EXFAC Kulturakademiet våren 2009

Transkript

1 EXFAC Kulturakademiet våren

2 Samfunnsfagenes fremvekst Generelt om samfunnsfagene Det er uenighet om hva samfunnsvitenskap er eller bør være. Samfunnsfagene er fragmenterte fag, som er splittet i ulike retninger og forskningstradisjoner. Faggrensene uttrykker både faglige skiller og universitetenes organisasjonsform. Samfunnsfagene har allikevel mye til felles. Alle studerer samhandling og resultatet av samhandling mellom mennesker: gruppedannelser, institusjoner, normer, regler, makt, autoritet og så videre. Folkloristen Alver og sosiologen Øyen sier at forskere i humaniora og samfunnsfag studerer mennesket, det menneskeskapte og relasjonene menneskene imellom. Også mange metoder, teorier, begreper og modeller er felles for samfunnsfagene. Blant samfunnsfagene finner vi sosiologi, sosialantropologi, statsvitenskap, samfunnsøkonomi, medievitenskap, psykologi og historie. Noen fag har lang historie som selvstendige fag, andre, som medievitenskap, er relativt nye. Tradisjonelt har samfunnsfagene blitt avgrenset fra andre fag på to ulike måter, som begge har noe for seg: (1) ut fra emneområde (samfunnet) og (2) ut fra metode. Sosiologen Durkheim formulerte det mest kjente demarkasjonskriteriet ut fra emneområde da han avgrenset sosiologien. Samfunnsmessige fenomener, sa Durkheim, oppstår når individer samhandler, men de er noe mer enn summen av individenes tanker, handlinger og følelser. Sosiologi er derfor, i likhet med andre samfunnsfag, en selvstendig vitenskap og ikke en del av psykologien eller biologien. Ideen om at samfunnsfagene kjennetegnes av en særegen metode som skiller dem fra naturfagene, kan spores til fremveksten av hermeneutikk (fortolkningslære) i Tyskland. Både Dilthey og Weber forsvarte denne ideen. Samfunnsvitenskapelig metode, sa man, inneholder et uunngåelig element av forståelse av handlinger, språk, symboler og tegn. Samfunnsfagene dreier seg altså i større grad enn naturfagene om å oppnå forståelse. Sosiologi, sa Weber, gir en fortolkende forståelse av sosial handling. Samfunnsfagene har til felles med andre vitenskaper blant annet at alle forskere bedriver forskning og kunnskapsformidling. Fjerne forfedre og eldre samtidige Ifølge sosiologen Outhwaite kan vi betrakte samfunnsvitenskapens klassikere som fjerne forfedre eller som eldre samtidige. Ofte betrakter samfunnsviteren klassikerne, som Marx og Weber, som eldre samtidige. Arbeidene deres anses fremdeles som relevante, og man nyfortolker teoriene deres. Statsvitere og sosiologer forholder seg fremdeles til Webers teori om legitimt herredømme, byråkratimodellen hans og læren hans om idealtyper. Naturvitere, på sin side, betrakter forgjengerne sine i større grad som fjerne forfedre. Det er vitenskapshistorikere, ikke fysikere, som interesserer seg for Galileo. Ifølge vitenskapsfilosofen O Hear kjenner de færreste forskere historien til fagområdet sitt. Forkastede teorier betraktes som teorier som gir mindre sann informasjon om verden enn etterfølgende teorier. En ulempe ved å se på klassikerne som fjerne forfedre er at fremdeles relevante sider kan overses. Dersom de anses som eldre samtidige, kan man imidlertid overse at de virket i en annen kontekst med andre oppfatninger, verdier og formål enn våre. Sosialantropologien, hevder Harris, oppsto i tidlig form med ideen til blant andre empiristen Locke om at samfunn og kultur har en egen utvikling som kan studeres i seg selv. Empirister og opplysningstenkere kan altså forstås som protoantropologer, eller som de første antropologer, uten at de var sosialantropologer i moderne betydning. De manglet for eksempel begrep om feltarbeid. Selv om Platons Staten har vært viktig for politisk tenkning, kan man ikke si at Platon var grunnleggeren av statsvitenskap. Opplysningstiden Opplysningstiden varte fra cirka 1700 til den franske revolusjonen i Europa hadde akkurat gjennomgått religionskriger i tillegg til en naturvitenskapelig revolusjon som følge av arbeidene til Kopernikus, Galileo, Kepler og Newton. Viktige opplysningstenkere var Newton, Hobbes, Locke og Hume i England, Voltaire, d Alembert, og Condorcet i Frankrike og Leibniz, Lessing og Kant i Tyskland. Kjennetegn ved opplysningstiden var opprør mot troen på autoriteter og tradisjoner samt tillit til den menneskelige fornuft. Mennesket, mente man, kan oppnå fullstendig kunnskap om naturen 2

3 og seg selv ved å legge fordommene til side og ta i bruk fornuften og sansene. Opplysningstenkerne forsvarte ideen om et borgerlig demokrati der makten var tredelt, og borgerne hadde tale- og trykkefrihet og andre grunnleggende rettigheter. De argumenterte for at vitenskapen skulle legge føringer på samfunnsutviklingen. Flere opplysningstenkere fikk politisk innflytelse. Siden mange av dem var empirister og mente at kunnskap stammet fra sanseerfaring, var de skeptiske til kunnskap uten sansemessig grunnlag og begeistrede over vitenskapens mulighet til å bekjempe falske forestillinger. Newtons arbeider ble ansett som eksemplariske. Grunnlaget ble altså lagt for en vitenskapelig holdning til natur, menneske og samfunn. Selv om det ble skrevet mye om menneske og samfunn i perioden, var moderne samfunnsvitenskap ennå ikke på plass. Oppmerksomheten hadde imidlertid blitt rettet mot blant annet økonomisk teori, arbeidsdeling, markedet og skillet mellom tradisjonelle og moderne samfunn. Det oppsto nye metoder og teorier om personlighetsutvikling og så videre. Smith, Montesquieu og Rousseau er kanskje de tre viktigste 1700-talls tenkerne for moderne samfunnsforskning. Smith Den skotske opplysningstenkeren Adam Smith ( ), som regnes som samfunnsøkonomiens far, er kanskje mest kjent for sitt forsvar av laissez-faire-politikk, det vil si at staten ikke skal gripe inn i økonomien. Hovedverket hans var The Wealth of Nations (1776). Tre hovedpoenger i Smiths tenkning: (1) Moralsansen følger av en naturlig tilbøyelighet til å sette oss selv i andres sted: Smith tilhørte en britisk moralfilosofisk tradisjon som hevdet at moralske vurderinger stammer fra en indre moralsans. Mennesket har en medfødt evne til sympati og kan betrakte seg selv gjennom andres øyne. Det oppstår en psykisk instans som muliggjør at vi kan handle ut fra allmenne moralske normer, uavhengig av forventede reaksjoner fra omgivelsene. Smith foregriper her Cooleys og Meads teorier om at selvet oppstår i kommunikasjon med andre, og Freuds teori om internalisering. (2) Samfunnet holdes sammen av positive følelser eller av rettferdighet: Smith skilte mellom samfunn som holdes sammen av positive følelser, som nestekjærlighet og vennskap, og samfunn som holdes sammen av egeninteresse, som innsikt i nytten man kan ha av hverandre ved kjøp og salg av tjenester. Samfunnet vil i det siste tilfellet holdes sammen av rettferdighet. Dersom det ikke eksisterer positive følelser eller rettferdighet, bryter samfunnet sammen. Lignende tanker finner vi hos Tönnies når han sondrer mellom Gemeinschaft og Gesellschaft, og hos Durkheim når han sondrer mellom mekanisk og organisk solidaritet. Rettferdighet, sier Smith, er viktigere for det moderne samfunn enn positive følelser. De to nivåene karakteriserer to ulike historiske faser med hvert sitt moralske system. Det moderne samfunn som bygger på rettferdighet, det vil si først og fremst på ukrenkelig eiendomsrett, er trygt og sikkert, men mindre høytstående. Argumentet for å foretrekke det moderne samfunnet, sier Smith, er den usynlig hånd, det vil si markedet, som forvandler rikes streben etter økonomisk gevinst til en fordel for alle, i og med at mengden av det alle lever av økes. (3) Økonomisk vekst er et resultat av arbeidsdeling og spesialisering, og staten skal ikke regulere økonomien: Økonomien, hevdet Smith, fungerte som følge av utilsiktede resultater av selviske handlinger. Oppfatningen hans skilte seg fra to rådende retninger innen økonomisk tenkning: (a) Merkantilismen hevdet at verdens rikdom er gitt en gang for alle og at økonomiske transaksjoner bare overfører verdi fra én part til én annen, der én vinner når den andre taper. Rikdom økes ikke, den bare overføres. (b) Fysiokratene hevdet at kun jordbruk var kilde til ny rikdom. Smith, på sin side, hevdet at menneskets arbeid er kilden til rikdom. Han regnes derfor som en av grunnleggerne av arbeidsverditeorien, som marxister har forsvart frem til vår tid. Økonomisk vekst, sa Smith, skyldes økt produktivitet som følge av arbeidsdeling og spesialisering. Teorien hans om produktfordeling går i korttekst ut på at markedsmekanismene, det vil si den usynlige hånd, sørger for at individenes selviske atferd gir det økonomisk beste resultatet for helheten. Smith forkaster derfor ideen om at staten skal regulere økonomien. Det økonomiske systemet, mente han, må følge sine egne lover. Staten, på sin side, skal fungere som garantist for eiendomsrett og sørge for at lover og regler overholdes. 3

