Islamismen en politisk ideologi

Transkript

1 Atle Sævareid Islamismen en politisk ideologi Det er ikke uvanlig å høre folk bruke begrepene islam og islamisme om hverandre, som om de to begrepene betyr det samme. I virkeligheten handler de om to helt forskjellige ting og likevel er det kanskje en nær sammenheng, men her er muslimene uenige. Forvirrende? Kanskje, men la oss se på saken: Islam er ganske enkelt betegnelsen på den religionen som profeten Muhammad etablerte eller, som muslimene gjerne ser det: re-etablerte, ettersom de mener islam var den opprinnelige religionen. Islamisme, derimot, er betegnelsen på en politisk ideologi som har vokst frem siden tidlig på 1900-tallet, og som har fått betydelig innflytelse innenfor deler av den muslimske verden.. Det handler om hvordan samfunnet bør styres. Kjernepunktet i denne ideologien er at samfunnet skal styres på grunnlag av sharia, eller i litt mer moderat form: på grunnlag av islamske verdier. Slik uttrykkes dette i artikkel 1 i Hamas 1 grunnlagsdokument fra 1988: "Den islamske motstandsbevegelsen: Bevegelsens program er islam. Fra islam henter den sine ideer, måte å tenke på og forståelsen av universet, livet og mennesket. Den henvender seg til islam for å finne avgjørelser for all atferd og er inspirert av islam som veileder i alle skritt." Islamismen har blitt en viktig politisk kraft i store deler av den muslimske verden de siste 80 årene. Islamistene kjemper for en samfunnsordning som langt ifra er selvsagt iblant muslimer. Faktisk er det få land i dag som tilnærmelsesvis har en islamistisk statsordning eller hvor herskerne ønsker å ha det. Saudi-Arabia og Iran er vel de som kommer nærmest. Derimot er det vanlig i muslimske land at sharia-lover legges til grunn for religiøse domstoler som ikke minst tar seg av familierettslige saker, herunder også arveretten. Grovt sett dekker disse domstolene det samme rettsområdet som de kirkelige domstolene i norsk middelalder. For øvrig finnes det et offentlig rettsapparat som drives etter allmenne rettsprinsipper. 1 Hamas er den islamistiske bevegelsen som vant det siste palestinske valget, og som nå har makten i Gaza, etter å ha bekjempet det mer sekulære partiet PLO (som i sin tid var ledet av Yassir Arafat), som fremdeles behersker Vestbredden. Hamas består av flere fløyer som er mer eller mindre radikale eller moderate. Norge er et av få land som har anerkjent valget som førte Hamas til makten. Mange stater nekter å anerkjenne Hamas-styret fordi Hamas i utgangspunktet er en kamporganisasjon som bekjemper Israel ut fra det syn at Israel ikke skal eksistere som egen stat. Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 1

2 Sharia Før vi går videre, må vi da ha klart for oss hva sharia er: Sharia er betegnelsen på islams hellige lov, altså den fullkomne morallov som er skapt av Allah. Islam er en svært mangfoldig religiøs bevegelse, og ofte preget av ulike etniske tradisjoner. Men går vi til det teologisk bevisste normative islam, vil man si at kjernepunktet i det å leve som muslim er å innrette sitt liv etter denne hellige loven. En muslim er pr. definisjon et menneske som underordner seg under Allah, og rent praktisk skjer det altså da ved å følge sharia i ett og alt. Men for å kunne etterleve sharia, må man selvsagt kjenne til hva sharia sier. Så hvor finner vi den? Svaret er for det første at sharia kommer til uttrykk i hele Koranen. Det er altså ikke slik at sharia er gitt menneskene som en ferdigformulert lovtekst som man bare kan slå opp i. Man må lese hele Koranen i sammenheng og tolke hvert enkelt vers for så å systematisere det hele. Dette er en hovedoppgave for islams rettslærde teologer. Men for det andre kommer sharia også til uttrykk i de store Hadith-samlingene, bokverk som ble satt sammen i de første århundrene etter at Muhammad levde. De inneholder i hovedsak en rekke fortellinger om Muhammads liv og livsførsel, hva han gjorde og hva han sa, hva han forbød, påbød og tillot. Dessuten inneholder Hadithene fortellinger om Muhammads nærmeste krets, bl.a. de første kalifene. Poenget med disse fortellingene er overbevisningen om at Muhammad, selv om han ikke på noen måte var guddommelig, førte et forbilledlig liv: Gjennom sin livsførsel, sine utsagn og sine avgjørelser demonstrerte han sharia i praksis. Som god muslim skal man altså leve med Muhammad som modell. Typisk nok er en Hadith-fortelling bygget opp i tre ledd: Først en redegjørelse for tradisjonsrekken, slik at historiens autentisitet kan bekreftes, deretter selve fortellingen, og til slutt en oppsummering av hva vi kan lære av dette. Hadithene er dessuten nyttige for å forstå selve Koranen. Mange utsagn i Koranen er nemlig vanskelige å forstå hvis man ikke kjenner til den historiske sammenhengen de hører til i, og denne informasjonen kan ofte Hadithene gi. På denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå at de islamske rettslærde, i tillegg til å tolke Koranen, også må studere Hadithene og se på sammenhengen mellom de to. Men de har enda en oppgave kanskje den vanskeligste: De må finne ut hvordan sharia, som altså finnes i Koranen og Hadithene, skal anvendes i ulike samfunn og kulturer. Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 2

