K-sektor består av norske bedrifter som selger varer og tjenester i Norge og i utlandet i konkurranse med utenlandske bedrifter.

Transkript

1 Foredrag på Fellesforbundet s landsmøte tirsdag 14.oktober, K-sektor 1 av Steinar Strøm, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo Oljepengene 1. Oljepengene investert i et fond i utlandet kan gi oss en permanent inntekt på mrd kr per år en gang i fremtiden når olje- og gassreservene tar slutt. 2. Dette er en hyggelig bi-inntekt, men en bi-inntekt på bare omlag 5 prosent av fremtidens BNP. Denne bi-inntekten kan klare å dekke bare en mindre del av fremtidens importregning. Resten må dekkes gjennom eksport av varer og tjenester. 3. Olje- og gassen har gjort oss rikere enn hva vi ellers ville ha vært og rikere enn andre land i nabolaget, men ikke så forferdelig mye rikere. Og ikke så mye rikere som mange vil ha det til. 4. En grunn til det siste er at politikere og andre har hatt en tendens til å blande sammen inntekt og formue. Kontantstrømmen fra olje-og gass sektoren er pumping av formue. En stakket stund kan vi leve høyt på å spise opp denne formuen, men den tar engang slutt. Og da blir det smalhans. Formue-strømmen fra olje- og gass sektoren må derfor omplasseres i annen formue. Avkastningen av denne formuen er det vi kan leve av. 5. Omplasseringen til annen formue kan være følgende: - investeringer i norsk kunnskapskapital, - investeringer i norsk realkapital; maskiner, bygninger og infrastruktur - investeringer i norsk naturkapital (skogplanting, oppdrettsanlegg for fisk) - finansinvesteringer i utlandet (Statens petroleumsfond). 6. Norge er et lite land med begrenset evne til å absorbere mye kapital. 7. Finansinvesteringer i utlandet utvider landets økonomiske grenser. De bringer til landet vårt avkastningen av andre lands ressurser. 8. Statens petroleumsfond er en god ting og bør fortsette med uforminsket styrke. 9. Handlingsregelen fra 2001 som sier at vi kun skal bruke 4% realavkastning av Statens petroleumsfond, er også en god ting. Vi har 1 K-sektor består av norske bedrifter som selger varer og tjenester i Norge og i utlandet i konkurranse med utenlandske bedrifter. 1

2 brukt mye oljepenger i Norge de siste 20 årene, spesielt i årene og i årene før og etter 1995, kanskje har vi brukt for mye og spist av formuen. 10. Mange har uttrykt seg slik at Handlingsregelen åpnet for økt bruk av oljepenger i Norge. Selv i årstalen til sentralbanksjefen i februar 2002 kunne en få et slikt inntrykk. Det ble varslet at for å få faset inn oljepenger måtte K-sektor gi fra seg arbeidsplasser. I en Norwegian Bank Watch Report ble det understreket at konkurranseevnen til bedrifter i K-sektor måtte forverres for å få faset inn oljepenger. Det er riktig at for å fase inn oljepenger i norsk økonomi så må arbeidskraft overføres fra K-sektor til produksjon av varer og tjenester for det norske hjemmemarkedet. Det er derfor riktig at skal dette skje så må konkurranseevnen til bedrifter i K-sektor forverres. Da Handlingsreglen kom, var det mange som feilaktig fikk den forventning at nå skulle en begynne å fase inn oljepenger for alvor. Ser en på de oljepenger en brukte i Norge før Handlingsregelen kom og på de oljepenger som i nærmeste fremtid skal brukes hvis Handlingsreglen blir fulgt, så skal en i nærmeste årene bruke mindre, ikke mer oljepenger. Handlingsregelen la opp til å begrense bruken av oljepenger i norsk økonomi, altså til en langsom innfasing av oljepenger i norsk økonomi, og dermed til en langsommere forverring av konkurranseevnen i K-sektor enn hva som i alle fall skjedde gjennom 2002 og I normale tider hvor arbeidsledigheten er lav, bør vi prøve å avholde oss fra å bruke mer enn realavkastningen på 4%. Det kan også diskuteres om 4% er et riktig anslag på den avkastningen vi kan oppnå på lang sikt. Kanskje den er lavere og den er i alle fall usikker. Hvordan styrke K-sektor 12. Dagens K-sektor er åpenbart for liten til å finansiere fremtidens import. Vi bør derfor være forsiktig med bruk av oljepenger i tider hvor arbeidsledigheten er på et normalt og lavt nivå. For jo mer oljepenger vi bruker innenlands, desto mer presser vi ut K-sektor. Det er lett å legge ned bedrifter, det er vanskeligere å etablere dem igjen. 13. For at K-sektoren skal styrkes i Norge trenger vi å gi den bedre rammebetingelser. a) K-sektoren er ikke begrenset av tilgang på finanskapital. Bedrifter som ønsker det, kan lånefinansiere investeringer i inn- og utland. Det er to andre forhold som det er viktigere å gjøre noe med: 2