4 Montesquieu Montesquieu ( ), som kalles far til sammenlignende samfunnsforskning, er mest kjent for maktfordelingsprinsippet, som deler statsmakten i utøvende, dømmende og lovgivende grener for å unngå maktkonsentrasjon. Tre viktige momenter i teoriene hans: (1) Montesquieus prosjekt var å klassifisere og forstå ulike politiske systemer. Han generaliserte på basis av sammenligninger av historiske fakta for å avdekke mønstre som overskred enkelttilfellet. Dermed var han den første som utformet en systematisk, erfaringsbasert, sammenlignende metode. Hovedverket hans var Lovenes Ånd (1748). (2) I Persiske Brev reverserte han perspektiver og betraktet europeiske forhold utenfra, i form av reisebrev som to persere sender hjem fra Europa. På den måten skapte han mental distanse til det velkjente slik at det kunne betraktes nøytralt og saklig. (3) Maktfordelingsprinsippet, som skulle fungere som et vern om borgerrettighetene, var tidligere utviklet av Locke, men Montesquieu ble dets mest kjente talsmann. Rousseau Jean-Jaques Rousseau ( ) er kjent for arbeider i blant annet politisk teori og pedagogikk. Tre viktige sider ved Rousseaus teorier: (1) Mennesket, mente Rousseau, er godt fra naturens side, men korrumperes av sosiale institusjoner. De noble villmennene, det vil si menneskene i naturtilstanden, er like, frie og besitter evnen til medlidenhet. Den store skurken er han som først satte opp et gjerde og sa dette er mitt, det vil si han som innførte eiendomsretten, noe som, ifølge Rousseau, er kilden til sosial ulikhet, makt, autoritet og undertrykkelse. Kulturmennesket, hevdet han, preges av en annen type selvkjærlighet enn villmannen, nemlig av en form for stolthet. Selvfølelsen oppstår nå som følge av sammenligning og kiving med andre. Kulturmennesket har falsk selvfølelse fordi han er avhengig av andres vurderinger. Rousseau innførte idealet om det autentiske liv. (2) Romanen Emilé fra 1762, der han hevdet at pedagogikken må ta hensyn til barnets egenart, skaffet Rousseau ry som pedagog. Barn, sa Rousseau, har skapende evner og må oppdras i naturen, ikke på skolebenken. Barnets nysgjerrighet bør styre oppdragelsen og veilede pedagogen. (3) Rousseaus politiske filosofi i Samfunnspakten kritiserer britisk politisk-filosofisk tenkning i tradisjonen fra Hobbes, som hevdet at mennesket i naturtilstanden var drevet av egeninteresse og frykt. Naturtilstanden var derfor kjennetegnet av alles kamp mot alle, noe som bare kunne overkommes ved at all makt ble gitt en suveren. Rousseau hevdet derimot at mennesket i naturtilstanden er naturlig godt. Samfunnet representerte imidlertid den høyeste moralske verdi. Rasjonelle evner og forestillinger om lykke, eiendomsrett, avtaler og så videre stammer fra samfunnet og eksisterer ikke, som Hobbes hevdet, forut for samfunnet. Siden den deltakende politiske borgeren var den viktigste politiske kategorien for Rousseau, var Hobbes samfunnskontrakt mellom rasjonelle egoister uforståelig for ham. Perioden De fleste moderne samfunnsfag, sier man gjerne, oppsto i perioden selv om det var bedrevet tenkning rundt samfunnsfaglige temaer tidligere. (1) Verkene som etablerte samfunnsfagenes fagprofiler, blant annet klassikere som Durkheims Selvmordet (1897), Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1904), Freuds Drømmetydning (1900) og Marx Kapitalen (1867), ble skrevet i denne perioden. (2) Fagene ble institusjonaliserte man kunne utdanne seg og gjøre karriere innen fagområdet. (3) Det fant sted teoridannelse om (a) samfunnenes historiske utvikling mange av disse teoriene var, som hos Spencer og Marx, stadieteorier som beskrev ulike samfunnsstadier. Det ble også dannet teorier om (b) moderne samfunns særegne sosiale bånd og institusjoner, som teorier om markedet og økonomisk verdi, om byråkrati (Weber), om arbeidsdeling (Durkheim), om moderne typer samhold mellom mennesker (Durkheim, Tönnies, Simmel), om demokratiske institusjoner og så videre. Dessuten ble det dannet teorier om (c) sosialisering og forholdet mellom individ og samfunn, som hos Cooley, Mead, Durkheim og Freud. (4) Man utviklet begreper for omkostningen av moderniseringen, som Durkheims patologisk arbeidsdeling og anomi (normoppløsning), Webers frihetstap og 4

5 meningstap i rasjonalitetens jernbur, og Marx fremmedgjøring og tingliggjøring. (4) Det fant sted begrepsdannelse; mange begreper som ble myntet i denne perioden, som sosial institusjon, det ubevisste, primærgruppe, formålsrasjonalitet, er fremdeles med oss. (5) Det fant sted en rivende metodeutvikling, blant annet som følge av Malinowskis antropologiske feltarbeid, matematiseringen av samfunnsøkonomi og bidragene til Wundt, Pavlov og Watson i utviklingen av eksperimentell psykologi. Statistiske teknikker ble raffinert. Durkheim etablerte sine metoderegler for sosiologien og Weber sin forstående sosiologi. Metodestridene var intense, for eksempel om hvilken type vitenskap samfunnsøkonomi skulle være (historisk eller systematisk), om samfunnsvitenskapen skulle være som naturvitenskapen (kvantitativ) eller som humanvitenskapen (kvalitativ) og om individuell atferd eller samfunnsstruktur er grunnleggende (metodologisk individualisme versus metodologisk kollektivisme). Innen sosiologien var følgende navn sentrale: Spencer, Comte, Marx, Tönnies, Weber, Durkheim og Simmel. Innenfor sosialantropologien var disse sentrale: Frazer, Tyler, Malinowski og Evans- Pritchard. Grunnleggerne av samfunnsvitenskapene kunne for eksempel være filosofer, jurister, teologer eller ingeniører. Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811 med fire fakulteter: det juridiske, det teologiske, det medisinske og det filosofiske. Instituttet for psykologi ble opprettet i 1908, for samfunnsøkonomi i 1932, for pedagogikk i 1938 og for sosiologi i Et overordnet tema for samfunnsfagenes grunnleggere var overgangen fra tradisjonelt bondesamfunn til moderne industrisamfunn. Andre viktige temaer var utviklingen av kapitalistisk markedsøkonomi, handelens betydning, utviklingen av nye normer, verdier og samværsformer, utvikling av nye institusjoner, vitenskapens fremvekst og betydning. Blant de viktigste samfunnsforskerne i perioden finner vi Spencer, Marx, Tönnies, Durkheim, Weber, Cooley og Mead. Spencer Herbert Spencer var den første som systematisk tok i bruk begreper som sosiale institusjoner, differensiering, integrasjon og sosial struktur. Han undersøkte empirisk materiale om ulike samfunn, familieformer, institusjoner og religioner, og konsentrerte seg særlig om førindustrielle samfunn. Ifølge Spencer fantes det en analogi mellom samfunn og organismer. Til grunn for analogien lå evolusjonsteoriens idé om at utvikling skjer fra det enkle og lavere til det mer komplekse og høyere. Sektorer i samfunnet og biologiske organer, hevdet han, har lignende funksjoner. For eksempel tilsvarer produksjonslivet (forsyningssystemet) organer for næringsopptak i organismer. Spencer utviklet på bakgrunn av dette en samfunnstypologi: (1) jeger- og samlersamfunn; (2) primitive åkerbrukssamfunn; (3) mer komplekse åkerbrukssamfunn; (4) jordbrukssamfunn: (5) moderne industrisamfunn. Utviklingen gikk, ifølge Spencer, i retning av mer komplekse forsynings-, distribusjons- og reguleringssystemer. Han skilte også mellom krigersamfunn og industrisamfunn. Industrisamfunn bygger på frivillige sosiale relasjoner, desentralisert makt og funksjonell arbeidsdeling. Krigersamfunn bygger derimot på påtvungne sosiale relasjoner, sentralisering og makthierarkisk, ikke-funksjonell arbeidsdeling. Samfunnene, mente han, fremelsket ulike personlighetstrekk. Krigersamfunn krevde mot, styrke, lydighet og hevngjerrighet mens industrisamfunn krevde selvstendighet, ærlighet, sannferdighet, vennlighet. Kriger, sa han, har hatt avgjørende betydning for samfunnsutvikling, men betydningen er avtakende. Marx Marx utviklingsteori vektla økonomi i større grad enn Spencer. Ifølge Marx har alle samfunn en egen produksjonsmåte. Han skilte mellom produktivkrefter, som er menneskenes forhold til naturen, det vil si kunnskapsnivå, teknologi og organisasjonsform, og produksjonsforhold, som er sosioøkonomiske forhold mellom samfunnsklasser, for eksempel mellom føydalherrer og livegne bønder. Samfunnets produksjonsmåte er en syntese mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, og utgjør samfunnets basis. Samfunnets overbygning består av rettssystem, tankeformer, politisk ideologi og så videre. All annen utvikling må, ifølge Marx, forstås i lys av utviklingen av produksjonsmåter. Han skilte mellom 5

6 fire produksjonsmåter: den asiatiske, den antikke, den føydale og den borgerlig-kapitalistiske. Den femte produksjonsmåten, som han mente vi nærmet oss, var den kommunistiske. Marx utviklingsteori baserer seg på at det kan oppstå motsetningsforhold mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Produksjonsforholdene kan fremme eller hemme produktivkreftenes utvikling. Revolusjoner finner sted når motsetningen er for stor. Selv om mye av det Marx skrev er foreldet, arbeides det fremdeles med klasseteorien og teorien om fremmedgjøring. Det kapitalistiske samfunn består, ifølge Marx, av to klasser. Mens kapitalistklassen eier produksjonsmidlene, det vil si fabrikkene og maskinene, kan arbeiderklassen kun selge egen arbeidskraft. Arbeidskraft har altså blitt en vare. Arbeid, sier Marx i likhet med Smith, skaper økonomisk verdi. Som følge av ulike posisjoner i produksjonen har imidlertid kapitalisten og arbeideren ulike interesser. Arbeiderne produserer normalt mer enn de trenger til livets opphold, det vil si at det eksisterer en merverdi, som arbeiderne ønsker å beholde så mye som mulig av. Kapitalistene ønsker imidlertid også å beholde merverdien, enten for å reinvestere i produksjonen eller for privat forbruk. Siden de eier produksjonsmidlene, får de som regel beholde merverdien. Det kapitalistiske samfunn kjennetegnes altså av at arbeiderne utbyttes. Ifølge Marx har arbeiderne objektiv interesse av et kommunistisk samfunn med kollektiv eiendomsrett til produksjonsmidlene, der merverdien tilfaller dem. Få deler nå Marx klasseteori, men mange vil si seg enige i at ulike grupper har ulike interesser. Marx teori om fremmedgjøring går ut på det følgende: Under kapitalismen blir produktene som arbeiderne fremstiller til varer som kapitaleieren selger på markedet. Arbeideren skilles dermed fra produksjonsresultatet, som blir noe fremmed, og føler at arbeidet er noe ytre og påtvunget. For Marx er dette ille fordi mennesket skaper seg selv gjennom arbeid. Når man fremmedgjøres fra arbeidet, fremmedgjøres man også fra seg selv. Fremmedgjøringen innebærer at relasjoner mellom mennesker blir som relasjoner mellom ting. En umiddelbar følge av at mennesket blir gjort fremmed overfor sitt arbeid, sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, sier Marx i Økonomiskfilosofiske manuskripter, er at mennesket blir gjort fremmed overfor sine medmennesker. At Marx kombinerte samfunnsvitenskapelig analyse med politiske engasjement, var en grunn til at marxismen ble så populær ved studentopprøret på 60- og 70-tallet. Marxismens tiltrekningskraft skyldtes også at den var alene om å være makroteori for et kapitalistisk samfunn, som ifølge Marx er kjennetegnet av klassedeling, økonomisk utbytting, konflikter, fremmedgjøring og tingliggjøring, men også bærer kimen i seg til et mer rettferdig samfunn. Tönnies Ferdinand Tönnies Gemeinschaft og Gesellschaft (1887) forsøker også å forklare særtrekk ved det moderne industrisamfunn. Tönnies begreper kan betegne to ulike sosiale bånd. Mens Gemeinschaftsbånd fins i familier, mellom naboer, i vennskap og så videre, fins Gesellschafts-bånd på markeder, i storbyen og så videre der mennesker er interesse- og byttepartnere. Integreringsaspektet er sentralt i Gemeinschaft mens konfliktaspektet er sentralt i Gesellschaft. Konfliktene reguleres av konvensjoner og overenskomster. Forskjellen på Gemeinschaft og Gesellschaft, sier Tönnies, er forskjellen mellom deling og bytting. Begrepsparet kan tolkes på to måter: (1) Begrepene karakteriserer typer av sosiale bånd mellom mennesker i alle typer samfunn. Samfunnene skiller seg da fra hverandre som følge av sin særegne blanding av de to båndene. (2) Begrepsparet utgjør en utviklingsteori; tradisjonelle samfunn kjennetegnes av Gemeinschafts-bånd og moderne samfunn kjennetegnes av Gesellschaftsbånd. Ofte tillegges denne oppfatningen Tönnies. Durkheim Emilé Durkheim var opptatt av arbeidsdeling, solidaritet, normoppløsning, utviklingen av individualisme, religionens betydning og metodeproblemer. En av grunntesene hans var at sosial virkelighet er en kollektiv virkelighet, som er ureduserbar til fysisk, biologisk og psykologisk virkelighet. Durkheim ønsket å vise at sosiale mønstre og institusjoner ikke kunne forklares ut fra psykologien til enkeltindivider. For eksempel fins det, ifølge Durkheim, overindividuelle årsaker til 6

