bratteli til å presse ut den landsmøtevalgte redaktøren Reidar Hirsti. 23 Tradisjonen for at LOs formann personlig var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre hadde blitt avskaffet Tradisjonen for at LOs under Parelius Mentsen, men ble straks gjeninnført ved Aspengrens overtagelse i Det innvarslet ikke bare en formell, medlem av Arbeider- formann personlig var men også en reelt økt politisk innflytelse for LO under hans partiets sentralstyre lederskap. hadde blitt avskaffet En nærmere drøfting av omstendighetene rundt dannelsen under Parelius av Brattelis andre regjering høsten 1973, Odvar Nordlis maktovertagelse i januar 1976 og Gro Harlem Brundtlands første Mentsen, men ble regjering i mars 1981, faller også utenfor rammene av denne straks gjeninnført artikkelen. Kabinettspørsmålet til folket i 1972 ble nemlig bare ved Aspengrens et kortvarig avbrudd fra Arbeiderpartiets vilje til regjeringsmakt. Bratteli tilkjennega det gjennom mislykkede forsøk på å overtagelse i felle regjeringen Korvald få måneder senere. 24 Og han var høsten 1973 villig til å danne regjering selv etter et katastrofevalg som gjorde partiet avhengig av støtte fra 16 SV-representanter. Det var en linje partiet altså fastholdt etter å ha avsatt den både fysisk og politisk sterkt svekkete Bratteli i Ved valget i 1977 kom Arbeiderpartiet for siste gang nær rent flertall, og reddet med støtte fra to SV-representanter venstresidens knepne flertall. Den kommende fireårsperioden ble imidlertid preget av økonomisk uro og strid om utenrikspolitikk og miljøverninteresser, så vel som av en dårlig fungerende maktdeling mellom statsminister Odvar Nordli og partiformann Reiulf Steen. 25 At Arbeiderpartiet skulle beholde regjeringsmakten og regjere alene, rådet det imidlertid aldri uenighet om. Til oktober 1981 beholdt partiet regjeringsmakten, basert på skiftende støtte fra SV og borgerlige partier. Den brundtlandske parlamentarismens epoke Gro Harlem Brundtlands seks måneder som statsminister i 1981 ble en kortvarig oppryddingsperiode, som ikke innebar noen endring i DNAs forhold til regjeringsmakt. Hennes gjenerobring av regjeringskontorene i 1986 innvarslet derimot en oppgradering av Arbeiderpartiets vilje til regjeringsmakt, som skulle bli ytterligere videreutviklet utover i hennes statsministerperiode. Gerhardsen, Bratteli og Nordli hadde alle vært villige til å styre uten et flertall i Stortinget. Men de hadde alltid kunnet falle tilbake på støtten fra et mindre parti til venstre for seg, som åpenbart foretrakk Arbeiderpartiet fremfor alle borgerlige regjeringsalterna- 285

11 Gro Harlem Brundtland mottar roser da hun overtok som statsminister etter Høyres Kåre Willoch 9. mai tiver. Da Brundtland kom til makten våren 1986, hadde hun mot seg et borgerlig flertall bestående av fire partier som alle foretrakk en borgerlig regjering. Brundtland lot seg ikke avskrekke av det i sitt arbeid for å styrte den sittende borgerlige regjeringen. Da statsminister Kåre Willoch tok opp med opposisjonslederen behovet for å unngå en urimelig stor innflytelse for Fremskrittspartiets to representanter, fikk han til svar at det var hans og Høyres problem, og at Arbeiderpartiet ikke var noe støtteparti for Høyre. 26 Brundtland gjenvant få måneder senere makten på Fremskrittspartiets stemmer, ved å få hele Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å stemme mot en bensinavgift den tidligere hadde stemt for. At det kunne lykkes å beholde makten i tre år, kan forklares dels ut fra de borgerlige partienes åpenbare samarbeidsproblemer, men også ut fra at Brundtland vurderte regjeringsmaktens verdi høyere enn noen av forgjengernes. Det kan kanskje i noen grad forstås ut fra hennes oppvekst som statsrådsdatter og hennes fremgang som statsråd i Brattelis andre regjering, men fremfor alt ut fra hennes styrker som effektiv og pragmatisk politisk administrator. Selv en sterkt svekket statsminister som Bratteli anno 1974, hadde vært villig til å stille kabinettspørsmål på en relativt ubetydelig sak om hjemkjøp av aksjer i Årdal og Sunndal verk. 27 Brundtland stilte på sine ti år som statsminister ikke ett eneste kabinettspørsmål.

