NORDISKE OG INTERNASJONALE FORBRUKERKJØP: DIREKTE KRAV

Transkript

1 Professor dr. juris GEIR WOXHOLTH Institutt for privatrett Universitetet i Oslo Nordisk Ministerråd Store Strandstræde 18 DF-1255 København K DANMARK Kontor: Det Juridiske Fakultet Institutt for Privatrett PB 6706 St. Olavs plass 0130 Oslo Tlf: Fax: Privat: Binneveien 11b, 0774 OSLO Tlf: Mobil: Bank: Oslo, April NORDISKE OG INTERNASJONALE FORBRUKERKJØP: DIREKTE KRAV 1.0 OPPDRAGET Oppdraget har i følge kontrakt mellom undertegnende og Nordisk Ministerråd inngått 28 april 2003 følgende mandat: Nordiska ministerrådets sekretariat (NMRS) skall förbereda en diskussion i Ämbetsmannakommittén för konsumentfrågor om köprätt över gränserna och specifikt konsumenters möjligheter att reklamera en importerad vara hos tillverkaren i ett annat nordiskt/europeiskt land. Detta är en del i ministerrådets arbete med uppföljningen av utredningen om nordbors rättigheter (Nordbornas rättigheter, Norrback 2002), som f.d. statsminister Poul Schlüter nu arbetar med. De nordiska konsumentköplagstiftningarna innehåller delvis liknande stadganden om att köpare kan reklamera en vara i tidigare led (importör, tillverkare) om säljaren inte är anträffbar. Inom konsumentsektorn har den rättsliga situation då tillverkaren är verksam antingen i ett annat nordiskt land, eller i ett utomnordiskt EU-land, diskuterats. Sekretariatet önskar ett utlåtande om rättsliga förutsättningarna i en sådan situation (primärt mellan de nordiska länderna), sett mot bakgrund av bl.a. de nationella köplagstiftningarna, jurisdiktionsregler, internationell privaträtt och Romkonventionen. Om möjligt önskar sekretariatet samtidigt få rättsläget vid privatimport belyst, närmare bestämt ansvaret för eventuell fraktkostnad vid reklamation över de nordiska gränserna, dels enligt sedvanlig köprätt, dels i garantiärenden. Detta är dock en sekundär fråga som inte får försena arbetet. Mandatet ble først oversendt meg 28 april 2003, dvs to dager før den utredningen oppdraget anmoder om skulle være ferdig. Jeg hadde imidlertid like før påske 2003 mottatt en muntlig beskrivelse av mandatet som jeg har forholdt meg til. Jeg kan ikke se at denne på vesentlige punkter avviker fra det mandat jeg mottok 28 april Jeg merker meg imidlertid at det i kontrakten mellom meg og Nordisk Ministerråd, mottatt 28 april 2003 sammen med mandatet, forutsettes at utredningen er på

2 2 A-4 sider. Jeg beklager at utredningen har blitt noe mer omfattende. Det skyldes at jeg ut over å presentere problemstillinger, også har lagt an på å gi retningslinjer for hvordan disse løses etter gjeldende rett. Jeg viser også til at mandatet forutsetter at både kjøpsrettslige- og internasjonal privatrettslige spørsmål behandles. Dette reiser en rekke til dels kompliserte spørsmål som vanskelig kan drøftes seriøst på mindre spalteplass enn jeg tildeler det her. Det har på grunn av tidsperspektivet ikke vært mulig for meg å utrede spørsmålene om privatimport. Slik jeg forstår mandatet, er det heller ikke noe krav. For ordens skyld nevner jeg at utredningen er gjort under stort tidspress under og etter påsken GENERELT OM REGULERINGEN AV KJØP I NORDEN 2.1 Innenlandske kjøp 2.11 Alminnelige kjøp De fellesnordiske kjøpslover ble vedtatt tidlig i det 20-århundrede. Den norske kjøpslov var fra 1907, den danske fra 1906, den svenske fra 1905 og den islandske fra Finland sto den gang utenfor det nordiske kjøpslovsamarbeid og fikk ikke noen generell kjøpslov før den någjeldende kjøpsloven fra Denne avløste bestemmelsene i en gammel handelsbalk fra Finsk kjøpsrett hadde imidlertid gjennom rettspraksis og teori utviklet seg slik at den i stor grad svarte til de lovfestede reglene i de øvrige nordiske land. Den fellesnordiske reguleringen av kjøp ble i perioden avløst av nye nordiske kjøpslover bygget på en FN-konvensjon (CISG:Convention on Contracts for the International Sale of Goods) vedtatt på en diplomatkongress i Wien 11 april Reglene i CISG gjelder formelt bare internasjonale kjøp, men konvensjonen har hatt en avgjørende innflytelse på vedtagelsen av og innholdet i de nye nordiske kjøpslovene. Den nye svenske og finske kjøpsloven bygget på CISG er fra henholdsvis 6 september 1990 og 27 mars Norges nye kjøpslov er fra 13 mai Island vedtok 16 mai 2000 ny kjøpslov bygget på CISG og den nye norske kjøpsloven fra Danmark valgte imidlertid ikke å vedta noen ny 2

3 3 kjøpslov for innenlandske kjøp. I Danmark gjelder derfor fortsatt kjøpsloven fra 1906 med senere endringer for innenlandske kjøp. De nordiske land har til dels valgt en forskjellig fremgangsmåte ved utarbeidelsen av de nye kjøpslovene. I Sverige og Finland har man valgt å gjøre CISG-reguleringen direkte gjeldende ved at konvensjonens autentiske tekster anvendes direkte internrettslig. De offisielle og kunngjorte svenske og danske oversettelser er altså bare praktiske hjelpemidler ved anvendelsen. I Norge derimot har den norske lovens tekst direkte internrettslig gyldighet og mulige uoverenstemmelser må avgjøres av domstolene ved tolkning. Island har ved å bruke den norske loven som forbilde i realiteten valgt samme løsning. Dette innebæret at svensk og finsk kjøpsrett er nær sagt identisk ved at CISG-konvensjonen gjelder direkte internrettslig, mens det i norsk og islandsk rett er gjort enkelte endringer i forhold til CISG spesielt tilpasset norsk og islandsk internrett. CISG regulerer i prinsippet utelukkende internasjonale kjøp. Det forhold at de nordiske land (med unntak av Danmark, jfr foran) også har valgt å bygge sin nasjonale og internrettslige regulering av kjøp på prinsippene i CISG er derfor noe man ikke har vært forpliktet til, men som er gjort fordi reglene er ansett som en moderne og enhetlig regulering av kjøp. Sammenfatningsvis gjelder er det på denne bakgrunn ingen rettsenhet i Norden lenger etter vedtagelsen av nye kjøpslover. Dansk rett bygger fortsatt på 1906-kjøpsloven og avviker med dette fra de øvrige lands kjøpslovgivning på en rekke punkter, mens svensk og finsk kjøpsrett i all hovedsak er innbyrdes lik. Det er også norsk og islandsk, men disse lands kjøpsrett avviker på enkelte punkter fra både den finsk/svenske regulering og den danske Forbrukerkjøp CISG gjelder ikke forbrukerkjøp (konsumentkjøp). De nordiske land står i prinsippet fritt i spørsmålet om det skal vedtas særskilte regler om forbrukerkjøp og hvilket innhold disse eventuelt skal ha. Alle de nordiske land har valgt å vedta særskilte regler om forbrukerkjøp, men landene har valgt ulike måter å gjennomføre slik lovgivning på. Reglene har til dels også et ulikt innhold. I Danmark er regler om forbrukerkjøp innført i den alminnelige kjøpsloven fra Utgangspunktet er derfor at denne loven gjelder for alle kjøp. 3

