GÜNTER GRASS Tidligere utgitt på Gyldendal:

Transkript

1 Når løken skrelles

2 GÜNTER GRASS Tidligere utgitt på Gyldendal: Blikktrommen, 1960 Katt og mus, 1962 Hundeår, 1965 Lokalbedøvet, 1971 Av en snegls dagbok, 1973 Flyndra, 1978 Møtet i Telgte, 1980 Rottinnen, 1987 Rekke tunge, 1989 Onde varsler, 1993 En lang historie, 1996 Småsaker for ikke-lesere, 1997 Mitt århundre, 1999 I krabbegang, 2002

3 Günter Grass Når løken skrelles Oversatt fra tysk av Kjell Risvik

4 Originaltittel: Beim Häuten der Zwiebel Copyright Steidl Verlag, Göttingen 2006 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2007 Første gang utgitt av Steidl Verlag, Göttingen 2006 Published by agreement with the Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Holmen Book Cream 70 g (1,8) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslag og illustrasjoner: Günter Grass Oversetter Kjell Risvik er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN

5 Tilegnet alle dem jeg lærte av

6

7 Skallene under skallet I dag som for alle årene siden er og blir det en forlokkende fristelse å kamuflere seg i tredje person: Da han var i tolvårsalderen, men fremdeles inderlig gjerne satt på mors fang, var det noe som begynte og sluttet. Men går det an å gjøre så klart rede for hva som begynte og hva som endte? Ja, for mitt vedkommende så. Trangt om plassen var det da det ble satt sluttstrek for min barndom, i og med at krigen brøt ut på forskjellige steder til samme tid. Ingen kunne overhøre den da den satte i gang med bredsider fra et tungt krigsskip og styrtbombefly over havneforstaden Neufahrwasser, som lå midt imot det polske militære støttepunktet Westerplatte, og dertil noe lenger unna med velrettede skudd fra to pansrede oppklaringsvogner under kampen om Den polske post i Danzigs gamleby og på kloss hold kunngjort fra radioen vår, folkemottageren, som hadde sin plass på buffeen i stuen: Slutten på mine barneår ble med alvorstung stemme kunngjort i en leilighet i første etasje, i en treetasjes leiegård i Langfuhrs Labesweg. Selv klokkeslettet ville gjøre seg uforglemmelig. Heretter var det ikke bare sivil trafikk på fristatens flyplass, like ved sjokoladefabrikken Baltic. Sett fra takgluggene i leiegården steg røyken svart opp over frihavnen, og den fikk stadig nye tilskudd under fortsatte angrep og i lett nordvestlig vind. Men hver gang jeg vil minnes den fjerne kanontordenen fra «Schleswig-Holstein», som egentlig hadde gjort nytten for seg som veteran fra Skagerrakslaget og nå bare dugde som skoleskip for kadetter, eller den trinnvise duren fra de flyene som ble kalt Stuka, fordi de stupte sidelengs fra stor høyde over 7

8 kampplassen, så de endelig utløste bombene kunne finne sitt mål, avrundes det med spørsmålet: Hvorfor skal man absolutt minnes barndommen og dens uforanderlig tidsbestemte slutt, når alt det som hendte meg fra melketennene av og deretter med de nye tennene, for lengst er blitt til rusk og rask, sammen med den første skoledagen, klinkekulene og skrubbsårene på knærne, de tidligste skriftehemmelighetene og de påfølgende troskvalene, alt det som siden er blitt hengende ved en person som festet til papiret, ikke ville vokse mer, sang i knas glass til enhver bruk, hadde to stikker av tre for hånden og takket være sin blikktromme skapte seg et navn som fra nå av eksisterte mellom bokpermer og kan hentes frem derfra, og som vil være udødelig i vetikkehvormange språk? Fordi både det ene og det andre må føyes til. Fordi noe kunne glimre frekt påfallende med sitt fravær. Fordi en og annen på et eller annet tidspunkt kan ha falt i brønnen: De hullene jeg først i ettertid har dekket til, min vekst som ikke har vært til å bremse, min språkomgang med tapte gjenstander. La også denne grunnen være nevnt: Fordi jeg vil ha det siste ord. Erindringen elsker barndommens gjemsel. Den stikker seg bort. Den tyr gjerne til fagre ord, den elsker å pynte, ofte i utrengsmål. Den motsier hukommelsen, som opptrer pedantisk og gjerne krangler seg til å få rett. Når man bombarderer den med spørsmål, ligner erindringen en løk som gjerne vil skrelles, for å få blottstilt det som står der og kan avleses, bokstav for bokstav: sjelden entydig, ofte i speilskrift eller kodet på annet vis. Under det første, ennå tørt knitrende skallet ligger det neste, som når det løsner, bløtt avdekker et tredje, og under det ligger det fjerde, femte og venter og hvisker. Og alle de deretter svetter frem ord som altfor lenge har vært unnveket, også kronglete tegn, som om en hemmelighetskremmer like fra ungdommen av, da løken ennå spirte, ønsket å kryptere seg. Straks vekkes det ambisjoner: Disse kråketærne skal dechiffreres, den koden skal knekkes. I en håndvending tilbakevises det som hele tiden vil ha frem sannheten, for ofte er det slik at 8