3 Muhammad levde jo hele sitt liv i en førindustriell beduinkultur, og fikk Koranen som åpenbaring i tilknytning til denne kulturen. I første omgang gir da Koranen og Hadithene veiledning i hvordan man skal leve i en slik kultur. Problemet er bare at de færreste mennesker, særlig i vår tid, lever i en beduinkultur. I vårt daglige liv står vi overfor en rekke situasjoner som var totalt ukjente for Muhammad, og må treffe avgjørelser i saker som slett ikke er omtalt verken i Koranen eller Hadithene. Problemet blir ikke enklere av at islamsk rettstenkning har et kasuistisk preg: Til hver enkelt situasjon man kan havne i, svarer en handlingsregel, og det gjelder altså å identifisere alle situasjonene og de tilhørende reglene. Sharia forutsettes å være en fullkommen og uforanderlig, guddommelig lov. Men anvendelsen av sharia inn i konkrete samfunn krever altså stadig gjennomtenkning og aktualisering. Denne vanskelige oppgaven kalles gjerne for fiqh i islamsk rettsvitenskap. Vi kan godt bruke uttrykket nytolkning om dette arbeidet, hvis vi holder klart for oss at dette ikke dreier seg om å endre sharia i seg selv, men om å erstatte utdaterte aktualiseringer med nye, som svarer til en ny sosial situasjon. Fortsatt arbeider man gjerne innenfor en kasuistisk modell: De rettslærde får seg forelagt en praktisk valgsituasjon, med spørsmål om hvordan man kan handle i samsvar med sharia i dette tilfellet. De rettslære drøfter så saken i lys av Koranen, Hadithene og tidligere rettspraksis. Ikke minst ser de på om det finnes noen beslektede situasjoner omtalt i tradisjonen som kan trekkes inn i vurderingen (det såkalte analogiprinsippet ): Kan vi bruke handlingsprinsippet fra den gang i denne nye situasjonen? Til slutt kan vurderingen munne ut i en juridisk betenkning, altså en uttalelse om at det og det handlingsalternativet samsvarer med prinsippene i sharia. En slik rådgivende rettsavgjørelse kalles for en fatwa. I vår tid produseres slike fatwaer i stort antall; muslimer kan spørre og få svar på mail, og representative svar distribueres gjerne på islamske nettsteder, nasjonale eller internasjonale. Etterlevelsen av sharia kan i prinsippet fremmes på flere måter. For det første ved at de troende i sitt daglige liv forsøker å leve etter Allahs lov, veiledet av de rettslærde. Altså frivillig underkastelse under loven, i ærefrykt for Lovgiveren. I et samfunn som er sterkt preget av islam, vil det selvsagt også kunne oppstå et sosialt press i retning av å overholde bestemmelsene. Men for det andre kan etterlevelsen fremmes gjennom et juridisk apparat, med til dels strenge straffer for dem som blir kjent skyldige i brudd på sharia. Slike shariadomstoler er vanlige i tradisjonelt muslimske land, men som nevnt tar disse domstolene seg normalt bare av et begrenset felt, i hovedsak familierett og brudd på religiøse bestemmelser. I områder hvor den allmenne rettshåndhevelsen er svak, kan shariadomstolene ha et noe bredere virkefelt. Men normalt kan de langt fra gå inn i spørsmål som gjelder Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 3

4 politikk og samfunnsstyre, og nettopp dette vil en del muslimer oppleve som et problem. Sharia skal jo gjelde hele samfunnet, og da kan det virke bakvendt at de største avgjørelsene i samfunnet ikke formelt er underlagt sharia. Akkurat dette er mange islamisters poeng, og her utfordrer de den etablerte rettstradisjonen. Som en kan vente, har det vist seg vanskelig å oppnå full enighet om alle spørsmål som fiqh arbeider med. Allerede tidlig i islams historie dannet det seg ulike tolkningstradisjoner, såkalte lovskoler, med utgangspunkt i profilerte rettslærdes arbeid, og disse fikk ulik geografisk tilknytning. I vår tid har islam møtt utfordringen ved å være en minoritetsreligion i et moderne, sekulært samfunn, og dette har selvsagt reist nye spørsmål om relevant aktualisering av sharia. I de sekulære samfunnene har det heller ikke vært mulig å etablere shariadomstoler med formell, juridisk kompetanse overfor storsamfunnet. Ingen muslim, for eksempel i Norge, har juridisk rett til å kreve at landets myndigheter skal rette seg etter en dom avsagt i en shariadomstol, En annen utfordring som har dukket opp i moderne tid, både i sekulære og i tradisjonelt muslimske land, henger sammen med det økende utdanningsnivået blant muslimer. Med utdannelse kan det følge både vidsyn og intellektuell selvbevissthet, og dette fører med seg at ikke alle muslimer lenger er innstilt på uten videre å rette seg etter de religiøse autoritetene. Med vår tids informasjonsutveksling er det dessuten lettere enn før å se at de religiøse autoritetene iblant gir sprikende råd, og at det derfor faktisk er mulig å sette spørsmålstegn ved deres tolkninger og anbefalinger. Hva gjør en opplyst muslim da? Jo, setter seg inn i de ulike syn på sakene, leser Koranen selv og vurderer tradisjonen i nytt lys. Et typisk eksempel er den kanadiske, feministiske muslimen Irshad Manji, som insisterer på alle muslimers rett til å drive med ijtihad, dvs. intellektuell og utprøvende nytolkning av Koranen og tradisjonen. 2 Innenfor sunni-islam har det vært vanlig å hevde at itjihad bare hørte den første muslimske pionertiden til, men nå hevdes det fra mange hold at verden er så ny og annerledes at ijtihad i høy grad behøves. Svaret fra etablerte autoriteter er gjerne å minne om hvilken enormt krevende oppgave ijtihad er, og at det kreves inngående kjennskap til tradisjonen og tolkningsmetodene. Følgelig: Slike selvstendige tolkningsoppgaver kan kun utføres av usedvanlig kvalifiserte eksperter, så fromme, kloke og kunnskapsrike at det ligger langt utenfor vanlige muslimers 2 Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 4

