En annen historie. Om det å bo i Oslo. Samtaler med middelaldrende og eldre leietakere bidrag til en revisjon av boligpolitikken.

Transkript

1 En annen historie Om det å bo i Oslo Samtaler med middelaldrende og eldre leietakere 2005 bidrag til en revisjon av boligpolitikken Av Anne Helset

2

3 En annen historie Om det å bo i Oslo Samtaler med middelaldrende og eldre leietakere 2005 bidrag til en revisjon av boligpolitikken Av Anne Helset

4 En annen historie Om det å bo i Oslo Samtaler med middelaldrende og eldre leietakere 2005 bidrag til en revisjon av boligpolitikken Av Anne Helset Leieboerforeningen 2005 Hausmannsgate Oslo

5 Forord I prøvelsens tid tømmer vi lommene for å se om det skulle finnes noen gjenglemte skatter det er mulig å bruke. I dette tilfellet er fasiten den, at min eneste kapital er den som ligger i det å kunne sette ord på undring over fenomener, finne fram til- og tilegne meg skriftlig materiale, snakke med folk og ordne et stoff. I 25 år har jeg arbeidet med oppdragsforskning for norske myndigheter. Det har gitt erfaringer jeg kanskje kan bruke. Men likevel blir det å skulle skrive om noe som opptar meg så privat, noe helt annet enn et forskeroppdrag. I fem-seks år har jeg ønsket å gjøre en undersøkelse om godt voksne mennesker uten boligformue i Oslo. Det har jeg ikke greid å få til. Nå dypper jeg pennen i hjerterøttene og skriver ut fra min egen og noen naboers begrensede horisont. Håpet er at det som er spesielt og individuelt på en eller annen måte kan vise seg å ha generell interesse, at det vil kunne gi stoff til ettertanke og kanskje bidra til endring. Takket være fire velvillige med-leietakere har det vært mulig å lage dette produktet. Derfor: Hjertelig takk til fru Johanne, fru Gerd, herr Johan og herr Kåre. Jeg vil også takke kolleger som for gammelt og nytt vennskaps skyld har hjulpet meg ved å lese tidligere utkast og gi ærlige og verdifulle kommentarer. Ved å si ja til å publisere dette, har Leieboerforeningen atter en gang bidratt til å hjelpe og støtte meg som leietaker. Mange takk!! Oslo, oktober 2005, Anne Helset 5

6 ÅA se enkeltmenneskene Leieboerforeningen kjempet lenge mot avvikling av husleiereguleringsloven. Vi holdt nok stand lenger enn mange ønsket seg. For oss handlet denne kampen ikke bare om prinsipper og ønsket om en fortsatt sosial boligpolitikk, men like mye om hensynet til enkeltmenneskene som denne loven ga et vern. Denne rapporten handler ikke om statistikk. Den handler om enkeltmennesker.vi tror det er riktig og viktig å bringe disse historiene fram i lyset nå. Vi håper rapporten får politiske myndigheter og andre interesserte til å åpne øynene for at vedtak som fattes ofte har store konsekvenser for personer som ikke alltid er like synlige i statistikken og i de beregninger som gjøres på forhånd. Forfatteren av rapporten, Anne Helset, er forsker. Men hun er også ett av de enkeltmenneskene som ble rammet av dereguleringen. Noen vil kanskje si at det gjør rapporten mindre relevant. Vi mener tvert i mot. Denne rapporten tror vi er best fordi den er skrevet av en person som selv har skoen på. Hvis andre og mer uavhengige forskere føler seg kallet til å ta disse problemstillingene ett steg videre, synes vi det er bra. Hvis rapporten i tillegg kan være til inspirasjon for den nye regjeringen i dens arbeid for en mer rettferdig boligpolitikk, har vi oppnådd mye. Oslo, Tore Hansen Styreleder i Leieboerforeningen

7 Innhold Introduksjon 9 Leietakere i et eierland 9 Husleieloven og husleiereguleringsloven; evaluering av lovendringenes konsekvenser? 10 Å falle mellom stoler 10 Usynlige og tause 11 Om intervjupersonene og om intervjuene 11 På leting etter løsninger 12 Lovendringen som har endret vilkårene for det å bo for personer som leier sitt hjem 13 Intervjuene 14 Fru Johanne 14 Fru Johannes brev til politikerne: 15 Fru Gerd: 16 Fru Toril 18 Herr Johan og herr Kåre 20 Herr Johan 20 Herr Kåre 21 Kommentar til erfaringene de 5 leietakerne har formidlet 22 Hjem og bolig 22 Frivillig og ufrivillig flytting i eldre år 23 Følelsen av å lide urett; en helserisiko? 23 Veier bort fra uføret? 24 Referanser 26 Litteratur vi har hatt nytte av å konsultere 26 Vedlegg 28 Vedlegg 1 Debattinnlegg fra Hus&Hjem mai Vedlegg 2 Politikernes og departementets svar på fru Johannes brev 30 Vedlegg 3 Brev fra utredning om ulovlig salg av leiligheter 41 Vedlegg 4 Dokumenter som viser herr Johan og herr Kåres bosituasjon 46 Vedlegg 5 Sitater fra Innst.S.nr.229( ) Innstilling fra kommunalkomiteen om boligpolitikken 49 7

8 8

9 Introduksjon Etter at husleiereguleringsloven ble vedtatt avviklet for førkrigsboliger i 1999, er utviklingen i leiepris avgjørende for om leietakere i tidligere regulerte boliger vil kunne bli boende eller om de vil måtte flytte. I 2010 vil husleiereguleringen være avviklet, og alle leietakere skal betale gjengs leie eller markedsleie. I tiårsperioden mellom 2000 og 2010 justeres de regulerte leiene med mellom 10 og 20 prosent i året. Midtveis i denne tilpasningsperioden, i 2005, er leieprisen for regulerte boliger i ferd med å bli for høy for pensjonister og enslige. Ordningen med bostøtte er så sterkt behovsprøvet at den er utenfor rekkevidde for mange i denne gruppen. I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakeres trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige forholdet mellom utleier og leietaker tydelig. Middelaldrende og eldre uten boligformue er usynlige i boligpolitikken, i boligforskningen og i aldersforskningen. Men eldre og middelaldrende leietakere finnes, og etter husleiereguleringens opphevelse har de fått et boligproblem som innebærer en stor belastning for deres helse og trivsel. Leietakere i et eierland I Stortingsmelding nr. 23 ( ) Om boligpolitikken, slås det fast at den norske boligmodellen der målet har vært at flest mulig skal eie sin egen bolig, har vært vellykket. Statistikken bekrefter denne påstanden: I 1920 besto 95 prosent av Oslos hushold av leietakere. I 1970 var andelen 49 prosent, i 1990 var den 24 prosent og i 2001 på 29 prosent (SSB, vist i St. meld. Nr.23 ( ), s.13). Fortsatt er det altså omlag en tredjedel av hovedstadens hushold som leier bolig. Men den gammeldagse leieboeren, som bodde hele livet i samme leilighet, og leiegårder der familier hadde tilknytning til samme nabolag i generasjoner, er i dag nærmest ukjent. Å leie bolig regnes som en boform for unge mennesker i en overgangsfase, i en periode før de etablerer seg på boligmarkedet. Det å være leietaker er en lite anerkjent boform i dagens Norge. Eierlinjen er blitt norm, også i byene. Her har politikk, media, interesseorganisasjoner og en framgangsrik yrkesgruppe, boligmeglerne, virket sammen. Velstandsøkningen har bidratt til at mange eier mer bolig enn hva de selv bruker. Den etikk som lå i Trygve 1 Gjengs leie skal svare til en typisk (gjennomsnittlig) leie for tilsvarende husrom, så vel i nye som i etablerte leieforhold. (Boligutvalgets innstilling (NOU 2002:2) s Gjengs leie er den husleien man finner i sammenlignbare leiligheter hvor leieforholdet har vart en stund. ( 2 Vilkårene for å få bostøtte er avhengig av inntekt under minstepensjon + 30 prosent. Videre er vilkårene knyttet til boareal, boligens finansieringsform og det som anses å være rimelig boutgift for husholdet jfr. HB 9.A.2- Forskrift om bostøtte fra Den Norske Stats Husbank og HB 9.B.10 Retningslinjer for bostøtte Husbanken På landsbasis var tallene 47 prosent i 1920, 34 prosent i 1970, 22 prosent i 1990 og 23 prosent i 2001 (ibid). 9