9 løgn eller dens lillesøster, juks, utgjør den mest holdbare delen av erindringen. Når den nedtegnes, lyder den troverdig og brisker seg med detaljer som ansees for fotografisk nøyaktige: Tjærepapptaket på skuret bak leiegården vår luktet maltbongbonger i vindstille julihete Den vaskbare kragen til folkeskolelærerinnen min, frøken Spollenhauer, var av celluloid og så trang at halsen foldet seg Jentenes propellsløyfer om søndagene på Zoppoter Seesteg, når ordenspolitiets korps spilte muntre melodier Min første steinsopp Når vi elevene fikk fri på grunn av varmen Når mandlene mine var betente igjen Når jeg bet i meg spørsmål Løken har mange skall. De finnes i flertall. Så snart de skrelles, fornyer de seg. Når de hakkes, presser de tårer frem. Først etter skrellingen taler de sannhet. Det som skjedde før og etter slutten på barndommen, banker på med kjensgjerninger, det gikk alltid verre enn det skulle og vil fortelles snart slik og snart slik og forleder til skrøner. Da krigen i det ennå fine sensommerværet brøt ut i Danzig med omegn, samlet jeg straks de polske forsvarerne av Westerplatte hadde kapitulert etter syv dagers motstand i havneforstaden Neufahrwasser, dit man fort kunne komme med trikken via Saspe, Brösen, en håndfull bombe- og granatsplinter, som denne gutten som øyensynlig var meg, i en periode da krigen bare lot til å bestå av særmeldinger i radioen, byttet mot frimerker, fargeglade sigarettbilder, istykkerleste og trykkferske bøker, deriblant Sven Hedins reise gjennom Gobiørkenen og jegvetikkehva. Den som husker noe upresist, kan likevel noen ganger komme sannheten en fyrstikklengde nærmere, om det så skjer ad omveier. Som oftest er det gjenstander som min erindring gnir seg mot, skrubber opp kneet eller gir meg en ekkel smak i munnen: Kakkelovnen Teppebankerstengene i bakgårdene Doen i mellometasjen Kofferten på loftet Et stykke rav så stort som et dueegg 9