12 Hun og hennes statsråder foretrakk å administrere en lang rekke mindre og større nederlag fra Stortinget, fremfor å risikere sin avgang ved å utfordre det borgerlige stortingsflertallet. Å unngå kabinettspørsmål i noen form var en høyst bevisst strategi for Brundtland, preget blant annet av de negative erfaringene fra Den andre Brundtland-regjeringens avgang i oktober 1989 kom på et ganske paradoksalt tidspunkt, etter at regjeringspartiene Høyre, Senterpartiet og KrF alle hadde gått tilbake ved valget. Regjeringen Syse viste seg da også raskt å være dannet mot de politiske tyngdelovene, avhengig av støtte fra en stor Fremskrittsparti-gruppe og med store interne splittelser, særlig i EF-saken. I løpet av sitt ene år i I løpet av sitt ene år opposisjon demonstrerte imidlertid en synlig misfornøyd i opposisjon demonstrerte en synlig Brundtland bortenfor rimelig tvil igjen sin utålmodige vilje til regjeringsmakt. Da regjeringen Syse falt for eget grep, hadde misfornøyd Arbeiderpartiet rukket å kaste seg på en mediekampanje for Brundtland bortenfor granskning av statsminister Syse i anledning skatteforhold i et av hans selskap. rimelig tvil igjen sin 29 Som Bratteli i 1971 gjenvant Brundtland i 1990 regjeringsmakten på de borgerliges splittelse i EF-saken, men ble raskt regjeringsmakt. utålmodige vilje til stilt overfor utfordringen med å håndtere den selv. Brundtlands strategi for å få Norge inn i EU atskilte seg klart fra Brattelis. Snarere forsøkte hun etter mønster fra Jens Otto Krag i Danmark å trette ut nei-siden gjennom en lang og tålmodig valgkamp, som kulminerte med norsk folkeavstemning like etter den finske og svenske. Selv EU-saken var for Brundtland ikke viktig nok til å risikere regjeringsmakten. Hun avviste alle ideer om å knytte regjeringens skjebne til folkeavstemningsresultatet, og administrerte pragmatisk videre EØS-løsningen etter folkets nei til EU. Statsråd og sosiologiprofessor Gudmund Hernes bemerket ved en anledning at Norge fra den sverdrupske parlamentarisme hvor Stortinget bestemte hvor lenge regjeringen skulle sitte, via den hønsvaldske parlamentarisme hvor partiet bestemte hvor lenge regjeringen skulle sitte, nå hadde nådd den brundtlandske parlamentarisme hvor regjeringen selv bestemte hvor lenge den skulle sitte. 30 Det er en spissformulering, som imidlertid fanger opp en viktig realitet. Oppslutningen om Arbeiderpartiet hadde en fallende kurve under Brundtlands andre og tredje regjering, men partiets vilje til regjeringsmakt nådde likevel et nytt historisk høydepunkt. Brundtlands femten år som partidronning så den kalde krigens slutt og det ble utover i perioden stadig mer klart at Arbeiderpartiet ikke hadde realistiske muligheter til å gjenvinne sitt tapte flertall i Stortinget. Det kan derfor synes oppsiktsvekkende at Brundtland minst like bastant som sine forgjengere avviste regjeringssamarbeid med andre partier. Med til det bildet hører at mulighetene for et slikt samarbeid fortsatt var 287

13 dårlige. En allianse med SV ble politisk mer aktuell etter murens fall, men ville ikke gi noe stortingsflertall i perioden Og på borgerlig side var Venstre, som den gang lå godt under sperregrensen, eneste parti som ikke avviste et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. 31 Brundtlands dogmatisme på området illustreres likevel av hennes vedvarende avvisning av et regjeringssamarbeid med SV også i tilfelle de to partiene igjen skulle få flertall i Stortinget. Under lå en oppfatning av SV som et uansvarlig parti både i sikkerhetspolitikken og i den økonomiske politikken et syn som Brundtland etablerte tidlig i 1980-årene og siden aldri revurderte. 32 Statsminister Brundtlands forhold til LO var fra starten i 1981 ikke altfor godt. Det var en offentlig hemmelighet at ledelsen i fagbevegelsen den gang hadde ventet og foretrukket Rolf Hansen som ny statsminister. 33 LO-lederen Tor Halvorsen avfant seg imidlertid pragmatisk med Brundtland, og fremsto med årene som stadig mer regjeringslojal. Enda mer forståelsesfull ble LOs holdning etter Halvorsens død i 1987, under hans nestformann Leif Haraldseth. At LO selv i viktige arbeidslivsspørsmål skulle trekke sin støtte til regjeringen, eller kreve at den risikerte sin avgang ved å stille kabinettspørsmål, var i 1980-årene utenkelig. 34 En ny tradisjon som indirekte ga LO økt innflytelse over Arbeiderpartiet, var knyttet til den viktige posisjonen som leder av valgkomiteen på DNAs landsmøte: Den ble fra 1981 innehatt av en sentralt tillitsvalgt i LO, og fra 1987 konsekvent av LO-lederen Til tross for Gro Harlem Brundtlands skepsis til valget av Yngve Hågensen som ny LO-leder, utviklet de et godt samarbeid. Her legger de i fellesskap frem en fagligpolitisk handlingsplan for DNA og LO i 1992.

