Olav Røer KEISEREN AV PARKERINGEN. Bearbeidet manus per 1. april kapitler

Transkript

1 Olav Røer KEISEREN AV PARKERINGEN Bearbeidet manus per 1. april kapitler 1 Martin sitter i Opelen og venter på Lilinda. Hun har jobbet ettermiddagsskift i Bladkiosken, og Martin har fått noen aviser av henne, så han kan kikke gjennom hva de skriver om dagens hendelser. I Havfjellposten er det et oppslag om de kaotiske parkeringstilstandene i sentrum, fordi boligbyggingen i Havfjell kommune legges til områder så langt borte fra sentrum at det er vanskelig å klare seg uten bil. Og når mange av kommunens innbyggere vil handle og gjøre ærend samtidig, blir det for mange biler til parkeringsplassene som tilbys. Nå forsøker kommunen å finne løsninger på parkeringsproblemene, og et av forslagene er å bygge et parkeringshus. Lilinda er ferdig og hun slenger søppelet i dunken som står skjevt plassert ved kortveggen. Før Bladkiosken tok huset i bruk, hadde det vært tilholdssted for stedets glade gutter, mens det nå er treffsted for folk som ønsker underholdning og sladder fra aviser og blader, og ikke minst fra andre kunder. Lilinda setter seg inn i Opelen. Hennes egen bil, en svart Alfa Romeo GTV er på service, og hun er glad for at Martin tar seg bryet med å hente henne. De er et merkelig par, med ganske forskjellige interesser. Martin er tilbakeholden, tenksom, og bruker ofte lang tid før han bestemmer seg. Mens Lilinda tenker og handler raskt, noen ganger i raskeste laget. Hun er interessert i digitale hjelpemidler, mens Martin mener at hodet hans er bedre enn all verdens digitale oppfinnelser. 1

2 Martin setter på en cd og kjører til leiligheten de bor i. Det siste året har de vært samboere, etter at de hadde kjent hverandre noen år. Og de utfyller hverandre på en praktisk måte Martin liker å lage mat og ordne i leiligheten, mens Lilinda holder begge oppdaterte om hva som skjer rundt dem. Hun tar seg av de digitale hjelpemidlene, og hun ser gjennom mange av papir avisene som Bladkiosken tilbyr, slik at hun kan holde Martin orientert om saker som kundenes hans er implisert i. Hva er det du har der, spør Martin. Det er den nye mobilen min. Som også kan gjøre videoopptak. Mens den henger rundt halsen min slik at ingen forstår at de blir videofilmet. Snedig, synes du ikke? Veldig snedig, svarer Martin, og han ser for seg mange tilfeller han kunne hatt bruk for noe slikt. Han jobber som rådgiver, og har kunder som ofte trenger bevis for avtaler inngått i hemmelige møter, fordi folk nektet for det meste, dersom de føler seg truet eller synes at avtaler ikke er så fordelaktige som de trodde. Også på jobben i Bladkiosken er mobilen med videopptaksmulighet praktisk. Når Lilinda ser noe som virker mistenkelige, det kan være folk som utveksler gjenstander, det kan være folk som man ikke skulle tro snakker sammen, eller det kan være kunder som ser ut til å ville stjele eller lage bråk. Martin er imponert. Da han selv var på Lilindas alder, var det helt andre muligheter. Man kunne bruke filmopptaker med plastfilm som måtte framkalles, og senere vises i en filmframviser. Omstendelige saker og tidkrevende. Men Lilinda, hvordan lagrer du opptakene? Lilinda forteller om forskjellige lagringsmåter, og Martin biter seg spesielt merke i muligheten til å legge opptak ut på nettet så snart det er tatt opp. Men Lilinda, det må da være mange tastetrykk for å gjøre dette, slik at dem du videofilmer oppdager at du holder på med noe? 2