10 Den som ennå har famlende klart for seg mors hårspenne eller fars lommetørkle, det som i sommervarmen ble knyttet i de fire snippene, eller den særskilte bytteverdien av forskjelligtakkete granat- og bombesplinter, den vil om enn bare som et festlig påskudd komme på historier der det går mer virkelig for seg enn i livet selv. De bildene jeg som barn og ungdom så iherdig samlet, var å få som bonger, som lå i de pakkene mor banket sigarettene sine ut av etter stengetid. «Pinner» kalte hun disse kompanjongene til sin beskjedne last, som hun hver kveld henga seg til over et glass Cointreau. Når hun var i det humøret, klarte hun å blåse røykringer. De bildene jeg fant så ettertraktelsesverdige, gjenga den europeiske malerkunstens mesterverker i farger. Slik lærte jeg tidlig å uttale navnene til kunstnere som Giorgione, Mantegna, Botticelli, Ghirlandaio og Caravaggio galt. Det nakne ryggkjøttet til en liggende kvinne, som en bevinget gutt holder opp et speil for, er noe jeg fra barneårene av har forbundet med navnet til maleren Velázquez. Blant Jan van Eycks «Syngende engler» var det især profilen til den bakerste engelen som preget seg inn. Jeg skulle så gjerne hatt krøllete hår som ham eller Albrecht Dürer. Dennes selvportrett, som henger i Prado i Madrid, kunne man stille spørsmålet: Hvorfor malte mesteren seg med hansker? Hva kommer det av at den merkelige luen og nederdelen på det høyre pludderermet har så påfallende striper? Hva gjør ham så selvsikker? Og hvorfor står hans alder ikke mer enn seksogtyve er han skrevet under den malte vinduskarmen? I dag vet jeg at det var et sigarettbildebyrå i Hamburg-Bahrenfeld som leverte disse praktfulle reproduksjonene mot bonger og på bestilling kvadratiske albumer. Nå som jeg takket være min gallerist i Lübeck, som driver et antikvariat i Königstrasse, igjen har alle tre for hånden, er det sikkert at opplaget av renessansebindet, som kom ut i åtteogtredve, ble trykt i fire hundre og femti tusen eksemplarer. Mens jeg blar meg fra ark til ark, ser jeg meg selv ved stuebordet, der jeg sitter og limer inn bildene. Denne gangen er det 10

11 sengotiske, blant dem Den hellige Antonius fristelse av Hieronymus Bosch: han mellom dyr i menneskeskikkelse. Nesten høytidelig går det til når klisteret tyter ut av den gule Uhutuben Den gang kan det godt tenkes at mange samlere røykte lovlig mye bare fordi de var så besatt av kunst. Selv dro jeg fordel av alle de røykerne som ikke syntes bongene var noe å ha. Stadig flere bilder fikk jeg i mitt eie, samlet, byttet og limt inn, og omgikkes dem først barnlig, senere med innfølelse: Parmigianinos oppløpne madonna, med et hode som knopper seg på lang hals og rager opp over den søylen som i bakgrunnen streber mot himmelen, ga tolvåringen en mulighet for å se seg selv som engel og med stor inderlighet gni seg mot det høyre kneet hennes. Jeg levde i bilder. Og ettersom sønnen var så opptatt av at alt skulle være komplett, sørget moren for at ikke bare utbyttet av hennes heller måteholdne konsum hun røykte andektig orientalske sigaretter med gullmunnstykke men også for at han fikk de bongene som diverse kunder skubbet over disken til henne, fordi de hadde et godt øye til henne og ga blanke i kunsten. Det hendte ofte at faren, når han var på forretningsreise i egenskap av kolonialvarehandler, som det het, hadde med seg de ettertraktede bongene hjem til sønnen. Også svennene til min bestefar, snekkermesteren, røykte flittig til fordel for meg. Albumene med alle de tomme feltene mellom lærd forklarende tekster kan ha vært jule- eller bursdagsgaver. I grunnen voktet jeg samtlige tre som en skatt: det blå albumet, der jeg limte inn malerier fra gotikk og ungrenessanse; det røde, som ga meg en innføring i renessansens maleri; det gullgule, der barokkens bilder ikke var fulltallig på plass. Til min gremmelse var det ikke klebet noen ting der Rubens og van Dyck gjorde krav på plass. Det var smått med nye tilskudd. Etter krigsutbruddet var det ikke lenger noen overflod av bonger. Sivile røykere ble til soldater, som dampet sin Jujo eller R6 langt hjemmefra. En av mine mest trofaste leverandører, en kusk ved Aktien-Bierbrauerei, falt i kampene om Modlin-festningen. Det var også andre serier som kom i omløp: dyr, blomster, 11