4 4 Enkelte av reglene i den danske kjøpsloven er gjort preseptoriske (tvingende) i favør av forbrukeren, enkelte regler gjelder overhodet ikke for forbrukerkjøp, mens enkelte regler gjelder bare for forbrukerkjøp. Finland og Sverige har lenge praktisert en annen lovgivningsmodell ved at reglene om forbrukerkjøp er blitt inkorporert i egne lover i Finland i en egen konsumentskyddslag, i Sverige i en egen konsumentköpslag. Finland har siden 1978 hatt en egen generell, samlet lov om forbrukervern og forbrukerkontrakter på forskjellige områder ("konsumentskyddslagen"). Det er senere vedtatt endringer i denne som innebærer tilpasning til den alminnelige finske kjøpsloven og CISG. Særreguleringen for forbrukerkjøp i konsumentskyddslagen 5 kap suppleres av den alminnelige kjøpsloven. Forbrukerkjøpsreglene er derfor begrenset til å regulere de praktisk viktige spørsmål og gir her særregler som avviker fra den alminnelige kjøpsloven. I motsetning til den svenske loven, jfr nedenfor, er det i Finland tatt inn en egen bestemmelse som angir hvilke bestemmelser i den alminnlige kjøpsloven som ikke får anvendelse i forbrukerkjøp. De finske forbrukerkjøpsreglene er preseptoriske i favør av forbrukeren. I den gjeldende svenske konsumentköpslagen fra 1990 er de viktigste og vanligst forekommende problemer i forbrukerkjøp regulert. Loven oppfattes i prinsippet som uttømmende, men det forutsettes i forarbeidene at spørsmål som ikke er uttrykkelig regulert i loven, kan løses ved analogisk bruk av den alminnelige kjøpsloven. I motsetning til den finske loven, jfr foran, har den svenske ikke en uttrykkelig regulering av forholdet mellom forbrukerkjøpsreglene og den alminnelige kjøpsloven. Loven er preseptorisk i favør av forbrukeren. Norge har lenge praktisert den samme løsning som i Danmark, dvs å inkorporere reglene om forbrukerbeskyttelse i kjøp i den alminnelige kjøpsloven. Norge fikk imidlertid i 2002 en egen forbrukerkjøpslov lov 21 juni 2002 nr 34 som er preseptorisk i favør av forbrukeren. Island har også når det gjelder forbrukerkjøp valgt den "norske modell" ved først ikke å utarbeide egne regler om forbrukerkjøp. Slike kjøp har vært omfattet av den alminnelige kjøpsloven fra I 2003 er det imidlertid på Island vedtatt en særskilt forbrukerkjøpslov som innholdmessig bygger på den norske. De nordiske lands regulering av forbrukerkjøp er tilpasset EU direktiv 99/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier. På enkelte punkter er lovene derfor likelydende. Forskjellene mellom lovenes 4

5 5 regulering er når man ser bort fra den norsk/islandske likevel til dels betydelige. Dette gjelder også reguleringen av direkte-krav fra kjøper mot tidligere salgsledd. 1 Sammenfatningsvis er det på denne bakgrunn grunnlag for å fastslå at ikke bare den alminnelige kjøpsrettslige reguleringen til dels er ulik i de nordiske land det er også tilfellet for reguleringen av forbrukerkjøp. 2.2 Internasjonale kjøp 2.21 Alminnelige kjøp Ved ratifikasjonen av CISG har de nordiske land forpliktet seg til å anvende CISG for det området konvensjonen direkte gjelder de internasjonale kjøp, dvs kjøp på tvers av landegrensene. CISG gir i imidlertid i art 94 statene en adgang til å gjøre unntak ved ikke å tillempe konvensjonen på kjøp som i utgangspunktet faller inn under dens område (internasjonale kjøp), under den forutsetning at de stater det gjelder har samme eller tilnærmet like regler om kjøp ("closely related legal rules"). Slike forbehold er i medhold av denne "nabolandsklausul" tatt av alle de nordiske land. Dette innebærer at det ikke er CISG, men de nasjonale nordiske kjøpslover som kommer til anvendelse i kjøp mellom de nordiske land. Hvilket lands lov som i det konkrete tilfellet får anvendelse, avhenger av de til enhver tid gjeldende lovvalgsreglene. 2 Siden Danmark ikke har tilpasset sin kjøpslov til CISG, kan man neppe si at de danske regler om kjøp er "closely related" til reglene om kjøp i de øvrige nordiske land. Da forbeholdene ble tatt var forutsetningen antagelig at de nordiske land skulle beholde rettsenheten på det kjøpsrettslige område dermed kan det sies at forbeholdet ble tatt under uriktige forutsetninger. 3 Forbeholdene må likevel antas å være rettsgyldige Internasjonale forbrukerkjøp CISG gjelder som nevnt ikke for forbrukerkjøp. I forbrukerkjøp mellom de nordiske land er det de særlige forbrukerkjøpslovene (for Danmark 1 Se pkt Se pkt Ramberg, Køplagen, Stockholm, 1995, s