10 Brattelis uttalelse om at ingen skal tjene penger på å eie andre menneskers hjem, er erstattet av en politikk som premierer nettopp dette. Husbanken har i perioder gitt gunstige lånebetingelser til bygging av utleieleiligheter i nye eneboliger, såkalte sokkelboliger (Lappegård og Nordvik 1998). Rundt 10 prosent av landets husstander har også valgt å kjøpe en eller flere boliger som de leier ut, eller de har arvet bolig som de beholder for utleie (Nordvik og Guldbrandsen 2001). At stadig flere har en såkalt ekstrabolig som de leier ut, beror på at flere har god råd, men også at marked og politikk gjør dette lønnsomt. Norge har i dag flere leiemarkeder. Blant dagens leietakere er det flest unge og eldre. Boligpolitiske tiltak som startlån eller førstehjemslån sikter inn på å hjelpe unge til egen bolig. Bostøtte er inskrenket til å være et virkemiddel for dem som omfattes av både boligpolitiske og sosialpolitiske tiltak. Dette er foruten minstepensjonister, mennesker som av ulike grunner har stått utenfor arbeidslivet. Eldre og middelaldrende som har vært eller er i lønnet arbeid med en alminnelig inntekt og som ikke eier, men leier sitt hjem og som har gjort dette i mange år, er ingen målgruppe for statlige satsinger som er etablert for å sikre det å kunne bo trygt og godt eller eie egen bolig. I Oslo fungerer politikk og marked sammen på en måte som gjør at mennesker som alltid har vært leietakere ikke kan bli boende fordi leieprisen er i ferd med å bli for høy. Og fordi de ikke har en bolig å selge og har begrensede midler, vil det å kjøpe en bolig være en umulighet for mange. Vi kan si at disse leietakere er rammet fra to kanter, gjennom endringene i boligpolitikken på den ene siden og (som følge av den) utviklingen på boligmarkedet på den andre siden. Husleieloven og husleiereguleringsloven; evaluering av lovendringenes konsekvenser? Husleieloven og husleiereguleringsloven er de viktigste lovene som regulerer leiemarkedet. I 1999 gjennomgikk disse lovene store endringer. Det er blitt sagt at den nye loven om husleieavtaler skulle styrke leietakernes sikkerhet. Men sikkerheten avhenger av at du kan betale det husleia lyder på. Er husleia for høy i forhold til inntekten, forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter en ellers måtte ha i følge loven. For de som leier bolig på permanent basis, får endringene i leieprisen avgjørende betydning for deres bosikkerhet, uten at dette har vært fulgt opp av politikere eller forskere. I Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget (Innst.S.nr ), uttaler komiteen at det er på tide å foreta en evaluering av hvordan endringene har virket. ( ibid. Kap.4: Boligmarkedene, 4.1. Sammendrag, s.9) Det er å håpe at en slik evaluering vil bli foretatt med det aller første, før de siste gammeldagse leietakere har forlatt sine hjem. En slik evaluering bør særlig ha in mente alminnelige mennesker som ikke ser seg i stand til å kjøpe bolig og som er å regne som permanente leietakere. Av disse tør middelaldrende og eldre være i flertall. Å falle mellom stoler Eldre og middelaldrende leietakere har falt mellom mange stoler som skal sikre velferd gjennom det å kunne bo. 1 jeg for mitt vedkommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem. Det private initiativ og de private formuer kan finne seg andre områder når en skal søke å skape seg et erverv, enn det å eie andre folks hjem. Og jeg understreker igjen at det her ikke er spørsmål om entreprenørvirksomhet, men bare om eierforholdet til de ferdig oppsatte hus. På samme vis som sosiale og kulturelle institusjoner stort sett er fredet for privat næringsdrift, er det også på tide at eiendomsretten til folks hjem blir fredet for privat næringsdrift også for dem av oss som er henvist til å bo i boligblokker. Den private næringsdrift får søke seg virkefelter som griper mindre direkte inn i medmenneskers personlige og private liv og i deres familieliv. Trygve Bratteli i Stortingsforhandlinger, bind 7a, 1951, s