14 Forholdet mellom partiledelsen og fagbevegelsen ble noe mer anstrengt i 1989, da Yngve Hågensen etter et lagergulvsopprør i LO ble valgt til ny formann tross Brundtlands støtte til hans motkandidat. 36 Den underliggende motsetningen mellom Brundtland og Hågensen lå dels i deres svært ulike bakgrunn og personlige stil. Brundtlands skepsis ble styrket av at Hågensen tidlig i 1980-årene hadde vært en støttespiller for Reiulf Steen, og at han i hadde vært en av dem i LO som ønsket å stille strengere krav til regjeringens resultater. 37 I rollene som henholdsvis statsminister og LO-leder erkjente likevel også Brundtland og Hågensen sitt politiske skjebnefellesskap og etablerte et relativt harmonisk samarbeid. 38 I interne møter kunne Hågensen på en annen måte enn Halvorsen og Haraldseth stille spørsmål ved om regjeringsmakten burde fastholdes for enhver pris. 39 Eksternt sluttet han likevel lojalt opp om regjeringsmakten så lenge Brundtland var statsminister. Selv om støtten Halvorsen, Haraldseth og Hågensen ga regjeringene til Brundtland var mindre iøynefallende enn Aspengrens støtte hadde vært, var den en viktig årsak til Arbeiderpartiets vedvarende regjeringsinnehav. LO ga støtten dels økonomisk i form av valgkampstøtte og andre overføringer av stor betydning for Arbeiderpartiet, og dels politisk gjennom å videreføre sin linje for tålmodig moderasjon i lønnskravene. Når LOs innflytelse på regjeringsspørsmål ble mindre iøynefallende, skyldtes det i noen grad de involverte personene og i noen grad situasjonen i partiet og på Stortinget. En medvirkende årsak var likevel også at innføringen av statsstøtte til de politiske Innføringen av partiene og pressestøtte hadde gjort Arbeiderpartiet mindre statsstøtte til de avhengig av LOs økonomiske støtte. LO fungerte overfor regjeringen som en pådriver for innføring og utbygging av disse pressestøtte hadde politiske partiene og støtteordningene. I anledning pressestøtten la Tor Aspengren gjort Arbeiderpartiet i et internt møte sterkt press på finansministeren, med spørsmålet «Hva faen skal vi med regjeringsmakten hvis vi ikke mindre avhengig av engang kan bruke den til å redde Arbeiderbladet?» 40 Aspengren fikk det som vanlig slik han ville i den saken. Men en støtte. LOs økonomiske langsiktig bivirkning han enten ikke så eller ikke tilla avgjørende vekt, var altså at LOs maktmidler for å påvirke Arbeiderpartiet og dets regjeringsstrategi de kommende årene avtok. Hovedårsaken til at LOs innflytelse ble mindre fremtredende etter Aspengrens avgang i 1977 synes likevel å være LO-ledernes personlighet og vurdering av den aktuelle situasjonen, snarere enn manglende virkemidler. Det andre kabinettspørsmålet til folket Da Gro Harlem Brundtland etter eget ønske gikk av i oktober 1996, sto DNAs vilje til regjeringsmakt tilsynelatende på et historisk høydepunkt. 289

15 Statsministerskiftet skulle imidlertid høyst uventet vise seg å utløse en revolusjon hva angår viljen til regjeringsmakt. «Desimaldemokrati» ble det nye ordet i norsk politisk vokabular i 1997, etter statsminister Jaglands proklamering av at regjeringen ville gå av hvis Arbeiderpartiet fikk mindre enn de 36,9 prosent oppslutning partiet hadde fått i I sin første valgkamp som statsminister gjorde Jagland det Brundtland tross vedvarende mediepåtrykk ikke hadde gjort på fire valgkamper: Han offentliggjorde en smertegrense for hva Arbeiderpartiet kunne tåle uten å gi fra seg regjeringsmakten. Jaglands krav om 36,9 prosent kom tilsynelatende helt spontant og improvisert, på en pressekonferanse hvor han lot seg drive fra skanse til skanse av spørsmål om hva som ville være et godt valgresultat, og hva som ville bli konsekvensen hvis det ikke ble oppnådd. Og det skjedde uten noe vedtak fra regjeringen, partiledelsen eller noe annet partiorgan. 41 Det kom som et sjokk for Gro Harlem Brundtland, som tolv år etter sin avgang konkluderer med at hun i alle år hadde overvurdert Jagland og «ikke hadde kunnet tenke meg at han kunne være så dum». 42 Bak fasaden hadde imidlertid hennes tillit til Jagland også tidligere vært begrenset. Da Brundtland i 1992 valgte å bekjentgjøre sin avgang som partileder først på partilandsmøtet, var et sterkt medvirkende motiv Partileder og statsminister Thorbjørn Jagland gratuleres av LO-leder Yngve Hågensen etter sin tale på DNAs landsmøte i november Foto: Mimsy Møller/Dagsavisen