3 b) Bedret lønnsomhet gjennom lavere kostnader og/eller høyere priser c) Rom til å vokse, mer tilgang på arbeidskraft, energi, og høyere andel av ny-investeringene i landet. Lavere kostnadsvekst og bedret lønnsomhet 14. Lavere kostnadsvekst kan først og fremst skje gjennom lavere lønnsvekst. Dette krever a) at ansatte i K-sektor blir lønnsledende b) at andre ansatte viser lønnsmoderasjon, er solidariske; dette gjelder ledere, funksjonerer og arbeidere i private og offentlige bedrifter og etater som er skjermet fra konkurranse med utlandet. 15. Lavere lønnsvekst vil også bety lavere inflasjon. Med dagens inflasjonsmål og pengepolitikk, betyr det lavere rente. Lav rente i forhold til i andre land, betyr at kronen holder seg svakere enn hva den ellers ville ha blitt. 16. Jo lavere renten i Norge er i forhold til i andre land, desto mindre ettertraktet blir den norske kronen, desto svakere blir kronen og desto bedre kan det gå for K-sektor. 17. Lav lønnsvekst og dermed lav inflasjon som også gir lav rente, gir både i pose og sekk til K-sektor: Lav kostnadsvekst og svak krone. 18. Dersom vi ikke får lav lønnsvekst, men en sterk lønnsvekst som i 2002, vil vi også få sterk inflasjon. Slik Norges Bank hittil har tolket inflasjonsmålet vil den da sette opp renten, og mye opp, for å stagge en sterk og lønnsdrevet inflasjon. Som kjent hadde Norge en langt høyere rente enn andre land i 2002 og i begynnelsen av Det ble mer attraktivt å plassere seg i kroner, den norske kronen ble mer etterspurt og den steg i verdi. Godt nytt for norske turister i utlandet og for de som kjøper andre importerte varer og tjenester. Billigere import gir også en demping av prisveksten i landet. Men en sterkere krone er dårlig nytt for K-sektor. 19. En økt rente øker kostnader knyttet til gjeld i borettslag, o.l og de øker kostnader ved å holde varelagre. Økt rente gir økte kostnader som veltes over i økte husleier og priser på varer solgt i supermarkeder. Økt rente kan derfor umiddelbart bidra til økte priser. Men en økt rente reduserer disponible inntekter til husholdninger med gjeld. Etterspørselen etter varer og tjenester går ned, prispresset reduseres. Etter en stund vil denne dempende virkningen på inflasjonen dominere over de økte priser som følger av økte husleier og økte marginer i varehandelen. Nettovirkningen er likevel ikke sterk. Den 3