7 selvmord. Sosiale fakta er ting som eksisterer uavhengig av individene og utøver tvang mot dem. Samfunnet har sin egen realitet, som er noe mer enn summen av det individuelle. Han beskriver derfor det sosiale som en syntese. Den sosiale orden er overindividuell og primær; individenes handlinger og forestillinger er avledet fra denne ordenen. Durkheim var den første som for alvor interesserte seg for sosialisering, det vil si tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter og verdier. Ifølge Durkheim vil sosiologi si å anvende årsaksprinsippet på sosiale fenomener. Sosiologi er altså for ham en kausalforklarende vitenskap der formålsforklaringer kun har en begrenset plass. Samfunnsvitenskapene, sier han, må bruke årsaksforklaringer på samme måte som naturvitenskapen. Siden det sosiale er et selvregulerende system, må man også bruke funksjonsforklaringer. I likhet med Spencer ser han samfunnet som en organisme, der institusjoner har funksjoner på samme måte som organer. Familiens funksjon er blant annet sosialisering av barn, religionens funksjon er blant annet å bidra til integrasjon og samhold. Durkheim var også opptatt av å forklare det moderne industrisamfunn. Primitive samfunn, hevdet han, var kjennetegnet av mekanisk solidaritet, basert på likhet og nærhet mellom individene. I moderne samfunn er arbeidsdeling mer fremtredende. Individene tilhører ulike grupper og har ulike interesser. Det oppstår organisk solidaritet. Spesialisering gjennom arbeidsdeling skaper gjensidig avhengighet. Skomakeren er avhengig av andres produkter, han kan ikke ta seg av alt han har behov for. Det er derfor ikke riktig, ifølge Durkheim, at moderne samfunn kjennetegnes av oppløsning av sosiale bånd. Samholdet karakteriseres snarere av at man holder på med ulike ting. For å møte utfordringene i moderne samfunn så han det som nødvendig, ikke å fastholde kollektivistiske verdimønster, men å forutsette en stor grad av individualisme. Individualismen kunne imidlertid, ifølge Durkheim, bli for sterk og ødeleggende. Sammendrag av Émile Durkheim, Forord til anden utgave i Den sociologiske metodes regler Målet med forordet: I dette forordet ønsker Durkheim å svare på innvendingene som ble reist mot metoden hans da førsteutgaven ble publisert. På de punktene han hadde uttrykt seg klarest, hevder han, ble han tillagt synspunkter som han ikke hadde. Til tross for at han gjentatte ganger påpekt at han så på verken individuell eller samfunnsmessig bevissthet som noe substansielt, ble han beskyldt både for realisme og ontologisme. Han ble anklaget for å ha utryddet bevissthetselementet i sosiologien selv om han ved flere anledninger understreket at samfunnslivet utelukkende besto av forestillinger. Motstanden, sier han, er nå avtatt og er erstattet av den fruktbare kritikken som kan være med på å korrigere metodene i takt med vitenskapens fremskritt. L Année sociologique, en sosiologisk årbok som Durkheim grunnla i 1898, har, ifølge Durkheim selv, vært med på å gjøre det mulig å se for seg en objektiv metodisk sosiologi og at sosiologien ikke nødvendigvis er en gren av allmenn filosofi. Sosiale fakta: Fundamentet for Durkheims metode er grunnsetningen om at sosiale kjensgjerninger eller fakta bør behandles som ting. Den setningen har møtt kraftig motstand fordi man har funnet det sjokkerende at det er blitt satt likhetstegn mellom den ytre verdens beskaffenhet og den sosiale verdens beskaffenhet. Ifølge Durkheim beror denne motstanden på en misforståelse. For han hevder ikke at de sosiale kjensgjerningene er materielle ting, men snarere at de er ting i like stor grad som de materielle ting, om enn på en annen måte. Ting, sier han, erkjennes utefra, ovenfor det, mens ideer erkjennes innenfra. Ting kan altså ikke erkjennes gjennom en enkel analyse av det som er i bevisstheten. Intellektet må søke utover seg selv, foreta observasjoner og eksperimenter. I en forstand er alle vitenskapelige objekter ting, med et mulig unntak av matematiske objekter. Det har blitt grunnlagt en objektiv psykologi der bevissthetsforholdene undersøkes utenfra som om de var ting. Også sosiologien må ifølge Durkheim bli objektiv i den forstand at sosiale fakta må undersøkes utenfra som om de var ting. En innvending vil være at det sosiale er noe vi har produsert og derfor noe som må undersøkes gjennom å se inn i oss selv. Denne innvendingen, sier Durkheim, ignorerer at sosiale institusjoner langt på vei er noe som vi får overlevert fra tidligere generasjoner, altså ikke skaper selv. Selv når det gjelder våre private disposisjoner er vi ofte uvitende om de motivene som styrer oss. For eksempel kan vi tro at vi handler fornuftig selv om vi handler på bakgrunn av feilaktige fordommer. Det kollektive liv 7

8 har et komplisert årsaksforhold, og mangt og meget, som det som foregår i andres bevisstheter, unngår ofte vår oppmerksomhet. Sosiologien, sier Durkheim, må følge eksempelet til naturvitenskaper som fysikk og kjemi når de stiller seg utenfor og inntar en forskerholdning til temaet sitt. Sosiologen må være seg bevisst at han trer inn i det ukjente og være parat til å gjøre overraskende oppdagelser. Når denne holdningen ikke er rådende, er det et uttrykk for at faget ennå ikke er modent. På det stadium som sosiologien nå er, hevder Durkheim, vet vi ikke noe om selv de mest sentrale sosiale institusjonene, som staten, familien, kontraktsforhold og straff. Likevel er uvitenhetsfølelsen lite utbredt, og forskerne forsøker å si noe om alt på en gang og på veldig liten plass, noen få sider eller noen få linjer. Teoriene deres uttrykker dermed ikke virkelige forhold, men utelukkende forutinntatte meninger. Det sosiale er overindividuelt: Durkheims neste metodologiske grunnsetning som også har vakt diskusjon, er at sosiale fenomener er ytre i forhold til individene. Tanken bak kritikken av Durkheim er at siden samfunnet er sammensatt av enkeltindivider, må samfunnslivet eller det sosiale være summen av individuelle bevisstheter. For samfunnet gjelder imidlertid det samme som for de biologiske cellene ifølge Durkheim: Akkurat som det er cellen som helhet, ikke dens uorganiske partikler, som tar til seg føde, reproduserer seg og lever, er det samfunnet som helhet, ikke de individuelle psykologiske bevisstheter, som utgjør samfunnslivets materiale. Sosiologi må altså skilles skarpt fra psykologien. Disse fagene har ulike grunnlag og avhenger av ulike betingelser. Psykologien tar utgangspunkt i den individuelle bevissthet mens sosiologien tar utgangspunkt i det kollektive og den kollektive bevissthet. Gruppen er annerledes oppbygd enn individet. Så selv om psykologien skulle løse alle sine problemer, ville ikke det gi oss noen svar på de sosiologiske spørsmålene. Kan det ikke likevel være slik, spør Durkheim, at disse to områdene har enkelte abstrakte lover til felles, at en formell psykologi ligger til grunn for både individualpsykologien og sosiologien, noe for eksempel mytene kan sies å gi uttrykk for. Et slikt spørsmål, mener han, kan ikke besvares ut fra det nåværende kunnskapsnivået. Slikt som lover for kollektive idédannelser vet vi altfor lite om. Sosialpsykologien, sier Durkheim, kunne derfor med fordel søke slike lover gjennom å sammenligne for eksempel mytiske temaer, folkelige legender og tradisjoner. Dersom den kollektive bevissthetens lover ligner på individualpsykologiens lover, vil det i så fall ikke være fordi de første kan reduseres til de siste, men fordi begge former for lover er utledet fra en mer abstrakt formalpsykologi som omfatter både psykologi og sosiologi. Kollektive tanker, oppsummerer Durkheim, må undersøkes for seg selv, og undersøkelsen må ikke farges av det vi måtte besitte av individualpsykologiske innsikter. Definisjon av sosial fakta : Avslutningsvis ønsker Durkheim å klargjøre hva han mener med sosiale kjensgjerninger eller fakta. Sosiale fakta, sier han, er måter å tenke og handle på som fungerer tvingende på de enkelte samfunnsmedlemmenes bevissthet. Når han er blitt tolket dit hen at han dermed forklarer sosiale fakta ved å vise til tvang, er det en tolkning Durkheim ikke kan god for. Han ønsket kun å avgrense forskningsfeltet, ikke å legge føringer på forskningen gjennom en uttømmende substansiell definisjon. Av den grunn godtar han innvendingen mot definisjonen overfor. Denne definisjonen uttrykker ikke alle trekkene ved sosiale fakta. Tvangskarakteren er bare én av flere mulige karaktertrekk som man kan ta utgangspunkt i. Det som er viktig, er å velge det karaktertrekket som er mest velegnet til å nå det målet som man har satt seg. Muligheten er også til sted for å ta utgangspunkt i flere ulike karaktertrekk på samme tid, for eksempel når tvangskarakteren ikke er lett å få øye på. Noen alternative definisjoner på sosiale fakta som Durkheim nevner, er alt det som skjer i og via samfunnet og det som interesserer eller påvirker gruppen på en eller annen måte. Disse definisjonene, sier Durkheim, er utilstrekkelige fordi de ikke klarer å bestemme temaet for undersøkelsene. De lar oss ikke få vite hvor vi skal begynne. Først når sosiologien er mer utviklet vil disse definisjonene eventuelt bli brukbare. Ikke bare har definisjonen blitt kritisert for å være for snever. Den har også blitt kritisert for å være for bred, for å omfatte nær sagt alle tenkelige fenomener, også samtlige fysiske miljøer der legemer utøver press mot hverandre. Når en gruppes bevissthet utøver press mot enkeltbevisstheter, er dette presset moralsk og dermed av en helt annen art enn det presset som en fysisk gjenstand utøver mot en annen fysisk gjenstand. Kollektive forestillinger kan være ladet med prestisje. Og de skiller seg 8