3 Nei da, svarer Lilinda, jeg har laget en snarvei på mobilen min, og så har jeg en liten fjernkontroll i lommen. Når jeg trykker på en bestemt tast, så sender mobilen det siste opptaket direkte til kontoen min på en webside. Der har jeg lagringsplass, og så kan jeg senere kopiere opptaket til pcen eller sende linker til kontakter som er interesserte eller noen ganger uinteresserte. Dersom jeg skulle ha behov for det, kan jeg lage en snarvei slik at jeg kan sende et videoopptak direkte til Havfjellposten eller andre medier umiddelbart etter at opptaket er gjort. Og ingen avslører deg, spør Martin. Det skal mye til, svarer Lilinda, for de fleste har en mobil hengende rundt halsen, og det er ikke noe lys eller lyd når jeg setter i gang et opptak. Jeg må selvsagt snu meg mot det jeg skal videofilme, men det virker ikke avslørende. For at lyden skal bli så god at man etterpå kan høre det som ble sagt, kan jeg ikke være for langt unna, men tre-fire meter går bra. Så godt det lukter! Hva har du kokket til i dag, elskling? Og Martin får andre ting å tenke på. Han er glad for at Lilinda liker spesiell mat, slik at han kan eksperimentere med nye retter og kreative valg av krydder, og i kveld er det hvitløkstuing med frisk basilikum på toast som er menyen. Og vann med appelsinsmak. Etter måltidet spør Martin om Lilinda vil ha litt sove-te, men Lilinda tror ikke det. Hun tror at hun heller vil være våken en stund. Martin, synes du jeg er en pen jente? Jo, det synes Martin. Men er jeg litt sexy også? Og Martin synes at Lilinda er veldig sexy. Etter at Martin og Lilinda flyttet til Havfjell, har Martin jobbet som rådgiver. Mange av sakene blir avgjort av politiske organer, og Martins oppgave er å påvirke, noen foretrekker å kalle det informere, slik at avgjørelsene blir i hans egne kunders interesse. Kundene er for det meste lokalisert i Havfjell, et populært 3

4 område å bosette seg i med en fin beliggenhet nær en større by, og med naturområder fra hav til fjell. Det er store muligheter for fritidsaktiviter, og kommunen trekker til seg mange nye innbyggere, som igjen resulterer i flere utbyggingsprosjekter av boliger, forretninger og bedrifter. I den første tiden jeg jobbet som rådgiver, sier Martin, foregikk det meste i det skjulte, men i dag bruker jeg noen ganger mediene til bevisst å informere, eller noen ganger feilinformere, for å oppnå det kundene mine vil. Noen kaller det å redigere virkeligheten, slik at kundene i samarbeid med meg bestemmer seg for hvilken virkelighet de vil presentere for sine kontakter og offentligheten ellers, og så lager vi ferdige reportasjer og videopresentasjoner som vi sender til mediene som er fordelaktige å bruke ut fra hva vi vil oppnå. Og da unngår kundene dine at mediene stiller spørsmål, spør Lilinda, de får bare det dere har redigert på forhånd? Ja, men avisene er ofte uberegnelige, fordi det er hardere og hardere kamp om leserne. Nettaviser og andre medie typer konkurrerer om de samme leserne, og da hender det ofte at papiravisene graver fram saker som først og fremst skal få flere til å kjøpe nettopp det, papiravisene. Og dersom mediene graver rundt enkeltpersoner, kan belastning for den enkelte være stor. Derfor er min generelle strategi å råde kundene mine til å unngå medie omtale lengst mulig, og aller helst at sakene blir løst uten at de kommer inn i medienes kamp for å øke opplaget. 4

5 2 Noen dager tidligere traff Martin entreprenør Jan Jansen utenfor Bladkiosken. De kom i prat, og Jansen spurte om Martin hadde kapasitet til en kunde til. Han trengte en rådgiver, fordi det ble snakket om at Havfjell kommune skulle bygge et parkeringshus i sentrum, og Jansen ville gjerne ha hele oppdraget. Firmaet til Jansen, Fra bunn til topp AS, hadde mange oppdrag for kommunen, men de hadde ikke tidligere hatt et så stort prosjekt som totalentreprisen til parkeringshus ville bli. Du vet, sier Jansen, det er ofte at offentlige anbud trekker til seg useriøse firmaer som spekulerer i lave priser, fordi det er vanlig at oppdragsgiverne velger ut fra laveste anbud, uten å ta hensyn til teknisk kapasitet og andre forhold. Et annen situasjon han nevnte, var firmaer fra andre deler av Europa. Med reglene for EU/EØS, hadde alle innen området mulighet for å levere anbud, og konkurrerte på lik linje med firmaer fra lokalmiljøet. Etter litt småprat rundt saken, ble de enige om at Martin skulle være rådgiver for Jan Jansen i første omgang fram til oppdraget var plassert. Martins oppgave skulle være å påvirke der det var nødvendig for å få til dette. Det første Martin gjør når han får inn nye kunder, er å finne ut om personer i nettverket han har bygget opp kunne ha nyttige opplysninger. Ved å bla litt i notatene sine, finner Martin en kontakt som jobber i teknisk avdeling i kommuneadministrasjonen. Dersom det blir vedtatt å gjennomføre byggingen av et parkeringshus, vil ansvaret for godkjennin- 5