11 Eldrepolitikken har i mange år handlet om bolig. Den store, statlige satsingen gjennom Handlingsplanen for eldreomsorgen har for en stor del vært bygging av omsorgsboliger. Selv om det er hevdet at omsorgsboliger i praksis er bolig uten omsorg, kan tildeling av omsorgsbolig bare skje på grunnlag av søkerens høye alder, skrøpelighet og manglende evne til å klare seg i sitt tidligere hjem. Mange eldre, og de fleste middelaldrende, vil derfor være utestengt fra dette botilbudet. Boligpolitikk og boligbygging for godt voksne mennesker legger et annet premiss til grunn: at denne aldersgruppen har en boligformue å forvalte og at de kan og bør benytte den til å skaffe seg en bolig som er tilpasset behovene i eldre år. At eldre velger å flytte, kan igjen bidra til å frigi boliger for yngre i etableringsfase og for barnefamilier. Nye boliger for seniorer er dyre, ofte svært dyre. Tilbudet forutsetter at du har gjort boligkarriere, det vil si at du kan høste av den inflasjonsgevinsten boligeiere har kunnet nyte godt av gjennom mange år. Boligforskningen og aldersforskningen har hittil bidratt til å sementere et ensidig positivt inntrykk av eldres posisjon på boligmarkedet. Ved ensidig å beskrive eldre som en gruppe med nedbetalt bolig i forhold til situasjonen for flertallet av de yngre i etableringsfasen, forsvinner mindretallet av middelaldrende og eldre uten boligformue. Boligpolitiske satsninger for ubemidlete omhandler bostedsløse, men ikke de snart bostedsløse, de fattige, men ikke de som er i ferd med å bli fattige som følge av politiske beslutninger som gir høye leier. Av kanskje forståelige grunner er oppmerksomheten først og fremst rettet mot yngre aldersgrupper. Eldre og middelaldrende med boligproblemer er det ingen som nevner. Usynlige og tause Når jeg spør mine kolleger boligforskerne om hvor mange de tror det er igjen av de rundt husstandene som man regnet ville bli berørt av at husleiereguleringen ble avviklet, får jeg et kategorisk svar: Nå er det ingen igjen! Nei vel, tenker jeg. Da kjenner jeg flere som er ingen, og jeg tenker at det etter all sannsynlighet fortsatt finnes mange som har status som ingen og som dermed er usynlige. Årsaken til den manglende interessen for eldre leietakere kan være at de er få, men også at det ikke er ønskelig å synliggjøre at et nytt lovverk har ofret en del mennesker på veien mot den politiske målsettingen det er at flest mulig skal eie bolig. Når godt voksne mennesker står uten boligformue, ser det ut til at de må tåle den straffen det er, ikke bare å miste hjemmet sitt, men også å være usynlige. Nordmenn er kløppere i offentlig statistikk, men ingen kan i dag si hvor mange boliger som omfattes av husleieregulering, og hvor mange personer som står i ferd med å måtte flytte fordi leiene blir for høye. Når det å eie er det normale, blir det å ikke eie tilsvarende unormalt. At eldre og middelaldrende leietakere er tause, vil vi tro er et stumt svar på det å være gjort usynlige i eierlandet Norge, et uttrykk brukt av historikeren Erling Annaniassen. Om intervjupersonene og om intervjuene De fem intervjupersonene vi skal møte nedenfor bor i bygårder som ble bygget før siste krig, som ble seksjonert til selveierleiligheter på 1980-tallet, og der private eiere eller private firmaer leier ut. Etter år 2000 har de intervjuede leietakerne fått regulert sin husleie gjennom årlige økninger av grunnleien på mellom 10 og 20 prosent. To av dem har fått krav som tilsvarer over 100 prosent økning i leiepris fra 2000 til Etter 2010 vil alle leietakere måtte betale såkalt gjengs leie eller markedsleie for å kunne bli boende. Ingen av dem vi skal møte her ser seg i stand til dette. 1 I et annonsebilag til Aftenposten den 15. september 2005, presenteres to innslag under tema Bolig; Det ene presenterer en pensjonist som har gjort det samme som stadig flere pensjonister velger å gjøre, sies det. Hun solgte huset sitt til fordel for en funksjonell leilighet med alle fasiliteter. Det andre innslaget har overskriften Godt liv på Godthaab ; Over 400 interessenter har meldt seg i kampen om de 58 leilighetene som Seniorbo skal realisere på idylliske Godthaab i Bærum, skriver avisen. Leilighetene er fra 30 til 129 kvadratmeter, og den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen blir trolig på om lag kroner. (Senior+,-En temaavis om fellesskap og likeverd for seniorer og pensjonister. Et annonsebilag for Seniorsaken og Norsk pensjonistforbund levert av Aftenposten temautgivelser september 2005, s.22 og 23) 11

12 Personene vi har intervjuet bor i bydelen Frogner-Majorstua. Bydelen har i dag landets høyeste boligpriser. Den topper også statistikken som viser økningen i antallet utkastelser i året (Statistikk presentert i Aftenposten Aften 23. juni 2005, s.4). Høye markedspriser på bolig gir høy pris på utleieboliger. Det betyr at endringen fra regulert leie til gjengs leie eller markedsleie vil bli spesielt dramatisk i denne bydelen, som har mange førkrigsboliger der leien har vært strengt regulert. Intervjupersonene har alle uoppsigelige leiekontrakter, noe som indikerer lang botid. Leieprisen er fortsatt lav, sammenlignet med gjengs leie og markedsleie. Likevel er husleien i overkant av hva disse leietakerne kan betale ut fra hva de har i inntekter. Noen av dem har oppsparte midler, men på langt nær nok til å kunne delta som kjøper på dagens boligmarked. Ingen av dem vi har intervjuet fyller i dag kriteriene som er satt for å kunne få bostøtte. Intervjuene kom i stand gjennom henvendelser jeg mottok fra to eldre leietakere etter et debattinnlegg jeg fikk trykket i Leieboerforeningens medlemsblad Hus&Hjem i mai (vedlegg 1) De to leietakerne sa seg villige til å la seg intervjue. Den tredje av intervjupersonene er en venn av meg, og den fjerde er nabo av den tredje intervjupersonen. Et av innslagene som presenteres nedenfor er ikke et intervju, men en tekst som viser min egen bolighistorie. Intervjuene fant sted i leietakernes hjem og ble tatt opp på bånd. Deretter ble intervjuene skrevet ut til tekst og sendt til intervjupersonene for korreksjon. Noen valgte å foreta strykninger, eller de ga tilføyelser til hva de sa under intervjuet. Noen av leietakerne har sagt at de ikke ville ha noe i mot det, dersom navnet deres ble gjort kjent. Andre har ønsket anonymitet og endringer i teksten slik at de ikke skal kunne bli gjenkjent. Årsaken til dette er at de frykter at en offentliggjøring vil kunne forverre bosituasjonen deres. De tenker at huseier vil kunne legge på leieprisen ytterligere eller treffe tiltak som vil gjøre det vanskeligere å bli boende. Ut fra dette har jeg valgt å anonymisere alle intervjuene. Noen av intervjupersonene befinner seg i latent eller åpen konflikt med sin husvert. I vedlegg 3 og 4 gjengis dokumenter som illustrerer denne konflikten, og dermed også intervjupersonenes bosituasjon. I disse dokumentene har jeg strøket over personnavn der det ikke dreier seg om offentlige personer. Jeg har også strøket over adresser. En av intervjupersonene skrev i sin tid brev til politiske partier på Stortinget og i Oslo Bystyre med spørsmål om hva som ville bli følger av opphevelse av husleiereguleringsloven. Etter dette intervjuet er brevet til politikerne gjengitt i den form det foreligger hos intervjupersonen, som en håndskrevet kladd. Svarene hun fikk fra politisk hold kan leses i vedlegg 2. På leting etter løsninger I motsetning til det som er tilfelle for de fleste unge, vil middelaldrende og eldre ha liten mulighet for økt inntjening. Som ubemidlede pensjonister eller kommende pensjonister vil de også ha problemer med å få og betjene et boliglån. Situasjonen gjør at deres stilling med hensyn til det å kunne bo er usikker. Samtidig setter alderen krav til det å ha forutsigbarhet og trygghet. Personene vi møter i intervjuene er preget av at de mangler denne tryggheten. Dette har, eller kan tenkes å få, konsekvenser for den psykiske og den fysiske helsa. Ut fra hva intervjuene forteller oss, går eierlinja i norsk boligpolitikk på tvers av middelaldrende og eldre leietakeres muligheter og interesser. Er det mulig å tenke seg veier bort fra dette uføret? Personene i intervjuene har søkt mange utveier uten å komme fram til løsninger på problemet det er, at de er sterkt knyttet til hjemmet sitt, samtidig som de mener at de verken har råd til å bli boende eller til å flytte. De venter, lider taust og håper på hjelp. I en avsluttende kommentar til intervjuene løfter jeg fram løsninger som intervjupersonene selv foreslår. 12