6 6 forbrukerkjøpsreguleringen i den alminnelige kjøpsloven) som kommer til anvendelse, jfr foran. Hvilket lands lov som skal gjelde i det konkrete tilfellet, er avhengig av de til enhver tid gjeldende lovvalgsreglene. 4 Det gjelder også for internasjonale forbrukerkjøp mellom et nordisk land og et land utenfor Norden. 3.0 DIREKTEKRAV I NORDISKE FORBRUKERKJØP Det er et alminnelige prinsipp i nordisk rett at ingen kan bli forpliktet etter en avtale der man selv ikke er part avtalens subjektive begrensning. Fra dette utgangspunktet finnes det enkelte unntak. Det kanskje mest praktiske og som det skal fokuseres mot i det følgende er at en forbruker har en viss mulighet til å gjøre gjeldende mangelskrav mot en næringsdrivende i bakenforliggende ledd. Forbrukerkjøperen hopper f eks over selgeren og retter kravet mot produsenten. Denne retten er lovfestet i Sverige, Finland, Island og Norge gjennom de respektive lands konsumentkjøpslovgivning. I Danmark derimot finnes det hverken en lovregulering eller et alminnelige rettsprinsipp som kan gi forbrukerkjøperen et slikt krav. Således er det ikke regler om direkte-krav i den danske kjøpsloven. Det følger heller ikke som alminnelig regel av dansk ulovfestet rett, at det er adgang for forbrukere eller andre tredjeparter til å rette direkte-krav mot næringsdrivende (eller andre) i bakenforliggende ledd. 5 Det gjelder enkelte modifikasjoner fra denne hovedregel, blant annet at slikt direkte-krav kan rettes i såkalte "rettsbruddstilfelle", dvs der A vet eller bør vite at salgstingen ved videresalg til en for ham ukjent tredjemann vil kunne påføre denne tap fordi vesentlige egenskaper mangler. 6 Likevel er det et vesentlig poeng at dansk forbrukerkjøpsrett ulikt de andre nordiske lands regulering ikke gir kjøperen adgang til å rette direkte-krav mot tidligere salgsledd, noe som får konsekvenser blant annet for forbrukerkjøp mellom de nordiske land, når og så langt dansk rett etter lovvalgsreglene vil bli lagt til grunn. 7 I forbindelse med implementeringen av forbrukerkjøpsdirektivet 99/44 EF var det nærliggende å overveie om dansk rett burde bygges ut på dette punkt, ikke minst for å sikre nordisk rettsenhet. Imidlertid avsto arbeidsgruppen som avleverte den aktuelle Betænkning 2001, fra å fremme 4 Se pkt Se for forbrukerkjøp, Lookofsky, Køb, anden udgave, Købehavn 2002, s For den alminnelige obligasjonsrfett, se Bryde Andersen og Lookofsky, lærebog i obligationsret, København 2000, s 426 flg. 6 Bryde Andersen og Lookofsky, op cit, s Jfr pkt

7 7 forslag om regler om direkte-krav i kjøpsloven. Det ble fremholdt at det tidsmessig ikke var mulig å få overveiet og fremmet et slikt forslag, samt at regler om direkte-krav burde vurderes i en bredere sammenheng enn de rent kjøpsrettslige. 8 Problemstillingen ble også ansett for å ha sammenheng med spørsmålet om opphevelse eller forlengning av den absolutte reklamasjonfristen i kjøpslovgivningen. 9 De svenske reglene om direkte-krav for forbrukerkjøp finnes i konsumentköplagen 46, de finske i konsumentskyddslagen 5 kap 31 og de norske og islandske i de respektive lands forbrukerkjøpslover 35. Hensynet bak reglene er å gi forbrukerne en reell mulighet til å få mangelfri vare. Uten særlige regler om direkte-krav ville denne muligheten være begrenset, f eks i tilfelle der selgeren er konkurs, har opphørt sin næringsvirksomhet eller ikke er mulig å oppspore. Reglene om direkte-krav i de nordiske forbrukerkjøpslovene inneholder en del begrensninger som innebærer at kjøperens adgang til å gjøre direktekrav gjeldende mot tidligere salgsledd ikke er ubetinget. Hertil kommer at disse begrensningene ikke er helt de samme i de nordiske forbrukerkjøpslovene. En første begrensning som gjelder i alle de nordiske lands lovgivning er at kravet må gjelde mangler ved tingen. Således må det være tale om et mangelskrav der kjøperen krever avhjelp, omlevering, prisavslag, erstatning eller hevning. For at reglene i den svenske loven skal kunne påberopes kreves at den næringsdrivende... är på obestånd, har upphört med sin näringsverksamhet eller inte kan anträffas", jfr 46 første ledd.. Noe slikt krav eksisterer ikke etter finsk, norsk eller islandsk rett. Med den næringsdrivendes "obestånd" menes at han er konkurs, har innlevert søknad om företaksrekonstruktion etter lov 1996:764 eller forklart at han har innstilt sine betalinger. 10 At den næringsdrivende har upphört med sin næringsvirksomhet betyr blant annet at han har lagt ned sin butikk, overdratt den til noen som ikke svarer for hans forpliktelser, likvidert virksomheten eller faktisk har lagt den ned. 11 For at kravet skal være oppfylt er det ikke tilstrekkelig at den næringsdrivende har sluttet å 8 Betænkning om gennemførelse af forbrugerkøbsdirektivet nr 1403, 2001, s 152 f og 156 f. 9 Betænkning om gennemførelse af forbrugerkøbsdirektivet nr 1403, 2001, s Herre, Konsumentköpslagen, Stockholm, 1999, s Herre, l c. 7

8 8 handle med varer av den aktuelle type, at han har stengt den butikken der forbrukeren kjøpte tingen, men har en eller flere andre butikker igjen, at han fortsetter å drive samme virksomhet videre på et annet sted, eller at han har avviklet detaljistvirksomheten, men fortsatt driver grossistvirksomhet innenfor samme område. 12 Som nevnt, kan direkte-krav etter de svenske reglene også rettes mot bakenforliggende salgsledd om den næringsdrivende inte kan anträffas. For at dette kravet skal være oppfylt, må det i praksis være umulig for forbrukeren å få kontakt med selgeren. De foran nevnte begrensninger gjelder som sagt ikke etter reglene om direkte-krav i Finlands, Norges og Islands forbrukerkjøpslover. På dette punkt gir disse derfor forbrukeren et bedre rettsvern enn den svenske lovgivningen. At forbrukeren står fritt til å vurdere om han vil rette sitt krav mot selgeren eller det tidligere salgsledd, innebærer at han kan basere sitt valg på ren hensiktsmessighet, og f eks ta i betraktning hvem det må antas å være lettest å få medhold hos osv. Det vil i praksis ofte være det tidligere salgsleddet, særlig hvis dette er produsenten, som har et selvstendig renommé å ta vare på og ofte føler et selvstendig ansvar (ikke nødvendigvis bare juridisk) for at hans produkter minst skal være vanlig god vare. En begrensning som gjelder etter alle de nordiske lands regler om forbrukerkjøp er imidlertid at det bakenforliggende ledd er næringsdrivende, dvs at kravet må relatere seg til hans næringsvirksomhet. Det kan f eks være grossister, importører, produsenter eller andre som har omsatt tingen for videresalg. Etter de svenske og finske reglene kreves det videre at den næringsdrivende i det tidligere salgsleddet faktisk har overlatt tingen for videresalg. Dette kravet gjelder ikke etter norsk og islandsk rett. Etter de svenske og finske reglene kan forbrukeren derfor ikke rette direkte-krav mot f eks en produsent eller annen næringsdrivende som har solgt tingen til en sluttbruker (og dermed ikke for videresalg). Hvis sluttbrukeren deretter selv har solgt tingen videre eller gått konkurs og boet senere har solgt tingen videre til en næringsdrivende for videresalg til forbrukeren, kan det ikke rettes krav mot den første selgeren. 13 Også på dette punkt gir derfor de norske og islandske reglene forbrukeren en bedre rettsbeskyttelse. 12 Herre l c. 13 Herre, l c. 8