4 viktigste dempingen av prisveksten skjer ved at kronen styrker seg og gjør importvarer billigere og konkurranseevnen til K-sektor dårligere. En sterkere krone betyr at prisene i norske kroner på norske varer og tjenester solgt i utlandet blir lavere. Lønnsomheten i K-sektor går ned. Arbeidsledighet rammer K-sektor ved at kronen blir sterkere. Den økte arbeidsledigheten demper lønnsveksten og dermed også inflasjonen. 20. Med sterk lønnsvekst og påfølgende sterk inflasjon får dermed K- sektor to problemer: Sterk kostnadsvekst pga sterk lønnsvekst, økt rente for å stagge inflasjonen, og dermed sterkere krone og lavere priser i norske kroner pga en sterk krone. Spillet mellom fagforeninger og sentralbanken 21. Spørsmålet er om trusselen om økt rente ( Pisken ) og lavt inflasjonsmål, og hvor Norges Bank kun legger vekt på å dempe inflasjonen, (Lavt toleransenivå før pisken tas frem) vil få lønnstakere og deres organisasjoner til å dempe sine lønnskrav. 22. Ansatte i K-sektor har et motiv til å dempe lønnskravene. De risikerer å miste jobben hvis de er for kravstore. 23. Ansatte i andre sektorer, private og offentlige, kan ha klart svakere motiv til å dempe sin lønnskrav. Jo bedre jobbsikkerheten deres er, og jo mindre gjeld og renteutgifter de har, desto mer kan de være interessert i det motsatte: Kreve høy lønnsvekst! De vet at Norges Bank vil sikre lav inflasjon. Veksten i reallønnen kan da bli høy. 24. For at ansatte utenom K-sektor ikke skal bli kravstore, må disse ansatte, med liten sjanse til jobbtap ved høy rente og sterk krone, dvs ansatte i skjermede private og offentlige sektorer, vise solidaritet med ansatte i K-Sektor. 25. Det kan også bidra til solidaritet om arbeidsgivere i S-sektorer, offentlige og private, sier nei til høye lønnskrav (dvs lønnskrav over inflasjonsmål pluss forventet produktivitetsvekst). 26. En mindre aggressiv Norges Bank som forholder seg mer passiv til at en eventuell sterk lønnsvekst fører til sterk inflasjon, kan derimot føre til svakere! lønnskrav fra ansatte i skjermede bedrifter. Dersom sentralbanken er mindre aggressiv med hensyn til å dempe inflasjonsvirkningene av en lønnsdrevet inflasjon, kan partene i arbeidslivet, både i K-sektor og i S-sektor, risikere at økt inflasjon spiser opp lønnsveksten. Partene i arbeidslivet vil derfor ha et motiv til å samordne sine lønnskrav og slik at de selv tar hensyn til 4

5 inflasjonsvirkningene av for høye lønnskrav. Lønnskravene kan dermed bli mer moderate og i samsvar med produktivitetsutviklingen. Denne samordningen eller sentraliseringen i lønnsdannelsen er et konkurransefortrinn Norge og andre Skandinaviske land har hatt og kan ha i forhold til andre land. Har den nye pengepolitikken bidratt til å redusere dette fortrinnet? Inntektsoppgjørene neste år kan vise om det har skjedd et skifte i lønnsdannelsen. I så fall må arbeidsledigheten i landet opp på et høyere nivå enn før for å gi den samme dempende virkning på lønnsvekst og inflasjon som i tidligere tider. 27. En aktiv sentralbank kan true fagforeningene med økt rente og derfor få dem til å dempe sin lønnskrav. Det kan likevel være bedre med en mer passiv sentralbank. Fagforeningene må da selv ta ansvaret for inflasjonsvirkningene av lønnsveksten. Inflasjonen kan dermed bli lavere med en passiv sentralbank enn med en aktiv og aggressiv sentralbank som kun er opptatt av å dempe inflasjonen! 28. For at Norges Bank skal bli mer passiv vis a vis lønnsvekst og påfølgende inflasjon, trenger ikke banken noe nytt inflasjonsmål eller noen ny instruks. Dagens instruks åpner for at banken skal legge mer vekt på sysselsetting, produksjon, valutakurs og dermed konkurranseevnen i K-sektor enn på inflasjonen (to år frem i tid). Samordnede og sentraliserte inntektsoppgjør 29. Samordnede og sentraliserte inntektsoppgjør, og med en statlig arbeidsgiver som holder lønnstilleggene til de best kvalifiserte noe nede, har bidratt til en sammenpresset lønnsstruktur i Norge i forhold til i andre land. Høyt kvalifisert arbeidskraft blir dermed billigere i Norge enn hva den ellers kunne ha blitt. Dette er et konkurransefortrinn, fordi K-sektor i større og større grad sysselsetter og må fortsette å sysselsette høyt kvalifisert arbeidskraft. Vi har ingen muligheter til å konkurrere med andre land i produksjon av varer som benytter store mengder lavt kvalifisert arbeidskraft. 30. Vil personer med muligheter til å skaffe seg høye kvalifikasjoner av den grunn avstå fra å skaffe seg disse kvalifikasjonene? Lite tyder på det. Vil personer med høye kvalifikasjoner av den grunn la være å arbeide mange timer? Lite tyder på det. Vil personer med høye kvalifikasjoner velger seg mindre krevende, men godt betalte jobber i privat sektor, i stedet for faglig mer krevende, men dårligere betalte, jobber i privat og offentlig sektor. Lite tyder på det. Årsakene er at det 5