13 Lovendringen som har endret vilkårene for det å bo for personer som leier sitt hjem Den 26. mars 1999 vedtok Stortinget en ny lov om husleieavtaler. Loven gjelder rettigheter og plikter i et husleieforhold og trådte i kraft 1. januar Den nye loven erstatter husleieloven av 1939, selv om den gamle loven fremdeles vil gjelde for mange etablerte husleieforhold. Den nye loven opphevet kapittel III i husleiereguleringsloven fra 1967, den såkalt milde husleiereguleringen som omfattet kommunene Oslo, Trondheim, Bergen, Bodø, Drammen og Tromsø. Den strenge reguleringen av leieprisen av førkrigsboliger etter husleiereguleringsloven kapittel II står ved lag fram til 1. januar I tiårsperioden mellom 2000 og 2010 vil husleien i slike boliger etter hvert nærme seg leien i uregulerte boliger. Det er Arbeidsog administrasjonsdepartementet som hvert år fastsetter hvor mange prosent grunnleien kan justeres med, og hvor stor prosent huseier kan kreve at leietaker betaler av ytre og indre vedlikehold. I desember 1999 vedtok Stortinget et nytt kapittel i husleiereguleringsloven, som gir husleienemndene og takstnemndene anledning til å behandle tvister om leiefastsettelse/leienedsettelse, bl.a. i boliger som i en periode etter vil omfattes av husleieloven av (Omtalen er hentet fra Rundskriv H-32/99 Om den nye husleieloven, avvikling av husleiereguleringsloven og adgangen til å få bostøtte, Kommunal- og regionaldepartementet.) 13

14 Intervjuene Fru Johanne Det er en skamfølelse også Jeg har bodd her i 45 år. Og jeg fikk aldri noe tilbud om å kjøpe, som eg kunne gjort kanskje, sånn sett i ettertid. Det at man skulle eie sin egen leilighet kom jo langt senere. Det var jo helt vanlig å leie. Jeg var 32 år da vi flyttet hit. Min yngste datter var halvannet år da. Barna har vokst opp her. Da de skulle oppheve husleiereguleringen, skrev jeg brev til alle de politiske partiene, hvert eneste ett. Til og med til departementet skrev jeg. Jeg fikk ikke noe svar som beroliget meg. Og det ble heller ikke gjort noe som hjalp. Denne bestemmelsen ble jo tredd ned over hodene på oss. Og jeg regnet ut hva jeg ville komme til å måtte betale, hva jeg kom til å sitte med i husleie her. Så jeg skrev det også, at det ville bli en i måneden. Og jeg ba om et svar på hvor jeg skulle gjøre av meg som 80-åring. For jeg har jo ikke penger til å kjøpe meg en leilighet. Ikke med disse prisene som er her. Selv en hybelleilighet koster over en million. Og det har jeg ikke. Det er en skamfølelse også. Ved det at man ikke har sørget for at man sitter i eget hus. Når man har arbeidet hele livet og gjort rette og sjel for seg og betalt alt som skulle betales; og så ikke har hatt større innsikt, og ikke tenkt at det å kjøpe hus gjelder meg også, selv om jeg sitter med en såkalt evigvarende kontrakt. - Hvordan vil det bli for deg å forlate dette hjemmet? - Du ser jo hvor stort det er her og hvor mange ting jeg antakelig må kvitte meg med. Det er jo et slags tap det også. Du sitter kanskje i en trygdeleilighet da, med ett rom. Jeg har lurt på om det enkleste ville være å holde auksjon. Få det vekk alt sammen og kjøpe nytt. Noe som passer. Til en liten leilighet. Jeg har sett på andre som gjør det samme. Jeg hadde en venn. Han er død nå. Men han solgte huset sitt og flyttet inn i en liten leilighet. Og han fikk parkinson med en gang. Jeg vet ikke om det var årsaken, da. Men han falt helt sammen etter at han flyttet. Og så endte han på sykehjem før året var gått. Jeg har vært på besøk hos en dame jeg kjenner som er på Frognerhjemmet. Det rommet hun har der, er mindre enn det minste rommet i denne leiligheten. Hun har ikke eget toalett. Og så blir hun forstyrret av andre beboere som kommer inn, også om natten. For en tilværelse det er å se frem til! Så hvis man ikke har falt sammen før, så gjør man det da. Som de behandler folk som har arbeidet hele livet, og ikke skylder bort femti øre! Det er en uverdig alderdom de tilbyr. Men hvis vi er så få, kunne det ikke gis et slags amnesti? Til folk som har bodd i den samme leiligheten i 20, 30, 40 år? Så vi kan eldes med verdighet? For husværet tilfaller jo eieren når man er død, det er jo ikke noe arverett. Det skal ikke bare penger til, men også overskudd til å flytte. Jeg synes de overser oss. Eller overhører oss eller.. Vi finnes ikke. De første årene så jeg en del reaksjoner i Hus & Hjem fra folk som hadde bodd i hjemmet sitt lenge og måtte betale så mye husleie de ikke hadde råd til. Nå har det vært stille lenge. Noen har vel fått tilskudd, da, de som hadde dårligst råd. Og de andre har kanskje fått hjelp av sosialen. Eller sitter muse stille og betaler nesten hele trygden sin for å kunne bo. Når man er redd og skamfull, da snakker man ikke høyt. Hvor blir man av når man ikke greier å betale husleien? Det er jo en utkastelsesgrunn. Så det er jo en svøpe. 14