9 9 En ytterligere begrensning i kjøpers adgang til å gjøre direkte-krav gjeldende som både gjelder etter svensk, finsk, norsk og islandsk rett er at et tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren eller annen som ervervet tingen fra det tidligere ledd. Forbrukeren må som en konsekvens av dette bevise både at tingen har mangel og at den hadde mangel allerede når den ble overlevert fra den næringsdrivende som det nå rettes direkte-krav mot. Det er et problem i denne forbindelse at mangelsspørsmålet ikke kan bedømmes på samme måte i alle salgsledd. Det forhold at det er tale om en mangel etter den aktuelle forbrukerkjøpsloven behøver ikke med nødvendighet innebære at mangel anses å foreligge i forholdet mellom to næringsdrivende i tidligere salgsledd. Et eksempel på at tingen har mangel etter forbrukerkjøpsreglene, men ikke mellom to næringsdrivende i tidligere salgsledd, er når tingen ved forbrukerkjøpet sakner en egenskap som den næringsdrivende har oppgitt at tingen har i sin markedsføring. 14 Et annet eksempel er at tingen anses å ha mangel fordi den næringsdrivende ikke har opplyst forbrukeren om et forhold knyttet til tingens egenskaper eller anvendelse som han kjente til og som forbrukeren med rimelighet kunne regne å bli opplyst om. I disse tilfellene kan forbrukeren ikke rette krav mot den næringsdrivende i tidligere salgsledd. Et særlig problem er ansvarsfraskrivelser mellom de tidligere salgsledd. Produsenten kan f eks ha fraskrevet seg ansvar for mangler i sin avtale med grossisten og grossisten kan ha gjort tilsvarende for sitt salg til detaljisten. På dette punkt beskytter imidlertid både svensk, finsk, norsk og islandsk rett forbrukeren etter stort sett samme slags regler, ved at slike ansvarsfraskrivelser som altså i prinsippet kan påberopes overfor den kjøpende næringsdrivende, ikke kan påberopes i forhold til forbrukeren, i større utstrekning enn fraskrivelsene hadde vært lovlige i forholdet direkte mellom den næringsdrivende og forbrukeren. Reklamasjonsreglene ved direkte-krav er noe forskjellig regulert i finsk, svensk, norsk og islandsk rett. Det er imidlertid for alle landene et krav om at det må reklameres direkte overfor det bakenforliggende ledd, hvis man skal være sikret å gjøre kravet gjeldende. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig for kjøperen å reklamere overfor selgeren, hvis det går mer enn rimelig tid før han gjør kravet gjeldende mot det tidligere salgsleddet. Sammenfatningsvis kan det bemerkes at de nordiske forbrukerkjøpslovene på de vesentligste punkter gir forbrukeren samme rettsvern knyttet til 14 Herre, l c. 9

10 1 0 direkte-krav, med et unntak for Sverige når det gjelder begrensningene vedrørende obestånd, upphör, se foran, og et unntak for Danmark, der det ikke er lovfestet regler om direkte-krav og hvor det heller ikke gjelder noe generelt rettsprinsipp om at slikt krav kan fremsettes. Fremstillingen foran viser også at det er enkelte til dels nokså detaljorienterte forskjeller mellom forbrukerens rettsbeskyttelse etter den svenske, finske, norske og islandske reguleringen. Den norske og den islandske reguleringen er imidlertid den samme. At det er forskjeller i den internrettslige reguleringen av direkte-krav i forbrukerkjøp, får ikke bare konsekvenser internrettslig, men også for internasjonale forbrukerkjøp, herunder slike kjøp mellom de nordiske land. Forbrukerens rettsbeskyttelse blir således til syvende og sist bestemt av lovvalgsreglene, som utpeker hvilket lands forbrukerkjøpsrett som skal finne anvendelse. Lovvalgsreglene avgjør hvilket lands rett som skal komme til anvendelse der kjøper, selger og eventuelt tidligere salgsledd har tilknytning til forskjellige land, herunder de nordiske. 4.0 NORDISKE DOMSTOLERS INTERNASJONALE KOMPETANSE I FORBRUKERKJØP 4.1 Problemstilling Ved forbrukerkjøp over landegrensene herunder mellom parter i de nordiske land reiser det seg to spørsmål vedrørende det enkelte lands domstolers internasjonale kompetanse. Det ene gjelder vernetinget, dvs hvor f eks selgeren eller det tidligere salgsledd er berettiget og eventuelt pliktig til å motta søksmål, og det annet gjelder lovvalget, dvs hvilket lands regler som skal regulere forbrukerkjøpet. I det følgende skal begge disse problemstillinger behandles, men det vesentlige vil knytte seg til lovvalgsspørsmålene. 4.2 Verneting I prinsippet står den enkelte stat fritt til å regulere når landets domstoler skal ha plikt og kompetanse til å behandle sivile rettstvister. EU s medlemsstater har imidlertid forpliktet seg til den såkalte Brüsselkonvensjonen fra 1968, som regulerer den internasjonale kompetansen til EU-statenes domstoler. Fra 1 mars 2002 er Brüsselkonvensjonen erstattet av en forordning (44/2001) av 22 desember Forordningen viderefører hovedtrekkene i Brüsselkonvensjonen, men inneholder samtidig avvik blant annet for saker om forbrukerkontrakter. 10

11 1 1 Forordningen utvider området for disse reglene. I utgangspunktet skal reglene gjelde for alle forbrukeravtaler, herunder forbrukerkjøp, jfr art 15. Norge har sluttet seg til den såkalte Luganokonvensjonen av 1 september 1988 som tar opp i seg Brüsselkonvensjonens regler og er dermed i prinsippet underlagt de samme regler om domstolenes internasjonale kompetanse som de nordiske land som er EU-medlemmer. Når det spesielt gjelder forbrukerkjøp, legger den foran nevnte reguleringen opp til at partene før en tvist har oppstått ikke står fritt til å avtale annet verneting enn det som følger av regelverket. Forbrukeren har i følge regelverket en valgmulighet, idet han kan saksøke en selger der selgeren har bosted eller å saksøke ham for sitt eget lands domstoler. Dette innebærer i praksis at en nordisk forbrukerkjøper har adgang til å saksøke en utenlandsk selger ved domstolene i det aktuelle nordiske landet der forbrukeren selv har bopel. Derimot har selgeren ingen slik valgrett: Han er henvist til å saksøke forbrukeren der forbrukeren har bosted. De nevnte vernetingsreglene gjelder bare i forholdet mellom selger og kjøper ikke i forholdet mellom forbrukerkjøperen og et tidligere salgsledd. Dette innebærer at forbrukerkjøperen i utgangspunktet er henvist til å saksøke et tidligere salgsledd i vedkommendes hjemland. 4.2 Lovvalg 4.21 Problemstilling Brüssel- og Luganokonvensjonens prinsipper innebærer at de nordiske lands domstoler kan dømme i saker som har tilknytning til flere land. Dermed oppstår spørsmålet om hvilket lands rett som skal legges til grunn. I forhold til direkte-krav ved forbrukerkjøp mellom de nordiske land får dette særlig praktisk betydning om dansk rett utpekes av lovvalgsreglene, fordi det etter dansk rett ikke gjelder lovvedtatte regler om direkte-krav, men det kan også ha betydning i forhold til valget mellom de øvrige nordiske lands rett, ettersom reglene om direkte-krav som påpekt ikke er helt like. Lovvalgsreglene får også betydning i de tilfelle der en av partene i kjøpsavtalen ikke står under retten i et av de nordiske land, f eks der det rettes krav fra en forbruker i Sverige som har kjøpt tingen i Sverige eller i et annet nordisk land, mot en produsent f eks i USA. Disse lovvalgsspørsmålene vil bli behandlet i det følgende. Som kjent har hvert enkelt land sine egne lovvalgsregler, dvs sin egen internasjonale 11