6 gen av anbud ligge i der, og kontakten til Martin, ingeniør Per Henriksen, kan være et bra sted å starte. I notatene om Henriksen, står det under personalia: alder vel femti, utdanning: ingeniør, politisk tilknytning: Kristenguttene, sivilstand: gift med Marie, et par år yngre, barn, Ellen, elev på videregående skole, Henrik, ungdomsskoleelev og Emme, nettopp begynt i barnehagen i sentrum, bolig: eget hus fire kilometer fra sentrum, hobby: Huset i skogen samlingsstedet til de lokale Kristenguttene. Henriksen er familiemann, og han er nøye med at barna er aktive i Huset i skogen, slik at de får inn verdiene Kristenguttene representerer. Hans kone, Marie, er også engasjert i Huset i skogen, og er uoffisiell sjef for kaffe- og bolleavdelingen. I notatene står det også om hans holdninger til innvandrere. Som Kristengutt har Henriksen holdninger med utgangspunkt i Bibelen, og han syntes det er fint at folk er religiøse, bare de er kristne samtidig. De litt fjernere religionene kan Henriksen i noen grad tolerere, men muslimer mener han har tilranet seg de kristnes ideer, og han har, til tross for sin egen religions påbud om nestekjærlighet, overhodet ingen lyst eller evne til å akseptere eller i det hele tatt å omgås muslimer. Det er mer usikkert hva familiemedlemmene mener om dette, men de har foreløpig ikke hatt lyst til å sette seg opp mot Henriksens steile holdning. Martin har en idé om at viktige ting, og kanskje også uviktige ting, bør tenkes over noen dager. Noe med at det er bedre å komme fram til en konklusjon seint enn før. Og han bruker flere dager på å vurdere om Henriksen kan være en bra kontakt for å få inn firmaet til Jansen til å utføre hele oppdraget med parkeringshuset, uten at det virker mistenkelig. Han har flere muligheter til å få det til. En måte å unngå offentlig anbud på, er å dele prosjektet i mindre oppdrag, for å komme under grensen for hva som må sendes ut. Dette er ulovlig, men med Henriksens tilhørighet til Kristenguttene, kan folk lett få inntrykk av at han har rent mel i posen. 6

7 Martin bestemmer seg for å starte med Henriksen, og etter en samtale på mobilen, har han en avtale om å spise lunsj i Huset i skogen på en av friettermiddagene til Henriksen. Huset i skogen brukes som et samlingssted, en slags losje, på faste ukedager. Da ordner fruene i Kristenguttene med boller og kaffe. Til avtalt tid benker Martin og Henriksen seg rundt et bord som er plassert i et hjørne, litt for seg selv. Det er viktig, for samtalen skal helst ikke høres av andre. Helst skal den ikke ses heller. Martin tror at det noen ganger er en fordel å gå rett på sak, mens det andre ganger er mer nyttig å gå noen runder rundt grøten. Men Martin har ikke erfaring med Kristenguttenes væremåte, og han har heller ikke vært i Huset i skogen tidligere, så denne gangen velger han en tredje strategi, han lar Henriksen styre samtalen i starten. Henriksen henter boller og kaffe, og mens de tar for seg av sakene åpner han samtalen med litt sladder fra administrasjonen i kommunen. Han forteller at staten har pålagt Havfjell å ta inn flere innvandrere, og at svært mange i administrasjonen, og mange politiske representanter, er imot å ta inn flere. De mener det forstyrrer ro og orden, de mener det kan være skadelig for ungdommen med for mange fremmede impulser, og de ser at ekstrautgiftene med innvandrere er mye større enn kompensasjonen staten gir. Og dette flerkulturelle man snakker så mye om det må da være nok med alle som flytter til Havfjell fra andre steder av landet, mener Henriksen helt alvorlig. Det største problemet, fortsetter han, er at vi i Kristenguttene ikke kan si hva vi mener om saken. Det forventes at vi er positive til mennesker uansett rase og farge og bakgrunn ellers. Framskrittsgutta derimot, de kan brøle ut hvilken som helst oppfatning om innvandrere, uten at noen tar dem alvorlig, riktignok. Mens velgerflukten over til Framskrittsgutta bare øker. Martin spiser boller og venter på en anledning til å snu sam- 7

8 talen over til kommunens satsing på parkeringshus. Kaffe av den typen her, kokt og holdt varm lenge, er ikke det han syntes best om, og han benytter en pause i Henriksen ordstrøm om flyktninger og Framskrittsgutta, til å spørre om parkeringshuset. Ja, parkeringsforholdene er vanskelige, og å bygge et parkeringshus er en god løsning, svarer Henriksen. Alle vil ha bil, og ofte flere, og de ønsker å kjøre til sentrum uansett om de bor bare noen hundre meter unna. Da trengs det mange parkeringsplasser, og dette kan gi store inntekter. Man kan nesten se på det som en ekstra skatt. Noen steder er det private firmaer som tar inn parkeringsavgiften, og slike firmaene har store overskudd. Derfor er det en bra idé for innbyggerene at parkeringspengene blir bruk til kommunale oppgaver. Å ja, svarer Martin. Da ser kommunen på den ene siden parkeringshuset som servicetiltak, men også som en ny inntektskilde? Og Henriksen bekrefter at dette har vært drøftet internt i kommunen. Her er det mulig å få inntekter, uten at folk føler at det er kommunale avgifter. Er det fattet vedtak på å bygge et parkeringshus, spør Martin. Ja, svarer Henriksen. I siste kommunestyremøte ble det vedtatt, med flertall fra Kristenguttene og Framskrittsgutta. Du vet at det helt usannsynlige har skjedd i Havfjell, det at to partier som elsker å hate hverandre faktisk har et forpliktende samarbeid. Nå skal prosjektet ut på offentlig anbud, og etter noen måneder med anbudsfrist og behandlingstid, så er vi i gang. Men da er det interessant for kommunen å få til en utbyggingskontrakt som er mest mulig økonomisk gunstig, spør Martin. Og kanskje er offentlige anbud så arbeidskrevende og tidkrevende, at det er bedre med en direkte avtale med et lokalt firma, slik at man kan velge hvilken leverandør man vil ha, og komme i gang med arbeidet fortere? Henriksen ser disse sidene ved saken, og han gir inntrykk av at han godt kunne tenke seg å hente inn firmaer ut fra 8