5 nivå. Muslimer flest skal derfor nøye seg med å lytte til sine ledere. 3 Blant shia-muslimene er det tradisjon for at det religiøse lederskapet praktiserer itjihad. Også islamistbevegelsen, som ofte står i opposisjon til sine muslimske myndigheter og de teologer som støtter makthaverne, har bidratt til å gi legfolket økt myndighet, nettopp ved å få sine tilhengere til å sette seg inn i innholdet i Koranen. Vi kan altså se at det er en økende kamp om definisjonsmakten innenfor ulike grener av islam. Autoritære tradisjoner utfordres. Noen av utfordrerne er selv ganske autoritære, men slett ikke alle. Politisk islam Skal samfunnet styres ut fra sharia, er det naturlig å tenke at man må ha en statsordning som sikrer dette. Den moderne islamismens grunnlegger, egypteren Hasan al-banna ( ), sa det slik: Politisk makt er islams natur, for hvis Koranen gir en lov, forutsettes det også en stat som kan håndheve loven. 4 Men det holder selvsagt ikke at staten har makt til å håndheve sharia, dersom viljen eller kompetansen mangler. De muslimske landene hadde lenge hatt muslimske ledere, men problemet, slik islamistene så det, var at disse lederne ikke hadde styrt i samsvar med sharia. I denne sammenhengen kan vi forstå presiseringen til den pakistanske islamistpioneren Abu A la Mawdudi: «Det er en grunnleggende forskjell mellom en 'muslimsk stat' og en 'islamsk stat'. En muslimsk stat er en hvilken som helst stat som styres av muslimer. En islamsk stat, derimot, er en stat som styres i harmoni med islams forordninger...» (Mawdudi: Islamic Law and Constitution, s. 5) Mawdudi fremholdt at forutsetningen for at staten virkelig skulle kunne styres som en islamsk stat, var at ikke hvem som helst kunne sitte i politiske maktposisjoner. Det måtte stilles høye krav, både til personlige, moralske egenskaper og religiøst ståsted. 3 Et typisk eksempel finner vi i en grundig artikkel på den norske hjemmesiden til World Islamic Mission: 4 Både dette sitatet og mange av de følgende er hentet fra religionsforsker Kari Vogts bok Islams hus, Oslo 1993, paperback-utgaven fra 1995) Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 5

6 «Kompetanse er ikke bare kunnskaper og ferdigheter, men også fromhet og høy moral... Ikke-muslimer kan ha høye stillinger i samfunnet, men aldri stillinger som innebærer at de må ta politiske avgjørelser.» (Mawdudi: Islamic law and Constitutions, s. 264) Men hvordan skal en slik stat ordnes? Den algirske islamisten Ali Belhadj hadde følgende svar i 1990: «Vårt endelige mål er å innføre det islamske kalifatet over hele jorden. Dette kalifatet er det åndelige sentrum for alle muslimer. Dette må skje etappevis... Vi begynner med å grunnlegge en islamsk stat i Algerie. Deretter skal vi samarbeide med våre brødre i alle muslimske land inntil kalifatet er opprettet.» Drømmen om det gjenopprettede kalifatet har nok vært viktig for mange islamister. Men hovedpoenget er ikke å oppnå akkurat den statsformen, men i alle fall å få til et styresett som sikrer at den politiske makt er underlagt den religiøse. Som den sudanske islamistlederen Hasan al-turabi sa det på 80-tallet: «Hvilken form den utøvende makt enn måtte få, så er den politiske leder til enhver tid underkastet loven (shari'a) og fellesskapets enighet (ijma), slik shari'a lærer.» (Hasan al-turabi: The Islamic State, s. 248) Når det her er tale om fellesskapets enighet, så siktes det ikke til alminnelig demokratisk enighet blant folk flest, men enighet blant de islamske rettslærde. De politiske ledere må altså være underlagt styringen til de religiøse lederne. Omtrent slik er ordningen i Iran i dag: Politikerne er under kontant kontroll av det mektige Vokterrådet, som nettopp består av de fremste religiøse lederne i landet. Vokterrådet sørger for at ingen vedtak i den iranske nasjonalforsamlingen blir godkjent, dersom de anses for å være i strid med sharia. Dessuten kontrollerer rådet valgene, for å sile vekk kandidater som kan mistenkes for å ikke være islamistiske nok. Egentlig kan ikke nasjonalforsamlingen vedta lover i det hele tatt, ettersom Allah er den eneste lovgiver, den kan bare vedta egnede måter å praktisere sharia på. Situasjonen i Iran er likevel litt annerledes enn den vil kunne bli i de fleste andre muslimske land, ettersom Iran er et shia-muslimsk samfunn hvor de fremste religiøse lederne ikke bare er rettslærde, men som nevnt også har en eksklusiv rett til ijtihad, altså til å fremme personlige tolkninger av islam, også på det politiske området. Dette fordi de på en særlig måte står i en åndelig forbindelse med, og mottar veiledning fra, den skjulte imam. Dermed tilskrives de religiøse lederne innen shia-islam en helt annen grad av autoritet enn sunni-lederne. Det var også denne religiøse eliten som gikk i spissen for den folkelige mobiliseringen som førte til den islamske revolusjonen i Iran i Det er vanskelig å tenke seg at religiøse ledere innen Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 6