12 1 2 privatrett. Dette innebærer at de lovvalgsregler som gjelder f eks i Norge og som en norsk domstol vil legge til grunn i en tvist som har forgreninger til flere land, ikke nødvendigvis er de samme som f eks de svenske regler. I det følgende blir det derfor nødvendig å sondre mellom hvordan lovvalget blir etter norsk, finsk, svensk, dansk og islandsk rett. Når dette er sagt, er det i første rekke i forhold til norsk rett at det oppstår særproblemer. Som vi skal se, er grunnen til dette at mens de øvrige nordiske staters lovvalgsregler innenfor formueretten er blitt harmonisert, gjelder dette ikke for de norske. Således kan det sies at mens Danmark er "problemet" når det gjelder de internrettslige reglene om direkte-krav, jfr foran, så er Norge problemet når det gjelder lovvalgsreglene. Helt uproblematisk er heller ikke lovvalget etter dansk, svensk, islandsk og finsk rett. Det skyldes at det ikke på noen måte er gitt at Romakonvensjonen om formuerettslig lovvalg gjelder i forhold til direktekrav mot tidligere salgsledd Lovvalgsreglene etter Haagkonvensjonen, Romakonvensjonen og alminnelig internasjonal privatrett Haagkonvensjonen De nordiske land har alle utenom Island vedtatt en egen lov om internasjonal privatrettslige regler om løsørekjøp (kjøpslovvalgslovene). Disse lovene bygger på Haagkonvensjonen 15 juni 1955 om lovvalg ved internasjonalt løsørekjøp. De nordiske kjøpslovvalgslovene lar det som utgangspunkt være fritt opp til partene å avtale lovvalget, jfr f eks den norske lovvalgsloven 3 april 1964 nr 1 3. Hvis slik avtale ikke er inngått, følger det av lovene, jfr f eks den norske lovs 4 første ledd, at det er reglene der selgeren har bolig, evt forretningssted, som skal gjelde. Hvis selgeren eller hans representant tar imot bestillingen i det landet der kjøperen har sin bolig eller det forretningssted bestillingen kom fra, er det dette landets rett som er avgjørende, jfr f eks den norske lovens 4 annet ledd. Anvendelsen av fremmed rett skal imidlertid nektes, hvis dette kan virke støtende på rettsordenen (ordre public), jfr f eks den norske lovs 6. To grunnleggende spørsmål må reises og besvares, for det første om Haagkonvensjonen gjelder for forbrukerkjøp og for det annet om den omfatter direkte-krav. 15 Se pkt

13 1 3 Når det gjelder spørsmålet om konvensjonen regulerer forbrukerkjøp, er svaret at det ikke er gjort noe uttrykkelig unntak, og at den således formelt skulle gjøre det. Imidlertid er situasjonen i praksis en annen. På Haagkonferansens 14-møte i 1980 ble det utferdiget en erklæring fra deltagerne der det ble uttalt at konvensjonen ikke forhindrer statene i å anvende andre regler enn konvensjonens på forbrukerkjøp. Dette må sikkert forstås slik at statene står fritt til å forplikte seg folkerettslig til at andre regler gjelder for forbrukerkjøp, eller til selv å vedta slike regler. Det neste spørsmålet er altså om Haagkonvensjonen omfatter den situasjon at en kjøper retter et direkte-krav mot et salgsledd bakenfor selgeren. Konvensjonen regulerer ikke den virkning kjøpet har for andre enn partene (kjøper og selger), jfr art 5 pkt 3-4 og f eks den norske lov 2 bokstav d. I første rekke siktes det her til å holde kjøpets tingsrettslige virkninger utenfor konvensjonen. 16 Det skyldes at det i mange staters rettssystemer sondres mellom eiendomsretten som en tinglig rett og de obligasjonsrettslige rettigheter og plikter med basis i kjøpsavtalen. De ulike spørsmål om partenes innbyrdes rettigheter og plikter knyttet til eiendomsrettens overgang og retten til avkastning vil etter dette være underlagt konvensjonen. Dette er obligasjonsrettslige spørsmål. Unntaket i art 5 pkt 3-4 vil derimot være aktuelt der det er spørsmål om eiendomsrettens overgang i forhold til andre enn partene i kjøpsavtalen, f eks relasjonene til en av partenes kreditorer og/eller konkursbo, salgspant mv. I tilfelle gjelder ikke konvensjonen. De nordiske forbrukerkjøpslovene sine regler om direkte-krav bygger på den såkalte springende regress modellen, dvs at kjøperen "hopper over" sin medkontrahent når kravet rettes mot det tidligere salgsledd. Det er med andre ord ikke selgers eventuelle krav mot det tidligere salgsledd kjøper trer inn i såkalt subrogasjon. At kravet mot det tidligere salgsledd ikke bygger på en inntreden i selgers krav, men er et reelt, lovhjemlet direktekrav mot en annen enn kjøpers medkontrahent (selgeren), gjør det berettiget å anta at et slikt direkte-krav faller utenfor Haagkonvensjonen og de nordiske kjøpslovvalgslovene. I og med at formålet med avgrensningen i art 5 nr 3 og 4 i første rekke er å holde tingsrettslige spørsmål utenfor konvensjonen, jfr foran, kan det likevel spørres om et direkte-krav mot et tidligere salgsledd som ikke uten videre kan karakteriseres som et tingsrettslig spørsmål omfattes av 16 Se f eks Norsk Lovkommentar, Oslo 2002, s 764 og de norske lovforarbeidene, Ot prp nr 15 ( ) s