9 erfaringer Havfjell har med lokale bedrifter, med de fordeler for skatteinntekter det er at firmaene er registrert i kommunen. Og for arbeidsplassene. Ja, dette ønsker vi i administrasjonen. Det er praktisk og oversiktlig. Det må være en misforståelse at små kommuner må følge EU/EØS-regler med offentlige anbud slik store nasjonale utbygginger må. Martin forteller Henriksen om oppdraget han har fått av Jan Jansen, om å arbeide for å få til en avtale med kommunen, slik at Fra bunn til topp AS kan utføre hele prosjektet, fra grunnarbeidene til parkeringshuset er ferdig til bruk. Og Jansen er kjent for å være hyggelig mot dem som er hyggelige mot ham, slik at det kan være mange fordeler med et lokalt firma, fortsetter Martin. Har du forresten sett at bollene med melispynten ligner på små, spenstige damebryst? Nei, det har ikke Henriksen tenkt over. Men ideen spenstige damebryst vil antakelig i framtiden bli veldig framtredende i Henriksens minne, og han vil kanskje aldri mer spise en bolle uten samtidig å tenke på damebryst. Kan vi ikke tenke mer rundt dette, og avtale et nytt møte om noen dager, sier Henriksen. Det kan vi. Og Huset i skogen virker som en bra møteplass. Når vi kommunisere på andre måter, fortsetter Martin, er det best med sms eller mobilsamtaler. Foreløpig blir ikke mobilnettet overvåket, bortsett fra at mobilleverandørene kan gå inn og se hvor og når de ulike mobilene er brukt, ved å se på hvilke basestasjoner de har vært koplet opp mot. Dette kan være avslørende, men for at noen skal få ut slike opplysninger må det være en alvorlig sak, og jeg tror det må skje innen ett år, for da slettes automatisk alle spor som ligger i basestasjonene. Vi gjør vel ikke noe ulovlig, spør Henriksen, vaktsomt. Det er ikke alltid like lett å avgjøre slik ting, svarer Martin, og grunnen til at jeg har kunder, er at de opererer litt i gråsonen mellom etisk og lovlig på den ene siden, og uetisk og ulovlig på den andre siden. Og at det ofte dreier seg om tolkning av regler. Det er kanskje slik at å følge regler bok- 9

10 stavrett ikke alltid er til fordel for dem det gjelder. Fru Henriksen kommer bort til bordet mannen hennes og Martin sitter ved. Hun har med kaffekannen, og sier samtidig takk for sist til Martin. De traff hverandre for en tid siden på en sammenkomst det lokale meieriet arrangerte for mat inter esserte. Meieriet forsøkte på å få fart på salget av en lokal ostetype i konkurranse med de franske importostene. Så hyggelig å se deg her, Martin, sier hun. Det ville være fint om du kom hit oftere. Vi har bruk for flere aktive medlemmer. Og samboeren din, Lilinda, snakker jeg med i Bladkiosken rett som det er. Martin, som er helt klar over hvilke følelser Lilinda har for Kristenguttene, og ikke minst damer som baker boller, svarte litt svevende at det kunne vært hyggelig det, og at man fikk vel se om det kunne bli noe av. Han har bruk for Huset i skogen som møtested med Henriksen, og da er det fint om han blir sett på som en sympatisør, slik at folkene ikke får grumsete følelser av uhumskheter. Det er mange i kafélokalet i Huset i skogen. Martin kjenner noen av dem, og han ser flere han med bestemthet kan si at ikke hører til Kristenguttene. Det kan virke som om mange bruker det avsidesliggende huset til kontaktvirksomhet, eller kanskje bare til å spise lunsj. Etter en stund avtaler Martin med Henriksen at de skal møtes noen dager senere, og diskutere parkeringssaken nøyere. I mellom tiden skal de begge se på mulighetene til å få inn Fra bunn til topp AS som totalentreprenør for det kommende parkeringshuset. 10