9 fra individuelle forestillinger, som kan styre oss innenfra, gjennom å kunne styre oss utenfra. Begrepet om sosial tvang gir uttrykk for at kollektive måter å handle og tenke på har en virkelighet utenfor enkeltindividene som tilpasse seg denne virkeligheten. Denne virkeligheten eksisterer altså ifølge Durkheim uavhengig av og forut for individene, og den påtvinges individene i den forstand at de ikke velge den bort. Han mener at vi kan bruke betegnelsen institusjon om alle de trosforestillinger og atferdsmønstre som er innstiftet av kollektivet. Sosiologi kan deretter defineres som vitenskapen om institusjonene, om deres opprinnelse og deres funksjonsmåte. Øvrige innvendinger mot boken hans ønsker ikke Durkheim å kommentere, fordi de retter seg mot det som er mer uvesentlig. Ofte skyldes også innvendingene at man nektet å godta grunnprinsippet om sosiale faktas objektive virkelighet. Antroposentrismen, menneskesentrerthet, har for sosiologiens vedkommende sperret veien for vitenskapen. Mennesket ønsker å innbille seg at det har makt over samfunnsordenen, og det misliker tanken på at det eksisterer kollektive krefter som det må underordne seg. Sosiologien, konkluderer han, må, akkurat som de andre vitenskapene lære av tingene selv og kvitte seg med fordommen om menneskets allmakt. Weber Det viktigste begrepet til Max Weber var trolig rasjonalisering. Han var opptatt av fenomener som skilte moderne vestlige samfunn fra andre samfunn: (1) Vesten har utviklet vitenskap basert på rasjonelle bevis og eksperimentelle metoder; (2) Vesten har utviklet rasjonell harmonimusikk og en spesiell type arkitektur; (3) man har utviklet byråkratisk administrasjon med fagutdannede embetsmenn med teknisk, økonomisk og juridisk utdannelse; (4) man har utviklet en type stat, som baserer seg på rasjonell forfatning, rasjonell rett og forvaltning av fagembetsmenn; (5) Vesten har utviklet kapitalistisk markedsøkonomi. Teknologi anvendes systematisk, og man forventer profitt fra fredelige bytter. Moderne vestlige samfunn kjennetegnes altså, ifølge Weber, av en særegen form for rasjonalisme. Vestens utvikling, sier han, må forklares først og fremst ved å vise til rasjonaliseringsprosessen som har funnet sted, ikke til økonomien. Rasjonalisering har frembrakt kapitalisme, den moderne stat, byråkrati, vitenskap og kunst. Weber fant grunnlaget for rasjonaliseringsprosessen i utviklingen av religiøse verdensbilder. I jødisk-kristen tradisjon har det religiøse verdensbildet blitt rasjonalisert, og Gud har blitt trukket mer og mer ut av verden. Magien har forsvunnet, og verden har blitt avfortryllet (entzaubert). I det mekanistiske verdensbildet, etter tallet, forstås naturen som kausalt lukket, det vil si at ingen magisk kraft kan virke inn eller undere finne sted. Rasjonaliseringen av naturen spredte seg til samfunnet og la, ifølge Weber, grunnlaget for rasjonell samfunnsstyring. Formålsrasjonell handling ble institusjonalisert. En negativ bieffekt av rasjonaliseringen er at tradisjonelle samlivsformer og verdier har forsvunnet. Weber skrev om religion, økonomi, byråkrati, politisk autoritet, rettssystem og kunst. Til metodelæren bidro han blant annet med begrepet om idealtyper og ideen om forstående sosiologi. Han utformet også tesen om vitenskapenes verdifrihet. Sammendrag av Max Weber, Utdrag fra Samfunnsvitenskapenes objektivitet Virkeligheten besitter en individuell karakter: Weber starter med å slå fast at det ikke finnes noen objektiv vitenskapelig analyse av sosiale fenomener uavhengig av det perspektivet forskeren måtte ha. Hvilke sosiale fenomener som skal undersøkes, velges nemlig alltid ut fra et gitt perspektiv. Samfunnsvitenskapen er ifølge Weber en vitenskap om det som er virkelig, en virkelighet som vi ønsker å forstå i dens egenart. Vi ønsker å forstå både denne sosiale virkeligheten slik den fortoner seg i dag og de historiske grunnene til at virkeligheten er blitt slik den er blitt. Livet er uendelig mangfoldig, og dette mangfoldet blir ikke redusert gjennom at vi tar for oss og finner beskrivelser av et konkret emne. For Weber virker det naivt å forestille seg at vi kan gi en uttømmende beskrivelse av et emne eller gi en komplett redegjørelse for emnets kausale betingelser. Alle undersøkelser bygger på den forutsetningen at det kun er en avgrenset del av virkeligheten som blir undersøkt. Spørsmålet blir 9

10 da hva som bestemmer hvilken del av virkeligheten som skal undersøkes. Det har vært vanlig, sier Weber, å anta at vitenskapen skal konsentrere seg om de delene av virkeligheten der det eksisterer lovmessige kausalsammenhenger. Fenomener som ikke opptrer i overensstemmelse med lover, har enten blitt ansett som ennå ikke tilstrekkelig forstått, som tilfeldige eller som gjenstand for fruktesløs nysgjerrighet. Idealet for erkjennelse har altså vært å etablere et system av læresetninger eller aksiomer som virkeligheten kan deduseres ut fra. En slik astronomisk erkjennelse, sier Weber, er uoppnåelig, for virkeligheten vil alltid være individuell. Den lar seg ikke dedusere fra generelle lover. Samfunnsvitenskapen interesser seg for det individuelle i den universelle, men likevel individuelle, sammenhengen det står i. Videre interesserer den seg for tilblivelsen av dette individuelle og virkelige. Samfunnsvitenskapen skiller seg fra astronomien som interesserer seg for det kvantitative, i kraft av sin interesse for det kvalitative. Den tar for seg sjelelige og forstandsmessige prosesser som forskeren må forstå gjennom å leve seg inn i dem. Med unntak av den rene mekanikk klarer imidlertid heller ikke naturvitenskapen seg uten kvaliteter. Innenfor samfunnsvitenskapen råder det også en oppfatning, riktignok en gal oppfatning ifølge Weber, om at pengeøkonomi kan forstås rent kvantitativt og ut fra lover. Videre antas det gjerne at det kan stilles opp regler for rasjonell handling og at psykologien kan spille samme rolle for åndsvitenskapene som matematikken spiller for naturvitenskapene. Psykologien, tenker man seg da, skal klassifisere psykiske faktorer og kartlegge sammenhengene de opptrer i. Kort fortalt skal psykologien utgjøre en slags kjemi for samfunnets psykiske grunnlag. Dersom psykologien hadde lykkes i et slikt klassifiserings- og kartleggingsprosjekt, sier Weber, ville det allikevel ikke ha kunnet hjelpe oss med å utlede det virkelige liv fra de faktorene og de lovene som man måtte komme frem til. Grunnen til det er at det er noe hypotetisk ved disse faktorene og lovene. Vi kunne alltid ha sett på andre faktorer som betydningsfulle og andre lover som virkningsfulle. Kjennskap til lover, sier Weber, kan være et redskap for erkjennelsen, men det kan samtidig ikke være noe mer enn et redskap. Når man ser den kulturelle virkeligheten utelukkende med et blikk på lover, overser man det som utgjør fenomenenes egenart. Kulturvitenskapene søker erkjennelse om det som er kulturelt betydningsfullt, noe som ikke kan avledes eller gjøres forståelig av et system av lover. For kulturbegrepet er nemlig et verdibegrep. Synet vårt på kultursfæren er farget av en interesse som er betinget av hvilke verdioppfatninger vi har. Ingen av undersøkelsene våre av kultur og samfunn er forutsetningsløse. Å redusere virkeligheten til lover er meningsløst: Det kaoset som virkelighetens mangfold er, blir brakt orden i gjennom at vi til enhver tid kun nærmer oss den delen av virkeligheten som er av interesse og betydning for oss. Det er kun enkelte trekk ved mangfoldet som vi tillegger kulturell betydning. Ergo er det mye ved mangfoldet som vi ikke tillegger betydning og dermed overser. Alle forsøk på å komme med fullstendige årsaksforklaringer vil ifølge Weber feile. Slike forsøk er umulige og meningsløse nettopp fordi store deler av fenomenenes egenart ikke er tillagt kulturell betydning og derfor ikke gis noen plass i årsakskjeden. Kjennskap til lover kan altså aldri være noe mer enn et middel for undersøkelsens mål. Dette betyr imidlertid ikke at kulturvitenskapen ikke skal søke kunnskap om det generelle. Det betyr bare at lover ikke er like viktig her som i naturvitenskapen, og at forståelse basert på generelle lover i kulturvitenskapen, snarere enn å bringe oss nærmere virkeligheten, fjerner oss fra virkeligheten. Weber oppsummerer ved å si at det er meningsløst å ville behandle kulturelle hendelser på en objektiv måte gjennom å forsøke å redusere virkeligheten til lover. Det er meningsløst, sier han, fordi (1) kunnskap om sosiale lovmessigheter ikke er kunnskap om sosial virkelighet, men bare ett av flere hjelpemidler vi har til rådighet, og fordi (2) all kunnskap om kulturelle fenomener hviler på de verdioppfatningene som instruerer oss om å ta hensyn til noe og ikke noe annet. Kultur, sier Weber, er et endelig utsnitt av tilværelsens meningsløse uendelighet, og som fra menneskets standpunkt forlenes med mening og betydning. All kunnskap om den kulturelle virkeligheten stammer fra et perspektiv, og bevisst eller ubevisst foretas det alltid et utvalg av hvilke trekk ved virkeligheten som blir sett på som vesentlige. Forskerens verdioppfatninger bestemmer stoffvalget og gjør meningsfull erkjennelse av virkeligheten mulig. At verdioppfatninger er subjektive, betyr imidlertid ikke at resultatet av forskningen kan være gyldig for en person og ugyldig 10

11 for en annen. Det som er vitenskapelig sant, sier Weber, gjelder nemlig for alle som ønsker å kjenne sannheten. Likevel er det en meningsløs tanke at kulturvitenskapens mål er å gi en endelig beskrivelse av virkeligheten som er gyldig til enhver tid. Når kulturvitenskapens beskrivelser av virkeligheten er i kontinuerlig endring, er det ifølge Weber fordi den intellektuelle konteksten, verdioppfatningene og interessene våre er i kontinuerlig endring. Av samme grunn er det meningsløst å se for seg at kulturvitenskapen har et sett evige spørsmål å besvare og grensene til fagområdet skulle være definert en gang for alle. Cooley og Mead Cooley er særlig kjent for begrepene primærgruppe og the looking-glass self. Cooley så på individ og samfunn som to sider av samme sak. Forestillingene om et jeg og om et vi er likestilte og like opprinnelige. Primærgruppene, som kjennetegnes av intim kontakt og samarbeid, er det som først og fremst holder individ og samfunn sammen. Eksempler på primærgrupper, som er beslektet med Tönnies Gemeinschaft, er familier, lekekamerater og naboer. De er primære for dannelsen av individets sosiale natur. Individer smelter sammen til et vi og tilegner seg gjensidig sympati, som er nødvendig for dannelse av sosiale institusjoner og demokrati. Cooleys begrep om sympati har omtrent samme rolle som begrepet solidaritet hos Durkheim. Begrepet the looking-glass self betegner hvordan individet sosialiseres ved å speile seg i andre. Vi ser for oss andres tanker om utseendet, handlinger, meninger og så videre i en gjensidig sosial speilingsprosess. Mead utviklet en mer systematisk teori og vektla kommunikasjon i større grad enn Cooley, men han så også på individ og samfunn som to sider av samme sak. Individet dannes i samhandling med andre. Kommunikasjon, som forutsetter at man kan sette seg i samtalepartnerens sted, var, ifølge Mead, avgjørende for dannelsen av selvet. Han kalte dette rolleovertakelse. Man projiserer mentalt hvordan andre vil reagere på ens atferd. I større grupper må man forestille seg hele gruppens reaksjon, det vil si overta rollen til den generaliserte andre, som bærer samfunnets normer og verdier. Barn lærer dette gjennom spill, som i motsetning til lek krever flere deltakere. Et selv er, ifølge Mead, verken et rent naturobjekt, styrt av kausale krefter, eller et fullstendig fritt subjekt. For å bli et subjekt, sier Mead, må man først bli et objekt for seg selv ved å ta andres oppfatning av en selv i betraktning. Han splittet selvet i to Me og I. Me er en persons selvoppfatning og inneholder tidligere erfaringer og den generaliserte andre. I er det kreative og fantasifulle ved selvet. Cooley og Mead skrev i læringsteorienes periode, da man forsøkte å gjøre rede for hvordan individer ble samfunnsmedlemmer. Positivismestriden i Norge Positivismestriden i Norge fant hovedsakelig sted på 60- og 70-tallet i bøker, fagtidsskrifter og aviser. Striden hadde paralleller til tilsvarende tyske og engelske debatter. Positivismestriden var en grunnlagsdebatt om forutsetningene for samfunnsvitenskap. De positivistiske ideene dreide seg i stor grad om ideene til Wienerkretsen, det vil si de såkalte logiske empiristene eller logiske positivistene. Næss ble forbundet med denne retningen. Positivismekritikken rettet seg først og fremst mot forestillingen om enhetsvitenskap (unity of science), det vil si at alle vitenskapene egentlig er av samme slag, noe som kan tolkes på flere måter: (1) Alle vitenskaper skal i prinsippet kunne bruke fysikkens språk; (2) all vitenskap tar sikte på å oppdage universelle lover som kan brukes i kausalforklaringer; (3) hypotetisk-deduktiv metode er vitenskapelig metode for alle vitenskaper. Logiske empirister forsvarte altså vitenskapsteoretisk monisme, det vil si at alle vitenskaper er av samme slag. Positivismekritikken tok utgangspunkt i at humanvitenskap og samfunnsvitenskap studerer meningsfylte fenomener, som handlinger, tekster og institusjoner, noe som er helt annerledes enn studiet av fysiske objekter. Siden man refererer til menneskelige oppfatninger, følelser og så videre, må man anvende et annet språk enn naturvitenskapens. Positivismekritikerne avviste også forestillingen om et fortolkningsfritt og verdinøytralt språk. I likhet med Dilthey og Weber skilte man mellom forklarende og forstående vitenskap. Mens naturvitenskap er forklarende og søker gyldige 11