16 hennes ønske om å unngå en intern maktkamp med renkespill fra Jaglands side. 43 Det kan trekkes en parallell til 1972, så langt som til at statsministeren begge ganger stilte et kabinettspørsmål utenfor Stortinget og direkte til folket. Situasjonene var likevel svært ulike. Brattelis ultimatum ble i 1972 fremført under et ekstremt internt og eksternt press, knyttet til en nært forestående folkeavstemning om en av regjeringens hjertesaker. Jaglands ultimatum 25 år senere kom ganske upresset, i en tilsynelatende ganske rolig politisk situasjon hvor en sterkt splittet opposisjon syntes langt unna et realistisk regjeringsalternativ. Hans strategi for bruken av regjeringsmakten fremstår også som unik i et internasjonalt perspektiv. Det har i den vestlige verden for øvrig skjedd en rekke ganger at en statsminister stiller krav om flertall i parlamentet, men så langt kjent er Jagland den eneste som har stilt krav om et bestemt desimaltall som åpenbart ikke vil gi et slikt flertall. Det var et åpenbart brudd med DNAs lange tradisjon for vilje til regjeringsmakt. Og langt på vei også et brudd med den norske parlamentarismen fra 1884, hvor jo et sentralt prinsipp er at kampen om regjeringsmakten ikke avgjøres direkte av oppslutning i valg, men indirekte gjennom forholdet mellom partiene i Stortinget. Følgen ble en for norsk parlamentarisme paradoksal avgang: Sant nok hadde Arbeiderpartiet gått tilbake med 1,5 prosent av stemmene, men ut fra Stortingets sammensetning ellers hadde regjeringen i realiteten fått styrket sitt manøvreringsrom. Underliggende var en stadig stigende irritasjon over belastningene med mindretallsregjeringer, i møte med hva man opplevde som en stadig mer kravstor opposisjon. Med bedret nasjonaløkonomi og økt økonomisk handlingsrom for regjeringen, økte også opposisjonens krav om endringer i statsbudsjettet. Jagland delte frustrasjonen over dette med både sin forgjenger Gro Harlem Brundt- Reaksjoner fra andre land og sin rival Jens Stoltenberg. 44 For Jagland kom i tillegg partier så vel som fra en stigende personlig frustrasjon over situasjonen; han egne rekker og media, oppfattet å ha måttet overta makten på et ugunstig tidspunkt avspeilet at man først tilpasset Brundtlands forhåpninger om å få bli ny generalsekretær i FN, og angret på å ha tiltrådt uten å ha avklart regje- å tro at trusselen hadde vanskelig for ringens støtte med opposisjonspartiene i Stortinget. 45 om å gå ved under Reaksjoner fra andre partier så vel som fra egne rekker og 36,9 prosent var media, avspeilet at man først hadde vanskelig for å tro at trusselen om å gå ved under 36,9 prosent var alvorlig ment. alvorlig ment. Partiets organer hadde de nærmeste dagene og ukene åpenbar mulighet til å gå tilbake på trusselen om det hadde vært ønskelig. Når så ikke skjedde, skal det utvilsomt delvis forstås ut fra at det ville vært en potensielt skadelig desavuering av partiets leder og statsminister, samt ut fra Arbeiderpartiets lange tradisjon for utad å stå samlet bak sine 291

17 292 ledere. Avgjørende var imidlertid den fulle støtte LO-leder Yngve Hågensen ga partilederens strategi, under en valgkamp som i stor grad var finansiert av LO. Hågensens støtte var klart uttalt både før og etter regjeringens avgang, og han fastholdt den syv år senere standhaftig i sine memoarer. 46 Utfallet ble imidlertid til forveksling likt fiaskoen fra Kabinettspørsmålet oppnådde ikke det ønskede resultat hos velgerne, og regjeringen måtte gå av til fordel for en sentrumskoalisjon som ikke kunnet kommet til makten gjennom egen styrke. I oktober 1997 rangerte et bredt panel av historikere og politiske redaktører Thorbjørn Jagland som etterkrigstidens minst suksessfulle statsminister. 