12 glansbilder fra den tyske historien og de sminkede ansiktene til populære filmskuespillere. Dessuten fikk hver husstand etter krigsutbruddet tildelt rasjoneringskort på matvarer, og på egne kuponger var nytelsen av tobakksvarer rasjonert. Men siden jeg allerede før krigen hadde samlet opp min kunsthistoriske dannelse ved hjelp av sigarettfirmaet Reemtsma, rammet den forordnede mangelen meg ikke altfor hardt. Diverse huller kunne tettes senere. Slik klarte jeg å få byttet bort Rafaels Dresden-Madonna, som jeg hadde dobbelt opp av, mot Caravaggios Amor, en handel som først i ettertid betalte seg. Allerede som tiårig guttunge kunne jeg ved første øyekast skille Hans Baldung, som man kalte Grien, fra Mathias Grünewald, Frans Hals fra Rembrandt og Filippo Lippi fra Cimabue. Hvem hadde malt Madonna i rosenhaven? Og hvem henne med blått tørkle, eple og barn? På oppfordring utspurt av moren, som dekket til billedtitlene og kunstnernavnene med to fingre, kom sønnens svar treffsikkert. Ved denne hjemlige gjetteleken, men også på skolen, var jeg en ener i kunst, men falt fra femte skoleår håpløst igjennom så snart matematikk, kjemi, fysikk sto på timeplanen. Jeg var en kløpper i hoderegning, men på papir gikk mine ligninger med to ukjente sjelden opp. Frem til sjette skoleår kunne jeg støtte meg til enere og toere i fagene tysk, engelsk, historie og geografi. Riktignok kunne stadige godord for tegning og tusj fritt etter fantasien eller etter naturen være til god hjelp for eleven, men da det fra syvende skoleår av skulle gis karakterer i latin, strøk jeg og måtte drøvtygge alt på nytt sammen med andre dumpekandidater. Det bekymret foreldrene, men ikke så mye meg. Allerede på et tidlig tidspunkt sto jo fluktveier ut i det blå åpne. I dag lar barnebarna seg bare halvt om halvt trøste av bestefarens innrømmelse av at han var en dels doven, dels ærgjerrig, men i bunn og grunn dårlig elev, hver gang de plages av elendige karakterer eller hjelpeløst fomlende lærere. De stønner, som om 12

13 de drasset på pedagogisk tyngede kampesteiner, som om skoletiden deres utspilte seg i en straffekoloni, som om lærepresset herset med dem i deres søteste slummer, men skolegårdsskrekk har aldri hjemsøkt min søvn i form av mareritt. Da jeg var liten, ennå ikke hadde noen rød gymnasiastlue og ikke samlet på sigarettbilder, dro jeg, når nok en sommer tegnet til å bli evigvarende, ut til en av strendene langs Danziger Bucht, der jeg med våt sand klasket opp alskens tårn og murer til en borg, bebodd av figurer av det fantastiske slaget. Gang på gang gravde sjøen seg innunder det sammenklaskede byggverket. Det som i dag tårnet seg opp, raste lydløst sammen. Og igjen rant våt sand mellom fingrene på meg. «Klaskeborg» heter et langt dikt som jeg skrev i midten av sekstiårene, altså på en tid da den førtiårige far til tre sønner og en datter etter alt å dømme var grunnsolid borgerlig. I likhet med helten i sin første roman hadde forfatteren skapt seg et navn, idet han sperret sitt dobbelte Jeg inne i bøker og brakte det slik innbundet til torgs. Diktet handler om min herkomst og om Østersjøens brus: «I Klaskeborgen barnefødt, vestenfor», og stiller spørsmål: «Født når og hvor, hvorfor?» En svada som i halve setninger besverger tapet og hukommelsen som et annet hittegodskontor: «Måkene er ikke måker, men.» På slutten av diktet, som avgrenser mitt omland med Den Hellige Ånd og Hitlers bilde, og med bombesplinter og munningsild kaller krigsutbruddet frem i erindringen, sandes barndomsårene ned. Bare Østersjøen sier nå som før på tysk, på polsk: «Blubb, pifff, psjjj» Krigen var ikke mange dagene gammel da en fetter av min mor, onkel Franz, som i egenskap av postbud var blant forsvarerne av Den polske post på Heveliusplatz, umiddelbart etter den korte kampen på tysk kommando ble stilt for standrett og skutt sammen med nesten alle de overlevende. Militærdommeren, som begrunnet, avsa og underskrev dødsdommene, fikk i lang tid etter krigens slutt domfelle og underskrive dommer i 13