12 kausalforklaringer, er humanvitenskap forstående og søker forståelse av meningsfylte fenomener. Man argumenterte altså for vitenskapsteoretisk dualisme, det vil si at det er vesentlig forskjell mellom naturvitenskap og humanvitenskap. Det oppsto også strid om hypotetisk-deduktiv metode er den vitenskapelige metode i alle vitenskaper. Mange mente at hermeneutikk ikke er en hypotetisk-deduktiv metode. Blant andre Føllesdal, Elster og Øfsti deltok i disse debattene. Positivismekritikere fryktet at det skulle dannes et teknokrati basert på samfunnsvitenskapelig kunnskap, det vil si at kunnskap skulle omformes til sosialteknologi som satte enkelte i stand til å kontrollere andre. Sammendrag av Bodil Stenseth, Kap. 9: Krigen mot fylla i Eilert Sundt og det Norge han fant Om Sundts undersøkelse: Denne teksten tar for seg Eilert Sundts undersøkelse av edrulighetstilstanden i Norge. I 1857 tok Sundt kontakt med landets skolelærere og ba dem skille mellom distriktets edruelige, ikke sikre, som altfor ofte ble beruset i gjestebud eller på reise, og forfalne, som åpenbart fant trøst i flasken. Sundt ba lærerne om å være diskré og ikke snakke unødig om saken for dermed å unngå å skjemme ut de som var litt for glad i alkohol. Blant fordelene med å bruke lærerne som informanter var at de kjente de fleste i distriktene sine. Av landets 2431 skoledistrikter fikk Sundt svar fra Prosjektet var støttet av Den norske Forening mod Brændevinsdrik og resulterte i boken Om Ædrulighets-Tilstanden i Norge som ble publisert i Totalt ble voksne, gifte menn registrert i undersøkelsen. 62,7 % ble klassifisert som edruelige, 33,5 % som ikke sikre og 3,8 % som forfalne. Sundt mente at disse tallene var pålitelige til tross for at de kunne gi uttrykk for en viss standspartiskhet. Hvis læreren er husmannssønn, vil han kanskje klassifisere storbonden som dranker. Og hvis han er bondesønn, vil han kanskje gjøre det samme med husmannen. Undersøkelsen er også avhengig av at det generelt er utvist godt skjønn i forhold til hvilken av de tre kategoriene en mann skal falle innunder, noe det kanskje ikke i alle tilfeller er. Sundt oppdaget store regionale forskjeller. Mest drikkfeldige var man i Vestre og Østre Finnmarken, der 46,6 % var edruelige, 36,9 % var ikke sikre og 16,5 % var forfalne. I Søndre og Nordre Salten var derimot hele 83,3 % edruelige. På landsbasis var drikkeondet relativt jevnt fordelt mellom eiendomsklassen og arbeiderklassen. Forskjellen kunne imidlertid være stor mellom de to samfunnsklassene i det enkelte prosti. For eksempel var det flest forfalne i arbeiderklassen i Gudbrandsdalen og på Hedemarken, mens det var flest forfalne i eiendomsklassen i Lista og i Dalane. På Østlandet drakk arbeiderklassen mindre enn på Vestlandet. Ifølge Sundt hang dette sammen med at situasjonen var svært forskjellig for husmenn på Østlandet og på Vestlandet. For eksempel på Hedemarken var gårdene store, og kravene som ble stilt til husmennene, var ganske strenge. Husmannen måtte arbeide hardt og var tvunget til å leve et nokså ensformig liv som holdt ham unna drukkenskapen. I tillegg manglet han penger til å bruke på alkohol. Bøndene på Hedemarken levde imidlertid ikke like ensformig. De foretok reiser og hadde ofte mye fritid, hvilket gjorde flere til skapdrankere. På Vestlandet var gårdsbrukene mindre og arbeiderne mer selvstendige. Mange arbeidet som løskarer i sjøfart, fiskeri, veiarbeid eller handel. Her var det generelt bøndene, ikke arbeiderne, som førte et ensformig og rolig liv. Og det var blant arbeiderne man fant flest av de forfalne. Sundt var særlig opptatt av forskjellene mellom Østlandet og Vestlandet, og forklarer dem ved å vise til ulike naturforhold og skikker. Han hadde også lagt merke til at mange var drikkfeldige i folkerike østlandsbygder med mange husmenn. Disse bygdene, påpekte han, hadde mest både av rikdom og av fattigdom, og Det er jo bekjent at rikdom frister til lettsinn, og armod til mismot, som på hver sin måte lokker og drar til drikkfeldighet. Videre hadde Sundt merket seg at det var mer vanlig å drikke i fjellbygdene enn i de ytre bygdene, noe han forklarte med at utviklingen gikk tregere i mer avsidesliggende trakter, hvor det også fremdeles var vanlig med hjemmebrygget øl. Drukkenskapen kunne i verste fall føre til ulykker og død. I fjellbygda Heggebostad med litt over to tusen innbyggere kunne årsaken til 8 dødsfall i perioden tilbakeføres til drukkenskap. Sundt påviste også en forskjell mellom by og land. I byene var det færre ikke-sikre og dermed samtidig flere edruelige og forfalne. For Sundt var forklaringen på dette knyttet til at livet i byen 12

13 har en adskillende kraft. Her eksisterte ryggløshet og sedelighet side om side. Christiania var for ham på en og samme tid lastenes hule og sivilisasjonens arnested. Ifølge Stenseth var Sundt gjennomgående tvisynt. Han var både en fremskrittsmann og nostalgiker, og han tenkte i mentaliteter. Enkeltmennesket, mente han, hadde en annen stilling i byen enn på landet. Mentaliteten var dermed annerledes. I byen berodde mannens lykke på oppdragelse og utdannelse, men vel så mye på flid, sjelsstyrke og edruelighet. På landet mottok en bondesønn stillingen sin gjennom odel og arv uberoende på om han hadde levd et utsvevende ungdomsliv. En husmannssønn ville på den annen side ha små muligheter til å bli del av eiendomsklassen selv om han utviste stor flid og sedlighet. Av den grunn var det mindre forskjell mellom eiendoms- og arbeiderklassen på bygda hva angikk edruelighet og drukkenskap. Alkoholens historie i Norge: Ifølge Sundt hadde man drevet med hjemmebrygging av øl siden oldtiden. Øl ble etter hvert erstattet av brennevin. Mellom 1816 og 1842 var brygging av brennevin forbudt. I 1842 ble kaffen innført til landet, noe som førte til nye drikkeskikker. I Nord- Norge, hevdet Sundt, var kaffen i ferd med å fortrenge brennevinet. Fabrikklaget brennevin, fruktvin og bayerøl hadde også blitt utbredt, først i byene og senere ellers i landet. Barselkvinner brukte imidlertid fremdeles brennevin i medisinsk øyemed. Sundt spådde at drikkevarene etter hvert vil bli importert langveis fra og at forbruket ville minske. Effekten av den religiøse bevegelsen mot brennevin, som stemplet drukkenskap som syndig, og de dannedes oppfatning av fyll som uverdig råhet og kilde til ulykke, mente han, ville sammen med avholdsreformen og annen lovgivning på sikt senke forbruket av drikkevarer. Skolelærerne bemerket ikke at avholdsreformen kunne være noe av årsaken til nedgang i drukkenskap. Sundt fant dette noe underlig, men påpekte at påvirkningen fra avholdsbevegelsen på mange steder nok hadde vært ubevisst. Beretningene til skolelærerne forteller imidlertid om nær sammenheng mellom gamle selskapsskikker og misbruk av alkohol. I dåp, bryllup og gravøl var det en æressak å skjenke gjestene fulle. Flere lærere var av den oppfatning at selskapslivet måtte endres for at drikkekulturen skulle anta mer siviliserte former. Teologen Sundt rettet et ønske til Gud om at sann gudsfrykt måtte tilta i hjertene og at folket klarte å motstå det onde som fylla var. Han preket måteholdets sak, men tegnet ikke et entydig mørkt bilde av tingenes tilstand. Edrulighetstilstanden i Norge, mente han, utviklet seg i retning av det bedre. Sundt lot lærernes enkeltberetninger tale for seg selv. Fra Veøy ble det fortalt at det ofte var slik at husmannen holdt kro og videre at det ble betraktet som stor skam ikke å by på brennevin når man fikk besøk av familie og naboer. Fra Spydeberg ble det hevdet at det var en utbredt oppfatning at den som ikke skjenket gjestene sine, var en gjerrigknark. Fra Nord-Fron ble det hevdet at det nå var vanskeligere å få tak i brennevin. Fra Gran ble det påpekt at selv forstandige folk tidligere beundret den som klarte å styrte en liter brennevin, men at det ikke var slik nå lenger. Fra Asker ble det opplyst om at det var gjengs oppfatning at brennevin var nyttig når arbeidet var hardt og været kaldt og rått. Fra Nordfjord het det at alle drakk brennevin, enten man var gammel eller ung, mann eller kvinne. Selv småbarn og babyer drakk brennevin. Den som ikke drakk brennevin, ble gjort narr av. Sognepresten i Christiansand kunne fortelle at lidenskapene fikk herredømme når gjestene forlot dansehusene hver søndags aften. Når været tillot det, drev parene ut av byen og levde ut sine drifter, opphisset av dans og drikke. Sundts beretning om tilstanden i Christiania er mer personlig. Han hadde her sett drukkenskapens last med egne øyne, en last som han mente var opphavet til nye laster. Han sammenlignet de forfalne med de syke på sinnssykehuset, og det kommer klart frem at han ikke bare så på alkoholisme som en synd, men også som en sykdom. Ondet, hevdet han, måtte angripes på rett måte, ikke gjennom å oppheve bruken vi avskaffer ikke ilden, sa han, fordi den kan misbrukes men gjennom frivillig avholdenhet fra bruken av brennevin. Sundt går så i dialog med en tenkt allmuemann som ikke ville gå inn i en avholdsforening fordi det dermed ville virke som om han holdt seg selv som bedre enn sine naboer: Tenk ikke på å være noe eksempel! Forsak blott brennevinet for din egen skyld... En slik avholdsmann, mente Sundt, ville bli aktet av sine naboer og venner. Edrueligheten kunne også ifølge Sundt fremmes gjennom forskning, avholdsforeninger og, kanskje best, gjennom samtaler i enerom med svake brødre. Opplysning og gode skikker har gode vilkår i Norge, mente han, fordi det er et lite samfunn. Han var derfor optimist på edruelighetens 13