14 1 4 unntaket. I nyere juridisk litteratur er det således påpekt at direkte-krav hverken kan henføres til obligasjonsretten eller tingsretten, men best kan henføres til en egen slags "tredjemannsrett". 17 Etter min oppfatning må det tas full konsekvens av at det tidligere salgsledd ikke er part i kjøpsavtalen. Ordlyden i pkt 5 nr 4 "virkningene av kjøpet i forhold til andre enn partene" taler klart for at konvensjonen ikke gjelder et direkte-krav mot tidligere salgsledd. Dette må gjelde, selv om det er lett å være enig med Ulfbeck i at reglene om direkte-krav mest nærliggende kan henføres til en "tredjemannsrett". Også slike tredjemannsrettigheter favner ut over partsforholdet og dermed Haagkonvensjonen. Sammenfatningsvis er det to grunner til at konvensjonen ikke gjelder for internasjonale forbrukerkjøp der det er tale om direkte-krav mot tidligere salgsledd. For det første faller slikt direkte-krav utenfor konvensjonens saklige område og for det annet er det ingen plikt til å anvende konvensjonen på forbrukerkjøp, der en anvendelse av konvensjonen kan føre til det lite forbrukervennlige resultat at det er selgerstatens rett som må legges til grunn Romakonvensjonen om formuerettslig lovvalg I samsvar med dette har alle de nordiske land utenom Norge ratifisert og internrettslig gjennomført den såkalte Romakonvensjonen 19 juni 1980 om formuerettslig lovvalg, som også omfatter kjøp, jfr art 1 nr 1 og forbrukerkjøp, jfr art 5. I art 5 legges det nettopp opp til at kjøperstatens rett vil bli lagt til grunn i en rekke tilfelle altså en annen løsning enn Haagkonvensjonen legger opp til. Konvensjonen er formelt sett bare åpen for tilslutning fra stater som er medlemmer av EF, men likevel ble det rundt 1990 vurdert om det i Norge burde vedtas en egen lovvalgslov, bygget på prinsippene i Romakonvensjonen. Det ble (faktisk av undertegnede) utarbeidet et lovutkast bygget på Romakonvensjonen internt i Justisdepartementet, men departementet fremmet aldri noe lovforslag for Stortinget. I forbindelse med norsk tilslutning til de særlige garantibestemmelsene i EU s forbrukerkjøpsdirektiv 99/44/EF ble det på nytt vurdert om Norge burde gå et skritt lenger ved å vedta Romakonvensjonens regler som norsk rett. Dette hadde reist seg som en mulighet, nettopp fordi man fra norsk side ønsket å gi forbrukerkjøperen en bedre beskyttelse enn det som følger 17 Ulfbeck, Kontrakters relativitet, København, 2000, s

15 1 5 av Haagkonvensjonen og kjøpslovvalgsloven, og det ble gjort uttrykkelig oppmerksom på Romakonvensjonens art 5 som i vid utstrekning legger kjøperens lands rett til grunn. 18 Likevel valgte man å unnlate både å gjennomføre en spesialregulering i norsk rett direkte rettet mot lovvalget ved forbrukerkjøp og å vedta en særlig norsk lovvalgslov innen formueretten. Som foran antydet, er hovedregelen etter Romakonvensjonen, jfr dennes art 5, den motsatte av Haagkonvensjonen, jfr dennes art 3. Av Romakonvensjonens art 5 følger det at kjøpers lands rett i meget stor utstrekning vil bli lagt til grunn i internasjonale forbrukerkjøp, med den følge at man oppnår en effektiv forbrukerbeskyttelse, forutsatt at det i kjøpers hjemland er vedtatt en forbrukerkjøpslov som gir ham rimelige rettigheter. Det er det som foran påpekt gjort i alle de nordiske land. Selv om man i Danmark ikke har vedtatt en egen forbrukerkjøpslov, er det naturligvis grunnlag for å si at også dansk rett gir forbrukerkjøperen et godt rettsvern. Dog gjelder det en modifikasjon for direkte-krav, jfr nedenfor. I forhold til Romakonvensjonens anvendelsesområde oppstår imidlertid samme spørsmål som i forhold til Haagkonvensjonen, jfr foran, nemlig om den gjelder for direkte-kravs tilfellene. Dette er ikke positivt regulert i Roma-konvensjonen. Spørsmålet blir derfor om det kan sies om direktekravstilfellene gjelder "kontraktretslige forpligtelser", jfr den danske oversettelsen av art 1 pkt 1 som i sin helhet lyder: "Bestemmelserne i denne konvention finder anvendelse på kontraktretslige forpligtelser i alle situationer, hvor der skal foretages et valg mellem lovene i forskjellige lande." Det er videre i art 1 pkt 2 gitt en nærmere angivelse av hvilke kontraktsrettslige situasjoner der konvensjonen ikke gjelder, men oppregningen her gir lite selvstendig bidrag til spørsmålet om direktekravs tilfellene er omfattet. Det avgjørende er derfor om kjøpers direktekrav mot det tidligere salgsledd kan sies å være en kontraktsrettslig forpliktelse. Rent umiddelbart er det nærliggende å besvare dette benektende. Kjøperen står ikke i noe kontraktsforhold til det tidligere salgsledd kjøperens krav bygger på lovhjemlet springende regress, jfr foran. Romakonvensjonen har imidlertid ingen direkte presisering i sin ordlyd om at den bare gjelder forholdet mellom kontraktspartene. Den sier utelukkende at den gjelder 18 Se Ot prp nr 44 ( ) om lov om forbrukerkjøp s

16 1 6 "kontraktretlige forpligtelser". Kjøpers direkte-krav er utvilsomt en del av kontraktsretten det er hjemlet i lovgivningen om kontraktsretten (dennes regler om forbrukerkjøp). Men det er altså ikke et avtaleforhold mellom kjøperen og det tidligere salgsleddet, og det kan vanskelig sies at forholdet mellom kjøperen og det tidligere salgsleddet kan henføres til kontraktsstatuttet. I lovforarbeidene til den danske gjennomføringsloven heter her først at konvensjonen som utgangspunkt dekker hele det område av den internasjonale privatrett som betegnes kontraktsstatuttet. 19 Deretter heter det at alle typer av kontrakter og alle typer av rettsspørsmål vedrørende kontrakter er omfattet av konvensjonen. At alle rettspørsmål vedrørende kontrakter omfattes av konvensjonen, kan tale for at det ikke er et krav at partene står i et kontraktsforhold med hverandre. Dette svekkes noe av en uttalelse litt nedenfor på samme side i forarbeidene, der det fremgår at konvensjonen kun finner anvendelse på avtalepartenes innbyrdes forpliktelser, ikke på forholdet til tredjemann (tingsrettslige spørsmål). 20 At man i lovforarbeidene har valgt å føye til parentesen (tingsrettslige spørsmål)" like etter utsagnet om at konvensjonen ikke omfatter forholdet til tredjemann, kan kanskje tyde på at det bare er tingsrettslige spørsmål man har ment å holde utenfor konvensjonen. Det samme gjør den henvisning til Haagkonvensjonen som gjøres samme sted. Som foran påpekt vedrørende Haakonvensjonen er spørsmålet om direkte krav neppe en del av tingsretten, men av en egen "tredjemannsrett". I praksis synes det imidlertid å være lagt til grunn at Romakonvensjonens art 1 nr 1 bare skal anvendes på kontraktspartenes innbyrdes forpliktelser, og at forholdet til tredjemann mer generelt faller utenfor. 21 Dette støttes også av den lovtekniske oppbyggingen av konvensjonen. For en rekke av Romakonvensjonens regler gir det således bare mening å anvende i rettsforholdet mellom to eller flere kontraktsparter. Konvensjonen regulerer jo hvilket lands rett avtalen dem i mellom står under. 19 Se lov om gennemførelse af konvention om, hvilken lov der skal anvendes på kontraktlige forpligtelser mv, der konvensjonens art 1 kommenteres. En tilsvarende forståelse legges til grunn av Pålsson, Romkonventionen, Stockholm 1998, s Jfr forarbeidene s Arnt Nielsen, International privat- og prosessret, København 1997, s 491, jfr U 1990 s 540V. 16