14 Schleswig-Holstein, som om intet var hendt. Sånn var det bare i kansler Adenauers tid, som ingen ende ville ta. Senere justerte jeg kampen om Den polske post med forvandlet personell til fortellende skrivemåte og lot dermed et korthus klappe ordrikt sammen. Men min familie manglet ord, for den plutselig fraværende onkelen, som hinsides eller på tross av all politikk var populær og ofte kom på søndagsbesøk til mor og far med barna Irmgard, Gregor, Magda og lille Kasimir, til kaffe og kaker eller en ettermiddagsrunde med skat, ble det siden ikke snakket om. Navnet ble kuttet ut, som om det aldri hadde eksistert, som om alt som hadde med ham og hans familie å gjøre, var blitt unevnelig. Den kasjubiske delen av slekten på morssiden og deres stuevarme prat var etter alt å dømme slukt av hvem? Og til tross for at min barndom hadde tatt slutt med krigsutbruddet, stilte jeg ingen spørsmål som siden bare skulle gjenta seg. Eller våget jeg ikke å spørre, fordi jeg ikke lenger var et barn? Er det som i eventyret, at bare barn stiller de riktige spørsmålene? Kan det tenkes at frykten for et svar som ville stille allting på hodet, gjorde meg stum? Det er den skammen som gjør seg så ørliten, den som finnes på det sjette eller syvende skallet av den helt alminnelige løken, som alltid er for hånden og hjelper erindringen på glid. Altså skriver jeg om skammen, og om skamfølelsen som kommer haltende etter. Sjelden benyttede ord, satt inn i ettertid, mens mitt snart overbærende, så atter strenge blikk er rettet mot en gutt som går i kortbukser, har det med å snuse opp alt som skjuler seg, og likevel har unnlatt å si «hvorfor». Og mens tolvåringen fremdeles utsettes for pinlige forhør, og jeg sikkert stiller for strenge krav til ham, veier jeg i en stadig raskere svinnende nåtid hvert trappetrinn, peser hørbart, hører meg selv hoste og lever så kjekt det går an, henimot døden. Den onkelen som ble skutt, Franz Krause, etterlot kone og fire barn, som var litt eldre, på samme alder, to eller tre år yngre enn 14

15 meg. Dem fikk vi ikke leke med mer. De måtte ut av tjenesteboligen i Brabank i gamlebyen og flytte på landet, der moren hadde en husmannsstue og en åkerlapp mellom Zuckau og Ramkau. Der, i det kuperte Kasjubia, bor postmannens barn fremdeles, plaget av de vanlige skrøpelighetene som hører alderdommen til. De husker det helt annerledes. De savnet faren, mens min kom altfor tett innpå meg i den trange leiligheten. Han som jobbet i Den polske post, var et bekymret omsorgsfullt familiemenneske, ikke skapt til å dø som helt, og hans navn kom senere som Franciszek Krauze på en minnetavle i bronse for slik å bli foreviget. Da jeg i mars åtteogfemti etter en del bry fikk utstedt et visum til Polen og kunne dra av sted fra Paris via Warszawa for å lete etter spor av den forhenværende byen Danzig i byen Gdańsk, som steg opp av ruinene, reiste jeg, etter at jeg bak gjenstående ruinfasader og langs Brösener Strand, senere ved lesebordet i det kommunale biblioteket og i de nærmeste omgivelsene til den uskadde Pestalozzi-skolen og til slutt i spisekjøkkenene til to overlevende postfunksjonærer, hadde funnet og hørt nok til å fortelle om, ut på landet til de gjenværende slektningene. Der, i døren til en liten bondegård, ble jeg hilst velkommen av moren til den henrettede postmannen, min grandtante Anna, med den uimotsigelige setningen: «Neimen, Ginter-mann, jammen er du stor blivi.» I forveien hadde jeg måttet dempe hennes mistro og på oppfordring vist frem passet, så utenlandsk fremmede var vi blitt for hverandre. Men så tok hun meg med ut i potetåkeren sin, som i dag er dekket av betongen på start- og landingsbanene til flyplassen i Gdańsk. Sommeren året etter, da krigen allerede var blitt en fullvoksen verdenskrig, slik at vi gymnasiaster i ferien på østersjøstranden ikke bare tygde drøv på lokale småbegivenheter, men også kunne slå brautende om oss utover landegrensene, handlet det bestandig og utelukkende om vår Wehrmachts okkupasjon av Norge, selv om særmeldinger langt ut i juni ljomende lovpriste 15