Der hvor roser aldri dør

Transkript

1 Gunnar Staalesen Der hvor roser aldri dør Kriminalroman

2 Gyldendal Norsk Forlag AS Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 50 g Bulky 2,4 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Augon Johnsen ISBN Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se

3 1 Det er dager da du knapt nok er til stede i ditt eget liv, og dette var en av disse. Selv satt jeg halvfull og småslumret bak skrivebordet mitt da jeg hørte et skudd fra den andre siden av Vågen. Ikke lenge etterpå hørte jeg sirenene fra de første politibilene, men det var ingen grunn til å anta at dette var noe jeg noen gang kom til å få noe med å gjøre. Da jeg endelig kom meg på bena og bort til vinduet, var det hele over. Det meste fant jeg ut ved å følge med i avisene i dagene som fulgte. Resten fikk jeg vite etter hvert. I ettertid ble de aldri kalt noe annet enn grilldressranerne. Det var bare to kunder i den eksklusive urmakerforretningen på Bryggen da døren gikk opp med et smell klokken fredag 7. desember 2001 og tre tungt bevæpnede personer med finlandshetter over hodene og kledd i det som på folkemunne ble kalt grilldresser, stormet inn i lokalene. De to kundene, en eldre og en yngre kvinne, trakk seg tett sammen i et hjørne av rommet. I tillegg til kundene var det to kvinnelige ekspeditører i butikken. Den mannlige innehaveren oppholdt seg i arbeidsrommet bak butikklokalet. Han fikk knapt nok tid til å heve blikket før den ene raneren stod i døråpningen, rettet en avskåret 5

4 hagle mot ham og sa på et slags engelsk: «Ikke rør deg! Den første som trykker på en alarmknapp, blir skutt!» Den ene av de to ranerne i butikklokalet stilte seg opp ved døren med en automatpistol ned langs låret og blikket ut mot fortauet og gaten utenfor. Den andre åpnet en stor bag, gav den til ekspeditøren foran utstillingsmontrene og rettet en pistol mot henne. Også han snakket engelsk. «Fyll opp!» Ekspeditøren protesterte: «De er låst!» «Så lås opp da!» «Men da må jeg hente» Hun gjorde tegn mot disken. «Så få opp farten!» Hun kastet et blikk på den andre ekspeditøren, som bare nikket svakt tilbake. Så åpnet hun en skuff i disken, hentet frem en nøkkelhank og gikk deretter tilbake til montrene igjen. Raneren foran henne så mot døren. «Alt i orden?» Raneren der nikket taust. Fra kontordøren gav tredjemann samme beskjed: «Få opp farten!» Urmakeren selv utbrøt: «Dere aner ikke hva dere gjør. Alle våre varer er internasjonalt registrert. De dyreste er uomsettelige.» «Hold kjeft!» Raneren pekte mot en safedør i veggen. «Du åpner den.» «Jeg har ikke» Raneren gikk noen raske skritt frem og rettet haglen mot hodet hans. «Du åpner! Hvis ikke» Svettedråpene piplet frem i pannen på urmakeren. «Ja, ja Ikke» Han svingte kontorstolen rundt og trillet mot safen. «Jeg må bare Koden.» Han satte fingeren mot pannen for å vise hvor hardt han memorerte. 6