14 vegne. Nordmenn, hevdet han, kunne gå foran med et godt eksempel i verden. Bøkene til Sundt, sier Stenseth avslutningsvis, er uttrykk for et nasjonsbyggende prosjekt. De maktet å forene det populære og det vitenskapelige og må kunne betraktes som forsøk på å få i gang en samtale mellom fattig og rik. Sammendrag av Hesselbergs Underutvikling, utvikling og utviklingsgeografi en innledning Bakgrunn: Hesselbergs artikkel presenterer faget utviklingsgeografi. Ulike former for utvikling diskuteres, og det pekes på hvordan utviklingsgeografien kan brukes for å oppnå en bedre verden. Hesselbergs utgangstese er at rikdom vil konsentreres på få hender og kun på enkelte geografiske steder dersom markedet får operere fritt uten omfattende statlig omfordeling av godene. Hesselberg mener at et fritt marked skaper mer ulikhet og fattigdom. Videre mener han at økonomisk vekst til nå ikke har gitt oss noen løsning på fattigdomsproblematikken fordi økonomisk vekst kun har ført til miljøødeleggelser og at noen få har blitt rike. Utvikling: Det kan diskuteres hva utvikling er, men Hesselberg mener at man kan enes om at det er utvikling å redusere slikt som nød, sykdom og manglende deltakelse i politiske og økonomiske samfunnsaktiviteter. For at utviklingen skal være positiv må følgende krav oppfylles: (1) Produktiviteten i økonomiske aktiviteter må bedres; (2) fordelingen må være rettferdig; og (3) endringene må være vedvarende og bærekraftige, det vil si at miljøet tåler belastningene. Ifølge avhengighetsteori må de tre nevnte forholdene oppfylles samtidig som nasjonal og global strukturendring finner sted. En frigjøring av befolkningen i landene i Sør fra dominans og utnyttelse fra utlandet og landenes egne eliter eller overklasser, ville, ifølge denne teorien, være en viktig utvikling. Ifølge liberalistisk teori er økonomisk vekst tilstrekkelig for at utvikling skal finne sted fordi veksten vil endre samfunnet og redusere fattigdom. Utvikling er, ifølge denne teorien, overgang til et kapitalistisk samfunn. Mange i Sør er imidlertid skeptiske til å etterligne utviklingen i Nord, på grunn av blant annet høy arbeidsløshet i Nord og fordi man i Nord skaper store globale miljøproblemer. Utvikling kan bety frihet for landene i Sør til å velge sine egne veier, ikke bare kopiering av forholdene i Nord. Utvikling innebærer altså både overlevelse (kamp mot sult og så videre) og frihet til å velge selv. Et godt utviklingsbegrep må inneholde begge deler. Hesselberg mener allikevel at landene i Nord ikke kan overlate ansvaret for utvikling til landene i Sør alene. Da vil de sterkeste interessegruppene i Sør styre utviklingen, noe som ofte ikke gagner de fattigste. Samtidig mener han at man i Nord må være forsiktig med å blande seg for mye inn. Alternativer til utvikling: En del radikale forfattere påpeker at man må finne alternativer til vestlig etnosentrisk forståelse av utvikling. Først og fremst fordi mennesker ikke kan bli utviklet, de må utvikle seg selv. Med andre ord er utvikling noe som må utføres innenfra i Sør, ikke gjennom påvirkning fra Nord. Deretter påpekes det at vi forstår utvikling som vestliggjøring. Å gjøre alle vestlige, i den forstand at de blir grådige etter økonomisk vekst og tilfredsstillelse av lystene sine, ville føre til enorme globale og samfunnsmessige problemer. Faser i synet på utvikling i etterkrigstiden: (1) Utvikling er utvikling av samfunn etter vestlig modell det vestlige er godt ; (2) fokus på positive og negative sider ved en slik utvikling; og (3) utvikling i Sør fører hovedsakelig til negative endringer. Disse tre fasene kan eksistere på samme tid. I dag er det bred enighet om at utvikling omfatter både positive og negative aspekter. Man holder i relativt stor grad på fremskrittsideen, det vil si den vestlige utviklingsideen. Utviklingsgeografi: Utviklingsgeografi er et fagfelt som sorteres under samfunnsgeografi og som vokste frem etter andre verdenskrig. Utviklingsgeografi er preget av ønsket om å forbedre menneskers levekår og orienterer seg mot fattigdoms- og utviklingsspørsmål. Faget fokuserer i hovedsak på den sørlige halvkule, det vil si deler av Asia, Afrika og Latin-Amerika. Utviklingsgeografien tar utgangspunkt i (1) at store deler av verdens befolkning lever i nød; (2) FNs erklæring om grunnleggende menneskerettigheter; og (3) at Sør er en historisk unik kategori og at kolonitiden har bidratt kraftig til elendigheten i mange land. Hesselberg mener det følgende bør vektlegges i utviklingsgeografien: (a) Forskningsobjektet må gi relevant kunnskap for utviklingsteori og utviklingsstrategi. Målet er å forbedre verden. (b) Når det gjelder teori og metode fins det forskjellige muligheter, men innlevelse og idealisme viktig. (c) Hva 14

15 angår bruk av forskningsresultatene, bør man heve kunnskapsnivået hos politikerne, vise frem praktiske implikasjoner av resultatene og sette opp klare handlingsalternativer. Utviklingsgeografien skal (1) formidle verdens elendighet og dens årsaker, og (2) vise frem alternative strategier for reduksjon av fattigdom og miljøødeleggelse. Generelt: I debatten om forskning for kunnskapens skyld eller for nyttens skyld, er Hesselberg tilhenger av utviklingsgeografisk forskning for nyttens skyld. Man bør, ifølge Hesselberg, velge forskningsalternativene som gir mest nytte for mennesker med dårlig levestandard. Grunnen til dette er verdens elendighet. Radikale forfattere påpeker gjerne at det individuelt rasjonelle ikke er globalt rasjonelt. Hesselberg mener at det haster med å heve levestandarden til fattige i Sør og skape en mer rettferdig verden. Han tar til orde for global egalitarisme. Hesselberg peker videre på problemer knyttet til hvordan vi ser på de andre og at vi ofte tenker på land i Sør som flere stadier bak oss. Han problematiserer en slik tankegang, men holder allikevel fast på at utvikling er strengt nødvendig. Menneskemodeller i samfunnsvitenskapene Menneskemodeller Samfunnsforskning danner modeller av hva mennesket er og menneskets handlingsmønster. Blant andre Frisch, Barth, Rokkan og Hernes har vært opptatte av å lage modeller. Eksempler på modeller er de med fysisk likhet til det de er modell av, som skip og hus, matematiske modeller, som kan være fruktbare for å forstå sammenhenger, og menneskemodeller, som består av oppfatninger om menneskenaturen og hvordan handlinger kan forklares. Menneskemodeller ligger ofte til grunn i samfunnsvitenskapelige arbeider. Samfunnsvitenskap kan for eksempel anvende biologiske, systemteoretiske, psykologiske og sosiale menneskemodeller. Filosofen Hollis hevder at samfunnsforskerens data og adekvate kriterier for vitenskapelig forklaring er avhengig av menneskemodellen man opererer med. Menneskemodellen er viktig for slikt som (1) hva man oppfatter som viktige data; (2) hvilke typer forklaringer man ser på som relevante; (3) hvilke praktiske konsekvenser samfunnsforskningen kan ha; og (4) hvordan vi skal forstå den sosiale orden eller hvordan samfunnet henger sammen. I samfunnsvitenskapelig litteratur kritiseres ofte menneskemodeller som man stiller seg skeptisk til, som for eksempel modellene om rasjonelle aktører, det økonomiske mennesket og så videre. Kritikk av rasjonalitetsmodeller har ført til alternative rasjonalitetsoppfatninger om for eksempel kommunikativ rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet. Menneskemodellene overskrider grensene for empirisk vitenskap, det vil si at de inneholder elementer som ikke kan verifiseres eller falsifiseres av erfaring. Ifølge Kuhn inneholder ulike vitenskapelige paradigmer (bilder) ulike metafysiske elementer. Webers tese om at mennesket har et naturlig metafysisk behov for å forstå verden som et meningsfylt kosmos, er et eksempel på en menneskemodell. Menneskemodellenes vitenskapsteoretiske status (1) Dersom man forestiller seg menneskemodellen som en empirisk prøvbar hypotese, må det være mulig å falsifisere den slik vitenskapsfilosofen Popper hevdet. Med andre ord må det kunne tenkes at det kan være minst ett tilfelle som kan gjendrive hypotesen. I praksis er det, på grunn av blant annet vage formuleringer, urealistisk å oppfatte menneskemodeller kun som empirisk prøvbare hypoteser. (2) Menneskemodellen kan også falle innunder filosofisk antropologi, det vil si læren om vesenstrekk ved det å være menneske, som har a priori status forut for erfaringen. I lys av dette kan man ikke se på for eksempel Webers menneskemodell som en falsifiserbar empirisk hypotese, men som en metafysisk oppfatning om noe av det essensielle ved å være menneske. (3) Dersom man ser på menneskemodeller som heuristiske hjelpemidler, vil for eksempel Webers menneskemodell forstås som en fruktbar idé eller et nyttig hjelpemiddel. Siden de er hjelpemidler, vurderes det ikke om de er sanne eller falske. De vurderes ut fra om de er nyttige eller fruktbare instrumenter for å forutsi, forklare eller komme med hypoteser. Trolig forsto Weber sin menneskemodell på denne måten, det vil si som en idealtype der 15