47 Før en regjerings avgang er det selvsagt altfor tidlig å konkludere om en statsministers ettermæle. Ti år senere er det imidlertid vanskelig å se noen grunn til en større revurdering her. De mer langsiktige følgene ble for Arbeiderpartiet et dårlig kommunevalg i 1999 fulgt av et katastrofalt stortingsvalg i 2001, og for Jagland en svekket stilling som bidro til hans senere fall. Unntakene Arbeiderpartiet har gjort fra hovedregelen om sin vilje til regjeringsmakt, har så langt gjort liten suksess. Jagland fikk betale omtrent like dyrt som Bratteli, og hadde et enda større ansvar for feilvurderingen. På samme måte som Tor Aspengrens medansvar for beslutningen i 1972 har vært undervurdert, har imidlertid også Yngve Hågensens medansvar for beslutningen i 1997 vært det. Det var sant nok Thorbjørn Jagland som offentlig lanserte ideen om at regjeringen skulle gå av om den ikke oppnådde 36,9 prosent oppslutning. Men hadde ikke Hågensen og LO støttet den, ville resultatet bare blitt et kortvarig prestisjenederlag for statsministeren, og ikke hans regjerings avgang. Mens Bratteli i 1972 knapt rakk å gå av før han startet arbeidet med å vinne tilbake regjeringsmakten, forble Arbeiderpartiet i 1998 og første del av 1999 tilsynelatende ganske passivt avventende. Under må det ha ligget en forventning fra Jagland, Hågensen og deres støttespillere om at sentrumsregjeringen, i likhet med regjeringen Syse, ville råtne på rot. Passiviteten skyldtes imidlertid også at ulik strategi i regjeringsspørsmålet tilspisset en mangeårig motsetning mellom partileder Thorbjørn Jagland og nestleder Jens Stoltenberg. At Stoltenberg og hans tilhengere i løpet av året 1997 stadig kom mer på offensiven, skyldtes dels 36,9 prosent-ultimatumet, men også hva som ble oppfattet som Jaglands stadig større kommunikasjonsproblemer utad og hans egenrådighet internt. Å forsvare de 36,9 prosent og beholde regjeringsmakten syntes innen rekkevidde til NRKs partilederdebatt, da Jagland ifølge alle kommentatorer gjorde det dårlig. Etter valget slo Jaglands strategi dessuten ikke til: Ledet av den rutinerte og pragmatiske Kjell Magne Bondevik klarte sentrumsregjeringen seg uventet godt. Det ble en stigende frykt i partitoppen for at Bondevik skulle «vokse seg inn i himmelen» og

18 Partisekretær Martin Kolberg og nestleder Jens Stoltenberg i samtale på Arbeiderpartiets landsstyremøte i Partileder Thorbjørn Jagland kom i bakgrunnen etter at han tidligere hadde trukket seg som partiets statsministerkandidat. Foto: Mimsy Møller/Dagsavisen komme styrket ut ved stortingsvalget i Viktigst var likevel en stigende opposisjonsfrustrasjon både i Arbeiderpartiet og LO: Stadig flere i landets største parti savnet den daglige innflytelsen over viktige saker som regjeringsmakten ga, og frustrasjonen var særlig stor hos dem som i og med regjeringsskiftet hadde mistet attraktive posisjoner. 49 Med et svakt kommunevalgresultat høsten 1999 rant begeret definitivt over. I februar 2000 trakk en hardt presset Jagland seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat til fordel for Jens Stoltenberg. Med det var partiformann Jagland i realiteten spilt ut over sidelinjen, og Arbeiderpartiets vilje til regjeringsmakt gjeninnført. Jens Stoltenberg, Gro Harlem Brundtlands politiske sønn, var helt på linje med landsmoderen i hennes tro på regjeringsmaktens verdi. Følgen av det og av partiets oppdemte frustrasjon over unødvendig avmakt, ble en overreaksjon. Strategiskiftet ble en suksess så langt som til at Arbeiderpartiet to måneder senere hadde gjenerobret regjeringskontorene. Aksjonen var imidlertid forhastet og anledningen dårlig. Bondevik fikk gjøre seg selv til miljømartyr og gå på et gunstig tidspunkt, i en situasjon hvor hans regjering ellers sto overfor store utfordringer både internt og i Stortinget. Følgen ble som kjent at Arbeiderpartiet halvannet år senere gjorde et historisk dårlig valg, og at Kjell Magne Bondevik kom tilbake som statsminister for en full fireårsperiode. Det er for tidlig å konkludere om de mer langsiktige virkningene for partiene KrF og Arbeiderpartiet