7 sunni-islam skal kunne oppnå den samme posisjonen, og dermed kunne oppnå den samme politiske kontrollen i en islamsk stat. Mange har kritisert islamismen for å ikke være demokratisk, ettersom folkevalgte politikere kontrolleres og begrenses av de religiøse lederne. Til dette svarer mange islamister at folkeviljen aldri kan være rettesnor for hvordan landet skal styres, for det vil jo krenke Allahs suverene posisjon som lovgiver. Demokrati i vestlig forstand avvises derfor som blasfemi. Likevel presenteres gjerne islamismen som mer demokratisk enn vestens liberale demokrati, ettersom sharia representerer folkets overbevisning. Alle mennesker er jo, etter muslimsk syn, skapt slik at sharia ligger i oss som vår dypeste og sterkeste overbevisning enten vi er oss det bevisst eller ikke. Å leve i samsvar med sharia er derfor å leve i pakt med vår natur, det vi egentlig ønsker. «... en islamsk styreform er i realiteten en form for representativt demokrati. Dette utsagnet krever imidlertid følgende presisering: For det første er en islamsk republikk i streng forstand ikke et direkte styre av og ved folket; det er et styre som hviler på shari'a. I sin grunnleggende betydning dreier det seg likevel om et folkestyre, nettopp fordi shari'a representerer folkets overbevisning og derfor også folkeviljen.» (Hasan al-turabi: The Islamic State, s. 244) Faktisk er vi her ikke så langt fra Rousseaus tanker om både folkets og de herskendes forpliktelse på allmennviljen. Jihadismen En vanlig misforståelse er at islamister er det samme som voldelige terrorister. Men det er fullt mulig å gå inn for et statsstyre bygget på sharia, uten å ville innføre dette styret med voldelige midler. Likevel er det ikke til å komme ifra at mange islamistgrupper har grepet til våpen for å virkeliggjøre sin politiske visjon, særlig de siste tiårene. Når det har blitt slik, må det, i alle fall delvis, forklares med at regimene i den muslimske verden ganske tidlig begynte å bekjempe islamistene. Islamismen fikk et viktig startpunkt i 1928, da den unge, egyptiske læreren Hasan al- Banna, sammen med en liten gruppe likesinnede, stiftet Muslimbrødrene på norsk også omtalt som Det muslimske brorskap. Utgangspunktet deres var ønsket om å gjøre noe med det de opplevde som de muslimske statenes ynkelige tilstand. I samfunnet rundt seg så de fattigdom, sosial urettferdighet og undertrykkelse. Årsakene lå dels i interne konflikter, dels i at den muslimske verden lenge hadde blitt overkjørt av vestlige imperialister, både politisk, Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 7