6 er mange andre forhold enn lønn som påvirker valget av utdanning, antall timer arbeidet og i hvilken sektor en arbeider i. 31. Sammenpresset lønnsstruktur gir både et konkurransefortrinn og en jevnere inntektsfordeling, dvs både i pose og sekk (forutsatt selvsagt at en er tilhenger av jevnere inntektsfordeling). Hold arbeidsledigheten nede! 32. Dersom uhellet er et faktum, nemlig at politikken har ført til økt og høy ledighet i K-sektor, jfr politikken i 2002 og med virkninger i 2003, så er det viktig å redusere ledigheten før den biter seg fast. Personer som går lenge ledig, kan få svekket produktivitet og/ eller miste kontakten og interessen for arbeidslivet. 33. Den aller beste medisinen mot ledighet som i for stor grad rammer K- sektor, er å føre en finanspolitikk som enten fører de ledige tilbake til jobber i K-sektor eller tiltak av direkte eller indirekte relevans for fremtidig arbeid i K-sektor. (Merk at bedrifter i en fremtidig K-sektor ikke trenger være lik de bedrifter vi har idag. Grensen mellom hva som er K-sektorer og hva som er S-sektorer er i bevegelse.) Den nest beste medisinen er å føre en finanspolitikk som bringer de ledige tilbake til arbeid innen ikke for lang tid, det være seg i K-sektor eller i S-sektor. 34. Ved høy ledighet vil en ekspansiv finanspolitikk ha mindre inflasjonsdrivende virkninger enn om ledigheten hadde vært lav. Sjansen for at renten vil bli satt opp er dermed liten. Et budsjettunderskudd før bruk av en gitt mengde oljepenger (Handlingsregelen) er ikke en hellig ku, men må tilpasses den ledighetssituasjon økonomien er kommet inn i. 35. En innvending mot en slik ettergivende og situasjonsbestemt finanspolitikk er at den kan motvirke den disiplinerende virkningen av en regelstyrt pengepolitikk. Lønnstakere og deres organisasjoner i K- sektor vil bli mindre redd for renteøkninger, sterk krone og tap av jobb, fordi de vet at myndighetene vil stille opp og sørge for at de kommer i arbeid, dersom de mister jobben. Resonnementet forutsetter at arbeidstakere i K-sektor synes det er et fett hvor de arbeider, noe som er langt fra selvsagt. Jeg tror at den disiplinerende virkning blant lønnstakere i K-sektor opprettholdes selv om myndighetene trår til med en aktiv og situasjonsbestemt finanspolitikk som holder arbeidsledigheten nede. 6