17 1 7 Når det spesielt gjelder forbrukers direkte-krav og reguleringen i art 5 er likevel denne artikkelen som sådan ikke avgrenset til å gjelde lovvalget for selger og kjøper som to parter i et kontraktsforhold. Den tar utgangspunkt i en kjøpers rettigheter mer generelt, uten å oppstille noe egentlig krav om at det bare er i forhold til selgeren at den får anvendelse, jfr f eks art 5 nr 1 og art 5 nr 3. Hensynet til harmoni i det internasjonale rettssystemet taler for at Haagkonvensjonen og Romakonvensjonen tolkes på samme måte på dette punkt. Muligens bør konvensjonen også tolkes slik at den kommer i harmoni med Brüsselkonvensjonens art 5.1 og 5.3. Etter min oppfatning må det på bakgrunn av den foranstående argumentasjon være rimelig klart at den riktige tolkning av Romakonvensjonens anvendelsesområde er at direkte-krav formelt sett faller utenfor konvensjonen. Det gjelder altså selv om forbrukerkjøp ellers faller innenfor. Det nevnte avgrensningsspørsmålet må avgjøres av den enkelte stats egne domstoler. F eks må danske, svenske, finske og islandske domstoler ta stilling til det, hvis det reiser seg i en situasjon der domstolen får problemet om direkte-krav forelagt seg. I den forbindelse må domstolen ta i betraktning konvensjonens art 18 om ensartet fortolkning. Fortolkningen av konvensjonen ligger videre under EU-domstolen. Jeg er ikke kjent med om det foreligger rettspraksis som kan bekrefte det standpunkt jeg her har inntatt om at direkte-krav faller utenfor konvensjonen. I lys av den tidsfrist som er gitt for mitt arbeid, har jeg ikke hatt mulighet til det. Det er imidlertid et poeng at det det for de stater som er tilsluttet Romakonvensjonen ikke finnes noen lovfastsatte, konkurrerende lovvalgsregler, som krever at reglene om direkte-krav underlegges dem. For så vidt kan det sondres mellom minimumsinnholdet av begrepet kontraktsforpliktelse/avtaleforpliktelse og maksimumsinnholdet av det, dvs hva begrepet må omfatte og hva det kan omfatte. 22 På denne bakgrunn vil det være nærliggende og fullt mulig at danske, svenske, finske og islandske domstoler legger konvensjonens regler om lovvalg herunder art 5 vedrørende forbrukerkjøp analogisk til grunn ved direkte-krav i internasjonale forbrukerkjøp. 22 Pålsson, Romkonventionen, Stockholm, 1998, s

18 1 8 I den forbindelse kan det nevnes at det egentlig ikke er noen konflikt mellom en analogisk bruk av Romakonvensjonens art 5 og kontraktsstatuttet i Sverige, Danmark, Finland og Island, fordi et tidligere salgsledd ikke uten videre kan sies å stå under kontraktsstattutet. Han står heller ikke uten videre under reglene om tingsrettslig (sakrättslig) lovvalg i de nevnte land. 23 Det er derfor både fullt mulig og nærliggende at domstolene i de nevnte land lar kjøpers lands rett få anvendelse ved direkte-krav i internasjonale løsørekjøp, pr analogi og så langt art 5 i Romakonvensjonen rekker. I det følgende opererer jeg med den forutsetning at Romakonvensjonens løsning gjelder pr analogi for lovvalget etter svenske, danske, finske og islandske regler om lovvalg ved direkte-krav i internasjonale forbrukerkjøp. Jeg skal på dette grunnlag si noen ord om systemet om lovvalg etter Romakonvensjonen og deretter om innholdet i den aktuelle artikkelen om forbrukeravtaler art 5. Romakonvensjonens utgangspunkt er avtalefrihet i lovvalgsspørsmål, jfr art 3 nr 1 første punktum. En aktuell begrensning i avtalefriheten følger imidlertid av art 3 nr 3, hvoretter det i kjøp som utelukkende angår en EUstat ikke kan treffes avtale om lovvalget som fratar forbrukerkjøperen de ufravikelige rettighetene han har etter EU-statens egen kjøpslov. F eks kan det ikke avtales at det mellom en dansk kjøper og selger skal gjelde en annen stats rett, som fratar kjøperen det rettsvern han har etter den danske kjøpsloven. I mangel av avtale om lovvalget etter art 3, følger det av art 4 nr 1 at avtalen er underlagt reglene i det landet den har sin nærmeste tilknytning til. Art 4 nr 2 til 4 inneholder så visse formodningsregler, til bruk ved avgjørelsen av spørsmålet om hvilket land avtalen har sin nærmeste tilknytning til. Etter art 4 nr 2 oppstilles den regel at avtalen formodes å ha nærmest tilknytning til det land der parten som skal prestere avtalens karakteristiske ytelse har 23 Se nedenfor i pkt om stattuttet ved tingsrettlig lovvalg, der dette omtales for norsk retts del. Det må antas at omtrent det samme som der sies, også gjelder for saksrättsstatuttet etter de andre nordiske staters interlegale rett. Men fordi disse statene har tilsluttet seg Romakonvensjonen, vil en analogi fra Romakonvensjonen lettere kunne trekkes her (fremfor å velge sakrättsstattuet eller for den saks skyld kontraktsstatuttet) enn i Norge, som ikke har tilsluttet seg konvensjonen. 18

19 1 9 sin bopel eller hovedsete. I kjøp er det utvilsomt at det vil være selgeren som presterer den karakteristiske ytelsen, med den følge at det er en presumsjon for at selgerstatens rett skal legges til grunn i disse tilfellene. Herfra er det gjort unntak for visse forbrukeravtaler. Om slike avtaler gjelder det særlige regler i art 5. Art 5 har to viktige funksjoner: For det første vil den begrense virkningene av avtaler om lovvalget (som ellers ville kunne stille kjøperen svakt), for det annet vil den utpeke hvilket lands regler som gjelder dersom det ikke er inngått en virksom avtale om lovvalget. For at art 5 skal komme til anvendelse, må det være tale om "aftaler om levering til en person ("forbrugeren") af løsøregenstande eller tjenesteydelser med henblik på en anvendelse, der må anses at ligge uden for hans erhvervsmæssige virksomhed, eller om ydelse af kredit til et sådant formål", jfr art 5 nr 1 i dansk oversettelse. Art 5 nr 2 forbyr ikke avtaler om lovvalget ved forbrukerkontrakter, men begrenser virkningene av slike avtaler i visse nærmere bestemte tilfelle, jfr de tre strekpunktene. Regelen innebærer at forbrukeren kan kumulere forbrukerbeskyttelsen ved at han for det første kan påberope seg ufravikelige bestemmelser i sitt bopelsland og ved at han for det annet kan han påberope seg det som følger av lovvalgsavtalen. Hvis det ikke er inngått avtale om lovvalget, følger lovvalget av art 5 nr 3, forutsatt at avtalen er omfattet av de tilfellene som er regulert i art 5 nr 2. Dermed fortrenger art 5 nr 3 den mer generelle bestemmelsen om lovvalg i art 4. Hvis forbrukeravtalen ikke er omfattet av art 5 nr 2, er det konvensjonen art 3 og art 4 som avgjør lovvalget. I art 7 er det gitt regler som gir medlemsstatene adgang til å legge til grunn såkalte internasjonalt preseptoriske regler, dvs regler som et land har bestemt skal gjelde, uansett om kontraktsforholdet ellers skulle være underlagt fremmed rett. Dette innebærer en begrensning i partenes adgang til selv å regulere lovvalget. Sammenfatningsvis kan det legges til grunn at Romakonvensjonen art 5 som hovedregel legger opp til at det er kjøperstatens rett som legges til grunn i en lovvalgskonflikt, og som eventuelt vil kunne komme analogisk til anvendelse etter svensk, dansk, finsk og islandsk interlegal rett ved direktekrav. 19