5 «Den kan du! Ikke få meg til å le.» «Ja, men når jeg blir nervøs» «Du får enda mer grunn til å bli nervøs, om du ikke» Raneren hyttet mot safedøren med våpenet, og innehaveren strakte høyrehånden frem og begynte med skjelvende fingre å stille inn koden på låshjulet. Inne i lokalet hadde den eldste av de to ekspeditørene åpnet døren til en av montrene. Hun tok ut urene, ett for ett, og la dem forsiktig oppi den åpne bagen, så langsomt at raneren skjøv henne utålmodig til siden og begynte å skyfle ur av alle priskategorier ned i bagen selv, mens han kommanderte: «Åpn opp de andre skapene! Og du» Han så på ekspeditøren ved disken. «Alle skuffene! Også de nederste.» Inne på bakværelset var safen åpnet. Raneren skjøv urmakeren brutalt til siden og tømte innholdet utover arbeidsbordet. Papirer og dokumenter slengte han på gulvet. Med en triumferende bevegelse holdt han en eske med åtte diamantsmykkede ur opp i luften. Innehaveren så på ham med fortvilelse i blikket. Raneren stakk esken ned i en skulderveske. Så grep han en seddelbunke som hadde ligget innerst i safen og lot den følge etter. «Svarte penger, hva?» «Kontantreserve,» mumlet urmakeren surt. Raneren rygget mot døren og kikket ut i butikken. «Alt under kontroll?» Raneren ved ytterdøren nikket. Den andre var opptatt med å tømme skuffene i disken. «Bare et øyeblikk.» Raneren som hadde vært i bakrommet svingte den avskårne haglen fra urmakeren til de to kundene for til slutt å la den peke mot den eldste av de to ekspeditørene. «Ingen av dere rører på dere. Den første som slår 7

6 alarm, blir skutt.» Ennå stod han i døren med utsikt mot bakrommet. «Ferdig?» sa han til raneren bak disken. «Vi har det nå.» «Godt.» Raneren ved ytterdøren la hånden på dørhåndtaket og så avventende innover i rommet. Raneren ved bakrommet nikket, ytterdøren ble åpnet, og med våpnene ennå i beredskap hastet de ut av lokalet. Det var da det skjedde. Ingen av de fire kvinnene i lokalet så hva som gikk galt. Andre vitner, på fortauet og på kaiområdet på motsatt side av gaten, kunne bare formidle bruddstykker av det de mente å ha observert. En forbipasserende bilist mente at han hadde sett det hele, «i øyekroken,» som han senere uttrykte det. Idet ranerne stormet ut, må de ha kollidert med en mann på fortauet like utenfor. Mannen kom med et utrop, det ble helt stille et sekund eller to før ytterligere noen ord ble utvekslet, så lød et skudd, mannen ble slengt bakover og falt om på fortauet mens blodet sprutet fra brystet hans, like ved hjertet. De tre ranerne krysset gaten i høyt tempo, løp tvers over bryggeområdet, kastet veskene ned i en liten hvit plastbåt som lå ved kaikanten og ventet på dem, det lød et høyt motorbrøl, og med skumsprøyten sprutende om baugen satte den vesle båten kurs utover Vågen, der øyenvitner kort etterpå så den forsvinne rundt pynten på Nordneshalvøyen. Inne i butikken kom innehaveren i døren til bakrommet. Med hengende skuldre sa han: «Jeg har slått alarm.» Den yngste av de to kundene var den neste som sa noe. 8

7 «Han ved døren Jeg er temmelig sikker. Det var en kvinne.» Fem minutter etterpå var de første politifolkene på plass, med beskjed om at det var slått full alarm over politiradioen i hele distriktet. Saken skulle vise seg å bli et mysterium. Selv fulgte jeg den bare sporadisk gjennom aviser, radio og tv, den første tiden som toppnyhet, senere forvist lenger og lenger bak i avisene. Lokalt beholdt den fokus noe lenger enn i riksmedia, men til slutt havnet den også her i det halvmørket der de fleste uoppklarte forbrytelser ender, til noe nytt dukker opp og de blir aktualisert igjen. Det største mysteriet knyttet seg til ranernes forsvinningsnummer. Etter at båten i høy hastighet hadde passert Nordnespynten, var det ingen som hadde sett den. En kald og rufsete dag i desember var det ikke mange som var ute og spaserte i Nordnesparken på denne tiden av døgnet, og ingen vitner meldte seg, hverken derfra eller fra andre steder langs Puddefjorden. Det så bokstavelig talt ut som om de var blitt borte i løse luften. Politiet søkte langs alle kaiene fra Georgernes Verft og innover, forbi Nøstet, Dokken og Møhlenpris helt inn til Solheimsviken og derfra utover til Lyreneset på Laksevåg uten å finne noe å feste seg ved. Listen over stjålne småbåter i regionen ble gjennomgått i detalj. De som etter hvert dukket opp, ble strøket av listen, men så sent som i mars, tre måneder etter ranet, var det fremdeles flere som ennå ikke var funnet. Det samme gjaldt oversikten over stjålne biler. Hovedteorien var at ranerne hadde lagt til land et eller annet sted på Nordnes eller Laksevåg, flyttet ransutbyttet over i en bil og kjørt videre derfra. Ved slike anledninger ble det ofte brukt en stjålet bil, som 9