11 3 Martin og Lilinda spiser lunsj i leiligheten, og avslutter med tranebærkompott og kremfløte. Martin leser høyt fra notatene han har gjort de siste dagene om eieren av entreprenørfirmaet Fra bunn til topp AS. «Jansen er en mann med temperament, han kan eksplodere uten noen forutsigelig grunn. Han skifter ut samboerne med jevne mellomrom. Han har en stor kontantstrøm mellom hendene. Dette tiltrekker både damer og andre utnyttende personer.» Dette visste du ikke noe om da du møtte Jansen utenfor Bladkiosken, spør Lilinda. Jeg hadde hørt noen rykter om ham, men ikke så konkret som det som jeg har hentet inn etter at jeg tok på meg oppdraget for Fra bunn til topp AS. Du Martin, i Bladkiosken er det mange historier som bølger gjennom lokalet, og for noen dager siden fortalte en av kundene om samboeren Jansen har nå, jeg tror hun heter Solveig. Hun er en engasjert dame, men kanskje ikke alltid like dypttenkende. Hun hadde vært på et foredragsmøte som tok for seg hvordan det var mulig for folk å overleve i Norge. Foredragsholderen hevdet at gras var den helt avgjørende faktoren. Med gras som utgangspunkt kunne man jakte elg, og med kua som mellomstasjon fikk man smør og ost av graset. Og til slutt kjøtt. Og skinn, til klær og sko. Men da tok samboeren til Jansen ordet, og hevdet at det viktigste for å overleve i Norge, det måtte da være matbutikken. Ikke så dumt tenkt det, mener Martin. Vi har gått fra selvberging til det motsatte, en meget liten grad av selvberging. 11

12 Og stenger matbutikkene dørene, vil ikke folk overleve så mange dagene. Dersom bensinstasjonene også stenger, da ville katastrofen være total. Så bortsett fra at samboeren til Jansen ikke hadde et historisk perspektiv, noe de fleste heller ikke har, så hadde hun kanskje mer rett enn vi liker å tenke på. Er du ferdig med å spise, og syntes du om lunsjen, spør Martin. Lunsjen var veldig bra. Du vet at det går mye tid å jogge av seg alle godsakene? Men Martin, jeg er ikke ferdig før du har holdt rundt meg en stund. Det er først da jeg blir klar for å møte verden utenfor. Martin vil diskutere med Jansen hvordan de skal gå fram for å sikre at Fra bunn til topp AS får oppdraget med å bygge det nye parkeringshuset. I et så lite område som en kommune, er det ikke lett å treffe kontakter dersom man vil unngå at folk skal legge merke til det. Det må helst virke litt tilfeldig. Han smser til Jansen, og ber ham foreslå en passende møteplass. Jansen vil gjerne diskutere hvor de kan møtes mest mulig usjenert, og ringer Martin på mobilen. De blir enige om at de ikke kan unngå å bli sett sammen, men at de kan redusere oppmerksomheten ved å velge et sted der det er lite trafikk. Etter litt fram og tilbake, foreslår Jansen leirduebanen, hvor han trener flere ganger i uken. Banen ligger ved en endevei, og det er ikke mange som bruker den. Leirdue-hva-for-noe, spør Martin. Jo, altså, vi har en skytebane, og et stykke ute på banen har vi en mekanisme som slenger ut en skive laget av leire. Skiven kaller vi leirdue, da får vi en god følelse av jakt og at vi er jegere. For å få mekanismen til å slenge ut en leirdue, hoier vi, så er det å sikte og skyte, og helst treffe. Og man skal ikke nyse, spør Martin, for da blir en leirdue slengt ut? Nå ja, jo, om du nyser skikkelig høyt. Hva synes du, skal vi legge møtene til leirduebanen, og legge inn opplæring og trening, slik at folk som ser oss, tror at vi skal nedlegge leir- 12