16 enkelte trekk ved virkeligheten fremheves på bekostning av andre. (4) Menneskemodeller kan også være normative idealer, det vil si si noe om hvordan mennesket bør være. En vanlig kritikk mot tanken at mennesker er rasjonelle aktører, er at det er uklart om den utgjør en deskriptiv (beskrivende) eller normativ modell. Fire typer kritisk diskusjon av menneskemodeller (1) Empirisk kritikk: Menneskemodellen kan sjekkes mot erfaringen, om den er i overensstemmelse med observasjonene våre. (2) Definisjonskritikk: Det kan diskuteres om kjennetegnene som vektlegges i definisjonen av menneske, er rimelige. (3) Heuristisk kritikk: Det kan diskuteres i hvilken grad menneskemodellen er fruktbar eller ufruktbar for ulike formål. (4) Normativ kritikk: Det kan diskuteres om menneskemodellens normative trekk kan begrunnes eller ikke. Kausale og intensjonale menneskemodeller Psykologen Vollmer skiller mellom personalistiske og mekanistiske menneskemodeller. Personalistiske modeller forutsetter at mennesker er ansvarlige for og har kontroll over handlingene sine. Mekanistiske modeller forutsetter derimot at prosessene som bestemmer handling er blinde og automatiske nevrofysiologiske prosesser utenfor menneskelig kontroll. Disse to modellene har, selv om de delvis er i motsetning til hverandre, vist seg nyttige innenfor ulike deler av psykologien. Skillet mellom kausale og intensjonale menneskemodeller tilsvarer omtrent Vollmers skille. Det avgjørende skillet er om mennesker handler av årsaker eller grunner. Når man sier Jeg reiste til Brasil for å nyte sol og varme, har man gitt en grunn for handlingen sin. Dersom man sier Han slo henne fordi han var psykotisk, viser man imidlertid til en årsak. Når handling forklares ved hjelp av grunner, forutsettes det at den som utfører handlingen kan vise til grunnene som nevnes. Dette er ikke tilfellet med årsaker. Mens man må kjenne handlingsgrunnene sine, trenger man ikke å kjenne årsakene. Årsaker til handling Striden mellom sosiologi, psykologi og biologi om hvilke kausalfaktorer som er viktigst når menneskelig handling skal forklares, har lang historie. Striden dreier seg om de viktigste årsaksfaktorene er (1) sosiale faktorer, som roller, institusjoner, normer, (2) psykologiske faktorer, som instinkter, drifter, behov, eller (3) biologiske faktorer, som gener. Mens Durkheim hevdet at sosiale faktorer var viktigst, hevdet Mill at psykologiske faktorer var viktigst. I dag vil mange biologer hevde at biologiske faktorer er viktigst fordi store deler av atferden vår er genetisk bestemt. Behavioristiske psykologer, på sin side, plasserer faktorene i omgivelsene våre og i våre reaksjoner på omgivelsene. Durkheim og Mill var imidlertid enige om at handling krever kausalforklaring. Årsakene kommer før i tid enn atferd, og de generelle lovmessighetene nærmest bestemmer menneskets tanker og handlinger. Mennesket, sier Hollis, blir skapt av et program som det selv ikke har skrevet. Ifølge Schjelderup blir handlinger i stor grad avgjort av forhold som vi ikke vet om selv. Et viktig spørsmål er om menneskelige handlinger i det hele tatt kan forklares kausalt. Dersom svaret er nei, blir spørsmålet hva slags type vitenskap samfunnsvitenskap da kan være og om det er en vitenskap. Generelt sies det at handlinger kan forklares ved hjelp av intensjonale forklaringer, som ikke henviser til noe tidligere i tid eller utenfor aktørens bevissthet, men til aktørens oppfatninger og grunner. Når biologiske eller fysiske prosesser skal forklares, vises det til årsaker. Når menneskelig handling skal forklares, vises det som regel til grunner; man nevner oppfatninger og ønsker. Dersom man mener at menneskets handlinger skal forklares kausalt og at alle vitenskaper er kausalforklarende, er man tilhenger av vitenskapsteoretisk monisme. Dersom man mener at handlinger skal forklares ved hjelp av en intensjonal menneskemodell, er man tilhenger av vitenskapsteoretisk dualisme og mener det er kvalitativ forskjell mellom samfunns- og humanvitenskap, og naturvitenskap. 16

17 Rasjonell og ikke-rasjonell handling, og ytre og indre kollektiv orden Ifølge sosiologen Alexander dreier teoretiske diskusjoner i samfunnsvitenskapen seg om to problemer, nemlig hvordan man skal forstå menneskelig handling og hvordan man skal forstå sosial orden. Alexander mener at det grovt sett fins to syn på hvordan man skal besvare hvert av disse spørsmålene. De to perspektivene henger sammen slik at hvordan det ene problemet løses har innvirkning på hvordan det andre løses. Menneskelig handling, sier Alexander, kan betraktes enten som rasjonell eller ikke-rasjonell. Mens rasjonell handling styres utelukkende av mål/middel-tenkning, styres ikkerasjonell handling av normer og verdier. Den første type handling kalles gjerne instrumentell rasjonalitet. Aktøren har et mål som han vil nå ved hjelp av midlene han har til rådighet. Det relevante spørsmålet er om midlene er effektive for å realisere målet. Siden det ikke fins noe absolutt eller endelig mål, vil målene i praksis reduseres til midler for nye mål. Denne handlingsmodellen kan resultere i at tilpasning til omgivelsene blir avgjørende. Ikke-rasjonell handling derimot oppstår som følge av at aktøren opplever normer og verdier som bindende og retter handlingen sin mot et ideelt mål, som er absolutt og ikke et middel for å nå et nytt mål. En rasjonell aktør bryter regler dersom han finner det nyttig mens en ikke-rasjonell aktør ikke bryter regelen, enten av plikt eller fordi han ikke vil være en person som bryter regler. Sosiologien, sier Alexander, opererer med to konkurrerende oppfatninger om hva som er grunnlaget for sosial orden: (1) en ytre, tvangsbasert orden, som opprettholdes gjennom sanksjonene belønning og straff uten normative komponenter; og (2) en indre, normativt basert orden, som oppstår fordi aktørene har internalisert felles verdier og normer. Dersom man betrakter handling som rasjonell, vil man betrakte sosial orden som ytre og tvangsbasert. Dersom man betrakter handling som ikke-rasjonell, vil man betrakte sosial orden som indre og normativt basert. Striden står altså mellom sosiologisk materialisme (rasjonell handling og ytre, tvangsbasert orden) og sosiologisk idealisme (ikke-rasjonell handling og indre, normativt basert orden). Alexanders to handlingsmodeller utgjør to menneskemodeller med ulikt perspektiv på hvordan mennesker resonnerer når de velger handlingsalternativ. De to perspektivene gir grunnlag for ulike forutsigelser om fremtidig atferd. De medfører også ulike konsekvenser for anvendelse av samfunnsvitenskapelig kunnskap. Dersom mennesket stort sett handler rasjonelt, kan samfunnsvitenskapelig kunnskap regnes som sosial ingeniørkunnskap. Dersom mennesket stort sett handler ikke-rasjonelt, blir spørsmålet snarere hvordan samfunnets normative idealer kan iverksettes. Alexanders enkle todeling mellom instrumentell rasjonalitet og normfølging kan være uttrykk for et for snevert syn på rasjonalitet. Eyvind Elstad, Lav studieintensitet og reguleringssvikt i høyere utdanning. Utfordringer i tilknytning til Kvalitetsreformen Sammendrag: Artikkelen til Elstad, førsteamanuensis ved Det utdanningsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, er hentet fra det pedagogiske tidsskriftet Uniped. Artikkelen starter med en synopsis, det vil si et sammendrag over hovedpunktene. Elstad sier her at han ønsker å drøfte fenomener som stryk, forsinkelser og frafall i forbindelse med Kvalitetsreformens mål om økt gjennomstrømning og høyere studieintensitet i høyere utdanning. Drøftingen tar utgangspunkt i spillteori og teori om selvreguleringssvikt. Han konkluderer med at studenter med en studieminimaliserende strategi må ha en reell mulighet for fortapelse for at de skal velge høy studieintensitet. Hvordan studieplanen innrettes og følges opp av den enkelte lærer, kan være særdeles viktig for studieinnsatsen til studenter med selvreguleringssvikt. Oversikt over artikkelen: Et mål med Kvalitetsreformen var å øke studieintensiteten der den var lav. Studenten, ble det sagt, skal lykkes. Det vil si at han eller hun skal unngå frafall, forsinkelser og stryk. Artikkelen til Elstad ser nærmere på sammenhengen mellom studieregime og studieintensitet. I kapittel 2 undersøkes sammenhengen mellom de faglige kravene som læreren stiller, og studentens studiestrategier. Konklusjonen av denne analysen er at lav studieintensitet kan være en rasjonell respons til den institusjonelle rammen rundt samhandlingen mellom lærer og student. I det tredje kapitlet diskuteres det hvordan studenter med lav selvreguleringsstyrke kan ta i bruk for selvreguleringsstrategier for å 17

18 bedre resultatet sitt. Ifølge Elstad er innretningen av studieregimet av betydning for at studenter med lav selvreguleringsstyrke kan realisere utdanningsmålene sine. Kapittel 4 tar for seg sammenhengen mellom kvalitetsutvikling og den nye finansieringsordningen som premierer høy gjennomstrømning. Et spørsmål er om terskelen for å stå på eksamen blir senket fordi inntekten blir lavere for utdanningsinstitusjonen når studenten stryker. 2: Kvalitetsreformens mål om økt studieintensitet har både et kvantitativt og et kvalitativt aspekt. Mens det kvantitative aspektet har å gjøre med tiden som blir viet til studiene, har det kvalitative aspektet å gjøre med hvordan studenten arbeider. En undersøkelse viser at tidsbruk ved på universitetsstudier var noe høyere i 2002 enn på 1980-tallet. I gjennomsnitt brukte norske studenter 30 timer i uken til studierelaterte aktiviteter. Studenter på fag som sosialantropologi, kristendom og sosiologi brukte noe mindre tid mens jusstudenter og arkitektstudenter brukte 40 timer i uken. Ifølge Aamodt er studieintensiteten svært lav blant studenter i en rekke profesjonsutdanninger. Mannlige bibliotekarstudenter bruker for eksempel i gjennomsnitt ned mot 20 timer i uken på studiene. Et tegn på at kvalitetssikringsmekanismene fungerer, er at det er høy strykprosent på en rekke studier der studieintensiteten er lav. På den annen side fins det en del studier der strykprosenten er lav samtidig som studieintensiteten er lav. Dette kan tyde på at de faglige kravene er for lave. En undersøkelse blant høgskolestudenter i 2003 viser at minimaliserende studiestrategier er utbredt. Ved hjelp av spillteori drøfter Elstad hvordan innretningen av studieregimet, det vil si den institusjonelle rammen og hvordan hver enkelt lærer forholder seg den, virker inn på studenter med lav studieintensitet. Han ser på nivået av studieintensitet som studentens rasjonell respons på de faglige kravene som institusjonen stiller. Spillteorien, sier han, er en analytisk teori som dekker beskrivelsen av instrumentelle, rasjonelle aktører med bevissthet om hverandres bevissthet ved at hver deltaker oppnår et resultat som delvis avhenger av egne handlinger og andres handlinger. Spill 1: Det første spillet som blir prøvd ut, involverer studenter med en minimalistisk studiestrategi i et snillistisk studieregime. Mange studenter, sier Elstad, er faglig interesserte og ønsker å mestre studiene. Han fokuserer imidlertid på studenter med studieminimaliserende strategier. Nesten alle exphil-studentene høsten 2000 mente at pensum i en viss grad var kjedelig. Flertallet mente også at undervisningsopplegget var uinteressant. Omtrent 60 % hadde som mål å bestå eksamen. Bare cirka 4 % hadde ambisjoner om få en veldig god karakter. En nærliggende strategi for alle de som bare ønsker å stå på eksamen, er å minimalisere studieinnsatsen, for eksempel gjennom bruk av repetisjonshefter i stedet for pensumbøker. En undersøkelse fra 2001 viser at 4 av 10 bare har lest litt i pensumbøkene. Mange studier baserer seg nå på mappevurdering snarere enn slutteksamen. Elstad har derfor valgt å konsentrere seg om faglige krav i forbindelse med mappevurderinger. Studenten leverer en mappebesvarelse som vurderes som godkjent eller ikkegodkjent og danner grunnlag for en avsluttende muntlig eksamen. Studenten har to valg: lav eller høy studieintensitet. Det blir antatt at studenten tar lærerens forventende reaksjon på valget med i betraktning når han eller hun foretar valget sitt. Studenten har tre handlingsalternativer: (c) Studenten velger lav studieintensitet, og læreren velger snillisme-alternativet ( godkjent ); (a) studenten velger lav studieintensitet, og læreren velger å stryke studenten ( ikke-godkjent ); (b) studenten velger høy studieintensitet. I spill 1 antas det at studenten foretrekker alternativ (c) fremfor (a) og (a) fremfor (b), altså (c) > (a) > (b). Læreren på sin side har følgende handlingsalternativer: (c) Når studenten velger høy studieinnsats, vil læreren godkjenne besvarelsen; (a) når studenten velger lav studieinnsats, vil læreren la prestasjonen passere som godkjent selv om besvarelsen reflekterer lav studieinnsats (snillisme); (b) når studenten velger lav studieinnsats, vil læreren velge ikke-godkjent. Lærerens preferanse i spill 1 er (c) > (a) > (b). Spillet er sekvensielt, det vil si at studenten velger handlingsalternativ før læreren. Dersom studenten velger høy studieinnsats, slutter spillet. Dersom studenten velger lav studieinnsats, må læreren velge enten godkjent eller ikke-godkjent. Spillet får likevekt når begge spillerne får valgt sin beste strategi gitt den strategien som den andre spilleren velger. I spill 1, der studenten har en minimaliserende studiestrategi og studieregimet er snillistisk, oppnås likevekt når studenten velger sitt 18