19 Hva angår stortingsvalget i 2001, er det likevel nærliggende å konkludere med at Bondevik gjorde den beste analysen av hvordan regjeringsmakten burde brukes, ikke ulikt hva John Lyng hadde gjort før stortingsvalget i Arbeiderpartiets katastrofevalg i 2001 skal i noen grad forstås ut fra regjeringsviljen som løp løpsk våren Fatale følger fikk regjeringsovertagelsen imidlertid først da den ble koblet til Stoltenbergs ønske om å akselerere den politiske høyredreiningen fra Gro Harlem Brundtland. Stoltenbergs første regjering fremsto nemlig med en langt mer utålmodig privatiseringslinje enn den borgerlige regjeringen han etterfulgte, med delprivatisering av Statoil som en av sine hovedsaker. 51 Følgen ble et opprør hvor miljøbevisste og radikale unge så vel som titusener av eldre kjernevelgere stemte mot regjeringspartiet i protest og frustrasjon. Om det var regjeringsviljen eller den påfølgende politikken til regjeringen som var hovedproblemet, kan problematiseres. Men det står uansett igjen et klart inntrykk av at Arbeiderpartiet i forstrakk seg i sin vilje til å ta regjeringsmakt alene. Den erkjennelsen og krisefølelsen etter valgkatastrofen i 2001 skulle prege utviklingen sterkt den kommende fireårsperioden. Et regjeringsalternativ skapt av LO? Fire år etter sitt store nederlag i 2001 tiltrådte Jens Stoltenberg som statsminister for en flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Regjeringssamarbeidet innebar noe av et politisk kvantesprang for Arbeiderpartiet, og det er på sin plass med Fire år etter sitt store en utførlig drøfting av hvem som gjorde det mulig. For selv om nederlag i 2001 regjeringspartiene i to år nå har vært i mindretall på så godt tiltrådte Jens som alle meningsmålingene, er entusiasmen for regjeringspartiet fortsatt betydelig fra de involverte aktørene. Det råder Stoltenberg som statsminister for en blant dem tilsynelatende stor enighet om optimisme for trepartisamarbeidets fremtid, men desto større uenighet om hvem flertallsregjering som hadde æren for at det kom på plass. bestående av Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla oppfatter seg selv som en Arbeiderpartiet, viktig pådriver for etableringen av trepartisamarbeidet. Hun Senterpartiet og SV. hevder å ha tatt opp ideen allerede i valgkampen 2001, og senere å ha arbeidet målrettet for den. Valla tillegger seg selv og LO-ledelsen for øvrig svært stor betydning for valgseieren i 2005, gjennom sin støtte gjennom en lang valgkamp som for LO startet med kampanjer til mobilisering av egne medlemmer om de rødgrønne partiene alt vinteren Hun oppfatter i forlengelsen av dette at Martin Kolberg og Jens Stoltenberg har forsøkt å omskrive historien om trepartiregjeringen i ettertid, for å minimere hennes og LOs betydning Også

20 Den nyutnevnte statsminister Jens Stoltenberg ble møtt av demonstranter på Slottsplassen 11. mars Arbeiderpartiet kom til makten på en omstridt miljøsak, da regjeringen Bondevik gikk av i forbindelse med behandlingen av gasskraft-utbyggingen. Foto: Paal Audestad/Dagsavisen tidligere statsminister og partiformann Thorbjørn Jagland anfører seg selv som en viktig pådriver, og hevder at han var den første som tok opp ideen om et regjeringssamarbeid. 53 Partilederen Jens Stoltenberg og partisekretæren Martin Kolberg hevder derimot samstemte at partiledelsen var de sterkeste og tidligste pådriverne for en innen partiet ganske kontroversiell samarbeidsplan. Stoltenberg og Kolberg oppfatter at Valla i interne møter aldri tidligere fremsto som noen aktiv pådriver for regjeringssamarbeidet, og at hun tross sin egen venstreradikale bakgrunn var skeptisk særlig til samarbeidet med SV. De anser derfor at Valla, hjulpet av media, har overdrevet sin betydning for trepartiregjeringen. 54 Hva angår Thorbjørn Jaglands rolle og holdning, så avviste han i det første landsstyremøtet etter sin regjerings avgang høsten 1997 utvetydig en invitt til regjeringssamarbeid fra SV-leder Kristin Halvorsen. 55 Våren 1998 myket han opp kravet til 36,9 prosent oppslutning for å ta regjeringsmakten, men fastholdt sin avvisning av et regjeringssamarbeid med andre partier. 56 Jagland har likevel rett i at han var den første sentrale Arbeiderparti-politikeren som nevnte ideen om et regjeringssamarbeid med andre partier, og det på et tidspunkt da både Stoltenberg og Kolberg 295