8 militært, økonomisk og kulturelt. Men et hovedproblem var et omfattende frafall fra islam, både blant folk flest og ikke minst blant deres ledere. Kontrasten til islams gullalder over 1000 år tidligere, da muslimene dominerte, både politisk og kulturelt, var slående. Muslimbrødrene startet opp med en slags fredelig indremisjon som tok sikte på å bygge opp samfunnet. De drev sosialt arbeid og engasjerte seg i å bygge opp småindustri, de drev med undervisning og de bygde moskeer. Ikke forbausende fikk de raskt stor folkelig oppslutning. Men dessuten markerte de et visst politisk engasjement, med en kritisk brodd mot landets myndigheter. Denne kritikken opplevde regimet som truende, særlig på grunn av Muslimbrødrenes store og økende popularitet. Når så regimet langt ifra lyktes i å løse de sosiale problemene, og den arabiske verden dessuten opplevde nye militære nederlag (særlig det mislykkede forsøket på å knuse den nye staten Israel), økte kritikken. For ikke å miste grepet på situasjonen, valgte det egyptiske regimet å slå Muslimbrødrene og andre kritikere brutalt ned. Hasan al-banna ble drept i Resultatet var at mange av kritikerne ble radikalisert og gikk til væpnet kamp mot regimet. Nye ledere, som Sayyid Qutb og Abd al- Salam al-faraj, stod frem og ble i sin tur henrettet, Qutb i 1966 og al-faraj i Qutbs lille bok Veimerker er blitt et viktig programskrift for radikale islamister. Her hevder Qutb at jihad er blitt nødvendig i vår tid: «... som et totalt opprør mot alle former for menneskeskapte institusjoner, en altomfattende revolusjon som berører hele kloden, en jakt på dem som har tilranet seg guddommelig makt og som styrer ved menneskeskapte lover. Dette betyr at menneskets herredømme skal knuses og erstattes av Guds herredømme.» Al-Faraj fulgte opp ved å hevde at jihad var islams 6. søyle, altså en religiøs plikt på linje med trosbekjennelsen, de daglige bønnene, pilegrimsreisen, fasten og velferdsbidraget. Hvis dette er riktig, skal altså enhver troende muslim, så å si til daglig, engasjere seg i jihad. Men hva er egentlig jihad? Jihad dreier seg om kamp for å forsvare islam, men kampen behøver ikke å være væpnet. Å fremme islam gjennom diskusjon og forkynnelse er vel så viktig, og det Muhammad selv omtalte som den store jihad, handler om å disiplinere sitt eget liv i samsvar med sharia. Typisk nok uttalte Muhammad dette etter et krigstokt som han da kalte den lille jihad. Når det gjelder den utadrettede jihad, er altså hovedprinsippet selvforsvar: Når islam blir angrepet, har muslimene rett til å forsvare seg om nødvendig med våpenmakt. Men hva da med jihadistenes angrep på sine egne, muslimske statsledere? Jo, slik de så det, hadde regimet avslørt seg som anti-islamsk, og følgelig var det både berettiget og nødvendig å gå til jihad mot regimet. Normalt skulle det være statsledernes oppgave å drive med jihad, Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 8

9 men når disse sviktet, måtte islamistene ta ansvaret. Drapet på Egypts president Sadat, som hadde inngått fredsavtale med Israel, ble en logisk konsekvens av dette synet. Det var etter dette drapet at al-faraj ble henrettet, og dette innledet en ny bølge av statlig jakt på islamister, hvilket førte til at de spredte seg og etablerte sin virksomhet i nye områder, bl.a. i Algerie. Selv om voldelig jihad som regel har blitt rettet mot muslimer som jihadistene har oppfattet som frafalne eller svikefulle, har også ikke-muslimer blitt angrepet. En rekke spektakulære terrorangrep har som kjent blitt gjennomført mot vestlige mål. Umiddelbart ser ikke disse angrepene ut som forsvar, som jo er betingelsen for at jihad er berettiget. Men slik al-qaida og lignende islamister ser det, er den islamske verden under konstant angrep fra vestlige korsfarere, både politisk, militært, økonomisk og kulturelt, og dette viser seg ikke minst ved at vesten samarbeider med muslimske ledere som bekjemper islamismen, og ved at vesten dessuten støtter Israels rett til å eksistere som stat. Følgelig, ettersom vesten som helhet kan betraktes som angriper, kan ethvert angrep på vestlige mål regnes som forsvar, og altså i samsvar med jihads regler. På samme måte begrunnes også de utallige terrorangrepene mot jødiske mål. Sett fra muslimsk synsvinkel innebærer voldelige jihadismen problemer som har fått mange rettslærde til å ta avstand fra den. Et av problemene er at selvmordsterrorismen nettopp innebærer selvmord som en nødvendig del av aksjonene. Og selvmord er strengt forbudt for muslimer. Et annet problem er at mange av terroraksjonene blant annet rammer vanlige, sivile muslimer som det neppe finnes grunn til å rette jihad mot. I tillegg er det mange muslimer som fortviler over det bildet av islam som jihadismen presenterer for verden. Islamismen en totalitær ideologi? Det er blitt hevdet at islamismen har klare fellestrekk med totalitære ideologier som fascismen, og det finnes virkelig en del grunner for å hevde dette, særlig når vi tar for oss de mer militante delene av islamist-bevegelsen. De to ideologiene har en beslektet bakgrunn: Begge oppstod i en politisk, sosial og kulturell krisesituasjon, og satte seg som mål å gjenreise samfunnet på grunnlag av fortidens tradisjonelle verdier, omplantet i en mer moderne virkelighet. Begge har også et visst revansjistisk preg: Reaksjon på opplevelse av nederlag overfor vestlige stormakter. Den norske livssynshumanisten og islamforskeren Lars Gule kan ha et poeng når han hevder at begge "kan sies å være reaksjoner på modernitetens meningstap og rolle- og verdipluralisme". Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 9