19 handlingsalternativ (c) lav studieintensitet og læreren velger sitt handlingsalternativ (a). Det kan ut fra dette, sier Elstad, argumenteres for at lav studieinnsats er en rasjonell tilpasning for en student med studieminimaliserende strategi i et snillistisk studieregime. Ta en titt på spilltreet og utfallsmatrisen på side 73 i Kompendium 1. Spill 2: Spill 2 gir uttrykk for et studieregime med høyt studiepress. Læreren går her bort fra snillismen og endrer preferansen sin til (c) > (b) > (a). En rasjonell student vil da endre preferansen sin til (c) > (b) > (a), med andre ord velge høy studieintensitet fremfor lav studieintensitet og underkjenning av besvarelsen. Siden studiepresset er høyt, vil studenten være mer redd for fortapelse, det vil si karakteren ikke-godkjent. Konsekvensen kan være at studenten må vente et semester med å få godkjenning av studiearbeidet. Likevekten i dette spillet oppnås når studenten velger sitt alternativ (b), nemlig høy studieintensitet, og læreren velger sitt alternativ (c) nemlig godkjenning av besvarelsen. Konklusjonen er ifølge Elstad at mulighet til fortapelse må være reell for at studenter med studieminimaliserende strategi skal velge høy studieinnsats. Dersom målet er å høye studieintensiteten, virker det ganske klart at det å stryke må ha negative konsekvenser for studenten. I forbindelse med Kvalitetsreformen sier departementet at det skal stilles strengere krav til intensiteten i læringsaktivitetene. Med det menes det at det skal tas i bruk virkemidler som mappevurdering, obligatoriske innleveringer og obligatorisk oppmøte. Videre at man kan miste studieretten dersom man ikke har en fastsatt studieprogresjon. Lånekassens lån- og stipendordninger er også med på å øke studiepresset. Selvregulering: Spillanalysene forutsatte at aktørene var hundre prosent rasjonelle. Det er imidlertid ikke alltid tilfelle. Ifølge Baltzersen var det omtrent 45 prosent (1680 studenter) av de førstegangsregistrerte exphil-studentene høsten 2001 som ikke fikk godkjent eksamen. Av disse strøk rundt 54 % og rundt 37 % avbrøt studiet. Den hyppigst oppgitte grunnen til frafall var problemer med selvdisiplinen. Elstad kaller dette for selvreguleringssvikt. Dette er et typisk utsagn fra en frafallsstudent: Jeg følte... meg altfor fri og nesten uten press. Dette førte til at jeg ble for lat og klarte ikke å presse meg til å lese pensum. Med avstand til situasjonen mener altså studenten at han burde ha gjort noe annet enn det han faktisk gjorde. Elstad kaller dette for dynamisk inkonsistens. Dette er et begrep som gir uttrykk for at vi endrer preferanser over tid og at euforiske eller lystbetonte aktiviteter i øyeblikket kan foretrekkes på bekostning av aktiviteter som støtter oppunder viktige valg i livet. Når det nærmer seg eksamen, er det vanlig å ta i bruk skippertaksmetoden. Ifølge Berg er det en enorm økning i studieintensitet det siste studieåret. En slutning som Elstad mener at man kan trekke fra dette, er at det er gunstig å ha hyppigere små evalueringer spredt over tid enn å ha en stor eksamen til slutt. Dette, mener han, burde ha konsekvenser for hvordan studieopplegget innrettes slik at studenter med selvreguleringssvikt i større grad kan lykkes. Slike studenter lykkes nemlig best når forpliktelsene er jevnt fordelt over tid. På den ene siden kan læreren stille studenten overfor ekstern regulering gjennom å stille krav og legge press. På den annen side kan læreren velge en mer subtil strategi og være med på å skape indre beveggrunner hos studenten selv, med andre ord å fremme selvregulering. Studenten kan for eksempel etablere regler, standarder og mål samt bruke sine omgivelser som kontrollinstans på at disse blir overholdt. Utdanningsinstitusjonen, sier Elstad, kan fremme studentens selvregulering blant annet gjennom å unngå fristende eksponeringer av ikke-faglige aktiviteter. Finansieringsordningen: Finansieringsordningen som implanteres samtidig med Kvalitetsreformen premierer institusjonene der studentene består eksamen. Dette har som konsekvens at institusjonene taper penger på å stryke studenter. Og fristelsen vil være stor til å senke de faglige kravene. Etter alt å dømme vil dette føre til et kvalitetshierarki blant udanningsinstitusjonene. Enkelte prestisjeinstitusjoner vil trolig beskytte renommeet sitt gjennom ikke å senke de faglige kravene. Planen er at et offentlig organ, NOKUT, skal holde oppsyn med kvaliteten ved institusjonene og ha mulighet til å sanksjonere dersom en institusjon ikke oppfyller kvalitetskravene. Muligheten for fortapelse må være reell: Elstad konkluderer med at muligheten for fortapelse må være reell for at en student med en studieminimaliserende strategi skal velge høy studieintensitet. Ledelsesferdighetene til læreren, sier han, kan vise seg å være viktigere i forhold til kvalitet enn det tidligere har vært. Studieopplegget bør imidlertid ikke være for strengt og 19

20 for likt for alle. En fare ved dette er å støte fra seg individualistiske og såkalte tenksomme studenter som liker å kjøre egne studieløp. En viktig, men vanskelig oppgave, sier Elstad, er å myndiggjøre studentene som sliter med selvreguleringssvikt gjennom å lære dem selvreguleringstrategier og studieog læringsstrategier. Det kan for eksempel vise seg gunstig å tilby studenter innføring i lese- og studieteknikk. For studenter med selvreguleringssvikt er jevne forpliktelser gunstigere enn store eksamener for eksempel én gang i året. Med andre ord er det behov for en regelmessig ytre kontroll, for eksempel gjennom en mappevurderingsordning med hjemmeeksamen. Men også en slik ordning har sine svakheter ifølge Elstad. Dersom en jusstudent har advokatforeldre, vil det trolig være en stor fordel med hjemmeeksamen. Videre vil det alltid være en mulighet for at studenten skaffer seg hjelp fra en kompetanseperson. Samordnende prosesser Kula-byttet, Yir Yoront-stammen og Mauss bytteteori Bytte, integrasjon, maktbruk og omsorg er viktige samordnende prosesser. Etnisitet, klasse og kjønn er viktige faktorer å ta hensyn til i samordnende prosesser. Bytte fins i alle samfunn, men byttets form, innhold og sosiale konsekvenser varierer fra samfunn til samfunn. Å bytte er ikke bare å utveksle gjenstander. To kjente beskrivelser av bytte er Malinowskis beskrivelse av Kula-ringene og Sharps beskrivelse av konsekvensene av å innføre ståløkser i Yir Yoront-stammen. Under et feltarbeid i begynnelsen av forrige århundre oppdaget Malinowski et omfattende byttesystem, som ble kalt Kula, blant trobrianderne øst for Ny Guinea. Byttet finner sted mellom ulike stammer på en vid ring av øyer. To objekter uten praktisk nytte, et halskjede med røde skjell og et armbånd med hvite skjell, beveger seg i motsatt retning og byttes hele tiden mot hverandre. Armbånd byttes mot halskjede på en ritualisert måte mellom menn. Byttegjenstandene beholdes ikke, men gis videre ved nærmeste anledning. Mennene som bytter inngår livslange partnerskap med gjensidige forpliktelser. Hver mann har to partnere, én i hver retning av øyringen. Også normal handel utføres. Byttet finner sted på fastlagte datoer og spesielle steder. Det er basert på kreditt, hvilket signaliserer gjensidig tillit og handelsære. Kula-byttet bidro til fredelig sameksistens mellom ulike stammer. Yir Yoront-stammen i Australia produserte og benyttet steinøkser. Øksene ble eid av menn selv om de i stor grad ble brukt av kvinner. De fungerte som autoritetssymboler og symboler på maskulinitet og alder. Eldre menn hadde større verdi enn yngre menn, og menn generelt hadde større verdi enn de økseløse kvinnene. Øksen ble produsert av en steinsort som man byttet til seg mot spyd 650 km lenger sør. Spydene byttet man til seg lenger nord. På 1930-tallet gav imidlertid kristne misjonærer gratis ståløkser til Yir Yoront-stammen, noe som hadde dramatiske sosiale konsekvenser. Handelsrelasjonene med de andre stammene brøt sammen, autoritetsrelasjonene internt i stammen ble svekket fordi eldre menn ikke lenger kontrollerte øksene, i tillegg forsvant religiøse og seremonielle aspekter ved det å eie en øks. I sin teori om gaven som et sosialt fenomen hevder antropologen Mauss at bytte av gaver er en grunnpilar i samfunnet og at andre former for bytte bare er avledet av denne arkaiske formen for bytte. I tradisjonelle samfunn, før individuell kontraktinngåelse, var gaven, ifølge Mauss, et totalt sosialt fenomen med økonomiske, sosiale og moralske sider. Når man mottok en gave, forpliktet man å gi noe tilbake; man er underlegen frem til gaven er gjengjeldt. Ordet gift kan bety både gave og gift, det vil si noe som kan være dødelig. Dersom en gave ikke gjengjeldes, oppstår en asymmetrisk relasjon. Bytte som sosialt fenomen (1) Bytte av ting er et universelt fenomen. (2) Bytte har sosiale og moralske konsekvenser, er av symbolsk betydning og består ikke bare av utveksling av gjenstander. (3) Bytte er regulert av et system av normer og regler. For å forstå bytte må man forstå konteksten det finner sted i. (4) Forpliktelse til gjensidighet er, ifølge Mauss, sentralt ved bytte. (5) Ifølge Malinowski er det sammenheng mellom bytte, kreditt og tillit. Sosiologen Giddens hevder at penger, vårt viktigste byttemiddel, bygger på tillit. 20