21 fortsatt var helt fremmede for tanken. Høsten 1998 åpnet han plutselig for et regjeringssamarbeid med andre partier først i forbindelse med partiets landsmøte, og så fra Stortingets talerstol i trontaledebatten 14. oktober Det var imidlertid en idé Jagland åpenbart tidligere hadde hatt sterk skepsis til, og som han i praksis aldri senere kom til å følge opp. I sine landsmøtetaler i 2000 og 2002 snakket Jagland typisk nok løst rundt regjeringsspørsmålet og mulighetene for nye allianser, men uten å trekke noen klar konklusjon og uten å komme med noen klar invitasjon til Senterpartiet og SV. 58 I partiledelsens interne drøftinger om saken hadde han også etter 1998 fremstått som skeptisk, og gjentatte ganger uttrykt uro for at Arbeiderpartiet kunne tape oppslutning på et regjeringssamarbeid. 59 Ved avgangen i 2002 gikk Jagland ut av sentralstyret. De kommende tre årene spilte Jagland en lite aktiv rolle, og ingen andre aktører i Arbeiderpartiet oppfattet ham som noen aktiv pådriver for trepartiregjeringen. 60 Snarere kom han med sine stadig tilbakevendende innlegg for norsk EF-medlemskap til å fungere som en bremsekloss sett fra nei-partiene Senterpartiet og SVs ståsted. 61 Tanken om et regjeringssamarbeid med andre partier var rundt formodentlig mindre utenkelig for Jagland han sto litt til venstre for Stoltenberg politisk, og tenkte ofte høyt om mulige reformer for å revitalisere partiet. Jagland kan synes å ha vært prinsipielt åpen for et regjeringssamarbeid med andre partier lenge før Stoltenberg og Kolberg, men da med en viktig forutsetning som aldri var i nærheten av å Valla fremsto i interne foreligge, nemlig at det fantes tilgjengelige samarbeidspartnere som tillot Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon å fortsette møter senere ikke som pådriver for norsk EU-medlemskap. som noen markant Gerd-Liv Vallas betydning i forhold til den sittende partiledelsen er noe mer komplisert. Sett utenfra er det nærliggende motstander av et trepartisamarbeid, å se LO-kongressen våren 2001 som startpunktet for veien mot men heller ikke som trepartiregjeringen. Kongressen vedtok da for første gang å gi noen engasjert valgkampstøtte ikke bare til Arbeiderpartiet, men også til SV. pådriver for det. At den nyvalgte LO-lederen Gerd-Liv Valla prinsipielt åpnet for regjeringssamarbeid med andre partier, som alle LO-ledere før henne hadde avvist, var også et potensielt viktig tidsskille. Med Senterpartiet som del av opposisjonens regjeringsalternativ og med SV i venstreopposisjon, var trepartialternativet imidlertid ikke noe realistisk alternativ for valget i Valla fremsto i interne møter senere ikke som noen markant motstander av et trepartisamarbeid, men heller ikke som noen engasjert pådriver for det. Heller ikke andre sentrale aktører i LO oppfattet Valla som noen sterk pådriver. Den sterkeste pådriveren innenfor LO var Jan Davidsen. 62 Han var en EU-motstander fra Arbeiderpartiets venstrefløy som politisk sto SV relativt nær, og som fra sin posisjon som leder i Fagforbundet hadde etablert samarbeid med 296 mange