13 duer? Martin synes det er en god idé å være læregutt i leirdueskyting, med Jansen som instruktør. Da kan de snakke sammen, uten at folk finner noe merkelig med det. De har en avtale. Leirduebanen samme ettermiddag, og Martin skal få låne utstyr av Jansen. I timene før Martin skal treffe Jansen på leirduebanen, oppsøker han en god venn som er advokat. Han er partner i Advokatene AS. Martin tror at et aksjeselskap hvor eierne er privatpersoner ikke behøver å innhente anbud om de ikke selv ser noen fordel i det. Og de har heller ikke plikt til å la utenforstående få innsyn i postlister og arkivsaker, slik det er med offentlige etater. Men hva skjer med en kommune som oppretter et aksjeselskap. Hvilke regler er det som gjelder da? Er det samme regler om selskapet er eid av private eller er det reglene offentlige etater som gjelder. Martin parkerer Opelen utenfor Advokatene AS, og går inn og spør om Tom, kontakten hans, er ledig. Og etter noen minutter i et travelt advokatmiljø, får han beskjed om å gå til kontoret hans. Hei Martin, hyggelig å se deg. Har Lilinda det bra? Martin svarer at det har hun, uten å direkte understreke at det har hun all grunn til, med ham som samboer. Etter litt prat om ting som skjer i Havfjell, kommer Martin fram med spørsmålene sine. Og Tom bekrefter at for aksjeselskap som eies av private er det ingen muligheter for utenforstående til å forlange å se postlister eller arkivsaker, slik det er i offentlige etater. Men Tom, hva da om en kommune oppretter et aksjeselskap, hvilke regler er det som gjelder da? Må det kommunalt eide aksjeselskapet forholde seg til anbud på samme måte som om det hadde vært kommunen selv som sto for byggingen av parkeringshuset? Jeg vet ikke helt sikkert hva som gjelder, men jeg vil tro at reglene for aksjeselskap er de samme, uansett hvem som eier aksjene, svarer Tom. Og det er i alle fall usikkert om det er samme regler, slik at man kanskje kan spekulere i det. Men 13

14 det er en risiko for at det ikke er samme regler, så om du vil, kan jeg lage en juridisk betraktning rundt problemområdet. Men det vil ikke Martin. Foreløpig. Han tenker på munnhellet om at det er lettere å få tilgivelse enn å få tillatelse. Oppstår det en konflikt, slik at noen stiller spørsmålstegn, da har man selvsagt et problem, men alle parter vil antakelig være interessert i å holde en god tone. Du Tom, jeg har kjent deg lenge, og jeg har lurt litt på noe. Synes du at jeg kan kalle deg en neger. Selvsagt kan du det. Du veit, flirer Tom, jeg er faktisk neger. Og når du møter en mann fra Bergen, du spør vel ikke om du kan kalle han en bergenser? Nei, det trodde ikke Martin han ville gjøre. Han ville utvilsomt kalle ham en bergenser. Martin kjører til leirduebanen. Den ligger avskjermet langt ute i et skogområde uten bebyggelse. Det er et klubbhus der, hvor medlemmene slapper av mellom slagene, og noen ganger arrangeres det sammenkomster. Det er et overbygg for dem som skal skyte, og med det automatisk leirduekastesystemet, kan man kan trene alene om man ønsker det. Jansen er allerede kommet, og han har funnet fram utstyret Martin skal bruke. Men det er ingen andre til stede enn Martin og Jansen, så de setter seg i klubblokalet for å snakke om oppdraget. De blir enige om at dersom det kommer andre skyttere eller leirdue interesserte, så tar de børsene og går til standplassen og hoier. Martin forteller Jansen om samtalen med Henriksen i Huset i skogen. Og at Henriksen kanskje kan hjelpe med å få til en avtale som gjør at Fra bunn til topp AS kan få oppdraget med byggingen av det parkeringshuset. Martin forteller også at de ikke kom fram til noen konklusjon om hvordan dette kan ordnes. Det vil bli et stort oppdrag, og kommunen har plikt til å legge oppdraget ut til offentlig anbud. Jeg skal treffe ham igjen om noen dager, sier Martin, og jeg har en god følelse for at han er villig til å strekke seg langt. Det kan hende han har personlige interesser rundt denne sa- 14

15 ken. Arbeidet ditt med å finne en vei forbi offentlig anbud, kan være til stort gavn for Havfjell, svarer Jansen og for firmaet mitt. Det er mange eksempler på at firmaer uten lokal tilknytning får problemer med å utføre oppdraget, fordi det ikke er så lett å avsløre om firmaet med laveste anbud har kompetanse og kapasitet til å gjennomføre oppdraget. Ja, svarer Martin, men en samtale jeg hadde med en av kontaktene mine, Tom, advokat og partner hos Advokatene AS kan kanskje gi en løsning for å unngå offentlig anbud. Vi snakket om aksjeselskap, og at de ikke har plikt til å legge ut oppdrag på offentlig anbud, samtidig som utenforstående ikke har rett til å se postlister og arkivsaker. Så vi snakket litt om at kommune kan opprette et aksjeselskap for å ta seg av byggingen av parkeringshuset og driften videre. Dersom det er samme regler her som for aksjeselskap med private aksjeeiere, kan dette selskapet velge leverandører ut fra lokal kjennskap. Tom spurte om han skulle lage en juridisk betenkning rundt dette, men jeg ba han vente. Slik at vi heller kan utnytte usikkerheten. Bra jobbet, sier Jansen. Dette kan være måten å gjøre det på. Men tror du Henriksen er i stand til å få i gang en slik tenkemåte i Havfjell? Han kan være bra, fordi han er aktiv i Kristenguttene. De har flertall i kommunestyret sammen med Framskrittsgutta, og om man finner en kontakt blant Framskrittsgutta også, så kan han begynne å påvirke. Hva tror du om modellen med Henriksen som leder av et parkeringsselskap, og en styreleder fra Framskrittsgutta? Det kommer noen, sier Jansen, ta med deg børsa, så starter vi nedskytingen av leirduene. Jeg skal ta med kuler og krutt. Jansen startet leirdueapparaturen, og sto klar. Han hoiet for å få en leirdue i farta, og når den føyk opp i lufta, kastet han seg rundt og dundret en haglladning etter den. Han var meget dyktig, og det var ingen leirdue som overlevde. Men det var det når Martin skulle debutere. Leirduen for- 15