15 - Hvor lang tid har du regnet med at du har råd til å sitte her? - Hvis jeg.. hva skal jeg si... Jeg har ca i Storebrand. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan bo her for det, hvis det blir topp husleie. Men det er penger jeg skulle ha til, ja, dersom det blir nødvendig med ny vaskemaskin, ny komfyr, og husleie og... Dette er penger vi har spart opp i årenes løp. Og jeg tenkte også at jeg skulle hatt råd til å reise litt. Det kan man jo ikke, når man ikke vet noe for seg. For hvis man ikke betaler husleie, så blir man jo kastet ut. Så jeg syns det er en veldig stygg måte å behandle en gruppe mennesker på. Og at de liksom tier oss ihjel. Jeg blir så irritert når jeg hører hvor velstående vi eldre er. De fleste har det godt, sier de, og det er liksom så veldig få som er fattige. Men vi har ikke følt oss fattige, fordi vi har hatt råd til å betale det det koster å leve. Og så plutselig må du begynne å bli engstelig på dine gamle dager. Det er sjofelt. Det må da gå an å få til noe for å hjelpe oss? - Hvordan har denne situasjonen virket på trivselen din og helsa di? - Jeg har jo alltid vært frisk. Og etter at dette skjedde, da.. Jeg fikk jo panikk da jeg leste i avisen at dette skulle vedtas. Det var da jeg skrev til alle de forskjellige politikerne. Og da jeg fikk så negative svar, eller svar jeg ikke kunne slå meg til ro med, så har jo livet blitt helt annerledes. Jeg har utviklet, jeg vet ikke om det kan være en kombinasjon av redsel og nerver, at en ikke sover ordentlig. Fordi man er så utrygg på fremtiden. Så jeg har måttet begynne med antidepressiva. Og så har jeg denne poliartrosen, som gjør at jeg har vondt i alle ledd og kan ha problemer med å gå. Men det er lett å handle her og... Jeg har nettverket mitt her. Hvis man kommer andre steder, blir man rykket opp med roten. Og da tror jeg faktisk at jeg er ferdig. Det er noen dystre fremtidsutsikter. Når man liksom skulle nyte sitt otium... Så plager de livet av en ved å endre lover og deretter overse en fullstendig... Når en rives opp med roten, mister en fotfestet. Vi har vært den tause minoritet, vi som har vært leietakere. Og vi tilhører en generasjon som ikke klager. Fru Johannes brev til politikerne: Husleiereguleringen i Oslo NOU 1993:4 Om lov om husleieavtaler i leiligheter oppført før Loven ble opphevet av Stortinget i år. Det ble besluttet at husleiene gradvis skal oppjusteres til markedsleie med 20% hvert år i 9 år. Skal det være samme regler for ungdom som i en overgangsperiode bor i leiligheter med leieforhold og vi som har bodd i slike leieforhold i 40 år og er pensjonister? Da vi etablerte oss i 1950-årene, var en leiekontrakt som var en s.k. livstidskontrakt regnet som sikkerhet for å kunne bo. Vi i vår generasjon var redde for gjeld. Vi sparte pengene før vi brukte dem. I dag er det en selvfølge at alle skal eie sin egen bolig. Jeg skriver eie i anførselstegn, for det er vel bankene og kredittinstitusjonene som eier de fleste. Det hører også med at vi har pusset opp og rehabilitert leilighetene våre for hundretusenvis av kroner. Vi synes det skal innføres overgangsordninger for personer som har bodd i slike boliger i f.eks. 40 år og er pensjonister som ikke kan forandre betalingsevnen sin. Usikkerheten for fremtiden og hvordan vi skal få råd til å bo, gjør oss redde og usikre. Med 20% økning pr. år, vil husleien bli kr. pr. mnd. Retten til å bo skal vel ikke bare forbeholdes de unge og yrkesaktive. Etter et yrkesaktivt liv hvor man har gjort rett og skjel for seg, skal man som pensjonist gradvis degraderes til sosialklienter. Politikernes og departementets svar: se vedlegg 2. 15

16 Fru Gerd: Jeg har følt meg trygg, og plutselig er du ikke trygg Jeg har bodd her siden jeg var 2 år. Riktignok i en større leilighet i samme gården, men jeg har hele mitt sosiale nettverk her. Nå er jeg 67. Det var ett år jeg bodde et annet sted, men så fikk jeg komme tilbake fordi vi byttet leilighet med moren min. Jeg har alt rundt meg som jeg er vant til. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Nå klarer jeg det. Og jeg klarer det ennå noen år, men så vil leien gå opp til 8000, hvis ikke mer. Nå betaler jeg inklusiv fyring, så det er rimelig husleie enda. Men du vet, når de ti årene er gått, så kan det bare... ja! Og da står jeg der. Så jeg forsøker å være føre var med å tenke: hva gjør jeg da? - Hva har du i pensjon? - Litt over Har du noen sparepenger du kan bruke? - Nei. Jeg hadde noen, men jeg har brukt dem til tannbehandlinger. Jeg hadde en liten livsforsikring, men den forsvant og det er ikke mange tusen igjen. - Du har flyttet fra en større leilighet og hit til en mindre? - Ja, det var faktisk en stund før husleiereguleringen ble opphevet at jeg snakket med eier av min leilighet om å bytte til en mindre leilighet i gården. (Han eier nå ca. 30 leiligheter i gården. Resten har han solgt.) Jeg følte det kunne være deilig å ha noe mindre og stelle og noe som var rimeligere da jeg snart var pensjonist. Dette var han innstilt på at jeg skulle få når noe ble ledig, og det ble det i år Jeg hadde litt problemer med å få den gamle kontrakten, men vi var hos advokat og det ordnet seg. Så jeg har den samme kontrakten jeg har hatt bestandig. Så jeg føler jeg bor på samme sted, bare det at leiligheten er blitt forminsket. Jeg har peisen, jeg har akkurat de samme tingene og kjenner leiligheten ut og inn. Det er de samme veggene, den samme strukturen på alt. Og jeg bor sentralt. Det er godt i forhold til det å bli eldre. Jeg har tenkt at en kanskje må flytte ut av byen. Men når man ikke har bil og ikke kjenner omgivelsene og alt er mer tungvint, -klarer man det? - Hva tror du? - Så lenge man er frisk, klarer man det. Det tror jeg. Men det kommer ting etter hvert. Slitasje. Jeg har slitasjegikt i ben og hender og har fått protese i det ene kneet. Det er mange ting som kommer med alderen, og da kommer problemene. Her bor jeg sentralt i forhold til tannlegehøyskolen som er det billigste alternativet for behandling og jeg kommer lett til butikker og andre ting. Foreløpig kan jeg sykle, men det varer vel ikke evig. - Fortell hva bosituasjonen gjør med livskvaliteten din. - Jeg føler det veldig utrygt. Da de opphevet husleiereguleringsloven så tenkte jeg: Hva tenker de på? For jeg visste at med den pensjonen jeg hadde, så ville jeg med litt forsiktighet kunne klare meg. At leien gikk opp noe, det hadde jeg forståelse for, det ville jeg også klare. Men å klare en husleie mellom 8 og 9000, som det kommer her, og ikke få støtteordninger.. Det går ikke. Da har jeg ca igjen å leve for. Og det er jo de regner en skal leve for. Da kommer jeg under den grensen. Da er jeg sosialklient. Å ende sine dager som det... Jeg synes det er vanskelig å takle. Veldig vanskelig. Hvis jeg begynner å tenke på det... jeg nesten håper at man stryker med før den tid, for å si det sånn. Jeg synes det er veldig rart, for det ble jo lovet at vi skulle få hjelp i sin tid, men ingen har gjort noen ting. Det er det jeg reagerer på. De har jo sagt de skulle hjelpe oss, men hvor er hjelpen? De kuttet i de vanlige bostøtteordningene og har husket oss med en liten passus om husleieregulerte leiligheter. Og grensen til Husbanken, den er visst på 1500, med litt mer for familier. Det vil ikke bli nok til å hjelpe meg engang. Så jeg får jo ikke anledning til å ta vare på meg selv. Det krever kanskje litt når du blir eldre, ikke sant? Da blir det ofte reparasjoner her og der. Og så skal du leve på sosialen. Det er skremmende. Jeg ser ikke noen løsning på det. Det har med vår generasjon å gjøre også. Vi er ikke oppdratt til det, rett og slett. Og derfor har vi ikke kjøpt leilighet før heller. Man skulle ikke bare gå ut å ta lån. Og når du er alene, så er det vanskelig å sitte med et lån, -alene. I dag kan man si alt man burde ha gjort. Men det er veldig lett å si. Men jeg har følt meg trygg. Og plutselig så er du ikke trygg. Så jeg 16