22 senterpartiordførere utover i landet. 63 Davidsen hadde imidlertid svært lite direkte kontakt med Stoltenberg og resten av partiledelsen i Arbeiderpartiet. 64 Eventuell innflytelse dit utøvde han således indirekte gjennom Valla, som hadde jevnlig kontakt med Stoltenberg og partiledelsen for øvrig. Mye på samme måte som ved kriseforliket 70 år tidligere vokste det nye regjeringsalternativet frem mellom opposisjonspartier i Stortinget, basert dels på en stadig mer åpenbar politisk fellesinteresse og dels en personlig tilnærming mellom partienes ledende tillitsvalgte. Utover i perioden var det partilederne Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga som spilte hovedrol- ofte har fått inntrykk Motsatt av hva man lene for utviklingen av ideen om en trepartiregjering. Det av i media, var Kristin oppsto først med både politisk og personlig tilnærming mellom Halvorsen i denne Stoltenberg og Halvorsen i årene Motsatt av hva man perioden den ofte har fått inntrykk av i media, var Kristin Halvorsen i denne perioden den partilederen som hadde den sterkeste ryggdekningen i eget parti. Hun hadde allerede i gått åpent hadde den sterkeste partilederen som ut med ideen om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet ryggdekningen i eget 65, og hadde i løpet av den kommende fireårsperioden fått parti. gjennomslag for ideen om et regjeringssamarbeid. Da muligheten plutselig åpnet seg, kunne Halvorsen og resten av partiledelsen i SV henvise kritikere på partiets venstrefløy til et enstemmig landsmøtevedtak fra 2001 som åpnet for regjeringssamarbeid. Stoltenberg og Halvorsen fant utover i stortingsperioden også raskt en god tone med Åslaug Haga. Haga, som selv hadde gått av som statsråd med den borgerlige regjeringen Bondevik I våren 2000, ble etter dette utover i perioden en viktig pådriver for sentrum-venstreregjeringen Stoltenberg II. Hennes personlige betydning for Senterpartiets sideskifte kan vanskelig overvurderes. I forhold til Senterpartiet står lederskiftet fra Odd Roger Enoksen til Åslaug Haga i 2003 etter dette som et viktig vendepunkt. Røttene skal likevel søkes i de siste tiårenes politiske utvikling. Haga ser i tillegg til bedret personkjemi Senterpartiets sideskifte som et resultat dels av mulighetene for en gevinst hos Arbeiderpartiet syntes bedre enn tidligere. Hånd i hånd med dette gikk imidlertid også en stigende frykt for å havne i en høyredominert regjering. Senterpartiet opplevde en stadig økende politisk avstand til Høyre, særlig i distriktspolitikken, og oppfattet i tillegg at KrF slet hardt for å få politisk gjennomslag i regjering med Høyre. 66 Internt i Arbeiderpartiet kjempet Stoltenberg sammen med partisekretær Martin Kolberg og nestleder Hill-Marta Solberg en hard kamp for å vinne nødvendig støtte for prosjektet. At partiledelsen var de sentrale pådriverne, er et generelt inntrykk fra informerte aktører i Arbeiderpartiet og LO, og stemmer også med inntrykkene til Senterpar- 297

23 Jens Stoltenberg var avhengig av LO-leder Vallas støtte for å danne et trepartisamarbeid før stortingsvalget i Foto: Marte Christensen/Dagsavisen 298 tiets og SVs partiledere. Det var et allment inntrykk at presset fra partiledelsen kom plutselig, men svært sterkt utover i Før valget i 2001 hadde Jens Stoltenberg som statsminister vært helt avvisende til ideen om et trepartisamarbeid. Partiet var dessuten lammet av en intern maktkamp mellom Stoltenberg og Jagland, som først ble endelig avgjort med Jaglands avgang som partileder våren Resten av det året ble preget av ettertanke og taushet om regjeringsspørsmålet, og i 2003 var det kommune- og fylkestingsvalget som sto i fokus. 68 På landsstyremøtet våren 2004 var Jens Stoltenberg i sin tale klar på ambisjonene om å gjenvinne regjeringsmakten i 2005, og på at en eventuell Stoltenberg II-regjering måtte ha sterkere støtte i Stortinget enn Stoltenberg I hadde hatt. Han fremstilte imidlertid to likeverdige alternativer: Enten en flertallsregjering med Arbeiderpartiet, SV og ett eller flere sentrumspartier, eller en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet med formaliserte samarbeidsavtaler til andre partier på Stortinget. 69 Det skal forstås i lys av at Stoltenberg samtidig tok opp i partiet spørsmålet om en ny EU-debatt. Det kan virke som Stoltenberg og partiledelsen for øvrig enten ønsket å teste ut om et regjeringssamarbeid kunne la seg kombinere med fortsatt kamp for norsk EU-medlemskap, eller også var i tvil om prioriteringen av disse to prosjektene mot hverandre. Avklaringen kom imidlertid i løpet av få måneder: Senterpartiet og SV