16 svant sidelengs mot horisonten samtidig ble Martin kastet bakover på ryggen ut i buskaset bak standplassen, med resultatet en vond skulder. Det eneste han klarte å tenkte på, var at Lilinda heldigvis var dyktig til å massere. Flere var kommet til leirduebanen, og de hjalp Martin opp og kom med gode råd. Ingen lo av den helt opplagte komiske situasjonen. Det virket som om menn med børser ikke ler av hverandre. Kanskje like bra, for med temperamentet til Jansen så hadde ikke Martin tenkt å le av ham, i alle fall. I en pause de ikke kunne høres av de andre deltakerne, avtalte Jansen og Martin at de skulle treffes på samme sted noen dager senere. Da kunne Martin rekke å ha en samtale til med Henriksen, og om det var behov kunne han også snakke med andre personer som kunne bli nyttige i saken. På vei hjem kjøpte Martin med en god fransk ost, slik at han og Lilinda kunne kose seg med den og en flaske vin fra deres egen lille vinkjeller før og etter massasjen. 16

17 4 Martin spør Lilinda om hun har lyst til å se på et program på tv om problemene rundt muslimjenters bruk av slør. Nei, det går ikke i dag, det er for dårlig vær. Men kanskje i helgen, dersom været blir bedre. Og dette er ikke så veldig interessant, folk må ordne opp for seg selv. Æh, hva nå da, sier Martin forskrekket. Han har kjent Lilinda noen år, og allikevel aner han ikke hva hun snakker om. Og nå skal dere høre, sier Lilinda. Ved femtiden kom det noen merkelig figurer inn i Bladkiosken, og de spurte etter Marit. Og jeg svarte at Marit hadde ikke jobbet i Bladkiosken på veldig lenge. Hva da? Jo, men da ble de litt truende, og mente at hun kunne være på bakrommet. Ja, men spør Martin. Vent litt, sier Lilinda, og snur seg mot Martin. Spurte du om noe? Ja nøler Martin, jeg trodde vi snakket sammen? Å ja, ler Lilinda. Beklager Martin, men jeg er i en mobilkonferanse med et par venninner, og jeg hørte ikke at du snakket til meg. Jeg skal bare avslutte samtalen, så gjentar du det du sa, ikke sant? Nå er jeg klar, Martin. Noen ganger vet du, så blir det mye teknologi. Javel men da kan du faktisk lage et fjernmøte med flere enn to deltakere, og slik at deltakerne ikke behøver å forflytte seg til samme sted? Ja, det kan jeg. På den måten sparer deltakerne mye tid, 17

18 og de unngår å bli sett sammen, dersom det er viktig, ler Lilinda. Kanskje jeg burde bruke det, undrer Martin, og ikke snakke med folk rundt omkring på steder hvor folk kan se meg og dem jeg snakker med. Folk legger ofte sammen to og to og får helt andre svar enn fire. Det kan helt sikkert ha sine fordeler med en fjernkonferanse for å unngå å bli sett sammen, svarer Lilinda, men man mister mye informasjon, fordi kroppsspråket til deltakerne sender mange signaler som ikke oppfattes så lett i mobilen. Er det funksjoner i mobilen som gjør det mulig å ta opp samtalen? Ja det er det. Men hva med avlytting. Dersom det er mistanke om noe på kanten av det tillatte, er det teknisk enkelt å avlytte mobilsamtaler? Og Lilinda trodde det var mulig, men at det krevde at man hadde en rettslig kjennelse. Og det tok det kanskje litt tid å få til. En annen ting hun trodde var mulig, var sporing av de enkelte mobilene, i forhold til hvor de til enhver tid befant seg. Men hun visste ikke om disse dataene ble slettet, og om de ikke ble slettet, hvor lenge de ble lagret. Lover rundt personvern satte sikkert noen grenser her. Hva var det du spurte om mens jeg snakket med venninnene mine? Og Martin forteller om tv-programmet, som skulle diskutere jenters bruk av slør. Det ble hevdet at når jenter brukte slør, var det umulig å avgjøre om de var den personen man trodde, eller om det var en stedfortreder. Dette skapte vansker i eksamenssituasjoner og i mange andre tilfeller hvor det var viktig at riktig person var tilstede. Da forsøker man å forby noe religiøst, ved å henvise til praktiske saker og ting, sier Lilinda. Skal vi se på programmet? Men nå er det allerede halvferdig, så kanskje vi snakker sammen i stedet? Det ville Martin også, mye heller det enn passivt å se på tv. 18