10 Både fascismen og islamismen er politiske ideologier: De står for et helhetssyn på hvordan samfunnet skal styres. Bevegelsens idealer skal innføres med politiske midler. Det samme kan sies om fascismens mer ondartede halvbror: nazismen. Begge er også totalitære ideologier som omfatter alle aspekter av livet og alle mennesker i samfunnet. Begge er dessuten antidemokratiske ("demokrati er blasfemi"), antiliberalistiske og antikommunistiske. Islamistene har, liksom fascistene og nazistene, et førerprinsipp: De religiøse lederne forutsettes å ha den overlegne innsikt i sharia, og deres avgjørelser kan derfor ikke overprøves. Som konsekvens av dette ønsker man en ensretting av samfunnet, med sharia som eneste rettskilde og norm, og med et styrings- og kontrollsystem som skal sikre at alle etterlever sharia. Omtrent som fascistene søkte å ensrette og kontrollere sitt samfunn. Blant fascistenes og nazistenes stormtropper fantes det, ved siden av den seiersheroiske forherligelsen av vold, en tydelig dødskultus: Bli en helt som ofrer ditt liv for din fører og ditt folk! Tilsvarende finner vi både voldsromanikk og dødskultus blant jihadistene, med den tydelige heltedyrkelsen av selvmordsterroristene, som gis hederstittelen martyrer. Men om det går an å argumentere for at islamismen er fascistoid, dvs. har fascistiske trekk, så kan man også peke på tilsvarende likhet med kommunismen. Også denne ideologien er totalitær og antidemokratisk, i alle fall i sin leninistiske versjon. Lenins demokratiske sentralisme åpnet for at kommunistpartiets ledelse, som forutsetningsvis hadde den overlegne politiske og revolusjonære innsikt, kunne ensrette samfunnet. Flere ledende islamister har faktisk bakgrunn som tidligere marxister. De har gått fra en sekulær, totalitær ideologi til en religiøst motivert totalitær ideologi. Hvem er islamister? Islamistene har klart å skape det inntrykk i vide kretser at de tar islam mer alvorlig enn andre muslimer gjør. Men det finnes mange bevisste og hengivne muslimer som avviser islamismen, og som mener at Hasan al-banna og hans tilhengere totalt feiltolker islam. Typisk nok er tittelen på en bok som ble gitt ut i Egypt for noen år siden: Islamisme mot islam. Det kan hevdes at islamismen ikke er mer representativ for islam enn fascismen er for kristendommen. Alle troende muslimer vil selvsagt ønske at Allahs lov sharia preger samfunnet og de politiske beslutningene. De vil gjerne påvirke sine omgivelser, og de vil forsøke å innrette Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 10

11 sitt eget liv etter Allahs lov. Men dette betyr ikke nødvendigvis at de er islamister. Det kommer an på hvordan sharia skal fremmes (overtalelse eller statlig tvang?), om sharia skal gjelde på alle felt, og hvem sharia skal gjelde for. Poenget er at islamisme i alle fall i streng forstand er et politisk program som vil gi visse religiøse autoriteter politisk, juridisk, politimessig og evt. militær makt til å innføre sharialover og bestemme hvordan hele samfunnet skal styres ut fra disse. I et demokratisk samfunn er det helt naturlig at alle grupper i samfunnet arbeider politisk for å fremme sine verdier. Vi kan ta Norge som eksempel: Her har vi lenge hatt partiet Kristelig Folkeparti, som åpent driver politikk ut fra det de oppfatter som et kristent verdigrunnlag. Andre kristne har valgt å engasjere seg i andre partier, både på den politiske høyre- og venstresiden. Vi må anta at alle gjør dette på grunnlag av sitt kristne verdisyn, og dette illustrerer hvor vanskelig det kan være å utlede konkrete politiske konsekvenser av et religiøst grunnsyn. Men poenget her er at selv om Kr.F. bevisst vil bygge på et kristent grunnlag, så er likevel ikke dette partiet en kristen parallell til et islamistparti. Kr.F. har nemlig ingen planer om å innføre et styresett som sikrer kristne ledere overordnet politisk makt, utenfor politisk kontroll. Ikke om partiet fikk grunnlovsflertall i Stortinget, ville noe slikt blitt aktuelt. Da Kjell Magne Bondevik ble statsminister, var det ikke i egenskap av å være prest, men fordi han var en helt normal politisk leder som ble valgt gjennom en vanlig politisk prosess. Om muslimene i Norge skulle velge å danne et politisk parti for å fremme islamske verdier i samfunnet, ville heller ikke dette automatisk bli et islamistparti. Det avgjørende ville være om partiet valgte å arbeide innenfor det demokratiske systemet, og i full respekt for dette. En rekke muslimer er forresten allerede politisk aktive i Norge, til dels i sentrale posisjoner, men de har valgt å engasjere seg innenfor de eksisterende politiske partiene. Et avgjørende poeng er at det ikke i enhver situasjon er selvsagt for ethvert menneske hva som er Guds vilje og lov i den aktuelle situasjonen! Gud selv står ikke på torget, i NRK eller i stortingssalen og gir sine eksakte direktiver. Selv blant dem som har en dyp og inderlig gudstro, og gjerne vil være lydige mot Gud, vil det derfor støtt og stadig oppstå uenighet om hva Gud vil og hva gjør man da? Beslutninger må jo fattes. Dersom konstitusjonen forutsetter at samfunnet skal styres på grunnlag av Guds vilje og lov, må noen få ansvaret for å skape klarhet. Og dermed er vi ved hovedsaken: Islamisme (og enhver annen form for religiøs myndighet) forutsetter at noen mennesker får makt til å avgjøre hva Guds vilje er, og til å håndheve sine bestemmelser. Dermed legges i praksis Guds makt i hendene på en eksklusiv gruppe mennesker. Mange muslimer vil nok mene at å overgi så mye Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 11