8 så ble antent etter at ranerne hadde skiftet over til egne biler. Men det var ingen registrerte bilbranner i perioden, hverken 7. desember eller i dagene som fulgte. Det som gjorde saken ekstra alvorlig var drapet. Navnet på den døde ble frigitt etter et par dager. Nils Bringeland var på min alder, niogfemti år gammel, drev et lite firma lenger ute på Bryggen og var etter alt å dømme en tilfeldig forbipasserende. Han etterlot seg en samboer og tre barn, to av dem fra et tidligere ekteskap. Saken fikk bred mediedekning, både lokalt og nasjonalt, de første dagene etter ranet. Innehaveren, Bernhard Schmidt, ble intervjuet flere steder. Han fortalte at firmaet hadde drevet i de samme lokalene gjennom tre generasjoner, etter at hans bestefar, Wilhelm Schmidt, opprettet det da lokalene var nye, i Selv hadde han overtatt det etter sin egen far i Mindre tyverier fra butikken hadde forekommet, og i 1973 hadde det vært et forsøk på innbrudd fra bakgården, men dette var første gang i firmaets historie at de hadde opplevd noe så dramatisk som et ran. Hvor stort ransutbyttet hadde vært, ville han ikke uttale seg om til pressen, men fra andre hold ble det spekulert i et beløp mellom fem hundre tusen og en million norske kroner, kanskje enda mer. Hverken politiet eller firmaets forsikringsselskap ønsket å kommentere denne siden av saken. Også de to kvinnelige ekspeditørene ble intervjuet, riktignok anonymt, uten at de hadde noe viktig å meddele, bortsett fra hvor sjokkerende opplevelsen hadde vært. Den yngste av de to kundene, Liv Grethe Heggvoll, stod frem med fullt navn. Hun og hennes mor hadde vært innom butikken for å se etter en gave til en femtiårsdag, og de var like sjokkerte som de butikkansatte over det 10

9 de hadde opplevd. På direkte spørsmål fra journalistene om hun hadde lagt merke til noe spesielt ved ranerne, sa hun at de hadde snakket engelsk med noe hun oppfattet som norsk eller kanskje østeuropeisk aksent. Dessuten, la hun til, er jeg sikker på at den ene av dem var en kvinne. Disse opplysningene ble senere tatt opp med politiet. På spørsmål om det var mistanke om at det var en omreisende profesjonell ransgruppe som hadde vært på ferde, svarte politiet at det var det ennå for tidlig å svare på, men de holdt muligheten åpen. Hvorvidt den ene av ranerne kunne ha vært en kvinne, hadde de ingen kommentarer til. Det påfallende antrekket de såkalte grilldressene ble kommentert i flere aviser. Grilldressene var i samme farge og mønster, mørkegrønne med hvite striper langs ermene. Bildet av en tilsvarende modell stod på trykk overalt, uten at politiet ville kommentere om de hadde fått noen tilbakemeldinger om det. Etter hvert som etterforskningen ble stående i stampe, ble det stadig mindre å lese om saken. Selv hadde jeg ingen grunn til å tenke på den. Jeg hadde mine egne demoner som jeg kjempet en så godt som daglig kamp med på den tiden. Jeg var ute på mitt livs lengste og mørkeste maraton, og ennå var det langt igjen til mål.