20 Norsk internasjonal privatrett om internasjonale forbrukerkjøp Siden internasjonale forbrukerkjøp ikke er underlagt Haagkonvensjonen (som Norge har tiltrådt), gjelder denne konvensjonen ikke direkte som lovvalgsregel etter norsk interlegal rett. Det må imidlertid antas at den kan komme til anvendelse pr analogi, sammenholdt med kontraktsstatuttet, som etter norsk interlegal rett utpeker selgerstatens lov, jfr foran. Den karakterisktiske ytelsen ved kjøp er tradisjonelt den salgsting som selgeren presterer, ikke pengeytelsen som kjøper presterer. Dermed vil det som hovedregel være forskjellige løsninger alt avhengig av om det er norsk på den ene siden eller dansk, svensk, finsk eller islandske lovvalgsregler som på den annen side legges til grunn Romakonvensjonen foreskriver som hovedregel kjøperens lands rett, jfr dens art 5 og fremstillingen foran. Når det spesielt gjelder direkte-krav i internasjonale løsørekjøp underlagt norsk interlegal rett, er disse imidlertid ikke uten videre underlagt hverken kontraktsstatuttet eller en analogi fra Haagkonvensjonen. Her står valget i utgangspunktet mellom kontraktsstatuttets og Haagkonvensjonens løsning selgerens rett mot den løsning som følger av de interlegale reglene om tingsretten. Det førstnevnte utpeker som nevnt selgerens lands rett, noe det sistnevnte også kan gjøre, men ikke nødvendigvis alltid gjør. Det som til syvende og sist likevel antagelig vil være avgjørende etter norsk rett, er hvilket land rettsforholdet i det konkrete tilfellet har nærmest tilknytning til, jfr den såkale Irma Mignon -formel. 24 De norske interlegale reglene om tingsretten utpeker i utgangspunktet det lands lov der løsøretingen er lex rei sitae. 25 Det reiser seg imidlertid særlige problemer knyttet til eiendomsrettens overgang. I norsk internasjonal privatrett er disse problemene løst funksjonelt, dvs betinget av hva slags problemstilling det gjelder (salgspant, kreditorbeslag mv). Noen løsning eller forslag til løsning om hvordan lex rei sitae funksjonelt skal praktiseres ved direkte-krav, kjenner jeg ikke til at noen har diskutert eller utredet i norsk rett. Dersom tingen er betalt og befinner seg hos kjøper på det tidspunkt direktekravet gjøres gjeldende, er det mye som taler for at tyngdepunktet i kontraktsforholdet ligger hos ham, slik at (forbruker)kjøperens lands rett vil finne anvendelse etter en funksjonell forståelse av lex rei sitae. 24 Se Gaarder, Innføring i internasjonal privattrett, tredje utgave, Oslo 1999, s 92 og s 94 flg. Jfr nærmere om Irma-Mignon formelen nedenfor. 25 Gaarder, Innføring i norsk internasjonal privatrett, tredje utgave, Oslo 1999, s

21 2 1 Er tingen ikke betalt og ennå i selgerens besittelse, taler det meste for at det er selgerens lands rett som skal finne anvendelse etter lex rei sitae, med andre ord den samme løsning som følger av kontraktsstatuttet, jfr foran. Hvis tingen ikke er betalt, men likevel i kjøpers besittelse, er det neppe mulig å si sikkert hva som følger av lex rei sitae anvendt på denne problemstillingen. Man kan likevel ikke se bort fra at en norsk domstol etter norsk interlegal rett, kanskje under henvisning til en analogi fra Romakonvensjonen, vil kunne komme til at det er kjøperens lands rett som gjelder i dette tilfellet. Da oppstår det imidlertid en konflikt hvis man vurderer denne løsningen opp mot det som følger av kontraktsstattuttet, som utpeker selgerens (her salgsleddets) lands rett. Man må i så fall ta prinsipielt standpunkt til om det er kontraktsstatuttet eller et modifisert lex rei sitae-prinsipp som skal gjelde. Hvordan en domstol vil stille seg til dette er umulig å si. Det mest nærliggende er antagelig at den trekker inn et tredje prinsipp Irma- Mignon -formelen, som lar det avgjørende være til hvilket land rettsforholdet alt i alt har den nærmeste tilknytning. Da vil man imidlertid igjen måtte vurdere det i lys av hvor tingen er, om den er betalt, hvor partene har bopel osv. I og med at dette forutsetter en konkret vurdering, er det ikke mulig å si at det her gjelder en regel for direkte-krav som enten utpeker det tidligere salgsleddets lands rett eller kjøperens lands rett. Sammenfatningsvis er det etter norsk internasjonal privatrett høyst usikkert om det er det tidligere salgsleddets lands rett eller forbrukerkjøperens lands rett som vil komme til anvendelse ved direktekrav i internasjonal forbrukerkjøpsrett. Som foran påpekt, er dette spørsmålet antagelig ikke like usikkert etter svensk, dansk, finsk og islands interlegal rett, idet domstolene nok lettere vil kunne påberope seg Romakonvensjonen art 5 pr analogi, enn det en norsk domstol kan gjøre (i og med at Norge ikke formelt har ratifisert konvensjonen) Praktiske konsekvenser av lovvalgsreglene ved direkte-krav Romakonvensjonen innebærer for en stor del at kjøperens lands rett vil bli valgt ved internasjonale forbrukerkjøp og at kjøperen derved ikke kan berøves den rettsbeskyttelse han har i sitt hjemland. Dette vil derfor være situasjonen dersom svenske, finske, danske eller islandske lovvalgsregler legges til grunn ved internasjonale forbrukerkjøp. Legges norsk internasjonal privatrett til grunn, blir resultatet derimot at selgerens lands rett etter kontraktsstatuttet som hovedregel vil bli lagt til grunn. Det som er 21