12 ukontrollerbar makt til enkeltpersoner, til og med i Allahs navn, er vel så blasfemisk som demokratiske ordninger. Og mange vil mene at dette styringssystemet legger til rette for omfattende maktmisbruk og undertrykkelse. Her går det an å lære av gamle europeiske erfaringer. Både pavedømmets maktambisjoner i høymiddelalderen, Calvins religiøse styre i Geneve og Cromwells tilsvarende i England er eksempler på hvordan man har forsøkt seg med religiøs kontroll av samfunnet. Få vil mene at erfaringene frister til gjentagelse, særlig ikke i dagens kompliserte, pluralistiske Europa. En helt annen sak er det er umulig å bygge opp en kristent maktregime uten samtidig å gjøre kristendommen til noe helt annet enn den er. Religiøse ideologier og autoritet Religiøse ideologier kan, akkurat som andre ideologier, utvikle autoritære trekk. Ikke minst gjelder dette de såkalte vestlige religionene (jødedom, kristendom og islam), som fremhever verdien av lydighet mot Gud, og som samtidig rommer et grunnleggende helhetssyn på tilværelsen. Nesten umerkelig kan lydigheten mot Gud vris over til å bli lydighet mot de religiøse autoritetene og institusjonene, men det kan også gå videre til at de troende pålegges lydighet mot religiøst begrunnede program av politisk eller kulturell art. Et annet felles trekk ved de vestlige religionene er at de har en aktiv, samfunnsrettet etikk. Slik de ser det, er verden skapt av Gud, og derfor er menneskets oppgave å ta vare på skaperverket og å utvikle et godt samfunn. På denne måten følger samfunnsansvaret av den religiøse troen, og dermed blir det klare forbindelseslinjer mellom religion og politikk. At religion skaper samfunnsengasjement, vil nok mange regne som positivt, men det åpner også opp en risiko for politisk misbruk av religionen. Men vi kan også peke på et, i utgangspunktet, antiautoritært fellesstrekk hos de vestlige religionene: De deler en profetisk tradisjon som muliggjør grunnleggende kritikk av myndighetene. Vi ser den tydelig hos de gammeltestamentlige profetene som vel å merke også er å finne i Koranen, som muslimske profeter. Vi ser den hos skikkelser som Frans av Assisi og Martin Luther King. I islam finner vi ikke minst denne tradisjonen i den tidlige sufismens kritikk av luksus og umoral blant de muslimske makthaverne kalifene inkludert. Denne kritikken har dagens islamister lært av, og det er sånn sett kanskje ikke tilfeldig at islamismen har fått godt fotfeste i enkelte store sufinettverk. Et avgjørende forhold hele veien er at profetene og sufilederne (innen islam kan ingen etter Muhammad kalle seg profet, men Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 12

13 de kan jo opptre så det likner) kunne forankre sin kritikk av makteliten i en høyere og mektigere instans, nemlig Gud. En annen sak er at en profetisk opposisjonsbevegelse, dersom den kommer til makten, kan vise seg å være like autoritær som de myndigheter den kritiserte. Og allerede i opposisjon kan den være autoritær innad. Både jøder, kristne og muslimer har gjennom sin historie gjort sterke erfaringer, både med religionens autoritære og dens frigjørende potensial. De kan ha gode grunner til å se på sine tradisjoner i dette lyset, og til å samtale med hverandre om sine erfaringer. Kampen om islams sjel Mange muslimer tar altså avstand fra islamismen, mens islamistene selv hevder at islamismen er den eneste naturlige konsekvensen av islam. Hvem har rett? På dette punktet står vår tids muslimer over store deler av verden midt i en dyptgående kamp om islams sjel. Et viktig spørsmål er om Hasan al-banna hadde rett da han hevdet: Politisk makt er islams natur. Det kan se ut som om islamistene har en del sterke argumenter: Muslimene regner sin tidregning fra Muhammads flukt fra Mekka til Medina i år 622. Hvorfor var denne flukten så viktig? Jo, fordi Muhammad ved sin ankomst til Medina ble gjort til politisk leder i byen. Dermed kunne det første islamske samfunnet etableres, og islams ekspansjon kunne starte, delvis med militære og politiske midler. Helt fra starten i Medina var islam dermed en syntese av religion og politikk. Muhammad selv var både religiøs, juridisk, politisk og militær leder i én person, og også de første kalifene de såkalte rettledede kalifene hadde denne posisjonen. Dette historiske eksemplet har hatt stor vekt, for det er et grunnleggende trosstandpunkt i islam at Muhammad i ett og alt er et forbilledlig menneske. Når han fremmet islams sak ved å etablere en islamsk stat, blir han også i dette stående som et forbilde. Men også de mange muslimene som avviser islamismen, har viktige argumenter på hånden. Ikke minst kan de peke på Koran-sitater som fremhever islam som en fredelig religion som ikke bygger på tvang, og de kan hevde at en rådslagningstradisjon som ble praktisert i den første muslimske tiden, peker fremover mot et fullt utviklet demokrati. Like viktig er det kanskje at de opplever islamisme-versjonen av islam som en form for religiøs ufrihet som de ikke ønsker å leve under. Dessuten er det vanskelig å se hvordan islamismen skal kunne kombineres med et åpent, moderne samfunn, en samfunnsform som også mange muslimer setter pris på. Kanskje er det et tegn i tiden at Hasan a-bannas barnebarn, den høyt Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 13