7 Hvor skal ressursene komme fra hvis K-sektor skal vokse- eller opprettholdes på gårsdagens nivå? 36. Et ressursmessig rom for vekst i K-sektor kan skapes på følgende måter: a) Økt arbeidstilbud i form av økt yrkesdeltakelse og flere timer arbeidet i den norske befolkningen. En kan ikke tvinge folk til å arbeide, slik at skal arbeidstilbudet økes, må det være som følge av endringer i folks rammebetingelser. Bonus til personer som venter med tidlig pensjonering, eventuelt tap av pensjon dersom en velger å gå av med første og beste anledning, er eksempler på tiltak. Helt avvikling av AFP er et liknende og mer drastisk tiltak. Skattelette kan også føre til økt arbeidstilbud, men da må skatteletten gis til de som reagerer med økt arbeidstilbud dersom de får skattelette. Høyt utdannede personer med potensiell høy inntekt arbeider ofte mange timer, høye skatter til tross. Årsaken er at de ofte har et interessant arbeid som oppveier det faktum at de betaler høye marginalskatter. Skattelette til personer med høye inntekter kan derfor være bortkastede skattekroner, hvis en da ikke har som målsetting å ta fra de fattige og gi til de rike. Et viktig tiltak for å øke arbeidstilbudet er å sørge for at foreldre med småbarn kan kombinere yrkesliv og familieliv. Subsidierte barnehager, heldagsskoler o.l kan være eksempler på gode tiltak for å øke arbeidstilbudet på kort sikt (foreldrene arbeider utenfor hjemmet) og på lang sikt (fødselstallene holdes oppe). b) Langvarig arbeidsledighet reduserer arbeidstilbudet så lenge ledigheten varer. Dersom langvarig ledighet fører til tap av produktivitet, og i verste fall til fullstendig tap gjennom uføretrygding, vil det oppstå et evigvarende ressurstap. Det er derfor viktig å unngå lange ledighetsperioder. Arbeidsmarkedstiltak kan opprettholde tilknytningen til arbeidslivet for de arbeidsledige. Men varigheten og innholdet i tiltakene må vurderes ut fra om de øker sjansen for de arbeidsledige til å komme tilbake i jobb. Hvis svaret er nei, kan arbeidsmarkedstiltak bidra til en reduksjon i arbeidsinnsats fra disse personene. Permitteringer kan likedan være med på å opprettholde tilknytningen til arbeidslivet for arbeidstakere som for kortere og lengre tid har mistet arbeidsoppgaver i bedriftene. Igjen må varigheten av permitteringene vurderes ut fra om de fører de permitterte tidligere tilbake til arbeid enn om permitteringene hadde hatt en kortere varighet. Faren ved langvarige permitteringer er at arbeidskraft blir 7

8 pasifisert og/eller låses inn slik at arbeidskraft ikke blir brukt der den kaster mest av seg. c) Innvandring. d) Omfanget på offentlig sektor reduseres og ledig arbeidskraft sysselsettes i K-sektor. En mindre offentlig sektor kan politikere direkte beslutte. Overgang av arbeidskraft til K-sektor må bli mer indirekte og kan i verste fall gå gjennom mer eller mindre langvarig ledighet, dempet lønnsvekst og dermed ekspansjon i K-sektor. e) Omfanget på privat og skjermet sektor (kaffebarer osv) reduseres. Økte skatter og avgifter kan føre til dette. Økte skatter og avgifter kan også gå utover den del av K-sektor som er importkonkurrerende eller som driver både med eksport og salg i hjemmemarkedet. f) En høyere produktivitet i alle bedrifter, både innen S-sektor og K- sektor. Bedre maskiner, verktøy og organisering av arbeid kan gi dette, men også en høyere utdanning og yrkeserfaring blant arbeidstakere kan føre til økt produktivitet. En bedre skole med mer ressurser, gjerne en heldagsskole med mer vekt på kjernefag, kan gi en bedre kvalifisert arbeidskraft i fremtiden. 8