17 klarer ikke å glede meg, klarer ikke å pusse opp hele leiligheten... Den andre leiligheten holdt jeg ved like i alle år, men nå... jeg føler det så usikkert. Jeg er selvfølgelig glad jeg har et tak over hodet, men -hvor lenge har jeg det? Det er det som er spørsmålet. Jeg synes det er veldig vanskelig å akseptere denne situasjonen. Bare å tenke på det... Jeg har lyst til bare å skyve det bort, for når jeg tenker på det, så føler jeg at jeg liksom... - Jeg ser du gråter... - Ja, jeg blir sånn når jeg tenker på det. Jeg gjør det. Jeg klarer ikke helt å takle det. At man skulle ende opp på denne måten, det hadde jeg ikke trodd. Så... Når det blir for ille ringer jeg til sønnen min som bor i utlandet. Det blir litt dyr telefon, men.. Og han sier ta det rolig, ta det rolig, det ordner seg. Men av og til så topper det seg for en, så jeg klarer liksom ikke å glede meg her og nå, da. Her i strøket føler jeg meg trygg. Jeg er kjent her, det er mange mennesker her. Jeg husker fra krigen, da vi gjemte oss i kjelleren når det var flyalarm. Hele mitt liv har passert revy her. Og så er det vaskekjeller, så jeg behøver ikke ha vaskemaskin her oppe, så jeg sparer en del penger på det... Det er mange ting, ikke sant. Men det har endret seg her, det er blitt mye selveiere her, så man føler man er... Folk som var hyggelige før er kanskje ikke så hyggelige lenger. Før så var det veldig stabilt. Enkelte familier bor her enda, som du har fulgt gjennom hele tiden du har bodd her. Så jeg synes det har vært veldig trygt, og spesielt når du blir eldre. Men... kanskje vi må flytte i en campingvogn? Utenfor byen vil man kunne klare seg med mindre penger. Selv om man mister veldig mye, så kan man kanskje ta en drosje når bena ikke bærer til butikken.. At man der kan ha råd til mer, så du klarer deg selv! Her har jeg en kontrakt som gjør at jeg ikke kan kastes ut med mindre jeg lager mye bråk eller ikke betaler husleie. Andre steder må du kanskje flytte og flytte. Og når du blir eldre, blir det å flytte tyngre. Før pusset jeg opp og gjorde alt mulig veldig fort. Jeg har bestandig likt det, men nå blir alt så mye tyngre. Bare det å ikke kunne stå på knærne med denne protesen, gjør mange ting mer tungvint. Om jeg hadde flyttet av meg selv, men jeg føler liksom et press, et veldig press. Og usikkerhet. Og det tar på. Veldig. Sånn føler jeg det. Jeg trodde de ville gjøre noe for å hjelpe meg, hjelpe oss, da, for de klarer jo ikke å skaffe oss trygdeboliger. Det finnes jo ikke. - Har du sjekket det? - Ja, det er jo lange køer. Min mor var så heldig å komme inn. Hun var jo skrøpeligere enn meg. Jeg er glad at hun slapp å oppleve dette her, for hun hadde samme leieforhold som meg. Hun hadde ikke klart å takle det. Vel, hun husket ikke så godt etter hvert, så hun hadde kanskje taklet det på den måten. Jeg synes det burde foretas en behovsprøvning av disse menneskene. Jeg tror mange er falt fra, andre har kanskje fått trygdeleiligheter og mange hadde sikkert penger og kunne kjøpe seg noe. Mange er midt i arbeidslivet og kan gjøre et eller annet. Men den gruppen jeg hører til, som blir 70 år når det blir markedsleie eller gjengs leie, de har ikke en sjanse. Jeg kan gå på arbeidskontoret å si at de må skaffe meg en jobb. De vil le av meg, for det er ingen som har bruk for en mer.. Så jeg foreslo for boligkontoret i bydelen her: Hvorfor har dere ikke samlet oss på et jorde og skutt oss, så var dere kvitt problemet? Det står jeg ved enda. Det burde de gjort, for nå dreper de oss sakte, men sikkert. Det hadde vært bedre om det hadde gått fort. Myndighetene har ikke vist noen interesse for oss eldre leietakere. De vet at det blir et problem, men de vet ikke hva de skal gjøre eller hvordan de skal løse det. Dette har de svart meg hvert år på boligkontoret i bydelen. Så sa jeg: de må jo hoste opp et eller annet, for de har jo spent ben under meg. Det er jo det de har gjort.. Jeg tror det er mange som er verre stilt enn meg. Som kanskje mener det er en skam. Og jeg synes heller ikke det er noe hyggelig, men jeg synes ikke det er noen skam. For man har betalt skatt i alle år og vært arbeidsom og oppført seg redelig. Og så skal man få den straffen å miste hjemmet sitt fordi man ikke har kjøpt... I og med at de ikke kan skaffe trygdeleilighet, mener jeg at de kan gå inn for en ordning tilsvarende ordningen for de som bor i trygdeleiligheter. At man får subsidiert leien sin, selv om man bor i sin gamle leilighet; -så man føler man kan leve, at man kanskje kan ta en busstur til Sverige, at man kan gjøre litt, så en føler at en lever og er med... Jeg kjenner meg tråkket på. Jeg synes det er rart at Arbeiderpartiet gikk med på dette. Det er sikkert 17