14 profilerte akademikeren Tariq Ramadan, er blant dem som har tatt til orde for at de europeiske muslimene, samtidig som eller rettere sagt fordi de holder sin religiøse identitet levende, bør delta aktivt i samfunnsdebatten og det politiske livet i de landene de bor i. Og vel å merke skal de gjøre dette som muslimer, ut fra sin tro, men i full lojalitet mot det samfunnet de tilhører, og i respekt for de demokratiske spillereglene. Eksemplet med Tariq Ramadan, og mange andre muslimske ledere som følger omtrent samme kurs, gjør at vi må spørre om ikke islamismen i dag er en bredere og mer mangfoldig bevegelse enn tidligere. Blant islamistene selv står det nå frem ledere, både i Midt-Østen og Europa, som tar til orde for demokratiske reformer. De fastholder fremdeles at sharia er det beste grunnlaget for et moralsk og rettferdig samfunn, men markerer samtidig avstand til totalitære tankeganger og jihadisme. I vesten får de ikke mye oppmerksomhet i mediene, men det betyr slett ikke at de er uvesentlige. At islamister i muslimske land tar avstand fra autoritære styringsformer, er vel egentlig naturlig. De har jo selv i lang tid følt undertrykkelsen fra autoritære regimer på kroppen, og islamismen oppstod jo i sin tid delvis som en protest mot slike regimer. Her kan vi få problemer med definisjonene våre. Hvis muslimer arbeider for et samfunn bygget på sharia, men uten å ville etablere et religiøst styre som setter demokratiet til side, er de da fremdeles islamister? Eller blir de en slags islamsk-demokratisk parallell til kristen-demokratiske partier? Svaret må kanskje bli at dersom de selv identifiserer seg som islamister, så får vi ta dem på ordet, og heller utvide vår definisjon av islamisme. Kampen om islams sjel må nødvendigvis utkjempes av muslimene selv. Men kanskje kan kristne og muslimer finne et felles grunnlag for å avvise totalitære former for religion et problem som heller ikke blant kristne er ukjent. Grunnlaget kan ligge i de to religionenes beslektede skapertro, som innebærer at Gud har skapt alle mennesker med en moralsk bevissthet og et selvstendig ansvar for sitt liv og for det samfunnet de lever i. Denne troen leder rett til et demokratisk menneskesyn. Politikk og tradisjon I den muslimske verden har det tradisjonelt ikke vært gjort noe skille mellom religion og samfunn, og altså ikke mellom religiøs og politisk makt bortsett fra særordninger for de kristne, som vanligvis ble akseptert så lenge de fant seg i en underordnet posisjon i samfunnet, uten politisk makt eller rett til å misjonere. Slik har det kunnet være fordi muslimene som regel har hatt makten i samfunnet i de områdene der islam har hatt fotfeste. Normal- Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 14

15 situasjonen for muslimer har dermed vært å leve under muslimsk styre, både politisk og religiøst. Mens kristendommen i nesten 300 av sine første år var en forfulgt minoritetsreligion, varte islams minoritetsposisjon i bare 12 år, nemlig under Muhammads nokså mislykkede forsøk på å vinne frivillig tilslutning i Mekka i årene før flukten til Medina. Årene under forfølgelse ble en viktig historisk erfaring for den kristne kirke: Den lærte at den kunne leve, blomstre og vokse i tider med konflikt med herskerne, og den lærte at den kunne stille seg kritisk til statsmakten. Dette glemte aldri kirken helt, selv gjennom alle århundrene da kirken var en viktig politisk og kulturell maktinstitusjon, som regel i godt samarbeid med konger, keisere og lokale adelsmenn, men til tider også i kritisk konfrontasjon med dem. Muslimene fikk den motsatte historiske erfaring: Islam vokste frem og blomstret som resultat av selv å være statsmakten. Det er derfor ikke til å undres over at ivrige muslimer som har ønsket seg en muslimsk revitalisering av samfunnet sitt, har tenkt at veien til å nå dette målet må gå gjennom å erobre statsmakten på nytt. Men i Europa gjør nå mange muslimer en ny historisk erfaring: Det går an å leve som muslim, også i et samfunn der islam er i mindretallsposisjon, og i denne posisjonen går det an å holde sin tro og sine tradisjoner levende, men samtidig å representere et aktuelt alternativ for Europas sekulariserte befolkning. Nå kan islam innta den kulturkritiske posisjonen. Men skal dette bli en fruktbar prosess, gjelder det at muslimene ikke blir en isolert, diskriminert gruppe i samfunnet. Storsamfunnet trenger å ta et oppgjør med sine islamofobiske fordommer, og muslimene må, akkurat som de kristne, ta et oppgjør med totalitære tendenser i sin tradisjon, ikke minst i islamismen. Atle Sævareid: Islamismen en politisk ideologi 15