19 Kan du ikke massere skulderen min mens vi snakker sammen, Lilinda. Det der skytegreiene på leirduebanen er livsfarlig. Eller kanskje er det mer det at jeg ikke har erfaring. Men det får jeg nok av framover, for som møtested var leirduebanen veldig bra. Min samboer børsemannen, sier Lilinda, og tar av Martin T-skjorta med logo for vern av regnskogene. Len deg tilbake, så skal jeg massere deg. Og etterpå lager du litt spennende kveldsmat til oss, ikke sant? Jo, det skulle Martin gjøre. Han hadde kjøpt inn frukt og et stykke røkt laks. Og han hadde noen planer, og en vinflaske på lur. Neste dag har Lilinda fri, og de avtaler med Tom at han skal komme på ettermiddagsmat. Tom innvandret til Norge for noen år siden, og de planlegger frityrstekte løkringer og sterkt øl. Om han ikke kjører skuteren sin. Da får han drikke noe alkoholfritt. God mat skaper en god stemning, og mens de spiser fortaller Tom fra oppveksten sin i USA. Om hvordan de måtte gå i den katolske kirken på søndagene, og noen ganger ellers også. Det føltes som en unaturlig plikt, fordi kirken forsøkte å skremme dem til det de katolske prestene så som et godt liv, men som allikevel var finurlig delt inn etter hudfarge. Et godt liv kan være så mange ting, fortsetter Tom, men i USA er det ofte en sammenheng mellom godt liv og hudfarge. Så jeg tok fram globusen, og brukte den for å finne et område som virket bra å leve i. Valget falt på Nord-Europa, og tilfeldighetene førte meg til Norge. Tilfeldigheter har ofte noe med damer å gjøre, men i dag bor jeg alene, og trives bra med det. Tom har to barn med en norsk jente, Kristian som er elev i ungdomsskolen, og Ruth som er elev i barneskolen. De bor annenhver uke hos moren og faren sin. Kan dere ikke komme å hilse på oss en gang ungene bor hos meg? 19

20 Etter et vellykket måltid tar Martin opp offentlig anbud og aksjeselskap med Tom og Lilinda. Han vil gjerne diskutere en modell han har tenkt ut, og de beste til en slik diskusjon var nettopp disse to, fordi de selv ikke har noen personlige interesser i saken. Og de har mye kompetanse. Lokalpolitikerene i Havfjell har en idé om at parkeringsavgifter kan være en bra måte å få inn mer penger til kommunekassen, åpner Martin. Ofte er det store selskaper som inngår parkeringsavtaler med kommunene, og så skummer de fløten av et voksende marked. Det blir flere og flere biler, fordi de sentrumsnære byggetomtene er brukt opp. Samtidig blir kollektrivtilbudet dårligere, og lysten til å gå eller sykle ser også ut til å reduseres. Men sykkel- og fotgjengerveier prioriteres heller ikke, avbryter Lilinda, så det er ikke lett å unngå bilkjøring. Og med så kaotiske parkeringsforhold som det er i sentrum, er det nok ingen vei utenom å sette i gang noe. Det er dette kommunen har sett, sier Tom, slik at det er utgangspunktet for å bygge et parkeringshus. Nå kunne de brukt penger til sykkel- og fotgjengerveier i stedet, men det er de samme folkene som styrer Havfjell som de som bruker bil i alle sammenhenger, så mer penger til gang- og sykkelveier kan man ikke regne med. Dette høres riktig ut, sier Martin. Og det er her jeg kommer inn. Jan Jansen ønsker totalentreprisen på byggingen av parkeringshuset, og han ønsker råd om hvordan han kan sikre seg oppdraget, og han er villig til å overføre et tomteområde på 17 mål til den som hjelper ham til å få oppdraget. Jansen kjøpte dette området for å bygge boliger og forretninger der, området hadde en bra plassering, men så hendte det noe. Kanskje det var noen misunnelige lokalpolitikere som ikke ønsket at Jansen skulle få denne utbyggingsmuligheten, og som derfor foreslo at kommunen skulle endre båndleggingen av området i kommunedelplanen til friområde. Jeg husker den saken, sier Tom, jeg tror det var Sosialistgutta som foreslo å endre båndleggingen. Det er et par år siden, og de var veldig aktive for å unngå at enkeltpersoner skulle utnytte kommunens arealer for egen vinning. Og så 20