18 mange av deres velgere som sitter i denne situasjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal velge til høsten. Føler vel at det ikke har noe å si hva jeg velger. Hvordan kunne de si at de skulle hjelpe oss, og så gjør de ikke noe? At det ikke er tatt noen statistikk eller undersøkelse på dette,- hvor mange som er igjen av disse menneskene, og kanskje si: -hva kan vi gjøre? Det er jo sånn de burde gjort. Hvorfor gjør de ikke det? De snakker bare om hvor rike vi er i dette landet og hvor mye vi har og så videre. Men hvordan kan de tråkke en gruppe mennesker ned på den måten? Jeg skjønner det ikke... Erna Solberg skal jo hjelpe bostedsløse og andre som har det aller vanskeligst. Det er ikke det jeg er imot, men... Hva med oss? De burde faktisk hjelpe oss også. Og ta konsekvensen av hva de gjorde da de opphevet loven om regulerte husleier. Og det trodde jeg og sikkert mange med meg, at de ville komme til å gjøre. Kanskje har jeg ett år igjen, kanskje ti. Selvfølgelig vil det koste penger, men det går bare ikke an. Jeg ser meg selv gå på sosialkontoret. Etter hva jeg har hørt av de jeg kjenner som har vært der, er behandlingen nedlatende. Du føler du blir sett ned på. Jeg kommer til å bli så sint. Hadde jeg ikke gjort noe her i livet, ikke betalt skatt eller lurt unna, så kunne jeg forstått det. Men jeg forstår ikke, får det ikke til å rime. Jeg har ikke ligget samfunnet til byrde på noen måte. Og så skal jeg få dette. Det synes jeg ikke går an. Jeg synes ikke det. De tråkker på mennesker. Fru Toril Noen har kommet og stjålet hjemmet mitt Familien min har bodd i denne leiligheten siden gården var ny, i Jeg er tredje generasjon som bebor denne leiligheten. Fordi jeg er eldst i familien, er denne leiligheten hjemme også for søsken, barn og barnebarn, slik det var det da besteforeldrene og foreldrene mine bodde her. Livet på Skillebekk og Ruseløkka var annerledes dengang fra nå. Så mange flere mennesker overalt. Barn, voksne og gamle. Bestemoren min var kjent for å være gavmild. Det gikk en maur-sti av skjærslipere, fillepellere, boms, fine fruer, hushjelper og nabobarn til denne leiligheten. Barna kom for å få vafler og pannekaker, de fine fruene og hushjelpene kom for å spise seg mette av et langstrakt lunsjbord. Så var det noen som kom for å låne badet. Folk kom på døra og fikk klær, penger, mat og en pils på baklomma. I alle år har det vært slik at naboene her har kjent hverandre. Nå later det til at gården er på konstant flyttefot. Så snart du begynner å kjenne fjeset på de nye naboene, er de flyttet, og nye er kommet inn. I 1983 ble gården seksjonert og vi fikk tilbud om å kjøpe leiligheten. Foreldrene mine turte ikke kr var mye penger, selv om det var en rimelig pris. I 1992 kom neste tilbud om kjøp. Vi sa oss interesserte i å kjøpe, men ikke til den prisen eieren, Kredittkassen, forlangte; 1,3 mill. Vi fulgte ikke opp saken godt nok, men ventet fortsatt på et svar fra Kredittkassen da vi fikk et brev fra banken om at leiligheten var solgt til en investor. I brevet fra banken sto det at eierskiftet ikke ville bety noen endring i leieforholdet vårt. Det har vist seg å være en sannhet med tildels store modifikasjoner. Eierskiftet betydde at vi mistet rettigheter, f.eks. til å bytte leiligheten og til å kjøpe. Men det viktigste var at den nye eieren ønsket hjemmet vårt til bruk for seg selv og sin nære familie. Sameiet består av tre gårder. Investoren hadde kjøpt de 29 seksjonene som ikke var blitt selveierleiligheter. Naboene som hadde kjøpt, kunne fortelle at samboeren til den nye eieren jobbet i Kredittkassens eiendomsavdeling. Etter eierseksjonsloven har en bare lov til å eie to seksjoner. Den nye eieren eide altså 29. Det viste seg senere at prisen han betalte for alle disse leilighetene samlet var 4,5 millioner kroner. Mens prisen for oss var på over en million, hadde han kjøpt hjemmet vårt for noen hundre tusen. Jeg gikk til Stortinget og snakket med Arne Haukvik som hadde kjent Bestefar. Han fulgte meg de teppebelagte korridorene opp til stortingsmann Restad, som på det tidspunktet var leder av finanskomiteen. Jeg hadde med et to siders brev som jeg ga til de to og som beskrev situasjonen. Restad sørget for å få utredet saken. Jeg har kopier av korrespondanse mellom ham og Kredittilsynet, Kredittkassen, Kommunaldepartementet og Finansdepartementet. Konklusjonene er at både kjøper og 18

19 selger brøt loven da de 29 seksjonene skiftet eier. Samtidig finnes det ingen sanksjoner mot lovbrudd som dette. Og vi som leietakere er definert som å være uten rettslig interesse i denne saken. Da saken var utredet, sa Restad til meg at overfor lovbrudd som dette står det offentlige maktesløse. I rettferdighetens navn må det sies at husverten vår antakelig ikke er av de verste husverter i Oslo. Og han har inntil nå hatt liten fortjeneste av å leie ut til oss fordi leien har vært regulert. Men han puster oss stadig i nakken. For halvannet år siden satte han inn nye vinduer i leiligheten her, men ikke i de andre leilighetene han eier. Dette skjedde i november-desember, og det ble en kald og støvete opplevelse. Etter det kunne han etter loven legge på husleia med over 1000 kroner i måneden. Pusser han opp badet, som vi ikke kan nekte, kan han legge på så mye at vi må betale tilnærmet markedsleie. Oppjusteringen etter opphevelsen av husleiereguleringsloven går tydeligvis for seint for ham. Nesten årvisst har jeg måttet skrive brev til Husleienemnda for å få korrigert leieprisen fordi han har forlangt høyere leie enn det han har lov til. Vi er tre gamle naboer som har kjempet disse kampene. De to andre er godt over 80-år. Mine egne kvaler er én ting. Verre er det å se hva situasjonen gjør med de som er gamle. I vinter ble en av dem sengeliggende i flere uker fordi det ble så mye tull i forbindelse med husleieforhøyelsen. Vi fikk krav om etterbetaling på rundt kroner hver, noe som viste seg å være feil. Den andre naboen ble også merkbart dårligere av dette. Hittil har vi søkt hjelp hos Husleienemnda og Leieboerforeningen og fått det. Husleienemndas tjenester er gratis, mens vi må betale for juristbistand i Leieboerforeningen som går ut over den tida vi får gratis ved å være medlemmer. Det er blitt noen tusener på oss gjennom årene. Da den nye eieren overtok, formidlet han via en nabo som er bekjent av ham at han hadde til hensikt å kaste oss ut. Vi tilbød å kjøpe, men fikk til svar at eieren ikke ville selge leiligheten til oss. I stedet tilbød han en mindre leilighet i etasjen under til en pen pris som han sa, rundt kroner. Alternativt tilbød han å betale opp til kroner dersom vi flyttet. I denne perioden søkte vi hjelp hos advokater. Det var dyrt og ga små resultater. Men advokathjelpen ga håp om at vi kunne få ro. Det hjalp på nattesøvnen. Jeg har sluttet med å søke hjelp hos advokater, med unntak av de som jobber i Leieboerforeningen. Og jeg har sluttet å telle våkenetter. I dag betaler jeg kr. i måneden i husleie. Det er vel ca. halvparten av markedsprisen for en leilighet på denne størrelsen, 98 m2, på Oslo vest. Men leien tar nesten halvparten av det jeg tjener i måneden. Og inntekten er for høy til at jeg kan søke om bostøtte. En foreløpig løsning for å kunne bli boende må bli at jeg forsøker å leie ut deler av leiligheten. Loven sier at utleie må godkjennes av huseier. Jeg har spurt om slik tillatelse tidligere. Da har jeg fått påminnelse fra huseiers advokat om at huseier ønsker å overta leiligheten for seg selv og sin nærmeste familie. Så har jeg ikke turt å leie ut. Denne gangen må jeg være modigere, for jeg har ikke annet valg. Men da svarer han vel med å tvinge igjennom en modernisering av badet. Jeg forstår huseier godt. Jeg ville bodd her jeg også, om jeg hadde eiet denne leiligheten. Jeg slutter aldri å se den vide himmelen og utsynet fra vinduene og terrassen. Det gjør ikke noe å bo aleine når du bor på kjent sted. Da opplever du ikke ensomhet. For tre år siden var jeg så syk at jeg trodde jeg skulle dø. Da hadde jeg dem rundt meg alle sammen; foreldre og besteforeldre. Tror det var de som fikk liv i meg etter en altfor dyp søvn som varte i nesten to døgn. Hva jeg skal gjøre når leia blir på 9, 10, eller enda høyere? Vet ikke. Jeg kjenner meg lammet. Og fortvilet. Situasjonen tar på helsa. I perioder er tilværelsen dominert av det som er blitt til boligproblemet mitt. Flere ganger har det kommet krav om etterbetalinger utenom husleia. En gang krevde han flere tusen kroner for vannavgift, for å nevne ett eksempel. Jeg opplever dette som overgrep. Jeg går liksom i oppløsning av det og mister grepet på hverdagen. Jeg blir dårlig av det. Det var den eldste og kjæreste naboen min som satte navnet på det jeg føler. Hun er 87 år, har bodd i gården i over 60 år og har kjent familien min like lenge. Noen har kommet og stjålet hjemmet, sa hun. Det er sånn det er: Noen har kommet og stjålet hjemmet mitt. Og det som verre er: Myndighetene har gitt tyvene medhold, mens jeg er rettsløs. Og snart hjemløs. De tre siste brevene fra utredning av ulovlig kjøp/salg av leiligheter: se vedlegg 3. 19

20 Leietakere i obligasjonsleiligheter Herr Johan og herr Kåre Herr Johan og herr Kåre er naboer i en gård fra 1890-årene på Ruseløkka. Da de flyttet inn 1970-årene, kjøpte hver av dem en obligasjon pålydende kroner med tilknyttet leiekontrakt. Obligasjonen er ikke rentebærende. Under statsråd Retterdal, på -80-tallet, ble det gitt adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. Leietakerne kunne kjøpe leiligheten de bodde i eller utleier kunne innløse obligasjonene og enten selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Etter den tid ble gården seksjonert. I dag er alle leilighetene i gården, med unntak av 7, selveierleiligheter. Det er en advokat som eier de 7 seksjonene, hvor herr Johan og herr Kåre bor i hver sin obligasjoneleilighet. I Innst.S.nr.229( ) Innstilling fra kommunalkomiteen om boligpolitikken, omtales obligasjonsleiligheter slik: Komiteen viser til at obligasjonskontrakter er en ordning der leietakerne har delfinansiert tomte- og byggekostnadene, oftest rentefritt, mot en tidsbegrenset eller evigvarende leiekontrakt avhengig av om huseieren på et tidspunkt har rett til å innfri obligasjonen eller ikke. Komiteen viser til at leietakerne har rett til å overdra kontrakten. Det finnes eksempler på at leieretter har vært omsatt for mer enn 80 ganger pålydende. Komiteen er bekymret for at mangelfull informasjon til kjøperne fra meglerne og huseier samt bankers velvillige finansiering er vesentlige forklaringsfaktorer for en urealistisk prisfastsetting av en svært spesiell og uvanlig boligtype. Komiteen viser til at husleieloven i 1999 ble endret slik at en ikke tillater opprettelse av nye obligasjonskontrakter. Overgangsreglene bidrar samtidig til en kompliserende forståelse av lovforankringen. Størst usikkerhet finnes rundt reglene for prisfastsettelse med tilpasning til gjengs leie i 1999-loven, men det er også uenigheter om hvilke lov som styrer fremleierettigheter m.m. Komiteen ber på denne bakgrunn om at Regjeringen legger fram en sak for Stortinget der dagens system med obligasjonskontrakter vurderes avviklet. (Kap.4: Boligmarkedene, s.10) I januar 2005 mottok Johan og Kåre brev fra utleier med oppsigelse. Oppsigelsen var begrunnet med at de hadde betalt for lite i husleie og at det derfor forelå et mislighold av leiekontrakten. Nedenfor gjengis samtaler med de to leietakerne. Herr Johan Noen ganger har jeg ikke lyst til å leve mer Under statsråd Retterdal tror jeg det var en slags overgang til det som senere kom: seksjonering. Advokaten som eide hele gården her kunne innfri en del av obligasjonene. Det betydde i praksis at han kunne selge de samme enhetene en gang til. Han kunne tjene 2 til 3 ganger på samme boenhet. Ved seksjoneringen som kom senere enten kjøpte folk eller de lot eieren innløse obligasjonen. Alt dette var ikke forbudt, men det skapte mye problemer. Jeg fikk tilbud om å kjøpe, enten under ordningen til Retterdal eller ved seksjoneringen eller begge gangene. Jeg husker ikke. Det var jo til en lav pris i forhold til hva prisene er nå, men jeg hadde såpass lav inntekt at jeg måtte fortsette som leietaker. Hovedobligasjonen ble slettet av banken uten at det ble tatt hensyn til partsobligasjonene. Dette oppdaget jeg ved en tilfeldighet. Jeg brukte mye tid og energi på å få gjenopprettet partsobligasjonen. Det var en engangsforeteelse. Det tok lang tid før ny partsobligasjon ble gjenopprettet, og det ble mye papir. Jeg har dokumentasjon på alt. 20